2 søndag etter kristi åpenbaringsdag

I dag treffer vi Frelseren ved et bryllup. Det finnes folk som nesten tar forargelse av dette, og tenker: Hva har vel Frelseren å gjøre i et bryllup? Sømmet dette seg for Ham?

Men det finnes igjen andre som gleder seg over dette og sier: Der ser man tydelig at disse mørke ivrere har urett, som gjør seg samvittighet av å delta i alle slags lystigheter - en munter kristendom, sier de, det behager Frelseren, og ikke "hodehengeri."

Vi svarer på dette: Dersom Frelseren var gått til bryllupet i Kana for å forlyste seg, så har de personer rett som forarger seg over Ham - og de lettsindige verdensmennesker som kaller seg glade kristne, har da også rett når de påberoper seg Ham. Men hadde Frelseren denne hensikt? Vårt evangelium forteller oss noe ganske annet. Her åpenbarte Han for første gang sin herlighet, en herlighet full av nåde og sannhet. Dette var Hans hovedhensikt.

Det finnes folk, som mener at kristendom ikke hører hjemme i et bryllup - selv om man ellers regner seg som en kristen, en Jesu etterfølger, så er det dog rimelig, at man ved et bryllup eller ved en annen lignende leilighet gjør en unntagelse. Når de derfor ved slike anledninger merker noe uanstendig, ukristelig, syndig hos seg selv og andre, så er de mindre nøyeregnende i sin dom enn ellers. Slikt noe, heter det, må man skrive på bryllupets, på høstgildets, på gjestebudets regning.

De mener at det finnes tider og omstendigheter, da det snarere er tillat å være en narr eller en hedning, enn til andre tider. Mange drar ennå snevrere grenser for kristendommen og henlegger den til kirken alene, eller en annen kristelig forsamling - hjemme ved sitt håndverk, bak plogen, der behøver man ikke kristendommen - der er man husfar eller husmor, håndverksmann, bonde osv.

Men den som ikke er kristen bak plogen, han er det heller ikke i menigheten - for kristendommen er ingen kjole, som man kan trekke av og på etter behag. - Men hvordan må man da oppføre seg for å være en kristen i det daglige liv og ytre kall, som jo i alminnelighet ikke har noe hensyn til det himmelske?

Til dette svares: Man må gjøre sitt ytre kall og det som forekommer i det daglige liv til en daglig gudstjeneste.

Og på den tredje dag holdtes et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der. Men også Jesus og Hans disipler var budne til bryllupet.

Allerede fornuften, mine kjære, kan noenlunde kjenne ekteskapets ære. Allerede fornuften sier oss, at uten ekteskapet ville hele menneskeheten synke ned til dyrestadiet. Og at det på den annen side, går ut utallige velsignelser over hele menneskefamilien, ved denne fars eller mors uoppløselige forbindelse.

Uten ekteskapets orden ville hele den til kjødets lyster henfalne menneskeslekt, være hengitt til all slags urenhet, - men ved ekteskapet blir, ærbarhet, tukt og kyskhet plantet blant menneskene, som ved intet annet.

Da dessuten ingen skapning på jorden, trenger til så mangfoldig og så langvarig fremmed hjelp som mennesket, etter sin fødsel, så ville uten ekteskapet millioner av barn vanke om som forlatte foreldreløse i verden, og de fleste snart gå hjelpeløst til grunne. Men ekteskapet knytter med kjærlighetens bånd far til mor, og begge rekker hverandre hendene i omsorgen for de elskede barn.
Ekteskapet er grunnlaget for alle andre nødvendige og gagnlige innstiftelser i menneskeverdenen. Uten ekteskapet ville menneskene ikke knyttes sammen til folkeslag, - det ville ikke bestå noen stater - det ville ikke være noe blivende sted, - men ekteskapet forbinder til familier, stifter ærbare slektskapsforhold, gjør hjemmet dyrebart og holder slik hele slekter og stammer sammen på et sted, som etter hvert utvikler seg til folkeslag i ordnede stater.

Hva ville endelig verden, med sin tusenfold av elendighet, med sin egennytte og sin selviskhet og med sine troløse vennskap og forbindelser være, uten ekteskapet med dets inderlige ekteskapelige kjærlighet, med dets trofaste fars- og morskjærlighet og dets ømme barnekjærlighet?

Uten det ville denne jords elendighet være ennå større, - men ekteskapet bringer en naturlig kjærlighetsild inn i den avkjølte verden og stifter blant de ofte fra først av aldeles fremmede mennesker et vidunderlig, inderlig vennskap, som deler hverandres nød og glede og betrakter den som sin egen.

Det er klart, at allerede fornuften må erkjenne og tilstå, at ekteskapets orden virker så velgjørende på menneskenes samfunn i det hele og enkelte, at det ikke kan uttales og beregnes.

Derfor leser vi da også, selv i ærbare hedningers skrifter, at de opphøyer og priser ekteskapet, som den mest velgjørende av alle innstiftelser. Likevel, ekteskapets ære erkjenner vi først rett i lyset av det guddommelige ord. La oss nå bare høre hva vår dags tekst sier om dette.

Jesus Kristus var den levende Guds Sønn, kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Tretti år levde Han først i ubemerket stillhet, med en eneste - så langt vi vet - avbrytelse, i sitt tolvte leveår.

Endelig forlot Han sin ubemerkethet, tiltrådte offentlig sitt misjonsembete og begynte nå å forsamle en krets av disipler omkring seg.
På denne tid var det i Kana i Galilea, - sannsynligvis blant Maria, Herrens mors, slektninger, - et bryllup. Da nå Jesus nettopp var trådt frem i Galilea, ble også Han innbudt, sammen med sine disipler. Og hva gjør Kristus? Vel, hadde man kunnet tenke, at Han som var kommet for å stifte et Gudsrike, et himmerike på jorden, ville ha avslått innbydelsen. Men Han mottar den og verdiger bryllupet ikke bare sin nærværelse, med alle sine disipler, men gjør også her sitt første under til åpenbaring av sin herlighet.

Og hvilket under er dette? Leger Han kanskje en syk? Vekker Han opp en død? Nei, ved dette åpenbarer Han sin herlighet, at Han - da det skortet på vin, - ved guddommelig skapermakt på en vidunderlig måte forvandler vann til kostelig vin. I sannhet, mine kjære, ved det er ekteskapets ære blitt åpenbart så herlig, som den noensinne kunne være blitt åpenbart.

Fire ting ser vi tydelig av dette som fornuften ikke vet, og som derfor er skjult for alle vantro, at nemlig ekteskapet for det første må være en hellig ordning, som Gud selv har opprettet, og for det annet en slik som Gud ved sin allmakt opprettholder. For det tredje en orden Gud selv vil besørge alle nødvendigheter for, og som Gud for det fjerde vil åpenbare seg for menneskene i.

En vantro betrakter ekteskapet, enten som en besværlig innskrenkning i sine utsvevende urene lyster, - eller, når det kommer høyt, anser han det likesom de ærbare hedninger, for en velgjørende, borgelig orden innført av mennesker. Han ser derfor ikke noe hellig i ekteskapet, ikke noe guddommelig - det er for ham en gjenstand for spøk, og det avtvinger ham, - dersom han er beskjeden, - i det minste et smil, når man taler om den "hellige" ektestand.

Men i Guds ord er det åpenbart for de kristne, at ekteskapet ikke er oppstått ved en overenskomst av mennesker, og er derfor ikke avhengig av de forskjellige staters lover, - ikke er noen menneskelig oppfinnelse, - ikke noen blott og bart nedarvet, vilkårlig skikk. Av Guds ord ser vi meget mer at den allvise, hellige Gud har ordnet det slik, så snart Han hadde skapt himmelen og jorden og det første menneskepar, at menneskenes slekt alltid kan bli forplantet, inntil dagenes ende, parvis ved én mann og én kvinne, i en inntil døden uoppløselig hellig forbindelse.

Ekteskapet er etter Guds klare ord en guddommelig innstiftelse. Den aller høyeste lovgiver sier derfor selv: "Du skal ikke drive hor," og: "Hva Gud har sammenføyd, skal intet menneske atskille." Derfor er nå all kjødelig forbindelse mellom ugifte av forskjellig kjønn hor for Gud, og en vederstyggelighet for Ham. Og Han har truet med å straffe så vel denne synd, som ekteskapsbrudd, med intet mindre enn evig fordømmelse.

Med tydelige ord heter det i brevet til hebreerne: "For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet," og i Paulus' brev til efeserne: "For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, - har arv i Kristi og Guds rike."

Å, hvilken hellig, ukrenkelig ordning er altså ikke ekteskapet etter Guds ord! Men at det er slik, har Guid også åpenbart ved dette, at Han inntil denne stund har oppholdt ekteskapet i hele verden. Hvor mange nyttige innretninger er det ikke allerede gjort i verden, men alltid igjen i tidens løp har de forfalt og blitt erstattet med andre! Men ekteskapets ordning har nå allerede i nesten seks tusen år vedlikeholdt seg inntil denne stund, blant alle jordens folkeslag. Mange ryggesløse mennesker, som har traktet etter å leve etter sine lyster, har visstnok ofte anvendt all sin makt, list og overtalelseskunst for å bevirke opphevelsen av ekteskapets orden - det har blant hedningene endatil vært lovgivere som har traktet etter å fastslå ved lov å innføre et dyrisk samliv uten ekteskap, - men enten har slike stater snart oppløst seg i splittelse, eller de forførte innså snart, at så stor fordervelse brøt ut, at endatil de råeste hedninger alltid er vendt tilbake til hin ordning igjen.

Likesom det ikke gis noen nasjon under solen, som man ikke har funnet spor av tro på en Gud hos, så gis det heller ikke noe så udannet folk, som det ikke finnes spor av erkjennelse av ekteskapets hellighet i, tross all den vederstyggelighet og urenhet de levde i.

Si nå, mine kjære, da vi overalt ser mennesket så dypt fallent, - da vi ser hvordan man overalt har søkt å springe over de skranker, som er satt, og har søkt en fullkommen tøylesløs frihet for sine lyster og begjærligheter - hvilken makt som allikevel har rådet over verden, - selv over det mørke hedenskap, - ved at nettopp ekteskapets orden aldri har kunnet sønderrives og oppheves helt. Hvorfor har det ennå ikke lykkes noen menneskelig lovgiver, å stemple ekteskapets opphevelse ved lov som riktig, i lengden? Hvorfor har denne orden gjennom alle tider blant alle folkeslag, tross all den urene ånds og hans apostlers rasing og brøling, blitt oppholdt? Skulle noen være blind nok til å anse dette for et blindt tilfelle? Nei, det er altfor åpenbart, at denne ordnings aller høyeste stifter selv, må ha dratt allmektig omsorg for dens opprettholdelse.

På jorden blir visstnok ekteskapene fullbyrdet, - men i himmelen blir de sluttet, selv i de ugudeliges ekteskap har Gud sin styrende hånd - hos den ene blir den ektefelle som er valgt uten Gud, et Guds straffende tuktens ris, hos den annen, et redskap som driver ham til Gud.

Derfor sier Salomo: "En forstandig kvinne kommer fra Herren."

I hus og hjem, hvor mann og viv
Bor sammen et gudfryktig liv
Med barn i tukt og ære,
Der leves mang en lykksom dag,
Der vil hos dem med velbehag
Den Herre Kristus være.

Har du Ham givet sjel og sinn,
Og er Han kjærlig buden inn,
Og satt i høyest sete,
Da bliver levestunden god,
Da råder Han på vånde bot,
Og vender sorg til glede.

Det er uendelig viktig for deg som vil tre inn i ektestanden, å få en ektefelle som både kan og vil fremme ditt timelige vel, men som fremfor alt både kan og vil leve sammen med deg i Herrens samfunn, både kan og vil være deg til hjelp og støtte for din kristentro og gudsfrykt. Vær derfor ytterst forsiktig i valget av ditt livs ledsager, og følg ikke det sørgelige eksempel som mange iblant oss gir! De søker ikke Herrens veiledning, akk! Ham har de forlatt, og om Hans vilje bekymrer de seg ikke. De ser ved valget av deres ektefelle bare etter utvortes skjønnhet eller etter jordiske skatter eller etter høy stand. De står med en løgn på deres lepper, når de for Herrens alter svarer ja på det spørsmål om "de har rådført seg med Gud i himmelen og med deres slekt og venner."

Og, som de har gjort sitt valg uten Gud, slik slutter de også den hellige pakt uten Gud, - men så får de også siden ofte føle den bitre frukt av deres lettsindighet, idet deres ektestand blir dem en sorgens stand, og forbannelsen ligger tungt på dem.

Derfor, vil du ikke utsette deg for å gjøre den samme sørgelige erfaring, å, så rådfør deg først "med Gud i himmelen," idet du skal velge deg en ektefelle. Be Ham alvorlig om nåde til, i dette ditt livs viktige anliggende å forstå Hans vilje og å bøye deg ydmykt under den. Be Ham inderlig om at Han vil lede ditt valg, slik at du må få en god og trofast ektefelle!

Rådfør deg så "med ditt eget hjerte -" undersøk om du der inne nærer sann aktelse for og kjærlighet til den som du tenker å velge til ektefelle, slik at du tør håpe at dere trofast vil "dele ve og vel med hverandre, i hva lykke Gud allmektigst vil tilføre dere."

Rådfør deg så, hvis du har anledning til det, "med din slekt og dine venner," og da fremfor alt med dine foreldre, for de har mer livserfaring enn du selv, og de vil så gjerne fremme ditt vel. Deres velsignelse over deg og din ektepakt er i sannhet en god gave å ta med i ektestanden - "en fars velsignelse befester barnas hjem, men mors forbannelse river opp grunnvollen."

Men du far og mor! tenk også du over ditt ansvar, idet du gir ditt barn ditt råd - vokt deg vel at du ikke da glemmer Herrens vilje og bringer jammer og forbannelse over ditt eget barn!

Når ditt valg endelig er gjort, da vis alltid aktelse for den som har gitt deg sitt ja - omgås alltid i tukt med din forlovede og vokt deg vel for all ukyskhet og urenhet, for alt som kan krenke bluferdighetsfølelsen, for ellers forsynder du deg mot Herrens hellige vilje, og dine synder mot din forlovede vil bringe deg bitter frukt i din ektestand.

Når så endelig dagen kommer, da det hellige ekteskapsløfte skal avlegges, å, så slutt pakten i det navn, som vi skal gjøre all vår gjerning i. Slutt pakten i troen på din frelser og med det forsett, at du også i din ektestand vil være lydig mot Hans bud! Slutt pakten med inderlig bønn om velsignelse fra Herren, om nåde og kraft til ærlig å holde, hva du lover Herren på din bryllupsdag!

Se, da holder du "ekteskapet i akt og ære," idet du trer inn i det. Da vil Herren nådig høre din bønn, vil være gjest også ved din bryllupshøytid, og vil som din beste venn følge med deg i ditt nye hjem og bringe med seg sin velsignelse. Da blir din bryllupsdag rett en gledens dag og ditt hjem en fredens bolig.

O Jesus, du som hjerter kan
Alene sammenbinde
I Gud til kjærlig ektestand,
O la din hjelp seg finne
Hos alle dem, som i din frykt
Har deres løfter på deg bygd,
La fryd for dem opprinne!

Ja, mine kjære, ekteskapet er en så viktig, en så overmåte viktig sak, at menneskenes ve og vel på jorden i sannhet avhenger av det. For det kristne ekteskap skal ikke oppløses ved noe annet enn døden, som frelseren uttrykkelig sier: "Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille."
Og hvordan skulle det være mulig for kristne å høytideligholde bryllupsdagen, som sammenføyer et slikt ekteskap, på en lettsindig og lettferdig måte?
Det er et alminnelig ordspråk: "Som man begynner, slik må man også ende."

Nå begynner bryllupet i kirken med sang, Guds ord og bønn, som det sømmer seg på en så hellig og viktig dag, skulle nå ikke dagen også ende med sang, Guds ord og bønn? Eller er det rett å fullende i kjødet, det man har begynt i ånden? Sier ikke Herren, at alt skal helliges ved Guds ord og bønn? Sier Han ikke: "Alt, hva dere gjør i ord og gjerning, gjør det i den Herres Jesu navn, idet dere takker Gud og Faderen ved Ham."
Og skulle dette gjelde om alt, men ikke om den så overmåte viktige bryllupsdag?
Å, er det hver dag en hellig, uettergivelig plikt for den kristne å sette seg til bords med bønn og å reise seg fra bordet med takksigelse, fordi man ellers, som Luther sier, ligner de ufornuftige dyr, svin, okser og esler, - så er det på en bryllupsdag en dobbelt hellig og nødvendig plikt å gå med bønn til bryllupsmåltidet og med takksigelse fra bryllupsmåltidet, som den nådige og kjære Gud så rikelig og overflødig har beredt til sine barns glede.

Hos våre fromme fedre kjente man intet bryllupsmåltid, som ikke begynte med den enstemmige sang: "Så langt, o Gud, har du oss ført!"
Og da sto store og små andektige opp, og en ba høyt bordbønnen - og når man da ved Guds godhets rikdom hadde mettet seg med mat og drikke, da sang alle atter med en munn: "Nå takker alle Gud!"
Og da sto store og små andektig opp, og en fremsa høyt takksigelsen.
Og skulle det nå hete om oss, at vi er fromme fedres ugudelige barn?

Er da ikke den jordiske bryllupshøytid et forbilde på den evige, himmelske bryllupshøytid. Er da ikke englenes himmelske hærskarer selv til stede og gleder seg over, at menneskene gjør englenes gjerning og synger og lover og takker med?
Må da ikke Herren utøse sine åndelige og legemlige velsignelser over det unge ektepar?
Mon Han ikke bønnhører vennenes og slektningenes bønner for dem?
Og hva skulle være til hinder for, at dette skjedde ved ethvert bryllup?
Er det ikke kristelig og anstendig, rett og godt for kristne folk å be, lese og synge? Har ikke Herren vår Gud befalt det? Eller ønsker du ikke å være en kristen og til velbehag for din frelser? Bringer det ikke Guds velsignelse, og beror ikke alt på det? Er det ikke en kostelig og frydefull ting å takke Herren og lovsynge den aller høyestes navn? Eller kanskje verdensbarnas spott avholder deg fra det? Frykter du kanskje de uforstandige menneskers vrede forhånelser? Hva? Frykter du ikke Gud mer enn menneskene? Gjør, hva Jesus gjorde. Se, til sin egen mor, som ville blande seg i Hans himmelske kalls anliggender, sa Han: "Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre?"
Gjør også du slik, når noensinne et menneske vil blande seg i din kristelige bryllupsfest - svar også du: Menneske, hva har jeg med deg å skaffe, det er ting, som hører med til mitt kristelige kall, at jeg på kristelig vis feirer mitt bryllup, - men du fatter ikke, hva Guds er, men bare hva menneskers er!

Svar slik, enhver som vil hindre deg fra å feire et kristelig bryllup.
Og om det enn var din bror eller søster, ja, din far eller mor, så svar med ydmykt hjerte, men med urokkelig fasthet, det samme, og motta heller spott og hån og skam og skade, enn at du skulle bli utro mot din frelser og forsmå Hans velsignelse!
Og gjør du slik, da vil Herrens herlighet åpenbare seg på din bryllupsdag, og du skal kalles og bli en Herrens velsignede, så fremt du blir i Ham.

I nøden ropte jeg til Gud:
Akk Herre, hør min klage!
Da dro du meg av nøden ut
Og endte all min plage,
Og derfor deg jeg takke vil -
Men hjelp nå alle, hjelp nå til
Å give Herren ære.

I trengselens tider, under trykket av hårde tilskikkelser, hvor tilbøyelig er ikke vårt hjerte til å knurrende si: Kunne jeg ikke blitt skånet for dette knusende slag? Kunne ikke denne mørke sky, som har innhyllet mitt hjerte og mitt hus i sørgedrakt, ha dratt forbi? Kunne ikke biomstendighetene ved min prøvelse, i det minste, ha vært mindre hårde og tunge? Har da Gud glemt å være nådig? - Og likevel, min venn, er også dine trengsler bare forkledde kjærlighetsbud. Din Gud tildeler deg ikke noe etter lune eller vilkårlighet. Usigelig, inderlig kjærlighet er stemplet på alle Hans tilskikkelser. Han svarer aldri uten hensikt, og når Han synes å tale hårdt likesom Josef til sine brødre, så er det dog bare det undertrykte kjærlighetsspråk. Den skarpe tone antar Han bare fordi det gjelder viktige lærdommer, som ellers ikke kunne læres.

Å tro bare, at en dypt begrunnet nødvendighet er forhånden ved alt, hva Han gjør. I våre sorgers kalender kunne vi trøstig ved enhver anfektningens time sette et rødt kors, som betyr: det var nødvendig.
På ethvert tre finnes det vanngrener, som må skjæres av. Også god ladning må undertiden kastes overbord for å lette skipet og forebygge større ulykke. Og kunne ikke Han, Herren, handle ganske annerledes med deg? Kunne Han ikke hugge deg av, som et råttent ufruktbart tre, som gjør jorden unyttig? Kunne Han ikke gi deg til pris for bølgene og la deg drive uten styrmann mot fordervelsens klipper? Sto det ikke i Hans makt å overgi deg og dine avguder til deg selv og ved tapet av den evige salighet sette deg hen på den andre strandbredd? Godhet, uendelig godhet var det, som lot melduggen falle på deres skjønne blomster og omgjerdet din vei med torner. "Uten slike tornehekker til høyre og venstre," sier Richard Baxter, "ville vi vanskelig være i stand til å bli på veien til himmelen."

Vi kan i blind vantro tale om trengsler, som vi kunne ha vært spart for, eller om overdrevent hårde tuktelser. En gang kommer den dag, da ethvert skritt, som Herren har ført oss, skal bli rettferdiggjort, og vi vil da tilstå og erkjenne, at enhver enkelt smertelig erfaring danner et usigelig kostelig og viktig avsnitt i vår sjels historie. .

Denne tiltale er egentlig ikke så hård som den lyder for oss, men den er som om vi ville si: ""Kone, hva angår det deg og meg?" eller: "Hva vil du? La dette fare - min tid til å gjøre undergjerninger og især til å avhjelpe timelig nød, er ennå ikke kommet."
Han ville vel prøve hennes tro, likesom den kana'aneiske kvinne. For om Han enn later som om Han er hård, så kan Han likevel ikke være det - troen skal og kan overvinne Ham. Om det enn synes som om Han avslår en bønn, eller ikke straks bønnhører den, så bønnhører Han likevel, så hjelper Han likevel, når man bare ikke lar seg avskrekke og ikke lar sin tillit synke.
Hun kjente Ham også allerede så godt, at hun allikevel så, at Han ville hjelpe - derfor sa hun til tjenerne: "Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre." Kort og godt var saken dermed lagt i Hans hånd og i Hans munn. Slik må man kaste sin sorg på Ham - slik likesom tvang hun Ham, og tenkte, Han vil likevel ikke la vannet bli vann, det kan jeg også, men Han kan mer, og må gjøre det Han kan. Her er nød og Han kan hjelpe, derfor må Han hjelpe. Hun hadde nå engang gjort sitt og vist Ham nøden, derfor overlater hun det ene til Ham, sikkert med den fortrøstning: "Han hjelper nok, Han kan ikke se på de armes nød." .

Da mangelen på vin var oppdaget ved bryllupet i Kana, og nøden i denne anledning var kommet til det ytterste, avhjalp frelseren mangelen ved et underverk; men denne hjelp var likevel betinget ved Marias formaning: "Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre." Hadde de ikke gjort som Jesus sa dem, så hadde Han ikke, i det minste ikke på den måten, hjulpet.
Det synes som om Maria skulle ha tenkt og ment: "For kjød og blod, for fornuften forekommer Jesu ord ofte urimelige; skulle Han nå byde dere noe, som fornuften vil finne urimeligheter i, så sier jeg dere på forhånd, at for så vidt dere vil bli hjulpet ut av deres forlegenhet: Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre, hvor urimelig det enn lyder."
Til dette finnes det nettopp noe motsvarende innen den åndelige erfarings område. Når synden begynner å bli overmåte stor, begynner å bli overveldende, slik at den ikke bare medfører anklage over den tid, som er gått i djevelens og syndens tjeneste, men også blir overmektig i de daglige forsetter, slik at det arme menneske klager: "Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg" (Rom. 7,19). Da, i denne nød, sier Ånden likesom Farao: "Gå bort til Josef," og som Maria: "hva Han sier til dere, det skal dere gjøre."
Hva sier nå Jesus til slike sjeler? Jo, Han sier: #Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes."
Nå forekommer disse evangeliske løfter altfor urimelige for fornuften; derfor er også de ganske få som følger Marias formaning, ettersom de synes, at dersom de bare var mindre syndige, mer ivrige, mindre kjærlighetsløse, mer renhjertede osv., se, da skulle de kunne gjøre det Han sier, og så er de inne på den ulykkelige gjerningslære, hvor i det minste noe skal bero på menneskets forhold, som et vilkår for dets salighet.
Skulle det være umulig for deg, du fattige, elendige synder, det som var mulig for tjenerne i dagens tekst? Kristus sa: "Fyll karene med vann." De svarte ikke: Hva skal det tjene til? - det er vin vi ønsker i karene, ikke vann; nei alt, hva Han sa dem, det gjorde de. - Deretter avhjalp Han den påklagede mangel.

Du klager over din mangel, du strekker ikke din attrå ut etter gledens vin, nei, du ville være tilfreds og endatil synes at du fikk for mye, om du fikk en dråpe vann for å slukke anklagens flammende brann, som tærer på den syke, oppvakte samvittighet. Du vil komme bort fra denne svie, du ser med misunnelige blikk på Guds barns salige fred og forvissning, som noe uoverkommelig. Akk, hvor du gjør ille! Du dreper deg selv og sårer den Herre Jesus Kristus, og det var jo bare djevelen, ikke menneskenes barn, som skulle knuse Jesu hæl. - Du gjør nettopp som en mann, som fryktet for, at han hadde en indre sykdom, gjorde; han skaffet seg en legebok og oppsøkte i den, den sykdom som han trodde seg å lide av; han leste meget nøye beskrivelsen over sykdommen, sammenlignet den med hva han følte og erfarte, og fant det da utenfor enhver tvil, at han virkelig hadde den svære sykdom; men da slo han boken sammen, brøt ut i veklager og sa: "Akk jeg ulykkelige, jeg må da forgå," og derpå ga han seg hen til sorgen, det ble ingen hjelp for sykdommen, og han døde. Men den arme mann handlet uforsvarlig i sin egen sak; for i samme bok, som hadde beskrevet hans svære sykdom for ham, sto også anvisning på et legemiddel som ufeilbarlig ville hjelpe; men hans fortvilelse hindret han fra å se det; han leste bare om sykdommen, men ikke om hjelpemiddelet.
Nettopp slik gjør du, du arme sukkende sjel - det finnes et hjelpemiddel for din syke sjel, det står beskrevet i samme bok som åpenbarte din sykdom for deg; men se, feilen er: du leser ikke Guds ord. Evangeliet, den livsaligste av all lesning, er ennå ikke blitt din sak.
Men nå innvender noen: "Jo, jeg har lest og leser visselig Guds ord, jeg ber også Gud om velsignelse til Ordets bruk; for jeg vet, at ingen tar Guds ord til seg, om han ikke får Guds nåde. Jeg vet også, at all vår fortjeneste er utelukket, at syndere, slik som de er, får alt som tjener til liv og gudsfrykt av uforskyldt nåde; men allikevel blir jeg aldri bønnhørt, aldri blir det fred i mitt urolige hjerte; jeg har kommet i hu, hva som står skrevet: "De hungrige har Han fylt med gode gaver; men det er bare tomt i mitt fattige hjerte."
Du klagende, sukkende sjel - hva vil du? Du er jo et intet, det vet du, din rett er fordømmelse, det vet du også; men les Guds ord! Der får du se Guds handlemåte. Se, hvordan Jesus i dagens tekst behandler sin mor Maria, Han synes jo å avvise henne, Han sier: "Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet." - Du tror, at det som du begjærer av Ham, aldri skal skje; men saken er den, at Hans time ennå ikke er kommet, skjønt Han fra et annet synspunkt betraktet, vil "at du på denne din dag, skal tenke på hva som tjener til din fred." Får du enn tilsynelatende et avvisende svar, så lær dog av ordet, at Han er med, at Hans hjerte brister av forbarmelse over deg; ja lær i ordet av Maria, til tross for det avvisende svar, dog å late som ingenting, men anta det som avgjort at Han hjelper. - Å du salige Maria! hvor fikk du din heltemodige tro, som til tross for et slikt støt likevel kunne lite på, at Han ville hjelpe ut av forlegenheten og råde bot på mangelen, du, som endatil kunne oppmuntre andre til å gjøre det Han sa, hvor urimelig det enn kunne forekomme! Jo, Maria fikk sin tro av den samme, som ennå gir menneskene nåde til å tro. - Også høyt benådede Guds barn er ofte i en rett farlig stilling; for synden henger ved dem og gjør dem trege, og har de ved langvarig bruk av Guds ord samlet et større kunnskapsforråd i Ordet, så synker de stundom hen i stor lathet og forsømmelse med hensyn til ordets bruk. De våkner opp av denne slummer og forskrekkes, men savner kraft - ja kraft kommer menneskene alltid til å savne; Han alene hadde kraft, Han, som var sterk nok til å slå ned djevelens gjerninger!
Er du i denne tilstand, så er dette visselig en skadelig utvekst på din helliggjørelse, som kan ha til følge, at du omsider kan bli hugget av; men begynn ikke der hvor den fordervede frukt sitter. Det er trolig noe mer vesentlig og dypere som skal undersøkes. Hvordan er det med din tro, din visshet om syndsforlatelse? Den kan ikke være i god stand, når slike frukter viser seg. - Akk, kom da som en forloren sønn "på ny," og regn alt annet for tap mot å vinne Kristus, og får du erfare i Ordet på ny, "at Guds nåde er ny hver morgen," at også du er dyrekjøpt, er Hans, så skal vel Ordet, det evige livs ord smake deg. .

Nå stod der, etter jødenes renselsesskikk, seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker. Jesus sa til dem: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen.

Nå kommer vi til vannkarene. Akk, sier Na'aman, hva skal vann hjelpe meg? Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar, bedre enn alle Israels vann! (2 Kong. 5,12).
Jo, visselig! - men det mangler Guds ord. Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre. Fyll karene med vann!
Vann hjelper ikke noe, dersom ikke Gud hadde befaler og velsigner det. Å be hjelper heller ikke noe, dersom Gud ikke hadde befalt det; å tro hjelper heller ikke noe, dersom Gud ikke befaler det. Dersom en narr ville tro, at han skulle bli romersk keiser, så ville det ikke bli noe ut av det, ettersom Gud ikke har befalt det. Det blir alt tomt, både vannkar, arbeid, bønn og tro, når ikke Guds ord er hos det.
Dersom Peter uten Guds ord hadde villet gå på vannet, så hadde det vært en stor dårskap; men da Herren sa: Kom! - så kunne han det.
Dersom Moses hadde villet bringe vann ut av klippen, uten Guds ord, så hadde det vært en stor dårskap; men da Gud sa: "Slå klippen!" - så gikk strømmer av vann frem.
La oss se på denne undergjerning. Herren hadde vel uten vann kunnet gjort karene fulle av vin, eller formert noe lite vin, på samme måte som Han formerte det lille av brød i ørkenen, og på samme måte som Elias gjorde ved Det lille av mel og olje som enken hadde; men i dette ligger en hemmelighet. For vann betegner i Skriften kors og bedrøvelse, og den hellige dåps vann er et korsvann, som vi likesom blir døpt til det hellige kors ved.
Men Herren kan den kunst, at Han kan gjøre vin av vann, av bedrøvelse glede, av fattigdom rikdom, av en synder en rettferdig, av døden livet, av vårt arbeid daglig brød. Derfor må det være vann, dersom Herren skal gjøre vin ut av det, d.e., bedrøvelse og kors må være der, skal Herren gjøre glede av det.
Når du nå sier: Akk, jeg er arm og elendig! Det er rett, det må så være, for at Herren kan hjelpe deg. Jeg er foraktet! Det er rett, for at Gud kan rive deg ut, og sette deg til ære. Jeg må dø! Det er rett, ellers kunne ikke Gud gjøre deg levende. Summa, vannkarene må være fulle av vann, så er det rett. Og det kommer ikke noe ondt over oss ved det, Gud gjør noe godt ut av det. "Alle ting skal tjene dem til gode, som elsker Gud."
Likesom det tjente den hellige Job til beste, at han led skade og tap på alt sitt, slik må mangt et menneskes fattigdom tjene ham til salighet.
Nei, den Gud som av en jordklump har kunnet gjøre et skjønt menneskes bilde og forvandlet den til kjøtt og blod, - den Gud som av jorden kan gjøre en skjønn blomst og et skjønt, fruktbart tre, - den Gud som av vannet kan gjøre den skjønne himmel med dens skinnende stjerner, som av et forråtnet legeme, av en håndfull støv kan gjøre et skjønt, nytt, forklaret legeme, - den Gud som ved vintreet kan forvandle jordens vann og saft til vin: Han kan også dette ved sitt ord, - Han er det sanne vintre.
Augustin sier: "Han som skaper vinen i vinranken, Han skapte den også i vannkarene."
Ved det minner Gud oss om sin allmakt og sin skapelse. For likesom Han i skapelsen forvandlet jorden til kjøtt og blod, da Han skapte mennesket, slik forvandler Han den dag i dag brødet av jorden, som vi eter, til vårt kjøtt og blod, og minner oss om vår skapelse.
Gud er en kunstner, Han kan av det bløteste element, av vannet, gjøre himmelens befestning. Og dersom Gud Herren årlig forvandler vann til vin ved det naturlige vintre, og bringer oss vår mat av jorden, så skal vi komme i hu, at vi er Guds gjester, så ofte som vi eter og drikker, og erkjenne og prise Hans makt, Hans daglige mirakler og godhet som Han viser oss. .

Så sa Han til dem: Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren! Og de bar det til ham. Kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den kom fra. Men tjenerne visste det, de som hadde øst opp vannet. Kjøkemesteren kalte da på brudgommen og sa til ham: Hver mann setter først den gode vinen fram, og når de er blitt drukne, da den ringere. Men du har gjemt den gode vinen til nå!

Her må jeg nevne noen ord til påminnelse for dem som hente bestyrkelse for drukkenskapen og fyllerilasten av kjøkemesterens uttalelse i vår tekst, når han sier, at man setter den ringere vin frem for gjestene, når de er blitt drukne. Tenk da først på, at det ikke var Jesus, men kjøkemesteren som sa dette. Tenk også på, at kjøkemesteren bare omtaler jødenes vane, men bifaller den ikke. Og dessuten spør jeg deg, om du virkelig tror, at Jesus kunne trives blant drukne mennesker? Ja, hva verre er, våger du virkelig å gå så langt i ugudelighet, at du kan si, at frelseren ved sitt underverk skaffet gjesten vin for at de, som allerede var noe beruset, måtte bli enda mer drukne?
Akk, du blinde, du harde synder, du som i bryllup, i selskaper, i vertshus, ja kanskje i ditt eget hus daglig utøver den vederstyggelige last drukkenskapen, hvis du visste, hvilken forferdelig fare din dyrekjøpte sjel er utsatt for, så skulle du gyse og forskrekkes, be Gud om nåde og gjøre hastig bedring.
Du søker på alle måter å smykke drukkenskapslasten; men du må nå gi denne synd så behagelige farger som du vil, så er og blir den likevel en synd, som styrter deg i evig fordømmelse, såfremt det ikke skjer omvendelse. Din dom står allerede skrevet i 1 Kor. 6,9-10, og lyder slik: "Drankere skal ikke arve Guds rike."
Skynd deg da i Jesu navn å redde din sjel. Har du lang øvelse i denne last, så er jeg redd for, at alle formaninger er fruktesløse; for det er sjelden, at en gammel dranker gjør omvendelse. Men skulle også du, som så lenge har vent deg til denne synd, bli rett omvendt til Gud, så har du stor grunn til å prise Gud for det nådeunder, at du, som var så aldeles en Satans trell, nå er blitt et benådet Guds barn. .

Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og Hans disipler trodde på Ham.

Hans herlighet avspeiler seg så vidunderlig skjønt i dette mirakel som gjøres i bryllupet, som forvandler renselsens bad til gledens vin.
Herren har senere mettet hungrige, helbredet syke og oppvakt døde - alt dette herlige åpenbaringer av Hans herlighet! - men i dette første tegn ligger det noe, som de andre undere, selv om samtlige av dem - like til helbredelsen av Malkus' øre - har et vennlig, velsignende ansikt, likevel ikke i samme grad åpenbare, - og som jo ikke skulle mangle hos den, om hvem det heter, at "en slik yppersteprest måtte vi ha," skulle vi ha noen.
Han kunne jo ha sagt: "Når de ikke har noen vin, så la dem drikke vann!" Men vår Jesus handler ikke slik. Han forvandler vann til vin; Han er en husvenn, full av den ømmeste omhu, - Han hjelper brudgommen ut av en forlegenhet, som gjelder hans ære, - Han vil spare ham for den skam, at han skulle måtte si til sine gjester: "Det gjør meg ondt, jeg har ikke mer vin."
Har Han ikke nå gitt oss mot til å ta den fjerde bønn (gi oss i dag vårt daglige brød) i hele den utstrekning som tillegges den i den lange forklaring i vår katekisme?
Dette, den vennligstes vennligste under, styrker det oss ikke i frimodighet til å gjøre, det apostelen sier, nemlig: "i alle ting la våre bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk?"
Er ikke den rike gave av bryllupsgjesten, som selv er den rette brudgom, et tegn for oss på den fylde, som vi med brudesinn skulle motta nåde over nåde av?
Hvilken tro husvenn har ikke ektefolk nå i denne bryllupsgjest fra Kana! Skulle Han skjenke vi i Kana, endatil seks kar, og i deres hus være karrig med å gi brød? Aldri i verden! Til Kanas trøste- og gledesvin står adgangen åpen for ethvert ektepar.
Lokker ikke frelserens eksempel oss til å hjelpe fattige ektefolk? Går den oss ikke til hjerte, den mangel, som avlokket Ham, som er ektestandens venn og verge, Hans første undergjerning?
Likesom overhodet i kristenlivet, slik især i ektestanden åpenbarer Herrens herlighet seg endelig også i det, at Hans gang er det motsatte av verdens gang: denne (verden) gir først det beste som den har, berusende gledesvin, og senere hen mask; - men den Herre Jesus gir til enhver tid gode gaver og det beste til sist.
"Menneskene gir vel først det beste," sier Luther, "deretter det sletteste; men Gud gir først kors og lidelse, deretter ære og salighet. Han virker først en ond samvittighet og gir dårlig vin, ja idel vann, men deretter trøster Han med sine løfter i evangeliet, som evig varer ved."
Skikker Gud ektefolk i de første år av deres ektestand all slags nød og kummer i huset, så skal de holde for visst, at Han har en åpenbaring av sin herlighet i sinne. Når de bare holder seg i ro for Ham, gjør det Han sier, "søker først Guds rike," holder sine hjerte- og huskar i beredskap for Ham, så vil nok Hans time komme, da Han med gledens søte vin skal vederkvege og fryde både sjel og legeme.
Om den tid, da vi skal drikke vintreets frukt med Ham i Hans Fars rike, heter det ennå den dag i dag: "Min time er ennå ikke kommet." Men den skal komme til sist!

"Og Hans disipler trodde på Ham," slik slutter disippelen Johannes denne bryllupshistorie. De hadde nå sett noe av det "større," som Herren hadde lovt deres disippeløyne, og deres tro ble større. Guds engler, de himmelske gartnere, pleide fra nå av deres tros spede vekst, inntil den ble oppfylt med påske- og himmelfartsblomster og med pinsefrukter.
Det er ikke et fremmed uttrykk for noen troende, at Johannes betegner dette, at disiplene ble styrket i troen, med de ord: "De trodde på Ham." Når Herren engang på ny lar oss smake og se, hvor herlig Han er, er det da ikke slik også for oss, som vi tidligere aldri riktig hadde trodd, som om vi først i dag riktig begynte å tro? Ja, kristne står i troen, når de daglig kommer til troen. Dette kaller Paulus: "glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus." .