Paulus' brev til romerne. *  

Innledning.

Luther sier: "Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det."

Dette er dype sannheter. For dette brevet er som et kort sammendrag av alt det Gud har åpenbart for oss i sitt ord, om hans vilje, og om hva han har bestemt skal være den eneste veien til frelse for menneskene. Med et veldig Åndens budskap får vi her alt det viktigste Skriften lærer: Om hvordan Gud taler gjennom sitt verk i naturen, og i menneskenes hjerter, og deretter: nødvendigheten av Guds strenge dom på den ytterste dag. Vi ser hele menneskeslektens helt igjennom fordervede natur og fortapte tilstand. Vi ser den rette bruken av loven, Guds egentlige hensikt med loven, og hvordan den virker i en sann omvendelse. Framfor alt ser vi hvorfor Guds Sønn ble sendt til verden, den store gjerning han hadde å utføre, og om rettferdiggjørelsen ved troen på ham.

* All den kunnskap vi trenger om den hellige forfatteren av dette brevet, apostelen Paulus, har vi i Apostlenes gjerninger.  Der leser vi i det niende kapittel om hans gudgitte omvendelse. I alle kapitlene f.o.m. det trettende hører vi om hans tid som apostel, hans reiser, forkynnelse, og de lidelsene han måtte igjennom. Dette brevet til romerne har apostelen skrevet i Korint, på et tidspunkt da han ennå ikke hadde vært i Rom, etter hva en antar i år 57, og helt sikkert før sitt første fangenskap i Rom. Dermed var der ennå ingen forsamling i Rom, som han hadde stiftet.  Den første antydningen vi finner i Skriften om opprinnelsen til en forsamling  i Rom, er den korte anmerkningen i Ap.gj. 2:10, at på den store pinsehøytiden, da Guds Ånd ble utgytt over apostlene, var der også "tilreisende fra Rom".  Når disse kom tilbake til Rom, var det uten tvil de som ble førstegrøden til en Guds menighet i denne byen, som da var den hedenske verdens hovedstad.  I de hilsener vi finner i dette brevets sekstende kapittel ser det likevel ut som om der var mange i Rom som Paulus kjente personlig. De var blitt omvendt ved hans forkynnelse i  Hellas. Vi legger merke til at de fleste av disse hilsener går til personer med greske navn. Mennesker fra alle jordens kanter reiste jo stadig til verdens hovedstad, og da var det jo heller ikke underlig at kristendommens såkorn tidlig ble ført dit, og at man i slike forsamlinger fikk en blanding av jøder og grekere. Til disse i Rom skrev nå "hedningenes apostel" dette brevet, hvor han mer fullstendig enn i noe annet brev utlegger den kristne troens lære. Med tanke på det ønske vi ser Paulus har, om at han på sin reise til Spania måtte få komme til Rom og oppholde seg der en tid, sier dr. Philippi "at han har med dette brevet villet gi de kristne i Rom en erstatning for et personlig besøk og forkynnelse iblant dem. Det var dette som også var siktemålet med brevet hans, at de skulle få den forkynnelse de ville fått ved et besøk fra ham - konf. kap 1:15 -. Derfor finner vi i dette brevet  en mer fullkommen utlegging enn i noe annet apostelbrev, om alt det vesentligste Skriften lærer om den  kristne tro."

Her finner vi Skriftens lære om de viktigste spørsmålene: om menneskenes forsoning og helliggjørelse, om nåde og om gjerninger, om frelse og fordømmelse, om utvelgelse og forkastelse, om hvordan de troende kan stå fast og ha visshet om evig liv under de største trengsler. Vi undervises om hvordan motgang er nyttig, og om hvordan Gud på de herligste måter velsigner sitt folk nettopp i trengsler. Vi lærer om hvordan Gud har vendt seg til hedningene og kaller dem til sitt rike, om hvordan jødene ble forkastet, og om hvordan de til slutt på nytt skal "innpodes" i treet: Guds rike. Her finner vi grunnreglene for hvordan den sanne gudfryktighet skal leves ut i det daglige livet. Det omfatter alt det vi skylder Gud, oss selv, og vår neste, hele veien sterkt understreket av hva Guds ord sier må være selve drivkraften i alt dette.

I likhet med de fleste brevene Paulus har skrevet, finner vi at også dette brevet etter sitt innhold har to hoveddeler: den første delen utgjør selve læren om veien til salighet, om Kristus og rettferdigheten ved tro. Dette finner vi utlagt gjennom de første elleve kapitlene. Den andre delen inneholder formaningene til et kristent liv, og dekker de fem øvrige kapitlene. Gjennom den første delen legges grunnvollen i hjertene, for evig liv og helliggjørelse. På denne grunnvollen bygges så  kristenlivets gull, sølv og edle steiner, gjennom budskapet i den andre delen.

Når apostelen i den første delen forkynner troen på Guds Sønn som eneste vei til frelse for alle mennesker, så møter han selvsagt først de vanlige fornuftens motsigelser. Men ikke nok med det, den romerske forsamlingen bestod også tildels av omvendte jøder. En slik forkynnelse passet derfor ikke inn i deres forhold til den gamle pakt, som Herren Gud hadde opprettet med dem, og som de ennå hang fast ved.

Når han nå åpner himmerikets dør bare ved troen på Kristus, ikke bare for jøder, men også for hedningene, er det derfor helt nødvendig at han også kommer nærmere inn på jødenes situasjon. De mente jo Gud hadde anvist dem en annen vei til frelse. Dette er grunnen til at det i den første hoveddelen tales såvidt mye om jødene.

Når vi ved Guds nåde skal kunne utlegge budskapet i dette store og åndrike brevet, er det naturlig at vi begynner med å ta for oss selve tankegangen gjennom hele brevet. Det vil samtidig gjøre det mye lettere å oppfatte budskapet i brevets forskjellige deler.*

* Dessuten henviser vi til Luthers utlegging om de mest betydningsfulle ordene, i hans sterke og lærerike "Forord til Romerbrevet" .

I de fem første kapitlene er den store læren om rettferdiggjørelse ved tro omhandlet mer utførlig enn noe annet sted i Den Hellige Skrift.

I apostelens utlegging over dette emne går det først klart fram at menneskene bare har to veier å velge mellom, til saligheten: enten den veien som loven forkynner: gjennom våre gjerninger. Eller den veien evangeliet forkynner: gjennom nåde ved Jesus Kristus. Den første er for all evighet stengt for menneskene. Paulus sier i Rom 3:20: "Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger". For den som vil få evig liv hos Gud, gjenstår så bare den siste veien: gjennom troen på Jesus Kristus. Herren selv sier: "Jeg er veien... ingen kommer til Faderen uten gjennom meg" (Joh 14:6 svensk overs.). Dette er den ene hovedsannhet apostelen forkynner her.

Den andre store sannheten han innprenter, er at rettferdiggjørelsen av nåde, ved troen på Jesus Kristus, er for alle mennesker uten forskjell, både for jøder og hedninger, og at det skille som loven har satt mellom dem er fullkomment opphevd i spørsmålet om frelsen. Men han slår kraftig fast at jødene, såvel som hedningene, ligger under Guds dom, fordi alle er syndere og skyldige til døden. Ved egne gjerninger kan verken den ene eller den andre unngå fordømmelsen. Paulus blottstiller begge. Han stiller hedningene overfor den grove urettferdighet og blindhet som rådet hos dem og deres vise menn, som de var så stolte av. Og han sønderknuser jødene ved å vise at de var belastet med de samme syndene som hedningene. På den måten river han egenrettferdighetens trøst vekk under ethvert menneske, og viser alle som én den samme redning: Kristus alene!

I det første kapitlet begynner apostelen straks å rette vår oppmerksomhet mot Guds Sønn, hans komme som menneske til vår jord, og hans guddomsvesen fra evighet av. Dette var hovedinnholdet i det evangelium han var kalt til å forkynne. Etter en kort innledning, som likevel har et mektig budskap, uttrykker han i v.16 summen av hans budskap: Kristi evangelium, Guds kraft til frelse for hver den som tror  - for i det åpenbares Guds rettferdighet (v.17). Hvis ikke en slik rettferdighet var tilveiebrakt for oss, så ville alle mennesker ha måtte lide straffen for hver eneste synd de hadde begått, overensstemmende med hva den evige Gud har uttalt om hvordan hans vrede skulle komme over alle menneskers ugudelighet og urettferdighet. Dette er virkelighetens store sannheter, som apostelen så fortsetter å utdype.

Det første område apostelen omtaler er menneskenes fortapte tilstand. Han viser at alle mennesker totalt mangler enhver form for rettferdighet, og er av naturen fanget under syndens makt. Han overbeviser først hedningene om denne hjertets "ugudelighet", og dermed også "urettferdighet". De tilba ikke lenger Gud, på tross av at de bare gjennom den synlige skapningens verk hadde nok kunnskap om hans makt og guddom, så de måtte vite at de stod til ansvar overfor Gud. De hadde trampet på den lov som var skrevet i deres hjerter, og syndet mot sitt klare kjennskap til det som er Guds vilje. Derfor faller de alle under dommen som forkynner fortapelse over alle dem som var lydige mot urettferdigheten. Denne tilstand skal åpenbares for dem "på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene" (Rom 2:16).

Med samme tyngde holder han i andre kapittel fram for jødene deres overtredelser og skyld. Ja, faktisk med ennå større tyngde, fordi jødene hadde jo den fordel framfor hedningene at de hadde hatt Guds ord, slik det var gitt dem.

I de to første kapitlene har Paulus ved ugjendrivelige bevis latt oss få se at både hedningene og jødene, alle som én, står skyldige etter Guds rettferdige dom. I begynnelsen av tredje kapittel imøtegår han noen innvendinger når det gjelder forholdet med jødene. Så tar han videre i dette kapitlet alle mennesker under ett, og møter oss med en forferdelig oppsummering av hele menneskeslektens skyld og syndeforderv. Han viser at det finnes ingen som er rettferdig, ikke en eneste. Alle er veket av, i sin natur totalt fordervet, ugudelige og skilt fra Gud. På denne måten fastholder han som udiskutabel sannhet at ethvert menneske i sin naturlige tilstand, etter Guds rettferdige dom er dømt til fortapelse. Mennesket er gjort kjent med Guds lover gjennom ett eller flere av de tre områdene: skapningens verk, den lov som er skrevet i ethvert menneskes hjerte, eller det guddommelige ord. Men mennesket er opprørsk overfor alt som har med Gud og Guds lover å gjøre. Og han forklarer uttrykkelig at intet menneske kan bli rettferdig gjennom loven.

Gjennom denne forkynnelsen er så veien banet for det mektige budskapet om Kristus og hans fullbrakte verk, som frelste menneskene så fullkomment at det holdt overfor lovens hellige krav, og slik at dens dommer fremdeles stod ved makt. Det loven ikke kunne utrette - ikke på grunn av noen mangel ved den, men på grunn av menneskenaturens udugelighet - det har Gud på alle områder fullkomment oppfylt ved sin Sønn. I seg selv har menneskene ingen som helst rettferdighet. Men Gud har tilveiebrakt en rettferdighet for dem.

Denne rettferdigheten, som er uendelig høyere enn den mennesket opprinnelig eide før fallet, ble skjenket menneskeheten av bare nåde, og mottas bare ved tro. Den er tilveiebrakt og står fast for den troendes regning, uten noe som helst hensyn til hva han i fortid eller framtid kan oppvise av lydighet mot Gud. For Guds æres skyld er den gitt av bare nåde. For den samme Guds æres skyld skal den alltid være bare nåde. Hos den troende blir den også derfor den første kilde til takknemlighet og lydighet.

Denne rettferdiggjørelsesveien er ikke i strid med Guds rettferdighet. Den tvert imot på det sterkeste åpenbarer Guds rettferdighet. Den bygger jo ikke på at det er skjedd noen ettergivelse i forhold til lovens krav, men på at loven er fullbyrdet. Så langt fra å gjøre loven til intet, stadfester den tvert imot loven med all dens ære og hellighet.

Denne veien til frelse står like åpen for alle, både jøder og hedninger, mennesker av alle folkeslag, på alle utviklingstrinn og med hver sine egenskaper. "Det er ingen forskjell". For alle, uten unntak, er syndere. Og alle, uten noe som helst unntak, er gjenløst. Dette er det apostelen forkynner i det tredje kapitlet.

Det fjerde kapitlet handler om troen, og hvordan en tar imot, og eier, Guds rettferdighet ved troen. Når menneskene hører at vi skal bli rettferdige bare ved troen, uten gjerninger, har de alle denne innvendingen: "Hva skal så gode gjerninger tjene til?" Dette imøtegår Paulus ved å vise at selv Abraham, jødenes stamfar, ikke ble rettferdiggjort ved gjerninger, men ved tro. Dette var hemmeligheten som gjorde ham til alle troendes far, og mønster og forbilde på hvordan alle mennesker, både jøder og hedninger, blir rettferdiggjort.

For at rettferdiggjørelsen ved tro skal  bli ennå mer opphøyet, viser apostelen i begynnelsen av det femte kapitlet noen av dens salige frukter: fred med Gud, visshet om evig salighet, trøst og frimodighet under alle slags prøvelser osv.  Deretter fører han oss like opp på forklarelsens berg, og utsynet åpner seg over Guds store plan om menneskenes frelse gjennom Kristus. Det gjør han ved å vise oss de to stamfedrene, eller urkildene, til både synd og rettferdighet, fordømmelse og salighet: Adam og Kristus. I begynnelsen, ved den første prøven Gud satte mennesket på, var det hele menneskehetens sak som sto og falt ved én stedfortreder: Adam. Ved hans fall kom dermed synden, døden og fordømmelsen over alle mennesker. Når det er forkynt, ligger det åpent for Paulus å vise selve hovedbudskapet i brevet hans: Guds nådefulle plan med å gi den falne verden en ny stedfortreder: Jesus Kristus. Gjennom ham skulle rettferdighet, liv og salighet bli gitt alle dem som ved troen blir forent med ham.

Når det så er gjort klart at det bare er i Kristus rettferdighet, liv og salighet rekkes oss, så er det også nødvendig for Paulus å vise hvorfor da loven ble gitt oss. Det var Moses som kom med den pakt som ble gitt ved loven. Nå viser Paulus at Gud plasserte lovgiveren Moses mellom Adam og Kristus, for at syndens velde og makt skulle åpenbares gjennom den hellige loven. På den måten skulle frelsen som rekkes oss i Kristus, gjøres stor og herlig. Dermed ser vi i disse fem kapitlene en bestemt plan i Guds råd og husholdning med menneskene. En plan som ingen menneskeforstand noen gang har kunnet tenke ut.

--------

Men læren om rettferdiggjørelsen av bare nåde, fullstendig uavhengig av enhver gjerning, kan selvsagt misbrukes. Der vil være mennesker som i lettsindighet misbruker den til kjødelig fordel, og der vil være andre som beskylder selve læren for at den nettopp inviterer til den slags. Paulus møter både misbruket og beskyldningen på den rette måten. Det gjør han i det sjette og dels i det sjuende kapitlet. Han viser at denne læren så langt fra fører til lettsindighet og forakt for Guds lov. Tvert imot er det nettopp rettferdiggjørelsen i Kristi blod som skaper den rette grunn for helliggjørelse. Gjennom den rettferdiggjørende troen forenes vi med Frelseren. Da fødes ikke bare det nye livet i oss, men også lengten og kraften til å leve etter Guds lov.

Ved sine bud og forbud er det derimot loven som vekker all ondskapen som ligger i menneskehjertet, og hisser den til utbrudd. Samtidig fordømmer loven alle og enhver som fremdeles står under dens herredømme og dommersete. Men ved at de troende er forent med Kristus, er disse fridd ut fra loven. Og ved at de står under nåden, som virker kjærlighet, er de troende satt i stand til å bære frukt som behager Gud. Fremdeles står det fast at loven i seg selv er hellig, rettferdig og god. Slik er den gitt oss av Gud til å overbevise oss om synd, og lærer oss dermed hvor uendelig stor den frelsen er, som gis oss i evangeliet. Ved at den lar oss kjenne vårt hjertes konstant fordervede tilstand, skal loven også virke at vi holder oss sterkt knyttet til Herren. Gjennom en talende beskrivelse av sin egen erfaring, viser apostelen hvordan "dette dødens legeme" (7:24) fortsetter å utøve sin makt i de troende, og kjemper mot Ånden, så lenge de er på denne jord.

Som en generell konklusjon på alt som er sagt hittil, forkynner Paulus i begynnelsen av det åttende kapitlet de troendes fullkomne frihet fra fordømmelsen, og hvordan nettopp dette fører til et hellig sinn og vandel. Ingen av disse fruktene ville kunne oppnås gjennom loven, men tvert imot ved å bli løst fra den. Som motsetning til det kjødelige sinn, som er fiendskap mot Gud, kommer han videre inn på virkningen av at Den Hellige Ånd bor i de som har fått Guds nye sinn. Han taler om alle de rikdommene de dermed eier. Midt oppe i de prøvelser og lidelser som rammer dem i dette livet, har de mang en stor og evig trøst. Det har de i håpet om evig herlighet til slutt, den som hele skapningen sukker etter, i hvordan Ånden trøster i deres skrøpelighet, i hvor fast Guds evige utvelgelse står, og i den urokkelige Kristi kjærlighet. Alt sammen føder en triumferende trosvisshet, som dette kapitlet så slutter med.

Etter at Paulus har talt om disse store velsignelsene som de troende har del i, går tankene hans til den sørgelige tilstand hans egne landsmenn befinner seg i. Disse, som var benådet med alle mulige fordeler framfor alle andre folk, hadde likevel, ved sin vantro, mistet det aller største: den saliggjørende nåden. Dette er det apostelen tar opp i det niende kapitlet. Men gjennom en slik tanke og lære som han står for, kan det se ut som om han vil sette til side de løftene Gud hadde gitt jødefolket, og den pakt han jo hadde opprettet med dem. I dette kapitlet møter Paulus en slik innvending ved å vise at Skriftens løfter om åndelige velsignelser gjaldt de troende, som er de sanne israelitter, den rette Abrahams ætt.

Med flere eksempler fra Skriften viser han at allerede blant de første slektleddene etter Abraham finner vi tilfeller av konkrete utvelgelser, grunnet på Guds eget frie valg. Disse utvelgelsene har samtidig betydd forkastelse av andre, hvor dermed alle menneskelige forutsetninger har vært satt til side*. Med denne harde og besynderlige tale angriper han på det sterkeste den oppfatning som sitter dypest i alle mennesker, ikke minst blant jødene: det forventes at Gud skal dømme ut fra menneskelige verdier, at han må ta hensyn til vår innsats, at vi "er aktive kristne". Ja, Paulus slår til og med fast at "så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn".

* Jakob framfor Esau, Josef framfor de andre og eldre brødrene, på samme måte David, o.s.v.

Endelig gir han så, i v.30-33 svaret på sin underlige framstilling, og forklarer at alt det han har villet si, var at Gud bare hadde utvalgt dem som hadde tatt sin tilflukt til hans Sønn, hadde mottatt rettferdigheten ved troen på ham, og hadde forkastet dem som søkte rettferdigheten gjennom gjerninger - og dermed støtte an mot snublesteinen. Så fritt er Guds nådevalg. Slik forklarer apostelen sin tale om Guds frie utvelgelse. Dette er apostelens gudgitte budskap som bedre enn noe annet knuser enhver tanke på å oppnå noe etter kjødet, og forkynner Guds store nidkjærhet for sin Sønn og troen på ham.

I det tiende kapitlet er apostelen fortsatt opptatt med å forklare grunnen til utvelgelsen og forkastelsen. Han understreker sterkt at selv ikke de jødene som "hadde nidkjærhet for Gud", hadde del i rettferdigheten. Han sier: "Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet". Igjen framstiller han de to veiene: rettferdigheten gjennom loven, og - ved tro. Og han går videre til troens kilde og vesen: utelukkende å holde seg til Guds ord. At Israel er forkastet beror ene og alene på deres egen vantro. De har jo, i motsetning til hedningene, hatt Guds ord.

I det ellevte kapitlet avslutter han dette emnet ved å forklare ennå mer utførlig at ikke hele Israel, som folk, er forkastet. Herren hadde spart en "rest": de troende. Paulus nevner seg selv som eksempel. Men i sin tid skulle Israel på nytt få del i en stor nåde: når "hedningenes fylde er kommet inn". På grunn av vantroen hadde Gud latt Israel bli "avhogd", og dermed åpnet vei for hedningenes frelse. Men for at ikke, på den andre siden, hedningene skulle opphøye seg over det folk som nå er forkastet, så understreker apostelen på nytt at den nåde som var gitt dem, ikke hadde bakgrunn i deres fortjeneste, men var av bare nåde. Hvis de nå ikke  voktet seg mot overmot, kunne også de bli forkastet på grunn av vantro - mens Gud i sin tid på nytt skulle "innpode" Israel i "treet", når de omvender seg til Herren. Paulus viser at slik handler Gud med utvelgelse og forkastelse, og med den endelige "innpoding" av Israel, for at det skal bli bare hans guddommelige ære som forherliges. 

Her har vi derfor den mest trøsterike utsikt over Guds vei til frelse for menneskene. Det gjelder oss som lever i dag, og det gjelder løftene om hvordan hedningene som ennå ikke har hørt budskapet, og til sist også Israel, skal bli omvendt. Paulus er grepet i beundring over Guds nåde og hellighet, som gjennomstråler alt det Gud gjør. Han slutter denne hoveddelen av sitt brev i tilbedelse og lovprisning til ham som er, og som var, den første og den siste, Den Allmektige.

-------

I den andre hoveddelen av sitt brev viser apostelen hvordan all denne Guds nåde skal virke i mennesket, og åpenbare seg i hele dets vesen, sinnelag, ord og gjerninger. I de kapitlene som følger nå, finner vi nemlig formaningene, og undervisning om den sanne gudsfrykt. I dette brevet har han jo henvendt seg "til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom", og nå formaner han dem til, ved Guds barmhjertighet, å hengi seg helt og holdent til den gode Gud, som et levende og hellig offer til Guds behag. Den store hovedtonen i alle de formaningene apostelen nå gir oss, er at de som har fått det evige liv, utelukkende på grunn av Guds barmhjertighet, ikke mer skal leve for seg selv, men for ham som har frelst dem fra døden. De skal nå kunne kjenne "Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne".

Ikke noe annet kan være en mer "åndelig gudstjeneste" enn å gi seg helt til ham, og ofre alt for ham. Med dette for øye tar så apostelen for seg alle kristelige plikter. I tolvte kapittel lærer han hvordan den enkelte i sitt liv ikke bare skal ofre de grove lystene, men også den fine, skjulte innbilningen om hvor betydningsfulle vi er i oss selv, og i det vi kan utrette. Videre taler han om hvordan vi med omsorg skal utføre alt det vår jordiske stilling krever, - hvordan vi skal formane, forkynne, styre, tjene, gi, lide og virke.

I det trettende kapittel taler han om vårt forhold til myndighetene, og formaner oss til slutt til å leve edruelige og våkne, både åndelig og i menneskelig forstand. Det fjortende kapitlet taler om hvordan vi skal forholde oss overfor de svake og uforstandige brødre. Selv om vi har visdom, må vi ikke i utide misbruke vår frihet, så det fører til samvittighetskval for de som er svake i troen. Og i det femtende kapittel stiller han Kristus fram for oss som forbilde på denne kjærlighet og selvfornektelse.

Men over alt, flettet inn mellom formaningene, er det troen og kjærligheten Paulus framholder som hovedsak og drivkraften til alt sammen. Det blir klart for alle at det ikke er selve gjerningene som har betydning for Herren, men først og fremst den villige ånd. Samtidig blir det klart at troen og gjerningene hører uoppløselig sammen. Som kilden er, altså troen i hjertet, slik må også det som flyter ut fra hjertet bli, i ord og gjerninger. Bare så langt menneskene kjenner Gud, så langt rekker også deres tro, kjærlighet og gudsfrykt. Et sant og levende kjennskap til Gud er den eneste og rette kilde for et gudfryktig liv. Og når så apostelen viser hvordan denne kilden forplikter Jesu disipler til et hellig liv og tjeneste, kan vi straks se hvor lykkelige vi ville ha det, over alt hvor kjennskapet til Kristus og hans kjærlighet fikk makt i menneskene. Da ville verden bli noe annet enn den er i dag: en tumleplass for all mulig ondskap, urettferdighet, stolthet, gjerrighet, avguderi, svik og urenhet, - totalt blottet for kjærlighet. Vi ville oppleve den slik den var før synden trådte inn i verden: et paradis som både Gud og mennesker frydet seg i.

Det siste kapitlet inneholder hilsener med formaninger og ønsker som apostelen til slutt må gi dem, og lovprisning til Gud, slik han vanligvis avslutter brevene sine.