Når skal vi egentlig bli fredig med denne ulykkelige dårskapen; å vente på frukt - før treet ennå er plantet - ? (fra Rom. 6:5).

Jo mindre du kjenner av din synd og skrøpelighet, jo mer grunn har du til å søke hjelp og legemiddel! (Rom. 7:19).


Paulus takker Gud ved Jesus Kristus midt i sin klage over syndens lov i lemmene sine. Når vi derimot kjenner syndens lov i lemmene våre, da er det snart slutt på gleden og takksigelsen. Dette er ikke rett for en kristen, for det betyr at vi vil ha vår trøst i oss selv (Rom. 7:25).


Hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp det ikke med noen som helst gode gjerninger. Da hjalp ikke en gang Kristi fullbrakte verk. Heller ikke troen og nåden. Det er ikke noe som holder, hvis jeg til slutt skal dømmes etter loven. Den eneste muligheten for at vi kunne frelses fra fordømmelsen, var å frelse oss fra lovens rett til å dømme oss. Det var ingen annen måte å bli fri fra fordømmelsen, enn å bli fri fra loven (Rom. 8:2).


Vi burde jo holde klart for oss at Guds Ånd egentlig bare har sin arbeidsplass hos syndere, hos dem som kjenner på alvorlig synd! Hvis vi har Kristi Ånd, så er det bare som lege i et sykehus han bor hos oss! (Rom. 8:9).


Hvis vi så mangler denne Guds kraft, da hjelper det ikke å kjempe og be. Det eneste som hjelper da, er at sjelen på nytt får senkes ned i nåden, og eter og drikker av den. Ja, hviler seg i nåden - til sjelen igjen blir fylt av Åndens liv og kraft, blir salig og sterk i Herren (Rom. 8:12-13).

Frelsen og himlenes rike er arv - ikke noe som kan kjøpes eller fortjenes, men utelukkende arves (Rom. 8:17).