Den utro husholder
Luk. 16, 1 - 9

Av F. W. Besser

Til en riktig fortolkning av dagens tekst er det høyst viktig, at vi ved hvert ord skuer inn i Herrens hjerte og spør, hvor hele lignelsen egentlig sikter til. Ville man anvende den trekk for trekk på Gud, som skulle være den rike mann, og mennesket, som skulle være forvalteren, og slik uten betenkning, uten "et korn salt," gjøre den utro husfogd til et mønster og forbilde, da ville dette være aldeles galt.

Hadde dette vært Herrens mening, så ville Han ha fremsatt lignelsen annerledes. Han ville f.eks. ha latt forvalteren grave, for å erstatte det han ved sin utroskap hadde forødt, med sitt arbeide. Men Herrens mening er at forvalteren er en skjendig, urettferdig mann som dobbelt bedrar sin herre for å hjelpe seg selv ut av den forlegenhet som synden hadde styrtet ham i, kort sagt, at han er et verdensbarn. Nettopp dette gir lignelsen den brodd, som den gjør til skamme ved.

Den utro forvalter beredte seg klokelig et herberge i husene til hans herres skyldnere med det stjålne gods. Hvor mye mer skulle da ikke vi øve hellig klokskap og gjøre arvingene til de evige boliger til våre venner, idet vi riktig bruker de goder som vi ikke behøver å stjele, men som nettopp i denne hensikt er overgitt oss.

Dette er lignelsens betydning. Vi kan dele den i to deler - i den første del beskrives forvalterens utroskap og hans herres dom over ham, i den andre forvalterens klokskap og hans herres ros for det. Forvalteren er en skjelm og bedrager i sin klokskap, for han bestjeler sin herre for å sikre seg et utkomme, - men lysets barn skulle tjene Herren i Hans fattige lemmer med ren kjærlighet og nettopp ved det finne en gledesfull mottagelse i de evige boliger.

Forvalterens herre uttaler avsettelsesdommen over sin utro tjener - hvorfor priser Han ham da? Det er, som når en herre jager bort sin tjener som har bedratt ham og på mange måter vist klokskap og list i sin utroskap, og allikevel skriver i sin attest: "Når denne tjener, hos sitt fremtidige herskap, anvender  likeså stor list og iver i dets tjeneste, som han hos meg har anvendt til sin egen fordel, så vil han være en fortreffelig tjener."

Til toppen

Av Hans Strøm 1726 - 1797

Han sa også til disiplene sine: "Det var et menneske som hadde stor rikdom, og han hadde en forvalter over eiendommen. Denne forvalteren ble anklaget for å sløse bort eiendommen hans. Så kalte han forvalteren til seg og sa til ham: Hva er det jeg hører om deg? Avlegg regnskap for forvaltningen din, for du kan ikke lenger være forvalter."

Her forestilles alle mennesker som Guds husholdere, eller slike som noe er betrodd til regnskap.

Den første lærdom vi derfor kan trekke av det er denne, at alt hva vi har og besitter ikke er vårt eget, men hører Gud, den rette eiendomsherre til, - Han som også vil kreve oss til regnskap for det.

For menneskene kan vi vel sies å være eiere av noe - vi kan sies å eie et hus eller et gods - vi kan kalle det vårt eget, fordi vi har rett til å utelukke andre fra dets bruk. Vi kan beholde eller avhende, bruke og anvende det til hva vi vil uten å spørre andre. Og likevel kan vi for Gud ikke sies å være eiere av noe, ikke engang det aller minste. Endatil vår sjel og legeme, som tilhører vår natur og vesen, kan ikke sies å være vårt, slik at vi skulle ha frihet til å bruke sjels - og legemskrefter etter eget forgodtbefinnende - for "begge hører Gud til," 1 Kor. 6,20.

Meget mindre kan andre ting, som er utenfor vårt vesen og av Guds forsyn betros oss, sies å være en eiendom som vi skulle ha rett til å bruke og anvende etter vår egen vilje. En dranker tenker vel ofte: "Det er jo mitt eget jeg drikker," og en fråtser: "Det er mitt, det jeg fråtser i - må jeg da ikke gjøre med mitt hva jeg vil?" Men, å menneske, det er ikke sant at det er ditt, men Guds, det som du forøder. Du har ikke frihet til å handle med det etter eget forgodtbefinnende, men bør anvende det på en kristelig måte etter Guds vilje. Ham skal du avlegge regnskap for hver skilling du anvender ille.

Den gjerrige tenker på samme måte at han har makt til å gi den fattige så mye og så lite som han vil - for han mener seg å være herre over sitt. Men du elendige! Hva herre er du over det for Gud? Hva ble ditt når Gud tok sitt tilbake? Hvem har da gitt deg lov til å holde tilbake det Gud vil ha utdelt til din trengende broder? Har Han vel gitt deg din formue for din egen skyld alene? Mon ikke også for andres, at du skulle være barmhjertig likesom den himmelske Far er barmhjertig, og la deg bruke som Hans runde og milde hånd til å utdele Hans godhet til andre? Her bør derfor enhver la seg være sagt: "Hva har du som du ikke har mottatt."

Når noen har lånt eller betrodd en annen noe, tilskynder han ham jo ikke til å anse det som sitt eget, - å forøde eller forderve det, men han meget mer krever at det skal leveres ham tilbake med renter, når det forlanges. Påstår vi nå dette som rett i henseende til andre, da må jo det samme i det minste gjelde Gud, den store overherre selv.

Gjør regnskap for din husholdning! Jo viktigere dette forestående regnskap er, jo flittigere bør vi komme det i hu, vente på det og ha det for øye. Her bør vi flittig tenke på hvem vi skal avlegge regnskap for, nemlig Gud, som er den allvitende som ransaker hjerter og prøver nyrer, og derfor ikke kan bedras. Den rettferdige som vil betale enhver etter hans gjerninger og dømme uten personanseelse. Den aller høyeste som vil kreve endatil de mektigste på jorden til regnskap og dømme uten appell og innskytelse for noen annen og høyere domstol. All ting må ved Hans dom stå eller falle. Her bør vi også tenke mye over hva vi har å gjøre regnskap for, nemlig naturens, nådens og lykkens gaver, nærværende og forhenværende, store og små, kjente og ukjente velgjerninger. Regnet vi bare en gave, en velgjerning for hver dag vi lever, hvilken sum ville da komme ut, for ikke å si, at hver time, hvert øyeblikk vi lever, ikke alene er en velgjerning, men en samling av mange velgjerninger både åndelige og legemlige. Jo mer som da er oss gitt, jo mer vil det kreves av oss.

Du kan ikke lenger være forvalter. Endelig bør vi også tenke over, hvilken fare vi står i, om vårt regnskap finnes uriktig og vår husholdning utro, at vi da skal settes av fra husholdningen og skilles fra alle Guds gaver som vi har misbrukt, især salighetens midler og nådens dyrebare tid, på hvilket intet annet kan følge enn evig gråt og tenners gnissel. Til å komme i hu og tenke over dette har vi så meget større og viktigere årsaker, da tiden for denne regnskapsavleggelse er like så uviss som regnskapet selv er visst og uunngåelig.

Visste husbonden i hvilken nattevakt tyven ville komme, da våket han og lot ikke tyven bryte inn i sitt hus - "derfor vær dere rede," sier Kristus, " for Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker."

Se, du menneske, nettopp derfor har Gud skjult din regnskapstid for deg, så du desto mer skulle holde deg beredt til dens komme. - Men at du ikke skal tenke, at det er Hans lyst å overrumple deg og å treffe deg uberedt, - å! kom i hu da, hvor mange nådeminnelser Han gir deg forut, hvor ofte Han innstevner deg for samvittighetens domstol som sier deg åpenbart, at du forøder Hans gods og ikke lenger kan bli ved å ha husholdningen.

Slå da ikke slike minnelser hen i været som om de var melankolske tanker eller Satans fristelser. Anta dem ikke for en virkning av den onde ånd, men av Guds Ånd, som ved det vil vekke deg opp til å se igjennom ditt regnskap  og holde det ferdig, inntil Gud selv kaller deg for sin domstol i døden og for dommen, da det en gang for alle skal hete: "Gjør regnskap for din husholdning."

Til toppen

Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg gjøre, nå når min herre tar forvaltningen fra meg? Grave orker jeg ikke, og å tigge skammer jeg meg for.

Vi ser av lignelsen i evangeliet, at hin utro forvalter, der han sa til seg selv, hva han skulle gripe til, tok tilbørlig hensyn både til sine krefters svakhet og til sin naturlige tenkemåte; "grave orker jeg ikke," sa han, "og å tigge skammer jeg meg for -" han vedgikk altså åpent og ærlig for seg selv, at han ikke kunne ernære seg ved hardt og anstrengende arbeid, og at han ikke ville nedlate seg til å leve av andres nåde.

Men i åndelige ting, og når spørsmålet er om sjelens evige frelse, går bare alt for mange ganske annerledes lettsindig og tankeløst frem. Når det er blitt klart for dem, at det står dårlig til med deres regnskap i forhold til Gud, og at det gjelder om å gjøre seg rede til å avlegge regnskap, så tar de så inderlig lite hensyn til, hva de dog av erfaringen måtte ha lært og av Guds eget ord tydelig nok kan se, - at deres egne krefter ikke vil kunne forslå til å forarbeide sjelens salighet, og skaffe dem næring til et evig liv. Og heller ikke tar de synderlig hensyn til, at deres naturlige egenkjærlighet og hovmod står som en uoverstigelig mur mellom dem og Guds nåde, som bare den sønderknuste og ved Guds veldige hånd ydmykede og angrende synder kan nedlate seg til å betle og trygle om, og som bare kan tilflyte den arme, elendige betler, som intet annet har å leve og nære seg ved enn Guds uforskyldte nåde, - den som for Jesu Kristi fortjenestes skyld blir dem til del, som vil ta korset på seg og dele Jesu forsmedelse med Ham.

Og derfor setter de seg fóre, at de nå vil begynne å forbedre seg, å avlegge sine syndevaner og leve et nytt liv og legge seg opp fortjeneste hos Gud og dermed betale for sin store skyld - lutter drømmerier og innbilninger alt sammen - for kjødets sans er fiendskap imot Gud, og loven, om den enn er nok så vel kjent, - og om man enn ved en sørgelig erfaring nok så godt har lært, hvor lett man kan komme til å bryte med den, - og om man enn nokså alvorlig lover seg selv, at heretter skal man nok ta seg i akt for det, ettersom man er blitt klok av skade, loven - sier jeg - selv om den i og for seg er god og guddommelig, egger bare til nye synder. Den kan ikke omdanne eller omskape livets grunn, og det er selve grunnen, som er fordervet hos det naturlige menneske, og nytt liv kan loven ikke skape.

Derfor, så lenge mennesket bare har sine egne krefter å stole på, så må det leve i kjødet, og "den som sår i kjødet, skal høste fordervelse av kjødet," og i stedet for å avbetale på sin gjeld, forøker mennesket den stadig, inntil døden kommer med den beskjed fra Herren til forvalteren: "Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen, for du kan ikke være forvalter lenger!" .

 

Den lov, som Gud har givet, Er vel et hellig bud, Men giver ingen livet, Gjenføder ei til Gud. Når vi den gift fornemmer Av kjødets onde lyst, Og Satan hjertet klemmer, Ved loven ingen trøst

Den vil, at sjelen etter Guds vilje fullt skal gå, Dog dertil ingen krefter Hos loven er å få; Den sier, vi skal høre Den Gud, som oss har skapt, Men evne, det å gjøre, Har sjelen ganske tapt.

Til toppen

Av Ole Berg 1819 - 1861

Nå vet jeg hva jeg skal gjøre, for at de skal ta imot meg i sine hus når jeg er blitt avsatt. Han kalte så til seg hver enkelt av sin herres skyldnere. Til den første sa han: Hvor mye skylder du min herre? Han sa: Hundre fat olje. Da sa han til ham: Her har du ditt gjeldsbrev. Sett deg nå ned, skynd deg og skriv femti! Deretter sa han til en annen: Og du, hvor mye skylder du? Han sa: Hundre tønner hvete. Han sier til ham: Ta gjeldsbrevet ditt og skriv åtti!

Her har vi å betrakte hvordan denne forvalter pønsket ut et klokt middel til å sikre sin fremtid, idet han på en dobbelt måte knyttet sin herres skyldnere til seg. Nemlig dels ved å vinne seg krav på deres bekostning, og dels ved å ordne det slik at de ble hans medskyldige, slik at de kunne frykte for å bli trukket til ansvar som bedragere dersom de nektet å vise seg vennlige overfor ham.
Vi vil ikke fra et sedelig standpunkt rose eller bifalle denne plan, men klokt og listig uttenkt var den unektelig.
Han viste at han kjente godt den slekt han tilhørte, og at han forsto å dra nytte av denne sin kunnskap.
Å, at da vi, som vil gjelde for å være lysets barn, også måtte, i forhold til vår slekt - det vil, - så sant som vi virkelig er lysets barn, - si alle dem som er gått over eller er på vei over fra mørket til lyset, - handle like så klokt.
Å, at vi måtte tenke alvorlig på, og bestrebe oss for å knytte dem til oss ved kjærlighetens sterke bånd, slik at de kan bli våre forbedere for Gud, - våre medhjelpere og medstridere i vår frelses forarbeidelse, og våre medarbeidere i vår virksomhet for Guds rikes komme. Den mammon som vi som lysets barn kjenner som den urettferdige mammon, - den forgjengelige skatt, - kan vi aldri anvende bedre enn til ved den å gjøre oss venner, som kan ta imot oss i de evige boliger. Eller dersom vi går først dit, kan følge etter oss dit.
Visst er det ikke på det vi som kristne bygger vårt håp, Men Han som vi bygger og forlater oss på, har likevel sagt: "Alt det dere gjør mot den minste av mine brødre, det har dere gjort mot meg!"

Til toppen

Av Honoratus Halling f. 1819

Herren roste den urettferdige forvalteren fordi han hadde skikket seg klokt. For denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn.

Hva er det vel vår frelser vil lære oss ved denne fortelling? Skal vi ligne den utro forvalter i uredelighet og bedrageri? Nei, det være langt fra! Han var et av denne verdens onde barn, som ikke fryktet Gud og ikke tenkte på, at det kommer en dag da de skal kreves til regnskap av den allvitende og rettferdige dommer. Et slikt menneske skal vi vokte oss vel for å ligne, så sant vi ikke vil forspille Guds nåde og styrte oss i fordervelse.
Men hensikten med denne fortelling viser Jesus oss i de ord: "Denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn." Av dette kan vi se hvorfor Jesus forteller oss om den utro forvalter. Verdens barn søker bare deres gode i denne verden, og deres sinn henger derfor alene ved dette jordiske. Guds barn, eller, som Jesus i vår tekst kaller dem, lysets barn, fordi de opplyst av Guds Ånd skyr synden og mørkets gjerninger, har deres skatt i himmelen og derfor vender deres sinn og hjerte dit. Så forskjellige er nå verdens barn fra Guds barn, som mørket er forskjellig fra lyset. Men i én henseende skal vi som lysets barn ta eksempel av verdens barn og lære av dem, uten at vi av den grunn skal vandre på deres onde vei eller noe øyeblikk handle som dem. Vi skal legge merke til med hvilken klokskap og iver de søker å oppnå deres ønsker og jager etter målet. Se bare, hvordan denne utro forvalter klokt benytter tiden, før regnskapstimen kommer. Se, hvordan han ved sin klokskap skaffer seg venner som vil ta imot ham, når hans tjeneste er over. Se den gjerrige, hvordan han hvert øyeblikk streber etter å forøke sitt gods og våker over det for ikke å tape det. Ja se, hvordan alle denne verdens barn vet å oppnå det de trakter etter og setter sin lykke og glede i!
Akk, deres streben og møye bringer dem verken glede eller velsignelse, det vet vi jo godt. De bereder seg en stor elendighet på den store regnskapsdag.
Men er nå disse så kloke og omtenksomme og årvåkne i deres jordiske anliggender og for å oppnå deres dårlige hensikter, hvor mye mer skulle da vi, som kjenner og elsker Herren og kalles Hans barn, være kloke, omtenksomme og årvåkne i våre åndelige og evige anliggender! .
 

Til toppen

Av Christian Scriver 1629 - 1693

Og jeg sier dere: Gjør dere venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger!

I dette inneholdes tre hovedgrunner til at man bør gjøre godt mot de fattige. Merk dere at de gudfryktige fattige skal ta imot sine velgjørere i himmelen. Så la oss akte en gudfryktig og med Kristus i troen forent tiggers vennskap og gunst høyere enn en mektig, men ugudelig herskers sterke nåde! De gudfryktiges tårer er bedre enn all verdens skatter; et eneste sukk av en troende er bedre enn alle rikers penger og gods. Når en ugudelig rikmann gir meg en pengemynt, så må jeg frykte for, at den fører forbannelse med seg; men de bønner og sukk som sendes opp for meg av et gudfryktig menneske, som hører til Guds elskede, har rik velsignelse med seg, som Job erkjenner: "Velsignelse av den fortapte kom over meg." Når et bedrøvet gudfryktig menneske ønsker oss Guds velsignelse for en liten velgjerning, som vi viser ham, så synes dette å være et tomt ord uten kraft; det går ofte også noen tid hen, før man erfarer nytten av det; men det forholder seg med dette som med de dufter som stiger opp fra jorden mot himmelen, og som etter en tids forløp vender tilbake som et vederkvegende og fruktbargjørende regn.

Han kaller rikdommen eller det timelige gods for den urettferdige mammon, fordi den i alminnelighet nettopp ikke har vært altfor vel ervervet og samlet, og heller ikke alltid brukes til det beste og eies og besittes på den rette måte. Når man teller mange penger, så blir man skitten på fingrene, noe som kan tjene til en påminnelse om, at det for det meste blander seg en og annen urettferdig og urimelighet i pengesaker. Hvor det er mange penger, der er det for det meste også mye verdenskjærlighet, stolthet, forakt for nesten, overdådighet, fråtseri, utukt og ubarmhjertighet mot fattige. Derfor vil vår frelser si så mye som: Ettersom det lapperi ikke er dere til annen nytte, men ofte er meget farlig for deres sjeler, som det gjerne pleier å besmitte med urettferdighet og å dra kraftig mot synden, så gjør dere venner ved det, for at de i det minste på én måte kan være dere til gagn!
Noen lærde har også oversatt de ord: "urettferdige mammon" med "den bedrageriske mammon" og vist, at dette er overensstemmende med den hebraiske og syriske språkbruk, samt at ordet "urettferdige" i samme kapittels 11te vers settes i motsetning til "sann," idet Jesus sier: "Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter?" Og mammon kan med all rett kalles bedragerisk, eller som apostelen kaller den, uviss eller uvarig; for den er ikke bare ussel og forgjengelig, men også svært flyktig og ustadig.
Mange so har arvet en stor formue etter sine foreldre og har hatt den i besittelse i sin ungdom, må lide nød i alderdommen, ja endatil søke sitt brød ved hvermanns dør, og ingen, han må nå ha så mye gods han vil, kan væresikker på å beholde det inntil enden, ettersom det er underkastet så mange slags tilfeller.
Men hvorfor rikdommen i særdeleshet må kalles bedragerisk, er fordi den, hvor stor den enn forøvrig ansees for, og hvor høyt den enn vurderes, likevel ikke formår å hjelpe en noe i den siste og største nød; den kan ikke gi den bedrøvede sjel noen trøst eller den bekymrede samvittighet noen ro, og den som forlater seg på den og i sin samvittighetsangst og dødsnød ikke eier noe annet, han finner seg skammelig bedratt. Den ligner lyktemennene, som med sitt falske lys fører mange ut i myrene; den er lik en falsk mynt, som mange lar seg påprakke; men når de vil bruke den, så vil ingen ta imot den. Den rike fråtser ble forledet og styrtet i fordervelse av sin rikdom, og om mangt et menneske kunne ta alle sine penger med seg ut av verden, ville han, skjønt for sent, erfare, at de i det kommende liv aktes for intet og ansees for lekepenger og falsk mynt.
Siden altså, vil vår frelser si, rikdommen er svært uviss og ustadig, og dere ikke engang vet om dere skal beholde den til deres endelikt, - siden den heller ikke kan yte dere noen hjelp i åndelig nød, men om dere ikke ser dere godt for, kan bli meget farlig for deres sjeler, så del den ut og gjør dere venner ved den den stund dere ennå lever! .

Til toppen