19 søndag etter pinse

Hele den hellige skrift, så vel Det Gamle som Det Nye Testamente, inneholder to hovedlærdommer, nemlig læren om loven og læren om evangeliet. Begge disse må derfor også bestandig stå sammen. Hvor den ene mangler, der mangler også den andre - hvor den ene går under, der går også den andre under - hvor den ene ikke blir rett erkjent, der blir heller ikke den andre rett erkjent - hvor den ene ikke er ren, men blir forfalsket, der er heller ikke den andre ren, men forfalsket - og likesom evangeliet ikke når sitt mål uten loven, slik når heller ikke loven sitt mål uten evangeliet.

Men mens disse to lærdommer er så uatskillelig forbundne som berg og dal, som lys og skygge, så er de på samme tid likeså strengt atskilte fra hinannen, forskjellige som natt og dag, som jord og himmel, som død og liv, som vrede og nåde, som fordømmelse og salighet. På erkjennelsen av denne forskjell hviler alt som en sann kristen tror og håper. Den som ennå ikke har erkjent denne forskjell, kan derfor ennå ikke være en kristen. Hans tro, hans håp og hele hans ferd hviler da ennå på en usikker, vaklende og bevende grunn. Men en usikker tro, et usikkert håp og en usikker gjerning er slett ingen kristentro, intet kristenhåp og ingen kristengjerning.

Men ennå mindre kan en forkynner være en rett lærer uten rettelig å skjelne mellom lov og evangelium. Apostelen Paulus fordrer derfor uttrykkelig av enhver lærer, at han også "rettelig utdeler sannhetens ord." Det som mangler i alle sekter i kristenheten, stikker derfor også alltid først og fremst i det, at de ikke kjenner den rette forskjell mellom lov og evangelium. Av denne kilde flyter alle deres villfarelser.

Noen, som katolikkene, gjør nemlig en lov av evangeliet, andre, som rasjonalister, fornufts - og dydspredikantene, gjør omvendt et evangelium av loven - mens alle svermere og alle vrangtroende mildest talt stadig sammenblander begge lærdommer på den farligste måte. Vi kan derfor ikke takke Gud nok for, at forskjellen mellom loven og evangeliet atter er blitt brakt klart og tydelig for dagen ved Luthers reformasjonsverk. Og da lov og evangelium i vår kirke rettelig atskilles fra hinannen, så kan også enhver lett komme til en klar erkjennelse av den rette vei til salighet og bli sikker på det. Den rette innsikt i forskjellen mellom loven og evangeliet, som er oss gitt, er derfor en så stor skatt, at alt gull og sølv i hele verden må aktes for intet imot det. .

Men da fariseerne hørte at Han hadde stoppet munnen på saddukeerne, samlet de seg om Ham. Og en av dem, en lovlærd, fristet Ham og sa: Mester! Hvilket bud er det største i loven?

"Flere enn hårene på mitt hode er de som hater meg uten årsak" (Slm. 69,5).
Slik vitnet David nærmest om seg selv, - men da han også i sine lidelser under den onde verdens forfølgelse var et forbilde på Messias, så ligger det også i disse ord en spådom om dennes uendelige lidelser under Hans bitre fienders forferdelige hat og forfølgelse.
Og hvordan denne spådom ble oppfylt på Ham, det er med levende trekk skildret for oss i Det Nye Testamente. Det ser vi også klart av dagens tekst og av de foregående vers i samme kapittel hos Matteus.

Først "holdt fariseerne råd om, hvordan de kunne fange Ham i ord" og spurte: "Hva mener du: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller er det ikke?"
Men Han gav dem et slikt svar at de måtte gå skamfulle bort.
Så kom saddukeerne for å fange Ham ved et spissfindig spørsmål om oppstandelsen - men også dem overvant Han, og "folket som hørte dette ble slått av undring over Hans lære."

Men Hans fiender ble ikke trette av å forfølge Ham - for "da fariseerne hørte at Han hadde stoppet munnen på saddukeerne, samlet de seg om Ham. Og en av dem, en lovlærd, fristet Ham og sa: Mester! Hvilket bud er det største i loven?"
De betraktet nemlig, - likesom mange ennå gjør, - noen av lovens bud som mer, andre som mindre viktige, - men det var uenighet imellom dem om hvilket av budene som skulle betraktes som det største og viktigste, i forhold til de andre. De tenkte ikke på, at alle Herrens bud danner et sammenhengende hele, og at de var forpliktet til med all mulig flid å oppfylle ethvert bud - deres samvittighet ble sløv, og de henfalt til syndesikkerhet, idet de gjorde en slik atskillelse imellom de forskjellige bud. For de anså overtredelser av mindre viktige bud som små feil, som ikke hadde stort å bety, og idet de bare holdt seg til lovens bokstav, men ikke bekymret seg om dens ånd, så innbilte de seg at de hadde oppfylt Guds hellige lov. Derfor følte de ingen trang til Ham, den frelser, som "er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror" - derfor vendte de hjertet med glødende hat bort fra Ham.
Men Han gjengjeldte dem ikke med ondt for ondt - nei, Han følte inderlig medlidenhet med dem og møtte dem med hjertelig kjærlighet.

Først gav Han dem svar på deres spørsmål om loven - for Han ville så gjerne bringe dem til å erkjenne seg selv som lovens dødsskyldige overtredere, - men deretter forela Han dem sitt spørsmål om seg selv, for at de måtte lære å åpne hjertet for Hans nåderike evangelium og å tro på Ham som deres frelser - for Han er evangeliets kjerne.

Lær meg, Gud, min synd å kjenne,
Og min skyld meg åpenbar,
Så min arme sjel kan vende
Seg til deg, som hjelpen har!

La min lengsel daglig stige,
Herre Jesus, til ditt rike,
La min anger, sukk og savn
Drage meg inn i din favn!

Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.

Mange mennesker som sier seg å elske Gud, ville visselig rødme og skjemmes, om de bare tenkte over beskaffenheten av denne deres kjærlighet.
Du sier kanskje: Gud er så god, så nådig og mild imot meg, derfor elsker jeg Ham også av hele mitt hjerte - ja, så lenge Han gjør som du synes om! Men dersom det behager Gud å legge korset på deg, frata deg en jordisk støtte, - da klager og knurrer du! Hvor ble det da av din kjærlighet? Forsvant den så snart?

Hvor har du ditt hjerte, o menneske! Trakter det ikke etter denne verdens goder, dens fornøyelser, dens forfengelighet? Henger det ikke fast ved rikdommen, som du har eller streber etter? Og allikevel skulle du elske Gud av hele ditt hjerte?
Hvor hen vender ditt sinn seg? Er det ikke til andre menneskers gunst og fordelaktige omdømme?
Hva er det som skaffer deg glede? Er det vissheten om å være et Guds barn, eller er det, når verden viser deg sin behagelige side?
Du teller dine skatter og gleder deg, når de er i god forvaring - har du noensinne med gledens stråler i dine øyne sagt: Jeg har en skatt i himmelen: "Jesus er min venn den beste," den skatt er i god forvaring - jeg har Ham ved Faderens høyre hånd, jeg har Ham også i mitt hjerte.

Så lenge mennesket lever i blindhet og sikkerhet, så lenge det har noe annet, som er det mer maktpåliggende enn å bli salig, - så lenge jordens anliggender, dens sorger og gleder ligger dets hjerte nærmest, kommer det lett ut av det med dette bud om kjærlighet, uten å fatte at det omfatter alle bud. Og så lenge vet det ikke noe om Kristus, føler ingen trang til Ham, hvor stor dets kunnskap i disse henseender enn måtte være.
Da er dette bud visselig ikke for tungt, ikke for strengt for mennesket - for det oppfyller budet, som det selv synes, og mener at Gud også skal være tilfreds med det.
Slik går mennesket drømmende gjennom verden. Men Den Hellige Ånd går også etter og roper og kaller - mang en lytter ikke til denne røst, mang en lytter, men ber seg unnskyldt. Omstendighetene tillater det ikke nå. Jordisk gods og kjøpmannskap hindrer det.

Men en og annen stanser likevel og våkner likesom av en dvale, og da får han se, hvordan han har vært imot Gud . Det blir klart for ham, at det han i de mange, lange år han levde med og i verden, kalte kjærlighet til Gud og nesten, det var ikke annet enn forkledd egenkjærlighet eller verdenskjærlighet. Da først begynner budet å bli nyttig for ham: "O, Gud!" klager han, "hvordan har jeg anvendt min kostbare nådetid, jeg har jo ennå aldri elsket deg av hele mitt hjerte og sinn, av hele min sjel - de mange synder, som jeg under hele min livstid daglig har begått, og som nå tynger min samvittighet, de stammer nettopp derfra, at jeg ikke har elsket deg av hele mitt hjerte. Herre, vær meg nådig! Det er mye å forbedre, mye å gråte over."
Men denne bekymrede sjel skal visselig få erfare et ennå forferdeligere trykk av dette strenge bud, for når han nå tar for seg alt dette, som han vil forbedre og gråte over, så får han se, at han har et sinn, som endatil er fiendtlig overfor Gud, "han ser en annen lov i sine lemmer, som strider imot loven i hans sinn, og tar ham til fange," slik at han nødes til å klage: "Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?"
Med de beste forsetter om i ord og gjerning å vise kjærlighet til Gud, tenke på Gud, tale med Gud, tale om Gud, vokte seg for synd, har han likevel forsett seg - og allikevel står dette bud ubevegelig over ham: Du skal elske - hvor han går og står, følger dette: "du skal!" ham.
Han sukker og ber:

"Akk! at jeg deg elske kunne,
Gud, så rent, så varmt, jeg bør!"

Visstnok håper han å få sine synder tilgitt, bare han nå kunne elske Gud.
Han nekter seg det som hans hjerte ivrig ønsker, han forsetter seg det som strider imot hans ugjenfødte natur, men aldri blir han ferdig og fornøyd, med sin kjærlighet til Gud.
Det finnes ikke noe middel, ingen utvei, ikke noe råd, som et menneske ikke på dette standpunkt vil følge for å få fred i sin samvittighet, som uopphørlig byder: "Du skal elske," og det gjør budet ennå tyngre for det, mens det dog innser, at det er så rett og rimelig.

Slik er da dette bud, om å elske Gud og nesten, den aller strengeste lov, det aller tyngste bud, et bud, som, så lenge mennesket står alene uten forsvar, vergeløst og kraftesløst overfor loven, gjør det ulykkelig i tiden, ja, også ulykkelig i evigheten - for Gud kan visselig i evigheten ikke tilgi, hva et menneske har etterlatt uoppgjort i tiden.

Dette er det ypperste bud i loven, for det innbefatter hele loven og driver mennesket til å nære mistro til seg selv, og jo strengere budet blir for mennesket - desto før blir det stedt i nød, ser seg om etter hjelp og spør: Ettersom det hos meg finnes idel synd og ingen kjærlighet, som jo er Guds første og rimeligste fordring, gis det da ingen redning? Jo, se nå her Guds godhet, det gis redning for deg om du er i denne nød, - men se også Guds strenghet, det gis bare én eneste, og du er redningsløst fortapt, dersom du vil reddes på en annen måte. .

Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: Hva mener dere om Messias? Hvem er Han sønn av? De sier til Ham: Av David.

Kristus var blitt spurt ut om det ypperste bud i loven, og Han hadde sagt, at det var om kjærlighet til Gud og sin neste. Men Hans kjærlige hjerte følte medlidenhet med dem, derfor ville Han legge dem på sinne, at "Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror" (Rom.10,4).
Det er som om Han skulle ha tenkt: "Dere arme fariseere, dere er opptatt med lovens gjerninger, som dere ikke kan oppfylle - for alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. Skal da loven aldri kunne oppnå sin rette hensikt med dere, nemlig å opplyse dere om deres store skyld og deres udyktighet til å betale den. Dere studerer Moses' tavler og ser ikke det himmelbrød, som ligger ved siden av dem. Alle deres tanker fylles opp med loven, - Men Guds ord inneholder også et annet punkt, nemlig Kristus."

"Hva mener dere om Messias?" Hvilke tanker har dere om Ham? Han var gitt løfte om allerede i Paradis - hva kan Hans ærende på jorden være? Hvem er Han sønn av? De sier til Ham: Av David. Kristus nekter det ikke - Han var av Davids hus, men David kaller også i Ånden Kristus en Herre, som sitter ved Faderens høyre hånd og dermed er ett med Faderen. Følgelig er Han Gud og menneske i en person, og det ikke i annen hensikt enn for å betale for menneskenes synder og oppfylle loven i deres sted.

Den kjære frelser ville ved dette spørsmål gjøre dem et stort, et saliggjørende tilbud, som skulle frita dem fra den fordømmelse, som det førte med seg, å ikke ha elsket Gud over alle ting og sin neste som seg selv.
Slik setter Jesus her det livsaligste tilbud mot det strengeste bud, og først da blir dette tilbud om uforskyldt nåde livsalig, når budet om kjærlighet blir rett forferdelig og trykkende.
I syndens velmaktsdager, når synden alene hersker i hjertet, og tanken på synd og salighet, fromme rørelser og bevegelser bare tilfeldigvis går over det likesom lette vinder, som knapt kruser vannspeilets overflate, da kommer Guds Ånd likesom ubeleilig med det spørsmål: "Hva mener du om Messias?" Da er talen om korset "for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap."

Er det ikke sant, du livsglade menneske, du av verdens anliggender opptatte, du sikre eller egenrettferdige, "hva mer du om Messias?"
Du vet just ikke hva du skal si. Han tilbys deg helt og holdent, - men du vet ikke hva Han skal være til. Han påtar seg ikke å styre dine fornøyelser, ikke å dele dine verdensbekymringer, Han påtar seg ikke å dysse deg inn i sikkerhet, og da er det lite godt i tilbudet om å få del i Kristus - tvert imot, Han var selv foraktet og forfulgt på jorden, og Han har ikke lovet disippelen bedre kår enn Mesteren: "Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere."
Men bare for dem, som har funnet, at loven hviler tungt over dem, - de som ikke har kunnet f.eks. elske Gud over alle ting og sin neste som seg selv, for dem, som er blitt forskrekket over dette bud, for dem er det et livsalig tilbud, når det heter: "Hva mener dere om Messias?"

Bekymrede sjel! - du får ingen ro, loven plager deg uopphørlig med det bud: "du skal," og aldri kan du hva du skal. Du forsøker og forsøker på ny, strider, våker og ber, våker og strider igjen, men jo mer du gjør, desto mer fordrer loven. Den blir aldri tilfredsstilt og fyllestgjort. Da kommer Den Hellige Ånd, som ikke vil noen synders død, og retter ditt blikk mot en annen kant: "Hva mener dere om Messias?"

Be først Kristus deg tilgi,
Så skal det råd mot synden bli.

Med andre ord, Kristus kommer i den hensikt å anta seg arme syndere, som har båret seg trette på lovens tunge byrde.
Du har ikke elsket Gud og din neste, som du burde. Din sjel er vendt mot forfengelige ting, - men Han har av hele sitt hjerte elsket både Gud og hver synder så høyt, at Han har gitt seg hen for dem, lidt døden for dem, også for deg.
Alt dette, all sin fortjeneste vil Han gi deg. Han gir deg det tilbud, at Han vil bytte med deg, ta på seg din synd, for hvilken Han allerede har lidt døden. For lengst har Han sagt: Det er fullbrakt, og vil nå gi deg sin hellighet, sin lydighet, sin rett til barneforholdet, slik at du får lov til å være Hans medarving. Og dette så ganske uten din fortjeneste eller verdighet, at det allerede nå kan trede i kraft, om du tror det og stoler på det.
Er da ikke dette et likeså livsalig tilbud, som budet om kjærlighet var tungt for deg, når du med egne krefter skulle iverksette det?
Dette synes nå å være så lett, at det nesten synes å være for lett, så uforskyldt fra en synder å bli et Guds barn, - men erfaringen viser, at sjelefienden og menneskets eget underfundige hjerte og tanke gjør denne enkle vei så vanskelig, at mang en, som allerede for lenge siden har sett, at det ikke går an å leve så ubekymret og trygg, slik som mengden gjør, ennå ikke rett er kommet til å forstå seg på Kristus og motta det livsalige tilbud om syndenes forlatelse i kraft av det blod som rant på korset på Golgata berg, men først vil øve seg litt lenger på lovens bud. Og siden, når det noenlunde er lyktes, da vil han vende seg til Kristus, dvs., han vil frelse seg selv og siden vende seg til frelseren. Men den som lykkelig er kommet bort fra lovens åk, fryder seg inderlig og lover Gud, og med et takknemlig blikk til Herren minner han seg den dag,

Da han Guds dragelse fornam
Fra loven til Guds offerlam.

Og nå først, når han er blitt innpodet i det rette oljetre, kan han begynne å bære frukt. Nå er hans hjerte blitt forandret, nå kommer gode gjerninger, nå elsker han Gud, som har gitt ham en frelser, og unner også sine brødre å komme til Jesus. .

Han sier til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre? Han sier jo: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Når nå David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn? Og ingen var i stand til å svare ham et ord. Heller ikke våget noen å spørre ham mer fra den dagen.

Det skriftsted Herren anfører står i salme 110. Av dette skriftsted beviser altså Herren for de forbausede og forstummede skriftlærde, at Det Gamle Testamente på det klareste lærer, at Messias måtte være begge deler, sann Gud og sant menneske, fornedret og opphøyet. Og slik lærer ikke bare dette sted, men hele Det Gamle Testamente.
Han har so vår garantist og stedfortreder tatt alle våre synder på seg, har sonet dem og betalt med sitt dyrebare guddomsblod, har lidd døden og fordømmelsen for oss, har overvunnet grav og helvete for oss, da Han ble gitt for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse.
Og til det var det nødvendig at vår frelser og garantist var både sann Gud og sant menneske. Bare når Han er sann Gud, kan Han bære våre synder og fullstendig bøte for dem, og er Han ikke blitt sant menneske, så kan Han ikke lide og dø. Men nå er Han både Gud og mann. Derfor jubler den hellige apostel Paulus: "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud" (2 Kor. 5,19-21).
Og i det, du kristen, er nå den eneste frelse for enhver arm synder som loven fordømmer, den eneste frelse for deg og meg og for hele verden. Har Kristus tatt mine synder på seg, så er jeg løst fra synden - har Kristus betalt min skyld, så er jeg fri - har Kristus båret Guds vrede over mine synder, så er det for meg ingen Guds vrede mer. Har Kristus for meg lidd døden og fordømmelsen, så er det for meg ingen død og fordømmelse mer.
Og alt dette som Kristus har vunnet meg, det er mitt, når jeg tror på Ham som min Gud og Herre, som min frelser og saliggjører, som for meg har lidd, for meg er død, for meg er oppstanden og himmelfaren. .