Vårt
oppgjør med Gud og nesten Mt.
18, 23 - 35 Av
Ludvig Hofacker 1792 - 1828
Ei
annet fra ditt rike Har draget deg herned, Enn din, den uten like
Grunnløse kjærlighet, Hvormed du ville drage All verden til ditt bryst
Og vende all dens plage Til herlighet og lyst. |
Disse to ting, Guds store kjærlighet og menneskenes store nød og plage, blir gjentatte
ganger forkynt, gjennom den Hellige Skrift, under de forskjelligste former - i
fortellinger, lære, lignelser og Guds foranstaltninger. Også lignelsen i
dagens tekst fremstiller Guds store kjærlighet og menneskenes store nød på en
særdeles klar måte for våre øyne. Et menneske, betynget med en uhyre gjeld til
Gud blir benådet og løst fra sin gjeld. Men denne barmhjertighet kan så lite bøye
hans hårde hjerte, at han tvert om straks behandler en medbroder på den mest ubarmhjertige
måte, for en ubetydelig sums skyld, som han er ham skyldig. Da faller den
første dom, som han selv hadde unngått ved ydmyke bønner, tilbake på ham igjen.
Å, kjære tilhørere! Med denne tjener menes vi. Vi er de
tjenere, som er sin herre ti tusen talenter skyldige. Vi kan få denne gjeld ettergitt
av Gud - vi er også de, som må betale hele vår gjeld like til det siste øre, dersom
vi ikke får, eller ikke bevarer tilgivelsen, når vi har fått den. Det
er rett betenkelige ord, disse ord i vår tekst, for de angår oss og forkynner
evig vel eller evig ve for oss. Vi vil derfor ta dem i alvorlig
overveielse. .
Til
toppen Av
Christian Scriver 1629 - 1693 Derfor
er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskap med tjenerne
sine. Og da han hadde begynt å gjøre opp regnskapet, ble det ført til ham en som
skyldte ham ti tusen talenter.
Det
fortelles om en student i Wittenberg, som falt i Elben og nær hadde druknet, at
alle de synder han fra barndommen av hadde begått, trådte frem for hans øyne i
denne dødsfare, opptegnet på en lang liste med blått blekk, og at han hadde lest
dem alle i et øyeblikk. Skulle noe slikt også hende oss, så ville vi
visselig forferdes over våre synders mangfoldighet. Det er sikkert ikke uten
grunn, at vår Frelser, ved å omhandle syndegjelden, ikke sammenligner den med
noen liten, men med en overmåte stor sum penger, nemlig ti tusen talenter eller
seksti tønner gull. For mennesket begynner allerede fra barnsben, ja fra mors
liv av å synde, og det går neppe noen time uten at det i mange måter forser seg,
og handler imot Guds bud og sin dåpspakt. Ville vi nå bare regne en synd
for hver time av dets liv så beløp et års synder seg til 8760 - på ti år ville
det gå opp til 87600. Men hvem kan si, at han i sine barndomsår har latt
det bli med en synd i timen? Hvor ofte synder man ikke i denne korte tid endatil
hundre ganger, slik at man vel har årsak til å si med den hellige Augustin: "Et
lite barn, en stor synder!" og atter å si med ham: "Når
vi vil betrakte våre synder og telle hvor mange vi begår i gjerning, hvor mange
med øynene, med ørene, med tankene og på utallige andre måter, så vet jeg ikke,
om vi noensinne går til sengs uten en ny talent, eller om vi ikke også i søvne
blir en talent skyldig."
For
at man kunne ta seg dette desto mer alvorlig til hjerte, og riktig dypt forferdes
over sine synders mengde, vil jeg tilråde, at man bare i en uke ga nøye akt på
sin vandel, sitt hjerte og dets tanker, sin munn og dens ord, sitt forhold til
Gud og menneskene og skrev ned sine synder på et papir. Uten tvil ville man
da få en temmelig lang fortegnelse. Men hva er vel vår regning imot den
allvitende, rettferdige og hellige Guds regning? Hvem kan merke villfarelser?
Og når Gud vil gå i rette og stride med et menneske, kan det jo ikke svare Ham
et av tusen. . Til
toppen
Av Johan Arndt
1555 - 1621 Men
da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han skulle selges, han og
hans hustru og barn og alt han eide, og gjelden betales. Tjeneren kastet seg da
ned for ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen!
Dette knefall og denne bønn er den sanne
omvendelse. Den består først i syndens erkjennelse og bekjennelse - for hvor ingen
syndserkjennelse er, der kan ingen forlatelse være. For ved det at tjeneren
faller ned, erkjenner han sin synd og skyld. At han ber, ved det bekjenner han
den. At han sier: "Ha tålmodighet med meg," dermed gir han å forstå
sin hjertelige anger og ruelse. At han sier: "Jeg skal betale deg det alt
sammen," dermed bevitner han sin tro.
Han
vil ikke betale etter loven med gjerninger og fortjeneste, men etter evangeliet
med Jesu Kristi dyre fortjeneste og betaling. For dersom han ikke hadde hatt denne
tro så hadde kongen ikke latt ham løs, ettersom våre gjerninger er mye for udyktige
og for lette, til å betale en så viktig gjeld. Syndene
er mange som havets sand og lasten er for tung - derfor tar Herren en lignelse
om talenter og denarer. Legger du på en side en talent av dine gjerninger, så
legger Gud på den annen side ti tusen talenter av dine synder. Derfor gjelder
for Guds dom intet menneskes gjerning, og det vil hete: "Du er veid i vektskålen
og funnet for lett." Men
når du legger dine ti tusen pund på en side, og på den annen side den Herre Kristus
med Hans dyre fortjeneste, ja da vil du veie opp imot alle dine synder og ha et
stort utslag. Lær derfor her av denne tjener den sanne omvendelse. Han faller
ned, han ber, og han tilbyr seg å betale. Gjør du likeså. Erkjenn dine synder,
be dem bort hos Gud i en sann anger likesom den hellige David gjør i sine botssalmer,
og gi Gud betaling i og med troen, nemlig den Herre Kristus med Hans dyre fortjeneste
og si: "Akk, kjære Fader! jeg er en arm, stor synder og formår ikke selv
å betale min store gjeld, men den Herre Kristus har gitt og overgitt meg betalingen,
nemlig sin hellige lydighet, blod og død og lagt samme i mitt hjerte og min tro.
Samme betaling bringer jeg deg og tror visst, at alle mine synder ved det er fullkomment
betalte. Derfor vil du jo ikke enda en gang fordre betaling av meg. Jeg tror også
visst, at jeg ved Kristi død er forsonet. Derfor vil du jo ikke mer vredes på
meg. Til
toppen
Av Ludvig Hofacker
1792 - 1828 Herren
hadde da inderlig medynk med denne tjeneren, Han løslot ham og ettergav gjelden.
Å, store nåde! Store forbarmelse! Se,
menneske, alt hva du har syndet fra din ungdom av, hele din bortkastede nådetid,
hele din kulde og bortvendelse fra den Herre Jesus, hele din gjeld, hvor stor
og tung den enn er, alt, alt skal være deg tilgitt og glemt, du skal bli fri og
løst fra alt, dersom du gjør sann omvendelse og dersom du bekjenner og angrer
dine synder og bønnfaller om tilgivelse som en arm synder. Hør det! Hør det!
Dere syndere, dere gamle syndere, hør det! Dere har jo mange synder på dere! Et
Guds barn kan ofte ved en dags ende nesten ikke ha oversikt over denne ene dags
synder, og hvor mange år har dere levd uten å være Guds barn? Hva må det ikke
stå oppskrevet i Guds bøker om dere! Men hele denne store gjeld skal bli dere
ettergitt, dersom dere som arme syndere kaster dere ned for deres Herres føtter,
og bønnfaller om nåde.
Akk!
man skulle jo tro, at man ikke kunne rope ut et slikt nådebudskap til verden uten
at alle reiste seg opp for å få del i denne nåde! Skulle den forbannelsesverdige
verden kunne høre dette ord uten å gjøre omvendelse? Er det mulig? Å, mine kjære
tilhørere! Vil dere ikke høre? Vil dere dø? Vil dere uten nødvendighet fortapes?
Vil dere komme under Guds uutholdelige dom? Vil dere med all makt inn i helvete,
i den evige ild som er beredt djevelen og hans engler? Det er vel ikke deres mening?
Vel da, så stå opp, be Gud om Den Hellige Ånd, at Han må åpenbare dere deres skyld
- bring så deres skyld med ydmyke hjerter hen for nådens trone. Stå opp,
anvend den korte tid dere ennå har, til deres sjels frelse, for det kan være for
sent i morgen. "Hos
Gud er megen forlatelse." Men Gud kunne ikke tilgi oss våre synder, dersom
Kristus ikke hadde betalt. For de må betales, det er Hans hellige lov. Men Kristus
har betalt, og fordi Han har gjort dette, så kommer det oss til gode når vi omvender
oss. "Omvende
deg, du forvente Israel!" sier Herren, "jeg vil ikke la mitt vrede åsyn
falle på dere, for jeg er miskunnelig," sier Herren - "jeg vil ikke
evinnelig holde på min vrede. Men kjenn dog din misgjerning, at du har gjort overtredelse
imot Herren, din Gud." . Til
toppen
Av Hans Strøm 1726
- 1797 Men da
tjeneren kom ut, møtte han en av sine medtjenere som skyldte ham hundre denarer.
Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! Medtjeneren
falt da ned for ham, bønnfalt ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale
deg! Men han ville ikke. Tvert imot, han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel,
der skulle han sitte til han hadde betalt det han skyldte.
Dette angår regnskapet mellom oss og vår
neste. Når noen er blitt oss noe skyldig ved å handle imot kjærlighets og rettferdighets
lov og slik fornærmet oss på en eller annen måte, så skal vi av denne del av lignelsen
lære at vi ikke bør behandle ham med hardhet og ubarmhjertighet, som den gjeldbundne
tjener gjorde mot sin medtjener, men være villige til å forlate. Ja, hele Kristi
tale i teksten går ut på å vise, at dersom vi ikke forlater andre dere skyld,
så vil heller ikke den himmelske Far forlate oss vår, og at det vil gå en ubarmhjertig
dom over dem som ikke gjør barmhjertighet. En kristen bør alltid behandle
andre som sine medtjenere på en rimelig og kristelig måte, tenke vel over, at
han selv har en Herre over seg i himmelen, og at det ikke er persons anseelse
hos Ham. Vil han derimot betale ondt med ondt, skjellsord med skjellsord
og ved det vise seg lik sin fiende i ondskap, med hva rett kan han da regne seg
blant den himmelske Fars barn og venner, som gjør godt endatil mot de onde og
ugudelige? La ham enn avholde seg fra å skade sin fiende, men uten å gjøre ham
godt, mon han ved det gjorde den fromme Faders vilje, som har sagt: "Elsk
deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere"
(Mt. 5,44). Lærer ikke også Kristus
i vår tekst at vi skal tilgi av hjertet, og når skjer det vel av hjertet
uten da, når vi viser eksempel på det i gjerning og gjør vår fiende godt, om ikke
straks, så likevel ved gitt anledning, for å vise at vi ikke akter å hevne oss,
men heller betale godt for ondt, å overvinne det onde med det gode. - Men
vår kjærlighet og forlikelighet må ha sin grunn i Guds kjærlighet til oss - da
gjør den oss likesinnede med Gud og gjør godt mot alle, men mest mot troens egen
folk. Hvilke benådede mennesker er vi ikke da? Barmhjertige som skal få barmhjertighet,
fredsommelige som skal kalles Guds barn. Lykksalige er vi i livet og frimodige
kan vi da i døden forvente, at vi som Faderens velsignede skal arve det rike,
som er beredt oss fra verdens begynnelse av. .
Til toppen
Av J. G. Ryle
Men da hans medtjenere så det som hendte,
ble de svært bedrøvet, og de gikk og fortalte sin herre alt som var skjedd. Da
kalte hans herre ham for seg og sa til ham: Du onde tjener! Hele din gjeld ettergav
jeg deg, fordi du bad meg. Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot din medtjener,
slik jeg viste barmhjertighet mot deg? La
oss stanse litt også ved disse ord. "Fordi du bad meg," sier Herren
i lignelsen Jeg holder meg til frelsen av nåde alene, så mye som noen annen. Jeg
skulle med glede tilby den største synder som noensinne har levd, en fri og full
syndsforlatelse; men at man kan bli delaktig i frelsen uten å be om det, det kan
jeg ikke finne i Bibelen. - Ingen kan la en annen spise for seg eller drikke for
seg eller sove for seg eller lære ABC'en for seg. Alt dette er ting som enhver
må gjøre for seg selv, ellers blir det ikke gjort. Nettopp slik som det er med
legemet, slik er det også med sjelen. Det gis visse ting, som er aldeles nødvendige
til sjelens frelse og salighet. Enhver må selv besørge disse ting. Enhver må selv
komme til omvendelse. Enhver må selv vende seg til Kristus, og selv må enhver
vende seg til Gud og be. Du må selv gjøre det; for det kan ikke gjøres for deg
av noen annen. - Hvordan kan du vente å bli forløst ved en Gud som er ukjent for
deg? Og hvordan kan du være kjent med Gud uten å tale med Ham? Du kan ikke omgås
med mennesker eller lære dem å kjenne uten å tale med dem. Du kan ikke omgås med
Gud eller lære å kjenne Ham i Kristus uten å be til Ham. Ønsker du å være hos
Ham i himmelen, da må du være Hans venn på jorden, og ønsker du å være Hans venn
på jorden, da må du tale med Ham. - Ja, vi må be på jorden, ellers skal vi
aldri få lovsynge i himmelen! .
Til
toppen
Av Hans Strøm 1726
- 1797 Og hans
herre ble vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte.
Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet
tilgir sin bror.
Like
så lite som det kan nytte oss å leve i kjærlighet og forlikelighet med nesten
uten fred med Gud, like så lite kan noen tro og trøste seg ved, at han er forlikt
med Gud ved Jesus Kristus, så lenge regnskapet mellom ham og hans medmennesker
ikke er kommet til rette. Det regnskap med vår neste som vi taler om her,
er ellers av to slags, fordi vi enten kan bli ham, eller han bli oss, noe skyldig.
Om dette siste slags er det blitt talt om tidligere, og vi setter nå det tilfelle,
at vi er blitt vår neste noe skyldige ved å ha handlet imot den plikt til kjærlighet
som vi har; - det være seg ved ubarmhjertighet - imot det 5te bud, ved urettferdighet
- imot det 7de bud, eller ved løgn og baktalelse - imot det 8de bud, da bør vi
ikke la det bli ved det, men jo før jo heller gå hen og forlike oss med vår motstander,
som Kristus lærer i Mt. 5,25. Vi bør finnes villige til å tilstå vår forseelse
etter medtjenerens eksempel i vår tekst.
Er
forseelsen begått hemmelig, så bør tilståelsen skje hemmelig imellom mann og mann;
men er den begått offentlig til anstøt for hele menigheten, da bør tilståelsen
også skje offentlig. Likevel er den blotte tilståelse og beklagelse ikke nok,
når forseelsen er slik, at det kan skje erstatning, da bør vi være sinnet som
medtjeneren i teksten, som lovte å ville betale alt sammen tilbake. Har vi nemlig
skadet vår neste på hans legeme og sunnhet, bør vi finnes villige til å betale
de nødvendige omkostninger til hans helbredelse. Har vi fornærmet ham på hans
navn og rykte ved falske beskyldninger, bør vi erstatte ham det forlis på ære
som han har lidd, ved å ta våre ord tilbake og erklære ham uskyldig. Har vi forgrepet
oss på hans eiendeler ved hemmelig eller åpenbar urettferdighet, på en voldsom
eller listig måte, må vi ikke bare avstå fra vår begåtte urettferdighet, men også
være alvorlig innstilt på å gjøre erstatning for det, om vi nå formår det.
Kan vi ellers vente å komme i nådestand hos Gud, Han som er en hater av all synd
og urettferdighet? Eller kan vi med noen grunn begjære og håpe, at Han vil forlate
oss de urettferdigheter vi har begått, så lenge vi sitter inne med det urettferdige
gods? Uten å elske Gud og hate synden kan jo ingen sies å være omvendt fra synden,
og uten omvendelse kan ingen syndsforlatelse skje. Men kan vel den sies å
elske Gud og hate synden, som handler forsettlig imot Hans bud og endatil samtykker
i sine begåtte urettferdigheter? Kan den sies å elske sin neste som vet seg
skyldig, at han har berøvet ham sitt og likevel ikke søker mulighet til å gi ham
det igjen eller å erstatte ham hans skade? Lærer ikke Skriften med tydelige ord,
"at de urettferdige ikke skal arve Guds rike?" Og slike er jo alle de
som ikke gjør imot deres neste, det rettferdighet og kjærlighet krever, men forsettlig
overtreder den store rettferdighets- og kjærlighetsregel: Alt dere vil at menneskene
skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! (Mt. 7,12). Det
urettferdige gods vil derfor bli en forbannelse i deres eie, det vil bli en møllestein
om deres hals, som vil senke dem ned i avgrunnens dyp. Skille de seg ikke i tide
av med urettferdighets lønn, vil det ikke gå dem bedre enn den gjeldbundne tjener
som ble overgitt til dem som piner. Amen. . Til
toppen |