Den kongelige mann og hans sønn
Joh, 4 46 - 53

Av E. M. Goulburn

Gud, alles Far, elsker alle mennesker - Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Han sendte sin Sønn for å frelse alle - for forløsningen, for så vidt Hans vilje og hensikt angår - strekker seg likeså langt som menneskeslekten. Derfor, den som ber med den største deltagelse, og den som i bønnen omfatter sine medskapninger i videste utstrekning, han er mest etter Guds sinn. Når han ber har han nøkkelen til Guds hjerte, og derfor nøkkelen til Guds skattkammer. Derfor begynn nå en gang med å be for andre, hvis du ennå ikke skulle være begynt, og foren også med dine bønner - hvor det er mulig og anledning gis - en så kjærlig omhu for deres anliggender, at det kan vitne om dine forbønners oppriktighet.

Be især for dem som har gjort deg urett. Intet bidrar mer til å fremkalle den sinnsstemning, som er nødvendig for å bli bønnhørt.
Det er ikke alltid nødvendig å be om en bestemt nådegave, men bare å nevne din nestes navn for Gud, eller bare å tenke på ham og i oppriktighet anbefale ham i din bønn til Guds nåde og velsignelse. Allerede ved det er mye utrettet, likesom det i mange tilfelle er alt hva vi kan gjøre.

Skulle man ellers inderlig ønske å kunne uttale en bestemt bønn for en eller annen, uten å vite hvilken, da ber man en bønn som til enhver tid gjelder enhver, nemlig om Den Hellige Ånd, - denne gave over alle gaver.
Gud kjenner forøvrig alles behov så vel, at vi fortrøstningsfullt kan be Ham avhjelpe det, slik som Han finner det tjenlig.
Du kan for din venn eller pårørende gjøre samme kjærlige gjerning som mennene i evangeliet gjorde for den verkbrudne, eller som hin kongens mann i vår tekst i dag, - bære ham på bønnens armer, og i hans hjelpeløshet legge ham for Jesu føtter og slik i taushet overlate ham til den uendelige kjærlighets medlidenhet og barmhjertighet.

Har du mange å legge opp til Guds hjerte - foreldre, søsken, medbrødre, venner, barn, gudbarn, herskaper, tjenere, sjelesørgere, menighetslemmer - så stam frem deres navn i enfoldig, stille bønn.

Kristne broder - du vidunderlige Aron - som i gjenfødelsens bad er innvidd til din hellige gjerning, og ikledd Kristi rettferdighet, - glem ikke å feste brystspannet, når du går inn  for å bære frem ditt åndelige offer. Forsøm ikke å vise for Gud, i stillhet, at navnene på alle dem du har kjær, er inngravert i ditt hjerte - vær, så vidt du formår det, en forbeder for alt folket - for om hvilket individ av menneskeslekten kan det sies, at han ikke har noe som helst krav på din deltagelse og kjærlige hjelp?

 Til toppen

Av Honoratus Halling f. 1819

Og i Kapernaum var det en kongelig embetsmann som hadde en sønn som var syk. Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han av sted til Ham og bad Ham komme ned og helbrede sønnen hans, for han var døden nær.

Vi ser i vårt evangelium i dag, kjære venner, et vitnesbyrd om hvordan sykdom og sorg kan bringe mennesket til å søke frelseren, og hvordan Herren vekker og styrker den tro som i begynnelsen bare er svak og søkende.
Ja, her har vi bevis på, at det vi kaller en ulykke for oss, i Guds hånd kan bli et middel til vår sanne lykke.

Hvor ofte har ikke dette vært tilfelle! I hvor mange hus og i hvor mange hjerter har ikke den Herre Jesus vært fremmed og ukjent, så lenge det var medgang og glade dager, og alt gikk som en ønsket. Men så ble gleden forstyrret. Det kom sykdom og død i familiekretsen, eller rikdom ble forvandlet til armod og gleden ble til sorg.

Se, da vaktes tanken om hva et menneske er. Hva dets liv er her på jorden, og hvem det er som holder dets skjebne i sin hånd og styrer alt etter sin velbehagelige vilje. Da vaktes minnet om Ham som alene kan frelse fra nøden og døden og trøste de bedrøvede med salig trøst.

Slik har Han, den kjære frelser, som aldri blir trett av å vekke, kalle og dra de arme syndige mennesker til seg, atter fått inngang i de hus og hjerter, som så lenge var lukket for Ham, og er blitt dem til fred og velsignelse.

Derfor skal vi med oppmerksomt øye betrakte Herrens tilskikkelser, og når de kommer til oss - når sykdommer, timelige sorger og savn rammer oss, motta dem som kall fra Gud til å søke vår rette glede og vår sanne rikdom i Jesus Kristus, vår Herre og frelser.
Vi skulle motta dem med takk og pris, for det er til vår lykke og til vårt sanne vel. De sendes oss av Gud.
Og kan vi ikke motta dem slik når de rammer oss, - akk vi er jo så skrøpelige syndere og vår tro så svak! - så vil den Herre Jesus hjelpe oss, når vi tar vår tilflukt til Ham. Han vil med sitt ord vekke oss til erkjennelse, og når vi holder fast ved Hans ord, å, da vil Han styrke og befeste vår tro på Hans nåde og kjærlighet, og i denne tro er vi salige.
Med denne tro i vårt hjerte har vi kraft til å bære alle livets sorger og savn med frimodighet, og utgangen på alle trengsler skal ved Herrens nåde bli slik, at vi med glade hjerter priser og lovsynger Hans hellige navn.

Jesus sa da til ham: Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro. Kongens mann sier til ham:
Herre. kom ned før mitt barn dør! Jesus sier til ham:
Gå hjem, din sønn lever! Mannen trodde det ord Jesus sa til ham og gikk.

Ennå, da han gikk av sted, ja ennå da han traff Jesus og fremla den bønn til Ham - om Han ville komme ned og helbrede hans dødssyke barn - var hans tro svak og blandet med tvil. Det kan vi slutte oss til av Jesu tiltale til ham: "Dersom dere ikke ser tegn og under, vil dere ikke tro."

Men hans svake og med tvil blandede tro, var likevel virkelig tro, sann tro - det kan vi se av det at han er så ydmyk, og at han helt og fullt finner seg i å høre den bebreidelse som han fikk av Jesus og endatil gjentar sin bønn, idet han - den mektige mann - kaller Jesus Herre, og i stedet for å gjøre innvendinger mot de bebreidende ord - som han visselig følte han fortjente - sier: "Herre! kom ned før mitt barn dør!"
Og da Jesus så sa til ham: "Gå hjem, din sønn lever!" så trodde mannen - står det - det ord Jesus sa til ham, og gikk.
Hans svake tro var altså blitt styrket og befestet.
Slik velsigner den Herre Jesus dem som med sin svake tro og med sine tvil og urolige tanker, begir seg til Ham med sin bønn: "Jeg tror, Herre! Hjelp min vantro," .

Ja, det er sant som profeten Jesaja sier om Ham: "Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal Han ikke slokke. I sannhet skal Han føre retten ut til dem" (Jes.42,3).

Så lenge det er spor av alvor i din sjel, kjære medforløste! så lenge det er gnist av lengsel i ditt hjerte etter å bli frigjort fra vantroen og syndens garn, som du er bundet av, så er det vei for deg til Jesus. Og når du kommer til Ham, svak i troen og vaklende og tvilende, så viser Han deg ikke bort, før din tro er blitt sterkere.
Det kan nok være, at du bare får et bebreidende ord, fordi du ennå er vantro, skjønt du har hatt så rik anledning til å se åpenbaringer både av Hans kraft og av Hans nåde. Men ydmyker du deg under ordet, og lar du, ydmyk og ærlig, sannheten få rett overfor deg og makt over ditt hjerte, så ånder Han på den rykende veke, og den begynner å brenne, - og det knekkede rør forbindes og styrkes, slik at det får en vidunderlig kraft til å kunne bøye seg under livets stormer uten å sønderbrytes. Og du får frimodighet til å tro det ord som Jesus sier til deg - det samme ord som Han husvaler alle dem som er sørgende og bedrøvet med, og gir hvile til de sjeler som strever og har møye.

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

Allerede mens han var på hjemveien, kom hans tjenere ham i møte og fortalte at gutten hans levde. Han spurte dem da om den timen da det var blitt bedre med ham. De sa til ham: I går ved den sjuende time forlot feberen ham. Faren skjønte da at det var ved den samme time da Jesus sa til ham: Din sønn lever! Og han trodde, han selv og hele hans hus.

Da han nå ved erfaringen merket Guds skjulte veier og Kristi allmakt, ble følgen av det, at han trodde med hele sitt hus. Han hadde allerede gjort en god begynnelse til å tro, - men nå ble hans tro uendelig sterkere ved den erfaring av Jesu hjelp, han nylig hadde gjort. 
Hans tjenestefolk fulgte hans eksempel - og måte bare alle gjøre det - da kunne man med største tilfredsstillelse og glede få si: "Som Herren er, så også Hans tjenere."
Dette er hensikten med den erfaring, som Gud lar oss gjøre, at vi ved det skal lære å komme Ham nærmere.  Har noen utstått fare og møye, og slik er blitt frelst ved Guds bistand, så han siden må si: "For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall" (Slm. 116,8), så har han i sine hender en håndskrift, tegnet av håpet med disse ord: Herren skal også hjelpe deg heretter.

Da David ville gå imot Goliat, frarådde Saul ham det og sa: "Du kan ikke gå mot denne filisteren og kjempe med ham. Du er ung, og han er en krigsmann fra sin ungdom av" (1 Sam. 17,33). David påberopte seg da sine seire over løven og bjørnen, som hadde angrepet hans hjord, og tilføyde: "Herren, som har fridd meg av løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg av denne filisterens vold" (1 Sam. 17,37). Det var erfaringen av Guds beskyttelse, som opplivet og styrket ham. En kristen mistviler aldri, når han engang har erfart Guds nåde og hjelp i sin bedrøvelse. Han venter tålmodig, for han vet, at Gud ikke har glemt ham, og at utsettelsen er til hans eget vel.

Akk, hvor lykkelig er ikke det menneske, som i sin sjel virkelig har fornemmet Guds verk og ikke bare lest seg til,, men virkelig erfart hva bot, hva tro, hva rettferdiggjørelse, helliggjørelse, Guds kjærlighet, hjertelig bønn, visshet om nådetilstanden og den evige salighet vil si.
De som er rike på slik kunnskap og erfaring, kan deretter også prøve, hva som er best, prøve, hva Herrens vilje er, og berede sine hjerter like villig i sorgen som gleden. De vet, at det som skjer og møter dem, er til deres beste og forbedring.
Derimot, hvor forherdet er ikke de, som ikke lar seg omvende og påvirke av motgang og ulykker, men i dets sted forherder seg i samme grad, som Guds hånd tukter dem. Hos dem inntreffer, det Jesus sier: "Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte!" (Mt. 11,17).
Gud kan behandle dem godt eller mildt, de forblir likevel i sitt onde sinn, deres hjerter velger stadig avveier. Herrens vei vil de ikke vite noe av. Gjør Gud godt mot dem, så blir de stolte og sikre. Straffer Han dem, så blir de utålmodige og bedrer seg allikevel ikke.
Men den derimot, som er klok, han takker Gud hjertelig for Hans velgjerninger og erkjenner i ulykken Guds skjulte godhet, samt merker, hvor velgjørende den er for sjelen.
Ofte kan det synes, som om Gud ville hjemsøke dem med plager og var likegyldig overfor deres lidelser, men de klager likevel ikke, de fortviler ikke, for de vet, at man skal gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, og at den ujevne vei må betredes så vel som den jevne.

Ulykksalig derimot er den vei, som fører synderen til vellysten, yppigheten og fordømmelsen. Den ligner den vei, som fører forbryteren over enger og blomster til galgen og døden. - Det synes vel ofte, som om Herren avslo de troendes bønn, - men Han gir dem likevel det, som er bedre, enn hva de ba om. Slik gikk det mannen i evangeliet. Han ba, at Jesus ville komme til Kapernaum og helbrede hans syke sønn. Det gjorde vår frelser ikke, Han gikk ikke et skritt fir hans skyld, men lot ham gå alene tilbake. Allikevel viste Han ham en større velgjerning i det øyeblikk Han talte med ham, og gjorde hans syke sønn frisk ved den Guds nåde, som var i Ham, og som formår alt.

Der bør vi ikke finne det underlig, om Guds tanker og veier ikke er våre - "For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker" (Jes. 55,9). 
Det Jesus sier til Peter er nok for oss: "Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere" (Joh. 13,7).

Legg derfor vinn på å erkjenne den evige velgjørers nådige vennlighet og gjør likesom mannen i dagens tekst, - tro på Gud og stol på Hans faderlige ledelse. Ja, tro ikke bare selv, men hele deres hus på den Gud, som er mektig i alt, og som vil og kan deres vel både i tid og evighet. Amen, ja Amen.

Til toppen