Jesus som barn i templet
Luk. 2, 42 - 52

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Mine kjære! Etter den hellige juletid følger nå søndagene etter jul, eller, som man vanligvis kaller dem, søndagene etter Kristi åpenbaring. Menigheten tenker seg nemlig saken ordnet på følgende måte. Først kommer de fire adventssøndager, som vi gleder oss til Jesu ankomst på, det er Hans fødsel, samt forbereder oss til denne dyrebare fest som jo er all salighets begynnelse, så vi verdig kan ta i mot det fødte Kristusbarn.

Er vi da slik forberedte, så følger vår Herre Jesu fødselsfest, som i den greske kirke kalles epifania, d.e. Herrens åpenbaring, fordi Jesus ved sin fødsel synlig åpenbarte seg for verden som et menneskebarn.
Over dette gleder seg nå, i den hellige natt, først jødene - fordi for dem åpenbarte Jesus seg først - derfor har vi i julen det evangelium som handler om de jødiske hyrders tilbedelse av det nyfødte Jesusbarn.

Men nå er Jesus ikke bare født  for jødene, men også for hedningene. Derfor følger nå på epifaniafesten det evangelium, som handler om hedningenes tilbedelse av det nyfødte Jesusbarn. Dermed er den egentlige juleglede fullendt - for Jesus er født for hele verden, både for jøder og hedninger, og har synlig åpenbart seg for dem.

Dette ord, åpenbaring, klinger nå bestandig gjennom alle seks epifaniasøndager, og disse søndager er derfor å betrakte som en etterfest til julefesten, slik at det på enhver av disse søndagene fortelles en historie fra evangeliene, som Jesus åpenbarer seg for menneskene på en synlig måte i, - en hjelperik og velsignende måte. Åpenbarer seg for dem som Hjelperen og Forbarmeren i all nød og kunngjør seg som deres Frelser.

Vår tekst i dag f.eks. er nettopp en åpenbaring, en åpenbaring av Jesus for barna, det følgende evangelium er en åpenbaring av Jesus for ektefolk og bryllupsfolk, det derpå følgende tredje evangelium en åpenbaring for de syke og så fortsatt gjennom alle seks søndager. Alle disse evangelier har derfor noe særdeles viktig ved seg - for julebudskapet toner igjennom dem: Frelseren er kommet! Et av de yndigste av dem alle er vår dags evangelium, et rett evangelium for barna.

Dersom alle barn ville rette seg etter dette evangelium, og foreldrene ville oppdra sine barn etter det, så ville man ikke så ofte høre den overmåte hyppige klage i vår tid: Klagen over vanartede barn. Jeg tror også at det aldri, i det minste så lenge den lutherske kirke har stått, har vært noen tid, hvor det har vært så mange vanartede barn som nå. Og denne klage lyder i blant alle stender, spesielt hos de såkalte fornemme og dannede, og så vidt jeg kan skjønne har nesten alltid foreldrene skylden. Derfor sier jeg ennå en gang: Klagen over vanartede barn ville ikke være så alminnelig hvis alle foreldre kjente og fulgte dette evangelium.

Vil dere nå, dere foreldre, ikke oppdra vanartede barn, som senere blir en pinn til deres likkiste, og vil dere barn ikke bli deres foreldres mordere ved gremmelse og kummer, som dere gir dem, så hør begge oppmerksomt etter og skriv inn i deres hjerter, hva dagens evangelium lærer oss.

 Til toppen

Av Lars Oftedal 1838 - 1900

Og da Han var tolv år gammel drog de dit opp, som skikken var ved høytiden.

Ytterst få er de beretningene vi har om Jesus, vår frelsers, barndom og ungdom. Etter at den himmelske Far har kalt sin Sønn fra Egypten, og Josef og Maria med sitt barn har tatt bolig i Nasaret, hører vi ikke noe om Ham inntil Han er 12 år gammel, og fra den tid ikke noe før Han er 30 år.

Dagens evangelium er altså den eneste beretning vi har om Jesus, like fra tilbakekomsten fra Egypten og til Hans offentlige fremtreden som profet. Denne beretning må derfor være desto kjærere og viktigere for oss.

Bare en antydning om Jesu barneår inntil 12 års alderen gir Den Hellige Ånd oss, når det heter: Men barnet vokste og ble sterkt, Han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over Ham. Den menneskelige natur i Ham utvikledes altså som hos et annet barn - den levendegjørende Ånd som fylte Ham og forente den guddommelige og menneskelige natur i Ham til en person, gjennomtrengte mer og mer Hans bevissthet om det Faderens råd, som Han var kommet til verden etter, - det kall og den gjerning Han hadde, - og lot iboende kraft til lydighet i Ham, komme til syne. 
I like måte utfoldet Hans åndsevner seg - de som var  uberørte, ufordervede og usvekkede av synden - til oppmerksomhet på, betraktning av, forstand og innsikt i Guds vilje og veier, slik som Gud selv hadde åpenbart det gjennom sine profeter og gjennom førelsene med det folk, som Han selv, etter kjødet, var av.

Dette har gått for seg etter de samme utviklingslover, som ethvert menneske utfolder seg etter og vokser, bare uten den forsinkelse, fordunkling og motstand som synden ellers forårsaker, fordi Han ikke visste av synd. Også i den henseende er det gått til med Hans vekst og utvikling akkurat på samme måte som med andre barn i gudfryktige fattigfolks hjem, - at Han har diet sin mors bryst, fått sin føde av morens hånd, mottatt sin første undervisning på morens fang, lært Herrens vei og å gjøre rettferdighet og rett av sine foreldres ord og eksempel, gått ut og inn i farens verksted og morens kjøkken, lært å lese og betrakte de hellige skrifter under foreldrenes veiledning akkurat som andre barn, bare "meget fagrere enn menneskenes barn" (Slm. 45,3).

På den måten har Han gjort fremgang i forståelsen av ofrene, festen, profetiene og bønnene, og har selv fra sin tidligste barndom av begynt å gjøre bruk av de to siste, og lengtet etter den tid, da Han også kunne ta del i de to første. "Skriftene holdt Ham for øye det forut tegnede bilde av Hans person og gjerning," og Han opptok det mer og mer i bevisst erkjennelse, og higet etter å få "fullføre rettferdighet."

Som ekte troende Israelitter møtte Hans foreldre hvert år i Jerusalem på påskehøytiden. Glade har de sunget salmer ved oppstigningen og nynnet dem i hjemmet for sitt barn - barnet har nynnet etter dem og spurt: når skal også jeg få gå til Jerusalem? Slik er Hans barneår gått hen med Guds velbehag over ham inntil det 12 år. Da ble Han som andre gutter i den alderen tatt med til Jerusalem "for å vises for Herrens åsyn på det sted Han har utvalgt." (5 Mos. 16, 16).

O tempel, hva din lykke På denne dag er stor, At Jesus selv vil smykke Din helligdom og kor! Gid hjertene kun ville Annamme Hannem så Som Han, all nådens kilde, I dem vil gjerne bo.

O Jesus, gid du ville Mitt hjerte danne så, Det både årl' og silde Ditt tempel være må; Du selv min hjerne vende Fra verdens kloke folk, Og lær meg deg å kjenne, Så har jeg visdom nok!

Og da de hadde vært der disse dagene til ende og de drog hjem igjen, ble barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og Hans foreldre visste det ikke. Men da de trodde at Han var i reisefølget, gikk de en dagsreise fram og lette etter Ham blant slektninger og kjente. Da de ikke fant Ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter Ham.

De syv festens dager er til ende. Jesus har sett de mange lam slaktes og stekes, sett alt det blod brennofferet bestenkes med, og selv vært med å ete påskelammet med det usyrede brød og de bitre urter, overveid betydningen av det alt sammen og tenkt på Messias, den lovede frelser. Han har gått ut og inn i helligdommen, gitt seg tid iblant dem som foreleste av Skriftene og samtalte om deres innhold. Men nå er som sagt festdagene til ende. De mange reisende fra alle kanter av landet begynner å pakke sammen og ordne seg for hjemreisen igjen. De som ved slektskap og kjennskap står hverandre nær, slår seg sammen i reiseselskap, og slik skrider gruppe etter gruppe syngende frem igjennom gatene for å begi seg på hjemveien. De som var i selskap med Josef og Maria hadde allerede begynt å gå så smått i forveien, mens de selv ennå hadde noen å ta avskjed med. Ferdige med det tok de også avsted, men savner nå sin sønn. Under forberedelsene til avreisen hadde de for ikke lenge siden sett Ham med de andre, og mener derfor at også Han har tatt i forveien med dem.

De kommer en dags reise frem og innhenter reisefølget, men der er Han ikke. Tenk for en mor å savne sitt barn - hva det er for en smerte! De må tilbake til Jerusalem, og Marias og Josefs smerte vokser for hver time som går. Mon de på veien har gjort hverandre bebreidelser, fordi de ikke har passet bedre på sitt kjære barn? Å nei! men de har delt smerten og båret hverandres byrde i kjærlighet. Tilbake i Jerusalem går de først til herberget og siden i hvert hus hvor de hadde venner, men ingensteds er Jesus å finne, og ingen vet om Ham. Maria tenkte nok allerede på den gamle Simeons ord til henne: "...også din egen sjel skal et sverd gjennomtrenge," og tårer fylte hennes øyne.

Vi må her tenke på de mange troende foreldre i verden som går med Marias smerte over tapte barn. Å, de forgråtte mødre, de stakkars fedre, som de sørger! Engang var de så glade. Da barnet var født til verden, kom moren ikke mer sin smerte i hu av glede over dets fødsel. Den dag da barnet gjennom den hellige dåp ble tatt opp i den troende kirke og innpodet i Kristus, sang dets foreldre så smukt ved dets vugge sin lovsang for Herren. Siden ba de så ofte sammen for sine kjære små, og mang en gang når den lille hadde lukket sine øyne for natten, knelte den ømme mor ved barnets leie i bønn til den himmelske Far. Og nå - sønnen er sunket dypt ned i vellystenes virvelstrøm, og datteren er fortryllet i forfengelighetens dårehus.

Akk, Herren trøste dere, dere dypt sørgende foreldre, og gi dere engang den usigelige glede å finne deres tapte barn igjen. Bli ved å ligge Gud i øret for dem - om døden lukker deres øyne, før dere ennå har funnet dem igjen, kan hende de likevel kommer til å plante en takknemlighetsblomst vætet av botstårer på deres gravhøy, og dere får se dem frelste på evighetens dag. Og du forvillede barn, du tapte sønn og datter! din far og mor har lett etter deg med smerte og leter ennå - hvor er du? - forvillede barn, kom hjem, kom hjem! det blir glede i himmelen for Guds engler når du omvender deg.

Til toppen

Av W. F. Besser

Og det skjedde etter tre dager at de fant Ham i templet. Der satt Han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. Og alle som hørte Ham, var forundret over Hans forstand og over de svar Han gav.

Se der Jesusbarnet i hellig sorgløshet! Intet har engstet Ham, intet har berøvet Ham Hans hvile - i sin Fars hus var Han vel til mote, og talen om Hans evige hjem frydet Ham. Han satt midt blant lærerne, hørte på dem med dyp andakt og spurte dem ut med barnlig lærelyst.

Hva mon Han har spurt om? Den gamle Herberger i hans herlige postille, fremstiller for oss "den livaktige lille engel midt iblant lærerne" med sine spørsmål slik: "Han spør: Hva betyr nå de blodige påskelam og de brennende offer? 
Lærerne svarer: Gud har befalt det. 
Han spør videre: Hvorfor har da Gud befalt det? 
De sier: Det har så behaget Ham.  
Den lille gutt spør videre: Hvordan kan disse blodige brennende offer behage Gud?  Kanskje, fordi også Messias skal blø slik og brenne i Guds vrede, slik som vi leser om det hos profeten Jesaja? 
Dermed ble de gamle herrer forbauset og sier: Dette lille barn er klokere enn alle vi andre til sammen." 
Det er såre vakkert, likevel holder vi fast ved,  at barnet Jesus spurte og svarte i fullkommen barnlig enfoldighet. Idet Han hørte på, spurte og svarte, hørte lærerne på Ham med forundring, for Han forsto Skriftene ved å skue inn i seg selv.

Han har kanskje lært mangt et sitat av profetene av dem, som tidligere hjemme av Maria og Josef, og dette har da visselig i Hans hjerte strålt klarere enn i deres som underviste Ham.

Jeg kjenner en elskelig mann, som først ved et barns spørsmål om frelseren og hva som sto skrevet om Ham, ble draget til Ham. Ja, Jesusbarnet hist iblant lærerne har sine etterfølgere ennå den dag i dag blant barna.

Å, hvilken ydmykhet viste ikke Herren allerede her, i hvilken grad fant Han seg ikke vakkert i  den av Gud innstiftede orden og ytet deres embete som satt på Moses' stol, tilbørlig ære! "Her er et vidunderlig, men etter sin betydning et alvorlig trekk av Guds visdoms fremtreden blant menneskenes barn," sier Løhe. Visdom, som er blitt menneske og barn, har gitt slipp på sin herlighet og går i skole hos sine egne disipler og barn. Her er et sant barn. Sant idet det lærer, sant idet det vokser - og strålene av den høye natur opplyser Kristi menneskelige natur, etter hvert som barnet vokser.

Men selv om vi, til tross for Han fornedrelsesskikkelse, holder Jesu spørsmål og svar høyt, bør vi likevel ikke overse, at lærerne forundret seg over Hans spørsmål og svar. Jesus var ikke i en barneskole. De lærerne som beundret Hans spørsmål og svar, var ikke barnelærere - det var ikke deres sysselsetting å undervise barn - det er en unntagelse at de tåler et barn iblant seg og finner fornøyelse i å svare Ham. Likesom vi ved å berøre ilden erkjenner hvor brennbart et stoff er, og ved å oppta lyset, hvor solsterkt et øye er, så erkjente man av Jesu samvær med lærerne, hvilken lærer som modnedes i Ham. Allerede den gang, i sitt tolvte år, satt den barnligste av alle disipler ikke ved lærernes føtter, men midt iblant dem, og vi erkjenner i Ham Israels oppstigende sol, en født åndenes konge.

Til toppen

Så er det også slike til, som har Kristus i sannhet,  og også erkjenner det, og priser Gud for det.
Slik hadde nå Josef og Maria barnet Jesus, da de fant Ham sittende i templet midt iblant lærerne. De så Ham og ble først forundret over det - men de gledet seg uten tvil desto mer etterpå.
I dette ligner da de sjeler dem, som før har søkt Jesus, og under hjertelig anger og ruelse over deres synder og i dyp erkjennelse av deres elendighet og fordervelse, har lengtet etter det trøstens blikk av Hans nåde og deres synders forlatelse, og nå er så nådig ansett av Ham, at de med sannhet kan rose seg av, at dagen har strålt frem for dem, - at Jesus Kristus, den klare morgenstjerne, har opplyst deres sjeler - de vitner nå, at deres synder er dem forlatt og har Den Hellige Ånds vitnesbyrd om, at de er Guds barn og altså Guds arvinger og Kristi medarvinger.
Disse gleder seg med rette over, at de nå har funnet den eneste kostelige perle. Himmerikes rike er da til stede i deres sjeler, og slik som Paulus beskriver det i Rom.14,17-18: "Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. For den som i dette tjener Kristus, er til behag for Gud og står sin prøve for mennesker;" slik er det i deres hjerter, nemlig, "rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd - i disse ting tjener de Kristus og er til behag for Gud og står sin prøve for mennesker." Men de må tross dette likevel stride mot synden, som alltid henger ved dem og gjør dem lunkne, og daglig fornyes i slik kamp og understøttes i det av deres frelsers nåde og kraft.

Atter andre har hatt Kristus, men er bekymret for, om de har mistet Ham.
Vel er det også anfektede, som før nevnt, som ikke har tapt Kristus, men bare den følbare trøst av Hans nåde og vennlighet, - men om dem taler vi ikke nå.
Josef og Maria hadde for deres del tapt Kristus, om enn Kristus på sin side, som vi tidligere har nevnt, ikke var borte.
Det kan vel være, at de muligens har stolt på Ham, siden de visste, hvor vis og from Han var. I det var det nå ingen forseelse, - men de skulle likevel alltid ha kommet i hu deres plikt, å bevare den store skatt, som var betrodd dem. Og om de enda kanskje har gjort dette, så må likevel Maria, i særdeleshet, som det pleier å gå i anfektelser, ha funnet mye i sitt sinn, og engstet seg over, om hun også hadde forsett seg i noe.

Vi vil la henne bli ubeskyldt, men vi vil ved det tenke på den falske frihet, som vi så meget lett kan komme til å falle i, når vi nå vet, at vi har fått nåde hos Gud.
Å falske frihet, hvor farlig er du ikke for dem, som har funnet den kostelige perle! Hvilken angst og smerte påfører du ikke de uaktsomme sjeler! Å! den som forut kunne være klar over det, for at han ikke siden med smerte igjen skulle komme til å lete etter den skatt, som han hadde mistet, fordi han ikke våket og bad eller gav trolig akt på seg selv i sine tanker, begjæringer, ord og gjerninger.

Endelig er det noen, som etter å ha mistet Kristus og lett etter ham med smerte, finner Ham igjen til deres store glede.
I dette er det ytre bilde på Maria så tydelig avtegnet i vår tekst, at det ikke behøver noen nøyere forklaring.
Den glede de har hatt da de fant Jesus igjen, kan aller best forstås av de sjeler, som dessverre ikke har vært tro i den mottatte nåde, men er av den gode og fromme frelser blitt overbeviste om deres utroskap, og ved det kraftig drevet til å søke Ham på ny, inntil de igjen finner Ham. Finner de Ham da, å! hvor gleder de seg ikke, og sier: "Jeg fant Ham som min sjel elsker. Jeg grep fatt i Ham, (siden jeg har lært, hvor lett man kan miste Ham ved en falsk frihet) og jeg slipper Ham ikke før jeg har ført Ham til min mors hus, til hennes kammer som har født meg" (Høys.3,4).
For slik er det, at slike nå av deres store skade er blitt klokere og forsiktigere, enn de var - og de er også nå dess saktmodigere og ydmykere og skyr med dess større omhyggelighet alt det, som kan gjøre skilsmisse imellom dem og Jesus, eller også bare forringer det klare skinn av Hans nåde i deres indre - de skammer seg ved deres uverdighet, elsker nå deres sjels hyrde og tilsynsmann dess hjerteligere for den troskap, Han har vist med dem og nyter fremdeles Hans nåde uforstyrret - og om de enn snubler, reiser de seg likevel ved Hans nåde opp igjen.

Til toppen

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

Så gikk Han med dem og kom til Nasaret, og Han var lydig mot dem. Men Hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte. Og Jesus gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.

Om det hellige barn Jesus blir det ikke bare fortalt oss, at Han hadde så stor glede i Guds ord, men enda mer, at Han, da Hans foreldre hadde funnet Ham i templet og igjen ville vende hjem, også "gikk med dem og kom til Nasaret, og var lydig mot dem."

Å, at jeg med uutslettelig skrift kunne skrive det ord: "Og Han var lydig mot dem," i alle deres hjerter, som ennå har foreldre eller pleieforeldre.
Tenk på, hva det var for en tilbedelsesverdig ydmykhet, at Han, som alle skapninger må være underdanige, og for hvem alle engler og mennesker må bøye sine kne, var sine foreldre lydig!
Tenk på, hva det var for en vidunderlig, ubegripelig nedlatenhet, at Han, som har skapt himmelhvelvingen, og som var verdensbygningens byggmester, gikk sin pleiefar Josef til hånde, når denne ville bygge en liten hytte for et stakkars menneske!
Men erkjenn også av dette, hvilke ugudelige barn de må være, som ikke vil etterligne dette herlige eksempel, ikke vil være sine foreldre lydige!
Hva vil engang Kristus si til dere, som forakter deres foreldre og slår deres formaninger hen i været, daglig bedrøver dem og ikke engang akter de tårer og sukk, som dere med deres ulydighet avtvinger dem?
Frelseren vil engang rope til dere: Dere skjendige barn, jeg tenkte, at dere dog skulle ha latt dere bevege til å adlyde deres foreldre, når dere hørte, at jeg, deres Gud, Herre og frelser, har vært mine fattige foreldre lydig, - men se! selv mitt eksempel har ikke kunnet smelte deres ulydige, hårde hjerte og bevege det til barnlig lydighet.

Å, ve dere derfor alltid og evinnelig!
Ja, gå bort fra meg, dere forbannede, til den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler.

Akk, hvor vil ikke da de, som på jorden har vært ugudelige og ulydige barn, ønske at de nok engang kunne bli barn. Da ville de tenke: Å, hvor ville vi ikke nå så gjerne adlyde våre foreldre! Men da er det for sent.
Derfor, be nå i hjertelig anger og fast tro Gud, at Han for det hellige, lydige Jesusbarns skyld vil tilgi deres hittilværende ulydighet, så vil Gud være dere nådig og hjelpe dere til å forbedre dere, mens det ennå er tid.
Hør ikke på deres stemme, som forespeiler dere, at lydighet mot foreldre er et tungt åk. Det er Satans stemme. Hør mye mer på deres fars og mors tro stemme! Deres stemme er Guds stemme - deres vrede er Guds vrede - deres velsignelse er Guds velsignelse - deres forbannelse er Guds forbannelse.

Akk ja, alle dere kjære barn, tenk på hva Sirak sier: "Mitt barn! glem ikke din mors smerter - for den som forlater sin far, han er som en gudsbespotter, og den, som gjør sin mor vred, er forbannet av Herren. En fars velsignelse befester barnas hus, - men en mors forbannelse river opp grunnvollene."
Tenk på hva Salomo sier: "Et øye som spotter sin far og forakter lydighet mot mor, det skal ravnene ved bekken hakke ut, og ørnunger skal ete det."
Og endelig, tenk på hva Gud selv sier i sin hellige lov: "Hedre din far og din mor, så det kan gå deg vel, og du må leve lenge på jorden." Dette er det første bud med løfte.

Gud gi, at dette dyrebare løfte må bli oppfylt på oss alle, her timelig og hisset evig. Amen.

Til toppen