Jesus og enkens sønn av Nain
Luk. 7, 11 - 17

Av J. R. Macduff

Herren gav og Herren tok, Herrens navn være lovet. Job.1,21.

Hvilket edelt opptrinn trer ikke der frem for min sjel! Å fall ned å tilbe. Ingenting se, - ingenting vite, - ingenting erkjenne, uten denne ene hånd alene! Arabere, ild, stormvind, sverd - Job ser hen over alt dette  - han ser bare Herren, som gav, - bare Herren, som tok! Hvor stammer da den store nedslåtthet fra, - den overdrevne bedrøvelse og den ugudelige knurring, når vi er kommet inn i anfektningens time?

Det kommer av at vi har festet våre blikk på den forvirrede sammenheng av ting, som vi falskt søker grunnen til alt som har rammet oss i. Det har sin grunn i, at vi ikke svinger oss opp til troens høyde, - at vi ikke vil si med tillitsfullt hjerte: "Herre, skje din vilje!" og at vi lukker øret til for Hans stemme, som i de vennligste toner roper til oss gjennom stormens rasen: "Det er meg!" - "Mon det kan være ulykke i en stad, og Herren har ikke gjort den?" Amos 3,6. Finnes det vel noensinne en bitter dråpe i kalken som Herren ikke har blandet i den? Sannelig, Han elsker sitt folk for høyt til at Han skulle betro noen som helst annen dets anliggender.

Men vi er ikke annet enn leiren i pottemakerens hånd og smelterens kar. Han tilmåler enhver sin del. Herren beskikket kikajonen og "Herren beskikket ormen" Jon.4, 6-7. Fra Ham kommer glede og lidelse, trøst og kors. Han blåser en levende ånd inn i vår nese, og på Hans befaling må ånden "komme til Gud igjen, som gav den."

Å, måtte vi bestandig anse så vel vårt liv, som deres som er oss dyrebare, bare som et lån vi har mottatt av Herren! Gud er alene Herre og besitter av alt - Han kan, ettersom Han finner for godt, - ta tilbake sin gave eller avsette sin husholder. Han har gjort det! Hva vi har er bare av Hans nåde, - det er goder som Han har lånt oss: Han gir dem, Han lar oss beholde dem, Han fratar oss dem. Og hvor mang en gang fratar Han oss dem ikke. Og hvor mang en gang fratar Han oss dem ikke, for at vårt hjerte skal bli tomt og gi rom til å oppta Ham og Hans kjærlighet i seg!

Han kan erstatte oss alle tap til sammen. Vi vil bygge på Hans kjærlighet og troskap, enten Han tar eller Han gir!

Ofte blir øyne og hjerte fristet til å si: "Å nei, Herre!" Men troen, som hviler på løftet, jubler over den bue som omfatter den mørkeste sky: "Ja, Fader! for slik var det behagelig for deg." .

 Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Dagen etter skjedde det at Han gikk inn i en by som heter Nain. Og mange av disiplene Hans gikk med Ham. Det gjorde også en stor folkemengde.

Han hadde stadig mange vitner med seg, og det fortjente Han. Faderen sørget stadig for at folk omgav Hans Sønn, - hørte og så Ham, så Hans ord måtte bli kjent og Hans gjerninger åpnbare - så Hans vitner siden måtte kunne si: "Det er ikke skjedd i en avkrok - alle folk har sett og hørt det." Hvem gleder seg ikke så ofte han leser: "Mange av Hans disipler og meget folk fulgte Ham, - var hos Ham og hørte Ham!"

Hvem ønsker ikke, at riktig mange disipler - og alle folk, - ennå i dag, hørte og betraktet Jesu ord og gjerninger, fulgte etter Ham og hang ved Ham! Til Nain, som lå nær ved Kapernaum, kom Han den gang heller ikke tilfeldig - Han visste vel hva som ventet Ham der, og Han visste stunden, når Han måtte være der og gå inn porten. .

Til toppen

Da Han kom nær byporten, se, da ble en død mann båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne.

Det er alltid noe alvorsfullt og rørende å møte et likfølge. Det forkynner om dødens brodd, som er synden, og all den jammer, elendighet og nød, som synden har påført hele menneskeslekten. Det minner om alle de sykdommer, smerter og piner, mennesket har å utstå her på jorden, før sjelen slipper løs fra dette dødningefengsel. Det river opp i sårene etter tidligere tunge skilsmisser og viser oss likesom i et øyeblikk alle de tunge sukk, som trekkes, og tårer som felles rundt om på jorderike hver eneste dag og time av de mange som ved døden må skilles fra sine kjære her nede. Endelig forkynner det for oss om vår egen død og maner oss til å beskikke vårt hus.

Det knyttet seg omstendigheter til dette likfølge, som gjorde det i en særegen grad gripende og rørende. Det var et ungt menneske som ble båret bort. At en gammel mann eller kvinne går kjødets vei og dør, det finner man så naturlig og rimelig. Men en ungdom! - en sønn eller datter i den alder, da knoppen nettopp vil til å åpne seg og blomstre, - da fargene er de friskeste og senene de smidigste, - da en øm mor eller far nettopp skulle begynne å se oppfyllelsen på de forhåpninger som hadde vokst seg sterke i deres hjerter, fra den tid da barnet lå i vuggen og ved mors bryst. Det synes unaturlig og urimelig. Hvem har ikke følt det! - men vi bøyer oss i støvet og sier: "Han er Herren - Han gjøre det som er godt i Hans øyne, Hans dommer er uransakelige, Hans veier usporlige!"
Dette var en av omstendigheten ved denne likferd i Nain. Det var et ungt menneske som ble båret ut. Og også eneste sønn i huset! Det gjør slaget ennå mer følsomt for dem det rammer, og dødsfallet virker enn mer gripende også på dem som hører om det, eller ser på det.
Endelig: den avdøde ungdoms og eneste sønns mor - hun er enke.
Da Gud har sagt, at det ikke er godt for mennesket å være alene, så vet vi allerede av det at en enkes stilling mang en gang må være smertelig og tung, og daglig erfaring stadfester det.
Derfor har også Herren i sitt ord med så mange trøstespråk tatt et særlig hensyn til enker og farløse, likesom Han oftere formaner sitt folk til den aller største omsorg for deres beskyttelse og pleie, på samme tid som Han ikke sjelden straffer og dømmer især folkets førere og ledere for undertrykkelse og vold not dem, som var blitt hensatt i enslig stand.
"Men den som er en rett enke og forlatt, har satt sitt håp til Gud og blir ved i bønner og påkallelser natt og dag, - men den vellystige er levende død."

Nå altså: denne mor i Nain, hvis eneste sønn bæres død bort, hun er enke, og mon ikke også en slik som har satt sitt håp til Gud? - om hun enn kanskje hadde regnet det slik ut, at denne hennes eneste, - hennes kjære sønn skulle bli hennes støtte igjennom livet, et redskap i Guds hånd som så ofte?
Tyder ikke dette frelserens møte med denne gråtende enke helst på det, at hun har vært en av de enker, hvis sukk og tårer Herren samler opp?
- Der møtes de: fra den ene side, - fra byen hvis navn betyr skjønnhet, et likfølge, så langt og sort - først bærerne med båren og den døde sønn, så moren, gråtende, og mye folk fra byen - fra den andre siden Jesus med sine disipler og mye folk. Livet og døden møtes. Hva blir utfallet, mon tro?

Til toppen

Av Ludvig Hofacker 1792 - 1828

Da Herren så henne, fikk Han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke!

Jesus er den allmektige kjærlighet. At Han er kjærligheten, - den barmhjertige, saktmodige kjærlighet, det sier ethvert blad av Hans historie oss. Det gir også dagens evangelium oss de tydeligste beviser på.

Da Han så enkens smerte og sorg, der hun gråt over sin eneste sønn, da heter det, - "fikk Han medynk med henne." Han ynkedes over henne - Han gikk ikke ufølsom forbi elendigheten, slik som vi kanskje hadde gjort. Den gjorde inntrykk på Hans kjærlige hjerte. Hans hjerte ble ved det beveget til den dypeste medlidenhet. Enkens jammer tente også en jammer i den store menneskevenns følelsesfulle, rene hjerte. Det gikk Ham som den barmhjertige samaritan, som heller ikke kunne gå ufølsom forbi den ulykkelige.
"Han fikk medynk med henne," - å, hvor viktig er det ikke, at dette står i den Hellige Skrift om Menneskesønnen! Hvor godt gjør det ikke en arm synder! Slik ynkedes Han også, da Han så, og gråt over Jerusalem og Israels folk, hvor aldeles det glemte å tenke på, hva som tjente til dets fred.
Slik ynkedes Han også, da Adam og Eva ved synden hadde styrtet seg selv ned i elendigheten. Derfor fikk Adam løftet om Ham, som skulle sønderknuse slangens hode. Slik ynkedes Han over Israels folk, da det sukket under den egyptiske trelldom og under sine plageres slag. Derfor sa Han til Moses: "Jeg har hørt deres skrik, og jeg vil redde dem." Slik ynkedes Han, da Han så folket vandre om i ørkenen - for Han lot det si: "Jeg har tatt dine reiser til hjerte."

Og hvor mye kunne vi ikke ennå føye til? Alt dette kommer av denne medynk, - av dette Hans barmhjertighets, Hans medlidenhets uendelige dyp. Slik ynkedes Han - derfor er Han blitt menneske, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.

Hvem kan fatte denne barmhjertighets drift? Hvem kan forstå det lange og det brede, det høye og det dype av Kristi kjærlighet, som overgår all forstand?
Slik ynkes Han ennå over oss alle i dette øyeblikk, når Han ser hvordan Hans kjærlighet blir så aldeles glemt bort, - hvordan vi søker det som er vår elendighet, hvor ukjent Han er for oss. Han ynkes, slik som en hyrde ynkes, når hans får forviller seg. Han ynkes, slik som en mor ynkes over sin eneste sønns lidelser.
"Han fikk medynk" - å, hvilket viktig ord! Men det viktigste ved det er, at Han har et så kjærlig hjerte, - et hjerte som ikke er fremmed for noen menneskelig følelse.
Så har Gud elsket verden, at Han har gitt den en yppersteprest, nettopp slik som den i sin elendighet behøvde Ham. En yppersteprest, som er kjøtt av vårt kjøtt og blod av vårt blod, og som ikke skammer seg over å kalle oss sine brødre. En yppersteprest, som har følt som oss, og tenkt som oss, dog uten synd. En yppersteprest, som var et menneske som oss, som hadde et menneskelig, meget medfølende hjerte, dog uten synd.
Hva ville det hjelpe oss, dersom Jesus ikke hadde følt som et menneske? Dersom Han vel hadde hjulpet de lidende, men bare hadde gjort dette ifølge sin evige og nødvendige viljesbeslutning? Akk, vi kunne da ikke ha noen fortrolighet til Ham. Vi kunne ikke fatte tillit til Ham, ikke klage vår nød for Ham, ikke åpenbare vår elendighet for Ham, ikke bekjenne våre synder for Ham. Men Gud være lovet! Faderen har gitt oss Jesus, en yppersteprest med et menneskelig følende hjerte. En yppersteprest, som ynkes, når Han ser vår elendighet.
"Gråt ikke!" sa Han til den ulykkelige enke i evangeliet. Men dette ble ikke bare sagt slik, som når vi trøster hverandre, ofte uten ettertrykk, - i det minste uten hjelp. Nei, Hans ord: "Gråt ikke!" var virksomt og levende. .

Til toppen

Av Johan Arndt  1555 - 1621

Så gikk Han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og Han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Han gav ham til hans mor.

Det er forunderlig og over naturen, at Herren taler med en død. Hvorfor? For denne er ikke død for Ham, - men han sover, og likesom vi kan vekke opp en sovende, slik kan Herren vekke opp en død.
Så lærer vi da her den forskjell på hvordan profetene og apostlene har gjort døde levende, og Herren selv. Herren sier her: "Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" Men profeten Elias ber og sier: "Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet!" (1 Kong. 17,21). Det første er et Herrebud av Ham som er Herre over levende og døde - dette er en ydmyk bønn, om at alle levende ånders Gud vil la den sjel som Han har i sin hånd, komme tilbake.  Nå har den sterke fratatt den veldige hans rov og løslatt hans fanger. Og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Dette er nå den herlige, trøstelige, guddommelige undergjerning, at i et øyeblikk, så snart ordet er uttalt, kommer sjelen igjen til dens legeme, reiser legemet opp og begynner å tale. Talen er en fornem egenskap hos et levende menneske og en fornuftig sjel, likesom man også kan kjenne en på språket. Hvor glad ble ikke Maria Magdalena da hun kjente Herren på Hans røst!

Og Han gav ham til hans mor. Dette er en herlig trøst for troende foreldre, som mister sine barn eller sine i ungdommen ellers i deres beste blomst. På hin dag skal de se, at de ikke har tapt sine som er døde i Herren, - men at de er blitt bevart i himmelen som et kostelig klenodie. Gud vil da gi dem tilbake til deres. Hvilken stor glede vil ikke det være, når foreldrene på hin dag skal se deres barn i stor herlighet? En far og en mor gleder seg jo, når deres barn her i denne verden opphøyes til timelig ære, - men hva er det mot den evige herlighet? Da Jakob atter så sin sønn Josef i så stor herlighet, hvor glad ble han ikke da? Hvor omfavnet og kysset han ham ikke? Da Jakob mistet sin sønn Josef, som han gråt så mye over, da var han en fattig hyrdegutt, - men da han kom tilbake til ham, da var han skjønt smykket med kongelig habitt - noe som alt er et bilde av det evige liv. Se, er ikke det en skjønn forandring? Å få et levende barn for et dødt, å se igjen en venn, bror, søster, far og mor i skjønne, himmelske, forklarede legemer, - dem som vi har sendt forut og gitt Gud i dødelige, syndige legemer. .

Til toppen

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk. Og dette ordet om Ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.

Elskede i Herren! Nå skulle man tanke, at vår tro måtte være ubeskrivelig stor; for har Kristi gjerninger den virkning, at man kan tro på den Herre Jesus, hvordan skulle da ikke vår tro være, vi som fra barndommen av har hørt om Kristi gjerninger? Vi har ikke bare selv lest dem av evangelistene; men de r også mange ganger blitt forklart for oss, dvs. det er ofte blitt vist oss, hvor sanne og guddommelige de er, og det som er enda mer, vi har også bekjent, at vi trodde eller holdt dem for sanne, og hadde ingen grunn til å sette dem tvil, ja, vi holder jødene for forherdet, fordi de ikke tror på Kristi gjerninger.
Da nå alt dette forholder seg slik, hvor stor, sier jeg igjen, skulle da ikke vår tro være! Men jeg har til en annen tid bekreftet for dere, og bekrefter nå igjen, at det er en stor forskjell imellom den historiske og frelsende tro, og at dere alle sammen lett kan ha den historiske, men ingenlunde alle den sanne,  levende og frelsende tro, skjønt enhver som har en historisk tro, vanligvis innbiller seg, at han har den sanne, frelsende tro. At en kan lære historien om den Herre Jesus, og hva den hellige Skrift forteller oss om Hans ord og gjerninger, ikke sier imot noe av dette, men gir det bifall, det kan alt sammen la seg gjøre, selv om han ikke er bekymret for noen sann omvendelse. Ja det som enda mer er, når noen hører at man bare ved troen på Kristi fortjeneste blir rettferdig og salig, så kan det vel skje, at en tenker ved seg selv: Vel! det vil jeg også sette min lit til, og heretter helt forlate meg på Kristi fortjeneste, mens han likevel turer frem i sine synder, og det ikke foregår noen forandring i hans hjerte, sinn og gemytt. Men den tro som Kristus fordrer, og som Han har tilsagt himlenes rike, er satt av Ham i den orden, at det nødvendig må foregå en sann anger, omvendelse og sinnsforandring hos den som vil ha en sann tro. Annerledes har Kristus og Hans apostler ikke forkynt om troen, slik som jeg ofte med flid har bekreftet for dere, og, om Gud unner meg å leve, enda oftere skal bekrefte, ettersom dette er hovedsaken som allting beror på.

Det er det rede som de fleste iblant dere dessverre ennå ligger og skjuler seg i, og som de ikke vil ut av; de innbiller seg nemlig at de tror på den Herre Jesus, forlater seg på Hans fortjeneste, og mener ved det å bli rettferdige og salige, og deres hjerte er likevel ikke forandret fra grunnen av, eller oppriktig omvendt til Gud og født på ny ved troen. Det er den hovedsetning Satan har overalt i kristenheten, ja også iblant dere, at menneskene stoler på det, at de fra deres barndom er troende kristne, og bekymrer seg ikke om noen sann og grundig omvendelse til Gud, og heller ikke undersøker omhyggelig, om også den sanne tros og nye fødsels rette kjennetegn finnes hos dem.
Hvem vil da hjelpe meg, slik at jeg kan overvinne, innta og forstyrre denne festning? Vår makt er det ikke hjelp i. Hjelp du meg, o Herre Jesus! du som i dine fornedrelsesdager har oppvakt de døde, og sagt til den avdøde unge gutt i Nain: "Du unge mann, jeg sier deg; Stå opp!" Reis deg også i nærværende tid opp i den kraft og herlighet som du sitter og regjerer i evighet i. Kom dog til oss i kraftens Ånd, likesom du er kommet til Nain. Se, her er mange åndelig døde, unge menn og piker, menn og kvinner, gamle og unge; vekk dem opp av sin åndelige død, si enhver inn i hjertet: Jeg sier deg: Stå opp! og la ditt ord være like så kraftig på enhvers sjel til det åndelige liv, som det den gang har vært for den unge mann i Nain til det naturlige liv.
I ditt navn, Herre Jesus, sier jeg til denne menighet, som jeg nå forkynner for, og til dem som hører meg på denne dag: "Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg." Velsign dette ord, du trofaste frelser, kle det og bevæpne det med en levendegjørende kraft, slik at det må gå enhver igjennom hjertet, som ennå ikke er rett oppvakt av sin syndesøvn, så at han, likesom den unge mann i Nain legemlig har gjort, på samme måte må reise seg opp åndelig, og smake og erfare et nytt og himmelsk liv virket av Gud i sin sjel.
Herre Jesus, la en frykt falle på alle dem som hører dette, slik at de må bli vár, at det er deg som har lagt dem slike ord på hjerte og samvittighet, og at de må prise Gud som slik i nåde har besøkt deres sjeler.

Men dere som også var døde i synden, men i Jesus Kristus og ved Hans kraft er blitt åndelig oppvakte og levende i en rettskaffen omvendelses orden til Ham, pris Gud for denne store barmhjertighet som er blitt dere til del. Dere var døde, og se, dere er blitt levende. Det er skjedd en større gjerning av Kristus med dere, enn på den unge mann i Nain, som kun ble vakt opp til det naturlige liv, men dere er vakt opp til det åndelige og evige liv.
Vel dere, at dere ved Kristi ord og gjerning er blitt brakt til den sanne, levende tro, og selv blitt Guds gjerning, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger. Betjen dere bare av den livsens kraft som er gitt dere. Jesus Kristus bor heretter ved troen i deres hjerter, og bereder dere fullkomment i all god gjerning til å gjøre Hans vilje, idet Han virker i dere det som er velbehagelig for deres Far!
Mine elskede, hold for, at dere er avdøde fra synden, men er levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre. Det dere lever, lev det i Guds Sønns tro; ja, lev ikke dere selv, men Ham som er død og oppstanden for dere. Likesom Kristus lever som Han nå lever for Gud, likeså lev også dere som Hans lemmer for Herren, deres Gud, i Ham. Den livsånde som er i Kristus Jesus, være alltid i dere og fylle dere med rettferdighets frukter til Hans navns helliggjørelse, her timelig og hisset evig. Amen.

Til toppen