1 pinsedag

Det er vår dags store tekstminne, at Guds Ånd er utøst over kjød, utøst i menneskehjerter. Det Frelseren lovte sine disipler om talsmannen, trøsteren, - Ånden som utgår fra Faderen og Sønnen, det er oppfylt på pinsens hellige dag.

Og Ånden kom ikke over apostlene alene, - men for så mange som lot seg dra ved ordet, vitnet også Ånden så det kjentes i deres hjerter, - og de som mottok Åndens vitnesbyrd i ordet ble døpt, og de som døptes i troen på den korsfestede og gjenoppstandne Frelser, fikk i dåpen Den Hellige Ånds gave, og det ble den samme dag lagt omkring tre tusen sjeler til menigheten.

Fra den dag inntil denne stund har det vært en Herrens hellige menighet i verden. Og hvor forskjellige enn dens kår på flere måter har vært til de forskjellige tider, og på de forskjellige steder, så har den i sitt innerste vesen likevel alltid vært den samme. For Den Hellige Ånd er Jesu Kristi menighets Ånd. Hva menigheten har vært, - hva den er og hva den skal bli, det er alt Den Hellige Ånds gjerning i Faderens kjærlighet på Sønnens forsonings og forløsnings grunn.

Derfor er det bare to sider av den samme sak, om vi betegner vår tekst som Den Hellige Ånds utgytelsesfest eller som festen for Jesu Kristi menighets liv. .

O lue fra Guds kjærlighet,
O visdom fra det høye,
Som falt på dine vitner ned,
Opplys vårt troes øye!
Om Ordets lys vi samles her,
Vis oss, at Kristi løfte er
Et evig ja og amen!
O himmelfarne Frelser,
Vi venter din forjettelse
Velsign oss alle sammen.

Den gamle pinsefest på berget Sinai virket frykt, skrekk, skjelven og beven ved den store ild, - torden, lynild og jordskjelv, slik at alt folket rømte og ikke kunne bestå for Guds forskrekkelige herlighet.

Men den nye pinsefests frukt er kjærlighet ved Den Hellige Ånds kjærlighetsflamme. Om noen elsker meg, sier vårt pinseevangelium og festbasuner.

Her er talt om den kjærlighet, vi elsker Gud med, - men nå er det umulig å elske Gud uten Den Hellige Ånd - det er umulig å elske Gud uten Gud, å erkjenne Gud uten Gud. "Derfor har Gud utøst sin kjærlighet i våre hjerter ved Den Hellige Ånd." Derfor springer nå den kjærlighet vi elsker med, ut av Gud selv - og ikke av oss. Av Guds hjerte kommer det som bringer oss til Gud og forener oss med Gud.

Den som nå elsker Gud, den fornemmer Gud i sitt hjerte, - at Gud Herren er i ham - for "Gud er kjærlighet, og hver den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham."

- Likesom man har et fruktbart og kostelig vintre kjært, fordi det gir oss slik en mild og hjertegledende saft å drikke, og liksom ved det virker sin kjærlighet i oss, slik skulle vi også ha det levende vintre - vår Herre Jesus Kristus - hjertelig kjær, fordi Han gir oss sitt hellige blods aller kosteligste saft å drikke som den rette himmelske nektar, ja, fordi Han gir oss sin Ånds og trøsts rette gledesvin å drikke.

"Nå vel! hver den som tørster, kom hit til vannene." Så er nå det den første pinseglede og den nye pinsefests første frukt, at den virker kjærlighet ved den sønnlige Ånd. Den som nå har Gud hjertelig kjær, den vil visselig finne en stor guddommelig glede i seg.

Å holde Guds ord er det samme som å motta det med troende hjerte og leve etter det. Akk, det er en stor glede i Guds ord, når hjertet fatter det rett, - når det blir levende i hjertet. Den gamle pinsefest virket og brakte med seg en trelldoms ånd, som av frykt for straff, - av nød og tvang - var loven lydig, og måtte holde Guds ord på en ytre måte. Den nye pinsefest bringer derimot med seg en sønnlig ånd som ikke mer av frykt for straff, men av kjærlighet holder Guds ord. Derfor sier Herren: Om noen elsker meg, han skal holde mitt ord. Å holde Guds ord og være det lydig, det kommer av kjærligheten, og hva som ikke kommer av kjærligheten det er udyktig og duger til intet.

Når nå Herren sier: "Han skal holde mitt ord," så fordrer Herren ikke dermed noen fullkommenhet av oss, med tvang i mot vår vilje, likesom loven, - men Han fordrer dermed av oss den sønnlige gudsfrykt, daglig bot, tro, kjærlighet, håp, ydmykhet, saktmodighet, og at vi ikke står Den Hellige Ånd, - som virker alt slikt i oss, - imot, men at vi lar oss drive av Den Hellige Ånd til å bli fiender av all synd og udyd. Den som nå elsker Gud, den holder slik Hans ord, at han frykter for Guds vrede, gjør daglig sann bot, tror av hjertet evangeliet, setter all sin trøst på Kristus og tar Kristi edle levnet på seg. Han har også lyst til Kristi hellige levnets herlige dyder, etter det indre menneske. Jo mer lik han kan bli Kristi bilde i ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, desto mer gleder han seg over det og ber Gud av hjertet om det.

Derfor lærer nå Den Hellige Ånd oss innvortes ved tro og kjærlighet å holde Guds ord og å gjøre Guds vilje, - som også er grunnen til at alle kristne dyder blir kalt Åndens frukter. Av den grunn er også alle som sier at de elsker Gud og ikke holder Hans ord, løgnere. Kristus har vel mange som sier seg å elske Ham, men få som etterfølger Ham.

Og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.

Av denne lære bør vi nå merke oss, at den kristnes stand er den saligste av alle, og at den aller deiligste skapning ikke kan sammenlignes med den troende og Gudelskende sjel. Jeg taler gjerne om denne sak for den nåværende verdens skyld, for den vet ikke - eller vil ikke vite av - noen annen herlighet enn den som skinner i øynene. Det som ikke er høyt og stort i forfengeligheten og vel ansett hos de store og høye, - det som ikke glimrer av gull og sølv og stråler av perler og diamanter, det akter den bare for lapperi og dårskap.

Og ettersom kristendommen nå engang ikke er etter dens hode, så er den også ringe og foraktelig i dens øyne. Derfor finner man så få som legger alvorlig vinn på den.

Med de åndelige øvelser går det for det meste lunkent og koldsindig til, fordi man mener at det ikke er annet å vinne ved det, enn et svakt håp om et bedre liv etter døden. Dette må man da motarbeide ved en stadig betraktning av Guds barns herlighet, selv i dette liv.

Vi har nå en sak for oss, som all verdens lykksalighet ikke tåler noen sammenligning med, - nemlig Den Hellige Ånds forening med vår ånd, Guds iboen i våre sjeler, og den forsikring om den himmelske arv, som gjennom det blir vårt hjerte til del. Hva kan være herligere for en skapning enn at den er et levende tempel for den hellige, høylovede, majestetiske Gud, - at Den Hellige Ånd trer i et så nært samfunn med dens ånd, at det nest etter den personlige forening mellom den guddommelige og menneskelige natur i Kristus ikke finnes nøyere, fastere og mer trøstelig forening i himmelen eller på jorden, og at Han under denne iboen ikke er ørkesløs, men velsigner dens hjerte med sin fred og oppfyller den med all Guds fylde.

Man leser om mange vakre kirker i verden, - men om man også kunne bygge en av bare gull, med vinduer av diamanter, dører av perler og utstyrt med all annen prydelse av utvalgte edelstener, hva var den likevel imot en sjel som er et levende Guds tempel, som Den Hellige Ånd bor, forkynner, arbeider og virker i?
Beklagelig er det bare, at vårt hjerte er så tåpelig, at det ikke riktig forstår eller skatter denne de troendes herlighet. Så la oss da alt mer trakte etter denne salighet og av Guds ord hente forvissning om dette i troen.

Vil du være høy og adelig, mitt medmenneske, så bli et Guds barn. Vil du være stor, rik og lykkelig, så tred inn i Jesu Kristi samfunn. Vil du være skjønn, prektig og anselig, så bli et tempel for Den Hellige Ånd, - lær å forakte verden med dens usle og forgjengelige stas og prakt, og streb etter å forstå og erfare, hva det ord betyr: Vår Herres Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle! - så skal du ha himmelen på jorden, ja, i deg selv, - i ditt hjerte.

Kristendommen er ikke på noen måte ringere enn verden. Den har ære, høyhet, herlighet, glans, skjønnhet, vellyst, glede, rikdom og alt, - bare med den forskjell, at verdens gode ting fyller øynene, kristendommen derimot hjertene. Verden har mer skinn, kristendommen mer kraft. Verden har skyggen, kristendommen vesenet. Den som forgaper seg i den ytre prakt, som de fleste kristne nå til dags gjør, han glemmer den indre, og tenker ikke over at sjelen er skapt av Gud til å være Hans tempel, Hans bolig, Hans himmel, - som Han vil oppfylle og lykksaliggjøre med sitt lys, sin klarhet, godhet og salighet. .

Det er altså avgjort mine kjære, at det ikke bare er hedningene, jødene og muhammedanerne som ikke hører til menigheten, - men heller ikke alle dem, som visstnok befinner seg i menigheten, men ikke står i Kristi kjærlighet og derfor heller ikke holder Hans ord.

Likesom det nemlig i en kirkebygning av stein er mye, som likevel ikke hører til den - enten er det bare en prydelse for den, eller et kar i den eller en skamplett på den: slik kan også et menneske være i den kristne menighets åndelige hus uten å høre til der, - nemlig når han ikke elsker Kristus og ikke virkelig holder Hans ord, da hører han ikke til der, men er i den et - kanskje ved sine gaver og sitt ærbare liv skjønt, - men likevel dødt bilde, - eller bare et verktøy, - ja, når han endatil vandrer åpenbart ukristelig, - bare en skamplett på den.

Den kristne menighet er lik en hveteåker, - men likesom det på denne ved siden av hveten også står ukrutt, - som kanskje ofte pranger med en større fargeprakt enn hveten selv, - og som likeså vel som hveten blir fuktet av himmelens dugg, og bestrålt av solens stråler og brakt til modenhet for høsten, - slik står også mange bare som ukrutt på den kristne menighets usynlige hveteåker. De hører derfor ikke til der, om enn også de, likesom menighetens lemmer, fuktes av evangeliets himmeldugg og bestråles av den evige sannhets solstråler og bringes til modenhet for evighetens høst. Men likesom ukruttet i høstens tid ikke bringes med omhu i lader og oppbevares der, - men blir bundet i knipper og kastet i ovnen, slik vil også en gang alle, - som her visstnok befant seg i den kristne menighet, men ikke elsket Kristus, og ikke holdt Hans ord, - selv om de var døpte, - selv om de kjente til Kristus, - selv om de hadde en slags tro på Kristus, - ja, selv om de førte et, i det ytre ærbart og kristelig liv, - på den evige høstens dag ikke bli brakt med omhu inn i himmelens lader, men bli skilt fra de gjenfødte kristnes hvete og kastet i helvetes gloende ovn.

Akk, mine kjære, da vil vi med skrekk se, at det vil finnes svært mange blant dette ukrutt, som vi her ved deres gode kunnskap, eller ved deres gagnlige virksomhet, eller ved deres ærbare liv anså for den beste hvete.

Og akk, når jeg tenker på hvordan navnlig i de siste år vår menighet, etter at den har gjort fremskritt i det timelige, er gått tilbake i Kristi kjærlighet og i å holde Hans ord, så bever mitt hjerte ved tanken på høsten, og det er meg en trang å rope til dere: Kjær brødre, la oss ikke være sikre, fordi vi er i den kristne menighet, - la oss meget mer på denne alminnelige kristne menighetsinnvielsesfest alvorlig prøve oss selv, om vi elsker Kristus og holder Hans ord, for at vi, om vi er falt, atter kan stå opp i sann bot, vende tilbake til den første kjærlighet og ved det ved ropet: "Brudgommen kommer!" med jubel stå opp og følge brudgommen inn i den triumferende menighets bryllupssal. .

O guddoms lue, alt mitt sinn
Det sukker etter deg: Kom inn!
Du ser, hvor jeg i håpet står
Og feller mang en modig tår',
O kom da inn, at sjelen må
Din guddoms kraftig' kvegning få!

Du vet og best, hvor kold jeg er,
Hvor syndekrenket min begjære;
O guddoms sol, bryt frem dog snart,
At dine stråler får sin fart
Inn i min dype hjerterot,
At hellige min ånd og blod!

Her ser du, at Han taler om det muntlig forkynte ord, som de hørte av Ham, og gjør det så stort, at den som forakter det og ikke holder det, han forakter ikke det menneske som taler det, men den guddommelige majestet selv. Derimot trøster Han dem, som holder det, at de skal være forvisset om, at de dermed gjør Gud Faders vilje og mening. For Han vil ikke la ordet hvile på Ham selv, men, som sagt, dra oss ved seg til Faderen. Denne vilje ytrer Han alle vegne i Johannes' evangelium imot den store farlige fristelse, som djevelen er en mester i, og aller mest utøver i fromme, gudfryktige hjerter, idet han streber etter å skille mellom Gud og Kristus slik, at vi, selv om vi hører Kristi ord, likevel går i gang med å skulle ransake Guds vilje og hjerte, utenfor Kristus.
Slik sier Han også: "Min lære er ikke min, men Hans som har sendt meg" (Joh. 7,16). Det er det samme som Han sier her: Det dere hører av meg, er sannelig min Fars ord og vilje. Dere trenger ikke å ransake videre, eller å sørge, som om Gud var vred på dere, eller tenkte ondt mot dere. Nei dere kan være forvisset om, at Han er dere nådig og mild. For Han har sendt meg fra himmelen for å forkynne dere Hans hjertelag mot dere.

Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.

Gi vel akt på denne tekst, hvori Kristus binder Den Hellige Ånd ved sitt ord og setter grenser og mål, at Han ikke skal gå lenger enn Kristi ord. Han skal minne dere om alt det som jeg har sagt dere, og tale det videre ved dere. Dermed viser Han, at det ikke skulle læres annet, enn det apostlene hadde hørt av Kristus, - men ennå ikke forstått - og det Den Hellige Ånd har lært og minnet dem om.
Slik skulle altså ordet gå fra munn til munn og blir likevel forkynt ved Kristi munn, og Den Hellige Ånd blir skolemesteren, som lærer og minner om det.
For det annet vises også ved dette, at ordet først må tales og forkynnes, og Den Hellige Ånd siden virke ved det, slik at man ikke må vende opp ned på dette og drømme seg en Hellig Ånd, som virker uten ordet eller før ordet. Nei Han kommer med og ved ordet og går ikke lenger, enn ordet går.
- For det tredje lærer vi også av apostlenes eksempel, hvordan Kristus regjerer sin menighet i skrøpelighet, - at Den Hellige Ånd ikke alltid eller straks etter ordets hørelse kan være så sterk og kraftig i de kristne, at de tror det alt sammen, og rett forstår og begriper det. Det er stor forskjell på å høre ordet og det å føle Den Hellige Ånds kraft og virkning i det. Derfor er det gagnlig og nyttig å stadig høre og betrakte ordet. For treffer det ikke alltid, så kan likevel hjertet på den tid vi trenger det, minnes det, som det før har hørt, og begynne å rett forstå det og føle dets kraft og trøst likesom et stykke tre, som en tid har ligget under asken likevel kan gi ild og brenne, når man rører ved det og blåser på det.
Derfor må man ikke holde ordet for ukraftig og forgjeves, eller søke et annet ord, om enn frukten ikke viser seg så snart. .

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!

Hvor søt og liflig den timelige fred enn er, så er likevel den åndelige sjelefred tusener ganger lifligere og deiligere, når Guds Ånd, som den himmelske edle due, idet den bærer i evangeliets oljeblad i munnen, forsikrer en bedrøvet samvittighet om fred med Gud., - når den Herre Jesus selv forkynner den fred og fyller den med ro og trøst.
- Da de hellige engler høylig ville ære den Herres Jesu fødselsdag og glede menneskene, ropte de ut: "Fred på jorden!"
Da Herren selv kom til sine bedrøvede og forskrekkede disipler, etter sin seierrike oppstandelse, sa Han først: "Fred å være med dere!"
Når apostelen ville ønske Guds menigheter alle åndelige, salige gleder på engang, sa han: "Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og den Herre Jesus Kristus!" Over dette, den botferdige og troende sjels edle klenodie, vil vi nå anstille en kort betraktning.

Det første vi har å overveie i så måte, er hva den åndelige sjelefred er. Den er en søt og salig virkning av den Herre Jesus og Hans Ånd hos Hans troende, som Han fullkomment forsikrer dem om Guds nåde, om syndenes forlatelse og om deres rettferdighet ved; beroliger og tilfredsstiller deres bekymrede og urolige samvittighet, befrir dem fra all trelldomsfrykt, trøster dem kraftig imot Satans og verdens forskrekkelser og lar dem finne hvile for sine sjeler. De skuer da glade opp til himmelen og er forvisset i sitt hjerte om, at de ikke har torden og lynild å vente derfra, men lutter liflig regn og rik velsignelse, lutter mild dugg og varmende solskinn, jeg mener: lutter nåde, kjærlighet og trofasthet. De frykter ikke så mye for Gud, som de elsker; de vet, at ingen far i verden elsker sitt barn så inderlig, som de elskes av Gud. De sier: Vi vil takke deg, Herre, at du har vært vred, at du har latt oss føle din vrede og ved det brakt oss til erkjennelse av synden og til omvendelse; men din vrede er avvent, og du trøster oss. "Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse." (Jes. 12,2).
Jeg vet ikke bedre å skildre sjelen i denne tilstand enn ved å avmale den sovende i den Herres Jesu skjød under et skyggefullt tre i en deilig egn og en engel stående hos den, og jager bort fluene og myggene med en vifte; den Herre Jesus sier likesom til den:

Nå søtt, å barn, du hvile!
Hit når ei Satans piler;
Sov søtt; kun ei du grue;
Du skal mitt ansikt skue.

Han sier videre: "La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!" Vi må imidlertid ikke tenke, at denne tiltale består i tomme ord; for om vi enn ikke kan tale om disse åndelige og guddommelige ting på annen måte enn idet vi så vidt mulig fremstiller dem i passelige ord, så består dog saken mellom Kristus og Hans troende ikke i tomme ord, men i lutter ånd, liv og kraft. Den Herre Kristus meddeler dem av sitt hjerte den fred, Han selv eier og føler, Den Hellige Ånd utøser seg da i særdeleshet med Guds kjærlighet i deres hjerter, slik at de ikke bare hører tale om fred, men også fornemmer og nyter den.
Når den Herre Jesus sier: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!" så fører ordene sannelig og virkelig freden med seg og blir som en legende olje for hjertet, som lindrer alle smerter; og blir som en bløt pute, som sjelen hviler på, - som en kraftig hjertestyrkning, som den blir trøstig og frimodig imot synd, død, djevel og helvete ved. Da ligger barnet på sin mors skjød, og hun tørrer av dets tårer og rekker det brystet; da skjuler og hviler duen seg i klippens rifter og i tårnet, da hviler kyllingen under hønens vinger; da har spurven funnet et hus og svalen et rede; da er bruden i kammeret hos sin venn og mottar det ene kjærlighetens og fredens kyss etter det annet. Den hører ikke mer den guddommelige vredes torden, lovens forbannelse, djevelens støy og rasing, og om den enn hører det, så enser den det ikke, vel vitende om, at den er trygg i Jesu armer. Da er håndskriften (gjeldsbrevet) sønderrevet, gjelden betalt, vreden stilt; da smiler himmelen til den, og solen synes for den å skinne langt klarere enn før. Da er Guds nåde og fred som en liflig og mild luft, som vederkveger dens hjerte, og som den lever og rører seg i.
Å, hvor godt befinner ikke sjelen seg i denne tilstand! Å, hvilken skatt, hvilken herlighet er ikke sjelefreden! Den er en forsmak på himmelen og en lykksalighet, som all verdens prakt, ære og vellyst ikke er for noe å regne imot. Å, hvor jubler ikke sjelen i en slik tilstand. Å, hvor gladelig priser den ikke sin Gud! Å, hvor vokser ikke da kjærligheten til den Herre Jesus! Å, hvor ringe er ikke verdens forfengelighet i dens øyne! Å, hvor søte finner den ikke de Skriftens ord, som forkynner og vedlikeholder denne fred! Å, hvor søt finner den ikke den høyvcrdige nattverd, som stadfester denne fred! Å, hvor glad og villig tjener ikke en slik sjel Gud og nesten! Hvor søtt og vennlig er ikke det hjerte, som er gjennomtrengt av dette smeltede sukker! Å, hvor rik er ikke en slik sjel på rettferdighets frukter! Den er som en hage vannet fra himmelen, som en lyshage, fylt med granatepler og annen kostelig frukt. Å, hvor lett synes ikke Kristi gagnlige åk og Hans kors for den! Å, hvor søt forekommer ikke døden den! Akk, Herre Jesus, gi mitt hjerte din fred! si til min sjel: Fred være med deg! Bevar den i denne fred til det evige liv! Jeg akter ikke på, om verden ser søtt eller surt på det, om djevelen stormer, støyer og raser, om alt går hulter til bulter, om enn mitt legeme forsmekter, når jeg bare i deg og ved deg har fred med Gud. La din fred være min ledsager gjennom livet, min trøst i lidelser, min søte vederkvegelse i døden; så har jeg nok.

Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen, for min Far er større enn jeg.

Sammenhengen mellom disse ord og den foregående tale angir Gerhard slik: "Etter at Herren hittil har erklært, at Hans bortgang, hvis forkynnelse forferdet disiplene, ville være gagnlig for dem, sier Han nå videre, at Hans bortgang vil være ærefull for Ham. Etter at Han har sagt dem, at Hans bortgang ikke er noe tap for dem, tilføyer Han nå, at den er en vinning for Ham. I det foregående trøstet Han disiplene, at de ikke måtte forferdes for deres egen skyld; nå trøster Han dem med, at de ikke må forferdes for Hans skyld."

Odet: "Jeg går bort," hadde disiplene visstnok hørt, og deres hjerte var blitt fylt av bedrøvelse over det, slik at trøsten: "Jeg kommer til dere igjen," vanskelig fant inngang hos dem. Vel hadde de Herren kjær; men de var ennå ikke fullkomne og ennå ikke lutret i kjærligheten. Hadde de elsket Ham åndelig, ikke bare som den mann som etter deres mening skulle forløse Israel, men som den Guds enbårne Sønn som måtte gå inn til sin herlighet gjennom lidelse, da ville de ha gledet seg over, at Han sa: "Jeg går til Faderen;" gledesordet: "til Faderen" ville ha gjennomstrålt og rikelig forsøtet sørgeordet: "jeg går bort," for dem. For hvordan kunne det annet enn å være gledelig for Jesus - og fordi det er det for Ham, så også for dem som har Ham kjær - at Han går til Faderen? Fra tjenerskikkelse til majestet, fra ringhet til høyhet, fra skjensel til ære, fra lidelse til herlighet, hvordan skulle ikke dette være en glederik gang?

I denne sammenheng vil det ord være å forstå, som kaster et klart gledeslys over Sønnens bortgang: "For min Far er større enn jeg."
De lettferdige misbruker dette ord til deres egen forvillelse; men allerede den store lærer Basilius gir å tenke over, hvilken verdighet som må tilhøre den, i hvis munn forsikringen: "Min Far er større enn jeg," har mening og betydning, - en forsikring som ikke er nødvendig for noe menneskebarn.
Luther treffer ordets mening rett: "Jeg går dit hen, sier Han, hvor jeg vil være større enn jeg nå er, nemlig til Faderen. For det rike som jeg skal innta ved Faderens høyre, er over alle ting, og det er bedre, at jeg fra ringheten og svakheten (som Han vandret på jorden i, da Han måtte lide og dø) treder inn i makten og herredømmet, som min Far er i og regjerer i den allmektige majestet. Slik er det riktig talt, om Hans nærværende embete, som Han førte på jorden: "min Far er større enn jeg," ettersom jeg nå er en tjener; men når jeg igjen kommer dit hen til min Far, da skal jeg være større, nemlig så stor som min Far er, - jeg skal herske i like makt og majestet som Han."

- Han som er Gud med Faderen, Ham lik i makt og ære, som vår tekst så kraftig bevitner, Han har i sin fornedrelsesstand gitt avkall på den guddommelige storhet og herlighet og har i sitt kjøds dager ofret bønn og gråt, ropende fra det dype med sterkt skrik til Gud i det høye; men etter at Han er blitt fullendt i lidelsens lydighet, idet Han full av sønnekjærlighet gjorde slik som Faderen hadde befalt Ham, er Han blitt opphøyd til den storhet, som Han som det evige Ord i begynnelsen var hos Gud og var Gud i.
Etter denne sin herliggjørelse lengtet Jesus inderlig, og den rette kjærlighet til Ham måtte ha gjort disiplene til deltagere i Hans glede over Hans herliggjørelse, likesom jo den rette kjærlighet til våre som dør salige og går inn i paradiset, forvandler bedrøvelsen over vårt tap til glede over deres vinning.
Det gis ingen glede, som kan være av så himmelsk smak, som kjærlighetsgleden over, at Jesus er blitt kronet med seier og ære. Kjenner du denne glede? Prøv deg bare, - om du av hele ditt hjerte ber den bønn: "Helliget vorde ditt navn," om det gleder deg, når den bønnhøres!
Elsket vi Gud over alle ting, da skulle Hans navns herliggjørelse ved Hans rikes komme og seier glede oss over alle ting, ikke først og fremst for vår egen salighets skyld, men først og fremst for Guds æres skyld, som triumferer over alle denne verdens fyrstes anslag.

Likevel, om også først og fremst for Jesu skyld, av ren kjærlighet, så dog dernest også for deres egen skyld skule disiplene ha gledet seg over, at Han gikk til sin Far, som er større. For det var også gagnlig for dem, at Menneskesønnens fornedrelse, som Han en liten stund var mindre enn Faderen ved, gikk over til en opphøyelse, ifølge hvilken det er gitt Ham all makt i himmelen og på jorden, for at Han, "som riket tilkommer som Gud, og som fører septeret som menneske," - ved talsmannens sendelse i sine troendes hjerter kan gjøre dem salige og bevare dem i sitt nådes- og fredsrike, inntil de åpenbares med Ham i herlighet.
"Derfor skulle vi trolig glede oss," sier Luther, "og ikke forferdes over Hans bortgang, fordi Han ved det blir en stor, mektig Kristus og også vil gjøre sine stakkars små kristne store." .

Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Dette er talt nettopp om erfaringen. Jeg sier dere det vel nå ved Ordet, vil Han si; men det nytter ikke ennå, allikevel sier jeg det, for at dere dog kan ha noe trøst, når dere tenker og kommer i hu, at jeg har sagt dere det forut, at slik skulle det gå til, - og at deres tro da kan styrkes til enn mer å kjempe og overvinne, når dere da blir hjulpet.

Heretter skal jeg ikke tale mye med dere. For denne verdens fyrste kommer, og han har ikke noe i meg. Men for at verden skal vite at jeg elsker Faderen og gjør slik som Faderen har befalt meg – stå opp, la oss gå herfra!

Har trosser Han selv i sin høyeste kamp mot djevelen og døden, som skulle forløpe seg på Ham og miste all deres rett og makt over dem, som tror på Ham. For menneskenes skyld henga Han seg jo i døden. Med sitt blod og sin død hevner Han på djevelen alle andres blod og død. For dette blod er bedre og mer kostbart enn Abels blod, som bare ropte til Gud om hevn over hans morder, til et forbilde på dette blod som daglig roper fordømmelsens dom over djevelen og døden for alle de troendes blod som er utøst fra begynnelsen til verdens ende.
Slik vil Kristus ikke bare ved sin guddommelige makt, men især ved sin lidelses og døds skrøpelighet ta ifra djevelen hans makt og herredømme over dem som tror på Ham: Han skal kastes ut, sier Han; - selv vil Han være livets Herre og fyrste.
Hvorfor gjør og lider Han nå dette? Djevelen har jo ingen rett på Ham, og Han kunne jo vel unngå ham, - Han er også mann for å gjøre det. Det skjer, sier Han, for "at verden skal vite at jeg elsker Faderen og gjør slik som Faderen har befalt meg."
Dette er igjen et trøstelig ord, som Han åpner Faderens vilje og hjerte for oss ved, så vi kan se, at alt det som Han gjør og lider for vår skyld, er slik besluttet av Faderen, for at Han, som den rette, trofaste mellommann, kunne avvende Guds vrede og unåde, og forvisse oss om Hans faderlige nåde og kjærlighet. For hvordan skulle Han ennå være vred på oss og ha i sinne å fordømme oss, da Han så alvorlig har befalt sin Sønn å avlegge all sin guddommelige herlighet og makt, og dessuten kastet Ham under djevelens og dødens føtter for vår skyld.
Det var et ønske, sier Han, at verden dog ville erkjenne og tro, at jeg ikke gjør dette av meg selv; - men at jeg av kjærlighet og lydighet til min Far hengir mitt legeme og liv; for den som tror det, er allerede salig og har unnsluppet djevelen.
Å, Herre Jesus, gi oss da alle en rett sann, levende, fast og bestandig tro, slik at vi av hjertet elsker deg og Faderen ved Den Hellige Ånd, være ved deg ved et godt mot i all lidelse, ved ditt Ords kraft overvinne dødens og djevelens forskrekkelse! Amen. .