Den sterkere og den sterke
Luk. 11, 14 - 28

Av Johan Arndt 1555 - 1621

Det er tre slags erkjennelse menneskets høyeste visdom og klokskap består i. Som et menneske også hele sin levetid har å lære på, - noe som også er over all måte nødvendig for ham.

Den første er erkjennelsen av seg selv - den annen er erkjennelsen av sin fiende, hvordan man skal vokte seg for ham - den tredje er erkjennelsen av sin beskyttelse og bistand i å overvinne sin fiende.

Om den første sier Herren: "Sannelig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står" Slm. 39,6.

Om den annen sier Paulus: "For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet" Ef, 6,12.

Om den tredje sier evangelisten Johannes: "Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger" 1 Joh. 3,8.

Den første erkjennelse tjener til sann ydmykhet, den annen til bønn i mot Satan, den tredje til seier ved troen på Kristus.

Disse tre erkjennelser er i den hellige skrift til fulle beskrevet.

I våre første foreldres beklagelige fall er vår elendighet og usselhet avmalt - i samme sørgelige fall er også Satans list og bedrag avmalt - og Kristi erkjennelse i Hans person og i Hans embete. Slik har vi også disse tre slags erkjennelse i dagens tekst: Først vår elendighet, dernest Satans grumhet og tyranni og endelig vår Herres Jesu Kristi allmakt og kraft.

Til toppen

Av Christian Scriver 1629 - 1693

Han drev ut en ond ånd, og den var stum. Men det skjedde da den onde ånd var faret ut, da talte den stumme. Og folket undret seg.

Denne tekst lærer oss tydelig nok at det er djevler til. De er onde ånder som søker sin glede i menneskenes frykt, skrekk, angst og fordervelse. De streber ikke bare etter å fange sjeler ved indre og skjulte snarer, de søker ikke bare å såre hjertene med lønnlige, gloende piler og bedrøve og forvirre de allerede forut bedrøvede og anfektede sjeler med stille overtalelser og helvetaktige innskytelser, - men de får også stundom Guds tillatelse til å stille sin tørst etter menneskenes fordervelse, ved å fremtre grovt og uforskammet slik som vi for eksempel ser det hos de legemlig besatte på Jesu tid.

Mange elendige mennesker vil nå ikke tro Guds ords likefremme lære om djevelens tilværelse. Ja det finnes dem som likefrem forakter og ler av denne lære, og kaller alle dem svermere og tåper som taler om djevelens ondskap og fristelse og røper frykt for helvete og fordømmelse.

Man har således hørt en si: "I min ungdom har man skremt meg nok med Bibelen, de 10 bud og helvete. Jeg torde ikke en gang med sikkert hjerte drikke meg full eller se meg om etter noen skjøge. Jeg måtte bestandig tenke på Gud, på samvittigheten og på helvete. Men nå har jeg fått andre bøker i hende, som lærer meg hvordan man tidligere har tatt meg ved nesen."

Men du skjønne, fine, kjære verden, det er ikke og går ikke slik som du ønsker, tenker og innbiller deg. Driv spott med Gud og Hans hellige ord, le av de gudfryktige sjeler som med sukk og tårer kjemper for himmelen. Før et vellystig, ugudelig liv, men vit - at for alt dette vil Gud en gang føre deg frem for dommen.

Å, dere elendige mennesker, som er så besatte av djevelen, at dere ikke tror sannheten - hvor lenge vil dere med seende øyne ikke se og med hørende ører ikke høre og med levende hender ikke gripe? Foruten Guds ord kan også enhver troende kristen av egen erfaring vitne om djevelens tilværelse, hans makt og list. De gudfryktige hjerter kan her si med sin aller kjæreste Frelser: "Vi taler det vi vet, og vitner det vi har sett - smakt, følt, erfart, - men dere tar ikke i mot vårt vitnesbyrd."

Men om dere nå ikke vil tro oss og våre, fordi vi er for enfoldige for dere, for svermeriske, for tungsindige og for ringe, - kjære! hvordan går det da til, at dere selv og de som er av deres slekt, ofte ikke kan hytte dere for samvittighetsangst, for frykt og skrekk, for gruelige drømmer og liknende?  Dere byder deres samvittighet å tie, og likevel taler, ja roper den. Dere vil ikke tro på noen himmel, noe helvete, noen djevel, og dere kan likevel ikke finne noen tro og beroligelse i deres vantro.

Tross all deres ondskap behøver dere ikke å frykte for noen menneskelig makt, og likevel reddes og frykter dere. Dere vil forakte Guds ord og kan likevel ikke gjøre det uten frykt og bekymring.

Jeg kjenner en kristen lærer som en gang var alene sammen med en vantro spotter inne på studerværelset. Læreren søkte å overbevise ham om, at hans vantro nettopp måtte være av djevelen siden den førte en slik utilfredshet, frykt og angst med seg, - men han holdt fast på at hans vantro var riktig, og at hans sinns urolighet kom av det, at han ikke helt kunne glemme hva han i sin ungdom hadde lært av den kristne religion, hvor gjerne han enn ville.

Å, dere arme og elendige mennesker! Såfremt dere turer frem i deres vantro og ugudelighet, var det bedre for dere om dere alle deres livs dager hadde voktet svin, men samtidig levd kristelig, enn at dere har vært konger, fyrster og herrer og motstått alle Herrers Herre og alle Kongers Konge. Det ville vært bedre for dere at dere aldri hadde sett dagens lys, enn at dere ikke har villet se og siden aldri i evighet skal se evangeliets klare lys og Guds saliggjørende nåde, men komme til å forbli i det ytterste mørke, hvor det skal være gråt og tenners gnissel.

Å, dere ulykksalige i den største lykksalighet! Å, dere fattige i den største rikdom! Dere ringe og forkastede i den høyeste ære! Dere dårer med deres store visdom! Den Herre Jesus, våre sjelers trofaste hyrde og tilsynsmann, forbarme seg over dere og gi dere omvendelse til sannhets erkjennelse og nåde til å komme til dere selv igjen fra djevelens snare, han dere er fanget av, til å gjøre hans vilje!

Til toppen

Av Svend Borchmann Hersleb Walnum f. 1816

Men noen av dem sa: Det er ved Be'elsebul, de onde ånders fyrste, Han driver de onde ånder ut. Andre igjen fristet Ham og krevde et tegn fra himmelen av Ham.

Selv om den Herre Kristus kjemper mot og overvinner Satans rike, selv om vi alle med Ham kan bli utfridd av det og bli salige i lysets, hellighetens, frihetens og gledens rike, - så kan vi likevel fremdeles bli i mørkets rike og gå evig fortapt.

Slik ser vi av dagens tekst, hvordan fariseerne i den grad forherdet deres hjerter, at de frekt våget å beskylde den Herre Jesus for å være en djevelens utsending, som "drev ut onde ånder ved Be'elsebul de onde ånders fyrste".

Men det var andre som "fristet Ham og begjærte et tegn fra himmelen av Ham." De var hyklere, som søkte å skjule det vantro sinn, som hindret dem i å motta frelseren. De gav seg utseende av at de gjerne ville tro, dersom de bare fikk se tegn som var klare nok, og likevel hadde Han gjort så store tegn, at Hans ord dermed var tilstrekkelig stadfestede.

Andre haltet til begge sider, slik at de ble rammet av det Herrens ord: "Hver den som ikke er med meg, er imot meg, og hver den som ikke samler med meg, spreder."

Men til alle tider har hine fariseere hatt, - og har også i våre dager - åndelige stallbrødre, som helt forherder deres hjerter, åpenbart tjener mørkets fyrste og frekt forhåner den Herre Kristus.

Til alle tider har det vært - og også i våre dager er det - hyklere, som foregir at de gjerne ville, men ikke kan tro på Jesus, fordi det ikke er klare nok vitnesbyrd for at Han er Guds Sønn og verdens frelser. Med denne falske påstand søker de å unnskylde sin vantro.

Til alle tider har det vært, - og også i våre dager er det - dem, som halter mellom Kristus og denne verdens fyrste. De vil ikke likefrem erklære seg imot frelseren, - men de vil heller ikke helt slutte seg til Ham, som Hans tjenere. De vil ha Hans nåde, - men de vil ikke ærlig forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. De vil tjene to herrer, hvorav den ene befaler, hva den den andre forbyr. Følgen er at de vedblir å tilhøre Satans rike.

Tenk derfor vel over, at dersom du ved den Herre Jesus Kristus skal bli utfridd fra mørkets forferdelige rike, da må du ikke selv ved gjenstridighet hindre Herren i å utfri deg. Du må akte på hva Jesus Kristus som din profet taler til deg i sitt hellige ord, og du må bevare Hans ord i ditt hjerte og foresette deg å adlyde det, slik at det kan få utrette hos deg, hva det ved sin underfulle kraft kan og skal utrette. Du må åpne ditt hjerte for Guds Ånd og tillate Ham å forklare og levendegjøre i deg evangeliets sannheter, så du kan tro på Jesus som din yppersteprest og forløser. Du må i troen benytte nådens kraft til ærlig kamp mot dine sjelefiender, slik at du også tjener og lyder Jesus som din åndelige konge. Du må dette, og du kan dette, dersom du selv vil det - for Herren er den som ved sin Ånd selv både begynner og fullender den gode gjerning hos alle dem som ikke lukker igjen hjertet for Ham og forsettlig forkaster Hans nåde.

Å, lukk da ikke hjertet til for Ham, den kjærlige frelser, som ennå i denne stund står for døren og banker på, som vil utfri deg fra mørkets, syndens, trelldommens og jammerens rike og vil gi deg del i lysets, herlighetens, frihetens og gledens rike. Ydmyk deg i anger og bot for Herren, slik at du ved Hans Ånds bistand i troen må få tilegne deg den rike nåde, som er kjøpt deg så dyrt ved Guds Sønns blod.
Benytt så Hans nådes kraft til ærlig kamp mot alle de fiender, som vil lokke deg bort fra Herren. .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Men Han visste hva de tenkte, og sa til dem: Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Men om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Be'elsebul jeg driver de onde ånder ut! Men er det ved Be'elsebul jeg driver de onde ånder ut, ved hvem er det da deres egne sønner driver dem ut? Derfor skal de være deres dommere! Men er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til dere.

Dette er en alminnelig slutning, som fornuften kan fatte og forstå. For hvor mann og kone er uenige i huset, så han slår krukker og hun potter i stykker, der kan husholdningen ikke være lenge ved makt. For erfaringen lærer, at uenighet forstyrrer og ruinerer land og folk, husholdning og alle ting.

Men nå er det nødvendig at vi her gir vel akt på det, som Kristus sier, at djevelen har et rike og det et enig rike, som smukt holder sammen. derfor, den som fortørner en djevel, han fortørner dem alle. Den som griper en av dem an, han angriper dem alle. 
Dette riket angriper du, når du lar deg døpe, når du hører Ordet, når du mottar sakramentet. 
Men at djevelen ikke overvinner deg, det skjer fordi Kristi rike holder like så vel sammen som djevelens rike. Derfor, når djevelen angriper deg, så har han også angrepet Ham, som sitter der oppe ved Guds høyre hånd, som Kristus sier til Paulus: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" 
Det må vi trøste oss ved og lære, at det er ingen spøk å være kristen, ettersom vi har et så mektig rike imot oss og hvert øyeblikk må sveve i fare, dersom Gud ikke holdt oss oppe med sin nåde.

For det annet svarer Han med et offentlig eksempel og lik gjerning, idet Han sier: "Ved hvem er det da deres egne sønner driver dem ut?" Likesom Han ville si: Er det ikke en offentlig bespottelse? Det som deres roser hos deres barn, det fordømmer dere hos meg. Gjør deres barn det, så er det av Gud, - men gjør jeg det, så skal det være av djevelen. 
Slik går det her i verden. Det Kristus gjør, det er djevleverk, men gjorde en annen det, så var det rett. "Derfor skal de være deres dommere!" d.e., jeg påberoper meg dem. De må dømme, at dere spotter meg og fordømmer dere selv. Dersom nå den ene djevel ikke driver den annen ut, så må en annen makt gjøre det, som verken er djevelsk eller menneskelig, men guddommelig. 
Derfor følger: "Men er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til dere."

Denne Guds finger forklarer Matteus å være Den Hellige Ånd, - for slik lyder hans ord: "Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder osv." Summa, Kristus vil si så mye: Skal Guds rike komme til dere, så må djevelen drives ut - for hans rike er imot Guds rike, det må dere selv bekjenne. Nå driver man ikke den ene djevel ut ved den andre, meget mindre ved mennesker eller ved menneskelig kraft, men alene ved Guds Ånd og kraft.
Av dette følger, at hvor Guds finger ikke driver djevelen ut, der er ennå djevelens rike, og hvor djevelens rike er, der er ikke Guds rike. Så sluttes også av dette tydelig, at så lenge Guds Ånd ikke kommer i oss, så er vi ikke bare udugelige til det gode, men er nødvendigvis i djevelens rike. Er vi i hans rike, så kan vi ikke annet enn å gjøre det, som djevelen elsker, for ellers kunne man ikke kalle det hans rike - som også Paulus sier til Timoteus, at menneskene er "i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje" (2 Tim. 2,26).

Hvordan skulle han nå kunne tåle, at hans egne undersåtter ville foreta seg å gjøre noe, som var imot og ikke for hans rike? Det er sannelig et mektig og forskrekkelig ord, at Kristus her tilstår djevelen et slikt rike, som man ikke uten Guds Ånd kan unngå, og at Guds rike ikke kan komme, uten at djevelens rike med guddommelig himmelsk makt blir drevet fra oss. .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, får hans eiendom være i fred. Men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar Han fra ham hans våpen, som han hadde satt sin lit til, og hans bytte deler Han ut.

Så lenge djevelen, den sterke ånd, alene er i besittelse av synderes hjerte, så kan han gjøre med hjerte og alle lemmer hva han vil. Mennesket må springe over stokken for ham, som en dressert hund, eller være ham underdanig som en slave og gjøre alt, det han vil. Han driver og støter ham hen i alle laster og vederstyggeligheter. Men når Kristus, den sterkere og allmektige, kommer og banker på, og synderen lukker opp for Ham og hører Hans stemme, så går Han inn i hjertet og binder ham, og kaster ham ut av sitt eget gamle herberge, gjør all hans djevelske makt og list til skamme og tar ifra ham hans rustning, hans bolverk, som han har forskanset seg ved, og tar ifra ham den sjel, som han har røvet og tilegner seg den.

Altså, er enn syndens makt stor, er enn Satan sterk og mektig, så er likevel Kristus sterkere, og kan overvinne ham og frelse fra synden og Satans makt. Ingen ugudelig synder er sunket så dypt, og blitt så fast innviklet i Satans garn, så sterkt bundet med helvetes lenker, at ikke Kristus, Kristi nåde og Ånd kan befri ham og gjøre ham salig.
Dine syndevaner, som djevelen holder deg fanget i, må synes å være nokså jernfaste, mektige og uovervinnelige - Kristus er likevel mektigere - for hvor synden er blitt stor, der er nåden blitt enda større. Hvor synden har ødelagt mye, der kan Kristus gjøre mye mer godt igjen og atter gjenopprette alt. .

Til toppen

Av Erik Pontoppidan 1698 - 1764

Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.

Hør da dette, o, hykkelske staskristne! som streber etter å stå midt imellom den sanne Gud og denne verdens gud. Dere som streber etter å tjene begge disse herrer til takke, og ikke vil komme i noe dårlig lys hos verden ved det at dere gjør alvor av å etterfølge Jesus. Noe som etter deres mening, godt kan gjøres uten å fornekte seg selv, uten å ta Hans kors opp, uten å hates eller forhånes av verden. Akk! hør da deres dom av Jesu egen munn: Dere er imot meg, hvorfor? fordi dere ikke er riktig med meg - dere spreder, hvorfor? fordi dere ikke vil samle, - dere er mine fiender, hvorfor? fordi dere ikke er mine rette fulle hjertens venner, - dere fornekter meg, hvorfor? fordi dere ikke bekjenner meg, og slik som dere skammer dere ved meg og mine ord og min vei, mitt rikes sak og mine sanne tilhengere, så vil også jeg på den siste dag ikke bekjenne, men skamme meg over dere igjen.
Vit da, at det må brukes en ganske annen alvorlighet i min sak, og strides annerledes for mitt rike av alle dem, som vil være mine sanne tjenere. Her er bare to riker, Guds og djevelens, altså bare ett av to å velge, ett riktig parti å ta, og uten parti kan ingen være. Enhver som ikke er en sann venn av Jesus, ansees av Ham som fiende. Det er ikke nok, at han ikke fornekter Guds ord, ikke baktaler gudsfrykt, ikke spotter og hater Guds barn. Nei, sier Jesus, han skal være en samler, ellers regnes han til sprederne, han skal være helt og aldeles med Ham, ellers er han ennå imot Ham, han skal stride for Hans rike, ellers er han ikke Hans tjener.
Når vi nå nøyere tenker over, hva det da egentlig er, å være med Jesus, da svares: det er å være først i Ham, som greinen i vintreet. Det er å ha inderlig samfunn med Ham i Ånden, å henge ved Herren og være én ånd med Ham. Hvilket forutsetter at man må være gjenfødt og slik blitt ånd av Hans Ånd, likesom man før bare var kjød av Adams kjød. Er noen slik i Kristus, hva da? da er han en ny skapning, da vandrer han ikke etter kjødet, men etter Ånden. Da fornemmer han, at i Kristus Jesus er sannhet, eller et sant vesen, og dertil får den troende sjel slik lyst, at den helt og aldeles hengir seg til Jesus, tror Hans ord, blir i Hans tale, følger Hans eksempel, og streber av all makt å gjøre Hans vilje idet han fornekter alle ting som strider imot. Ja, som Jesus ble i det, som den himmelske Far var, slik blir alle Jesu lemmer i det samme, med deres hode og anfører - med Ham er de i lærdom og liv, sinn og seder - med Ham i å stride mot Satan, synden og verden - med Ham i å forsvare den saliggjørende sannhet, når det er tid for det - med Ham i å søke Guds ære - med Ham i å utføre Faderens vilje - med Ham i å tjene nesten, den stund de har tid - med Ham i å lide tålmodig og drikke den kalk som Faderen sender - med Ham i å bære verdens vrede, forakt og forfølgelse. Summa: med Ham i å gjøre godt og dertil å lide ondt, som er summen av Kristi og alle Hans venners liv. I det å etterfølge Jesus trolig og bestandig, er nettopp å være med Ham, og det kaller Skriften ellers vanligvis å henge ved Herren eller være Hans tilhenger.

Ja, kjære sjeler! innen kort tid skal enhver av oss frem for Jesu ansikt, og da finne i Ham enten en mild venn, eller en vred Herre og dommer. Den forskjell vil alene komme an på det parti som vi tar her på jorden, enten som Jesu venner eller som Hans fiender. At det ikke er noen mellomvei her, og at hyklere i Hans øyne er åpenbare fiender, selv om de ofte i verdens øyne tar seg ut som venner, det er nettopp den sannhet som vi har sett av Hans ord: Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer (Luk. 11,23). Ve og atter ve over dere, dere usalige sjeler av det åpenbare fiendske slag, som er dumdristige nok til å stampe mot brodden! Sannelig det vil falle dere hardt, ja omsider umulig, og når Gud lenge har tålt urett av dere, vil Han la rettferdigheten skje dere. Han vil si: "Men disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, - før dem hit og hogg dem ned for mine øyne."
Men ve også dere, dere Guds Ånds motstandere av et annet slag, dere fine og falske Guds foraktere som vil være med Jesus, så lenge Han vil tillate dere å være med verden, men så snart Han kaller dere bort fra deres lyster, overdådighet, ubarmhjertighet og urettferdighet, så vender dere Ham ryggen og viser at hjertet aldri har vært med Ham, selv om det syntes å være det. Ve dere, så mye mer som dere undertiden ikke har vært langt fra Guds rike, ikke langt fra omvendelse og salighet, men har opplevd nådens tukt forgjeves, og har latt verdens kjærlighet vinne seier over Guds kjærlighet, menneskefrykt over gudsfrykt, verdens regler og grunnsetninger over Guds ord, verdens eksempler over Jesu etterfølgelse. Når dere snart skal dø, hvem vil dere da være med, og hvilket parti vil dere da helst høre til? Den sak er klar nok i seg selv, men likevel ukjennelig for vantroens barn, hvis sinn denne verdens gud har forblindet. Ja uten skrekkelig forblindelse fikk han ingen til å svike Gud og holde med verden. Nå Gud, som vil ha oss med seg i tiden, bare for å berede oss slik, at vi kan bli hos Ham i evigheten, Han dra da alle hjerter hen til seg selv, ved sin Ånds kraftige nåde, slik at ingen av oss må leve seg selv, men alene Jesus, sin rette Herre, som må være evig æret. .

Til toppen

Av W. F. Besser

Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennom tørre trakter og søker hvile. Når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av. Og når den kommer dit, finner den det feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv. De går inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første.

Av hvert menneske må den urene ånd fare ut, om det skal bli hjulpet.
Ikke er dette å forstå, som om enhver skulle være legemlig besatt av djevelen, men ethvert naturlig menneske, kjød født av kjød, er i djevelens makt, som Guds finger, som rører ved oss i den hellige dåp, redder oss fra.
- Hva og hvor de tørre trakter, som den urene ånd går gjennom, er, vet vi ikke med sikkerhet. det er tilstrekkelig å vite, i hvilken krok av vårt hjerte han har sneket seg inn; på hvilke andre steder han driver omkring for å tilfredsstille sin lyst til å ødelegge, bekymrer oss ikke. Likevel, la oss tenke på, at i en betydning er et tørt sted for djevelen, ethvert sted som er blitt et blomstrende og med livets vann overgitt sted for Gud.
Når det altså er kommet en stor og alminnelig vekkelse over en menighet, så finnes det mange tørre steder for den urene ånd som er fart ut; han går omkring, men kan ikke komme inn noe sted og finne hvile, for overalt står Jesus i veien for ham. Da skuer han harmfull tilbake på sine tidligere boliger, på de omvendte synderes sjeler, som han frekt kaller sitt hus, hvor han kjenner alle rom nøye, alle ut- og innganger. "Aller helst" sier biskop Leo, "forvandler djevelen seg til en lysets engel og besnærer de sjeler som har unnsluppet ham, i de synder som de før var bundet i, igjen. Han kjenner sine folk og vet å avlure enhver hans svake side." Og se, i et hus finner han døren åpen for seg! For han finner det "ledig."
Den reddede synders øyne hviler med velbehag på den store forandring som har skjedd med ham; han tenker, at det har ingen fare mer, og hører opp med å våke; han finner seg selv så herlig smykket og helt forandret, at han helt overser de forrige fristelser; kort sagt, han er blitt trygg og sikker, lei av den daglige omvendelse. Et slikt smykke passer den urene ånd fortreffelig. Gjennom disse æresporter drar han inn i sitt gamle hus.
Tidligere bodde han der inne og romsterte som han selv ville; nå bærer han seg finere ad; av det kristelige smykke, de edle tanker og den riktige erkjennelse, den ømme følelse og de rene seder hos det menneske som Den Hellige Ånd har besøkt, betjener han seg nå av til det rede, som han ganske hemmelig legger sine egg i. For ikke alene, men med sjufold forsterkning vender den onde ånd tilbake.
Nettopp sju tar han vel med seg, for at de i satanisk forening med hverandre skal forderve dette menneske; tallet sju er forbundets tall.
Disse sju ånder er verre enn ham selv. Verre, så vel fordi de går finere til verks, forkledde som lysets engler, som fordi de holder sterkere ved, idet de forgifter sjelen i dens innerste krefter og forskanser seg der inne.
Til disse ånder hører den svermerånd, som lærer å forakte Guds klare ord og å vende seg til særegne innskytelsers fabler; videre en dyp søvns ånd, som ved den falske trøst, at alt dette vet dere jo allerede, forherder sjelen mot ethvert Guds grep og nåderike dragelser; og endelig antikristens ånd som hever seg over alt, det som heter Gud eller gudstjeneste, ikke bare frekt spottende mot det, men også idet den utgir seg selv for å være Gud, og virker med all slags løgnaktige krefter til forførelse.
Det er et gruelig slektskap med djevlene som tilbakefallet bringer den frafalnes sjel i. De himmelske skytsånder flykter bort, og et selskap fra helvete spiller ball med den fortapte.
- Slike dobbelt dødes frafall pleier ikke å åpenbares plutselig. Senere, etter at de sju har ruget ut deres helvetesegg, blir det verre med det menneske enn før. Ord og gjerninger, sprunget ut av vanvittig hovmod, dyrisk kjødslyst og morderisk hat bryter frem og betegner de urene ånders bolig.
Men slik som det går den enkelte sjel, når den ånd som har fart ut vender tilbake, slik går det også hele folkeslag. Se bare på de folkeslag, hvor Herrens lysestake engang sto, men er blitt støtt bort for deres ubotferdighets skyld! Hvilken årvåkenhet og frykt må det da ikke alltid finnes hos de kristne, så de ikke med noen ting på ny skal åpne hjertets herberge for djevelen! .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Som Han sa dette, skjedde det at en kvinne i mengden ropte til Ham: Salig er det morsliv som har båret deg, og det bryst som du har diet!  Men Han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!

Denne kvinne gikk det til hjerte, hun følte sannheten av Jesu ord så dypt, at hun ikke kunne avholde seg fra å si ut, det som var i hennes hjerte; hun tenkte nemlig: "Hvilken sønn er det ikke! - hvor salig er ikke denne sønns mor!"
Hun tenkte likevel mest på det ytre, på slektskapet med det menneskelige hos Jesus, ja mest på den ære og glede å ha et slikt barn, derfor belærte Jesus henne, og henviste henne til Ordet. Ja, sa Han, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det! Dette er mer og bedre enn å være i kjødelig slektskap med meg. Den som hører Guds ord og gjør etter det, er meg så kjær som min mor, er min bror, min søster.
Så er det da ikke noe som overgår Guds ord, og å høre og bevare det; ved det kommer man i det inderligste samfunn og slektskap med Jesus; det er og blir alltid det beste middel til å komme Ham riktig nær, til å bli funnet i Ham, delaktig i Ham; for Han sier jo tydelig nok: "Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham - og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham" (Joh. 14, 21.23).
Dette er dog mer enn å ha legemlig født og mottatt Ham.
Så mangler det oss altså slett ingenting; vi vet den vei, det middel, ved hvilket vi kan oppnå den største ære og herlighet, det inderligste samfunn med Gud og Kristus. Lovet være Gud! Amen. .

Til toppen