"Han er Herren, Han gjøre hva som er godt i Hans øyne" 1 Sam. 3,18.

Elskede venner! Overlatthet i Guds hånd og vår viljes overgivelse til Hans vilje, er uten tvil det eneste middel til å leve rolig, velfornøyd og tilfreds i denne elendige verden. For hva er det da som så ofte piner og plager vårt hjerte? Kanskje det er de ytre tilstøtende, ubehagelige hendelser eller en blott og bar frykt for samme? Nei sannelig, disse ytre ting har liten eller ingen kraft, dersom det ikke inneni oss selv bodde en opprører, et urolig og selvrådig sinn.

Trodde vi bare enda rett grundig og til gagns, at den som styrer alle ting er visere enn vi, og er uendelig kjærligere mot oss enn vi selv, se, da betrodde vi oss selv og all vår velferd i Hans hånd, ja da kastet vi oss straks i Hans armer og rev oss for all tid løs fra oss selv, ved vår egenviljes overgivelse til Hans vilje.

Denne sannhet var det den eldgamle yppersteprest innså og etterlevde, den gang han utbrøt med de få og kraftige ord: "Han er Herren, Han gjøre hva som er godt i Hans øyne" 1 Sam. 3,18.

Det som ga anledning til ordene, var et budskap som Eli fikk fra himmelen om Herrens hårde dom, eller den timelige straff som snart ville ramme ham og hans hus, fordi han ikke alvorlig nok hadde straffet sine sønners foraktelige ondskap. Dette bedrøvelige budskap kunne ikke annet enn å engste den gamle manns hjerte, og hvem er i tvil om, at han jo hjertelig har ønsket denne store straffs avvergelse fra sitt hus. Men se, så snart han tenkte på det, da glemte han heller ikke hvem det var han hadde med å gjøre. Hvor rettferdig, hvor vis, hvor kjærlig Han var midt i sine hårdeste dommer, og hvor dårlig det var å ville unnskylde seg, søke en eller annen tilflukt, enn si stampe mot brodden og stride mot den allmektige.

Nei, nei! Den botferdige Eli underkaster seg straks og bøyer seg villig under Guds veldige hånd, i det han sier: "Han er Herren, Han gjøre hva som er godt i Hans øyne."

Først setter Eli frem en urokkelig sannhet og legger den til sin trøsts grunn. Hva da? Dette, at Han, ja Han alene er Herren.

Dernest trekker han av denne grunn denne riktige slutning, at Herren må gjøre hva som er godt i Hans øyne, så at ingen, om han enn kunne, burde våge seg til å gjøre det om etter Han.

Han er Herren, det er Han, den Israels Gud, som ved Samuel har latt meg se disse ting, Han er Herren, ja den eneste rette, store Herre.

Han er Jehova, Herrenes Herre, Kongenes Konge. Den, av hvis nåde enhver annen herre må bekjenne seg å være det han er, og å ha det han har. Den Herre, av hvem alle jordens herredømmer må tas til len, og for hvis trone kongene må kaste ned sine kroner, ja seg selv nesegrus i støvet for Hans ansikt.

Han er den Herre, som ikke trenger til noen hjelpens råd eller dåd, men regjerer med egen visdom, med egen kraft og derfor etter egen vilje, slik at, når andre jordiske herrer vil gjøre det etter Ham og etterape Hans herredømmes måte med et stolt og stivt sinn, idet de spør som Farao: "Hvem er denne Herre, som jeg skal adlyde?" Å da, da varer det ikke lenge, før de føler hvem Han er, da ser man deres makt med Faraos hastig drukne i havet, så ingen vet hvor han ble av - da ser man dem som Nebukadnesar, støtte ut på marken blant dyrene eller i det minste aktet så dårlige som dyrene, mens de nylig innbilte seg nettopp en særdeles klokskap.

Nå, alle disse falske makter som ville støte Gud fra tronen og sette seg selv på den, for å føre verdens regimente etter sitt sinn, dem er det Eli rydder av veien sammen med seg selv, han som også var en herre eller fyrste i Israel.

En ganske annen Herre er det Eli løfter opp med de ord: Han er Herren, og hva følger av det? Dette: "Han gjøre hva som er godt i Hans øyne." Å, en ganske riktig slutning!

Ettersom Han er Herren, den rettferdige, rettvise og grunngode regent over himmel og jord, se, da tør og vil jeg ikke tale et ord i mot Ham, men stikker min munn i støvet og holder for godt hva Han gjør mot meg og mine - la være, at det er noe hårdt og ondt ved første betraktning - jeg tror likevel visst at det er godt, ettersom Han gjør det og finner det godt i sitt råd. Han gjøre hva som er godt i Hans øyne.

Så trodde da Eli Herrens øyne, - det er Herrens forsyn, - langt mer enn sine egne øyne. Han som så ofte så feil, han visste vel, at vår Herre ennå aldri hadde feilet eller forsett seg noe i verdens styrelse. Han visste at Gud har øyne som ildsluer, tusener ganger klarere enn solen, slik at natten selv ikke er natt for Ham, og at intet av de tilkommende tings sammenheng er ukjente for Ham. Derfor utvelger han visselig det som synes godt i Herrens øyne - enda til hans hus' ruin og timelige undergang unndrar han ikke fra det.

Når den var god for Herren, da skulle den også være god for ham - da skulle Guds vilje gå frem, men hans egen vilje stå tilbake, undertrykkes og oppofres, slik at om han enn gjerne hadde sett sitt hus frelst, så ville han likevel hjertelig samtykke i dets undergang, når Herren fant det for godt.

- Å, at vi måtte være slik sinnet i hva som møter oss, da skulle vi finne sann fred og sinnsro i stedet for all urolig engstelse som har sin grunn i uordentlig egenkjærlighet, egensindighet, egenvisdom og egenvilje. Så mye som denne daglig svekkes i Guds barn ved fornyelsen, så mye sannhet er det i deres daglige bønn: "Skje din vilje."

 Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

Da Han gikk ned fra fjellet, fulgte mye folk Ham.

At den Herre Jesus er steget opp på et fjell med folket, hvor de hyppig har samlet seg om Ham fra Jerusalem, fra Judea og Galilea og fra hinsides Jordan, det er ikke skjedd uten grunn, men for at vi skal lære med den Herre Jesus å stige opp på et åndelig fjell, når vi rett vil høre Ham, likesom dette folk er steget med Ham opp på et legemlig, jordisk fjell.

Men det er vårt åndelige fjell, når vi hever vårt sinn og hjerte og gemytt til Ham og likesom stiger fra denne jord oppad i høyden til Ham. Når vi glemmer denne verden, avlegger de jordiske tanker og bekymringer og har hellige, himmelske, guddommelige, åndelige tanker. Det er det høye lystelige fjell, som den Herre Jesus har satt seg ned på, da Han lærte folket. Og slik setter Herren seg også i vårt hjerte, og begynner å lære oss. Det var fjellet Tabor, et stykke av det lystelige fjell Hermon som alltid var fuktet med en liflig dugg, som det heter om: "Det er likesom dugg på Hermon."

Og om dette fjell er det profetert: "Tabor og Hermon skal fryde seg i ditt navn." Da har disse fjell frydet seg i Hans navn,  da Kristus forkynte på dem og gjorde dem til sin prekestol.

På dette fjell har Kristus ofte vært hele natten over i bønn. På det er Han blitt forklaret, på det har Han forkynt, og det har vært den rette dugg som er falt ned av Hermon. På dette andaktens, troens, den himmelske betraktnings fjell lærer Herren oss, gleder oss, slik at vi jubler i hjertet - der hører Han vår bønn, der opplyser Han oss, og der blir vi forklarede.

På Sinai fjell talte Gud skrekkelig med Israels barn, slik at fjellet røyk og bevet, - men her er Israels liflige fjell. Det sømmer seg for oss å stige med Kristus opp på fjellet Tabor, og derfra vil Han igjen stige ned med oss.

- Når dere nå oppløfter deres hjerter til Gud, så stiger dere med Ham opp på fjellet og lærer mye guddommelig visdom. Å hvor surt blir det ikke for mang en, før han kan komme dit opp og glemme verden litt. Men derfor er Guds Sønn først kommet fra himmelen til deg, slik at Han kunne føre deg med seg opp på dette fjell, likesom Han førte alt dette folket med seg. Og kort før sin lidelse, sa Han: "Når jeg blir opphøyet fra jorden, vil jeg dra alle til meg."

Å dra oss etter deg, kjære Herre! slik at vi ikke skal bli stikkende i denne verdens dynn og skam, og evig forderves i det.

Vil du nå stige med Ham opp på fjellet, så vil Han igjen stige ned derfra med deg - for teksten sier: Da Han gikk ned fra fjellet, fulgte mye folk Ham. Dersom folket ikke hadde steget opp med Ham, så var Han ikke steget ned med dem igjen. Stiger du slik opp til Ham med din bønn, tro og andakt, så stiger Han igjen ned med deg med sin nåde, hjelp og barmhjertighet, som salmisten sier: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper."

I nedstigningen følger nå mye folk etter Herren. Dette folk har Herren draget etter seg ved sin kjærlighet, ved sin godhet, ved sin barmhjertighet. Den som en gang rett har smakt Kristi kjærlighets søthet i sitt hjerte, og smakt hvor vennlig Herren er, den følger alltid etter Ham, den viker ikke fra Ham, den skriker etter Ham likesom hjorten etter vannbekker, og tørster alltid etter Ham. Ja, den som engang rett har smakt Hans godhet, den hungrer alltid etter Ham. Se til de hellige martyrer! Der de engang hadde smakt dette vintreets søthet og drukket denne frydevin, da ble de ved det så drukne i Kristi kjærlighet, at verken ild eller vann, ikke heller noen marter, verken liv eller død har kunnet skille dem fra Ham. De "er regnet som slaktefår -" "men" - sier Paulus - "i alt dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss." Disse er de som "følger Lammet hvor det går."

Akk, du kjære Guds Lam! Er du for vår skyld blitt myrdet, og har for vår skyld utøst ditt ømme blod, og vi skulle ikke følge deg gjennom kors og død, igjennom ære og vanære, igjennom godt rykte og ondt rykte? Vel, så se nå her du Guds menneske, se det Guds Lam som står på fjellet og syng det en takkesang. Du kan alltid betrakte det, fjellet er ikke for høyt, Han er i ditt hjerte, - betrakt der det slaktede Guds Lam og følg etter det hvor det går hen, så vil det dra deg etter seg.

Den Herre Kristus vil ikke være uten oss. Han vil være hos oss og være forent med oss - Han er i oss og vi i Ham, hvilket er forebildet i Det Gamle Testamente - for på yppersteprestens klær var tolv edelstener, i hvilke Israels barns navn var inngraverte, dem bar nå ypperstepresten på sitt bryst, på sine skuldre, på sin panne og på sin skjønne hue. Det er livets bok, som våre navn er innskrevet i. De, hvis navn nå er innskrevet i denne bok, de følger det Guds Lam, hvor det går.

Så stig da nå, du menneskelige hjerte! opp på dette fjell, og betrakt de himmelske ting, og stig igjen ned med den Herre Kristus derfra ,ved barmhjertighetens gjerninger. .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

Og se, en spedalsk kom og falt ned for Ham og sa: Herre! om du vil, så kan du gjøre meg ren.

I en rettskaffen bønn er mange dyder innbegrepet. Først kan et menneske ved sin bønn, andakt, tro og betraktning av himmelske ting stige høyt, ja gå inn til Gud den allmektige i Hans helligdom, for ved bønnen går vi inn i det aller helligste og taler med Gud i alle hellige englers tilstedeværelse og påhør.

Så høyt som nå et menneske ved andakt kan stige oppad til Gud inntil inn i den tredje himmel, inn i det hellige Paradis, så dypt kan han igjen stige ned i ydmykhet og barmhjertighet mot sin neste.

Slik gjorde den Herre Kristus, for så snart Han var steget ned av fjellet så hjalp Han den spedalske som falt ned for Ham og sa: Herre! om du vil, så kan du gjøre meg ren. Den korte bønn er god, for her skinner i denne bønn fem dyder: 1) Kristi erkjennelse idet han sier: Herre! d.e. du er den rette Herre, en allmektig Gud. 2) Om du vil, - det er tålmodigheten som overgir seg i Guds vilje. 3) Så kan du, - det er troen som ser på Kristi allmakt. 4) Meg, sier han, meg elendige spedalske, - det er ydmykheten. 5) Rense, - det er håpet som forlater seg på Guds barmhjertighet, som det heter: "Men jeg, jeg forlater meg på din miskunnhet, mitt hjerte fryder seg i din frelse."

Likesom Guds engler uten opphold alltid skuer Guds ansikt, slik kan også vår tro og håp uten opphold se Gud. Så skal vi også nå lære å be i tålmodighet og håp. I stillheten er bønnen på det sterkeste og ved lydighet i Guds vilje blir Guds hjerte vunnet. For betrakt dette eksempel: "Herre! om du vil." Ja, sier Herren, dermed har du vunnet min vilje: "Jeg vil, bli ren!" Når vi stiller alt under Guds vilje, da vil Han først hjelpe. Når Gud har vår vilje og hele vårt hjerte, da har vi Guds vilje. Når vi gir vår vilje i Guds hånd, da har vi Guds vilje i vår hånd. Det er den aller beste legedom mot utålmodighet, og den aller beste vei til desto snarere å bli kvitt sitt kors, for Gud legger på oss kors for at vi skal lære å gjøre Hans vilje.

Når nå Gud ser at vi har overgitt oss i Hans vilje, så har Han oppnådd det Han vil og tar korset bort. Men hvor utålmodighet er, der blir korset stadig sværere, og varer desto lenger, for da har Han ennå ikke vunnet vår vilje, og vi har ennå ikke lært å gjøre Hans vilje. Derfor lar Han oss bli under korset, inntil vi ganske overgir oss i Hans vilje og lærer å erkjenne at Guds vilje er oss såre god og nyttig, for hvordan kan det være ondt, som Gud vil?

Kristi kjærlighet gjør så vel legemlige som åndelige mirakler på oss, for teksten sier: Jesus rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: "Jeg vil, bli ren!"

Herren hadde vel uten berøring kunnet rense ham, men den spedalskes tro, ydmykhet, tålmodighet og lydighet behager Herren så vel, at Han, fordi den spedalske setter sin vilje helt i Guds vilje, så gir Han ham igjen sin vilje, og til tegn på denne sin gode vilje strekker Han ut hånden, likesom vi strekker ut vår hånd når vi i en hast vil noe.

At nå Herren med sin hellige hånd har berørt den spedalskes legeme, dermed har Han lært oss: 1) At vi ikke skal ha noen avsky eller vemmelse for de syke, men berøre dem med kjærlighetens hånd, og hjelpe dem. Herren har ingen avsky for å berøre vår spedalskhet, for Han har båret våre synder, den åndelige spedalskhet. 2) For det annet har Kristus også berørt de syke til et vitnesbyrd om, at Han for vår skyld har tatt kjød og blod på seg, og at Hans kjød er et levendegjørende kjød. Likesom man med en safir skjærer omkring en pestbefengt byll, slik at giften ikke skal komme videre og trenge til hjertet, slik som de naturkyndige skriver, at safiren har denne evne, uten at safiren ved det selv blir forgiftet, men vedblir å være en kostelig legedom mot giften: slik blir Kristi kjød ikke forgiftet av vår spedalskhet, men er en kostelig legedom mot den.

Likesom Han nå legemlig berørte denne, og legte hans legemlige spedalskhet ved berørelse, slik vil Han også ved sitt Ords og sakramenters hånd åndelig berøre oss, og rense oss fra syndens åndelige spedalskhet.

Akk! rør ved oss, kjære! rør ved vårt urene, fordervede, spedalske hjerte, og rens og hellige oss ved Guds Den Hellige Ånds finger.

Til toppen

Av Johannes Evangelista Gossner 1773 - 1858

Og hans spedalskhet ble straks renset.

Som trodd - så gjort. Troen setter Jesu helbredende hender i bevegelse. Hvor Han ser tro, der strekkes Hans hånd straks ut for å hjelpe.

Ingen spedalskhet er for uren og for heslig for Ham. Han rører ved den og helbreder den når troen tilber Ham.

Å du kjære frelserhånd, som strekker deg ut etter de spedalske og rører ved dem, du har jo alle ting i himmelen og på jorden i din makt, strekk deg også ut etter min sjel og rør også ved min spedalskhet, jeg vet og tror, at dersom du vil så kan du rense meg!

Hvor snart er ikke synden borte fra hjertet og hjertet rent når Jesu gjennomborede hånd berører det. Hvor ren er ikke den sjel som Han renser! Og hvor forgjeves bestreber man seg ikke for å bli ren for spedalskheten, for å bli syndfri, når man ikke går til Jesus, tilber Ham og tror at bare Han kan utslette synden og saliggjøre hjertet.

"Og Jesus sa til ham: Se til at du ikke forteller det til noen, men gå og vis deg for presten, og bær fram det offer som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem." Mt.8,4.

Frelseren ville ved sitt eksempel vise oss at man ikke skal stille sine gode gjerninger til skue, så folk taler om det og peker med fingeren på en: "se, han har gjort det og det!" Vi skulle skjule det gode vi gjør, og ikke utbre det eller la andre utbre det - for dette gjør forfengeligheten, og den har sin lønn i dette.

Jesus ville at den helbredede bare skulle bekjentgjøre det der hvor loven bød ham det, nemlig hos presten som måtte undersøke enhver som var helbredet for spedalskhet, og når han fant ham fullkommen ren, gi ham det vitnesbyrd at han igjen kunne oppholde seg blant mennesker.

Ved det hadde Jesus også den hensikt, at prestene skulle erfare og bli overbeviste om Hans guddommelige sendelse.

Han har aldri gjort undergjerninger for å prale, men for å helbrede åndelig og legemlig sykdom, kun til menneskenes frelse og velgjørelse på legeme og sjel, ja endatil sine fiender.

Det ord av Jesu munn: "se til at du ikke sier det til noen," er et stort ord, større enn det første: "jeg vil, bli ren!"

Det annet er verre å si etter Ham enn det første. Og om vi også mang en gang sier det, og ber andre tie stille, så kan vi selv ikke tie og det kommer ut: "uten å ville rose meg," sier man, "har jeg gjort det og det" osv.

Hver den som virkelig har lært av Jesus Hans: "Ikke si det til noen" han har lært av Ham å virke det største under i sitt eget hjerte.

Herre, lær oss da det! .

Til toppen

Da Han gikk inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til Ham, bad Ham og sa: Herre, min tjener ligger verkbrudden hjemme og har store smerter. Jesus sier til ham: Jeg skal komme og helbrede ham. Men høvedsmannen svarte og sa: Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare et ord, så blir gutten frisk. For jeg er selv en mann som står under overordnede, og jeg har soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.

Denne høvedsmann var en fornem, mektig og ansett mann - han var kanskje det samme som en oberst hos oss. Men mon han innbilte seg å ha noen rett til å pukke og trosse for Herren av den grunn? Nei, for da Jesus vil komme til ham, sier han, som vi hørte, med den ærbødigste ydmykhet: "Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak." Og i tillegg så er denne høvedsmann så oppfylt av inderlig, varm broderkjærlighet, at han gjør de fleste kristne dypt til skamme. Hva gjør de fleste av oss, når de har syke tjenere? De søker jo før jo heller å få dem ut av huset for ikke å ha noe bryderi med dem. De lar sine fattige tjenere selv sørge for lege og medisin. De mener at dette kan de fattige tjenere bedre betale enn de velhavende herskaper.
Høvedsmannen derimot beholder sin syke tjener i huset - han har tjent ham i de sunne dager, nå nærer og pleier han ham i de syke dager. Han gjør det kristelige herskaper gjør, han behandler sin syke tjener som sin sønn - for kristelige herskaper regner sine tjenere med til sin familie.
Og dette gjør han ikke muligens et par dager eller uker, men lang, lang tid - for gutten var verkbrudden, og dette er, som bekjent, en langvarig sykdom. Ja, enn mer - da lege og medisin ikke ville hjelpe, og han hører, at frelseren kommer til Kapernaum, så begir han seg på veien for av kjærlighet til sin syke tjener å be den Herre Jesus om å komme og helbrede ham. Se, det var kjærlighet, sann, hjertelig, ydmyk broderkjærlighet, som holder ut i nød og død og beviser seg i gjerning og sannhet.

Kanskje han innbiller seg noe p.g.a. denne sin kjærlighet og mener, at han dermed fortjener, at frelseren kommer og hjelper? Nei, han anser seg allikevel så uverdig, at han først sender jødenes eldste til Jesus, for å be Ham om å komme og hjelpe - for han som hittil har vært en hedning, anser seg for så syndig og uren, at han ikke engang våger å trede frem for Herrens øyne. Han holder jødenes eldste for langt renere og bedre enn seg selv og tenker, at deres forbønn vil formå mer hos frelseren enn hans bønn. Og selv disse jøder, som jo ellers foraktet alle hedninger, gir ham det vitnesbyrd: "Han er vel verd at du gjør dette for ham. For han elsker vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss" (Luk. 7,4-5).
Se, det er sann ydmykhet. Denne mann, rik på kjærlighetens gjerninger mot sin tjener, og mot jødene,, denne mann, som gjør tusener kristne til skamme, er så liten i sine egne øyne, at han anså seg for uverdig og for syndig til å trede frem for Jesu øyne.

Fremfor alt dette hadde mannen en sterk og kraftig tro - for frelseren selv gir ham det vitnesbyrd: "Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!"

Men mon han mente å ha vunnet seg en fortjeneste hos Jesus, ved denne tro? mon han mener at Jesus p.g.a. hans tros fortjeneste må bønnhøre hans bønn? Nei, hans tro var jo i seg selv en nådegave av Herren, og nåde utelukker all fortjeneste.
I stedet for å fordre, i stedet for å pukke på sin fortjeneste, ber han derfor, da Jesus nærmer seg hans hus, med den mest rørende ydmykhet bare om nåde og forbarmelse. Jeg er et menneske, sier han, et syndig, urent menneske, men du er Gud, den allmektige Gud! Mennesket, vil han si, har ingenting å pukke og trosse på for Gud. Selv om jeg, tilføyer han, her iblant menneskene er en fornem, ansett mann, som så mange hundre stridsmenn adlyder på ordet, - så er jeg likevel for deg, Herren, ingenting annet et urent, armt og syndig menneske,, som ingenting har å fordre, ingenting å pukke på, men ganske og alene må ty til bønnen - for du er Gud, den sanne Gud og i din guddom så allmektig, at du her, fjernt fra mitt hus, bare behøver å si ett eneste ord, så flyr ditt allmektige ord til mitt hus og helbreder min syke tjener.

Å, en slik inderlig ydmykhet er dobbelt rørende og gripende hos en så fornem og ansett mann, som hadde en så sterk tro, som var et slikt mønster på sann broderkjærlighet, et slikt forbilde på en kristelig husfar, som også behandler sine tjenere som barn. Nettopp for denne ydmykhets skyld sier Herren om ham, at Han ikke har funnet hans like i Israel. Og sannelig, hvis Han, hjertekjenneren, som prøver våre hjerter og nyrer, nå la det innvendige hos alle åpent, hvem iblant oss ville Han vel da finne, som var lik høvedsmannen, hvem iblant oss, som viste en slik tro, slik kjærlighet, slik husfadertroskap?
Akk, vi må alle skamme oss for Ham. Men bare p.g.a. denne ydmykhet var hans bønn en rett bønn, og nettopp for denne ydmykhets skyld bønnhører Herren hans bønn, og sier: "Gå hjem, det skal skje deg som du har trodd!" Og tjeneren ble helbredet i samme stund.

Nå, mine kjære, vi klager så ofte over, at vår bønn ikke blir bønnhørt. La oss prøve våre hjerter og undersøke, hva det kommer av. Det er ikke Herrens skyld - for Han er den samme i evighet. Hos Ham er ingen forandring eller skygge av omskiftelse. Han er ennå like så rede til å bønnhøre som den gang. Årsaken ligger hos oss. Det er for liten sann ydmykhet iblant oss. Hovmodets og egenrettferdighetens djevel har for stort herredømme i våre hjerter. Vi mener vi fortjener det, at Gud skylder å høre vår bønn. Er vi syke, så mener vi, at Gud gjør oss urett i å la oss bli syke. Hungrer og tørster vi, da mener vi, at det er riktig ubarmhjertig og urettferdig av Gud, at Han lar oss hungre, tørste og fryse, mens andre har fullt opp. Kommer vi i nød, trengsel og anfektelse, så spør vi trossig: Hvorfor lar Gud oss oppleve dette, mens andre nå skånes mer for dette?
Ofte har jeg hørt slike mennesker, som Gud har sendt sykdom, fattigdom, kors, trengsel og anfektelse, uttale de bespottelige ord: "Det går da ingen så ille som meg - jeg vet heller ikke, hvorfor nettopp jeg har fortjent dette!" Og den som er så hofferdig, stolt og egenrettferdig, den, som slik kan gå i rette med den kjære Gud og skjelle på Ham og ikke vil erkjenne, at alt godt er lutter nåde, alt ondt lutter fortjent tuktelse, skulle Gud bønnhøre et slikt menneskes bønn? Nei, det er jo en forbannet bønn, som man spotter Gud ved.
Og like så forholder det seg med dem, som ber om åndelige goder. Mang en ber virkelig om et omvendt hjerte hjerte, og får det likevel ikke. Hvorfor ikke? Han ber om det, fordi han har lest det slik i Bibelen og hørt det slik prekenen, og fordi det står slik i bønnebøkene, - men hans hjerte mener samtidig: Jeg er egentlig god nok, egentlig har jeg ikke noe behov for omvendelse - for jeg har ikke sittet i fengsel - når jeg ber om et omvendt hjerte, så gjør jeg dermed mer, enn jeg er nødt til! Slik roper mang en i Fader vår: "Forlat meg min skyld!" og i skriftemålet: "Jeg bekjenner for deg alle mine synder og misgjerninger!" Men hva tenker da hans hjerte på ved det? Nå, sier jeg, jeg har også mine feil, som ethvert annet menneske, men grov synder er jeg nå likevel ikke da! Og slik blir hans Fader vår og hans skriftemål en løgn og gudsbespottelse!
Og hvor mange er ikke som hin fariseer og teller i hovmod og selvbehag alle sine formentlige fortjenester for Gud og sier: "Jeg takker deg Gud, at jeg ikke er som andre mennesker, " og så tenker han, at den kjære Gud må ha en stor respekt for et slikt menneske og ikke kan avslå et slikt fortjenestefullt menneskes bønn!
Er ikke alle slike bønner sanne gudsbespottelser, slik som de ikke skjer med den rette ydmykhet? Kan slike bønner bli bønnhørte?
Derfor er det ikke å undres over, at det er så lite sann bot, så sjelden en rettskaffen omvendelse på jorden, fordi man så lite treffer på en sønderbrutt ånd og et sønderknust hjerte, - og av den grunn er det også så lite sann bønn.

Å. min kjære, det mangler oss på ydmykhet, oppriktig hjertelig ydmykhet - derfor ber man så lite med erfaring om bønnhørelse, derfor er det så lite åndelig gave iblant oss. .

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

Da Jesus hørte dette, undret Han seg og sa til dem som fulgte Ham: Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!

Se, denne mann gjorde vold på himelenes rike med sin fortrøstning, som han hadde til den guddomskraft som ligger i Jesu ord, og Jesus uttalte seg også om ham på følgende fordelaktige måte: "Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!" Ja, slik er det også den dag i dag. Den rette levende tro på Guds Sønn er et kraftig Guds verk i sjelen, som utretter større ting i naturen, enn fornuften kan forstå. Selv himmelriket vinnes ved troens kraft og gir seg over i troens vold. Troen river himmelriket til seg. Men her må jeg på Jesu Kristi vegne si dere noe, som nok ikke faller i de mange munnkristnes smak, men må likevel sies, slik at syndere ikke skal ha noen unnskyldning på Kristi åpenbaringsdag. Visst er troen så veldig at den river himmelriket til seg, men da må det ikke være en munntro, for med den er også himmelriket lukket for deg både i tid og evighet. Med hjertet tror man til rettferdighet, sier Paulus. Å, hvor mange arme sjeler vrimler ikke om hinannen her likesom i maurene i en maurtue, og ikke har noen oppriktig tro, men like til dødens øyeblikk bare har en løs bekjennelse med munnen, som ikke erkjennes eller føles i hjertet. Her fyller de templene med sine lydelige rop: Vi tror på en allmektig Gud - vi tror på Jesus Kristus - vi tror på Den Hellige Ånd. Men Herre, du veldige Gud, du som vet alle ting, du vet, at denne tro bare sitter som skum på deres lepper: i sjelen er det ikke tent en gnist av troens salige lys. Der er alt mørke og kaldt, og slik har det vært for de fleste, like siden de første gang brøt dåpsløftet.
Og du, sikre synder, skulle du med denne din tomme tro kunne rive himmelriket til deg? Skulle Jesus la seg omfatte med din munntro? Skulle du kunne vinne Guds nåde og vennskap med en tro, som bare svever på din tunge og aldeles ikke finnes i ditt hjerte? Nei, det er en forblindelse av djevelen selv, at du en eneste time kan beholde den falske tanke. Visst er troen sp sterk, at den inntar himmelriket, men da må det ikke være en død tro - for med den er din sjel evig fortapt. Du blir ugjenkallelig forkastet, hvis du ikke får en annen tro innen du slutter dine dager på jorden.
"Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig," sier Jakob. Ja, han må vel si: Vil du vite det - for den synder som bare hykler frem troen, vil ikke vite det, han tåler ikke at man sier til ham, at hans tro er død.
Å, hvor forskrekkelig er det ikke, at Satan slik skal kunne forblinde syndere, slik at de innbiller seg at en saliggjørende tro skal kunne forlikes med forsettlig falskhet mot Gud, forlikes med forsettlige synder! Her går det ene menneske etter det annet inn i evigheten. Her dør de arme menneskebarn. Døden tar dem bort, gravene tar imot dem. Å, min Gud! hvor må ikke enhver som har et ømt hjerte beklage dette. De fleste går ut av verden med en død tro. De sier at de tror på Jesus, og likevel er deres hjerter og livsførsel uforandret. De tror - og utøver likevel alle mørkets gjerninger. De tror - og utøver utuktslaster. De tror - og tynger likevel sine hjerter med fråtseri og drukkenskap. De tror - og likevel ønsker de sin sjel i djevelens vold ved gruelige eder. De tror - og likevel lyver og baktaler, ågrer og bedrar. de tror - og det arme hjerte er fengslet i gjerrighetens snare. De tror - og likevel har de ikke en gnist av barmhjertighet imot sin neste. Hva er vel det for en tro? Kan vel den evige glede bli din, når du ikke har noen annen tro i din ytterste stund, en denne? Å nei, å nei, la deg nå engang tale til rette menneske! Aldri blir du frelst, aldri vinner du saligheten ved denne tro. Apostelen Jakob kalle denne tro død. Gys og bev når du hører ham kalle den det. Ja, visselig er den død, når den ikke virker noe godt. Den viser seg ikke i en ivrig bønn, eller i en hjertelig kjærlighet til Gud og nesten, eller i en grundig selvfornektelse, eller i en daglig korsfestelse av kjødet, eller i et himmelsk sinn, og er den da ikke død? For var den levende, så ville den vise sitt liv i alt dette. Og likevel - å, min Gud, hvor mennesket av naturen er grunnfordervet! - og likevel kan dine øyne være så forblindet av denne urene ånd, at du kan tro, at du rykker himmelriket til deg med denne tro! Og mon det vel er mulig, at du med denne tro kan arve Guds rike? Nei, tenk hva du vil, skjul ditt syndevesen så mye du vil, jeg bør likevel si deg i treenighetens aller helligste navn, jeg bør si deg for Herrens altseende øyne, jeg bør si deg det slik, at du ikke har noen unnskyldning på den ytterste dag: Med en død tro blir du i evighet utelukket fra himmelen og innelukket i helvete.
La dette ord for Jesu skyld forskrekke din samvittighet, som er sovnet inn ved avgrunnens sovedrikk! Å, visselig kreves her en levende tro for å bli salig - her kreves en tro, som forandrer hjertet og forbedrer livet, en tro, som er virksom i kjærlighet og i gode gjerningers uhyklede utøvelse.
Der hvor Guds Ånd etter nådens orden virker en slik levende tro, der hvor en slik tro bevares ved flittig bønn og nådemidlenes rette bruk, der er himmelriket allerede inntatt - for denne tro fatter om og tilegner seg Jesus, verdens frelser, som det troende menneskes egen frelser. Den inneslutter Jesus i hjertet med alt det gode som Han har vunnet og gitt. Den holder Jesus og slipper Ham ikke. Og hvor Jesus er, der er Jesu rike, som består i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Hvor Jesus er, der er himmelens salighet, slik at den troende sjel med glede kan stemme i apostelens ord: Vi er frelst i håpet. Ja, veldig er denne tro til å rive himmelriket til seg. Det er den som overvinner alle besværligheter, bryter igjennom alle hindringer, trosser alle farer og slår ned all motstand. Det er den som trenger seg frem til nådens trone, griper inn i saliggjørelsens hjerte og gjør herlighetens evige skatter til sine egne. Troen roper, og dens rop blir ikke ubesvart. Troen lengter, og denne lengsel tilfredsstilles. Troen fortrøster seg, og dens fortrøstning blir ikke til skamme. Troen foreholder himmelens Herre alle de nådefulle løfter, alle de herlige forjettelser, som Han har gitt og fremstilt i sitt evangelium. Den bygger på det, den hviler ved det, den lar ingen rykke disse sine faste støtter fra seg. Og fra den evige forsoners munn lyder denne opplivende hilsen, denne guddommelige forsikring, til den troende sjel: Deg skje, som du tror!

Til toppen

Av Carl Peter Parelius Essendrop 1818 - 1893

Men det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike, men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner. Og Jesus sa til høvedsmannen: Gå hjem, det skal skje deg som du har trodd! Og tjeneren ble helbredet i samme stund.

Det er et vennlig ord det, at også hedninger er kalt til Guds rike, og i troen kan bli dets borgere og arve dets glede. Ellers hadde det jo i8kke vært noe håp for oss og vår slekt, vi som jo er skudd av hedningestammer; ellers hadde vi ikke noe håp for de millioner av våre brødre, som ennå går omkring i hedenskapets grueligste mørke.
Nå vet vi, at vi er i pakt med Herren selv, når vi ber om hedningenes omvendelse, når vi sender evangeliets fredsbud mot øst og nor vest, vet at misjonens gjerning er velsignet av Herren og skal bære frukt til synderes frelse.
Når de så glade og gode bud kommer, at igjen har noen av hedningenes barn tatt ved Ordet og troen, da kan vi høre budet med annet enn tvil og vantro, kan hilse det med glede som oppfyllelse av Hans eget løfte, glade bøye våre kne, prise Hans navn og forkynne Hans ære, og så, medforløste, dobbelt villige følge Hans kall til sin menighet, fortsette det hellige arbeide, alt ettersom Herren gir nåde og evne, så Hans løfte ytterligere må velsignet oppfylles, og Hans bud bli fullt.
Men over de vennlige og trøstefulle tanker i Herrens om dem, som skal komme fra øst og vest og sitte til bords i Guds rike, tør vi ikke overhøre eller glemme varselropet til oss i ordet om rikets barn, som skal kastes utenfor, ja, selv ordet om hedningenes komme inneholder jo advarsler til oss i tillegget "mange," ikke "alle."
Herrens ord til Israel om utelukkelsen er ikke mindre oppfylt i tidenes løp enn ordet om hedningenes komme, og den dag i dag vandrer jødenes folk som et ropende vitnesbyrd om, at Herren ikke lar seg spotte, at den som var trukket nær til, også kan bli støtt langt bort, når han ikke blir tro mot sin utvelgelse.
Den gamle pakts folk var mer enn utro vingårdsmenn i den vingård som var betrodd dem; så ble Guds rike tatt fra dem og gitt til et folk som skulle bære dets frukter. Dette folk er kristenfolket; til det hører vi alle i en viss forstand, alt siden vi i dåpen ble tatt opp i Herrens menighet. Nå er Guds rike gitt oss, som er dratt hen til den nye pakts menighet, som ordet og sakramentene er betrodd til. Vi er rikets barn; menn nettopp derfor heter det nå til oss, at mange av "rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner."
Er vår åndelige stand den samme som de forvillede jøders, så må det gå oss som det gikk dem. Kristenfolket skal evinnelig beholde riket, nådens her og ærens hisset; men vi skal utslettes av folket, utslettes, om ikke før, så i den time, da vi ikke vil gi vårt liv for å bli regnet til det.
Det står ikke bedre til med oss enn med jødene, når vi slår oss til ro uten videre med det, at vi nå engang er døpte, tatt opp i kirken og har Herrens ord mellom oss. Store ting er skjedd med oss allerede i dette; store og rike nådegaver har Herren gitt oss i sin barmhjertighet, for at de skal tjene til vår fred.
Men store nådegaver var også gitt jødene, og likevel ble de forkastet, ja ble forkastet og støtt ut, nettopp fordi de hadde beholdt åpen adgang til nåden, men ikke ville bruke den; de ble forstøtt, fordi de ikke trodde på Guds enbårne Sønn.
Og da dobbelt slik med oss, medforløste! Dersom Gud ikke har spart oljetreets naturlige grener, så skal Han så mye mindre spare de ville oljekvister. Hva nytte har vi vel da av dåpen, når vi ikke vil bli i dåpens nåde og bruke dåpens kraft? Hva nytte har vi vel av menigheten, når vi ikke vil være et levende lem av den? Hva nytte har vi vel ab ordet, når vi ikke vil høre og følge det? Hva nytte har vi vel av kristennavnet, når vi ikke lenger har salvelsens Hellige Ånd, når vi ikke lenger bærer Kristus i våre hjerter? Står vi som vantro, da er jo vår brøde dobbelt, fordi troens klare vitnesbyrd var gitt oss, så mye var betrodd oss. Tross all skrøpelighet hos våre evangelister, kan det vel likevel i noen grad sies om oss, hva apostelen foreholder galaterne, at Kristus var forkynt for dem, som om Han var korsfestet iblant dem, og mon det skulle være noen iblant oss, som aldri har fornemmet et Åndens indre vitnesbyrd som knyttet seg til ordets forkynnelse om Guds herlighet i vår Herres Jesu Kristi åsyn?
Ingen behøver nå å måtte bedra seg selv; Ordet og Ånden makter dog å gi enhver forstand på, hvordan det åndelig står til med ham. Det sanne Guds Israel skal og kan ikke annet enn bære Guds rikes frukter, og disse er tro og håp og kjærlighet.

Til toppen