2 søndag i faste

"Han lot som om han ville gå videre. Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det." Luk.24, 28-29.
Disse ord hører til beretningen om disiplene, som bedrøvet over Jesu død, gikk til staden Emmaus. Jesus selv kom til dem på veien og ukjent av dem forklarte Han dem skriftene. Og da de kom til staden lot Han som om Han ville gå videre, "og de nødde Ham og sa: bli hos oss for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem."

Det er ikke denne begivenhet selv som har gitt oss anledning til å anføre disse ord i dag, men det er Jesu fremgangsmåte ved å anstille seg annerledes enn Han er, og vi minner om dette, fordi Han i dagens tekst av hellige årsaker lot som om Han var kold og uhjelpsom i mot den kana'aneiske kvinne.

Det er av ytterste viktighet for en kristen, å ikke bare kjenne Jesu hjertelag, men også Hans atferd - Hans måte å omgås nødlidende sjeler på.

Det er godt og nødvendig å tenke på, at Gud stundom "synes vred, men er dog blid." Det er godt - for ellers skulle man mang en gang miste motet og gå inn gjennom vantroens åpne dør, så fremt ikke troens dør ble åpnet ved den første banking. Det er et underlig måte å te seg på, å bære kjærlighet og ømhet i hjertet og allikevel vise seg kold og likegyldig, - ja hård.

Nettopp slik viste Josef seg imot sine brødre, da han under den svære hungersnød så dem igjen i Egypten. Hans oppførsel imot dem var bare forstillelse. "Josefs brødre kom, og de falt ned på deres ansikt til jorden. Og Josef så sine brødre og kjente dem, og holdt seg fremmed mot dem og talte hårde ting mot dem" ganske som Kristus gjorde mot den kana'aneiske kvinne.

Ja, denne Josefs forstillelse er et sant bilde på Jesu hellige forstillelse. Det kan derfor være svært trøsterikt for den som synes, at Jesus anstiller seg fremmed i mot ham. Jakobs sønner gikk i nødens stund til ham, om hvem det ryktedes alle vegne, at han alene hadde hva alle behøvde, nemlig næringsmidler. De trodde dette ord og med håp og glede dro de avsted, - men akk, de fikk hårde ord og trusler, slik at de rimeligvis syntes, at det hadde vært bedre å sitte hjemme og hungre, enn å komme frem for ham som hadde brød å dele ut.

De tenkte da på hva de hadde gjort - da gråt Josef, men det står: "Han vendte seg bort fra dem og gråt -" da han vendte seg til dem, fortsatte han sin forstillelse. Det første spor av at hans hjerte ikke stemte overens med hans ord, var, at de fant pengene i sine sekker.

Da de annen gang kom tilbake, fortsatte Josef ennå sin forstillelse, - men visselig må det ha gått hans ømme hjerte nær - for det står om ham: "Og Josef skyndte seg, for hans hjerte brant mot hans bror, og han gikk hvor han kunne gråte, og han gikk inn i kammeret og gråt der," og for at hans øyne ikke skulle forråde hans hjerte, tvettet han sitt ansikt før han gikk ut.

Men ennå sto det hårdeste slag tilbake for de arme brødre, innen Josef trykket dem i sin broderfavn. De hadde selv funnet det rimelig at den, i hvis sekk de savnede kostbarheter ble funnet, skulle bli tilbake hos Josef som slave. Det traff Benjamin. Nå ville alle tilby endatil sitt liv for å utløse ham. I en slik nød ble de brakt, ved denne forstillelse og Josefs strenge oppførsel.

Da de nå var brakt i denne nød, nettopp for hans øyne, som de i nødens stund hadde vendt seg til, så kunne Josef ikke lenger holde seg, men opphørte med sin forstillelse, åpnet sin favn for brødrene og sa: "Jeg er deres bror!"

Men ennå gjensto en ikke liten uro for brødrene. De så hans ømhet, men de tenkte på, at nettopp imot ham hadde de mest forsyndet seg - de ble forskrekket og ville ikke tro ham så mild og tilgivende. Men han trøstet dem og sa: "ikke bekymre dere for noe, og la det ikke plage dere at dere solgte meg hit, for at dere skulle bli holdt i live, har Gud sendt meg hit i forveien for dere."

- Vi har så omstendelig omhandlet Josefs underlige atferd mot sine brødre, ettersom det så fullstendig viser hvordan Frelseren stundom anstiller seg fremmed for sine egne brødre, de troende Guds barn.

Han anstiller seg på samme måte som Josef, likegyldig, ja kold og hård mot dem som vender seg til Ham i sin nød. De tror at Han mener det alvorlig, når Han slik forstiller seg. Til sist kan Han ikke lenger holde ut med det, men sier: "Din tro er stor! Det skal skje deg som du vil."
Et eksempel på dette har vi i dagens tekst. Frelseren var ikke seg selv lik - disiplene forundret seg over Hans atferd mot denne kana'aneiske kvinne:
men Han lot til sist den fremmede drakt falle og viste, at mens Han hadde et "nei" på tungen, hadde Han likevel et kjærlig "ja" i hjertet.

Å Jesus, vi behøver deg, lær oss å kjenne ditt hjerte, så vi ikke fortviler, om du i en hellig og vis hensikt bruker denne din forstillelse også mot oss!

Og varer det fra morgenstund
Alt inn til aftens ende,
Da skal mitt hjerte ingenlund
Mistrøstet bort seg vende.
Så gjør Guds folk av rette art,
Som Han med tukt har tvunget hardt,
De bier på Guds time.

Og om vår synd er stor og svar,
Enn større er Guds nåde;
Den hjelp, som Han i hende har,
Er uten mål og måte.
Tross all den synd og sorg er til,
Han hyrden er, som frelse vil,
Og fri sitt folk av nøden.

Deretter drog Jesus bort derfra og trakk seg tilbake til distriktene ved Tyrus og Sidon.

Det er en aldeles enestående begivenhet i Jesu liv her nede, at Han slik som vi nå har hørt, går utenfor sitt lands grenser og hen på hedningenes vei. Det hørte ikke med til Hans egentlige oppgave i fornedrelsen, og derfor kan Han også kan si til kvinnen i dagens tekst: "Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus."

Av samme grunn sa Han til sine tolv, da Han sendte dem ut første gang: "Gå ikke hen på hedningenes vei." Likevel finner vi Ham i dag i distriktene ved Tyrus og Sidon. Hva betyr dette? Er det for å være alene en stund og hvile? Eller flyr Han for noe som Han på den måten søker å unngå? Eller er det noen annen grunn til at Han denne ene gang i sitt liv går innover hedningenes grenser? Hvorfor går Han nå dit?

- Det er ingen likhet mellom Jonas' sendelse til Ninive og Jesu gang til Tyrus. Jonas' misjon har sin dypeste grunn i den omstendighet, at Gud har måttet oppgi sitt paktsfolk som folk for dets gjenstridighets skyld og må begynne sine forarbeider på hedningene som skal antas i deres sted. Dette forstår Jonas og derfor vrir han seg så ynkelig for det og kan ikke beveges til det, før han blir kastet i dypet og tangen vikles om hans hode.

Jesus har allerede måttet begynne "å skjelle de steder ut, hvor Hans fleste kraftige gjerninger var gjort, fordi de ikke hadde omvendt seg," rope ve over dem og uttale, at Tyrus og Sidon for lenge siden hadde omvendt seg, om de kraftige gjerninger hadde vært gjort i dem, samt peke på oppfyllelsen av det som er talt ved profeten Jesaja: "Han skal forkynne hedningene rett, og hedningene skal håpe på Hans navn."

Mon ikke Hans gang til distriktene ved Tyrus og Sidon er en handlingens foreløpige forkynnelse av jødenes forkastelse og hedningenes innlemmelse?

Likesom Jonas var et tegn for sin tid, så er Jesus også i denne henseende et tegn for sin tid, bare så mye "mer enn Jonas." "En ond og utro slekt krever tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas' tegn." Mt. 12,39.

Altså, "deretter drog Jesus bort derfra og trakk seg tilbake til distriktene ved Tyrus og Sidon" for å protestere mot de "blindes blinde veiledere," som skulle rykkes opp med rot, fordi de var planter som den himmelske Far ikke hadde plantet, og begynner å dele ut smuler av barnas brød til hedningen, som en påtagelig profeti om, at også hedningene skulle gjøres delaktige i "det ene brød."

Kvinnens rop: "Forbarm deg over meg! Herre, hjelp meg!" er et uttrykk for det klagesukk, det nødrop, som går gjennom hele hedningverdenen og fikk sin gjentagne mektige forklaring ved det nattlige syn, Paulus, hedningenes apostel, hadde i Troas. Og Jesu svar til den kana'aneiske kvinne: "deg skje som du vil," er også det guddommelige svar på dette store nødrop og uttrykk for Guds evige fredstanker over hedningene: Guds frelse er sendt til hedningene - de skulle høre.

Vår tekst er dermed av en overordentlig betydning for den gjerning som er den kristne kirkes hovedoppgave i verden, og som især i dette århundre har tatt en fart som vår "kjæreste" i høysangen, som "kommer springende over bergene, hoppende over haugene." Høys.2,8. Hvilken oppmuntring og tilskyndelse til å gå bort og dra hen til hedningenes distrikter, og hvilket trøsterikt tilsagn om at misjonens hellige sak er Herrens og derfor må lykkes!

Og se, en kana'aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til Ham og sa: Herre, du Davids sønn miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd.

Vi lever i en verden full av sorger og lidelser. Dette har alltid vært vår tilstand, siden synden kom inn i verden. Det finnes ingen synd uten lidelser, og innen synden blir renset ut av verden, håper man forgjeves å unngå lidelser.

Noen har unektelig en større lidelsens kalk å tømme enn andre, men bare ganske få får være lenge uten lidelse av et eller annet slag. Våre legemer, vår eiendom, våre familier, våre barn, våre tjenestefolk, våre venner og naboer, vårt jordiske kall - alt er kilder til sorg. Sykdommer, dødsfall, feilslåtte forhåpninger, skilsmisser, utakk og baktalelser, - alt dette er ganske sedvanlige ting. De treffer oss daglig, og jo følsommere vi er, jo mer går de oss til hjerte - jo større kjærlighet vi har, jo flere tårer får vi felle.

Og hva er nå i denne verden det beste middel mot alle bekymringer? Hvordan kan vi komme så sorgfritt som mulig gjennom denne jammerdal? Jeg vet ikke noe bedre middel enn å skynde oss til vår Herre med alle ting, utøse hjertet for Ham og overgi alle ting i Hans trofasthet, visdom og makt. Dette er det eneste råd som Bibelen gir, så vel i Det Gamle- som i Det Nye Testamente.

Hva sier salmisten? "Kall på meg på nødens dag og jeg vil utfri deg, og du skal prise meg" (Slm.50,15). "Kast på Herren det som tynger deg, Han skal holde deg oppe. Han skal aldri i evighet la den rettferdige rokkes" (Slm.55,23). Og apostelen Paulus sier: "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse" (Fil.4,6). Og Jakob sier: "Lider noen blant dere ondt? La ham be!." (Jak.5,13).

Det var alle de helliges ønsker, hvis historie vi finner nedskrevet i den Hellige Skrift. Det er hva Jakob gjorde, da han var i angst for sin bror Esau - det er hva Moses gjorde, da folket ville steine ham på marken - det er hva Josva gjorde, da Israel ble slått ved Ai - det er hva David så ofte gjorde, når han var i fare, - hva Esekias gjorde, da han fikk de truende brev fra den syriske konge Sankerib, - hva menigheten gjorde, da Peter satt fengslet, og - hva Kana'aneerkvinnen gjorde i dagens tekst.

Den eneste måte å bli rett lykkelig på i denne verden, er alltid å kaste våre sorger på Herren. Det som så ofte gjør de troende sørgmodige og bedrøvet, er forsøket på selv å bære sin byrde. Ville de bare straks klage sin nød for Gud, da skulle Han også gi dem kraft til å bære den så lett, som Samson bar byporten fra Gasa. Men vil de selv bære nøden, må de erfare, at selv en gresshoppe er en byrde. .

Akk, hvor de redelige Guds barn ofte vrir seg og engstes, når fienden holder frem for dem deres synder og uverdighet, og at Gud umulig verken kan eller vil, gi dem det de begjærer. Men Gud bevare deg fra å grunne din tro i bønnen på din egen bønns dyktighet eller din egen verdighet! noe du gjør, når du på grunn av din uverdighet tviler på bønnhørelse.
Og når det synes for deg som en umulighet, det du ber om, så gjør en grundig undersøkelse, om noen ting vel kan være umulig for Gud. Denne undersøkelse kan ikke bare gjøres på Bibelens blader, slik som i beretningen om Israels utførelse av Egypt, deres gang gjennom havet og ørkenen, om Daniel i løvehulen, de 3 men i den gloende ovn og alle Kristi mirakler i Det Nye Testamente, - men du kan også gjøre undersøkelse blant underverkene på himmelhvelvingen og blomstermarken, og si da om noe vel er umulig for Gud.
Men når Han dryger, så tenk på alle hellige, som har ligget i samme prøvelsens ovn tenk på kvinnen i dagens tekst - og lær å forstå, at det hører med til kuren, at du trenger dette til øvelse for din tro og bønn, ydmykhet og tålmodighet.

Men om du nå ikke kan tro så mye godt om din Gud, så tenk på enken i Luk. 18, om hvem Jesus sier, at hun i sin nød hadde henvendt seg til en ond mann, en dommer, som verken fryktet Gud eller unnså seg for noe menneske, og derfor for en tid ikke ville hjelpe henne, - men til sist sa han ved seg selv: "Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg." Og Herren sa: "Hør hva den urettferdige dommer sier! Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem?"
Forunderlige hjertelag, at Jesus bare for å få oss til å tro vil bruke en slik lignelse om sin kjærlighetsrike Far!
Burde vi ikke skamme oss og beve for vår vantro? Gud må da ha bedre hjerte enn denne dommer, og dog var dommeren ikke uovervinnelig. Skulle da Gud, sier Jesus, la oss rope forgjeves til Ham dag og natt? .

Hans disipler kom da og bad Ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss! Men Han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus! Da kom hun og falt ned for Ham og sa: Herre, hjelp meg!

Endelig åpner den Herre Jesus sin munn. Endelig gir Han kvinnen et svar. Men akk, svaret lyder hårdt, det lyder avskrekkende. Jeg er ikke utsendt, sier Han, til andre enn de fortapte får av Israels hus. Det er aldeles som om Han hadde sagt: Du er en hedning - jeg har ikke noe med deg å gjøre. Var du en jøde, så ville jeg vel finne råd.
Å, du mildhetens munn, hva sier du? Har du ikke noe med hedningene å gjøre? Er du bare utsendt til jødene? Hvordan taler du, mildeste Jesus? Er du ikke hedningenes lys? Skal du ikke være Guds frelse til verdens ende? Er du ikke den utvalgte hjørnestein, som både jøder og hedninger er bygd på? Er du ikke Isais rotskudd, som hedningene skal spørre etter? Er du ikke alle hedningers trøst? Er du ikke den rette himmeldugg, som falt alene på Gideons skinn, jeg mener jødene, og siden på all jorden, jeg mener hedningene? Er du ikke en rose i dalen? En himmelblomst, som vokser på fri mark, som ikke er innestengt ved noe gjerde, men der hvor ethvert menneske, både jøde og hedning har fri adgang? Hvorfor svarer du en nødlidende hedensk kvinne på denne måte? Lett kunne hun nå ha vendt nedslått om og fattet den tanke, at her var ingen hjelp å finne. Lett kunne disse avskrekkende betraktninger flat henne inn: Akk, hør, nå har jeg endelig brakt Ham til å tale, men Han gjør meg nå strenge, dødbringende bebreidelser. Han lar meg nå forstå, at jeg ikke har noen del i Ham, og Han hører ikke meg til. Han ber meg jo så godt som gå fra seg og til de hedenske guder og la dem hjelpe meg - for Han vil ikke. Han er en hyrde for Israels hus, men ikke for meg arme hedning. Nå nytter det ikke å si et ord mer. Han har ikke hjerte for meg.
Disse bedrøvelige tanker kunne lett ha oppstått i hennes beklemte sjel. Men se på dette trosmønster! Se på denne Jakobs likemann, hvordan hun kjemper med Gud, inntil nådens morgenrøde går opp.
Jesu ord var ikke i seg selv noe avslag - nei, de levnet likevel et håp til en riktig stedig troende. For da Han sier, at Han ikke er utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus, så mener Han med det, Guds skje lov! ikke den store sendelse til verden for å frelse den falne menneskeslekt. Hadde Han ment den, å, hvor ulykkelige hadde vi ikke så vært, vi som for noen hundre år siden levde i det tykkeste hedenske mørke!
Jesus ville dermed ikke si: Jeg er ikke kommet til verden for deg, du hedenske kvinne. Jeg er ikke født for deg. Jeg tenker ikke på å gjenløse deg. Mitt blod skal ikke rinne for deg. Nei, dette kunne ikke være Hans mening - for gjenløsningen er jo skjedd for alle. Men Han mente: Med min forkynnelse og mine underverk er jeg ikke utsendt til andre enn jødene. Det er besluttet i det evige råd, at jeg disse år av mitt liv bare skal forkynne og gjøre underverk i Jødeland. Jeg kan ikke handle mot denne beslutning. Var ditt barn et jødebarn, så skulle jeg befri det fra djevelen.
Salig Luther sier, at Jesus ikke beskrives så streng og umild i hele den evangeliske historie, som Han synes å være denne gang. Men mon den kjempende kvinne viker? Mon hun slipper, før hun blir velsignet? Nei, vi hørte nylig, at hun gikk etter frelseren og ropte. Nå blir hun så hjertelig glad for, at hun hører Ham åpne munnen og tale, så hun springer frem like foran frelseren - hun hindrer Ham i å gå videre - hun kaster seg ned på landeveien, omklamrer Hans føtter og stammer frem disse ord: Herre, hjelp meg! Det var alt hun nå ba. Mer kunne hun ikke si. Å, du stridende med bønn og tårer, disse utvalgte våpen! Det kan bløtgjøre et steinhjerte å høre din alvorlige vedholdenhet. Du våget alt.
Men det som er skrevet om denne kvinne, det er skrevet til lærdom for oss. Her taler jeg atter med deg, du søkende etter nåden eller i nådestanden anfektede sjel. Blant alle fristelser, som plager et bedrøvet hjerte, er tvilen om nådevalget en av de sværeste. Akk, hvem svikter ikke, når disse tanker som en flod overstrømmer sjelen og vil drukne alt håp om nåde. Disse tanker: Jesus er ikke utsendt til frelse for deg, Han er ikke utsendt annet enn til falne syndere, som ikke har gjort det så grovt som du. Her er forskjell på Guds sinnelag mot menneskene. Mot noen er Han mild, mot andre streng. Noen har Han fra evighet av besluttet å gjøre salige, mens andre skal bli fordømt. Var du så hellig som Peter eller Paulus, så kunne du vente, at Gud ville høre og hjelpe deg. Men du er jo ikke utvalgt. Du var ikke med ved det evige nådevalg. Du hører ikke med til de av nåde utvalgte. Av alle de piler, som treffer hjertet, er nesten ingen så gloende som denne, nemlig kval over utvelgelsen.
Men skulle her være noen sjel, som plages av denne tanke, så bli ikke trett i ditt sinn, du forskrekkede sjel, kast ikke ditt håp om salighet bort, men våg alt, og du skal vinne. Det går på ingen måte an, at du disputerer lenger med Gud eller kjemper mot din blinde fornuft. Det går ikke an, at du treder opp i Guds rådskammer og søker å utforske Guds evige råd.
Den kana'aneiske kvinnes råd er det beste råd. Hvordan gjorde hun? Jo, ved bønnen trengte hun seg igjennom alt. Da Jesus sa: Jeg er ikke utsendt til deg, så falt hun på kne for Ham på veien - Han fikk ikke gå, for hun holdt Ham, og sa: Herre, hjelp meg!
Du sjel, som tviler på din utvelgelse, gjør likedan. Når det i fristelsens stund lyder i ditt hjerte: Jesus er ikke sendt til deg, Han angår ikke deg, så kom i dypeste ydmykhet frem til Jesu kors og si: Herre, hjelp meg! Jeg holder på å drukne i nådevalgets hav, Herre, hjelp meg! Hjelpen er din sak, det er ditt store kall, derfor er du kommet til verden, Herre, hjelp meg! Hvordan det er med utvelgelsen, det vet ikke jeg, - men at du er hele verdens hjelper, det vet jeg - for det er ditt navn. Herre, hjelp meg! Jeg våger ikke å tenke for mye på det store spørsmål, om jeg er utvalgt eller ei. Nådevalget, som skjedde i evigheten, bør jeg ikke fordype meg i, nei jeg ber i tiden, jeg ber kun om nåde i Jesu navn. Herre, hjelp meg!
Se dette er den beste måte å bli fri fra fristelsen på, nemlig i bønnen å påminne frelseren om Hans hjelperkall. Da tar du Ham ikke bare i Hans kledebon, likesom kvinnen, men du griper Ham like i hjertet. Våg det. Du bør våge alt for din evige salighet.

Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene! Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer.

Enda en gang ba den iherdige kana'aneiske kvinne, enda en gang fortsatte frelseren sin forstillelse. Han svarte: "Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene!" Den kana'aneiske kvinnes tro ga henne mot til å ta Jesus på ordet og svare: "Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer." Hun tok til takke med sammenligningen med hundene - hun tenkte vel: du sammenligner meg med hundene, men nettopp i det ser jeg en forhåpning, for hundene sulter ikke i hjel - gi meg da hundenes rett, ettersom du har anvist meg deres plass, og jeg er tilfreds. Jeg vet hva en nådesmule duger til - la meg bare sanke smulene opp, jeg begjærer ikke en så høy plass som barna. Jeg er uverdig, det er sant, derfor vil jeg ha det av barmhjertighet. Jeg ber jo: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg!
I tilfelle du plages av denne uverdighetsfølelse, og mener at frelseren finner deg uverdig, så gjør du Ham urett, stor urett, og det er ille, når du har Guds ord. Der har Han sagt deg, at ikke et eneste menneske er mer verdig til Hans nåde enn du, for de er alle like uverdige, "alle har syndet og står uten ære for Gud."
Kvinnen seiret ved det, at hun trodde ordet som hun hadde hørt av frelseren. Han kunne ikke lenger holde seg - likesom Josef - Han måtte nevne, hvem Han var, nemlig alles hjelper i nød. Slik kristne tilhører, skal også du overvinne Jesus i Hans hellige forstillelse, men alene med Ordet, Bibelordet. Dette ord lar seg lese både i anfektelse og i glede. Det vil bli trodd både av et triumferende og av et nødlidende menneske. .

Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og hennes datter ble helbredet fra samme stund.

Den kana'aneiske kvinne ofret alt for å finne bønnhørelse og frelse.
La meg nå ta anledning av dette og spørre: Hvem ofrer nå for lite for sin evige salighet? Dette spørsmål skal først besvares.
Å, min Gud, deres antall som ofrer for lite, er større enn man tror. Den som ikke ofrer alt, den ofrer enten ingenting eller for lite. Jeg kan vel ikke nekte, at lite er noe; det skal endatil være bedre med noe enn ingenting, men hva hjelper det, når saligheten ikke vinnes, så fremt ikke alt ofres?
Når jeg roper: Sjel, hva ofrer du for din salighet! - så kommer en frem og sier: Jeg ofrer en daglig morgen- og kveldsbønn for min salighet.
Til dette svarer jeg: Morgen- og kveldsbønn er visst ikke til å dadle, men ofrer du ikke mer, så ofrer du for lite for saligheten; og dessuten kan din morgen- og kveldsbønn bare være en tom skikk, en løs vane, et hykleriets munnsvær, en tale uten hjerte, uten andakt, uten alvor; jo, det er meget mulig, at du vil avgjøre det med Gud ved disse åndelige besøk, slik at Han skal se gjennom fingrene med hele ditt kjødelige inn, bare fordi du har lest opp noen bønner morgen og kveld. Nei, nei, du blinde sjel, det er for lite. Det skal mer til, hvis du tenker på å bli frelst.
Når jeg roper: Sjel, hva ofrer du for din salighet! - så kommer en annen frem og sier: Jeg skal ofre en flittig møtegang for min salighet. Så lenge jeg formår, skal jeg aldri forsømme å innfinne meg i templet for å høre Guds ord. Det ofrer jeg for å bli salig.
Til dette svarer jeg: Det er visselig godt, at du besøker et sted, hvor den levende Guds ord forkynnes. Men tror du dette er nok til salighet, så tar du skrekkelig feil, og vil du ikke ofre annet enn møtegang, så ofrer du for lite; for det kommer ikke alene an på, om du går på møte, men det kommer an på, med hva andakt du er der, om din samvittighet blir beveget der, og om ditt hjerte blir ydmyket der, om din sjel er forandret der, og om det hørte ord har fått bevise sin fulle virkning til omvendelse.
Når jeg roper: Sjel, hva ofrer du for din salighet! - så kommer den tredje og svarer: Jeg ofrer fire alterganger om året for min salighet. Og i den uke som jeg tenker å nyte den hellige nattverd, så skal jeg med all mulig andakt lese i min kommunionbok, jeg skal ransake min livsførsel og angre de synder jeg har begått siden sist gang jeg var til Herrens bord. Jeg skal leve ganske stille i nattverduken, jeg skal synge salmer, lese bønner og frykte Gud, det beste jeg forstår.
Til dette svarer jeg: All den gudelighet ved dine alterganger laster jeg ikke, men jeg sier deg likevel på Herrens vegne: Ofrer du ikke mer, så er det for lite. Det skal langt mer til for å være en verdig nattverdgjest. Det er ikke nok å lese en kommunionbok; nei, Herrens øyne ser etter, om du kommer til Hans nattverdbord med et bedrøvet og nådehungrig hjerte. Det er ikke nok å felle noen tårer i nattverduken, ved en tom tanke på dine synder; nei, her er spørsmålet om hjertet er blitt sønderknust og ydmyket, slik at din anger er en hjertets anger, og dine tårer flyter fra hjertets slagne klippe. Ofrer du ikke denne grundige bedring, så ofrer du for lite.
Når jeg roper: Sjel, hva ofrer du for din salighet! - så kommer den fjerde og sier: Jeg ofrer en dydig og anstendig vandel. Jeg skal vokte meg for alle grove og åpenbare laster. Jeg skal beflitte meg på alle medborgelige dyder. Jeg skal aldri bedra noen, aldri forføre noen, aldri gjøre noen urett. Jeg skal aldri såre noe menneskes gode navn og rykte med min tunge. Jeg skal vise medlidenhet og hjelpsomhet mot fattige og nødlidende. Har jeg mye, så skal jeg gi rikelig; har jeg lite, så skal jeg gi av det av et godt hjerte. Og når jeg gjør dette, så tror jeg ikke min salighet skal tapes.
Til dette svarer jeg: Å, du arme sjel, vel hører jeg, at du ofrer noe for saligheten, men akk, du ofrer for lite. En ærbar og anstendig vandel bør visstnok iakttas av hver omvendt sjel; men den alene og ikke noe mer er ikke tilstrekkelig for den sjel, som akter å vinne saligheten. Fariseerne levde også dydig og anstendig, men det var ikke mer. Karet og fatet var bare rent utenpå, og det som var inni, var fullt av urenhet.
Nei, du må ofre mer for himmel og salighet, hvis du vil oppnå den. Et godt ytre er for lite. Den hellige Gud krever mer. Ja, jeg oppfordrer deg selv, du synder, til å tenke over, hvordan det vil gå deg, når du ofrer så lite for din salighet. Akk, reddes vanskelig den som ofrer alt, så er det tydelig, at den ikke kan vente noen salighet, som ofrer for lite. Gud hjelpe oss da, til å ofre alt for vår salighet. Amen.