Johannes i fengselet
Mt. 11, 2 - 10.

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Elskede i Herren! Med de fire adventssøndager går det som med de store høytider, jul -, påske -, og pinsefest. Når lærere og tilhørere, som omgås med Guds ord på de dager, har hjertet rett oppvakt ved Guds Ånd til i brennende andakt å betrakte de høye velgjerninger, som forkynnes på de dager, så er det også rette levende eller oppvekkelige fest- og helligdager for deres sjeler, da de blir likesom gjennomvætet med glede i Den Hellige Ånd, og aldeles oppfylt med Guds pris.

Men når lærere bare forkynner for det embetes skyld som påligger dem, og tilhørere bare etter sedvane går i kirken, så er det døde dager, om man enn i kirken spiller på orgel og piper, og musiserer på det beste, ettersom det for Gud Herren ikke kommer an på den utvortes stas, men Han vil, at vi skal la våre hjerter vekkes opp til botferdighet, til troen og til Hans kjærlighet.

Nettopp slik er det også nå med adventstiden, når lærere og tilhørere er oppvakt i deres hjerter, og selv i sannhet er kommet til Kristus, så er dette en meget oppvekkelig tid for dem, da det blir prekt for dem fire søndager etter hverandre om Kristi komme.

Når Kristus har hatt sitt komme i hjertet, så hører man med lyst og glede, at det forkynnes om Hans komme, og så flyter trøsten og kraften av det rett inn i sjelen.
Men når hjertene er døde og hensovet, så har de også liten lyst og glede i det, og drar ingen rett nytte av det. Likevel griper Gud også ofte inn blant hopen av dem, som slik av en kold vane kommer i kirken, enten det er til adventstiden eller til andre tider, og lar sitt ord bli kraftig på mangt et dødt hjerte. Da skjer det endelig, at også slike først begynner rett å se seg om, og å tenke ved seg selv: Du har så mange ganger holdt advent og hørt forkynne om Kristi komme, men du har bare vært død ved det, og den Herre Jesus er ennå ikke kommet i ditt hjerte, og du er ennå ikke kommet rett til Ham. Det reiser seg da en sann lengsel i sjelen, og kommer opp kraftige sukk: Akk, at jeg måtte rett komme til den Herre Jesus! Akk, at også den Herre Jesus måtte komme til meg, og holde sin nådes inntog også hos meg!
Gud kjenner våres alles hjerter og vet hvordan det står til med enhver iblant oss, ved denne adventstid. Men det må nå stå til, som det vil, så forkynner jeg dere vår Herres Jesu Kristi komme og ber Gud, at Han vil velsigne det for meg og for dere.

Den som lever i Ham, den gjøre Han enda mer levende, men den som er død, den oppvekke Han og opplyse med livsens lys.

Til toppen

Av Carl Peter Parelius Essendrop 1818 - 1893

Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med sine disipler og spurte Ham: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Vi vil i dag stanse for, hvilken åndstilstand Johannes taler ut av, og hvordan han for sin egen del mener spørsmålet. Men slik som ordene lyder, uttaler de likefrem en tanke om, at Jesus fra Nasaret er verdens frelser, en tvil om det og en attrå etter visshet.

Den tanke, at Jesus fra Nasaret, er verdens frelser, den er siden den dag båret vidt omkring. Guds rikes evangelium om Jesus Kristus, om alle menneskers frelse alene i Ham, den Guds og Marias sønn,  er forkynt i århundrers løp. Forkynt på stadig flere og flere av jordens tungemål. Det forkynnes fra takene, vitnes om i husene. Og hva som for oss, venner, er enda viktigere - det er forkynt og atter forkynt for oss, og mange ganger og på mange måter lagt i vårt øre - ja vi kan si, det er fra våre første dager tvunget inn i vår sjel - og ikke alene over vår forsamling i dette Herrens hus, og over våre brødres tallrike forsamlinger rundt omkring, i denne hellige stund, men over hele vårt samfunn står det, med trekk som er kjennelige for enhver som kan se, skrevet: "Jesus Kristus, menneskenes frelser."

Tanken om Jesus, frelseren, den har da ganske visst også du, venn! Om det enn må være ukjent for oss andre, hvor nær denne tanke er rykket deg inn på livet. Alt omkring oss skulle, om enn på forskjellig vis, kunne bære vitnesbyrd om makten i Jesu navn, om arten og kraften i Hans frelse, - men den tale forståes ikke alltid, og det er så mye i vårt samfunn i det hele og i dets enkelte lemmer, som kan forville synet fra Jesu herlighet, ja friste til det anstøt over Ham, som er så naturlig for oss.

Herren kom til Israels barn, men Han kom i en tjeners skikkelse. Stille og saktmodig vandret Han mellom dem, og forgjeves søkte det kjødelige øye en slik herlighet som behager kjøtt og blod. Åndelig talt er det jo slik fremdeles.

Vil du ha din tvil om Jesu frelses sannhet løst, vil du vinne en overbevisningens sikkerhet om Hans kraft til å forløse fra synd, og du så fester blikket på den enkelte som sier seg å tro på Kristus, hvor lett faller da ikke øyet på den, som nok har talt og taler om sin frelser, men som ved nærmere kjennskap snart merkes som den, som ikke i noe, bortsett fra i munnens ord, er forskjellig fra ethvert annet menneske, kanskje endatil står mye lavere enn andre. Og det er vel så langt fra at din tvil løses ved det, men snarere at den ånd som begjærer å forstyrre din frelse, tar seg anledning av det til å bestyrke dine tvil.

Eller så faller ditt blikk på den som virkelig eier noe som er godt å ha, og som ikke er alle menneskers eie - en virkelig kristen. Men du finner kanskje også at det ligger noe særegent tungt over ham - du finner intet av gledens lys og freidighetens kraft. Men dette er kanskje en følge av hans særegne situasjon. Og du har ikke makt til å se, at om han enn sitter i mørket er likevel Herren hans lys, og midt under de tunge tanker trøster likevel Herrens fred det syke hjerte. Men du er snar til å mene at sånn som slike er - så tunge og mørke - må alle de være som i sannhet nevner Kristi navn. Og du fristes til å grue for en slik stand. Fristes til å forarges over at det ikke er lys og glede i Kristi frelse, og dermed til å ta anstøt av frelseren selv.

Eller, mens du ser et og annet hos broderen som åpenbart stammer fra Gud og hever ham over den tilstand, som du befinner deg i, så ser du også annet som ennå vitner om naturens vanart, om syndens fristende makt, om kampene som må gjennomkjempes, og i hvilke mangt et sår tilføyes - og igjen står du i fare for å forarges over, at den frelse som Kristus bringer, ikke er fullere og ikke åpenbarer seg på en - etter din dom - herligere måte.

Ser du utover vårt samfunn i det hele, så er det ikke sikkert, at ditt øye finner sporene av Jesu frelses kraft, enn si, at øyet fester seg virkelig fast ved det. Kanskje ser du langt snarere de mange vitnesbyrd om hvor lite en frelsende kraft fra Gud har fått gjennomsyre det hele, hvor stort hedenskap, hvor mye gudsfornektelse, hvor mye åpenbar ugudelighet som rører seg mellom oss, og det blir da for deg som om Gud lar seg spotte.
Så tar du kan hende anstøt av den Herre og frelser som ikke overvinner og utrydder slikt. Du tar kan hende anstøt av den frelser som ikke har sin gang i torden og lynild, men i Ordets stille susen, som tåler det onde i guddommelig langmodighet og er glad, når Han får frelse en av de mange.

Nei, venn! Kjenner du dommens og syndens trykk, vil du gjerne komme bort fra din elendighet og derfor gjerne få sikkerhet for, at en slik frelse, som du trenger til og begjærer, er å få hos Jesus, så gå alt annet forbi og gå like til Ham, og la ditt spørsmål bli: Herre! Er du den som skal komme? Du vet jo at du finner Ham i Ordet, og, når du begjærer det i oppriktig bønn, skal Ånden forklare deg svaret i Ordet.

Herren svarer deg som Han svarte Johannes  i dagens evangelium. Han byr deg å merke deg Hans liv i Hans kjøds dager. Det strålte ikke i en jordisk konges herlighet, men guddomsherlig var det likevel. Hans guddomsliv vitnet ikke om seg selv i den strenge rettferdighets knusende dommer, men i barmhjertighets og kjærlighets mektigste gjerninger. Og mens halte gikk, og døde oppsto på et ord av Hans munn, forkyntes evangeliet for de fattige. Det ord skal falle på hver dens hjerte, som under Åndens tukt er blitt en fattig i ånden, og skal forklare Jesu hele person, Jesu hele gjerning.

Jeg vet ikke hvor snart det vil gå. Det kan skje som ved et lyn. Det kan også være at dager, mange dager vil gå hen. Men er du stille for Ordet og stille i bønnen, sender du igjen og igjen din sjels tanke og ditt hjertes begjær til Jesus, så skal det visselig skje, at Herren beviser på ditt hjerte, at Hans ord er ånd og er liv og du skal omsider se noe av Herrens herlighet, og tvilen skal vike for den begynnende visshet - at Jesus Kristus sannelig er Guds Sønn og at Hans attrå er fred og Hans gjerning er frelse.

Da skal du også glad lære å kjenne Hans frelsesspor i kretsen omkring deg. Du lærer du å søke dem i det lave og ikke i det høye, hos de fattige i ånden og ikke hos dem som er hovmodige i deres hjertes tanker. Du lærer å se Hans frelses vitnesbyrd i tålmodigheten som bærer oss, i langmodigheten som fordrar oss og i nåden som ennå gir tid.

Ja, jo mer gudsfornektelsen vandrer på gatene, og Kristusfornektelsen løfter sin røst i husene, desto mer skal du, når du tar overbevisningen av Herrens ord, se hvor sterk den frelse må være og hvor rik på kjærlighet den frelser må være, som ennå holder den rettferdige vredes dom tilbake.

Jeg tenker tvilen viker og du hører med takk adventens løfte, deler hjertelig adventens lengsel etter ny og atter ny jul med julebud og juleglede. Og har sjelen før jamret med apostelen: "Hvem skal fri meg?" jubler den nå med den samme apostel:  "Jeg takker Gud ved Jesus Kristus, min Herre."

Imidlertid vil det ofte gå slik, at når sjelen trengt av syndens nød og begjærlig etter å vinne troens visshet om Kristi frelse, av Ånden trekkes frem for Jesus med sin bønn og sitt spørsmål, og Herren svarer mildt og sterkt i sitt gode og hellige ord, så faller lyset fra det høye for så vidt på sjelen, så den ser Jesu frelserherlighet, men hjertet kan likevel ennå ikke tilegne seg Hans frelse.
Han er en frelser, en frelser for mange, men mon også for meg? Og igjen løfter tvilen sitt hode.

Synet av Jesu guddomsherlighet og frelserhøyhet skjerper jo også synet for vår synds skyld og skam og for vårt falls størrelse.

Det er en skarp brodd i den tanke: Denne frelser har jeg gått forbi, denne frelser har jeg foraktet. Så mange dager har jeg levd, og hver dag har vært en krenkelse av frelserens kjærlighet, hver dag har vært en forsømmelse av frelserens kraft til å fri meg ut.

Visst kan da den tanke ligge altfor nær, at så har vel også jeg for min del forspilt frelsen. Ja selv de som en gang har fått nåde til å tilegne seg Jesu frelse og som har fornemmet troens forsikring om, at deres frelser lever, - de som i Jesu tro har smakt den tilkommende verdens krefter, selv de er jo ikke sikre for at tvilen på ny dukker opp - tvilens anfektelse av deres tro på Jesus som deres frelser, ja kanskje tvil på Jesus som frelser.

Men til mer en sjel allerede før har stått for Jesus, jo mer den har vunnet noen tro på Jesu frelse, desto mer skal det sies til den: Gå til Jesus selv med dine tvil! og desto villigere skal hjertet utøse sin klage for Ham, og Han - den milde og sterke Herre - skal løse hjertets tvil og inderlig i Ordet forklare sin frelse til tro og troens glade takk.

Så blir det jul, glad jul for hjertet.

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.

Allerede i mer enn atten hundre år ble - og ennå denne dag blir - over alt hvor Hans navn forkynnes, de blinde seende, de lamme får føttenes bruk, de døve blir hørende, de spedalske rene, de døde står opp, og Hans evangelium var alltid - og er ennå - en Guds kraft til salighet for alle dem som tror det og ikke tar anstøt av Ham.

Men nå må vi vende spørsmålet om og rette dette til oss: "Er nå vi de, som har denne samme Jesus? Er Han også kommet til oss? Har vi slik mottatt Ham, slik trodd på Ham, at vår blindhet og vårt mørke er forvandlet til lys, så at vi i sannhet fra lamme er blitt gående, at vi ved Ham er blitt renset fra syndens spedalskhet, at våre ører er blitt opplatte for Guds ord og evangelium, at vi har erfart syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds vitnesbyrd i våre hjerter, slik at korsets ord verken er oss til anstøt eller en dårskap, men at det er - og evig vil bli - oss Guds visdom og Guds kraft?"

Er dette skjedd i andre, men ikke i oss, da er Han vel deres Jesus, deres Kristus, så er Han dette for dem - de kan si: "Vi har funnet den, om hvem Moses og profetene skriver," eller som Johannes sier: "Det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord  – og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss – det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus."

Men de som ikke har erfart dette, som ennå er blinde og lamme, spedalske av synden, døve og døde, som lever sitt liv hen uten Jesu historie, de kan jo ikke si: Den samme Jesus er også min Jesus, min frelser. Han er også kommet for min skyld. Har også åpenbart seg for meg, som den som har kommet og forløst meg. Men dit må det først komme. Slike mennesker må først komme til Jesus som Johannes' disipler, og se og høre hvilke nådeunder Jesus virker på syndere, blinde, lamme, spedalske, døve og døde. De må som de syke og elendige i Menneskesønnens dager, tro, og i troen be ved Jesu føtter: Herre, om du vil så kan du lege meg, gjøre meg seende, hørende, gående, ren og levende. De må holde ved med bønner, som kana'aneerkvinnen, inntil deres sjeler blir salige, inntil deres synder er dem tilgitt, inntil de er opplyste, benådede, og har fått livet av Gud, har fått nådens Ånd, åpne ører og øyne, og fred med Gud.

Å, dere kjære! måtte Han som dere bekjenner med munnen, også være deres hjertes Gud og frelser! Måtte alle, ikke bare for Skriftens bokstav, men for de gjerningers skyld, som Jesus har gjort i dem, i deres eget hjerte tro og visselig vite, at Han er deres Herre og mester, deres frelser og forløser!

Hvor evangeliet forkynnes, der er også Jesus med all sin guddomskraft til å helbrede blinde, lamme, spedalske, kort sagt, alle sjelens sykdommer og til å gjøre hele mennesket salig, og det enhver som tror - likesom de i Kornelius' hus, hvor Den Hellige Ånd falt på de hedninger som lyttet til, mens Peter ennå talte og gjorde dem alle salige, slik at Peter, og siden alle jødekristne erklærte: "Så har da Gud også gitt hedninger omvendelse til livet, og renset deres hjerter ved troen."

Jesus Kristus er i går og i dag og i all evighet den samme. Og Han virker og gjør ennå stadig det samme som Han engang har gjort. Han lar seg ikke uten vitnesbyrd i noens hjerte, som tror. Hvor Han kommer til og drar inn, der viker all blindhet, all synd, spedalskhet og død - og liv, lys og salighet kommer med Ham, og er vitner om Hans ankomst, Hans inngang, Hans nærværelse, Hans frelse og Hans forløsning - de er bevis på, at Han er den som skulle komme.

Ingen blind kan gjøre seg selv seende, ingen spedalsk seg selv ren, ingen død seg selv levende. Heller ikke kan noe menneske forløse et annet, eller noen forsone Gud. Det må han i evighet gi slipp på å kunne. Derfor, den da som har funnet lys, liv, rettferdighet og frelse, forlatelse, utløsning og fred med Gud, han har Kristus, han har Guds rike - han har et levende bevis på, at Han er kommet, som skulle komme. At Gud har sendt sin Sønn til verdens frelse, og at Jesus er den sanne Kristus og alle menneskers frelser, i særdeleshet de troendes.

Med helbredede blinde, lamme, spedalske og døve, med oppvakte døde og arme, ved evangeliet salige troende, beviser Kristus sin guddommelige sendelse, sin Messiasverdighet, sitt embete og kall under sin åpenbaring på jorden.

Når vi da altså lar den Herre Jesus utrette sitt embete hos oss, og når Han har oppfylt oss med lys og liv, med kraft og nåde, med salighet og fred, da kan vi si: "Han er sannelig den profet som skulle komme til verden. Han har gjort allting vel. Han har gjort oss blinde seende, gitt oss lamme føttenes bruk, gjort oss døve hørende, renset oss spedalske og gjort oss døde levende - Han har skjenket oss fattige ved sitt evangelium nåde og syndsforlatelse og alt, som trengs til et gudfryktig liv og levnet.
Hvordan skulle vi kunne ta anstøt av Ham, av Hans tjener- og korsskikkelse!
Lovet være Hans herlige navn evinnelig! Vi vil ikke sende noe bud til Ham, som den fangne Johannes. Vi vil selv nærme oss til Ham, daglig søke Ham, stadig la oss helbrede og velsigne, styrke og grunnfeste av Ham."

Slik har vi ikke alene på oss selv bevist, men vi er også likesom de helbredede syke i Hans kjøds dager, et levende vitnesbyrd for andre, om at Han er den som er kommet til verden for å gjøre syndere salige.

Vi har daglig adgang, Han er alle dager hos oss, Han forblir evinnelig, har et uforgjengelig prestedømme, derfor kan Han også fullkomment frelse alle dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem. .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

Da disse var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva gikk dere ut i ørkenen for å se? - et siv som svaier i vinden? Eller hva gikk dere ut for å se? - en mann kledd i fine klær? Se, de som bærer fine klær, er i kongenes hus. Men hva gikk dere da ut for å se? - en profet? Ja, jeg sier dere: endog mer enn en profet!

Av Johannes' berømmelse og vitnesbyrd har vi å lære, at den rettferdiges uskyldighet blir reddet av Gud - for Johannes sitter uskyldig i fengsel, men Herren taler ordet til ham og er hans trøst og beskyttelse, hvorav vi skal lære den trøst, at når vi uskyldig blir forfulgte, da vil Gud redde vår uskyldighet - likesom Jonatan reddet David og Daniel Susanna, og likesom Gud reddet Daniel fra løvene, slik skal Han også redde alle uskyldige fra bakvaskende tenner.

Så bekrefter Herren her Johannes' embete - for slik skal det være - en Kristi tjener skal vitne om Kristus, og Kristus igjen, gir sin tjener vitnesbyrd. Gir ham den frimodige og bestandige ånd og kraft, slik at han står fast, og ikke vakler som et siv, som av vinden drives hit og dit.
I dette Kristi vitnesbyrd om Johannes anfører Han fire herlige kjennetegn på en tro predikant: 1) Han skal ikke være et ubestandig siv og ikke vike fra sannheten, om enn en ubehagelig forfølgelsesvind blåser forbi, hvilket verken sømmer seg for predikantene eller for tilhørerne - for enhver må avlegge regnskap for seg selv.

Hvordan taler ikke Herren om den sæd, som er sådd på klippen? Disse har ikke rot, sier Han, de tror til en tid, men faller fra i fristelsens tid (Luk.8,13).
"Frykt ikke for dem, som slår legemet i hjel" (Mt.10,28).
Utenfor faren er vi vel alle kristelige helter og mektige riddere i Guds ord, - men når den mann kommer, som pleier å sikte de stridbare helter likesom hvete (Luk.22,31), akk Herre Gud, hvor blir vi da ikke til lette agner, hvor lite hvete blir ikke da til overs i siktesoldet?

Djevelen gir seg ikke, men anfekter alle menneskers tro, enten i livet eller i døden, om han ikke ved det kan drive dem bort fra Kristus.
Vær derfor tro inntil døden, hold fast på det du har, så ikke en annen skal motta kronen, og hold fast ved ditt kledebon (Kristi rettferdighet), så du ikke skal bli funnet blottet og naken.

Gregorius sier: "Hva er på dette sted sivet annet enn et hjerte, som er kjødelig sinnet, hvilket, så snart det merker en gunsts eller ugunsts vind, vender og dreier seg til enhver side? Er vinden god, så opplater det seg, gleder det seg, og bøyer seg helt etter den, - men vil lykken ikke blåse, vel, så retter det atter kappen etter vinden, og skikker sine dager deretter. La oss derfor gjøre våre hjerter faste imot denne tungenes vind, slik at vi ikke av den må la oss drive og kaste hit og dit. På troens grunnvoll står alt vårt salighets håp."

2) For det annet går de ikke i fine klær. Kjødelig vellyst, høy verdighet og gjerrighet er pavedømmets støtter - men gi Gud, at også alle evangeliske predikanter ikke hadde et stykke mer av disse fine klær. For fine klær betyr vellyst, ære, rikdom og milde, glatte ord, som ingen støtes av.

I kongenes hus, ved hoffet, finner man nok av slike smigrere, ørekildrere, sukkerkremmere, honningpredikanter, som bruker deres munn til å tale alt til behag og ære for de herrer, som de forkynner for.
Ei! sier man da, hva for en fin, mild og lemfeldig mann er ikke det, hvor smukt kan han ikke omgås herrene. Men Gud sier: "Og du menneskesønn! Til vekter har satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: du ugudelige, du skal visselig dø! - og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige dø for sin misgjernings skyld. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd" (Esek.33,7-8). Og "rop av strupen, spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn for mitt folk dets overtredelse og for Jakobs hus dets synder!" (Jes.58,1).

Nå kan man snart tale for nær, eller for hårdt, til de gode junkere, da verden ikke mer vil la seg straffe av Guds Ånd.
Men profetene har i sannhet ført hårde staffepredikener: "Hør Herrens ord, dere Sodomafyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk! Dine førere er opprørere. De holder lag med tyver" (Jes.1,10 og 23).

Er nå store herrer underkastet straffepredikener, hvor meget mer da undersåttene og det alminnelige folk?
Embetet er Guds og ikke menneskets, slik at den som forkaster det, forkaster Gud selv.
Hvorfor skal man anse personen, da embetet jo ikke er vårt, men Guds. Men så er det alt slik å forstå, at kjærligheten alene må være driveren til alt, slik at man må bygge opp og ikke bryte ned.
Saltet er vel et godt krydder, men når det er alt for salt, hvem kan da ete det? Når man gnir nesen for hårdt, kommer blodet ut - når man lader et gevær for sterkt, så eksploderer det, og når man spenner en streng for stramt, så ryker den.

De kristne skal ikke søke ære og vellyst ved evangeliet, men de, som hører Kristus til, de korsfester deres kjød med lyster og begjæringer, og Herren sier selv: "Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg" (Luk.9,23).

3) For det tredje må en tro predikant, etter Johannes' embete, være mer enn en profet.
Johannes er mer enn en profet: For først så har han med sin forkynnelse og dåp åpenbart den nærværende Messias.
For det annet har alle profeter spådd inntil Johannes, og for det tredje har Johannes begynt Det Nye Testamente med sin dåp og evangelieforkynnelse.

Altså er Johannes' embete mye høyere enn en profets - for profetene har alle måttet rette deres embeter i forbilder på den kommende Messias. Og da Det Nye Testamente er så mye herligere enn Det Gamle Testamente, så er også enhver predikant i Det Nye Testamente mer enn en profet i Det Gamle Testamente.
Moses, som var en profet i Det Gamle Testamente, talte vel Gud med, men da om den kommende Messias - Johannes derimot hører Gud tale fra himmelen om den nærværende Messias: "Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag" (Mt.3,17).

Elias lot ild falle fra himmelen - Johannes ser Den Hellige Ånd komme ned fra himmelen.
Gud kalte på Samuel - Johannes blir kalt av Gud i mors liv.
Altså er Johannes mer enn en profet, idet han peker med fingeren på Kristus, ikke med prektige ord, men i Guds kraft, slik som Guds rike ikke består i ord, men i kraft. Ikke Det Gamle Testamentes skygger, men Kristus selv, må man kraftig, levende og glad i Den Hellige Ånd, vise i det. Det heter å peke med fingeren på Kristus.
Ingen profet i Det Gamle Testamente har slik kunnet forkynn om Kristus, som en predikant nå i Det Nye Testamente, da Guds Sønn nå er blitt menneske og har fullbrakt forløsningsverket, og med sin død og sitt blod forsonet oss med Gud.
Og Paulus sier: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere" (Rom.5,8).
Så har Han også til vitne og minnelse om sin hellige død innsatt den hellige dåp og den hellige nattverd.
Derfor er nå Det Nye Testamentes embete større enn Det Gamle Testamentes, og i det er nå døperen Johannes og alle hans etterfølgere mer enn en profet i Det Gamle Testamente - for hine beredte Herren veien til Hans første og legemlige komme, disse til det siste herlige komme, hvor de med Ham skal gå inn i den evige glede og salighet.
Så er også tilhørerne et prestelig kongerike og et kongelig prestedømme, som skal forkynne Hans dyder, som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys, samt forkynne Herrens død inntil Han kommer, hvilket ingen profet i Det Gamle Testamente har kunnet gjøre.

4) For det fjerde må en tro predikant også ha et ordentlig kall og være sendt av Gud, likesom Herren bevitner om Johannes, at han var den mann, om hvem profeten Malakias hadde profetert: "Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg" (Mal.3,1).

Mange løper selv, om hvem Herren klager: "Jeg har ikke sendt profetene, likevel løp de. Jeg har ikke talt til dem, likevel profeterte de" (Jer.23,21).
Det er en høy berømmelse å være sendt av Gud, og hva for en stor trøst er det ikke for tilhørerne, når de vet, at de har lærere, sendte av Gud, ved hvem de blir kalt, som av Gud selv, og kan si: "Gud har kalt oss med et hellig kall" (2 Tim.4,5).

Slike lærere kjenner man på dette, at de ikke er som et ubestandig siv, at de ikke går i fine klær, ikke er smigrere, men at de ivrer imot synden, at de gjør en evangelisk predikants embete, forkynner Kristus rent, peker med fingeren på Ham, som et mål, hvor hen all vår lære, liv og trøst skal være rettet.
Og endelig, at vi, ved sann omvendelse bereder Herren  veien. .

 Til toppen

Av Martin Luther 1438 - 1546

Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei for deg.

Dette vil si, at hvor jeg skal gi min Ånd og det evige liv, der må denne engel, d.e. denne lærer, som er utsendt, gå foran.
Derfor er han mer enn en profet, nemlig en engel, et bud, en forløper, med hvem alle profeters Herre kommer.
Og dette, at han skal berede Herrens vei, betyr at han skal ta bort alt som kan hindre Herrens gang, slik som det ennå i våre dager er, at tjenere går foran deres herrer, for å rydde bort og bringe av veien tre, stein, folk og hva som ellers kan være til hinder.
Men hva var vel i veien for Kristus, som Johannes skulle bringe til side? Uten tvil var det synden, men likevel ennå mer de gode gjerninger, som de innbilte helgener hovmodet seg av. Dvs. han skulle i alminnelighet gi til kjenne, at alle menneskers gjerninger og vesen var syndige og fordervelige uten Kristi nåde. Den som rett vet og kjenner dette, han er i seg selv innvortes ydmyket og har på rett måte beredt veien for Kristus. Salig er den som ikke tar anstøt av Ham (Mt. 11,6).
Vil du rett tro og i sannhet motta Kristus, da må du la alle gjerninger fare: for med dem kan du intet utrette imot og for Gud - de er bare anstøt, som fører deg fra Gud og Kristus. I Guds øyne gjelder ingen gjerninger uten Kristi gjerninger alene. La dem på dine vegne virke for Gud - du kan jo ingen annen gjerning gjøre for Ham, enn at du tror, at Kristi gjerninger gjelder for Gud, slik at din tro kan bli ren. Du skal intet annet gjøre enn å stå stille og la Ham virke og ta imot Kristi gjerninger. La Kristus øve sin kjærlighet på deg! Du må være blind, halt, døv, død, spedalsk og fattig, ellers så tar du anstøt av Kristus.
Evangeliet beviser jo tydelig, at Kristus bare gjør godt blant slike trengende og nødlidende. Se, det kalles rett å kjenne og å anta Kristus, å tro kristelig rett. De derfor, som ved deres egne gjerninger vil være hellige og tilfredsstille Gud, de tar feil av denne nærværende Kristus, og venter på en annen, eller mener iallfall, at Han skulle gjøre annerledes, enn Han har lovet, og komme og anta deres gjerninger og erkjenne dem for gyldige. Slike er evig fortapte, hvor iblant man kan regne jødene - ingen ting kan hjelpe dem. .

Til toppen