Kristi oppstandelse
Mrk. 16, 1 -7

Av Carl Olof Rosenius 1816 - 1868

På Jesu oppstandelses dag ser jeg atter paradiset, ja himlene og vårt tapte barnekår hos Gud gjenopprettet - jeg ser engler tale med mennesker som med søsken, jeg hører Guds Sønn kalle syndere brødre, jeg ser at synden er forsonet, at Hans troende er frigjorte, rettferdige og rene fra synden, nemlig med hensyn til tilregnelsen, ettersom Peter med sitt store fall og de andre disipler med deres forsyndelser, deres trette, søvn, flukt osv. likevel ennå er Kristi elskede "brødre." 
Jeg ser at loven ikke mer kan dømme dem som er i Kristus, da den nå ikke kan forhindre deres broderskap med Ham - jeg ser at døden ikke har makt til å holde på oss, ettersom vår oppstandne broder er "førstegrøden blant de hensovede-" jeg ser at likesom Gud i paradiset vandret med menneskene som med sine barn, slik går også Jesus med sitt nå forklarede himmelske legeme sammen med de to disipler til Emmaus og til de elleve gjennom lukkede dører - og forsvinner øyeblikkelig som aldri før sin død - hvormed Han viser, at Han usynlig vil være hos oss alle dager inntil verdens ende.

Akk ja, under dette skjuler det seg et gjenopprettet himmerike, selv om det er dypt skjult og overskygget med denne tids gjenvordigheter, av synd, sorger og kval.

Men det står om de to disipler som gikk til Emmaus, og uten å vite det talte med den samme Herre som de så bittert savnet, at deres øyne holdtes igjen så de ikke kjente Ham. Nettopp slik er det som oftest også med oss. Våre øyne holdes igjen, derfor går vi midt i den største herlighet fulle av jammer og sorg, midt i en umåtelig rikdom, så fattige at vi nesten kan dø av bekymring. Om Herren bare åpnet øynene våre, så skulle vi se, at alt er allerede fullkommet som det først var i paradiset og så siden er lovet - at syndefallet er opprettet, himlen og det tapte barnekår gjenvunnet. .

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1621

Da sabbaten var over, gikk Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob, og Salome og kjøpte krydder, for å gå og salve Ham.

La oss da betrakte hvordan de fromme kvinner, Kristi venninner, finner livets duft i Kristi oppstandelse. De søker Herren av kjærlighet og troskap, at de måtte finne Ham legemlig, og se, de har Ham åndelig i deres hjerter.

Lengselen og attrå etter Kristus er en edel duft av Hans oppstandelse. De elsket Ham og derfor levde Han i dem - for Kristi kjærlighet er Hans liv i oss, Kristi kjærlighet er en søt duft av Hans oppstandelse, og den vekker opp tårekilden og åpner tårebrønnen.

Når et varmt regn faller på jorden, oppstår av regnet en god duft: slik også når man av Kristi kjærlighet gråter, da finner sjelen av det en søt, edel duft. Den som har Kristus rett kjær, tenker ikke annet, ser ikke annet i troen enn Kristus.

Disse kvinner tenkte ikke at det var umulig, at de kunne komme til Herren for vokterne og for den store stein som var veltet foran graven. Slik er det også med den som rett tror på Kristus, og har Ham rett kjær i sitt hjerte, den våger alle ting for Hans skyld, akter verken gods eller ære, far eller mor, liv eller død, eller noen som helst fare.  Akk, gi Gud, at Kristi kjærlighet også var så stor i våre hjerter - for det kan ikke være noe bedre verken i himmelen eller på jorden, enn det å ha Gud og Kristus rett kjær.

Det er et salig, hellig menneske, som er oppfylt av Guds og Kristi kjærlighet. "Jeg lette etter Ham, som min sjel elsker." Men denne Kristi kjærlighet blir antent ved Den Hellige Ånd, og Den Hellige Ånd kommer ved Ordet. Så blir nå Guds ord i våre hjerter til ild, og av den grunn brenner våre hjerter og det er Kristi kjærlighet.

Slik har det vært med disse kvinner - de har tenkt: Akk, hadde jeg bare Herren, så ville jeg være tilfreds, så ville jeg la meg nøye - kunne jeg bare én gang se Hans hellige legeme, røre ved det og salve det!

Disse kvinner ville nå salve Herren likesom et dødelig menneske, uten å tenke på at Han selv er "Herrens salvede," salvet med Den Hellige Ånd, ja med guddommens hele fylde, og av denne grunn har det vært umulig at Hans aller helligste legeme, som var forent med Gud, skulle kunne forråtne. Derfor har Herren visstnok ikke behøvd noen jordisk balsam og salvelse.

Og da Herren nå er salvet med den evige Guds Ånds uforgjengelige balsam, og vi også er blitt delaktige i Hans salvelses fylde, så er også vi delaktige i Hans oppstandelses kraft, som det heter: "Men hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også gi liv til de dødelige legemene deres ved sin Ånd som bor i dere." Likevel har dette at de har villet salve Herrens legeme, vært et kjærlighetens og takknemlighetens tegn.

Kjære! si meg, når nå Herrens, din forløsers legeme, lå der i en slik skikkelse, ville da du også salve Ham eller innvikle og innsvøpe ham i et rent, skjønt linklede? Jo visst! sier du, hvilken kristen ville ikke gjerne og med glede gjøre det? Nå, se da, er det ditt alvor, og er du en kristen, så har du Kristi legeme daglig stående for dine øyne, som er nakne og fattige, hungrige og tørste, levende og døde - salv dem, gjør barmhjertighet i mot dem, salv dem med barmhjertighetens olje, skjul eller bedekk dem, så har du gjort det mot Ham selv - for Han sier: "Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg."

Ta også på åndelig vis din Herres Kristi lik hen og innsvøp Ham i et rent linklede i din tro, så har du en dyrebar skatt som verden ikke er verd. .

Til toppen

Men deres hjerte var fullt av engstelig bekymring for, hvordan de skulle få oppnå sin hensikt. Der står jo krigsfolkene ved Jesu grav, tenkte de, mon de også vil tillate oss å salve Ham? Og om de tillater oss det, så ligger jo den store, tunge steinen på graven, og vi kan ikke velte den bort, for vi er for svake, og hvem skal så gjøre det? Hvem velter steinen fra døren på graven for oss? Slik er de engstelige og bekymrede i sine hjerter underveis!

Men erkjenner vi av dette eksempel hvor unødig, uriktig og syndig all bekymring er, når man vandrer på Guds veier! Og de vandret jo på Guds veier, de var jo drevet av inderlig kjærlighet til frelseren, de ville jo ære Jesus, og den som ærer Sønnen, ærer Faderen!

Derfor, den som drives av kjærlighet til Jesus, den som vil ære Jesus, han er alltid på den rette vei, - men han skal også la all syndig sorg fare, og han skal vite, at Herren allerede for lenge siden har sørget for ham. Slik også her.

Da de kom til graven, hvem kan beskrive deres forbauselse! Krigsfolkene, som de hadde fryktet så for, er borte. Av redsel for Gud hadde de tatt flukten, steinen er veltet fra døren på graven, den oppstandne Jesu guddomskraft har veltet den av.  Ja, all deres bekymring og engstelige frykt forvandles til himmelsk fryd. Gud gir dem overvettes mer, enn de har bedt om, forstått og håpet. Gud gir dem ved et himmelsk sendebud, ved en engel, det gledens budskap: Jesus er oppstanden, Han som dere trodde var død, se, Han lever, og deres øyne skal se Ham!

Å, mine kjære, slik velter den oppstandne Jesus alle sorgens steiner bort fra våre hjerter, når vi bare vandrer Guds rette veier. Tror dere nå virkelig, at Jesus Kristus, Guds Sønn, er oppstått fra de døde? Å, da ber jeg dere, forsynd dere ikke ved bekymringer, bedrøv ikke Jesus ved sorger.  Har ikke den oppstandne ved sin oppstandelse vist, at Han er den allmektige?  Har Han ikke selv sagt, etter sin oppstandelse: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord, og se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende."

Og når vi virkelig tror, at den oppstandne Jesus har all makt i himmel og på jord, - når vi virkelig tror, at Han er hos oss alle dager inntil verdens ende, hvorfor skulle vi da engstelig sørge, hvorfor skulle vi frykte? Nei, all engstelig sorg, all frykt er synd, for all bekymring og frykt er vantro og mistillit til Jesus, og det har da sannelig ikke den Herre Jesus fortjent av oss, at vi har mistillit til Ham, Ham, som så hjertelig elsker oss, som har forløst oss ved sin lidelse og død, og hvis oppstandelse fra de døde, vi i dag gladelig priser!

Er Han Herren, er Han den oppstandne Jesus, skulle da noe være umulig for Ham?

Sett at du er fattig, du lever bare av dine henders arbeide, av din daglige fortjeneste fra den ene dag til den annen, men du er tro og flittig i ditt arbeide, og ennå mer tro og flittig i din bønn, og nå vil du sørge og si: Hva skal jeg ete, hva skal jeg drikke, hva skal jeg kle meg med?

Kanskje du og dine ved Guds tillatelse, er hjemsøkt av sykdom, og nå er du virkelig i nød og angst og sier i ditt engstelige hjerte: Akk, nå kan jeg ikke tjene noe, og nå koster jo alt ennå så mye mer, hvordan skal jeg da få råd, hvordan betale legemidlene, hvordan skaffe mat og drikke! må jeg ikke komme i gjeld, må jeg ikke til sist bli en bedrager? Slik sier du, men er dette rett? er det ikke vantro og mistillit til din Herre? Du vandrer jo på Herrens veier, og Herren skulle forlate deg? Du kan ikke engang glemme ditt barn, du må forbarme deg over ditt livs sønn, som du har avlet og født, og du er en synder! Og din frelser, som har gjenfødt deg til et Guds barn, skulle forlate deg, skulle ikke sørge for deg, og Han er dog hellig, fullkommen, god, himlens og jordens allmektige Herre! Skulle noe være umulig for Ham? Sannelig, jeg sier deg, Han sørger for deg, Han har allerede for lenge siden sørget for deg, Han lever jo, for Han er oppstanden, og du skal også leve, og Han vil også vise deg, at Han gjør langt mer, enn du ber om og forstår, når du bare ber i stedet for å engstelig sørge

Eller du har bekymring, ikke for legemet, men for din sjel. Din sjel er fattig, og du erkjenner dine synder, din misgjerning og overtredelse smerter deg, du ser med skjelven og beven, at du ved dine synder er under Guds vrede og fordømmelse, du erkjenner, at det slett intet godt er i deg, at ditt hjertes påfunn og begjær er ond fra ungdommen av, og du roper ut i din sjeleangst: "Jeg arme, elendige, syndige menneske, hvem skal fri meg, fra dette dødens legeme! Å, at jeg hadde fred for min engstede sjel, nåde og forlatelse for mine synder!" Da begynner du å bli bekymret, og kanskje kommer allerede Kainstanken i ditt hjerte: "Min synd er større, enn at jeg kan tilgis," byrden er for stor, steinen er for tung, hvem kan velte den av? Å, du dåre og senhjertede til å tro Herrens ord! Du er nå nettopp i din bot og syndeangst på Guds veier. Nettopp din sønderknuste ånd og ditt engstede hjerte er de ofre som behager Gud. Nettopp til deg roper frelseren: Salige er de fattige i ånden, for himmeriket er deres - salige er de som sørger, for de skal trøstes - salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.

Ser du nå, du arme, elendige og syndige menneske, at din sorg er vantro og mistillit til din frelser? For nettopp deg priser Herren salig, nettopp deg lover Han trøst, nettopp deg lover Han mettelse. Han er oppstått av graven, du skal også oppstå av syndens grav, ja snart skal den oppstandne Jesus stå for din ånds øye, snart vil du høre Hans søte stemme: "Min sønn, min datter, dine synder er deg forlatt." Jeg, jeg utsletter alle dine overtredelser, jeg leger alle dine sykdommer, mitt blod renser deg fra alle dine synder, og da skal levende vannstrømmer flyte av ditt liv, og du skal ved Den Hellige Ånd prise Ham, at Han er trofast, nådig og barmhjertig og av stor langmodighet, og hos Ham er megen forlatelse for Hans folk.

Slik velter Jesus alle bekymringssteiner fra våre hjerter, åndelig og legemlig. La oss bare alltid i all nød, både legemlig og åndelig, komme til Ham i barnlig trostillit, la oss bare bøye kne for Ham, den oppstandne, og rope: Herre Jesus, du oppstandne frelser, som har all makt i himmel og på jord, du, som er hos oss alle dager inntil verdens ende, forbarm deg over oss!

Og sannelig, jeg sier dere - dere kan helt la all bekymring fare og være uforsagte, dere har hjelpen for døren. Han står her, Han, som trøster og vederkveger deres hjerter. Han er en allmektig hjelper og befrier. .

Til toppen

Av W. F. Besser

Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte der på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sier til dem: Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham.

Engler er det, som først forkynner ordet om oppstandelsen. Engler har i Det Gamle Testamente forkynte Messias' komme, - engler har kunngjort Hans unnfangelse og fødsel - nå lyder forkynnelsen om Hans oppstandelse først fra englemunn.

Da Herren hadde overvunnet fristeren i ørkenen, da kom englene og tjente Ham - slik er da englene her for å tjene seierherren over synd, død og djevel, og fulle av glede bærer de deres skinnende klær til seierherrens ære.
Da Han ble født, sang englene under himmelen: "Fred på jorden!" De hadde ikke tatt feil av fredsfyrsten - nå er de her, ikke under himmelen, men som den forsonede jords venner og beslektede dveler de ved den oppstandnes grav og gjør det klart, at alt, "enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene, er blitt forlikt med Ham, da han gjorde fred ved blodet på Hans kors."

Hvilken glede må det ikke ha strålt fra engelens ansikt! For gleder de seg endatil over en synder, som omvender seg, hvor mye mer skal de da ikke glede seg over den forløsning, som er blitt hele verden til del ved Kristus.
"Her er det gått i oppfyllelse," sier Løhe, "hva Herren har sagt: Dere skal se engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen. Likesom himmelstigen i ørkenen ved Betel reiste seg ved Jakobs hode, og engler steg opp og ned, slik er her et nytt Betel av en høyere art: hvor det drepte Lams hode er lagt, der stiger englene opp og ned, der kan man med større sannhet og i dypere betydning, enn hva den våknende stamfar angår, si: "Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er sannelig Guds hus, her er himmelens port." Her nærmer himmelske ånder seg, ikke i et syn, men synlige for det alminnelige øye, ikke i nattlig drøm, men i Guds klare morgenlys.
Det er altså ikke bare en hemmelig forbindelse mellom himmel og jord mer, - atskillelsen og splittelsen mellom de salige ånder og de syndige mennesker er borte: en åpenbar og fullkommen forening mellom englene og menneskene er tilveiebrakt. De omgås menneskelig med mennesker, inntil menneskene engang skal omgås på englevis med engler. Det Gud i begynnelsen hadde sammenføyd, det som Satan ved synden hadde atskilt, det som siden fra begge sider har lengtet etter hverandre, har gjenfunnet hverandre, og ved Jesu grav nærmer de seg hverandre. Og hellig og yndig er foreningen. Englenes ydmyk-skjønne vennlighet og velvilje ved å befordre menneskenes frelse, de arme og falne, men til salighetsarven kalte menneskers frelse, viser seg så klart. De velvillige ånder gleder seg så mye ved å bidra til, at de som var blitt så ulykkelige ved synden, skulle få del i englenes egen, evige lykke. 
Ordet og forkynnelsen om oppstandelsen blir det middel, som forbinder himmelen med jorden, englene med menneskene.
Herren er oppstanden! d.e.: Døden er overvunnet og oppslukt til livet, forbannelsen er tatt bort, Gud er forsonet: Alt det Satan hadde fordervet, er nå gjort godt igjen, og ikke helvete, men himmelen, ikke djevelen, men englene, er fra nå av den forløste menneskehets evige omgang. Det gleder englene seg over, det jubler deres glade kor over: nå vil syndere under deres lovsanger ofte omvende seg, og mange Lasarussjeler være å ledsage til det evige hjem. Inntil dagenes ende vedvarer nå de himmelske ånders glede og jubel over Jesu seier og over dens frukt, som menneskene nyter.
Hvem skal da forkynne menneskene dette om ikke englene selv? Det er i alle skapte verdener ingen mer villige og gladere forkynnere å finne for dette glade budskap og ingen mer troverdige.

"Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer!" Gled dere, dere Sions barn, ved de fromme budbringere og byd dem: Velkommen! Velsignet være de, våre venner fra himmelen, som brakte oss det første budskap om Guds Sønns menneskevorden og det første budskap om Hans oppstandelse! De hellige mellomledd mellom himmel og jord, velsigent og priset være de av oss urene skapninger for all den kjærlighet, som de har vist oss og hele vår slekt fra den Herre Messias' dager av - og engang, når våre sjeler og legemer blir fullkomment fri fra alle bånd, skal det bli en annen pris og velsignelse." Så langt Løhe.

Kvinnene ble redde, men ikke som vokterne ved graven, som den tause engel skremte bort. 
Vel ble de redde, for englenes himmelske, hellige glans falt på deres syndige naturs mørke, - men de var likevel mottagelige for det tilsagn: "Frykt ikke!" som englene her - likesom også ellers, hvor de nærmer seg syndere - begynner sin tale med. Da de forferdete kvinner løftet opp sine øyne igjen, ser de en av englene, som en ung gutt, sitte ved den høyre side.
"En yngling ser de," sier en kirkefader, "for at de skal betrakte vår oppstandelses evigvarende ungdom - for oppstandelsen kjenner ingen oldinger, og den evige fullendelse eldes ikke."
Engleynglingen er fortrolig med kvinnens lengsel. Jeg vet, sier han, at dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede! Han kjenner godt den herlighetens Herre, som alle engler tjener, også som den fattige nasareer, som den korsfestede, og idet han har forkynnelsen om Hans oppstandelse på leppene, kaller han Ham med Hans fornedrelsesnavn, etter den skikkelse som var dypt innprentet i de kvinnenes hjerte, som hadde stått under korset. Som om han ville si: "Jeg vet godt, at dere bærer den korsfestedes bilde i hjertet - også vi engler skuer Hans vunder og tilber Ham som det ofrede lam, - men vi tilber Ham som den levende - og dere? - hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er den levende!
Han er ikke den levende, fordi Han er oppstanden, - men Han er oppstanden, fordi Han er den levende.
Tror du på Jesus fra Nasaret, den korsfestede, som på den levende Guds Sønn, da forstår du englenes undrende spørsmål: "Hvorfor søker dere den levende blant de døde?" Dette spørsmål tør man nok kalle en botspreken. Det treffer kvinnenes ennå så jordiske sinnelag, og deres dorske hjerter til å tro. Men en så deilig botspreken som denne er ellers aldri blitt holdt. For hva kunne vel være kjærere for Jesu disipler enn å gjøre bot, dvs.: oppgi det sinn, som søkte Jesus blant de døde, - altså oppgi en villfarelse, som gjorde dem usalige og elendige.
Likevel, se bare rett til bunns i alle Skriftens fordringer om omvendelse, om ikke samtlige av dem inneslutter i seg den samme søte kjerne, slik at du med tusenfoldig glede skal gjøre bot for de synder, som gjør deg ulykkelig og usalig.
Engelen er en rett evangelisk forkynner. På botsrøsten følger straks et herlig evangelium: "Han er oppstått, han er ikke her!"
Ikke på dødsstedet, ikke i graven er Han - Han er i livet og i herligheten, så søk Ham der! .

 Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Men gå og si til Hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se Ham, slik Han sa til dere.

Nest etter englene, skulle disse fromme kvinner være de første evangelister, fordi de først og ivrigst søkte Herren. Disiplene skulle først høre det av dem.
Herren glemmer ikke sine - Han visste hvordan de ventet, hvor engstelige de var, hvor gjerne de ville høre noe om Ham, derfor gir Han dem også tidlig denne glede og holdt ord, på den tredje dag, nettopp som Han hadde lovt. Herren har dog alle for øye, om Han enn gleder noen tidligere, andre senere. Han gleder likevel alle som bier på Ham, og som ikke lar seg nøye med den døde, men lengter etter den levende.
Var disiplene også kommet så tidlig til graven, så hadde de også hørt dette glade budskap av englenes munn og hørt det tidligere.
Herren kan likevel ikke vente lenge, Han sender beskjeden til dem og kommer dem i forkjøpet. En trofast Jesus! De har oppført seg dårlig under Hans lidelser, ved Hans pågripelse på Oljeberget, men Han har glemt alt. De har gjort Ham skam, voldt Ham kummer, Han har beredt dem glede, fordi Han så hen til deres hjerter, som tross all svakhet likevel hadde tiltro til Ham og lengtet etter Ham. Og navnlig Peter - ham i særdeleshet må det sies, fordi han vel har grått de bitreste tårer over sitt fall, var full av sorg og kummer, og derfor lengtet inderlig etter å ha sin frelser hos seg igjen, for at Han kunne lege hans sår og gi ham nåde og forlatelse igjen.
Alt dette ser Jesus - Han vet hvem som er mest sønderknust, mest bedrøvet, hvem som gåter bitrest, og derfor tenker Han i særdeleshet på slike sønderrevne hjerter og lar spesielt dem høre: "Jeg lever, og dere skal leve!"
Hvordan ¨å Peter ha vært til mote, da kvinnene kom og sa: "Frelseren lar dere, og spesielt Peter, si ved en engel, at Han er oppstanden - dere skal få se Ham der hvor Han satte dere stevne." Hvor er ikke hans hjerte blitt trøstet og vederkveget! "Altså tenker Han på meg, altså har Han meg ennå kjær, altså tør jeg ennå la meg se for Ham!"
Å hvor inntrengende en slik hilsen fra frelseren er! Den driver ut fra all nød og fyller hele hjertet med fred og glede! Hva var vi, når det ikke var noen Jesus til, eller ingen slik Jesus, som nettopp i særdeleshet tar hensyn til de usleste syndere og på det ømmeste antar seg dem! Var enn ditt fall aldri så stort, enda verre enn Peters fornektelse, da han bannet og svor på, at han ikke kjente Jesus - var du enn den største synder - om du bare gråter bittert, om ditt hjerte blør over ditt fall, så overser ikke Jesus dette, Han vet det, føler det, og den engel, det evangeliets sendebud er allerede bestilt, som skal bringe deg en hilsen fra Ham og si deg, at Han også er død navnlig for deg, for dine synder, og at Han er oppstanden til din rettferdighet - og du skal se og erfare Ham. Amen. .

Til toppen