20 søndag etter pinse

Det kan ikke noe menneske si. Det gis mange ømme fintfølende fibere i vårt hjerte, som selv den inderligste menneskelige medlidenhet slett ikke forstår å berøre. Men den førstefødte av alle tålmodig lidende, som selv har vandret lidelsens vei, vet hvilke skapninger vi er. Når et trykkende tap ligger på vårt hjerte som en stor isklump, og den mest dyrebare jordiske venn ikke formår å grunne ut hva som egentlig trykker oss, - se, så kan Jesus det, og Jesus gjør det også. Han, som en gang har båret mine synder, la også mine lidelser på seg.

Så vil jeg da under all min bedrøvelse tenke: "Han var bedrøvet," og under all min gråt: "Jesus gråt." - Lenge hadde Israel sukket under trelldommens åk, og Gud syntes ikke å vite om det. Han syntes meget mer å sove likesom Ba'al, - men nettopp da våket Hans medlidende øye med all omhyggelighet, over sitt undertrykte folk. Nettopp da var det Han sa: "Jeg kjenner lidelsene deres."

Ja, undertiden kan det se ut som om Han hadde glemt og forlatt oss, og vel trenger da det angstskrik seg frem av vårt hjerte: "Har Gud glemt å være nådig?" Undertiden lar Han det visstnok skje, at trengselens vann når oss til sjelen, - men Han gjør det bare for å strekke ut sin hjelpende hånd over oss, og kunngjøre for oss sin nådes fylde: Dere vet utfallet fra Herren, for Herren er såre miskunnelig og forbarmende.

Men at Han kjenner våre lidelser, er også en hellig garanti for, at Han ikke tilskikker oss mer og ikke mindre, enn det som er nødvendig for oss. "Jeg vil ikke gjøre aldeles ende på deg, men tukte deg med måte." Slik er alt det Han tilskikker oss, nøye avmålt og viselig inndelt. Det hersker ingen lykke og ikke noe tilfelle, og det er ingen torn for mye og ikke noe overflødig slag. "Han samler våre tårer i sin flaske." Alt er talt, dråpe for dråpe, tåre for tåre, de er en helligdom i vår Guds skattkammer. Troende pilegrim under korset! - er det gått deg likesom et sverd gjennom sjelen, så gled deg likevel. Se hvilken ære, Herren har gjort deg - du er blitt delaktig i lidelsene. Så se da opp til den strålende bue som omslutter den mørke himmel! Jesus, din lidelsens Jesus, din medlidende Jesus kjenner de slag, du blir plaget av, og de tårer som brenner i dine øyne. "Han vil fare ned for å redde deg." .

Deretter gikk Han om bord i båten, satte over og kom til sin egen by. Se, da førte de til Ham en lam mann som lå på en seng.

For sin gikt må han vel ha søkt hjelp hos legene, men det hadde vært forgjeves. For synden visste de heller ikke noe råd, og med det var da jammeren fullstendig. Den arme mann var brudden både på legeme og sjel, og det kaller jeg en riktig verkbrudden. Se, da han ingen hjelp fant på jorden, så vendte den arme mann sine øyne til fjellene, hvor vår hjelp kommer fra, - og dette er Guds fjell. Han hadde hørt om den Herre Jesus, at Han var en mester i å hjelpe. Han hadde hørt om Jesus, at Han ved et eneste ord av sin munn gjorde de halte gående og de blinde seende, de døve hørende og de stumme talende. Han hadde hørt at Han hjalp alle syke som ble brakt til Ham, og aldri viste noen tilbake. Ja, han hadde hørt, at Han drev ut djevler og gjorde døde levende. Dette var hjelpen for legemet.

Men han hadde hørt ennå mer, nemlig at Jesus forkynte evangelium for de fattige, og at Han forlater syndere deres synder, var så vennlig nettopp imot syndere, og at Han heller aldri viste noen av dem bort, men talte det salige ord til dem: "Min sønn, min datter, dine synder er deg forlatt!" Og dette var hjelpen for sjelen.

Kan dere nå undre dere over, at han hadde den inderligste lengsel etter å komme til Jesus? Etter hva han hadde hørt, var Han den som kunne hjelpe ham til legeme og sjel. Og dette trodde han. Slik kommer troen av forkynnelsen, - av det som man hører om Jesus. Det er lykkelige menigheter, hvor det tales om Jesus. Det er de aller ulykkeligste menigheter, som ikke hører noe om Ham.

Slik bæres nå den verkbrudne til Frelseren; - det må ha vært en besværlig og smertefull reise. Ethvert trinn av bærerne er visst gått den syke gjennom marg og ben. Men han akter ikke på det, det går jo til Jesus! Endelig er den forventede by nådd. Men det er som om mannens tro skal bli til skamme. De kunne slett ikke en gang komme til det hus, som Jesus befinner seg i - for ikke bare er dette hus fullt av mennesker, men også på gaten er det stor trengsel av mennesker, slik at et enkelt, sunt menneske, hadde møye med å arbeide seg gjennom. Men for denne syke som lå på båren, var det en fullkommen umulighet. Nå var gode råd dyre. Å vente på gaten, det gikk ikke an: Å vende hjem igjen, det gikk slett ikke an. Men mannen var troende, og troen finner råd. I Østerland er husene flate ovenpå og ikke som hos oss forsynt med skråtak. Derfor kan man spasere oppå husene fra det ene tak til det annet, som om det også oppå husene var en gate. Derfor lar den syke seg bære opp på taket av et hus, som Jesus befant seg i. Og da man hadde brutt hull i taket, kunne man med rep senke båren med den syke ned, slik at den kom til å stå ved Herrens føtter.

Den Herre Jesus har rett når Han sier, at alle ting er mulige for den som tror. Jeg kan tenke meg hvor salig den stakkars verkbrudne må ha følt seg å være, da han lå ved Jesu føtter, og med hvilken lengselsfull hunger, hans bedende blikk må ha skuet inn i den trofaste Herres Jesu øye. Det forekommer meg også slett ikke underlig, at han intet har sagt til Jesus: Mang en syk roper når han kommer til Jesus: O, Jesus! Du Davids Sønn, forbarm deg over meg! Denne verkbrudne sier ikke et eneste ord. Dette kommer av det, at han ser på Jesus, og dermed har han så over all måte nok, at han ikke engang tenker på å tale. Han må ha vært til sinns som et barn som lenge har grått etter sin mor. Nå ligger det i sin mors skjød, da er det ganske stille, og det ser bare inn i hennes trofaste morsøyne. Og denne verkbrudne behøver heller ikke å be med sin røst, hans øyne ber jo, og hans jammerblikk ber, og den nedsenkede båre ber lydeligere enn ord formår. Denne sykes taushet har visstnok vært det lydeligste rop i den Herres Jesu ører. Likeså leser vi, at da Moses sto ved det Røde hav, og Faraos rasende hær var etter ham, og de forferdede israelitter knurret mot ham, da skuet Moses med tause blikk opp til Herren. Og Herren svarte ham: "Hvorfor vil du rope til meg? Si til Israels barn, at de skal dra frem." Hans taushet var det sterkeste rop i Herrens ører.

Den verkbrudne tror. Troen har drevet ham til Jesus, troen har gitt ham kraft til å overvinne alle vanskeligheter, i troen ligger han nå ved Jesu føtter, med troens klare øye beskuer han Herren, slik hjelper da Herren ham fullstendig, og befrir ham fra hans legemlige og åndelige nød. Og merk deg dette. Skal Jesus hjelpe deg, så må du tro. Og hva består da denne forunderlige tro, som er den eneste hånd som kan gripe Jesu hjelp i? - nettopp i den faste overbevisning: Jesus hjelper. Ber du slik i troen, så har du allerede hva du har bedt Herren om, om du enn ikke kan se det minste av det med dine øyne. .

Da Jesus så deres tro, sa Han til den lamme: Vær frimodig sønn! dine synder er deg forlatt!

Den syndige sjels heslighet, nakenhet og urenhet holder ikke den ømme Gud tilbake fra å straks legge sin kjærlighet for dagen og gi den fredskysset.

Kong David slutter den 32 salme, som han omhandler syndenes forlatelse i, blant annet med disse ord: "...den som setter sin lit til Herren (og med botferdig hjerte tar sin tilflukt til Hans barmhjertighet), omgir Han med miskunn."

Det ser vi oppfylt her.
Da vår gjenløser så noen botferdige tanker og lengselsfulle sukk i den verkbrudnes hjerte, sa Han straks til ham: "Vær frimodig sønn! dine synder er deg forlatt!"
Og dette er atter et under av Guds godhet imot de botferdige syndere, at Han ikke alene kan tilgi, men også glemme og elske, - at Han verdiges å gjøre det hjerte, som ofte svært så lenge har vært Satans verksted, til sin bolig og utøser sin kjærlighet i det, - at Han kysser den munn, som så ofte har bespottet Ham, - at Han av hjertet antar den til sin venn, som så lenge har vært Hans fiende, og slett ikke vil komme i hu hans synder, men betrakter dem som ugjorte. Og for at det omvendte menneske ikke skal tvile på det, så gir Han det mange forskjellige indre og uytre forsikringer.

Så snart de første tanker og bevegelser til omvendelse begynner å ytre seg hos synderen, ser Gud dem som hjertekjenner - ja, enda før mennesket selv merker noe til dem, før han selv vet av dem, ser Gud dem allerede, etter den kongelige profets ord: "Du kjenner mine tanker langt fra."

Altså, før de botferdige tanker bryter ut, slik at mennesket selv blir oppmerksom på dem, er de allerede kjent av den allvitende Gud. Og ser Han, at de etter mange års forløp ved Den Hellige Ånds og Ordets kraft vil oppstå hos et syndig menneske, så venter Han på denne tid med stor tålmodighet. Er de nå der, så styrker og fremmer Han dem og hjelper til, slik at de slår ut som en sann og virkelig frukt.

Når da synderen begynner å sukke over sin ugudelighet og å lengte etter Guds hjelp og trøst, så ser den fromme Fader allerede i nåde til ham og hans hjerte og iler ham i møte.

Synden medfører en fordervelse og skrekkelig forandring hos mennesket - av en kongelig prins gjør den en svinerøkter, av en skjønn engel en fæl djevel.
Om enn nå den syndige sjel kommer frem for Gud berøvet all rettferdighet og hellighet, naken, elendig, såret og skjendet, slik at Han vel hadde grunn til ikke mer å erkjenne den for sin, men evig å støte den fra sitt åsyn som et vanartet, forherdet, forløpent barn, så ynkes Han likevel over den. Hans hjerte blør, når Han ser sin skapning i denne tilstand.
Han løper til - den arme, syndige sjel går langsomt, som om den gikk i sand - den kommer med bedrøvet og skjelvende hjerte.
Akk, tenker den, vil da vel den rettferdige og hellige Gud ta imot meg store synder, meg ulydige, ugudelige barn?
Tør jeg våge å komme til Ham, hvis nåde jeg så ofte har foraktet og avslått, hvis gods jeg har forødt og spilt, som jeg så ofte, så ofte har fortørnet med mine forsettlige synder? Hvordan skal jeg torde løfte mine øyne opp til himmelen? Hva skal jeg si og unnskylde meg med? Her håper og tviler den elendige på samme tid. Guds nåde - som lønnlig virker på hans hjerte, drar og lokker og påskynder ham, - men hans besværede samvittighet gjør hans hjerte og ben tunge: Han gleder seg, når et nådeblikk fra Jesu åsyn skinner ham i møte fra det guddommelige ords brennglass, - men betrakter han sine overmåte store synder, så forferdes han, så han skjelver som et aspeløv og ikke kan komme av flekken.

Men Gud, den kjærlige Fader, iler ham i møte. Han er langt villigere til å motta de botferdige, enn de er til å komme til Ham. .

Du har med ditt dyre blod
For meg og alle sonet,
Og gjort fullkommen syndebot,
For evig død oss skånet,
Om vi ei ubotferdelig
I synder oss formaster,
Og forkaster
Vår arv i himmerik
Ved vantro vår og laster.

Og om jeg hadde synder fler
Enn havets sand i mengde,
Og Satan, som min uferd ser,
Med fristelser meg trengte,
I troen ham jeg treder mot
Med Jesu verdskylds både
Og den nåde,
Jeg har i Hans blod,
Som ei har mål og måte.

Disse skriftlærde har sine etterfølgere også i våre dager, for når vi slik forkynner den hele og fulle syndsforlatelse, - når vi slik sier til mennesker: Du får tro at dine synder er deg alltid og fullstendig forlatte, - ja, du får tro det endatil da, når du ligger med sjelen full av smerte over din synd. Når du ligger bedrøvet og engstelig, fordi du har syndet, - du får likevel tro: Jeg har mine synders forlatelse!

Når vi forkynner dette, så er det ikke bare noen, men mange av de skriftlærde i våre dager, som knurrer og sier: Det er gudsbespottelse. De sier, at det er en skammelig tro å forkynne inn i folk. Ja, den lyder høyt i våre dager blant de skriftlærde denne knurring imot troen på den fullstendige syndsforlatelse. Og den lyder sannelig også fra mange av dem, som ikke er skriftlærde. De sier at det er hovmod å tro, at man slik til enhver tid har syndenes forlatelse. Jeg svarer da bare: Det er da en underlig slags hovmod, at vi syndere bekjenner om oss selv, at vi er "unnfanget i synd og fødte i misgjerning," fødte som forbrytere, og at vi ikke fortjener annet enn å straffes med alle de straffer og ulykker, som det er satt for synden. At vi ikke fortjener annet enn alle de timelige ulykker, som kan ramme et menneske på jorden, og ikke fortjener annet enn enn den evige ulykke å komme i helvete.
Men vi tror, at vi har en frelser, som har vært oss så nådig å ta hele straffen på seg og legger hele syndenes forlatelse til oss. - Det er da vel en underlig slags hovmod! - Det er likesom det skulle kalles hovmod, når forbryteren bekjenner: Jeg var dømt til døden, - men jeg fikk lov til å leve av kongens nåde. Hvordan det skal være hovmod, ja, det forstår jeg ikke, det går langt over min forstand og like inn i de presters, som sier det.
Da måtte jo den rette ydmykhet bestå i, at man aldri er riktig viss på, at man har sine synders forlatelse, men alltid går og frykter og bever for Herrens vrede. At man alltid må være halvt engstelig for, at man enten ikke har fått sine synder forlatt, eller at Herren skal ta syndsforlatelsen fra oss igjen, ja, det skulle jo være den rette ydmykhet.
Jeg svarer: Det er da en underlig slags ydmykhet, å vise Herrens nådeord fra seg og si: Jeg tør ikke tro, at det er sant, når Han sier meg at alle mine synder er meg forlatt. Det er da en underlig slags ydmykhet, som består i å vise Herrens nåde ifra seg og si: Jeg tør ikke ta imot den. Jeg tør ikke ta imot det Herren gir meg. Det er likesom det skulle være ydmykhet, når den dødsdømte forbryter på retterstedet hører ordet fra kongen: Du er benådet, du får leve, - og han så ville si: Det vil jeg ikke tro! - Mon det ikke tvert imot skulle være hovmod, å ikke ville ta imot hele vår Herres syndsforlatende nåde? - og mon det ikke skulle være ydmykhet å bekjenne sine synder og bekjenne den straff, man har fortjent, men så med synderens takk og synderens glede ta imot den hele og fulle benådning, den hele og fulle forlatelse? .

Men Jesus så hva de tenkte, og sa: Hvorfor har dere onde tanker i hjertet? Hva er lettest, å si: Dine synder er deg forlatt – eller å si: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus. Og han reiste seg opp og gikk hjem til sitt hus.

La oss nå gi akt på hva Jesus sa til de skriftlærde, som knurret over dette ord om syndenes forlatelse, og hva Han så videre sa til den lamme.
Han sa til dem som knurret: "Hvorfor har dere onde tanker i hjertet? Hva er lettest, å si: Dine synder er deg forlatt – eller å si: Stå opp og gå?" Han ville dermed si at det er like svært - for det er like umulig for mennesker å forlate synder og å få et uhelbredelig menneske til å stå opp og gå. Og Han ville dermed si: Men det er like lett for meg, - og så fortsatte Han: "Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus." Dette er mirakel, at Jesu ord til den lamme hadde en slik makt at det kunne reise det uhelbredelige menneske opp, slik at han som før måtte bæres som et hjelpeløst menneske på sin seng, nå selv kunne bære sin seng og gå som et friskt menneske hjem, - dette mirakel, at Jesu ord hadde denne makt, skulle altså være et vitnesbyrd for den knurrende mennesker om, at Han også hadde makt og rett til å si til et menneske: "Dine synder er deg forlatt."

Og når Jesus nå ser, at det også iblant oss er mennesker som knurrer over det ord om syndenes forlatelse, så sier Han ennå det samme til disse mennesker: "Hvorfor har dere onde tanker i hjertet?" Hva er lettest, enten å si til en synder: Dine synder er deg forlatt, eller å si: Stå nå opp fra de gamle synder du har ligget i, og vandre i et nytt og hellig levnet? - hva er lettest? - ja, Han vil dermed si, at det er like svært og umulig for oss mennesker. Men, kjære venner, det kan Han si som har makten, det kan Jesus si i hjertet til hvert eneste troende menneske. Så snart det tror sine synders forlatelse, så snart det tror den veldige nåde, at det er rettferdig og hellig, så sier Jesus: Stå nå opp fra alle dine synder som du har ligget i, og gå til ditt hus, til ditt hjem som et hellig menneske, og lev som et hellig menneske også i hele ditt ytre liv.
Det sier Han der inne i hjertet til enhver som tror sine synders forlatelse, - Han sier: Stå nå opp, du som før har ligget i det syndige hovmod, og gå bort fra det alt sammen, vandre som et hellig, ydmykt Guds barn, slik at hele verden kan se forandringen. Det sier Han inne i hvert et troende menneske: Stå nå opp fra alle de gamle vellyster som du før har ligget i, stå opp fra det gamle fråtseri og den gamle drukkenskap, stå opp fra den gamle hor og utukt og alt det øvrige vellystige vesen som du har ligget i, og gå bort fra det alt sammen, vandre som et helt nytt, hellig menneske, slik at hele verden kan se forandringen. Det sier Han inne i det troende menneske: Stå nå opp fra den gamle gjerrighet som du før har ligget i, og gå bort fra alt det vemmelige vesen, som et nytt, hellig menneske, slik at det kan ses og kjennes at alle dine penger nå er blitt til småting, og at de har tapt hele den veldige verdi de før hadde for deg, - det sier Han inne i det troende menneske: Stå nå opp fra den gamle løgn og alt det gamle uærlige vesen som du før har ligget i, og gå bort fra det alt sammen i et helt nytt, hellig liv, som et ærlig, sannhetskjærlig menneske i alle deler, slik at hele verden kan se forandringen som er skjedd med deg, - sier det inne i det troende menneske: Stå nå opp fra all den gamle vrede og all den gamle ondskap som du før har ligget i, og gå bort fra det alt sammen som et kjærlig, mykt og mildt menneske, slik at hele verden kan se forandringen som er skjedd med deg.
- Det sier Jesus her inne i hvert troende menneske som tror sine synders forlatelse, og Han sier det slik, at de troende ikke kan bli liggende i de gamle synder, ikke kan annet enn stå opp og gå bort fra dem. - og, kjære venner, det, sier Jesus, skal være til et vitnesbyrd for de knurrende mennesker om, at Han, som har en slik makt til å få sine troende til å stå opp fra de gamle synder, Han har også makt til å si til mennesker: "Dine synder er deg forlatt!" .

Og han reiste seg opp og gikk hjem til sitt hus. Men da folket så det, ble de grepet av frykt, og de priste Gud som hadde gitt mennesker så stor en makt.

Folket hadde øyne til se Herrens undere, men ikke de lærde; de kunne lukke øynene for ikke å se det og ikke å tro.
Hvor lykkelig følte ikke folket seg, idet de så den verkbrudne virkelig stå opp, ta sin seng og sin bærebåre opp og å gå munter og glad hjem med dem - på et ord i fra Jesu munn! Som Han sa det, så gjorde Han det. Folket gledet og forundret seg ikke bare for den helbredes skyld; men det priste overhode Gud, at Han hadde gitt menneskene eller et slikt menneske en slik makt, at Han hadde sendt en slik makthaver eller undergjører til verden, som kunne ta bort synd og sykdom bare med et ord.
Dette er den største velgjerning av Gud. Hva var vi, om det ikke var noen Jesus? Hva hadde vi, om vi ikke hadde noen frelser - ingen syndeutsletter, ingen syndervenn? Om en endatil kunne ta bort alle legemlige sykdommer og skrøpeligheter, selv den timelige død, men ingen kunne utslette og ta bort synden, skylden, straffen, fordømmelsen, lovens forbannelse, Guds fortjente vrede, dommen og helvete, som truer synderen - hva ville det bli av alle mennesker? Derfor er Jesus ikke bare som undergjører, lærer og forbilde på dyden, så kjær og dyrebar for oss, men mye mer som syndeutsletter, forsoner og forløser fra døden og djevelen, fra dom og helvete, som vår rettferdighet, saliggjørelse og løsepenge, vår eneste tillit og styrke, vårt eneste formål. vårt A og Å, vår tros opphavsmann og fullender, Veien, Sannheten og Livet, uten hvilken vi ikke kan komme til Faderen. Alt det som kalles menneske, burde glede seg med dette folk og prise Gud for, at Han har sendt oss Jesus og gjort Ham til frelser, til visdom, til rettferdighet, til helliggjørelse og forløsning for oss; prise Ham for at Han har lagt alle våre synder på Ham, slik at vi kan ha fred og få legedom ved Hans sår. Amen. .