Julesiden

Se, din konge kommer
Mt. 21, 1 - 9

Av Johan Arndt 1555 - 1621

Denne trøstelige adventsfest minner oss om den sanne lovede Messias' legemlige, nåderike komme, som de kjære fedre og profeter med slik hjertelig lengsel og glede ventet på. Og  som de har sunget så mange herlige spådommer og salmer om. Spådommer og salmer som nå alle er oppfylt.

Men har de gledet seg over Hans komme, hvor mye mer skulle da ikke vi av hjertet trøste og glede oss over Hans nærværelse? Hvor mye mer skulle ikke vi av hjertet be, at Han også måtte oppfylle sitt åndelige komme i våre hjerter, slik at vi med glede kan vente Hans siste komme, og også på hin dag få komme i Hans herlighetsrike på den andre siden.
Dersom Han ikke først kommer til oss med sin fornedrelse og ydmykhet, så kan ikke vi komme til Ham i Hans herlighet.

Jo prektigere og herligere denne verdens konger kan vise seg for sine undersåtter, desto større anseelse får de av alle og enhver. Selv om dette nå har en stor anseelse i verdens øyne, så er det likevel intet i Guds øyne, for det som er høyt for verden, er en vederstyggelighet for Gud. Men det som er i dypeste ydmykhet, er høyt for Gud. Og likesom den største prakt har den største anseelse for verden, slik har den dypeste ydmykelse den største anseelse for Gud. Den aller ydmykeste er for Gud den aller høyeste. Derfor, den som vil være stor i himmelen, den være liten og fornedret på jorden.

I slik dyp ydmykelse ville nå Messias og verdens frelser åpenbare seg, slik at man av dette tegn kunne se, at Han var den høyeste i himmelen, da Han var den mest ydmyke på jorden.

Ved Kristi ydmykhet måtte vår hofferdighet sones.
Men nå kunne noen si: Hva har da beveget Guds den aller høyestes Sønn til en slik dyp ydmykelse? To ting: For det første vårt fall, og for det annet vår trøst. Først fordi mennesket ved den største hofferdighet, nemlig at han ville være Gud lik, falt fra Gud, derfor måtte han ved den dypeste ydmykelse, bli forent med Gud igjen. I denne sin Sønns hjertelige ydmykelse hadde nå Gud et velbehag, og derfor roper Han fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag." Og til denne hjertelige ydmykhet henviser Guds Sønn oss, når Han sier: "Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet."
Ettersom Kristus ved ydmykhet skulle forsone mennesket med Gud Herren, så måtte også alle Hans gjerninger være ydmyke, og derfor er også Hans legemlige kommes åpenbaring skjedd i så stor ydmykhet, som dagens tekst bevitner.

Den andre årsak til Hans ydmykhet er vår trøst, at vi ikke skulle frykte for Ham. Derfor roper Han: "Kom til meg, jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." Og det heter om Ham: "Se det Guds Lam, som bærer verdens synd." Akk! hvem skulle frykte? I ydmyke gjerninger er Guds makt. Men nå skulle Han åpenbare seg for verden, og i særdeleshet for det jødiske folk som en konge, - vel ikke som en verdslig konge, men som en nådekonge. Derfor måtte Han dra inn i den kongelige stad Jerusalem. Men da Hans inntog skulle skje i ydmykhet, og Han dog allikevel skulle være en konge, så måtte det også ved dette ydmyke inntog være kongelig makt, majestet og herlighet, vel ikke på verdslig, men på himmelsk måte.

Derfor finner vi tre slags kongelig herlighet ved dette inntog: Først den kongelige befaling til Hans disipler, og hjertenes lydighet. For det annet, den profetiske spådom om denne konge og Hans inntog, som aldri er blitt noen verdslig konge til del, nemlig at en profet har forutsagt hans hylning og inntog. For det tredje, den kongelige ære i "Hosianna." Dette ydmyke legemlige  komme er nå et vakkert speil på, at Han også på åndelig vis slik vil komme saktmodig til oss i våre hjerter og ikke forskrekke oss. "Se, jeg står for døren og banker, om noen hører min røst og lukker opp døren, til ham vil jeg gå inn og holde nattverd med ham og han med meg."

Akk! La da den vennlige Herre, din konge, ikke stå utenfor, men lukk opp snart for Ham ditt hjertes dør. .

 Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler avsted og sa til dem: Gå inn i landsbyen like foran dere. Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den. Løs dem og lei dem hit til meg. Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren har bruk for dem! Da skal han straks sende dem.

La oss nærmere betrakte denne vakre historie. Jesus var med sine disipler på veien til Jerusalem. Ved Oljeberget var en by som p.g.a. de mange fikener som vokste der, hadde fått navnet Betfage, - det er fikenhus.

Før Jesus kom til denne byen, gav Han to av sine disipler et besynderlig ærend. Hvem disse disipler har vært vet jeg ikke, for Bibelen nevner ikke deres navn. Vil dere vite det, så vent til dere kommer til himmelen, der kan dere få vite det, for der kan dere selv spørre disiplene om det.

Men ærendet som Jesus gav dem, kjenner jeg, for det er nettopp dette vår tekst omtaler, og jeg har sagt, at det var et besynderlig ærend. Den Herre Jesus sier nemlig: "Gå inn i landsbyen like foran dere. Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den. Løs dem og lei dem hit til meg. Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren har bruk for dem! Da skal han straks sende dem." 
Jeg er overbevist om, at hvis disse disiplene hadde villet handle etter deres fornuft, ville de aldri ha gått inn i landsbyen, fordi det hele måtte  synes urimelig for fornuften. Da hadde det første spørsmål vært dette: Kan da Jesus se like gjennom Oljeberget, slik at Han vet hva som foregår der inne i Betfage? Vi skal der finne en eselhoppe med sitt føll, men hvorfra vet Han da, at det står en eselhoppe med sitt føll der? Og når vi virkelig går hen så står vi der. Eselhoppen og hennes føll tilhører jo ikke oss. Hvordan kan vi da løse dem og føre dem hit? Og vil han tåle det, han som eier dem? Vil han ikke anse oss som tyver, som vil stjele hans eiendom fra ham? Om det nå enda var en bekjent! Hvis vi nå virkelig gikk hen og traff en ukjent mann og også virkelig sa til ham: "Herren har bruk for dem," så vil vi likevel kunne få det svar: Jeg kjenner verken dere eller deres Herre, derfor gå bare hen dit dere kom fra. Og så ville vi komme til å gå bort igjen som narrer.

Slik ville disiplene ha talt, dersom de hadde handlet etter fornuften. Og dere må selv si, at etter fornuften kunne de ikke annet. Men der har dere straks igjen et tydelig bevis på, at i vår kristendom har fornuften intet å gjøre, men at det er bokstavelig sant hva apostelen Paulus sier: "Vi må ta vår fornuft til fange under troens lydighet."

La fornuften pløye og plante, kjøpe og selge, bygge hus og for min skyld gjerne jernbaner og dampkjeler, men vil den gå videre og innlate seg på religionene, da sier jeg kort og godt: "Skomaker bli ved din lest!" I kristendomssaker gjelder alene Guds ord, og det må tros.

Slik handler disiplene. De tror ordet som Jesus har sagt dem ubetinget, fordi Jesus har sagt det. Om Kristi befaling forekommer dem klok eller tåpelig, fornuftig eller ufornuftig, det er dem det samme. Jesus har befalt det, og på denne Hans befaling går de igjennom tykt og tynt, blir eseldrivere, eller hva Herren ellers vil gjøre dem til, enten de blir utledd og foraktet for det eller ikke. Jesus har sagt det, og det er nok for dem til ubetinget å lyde.

Å, hvor stor, hvor ubeskrivelig stor og opphøyd må den Herre Jesus ha vært for deres øyne og i deres hjerter, når de slik uten å spørre, uten å tvile og uten i minste måte å betenke seg, øyeblikkelig og ubetinget gjør hva Jesus sier, bare fordi Han har sagt det. Så opphøyd står Jesus for dem. Med så fullkommen hjertets hengivelse elsker, ærer og stoler de på Ham. Han kan ikke ville befale annet, enn det som er klokt, hellig og godt. Og det har de sannelig ikke angret på, at de har handlet slik, for da de går hen, finner de bokstavelig alt nettopp slik ordnet, som Jesus har sagt dem. Og deres tro blir ved det mektig styrket, deres kjærlighet og tilbedelse ennå større og inderligere, for de hadde nå igjen erfart det, at man kan stole ubetinget på Jesus, og at lydighet mot Hans ord er den aller største klokskap.

Og slik lydighet er vi Jesus skyldige, mine kjære, for Jesus er vår konge. Jesus er den himmelske konge, den sanne konge, som aldri kan feile og aldri villede, fordi Han er Gud over alle ting, høylovet i evighet.

Av det kommer også disiplenes ubetingede, punktlige og glade lydighet. Jesus er sann Gud, derfor vet Han jo også hva som foregår i Betfage. Derfor leder Han også alle menneskers hjerte som vannbekker. Derfor kan Han også bare befale det som er godt og gagnlig. Derfor går de hen på Jesu ord. Og vi har allerede sett, hvordan de finner alt nettopp slik som Han har sagt.

Å, mine kjære! det ligger en ubeskrivelig glede, en uutsigelig salighet i å ha en slik konge som Jesus er. En som man slik i fullkommen hengivelse kan elske, ære og tilbe, som man så ubetinget kan forlate seg på, og med hvem man alltid er så vel bevart, når man adlyder Ham.

Sannelig sier jeg dere, denne min kjære konge, Jesus Kristus, gav jeg ikke hen for den hele verden. I Ham alene er all salighet. Man må bare ha erfart hvor godt man har det hos en slik konge, og da går man ikke bort fra Ham igjen, men blir hos Ham og følger Ham i liv og død. .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på trelldyrets fole.

Han er kommet slik som Han har lovt og forkynt - saktmodig.

Hans fødsel, Hans barndom, Hans trettiårige ubemerkede liv i den arbeidsomme tømmermanns hytte i det stille Nasaret, var ikke alt dette fullt av saktmodighet og ydmykhet? Hele Hans offentlige liv fra ørkenen og Jordan av inntil korset på Golgata, var det ikke lutter saktmodighet og kjærlighet mot alle Han gikk iblant, selv mot sine bitreste fiender?

Hans marterdød på korset, Hans lidelser i Getsemane, Hans fremstillelse for prestenes, Pilatus' og Herodes' domstol og Hans gang til døden, var ikke alt dette fullt av saktmodighet og ydmykhet? Og var Han etter sin død, i sitt nye oppstandne liv annerledes? Annerledes de førti dager etter påske? Å nei! Slik kunne man ønske seg det alltid, som om det var de førti dager etter påske.

Men det som mest skulle glede oss, er at Han nettopp var mest saktmodig og kjærligst mot syndere - fordi for disse er egentlig Guds saktmodighet og kjærlighet blitt menneske i Ham, for disse er Han fortrinnsvis kommet til verden. Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse, ikke rettferdige, og for å søke det fortapte.

Hvorfor kom Han i Sakkeus' hus? Hvordan kom Han denne synder i møte? Hvorfor så Han opp til ham i treet? Hvorfor innbød Han seg selv til ham? Hvordan lot Han ikke Sakkeus' hus oppleve frelse? Hvordan forandret Han ikke denne synders hjerte og vesen, med sitt komme til hans, synderens, hus, slik at han ble en av Guds hellige og elskede! Hvor gavmild ble ikke den gjerrige! Hvor rettferdig den urettferdige! Hvilken hellig ble ikke tolleren ved Jesu komme!

Hvordan kom Han ikke i fariseerens hus bare for blidt å belære ham og for med guddommelig vennlighet og kjærlighet å benåde og saliggjøre synderinnen ved sine føtter! Hvor himmelsk mild redder Han ikke den kvinne som var grepet i hor, ut av sine anklageres hender!
Hvordan kom Han til tolleren Matteus? Hvordan bærer Han seg ad med ham? Et mildt ord: "Følg meg!" er nok til å omskape synderen og tolleren til en disippel, et vitne, en apostel og himmelens utsending, slik at han straks står opp, forlater alt og følger etter Jesus.
Hvordan kom Han til de tre søsken i Betania? Han sitter iblant dem som en venn blant venner. Hvor høyt elsker Han dem ikke alle, så forskjellige deres karakterer enn er! Han sier enhver, det som er nødvendig for ham.
Hvordan sto Han ikke siden med tårer ved Lasarus' grav, og kaller den døde tilbake til livet!
Hvordan tiltaler Han Judas, han som forrådte Ham, idet han gav Ham det falske kyss? Hvilket saktmodighetens og kjærlighetens ord til et slikt falskt menneske: "Venn, hvorfor er du her?"
Hvilket svar kan tyven og morderen på galgen vente av sin medkorsfestede frelser for sin bønn om å tenke på ham i sitt rike? Intet annet enn den kjærlige, umiddelbare bønnhørelse: "I denne dag skal du være med meg i Paradis."
Hvordan møtte Han dem, som kalte Ham Be'elsebul? Blidt svarer Han uten vrede og trette: "Jeg er ikke besatt! Men jeg ærer min Far og dere vanærer meg." Og da de lette opp steiner, kastet Han ikke på dem, men Han, den saktmodige, skjulte seg og gikk bort.

Og hvis man vil se Jesu saktmodighet i den skjønneste skjønnhet og guddommelig milde skikkelse, så betrakt Ham i Hans siste lidelse, midt iblant sine fiender. Ved forhøret for domstolen, ved soldatenes forhånelse, ved tornekroningen og hudstrykningen, ved Hans korsgang gjennom Jerusalems gater til Golgata, på korset selv, og hør Ham be for disse mennesker: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!"

Og Han hadde disipler som Han hadde elsket så høyt, og som i Hans nød hadde forlatt Ham og fornektet Ham, og sverget på at de ikke kjente det menneske. Og likevel, hvordan så Han på den falne Peter? Hvordan kommer Han ikke, den saktmodige, til dem alle etter oppstandelsen, etter seieren! Han tenker ikke mer på deres synder og utroskap. Han står tidlig opp, for vennlig å hilse dem som sine brødre, og endelig viser Han seg selv for den ene etter den andre, og for dem alle på en gang, og "straffen" er: "Fred være med dere!"

Likevel, den saktmodige kan også skjelle, skjelle på sine disipler, da de gikk til Emmaus og lot hodene henge og ikke trodde Hans forutsigelse, ikke trodde Skriften, ikke trodde dem av deres venner, som sa: Han er oppstanden. Da skjelte den saktmodige, men likevel slik, at hjertene brant i dem. Og Han går inn med dem i deres hytte, bryter brødet med dem og åpenbarer seg for dem, slik at de blir likesom henrykte, og visst nok aldri ville gitt bort den refselsen over deres vantro, for all verdens gull.

Enhver, som ennå vil utmale seg bildet av den saktmodighet, som Jesus er kommet med, vil finne stoff nok til det i de hellige evangelier. Og hvem skulle ikke ville gjøre det for å bli rett levende overbevist om, at ikke bare ved Hans inntog i Jerusalem på en aseninne, men gjennom hele Hans liv, ble det herlig oppfylt som var sagt ved profeten, som sier: "Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg saktmodig!" Likesom Han engang kom saktmodig til sitt folk Israel, slik kommer Han ennå saktmodig hver dag til alle som vil motta Ham.

Han har sagt: jeg kommer til dere, jeg vil ikke forlate dere farløse - jeg er hos dere alle dager inntil verdens ende, jeg står for døren og banker, og den som hører min røst og lukker opp for meg, til ham vil jeg gå inn og holde nattverd med ham.

Ja sannelig, Han kommer til ethvert hjerte, så visst som Han vil, at alle mennesker skal bli frelst. Så visst som Han er kommet til verden og er død for syndere.

Han overser ingen. Han er ennå i dag slik sinnet mot alle nålevende, som Han var sinnet mot alle dalevende. Han søker ennå den dag i dag å gjøre alle syndere salige, og innbyr dem til seg, for at de må ta imot nåde av Ham. Enhver Sakkeus, fra hvilket tre han enn ser seg om etter Ham. Enhver Magdalena, som kaster seg ned for Hans føtter. Enhver røver, som ber Ham om å tenke på seg, i Hans herlighet. Enhver Peter som bittert gråter over sitt fall og begjærer tilgivelse og himmelriket av Ham. Enhver syndespedalskhet, enhver sjeleblindhet, enhver hjertets sykdom, helbreder Han. Enhver død oppvekker Han av syndens grav, enhver djevel driver Han ut av sjelen, enhver sorg og byrde tar Han ennå bort fra alle dem som tar imot Ham - som tror.

Å visselig, Han kommer, Han kommer til deg. Han har sikkert allerede ofte vært der og banket på, har ropt i din sjel: "Den som tror på meg, har evig liv! Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut. Den som hører mitt ord, han er det som elsker meg, til ham vil jeg komme med min Far, og ta bolig hos ham." .

Til toppen

Av G. Janzon

Din konge kommer.

Ja, også til deg, kjære tilhører! er Han kommet - også for deg har Han lidt. Skulle Han da ikke også la deg vite det?
Skulle Han, den kjærlige, ha kunnet la deg gå så mange år uten å la deg vite hva Han har gjort for deg.
Akk, husk at Han, da du ennå var et barn, har latt deg lære, at Han har forløst "deg fortapte og fordømte menneske."

Jo, sier du, det var en barnelærdom, som ikke gikk til hjerte - det var ille, - men slikt hender, for endatil barna har ofte et hårdt, ja stundom et forstokket hjerte.
Men forkast iallfall ikke de mange års erfaring, som du har opplevd.

Hva var det som gjorde at du ofte vantrivdes, selv om intet manglet deg i det timelige? Var det ikke samvittigheten, som rystet de lenker som du lå fengslet av synden i?
Hva var det som gjorde at du ved en minneverdig anledning hørte et Guds ord, som gjorde deg tankefull og forlegen?
Jo, Jesus ville komme, men ble ikke mottatt, fordi du i din lettsindighet fant det rådelig å være den du var.
Hva var det som gjorde at når det gikk deg så vel i verden, var du likevel aldri riktig lykkelig, men din ånd higet fremad til andre innbilte goder?
Jo, Jesus ville komme. Han ville først vise, at Han alene kan gi lykke og velvære.
Hva var det, som gjorde, at du hadde slik motgang i verden, at nøden ble din ledsager?
Jo, Jesus ville vise deg hen til et bedre rike, en større rikdom, idet Han ville by deg seg selv. Det var Ham som lot deg oppleve denne dag, for at du på ny skulle høre og kanskje ta til hjerte, at Han kom til Jerusalem og ble der både ille og vel mottatt.

Svar meg på din samvittighet: Har Jesus aldri villet komme til deg, for å bo og virke i ditt hjerte?
Du kan ikke nekte det: "den eller den gang følte jeg en rørelse, en vekkelse."
Har du ingen omgang med Jesus, så er dette et bevis på, at Han da ikke er blitt mottatt - for visselig var det alvor fra Hans side.
Og når du nå har oppført deg slik mot Guds egen Sønn, da er du så stor en synder, at et Guds barn kunne bli redd for deg. Du høflige, kjekke, dannede, belevne menneske, hva hjelper deg nå all din levemåte og dine fine sæder? Hjelper det deg inn i Guds rike, når du har oppført deg så uhøflig, så fornærmelig mot Guds egen Sønn? Nei, i evighet aldri.
Du er i en ytterst farlig stilling og kan alene hjelpes ved å åpne ditt hjerte for den kommende Jesus.
Det vil bli deg hårdt å fremdeles stampe mot brodden. .

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus hadde pålagt dem. De hentet eslet og folen, og la kappene sine på dem, og han satte seg på dem. Mange i den store folkemengden bredte kappene sine ut på veien, andre hogg grener av trærne og strødde på veien. Folkemengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte og sa: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

Det var et rørende syn å se den Herre Jesus fem dager før sin død holde sitt inntog i Jerusalem, omgitt på alle kanter av tusener av mennesker, som fylte luften med dette rop: "Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste."
Når jeg tenker på det høytidelige rop, som hørtes ved frelserens inntog i jødenes hovedstad, så er det ikke underlig, at tanken føres hen på hvordan troende sjeler møter Jesus med sitt ydmyke hosianna på denne kirkeårets første dag. Hosianna er et hebraisk ord, som på vårt språk betyr: Hjelp du!
Min hensikt er nå å betrakte hosianna som en bønn, kommet fra en troendes hjerte og liggende på deres lepper. De roper også sitt hosianna, hjelp Herre Jesus, i dette kirkeår - ja dette roper de, så det gir gjenlyd i det høye, dette roper de, så det høres helt oppe i himmelen.

De be: Hosianna! Hjelp, Herre Jesus, så sovende syndere må våkne i dette kirkeår!
Det er farlig å sove i et værelse, når det brenner i huset, for hvis den, som sover der inne, ikke våkner, står opp og kommer seg ut, så kan den ulykke ramme ham, at han brenner inne.
Men du ugudelige, du uomvendte synder! så skrekkelig dette er, så er likevel din tilstand tusener ganger skrekkeligere - for våkner ikke du opp av din syndesøvn, mens nådetiden varer, står du ikke opp ved en sann forbedring, kommer du ikke ut av verdens stand ved en levende tro, så ender du i den ild, som brenner og aldri slukkes. En slik fare svever daglig over ditt hode. Det er bare et skritt mellom deg og den evige død. Om Gud i sin strenge rettferdighet klippet av din livstråd i denne stund, så lå du - ja hvor lå du? Akk, du lå i helvete, i pinen, hvor den rike mann våknet for sent, og begynte med jammerskrik, som aldri ender. Bever ikke alle dine lemmer, du sikre synder, når du leser dette? Skjelver ikke ditt kjød? Forskrekkes ikke din sjel, når jeg beskriver din sjelenød? Nei, ulykkelige! du sover og mener, det er ingen fare. Du sier i ditt hjerte: "Jeg skal ikke rokkes! Gjennom alle slekter skal jeg være fri for nød" (Slm. 10,6).
Når du får velmente advarsler gjennom Guds hellige ord, så slår du dem hen i været og fortsetter freidig din gang på fortapelsens vei. Når dine lærere sier deg, at du med dette uomvendte hjerte og med denne syndige livsførsel til slutt blir fordømt, så forbitres du over denne sannhet, og i din blindhet trøster du deg med det falske håp, at du skal bli salig like så vel som de omvendte Guds barn. Du går daglig på helvetes ytterste skrent. Men mon du er redd? Å nei, "du lever dine dager i lykke, og i et øyeblikk farer du ned til dødsriket" (Job 21,13).
På selve avgrunnens rand er du munter og glad, selv om det er underlig, at du kan ha en glad dag i denne verden - for hva glede bør vel den kunne ha, som har en evig fordømmelse i vente i samme øyeblikk han går ut av verden? Så stor, så fryktelig er din fare.
Av slike sovende syndere er hele verden, hele kristenheten full. De fleste av våre kristne har sovet bort både det kirkeår, som er gått, og kanskje mange andre i denne syndens søvn, og de er så ulykkelig blinde, at de akter å sove samme søvn i det kirkeår, som er begynt i dag.
Men i dag, i dag treder de troende hjerter frem for nådens trone. Der roper de likesom folket, som gikk foran og fulgte etter den frelser som red på eselet, hosianna, sier de, hjelp du, hjelp Herre Jesus, så sovende syndere må våkne i dette kirkeår!

Å, du aller høyeste Herre Gud! Vekker ikke du dem, så sover de til luene i pinens sted lærer dem å våkne.
Her er en alminnelig søvn i hele vår fattige kristenhet. Den åpenbare synder sover, og midt i sine største synder tror han om seg selv, at han kommer til himmelen. Herre Jesus! vekk ham! Den forblindede verdenstrell sover, og selv om han setter mer pris på jord og støv enn  på Gud og sin salighet, så tenker han allikevel, at himmeriket skal høre ham til. Herre Jesus! vekk ham i dette kirkeår! Den lettsindige, som bedrar seg selv, sover - han tror seg å sitte i frelserens skjød, og dog sitter han i djevelens klør. Herre Jesus! vekk ham i dette kirkeår! Den selvrettferdige usling sover, og selv om han ikke ved troen er ikledd rettferdighetens kappe, tenker han allikevel, at han er velkommen til det bryllup, som kongen gjør for sin sønn. (Mt.22). Herre Jesus! vekk ham i dette kirkeår! Ja, hosianna, hjelp du, som alene kan hjelpe, så de tungt sovende syndere, som ikke ble vekket i det år som gikk, må våkne, besinne seg og gjøre bot i dette kirkeår!

De troende også be: Hosianna! hjelp, Herre Jesus, så oppvakte og botferdige syndere må komme til full omvendelse i dette kirkeår!

Oppvekkelse, oppvekkelse er det første, som skal foregå i sjelen, når den kommer på bedringstanker.
Å synder, mens nåden kan fås, mens tiden varer, og før evigheten er over deg: Måtte din sovende samvittighet våkne! Det vil si, måtte du i nådens lys får se, at din dyrekjøpte sjel er i fare. Nå har Satan lukket dine øyne så fast til, at du ikke merker den fare du er i. Den Hellige Ånd må åpne dem, og får Han det, så blir det ditt første rop: Å se, hvor er jeg? Jeg trodde det ikke var noen fare med meg. Og se, himmelen over meg er vred - helvete under meg er åpent. Akk, hva er det for en vei jeg går på? Å, ve meg, der borte tar veien slutt og den ender i en sjø, som brenner med ild og svovel. Store Gud, aldri hadde jeg trodd, at min tilstand hadde vært så farlig, hvis ikke din Ånd hadde vist meg det.
Men akk! mange, mange sjeler er slik rørte av Gud og er likevel aldri blitt vekket opp - mange er vekket opp og er likevel aldri kommet til en rett anger over synden, og mange har stanset ved angeren og ikke trengt seg frem til full tro og omvendelse.
Mange av de folk, som omga frelseren ved Hans inntog i Jerusalem, var også til å begynne med rørte og vakt av Den Hellige Ånd. Det var ingen annen enn Den Hellige Ånd, som lærte dem til med slik brennende iver å rope: "Hosianna, Davids sønn!"
Slik ropte de palmesøndag, men akk, langfredag ropte mengden ikke hosianna, nei da skrek de av full hals: Bort med Ham! bort med Ham! Korsfest Ham! Deres samvittighet var våken, deres sjeler var beveget, deres bedring begynt på palmesøndag, - men fem dager senere var samvittigheten sovnet inn, hjertene forherdet og alle bedringstanker forsvunnet. Kjenner dere ikke dere igjen i denne beskrivelse, dere ustadige syndere? Slik er det jo med dere. Hvor mange ganger har ikke deres hjerter vært beveget under en preken og under en sykdom, og deres samvittighet for en del våknet - da hadde dere en stund ropt: Hosianna, Herre Jesus, hjelp meg! Men hvor lenge har det vart? Akk, skam dere over deres ustadighet nå, da jeg gjør dere oppmerksom på det. Når prekenen er til ende, eller når dere er blitt friske igjen, så har dere jaget den gode følelse, og man har sett dere like så harde som før. Slik har dere vært i det nylig avsluttede kirkeår, og dere begynte det nye med lignende tanker. Akk, dere troende Guds barn, som har fått nådens og bønnens Ånd, innfinn dere for Guds troen med deres hjertelige forbønner og rop med det ropende folk i dagens tekst: Hosianna, hjelp Herre Jesus, slik at de, som er rørte av din nåde og vakte av din Ånd, men ennå ikke er gått fullkomment over fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud, hjelp Herre Jesus, at de må arbeide på sin salighetsdag med mer alvor i dette, enn de har gjort i det kirkeår, som er gått! Hjelp, Herre Jesus, alle dem, som i siste kirkeår likesom har stått på skilleveien og vurdert om de fremdeles skal være i verdens tjeneste eller ta tjeneste hos Gud. Gi disse vaklende sjeler e så kraftig slag i år, at de ikke en eneste dag lenger våger å utsette sin flukt fra Sodoma. Overbevis dem, Herre Jesus, at de kan komme til å halte så lenge til begge sider, at himmel og salighet går tapt og aldri mer er å gjenvinne. Hosianna, hjelp til det du Herre Jesus, som gjør all den hjelp, som skjer på jorden.

De troende be videre: Hosianna! hjelp, Herre Jesus, så dine omvendte barn må vinne en merkbar fremvekst i nåde i dette kirkeår!

Selv om en sjel engang ved omvendelsen og troen er blitt et Guds barn, så er det allikevel en sørgelig mulighet for, at den kan miste dette barneforhold og falle fra nåden. Akk, overmåte mange har begynt i Ånden, men fullendt i kjødet. Mang en, som allerede var på livets smale vei, har veket fra den og igjen gått inn på den brede vei, som fører til fortapelse. Mange har hatt troen og en god samvittighet, og har kastet det fra seg og lidt skipbrudd på troen. 
Troen er likesom en dyrebar drikk og en god samvittighet er likesom et rent glass. Skal drikken vedbli å være god, så må glasset holdes rent. Skal troen bevares, så må ikke samvittigheten tilsmusses og såres. Den gode samvittighet sier likesom uavlatelig: Gjør meg ikke skade, ikke skitne meg til. Lyder ikke sjelen disse påminnelser, så blir den sannelig skipbrudden. Troens skip får skade, og saligheten går tapt til slutt. Dette har hendt mang en omvendt sjel. Gud gi, at det ikke må hende noen i det nye kirkeår!
Akk, kjære sjeler! Dere som ennå står i nåden! Legg vinn på å vinne en merkbar fremvekst i nåden i dette år. Den arrige avgrunnsløve, Satan, brøler daglig og søker oss, som Peter sier. Han er engang blitt drevet ut av deres hjerter, ved den sanne omvendelse, men vel forsøker han, om det er noen mulighet for ham til igjen å komme inn.
Derfor: vær edrue og våk og stå djevelen imot, så skal han fly for dere. Dere lever i en forførerisk verden. De ugudelige benytter både forlokkelser og trusler for å rykke dere ut av Jesu armer, - men gå inn i Guds våpenkammer og bevæpne dere i bønnen imot alle verdens fristelser, for "dette er den seier som har seiret over verden: vår tro" (1 Joh. 5,4). Og hjertet, "svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges" (Jer.17,9).
Kjødet oppmuntrer sjelen til det onde, - men det er nå engang likesom en misdeder naglet til Jesu kors. Å, la det aldri slippe ned av dette kors, men korsfest daglig kjødet med alle dets lyster og begjærligheter.
Å, dere troende sjeler. Å, dere Jesu venner! Be for hverandre om all denne nåde i kirkeåret. Rop med folket i teksten: Hosianna, Herre Jesus, hjelp, din hjord er liten (Luk.12), dine barn er få, men hjelp dem Herre, så de ikke må falle, ikke fortapes i fristelsens stund, i dette kirkeår! Hosianna, hjelp dem, Herre Jesus, så Satan ikke må overvinne dem, og verden ikke felle dem! Hosianna, hjelp dem, Herre Jesus, så de ikke må bli kalde i troen, lunkne i kjærligheten, søvnige i deres årvåkenhet og likegyldige i bønnen! Hosianna, Herre, bevar dine barn i dette kirkeår for Satans snarer! Amen. .

Til toppen