Vær barmhjertige - døm ikke!
Luk. 6, 36 - 42

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Den kilde som det har flyte ut av, at Gud har gitt oss sin Sønn til en Frelser, - og med Ham nådig gitt oss alle ting, - blir gjort kjent for oss i Sakarias' lovsang. Og det er vår Guds hjertelige barmhjertighet - for så sier Sakarias: "På grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss." For hva kunne bevege Gud til  igjen å hjelpe det mennesket som var falt i synd?

På vår side fant Han ingen verdighet, men lutter synd og fordervelse - så var det da ingenting tilbake uten Hans rene bare forbarmende kjærlighet, som da også har beveget Ham til å hjelpe oss ut av vår elendighet igjen.

Og ved denne - den samme barmhjertighet - er det også soloppgangen fra det høye, - d.e. Jesus Kristus, Guds Sønn, - har besøkt oss i og med evangeliet, som er kommet til oss fra dem som først har forkynt det. Og i det også forkynt at vi må ha den fulle trøst i det, og såfremt vi ikke forhindrer oss selv ved vår ubotferdighet, dermed blir evig salige ved det.

Elskede i Herren! Likeså vel som det behager oss, når det liflige evangelium om vår Guds hjertelige barmhjertighet forkynnes for oss, - og all salighets og trøsts kilde dermed vises frem for oss, - og så gjerne vi vil ha del i en slik saliggjørelse og trøst, så nødvendig er det også at det blir trolig gjort kjent og innskjerpet for oss av Guds ord. 
For såfremt vi med glede vil øse vann av denne kilde eller stadig nyte denne Guds hjertelige barmhjertighet, og ikke ved ukjærlighet vil forspille den igjen som hin ubarmhjertige medtjener, så må vi også la oss bevege til hjertelig barmhjertighet mot vår neste. For likesom Guds høyeste egenskap er kjærlighet, så er også dette de sanne Guds barns egentlige karakter, - at de er deres himmelske Fars etterfølgere i kjærlighet og barmhjertighet.

 Til toppen

Av Svend Borchmann Hersleb Walnum f. 1816

Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far også er barmhjertig.

Dette er Herrens hjertelige formaning til oss gjennom denne søndagens hellige evangelium, - og alt det som forkynnes oss i denne vår tekst, det kan vi sammenfatte i denne formaning - den står i den nøyeste forbindelse med det som i den forbigagne del av kirkeåret er forkynt oss, - nemlig med ordet om Guds inderlige barmhjertighet. 
Den strålte klart for oss når vi i kirkeårets første tekst hørte det gledens budskap, at "Gud sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse," - når vi ved påskefesten ble minnet om, at Guds Sønn døde for våre synder og oppsto til vår rettferdiggjørelse, - når det på pinsefesten ble forkynt oss, at den himmelfarne Frelser sendte sin Ånd fra Faderen, den sannhetens Ånd som siden utrettelig har arbeidet på, og inntil dagenes ende vil arbeide på, å lokke frem og bevare i vårt hjerte den tro, som vi tilegner oss nåden og frelsen i Kristus Jesus ved.

Vi ble minnet om Guds inderlige barmhjertighet, da vi på trefoldighets søndag hørte Herrens dype ord om gjenfødelsen, - denne Åndens underfulle nådegjerning i menneskehjertets innerste dyp, - da Herren på den følgende søndag til vår advarsel skildret for oss den ubotferdiges jammerfulle tilstand i evigheten, og til vår trøst skildret for oss den botferdige synders salighet etter døden.

Guds barmhjertighet er det som klart stilles oss for øye i de deilige evangelier på de to siste søndager, - i evangeliet om Herrens vennlige innbydelse til den store nattverd og i evangeliet om den gode sjelenes hyrde, som trofast oppsøker det tapte får, velsigner og gleder seg over det som er funnet.
Men fordi Herrens barmhjertighet har vært stor imot oss, "derfor" skal vårt hjerte bløtgjøres, slik at vi får et barmhjertig sinnelag og viser dette både i vår tale og i gjerning. .

Til toppen

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt.

Når Kristus sier: "Døm ikke! Fordøm ikke!" så kan det umulig bety at en ikke skulle torde dømme og fordømme den falske lære, og at man ikke skulle torde forkynne åpenbart vantro og lastefulle mennesker Guds fordømmelsesdom.  Til å gjøre dette har meget mer alle Kristi tjenere på mange steder i den hellige Skrift fått den tydeligste og klareste befaling.

Kristus gir alle sine tjenere det bestemte pålegg: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt." 
Etter dette skal altså enhver forkynner ikke bare forkynne salighet for de troende, men også fordømmelse for de vantro. Ja i det 5 kapittel hos profeten Jesaja uttales det ve over alle dem som ikke vil gjøre dette siste. Der heter det: Ve dem som kaller det onde godt, og det gode ondt, som gjør mørke til lys, og lys til mørke, som gjør bittert til søtt, og søtt til bittert.

Derfor heter det videre i det 3 kapittel hos profeten Esekiel: "Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø! - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd."

Ja, i det 56 kapittel hos profeten Jesaja sies det om de forkynnere som ikke ville forkynne de ubotferdige deres fordømmelse, men bare ville forkynne søte ting for å behage menneskene: "De er alle stumme hunder som ikke kan gjø. De ligger og drømmer og liker å sove."

- Men dette angår dog ikke bare forkynnere, men like så vel lekfolk. Også disse skal bare trøstig forkaste og fordømme falsk lære og ugudelig liv. Herren sier til alle kristne: "Vokt dere for de falske profeter, som kommer til dere i fåreklær, men innvortes er glupende ulver."

Men hvordan skal tilhørerne kunne vokte seg for falske profeter, når de ikke tør bedømme, forkaste og fordømme deres falske lære? Kristus sier fremdeles, at menighetslemmene skal akte den for en toller som forakter alle deres formaninger. Må de da ikke felle fordømmelsesdommen over slike?

Paulus formaner endelig sine efesere: "Ha ikke samfunn med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller." Men hvordan skulle lekfolk straffe verden for dens ugudelighet, når de ikke tør si at den fører til fordømmelse? - I alt dette er nå også Kristus, profetene og apostlene og de første kristne med sitt eget eksempel gått foran oss til etterfølgelse. Har ikke Kristus utallige ganger ropt ve over fariseerne og de skriftlærde, disse falske lærere? Sier ikke fremdeles Paulus til galaterne: "Dersom noen forkynner et annet evangelium for dere enn det som vi forkynte, han skal være forbannet?" Sier ikke den samme apostel om Kristi kors' fiender, at "deres ende er fordervelse?" Sier endelig ikke den samme, at han har overgitt kjetterne Hymeneus og Alexander til Satan, "for at de skal renses, slik at de ikke mer skal spotte Gud?" Sier fremdeles ikke kjærlighetsdisippelen Johannes i sitt andre brev: "Dersom noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så motta ham ikke i ditt hus og byd ham ikke velkommen?"  Og får ikke endelig i det 2 kapittel av Johannes' åpenbaring menigheten i Efesus denne ros: "Du har prøvd dem som sier de er apostler og ikke er det, og har funnet dem å være løgnere?"

Av dette er det forhåpentligvis innlysende for enhver at det ikke er forbudt å straffe, bedømme, dømme og fordømme falsk lære og åpenbart ugudelig liv - ja den, som ikke gjør det, handler nettopp mest ukjærlig - for den som ser sin neste fare vill og gå sin fordervelse i møte, og likevel ikke vil advare ham og åpenbare hans store fare, han blir av Gud ansett som om det menneske han ikke har refset var gått fortapt for hans skyld.

- Men hva er det nå, vil dere spørre, for en forbuden dømming Kristus mener? Dette er intet annet enn dømming over hjertene, - dømming, ikke etter Guds ord, men etter våre egne tanker, altså utidig dømming uten kjærlighet og barmhjertighet. .

Til toppen

Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818

Ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere.

Ettergi, sier vårt store forbilde, som selv så gjerne ettergir.
Visse feil og forseelser kan et Guds barn lett forlate sin neste, men noen forseelser er av den art at det koster kjød og blod svært mye å overse og glemme dem, og en har stor strid før enn en kan nå til det. Men Jesu sinn må likevel også i dette seire hos den sjel, hvis fulle alvor det er å være Hans. For selv om man føler en tilbøyelighet til uforsonlighet i seg, imot denne eller hin og en lyst til å hevne seg, så tvinges man likevel av Kristi kjærlighet, og en tenker: Jeg var jo så ulik min frelser dersom jeg bar hat til noe menneske, eller på noen måte søkte å hevne meg? Nei, bort med alt fiendskap, uforsonlighet og hevnlyst!
"Ta bort alt hat og bitterhet, o Jesus, fra mitt hjerte!"
Uten å ettergi kan man jo ikke elske, - men den evige kjærlighet har jo pålagt sine etterfølgere å elske endatil deres fiender , "velsign dem," sier Han, "som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere" (Mt.5,44).
Dette er Jesu eget bud, hvordan skulle man kunne etterkomme dette uten først å ettergi? Hvordan skulle man lese sitt "Fader vår" uten å ettergi? For sanne nådens barn behøver jeg ikke engang å fremføre disse frelserens ord: "Om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt" (Mt. 6,15).

"Gi," sier Han, hvis eget hjertes høyeste lyst er å gi, og som bestandig har sin milde hånd opplatt for å mette, glede og fornøye.
Endatil for noen  naturlige mennesker er denne plikt lett å utøve - det synes stundom som om de ikke hadde sitt gods, så mye for deres egen skyld, men mer for de nødlidendes. Denne gavmildhet kommer av ømme følelser, - av et mykt og lett bevegelig hjerte. Likevel blander vel begjærlighet etter menneskers pris og berømmelse seg i det, såfremt det ikke er nåde som driver verket.
Andre derimot er av naturen mer tilbøyelige til gjerrighet - og rester av dette er endatil for mange Guds barn en plage og en hindring. Men er en sjel blitt rett levende og alvorlig i Jesu kjærlighet, så ønsker den seg aldri rikdom uten for å kunne gi til fattige og i det kunne ligne den kjære Gud - og når den til noen tid merker en gjerrighetstanke hos seg, så skjemmes den over det og sukker: kjære frelser! la ikke denne verdens forfengelige gods henge ved meg - gi meg det salige sinn å gjerne gi og meddele! la mitt hjerte og min hånd alltid stå åpne til å gi til fattige og trengende etter min evne! .