Klinten og hveten
Mt. 13, 24 - 30.

Av Fredrik Sigismund Schiørn f. 1830

Frelseren lærer oss i denne lignelse at det er to slags mennesker her i verden. De er blandet sammen med hverandre likesom hveten og klinten på åkeren. Det er de gode mennesker og de onde mennesker.

Dette er ikke så å forstå som om det var noen mennesker, som av naturen var gode og andre som av naturen var onde, eller at noen ved god undervisning og oppdragelse eller ved alvorlig og stadig arbeide på seg selv var blitt gode. Nei, av naturen er vi alle onde, og om vi nok også kan iaktta en stor forskjell mellom de naturlige anlegg hos mennesker, så er det likevel såre tvilsomt om det virkelig hos det ene menneske finnes mer naturlig anlegg for det gode, enn hos andre mennesker.
Og undervisning og oppdragelse og alt eget arbeide på forbedring og fremgang i det gode - ja, vi skal visst ikke ringeakte dette, eller anse det for å være uten betydning, - men forvandle menneskets natur og gjøre et menneske godt, det formår det ikke.

En morian omskifter ikke sin hud  eller en leopard sine pletter. Det er alene Gud selv som formår å omskape menneskets natur og frembringe gode mennesker. Derfor kaller også Frelseren de gode mennesker for "rikets barn," det er: de som er født av Guds rike, av den Hellige Ånds kraft.

Disse to slags mennesker vil bo sammen her på jorden så lenge det behager Gud å la den stå. Men etter sin natur kunne og vil de aldri vokse fredelig ved siden av hverandre. De vil ligge i en uavbrutt strid.

Guds barn, Hans hellige menighet, vil bruke sine våpen, som er Guds ord om synden og nåden, om fallet, oppreisningen og den endelige dom. Guds menighet er en stridende menighet. Den er nødt til å stride fordi den alltid angripes, men er også villig til å stride fordi den strider for Herrens navns forherligelse.

Verdens barn vil stride fordi de hater det lys ovenfra, som vil vise deres synd. List og løgn, vold og makt, menneskelærdom og falske gudsdyrkelser, det er våpen som verdens barn fører.

I kampen skifter Guds barn ikke våpen og ikke stilling, de er bygd på klippen og de fører Åndens sverd.
Verdens barn skifter skikkelse som drivende skyer, som former seg alt ettersom vinden blåser. De skifter våpen og kampmåte, alt ettersom "tidens krav" fordrer det. Men under alle disse skiftende former er de alltid i vesenet de samme. Alltid vil de fordunkle sannhetens lys som skinner i Jesu Kristi åsyn.

Hvor stor ulikhet det enn kan synes å være mellom yppersteprestene som lar apostlene hudstryke og forbyr dem å preke om Jesus Kristus, og spotterne i våre dager som hovmodig ser ned på den enfoldige bibeltro som vankundighet og overtro - så er de i sitt vesen likevel like, de samme fedres barn.

I broket forvirring går striden frem, fortsettes fra slekt til slekt uten stillstand. Og hvert menneske er med i striden enten han vet det eller ikke - enten han vil det eller ikke. Ingen kan holde seg utenfor.

I verden føres mange andre kamper.
De enkelte mennesker strider hver sin daglige strid. Den ene for livets opphold, en annen for å vinne rikdom, ære og makt, en annen for å få hevn over fiender.
Folk og riker reiser seg til krig i mot hverandre. Men alle disse kamper er bare små og av liten betydning i sammenligning med denne ene store kamp, den egentlige store verdenskamp, striden mellom Guds barn og verdens barn, menigheten og verden.

Vi, som selv er midt i striden og er opptatt av vår egen del i den, vi ser bare det som ligger oss nærmest. Bare Han som sitter høyt på tronen og ordner og styrer alt ved sitt mektige ord, bare Han ser over hele slagmarken. Den himmelske såmann kjenner hele åkeren og hver urt som vokser på den, hvert hvetestrå og hver klinterot.

Hvor skuffende enn likheten kan være mellom ugresset og den gode sæd, Han skuffes aldri av den. Hvor ussel og skrøpelig enn spiren av den gode sæd ofte er, Han kjenner den. .

 Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

En annen lignelse fremsatte Han for dem og sa: Himlenes rike kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin.

Åkeren er blitt forbannet for syndens og fallets skyld, som de første mennesker i Paradis gjorde seg skyldige i. Bare torner og tistler skulle den bære, hvis ikke mennesket i sitt ansikts sved, med sur møye søkte å utvinne det nødvendige brød av den.

Mennesket, jordens beboer, var også under denne forbannelse, ikke noe mindre enn jorden - for også menneskets hjerte er en slik forbannet åker som bare bærer klinte, torner og tistler.
Menneskets dikting og trakting er ond fra ungdommen av. Det er unnfanget og født i synd, og ikke noe godt bor i det.

Derfor har Gud forbarmet seg og til alle tider sådd godt korn - for "etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har Han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Han innsatt som arving til alle ting. Ved Ham har Han også skapt verden" (Hebr. 1, 1-2).

Verden er altså Hans eiendom, Hans åker. Om enn denne åker ved djevelens misunnelse og ved synden, er blitt fordervet og ødelagt for Ham, så har Han likevel søkt å få den i stand igjen, og gjøre den fruktbar ved sitt eget blod.

Han, arvingen, Sønnen, ble selv menneske og har arbeidet på den i trettitre år, svettet blod, skjelvet og vært storlig engstet, har latt seg hudstryke, tornekrone, drepe og har hengitt sitt blod og sitt liv for å sette åkeren i stand igjen, for å kunne så ut den gode sæd som kan og skal bære god frukt.

At Guds ord i Det Gamle- og Det Nye Testamente er en god sæd, tviler ingen som har erfart dets kraft i sitt hjerte på. Det er som en ild og som en hammer som knuser klipper - (Jer.23,29) det er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd (Hebr.4,12).

Når dette ordet faller i en god jordbunn, har det kraft til å bære tretti, seksti og hundrefold frukt og helt omskape mennesket i hjerte, mot, sinn og alle krefter når det oppfattes i troen.
Derfor skriver Jakob: "Ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler" (Jak.1,21).

Den store åkerdyrker har altså sådd godt korn på sin åker, især da Han lot evangeliet forkynne for alle skapninger.

Mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort.

Fienden er ingen annen enn djevelen, som allerede i Paradis sådde klinte, mens åkeren ennå var aldeles god, og mennesket var skapt etter Guds bilde i rettskaffen rettferdighet og hellighet.
Han forledet de første mennesker til ulydighet, til lyster, til stolthet og derved til alt ondt.
Nå var åkeren, menneskets hjerte, åpen for ham. Han kunne så i det hva han så ville.
Det først fødte menneske, Kain, ble straks en brodermorder, og hans etterkommere ble så onde og åkeren så full av ukrutt, at Gud måtte ødelegge verden. Han måtte drukne hele menneskeslekten på åtte mennesker nær, for å begynne en ny verden med disse.

Men også da kom klinten snart til syne - hos Kam, ved byggingen av Babels tårn, ved Sodoma, og ikke bare hos alle de folk på jorden som utartet til hedninger, men selv hos den utvalgte slekt Abrahams etterkommere, viste det seg klinte nok like til Kristus - Han som brakte den nye sæd - kom, og det den aller beste sæd fra himmelen, og sådde den selv, så vel som ved sine apostler på åkeren.

Men også etter Kristi bortgang fantes stadig og finnes ennå klinte, vantro, ulydighet, synd og vederstyggelighet på jorden, i og utenfor Guds menighet.
Årsaken, sier Herren, er denne: "Mens folkene sov." Disse mennesker er vel ingen andre enn vokterne, lærerne som skulle berede, bearbeide, bevokte og bevare åkeren, slik at Satan og hans hjelpere ikke skulle ha noen adgang til den, - som skulle avverge ham og advare folkene mot ham, - som skulle holde ved i bønn og påkallelse og søke å pleie hveten og holde den ren, vanne den og be om at den må vokse og trives.

Når de unnlater dette, så kommer fienden som sniker seg omkring dag og natt og søker hvem han kan oppsluke, og trenger inn i menighetene, i familiene og i hjertene med falsk lære, med onde grunnsetninger og slette eksempler, med falske skriftfortolkninger, med menneskesetninger, særegne meninger som blir gjort til hovedsaken m.m. 
Da skulle lærere, foreldre, og alle som er overgitt oppsikt med de unge eller med undergivne, eller for hvem menneskenes frelse er maktpåliggende, våke, be, advare og formane til å bli ved ordets rene lære, og ved Jesu Kristi saliggjørende ord bli på sannhetens og gudfryktighetens vei og oppfylt med rettferdighets frukter.

Denne søvnighet som åpner port og dør for fienden, djevelen, slik at han kan så klinte blant den skjønne hvete er skrekkelig! den er livsfarlig og årsak til vår egen og andres fordervelse, hvis sjeler vi skal gjøre regnskap for.

Man leser det 33 og 34 kapittel hos Esekiel om de åndelige vokteres og hyrders embete og ser hvilken skyld de pådrar seg når de sover.

Men da strået skjøt opp og satte aks, da kom også ugresset til syne,

og den kommer også til syne over alt på alle den kristne menighets åkere. Herren har så skjønt stiftet og begynt sin menighet. Hvor herlig var ikke den første menighet i Jerusalem, alle var et hjerte og en sjel, og hvor snart viser ikke også der klinten seg. Ananias og Saffira, hvilken klinte! men Herren utryddet den også straks, for at den ikke skulle utbre seg videre.
Hvor skjønn, hvor begavet og benådet var ikke den korintiske menighet, - men hvor snart viste ikke klinten seg, slik at Paulus skrev: "Rens ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny, usyret deig."
Og slik er det vedblitt til nå. .

 Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Tjenerne gikk da til husbonden og sa: Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren din? Hvor har den da ugresset fra? Han sa til dem: Dette har en fiende gjort.

Se, det var rette tjenere. Herrens åker er deres åker, Herrens korn er deres korn. De er nidkjære for det som er Herrens som for deres eget. Det er de trofaste hyrder, disse husbondens rette tjenere. Jesu sak er deres sak. Det er deres kummer, når det står ille til i Jesu menighet.
Og hvordan skulle det være annerledes? De er jo den Herre Jesu medarbeidere. Det forholder seg nettopp med dem som Paulus sier: "Jeg bærer daglig omsorg for alle menighetene. Hvem er svak uten at jeg også blir svak? Hvem voldes anstøt uten at det brenner i meg?"

Å, hvem kjenner en trofast hyrdes smerte, når han må se hvordan kanskje falsk lære eller sektvesen har sneket seg inn i hans menighet eller overhodet i kristenheten? - når han erfarer, at en som var et Guds barn igjen er blitt et djevelens barn! - når han erfarer, at en har mistet troen, en velter seg igjen i syndens skarn, en løper etter falsk, sjelefordervende lærdom, en er blitt kold og lunken!
Hva kommer dette av? Vi har sett det i det foregående: "Det har fienden gjort."

Sorgfull over at en som har vært et Guds barn, løper fordervelsen i møte, fulle av hellig harme over at den kjære, trofaste Jesus lønnes slik, med den skammeligste utakk for sin himmelske kjærlighet og trofasthet, fulle av avsky for en slik ugudelig frekkhet å i stedet for saligheten velge fordømmelsen og trå Jesu kjærlighet og nåde under føtter, roper de nå ut: "Vil du at vi skal gå og sanke det sammen? Han sa: Nei."

Merk deg dette.
Her fordømmer Herren enhver voldsom fremgangsmåte mot de vantro, endatil mot Guds åpenbare fiender. Han fordømmer alle bål, Han forkaster alle galger, sverd og steiler, Han forbyr alt drap i menigheten.

Den verdslige øvrighet bærer sverdet til straff for forbrytelse, men ikke menigheten.
Kirken har intet annet våpen enn Ordet.
Gå etter de frafalne, belær de vantro, forman den ondes barn, forehold dem Guds dom og den øvrige fordømmelse, men drep og utrydd dem ikke. .

 Til toppen

Av Carl Peter Parelius Essendrop 1818 - 1893

Nei, for da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen.

Herren tenker på sin hvete og drar kjærlig omsorg for rikets barn.
På samme måte som klintens og hvetens røtter kunne være slik sammenslynget i åkerens jord, at det ikke bare ville være vanskelig, men helt umulig å luke klinten opp uten at man med det samme skadet hvetestråets røtter, kanskje til og med helt rykke det opp, slik er det også mellom rikets barn og den ondes barn i denne verden.

Så grunnforskjellige disse enn er, selv under all ytre likhet, så bor de likevel  ikke bare mellom hverandre her nede, men kan jo være bundet til hverandre med så sterke hjertebånd som de som knytter mann til hustru, barn til foreldre, søster til bror.

Grep så Herren i hellig nidkjærhet brått og med full makt inn og rykket klinten med en gang opp, så ville mangt et ennå svakt og  ubefestet rikets barn ikke kunne bære det - dets trosliv ville ta skade av det.

Han, den kjærlige og tålmodige Herre, var jo også villig til ennå å skåne hele Sodoma og Gomorra, på Abrahams bønn, for ti rettferdiges skyld. Ja, én sjel av rikets svakeste barn er såre dyrebar i sin Herres øyne, Han som har sagt: "Det er ikke deres himmelske Fars vilje, at én av disse små skal gå fortapt."

Det kan vel også være, at Herren har flere grunner til å la klinten stå blant hveten, ennå en tid.

Er det fare for at den ondes barn skal skade troslivet hos rikets barn så er det også prøvelse i det for rikets barn, og de øves i årvåkenhet og bønn, i arbeide og kamp for klenodiet, og livet utfolder seg under dette til Herrens ære og deres glede.

Med hensyn til den ondes barn, de falske bekjennere selv, så tror vi at det er både nåde og dom i det at Herren ennå en stund ikke luker klinten ut.
Det er en nåde av Herren at Han ikke skjærer av den siste tid, som de kan søke og finne Herren i.
Det er nåde av Herren at Han ennå begjærer omvendelse og frelse også for disse.
Men det er en dom av Herren at Han tillater at de går som brødre mellom brødrene, skjønt de i hjertet fornekter Kristus.

Det er jo åpenbart, mine medforløste, at det er langt farligere og langt mer fordervelig for det menneske som ikke vandrer på fredens veier, at hans medvandrere ikke kjenner hans onde art, enn om det var åpenbart for alle hvordan han er.

Den sannhet som jeg ikke selv vil innse, kan dog kanskje få makt over meg, når andre sterkt og kjærlig forkynner meg den, på samme måte som det jo også skal liten erfaring til å vite, at den som begynner å lyve for andre, ender opp med å lyve for seg selv, og dermed stadig fjerner muligheten av å komme til sannhets erkjennelse for seg selv, og dermed evig forspiller sitt liv.

 Til toppen

Av Fredrik Sigismund Schiørn f. 1830

La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.

"La dem vokse sammen til høsten," sier Herren til de utålmodige ivrige tjenere. Det tilkommer ikke dere å vite timer og tider. Dere har å arbeide og vitne, å lide og håpe, inntil min time kommer.
Men kampen, sier man, hvor blir da den av? Vil Herren slutte fred med de onde? Vil Han ikke at Hans tjenere skal stride mot dem? Vil Han ikke, at enhver plantning, som Han ikke har plantet, skal rykkes opp med rot? Er vi ikke som det utvalgte Guds folk, det sanne Israel, satt til å erobre det lovede land og utrydde kanaanittene av det? Jo ganske visst er vi av Herren satt til å kjempe mot ondskapen, løgnen og villfarelsen. Men vi er ikke satt til å kjempe mot de mennesker, som selv er fanget av ondskapen, løgnene og villfarelsen og derfor tjener disse onde herrer. Vi er, som Guds barmhjertige tjenere, tvert imot satt til å kjempe for å frelse dem ut av deres elendige trelldom i synden. Til det har Gud betrodd oss sitt evangelium. Vi er sendebud i Kristi sted, vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Se det er en ganske annen tjeneste enn den å nedkalle Guds forbannelse og straff over de ugudelige.

Men verden lar seg ikke forbedre, sier man, og all Guds godhet og mildhet tjener bare til å gjøre den sikker. Klinten blir sannelig ikke til hvete, om den får lov til å stå i åkeren, den brer seg bare videre ut og kveler all god sæd.
Jo, det er nettopp derfor Gud lar den stå, fordi Han ønsker å gjøre den til hvete. Han kan gjøre det, - ikke bare med de små barn, som ennå er svake og spede i ondskapen, men også med de gamle, gjenstridige og forherdede syndere.
Vi skal tro at Gud kan det, og vi skal tro at Gud vil det, og vi skal tro at Han vil bruke sin menighet som redskap for å utføre denne Hans vilje. Menighetens gjerning her i verden er, i likhet med Jesu egen gjerning ikke å dømme, men å frelse - ved Ordets og sakramentenes kraft å forvandle verdens barn til Guds barn og bevare Guds barn i det nye liv, så de kan vokse i det og bære mye frukt. Det er et dagsverk, som Guds menighet ikke blir ferdig med, før Herren kommer.

Men dommen, gjengjeldelsen og straffen, den har Herren ikke overgitt til sin menighet å utøve. Å rykke opp klinten skal den ikke befatte seg med, det er å blande seg i en sak som hører en annen til, Herrens egen sak, som Han sier: "Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde." - Det skylder menigheten også Gud inderlig takk for, at Han ikke har gitt sin menighet et slikt kall, for det ville være et svært tungt og møyefullt kall.
Også for det skal menigheten være Gud inderlig takknemlig, at Han er langsommere til å straffe, enn den menneskelige utålmodighet finner riktig. For selv om Gud viser seg så såre mild og langmodig mot overtredere og onde, så faller det likevel den engstede og forferdede samvittighet vanskelig å tro på Guds nåde.
Hvordan ville det vel gå, dersom Gud lot oss se rett mange og store bevis på Hans brennende vrede og nidkjærhet? Da ville de engstede samvittigheter ganske forferdes for Guds vrede. Men, sier man, skal da ikke menigheten utelukke de ugudelige? Sier ikke Skriften, at slike skal støtes ut, overgis Satan til kjødets ødeleggelse? Er de ikke en surdeig, som må renses ut, for at den ikke skal syre hele deigen? (1 Kor.5,6). Jo ganske visst sier Skriften dette, og Guds menighet har å lyde dette ord, og intet samfunn kan forsømme sin plikt her, uten at det også tar skade av det. Men det er noe ganske annet å utelukke fra menigheten og å luke bort. Det ene er en barmhjertighetsgjerning menigheten utøver overfor de onde, for å føre dem til en angerfull gjennomtenkning av deres synd og til en botferdig omvendelse, slik at ånden må frelses på vår Herres Jesu dag. Dette mål skal menigheten ha vel for øye i utøvelsen av all sin tukt. Det andre er en gjengjeldende straffens gjerning, som man tilintetgjør den onde ved. Med det har menigheten intet å bestille. .

Til toppen

Av G. Janzon

Hvert menneskehjerte for seg er en åker hvor ukruttet står sammen med den gode sæd.

Om ikke Guds ord og erfaringen talte annerledes, skulle man tro, at det menneske som  før har levd i synd og sikkerhet, har sett hvor syndelivet fører hen, og er blitt virkelig forandret i sitt sinn, blitt født på ny, blitt et Guds barn, nå skulle være så from i sin ånd, så ren i sitt sinn, så forent med sin frelser, at det snarere kunne sammenlignes med en åker som alt ukrutt var blitt rykket opp og utryddet av. Slik er det likevel ikke. Guds barn vet selv best, hvor mye ukrutt som gjemmes i jorden, - men sant er det likevel, at en god sæd er blitt sådd i deres hjerter, og alt etter som denne vokser befestes også deres tro på Kristus, som deres eneste salighetsgrunn.
De ser likevel til sin bekymring, at det finnes så mye ondt i deres hjerter, så de med apostelen nødes til å klage: "For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden."
Likesom ukrutt og hvete står ved siden av hverandre på en åker, slik finnes også motstykkene til det i hvert Guds barns hjerte. Det finnes hvete i den trosforvissning, at de i Kristus har en bestandig syndsforlatelse, har liv og rettferdighet, at de har en salighet som er tilregnet dem, i Guds øyne er hellige, rene og tekkelige, men alt dette i Kristus - for det er ikke noe fordømmelig i dem som er i Kristus Jesus. Til dette har de en villig ånd, som aldri vil handle imot den himmelske Fars vilje. Det er dette trosliv i Kristus, som utmerker dem som er Guds barn.
Men ved siden av denne gode sæd finnes det også ukrutt. Da folket sov sådde fiende ukrutt blant hveten. Ja, det finnes en fiende av Guds barns salige sjelstilstand, "han går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke." Når Guds barn begynner å bli sløve i striden og årvåkenheten, så trives ukruttet vel. Snart er det menneskefrykt, snart er det tilbøyelighet til å skikke seg like med verden, snart en gnist av en eller annen begjæringens brann, som sjelefienden kaster inn i deres hjerte - snart begynner de å bli kalde og likegyldige for sin himmelske Far - Ordet blir dem ikke så kjært mer, ikke så vekkende eller trøstende som før. Det går så tungt å vandre rettferdig, gudelig og tuktig i denne verden, de knurrer stundom imot Gud, er ikke tilfredse med det Han tilskikker dem av glede eller tukt. Ja mye ukrutt er det, som står blant den gode sæd i en rett kristens hjerte.

Guds tålmodighet og langmodighet er så uendelig, at Han regner slike mennesker for sine barn, selv om det er så mye ukrutt, så mye synd og urenhet hos dem. Men visselig vil Han, at den gode sæd skal vokse, derfor lar Han solen skinne, derfor lar Han det regne over sin plantning. Hans Hellige Ånd, som bor i de troendes hjerter, er ikke uvirksom der - Han tukter dem, Han advarer, Han minner dem om hva de har i Kristus, Han styrker dem og holder dem oppe i striden.
Da frelseren innstiftet den hellige nattverd og formante disiplene til ofte å fornye dette nådemåltid, og sa, at det var til "syndenes forlatelse," så forutsatte Han slik, at de ofte ville forgå seg, synde og derfor behøve forlatelse. Han la da all helliggjørelsens kraft i syndenes forlatelse. Han har derfor tålmodighet med sine barns synder, men vil at de skal ile til syndsforlatelsens kilde og vaske av sine skrøpeligheter. Gud Herren vet godt, at verden er å betrakte som en allfarvei, som man ikke kan gå på uten å bli støvet, - men så har Han gitt midler til å sette en daglig syndsforlatelse mot daglige synder. Denne Guds tålmodighets rikdom, at Han tåler det onde, kan falske kristne ta forfengelig og tenke: Ettersom Gud tåler det onde, så må også jeg finne meg i, at jeg synder og ikke la det gå meg så aldeles til hjerte, det kan jo ikke avhjelpes, jeg kan jo ikke utrydde all synd av mitt hjerte. Ingenlunde så! "Vi vet," sier apostelen, "at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve."
Guds langmodighet og fordragelighet må ikke brukes til trøst for de falske ånder, som har det sinn, at de vil synde, - men den er bestemt til trøst for dem som ikke vil synde, men som mot sin vilje overraskes av synden, og som deretter for deres skrøpelighets skyld mistviler om Guds nåde.

Du bekymrede Guds barn! - du ser så mye ukrutt i ditt hjerte, at du begynner å anta, at alt sammen er ukrutt, og at du er hjemfalt til ukruttets endelige lodd - du kan ikke være det du vil og bør. Å, kom da i hu, at Gud er langmodig! - din salighetsdag hviler på Kristi rettferdighet, ikke på din egen. Tro ikke, at ditt åndelige liv er slukket ut, fordi du ser så mye skrøpelighet i ditt hjerte og din vandel. La ditt ytre menneske gi ditt indre lærdom. Det ytre menneske får jo også sine pletter, sine lyter og skader, det blir trett og matt, ja det ligger undertiden maktesløst, - men ikke tviler du på at det er liv i ditt legeme, fordi det daglig på ny behøver å renses, styrkes, pleies og passes, og om endatil en hånd eller fot, som er angrepet av forråtnelse må skilles fra det, så er det likevel et legeme, som livet pulserer i, om så dette legeme er skadet og lemlestet. Slik også med ditt indre menneske - tro ikke at det er dødt, fordi det finnes urenhet der, - plei det desto ømmere, rens det, og rensningsmiddelet er Jesu blod - for dette blod renser fra all synd. Kan du ikke bli så ren og from som du vil, får du kjenne syndens kinnslag, så husk på svaret til Paulus: "Min nåde er deg nok!"
Ja, nøy deg med å være et Guds barn, og jo fastere du tror ditt barneforhold, desto sterkere skal du være i striden mot kjødet, og uten strid og anfektelse får du ikke lov å være. Det ville heller ikke være nyttig. Men engang kommer høsttiden, da skilles ukruttet fra hveten, da skal dette onde som bodde hos deg, kjødet, som så ofte nedtrykte ånden, ikke besvære deg mer. Da skal du være fri og skikket til å å love og prise Gud i evighet, da skal du ikke mer kunne fristes og falle. Bær nå "frukt i tålmodighet," så du tålmodig lider i den "korte tid du vandrer her."
Men du som ikke vet av noen forandring, som lever i dine ubrutte syndevaner, som ikke besværes av Guds ord og samvittigheten, men følger dine lyster uten strid, uten bønn, du står jo som et ugress på Herrens åker, - men hvorfor lar Gud solen skinne, regnet strømme ned over dette ugress? Jo, så langmodig er Herren imot deg - for Han venter at du skal bli et annet menneske - for også du, som er død, i finere eller grovere overtredelser, også du kan komme til livet i Gud. Oppnår ikke Gud denne hensikt med deg, så vit, at en gang kommer høsttiden. Hveten skal samles i låvene, tenk om du da ennå er et ugress! - vet du hvordan det går med ukruttet? Det bindes også sammen, men kastes - i ilden.
Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd bevare oss alle i nåde fra det. Amen. .

Til toppen