Av Johan Arndt  1555 - 1621

Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han skulle selges, han og hans hustru og barn og alt han eide, og gjelden betales. Tjeneren kastet seg da ned for ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen!

Dette knefall og denne bønn er den sanne omvendelse. Den består først i syndens erkjennelse og bekjennelse - for hvor ingen syndserkjennelse er, der kan ingen forlatelse være.
For ved det at tjeneren faller ned, erkjenner han sin synd og skyld. At han ber, ved det bekjenner han den. At han sier: "Ha tålmodighet med meg," dermed gir han å forstå sin hjertelige anger og ruelse. At han sier: "Jeg skal betale deg det alt sammen," dermed bevitner han sin tro.

Han vil ikke betale etter loven med gjerninger og fortjeneste, men etter evangeliet med Jesu Kristi dyre fortjeneste og betaling. For dersom han ikke hadde hatt denne tro så hadde kongen ikke latt ham løs, ettersom våre gjerninger er mye for udyktige og for lette, til å betale en så viktig gjeld.

Syndene er mange som havets sand og lasten er for tung - derfor tar Herren en lignelse om talenter og denarer. Legger du på en side en talent av dine gjerninger, så legger Gud på den annen side ti tusen talenter av dine synder. Derfor gjelder for Guds dom intet menneskes gjerning, og det vil hete: "Du er veid i vektskålen og funnet for lett."

Men når du legger dine ti tusen pund på en side, og på den annen side den Herre Kristus med Hans dyre fortjeneste, ja da vil du veie opp imot alle dine synder og ha et stort utslag.
Lær derfor her av denne tjener den sanne omvendelse. Han faller ned, han ber, og han tilbyr seg å betale. Gjør du likeså. Erkjenn dine synder, be dem bort hos Gud i en sann anger likesom den hellige David gjør i sine botssalmer, og gi Gud betaling i og med troen, nemlig den Herre Kristus med Hans dyre fortjeneste og si: "Akk, kjære Fader! jeg er en arm, stor synder og formår ikke selv å betale min store gjeld, men den Herre Kristus har gitt og overgitt meg betalingen, nemlig sin hellige lydighet, blod og død og lagt samme i mitt hjerte og min tro. Samme betaling bringer jeg deg og tror visst, at alle mine synder ved det er fullkomment betalte. Derfor vil du jo ikke enda en gang fordre betaling av meg. Jeg tror også visst, at jeg ved Kristi død er forsonet. Derfor vil du jo ikke mer vredes på meg.

Til toppen

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren, Han løslot ham og ettergav gjelden.

Å, store nåde! Store forbarmelse!
Se, menneske, alt hva du har syndet fra din ungdom av, hele din bortkastede nådetid, hele din kulde og bortvendelse fra den Herre Jesus, hele din gjeld, hvor stor og tung den enn er, alt, alt skal være deg tilgitt og glemt, du skal bli fri og løst fra alt, dersom du gjør sann omvendelse og dersom du bekjenner og angrer dine synder og bønnfaller om tilgivelse som en arm synder.
Hør det! Hør det! Dere syndere, dere gamle syndere, hør det! Dere har jo mange synder på dere! Et Guds barn kan ofte ved en dags ende nesten ikke ha oversikt over denne ene dags synder, og hvor mange år har dere levd uten å være Guds barn? Hva må det ikke stå oppskrevet i Guds bøker om dere! Men hele denne store gjeld skal bli dere ettergitt, dersom dere som arme syndere kaster dere ned for deres Herres føtter, og bønnfaller om nåde.

Akk! man skulle jo tro, at man ikke kunne rope ut et slikt nådebudskap til verden uten at alle reiste seg opp for å få del i denne nåde! Skulle den forbannelsesverdige verden kunne høre dette ord uten å gjøre omvendelse? Er det mulig? Å, mine kjære tilhørere! Vil dere ikke høre? Vil dere dø? Vil dere uten nødvendighet fortapes? Vil dere komme under Guds uutholdelige dom? Vil dere med all makt inn i helvete, i den evige ild som er beredt djevelen og hans engler? Det er vel ikke deres mening? Vel da, så stå opp, be Gud om Den Hellige Ånd, at Han må åpenbare dere deres skyld - bring så deres skyld med ydmyke hjerter hen for nådens trone.
Stå opp, anvend den korte tid dere ennå har, til deres sjels frelse, for det kan være for sent i morgen.

"Hos Gud er megen forlatelse." Men Gud kunne ikke tilgi oss våre synder, dersom Kristus ikke hadde betalt. For de må betales, det er Hans hellige lov. Men Kristus har betalt, og fordi Han har gjort dette, så kommer det oss til gode når vi omvender oss.

"Omvende deg, du forvente Israel!" sier Herren, "jeg vil ikke la mitt vrede åsyn falle på dere, for jeg er miskunnelig," sier Herren - "jeg vil ikke evinnelig holde på min vrede. Men kjenn dog din misgjerning, at du har gjort overtredelse imot Herren, din Gud." .

Til toppen

Av Hans Strøm 1726 - 1797

Men da tjeneren kom ut, møtte han en av sine medtjenere som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! Medtjeneren falt da ned for ham, bønnfalt ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg! Men han ville ikke. Tvert imot, han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der skulle han sitte til han hadde betalt det han skyldte.

Dette angår regnskapet mellom oss og vår neste. Når noen er blitt oss noe skyldig ved å handle imot kjærlighets og rettferdighets lov og slik fornærmet oss på en eller annen måte, så skal vi av denne del av lignelsen lære at vi ikke bør behandle ham med hardhet og ubarmhjertighet, som den gjeldbundne tjener gjorde mot sin medtjener, men være villige til å forlate. Ja, hele Kristi tale i teksten går ut på å vise, at dersom vi ikke forlater andre dere skyld, så vil heller ikke den himmelske Far forlate oss vår, og at det vil gå en ubarmhjertig dom over dem som ikke gjør barmhjertighet.
En kristen bør alltid behandle andre som sine medtjenere på en rimelig og kristelig måte, tenke vel over, at han selv har en Herre over seg i himmelen, og at det ikke er persons anseelse hos Ham.
Vil han derimot betale ondt med ondt, skjellsord med skjellsord og ved det vise seg lik sin fiende i ondskap, med hva rett kan han da regne seg blant den himmelske Fars barn og venner, som gjør godt endatil mot de onde og ugudelige? La ham enn avholde seg fra å skade sin fiende, men uten å gjøre ham godt, mon han ved det gjorde den fromme Faders vilje, som har sagt: "Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere" (Mt. 5,44).
Lærer ikke også Kristus i vår tekst at vi skal tilgi av hjertet, og når skjer det vel av hjertet uten da, når vi viser eksempel på det i gjerning og gjør vår fiende godt, om ikke straks, så likevel ved gitt anledning, for å vise at vi ikke akter å hevne oss, men heller betale godt for ondt, å overvinne det onde med det gode.
- Men vår kjærlighet og forlikelighet må ha sin grunn i Guds kjærlighet til oss - da gjør den oss likesinnede med Gud og gjør godt mot alle, men mest mot troens egen folk. Hvilke benådede mennesker er vi ikke da? Barmhjertige som skal få barmhjertighet, fredsommelige som skal kalles Guds barn. Lykksalige er vi i livet og frimodige kan vi da i døden forvente, at vi som Faderens velsignede skal arve det rike, som er beredt oss fra verdens begynnelse av. .

Til toppen

Av J. G. Ryle

Men da hans medtjenere så det som hendte, ble de svært bedrøvet, og de gikk og fortalte sin herre alt som var skjedd. Da kalte hans herre ham for seg og sa til ham: Du onde tjener! Hele din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg. Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?

La oss stanse litt også ved disse ord. "Fordi du bad meg," sier Herren i lignelsen Jeg holder meg til frelsen av nåde alene, så mye som noen annen. Jeg skulle med glede tilby den største synder som noensinne har levd, en fri og full syndsforlatelse; men at man kan bli delaktig i frelsen uten å be om det, det kan jeg ikke finne i Bibelen. - Ingen kan la en annen spise for seg eller drikke for seg eller sove for seg eller lære ABC'en for seg. Alt dette er ting som enhver må gjøre for seg selv, ellers blir det ikke gjort. Nettopp slik som det er med legemet, slik er det også med sjelen. Det gis visse ting, som er aldeles nødvendige til sjelens frelse og salighet. Enhver må selv besørge disse ting. Enhver må selv komme til omvendelse. Enhver må selv vende seg til Kristus, og selv må enhver vende seg til Gud og be. Du må selv gjøre det; for det kan ikke gjøres for deg av noen annen. - Hvordan kan du vente å bli forløst ved en Gud som er ukjent for deg? Og hvordan kan du være kjent med Gud uten å tale med Ham? Du kan ikke omgås med mennesker eller lære dem å kjenne uten å tale med dem. Du kan ikke omgås med Gud eller lære å kjenne Ham i Kristus uten å be til Ham. Ønsker du å være hos Ham i himmelen, da må du være Hans venn på jorden, og ønsker du å være Hans venn på jorden, da må du tale med Ham.
- Ja, vi må be på jorden, ellers skal vi aldri få lovsynge i himmelen! .

Til toppen

Av Hans Strøm 1726 - 1797

Og hans herre ble vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte. Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror.

Like så lite som det kan nytte oss å leve i kjærlighet og forlikelighet med nesten uten fred med Gud, like så lite kan noen tro og trøste seg ved, at han er forlikt med Gud ved Jesus Kristus, så lenge regnskapet mellom ham og hans medmennesker ikke er kommet til rette.
Det regnskap med vår neste som vi taler om her, er ellers av to slags, fordi vi enten kan bli ham, eller han bli oss, noe skyldig.
Om dette siste slags er det blitt talt om tidligere, og vi setter nå det tilfelle, at vi er blitt vår neste noe skyldige ved å ha handlet imot den plikt til kjærlighet som vi har; - det være seg ved ubarmhjertighet - imot det 5te bud, ved urettferdighet - imot det 7de bud, eller ved løgn og baktalelse - imot det 8de bud, da bør vi ikke la det bli ved det, men jo før jo heller gå hen og forlike oss med vår motstander, som Kristus lærer i Mt. 5,25. Vi bør finnes villige til å tilstå vår forseelse etter medtjenerens eksempel i vår tekst.

Er forseelsen begått hemmelig, så bør tilståelsen skje hemmelig imellom mann og mann; men er den begått offentlig til anstøt for hele menigheten, da bør tilståelsen også skje offentlig. Likevel er den blotte tilståelse og beklagelse ikke nok, når forseelsen er slik, at det kan skje erstatning, da bør vi være sinnet som medtjeneren i teksten, som lovte å ville betale alt sammen tilbake. Har vi nemlig skadet vår neste på hans legeme og sunnhet, bør vi finnes villige til å betale de nødvendige omkostninger til hans helbredelse. Har vi fornærmet ham på hans navn og rykte ved falske beskyldninger, bør vi erstatte ham det forlis på ære som han har lidd, ved å ta våre ord tilbake og erklære ham uskyldig. Har vi forgrepet oss på hans eiendeler ved hemmelig eller åpenbar urettferdighet, på en voldsom eller listig måte, må vi ikke bare avstå fra vår begåtte urettferdighet, men også være alvorlig innstilt på å gjøre erstatning for det, om vi nå formår det.
Kan vi ellers vente å komme i nådestand hos Gud, Han som er en hater av all synd og urettferdighet? Eller kan vi med noen grunn begjære og håpe, at Han vil forlate oss de urettferdigheter vi har begått, så lenge vi sitter inne med det urettferdige gods? Uten å elske Gud og hate synden kan jo ingen sies å være omvendt fra synden, og uten omvendelse kan ingen syndsforlatelse skje.
Men kan vel den sies å elske Gud og hate synden, som handler forsettlig imot Hans bud og endatil samtykker i sine begåtte urettferdigheter?
Kan den sies å elske sin neste som vet seg skyldig, at han har berøvet ham sitt og likevel ikke søker mulighet til å gi ham det igjen eller å erstatte ham hans skade? Lærer ikke Skriften med tydelige ord, "at de urettferdige ikke skal arve Guds rike?" Og slike er jo alle de som ikke gjør imot deres neste, det rettferdighet og kjærlighet krever, men forsettlig overtreder den store rettferdighets- og kjærlighetsregel: Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! (Mt. 7,12).

Det urettferdige gods vil derfor bli en forbannelse i deres eie, det vil bli en møllestein om deres hals, som vil senke dem ned i avgrunnens dyp. Skille de seg ikke i tide av med urettferdighets lønn, vil det ikke gå dem bedre enn den gjeldbundne tjener som ble overgitt til dem som piner. Amen. .

Til toppen