Gangen til Emmaus
Luk. 24, 13 - 35

Av Carl Olof Rosenius 1816 - 1868

Det er en trøstefull sak å se, hvordan Jesus om kvelden går med de to bedrøvede disipler på veien til Emmaus, og hvordan Han, ukjent av dem, taler med dem i deres bedrøvelse og gjenoppretter deres forstyrrede tro, ja omsider gir deres hjerter et fullt mål av glede da Han åpenbarer seg for dem, idet Han bryter brødet.

Der har Han med sine gjerningers himmelske veltalenhet antydet for oss hvordan Han også vil være vår medvandrer gjennom dette arme liv, og i særdeleshet når vi i vantro og mørke forviller oss bort fra den øvrige hjord. Da vil Han være den gode hyrde som forlater de andre får som er i forvaring, og gå etter det som er borte inntil Han finner det.

Også denne trøst er oss aldeles uunnværlig.  Vi ville tusen ganger fortapes i denne farlige verden, om ikke Han selv også bevarer oss, oppsøker oss på våre ville stier, henter oss igjen og på ny fører oss tilbake til den rette Guds nåde.

Vi kan umulig våke slik at ikke snart synder snart villfarelser, i det minste vantroens mørke innhyller oss, slik at vi ikke engang vet hvor hen vi er kommet. Da sukker vi: Akk, om jeg visste hvordan jeg har det! Alt er dødt og mørkt i mitt hjerte, verken ordet eller bønnen smaker meg, det er alt dødt. Kristus er tapt, jeg har veket av, det er min egen skyld, jeg har syndet osv.

Se, i slike tider er vi på de to disiplers vei, og skjønt dette mørke ikke er det farligste, når man selv sukker etter lyset, så er det likevel slik, at om Herren overlot oss til oss selv var vi fortapt.

Slik var det også med disse to disipler. Men midt i deres mørke, "der de gikk og var bedrøvet," går Herren med dem - og likevel, om noen hadde sagt dem det, så hadde det vært den største urimelighet for dem. De trodde at Han var død, og omtaler dette for Ham i dypeste overbevisning og vet ikke at de nettopp taler med Ham som de savner.

Se, hvilket merkverdig bilde av vår tilstand i de mørke tider! Slik sannes for visst Luthers ord, at når du føler deg aldeles død, uten tro, uten kjærlighet og uten noen omsorg eller lengsel etter det, da "ser Han deg dypere inn i hjertet og finner, at du skulle for visst ikke ha noe i mot det, om ditt hjerte var helt brennende av tro og kjærlighet."

Og hvor det er slik, at det nettopp er savnet av dette liv, av tro, av kjærlighet, av Kristus, som gjør deg den største sorg, der er ikke Kristus og troen døde, der er Han ikke fjern, der går man i dette selskap til Emmaus. .

Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 -1865

Og se, to av dem var samme dag på vei til en landsby som hette Emmaus, som ligger seksti stadier fra Jerusalem. De snakket sammen om alt det som hadde hendt.

Staden Emmaus lå seksti stadier d.e. tre til fire timers reise fra Jerusalem, og den ene av de to disipler ved navn Kleopas hørte sannsynligvis hjemme i denne stad og hadde sin bolig der, som vi ser av beretningen, da han nødet Jesus til å ta inn i hans hus.

Hvem den andre disippel har vært vet vi ikke - den gamle overlevering sier at det har vært Lukas, den samme som har skrevet dette evangelium.

Begge hørte til de 70 disipler som sammen med apostlene hadde fulgt Herren på alle Hans veier, og som Han en gang hadde sendt ut foran seg med evangeliets forkynnelse til alle Judeas' steder og landsbyer. De var altså kristne, fromme Herrens disipler, som med trofast kjærlighet hang ved deres Mester, og som hadde erfart noe av Hans herlighet og omvendt seg fra verdens og syndens brede vei som fører til fordømmelsen, og trådt inn på den sanne omvendelses smale vei, som Guds barn vandrer på.

Som slike Guds barn, som kristne, viser de seg også på denne vei. De talte med hverandre underveis. Nå, det pleier alle mennesker å gjøre som går sammen på en vei. Men se her forskjellen mellom verdens barn og Guds barn. Når verdens barn går med hverandre, da hører man snart av deres tale hvilken ånd de drives av. De bedre blant dem taler om vær og vind, om deres åker, erverv og håndtering, om deres kveg, om prisen på kornet og andre lignende jordiske ting. Ikke slik å forstå som om det var synd å også tale om slike ting, for Gud har jo satt oss til husholdere også over de jordiske ting, - men vel er det et tegn på et uomvendt hjerte, når man ved gaven glemmer giveren, når talen bare er om slike jordiske ting, for det gir til kjenne at hjertet er fylt av det jordiske.

Hva nå hjertet er fullt av, flyter munnen over med, - men hvor hjertet er fullt av det jordiske, der kan det himmelske ikke finne noe rom.

De verre blant verdensbarna, hva taler de med hverandre om underveis? Noen om de narrestreker som de har gjort, andre om de synder de har veltet seg i, og deres munn flyter over av ukyske, smussige taler, av vemmelige fortellinger eller viser om ukyskhet, fråtseri og drukkenskap, dans og spill, og det er da også en ære å banne dyktig, vanhellige Herrens navn, rope på djevelen som om han skulle være deres Gud, å finne på en ny ondskap mot Gud og Hans barn, å spotte over de fromme og laste de hellige.

Å, hva taler dere med hverandre om der dere går? Hva taler dere med hverandre om når dere går til kirken? Hva taler dere med hverandre om når dere går fra kirken til deres hjem? Går dere da stille sammen og overveier i deres hjerter det Herrens ord som skal forkynnes dere? Eller taler dere om det som dere har hørt til deres sjelers salighet? Eller taler dere om denne verdens ting, kanskje endatil om kjødets synder?

Dere har i kirken, med deres tunger, nettopp lovet Herren og prist Hans hellige navn, og knapt har dere forlatt kirken så hører man kiv og trette, banning og skjendige ord, som om dere igjen ville kvele den guddommelige sæd blant torner og gi djevelen rom, slik at han igjen kan ta det ord fra deres hjerter som dere har hørt?

Å, tenk etter, at dere skal avlegge regnskap på dommens dag for hvert unyttig ord som dere har talt! Betrakt de to disipler. De taler også med hverandre underveis, og deres munn flyter over med hva deres hjerte er fullt av. Mennenes hjerter var fulle av Jesus, som de elsket, - av Jesus og Hans hellige lidelse, - av Jesus og Hans bitre pine og Hans uskyldige død på korset. De talte med hverandre om de begivenheter de hadde opplevd i Jerusalem de siste dager. Mon da veien falt dem lang?

Elskede, under slike samtaler om Herren forsvinner timene som øyeblikk, og slike timer er da ikke unyttig ødslet bort, men virker en blivende frukt, en vedvarende velsignelse for sjelen, en frukt som også blir for evigheten, når verden og dens forgjengelige lyst for lengst er forbi. .

Til toppen

Og det skjedde, mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente Ham.

Betrakt med hvilken flid Han antar seg disse to svakt troende disipler, idet Han gjør alt det Han kan, for å hjelpe dem i deres skrøpelighet, og styrke deres tro. Da Han ser og vet, at de var gått bekymrede og bedrøvede bort fra de andre apostlene og ikke visste hva de skulle tenke og håpe, så vil Han ikke la dem bli i denne tvil og fristelse, men for å hjelpe dem ut av den, kommer Han og vandrer med dem på veien. Han lar alle de andre apostler sitte hos hverandre, skjønt også de var bekymrede og svake nok i troen. Men så som disse to var i større fare for vantro, innfinner Han seg hos dem alene, som om Han nå etter sin oppstandelse ikke hadde annet å gjøre. Han taler og disputerer så kjærlig med dem av Skriften, gir dem ved det anledning til å be Ham bli hos dem, og å ete og drikke med dem, inntil deres tro igjen vekkes opp, og de blir befridd fra den tvil som de var plaget av, ja, blir så sterke i troen, at de ser og kjenner, at Han er den samme Kristus som de tidligere hadde levende hos seg, og for tre dager siden hadde sett henge på korset, men som de på grunn av tvil og skrøpelighet ikke hadde kunnet se og kjenne på veien.

Altså har Han med dette, til lærdom og trøst, villet vise oss, hvordan Hans styrelse etter Hans oppstandelse skal være i kristenheten, nemlig at Han ikke vil forkaste eller støte bort de svakt troende, heller ikke de villfarende og uforstandige, de skrøpelige, engstelige og bekymrede hjerter, men vise nettopp på dem sin oppstandelses kraft, idet Han vennlig lokker dem til seg, ja selv innfinner seg hos dem, omgås med dem på det aller kjærligste, lærer og underviser dem, eter med dem, inntil de blir sterke og visse i troen, og deres hjerter, som før var bedrøvede og bekymrede, igjen blir oppmuntrede og glade.

Vi skulle da vite, at vi i Ham har en slik Herre, som vil holde oss vår svakhet til gode, og ikke har i sinne å støte oss fra seg, fordi vi ikke straks kan tro og leve som vi burde. Dersom vi bare har slike hjerter, at vi ikke forakter eller fornekter Hans ord, men har lyst og kjærlighet til Ham, og gjerne vil være fullkomne i tro og liv.

Det ser man også hos disse disipler, at selv om de var svake og uforstandige, så elsket de likevel Kristus av hjertet, talte selv og hørte gjerne andre tale om Ham, og ønsket ikke noe heller, enn at det var sannhet som de hadde hørt om Hans oppstandelse, men det var for høyt å tro for dem . De kunne ikke så snart holde det for sannhet, som det jo også er oss for høyt og stort. Det vet og ser vår kjære Herre, meget vel - derfor kan Han også desto bedre ha tålmodighet med oss, og er tilfreds med oss, når vi, som Hans disipler, bare hører Ham og gjerne vil la oss undervise og lære av Ham. Med dette vil Han også lære oss, hvordan man skal forholde seg i Hans rike, i særdeleshet mot de svakt troende og skrøpelige, nemlig at vi ikke så hastig skal fordømme eller forkaste dem som vi ser farer vill eller snubler, men ha tålmodighet med dem, likesom Kristus har gjort mot oss, og daglig ennå gjør. For selv om Han for sin person og sin oppstandelse har guddommelig makt og kraft og er en Herre over himmel og jord, regjerer Han likevel slik sin kristenhet, at Han utøver og viser sin oppstandelseskraft på sin arme, skrøpelige lille hop, idet Han tjener, trøster og styrker dem med denne sin makt og velde.

Etter dette eksempel skulle vi også, om vi enn er sterke, ikke bryste og hovmode oss av det,  men tjene de skrøpelige med våre gaver og styrke og trakte etter å forbedre dem med undervisning, trøst, formaning og straff, likesom man gjør med svake og skrøpelige barn, som man må omgås lemfeldig, pleie, bære og løfte, inntil de blir voksne og selv kan gå på føttene. .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1621

Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De stod da stille og så bedrøvet opp. Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene?

Her har vi en lære, at det er en stor bedrøvelse, når man taper Kristus, d.e., når troen, den lille gnist og rykende veke, vil slukkes ut. Ja, det kan ikke være større angst og bedrøvelse, enn den et trøstesløst hjerte, som har tapt Kristus og Hans trøst, har, - det er den høyeste bedrøvelse.
Imot det er det ikke noe bedre legemiddel, enn å tale om Kristus og komme Hans navn i hu, - for da kommer Han igjen med sin trøst, og djevelen, den mørkhetens ånd, som så ofte river trøsten fra hjertet, må vike.
Kristus er den rette hjerteurt og og hjerteglede, og når trøsten kommer igjen, så er Kristus, som før var død og begravd i oss, atter oppstått og blitt levende for hjertet.

"Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden" (Slm. 73,25), d.e., all verdens gode kan ikke glede meg så mye som du, og tap av himmel og jord kan ikke bedrøve meg så høyt, som når jeg ikke har deg - for hadde jeg enn både himmel og jord, men ikke deg, hva hjalp det meg da?

Kleopas sa til Ham: "Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem?" Det er, er denne tildragelse så fremmed? Vet ikke barna på gatene det? Synger og taler ikke enhver om det? Her har vi nå den lære, hvordan Kristus lever i korset. For se, dersom Kristus ikke var blitt korsfestet, så ville det ikke blitt talt så mye om Ham, - men nå blir i Hans død Hans navn bredt videre ut enn før, ettersom alle utenlandske folk, som var kommet til påskefesten, nå taler om Ham.
Det må man vel virkelig kalle å utrydde Kristus og Hans ord, da Han nå aldri lever sterkere enn i sin død, og aldri seirer mektigere over sine fiender, enn når man mener, at Han er overvunnet. .

 Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Han sa da til dem: Hva da? De sa til Ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket – og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overgav Ham til dødsdom og korsfestet Ham.

Han spør om de som Han vet, og altså ikke fordi Han ikke visste det, men for å høre det fra dem selv og la dem utøse deres hjerter.
Gud kjenner forut alle våre bønner og ønsker, men Han vil høre på sine barn og la dem tale med seg. Han hører hjertelig gjerne våre klager, vårt hjertes anliggender, og lar oss fortelle seg dem, som om Han ikke kjente dem, slik at vi kan få lette våre besværede hjerter.
Hvor velkommen var det ikke for disiplene å bli spurt slik, hvor rede var de ikke til å utøse deres fulle hjerte og fortelle årsaken til deres sorg og bedrøvelse. Det var jo Ham, Jesus fra Nasaret, som vandret imellom dem, og som de ikke kjente, som de sørget over som fraværende og tapt, uten å vite, at de hadde Ham så nær hos seg.
Også denne gang er det sant: man har Ham der, hvor man sørger for Ham.  Og hvordan talte de om Ham? hva hørte Han dem tale om seg selv? En profet, mektig i gjerning og ord - slik tenkte de seg Ham - bare som en profet - og Han tok det ikke ille opp. De skulle nok lære å kjenne Ham bedre. Han var nå likevel alt for dem, hele verden kunne ikke glede dem - Ham, bare Ham, ville de ha igjen. Derfor smerter det dem så inderlig, at deres yppersteprester og rådsherrer hadde brakt Ham til døden på korset. De forsto heller ikke ennå, hvorfor Gud hadde latt dette skje. De forsto ikke, at dette var deres største vinning, deres evige frelse og liv. Ennå var det så tungt for dem, at Han var korsfestet og død, noe som de jo siden, da Herren forklarte det for dem, og Den Hellige Ånd opplyste dem, priste som den største nåde.
Nå beklaget de Hans død bare som en profets eller helligs martyrdød, men hvor ganske annerledes ble det ikke for dem, da de erkjente, at det måtte være slik til verdens frelse. Men den, som først er kommet så langt som disiplene, den som har Ham så kjær, ham vil nok Herren hjelpe videre og til full erkjennelse. De ble ved:

Men vi håpet at Han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse ting skjedde.

Deres forhåpninger var aldeles falske. De hadde nemlig ganske jordiske forhåpninger om Israels forløsning ved Ham. De mente Han skulle opprette et jordisk kongerike og befri Israel fra de hedenske romeres herredømme. Forløsningen fra synd, død og djevel forsto de ennå ikke og håpet ennå ikke på.
At Han skulle oppstå på den tredje dag, håpet de, for de anfører, at det i dag alt er tredje dagen etter Hans død, og ennå så man ikke noe til Ham. Derfor spør de også, og frykter for å bli bedratt i deres håp.
Se de arme disipler, hvor de plager seg med tvil og skuffer seg i deres håp, fordi de ennå er svake i troen og villfarende i erkjennelsen. Slik blir alle bedratt, som hos Jesus bare håper å oppnå timelig velsignelse og jordisk lykke, som tror, at deres fromhet må innbringe dem jordisk velstand, og at Herren må bønnhøre alle deres kjødelige bønner og ønsker.

Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, men de fant ikke Hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at Han lever. Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men Ham så de ikke.

Nå har de utøst deres hjerte og gjort rede for all deres kummer og for årsaken til deres bedrøvelse. Det som skulle ha forøket deres forhåpninger og styrket deres tro, hadde forskrekket dem. Hadde engler sagt det, sendebud, vitner fra himmelen, så burde de ikke ha tvilt mer, spesielt da de tidligere hadde hørt det av Hans egen munn: "Jeg skal oppstå på den tredje dag."
Og da nå mennene virkelig fant graven tom, og alt slik som kvinnene hadde sagt, hvorfor tvilte de da ennå?
Men så vanskelig er det for menneskene å tro, så vanskelig er det endatil for dem, som gjerne vil tro, og som av hjertet begjærer det som skal tros. Hvor vanskelig må det da ikke være for dem, som ikke gjerne vil tro, som ikke elsker, som ikke begjærer det som skal tros? Når selv de fromme plages av tvil, hvordan skal da den ugudelige overvinne dem? Man ser av denne hjerteutgytelse fra de to disipler, hvor opptatte og virksomme de alle var, hvordan de alle løp til graven og søkte Herren, hvor om å gjøre det var for dem å finne Ham. Kvinner og menn av den lille hop løp, etterforsket, så etter, ville komme til visshet, om Han levde. Akk, gid det ennå var alle kristne så om å gjøre! de skulle alle komme på det rene med det, de skulle alle finne og erfare, at Han levde. Han skulle åpenbare seg for alle.
Å, at nå ingen måtte motta det, bare fordi han hadde hørt det fortalt, og la seg nøye med det, men at enhver måtte trakte etter selv å erfare det, og bli viss i sitt hjerte på Hans oppstandelse og Hans liv - for på en måte var det godt, at disiplene ikke lot seg nøye med å bare høre det fra kvinner, engler og brødre, men at de ville se Ham selv levende, og overbevise seg med øyne og ører og hjerte om, at Han levde, for da riktig å kunne vitne om Ham og si og skrive som Johannes: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord ...det forkynner vi for dere" (1 Joh. 1,1-2).
Det er jo skjønt, at de ikke lar seg nøye med den tomme Jesu grav, da de ikke fant Ham der - la du deg heller ikke nøye med de døde bokstaver, med den tomme form, med noe, det må kalles hva det vil, når du ikke finner Ham i det. Hva kan det alt sammen hjelpe oss, når vi ikke har Ham? .

Til toppen

Av Carl Peter Parelius Essendrop 1818 - 1893

Da sa Han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?

Han hadde rett til å straffe dem - for Gud selv hadde gjennom sine profeter så ofte og så klart forkynt Israel, at det var ved den salvedes dypeste fornedrelse, ved Hans lidelse og død, at forløsning skulle vinnes for Israel. Når Gud lovte at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode, ble det også sagt, at slangen skulle knuse Hans hæl. Messias klager i salmen: "Jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk."Profeten så Kristi dag og vitnet: "Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham. Han ble mishandlet, og Han ble plaget, men Han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn."
Og som frelserens fornedrelse hadde det profetiske ord, slik vitnet det også om Hans oppstandelse til herlighet: "For du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse." "Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Din makts kongestav skal Herren rekke ut fra Sion: Hersk midt iblant dine fiender!"
Så skulle jo Jesu fornedrelse til korsets død nettopp ha styrket disiplenes forvissning om, at Han var den som skulle forløse Israel. Så skulle de jo etter Guds ords overbevisning ha vært sikre på, at Han ikke kunne bli i graven, i full tro ha takket for korset, i full tro ha mottatt budskapet om Hans oppstandelse. Så var det synd i den bedrøvelse som nå lå over deres sjel, vantroens skammelige synd imot Gud og Hans hellige ord, og de var falt i denne synd, fordi de som dårer hadde satt sine tanker over Guds tanker og ikke hadde bøyd sine sjeler under Guds råd. Bedrøvet skulle de være, men ikke over at deres beste håp var knust ved Jesu død, ikke over at Han for alltid var tatt bort fra dem, men riktig inderlig bedrøvet over, at de hadde vært slike dårer og senhjertede til å tro, bedrøvet over sin synd og sin vantro.
Det var sannhet og rettferdighet i Jesu refsende ord over de dårlige disipler, og dog kom Han jo ganske visst i kjærlighet for å trøste og styrke dem. Men så var det også nettopp for å få trøste dem inderlig og styrke dem mektig, at Han først refsende blottet deres bedrøvelses art og grunn og gjorde deres vantro til skamme.
Han kunne gjennom synet ha påtvunget dem en forvissning om, at de nå så Ham levende for sine øyne, men velsignelsen i å erkjenne frelsen i Ham ville ikke ha vært i det. Derfor ville Han føre til tro dem som villig og hjertelig tilegner seg den korsfestede og gjenoppstandne frelser, og av den grunn ville Han først ta bort det i deres hjerter som sto denne trosvillighet imot, deres egenvillige fastholden av egne tanker, deres egenvillige forglemmelse av Guds trofaste og sanndrue ord. Derfor stanser Han heller ikke bare ved å ha anklaget deres dårskap og senhjertethet til å tro, - med det var det ennå bare pekt på, det som var deres skade, men ennå var verken villighet i hjertene til å erkjenne denne skade vakt, og skaden heller ikke tatt bort dem.

Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham.

Se, medforløste, hvordan Herren selv, når Han vil overbevise sine disipler om sannheten og virke troen på denne sannhet, bruker Guds ord i den Hellige Skrift. Dermed har Han også vist oss, hvordan vi skal handle med oss selv og andre, for at Guds Ånd skal få virke troens overbevisning i hjertene. Han utla for dem Skriftenes vitnesbyrd, utla dem slik som Han kan gjøre det, talte ordet inn i deres hjerter, slik at hjertene brant i dem. De fornemmet, at ordet var sannhet av Gud, at det var deres vantros synd som hadde forblindet deres øyne, og at den korsfestede Jesus nettopp i sin forsmedelige død hadde tatt forbannelsen bort fra Israel, at det måtte være sant, at det var sant, at Herren var oppstanden fra de døde, at Han herlig var åpenbart å være Israels forløser.
Det brant i deres hjerter av skam og blussel over deres dårskap og vantro, av troens glede over at Jesus fra Nasaret sannelig var Israels trøst, av kjærlighetens ild, kjærligheten til deres mester, deres venn og Herre, deres evige frelser.
Vel måtte den fremmede bli dem en venn og broder, vel måtte de begjære, at han skulle bli lenger hos dem og tale flere så gode ord til dem. .

Til toppen

August Herman Francke 1663 - 1727

Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot Han som om Han ville gå videre. Men de nødde Ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. Og det skjedde da Han satt til bords med dem, da tok Han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente Ham. Så ble Han usynlig for dem.

Troen var nå til stede i disiplenes hjerter, selv om det ennå ikke var kommet til bekjennelsen; derfor begynte nå prøvelsen. For Jesus lot som om Han ville gå videre; for likesom Han var kommet til dem som en vandringsmann, så fortsatte Han nå, som det syntes for dem, sin reise videre, da de var kommet til det sted de aktet seg.
Men ved denne prøvelse ble det først åpenbart, at troen var i deres hjerter; derfor ville de ikke la denne kjære mann, av hvis ord de så kraftig var blitt overbeviste og brakt til å tro Guds ord, slippe fra seg. De ville ennå gjerne bli mer oppbygget og styrket av Ham i den erkjente sannhet. Det var deres hjerte begjærlig etter, og de elsket denne så forstandige og vise selskapsbroder, selv om de ennå ikke kjente Ham. På det kan vi ennå alltid kjenne troen. Hvor den i sannhet er, der innfinner prøvelsen seg meget snart, slik at man må frykte for, at man igjen måtte tape det lille gode en har fått.
Der er man da riktig begjærlig, sulten og tørst etter sannhets ord, likesom et lite barn er begjærlig etter sin mors melk. Man har en kjærlighet til den Herre Jesus, og den forstand og visdom som man finner i Hans ord, gjør at man har Ham kjær, selv om man ennå ikke kjenner Ham som man ønsker.

"Han gikk da inn," heter det videre, "for å bli hos dem. Og det skjedde da Han satt til bords med dem, da tok Han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente Ham. Så ble Han usynlig for dem."
Her oppfylte den Herre Jesus, det Han hadde lovt; nemlig at Han ville åpenbare seg for dem, som elsket Ham; for fordi disiplene hadde tatt imot Hans ord i troen, og dermed fått en hjertelig kjærlighet til Ham, så gikk Han inn til dem, satte seg til bords med dem, holdt kveldsmåltid med dem, opplot deres øyne og lot seg kjenne av dem.
Men dette var bare som et blink, så ble Han usynlig for deres øyne, noe som var en ny troens prøvelse for dem. På det kan man da ennå alltid kjenne den sanne tro; for selv om Kristi ytre åpenbaring den gang kun har måttet skje, for at Hans oppstandelse kunne stadfestes av Hans disipler og apostler i hele verden, så har det dog hos oss, vi som ikke ser, og likevel tror, en likedan beskaffenhet, slik at når man først tror ordet uten synderlig følelse, og nesten bare under lutter bønn, kamp og sukk, at Gud da, før vi tenker, "skinner i våre hjerter," så vi smaker noe av den kommende verdens krefter, eller "smaker Hans søthet," som det heter i den kjente salme: "Herre Krist, Gud Faders enbårne Sønn," eller "smaker og kjenner, at Herren er god."
På det kjenner man da, at man har troen; men det er da bare som et blink, og man må bli ved i sin tidligere kamp og bønn, - ikke alltid se og smake, og likevel tro. .

Til toppen

Av W. F. Besser

Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!

Hos disse disipler var altså Herrens lengsel oppfylt: deres hjerter brant, antent av den ild som Han hadde talt om. "Og hvor jeg skulle ønske at den alt var tent!" (Luk 12, 49).
Men den fakkel som Den Hellige Ånd antente deres hjerter med Kristi kjærlighets ild ved, var Guds ord. Da Ordet ble åpenbart for dem, da de fant Israels frelser i det og kastet de første trosblikk inn i Hans lidelses og Hans oppstandelses hemmelighet, - da de merket, at deres elskede Herre allerede var i herligheten, - da overveldet hellig glede dem, deres hjerter glødet i brennende andakt og flammet opp i fyrig kjærlighet. De erfarte det som bruden sier i Høysangen: "Min sjel var ute av seg selv over Hans ord" (Høys. 5,6).
"Ved denne Hellige Ånds ild, som antentes i hjertet, ved det guddommelige ord," sier Gerhard, "blir våre hjerter løftet opp til Herren, lyser av Guds erkjennelse, brenner av Guds kjærlighet og stråler, renset fra de kjødelige lyster. Likesom ofrene i Det Gamle Testamente ble fortært ved ild ifra himmelen, til en søt duft for Herren, slik springer denne åndelige ild ut av den bønnens inderlighet som er et behagelig offer og røkelse for Herren; likesom Elias fór på ildvogn opp til himmelen, så antenner denne ild en inderlig kjærlighet til Gud i oss og river oss med sin flamme likesom henimot himmelen, slik at vi trakter etter Kristus, som er der oppe, og lengter etter å være hos Ham - for heller ikke disiplene taper Kristus på samme måte av sinn som av øynene, men strekker seg ut med desto mer brennende hjerter, desto mer lengselsfullt etter Ham og taler desto mer ivrig om Ham, jo mer plutselig Han var forsvunnet for deres blikk."

Salige er de som med den bekjennelse: "Brant ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!" tør hilse den Herrens dag, da Han skal sees av alle de oppstandnes opplatte øyne. Nå vandrer vi med Ham på veien, og Han taler med oss gjennom Skriftens ord; der gjelder ennå den pakt for oss: "Salige er de som ikke ser, og likevel tror" (Joh. 20,29); - men når vårt hjerte bare for hver dag blir mer brennende av kjærlighet og lengsel til Ham, så er det også for oss beskåret en stund, da all blindhet med det dødelige kjøds forheng dras bort fra øyet, slik at det, helbredet for evig for all dunkelhet, skuer den Herre Jesus ansikt til ansikt.
"Evig uforglemmelige timer opplevde disiplene," sier Løhe, "timer, hvis minne Den Hellige Ånd også har aktet det verd å oppbevare for bestandig for menigheten, i det skrevne ord..  Skriften sammenheng med Guds rike måtte da stå klar for deres ånd, og i denne rene, lyse strøm av den guddommelige nådesordning har de vel befunnet seg likesom i himmelen. Vi har bare en stille lengselsfull etterskuen inn i disse for lengst forsvundne tider. En lovprisning av Kristi herlighet, som den gang var forunt disiplene, blir ikke oss til del. Men det vil komme en tid, da vi skal finne erstatning og bli skadesløse for all mangel, for hvert savn, og inneha tilfredsstillelse av vår lengselsfulle attrå; om enn denne tid synes å nærme seg langsomt, vil vi likevel, når den åpenbares, erkjenne hvorfor den drøyde; vi skal si: Din dveling er en iling. Da skal vi også erkjenne Ham som Han er, og vi skal bli som Han er, - også vårt legeme skal være likt Hans forklarede legeme. - Nå fatter vi det ikke, og hvor mye lys det enn går opp for oss av slike betraktninger, - det blir dog allikevel meget dunkelt for oss; vår erkjennelse er likesom en lys sky, som, om den enn er full av av lys, likevel skygger. Likevel vet vi nok for å fryde oss i Jesu oppstandelse og i vår egen kommende oppstandelse, og for å rette all vår lengsel, all vår streben dit hen, at vi ikke forsømmer de rettferdiges oppstandelse, men meget mer kan erkjenne hele vårt liv for en "imøtekomming" til oppstandelsen. Vinner vi frem til den, da vil vi ikke bare skue alt i lyset, det som her må forbli dunkelt for oss om de forklarede legemers tilstand, men vi vil i lyset erfare det, erfare det på oss selv, - vil være, leve og vandre som vår Herre og med Ham. Da vil det vel ikke mer gis noen gang til Emmaus, men saligere gang ut og inn av Hans høyt berømte stads porter." .

Til toppen

August Herman Francke 1663 - 1727

Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon! De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent Ham igjen da Han brøt brødet.

Her er nå lutter beviser på troen, da disse disiplers tro lærte dem å vende om, og styrke andre, og de ble igjen styrket av disiplene. Da holdt de seg nå sammen og det var en innbyrdes kjærlighet til den Herre Jesus, som var rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd, selv om det ennå var blandet med stor skrøpelighet, og deres tro skulle styrkes enda meget kraftigere ved Den Hellige Ånds fullkomne utgytelse.
Dersom nå den sanne tro er hos oss, da brenner denne ild også i våre hjerter, slik at vi fremdeles gjerne holder oss til dem som gjerne vil være styrket i troen ved oss, og dem, som vi igjen kan bli styrket ved. Da brenner kjærligheten til den Herre Jesus, glede over Ham, den sanne kjærlighet til vår neste, trøst av Guds ord, og hva godt og åndelig som ellers kan nevnes, i hjertet, likesom smeltet gull i ovnen.
Så behøver man da ikke å spørre mer, hva man skal kjenne troen på; for Kristus er da allting, og det man lever, lever man i Guds Sønns tro: alle ting vitner da om den tro som bor i hjertets grunn, skjønt denne tro ennå alltid kan tilta mer og mer, og ennå alltid herligere og herligere styrkes av Gud.
- Ha takk, kjære Jesus! - du som nå har tatt oss i din skole og lært oss, hvordan Gud virker troen i oss, og ved hva man kan kjenne denne tro. Trykk du ditt segl på det ved Den Hellige Ånd, slik at alt må komme til sin ønskelige og velsignelsesfulle kraft hos oss. Amen. .

Til toppen