1 søndag etter påske

Slik hadde Jesus formant sine disipler da Han før sin død tok avskjed med dem, - men dagens tekst viser oss, at de ikke riktig hadde formådd å etterkomme denne Hans formaning - for vi ser dem jo sitte bak lukkede dører, inntatt av frykt for jødene, og deres hjerter var forferdet, og troen på Gud og den Han utsendte lignet nok en rykende veke.

Og likevel må det ha vært tro på bunnen av deres hjerter - for ellers hadde de nok ikke holdt så sammen, selv om det enn var bak lukkede dører. Og om selve deres frykt for jødene, enn vitner tydelig nok om, at de ikke hadde full tillit til og tro på Herren, - Han hvis øyne alltid er over de rettferdige, - så avlegger den likevel også vitnesbyrd om, at de i deres samvittighet ennå visste seg knyttet til Ham, som jødenes blindhet og raseri hadde brakt til korset - for det visste de jo, at dersom de ville, og bare kunne erklære for jødene, at de kjente seg skuffet over Ham, og at de ikke mer ville ha noe med Ham å gjøre, så hadde de ingen grunn til å frykte noe fra deres side.

Er det enn slik, at den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, så er det også ikke desto mindre utvilsomt, at selve den frykt de nærte, bærer vitnesbyrd om at kjærligheten til Jesus ennå ulmet der inne i hjertedypet, og bare trengte til å åndes på for å blusse opp til en flamme, som ingen menneskelig makt formådde å slukke.

Dette så nok også Han, som ikke et øyeblikk hadde opphørt å elske dem med den samme uendelige kjærlighet, som Han alltid hadde omfattet dem med. Han, om hvem det heter i profetiene: "Det knekkede rør skal Han ikke knuse, og den rykende veke skal Han ikke slokke" (Jes. 42,3).

Derfor sto Han også plutselig i de nedbøyde disiplers krets og uttalte sitt: "Fred være med dere!" Og viste dem sine hender og sin side - og det skjedde som Han hadde forutsagt dem: "Deres sorg skal vendes til glede."

Han er den eneste som formår å si: "Fred gir jeg dere -" den eneste som i sannhet kan glede et menneskehjerte.

Vil du have ro, min sjel,
Vil du leve glad og vel,
Ønsker du i all din møye
Deg å glede og fornøye,
Elsk din Jesus og intet mer,
Så skal du og se, det skjer.

Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!

Sent om kvelden på oppstandelsesdagen, få timer før midnatt, var disiplene fremdeles forsamlet. De satt til bords, og deres bordsamtale var Jesus: Noen av dem hadde sett Herren i løpet av denne dagen, for to av dem hadde Han brutt brødet i Emmaus. Hvorfor hadde Han da ennå ikke trådt frem midt iblant disippelskaren?

Han hadde sagt dem at Han ville gå forut for dem til Galilea - hvorfor ville Han da ikke besøke dem på deres smerters sted i Jerusalem? Slike og andre spørsmål engstet de arme disipler, og det ville ikke lykkes for dem å lære seg til oppstandelsens glede.

Den frykt som hadde inntatt dem på Oljeberget og drevet dem på flukt, holdt ennå deres hjerter fanget. Bak lukkede dører var de forsamlet, en forskremt, fryktaktig og svak liten skare! Hva skulle Han gjøre, den kjære Herre? Han kunne ikke vente til den lovede åpenbaring i Galilea - ennå om kvelden den samme dag må Hans hjertelige kjærlighet bringe sine påskegleden, og det må hete hos dem:

"O salig påskedag!
Nå har vi vunnet sak,
Langfredags bitre minne
Må nå så søtt hensvinne -
For Jesus vant med ære,
Hans navn velsignet være!"

Luther sier: "Disiplene, som av frykt krøp sammen i en hop, i den skjulte krok, det er egentlig de sønderknuste, elendige og hungrige sjeler og de arme, svake samvittigheter som synden trykker: til trøst for dem kommer evangeliet, og dem smaker det også."

Før den oppstandnes fredshilsen ennå traff disiplenes ører, så deres øyne oppstandelsen og livet: for Jesus stod midt iblant dem, mens dørene var lukket. Lås og slå kunne ikke hindre den oppstandnes forklarede legeme, likesom Herren var gått ut av graven gjennom den forseglede stein, slik trådte Han her inn gjennom lukkede dører. Likesom Han i Emmaus forsvant for disiplenes øyne, slik ble Han her synlig for deres øyne. .

... og sa til dem: Fred være med dere! Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren.

Så lenge et menneske lever i sin ubekymrede og uoppvakte tilstand, kan det ikke nyte noen riktig fred - for den sanne fred må jo komme fra Gud, - men hvordan skulle Han kunne gi sin fred til det menneske som ennå går borte fra Ham, og ikke spør etter Ham?

Nei, de ugudelige, sier Herren, har ingen fred. Uro og ufred plager bestandig deres hjerter. De søker vel selv å skaffe seg en fred, men de bygger den på en vaklende og ustadig grunnvoll, og derfor kan den ikke ha noen bestandighet, men forstyrres ofte endatil av den minste motgang. Hvert uhell som møter dem, hver ubehagelig tildragelse som møter dem, slår ned deres mot og fyller deres sinn med uro. Samvittighetens bebreidelser forvolder dem mye ufred. De streber vel på alle slags måter å unngå dens beskyldninger, å overdøve den røst som roper i dem, men de kan likevel ikke alltid hindre at den opptrer som et lydelig vitne imot dem, overtyder dem om deres skyld for Gud, anklager og fordømmer dem. Og hvilken fred skulle de vel da kunne ha?

Deres egne begjæringer og utemmede lidenskaper påfører dem mye ufred. Deres hjerte er ofte som et stormende hav, fullt av uro og brusing, som en kampplass hvor den ene begjæring strider mot den annen om overmakten.

Og når de angripes av en sykdom som truer deres liv, hvordan står det da til i deres hjerte? Hvilken redsel vekker ikke tanken om døden hos dem? Hvor plages de ikke av forferdelse, når dommen og evigheten stiller seg for deres øyne? Slik blir deres usle og selvgjorte ro gjennom hele deres liv gjennomrystet og forstyrret av uro, frykt og samvittighetsangst. Hvilket usalig liv må altså slike mennesker leve, så lenge de går borte fra Gud, ikke søker Hans samfunn og ikke trakter etter Hans vennskap og nåde!

Og når en sjel nå endelig våkner opp av denne åndelige sikkerhetssøvn, slik at den riktig får se sin ulykkelige forfatning, sin store skyld og sin atskillelse fra Gud, da oppstår en ikke mindre fredløshet og nød hos den - og denne varer ved, inntil sjelen vender seg til Ham som både kan og vil hjelpe den til rette. Ja, endatil etter at dette er skjedd, endatil etter at mennesket er benådet, kan det selv forstyrre sin fred, når det ved lettsindighet og uaktsomhet ikke legger merke til Den Hellige Ånds advarsler og påminnelser. Når det innlater seg med noe som strider mot Jesu sinn, og ved det nøder Ham til å trekke seg tilbake og skjule sitt ansikt. I slik forfatning må man nødvendigvis savne Jesu fred, og kan da umulig erfare annet i sitt hjerte, enn ren usalighet.

Men det gis enda en tilstand, som man kan savne freden i, nemlig når vantro oppstår i hjertet. Når en svær fristelse eller tvil oppstår, eller når man mangler innsikt i et av de stykker freden må bero på. Vel kan man i en slik tilstand gå under Jesu hjertes ømme oppsikt og bevarelse, men må likevel savne mye av den salighet man kunne nyte. Nettopp i denne tilstand var Jesu disipler i dagens tekst - deres hjerter var ennå fulle av vantro og tvil, de manglet ennå innsikt i Jesu forsoningsdød og visshet om Hans oppstandelse. De kunne derfor ikke ha noen fred, men var besværet av frykt og bedrøvelse, skjønt Jesu hjerte jo brente av kjærlighet, ømhet og omsorg for dem.

Disiplene ble glade, da de så Herren. Ja, når Jesus åpenbarer seg for et menneskes hjerte og ved det gir det en rett troens visshet, da blir det en glede som er ubeskrivelig. Da føler det noe ganske annet, enn hva det føler ved alle trøstegrunner og vitnesbyrd om frelseren, som mennesker i en god mening kan anføre for å hjelpe det under dets bekymring. Mennesket kan vel med begjærlighet høre på slike, men de er likevel ikke i stand til å stille det tilfreds, før Jesus selv bekjenner seg til det, og åpenbarer seg for hjertet, og i Ånden viser det sine sår. Da kan et slikt menneske si til sine trøstere, som samaritanerne sa til kvinnen: "Nå tror vi ikke lenger for dine ords skyld, for vi har selv hørt og vet, at denne sannelig er verdens frelser, Kristus." .

I Jesus søker jeg min fred,
All verden har kun smerte,
Hans vunder er mitt blivested,
Der hviler seg mitt hjerte;
Der kan jeg bo i stille ro,
Der finnes alt, det som min tro
Så lengselsfullt begjærte.

Inntil jeg fant det kildespring
Gikk jeg på tørre veie,
Jeg søkte trøst i mange ting,
Som kunne ei fornøye
Den sjels attrå, som i meg lå,
Og enda ei jeg tenkte på,
Å søke til det høye!

Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere.

Faderen utsendte Sønnen til en syndig verden, og Han visste godt, at gangen ville bli en smertens gang, full av forsmedelse og bitterhet. Men gangen var nødvendig for sendelsens mål.
Kristus vet også godt, at kristenlivet ikke kan løpe sin bane gjennom verden uten stor smerte for den, som bærer det i sin barm, - men det er nødvendig å løpe banen for å nå målet.

Målet for Sønnens sendelse var synderes frelse - målet for det enkelte kristenlivs gang gjennom denne verden er iallfall en synders frelse. Guds enbårne kom ikke til verden for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange, slik at dødens fanger skulle bli livets barn og de som var mørke, bli lys i Herren. Og den kristne med Kristus i sitt hjerte skal gå sin ofte tunge, stadig trykkende, alltid korstegnede gang gjennom verden, for at kristenlivet skal få utfolde seg i ham til hans sjels fullt tilegnede eiendom, til enerådighet i ham, så det til fulle skal være oppfylt i ham: "om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt" (2 Kor.5,17).

Den som bærer i seg et kristenliv, han er selv den ene synder, som dette liv er gitt, til hans sjels frelse. Hans frelse er i dette livs seierrike utfoldelse, om enn dette liv selv i sin herligste utvikling ikke kan være grunnen til hans sjels frelse. Grunnen er alene Sønnens utsendelse - all vår frelses eneste grunn er den korsfestede og gjenoppstandne frelser.
Men kristenlivet er i et menneskehjerte er frelsens virkning - livets fylde er åpenbaringen av frelsens fulle tilegnelse.
Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Gjelder nå dette "likesom" i Herrens ord kristenlivet i det store og hele i sammenligning med Sønnens sendelse, gjelder det også ganske visst i det enkelte, om enn med den store forskjell, at Faderen har gitt Sønnen å ha liv i seg selv, mens det ikke gis noe kristenliv uten i Kristus, som det alene er av Ham, at Herrens gang også helt igjennom er givende, mens kristenlivet er helt igjennom mottagende og bare givende, for så vidt Kristus gir gjennom det.
Utsendt av Faderen gikk Sønnen villig og lydig i kjærlighet til Faderen og menneskeslekten. Ingen kunne ta livet fra Ham, men Han satte det til av seg selv. Ikke ville Han sin vilje, men Faderens - ikke søkte Han sin ære, men Faderens. De gjerninger som Han så Faderen gjorde, gjorde også Han. Og mellom syndere sto Han, visselig så høy og mektig, så ren og hellig, men også så stille og ydmyk, så barmhjertig og saktmodig, med nådens ord og frelsens gjerning over dem, som søkte Ham i hengivenhet, med nådens ord og frelsens gjerning over dem som naglet Ham til forbannelsens tre og hånet Ham i Hans dødssmerte.
Slik sender også den Herre Kristus sine ut til et liv i lydighet og kjærlighet.
Det er kristenhjertets frie trang og drift å elske Ham, som elsket oss først, og Herrens bud er ikke tunge for dem, som elsker Ham. Slik som Han var i verden, slik skal også de være, som følger Ham. Han etterlot sitt eksempel, for at de skulle vandre i Hans fotspor. De er jo også begravd med Kristus ved dåpen til døden, for at, likesom Kristus er oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også de være i et nytt liv. Kristus sender ut sine til å vandre i et hellig hat til synden, i daglig forsakelse av djevelen og alt hans vesen og alle hans gjerninger, ydmyke i fornedrelsen, stille i smerten, saktmodige i trengselen, med nådens ord i sitt hjerte og på sin tunge til å velsigne sine motstandere og be for sine forfølgere, stadig siktende mot det ene nødvendige, stadig kjempende fremad i Kristus mot Kristi livs herlighet.
Men derfor er det også slik, medforløste, at som Faderen utsendte Sønnen til å lide i verden, men også til å frelse verden ved sin seier, slik utsender Kristus sine til korsgang gjennom verden, men også til Kristus å seire over alle ting og bestå som frelste etter å ha overvunnet alt, slik at som enden ble herlighet for den utsendte Sønn, den også blir herlighet for dem, som Kristus sender ut.
Er vi blitt Guds barn i Kristus, så er vi også arvinger, nemlig Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med Ham, så skal vi også herliggjøres med Ham.

Og da Han hadde sagt dette, åndet Han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.

Her bruker Han ikke dunkle ord, men sier tydelig hva Han har ment, når Han tidligere hat sagt til dem: "Det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen" (Mt. 16,19).
Ettersom nå denne del av den nærværende hellige tekst inneholder denne fullmakt om himmerikes nøkler, så får jeg ved det anledning til å tale om bindenøkkelen og løsenøkkelen. Nøkkelen er i denne mening bare et dunkelt ord og kan ikke tas i egentlig forstand. I Skriften brukes det ofte å uttrykke makt ved nøkler. Slik tales det om nøkkelen til Davids hus, som ble lagt på Eljakims skuldre for dermed å betegne hans makt til å regjere over Davids hus (Jes. 22,22). Slik tilegnes også Kristus helvetes og dødens nøkler (Åp.1,18), hvormed forstås Hans makt, som Han ved sin seier har vunnet seg til å forløse de troende derfra og inneslutte de vantro i det.
På et annet sted betegnes ved nøkler makt til å lære. I den mening sies det om de lovkyndige, at de har tatt kunnskapens nøkkel (Luk.11,52). Det var slik i bruk hos det jødiske folk, at deres lærer ved sin innvielse til læreembetet fikk en nøkkel til tegn på deres makt. Når Jesus altså sier, at Han vil gi Peter himmerikes nøkler, så kan det ved det ikke forstås annet enn en makt, som han hadde å utøve i himlenes rike eller i den menighet, som Jesus i de foregående ord sa skulle oppbygges - for Kristi menighet på jorden kalles på mange steder et himlenes rike.
Men hva for slags makt var det Jesus lovte å gi Peter i denne menighet? Jesus forklarer det selv, når Han sier: "Det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen." Altså forstås ved dette en makt til å løse og binde.

Bindenøkkelen er etter det som allerede er sagt, en åndelig makt, som er overgitt den stridende menighet på jorden av dens hode Kristus, til å utelukke fra sitt samfunn alle onde, forargelige og skadelige lemmer, holde dem fast i deres synder og lukke til for dem i denne tilstand, all adgang til menighetens åndelige goder, inntil de kommer til omvendelse.
En slik binding skjer ved lovens forkynnelse, da Kristi tjenere på overhyrdens vegne, enten privat kommer til en sikker synder, som Natan til David, og sier ham, at han er et dødens barn - ha har i denne tilstand ingen delaktighet i Kristus, ingen arvelodd i Kristi rike, og kan heller ikke få dette på annen måte, enn ved at han lar seg omvende fra mørket til lyset og fra Satans makt til Gud. Eller også, når det offentlig i menigheten ved lovens preken forkynnes Guds vrede, forbannelse og fordømmelse over ubotferdige syndere, dersom det ikke skjer omvendelse.
En slik binding, når den skjer i en rett orden, med rett anvendelse, - slik at enhver som den angår, kan ta den til seg, - og i full Åndens nidkjærhet, slik at Herrens gjerning ikke gjøres med svik, har alltid sin kraft, om ikke alltid til omvendelse hos alle, så likevel slik, at synderen, så sant han ikke er blitt forherdet, blir bundet i sin samvittighet og ikke har noen fred i disse bånd.
Hva var det for noe annet enn kraft av bindenøkkelen Feliks fikk føle i sin samvittighet, da han ble forskrekket av Paulus' lovforkynnelse om rettferdighet, avholdenhet og den ytterste dom, selv om vi ikke finner, at Paulus den gang gjorde noen personlig anvendelse på ham, men talte bare i alminnelighet om saken slik, at Feliks kunne ta det til seg? Og jeg henvender meg til enhver samvittighet, om den ikke føler et hemmelig bånd, når Guds ord læres i kraft, noe som hos den ene blir sterkere enn hos den annen etter ulik motstand. Ja! det skjer ikke sjelden, at syndere - ved Guds trusler forkynt ved læreembetet - når de anvender dem på seg selv, blir satt slik i bånd, så bundne i samvittigheten, at de må klage med David: "Dødens rep omspente meg, fordervelsens strømmer forferdet meg. Dødsrikets rep omringet meg, dødens snarer truet meg" (Slm. 18,5-6).
De har ingen fred, ingen ro, ingen trøst, men går med en samvittighet som daglig understøtter læreembetets bindende trusler og forkynner dem ikke annet enn død og fordømmelse. En slik bunden samvittighet behøver visselig å løses av sine bånd, om ellers noen løsning behøves, og til det er også løsenøkkelen gitt, som senere skal vises. - Foruten denne binding, som i alminnelighet skjer ved Guds ords forkynnelse og også i særdeleshet ved særskilt anvendelse på en synder, da Kristi tjenere sier ham, hva tilstand han er i, og hva han etter sin tilstands farlige beskaffenhet har å vente, finnes likeledes i Guds menighet et annet slags bruk av bindenøkkelen, som kalles bann eller bannlysning og utøves imot slike syndere, som ved et uskikkelig og ugudelig liv gir grunn til åpenbar forargelse og derfor bør, så lenge de er slik, utelukkes fra menighetens samfunn.

I Det Nye Testamentes skrifter finnes en bannlysning å være grunnet på mange steder, og ordenen som den skulle skje i, lærer Jesus selv, når Han sier: "Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!" (Mt. 18,15-17).
Men hvordan denne løsen også skulle skje, det sier ikke Jesus på dette sted.
Apostelen Paulus taler også om bannlysning: "Men dersom noen ikke vil adlyde vårt ord her i brevet, så merk dere hvem det er. Ha ikke samkvem med ham, for at han må gå i seg selv. ...Brødre, vi pålegger dere i Herren Jesu Kristi navn: Trekk dere tilbake fra enhver bror som vandrer utilbørlig, og ikke etter den lære som dere mottok fra oss (2 Tess. 3,14, 6).

Vi vil nå se på løsenøkkelen og dens bruk i Guds menighet på jorden.
Å løse forutsetter at noen må være bundet - for den som ikke er bundet, han har ingen bruk for løsning. Iblant disse sjeler som er bundet i sin samvittighet kan noen ha begått en grov synd, som kveler dem slik dag og natt, at de ikke har noen fred og får erfare med David, når de vil fortie sin synd, at deres ben vil fortæres. Da er det godt å få gjøre bekjennelse og skriftemål for noen, som, hvis det finnes å være botferdighet hos den bundne, kan løse båndet uten å gjøre synden kjent.
Andre igjen vet ikke akkurat med seg selv noen særegen grov last, som de har bedrevet, men kan likevel ved Guds Ånds nådevirkning være vakte opp av syndesøvnen og også førte til omvendelse, men plages med mye tvil og uvisshet, og kan ikke vite om de ennå er blitt rettferdiggjorte og har fått sine synders forlatelse. Slik viser erfaringen også sammen med Skriften i særdeleshet ved Davids eksempel, at hos sjeler som har vært lenge i nådens tilstand og også har vært forvisset om det, oppstår det så store anfektelser med følelse av syndeskyldens tyngde og tvil om nådestanden, at de med Esekias må klage: "I fred kom en bitterhet over meg." For slike sjeler som er bundet i samvittigheten, er løsenøkkelen det den etter frelserens innretning bør være. Når de får gå til noen som Jesus har gitt fullmakt i sitt sted, og åpenbare sin tilstand for ham, og han er i stand til å felle en riktig dom om saken, slik at de kan få høre avløsning av hans munn likesom av Kristus selv, så viser erfaringen at deres bånd ofte blir så kraftig løste i ett nu, at deres hjerter blir fylt av visshet, av fred, av trøst, av frimodighet og åndelig glede.

Men hvilke og hvordan er de, som Jesus har gitt fullmakt i sitt sted til å handle med slike bundne sjeler? Jeg svarer på det som før om bindenøkkelens bruk, at det er Jesu menighet på jorden, som Jesus har overgitt løsenøkkelens makt. Men menigheten utøver denne makt ordentligvis ved sine forstandere og lærere, som derfor kalles sendebud i Kristi sted og har fått det embete å forkynne forlikelse med Gud (2 Kor. 5,18.20).
Vi kan vel ikke nekte, at også andre kristne, som er åndelige og har salvelsen av Guds Ånd, som de er salvet med Kristus til åndelige konger og prester med, i visse tilfeller kan særskilt og for seg selv bruke løsenøkkelen til bundne sjelers trøst, - men det må bare ikke av dette trekkes den slutning, at de også offentlig må blande seg i slike gjerninger som hører læreembetet til - for av det skulle det oppstå stor uorden i menigheten, om enhver uten ordentlig kallelse av menigheten skulle opphøye seg til lærer. Men vår kjære Luther utelukker heller ikke andre sanne kristne i visse tilfeller fra løsenøkkelens bruk, og vi må tilstå, at en bundet sjel ofte kan befinne seg bedre, om den åpenbarer sin åndelige nød for en erfaren kristen som er prøvet i Guds veier og nådehusholdning, for å hente råd og trøst av ham, enn for en uerfaren og kjødeligsinnet lærer, som enten kan gjøre samvittigheten mer bekymret og binde den, når den burde trøstes og løses, eller også trøste i utide, preke om fred, selv om det ikke er noen fred, sy puter under armene og gjøre huer til hodet på noen, som ennå ikke var riktig botferdig, tilsi ham liv, og slik dømme den til døde som dog ikke skulle dø, og dømme den til liv som dog ikke skulle leve, likesom Herren klaget over Israels lærere (Esek. 13, 16.18-19). Slik feiltagelse er ennå mulig.
Avløser man slike sjeler, - som befinner seg i en så hard nød, at all betinget trøst ikke vil hjelpe - på det vilkår at de er botferdige, så svarer de: Ja, det vet jeg allerede, at dersom jeg er botferdig, så har jeg nåde og forlatelse, - men det er nettopp dette vilkår jeg tviler på og vet ikke, om jeg ennå er så botferdig, at jeg tør anvende løftet i evangeliet på meg selv. Om Jesus selv ville komme til en slik bundet og bekymret sjel og si til den: Du har dine synders forlatelse, dersom du er botferdig, så skulle det ingenting bli til trøst, om Han ikke også samtidig sa til den: Jeg kjenner din tilstand og forsikrer deg, at du nå er riktig botferdig og slik beskaffen at du sikkert og uten å bli bedratt kan anvende alle løfter og forjettelser i ordet på deg.
Det kommer det an på, og derfor kreves det av den som i alle tilfeller skal bruke løsenøkkelen med nytte, at han skal kunne se og prøve det av den bundnes bekjennelse og skriftemål over sin tilstand. Avløsningen må jo skje på dette vilkår: dersom bekjennelsen er oppriktig - for det hører ikke mennesker til å ransake hjerter og nyrer, - men dette er et vilkår som den bundne ikke kan tvile på, for han kan best kjenne sin ånds falskhet eller oppriktighet, når man bare forstår å føre ham til hans hjerte og gi akt på det, som er nærværende der. Slik ser vi, hvilket lys, hvilken åndelig erfaring, hvilken Åndens salvelse som kreves ved mange anledninger hos den som skal bruke løsenøkkelen til å løse samvittighetsbånd hos bundne sjeler. Derfor var det ikke forgjeves at Jesus, da Han i vår tekst ga sine disipler fullmakt til det, åndet på dem og sa: "Ta imot Den Hellige Ånd."

Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem da Jesus kom. De andre disiplene sa da til ham: Vi har sett Herren! Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerket i Hans hender og stikke min finger i naglegapet og legge min hånd i Hans side, vil jeg ikke tro!

At Herren nå kommer mens Tomas er fraværende, det er sannelig ikke skjedd uten grunn, for Kristus kunne vel ha truffet tiden, da Han kunne ha funnet Tomas sammen med de andre apostler. Men det er skjedd til lærdom og trøst for oss, for at Kristi oppstandelse kunne bli vissere og stadfestet med flere og sterkere vitnesbyrd.
Tomas sier straks ganske trossig: "Dersom jeg ikke får se naglemerket i Hans hender og stikke min finger i naglegapet og legge min hånd i Hans side, vil jeg ikke tro!" Likesom han ville si: Ingen skal overtale meg til å tro; men jeg vil nekte det så fast, at jeg ikke engang vil tro, selv om jeg, likesom dere, får se Ham. Skal jeg tro, så må Han komme meg så nær, at jeg da kunne røre ved Hans sjel og føle Hans øyesten, om det var mulig. Han stakk dypt i vantro.
Dette er nå skjedd til et eksempel og trøst for oss, at de høye apostler også måtte feile og snuble, og av dette ser vi, hvordan Kristus forholder seg mot de svake i sitt rike, at Han endatil kan tåle dem som er så harde og påståelige som Tomas, og ikke støter dem bort og fordømmer dem av den grunn, dersom de bare ellers gjerne vil være Hans disipler og ikke motvillig spotter Ham.
Med det lærer Han oss, at vi ikke skal forarge oss på slike, og heller ikke fortvile over dem, men etter dette eksempel omgås dem vennlig, tjene deres skrøpelighet med vår styrke, inntil også de blir oppreiste og sterke.
Dessuten tjener det til det, som jeg berørte ovenfor, at Herrens oppstandelse ved denne vantro Tomas ikke bare blir vissere bevitnet, idet han i åtte samfulle dager ble ved i denne vantro, og nesten var helt omkommet i den, men den samme kraft blir erkjent og kommer oss til nytte, idet vi ser at den bringer Tomas fra vantro til tro, fra tvil til en viss erkjennelse og til en herlig skjønn bekjennelse av Hans navn. .

Åtte dager deretter var Hans disipler igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere!

Åtte dager lot altså frelseren ham vente. Hvor lange må ikke disse dagene ha forekommet ham, hvor mye må ikke hans tvil ha plaget ham! De andre disiplene gledet seg hver dag over å ha sett Herren; han hadde hver dag bedrøvelse og kamp. Å ikke tro, er en fortvilet sak; tro, så blir du salig.
Men Jesus forbarmer seg også over slike Tomasser. Etter at Han først har latt dem bli myke, og har latt dem erfare vantroens plage, så kommer Han og gjør vantroen til skamme, er uutsigelig vennlig og nådig, gjør det som de gudfryktige - for dette var Tomas til tross for sin vantro - begjærer.
Han står igjen midt iblant dem og sier: "Fred være med dere!" - også da Tomas er til stede; Han bringer freden også til ham og gjør mer for ham enn for de andre, alt det han forlangte, for

Deretter sier Han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende!

Frelseren gjør alt, finner seg i alt, når Han bare kan vinne hjertene og gjøre dem salige. Hvor nådig og vennlig behandler Han ikke Tomas! Hvordan føyer Han seg ikke etter menneskene! Han lar seg og sine sår undersøke av Tomas, for at han kan overbevise seg om, at Han i sannhet har virkelige sår, om at Han er den som hang på korset, om at Han ikke er noen ånd, ikke noe spøkelse eller syn, men et sant menneske og virkelig oppstanden og helt levende.
Dette var jo også visselig rett og godt og Guds styrelse; for å bevise oppstandelsen riktig håndgripelig, måtte en disippel være riktig sen til å tro, og ikke tro på Jesus før han hadde lagt fingeren i Hans sår og befølt dem med hendene.
Men hvordan kan nå vi bli likeså levende og håndgripelig overbeviste? Hvordan kan vi legge fingeren i Jesu sår og føle på dem med våre hender? Å, vi kan enda mer, når vi tror, og slik holder oss til den usynlige korsfestede og oppstandne, som om vi så Ham. Han er oss jo nærmere i Ånden, enn Han var Tomas og disiplene i legemet. Vi har Ham i vårt indre, - vi kan i en enda høyere grad, enda mer levende erfare og nyte kraften av Hans blod, saligheten i Hans sår, virkningen av Hans død og freden av Hans oppstandelse i vårt hjerte og i hele vårt vesen, enn de den gang.
Først senere, da de ikke så Ham mer, men trodde på Ham, uten å se Ham, da Ånden var rikelig utgytt over dem, da først erfarte de rett Hans døds- og oppstandelseskraft, da de var i Ham og Han i dem. Og slik kan og må det også være hos oss, når vi tror!

Dette var den første bekjennelse av Jesu guddom av disiplenes munn; og Han hadde ikke kunnet ta imot den, dersom Han ikke var den sanne Gud og det evige liv.
Så var Han da, ved sin oppstandelse, blitt kraftig bevist å være Guds Sønn, - å være Gud. Så var det da åpenbart og anskuelig, ja håndgripelig godtgjort for de utvalgte vitners øyne og ører, at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, og tilregnet dem ikke deres synder.
Da Han i sin svakhet led og døde, skalv og bevet, svettet blod, hang på korset forlatt av Gud og bøyde sitt hode - da kunne de ikke tro på Hans guddom og på forsoningen, men nå, da Han var oppstanden i kraft og herlighet og levende på ny, - sto der med sine seiersmerker, nå måtte de tro og bekjenne: "Min Herre og min Gud!" Nå var det åpenbart, at Han ikke led for sine synders skyld, men hadde ofret seg for verdens synd, og at Hans offer var antatt og hadde fullgyldig forløst verden; nå hadde det vist seg, at Han var en seierherre over død og grav, over synd og helvete, at Han var sann Gud og sant menneske.

Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.

Dette er noe for oss; vi har det nå av Hans egen munn, at det ikke er nødvendig å se Ham her, for å tro på Ham; man kan, uten å se Ham, tro seg frelst.
Vi tenker eller kan nå tenke_ Akk, kunne nå også vi få se Ham, om bare én gang, så kunne vi også bedre tro på Ham. Nei, sier frelseren, det er ikke nødvendig; troen gjør salig; den som ser, har ikke mer, har ingen annen Jesus, enn den som ikke ser og likevel tror; - han har hele Kristus, all Hans fortjeneste, all Hans kraft og nåde, hele saligheten, som Han har vunnet.

Peter sier: "Hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om Ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft" (2 Pet. 1,3).
- "I Ham har vi forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse - barnekår, Den Hellige Ånd, arverett og alt," sier Paulus i alle de kristnes navn i Efesus og Kolossæ, som heller ikke så Herren, men likevel trodde på Ham.
Likesom de tre tusen på første pinsedag ble salige og mottok Den Hellige Ånd, så snart de trodde på Jesus uten å ha sett Ham, slik er også den dag i dag enhver som tror uten å se, like så salig som Tomas og alle disiplene, som så Ham og følte på Ham med deres hender.
Uten tro er det umulig å bli rettferdig og salig og å behage Gud, men uten å se kan man det, takket være Herren for, at Han har banet en vei til salighet, som også vi kan oppnå den på!
Han styrke bare vår tro, og bevare oss ved sin guddomsmakt i troen, slik at vi kan nå vår tros mål, nemlig sjelenes frelse. .

Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i Hans navn.

Dette er herlige og fortreffelige ord, som klart gir oss hensikten ikke bare av de fire evangelister, men endatil med hele Skriften til kjenne, likesom også Paulus på samme måte sier: "Og helt fra barndommen av kjenner du De Hellige Skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus" (2 Tim. 3,15).
Så må da nå den svake tro være så kjennelig hos oss, som den aller mest vil, ja vantroen må sette seg så meget imot troen, som den vil, så kan vi likevel være visse på, at troen skal få seire over vår vantro, eller at vi skal komme til en viss, fast, mandig, sterk og kraftfull tro, såfremt vi bare blir i alvorlig bønn, og i Guds ords flittige og alvorlige betraktning.
Men dersom vi ikke bestandig ber Gud om troen, og lar vi Guds ord fare, så er vi selv skyldige i det, når vantroen tar til hos oss, eller vi også lider skipbrudd på troen, hvis vi har den.
- Men én ting er herved ennå høyst nødvendig å betrakte, noe som gjør at hele anvendelsen av denne lærdom er forgjeves og intet, dersom det mangler: Vi må nemlig komme i hu, hva det var for folk som troen har vunnet seier over vantroen i. Det var ikke slike folk som ennå tjente synden, eller som lot deres hjerte være fylt med verdens kjærlighet. Og la det så være, at Tomas' vantro ikke var å rose, men meget mer å laste, så er det likevel det å merke, at Tomas vel ikke har trodd dette, at den Herre Jesus var oppstanden fra de døde; men så må det likevel tales med stor forsiktighet om Tomas' vantro slik som han ved denne sin, om enn store og straffverdige skrøpelighet eller dårlighet og treghet til å tro, visselig ikke er blitt bortvist og derfor heller ikke kan aktes like med de vantro jøder og denne verdens barn; for vi må komme i hu den ringe kunnskap, som var på den tid, som den Herre Jesus hadde tålmodighet med, selv om Han refset den, og de skrøpelige hjalp Han til rette.
Så var derfor de kjære disipler, og i særdeleshet også Tomas, som troen fikk seier over vantroen i, slike sjeler som med oppriktighet søkte Gud, og ikke begjærte å tjene verden, men Gud. De levde ikke i verdslige lyster og et ugudelig vesen, men hadde forlatt allting og fulgte etter Kristus. Og heller ikke etter Hans død vendte de seg til verden og dens vesen igjen.
Vil vi nå bli delaktige i den samme nåde og salighet, så må vi også av hjertet mene, det som er gudelig, og ikke vedbli i synden, men av hjertets grunn la oss omvende til Gud ved Hans nåde; for på noen annen måte verken viker vantroen for troen eller beholder troen seier, enn i en sann omvendelses orden. Det er også bare i en slik orden, at troen bestandig kan beholde seier, nemlig i en daglig omvendelses øvelse, eller en alltid nærmere og nærmere henvendelse til Gud. Gud av nåde hjelpe alle sine til dette for Kristi skyld. Amen.