Julesiden

Tegn i sol og måne
Luk. 21, 25 - 36

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

At det venter oss en dom, en guddommelig avgjørelse av vår evige skjebne, og at den blir som vårt innvortes og utvortes forhold i denne verden har vært, om det gir vårt evangelium utførlig beskjed. Og det behøver man ikke å bevise for menneskene. En dyp anelse om denne kommende dom er skrevet i menneskets hjerte. Selv hedningene, som ennå intet vet om loven, har denne anelse. For deres tanker, som innbyrdes anklager eller forsvarer hverandre i deres hjerte, sikter til en dag, på hvilken Gud skal dømme menneskenes skjulte gjerninger, ved Jesus Kristus. 

Enhver bebreidelse av vår samvittighet i vårt indre er en påminnelse om, at det forestår en dommedag. Læren om den ytterste dom hører derfor også med blant de lærdommer, som menneskene har lett for å tro. En behøver ikke akkurat Den Hellige Ånds opplysning til det. Samvittigheten hos det naturlige menneske, er et tilstrekkelig vitnesbyrd om sannheten av denne lære.      

Men menneskene er løgnere. Endatil de naturlige sannheter, som bekreftes av deres egen fornuft og samvittighet, blir forvansket mellom deres urene hender. De blir fordunklet ved syndens bedrag, fordreid ved mørkets makters ondskap og snedighet, eller endatil ganske overgitt til glemselen, om ikke Gud fra først av hadde forebygget denne ulykke.

Hvor vidt den menneskelige forventhet kan drive det i denne henseende, har vi et merkelig eksempel på i alle hedningers veier. Les det første kapitel av brevet til romerne og erkjenn av det, hvordan menneskene av uforstandighet, formørkelse og ondskap har forvent den åpenbaring, som Gud i skapelsen har gitt om sin evige kraft og guddommelighet, til løgn og dårskap.  Og sannelig, også i vår tid er den overhåndtagende urettferdighet og løgn under visdoms skinn, nær nok ved å forvende og fordreie det, som man naturlig kan vite ved hjelp av samvittigheten, fornuften og den sunne menneskeforstand.

Ettersom nå den himmelske Fader har sett, at vi mennesker har et forvendt hjerte og er gjennomtrengte av løgnens ånd - ettersom Han har sett, at endatil læren om den kommende dom, som jo er innskrevet dypt i menneskets hjerte, etter hvert ville bli fordunklet eller endatil fortrengt av ulydighet mot sannheten, så har Han fra først av latt menneskene bli fortalt, at det venter dem en dom. Slik har allerede Enok, den syvende fra Adam, spådd om en kommende dom. Slik finner vi denne lære om en kommende Herrens dag hyppig uttalt i Det Gamle Testamente - og i Det Nye Testamente har Frelseren og Hans apostler ikke bare i vårt evangelium, men også på mange andre steder nedlagt utførlige vitnesbyrd om dette. Men vårt evangelium på denne dag gir oss likevel et av de mest utførlige.      

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

Det skal være tegn i solen, i månen og i stjernene. På jorden skal folkeslagene gripes av angst og rådvillhet, når havet og bølgene bruser. Mennesker skal bli maktesløse av frykt og gru for alt det som skal komme over jorden. For himmelens krefter skal rokkes.

Det er bekjent, at skriftfortolkerne angående forklaringen av dette evangelium har forskjellige meninger.  Noen påstår, at dette evangelium handler om den ytterste dom, mens andre tror, at det inneholder en beskrivelse om Jerusalems skjebne 40 år etter Kristi død.

Ved nærmere granskning av teksten må vi likevel erkjenne, at det er langt flere grunner som taler for de førstes mening, enn de som taler for de sistes, og at vår høymessetekst da får den sikreste og på bibelsammenhengen mest grunnede forklaring, når man antar, at den lite handler om Jerusalems sørgelige skjebne, og i de fleste og viktigste stykker omtaler Kristi ankomst til dommen.

Vel er det ikke fornøyelig å tenke på de ugudeliges forferdelse på hin dag, men det er allikevel meget vekkende. La oss høre! Frelseren sier i evangeliet: "På jorden skal folkeslagene gripes av angst og rådvillhet" - eller nasjonene få en hjertebeklemmelse.
Når en stor sjeleangst bemektiger seg et menneske, så er det alminnelig, at blodet strømmer til hjertet, trykker og trenger det med voldsomhet, så den engstelige i de sværeste stunder ikke kan dra pusten. Aldeles en slik, ja en langt frykteligere angst kommer til å overfalle dere, dere ubotferdige nådens foraktere. Så beklemte blir dere, når dommedag nærmer seg, og tegnene begynner. Dere blir da så engstelige for tegnene, så bestyrtede ved formørkelsen, så redde for dommeren, så forskrekkede for ildsjøen, at dere for ren samvittighetskvals skyld, ikke kan dra pusten. Det går til hjertet, og ingen predikant i verden kan beskrive den angst, som en ugudelig vil føle i dommens øyeblikk, når hans fortvilte sjel plages av denne tanke: I dag får jeg min dom. I dag blir jeg fordømt. 

- Men Jesus går videre i beskrivelsen. Han sier endatil, at de skal fortvile eller komme i en slik rådvill tilstand, at de ikke skal vite verken ut eller inn. Og det fortjener oppmerksomhet, at ordene i vår tekst bør leses i denne orden: Da skal de ikke vite verken ut eller inn for havets og bølgenes brusen. David synger: "La havet bruse....elvene klappe i hendene... for Herrens åsyn, for Han kommer til dom for jorden." Kanskje det brusende hav med sitt dønn, det stigende hav med sine stolte bølger likesom skal tilkjennegi sin fryd over dommerens ankomst? Likevel, la det være med det, som det vil, det er i det minste visst, at de fordømte sjeler ikke kan være glade, når de på dommens dag får høre dette dønn og se denne stigning. Havet skal da buldre så usedvanlig, at lyden av det skal angripe hørselen, og dets bølger skal da heve seg, så det blir det fæleste syn for øyet.

Jeg ønsker den nåde av Gud, at jeg kunne sette den uomvendte synder i en gagnlig frykt.
Å, du vantro, forestill deg den ytterste dom som om den var nærværende. Se de ugudeliges gresselige stilling, når havet og bølgene bruser! Akk, se dem, når de står omhyllet av den store formørkelse! Akk, se dem, hvordan de går der med forskrekkede sjeler og bevende lemmer. Akk, hør, hvor fortvilet de roper: Hvor hen skal jeg da fly? O jammer, skal også jeg møte for din domstol? Akk, merk, hvordan de spør om nattverden, roper på presten, ber Gud om nåde og forbanner sin egen fødsels dag. Der står en dranker og der en sverger, se hvor de skjelver for Guds dom. Se, der står en syndig lærer og en fortapt tilhører, se hvor forskrekket de er ved det blotte syn av dommen! Se skjøgen og horkarlen! Se sabbatsovertrederen! Se fritenkeren og Gudsfornekteren! Se, de uverdige kommunikanter, se deres store forskrekkelse! Se, hvor de skjelver, når de får se Ham komme i skyen, hvis hellige legeme og blod de så ofte har mottatt uverdig ved Herrens bord. Se, hvordan bedrageren og blodsugeren skjelver! Se, hvordan baktaleren bever! Se, hvor forskrekket løgneren er! Se, hvilken skare av sjeler som der står, sjeler som ofte her i tiden er berørte av Gud, men aldri har latt seg hjelpe til grundig forbedring. Se, hvor forskrekket de står. Se hykleren som inndysser sin samvittighet med den løgn, at han står i nært bekjentskap med Gud og sin Frelser! Se hykleren, som så ofte roste seg av, hvor godt han hadde det i sitt hjerte. Se, hvor sønderknust han nå er på denne Herrens vredes dag! Han talte alltid så mye om Frelseren, og nå bever han, når han ser Ham komme.

De gamle trodde, at når det usedvanlige bulder skjedde i havet og bølgene, så skulle fiskene ikke trives i havet, men springe opp på vannflaten og skrike forferdelig! Blir det så, min Gud, hvilken jammer det blir å høre fisker og mennesker forene sine jammerligste stemmer, sine sørgelige klagerop.

Til slutt tillegger Frelseren i teksten, at menneskene ved Hans forestående dom forgår av frykt, eller nærmere, de skal bli så betatt av frykt, som om sjel og legeme skulle skilles i samme stund. Og kunne dette enda skje, at det ble skilsmisse mellom de ugudeliges legemer og sjeler, og skilsmisse til evig tid, så de aldri ble levende mer, så ville det være en stor fordel for dem. Men nei, denne fordel har de ikke, det skal bare synes slik, som om legeme og sjel skulle skilles, som om de straks skulle dø. Men akk, de må likevel leve, seg selv til evig harme må de leve. Fryktelige forferdelse!

Gjenløste menneske! er du så avsindig, at du vil utsette deg for disse følelser på dommens dag og for en hel evighet? Akk, hvem kan tåle Jesu kommes dag, og hvem kan bestå, når Han skal sees? Jo, det er Gud skje lov mulig å bestå på denne største av alle dager, hvis synderen våkner opp og går gjennom den første store omvendelse, og siden våker og ber og vandrer i daglig fornyelse inntil enden.

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Da skal de se Menneskesønnens komme i skyen med kraft og stor herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til.

Hvilken forrett har da ikke de troende, at de ikke behøver å frykte for det frykteligste, å forferdes for det forferdeligste, men tvert imot tør glede seg ved det.

- Av lutter barmhjertighet og kjærlighet har frelseren forutsagt alt dette, fordi at alle mennesker, de ugudelige og de troende, må ta seg det til hjerte og spørre: hvem vil da kunne bestå? Hvem vil da ikke bli engstelige, når etter Jesu ord, alle folk skal bli redde? Hvem vil ikke forgå, når alle mennesker skal forgå av frykt og av forventningen av enda gyseligere forferdelse og dommer rundt hele jorden, og i himmerikets krefter?

Likevel nei, ikke alle skal bli redde. Ikke alle skal forgå av frykt. En del av menneskene skal tvert imot glede seg og juble. Skal, som frelseren også sier, løfte deres hoder, mens hele verden henger med hodet. Og nettopp de såkalte hengehoder skal da, når de lystige syndere som alltid har deres hoder høyt, henger med hodene, løfte deres hoder og glede seg med uutsigelig glede. Og dette fordi at de så skrekkelige tegn, for de onde, på himmelen, jorden og havet, for dem er forvarsler om, at deres forløsning stunder til.

Hvem er de, som når hele verden skjelver, bever og forgår kan glede seg, som bruden på sin bryllupsdag. Hvem er de som i vredens og hevnens dager kan juble og triumfere? Det er Herrens disipler, de sanne disipler, som hørte Ham, trodde Ham, fulgte Ham og hang ved Ham av hele sitt hjerte. Det er de troende, hvis tro har overvunnet verden, de som er i Kristus, og i hvem Kristus er. De som ved troen på Ham er blitt salige og rettferdige, som allerede har grepet det evige liv, som ikke kommer til dommen, men er trengt igjennom fra døden til livet. Og som altså ikke i minste måte behøver å frykte for noen dom, eller for dommens grufullheter, eller den kommende dommer. Det er Hans fødes får, om hvilke Han sier: "Jeg gir mine får det evige liv, de skal aldri fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd." Det er dem som dømmer seg selv, og som derfor ikke blir dømt, ikke går til grunne med denne verden og altså heller ikke har årsak til å frykte og forgå, verken ved forvarslene om den kommende dommer, eller ved dommen selv.

Men hvilken jammer er det ikke for den blinde verden, at den som har alt å frykte, nå ikke frykter, og ikke tror alt det som frelseren har forutsagt om sitt komme til dens dom. Eller ikke tenker på det og ikke vil bli minnet om det, for ikke å måtte frykte og omvende seg og unngå ødeleggelsen!

Å, måtte vi da kunne male med de sterkeste farger for alle synderes øyne det, som allerede nå venter dem for dommen! Og hva vil det så ikke bli heretter! Men når det som er skjedd for dem på Golgata ikke rører og omvender dem, så vil de ting som først heretter skal skje, grufullhetene i vredens skåler, som truer dem, enda langt mindre vekke dem av søvne og bringe dem til besinnelse.

Men dere troende Herrens disipler og disiplinner, still dere ofte hen for dette maleri, som frelseren har brakt om sitt komme til dommen, og prøv dere for det, om dere alle står i Herren, er så fast grunnet på Ham og blir slik funnet i Ham, at dere virkelig ikke behøver å frykte. At dere, når alt dette begynner å skje, med rett og uten engstelse og frykt kan oppløfte deres hoder, og uten tvil tro at deres forløsning dermed stunder til.

Ja, jeg besverger enhver, at han dog må forestille seg disse tegn i sol, måne og stjerner, når de faller ned, når havet og dets fryktelige bølger bruser, når himmelens og jordens grunnvoller rystes, når alle skapninger engstes, når alle mennesker skal forgå av frykt og av forventningen av de enda frykteligere ting, som skal komme over jordens krets. Ja, tenk over det, og enhver prøve seg selv, om hans tro ikke vil vakle, om hans fortrøstning vil forbli fast, og om han vil kunne si: "Herren er mitt lys og min salighet, for hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs kraft, for hvem skal jeg reddes? Derfor vil jeg ikke frykte, om enn jorden forandres, og bergene beveges midt i havet, om enn vannene bruser og opprøres og bergene bever av deres stolte bølger."'

Er deres gudsfrykt så ekte, så sann, så ren, og er dere også så helt igjennom helliget av Gud, at deres ånd samt sjel og legeme blir holdt ustraffelig til hin Jesu Kristi kommes dag? Der vil ingen som bare har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft, kunne oppløfte sitt hode og unngå engstelse og forsmektelse. Der vil ingen som bare roper: Herre! Herre! men ikke gjør den himmelske Fars vilje, kunne se Menneskesønnens komme i himmelens skyer, og tåle Hans blikk uten å bli slått ned av lynet. Der vil alle hyklere og løgnere, som bare har lært å tale Kanaans språk, bare har oppfattet bokstaven uten Ånd, bare har bekjent Kristus med munnen, men fornektet Ham med gjerningene, idet de har elsket verden og skikket seg like med den, - der vil de forgå av frykt og anger sammen med alle ugudelige og vantro. Der vil det heller ikke være noen tid mer til ennå en gang, og det rettskaffent, å omvende seg.

Nå, nå, i dag, om dere hører Hans røst, så forherd ikke deres hjerter.

Til toppen

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818

Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.

La oss betrakte denne lignelse og den skjønne sommer, som de troende har i vente.

Ved Guds barns forventede og tilstundende sommer, kan vi etter vår frelsers egen forklaring ikke forstå annet, enn deres forestående forløsning fra alt ondt, - både fra synden, som er den beklagelige, og for den troende, høyst smertelige kilde til all nød og elendighet, - og fra all uro, bedrøvelse, frykt, ja alle både sjelens og legemets byrder, som ikke er annet enn syndens ulykkelige følger.

De, som er Guds barn, er vel ved troen på Jesu blod befridde fra synden, både fra dens skyld, dens straff og herskende makt, - men denne fiende, som allikevel bor i våre hjerter, forvolder oss ikke desto mindre sorg og bekymring. Den forvolder oss mye uro og strid, idet den bestandig av all makt forsøker å gjenvinne sitt gamle herredømme, og også lett overrasker oss, dersom vi ikke er riktig årvåkne.
Derfor må vi ofte klage - det gode som jeg vil, gjør jeg ikke - men det onde, som jeg ikke vil, det gjør jeg (Rom.7,19).

Gud lover derfor at denne jord ikke for bestandig blir vårt blivende sted og fedreland.
Denne verden er kun en stridsflod, et prøvelsessted, et fremmed land, hvorfra vi sukker etter vårt rette hjem, etter fred og ro.
Våre leveår her nede er bare en beredelsestid, i hvilken brudgommen vil øve brudens troskap, kjærlighet og lydighet, som Han siden på det rikeligste vil belønne.
Dette liv er en skole, i hvilken vi under Guds Ånds egen veiledning skal lære å kjenne Ham og den Han utsendte, Jesus Kristus - hvilket er det evige liv.
Her vil Han atter opprette i oss sitt ved syndefallet tapte bilde, og gjøre oss skikket til sitt evige samfunn.

Vi har altså ikke her vårt hjem - men vårt rette hjem er hos Herren, som vi engang skal bli hentet til, hvor all vår elendighet, all vår klage, alle våre sukk skal opphøre, og alt skal bli lovsang, fryd og glede.

Og denne salige forandring, denne fullkomne forløsning er det Jesus i vårt evangelium sammenligner med en sommer - for hva er hele vårt liv her nede annet enn en mørk, kald og besværlig vinter?
I verden har dere trengsel, sier Jesus selv til sine venner (Joh.16,33).

Ja, trengsel har Jesu venner både utenfor seg og inneni seg.
Trengsel utenfor seg, idet de ofte må skjule seg for verdens forfølgelser. Is og kulde møter dem overalt - hat og fiendskap, spott og baktalelse av de onde.
Trengsel inneni seg, idet de ser en annen lov i sine lemmer, som strider imot deres sinns lov, og tar dem til fange i syndens lov, den som er i deres lemmer, slik at de ofte sukker under disse tunge bånd og sier: "Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?"
Vel har de under all både innvortes og utvortes storm, en sikker bolig de kan fly til, nemlig Jesu sår, som det står i en gammel salme:

Men akk, de må likevel ofte føle så mye kulde og dorskhet i deres hjerter. De er ofte så kolde og likegyldige mot denne sjelevenn, som dog alltid har sine beskyttende nådesarmer utstrakte og sin ømme kjærlighets favn åpen for dem!
De glemmer ikke bare nå og da, hvilken salig tilflukt de har hos Ham, men stundom går de endatil hen i en slik mistillit til Hans kjærlighet, at de ikke våger seg til Ham.

Men når deres evige sommer kommer, da skal de bli fullkomment befridde fra all, både innvortes og utvortes trengsel, fra all kulde og mistillit. Deres hjerter skal da oppvarmes av den livsaligste kjærlighet.
Fred og fryd, lyst og glede skal da lyse ut av deres forklarede og smilende åsyn.

De troende har vel et åndelig liv - for Paulus sier: "Vi var fordum døde i overtredelser - men Gud gjorde oss levende med Kristus" (Ef.2,1-5).
Men dette deres åndelige liv er, mens de oppholder seg her nede, ofte skjult, - dels for verden, som holder dem for levende døde, fordi de ikke deltar i dens syndige og kjødelige forlystelser, - dels for dem selv, idet de ofte savner hos seg all drift og kraft, alt liv og munterhet.
Likevel, så lenge de ikke vil vite av noe annet enn Jesus, - så lenge deres hjerter står i en bestandig, skjønt hemmelig lengsel og begjærlighet etter Ham, så lenge er deres liv allikevel ikke utslokt, men bare "skjult med Kristus i Gud."

Men når deres sommer kommer, - når Kristus, som egentlig er deres liv, blir åpenbart, da skal også de få nytt liv og bli åpenbart med Ham.

Under deres livs vinter synes de ofte, at deres sol Jesus er gått langt bort fra dem, til tross for at de har Hans usvikelige løfte: "Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende," og til tross for at det bare er deres egen elendighet, som undertiden gjør, at de ikke kan se Ham.
Og likevel er det denne nådesol, som med sin umerkelig og usynlige kraft holder dem oppe, slik at deres svake tro ikke slokkes ut, deres kjærlighet ikke kjølner bort under så mange fristelser, så mange sorgens skyer, som går over dem, og ved så mange jordiske atspredelser.
Ved Hans nåde er de allikevel det de er.

Men når vår sommer kommer, så kommer også denne rettferdighetens sol og driver bort alle sorgens skyer, oppliver oss med sin nærhet og bestråler oss med sin kraft.
Da skal denne livsalige sol aldri mer vike ifra oss eller skjule seg, men evinnelig være vårt lys, vårt liv og vår glede. .

 Til toppen

Av W. F. Besser

Sannelig sier jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før det er skjedd alt sammen. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.

Hermed stadfester Herren sin tale og gir oss et særegent pant og tegn på at Hans uforgjengelige ord er sant og visst. Dette tegn er jødenes slekt. Denne slekt, denne onde slekt, som forkastet sin konge, skal ikke då ut.
Det er ikke en ubetydelig omstendighet, at den jødiske slekt like inntil denne dag finnes i verden, så uutslettelig, så ublandet med andre slekter, så kjennelig, så fullkomment i skikkelse av et tegn.
"Se på jødene," sier Naeman, "et folk av idel profeter iblant alle jordens folkeslag og slekter.
Går det en jøde forbi meg, nokså fattig, laset og smussig, nokså nedsunket i list og løgn - jeg har likevel stor respekt for ham, og må hilse den mann og bøye meg - for her er Guds finger, ja, den trofastes og sanndrues røst, og hvor guddommelig, hvor forferdelig, hvor mektig og hvor stor er den ikke! Allerede en Bileam har måttet bevitne det. Den stakkars jøde sier også til meg: "Gud er ikke et menneske så han skulle lyve, heller ikke et menneskebarn så han skulle angre. Skulle han si noe og ikke gjøre det? Skulle han tale og ikke sette det i verk?" (4 Mos. 23,19).
Da Fredrik den Store engang spurte Gellert, hva han syntes om Kristus, svarte denne: "Hva synes deres majestet om Jerusalems ødeleggelse?"
En annen, som fikk det samme spørsmål, sa seg å anføre et slående bevis på sannheten av Bibelens ord, i et eneste ord: "Jødene."

Herren, som bærer alle ting ved sin krafts ord, bærer ved Ordet, som Han har talt i vår tekst, den slekt, som Han selv nedstammer fra etter kjødet, like inntil enden, og ingen menneskelig rådslutning, ingen menneskelig makt vil imot Hans vilje kunne gjøre noe annet av jødeslekten, enn det er. Israels hjelp og redning ligger ved verdens ende. Da skal det bli lys, og Gud vil hjelpe det. Inntil den tid vil enhver jøde, som vi ser, være et tegn og et vitnesbyrd, for oss, om at Jesu ord har og beholder makten, at de er sannferdige, at alt vil komme, som Han har sagt.
Slik besegler den jødiske slekt, som ikke går til grunne, Herrens tilsagn: "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå." Når himmel og jord skal gå til grunne med stort bulder, elementene komme i brann og oppløses, og jorden og alt det som er på den skal brennes opp (2 Pet.3,7,10 - Åp.20,11 - 21,1), da skal Herrens ord leve og lyse i den nye himmel, og på den nye jord med en skrift, hvis bokstaver er virkelighet
Fordi Herren ikke forgår, derfor forgår heller ikke Hans ord - for i Hans ord har vi Ham, Hans liv og Hans Ånd. Vi lever i Hans rike, når vi lever av Hans ord, og vi har mottatt et urokkelig rike, fordi vi tror på dette rikes uforgjengelige ord.
Herrens ord blir til evig tid (1 Pet.1,25). "Hans ord," sier Luther, "gjelder mer for Ham enn himmel og jord, som Han gjennom sitt ord holder oppe."
Å, du dyrebare ord! La oss daglig be, at vi måtte bli lik engelen (forstanderen) for menigheten i Filadelfia, til hvem frelseren lot skrive: "For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn...  Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet (det er ordet om korset), vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone" (Åp. 3,8-11). .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden.

Å, hvilke viktige advarsler og formaninger for alle troende også, med hensyn til de redsler som går forut for dagen for Hans komme!
Det aller viktigste og mest nødvendige er: Ta dere i vare, så ikke deres hjerter tynges - for når hjertet tynges ved sanselige nytelser i spise og drikke, ved atspredelser, ved fornøyelse eller ved gjerrighet og hedensk sorg for føde og klær, da blir også det annet: "Våk og be" umulig. Et atspredt hjerte, tynget og av verden oppfylt hjerte kan ikke be og gidder ikke våke. Derfor heter det: "Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be" (1 Pet. 1,7). "La oss våke og være edrue" (1 Tess. 5,6).
Frelseren forbyr oss ikke å spise og drikke, men å fråtse og beruse oss, den dyriske lyst, den umettelige begjærlighet, å gi kjødet så mye det vil ha, - det som aldri får nok, og som forlanger mer, jo mer man gir det. Frelseren har forutsett menneskenes tilstand i de siste dager, at like før Hans komme skal fråtseri og drukkenskap ha nådd den høyeste grad, likesom vi jo nå ser for våre øyne den forferdelige misbruk av berusende drikker, den umåtelige tilberedelse og utbredelse av det giftige brennevin. Når, i hvilket annet århundre er det blitt tilberedt og forbrukt mer av denne ødeleggende drikk, enn nettopp nå? Og hva gjør hjertet mer udyktig til å våke og be, enn denne skrekkelige pest? Likevel, det er ikke bare brennevin og andre berusende drikker, men enhver umåtelighet i spise og drikke, i sorg og jaging etter denne verdens goder, etter ære i verden, etter kjødets lyster, er en tyngelse av hjertet, et fiendskap mot Kristi kors, en bukens tjeneste og et avguderi som snører hjertet til for Gud og Kristus, som nedtrykker ånden og lammer all lyst til årvåkenhet og bønn - likesom også bekymringens torner kveler det guddommelige ords sæd, hindrer dets vekst og gjør det umulig for den å bære frukt. Et hjerte tynget av umåtelig og bekymring er en stein- og torneåker, som alle spirer til gode, alle troens og kjærlighetens, nådens og Åndens spirer kveles i og alle gode inntrykk forsvinner snart igjen, fordi de ikke kan feste rot og vokse.
Ta dere altså i vare for alt det som tynger hjertet, svekker tanken på det ene nødvendige, forstyrrer omgangen med den som kommer , og skal komme, og som nedtrykker ånden, slik at den ikke kan heve seg til Ham som har kalt oss til sin herlighet. Den som ikke øver seg i dette og alltid holder seg beredt, han vil, som frelseren sier, plutselig bli overfalt av den dag som er varslet - for den skal komme som en snare over alle dem som bor på jorden. Da kan ingenting forandres mer, det er ikke mer noen tid til omvendelse.
Tenk nå alle på: hvordan ønsker dere å bli funnet på denne skrekkens og vredens dag, i hvilken tilstand? - i drukkenskap og fylleri? - i et overdådig gjestebud? - ved en forlystelse for sanseligheten? - på et ball? - i et skuespill? - i kjedsomhet og forfengelig tidsfordriv? - ved et spillebord? - ved ågring og jaging etter vinning? - ved bedrageri og ved å forurette nesten i handel og vandel? - ved trette og strid om mitt og ditt, eller for æres og egennyttes skyld? - i vellystige tanker, begjæringer og nytelser? - ved lettsindig spøk og atspredelser? - med et hjerte fullt av forfengelige tanker og begjæringer, uten Gud, uten Kristus, uten fred og et hellig sinnelag? Ville dere slik bli overfalt av hin fryktelige dag, av hine tegn på himmelen og jorden, av hine havets og bølgenes brusing, av hint himmellegemenes bulder? Ville dere slik kunne løfte deres hoder og med glede kunne se Menneskesønnen komme i himmelens skyer? Skal denne snare uten like komme slik over dere, som den kommer over alle de jordens beboere som er uten Gud i verden? Eller hvordan ønsker dere å være på denne dag? Ikke sant, som tjenere og tjenerinner, som venter på deres herre med ombundne lender, med lys i hendene? Som bruder som med het kjærlighet, med hellig utålmodighet bier lengselsfullt etter den brudgom som har vært forventet i lang tid? Som slike, som avviser alle hjertetyngende nytelser, alle unyttige sorger, og lar dem fortrenges av lysten og lengselen etter å være hos Herren, av den hovedgrunn, å måtte kunne betrakte Herren, enten vi er hjemme eller på vandingen? Ja, slike hjerter må vi ha, som, som Paulus sier, er styrket og ustraffelige i hellighet for Gud og vår frelser i vår Herres Jesu Kristi komme med alle Hans hellige (1 Tess. 3,13). .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1621

Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.

To ting skal vi gjøre: våke eller være årvåkne, d.e., omvende oss og alle dager vente på Herrens komme, og be. På det vil det da følge to herlige frukter, nemlig å bli verdig til å unnfly dette og å bli stående for Menneskesønnen med et glad, uforskrekket hjerte og samvittighet.
Å våke bærer i seg, at man gir akt på den ytterste dags tegn, legger merke til dem, at man erkjenner og tar dem til seg som varsler for den ytterste dom, legger dem på hjertet, slik at man ved det lar seg bevege til bot, og at man tar imot dem som Guds bud som forkynner oss den ytterste dom. Gi derfor akt på disse tegn og du skal finne, at den evige sommer er nær; for alle elementers trær slår ut og blomstrer allerede, ja den evige sommers tegn er for hånden.
Dernest heter "å våke," at man hver dag tenker på den ytterste dom, og venter på den, likesom en tjener på sin herre. "La hoftene være ombundet og lampene brennende! Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem fra bryllupet" (Luk. 12,35-36). Likesom en tjener som venter ikke vet, når hans herre vil stå opp, for han kan stå opp plutselig og uforvarende, slik vet heller ikke vi, når vår Herre vil bryte opp; for Han vil bryte opp plutselig og komme før vi venter det; derfor: Våk!
"Å våke" betyr også, å forestille seg Kristi herlighets trone, som Han vil sitte på, og hvordan alle folkeslag skal samles for Ham. Merk, hvordan Herren vil si til de fromme: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far!" og til de onde: "Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild."
Den som nå ikke vil glemme den ytterste dag, men daglig tenke på den, den slutte daglig kveld, morgen og middag sin bønn med disse tanker: Å, kjære Herre! La meg med glad samvittighet høre det gledens ord: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt" (Mt. 25,34).
Når du går til sengs og slutter din bønn, da føy også til: "Å Gud! La meg salig sove hen, når min siste stund er kommet." Når du står opp og slutter din bønn, da si: "Å Gud! La meg også med glede stå opp til det evige liv!" Når du eter og drikker, så slutt din bønn med disse tanker: "Å Gud! La meg nyte den evige glede og salighet, og ete og drikke med deg ved ditt bord i ditt himmelske rike." Se, på denne måte vil du daglig minne deg selv om den ytterste dom, og vil være årvåken, som Herren her sier, "våk hver tid og stund," d.e., i alle ting stille frem for oss den ytterste dag. "Når jeg tenker på denne dag, sier Hieronymus, "da bever hele mitt legeme; for hva enten jeg sover eller våker, eter eller drikker, eller hva jeg gjør, så synes det meg at jeg hører denne stemme: Stå opp, dere døde, og kom frem for dommen." Om denne dag sier Bernhard: "Hjelp Gud, hva for angst og skrekk vil da innfinne seg hos de ugudelige. På den ene side vil deres synder, som anklager dem, være, på den annen side Guds strenge rettferdighet, som truer dem med fordømmelse; under seg vil de se helvete med oppspilet gap, over seg en fortørnet dommer; i seg vil de fornemme en ond samvittighets nagende orm, utenom seg hele verden brennende i ild." Augustin sier: "Å ville skjule seg på denne dag vil være umulig, og å vise seg vil være utålelig, ettersom samvittigheten vil være boken, som Gud vil dra frem vitnesbyrd både om det onde og det gode som mennesket har begått i sitt liv." Og Gregorius sier: "Fordi Gud gjerne ville se, at Han i sitt siste kommes tid kunne finne oss vel beredte, så har Han lang tid i forveien latt kunngjøre for verden, hva som vil møte den, for ved det å dra oss bort fra og avholde oss fra kjærlighet til verden." Og atter sier Augustin: " Frykter du for Guds siste dom, vel, så forbedre deg i din samvittighet; for ikke noe er her så godt skjult, at det ikke hisset på hin dag skal bli brakt for lyset."

Det andre middel er å be. Bønnen lindrer sjelens utålmodighet, angst, banghet og beven og avvender fortvilelse og frykt; for ved bønnen kommer gledens Ånd, den sanne hjertetrøster og gledelige balsam for de sønderbrutte hjerter og ånder.
Ettersom vår sjel er en ånd, så vil den også ha åndelig legedom, og den bedrøvede sjels legedom er intet annetsteds å finne enn hos Den Hellige Ånd, i Jesu Kristi gledesånd, i Guds trøstefulle nådes Ånd, som kommer ved bønnen som det heter: "Hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber Ham" (Luk. 11,13). "Jeg ba," sier Salomo, "og det kom over meg visdoms Ånd" (Visd.b. 7,7). Og den hellige David sier: "Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd!" (Sal 51:14).
Likesom hjertet lindres ved en samtale med en god venn, slik også i samtale med Gud; for det heter ingen kristen, uten at jo Gud svarer ham, og lar det gå ut av sin munn og Ånd, som hjertet fornemmer. Det stiger ingen bønn oppad til himmelen, uten at det jo stiger en trøst nedad igjen til hjertet. Men nytten og frukten av begge disse legemidler, "å våke og å be," er først å unnfly denne kummerfulle tid, angst, frykt og skrekk, d.e., at de troende i slik stor elendighet, hunger, pest, blodsutgytelse, jordskjelv, ilds- og vannsnød, også i så mange sekter og partier, falsk lære, overtro, stor nød og anfektninger, likevel skal bli holdt oppe og forunderlig reddet, likesom Israels barn fra de egyptiske plager; for da det var et skrekkelig mørke hos egypterne, var det lys hos Israels barn; da alt vannet ble forvandlet til blod hos hine, var det hos disse friskt og sunt.
Det heter da å unnfly, likesom Noah i syndfloden, Lot av ilden og likesom en fugl unnflyr snaren. Dette ord "å unnfly" bevitner, at de siste elendigheter ikke skal røre de troende, som det heter: "Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri deg ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden" (Åp. 3,10).
En annen nytte og frukt av å våke og be er, å "bli stående for Menneskesønnen." Det er en stor herlighet å møte for Guds dom med en glad samvittighet, med glede og fryderop, likesom slikt er beskrevet i Visdommens bok: "Da skal den rettferdige stå med stor frimodighet like overfor dem som pinte Ham, og aktet all Hans møye for intet. Når de ser dette, skal de gripes av en forferdelig redsel, og de skal undres storlig over denne uventede frelse. Og de skal si til hverandre, angerfulle og sukkende i sin sjeleangst: Han var det som engang var til latter for oss og til ordspråk og spott. Vi dårer holdt Hans liv for avsinn og Hans endelikt for æreløst. Hvorav kommer det da at Han er blitt regnet blant Guds barn, og at Han har fått lodd blant de hellige? Så har vi da faret vill fra sannhets vei, rettferdighetens lys har ikke skint for oss, og rettferdighetens sol har ikke gått opp for oss.  (Visd.b. 5, 1-6)

Til toppen