Jesu samtale med Nikodemus
Joh. 3, 1 - 15

Av Christian Scriver 1629 - 1693

Idet det overalt i himmelen og på jorden er mange undere av den guddommelige allmakt, visdom og godhet å se, så vet jeg likevel ikke om det blant dem alle er noe større enn en fra synden omvendt og ved Guds nåde gjenløst sjel. Blomster, urter, trær, fisk, fugler og alle dyr, sol, måne og stjerner vitner om sin skapers ubegripelige godhet, men fremfor alt mennesket, - især når det er utfridd i fra Satans snarer, renset fra synd og brakt i forening med Guds Sønn, Jesus Kristus.

Det er heller ingen av alle Guds gjerninger som så klart lærer oss, hva Gud er, - nemlig den evige kjærlighet, et godhets dyp, - full av langmodighet og tålmodighet, - full av allmakt og visdom. Når den hellige apostel taler om en troende sjel, så kaller han den en ny skapning. "Dersom noen er i Kristus," sier han, "da er han en ny skapning." Og på et annet sted: "I Kristus Jesus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men en ny skapning."

Vel blir mennesket etter sitt vesen ikke et annet menneske, - men det får en ny ånd, et nytt sinn. - Han er fridd fra mørkets makt og ført over i Guds Sønns rike - Jesus, som han i dåpen har iført seg, slik at han ikke lenger lever etter sin gamle natur, - men Kristus lever og hersker i ham. Hos ham finnes vel de naturlige livskrefter, - forstanden, viljen, hukommelsen, begjæringene, hjertet, munnen, tungen og andre ytre og indre sanser og lemmer, - men Herren gir den kraft de blir fornyet ved, - helliget og anvendt til Guds og nestens tjeneste, om hvilket apostelen på et annet sted sier: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." Vel, - vil han si, - er jeg fremdeles den gamle Paulus, - men jeg er likevel ikke den gamle etter mitt sinn og min art, - min sjels sjel er nå Kristus som med sin levendegjørende kraft bor i meg, og ved sin Hellige Ånd styrer og leder meg.

- Det har behaget Den Hellige Ånd å tale så ettertrykkelig om denne sak, - dels for å tilkjennegi  at den menneskelige gjenfødelses, omvendelses og fornyelses verk er en blott og bar nåde og en synderlig Guds gjerning, som mennesket selv intet bidrar til. Like så lite som himmelen, jorden og havet har kunnet danne seg selv, like så lite kan mennesket gjøre seg selv til et nytt menneske. Uten sin egen medvirkning er han unnfanget, dannet og forarbeidet i morslivet, - uten sin egen medvirkning beredes han også i Guds nådeskjød til en ny skapning. Alt som skal være hellig, nytt og Gud velbehagelig, må utgå fra Kristus, - skje ved og i Kristus. Kristus er alt, vi er intet.

Dels også for å lære oss at menneskers bot og omvendelse ikke er noen liten sak,  - ikke er noe som bare skjer så ganske overfladisk og etter det ytre skinn og utseende, men at den medfører en gjennomgripende forandring og fullkommen fornyelse.

Mennesket blir ikke fornyet på samme måte som en gammel markstukken ved, som man utvendig stryker over med maling og lapper på så godt man kan - ei heller som et kar, som man vasker og skurer utvendig, mens det innvendig fremdeles blir fullt av beskhet og urenhet og beholder en råtten smak, - men det blir forbedret fra grunnen av. Kristi blod trenger med sin kraft igjennom like til sjelens innerste grunn - hjertet blir ved Den Hellige Ånds ild likesom smeltet om og brent ut. Mennesket får et nytt navn, et nytt liv, ny kraft og et nytt sinn.

Troen som den viktigste del av en sann omvendelse, er noe levende og vesentlig og gjør mennesket fullkomment nytt, forvandler dets sinn og omvender det ganske og aldeles. Den går til bunns og virker der en "fornyelse av det hele menneske," som Luther sier. .

Til toppen

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818

Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa til Ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.

At Den Hellige Ånd allerede hadde fått vakt opp de første nådens rørelser hos Nikodemus, vitner hans forhold uimotsigelig om - for han kom til Jesus - og selv om menneskene vet og med forstanden erkjenner, at Han er den eneste vei til livet, slik at ingen kan komme til Faderen uten ved Ham - selv om denne sjelevenn har gjort seg så høyst fortjent til deres kjærlighet, så er det likevel aldri et menneske som av hjertet spør etter Ham, før det blir vakt opp av sin åndelige død og kjødelige sikkerhet.

Vel ser man mange som holder seg nær til Ham med munnen, og ærer Ham med deres lepper, skjønt deres hjerter er langt fra Ham. Vel synger de, og hører de, om Ham i kirken, men de mener ingenting med det - Han ligger dem ikke på hjertet, nei ikke det minste, før de slik blir vár deres åndelige elendighet, så de merker at de behøver en frelser, og ser at de uten Ham er evig forkomne.
Når man derfor merker at en sjel begynner å spørre etter Jesus og søke Ham, så kan man være overbevist om at Den Hellige Ånd allerede har besøkt den med sin oppvekkende nåde.

I denne tilstand var nå Nikodemus, og derfor kom han til Jesus. Når nå Den Hellige Ånd har fått de første nådens rørelser vakt opp hos et menneske, da har det allerede en overbevisning om at dets nærværende tilstand ikke duger - det har en omsorg for sin sjel som det tidligere ikke har kjent, en vilje til å bli salig og en begjærlighet etter Guds ord. Alt dette fantes hos Nikodemus, for nettopp i den hensikt å få denne attrå stilt, kom han til Jesus. Han hadde ganske visst, enten selv eller gjennom andres fortelling, hørt noe av denne himmelske lærers tale, som var gått ham til hjerte og hadde vakt en alvorlig lengsel hos ham etter Guds rike - for om han enn var en av de dydige fariseere, - en jødenes øverste, - en mester i Israel og slik sett en høyt ansett mann, så fant han allikevel nå ved den Hellige Ånds overbevisning, at alt dette ikke holdt til salighet - han kom derfor til Jesus i den tanke å få undervisning av Ham om veien til Guds rike, siden hans forrige falske støttestaver var borte.

En slik sjel som befinner seg under Guds Ånds vekkende nåde, har da visselig både vilje og lengsel etter å bli salig, men den ser så mange hindringer for seg, ja endatil umuligheter. En slik hindring for en sjel som av Guds Ånd er blitt vakt til omvendelse, er det, at den frykter for verdens omdømme likesom Nikodemus som kom til Jesus om natten, så ingen skulle se ham og spotte ham for det. Han hadde noe maktpåliggende på sitt hjerte å tale med Jesus om, - noe viktig som angikk hans sjels evige vel, - men han torde ikke la andre merke det, - derfor valgte han den utvei å komme til Ham om natten.

Slik går det med mang en vakt sjel - den ville kanskje gjerne tale med en erfaren kristen om det som den føler ligger seg på hjertet, - om den oppvåknede bekymring for saligheten, men den skammer seg ved å gi det til kjenne, - bærer sin sorg innesluttet i seg selv og dølger den stundom så omhyggelig, at den tvert imot sin samvittighets advarsler tar del i allehånde dårskaper for ikke å bli mistenkt for å ha noen særdeles samvittighetsbekymring fremfor andre.

Denne frykt for mennesker følger for det meste med hos enhver nylig vakt sjel, men den forsvinner så snart sjelen kommer til en fast tro, og blir aldeles enig med seg selv om å ville høre Jesus til. Imidlertid er den kjære frelser så god, at Han i begynnelsen overser en slik svakhet, såfremt man bare ikke går så vidt med det, at man med hjertet atter hengir seg til verden og forlater Ham. .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Nikodemus sier til Ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.

Vi ser altså, at den opplysning Nikodemus søker hos Kristus, angår det store anliggende om hvordan et menneske skal bli rettferdig for Gud og motta det evige liv. På det gir Kristus et svar som Han støter Nikodemus ennå hårdere for hodet ved, ja feller ham til jorden som med et tordenslag, - idet Han taler slik: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike." Det er unektelig hårde ord, for med det slår Han ned alt som Nikodemus fremfører, ja tilintetgjør og fordømmer alt hva han gjør og virker. Det er uten betydning, sier Han, med din og alle fariseeres, - ja alle menneskers vandel og gjerning, som dere holder for hellighet - den gjelder intet for Gud. Det må gå helt annerledes til, - mennesket må fødes på ny, - må bli et ganske annet menneske, ellers kan han ikke komme inn i Guds rike.

Se, det er min lære, som du spør etter. Den sier ikke: Det skal du gjøre, og det skal du la være, men den sier: det skal du bli. Den sier ikke: Du skal gjøre nye gjerninger, men du skal bli et nytt menneske - ikke: du skal leve annerledes, men du skal fødes annerledes.

Det går ikke an å forlange frukten før roten er satt, eller på samme tid som den settes. Nei, først må treet være nytt, og roten sunn og god, før frukten kan bli det. Det er ikke de enkelte gjerninger det her gjelder om, men det er personen selv, - hele mennesket, som må forandres. Hvor dette ikke skjer, der hjelper ingen gjerning, - der kan mennesket ikke se Guds rike, men må være og bli fordømt under synden og den evige død.

Slik er det første stykke av Kristi samtale med Nikodemus intet annet enn en rett skarp botspreken. Som en trofast forkynner ynkes Kristus over ham, - at han er så uforstandig og ennå står så fjernt fra Guds rike. Derfor lukker Han himmelen til for ham og erklærer likefrem, at han, som han nå lever, og kan leve, aldri makter å komme inn i Guds rike, men må være evig fortapt. Kristus vil ved det bringe ham til selverkjennelse, og til en rett forstand på det liv som er av Gud. Kristi mening er da den, at alle mennesker slik som de er av naturen og lever, er syndere og altså underlagt fordømmelsen, og slik står den setning fast: Mennesket kan på ingen måte etter sin natur eller ved noen dens kraft oppfylle Guds lov, om det enn i ytre gjerning kan etterleve dens bud, - og derfor kan loven aldeles ikke hjelpe mennesket til rettferdighet for Gud eller frelse det fra den evige vrede. For kunne den det, da kunne Kristus ikke si hva Han her sier om alle mennesker, - at ingen, uten å være født på ny, kan se Guds rike, - og disse ords mening er jo klart denne, at den gamle natur som mennesket har, - hvor høyt begavet den enn kan være med fornuft, visdom og allehånde dyder, likevel ikke formår å komme løs fra syndens og dødens makt, ja enn ikke makter å fatte eller skjønne, hvordan en sånn befrielse skal bli mulig, men at det må et ganske annet menneske, - en ganske ny forstand, - nytt sinnelag, - nytt hjerte til.

Da Nikodemus nå hører dette, blir han helt forundret og vet ikke hvordan han skal forstå Kristi ord. Han utbryter da og sier: "Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?" Det er den menneskelige  fornufts og visdoms svar på hin preken om bot og gjenfødelse, som loven rett forklares ved. Og den kan vel ikke svare annerledes, ettersom den likesom denne Nikodemus ikke forstår seg på noe bedre enn ytre fromhet og tukt, som mennesket kan øve av egne krefter når han hører loven. Fornuften liker ikke at man akter dens bud for intet og forkaster hva hele verden holder høyt og i ære. Men herved bevitner den også selv sin blindhet og uforstand i disse guddommelige ting.

Nikodemus bekjenner med egen munn sin vankundighet, han, som dog ville være andres lærer og mester, ja han legger den klart for dagen ved dårlig tale om legemlig fødsel, - som om Kristus, som han dog må innrømme å være en lærer kommet fra Gud, ikke hadde så mye forstand at Han selv kunne vite, hvor umulig det er at et menneske kan fødes på ny av far og mor.

Jesus svarte: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike." Jeg vet vel hva jeg har sagt - mener Herren - og jeg sier det igjen: mennesket må fødes på ny, ellers kan det ikke bli salig. Du kan altså vite, at det ikke kan oppnå saligheten ved sin egen kraft og evne. Men jeg taler ikke om den legemlige fødsel, som du tenker, fordi du ikke forstår deg på noen annen fødsel, men om en fødsel av vann og Ånd. For du hører vel hvordan jeg har forkastet den fødsel av far og mor som du og alle mennesker er født i, som aldeles utilstrekkelig til å kunne inngå i Guds rike, - og menneskets tilstand ville da ikke bli det grann annerledes om det også hundre ganger på ny fødtes av mors liv. "Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd." Det som er født av kjødet, er alt det som et menneske er og formår etter sin natur, slik som den nå er fra Adam av. For i Skriften kalles hele mennesket for kjød, slik som det, født av far og mor kan leve, virke, tenke, tale og handle, - det må være født, når og av hvem det vil, - og som sådant kan det ikke arve Guds rike.

Ånd derimot kalles alt det som Gud virker i oss over naturen og menneskelig formuenhet, - nemlig åndelig erkjennelse, lys og forstand, som Han åpenbarer i oss, slik at vi ved det kan erkjenne Ham, - vende oss til Ham, - gripe Hans nåde og henge ved Ham.
Skal slikt begynne og skje i mennesket, da må hjertet fornyes og antennes ved Den Hellige Ånd, slik at det av Ham lærer å erfare, hvordan Guds sinnelag mot det er, og hvordan det kan vinne det evige liv.

Derfor ligger i de ord: "Uten at en blir født av vann og Ånd" ingen annen betydning enn denne: Mennesket må fødes på ny ved Kristi forkynnelse og dåpens embete, som Den Hellige Ånd virker i. For ved Ordet opplyser Han hjertet og viser Guds vrede over synden, men på den annen side også Guds ved Kristus lovede nåde. Derved vekkes hjertene opp, slik at de kan begynne å vende seg til Gud, søke Hans trøstefulle nåde og kalle på Ham.

For å styrke deres tro har Han sammen med Ordet gitt dem den hellige dåp som et visst tegn på, at Han avtvetter deres synd og meddeler dem den lovede nåde. .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny! Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.

Kjære Nikodemus! - vil Han si - det er ikke slik å forstå som du tenker. Det kan ikke sees med øynene, - ikke føles med sansene, - ikke fattes av fornuften. Nei, det er en sak som overgår all menneskelig forstand og tanke, - en gjerning som utrettes i mennesket ved Den Hellige Ånd.
Dermed går det innvortes til i menneskets hjerte som det utvortes går til med vinden. Den blåser hvor og når den vil, og går gjennom alt som vokser og lever, - det er bare en liten del av luften som for en tid ligger stille, men plutselig rører seg, - begynner å suse og farer hen over land og vann, uten at du vet hvor den kommer fra.
Det står slett ikke i menneskets makt å gripe eller styre den, eller å befale når den skal reise eller legge seg, - men den er aldeles fri og utretter sin gjerning uhindret av mennesker, som ikke på noen måte kan utforske dens vesen eller stanse dens fart.
Slik er det med hver den som er født av Ånden. Her må du ikke dømme etter det ytre vesen, - etter de synlige gjerninger. Nei, denne nye fødsel, som gjør menneskene til Guds barn er en helt annen ting, som skjer i menneskets hjerte, - ikke ved egen gjerning og virksomhet - for det er kjød og kan ikke nå Guds rike, - men ved åpenbaring ovenfra. En åpenbaring som forkynner mennesket Guds vrede til omvendelse - og Hans nåde ved mellommannen Jesus, til samvittighetens trøst og fred.
Utvortes ses vel ikke noe spesielt eller herlig i dette høye, store verk, - for til det brukes ikke noe annet enn ord og vann, som man hører og føler. Men likevel er Den Hellige Ånds kraft og verk - som antenner og vekker hjertet til gudfryktighet – her. En kraft og et verk som antenner og vekker til sann tillit og trøst, til inderlig bønn, og fornyer det så aldeles, at enhver som har fattet ordet med hjertet, overvinner Guds vrede, synd, død, kjød og verden, - vender seg til Gud med inderlig kjærlighet og får en hjertelig lyst til alt godt. Det er de rette levende gjerninger, - Den Hellige Ånds gjerninger, - langt større og herligere enn alle egenrettferdighetens frukter, som vel har stor glans for menneskenes øyne, men likevel ikke er annet enn en død ting, som ikke forandrer hjertet og som det ikke følger noen sikker trøst på.
Altså har vi i denne lignelse et deilig bilde, som klart viser hvordan det går til ved den nye fødsel.
Først vises oss ordets ytre embete, og den kraft som Den Hellige Ånd virker ved det. For likesom det i vinden er to stykker, nemlig vinden selv, som ikke ses, - ei heller føles uten av den som den blåser på, - og vindens susen, som man utvortes hører, - slik er også de to stykker sammen her, - nemlig ordet, som er en legemlig stemme man hører, og Ånden som virker ved og med ordet ved en usynlig kraft som ikke føles uten av den som Ånden kommer til.
For det annet viser også den lignelse meget vakkert, hvordan det kristelige vesen ikke er bundet til noen ytre ting, - være seg sted, person, klesdrakt eller noe lignende. Det viser altså hvordan en kristen er satt over i Åndens frihet fra loven og alle dens bånd. Slik at han ikke kan eller skal fengsles og bindes med befalinger, regler, gjerninger eller hva som helst man vil foreslå for ham, - for at han ved det skal bli rettferdig for Gud. Men han forblir en fri mann over alle lover i kraft av troen på ordet og dåpen, som forvisser ham om at han ved Kristus har syndenes forlatelse, Guds nåde og Den Hellige Ånd.
Etter det retter han seg i hele sitt liv, for ved Ånden som virker i hans hjerte, er han blitt levende og rettferdig, slik at han ikke behøver å søke annen lære, gjerning eller hellighet enn hva Ånden ved ordet leder ham til.
At han drevet av fri lyst og vilje, - uten noe avbrudd i sin åndelige frihet i samvittigheten, - i sitt liv og i sin livsførsel bestreber seg på å holde alle Guds bud, er en annen ting som vi ikke taler om her.

Nikodemus svarte og sa til Ham: Hvordan kan dette skje? Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer og vet ikke dette? Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd.

Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske?

Hittil har jeg talt til dere om de ting som skjer på jorden, - om menneskets fødsel av vann og Ånd, - det er om Åndens virkning ved ordets og dåpens ytre embete, som dere kan se og føle. Vil dere nå ikke tro det som fremstilles for dere i jordiske og ytre ting, så vil dere langt mindre tro om jeg gikk videre og talte om det som ikke er jordisk, men hviler der oppe i det guddommelige vesen og råd som ingen kjenner uten Gud alene og den som er kommet ned fra himmelen, nemlig Guds Sønn. Han som har sett det og kan vitne om det, og som derfor bør høres og tros av enhver som vil vite og erfare noe av det.

Og ingen er steget opp til himmelen uten Han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.

Kjære Nikodemus! Tenk aldri mer på din og andre menneskers rettferdighet og hellighet etter loven, - håp aldri mer å skulle komme inn i Guds rike ved det. Her er aller menneskers kraft intet verd, hvor vise og hellige de enn måtte være. Det er allerede besluttet hos Gud, at intet menneske med den natur det har ifra Adam, kan gå inn i himlenes rike. Skal noen komme dit, da må det først finnes en person, som er kommet ned fra himmelen og har en evig rettferdighet, - et evig liv i seg selv, - og påtar seg vårt kjød og blod for å forsone Guds vrede og utslette synd og død.
Denne person må da være den mellommann ved hvem mennesket kan komme inn i himmelen.
Slik fører Jesus hen til seg selv alt det Han før sa om den nye fødsel og Guds rike. Av det kan man vite, at ingen kan komme til det uten ved Ham og for Hans skyld. Hadde ikke Han vunnet oss adgang til gjenfødelsen og himlenes rike, så ville dette ikke blitt gitt noen. Heller ikke dåpen hadde noen Ånd eller kraft, dersom den ikke ble gitt for Jesu skyld.
Hovedsaken allting  beror på er derfor dette, at vi erkjenner og tilegner oss denne mann, slik at vi også kan komme til himmelen ved Ham. Men Han forklarer sin person slik, at Han er den lovede frelser, kommet fra himmelen - det er, - sann Guds Sønn fra evighet. Ved denne Guds Sønn kommet ned fra himmelen forstås også at Han har kastet seg ned i vår nød og elendighet, - det er, - at Han har påtatt seg Guds evige vrede, som vi hadde fortjent ved våre synder, og er blitt et offer for dem. .

Til toppen

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828
 

Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv.

Den begivenhet, som frelseren sikter til med dette Han her sier i dagens tekst, er følgende: Israels barn begynte , da de allerede i lang tid hadde vandret gjennom ørkenen, å tale imot Gud og Moses, ble lei av sin reise og hele den sak som den angikk, og sa til Moses: "Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten!" ved det mente de nemlig manna, himmelbrødet. Likesom det nå hver gang fulgte en straff på deres ulydighet, når de knurret mot Gud, så ble de også denne gang straffet. For Herren sendte brennende slanger inn blant folket - formodentlig kaltes de brennende , fordi deres bitt brant som ild - og de forårsaket en stor ødeleggelse, og mye folk døde. Da kom folket til Moses og sa: "Be til Herren at Han vil ta slangene bort fra oss!" De ønsket altså bare at straffen skulle tas bort - de ønsket bare befrielse fra plagen, - men at de med sine synder så ofte hadde bedrøvet Gud, den Gud, som med så mange tegn og undere hadde ført dem ut av Egypt, som på en så underfull måte hadde ledet dem igjennom det røde hav, som ga dem brød fra himmelen og vann av klippen, - det tenkte de ikke på. De ville bare ha straffen tatt bort. Men Herren bar over med det og sa til Moses: "Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live" (4 Mos. 21). - Til denne begivenhet sikter nå frelseren i ordene i dagens tekst: "Likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv." Han taler altså her om kraften av sin opphøyelse, dvs. om sitt kors' kraft.
Enhver som erfarer Kristi kors' kraft på sitt hjerte, skal og kan bli helbredet ved det. Å, et søtt evangelium for et hjerte, som føler og bekjenner sine synder, som hungrer og tørster etter Kristi rettferdighet, som fortviler over sin egen rettferdighet, som føler at det bare har fortjent straff og død og nå vet, at det kan bli salig ved Kristi korses kraft! For "det (evangeliet) er en Guds kraft til frelse for hver den som tror" (Rom.1,16). Det er en søt balsam for de som er såret i samvittigheten, det gir trøst og håp - det åpner for en arm synder et frydefullt blikk inn i alle evigheter. Tenk på det: for en arm synder åpnes det et frydefullt, liflig, fortryllende, salig innblikk i himmelens boliger, slik at han kan si: "Dit inn kan jeg komme ved Kristi korses kraft! Å, dersom du kjente denne kraft arme menneske, da ville du forlate alt for å nyte den fred, som strømmer ned fra Golgata. Du ville sette til side alt annet for å kunne få den visshet i ditt hjerte: Mine synder er meg forlatt - de er senket ned i havets dyp! - Her er nådens fylde - "Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt" (Åp.21,6).
Heller ikke du bedrøvede, lidende sjel, heller ikke du er utelukket derfra, også du er regnet med, også på deg kommer en del av Kristi korses kraft! Se, de millioner sjeler, som står for Guds og Lammets trone og bærer frem sin evige tilbedelse og sine lovsanger, fordi de ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, er kjøpte og forløste, men med Kristi dyrebare blod, som av et ustraffelig og lyteløst lam, - se, disse mange sjeler er kommet dit hen ved Kristi korses kraft og er ennå i dag for Hans trone. Og også du kan ennå i dag erfare Kristi korses kraft på ditt hjerte.

Nei, ikke en eneste! Sannelig ikke en eneste! Amen. .

Til toppen