6 søndag etter pinse

F. W. Krummacher:
Peters fiskefangst 1

Svend B. H. Walnum:
Peters fiskefangst 2

Johannes Ev. Gossner:
Peters fiskefangst 3

Carl F. W. Walther:
Peters fiskefangst 4

W. F. Besser:
Peters fiskefangst 5

Anders Nohrborg:
Peters fiskefangst 6

Lorenz Chr. Rezius:
Peters fiskefangst 7

Før vi ennå har åpenbart og lagt vår nød og elendighet frem for den levende Gud, treffer Han allerede foranstaltninger til hjelp og helbredelse, og betrakter vår elendighet som en bønn.

Han vet alltid nøye og mye bedre enn vi selv, hva som er gagnlig og nødvendig for Hans kjære barn, - og sikkert og visst, - Han fører dem aldri annerledes enn de selv ville ønske, dersom de kunne se like så klart som Han inn i deres hjerter, og forstå deres eget behov.

Men vi vet bare i sjeldne tilfeller hva som er oss til gagn. Og Hans veier er som oftest gåtefulle og dunkle for oss, nettopp fordi vi ikke forstår hvortil og hvorfor Herren fører oss slik og ikke annerledes.

Men hvor hårde, hvor grusomme og hensynsløse Hans førelser med oss enn forekommer oss stundom, så er de i grunnen en virkelig bønnhørelse. Om enn ikke av våre utrykkelige bønner, så dog av vår elendighet, og av vårt ennå ukjente og ubevisste behov.

Hans veier er lutter barmhjertighets veier, og deres mål lutter frelse og velsignelse. - Om det vitner også dagens tekst. .

Så skjedde det at folket trengte seg sammen om Ham for å høre Guds ord. Og Han stod ved Gennesaret-sjøen.

Gennesaret-sjøen er et underfullt sted, hvor Herren så ofte har åpenbart sin herlighet som den enbårne har fra sin Far - full av nåde og sannhet. For ved dens bredder har Han ofte forkynt sitt livsens ord. På dens vann har Han vandret uten å synke, - dens opprørte bølger, som truet med å begrave båten som Han seilte med sine disipler i, i dypet, - har Han stilt. I dens omegn har Han med få brød og fisker mettet de mange tusener og der har Han ved sitt allmektige ord helbredet halte, blinde, stumme og krøplinger.

Til dens strand er det våre tanker ledes hen i dag, for at vi skal hente oss lærdom og trøst av vår hellige tekst. "Folket trengte seg sammen om Ham for å høre Guds ord." De bar et savn i hjertedypet som ikke ble tilfredsstilt ved det jordiske og forgjengelige - de fleste av dem visste ikke selv hva det var de savnet; men savnet drev dem dog til å søke Jesus og å lytte til Hans ord; "for Han lærte dem som en som har myndighet, og ikke som de skriftlærde."

Underfullt var innholdet av Hans tale, og i Hans ord var det en sannhetens kraft som grep dem i hjertet. Og Han som hadde den inderligste kjærlighet til sine arme brødre og søstre på jorden, og hvis hjerte var fullt av brennende lengsel etter å dra sjelene hen til seg for å frelse dem fra deres synder og deres jammer, - å, hvor gjerne ville Han ikke forkynne dem Guds ord. .

Da så Han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem, de holdt på å skylle garnene. Han gikk da ombord i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land. Og Han satte seg og lærte folket fra båten.

Ethvert hjerte er en liten båt som farer hen over dette livs brusende hav. Frelseren som er den rette styrmann, trer av seg selv gjerne inn i enhver av dem, når den står åpen for Ham og ikke allerede er besatt av en annen styrmann som ikke styrer hen til den rette havn.

Han kom den gang ubuden inn i Peters båt, - skulle Han da ikke komme inn i din båt, når du ber Ham om det? Jo, frelseren bad endatil her Peter, - som Han jo kunne ha befalt det, - om han ville legge litt ut fra land. Frelserens ydmykhet er uten like. Hvem var Han? Hvem var Peter? Og Han ber den arme fisker! - vi ser også at Han over alt skaffer seg en prekestol slik som det passer for Ham. I dag måtte Peters båt tjene som det.

Bare et lite stykke ut fra land skulle den legge, slik at folket rett kunne se Ham, og Han folket. Han ville gjerne ha sine tilhørere for øye, og de skulle også rett ha Ham for øye.

Når man hører en preken, eller leser Guds ord, skal heller ingen tilhører eller leser slippe Ham av sine øyne eller sitt hjerte, og i tillegg tro fast: "Han ser også meg og vet, hvordan jeg hører etter."

I dag forkynner Han fra båten, - en annen gang på fjellet og deretter igjen på fri mark, - der hvor Han finner tilhørere. Du kan også høre Ham over alt hvor du er, - i stuen, - i verkstedet, - på veien eller på marken, når du bare lytter etter Hans stemme. Han lar seg høre over alt og taler til sjelen, når og hvor den behøver det, - når man bare gir akt på sitt indre og er oppmerksom på Ham som bor i hjertet og alltid har sin prekestol der. .

Da Han sluttet å tale, sa Han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst! Simon svarte og sa til Ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.

Her ser vi årsaken til at Peter egentlig arbeidet. Han gjorde det ikke fordi han ikke trodde å kunne ernære seg ved noe annet, - og altså av nød. Heller ikke av gjerrighet, for å bli rik ved det. Ikke av forfengelighet, for å vinne seg et navn ved det. Heller ikke bare av lyst til å arbeide, fordi det var en fornøyelse for ham. Den egentlige grunn - den egentlige årsak til alt hans arbeide var derimot Herrens ord eller befaling og anordning.
"På ditt ord," sier han, "vil jeg kaste ut garnene."

Dette er da også grunnen og årsaken til hvorfor alle sanne kristne arbeider.
Selv om de ikke tvinges til det av noen nød og er nokså rike, - selv om de ofte må arbeide uten lønn for sin neste, - selv om de ikke har noen utsikt til noen sinne å bli rike eller velhavende ved sitt arbeide, - selv om de ikke ved det kan opparbeide seg noen ære for mennesker, og selv om de nettopp må utføre et arbeide som ikke skaffer dem noen fornøyelse, - selv om deres arbeide er meget surt og besværlig, så arbeider de kristne likevel. Deres eneste grunn er nemlig at Gud har ordnet det slik, - at Gud har befalt det slik, - nemlig at Han i sitt ord har sagt: "I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød."
De kristne sier derfor daglig - om enn ikke med munnen, så likevel etter sitt hjertes tanke: "Herre, på ditt ord vil jeg kaste ut garnene," - "på ditt ord vil jeg gå til mitt arbeide - du vil jo ha det slik - du vil at enhver ved arbeide skal tjene sin neste. Og på denne vei og ved denne anordning vil du gi enhver hans daglige brød. Etter denne din vilje utfører jeg med glede det du har befalt meg.
De kristne tror derfor også fast at de i alt sitt arbeide - også i det laveste og ringeste - behager Gud.
Er de kristne tjenestefolk, så tjener de ikke for lønnens skyld, men for Herrens skyld. Men de tror også at de med sitt arbeide ikke tjener menneskene, men sin Herre Kristus.
Er de kristne kjøpmenn eller håndverkere, så driver de ikke sin forretning for å tjene penger, men for å leve i en stand som er anordnet av Gud, og å være nyttig for sin neste etter Guds vilje..
Og priset være dem! De vandrer slik gjennom de timelige goder, at de ikke ved det taper de evige. De er tro i det jordiske og vil engang høre røsten: "Du gode og tro tjener, du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over mye; gå inn til din Herres glede." .

De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garnene holdt på å sprenges. De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke.

"Sølvet er mitt, og gullet er mitt! sier Herren, hærskarenes Gud" (Hag. 2,8). Ham hører også alle fisker til, og Han lar dem gå i garnet til hvem Han vil. Ja, Herrens velsignelse gjør rik. Arbeide må vi, - men velsigne må Gud - hvor Gud ikke legger noe ned, der finner en heller ikke noe, om så hele verden arbeidet seg til døde for det.
"Det er ikke sikkert at de som er lette på foten vinner løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få seg brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom" (Pred. 9,11). Peter innså nok, at hans anstrengelse ikke hadde utrettet dette, - men Herrens ord og velsignelse hadde gjort det. Hadde han gjort den rike fangst om natten, så ville han ha tilskrevet seg selv det og tenkt, at han ikke trengte noen til det.
Lagsbrødrene i den andre båten så nå, at Peter ikke forgjeves hadde adlydt Herren, og de kunne ta del i den gitte velsignelse: begge båtene fyltes helt, slik at de var nær ved å synke. En arbeider, en annen kommer inn i hans arbeides velsignelse.
Hva ville vel du ha gjort nå, i Peters sted? Hva slags tanker faller deg først inn, når Gud noensinne lar en gjerning lykkes for deg, utover hva du kunne be om eller forstå? .

Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått. Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon.

Selv om Guds ord er det ordentlige vekkelsens middel, som ingen sann vekkelse er mulig uten, så nektes det ikke for, at også andre hjelpemidler kan bidra svært mye og hovedsakelig til det, når det finnes noen kunnskap på forhånd som ligger til grunn. Hos Peter i vår tekst var det visselig et hjelpemiddel som bidro til oppvekkelse, at han ikke bare så Jesu undergjerning, da han med sønderrevne garn ute på dypet, tvert imot all erfaring, fanget en slik mengde fisk, men også ved det så livsfare og død for øynene, da han så at han var ute på dypet, og at båtene begynte å synke. Da var det at han, av skrekk og bestyrtelse, brøt ut i denne fulle bekjennelse. "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!"
Slik viser både Skrift og erfaring, at også andre mennesker er blitt vakt opp av forskjellige andre hjelpemidler, den ene av det, den andre av noe annet.
Høvedsmannen ved Jesu kors ble vakt opp av en undergjerning, da han så den overnaturlige formørkelse og jordskjelvet, som fulgte på den ved Jesu død. Jordskjelvet som forårsaket at klippene revnet og gravene åpnet seg.
Paulus ble vakt opp av en undergjerning, nemlig av det usedvanlige og overnaturlige lys, som skinte omkring ham, og den røst fra himmelen som talte til ham.
Fangevokteren i Filippi ble vakt opp av en undergjerning, da fengslets grunnvoller ble rystet av et jordskjelv, døren ble åpnet, lenkene falt av fangene, og de ble satt på frifot.
At så mange mennesker blir vakt opp på dødsleiet, når de med Peter ser døden for øye og evighetens porter åpnet, det er utenfor all tvil, selv om det da skjer i det seneste, og det er uvisst hvordan de kan føres lengre frem på salighetens vei og nå til målet. Er det en tilstrekkelig kunnskap hos dem på forhånd, så er det vel, og da kan mye utrettes til deres virkelige frelse; men er de forut meget uvitende, så er det lite eller intet håp; for opplysningen krever da for lang tid, når det ikke er noen kunnskap på forhånd, og på dødsleiet kan vel enhver tenke, hvor opplagt man da er til å undervises og lære.
Noen mennesker blir vakt opp ved timelig nød og motgang, slik som av fattigdom, undertrykkelse og annen elendighet; for straffen alene lærer å gi akt på ordene, og Jeremia bekjenner: "Mine store synder er våknet opp ved Hans straff." Men skal nød vekke opp, så kreves det især en tilstrekkelig kunnskap på forhånd; for ellers så gjør nøden mennesket verre, som vi ser hos Judeas konge Akas: "Og på den tid han var i nød, bar han seg enda mer troløst at mot Herren – han, kong Akas" (2 Krøn. 28,22).
Noen, men i alminnelighet ikke andre enn de som er av en bløt og av natur og oppdragelse mer bøyelig sinnsbeskaffenhet, vekkes opp ved klart beviste Guds velgjerninger. Spesielt dersom de noen gang frelses på en vidunderlig måte fra noen fare. Da kan det føre dem til ettertanke om, hvordan de hadde vært beredt til å gå inn i evigheten, dersom Gud hadde latt den rykke bort i deres nærværende tilstand. Og Guds beviste velgjerninger kan også føre dem til ettertanke om, hvordan de på sin side forholder seg til Gud, noe som kan gjøre slikt inntrykk hos dem, at de kommer til oppvekkelse. I det minste har Gud en slik hensikt med sine velgjerninger. Slik fortelles det, at den kjære Luther er blitt vakt opp, da han engang gikk ute på marken, og et tordenslag i ett øyeblikk drepte hans stallbror ved hans side, mens de gikk og talte med hverandre, men selv ble han ikke det minste skadet av det.
Hos noen bidrar Guds dommer over andre til oppvekkelse, og kanskje har også dette bidratt i den nevnte Luthers oppvekkelse.
Noen blir vakt opp av andre sørgelige ulykkestilfeller, slik som av pårørendes død eller flere slike.
Hos noen er en naturlig tungsindighet ofte et hjelpemiddel, som bidrar til oppvekkelse. Noen vekkes av eksempler, når de ser og hører at andre er blitt vakt opp. Noen kommer til oppvekkelse ved drømmer som er forskrekkende, som f.eks. når de drømmer om dommen, og at de ved det blir fordømte. Det er merkelig at Gud ved slike drømmer ofte foruroliger sikre syndere; for for så vidt de ikke står i nåden, så kan Guds hånd ikke annet enn på alle slags måter være tung over dem. Men det er ikke her mulig å nevne alt, for hos den ene skjer det slik, hos e annen langt annerledes. Men hos alle kommer det enda i hovedsak ut på ett og sikter til samme endemål. .

Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte Ham.

Hvordan forholdt Jesus seg mot den forskrekkede Peter, som i sin forvirring ba Ham gå fra seg? Han bebreidet ham ikke det minste for denne hans ubetenksomhet; nei, Han bar i kjærlighet aldeles over med den; Han trøstet ham med vennlighet: "Frykt ikke!" Han forøkte sin godhet imot ham enda mer med dette skjønne løfte: "Fra nå av skal du fange mennesker;" likesom du i dag ved min velsignelse har gjort en så stor fiskefangst, slik skal du også heretter ved min kraft fange menneskenes hjerter og vinne dem for Guds rike.
Så ømt og kjærlighetsfullt handler Jesus mot alle dem som elsker Ham og holder seg til Ham. Alt det de begår av svakhet, overilelse og ubetenksomhet, det tilregner Han dem ikke, og dersom Han bebreider dem, da skjer det med stor mildhet; men deres egne hjerter bebreider dem langt hardere. Vel påminner Han dem om det, men så snart Han ser, at de er bekymret over det, så er Han straks der med sin trøst og kraftige oppmuntring.

Å, hvor god og mild, hvor søt og vennlig er Han ikke imot arme sjeler, så snart Han ser, at deres hjerter begynner å lengte alvorlig etter Ham og vil elske Ham så godt de kan.
Likevel, skulle vel denne Hans store overbærenhet gjøre dem skjødesløse eller mindre nøyeregnende med seg selv? Å nei! - slik kan aldri noen redelig sjel tenke. Hans godhet gjør dem tvert imot ganske skamfulle og følgelig mer aktsomme; for de tenker alltid slik ved deres forseelser: Akk! - at jeg da kan være utakknemlig imot en så god frelser! Å, Jesus! - hjelp meg til engang å kunne være deg til glede!
Slik styrkes de ved denne Hans godhet, ikke bare i kjærlighet og tillit til Ham, men også i troskap og årvåkenhet.

Nå, mine elskede venner! - når man har vært i et fremmed land og sett noe der som er godt, og man da kommer tilbake, så ser man på sitt eget hjem, hvordan det står til. La oss gjøre likeså, la oss nå gå til oss selv og undersøke oss etter det som står i evangeliet. Er vi slik sinnet, at vi trenger oss nær til Jesus for å få høre livets ord? Akk! - jeg frykter for, at man bare spør lite etter Ham. Det er vel, Gud skje lov! - noen, men ikke mange, som har en så sterk lengsel etter å høre Guds ord.
Er det noe verdslig, noe forfengelig å få se og høre, da samles folket gjerne, til det står de flestes attrå; men, o Gud! - hvor få er ikke de som vet, hva en rett hunger etter ditt ord vil si! Hvor mange finnes det iblant oss som er kommet til en slik kunnskap om seg selv, en slik ydmykhet og åndens fattigdom som Peter? Hvor mange er det som ikke ser annet hos seg selv enn et syndig menneske, uverdig til Jesu nærværelse?
Det er vel mange som erkjenner med leppene: "Vi er alle syndere;" men Herren vet, hvor mange som mener noe med det, hvor mange som føler seg så aldeles fattige på alt godt, så grunnfordervede som vi alle er!
Akk! - følte de dette, så skulle de snart få en inderlig lengsel etter Jesus, som er synderes eneste hjelper. Hvor mange finnes det iblant oss som elsker Jesus slik, at de skulle være ferdige til å gi slipp på alt for Hans skyld, om Hans ære eller Hans rikes beste krevde det?
Akk, la enhver av oss gå inn i sitt eget hjerte og oppriktig undersøke dette! Blir vi da enn til skamme, så la oss allikevel ikke ved det miste motet, men skynde oss til Ham, som vil og kan hjelpe våre brøst. Vi kan være overbeviste om å være velkomne, for Han er jo så god og kjærlighetsfull imot arme sjeler, som Han ser noen begjærlighet etter seg hos!
Akk, kjære venner! - la oss ikke bli gående i vår elendighet borte fra Ham; Han vil så gjerne eie våre hjerter og vår kjærlighet, kun for å gjøre oss salige. Vi er jo skapt til Ham, kjøpt til Ham med Hans eget blod. Han har jo hatt så mye arbeid for vår skyld og gjør seg ennå så mye møye for å vinne oss! Skal Han da ikke få noen glede av oss? Å, la oss trenge innpå Ham med våre bønner og ikke slippe Ham, før Han har bøyd våre hjerter slik til seg, at Han kan være tilfreds med oss, og bli elsket av oss! Til det vil du selv, Herre Jesus! - vekke oss opp ved din Ånd! Amen. .