Den Hellige Ånds sendelse
Joh. 16, 5 - 15

Av Dwight Lyman Moody 1837 - 1899

Jeg husker, at jeg en gang straks etter min omvendelse, talte i en søndagsskole, og det syntes som om det var en åndelig bevegelse, og mange reiste seg opp og ba om forbønn - og jeg husker at jeg gikk ut full av glede, - men en gammel mann fulgte meg ut, - jeg har aldri sett ham siden, og jeg hadde aldri sett ham før, kjente ikke engang hans navn, - men han tok meg i hånden og ga meg et lite råd. Jeg forsto ikke så nøye da hva han mente, for han sa: "Unge mann, når du taler igjen, så gi Den Hellige Ånd ære." Jeg skyndte meg av sted til en annen kirke hvor jeg også skulle tale, og hele veien lød det i mine ører: "Gi Den Hellige Ånd ære," og jeg sa til meg selv: "Jeg undres hva den gamle mannen egentlig mener."
Jeg har senere bedre kommet til å forstå hva han mente, og jeg tror at alle, som har arbeidet i Herrens vingård har lært dette, at dersom vi ærer Ham i våre bestrebelser på å gjøre vel,  vil Han ære oss og virke gjennom oss, - men dersom vi ikke ærer Ham, vil vårt arbeid i sannhet være forfengelig. Det eneste verk som vil bestå i evigheten, er det verk som er skjedd ved Den Hellige Ånd og ikke ved noen av oss. Vi kunne brukes som Hans redskaper, - men det verk som vil bestå i evigheten, er det som er utført ved Den Hellige Ånd - og enhver omvendelse som ikke skjer ved Den Hellige Ånd, vil ikke bli varig. Det kan være inntrykk som kan vare noen få uker eller måneder, men deretter forsvinne lik morgenens skyer. Såfremt ikke mennesket blir omvendt ved Den Hellige Ånd vil det aldri komme til himmelen.

Men jeg ønsker å kalle deres oppmerksom til Den Hellige Ånd som en person. Han har vært i verden så lenge mennesket har vært der. Peter forteller oss i sitt andre brevs første kapitel en og tjuende vers: at "aldri er noen profeti kommet frem ved et menneskes vilje, men Guds hellige mennesker talte drevet av Den Hellige Ånd."

Hver eneste hellige mann som noen sinne har talt i denne verden, er blitt drevet til det av Den Hellige Ånd, og dersom han ikke slik er blitt drevet til å tale, vil hans ord være lik skyer som snart vil forsvinne, og de vil ikke ha noen varig virkning med seg. De vil ikke bestå, - men de ord som lever og blir for evig, er de som Den Hellige Ånd driver frem og ledsager.

Jeg ønsker i denne stund å kalle deres oppmerksomhet hen til en viktig sannhet, for jeg tror virkelig jeg var en kristen i ti år før jeg trodde den. Jeg gikk en gang inn i en kirke og hørte en gammel predikant si, at Den Hellige Ånd var en person. Jeg forsto ikke min Bibel så vel den gang som nå, - men jeg gikk hjem, tok fatt på min Bibel og satte meg til å ransake den, og min fulle overbevisning har siden den tid vært, at Den Hellige Ånd er en person like så meget som Faderen er, og like så meget som Jesus Kristus, Sønnen, er.

- Det er ved Den Hellige Ånd at vi får liv. Vi kunne aldri uten Hans hjelp lære Kristus å kjenne. Det er Den Hellige Ånd som meddeler liv. Vi kan fødes på ny av Ånden, og hver en død sjel som er blitt brakt til live, er blitt brakt til live ved Den Hellige Ånds makt. De er døde i synd, inntil Den Hellige Ånd bringer dem til live. Mennesket har intet liv eller noen kraft til å tjene Herren, før han blir født av Ånden, før han er blitt levendegjort ved Den Hellige Ånd, før han er blitt oppreist.

Slik må de døde sjeler oppreises, og når de er blitt oppreiste ved Den Hellige Ånds makt, da kan de tjene Gud.

Til toppen

Av Carl Peter Parelius Essendrop 1818 - 1893

Men nå går jeg bort til Ham som har sendt meg, og ingen av dere spør meg: Hvor går du? Men fordi jeg har sagt dere alt dette, har sorg fylt hjertet deres.

For sine disipler var Jesus vennen over alle venner og mer enn dette - Han hadde vært deres lærer og mester, deres trøst og styrke. De hadde håpet at Han var den som skulle forløse Israel. Så sterkt og så kjærlig hadde Han båret dem, og det hadde vært så godt å kjenne seg båret av Ham. Han hadde kalt dem til å være sine vitner og sendebud, hadde sendt dem ut til å forkynne evangeliet om Ham - de hadde allerede prøvd gjerningen, hadde vel erfart noe av dens kamp og trengsel, men hadde også opplevd at det var makt i Hans ord, at det gikk en kraft fra Ham, og de var kommet så glade tilbake til Ham og hadde kunnet vitne: "Til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!" Men når Han nå gikk bort, hvor mørkt alt da så ut, hvor tungt alt truet med å bli! Selv håpet om forløsningen ved Ham bleknet vel i hjertene, og hvordan skulle de kunne stå alene, hvordan skulle de kunne fullføre sitt kall?

Selv den i blant oss som står i troen, og i sitt trosliv er kommet lengre frem enn disiplene i hin stund kunne være det, har vel mer enn en gang opplevd noe lignende.

Når du hadde fornemmet frelserens nåde i ditt hjerte, hadde levd noen lyse og lette dager i din frelsers samfunn, da det var deg så inderlig visst, at Han var deg såre nær, og det var deg så lett å gå til Ham med din bønn og igjen ta Hans gode svar av Hans ord, mens du fornemmet at Hans ord er ånd og liv, og erfarte, at det gikk en kraft fra Ham til deg, og det deretter, kanskje ved en helt brå overgang, ble slik for deg, at alt det lyse og gode og lette svant fra deg og du sto der, som det syntes deg, ganske alene i natten, uten noen fornemmelse av din frelsers salige nærhet, uten noen kjennelig erfaring av nåden. Ble du ikke så inderlig bedrøvet? Ble det ikke mørkt for deg så du ble fristet til å mene at Herren virkelig var gått bort fra deg, kanskje for aldri mer å vende tilbake? Kom det ikke en frykt for at hele din fremtid var tapt? Ble ikke selv de lyse og kjære minner om hva du hadde hatt i din frelser og fått av Ham, til sorg og angst i din sjel?  Bedrøvelsen er da bare altfor naturlig, som disiplenes var det i hin stund. Herren vredes nok heller ikke over en slik bedrøvelse, bare den ikke fyller hjertet slik, at det ikke lenger blir rom for tro og trøst, bare den ikke er og blir en verdens bedrøvelse, men en bedrøvelse etter Gud.

Men disiplenes bedrøvelse truet med å skade deres tro - ja, det var vel det i den, som var av vantroens ånd. Ellers så skulle de likevel ha holdt fast ved hva allerede en allmenn menneskelig erfaring kan vinne, at det som er tungt for hjertet så ofte bærer vår fremtids lykke og glede i sitt skjød. De skulle ha holdt fast ved hva Guds ord til Israels barn så ofte hadde vitnet, hva Guds gjerninger mellom Israels folk stadig hadde åpenbart, at alt som blir virket av Gud er godt og vist, at alle Hans gjerninger er miskunnhet og alle Hans veier sannhet. De burde ha holdt fast ved hva det profetiske ord hadde forkynt, og Herren selv med klare ord hadde vitnet for dem, at Menneskesønnen måtte lide og så gå inn til herlighet. De burde under hvilken uklarhet som ellers måtte kunne ligge over dem, ha holdt fast ved det ord av Herrens munn: "Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere fordi jeg sa: Jeg går til Faderen. For min Far er større enn meg."

De burde det, men kunne det ikke eller kunne det bare så svakt, at bedrøvelsen truet med å fylle deres hjerter. .

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1858

Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende Ham til dere.

Hvor edel og god var ikke vår frelser, og hvor ømt sørget Han ikke for sine venner. Disse så svake disipler lå Ham dog nærmest på hjerte, ved Hans bortgang. Han så deres sorg, Han ynkedes over deres forvirring. Jeg sier dere sannheten, ble Han ved, det er til gagn for dere at jeg går bort, for dersom jeg ikke går bort, kommer ikke trøsteren til dere, men går jeg bort da vil jeg sende Ham til dere. Hvilken høy, hvilken liflig trøst ligger det ikke i disse ord!

Kristus var den evige sannhet. Han talte sannhet. Men hva kan det hjelpe oss, at vi har, vet og hører Kristi sannhet, når vi ikke følger, ikke lyder og ikke vil vandre i sannheten. Det var til gagn for disiplene, at Kristus gikk bort fra dem. Hvorfor? Jo, de hadde festet seg for mye ved Hans ytre person og la for stor vekt på det ytre. Slik er dessverre også tilfelle med oss kristne. De fleste av oss kjenner bare Kristus av det ytre og ikke etter ånden. Det duger ikke. Vi må ha Ham i oss, kjenne og finne Ham, om vi vil bli salige. Hør hva Paulus sier: "Har vi og kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi Ham nå ikke lenger slik." Paulus vil dermed si: Kristus er ikke lenger legemlig synlig for oss, og vi kan derfor ikke finne Ham slik, men med sin guddommelige kraft og virkning er Han hos oss. Han lever i oss, Han hersker i oss. På denne måte kjenner vi Ham, og når vi kjenner Ham slik, da kjenner vi Ham vel.

Var Kristus blitt lenger hos sine disipler, så hadde de mer og mer festet seg ved Hans ytre person, og aldri ville de ha lært å kjenne Ham rett. Derfor gikk Han også bort fra dem og sa: Det er til gagn for dere at jeg går bort.

Det samme inntreffer også med oss - vi fester oss ofte ved det ytre, ved det eller det dødelige vesen, og det blir derfor nyttig for oss, at vi skilles fra dette.

- Går jeg ikke bort, så kommer ikke trøsteren til dere, sier Han videre. Hvordan skulle vi så blitt frelst, hvis ikke Kristus hadde lidd døden for oss og forsonet oss med Gud? Vi hadde da ikke fått Den Hellige Ånd og med Ham forsikringen om det evige barneforhold til Gud. Dette har frelseren beredt oss ved sin bortgang og sendt oss den hellige trøster, den gode husvaler. Men akk, hvordan mottar de fleste denne dyrebare venn? Få er de, som lar seg lede av Guds Ånd, skjønt dette er betingelsen for Hans iboen i hjertet. For alle de, som drives av Guds Ånd, og ingen andre, er Guds barn. Er vi nå Guds barn, så må vi vise det i en hellig vandel og i å følge Åndens ledsagelse i sannhet og rettferdighet etter Guds vilje.

Vi ser, hvordan et godt barn følger sin fars minste vink og likesom søker å gjette seg til hans vilje. Gjør vi det samme imot Gud? O, ve! mange tusener kaller seg kristne, men de er det ikke, for de lar seg ikke lede av Guds Ånd, men lever i synden hemmelig og åpenbart, likevel vil de være Guds barn! Tåpelige, vanartede vesener! Hvordan kan dere innbille dere slikt? Hvordan tror dere, at det kan gå an? Den som lever i synden, drives ikke av Guds Ånd, men av djevelen, og en slik kan aldri kalles Guds barn. Det er denne djevel, denne verdens fyrste, som Guds Ånd skal dømme og jage fra våre hjerter.

Til toppen

Av Carl Olof Rosenius 1816 - 1868

Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg.

Først sier Han: Ånden skal "straffe verden." Ordet "straffe" betyr i grunnteksten overbevise, binde en ved noe med de klareste grunner og slik sett straffe ham med ord. Videre sier Han: Han skal overbevise "verden," d.e. hele menneskeslekten uten unntagelse. Alle mennesker skal behøve denne overbevisning. Og hva var det, Ånden skulle overbevise verden om? dette er det viktigste i teksten. Kristus sier: "Om synd, fordi de ikke tror på meg." All synd mot de ti bud er tatt bort, forsonet, kan ikke fordømme noen, om han ikke fordømmer seg selv ved vantro. Når alle slags tollere og syndere, selve bermen av alt ugudelig folk i landet kom til Ham, var da noen sinne deres synder noen hindring for deres benådning? Var ikke alt straks vel, så snart de fløy til Ham?

Hvor var da loven med dens bud og dommer, hvor var deres lange sorte, skyldregister? De hadde i alle deres livs dager syndet imot Guds bud, og jeg ser likevel, som Paulus sier, at "Han bebreidet dem ikke deres synder -" det var idel nåde, trøst, sødme og vennlighet, som om de i hele deres liv ikke hadde gjort en eneste synd, slik at de lovkloke ble forbitret over det og sa: "Han er tolleres og synderes venn."

Og hva sier Han selv til det? Han nekter det ikke, men bekrefter det og sier, at disse syndere var Hans fortapte får, penger og sønner, at Han var den vennlige Fader, som løper med utstrakte armer imot den fortapte sønn m. m.

Å, kjære frelser! vet du da intet om hans mange og fule synder? Nei, han har ingen synder - aldeles ingen synder! "Mitt blod utgytes til syndenes forlatelse." Synden er tatt bort, misgjerningen forsonet og den evige rettferdighet vunnet. "Gud forsonte i Kristus verden med seg selv og bebreider dem ikke deres synder."

Det vi dernest lærer av disse ord, er, at det frommeste, alvorligste og gudfryktigste menneske kan bli fordømt, nemlig om han med all sin fromhet ikke tror på Kristus, at når han lenge har levd i det alvorligste omvendelsesarbeide, den dypeste anger, de andektigste bønner, den frommeste vandel, den strengeste selvforsakelse, den mest ufortrødne velgjørenhet m. m. så må han med alt dette fare til helvete, om han ikke har lært å regne alt dette for skade imot ypperligheten av vår Herres Jesu Kristi kunnskap og nå blir funnet i Ham, idet han i Ham alene har sin rettferdighet og trøst.

Alt det som er i mennesket, gjelder ikke for noe i Guds øyne, siden Hans elskede Sønn utøste sitt blod til syndenes forlatelse. Av dette kommer det, at de frommeste blir fordømte, når de ikke "hyller Sønnen."
Om dette skal Den Hellige Ånd overbevise hele verden: "Om synd, fordi de ikke tror på meg!" Han angriper hermed de ypperligste folk på jorden, kaster de frommeste, helligste og alvorligste mennesker under fordømmelsen, blott fordi de ville være deres egne frelsere og ikke gi Lammet ære.

Det ligger i menneskenaturen, at vi ser på våre egne gjerninger, vår fromhet eller våre synder og dømmer deretter om Guds nåde imot oss. Men Ånden kommer og sier: Nei, det finnes en mann, som heter Jesus Kristus, "kvinnens sæd," som den evige Fader satte under loven i deres sted for å fullkomme alt, samt "smake døden for alle." Hans dyre blod har fratatt både deres synder og deres dyder all gjeldende kraft og betydning for Guds dom. I Ham og ingen annen er salighet - for det er intet annet navn gitt under himmelen, ved hvilket vi skal bli frelst, uten i Jesu Kristi navn. .

 Til toppen

Av Carl Olof Rosenius 1816 - 1868

Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger.

Du sier: "Jeg tror vel, at mine gamle synder fra min forfengelighetstid er forsonet og forlatt meg i Kristus, - men at jeg ennå daglig synder, også etter at jeg har fått lys i Guds veier, trodd og smakt Hans nåde - det er dette, som bringer meg i mistrøstighet."
Svar: Se hvor viktig det er, å gi vel akt på Kristi ord: "Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen." Han sier ikke bare avløsning, men rettferdighet. Du er i Kristus ikke bare avløst fra dine synder, - men du har også i den samme Kristi gang til Faderen hele din livstids rettferdighet, ja Skriften sier: "en evig rettferdighet" - for rettferdighet betyr, at man alltid, hver dag og stund er slik som loven krever, og det er nettopp dette Skriften sier, at vi har i Kristus, da den ikke bare sier avløsning, forlatelse, men rettferdighet og legger til: "den evige rettferdighet," "Guds rettferdighet" og sier, at synden ikke tilregnes oss mer, at Kristus er vår annen Adam, er i vårt sted, ja "står for Guds ansikt for oss."
Det er slik sett, visst og sikkert beklagelig og ille, at du ennå forser deg, vet var visselig bedre, at du med troens bønn kjempet til blodet imot synden, - men om nå så ille skjer, at "noen synder," sier Johannes, skal han vite, at vi nettopp da, "har en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige" (1 Joh.2,1), og har derfor en "evig nåde!" Hvilket ord "evig!" Luther forklarer slik, at det betyr "ikke bare at de gamle synder aldri mer graves opp, men at også de synder, som ennå ligger i vårt kjød, og som fremdeles under vandringen dessverre kan bryte ut, aldri skal tilregnes oss, så lenge vi blir i Kristus." Vi bør derfor feste oss ved, at Kristus har tatt på seg hele vårt liv og er gått i borgen for en evig nåde for alt, det som mangler hos oss. Det er nettopp dette som ligger i de ord, at "Kristus er blitt oss rettferdighet fra Gud" (1 Kor.1,30), at vi skal være "Guds rettferdighet i Ham," som vi ikke bare er skyldfrie ved, men også overmåte tekkelige og herlige for Gud, nemlig i Hans egen Sønns rettferdighet, ved hvilken det tap vi led i fallet, er så fullkomment erstattet, at vår rettferdighet i Kristus er mye herligere enn den Adam hadde før fallet.
Dette er grunnen til at vår rettferdighet og vårt velbehag for Gud ikke kan rokkes eller forminskes ved våre synder. For om Gud skulle se på oss og holde oss rettferdige og tekkelige, når vi selv er frommere, og derimot mindre rettferdige i våre dårligere stunder, da var det falskt alt det Kristus og hele Skriften sier, at vår rettferdighet består alene i Ham og Hans gang til Faderen - for da skulle rettferdigheten, i det minste for en del, bestå i oss og vår egen fromhet. Men Paulus sier: "Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn" (Gal. 2,21).
- Så har vi da, lovet være Herrens navn! Ikke bare forlatelse for våre gamle synder, men også en evig rettferdighet over våre daglige mangler. Vår barmhjertige slektning Immanuel, har satt inn en umåtelig verdi og er gått i borgen for hele vårt liv, våre personer og vår forvaltning. Under Hans vingers skygge alene, er vårt håp, vår rettferdighet og vår styrke, også da, når fornuften og følelsen sier noe annet og er sykelige p.g.a. det gamle trellesinn, i hvilket vår uvenn bestandig gjennomskyter våre arme hjerter med sine ildpiler. Salige er de, som likevel kan tro Guds forsikringer. Men til det må Den Hellige Ånd uopphørlig utøve sin gjerning, straffe, overbevise, overtyde oss om denne underlige rettferdighet.

Det er noen vakte sjeler, som drages med en meget skrøpelig omvendelse, er ikke så kraftig vakte som de ønsket, ikke så redde for synden, ikke så alvorlige og oppriktige, kan ikke be og stride rett, vinner heller ikke den seier over synden som de burde osv. De vil gjerne tro på Kristus, men all denne elendighet forbyr dem det. Hva feiler det disse? De er fulle av feil over alt, det er sant, - men hovedfeilen er, at de ikke forstår Guds rettferdighet, - men jager etter å opprette en egen rettferdighet - for allting skulle hjelpes, om de bare ville kaste seg i frelserens armer, som helt fortapte. Å, våkn! Hør hva Kristus sier her: "Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen."
Det finnes andre, som allerede er nesten helt fordømte, som er aldeles døde, sikre, hykkelske, forstokkede, ja djevelske i deres egne øyne - for de har lenge søkt å komme til noen alvorlig gudfryktighet, - men nei, de er likesom solgt til fordervelse og fortapelse, overgitt til et vrangt sinn osv. Hele denne forskrekkelige nød kommer ene og alene av den dype, uendelige tilbøyelighet til tross alt å ville frelse seg selv, være rettferdige eller i det minste tålelig, å ville komme innfor Gud i sin egen person og bli frelst i sitt eget navn og ikke som helt fortapt frelses i Kristi navn. Mot slike står Herren og roper med majestetisk røst: "Om rettferdighet, fordi jeg - jeg går til Faderen!"
- Det finnes også kristne, som ellers er opplyste og troende, men tar anstøt av deres eget liv, i særdeleshet noen bestemt synd, som altfor mektig og tyrannisk henger ved dem, og de er derfor aldri riktig trygge og glade i Kristus, men går i en viss hemmelig selvfordømmelse, halvt usalige. Slike burde også her våkne og se, at de har begynt å ta trelldomsåket på sine skuldre på ny, og på ny søker rettferdighet hos seg selv og vil være rettferdige og salige i deres eget navn. På slike ser Jesus med et mildt bebreidende blikk og sier: "Jeg helliget meg selv for deg - jeg gikk med mitt blod til Faderen - må ikke dette være din rettferdighet? - da skulle det også være din styrke."

Slik skal Ånden uopphørlig straffe oss - først bringe oss under dommen, i nød og forlegenhet for synd og vantro, og når vi da vil frelse oss selv o g søke rettferdigheten på alle egne veier, da må vi heller ikke i det forbli ustraffet. Da skal Ånden straffe oss for rettferdighet, forklare og prise Kristus for oss og lære oss den store hemmelighet, at rettferdighet bare finnes i Kristi gang til Faderen. Dette er nådens orden. Og den som slik blir straffet av Ånden i alt og så har all sin rettferdighet i Kristus, den er en kristen. Men om jeg er en kristen, rettferdig og salig i Kristus alene ved troen, da sannes det ord: "Jeg tror, derfor taler jeg" - da kan jeg ikke tie - jeg begynner å bekjenne denne tro, å vitne med Ånden om synd og rettferdighet - og da er ilden løs - da får jeg hele verden, alle skriftlærde, yppersteprester og lovkloke på halsen. .

Til toppen

Av G. Janzon

Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

Meningen med disse ord er mindre klar, og derfor har også Skriftfortolkerne oppfattet og anvendt dem på forskjellig vis. Uten å gjøre krav på å uimotsigelig treffe det rette, søker vi å gjøre disse ord anvendelige for oss, idet vi minner om, at de rettferdiggjorte Guds barn, som stoler på den rettferdighet de har i Kristus, likevel høyst sjelden er frimodige. De har vært i djevelens vold, mens de i blindhet og vantro gjorde hans gjerninger, - men da de fikk Jesu rettferdighet som sin, hadde djevelen ingen rettighet over dem mer. Han som anklaget dem dag og natt ble forkastet. "Denne verdens fyrste er nå dømt."
Om denne domsavsigelse, denne dom, som Satan som deres anklager ble forkastet ved, skal Den Hellige Ånd overbevise dem, slik at de ikke må tro, at han som er bundet i mørkets lenker, har noen makt over dem som er ikledd Kristi rettferdighet.
Denne, Den Hellige Ånds overbevisning har den kjærlige og nåderike hensikt, at de troende under helliggjørelsens skrøpeligheter ikke skal bli motløse og oppgi alt håp.
"Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. De som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden."
Denne del av Den Hellige Ånds straffegjerning er en velgjerning for Guds barn, for de vandrer ikke mange skritt etter at de er blitt rettferdiggjorte, før de snubler. Da begynner de å tenke: Nå er det atter forbi, nå har jeg mistet Kristus, nå hører jeg djevelen til på ny. Da kommer Den Hellige Ånd og sier: "Denne verdens fyrste er dømt," du er ikledd Kristi rettferdighet, den kan han ikke berøve deg - la ikke troen rives fra deg - ulven som er innestengt kan ikke skade deg, - men tror du å være dens offer og går til den, så sårer den deg og dreper deg, om den kan komme til med det, - men for Gud er din anklager forkastet.
Å, hvilken herlig trøst er det ikke for Guds barn å få en slik påminnelse under de daglige mangler på helliggjørelsens vei. Nettopp denne tanke synes å ha foresvevet Luther da han skrev ned disse ord:

Oppvakte bekymrede sjel! - deg har Den Hellige Ånd ofte villet overbevise om "rettferdighet" - Han har mot din syndesorg villet sette Kristi rettferdighet, - men du er ennå aldri blitt ferdig eller verdig - ennå har du ikke fått hastverk - Han viser deg til Kristus slik som du er, - men dersom du uopphørlig står imot, så kan Han jo, selv om du er engstelig for din sjels frelse, også om deg si og beslutte: Min Ånd skal ikke uopphørlig straffe og overbevise om rettferdighet. En gang kan nådetilbudene opphøre, du kan overraskes av døden, før du har latt Guds Ånd overtyde deg om, at Kristi rettferdighet er din, bare du tror det, og da, hvordan skal det da gå med deg som har vært innbudt, men av uverdighetsfølelse har gjort dine unnskyldninger - skal ikke denne dom også treffe deg: "De skal ikke smake mitt festmåltid?"

Du troende sjel! Deg har Den Hellige Ånd overbevist "om synd" - av det kom din uro, da du ble nødt til å bekjenne: Jeg vet meg skyldig til evig fordømmelse. Deg har Den Hellige Ånd overbevist om "rettferdighet," da du begynte å tro på Kristi rettferdighet - av det kom din fred og visshet, da Guds Ånd vitnet med din ånd, at du var et Guds barn! Men siden den tid, hvor har du vært, hvordan har du forholdt deg? Tvert imot din beregning, og til tross for din årvåkenhet er du kommet til å synde, du har gjort et fall og ser deg dermed å være et bytte for ham, "som går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke." Deg vil Den Hellige Ånd overbevise om dom - og vil du ikke tro og trøste deg med det, at verdens fyrste er dømt, vil du bare jamre deg, likesom det kunne frelse deg, hva skal det da bli av deg? Merker du ikke Den Hellige Ånds overbevisning? Han trøster deg med den forsikring, at all dom ble lagt på Jesus. Vil du ikke la deg oppreise ved denne forsikring: at Herrens nåde er ny hver morgen, at Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid, så kan du gå fortapt - Herren kan overgi deg til et vrangt sinn. Også deg kan det gjelde: Min Ånd skal ikke uopphørlig straffe eller overbevise, - men mens det er tid, la deg overbevise om, at nåden ennå strekker til også for deg, og når Den Hellige Ånd så overbeviser deg, gjør da ikke flere vantrosinnvendinger, men si du, som den overbeviste Tomas: in Herre og min Gud!" .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når Han kommer, sannhetens Ånd, skal Han veilede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale av seg selv, men det Han hører, skal Han tale, og de kommende ting skal Han forkynne dere.

Dette stykke hører også til løftet om Den Hellige Ånd og Hans oppgave i kristenheten. Men med dette avbryter Han det Han begynte å tale, og innbefatter nå med få ord det som Den Hellige Ånd skal forkynne.
Han viser dem nå, at Han selv skal komme og lære dem alt slikt, så de forstår det og i gjerningen erfarer det. Nå er det ikke tid, vil Han si, til å tale mye om det, da Han nå vil holde sin avskjedspreken og trøste dem. De var heller ikke i stand til å fatte og forstå, hvordan det skulle gå til i Hans himmelske rike, om Han enn ville tale mye og lenge om det. Det er ennå for tungt for dere å begripe, det som er sagt om det og ennå kunne være å si; for alt går stikk imot deres tanker og deres håp. Forsto dere det, så skulle dere få trøst og et glad hjerte ved det, som Han også sa ovenfor: Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen. Men nå gjør det dere bedrøvet, det som jeg til deres trøst sier om min forklarelse; himmelfart og herlige rike osv. Derfor sier jeg med rette: Dere kan ikke bære det. Jeg vil da spare det til den tid, da dette som jeg nå forkynner dere forut, settes i verk, og Den Hellige Ånd selv kommer. Han skal lære dere det og føre dere ut av deres nærværende villfarende tanker og uforstand til sannhet og rett erkjennelse. For det skal være Hans oppgave å forklare meg, d.e., å åpenbare og vitne om meg, at jeg fra lidelse og død er opphøyd til herlighet, satt hos Faderens høyre hånd og er en regjerende Herre over alle ting. Han skal forkynne i all verden, at dette har vært Faderens råd; og derfor er også Den Hellige Ånd sendt, for at hele verden skal erkjenne dette, og slik komme til mitt rike.
Når jeg nå reiser fra dere, og Den Hellige Ånd kommer, så lærer det seg selv langt annerledes, enn dere nå tenker og forstår. Da skal dere selv erfare og finne, at alt det jeg nå har sagt, kunne forklares og tales om enda mer. .

Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Han skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere. Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at Han tar av mitt og forkynner for dere.

At Den Hellige Ånd nå fører deg, det kan du især forstå av to ting; for det første, at du blir fri for alt åndssvermeri. Den Hellige Ånd, sier vår tekst, taler ikke av seg selv, men det Han hører, det taler Han, og de kommende ting forkynner Han.
Nemlig etter at verdens forløsning er skjedd ved Jesus Kristus, og Han ved sine hellige apostler har latt forkynne, åpenbare og nedskrive, det som er nødvendig til vår frelse og Guds rikes utvikling, har vi ikke mer noen ny åpenbaring å vente. Derfor veileder Den Hellige Ånd oss ikke til noen ny sannhet, men til den gamle som står skrevet i Det Gamle- og Det Nye Testamente. Av det tar Han frem, det Han vil bringe inn i vårt hjerte, og det Han taler til oss; av det tar Han frem, det Han forkynner oss om det kommende.
Når du f.eks. hører et menneske si: "Da sa Den Hellige Ånd til meg," eller "da åpenbarte Den Hellige Ånd meg osv.," så merk deg forut, at med et slikt menneske står det ikke riktig til, men svermerånden driver ham, og ikke Den Hellige Ånd.
Hos et menneske som drives av Den Hellige Ånd, heter det: "Så står skrevet," dette er den faste og eneste grunn for den lære, og den vandel, som du fører som en kristen, og det er et sikkert vern mot alt åndssvermeri.
Drømmer, syner, åpenbaringer, tradisjoner og lignende bekymrer jeg meg ikke om, når de ikke stemmer overens med, det som står skrevet. Men stemmer de overens med, det som står skrevet, da blir allikevel alltid Guds ord sannhetens grunn, og ikke drømmene og synene. Men det som ikke stemmer med Guds ord, det kommer fra den falske ånd, djevelen, ikke fra Den Hellige Ånd. Og mer enn det som står i den Hellige Skrift, er slett ikke nødvendig til frelsens forarbeidelse og til Guds rikes erkjennelse og utvikling, for Skriften er fullstendig og tilstrekkelig, og vi behøver ikke mer.

Men det annet, som du kan skjønne at Den Hellige Ånd veileder deg til all sannhet ved, er det, at Han herliggjør Kristus. Kristus gir Den Hellige Ånd i den hellige dåps vann, Kristus tilsier i absolusjonen gjennom sin tjeners munn syndenes forlatelse ved sitt ord, Kristus forener i den hellige nattverd ved sitt ord sitt sanne legeme og blod i brødet og vinen. Kristus er det som gjør deg viss på din frelse, slik at du kan leve og dø på det; for Han  gir deg i dåpen og nattverden syndenes forlatelse; for når du ikke trodde, at du hadde syndenes forlatelse, så måtte du jo gjøre Kristi ord til løgnord, - Han har jo selv sagt Ordet til deg.
Sett det tilfelle, at jeg ser i meg selv lutter synd, og min samvittighet fordømmer meg, og djevelen holder frem for meg den ene synd etter den annen og ved enhver sier: "Se, du er fordømt, for Gud er hellig!" - så er alt dette sant; jeg gir min samvittighet rett i, at den fordømmer meg, jeg gir djevelen rett i, at han fordømmer meg, og likevel tviler jeg ikke et øyeblikk på, at jeg er et Guds barn; for jeg ser med min tro ikke på det synlige, mine synder, jeg hører med min tro ikke på det synlige, djevelens og min samvittighets fordømmende stemme; men jeg ser med min tro bare på Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne, som er død for mine synders skyld og oppreist til min rettferdighet.
Slik blir Kristus herliggjort av Den Hellige Ånd, idet jeg intet, slett intet har uten at Kristi fortjeneste og Kristi ord i nådemidlene, og dette Kristi ord og fortjeneste er mitt ved troen. Da opphører all ros, all stoling på egne gjerninger og egen rettferdighet, og Kristus er alt i alle.
Derfor sier også den Herre Jesus om Den Hellige Ånd: "Han skal ta av mitt og forkynne det for dere."
Av Kristi dåp, av Kristi ord, av Kristi nattverd tar Han alt, det Han forkynner oss om syndenes forlatelse, om liv og salighet. Kristus har ervervet deg alt dette ved sin hellige, uskyldige, bitre lidelse og død, som Han har lidd for deg i ditt sted; Kristus meddeler deg alt dette igjennom dåpen og nattverden, etter at Han i prekenen har undervist deg om det, og Den Hellige Ånd besegler alt dette i ditt hjerte ved troen, slik at du nå med legeme og sjel og hele ditt vesen henger ved Kristus som en gren på vinstokken, som et lem på legemet, og slett ikke kan unnvære Kristus mer, enn ikke ett eneste øyeblikk; for uten Kristus er du en synder, en syk, en fordømt; i Kristus en rettferdig, en sunn, en salig.
I samme grad som nå Kristus blir stor og herliggjort ved Den Hellige Ånd, i samme grad blir du liten og ringe i dine egne øyne og i ditt hjerte, og det går i oppfyllelse på deg, det døperen Johannes sier: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh. 3,30). .

Til toppen