Om en liten stund
Joh. 16, 16 - 22

Av Erik Pontoppidan 1698 - 1764

"Bevar deres sjeler ved deres tålmodighet!"

Disse dypsindige ord forestiller oss en av de aller viktigste levnetsregler som vår store mester Jesus ga sine venner å leve etter i denne onde verden, hvor de daglig fant lidelser og altså trang nok til tålmodighet, men ikke alltid kraft nok hos seg selv til dens øvelse.

Bevar deres sjeler ved deres tålmodighet - eller ennå bedre sagt, styr deres sjeler, styr dere selv, vær rett herrer og mestere over deres sjeler, deres affekter, sinn og sinnsbevegelser, deres hastig oppstigende lidenskaper. Disse, mener Han, vil gjerne løpe over, bryte ut og utsveve eller gå utenfor de ordentlige bevegelsesgrenser, særdeles når de blir overilet og opprørte i en hast ved et eller annet ondt tilfelle, være seg syndens eller straffens onde.

Men mine vinner! Våk over deres sjel! Bevar deres hjerte fremfor alt det som bevares, for derfra utgår livet. Og så snart dere merker minste uråd, minste tegn til en hastig og heftig ild opptent i gemyttet, akk! da tenk på disse ord - da tenk at det nå er tid til å følge mitt råd: Bevar, styr deres sjeler ved deres tålmodighet, eller ved kraft av den Åndens frukt og nye nådegave som gjenfødelsen har lagt ned hos dere - for Åndens frukt er allehånde godhet, kjærlighet, saktmodighet, tålmodighet. Denne tålmodighet, og ikke bare naturlig fornuft, er tilstrekkelig til å lukke for sinnet, å styre og gjemme det.

Merk, du troende! denne ettertrykkelige talemåte: Bevar deres sjeler ved deres tålmodighet, det er deres egen spesielle, eller slik en som verden ikke har og ikke kan lære eller gi ved bare fornuftig betraktning og overslag. Nei deres, dere kristne! deres tålmodighet er av et annet slag, for dere er en annen Ånds barn, deres fred må være den Guds fred, deres trøst den Guds trøst, og altså deres tålmodighet den av Guds Ånd virkede tålmodighet.

Ved deres tålmodighet bevar, behold deres sjel. Her måtte man tenke: Hvem vil ta den bort, eller mon den selv vil løpe bort? Ja nettopp dette er Frelserens mening. Han kjente vårt usle, bedrageriske hjerte bedre enn vi selv. Han opplyser om det på forhånd, Guds fred må bevare deres sinn, så ingen overiles, rives hen og kastes hen i større fristelser.

Av talemåten slutter vi, at Jesus betrakter vårt menneskelige hjertes selvrådige og egensindige sinn, som en fange som vil bryte ut av sitt fengsel, når minste åpning og leilighet gis, eller som et brusende vann som vil trenge igjennom sin demning, hvis denne ikke er fast nok, eller også som en løpsk hest som vil råde seg selv og kaste rytteren eller kusken av sitt sete, hvis han ikke holder øye med den og tømmer på den i tide.

Følgelig må denne Jesu regel: Bevar eller styr dere sjeler ved deres tålmodighet, anses som en svært viktig levnetsregel for alle dem som har minste lyst til å etterfølge Ham, som var saktmodig og ydmyk av hjertet.

Til toppen

Av Honoratus Halling 1819 - 1886

Om en liten stund skal dere ikke se meg lenger. Og enda en liten stund, og dere skal se meg igjen, for jeg går til Faderen.

Det var før sin lidelse og død, at Jesus talte disse ord til sine disipler, som vi leser i teksten for i dag. Det var bare en liten stund de skulle ha Ham i blant seg. Dette sa Han dem for at de ikke skulle være uforberedt når denne stund var til ende, og den time kom, da verdens onde barn skulle juble, men de derimot gråte og hyle ved den uskyldiges lidelse og død.

Akk, så nødig ville disiplene høre og tro disse ord om deres kjære Mesters bortgang fra dem! Derfor måtte Jesus igjen og igjen gjenta det. Men den trøst skulle de ha, at deres sorg også bare skulle vare en liten stund. For bare en liten stund skulle Han være borte fra dem, så skulle de se Ham igjen, og da skulle deres sorg forvandle seg til glede, ja til en glede som aldri skulle formørkes eller tas fra dem. Slik forutsa Jesus sine disipler, at de skulle oppleve mørke og lyse, blide og ublide dager, - men etter all sorg og all frykt skulle de bli glade og lykkelige.

Og vi har i våre betraktninger av Jesu lidelse, død og oppstandelse, sett deres sorg og sett deres glede. Men en enda større glede foresto dem atter om en liten stund, når Han var gått til Faderen, og de ikke mer skulle se Ham med deres legemlige øyne. Da skulle Han nemlig åndelig komme til dem, og de skulle i deres hjerte føle Hans nærværelse. I troen skulle de da være forent med Ham og eie Ham som deres evige venn og frelser.

Men denne tro hadde de ikke ennå. Da Den Hellige Ånd utøstes over dem på pinsefesten, og de ved Den Hellige Ånds nådevirkning fødtes på ny, da fikk de den tro som ble kilden til deres salige glede.

Som det var med disiplene, slik er det med enhver kristen her i verden. Glede og sorg, lykke og ulykke, fryd og smerte, gode og onde dager veksler med hinannen i livet. Og i vårt hjerte er det likeså. Snart føler vi oss så glade i Herren, så inderlig lykkelige i Ham, at vi ikke kan uttrykke det med ord, - men snart er det som vår tro på Ham var slukket ut, og Herren var gått bort fra oss og hadde etterlatt oss i sorg og bedrøvelse. Derfor skal både du og jeg legge oss på hjerte det salige ord, som Kristus trøstet sine disipler med: "Om en liten stund, og dere skal se meg." De er talt også til oss, og Gud gi, at vi måtte komme dem i hu, når vi mest behøver den trøst som de inneholder!

Trengsler og sorger kan vi ikke vente å være fri for noen dag - både utvortes ved fattigdom, sykdom og mange slags tap og savn, og innvortes i vårt hjerte, når våre synder anklager oss, og djevelen, verden og vårt eget kjød frister oss. Å, når de kommer, disse tunge timer, kom da i hu, at din kjære og trofaste frelser har sagt deg, at du om en liten stund skal se Ham igjen.

Be bare trøstig til Ham av hjertets grunn om tålmodighet og hengivenhet i Hans vilje og hold ved i bønnen, inntil Han åpenbarer seg igjen i ditt hjerte. Det skal Han gjøre om en liten stund.

Denne lille stund må du holde ut, om det synes deg at det ser nokså mørkt og forskrekkelig ut. For holder du fast ved Ham i troen, da skal Han etter sitt ord forvandle din sorg til glede. Ja, det er et salig ord Herren her trøster oss med! Vi vil oppmuntre hverandre til å holde fast ved det under alle de skjebner som det måtte behage Gud å tilskikke oss i livet. Da skal vi ikke tape vår glede. Nei, da skal ingen sorg bli oss så stor, ingen byrde så tung, at vi ikke skulle bære den ved Hans nåde. Og når døden kommer og nærmer seg oss, og den synes oss arme syndere mørk og truende, å da, skal vi holde fast ved det ord: "Om en liten stund skal dere se meg." Og Hans ord skal ikke svike oss.

Vi skal i sannhet komme til Ham i gledens rette hjem, hvor sorger og trengsler aldri mer skal bedrøve oss, men hvor gleden og hvilen skal være evig og uforanderlig. .

Til toppen

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Da sa noen av Hans disipler til hverandre: Hva mener Han med dette som Han sier til oss: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg, og: Jeg går til Faderen? De sa derfor: Hva betyr dette som Han sier: En liten stund? Vi skjønner ikke hva Han taler om. Jesus visste at de ville spørre Ham.

Øv straks på hva dere har lært av disiplene i denne evangeliske tekst. Den gang disse ikke til fulle fattet den Herre Jesu ord, var de bekymret for det, og ville spørre den Herre Jesus selv om det. Bær også dere, dere slik ad. Bær dette ord, som dere nå har hørt, - og som dere kanskje ikke fatter og begriper nok og slik dere ønsker ennå, - frem for den Herre Jesus i bønn.

Har Han den gang forholdt seg så nådig til sine disiplers forlangende, at Han har hjulpet dem til å forstå Hans ord bedre, så skal Han heller ikke forsmå deres bønn, men gjerne opplyse deres forstand ved sitt ord, så dere skal komme til å fatte bedre og grundigere forstå all ting. For når Guds ord forkynnes, er det likesom med såkornene, dem Han strør så fritt ut på åkeren. Faller noen av dem på veien, så tredes de ned av dem, som går der, eller også etes de opp av fuglene under himmelen.

Likeså, når det forkynte ords såkorn faller i slike hjerter, som ikke har noen videre bekymring for, at de måtte forstå og fatte all ting, men allerede er tilfreds med, at de bare utvortes har hørt ordet, enten de forstår det eller ikke, så er det ingen frukt å vente av det. Men når Guds ords såkorn faller slike tilhørere i hjertet, som omhyggelig bevarer det de forstår i deres hjerter, og tenker etter, det de ikke forstår, og også ber den Herre Jesus om at Han vil gi dem det å forstå rett, - da blir slike gode korn velsignet i den slags hjerter, som er bekymret for deres evige salighet, - og bærer meget frukt.

Verdens barn finner jeg vel liten inngang hos med denne påminnelse, så lenge de nemlig ikke vil erkjenne deres sjels elendige tilstand, eller vite av noen bekymring eller angst over, hvordan de skal bli salige. Men dere, som Gud har virket denne salige angst og denne hellige bekymring i,  formaner jeg, at dere stiller dere slik, at dere gjerne vil erkjenne Hans vilje av Hans ord og tro og leve slik, som Han vil ha det. Til dere sier jeg, formaner jeg, at dere lærer så enfoldig å omgås med den herre Jesus, som dere ser her på disiplene, og heretter enkelt taler med Ham i bønnen om alt, hva dere hører eller leser av Guds ord.

Å, hvor stor forstand, og hvor herlig en visdoms skatt dere skal finne ved Den Hellige Ånds opplysning, dersom dere ville følge dette råd!

Til toppen

Av Martin Luther 1483 -1546

Og Han sa til dem: Er det dette dere drøfter med hverandre, at jeg sa: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg? Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede!

Det er sagt til alle kristne. For en kristen må ha en anfektning, angst, nød, motgang og bedrøvelse, det må komme, hvorfra det komme vil. Derfor nevner Han her ingen lidelse især, men sier ganske enkelt: "Dere skal gråte og klage -" for de kristne har mange slags anfektninger. Noen tar skade på deres gods, andre lider skam på deres rykte, noen druknes, andre brennes, andre halshugges, den ene omkommer så, den annen så, for en kristen har stadig ulykke og forfølgelse, nød og elendighet på halsen. Med det blir de pisket, og de må ikke vente noe bedre, så lenge de er her. Det er den hoffarge, som man kjenner de kristne på. Den som vil være en kristen, må ikke skamme seg ved denne hoffarge. Når nå slikt kommer på oss, kan vi ikke forstå det, eller skikke oss i det, uten at Kristus selv oppvekker og oppmuntrer oss, slik at Hans oppstandelse blir kraftig i oss, og all vår gjerning til intet. Derfor bevitner også denne tekst, at et menneske med alle sine krefter er aldeles intet. Den fordømmer og kullkaster alt det, som man har forkynt og kan forkynne om gode gjerninger. For det er visst, at hvor Kristus ikke er, der er intet. Spør en gang Peter, hvordan han var til mote, da Kristus ikke var hos ham, og hva for gode gjerninger han gjorde da. Han fornektet og forsverget Kristus.

Det er de gode gjerninger vi gjør, når Kristus ikke er hos oss. Alle ting sikter dit, at vi skal venne oss til å bygge på Kristus alene, og ikke forlate oss på våre gjerninger eller på noen skapning i himmelen eller på jorden.  I det navn og i intet annet blir vi forløste og salige.

Men derfor må vi lide meget, og det er det verste, at vi ikke bare må ha skade, forfølges og drepes, men verden vil dessuten glede seg over vår skade og ulykke. Er det ikke hårdt og bittert å gå på? Denne glede gir Kristus verden, og derimot sine kristne så stor bedrøvelse, at de må se, høre og lide, at sorgen går dem gjennom hjertet og sjelen. Her avmaler Han sannelig verden med sorte og gruelige farger, som et djevelens barn, som ikke har større glede, enn når den ser Kristus gå under og Hans kristne plages og ødelegges.

Det er jo et vederstyggelig bilde, riktig en frukt av helvetes ånd, slik å kunne glede seg, ikke over et gode, eller over noen menneskelig eller verdslig ting, for de akter ikke gull og sølv så høyt, ingen viol behager dem så vel, ingen drikk smaker dem så godt, som når de ser fromme kristnes ulykke og bedrøvelse! Ja, de er så forbitret av hat og hevngjerrighet, at de ikke har noen rett glad time, før de kan synge: Lovet være Gud, disse skjelmer har vi nå fått av veien.

Derfor vil Kristus nå si: Dere har nå hørt, hva glede verden skal ha, og hva bedrøvelse dere skal ha. Lær derfor, når det kommer så vidt, at dere erfarer det, at dere da kan ha tålmodighet og i slike lidelser gripe den rette trøst. Se slik, forkynner Han her for sine disipler, oss kristne til trøst, når vi av Gud blir fristet med slike fristelser, det være seg i det indre eller ytre, legemlig eller åndelig, i særdeleshet i det stykke, som kalles å miste Kristus av hjertet.

Dersom vi da ikke formår mer, la oss da se til å beholde denne dråpe lavendelvann til å vederkvege og styrke våre hjerter. Min Herre Kristus har jo sagt, det bare skal vare en liten stund - deres sorg skal bli til glede. Dette sier Han for å styrke tålmodigheten. For hvem kunne være sterk nok til å utstå lidelsen, når Gud ikke undertiden vederkveget oss? For dersom sorgen ikke fikk ende, da var den allerede helvete selv.

Men her heter det: De kristnes sorg varer bare kort, og verdens glede skal hastig få ende. De kristne må gråte og klage, mens verden synger og er glad. Men gi dere tilfreds, og hold dere stille en liten stund - begge deler skal ikke vare lenge, for sorgen skal omskiftes til glede, og gleden til sorg. .

 Til toppen

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

Når en kvinne skal føde, har hun sorg, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel mer, i glede over at et menneske er født til verden.

Uten den sanne angers fødselssmerter kommer heller ikke troens glede til verden. Den himmelske trosplante kan umulig spire og trives i en sjel, som syndesikkerhetens tistler og torner ennå florerer i. Den guddommelige trøstesolje kan umulig trenge inn i et hjerte, som ennå er steinhardt og ubrutt. Evangeliets lindrende salve kan umulig vise sin legende kraft, så lenge syndesårene ennå uforstyrret vedblir å avsette edder i det indre. Den Hellige Ånd er jo dørvokteren i Kristi fåresti, - men denne hellighetens Ånd kan ikke åpne stiens dør for noen, som ennå har synden kjær. Kristus er en lege for syke - den som går til Ham uten å smertelig føle sin synds sykdom, og uten å søke legedom for det hos Ham, hans komme til Kristus er bare et skinn.
Nådesevangeliet er et nådesmåltid - den som derfor ennå ikke hungrer og tørster etter rettferdighet, han later bare som om han åt av dette måltid, men han skuffer bare seg selv ved det. Skal den sanne tro med sin himmelske glede komme til et hjerte, så må mennesket, som Gud sier ved profeten Jeremia, først "kjenne og se hvor ondt og bittert det er at du forlater Herren din Gud, og at du ikke lenger frykter meg."
Skal et menneske uten hykleri lære å juble med David: "Min sjel, lov Herren.. Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer," så må han først med den samme David uten hykleri ha kunnet si: "For mine misgjerninger stiger over mitt hode, de er som en stor byrde, de er altfor tunge for meg.   ...Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut." Dette er ikke nødvendig av den grunn, at mennesket ved denne si anger og bedrøvelse over sine synder skulle eller kunne fortjene noe hos Gud, men alene av den grunn, at ikke noe menneske slik som han er av naturen, i sannhet kan tro, fordi bare den som er forferdet over sine synder, virkelig og i sannhet griper Kristus i troen, slik at han da i sannhet kan si både: Jeg vet, at mine synder er meg forlatt, og: Jeg vet, at jeg hater synden og vil alle mine levedager sky det, som "strider mot sjelen" og volder den bedrøvelse, som min synd har styrtet meg i.
Av dette ser dere, at ikke bare de håper forgjeves å bli salige, som ikke vil vite av den kristne tro, slett ikke noe om Kristus, slett ikke noe om Guds ord og menighet, - men også mange av dem, som innbiller seg å ha troen og ikke bare går flittig i kirke og til den hellige nattverd, men også hjemme daglig holder sin husandakt - nemlig når de ennå aldri har erfart en sann bedrøvelse over sine synder.
Det gis dessverre bare altfor mange, som vil være troende kristne, men en alvorlig sorg over og avsky for synden har de ikke. de går nå og da ikke strengt samvittighetsfullt, ja undertiden ganske uærlig frem i sin handel og vandel - eller de holder seg ikke alltid strengt til sannheten, men hjelper seg undertiden, når de kommer i knipe, med en - som de tror - liten nødløgn. De er baktalere, eller taler gjerne ondt om sin neste bak hans rygg - eller de handler på annen måte ukjærlig mot ham - eller de skikker seg nå og da like med den forfengelige verden og fornekter undertiden sin overbevisning overfor den - eller de henger hemmelig ved den gud Mammon - eller deres høyeste mål er deres egen ære - eller de gir visse lidenskaper rom - de nærer visse urene lyster eller misunnelse eller hat og uforsonlighet mot sine fornærmere. Men over alt dette føler de vel av og til en viss uro i sin samvittighet, men de søker alltid snart å overtale seg til å tro, at dette bare er svakheter og småting, som de allikevel skal kunne stå i nåde hos Gud med. De undertrykker derfor samvittighetens rørelser og slår saken så hurtig som mulig ut av sinne.
Men dersom de blir refset av brødrene for dette, hva gjør de da? I stedet for å ydmyke seg, så benekter eller smykker de sine synder og fatter fra da av et, om ikke åpenbart, så likevel hemmelig nag til den, som refset dem, mens deres miner forblir vennlige mot ham.

Skulle slike urene mennesker være kristne? Nei, visselig ikke! Når en sann troende kristen er falt i synd, så har han ingen rast eller ro verken dag eller natt, før han er blitt renset for det ved Kristi blod og Ånd. Den minste synd gjør ham ofte så elendig og så engstelig og redd, at han ikke vet hvor han skal skjule seg. Men hva kommer nå det av, at mange med all denne sin halting mellom Kristus og Belial likevel kan tro å stå i troen? Det kommer av det, at de har en tro, som ikke er født under sann bedrøvelse over deres synder, en elendig skinntro, som verken står sin prøve i anfektelse eller i døden, og som er farligere enn den åpenbare vantro. Akk, om det da ikke måtte finnes slike sjeler også blant oss! Vel hører kanskje ikke en av oss til hine ugudelige, om hvem den Hellige Skrift sier, at de ikke et øyeblikk forferdes for helvete, men er det ikke på den annen side riktig mange av oss, som, om de enn nå og da har erfart en rørelse, likevel aldri har følt sin sanne bedrøvelse etter Gud, som grundig omvender hjertet?
Akk, dere ulykksalige sjeler, dere har kanskje allerede tusener ganger hørt og lest, at nådens orden består i det, at mennesket først kommer til bot, deretter til tro og ved troen til et nytt liv i Gud. Dere kan derfor også kanskje så å si på fingrene si frem denne lære, - men erfart den på dere selv har dere ikke! Dere trøster dere med en tro uten bot. Akk! frykter dere da ikke, at det med deres viten uten handling, til sist må ta en skrekkelig ende med dere? Tenker dere da ikke på, at deres blotte skinnkristendom i deres dødstime skal falle sammen over dere likesom et korthus? Har dere da ingen bekymring for, at de samvittighetsnag, som dere allerede nå undertiden føler, men undertrykker, med døden for øye kunne bli til lutter fortvilelsens flammer? Akk, så strid da ikke lenger imot Guds Ånd, og be Gud selv om den rette bedrøvelse etter Gud, som alene er veien til den sanne tros glede i tiden. .

 Til toppen

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Slik har også dere sorg nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere.

Her ser vi, at de troende ikke bare skal ha angst og bedrøvelse i verden, - men at det er beredt dem en meget overflødig trøst av den Herre Jesus, slik at trøsten langt skal overgå angsten. Og mens nøden går snart forbi, så skal trøsten derimot vare til evig tid.
Fundamentet eller grunnen til denne trøst gir Han også til kjenne i den ofte omtalte slutning av det 16 kapittel, hvor Han sier: "Men vær frimodige, jeg har overvunnet verden," d.e., med min død gjort fyllest for deres synder og ved min oppstandelse tilveiebrakt den evige rettferdighet, som profetene har spådd om - for selv om Kristus ennå ikke var verken død eller oppstanden fra de døde, da Han sa dette, så var Han likevel kommet til verden av den grunn, at Han ved døden skulle overvinne synden, døden og djevelen, og slik hadde Han for Gud allerede overvunnet dem.
Men Han sier, at Han har overvunnet verden, for med det å understreke, at så fremt vi i sannhet tror på Ham, så kan det ikke, så lenge vi lever i denne verden, møte oss noe mer, som kan være skadelig for oss, - men alt, hvor farlig det enn måtte synes, må tjene oss til gode. Slik som Hans seier er vår seier, så må vi av den grunn ved Hans seier reddes og befris fra alt ondt, inntil vi blir tatt bort fra all nød, og kommer til å se Hans herlighet, og leve med Ham til evig tid.
Dette er også kort sagt de troendes trøst her i verden, som er satt tvert imot all deres indre og ytre nød og angst. .

Til toppen