Fariseeren og tolleren
Luk. 18. 9 -14

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

Det er visstnok sant at Gud er kjærligheten, godheten, tålmodigheten, langmodigheten og barmhjertigheten selv, men Han er også helligheten og rettferdigheten selv.

Alle disse egenskaper er selve Guds vesen og Han har dem derfor alle i like høy grad. Mennesker kan nok gjøre noe av kjærlighet og ved det gjøre brudd på rettferdigheten, men hos Gud er det umulig. Gud er ikke en Gud, som gir en lov og så slår seg til ro, om den enn ikke blir fullkomment holdt. Nei, hva Han byder og hva Han truer med, det må skje - før må himmel og jord gå til grunne.

Alle de mennesker som tror at Gud er lik en menneskelig, svak far, som ikke alltid gjør alvor av sine fordringer og trusler, spotter bare Guds ukrenkelige majestet ved det, - og den Gud de bærer i sine tanker, er intet annet enn en innbilt, selvgjort Gud, - intet annet enn en tom avgud.  Alle de mennesker som ikke har en fullkommen rettferdighet etter Guds lov, og likevel forlater seg på Guds kjærlighet, de har derfor et ganske forfengelig håp og vil like så visst gå evig fortapt, som Gud er en hellig og rettferdig Gud.

- Men hvorledes, mine kjære, er det da mulig at et menneske noensinne kan oppnå en rettferdighet som virkelig gjelder for Gud? Er ikke alle mennesker allerede fra fødselen av fulle av syndige tanker og begjæringer? Og hvilket voksent menneske kan vel, - når Guds bud holdes opp for ham, - uten løgn si: "Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av," eller: "Jeg er ren i mitt hjerte og uten synd!" Må ikke mye heller ethvert menneske, - selv det fremste, - bekjenne: "Vi er alle syndere og står uten den ære vi skulle ha for Gud!" Jo, ganske visst! Hvorledes? Må da altså alle mennesker gå fortapt, fordi Gud må forbli rettferdig? - Nei, nei, min kjære, det gis, - og lovet være Guds evige barmhjertighet for det, - en vei som ethvert menneske, - selv den største synder - kan bli rettferdig for Gud og dermed salig på, uten at Gud derfor må opphøre å være en rettferdig Gud. Det er en hemmelighet som ikke på noen måte hadde kunnet komme opp i noe menneskes hjerte, dersom ikke Gud selv hadde åpenbart oss mennesker det i sitt evangelium.

Om denne hemmelighetsfulle rettferdiggjørelse av en annen synder handler vårt evangelium i dag. .

 
Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Han fortalte også denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:

Det er dumdristighet, anmasselse og overvurdering av seg selv å holde seg selv for from og å forakte andre. Det er blindt åndelig hovmod, som ethvert gudfryktig menneske bør vokte seg vel for - for den sniker seg altfor gjerne og lett inn, og er vanskelig å helbrede når den først har tatt overhånd.
Et åndelig hovmodig og egenrettferdig menneske kjenner ikke sitt hjerte, - sitt indre. Han ser bare på det utvortes, - bare på noen av sine gode gjerninger og bare på disses ytre, men akter ikke på den kilde, som de flyter av, og de beveggrunner som drev ham til å gjøre dem. Han tenker ikke på det onde hos seg, - ikke på forsømmelsen av alt det gode som han også burde ha gjort.

Den i sannhet gudfryktige derimot, holder ikke seg selv for gudfryktig, - er aldri tilfreds med seg selv, ikke engang med det gode som han utretter. For han skuer inn i sitt hjerte og oppdager der så mye urent og ufullkomment, - mye svakhet og skrøpelighet selv ved sine beste handlinger. Han erkjenner dessuten, at han kunne og skulle ha gjort mye mer godt, - at han ennå står langt tilbake i mye, og at, dersom Gud ville tilregne synd så kunne han ikke bestå. Han erkjenner at ingen som lever, er rettferdige for Gud, - han kan ikke svare Ham ett til tusen.

Derfor forblir han en synder i sine egne øyne, bygger på nåde alene og vet intet av egen rettferdighet og fortjeneste å tale om. Han takker Gud at han kan få glemme seg selv og bare tenke på, at det gis en frelser som gjør syndere salige. "Jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor intet godt," sier han med Paulus, "i Herren har jeg min rettferdighet og styrke."

sier han til Herren.

Nettopp det motsatte tenker og sier fariseeren, den egenrettferdige og selvgode, som lignelsen omtaler i dag.

To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller.

Nesten alle tollere var beryktede syndere og urettferdige mennesker, slik at en synder eller et slett menneske og en toller var i menneskenes munn ett og det samme, fordi tollerne tillot seg urettferdighet og bedrageri ved tollen og altså var de mest samvittighetsløse bedragere. De førte vel ellers også et utsvevende liv, idet frelseren selv setter "tollere og skjøger" i samme klasse.

I vår tekst lar frelseren den ugudeligste og den helligste, - som det synes, - gå opp i templet for å be, og av deres bønner lærer man deres hjertes tilstand å kjenne. Ved det åpenbarte begge hva som bodde i dem, - hva de var for Gud - for likesom mennesket ber, slik er han, - han må forøvrig ta seg ut hvorledes han vil. .

Til toppen

Dwight Lyman Moody 1837 - 1899

Fariseeren stod for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.

La oss nå kaste et blikk på denne skikkelse, som Kristus først avmaler for oss. Det er øyensynlig, at han var full av innbilskhet og hovmod - og jeg tror, - som jeg ofte før har sagt, - at likesom hine fariseere fordum var Guds Sønns verste fiender, slik er nåtidens fariseere også Hans evangeliums største motstandere, - og intet holder mennesket så meget borte fra Guds rike som den fariseiske ånd.

Hovmodet kan gro i hvilket som helst jordsmonn, under hvilket som helst klima. Intet sted er for hett, og intet sted er for kaldt for det. Hvor mye ondt har det ikke utrettet i verden, - hvor mange er ikke blitt holdt tilbake fra frelsen på grunn av sitt hovmod.

Ved hovmod ble djevelen styrtet fra himmelen, og ved stolthet ble Nebukadnesar styrtet fra sin trone. Full av hovmod ropte han ut: "Mon ikke dette er det store Babel, som jeg, jeg har bygget?" Men Herrens straff for hans hovmod uteble ikke.

Hvor mange drukkenbolter finnes det ikke, som er ødelagte både på sjel og legeme, men som likevel er så fulle av hovmod som solen av lys. Det tillater dem ikke å komme til Kristus og bli frelste.

En annen stor mengde lever likesom hin fariseer et ytre ærbart og religiøst liv, men likevel uten  å bry seg om kristendommens innerste, sanne vesen. De lar seg nøye med halmen i stedet for kornet, med skallet i stedet for kjernen.

Det er mange i vår tid av dette slag - de sier frem sine bønner uten å mene noe med det. Hin fariseer sa meget flytende sin bønn, men hvorledes ba Han? Han ba til seg selv, og han kunne like så godt ha henvendt bønnen til en av tempelsøylene. Han ba ikke til Gud som kjente hans hjerte tusener ganger bedre enn han selv, tross at han innbilte seg å forstå sin egen tilstand. Han glemte at han var en grav full av dødningeben, at hans hjerte var fordervet, ondt og urent, som han stod der med utbredde hender og øynene hevet mot himmelen.

Englene der oppe skjuler ansiktet for Herren mens de roper: "Hellig, hellig, hellig," - men denne fariseer trer frem i templet og sier: "Gud, jeg takker deg, fordi jeg ikke er som andre mennesker: --- jeg faster to ganger i uken."

Han kommer frem og forteller Vår Herre, hva han har gjort i sammenligning med andre mennesker og roser seg selv slik, at Gud rent ut blir hans skyldner.

Det er mange i våre dager, som sier i samme ånd som fariseeren: "Jeg gir tiende av alt jeg tjener."

Om hin fariseer hadde levd nå og vært innbygger av denne by, og vi hadde bedt ham om et bidrag til et kristelig forsamlingshus, ville han vel ha svart: Vel, jeg tenker det vil være en god gjerning - det kan kanskje bli godt for disse fortapte, - disse utskudd. Jeg selv behøver det naturligvis ikke for min egen del, men for disse andre fortapte mennesker kan det trenges - jeg vil gi 50 dollars, forutsatt at de vil bekjentgjøre det i avisen slik: "N.N. har gitt 50 dollars til oppførelsen av forsamlingshuset."

På denne måte gir mange mennesker sine bidrag til fremme av Guds sak, - men mine venner, en gave gitt i en slik ånd er en vederstyggelighet for Gud og fører ingen velsignelse for giveren med seg.

Det fantes ikke spor av syndserkjennelse i fariseerens bønn. Djevelen hadde forblindet ham slik, at all følelse av synd og skyld var fullstendig død. Den aller største ting vi har å gjøre, når vi kommer frem for Gud, er å bekjenne våre synder, - og om du i hemmelighet vil beholde en eller annen synd der inne i ditt hjerte, da sier jeg deg like ut min venn, at du har intet samfunn med Gud, og at dine bønner ikke vil nå Hans ører.

Folk læres - likesom hin fariseer - fra barndommen av å si frem bønner, og om de noen kveld går til sengs uten å si frem sine reglementerte bønner og vers, bryr deres samvittighet dem slik at de kanskje står opp igjen for å ramse dem opp. Men det kan hende, at du vil høre dem bryte ut i en ed noen sekunder etter at de har reist seg av sin bedende stilling.

Disse folkene kunne like så gjerne telle perlene på en rosenkrans og be til dem - de ville få nettopp den samme velsignelse.

Det er ingen trang i fariseerens hjerte som dikterer bønnens ord for ham. Det er en åndløs bønn, et fullstendig narreverk, men hvor mange har ikke gått til ro i en slik vugge, dysset i søvn av djevelen selv.

Jeg spurte for kort tid siden en mann: "Er de en kristen?" "Naturligvis er jeg det," svarte han, "jeg ber mine bønner hver eneste kveld." Jeg forsto snart, at han bare holdt seg til den ytre form, og etter å ha talt litt mer med ham, fant jeg at han brukte å sverge. "Hva?" utbrøt jeg, "be og sverge! - tror de at slike bønner kan nå opp til Guds trone?"

Mine venner! Vil dere leve et liv uten levende samfunn med Gud så er deres bønner til ingen nytte. De er kun et tomt skall, og deres liv går opp i formalisme og ytre seremonier. Hvor mange i denne forsamling er nå vel ikke slike bønnløse bedere? .

Til toppen

Dwight Lyman Moody 1837 - 1899

Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!

Hvilken uhyre forskjell det nå er mellom hin fariseer og tolleren! Det er ikke større forskjell mellom lys og mørke. Den ene hadde nådd opp til et av samfunnsstigens høyeste trinn, mens den andre befant seg på et av de aller laveste. Den ene kom omstrålet av glansen av egen anseelse og verdighet, den andre hadde bare seg selv med alle sine synder å bringe til Gud. Og jeg sier dere, venner, at dersom mennesket får et virkelig blikk på seg selv, da svinner all hans egen ære, hans høye stilling i livet og hans anseelse inn til et intet.
Fariseernes språk er: "Jeg gir," "jeg faster," "jeg eier," - det er bare jeg - jeg - jeg.
Tolleren derimot har intet skrytende "jeg" å komme frem med, ingen lovtaler å holde over egne dyder - nei, det trenger seg bare et eneste nødrop frem fra hans sjel, og det er dette: Gud, vær meg synder nådig! Han grep inn i sin egen barm og der fant han et hjerte så ondt og så forferdelig, at han ikke våget å løfte sine øyne opp mot himmelen. Men lovet være Gud! Han gikk likevel til den ene rette lege med dette sitt hjerte, og det er ikke en toller i hele denne forsamling uten at han kan gå den samme vei.
La gå, om ditt liv har vært slik at du gruer for å tenke på det, - la gå, om det har vært sort som helvete selv, dersom du roper av hele ditt hjerte med tolleren til Gud, så vil Han bønnhøre deg. Tolleren hadde jo ingen gode gjerninger han kunne kjøpe seg rettferdighet for.

En mann spurte meg forleden dag, hvorledes det kunne være mulig, at en mann som hadde levd et ugudelig liv, med en gang kunne bli en kristen. Kanskje her er noen til stede som i sitt hjerte stiller det samme spørsmål. Mine venner, det kan skje fordi Gud elsker synderen, - fordi Han er villig til å tilgi ham. Gud ønsker å frelse hver eneste sjel i denne by, - men ulykken er at folk ikke bryr seg om å ta imot Hans nåde, - ikke ønsker å eie Hans ømme tilgivelse for synd og misgjerning. Gud er full av forlatelse og barmhjertighet, og det er bare ved djevelens kunstgrep, at du bringes til å tro at det er umulig på en kveld eller i en natt å få forlatelse for alt det onde du har bedrevet gjennom de siste ti, tjue eller tretti år.
Mine venner! - lær nå å tro Gud på Hans eget ord. La meg bruke et bilde: Vi tenker oss en far, og denne far har en sønn, som han ikke har sett på tjue år. Men som han en kveld kommer hjem, møter hans tjener ham med den beskjed at hans sønn er kommet hjem. "Hva?" utbryter han, "er min tapte sønn, min John kommet tilbake? - er han inne i dette hus?" "Ja," svarer tjeneren, "han er nede i kjøkkenet - vi ba ham gå inn i salen, - men han ville ikke, - kjøkkenet var godt nok for ham, sa han." Faren iler av sted til sønnen, og da denne ser ham, roper han: "Far, Far, jeg har oppført meg svært dårlig - jeg har ikke gjort noe godt, men tvert imot gjort mye ondt i disse tjue år. Jeg har vært svært ulydig mot deg, - men vil du tilgi meg allikevel?"
Si meg nå far, ville du ikke tilgi ham? Jeg skulle gjerne se den far som ikke ville. Og nå, synder, kom du slik til Gud, og du skal ikke behøve å vente lenge på Hans ømme tilgivelse, hvordan ditt liv enn har vært, - hvor lenge du enn har gått borte fra Ham.

Å, måtte dette rop stige opp fra ditt hjerte denne kveld: Gud vær meg synder nådig! Ønsker du å motta Hans tilgivelse? Unge mann, vil du be Gud om forlatelse for dine synder i kveld? Unge kvinne, vil du før du går til ro i kveld rope til Herren tollerens bønn. Måtte Gud få røre ved ethvert hjerte her i kveld, slik at et rop om frelse måtte heve seg til himmelen fra alles bryst! .

Til toppen

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

Hele lærdommen om den høyst nødvendige og høyst salige selvfornedrelse er av en slik art, at enhver som ikke er lat og lunken i sitt sinn, svært lett kan anvende den på seg selv.
Likevel må jeg i dette søke å gå dere nærmere i hjertet med min tale. Dere må tro meg, mine elskede, at den sanne selvfornedrelse ennå er svært sjelden iblant oss. - Eller den er visst nok kommet svært lite til syne i det minste, ettersom det finnes så meget få kjennetegn på, og frukter av den.
Det hindrer de aller flestes sanne og rettskafne omvendelse, at de ikke rett vil erkjenne deres elendighet og fordervelse.
Likesom fariseeren fant all slags i det utvortes, som han kunne trøste og rettferdiggjøre seg selv ved - og også fant så mange mennesker som var verre enn han selv - slik går det også iblant dere. Svært mange oppholder seg ved det utvortes og rettferdiggjør seg selv ved det, men kommer ikke inn i deres hjertes grunn, og lar seg ikke rett forbedre.

Nå for tiden er vel bedraget to slags - for fordi man kan utenat vår dags evangeliske tekst, så vil enhver være den botferdige toller, og ingen vil hete fariseeren, - da jo verden er full av fariseere nettopp under en slik påtatt botferdig toller-maske. For man tenker, at når man sier etter de tollerens ord: "Gud vær meg arme synder nådig," så er det dermed gjort.
Ja man kan til og med falle i det, at når man ser et i sannhet fromt og oppriktig menneske, som ikke vil ha noe samkvem med verdens syndige vesen, så kaller man det mennesket en fariseer som forakter de andre osv.
Men jeg seier, at om enn en ikke bare sa disse ord, men endatil slo seg for sitt bryst, trådte langt til side og ikke ville løfte sine øyne mot himmelen, så vil likevel Gud verken se på hans ord eller geberder, - men gjennom alt dette ytre ville Han se like inn i hjertets innerste grunn, om også der i sannhet fornedrer seg selv for Ham som den botferdige toller - og i erkjennelsen av hvor aldeles uverdig han er, søker og begjærer vår Herres Jesu Kristi nåde alene.
Å, det foregår et stort arbeid i den sjel, som i sin omvendelse rett søker å fornedre seg for Gud. Her må enhver ta seg i vare for ikke å bedra seg selv. Den som kan fatte det, han er hjulpet.

Men jeg taler også til dere, dere som er ydmyket av Herren slik som tolleren - slik at dere erkjenner deres elendighet og ikke rettferdiggjør dere selv. Men søker rettferdiggjørelse fra synden av Guds nåde i Jesu Kristi blod. Salige er dere, at dere er ydmyket. Gud har også opphøyet dere og rettferdiggjort dere like så vel som tolleren her. Deres ros er ikke av kjødet eller av noen egen rettferdighet, men av Gud og Hans pure og bare nåde og barmhjertighet.
Men jeg sier dere: Gi vel akt på dere selv, - for deres fiende sover ikke. Bli ved i selvfornedrelsen. Og likesom dere i deres omvendelse har funnet, at dere i dere selv er stinkende syndere for Gud, og alene har oppnådd nåde i Kristi blod, så hold dere fremdeles aldri for noe annet enn botferdige syndere. Fly enhver tanke som vil heve dere over andre, som om det var djevelen selv. Si til den: "Vik bak meg! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til." Bli alltid ringere og alltid mindre i deres egne øyne. Og ettersom dette er en nåde av Gud, så be Ham uavlatelig om det. Kom ikke annerledes frem for Gud enn som tvettede og renset i Kristi blod med grundig erkjennelse av deres eget heslige og udugelige vesen - da finnes dere i den rette orden, i hvilken dere kan bli delaktige i større og større nåde og barmhjertighet av Gud og alltid bli mer og mer opphøyet av Ham. .

Til toppen