Talsmannens komme
Joh. 15, 26, 16, 4.

Av Honoratus Halling 1819 - 1886

Den som vil være Jesu disippel og følge etter Ham, må ikke vente å kunne vandre på roser og leve sine dager i fryd og glede i denne verden. Var det tilfelle, da ville Jesus få mange disipler.

Men nå er det ikke så - tvert i mot heter det, at en Jesu disippel skal fornekte sin egen vilje, forsake og fly verden og dens vesen og være beredt på lidelser, trengsler og spott og forfølgelse. Dette måtte Jesus lide da Han vandret her nede, av verdens barn som ikke kjente Ham og ikke tålte sannheten.

Verden kjenner Ham ennå ikke - den ligger i det onde, elsker mørket og løgnen og lar seg regjere av mørkets og løgnens onde ånd. Derfor er den, den dag i dag, en fiende av den Herre Jesus og søker på alle måter å skade Hans hellige evangelium, og alle dem som i dette evangelium søker sin frelse og salighet.

Å, hvor mange lidelser og trengsler måtte ikke Jesu disipler utstå av verden! Og hvor mange har ikke lidd pinsler og utøst sitt blod, fordi de bekjente Jesu navn og vitnet at Han var deres Frelser! Og til tross for alt dette vitnet de likevel med glede og frimodighet om Herren. De kunne ikke annet - for de følte i deres hjerte Den Hellige Ånd vitne om Ham - de trodde på Ham og elsket Ham, og de visste, at om verden kunne spotte og forfølge Herren og Hans hellige ord, så kunne den dog ikke styrte Jesus fra sin kongestol eller utslette en bokstav av Ordet. Og kunne den enn berøve Herrens troende dette jordiske liv, så kunne den dog ikke berøve dem deres evige liv i himmelen. Det vitnet Den Hellige Ånd i deres hjerter, og under alt kors og alle pinsler følte de, at den som var med dem var større enn den som var med verden.

Men denne som var med dem, og som var større enn verdens fyrste, det var den Herre Jesus, den mektige konge som fører sin hellige sak til seier, utbrer sitt nådens rike tross verdens spott og djevelens list og alle onde ånders makt og styrke. .

Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Når talsmannen kommer, Han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal Han vitne om meg.

Merk her først, at Den Hellige Ånd er sann Gud, derfor sies det, at Han utgår fra Faderen og fra Sønnen. At Han altså er av samme vesen som Faderen og Sønnen, sann personlig Gud, høylovet i evighet. Og derfor kalles Han også sannhetens Ånd, fordi fra Gud alene kommer sannheten, og det den ubedragelige, ufeilbare sannhet.

Hva Den Hellige Ånd sier, det er sant, for det er Guds ord. Men merk også av dette navn som Den Hellige Ånd har, nemlig sannhetens Ånd, at ikke noe er Ham så gruelig forhatt som all slags løgn og hykleri. Men fordi Den Hellige Ånd er sannhetens Ånd, så kan og vil Han ikke skjule sannheten for deg, men vil prøve deg, om din bønn om Den Hellige Ånd virkelig også har vært sannhet, idet Han forkynner for deg av Guds ord hele sannheten, - hvem du da egentlig er, nemlig en arm, elendig, fordømt synder, en skammelig overtreder av alle Guds bud. Han vil foreholde deg alle dine synder, de største og de minste, de hemmelige og de åpenbare. Og idet Han stiller disse dine synder for øye i en forferdelig klarhet og sannhet, viser Han deg, at ingen ekteskapsbryter, ingen horkarl, ingen uren, ingen gjerrig, ingen fråtser og ingen dranker har arv i Guds rike. Han viser deg, at et verdens barn er et Satans barn, at en ubarmhjertig dom skal gå over dem som ikke har utøvd barmhjertighet, at øyenslyst, kjødslyst og hofferdig liv ikke er av Faderen, men av verden. Han viser deg, at alle løgnere, alle tyver, alle urettferdige, men fremfor alt alle vantro, er utenfor og har sin del i pølen som brenner evig med ild og svovel. Ja, Han sier deg, at forbannet er enhver som ikke har den Herre Jesus kjær - forbannet er enhver som ikke akter alt i denne verden for skade og skarn, imot det å vinne Kristus. Forbannet enhver som ikke med frykt og beven arbeider på sin frelse. Og dette forkynner Den Hellige Ånd fordi Han er sannhetens Ånd. Ved slik Helligåndens forkynnelse vil det da snart vise seg, om du mener det oppriktig og er av sannheten. Er denne forkynnelse deg for hård, blir du vred, søker du å unnskylde deg og sier: "Nei så ille er det ikke med meg," så er du en løgner, og din bønn om Den Hellige Ånd har vært hykleri.

Og blir du ved i et slikt sinn går du fortapt, for du tror ikke den Hellige Ånds vitnesbyrd i deg. Men erkjenner du med ydmykt hjerte: "Den Hellige Ånds vitnesbyrd er sant, en slik synder er jeg, jeg kan ikke lyve og vil heller ikke lyve," - roper du nå som engang David gjorde: "Ja, jeg er mannen, for deg har jeg syndet og gjort det som er ondt i dine øyne," - sier du av en sønderbrutt ånd med Paulus: "Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!" eller med den fortapte sønn: "Far, jeg har syndet imot himmelen og imot deg, jeg er ikke lenger verd å kalles din sønn!"

Ydmyker du deg altså under Guds veldige hånd og gjør bot, og forferdes du for Guds vrede og dom, fordi du innser at du er et fortapt menneske, og helvete har åpnet sitt svelg for å oppsluke deg - går alt dette deg igjennom hjertet, likesom tilfellet var med hine mennesker på pinsefesten, og du spør med lengselsfull attrå: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" da skal du lære å kjenne Den Hellige Ånd som Trøsteren, som trøster bedre enn en mor trøster sitt barn. For nå begynner Den Hellige Ånd å vitne i deg om Jesus Kristus, Guds Sønn, at Han har gjort for deg, det som var umulig for loven,  - at Han gjør syndere salige, de fattige rike og de hungrige mette.

Den Hellige Ånd fører deg til Golgata. Ser du der Ham, som henger mellom himmel og jord? Jeg mener Ham, som på korset ber for sine mordere: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!" Ham, som med guddommelig majestet sier til misdederen: "Sannelig sier jeg deg, i dag skal du være med meg i Paradis!" Ham endelig, som forhånet av mennesker og forlatt av Gud, bøyer sitt tornekronte hode og dødsbleke ansikt i døden og dør, - den rettferdige for urettferdige, den hellige for synderne, - Ham ved hvis lidelser jorden bever og solen mister sitt skinn, - ser du Ham? Det er Guds enbårne Sønn, ofret for deg - det er Guds lam, slaktet for deg, - som har forløst deg fra lovens forbannelse, da Han ble en forbannelse for deg - Ham er det, om hvem det står skrevet: "Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser deg fra all synd," - om hvem Herrens ord vitner: "Se det Guds lam, som bærer verdens synd."

Å, knel ned for denne Jesus, - tilbe Ham under Hans kors og rop: Å Jesus, du Guds Sønn, forbarm deg over meg! Og sannelig, jeg sier deg, Den Hellige Ånd skal besegle det i ditt hjerte, at Jesus Kristus, Guds og Marias Sønn, er din trofaste Herre og Frelser, som har forløst deg fortapte og fordømte menneske, har fridd deg fra synd og fra død og fra Satans rike, fordi du i Ham har forløsning ved Hans blod, nemlig syndenes forlatelse.

Og denne visse tilgivelse av dine synder og den derav følgende visshet om den evige salighet grunner Den Hellige Ånd på Guds ord i din dåp, som er gjenfødelsens sakrament til dine synders renselse, og på Guds ord i den hellige nattverd, hvor Han befrir deg med sitt kjød og skjenker deg med sitt blod og sier til deg: "Gitt for deg og utgytt for deg til dine synders forlatelse." Dette dyrebare Guds ord tror du ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd, og så har du hva ordene sier, og som de lyder, nemlig syndenes forlatelse.

Se mine kjære, dette er Den Hellige Ånds vitnesbyrd i oss om Kristus. Har vi dette, så er vår bedrøvelse forvandlet til glede, og vi salige mennesker kan si: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg."

Ved et slikt vitnesbyrd har du funnet fred, for du er blitt rettferdig for Gud ved troen på Jesus Kristus, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. .

Til toppen

Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Men også dere skal vitne, for dere har vært med meg fra begynnelsen.

La oss også tale om det i dag, venner, la oss stille det spørsmål til hver troende sjel i denne forsamling: Er du Jesu vitne? Men når vi spør slik, så la oss også endelig huske, at det er bare til hvert troende menneske vi kan stille det spørsmål: Er du Jesu vitne?

Jesus sa det ikke til alle mennesker, da Han første gang sa det ord, men Han sa det til sine hellige, til den lille flokk, om hvilken Han sa: "Dere har vært med meg fra begynnelsen!"

La oss huske det, at når Jesus sier det ord i dag: "Også dere skal vitne!" så sier Han det naturligvis ikke til alle mennesker som er her inne i kirken i dette øyeblikk. Det vet dere jo, at man ikke kan vitne om noe uten at man har vært vitne til det, - uten at man har hørt, sett og opplevd det - og vil noen for retten her på jord tre frem som vitne i timelige anliggender og vitne om noe han ikke har opplevd, så blir han erklært for et falskt vitne - han blir selv straffet, og hans vitnesbyrd får ingen betydning.

Og slik er det sannelig også i den store sak mellom Jesus og djevelen, at der kan ikke noe menneske tre frem som Jesu vitne uten den, som virkelig har opplevd noe sammen med Jesus. Skal du være Jesu vitne, må du ha "vært med Jesus fra begynnelsen," fra et troslivs begynnelse, og ha opplevd hvordan det går til å bli et troende menneske, og å fortsette med å være et troende menneske. Skal du vitne om, hvordan Jesus oppsøker, vekker og omvender de vantro og gjør dem til troende mennesker, må du selv ha opplevd hvordan Jesus har oppsøkt deg selv da du var vantro - hvordan Jesus har vakt uro, bevegelse og røre i din sjel, så du ikke torde bli ved med å være vantro lenger. Du må selv ha opplevd, hvordan Jesus grep deg med hele sin kjærlighet og omvendte deg og vendte opp og ned på alt i din sjel. Du må selv ha opplevd, hvordan det er å bli kalt fra mørke til lys, å bli satt over fra djevelens rike til Guds elskede Sønns rike, - først da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om hvordan det er å være et troende menneske og å leve som et troende menneske, skal du vitne om den glede som det fortelles at troende mennesker har her i livet, så må du sannelig selv ha opplevd det - ha erfart det - at Jesus har kastet gleden inn i din sjel, at Jesus har spredt tilfredshet så underlig velsignet over ditt eget liv. Bare da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om den fred og trøst som det fortelles at troende mennesker kan ha i deres sykdommer og sorger og motgang, så må du sannelig selv ha opplevd det,  - at Jesus har skjenket himmelens dype fred ned i jordens dype sorger i din egen sjel. Du må ha opplevd hvordan Jesus kan "ånde på øyet når det gråter,"  - hvordan Jesus kan fylle sjelen med den underligste, deiligste ro under livets aller dypeste nød. Bare da kan du være Jesu vitne.

Skal du vitne om de krefter som det fortelles at Jesus kan gi de troende mennesker i deres livs fristelser, så må du sannelig selv ha opplevd hva det er, som et riktig skrøpelig, svakt menneske å hente de store krefter hos Jesus til å vise djevelen bort,  - til å kunne makte deg selv og alt det onde i din egen natur. Først da kan du være Jesus vitne.

La oss endelig huske det, venner, når Ordet lyder til oss: "Også dere skal vitne." Løst snakk er alltid noe vemmelig noe, men det vemmeligste av alt løst snakk er løst gudelig snakk, og det er den store ulykke, som har anrettet så mye elendighet rundt om så mange ganger og til så mange tider, at det har vært prester, som har villet stå  og tale med om omvendelse og om å være vantro og om å være troende, om vår Herres glede og om vår Herres fred og vår Herres krefter, og så har de aldri selv "vært med Jesus fra begynnelsen." Har aldri  selv opplevd noen omvendelse, - har ingen omvendelseshistorie å fortelle om seg selv. Men derfor blir de også falske vitner, og derfor blir deres vitnesbyrd ikke holdt gyldig - for hvor slike prester står og forkynner deres løse snakk, der skjer ingen oppvekkelser og ingen omvendelser og Jesus vinner ikke sin sak i menneskehjerter. Det er ulykken med så mange av dem som vil være lærere for barna så mange ganger, og på så mange steder, at de vil snakke med om Jesus og snakke med om omvendelse og om tro og om et hellig liv, og så har de aldri i deres dager selv "vært med Jesus fra begynnelsen" av et trosliv, - har aldri opplevd det minste av det hele, og derfor blir de også falske vitner mellom barna. Deres vitnesbyrd blir ikke holdt gyldig, - det blir ingen hellige barn og Jesus vinner ikke sin sak i barnas hjerter på den måten. Og det er det verste av alt, venner, når mennesker, enten de så er prester eller lærere eller lekfolk, vil føre løst snakk om Jesus, - når mennesker vil pludre med om de hellige og gudelige ting som de aldri selv har opplevd.

Nei, først når du selv har vært med Jesus fra et troslivs begynnelse, - har opplevd noe sammen med Jesus, skal du vitne om din Frelser, og så skal ditt vitnesbyrd avgjøre saken i mangt et menneskehjerte, så Jesus vinner sin sak, fordi du er Hans vitne. .

Til toppen

Av C. F. W. Walther f. 1811

Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt. De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse.

Dette gikk bare alt for snart bokstavelig i oppfyllelse. Især mente de jøder som la hånd på apostlene, ingenlunde å begå noen synd ved det - de hadde meget mer den gode mening med det, at de på den måten stred mot Guds fiender, og at de ifølge sin hellige plikt som Guds folk ivret for fedrenes lov, kjempet for den rette kirke og for den eneste sanne gudstjeneste.

Om Saulus, som senere hen ble en Paulus, beretter Lukas i Ap.gj. 8 kapittel uttrykkelig at han hadde velbehag i den første martyr, den hellige Stefanus', blodige død. Og han selv vitner i det 26 kapittel om seg selv: "Jeg for min del mente at det var min plikt å kjempe mot Jesu, nasareerens navn."
Han var, som han sier et annet sted, en forfølger av Guds menighet alene av den grunn at han ville være en ivrer for Gud og Hans lov. Og idet han taler om jødenes motstand mot evangeliet om nåden i Kristus, sier han: "Det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand."
Og hvorfor er senere i hine vel kjente ti kristenforfølgelser i de tre første århundrer av den kristne tidsregning, utallige kristne blitt blodvitner over hele verden? De falt nesten alle som offer for den gode mening, - som også hedningene hadde - at de måtte utrydde de kristne fordi de var statens og hele menneskeslektens fiender, - gudenes fiender, ja, da de verken hadde altere og ofre, var de ateister og gudsfornektere, og derfor årsaken til alle de landeplager som deres formentlige guder sendte dem.
Av den grunn, - som også kirkelæreren Tertullian skriver i sitt forsvarsskrift, at det hedenske folk, så ofte som ødeleggende oversvømmelse, vedholdende tørke, jordskjelv, hungersnød, pest og lignende ting inntraff, med en munn ropte: "Til løvene med de kristne!"

Slik er det hevet over enhver tvil, at ingen synd er så stor og skrekkelig, - ingen villfarelse så åpenbar og fordervelig, - intet svermeri så uvettig og galt, - ingen grunnsetning så falsk og forkjær, at ikke alt dette skulle kunne forenes med og fremgå av den beste mening om, å ved det å tjene og behage Gud.
Men skulle nå ikke den gode mening unnskylde, ja, rettferdiggjøre de villfarende og syndende? På ingen måte!  og om det vil jeg ennå tilføye noen ord.
Etter at Kristus i vår tekst har forutsagt disiplene, at de som ville utstøte dem av synagogen og blodig forfølge dem på grunn av deres vitnesbyrd om Kristus, dermed ville tro å gjøre Gud en dyrkelse ved det, tilføyer Han:

Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg.

Med disse ord bevitner Kristus for disiplene til deres trøst, at - meget langt fra, at deres forfølgere for deres gode menings skyld skulle anses for Guds venner - ville det meget mer nettopp ved denne deres gode mening, bli åpenbart, at de ennå vandret i sin naturlige blindhet, uten kunnskap om Gud og sitt sanne vel og derfor ennå var Guds fiender, ja, at de ved fortsatt motstand mot evangeliets opplysende kraft var hjemfalne til en forblindelse og forherdelse som ikke mer lot seg overvinne.
Langt fra altså, at Kristus skulle unnskylde eller endatil rettferdiggjøre de i god mening begåtte synder, så erklærer Han dem meget mer for åpenbaringer av en syndig tilstand, - for urene utfloder av en uren kilde, - for frukter og utvekster av den frykteligste syndetrelldom. .