Jesus stiller stormen
Mt. 8, 23 - 27.

Av Ole Berg 1819 - 1861

Med hensyn til det under, som det berettes om i dagens evangelium, er det merkelig nok, at det til alle tider i Kristi menighet er blitt betraktet og av utleggerne behandlet som en parabel, eller om man vil, som et malerisk sinnbilde, idet man i båten som kjempet på Gennesaretsjøen med de ville bølger, som la seg på Jesu bud, har sett et bilde på Jesu Kristi menighet som kjemper seg frem gjennom verden under sin mektige Herres og konges nåderike beskyttelse.

Derfor ble allerede meget tidlig et skip det bilde, som på en anskuelig måte skulle minne om menigheten. Av den grunn pleide man også å henge et lite skip opp i gudshusene. Dette er nok også grunnen til at man kalte en del av det kirkehus, som var innvidd til Jesus for "skipet."
Når man leser eller hører om hin lille båt, - som Jesus var ombord i med sine disipler, som så vidunderlig trosset bølgene og stormen, og ved Jesu mektige ord til de fnysende elementer ble frelst fra undergang, - ligger det også så nær, å komme til å tenke på menigheten og dens skjebne gjennom de fremfarne tider. Så nær at det synes som om enhver uvilkårlig måtte komme til å tenke på det, selv om den anskuelse som var hevdet til alle tider, ikke banet vei til denne tankegang.

Det kan neppe være tvil om, at det behaget den Herre Jesus, å på denne vidunderlige måte - som vi leser om i dagens evangelium, - å avsløre for disiplene hva det var for en Mester de hadde sluttet seg til. Det kan heller neppe være tvil om, at den Herre Jesus, ved et anskuelig bilde, på samme tid hadde den hensikt å gi dem, og alle de mennesker som ved deres vitnesbyrd bringes til å slutte seg til Ham og kåre Ham til sin Herre og Mester, den trøsterike lærdom med på deres pilegrimsvandring gjennom denne på så mange måter farlige verden - at det er ingen fare når de bare har Ham med seg. Og at Hans menighet skal holdes oppe og bevares og omsider fullt ut frelses, om enn jordens mektige larmer nok så meget, og folkene nok så overlytt fnyser mot Herrens salvede.

Slik forstått sier dette under gjennom kjensgjerningenes form det samme som Han i det 16 kapitel av Matteus uttrykkelig sier: "Du er Peter og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." Og hvor herlig har Han ikke holdt sitt ord inntil denne dag!

Hvor farlig så det ofte ikke ut for hin menighetsbåt, i hvilken det alltid befant seg forholdsvis få som i sannhet hadde sluttet seg til Jesus og var gått ombord i båten med Ham. Hvor ofte måtte ikke apostlene komme til å tenke på hin tur på Gennesaretsjøen?

De stevnet ut i verden med en lære som de vel av egen erfaring visste var en Guds kraft til frelse for hver den som tror, - men som de hvert øyeblikk hadde anledning til å merke, var til en forargelse for deres egne landsmenn, og for de andre folkeslag en dårskap.

Aldri hadde bølgene truet voldsommere, aldri hadde stormene rast frykteligere enn i hine dager, da menighetsbåten skulle stevne ut på verdens store hav, og det gjaldt om å klare seg mot de voldsomme brenninger ved stranden og de mange klipper og skjær og de skjulte grunner, hvor sjøen brøt, og som nesten syntes å oppfylle hele utløpet.
Sannelig, det var et snevert og grunt farvann, og i tillegg så var vinden imot, så de måtte krysse seg frem, og alle forstandige menn i deres folk spådde dem og deres fartøy en brå undergang. Bare en enkel Gamaliel lot tvilende si, at det likevel var tilrådelig å se saken an før man helt fordømte en gjerning, som, hvis den lyktes, - etter hans mening - tydelig ville bevise seg å være av Gud, ved det.

Og under alt dette var Mesteren selv, - Han hvis ærende de gikk, og hvis gjerning de utøvde, - ikke å se noe sted, ikke å oppspore noe sted eller fornemme med de jordiske sanser - Han var tatt bort fra dem.
Uten tvil hadde de mang en gang tenkt på hin tur over Gennesaretsjøen, da de var i en øyensynlig dødsfare. Da den lille båt snart gynget seg på toppen av de frådende bølger og snart syntes som begravd i et svelgende dyp. Og Jesus som først var gått ombord i båten, og på hvis ord de selv var gått med,  lå og sov i skipets bakstavn, tilsynelatende uten noen som helst deltagelse i deres farefulle stilling, og uten å kunne eller ville bistå dem med råd og dåd, som om intet var på ferde.

Ja, da mener jeg de har forstått hvorfor Han ved hin anledning sov. Ja, da forsto de nok at Han med det ville gi dem et håndgripelig bevis på, at Han kan være til stede på en kraftig måte, om enn Hans tilstedeværelse og deltagelse i det som foregår, ikke  kan sees av noe jordisk øye, eller fornemmes av noen naturlig sans.

Det er under den slags omstendigheter Han øver sine disiplers tro. Og disse Hans første vitners tro ble sannelig øvd til gagns, - men derfor ble de også troshelter, som det - mener jeg - ikke lett kan falle noen av våre dagers kristne inn å sammenligne seg med.
Men for å kunne med en slik urokkelig fasthet som de, holde fast ved overbevisningen om de ting som ikke sees, måtte de visstnok også i forveien ha sett slike ting som dette vårt evangelium beretter om.

Til toppen

Av Christian Dick 1815 - 1882

Så gikk Han i båten, og disiplene fulgte Ham.

Den båten Jesus gikk ombord i, hadde vel i likhet med andre båter, et navn. I vår tekst kalles den bare båten, og den kan også fortrinnsvis, utelukkende kalles så, for det er båten over alle båter, den eneste båt ved hvilken salighetens havn kan nås.

Somme kaller den arken etter det skip som Noah og hans familie ble frelst i, da syndfloden utryddet alt levende på jorden. Og dette navn er berettiget, for det er en frelsende ark som fører sine passasjerer lykkelig over de stormbevegede, brusende vann til det trygge Ararat.

Somme kaller båten "Dåpen," med hjemmel i Peters ord i hans første brev: "Dåpen frelser oss," og Kristi ord: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst."

Somme kaller den "Troen," for mennesket rettferdiggjøres ved tro alene.

Somme kaller den "Nåden," for  "der synden ble stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre."

Somme kaller den "Evangelium," for "Kristi evangelium er en Guds kraft til frelse for hver den som tror."

"Kjært barn har mange navn," og denne båt er kjær for Guds menighetsskare, de helliges samfunn, den lille flokk som Jesus kjennes ved, den lille hjord, som det behager den himmelske Far å gi riket, de utvalgte og elskede, som Gud og vår Herre Jesu Kristi Far etter sin barmhjertighet har gjenfødt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse i fra de døde, til den uforgjengelige, ubesmittede og uvisnelige arv som er bevart i himlene til dem, som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som ligger ferdig til å åpenbares i den siste tid.

Navnet "Nåde," inneslutter likevel alle de øvrige navn i seg, for apostelen sier: "Av nåde er dere frelst ved tro, og det er ikke av dere selv, det er en Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg."

Og Hans disipler fulgte Ham - Jesu disipler er passasjerer i denne velsignede båt, som Jesus gikk ombord i.  Den i og av verden så lite aktede og skattede båt. Den som er bygd på Golgata av den store skipsbyggmester og løp av stabelen da det fra korset lød fra den døende frelsers munn: "Det er fullbrakt," og på hvilken Han er styrmann, som sa: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."

Er du, kjære tilhører, en Jesu disippel? Har du fulgt Hans oppfordring: "Følg meg?"
Er du det ikke og har du til denne stund ikke fulgt Ham som alene er Veien, Sannheten og Livet - så kom nå og bli det, kom nå og følg Ham! Ennå er det nådens tid, ennå er det ikke for sent, ennå står Han med utstrakte armer imot deg, kaller på deg, vinker deg inn og innbyr deg til å komme til seg som du er.
Ennå sier Han: "Se, jeg står for døren og banker! Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut."

Å, kom og følg Ham! Akk, "hvilken salig stund du fikk, om du begynte nå, i dette øyeblikk!" .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Og se, det blåste opp en kraftig storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene.

Frykter da ikke stormene deres Herre og skaper, når Han farer på havet og er i skipet med sine disipler? Visst ikke! Han fremkaller dem meget mer, og Han lar dem blåse. Er det vel noen ulykke i byen og på havet som Herren ikke gjør?

Ofte er den lille båt som Jesus befinner seg i med sine disipler, dekket med bølger og uværet truer den med undergang. Dette er bare et forbilde på alle de forfølgelsens og fristelsens stormer som innvortes og utvortes kommer over Kristi menighet i alminnelighet og går over menighetene og de enkelte kristne.

Hvilke stormer, - de grusomste forfølgelsens stormer, - kom ikke over Kristi menighet i de tre første århundrer! Hvor ofte var ikke båten skjult av bølgene! Og hvor finnes vel en troende som ikke opplevde slike, og som ikke gjorde samme erfaring, at fristelsens og anfektningens bølger ofte slo sammen over hans sjels båt og skjulte den så helt, at ikke noe av den var til syne? 
Hvem har noen sinne innlatt seg med Jesus og ikke blitt ført av Ham over havet, og i anfektningens stormer vært nær ved å lide skipbrudd? Hvem har noen sinne foretatt seg noe i Guds rike til Herrens ære og til menneskenes frelse, uten at verden og Satan vakte opp et uvær og stormet og raste imot, og skjulte båten, gjerningen, foretaket, med spottens og forsmedelsens bølger, ja med håndgripelige forfølgelser?
Den som følger Jesus når Han går i båten, kommer ikke uten stormer over sitt livs hav.

Men Han sov.

Det er det verste. Uværet stormer og raser så fryktelig, og Han tar seg ikke av sine! Han kan sove, eller late som om Han sover, som om Han ikke visste, eller ville vite noe om sine disiplers fare, de som dog i tillit til Ham er gått med Ham, har utsatt seg for fare og som vel trodde seg sikre fordi Han var i båten, og som mente at da hadde det ingen fare.

Når man i begynnelsen har Herren så nær og føler Hans bistand så kraftig, så blir man litt etter litt lunken og sikker, blir doven i bønn og årvåkenhet, blir søvnig og slumrer, og når da en storm kommer over oss, forekommer det oss som om Jesus sov. Som om frelseren var likesom død, og slett ikke bekymret seg om oss mer.
Men Israels vokter slumrer og sover ikke. Han våker likevel over sine om Han enn synes å sove, og om vi enn mener at Han ikke bekymrer seg mer om oss.
Å nei, det kan Han ikke! Vi er tegnet i Hans hender, ikke et hår på vårt hode er glemt - Han vil bare vekkes.
Bønnen kan vekke Ham, og Han vil at vi skal anrope Ham. At vi skal komme til Ham i vår nød, at vi skal føle, at uten Ham er vi fortapte mennesker.

Da gikk disiplene bort til Ham og vekket Ham og sa: Herre frels oss! Vi går under.

Det eneste middel i all vår nød er å trede hen til Ham, gi seg til å be og vekke Ham opp med en troende, tillitsfull bønn.
Rop til Ham i ditt hjerte, av din sjels dyp, likesom salmisten.
Skulle Han som dannet øret, ikke høre? Når en urettferdig dommer, som verken frykter Gud eller mennesker, endelig hører og bønnhører en stakkars kvinne for hennes uavlatelige bønns skyld, skulle da ikke den barmhjertige og nådige høre sine utvalgte barn, som roper til Ham natt og dag? (Luk. 18, 1- 8).

Når ingen nød er til stede, er det heller intet nødrop, ingen alvorlig bønn til Herren: bare nøden lærer en å be.
I det sedvanlige liv føler vi ikke vår avhengighet, vårt intet, vår avmakt og svakhet. Først når nød, trengsel og fare banker på vår dør og drar inn til oss, blir vi vár, hva vi er, og at vi slett ikke formår noe. At enhver småting kan slå oss ned, uten at vi kan stå opp igjen. At vi i stormen ikke kan stå på våre egne ben, ikke kan holde fast ved eller støtte oss på noe uten alene på Herren.

Er det ingen nød og fare på ferde, så lar vi Herren sove, og sover selv, d.e. vi innbiller oss at vi ikke akkurat trenger så mye til Ham, at Hans nærhet just ikke er så ganske nødvendig, som om man også kunne hjelpe seg uten Ham.

Mens vinden var god, lot disiplene Jesus rolig sove, - men da stormen kom følte de snart med skrekk nødvendigheten av Hans oppvåkning og Hans hjelp.
Men er Han ikke alltid den oppholder som gir liv, ånde og alt, også når det går godt, når ingen fare er til stede? Gir Han ikke også den gode vind som driver båten frem, så den seiler sikkert? Dette merker man ikke, tror det ikke, takker ikke for det - derfor må Han legge seg til å sove, d.e. unndra oss sin følelige nærhet, må la stormer og motvinder komme, undergang og fordervelse må true oss, så vi må se oss om etter Hans nærværelse og nærhet, og erkjenne at uten Ham kommer vi ikke noen vei.

Han må stå opp og vise sin makt i oss, ellers forgår vi.
Å, så la da ikke Herren sove i deres hjerter, vekk Ham alltid før faren, be til Ham uten opphold, så vil faren ikke være så skrekkelig og så truende med fordervelse.

Den som kan si: "Herren er mitt lys og min frelse," kan også si: "for hvem skulle jeg frykte?" "Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor. Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot. Sela. En strøm - dens bekker gleder Guds stad. Den Høyestes hellige bolig. Gud er midt i den, den skal ikke rokkes."

Ja, når du våker, så sover heller ikke Herren, og du kan si: "Jeg setter alltid Herren for meg. Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes."

Vi ser det på Bibelens gamle troshelter, at når man ikke lar Herren slumre inn, d.e. når man ikke lar troen på Herren, bønnen til Ham, omgangen med Ham slumre inn, eller blir matt og trett, så står man fryktløs i stormer utenfra og innenfra.
Likevel, om vi endatil likesom disiplene har forsett oss, har forsømt å være årvåkne, og har glemt at vi må ha Herren hos oss, og om faren først må vekke oss, så er likevel ikke alt tapt av den grunn, - Herren er ennå nær, Han er i vår båt: et nødskrik, "Herre frels oss! Vi går under!" kan vekke Ham. .

Til toppen

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

Han svarte: Hvorfor er dere så redde, dere lite troende? Så reiste Han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikkstille.

"Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?"
Se her er et bilde på de lemmer, som menighetens skip også nå har. For også nå gis det for det første - Gud skje lov! - ennå alltid sjeler som har forlatt verden og dens lokkende herlighet. Sjeler som holder seg til Kristus, bekjenner Ham som Guds Sønn og i sin nød, selv når alt menneskelig råd og hjelp er uttømt, i sann tro roper til Ham: "Herre, frels oss!"

Men akk! Troskjempenes, trosheltenes tid slik som vi så ofte treffer dem, særlig i de tre første århundrer og i reformasjonen er forbi.
Vår tids troende er nesten uten unntakelse svakt- og litetroende. Allerede mye mindre stormer enn stormen på den galileiske sjø, allerede mye mindre anfektelser og fristelser bringer nå de kristne til å vike og vakle.
Skulle det nå bryte ut en blodig kristenforfølgelse, og de kristne ikke blir sterkere i sin tro, enn de nå er, så vil de aller fleste fornekte og falle fra.

Hvordan, mine kjære, åpner ikke dette oss en sørgelig håpløs utsikt? Må vi ikke etter dette frykte at menigheten likevel skal endelig gå til grunne? For må vi ikke i disse menighetens siste tider vente at alltid større trengsler, anfektelser og fristelser må komme?
Jo, min kjære, vel må vi vente dette, men at menigheten derfor skal gå til grunne, det behøver vi ikke å frykte for. Kristus forkaster jo heller ikke de svakttroende, slukker ikke ut den rykende tande og sønderknuser ikke det knekkede rør. For Kristi båt på den galileiske sjø er ikke bare et bilde på de farer som menigheten svever i, men også på den beskyttelse den står under.
Og dette er det, jeg nå vil tale til dere om.

- Det er sant, Kristus sov da disiplene i båten var i den største nød. Det syntes visstnok derfor som om Kristus verken visste om eller aktet på sine disiplers nød. Men det bare syntes slik. Kristus sov visstnok virkelig, men bare etter sin menneskelige natur - Han var og ble også nå Israels vekter som ikke sover eller slumrer - for etter sin guddommelige natur våket Han og så ved den alt som nå skjedde, og dro omsorg for at båten tross storm og bølger ikke led skipbrudd, mens Han etter sin menneskelige natur sov.

Han sov for disiplenes øyne bare for å forsøke og prøve dem. For å styrke deres tro ved anfektelser og vekke dem til bønn.
Da Kristus derfor ble vekket også legemlig av disiplene ved deres nødrop, da lot Han visstnok uten frykt havstormene fremdeles rase en stund, og stilte først stormen i de bevende, lite troende disippelhjerter.
Men så heter det: "Så reiste Han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikkstille."
Dette var et ganske ubegripelig under. Kristus viste seg ved det også som naturens herre. For visstnok skjer det også stundom på naturlig vis at en stormvind på sjøen legger seg, - men da tårner havets bevegede, skummende bølger seg ennå alltid i lengre tid etterpå, og kommer først litt etter litt til ro, etter at vinden for lengst har lagt seg. Men så snart Kristus, som Markus forteller, hadde ropt til vinden og havet: "Ti! vær stille!" straks ble også begge ganske stille.  Den før så hylende storm tidde, den før så brusende sjø forstummet og forvandlet seg til en klar speilflate, som bare den klarnede kveldshimmel med sine blinkende stjerner smilende speilet seg i, og båten fløt igjen rolig lik en svane gjennom de glattede vann. Derfor ropte også alle som var i båten, fulle av forundring: "Hva er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige mot?"

Her har vi da det siste bilde på menigheten også i vår tid. Det er uutsigelig trøstefullt. For vi ser av dette, at om enn menigheten nå ligner Kristi båt på den galileiske sjø - om nå enn hele verden med alle dens mektige og lærde, lik et hav pisket av stormvinden, overfaller menighetens båt, og dens undergang derfor synes å være uavvendelig - om det enn synes som om Kristus også nå sover ved roret, og som om altså nettopp Kristus selv med sitt ord var til hinder for menighetens eneste mulige redning - om enn selve menighetens lemmer nå er nokså lite troende og allerede i fortvilelse roper ut: "Herre, frels oss! Vi går under!" ja, om enn mange nå fulle av fortvilelse springer ut av menighetsbåten og igjen styrter seg i verdens hav så har vi likevel ingen grunn til å frykte og forsake.
Kristus er i vår båt, og etter sin guddommelige allvitenhet, allmakt og omsorg sover Han ikke. Når Hans time er kommet vil Han stå opp, refse våre lite troende og si til verdens vind og hav: "Ti! Vær stille!" Da vil det bli blikkstille, og menighetens båt vil triumferende løpe inn i himmelens havn. For Kristus har lovt: "På denne klippe - Han mener nemlig seg selv - vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."

Å, mine kjære, så forsak da heller ikke i denne siste mørke tid.
Forlat ikke menighetens båt fordi dere mener at den likevel snart vil gå under. Dere vil ellers evig angre det - for utenfor denne båt er det ingen frelser, likesom det fordum ikke var noen redning utenfor Noahs ark.
Og likesom Noahs ark lykkelig styrte gjennom syndflodens bølger og endelig vel bevart landet på Ararats fjell, slik vil også menighetens båt lykkelig seile over verdens stormfulle hav og endelig lande på den guddommelige nådes evige fjell. .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

Mennene undret seg og sa: Hva er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige mot?

Dette er en vakker lære, hvordan Kristus rett blir erkjent under korset.
Når Kristus kommer på havet, d.e.: bryter frem med sitt evangelium, så blir det visstnok, som vi har hørt, en stor uro. Da raser djevel og mennesker som om de ville overskylle båten med bølger, men utfører likevel ikke mer enn at de selv ved deres raseri og larm går til grunne og gjør menigheten herlig og utbrer den i all verden.

Slik ble den sanne Gud og den sanne tro åpenbar for mange ved de tre menn i den gloende ovn (Dan.7). Så også ved Daniel i løvehulen.
Og på samme måte blir ved dette uvær den Herres Kristi erkjennelse vidt utbredt - for mennene sier: Hva er dette for en? Ja, hva dette er for en mann det kan man se av Hans gjerninger: at både vindene og sjøen er Ham lydige.
Han er Herre over sjøen, vinden og skapningene, ja en allmektig Gud.

Se, slik blir Kristus erkjent under korset, og menighetens herlighet er alltid større under korset enn i gode dager - for under korset viser Herren sine undere.
Når det ikke var noen nød så var det heller ingen undergjerninger.
Til det har Gud utvalgt sine - å gjøre dem herlige ved korset - d.e. å vise sine undergjerninger på dem, likesom på Israels barn i ørkenen.

I stor nød er de store undergjerninger skjedd - derfor er de kristne de rette undergjerningsfolk.
"Og dem som Han har kalt... dem har Han også herliggjort" (Rom.8,30).
Se deres herlighet som er blitt bevart i syndfloden, i det Røde hav, i den gloende ovn, blant løvene - de er Gud Herrens redskaper for Hans undergjerninger.
Det er den største herlighet å bli Kristi bilde lik og ved korset å gå inn med Ham i herlighet.

Dertil hjelpe oss Gud i evighet! Amen. .

 Til toppen