Vers 1 og 2   3   4 og 5   6   7   8   9   10 - 12  13   14   15 

Innhold: Evangeliets grunnsannhet; at vi frelses bare gjennom Kristus, stadfestes og understrekes ennå mer. 1: Ved at Paulus utdyper sin sorg over det vantro Israel (v.1-5). 2: Ved at han viser at Guds løfter til det gamle paktsfolket ennå står ved makt, selv om de ikke alle er sanne israelitter. For selv i Israel har det også alltid finnes noen utvalgte løftets barn (v.6-13). 3: Ved at han viser at Gud har en majestetisk rett til å utvelge til frelse hvem han vil (v.14-29). Og 4: Ved at Gud har utvalgt troens vei, har hedningene, som har gjort minst for å oppnå rettferdighet, mottatt frelse ved tro. Mens derimot Israel, som virkelig har stridd for å oppnå rettferdighet, ikke har fått den, fordi de ikke søkte den gjennom Kristus (v.30-33).

Fra og med det niende kapitlet begynner et spesielt og nytt avsnitt i brevet. Dette avsnittet omfatter kapitlene 9, 10 og 11. Hovedinnholdet i dette spesielle avsnittet er jødenes forkastelse og hedningenes utvelgelse, som en ny stadfestelse på at rettferdigheten ved tro er den eneste som gjelder innfor Gud. Dette er da apostelens hovedbudskap. Og under dette tar han så på nytt opp, og belyser her grundigere, det spørsmålet han allerede har berørt i kap.3:3-4; om Gud ennå er trofast mot sin gamle pakt med Israel, - nå som frelsen etter evangeliets lære bare fås ved troen på Kristus. En nærmere utlegning av dette forholdet hadde den aller største betydning. For det måtte jo nødvendigvis være særdeles hardt for jødene å få høre nå at alt deres strev for å oppnå frelse var nytteløst. De tenkte jo ikke minst på hvordan dette kunne stemme med alle de herlige løftene han tross alt hadde gitt dem. Nå sier Paulus at de er ikke sanne israelitter på grunn av det de er etter kjødet. Men at Gud helt fra begynnelsen bare hadde gitt løftet om frelse til troens barn osv. Hvis Paulus ikke hadde minnet dem om dette, ja, innprentet dem det slik, ville de jo alltid låst seg i denne problemstillingen: Enten har Gud brutt pakten med oss. Eller, fordi dette ikke kan være mulig, må evangeliet være falskt.

Men da viser Paulus først at ikke alt som har navn av Israel var forkastet, men bare de som ikke trodde. Dernest at det alltid har finnes en hellig rest, noen levende Guds barn blant dem, som ble frelst. Og for det andre: at når Israel omsider omvender seg, når «fylden av hedningene er kommet inn», så skal også de bli frelst ved troen på den Frelseren de nå har forkastet. Det er dermed dem selv som har brutt pakten, og ikke Den Hellige Gud. I det andre og tredje kapitlet har Paulus vist at de ikke oppfylte lovpaktens krav, men var syndere. Og da kunne de ikke bli rettferdige gjennom lovgjerninger. Når de nå også forkastet den Frelseren de hadde fått løfte om, så var det jo i full overensstemmelse med Guds pakt med dem, at de nå ble forkastet. Deres forkastelse var dermed bare en bekreftelse på Guds sannferdighet og trofasthet mot sine ord til Israel. Dette viser han med å sitere mange ord fra deres hellige skrifter. Dette er innholdet i de tre kapitlene vi nå har foran oss

Spesielt når det gjelder det niende kapitlet, er det viktig å legge godt merke til hvordan kapitlet begynner, og hvordan det slutter, for at vi skal få den rette oppfatningen av budskapet. Det første som kaster lys over hva det er apostelen vil forkynne gjennom de ellers temmelig gåtefulle og anstøtelige ordene i dette kapitlet, er at vi vet hva det var tankene og hjertet hans var opptatt med når han skrev dette. Bare jeg vet hva han var opptatt av, da forstår jeg også det han taler om. Han begynner kapitlet med å utøse det som nettopp nå ligger ham på hjertet. Og i de første versene i det tiende kapitlet er det på nytt samme nød som strømmer ut fra hjertet hans. Det det gjelder er at han «har en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte» for sine brødre i Israel. Og hvorfor? Jo, han sier «For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse. Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å bygge opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Dette er den store og stadige nøden som har grepet hjertet hans når han skriver dette kapitlet.  

Det var disse hans «landsmenn etter kjødet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret (etter Abrahams utvelgelse), herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet». Dette var det sørgelige forholdet; at disse hans brødre av Israel, som hadde de hellige Guds menn som fedre, selv om de hadde nidkjærhet for Gud og søkte rettferdigheten, likevel kom til å gå evig fortapt. Bare fordi de ikke underordnet seg Guds rettferdighet, men selv ville tilkjempe seg rettferdigheten gjennom egne gjerninger. Det var dette tyngende forholdet han hadde for øynene når han skrev dette. Og mot dette ulykkelige og hardnakkede selvrettferdighetsstrevet kjente apostelen ikke noe sterkere middel enn å holde fram for dem Guds frie og evige, urokkelige utvelgelse - som det ikke nytter å kjempe for å oppnå.

Derfor møter han sine brødres ulykkelige strev med denne holdningen: Han sier: Dere strir mot Guds evige utvelgelse av bare nåde. Da er det jo ikke mulig at dere kan bli frelst! Gud har bare utvalgt til frelse dem som søker den gjennom Kristus. Og dere søker den gjennom deres gjerninger! Derfor må dere jo bli forkastet! Dere tenker at vi er jo Abrahams barn, det utvalgte folket. Vi har loven, gudstjenesten og løftene. Skulle ikke vi bli frelst, da måtte jo Gud bryte sin pakt med oss! Å nei, riktignok står Guds ord til dere ennå ved makt. Men husk: «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig israelitter. Det vil si; ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten» (v.6,8).

Se hvordan Gud fritt utvelger, sier Paulus. Han viser til eksempler gjennom patriarkenes sønner som skulle arve Abrahams velsignelse. Blant Abrahams sønner var det bare «løftets sønn», Isak, som ble utvalgt: «I Isak skal din ætt bli kalt». Og av Isaks sønner utvalgte Gud den yngste framfor den eldste, «mens barna ennå ikke var født, og hadde verken gjort godt eller ondt». Dere ser at Guds utvelgelse er fullstendig fri og uavhengig av noen menneskelig fortjeneste. For her skjedde det altså før barna var født, og verken hadde gjort godt eller ondt «for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved ham som kaller» (v.11). Slik taler apostelen her. Og han bruker ennå flere ord og eksempler som taler om Guds frie utvelgelse. Som da Gud sier til Moses: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Gjennom slike ord kommer så Paulus fram til denne konklusjonen på hvordan vi blir frelst: «Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn» (v.16).  

Han sier m.a.o. at; det hjelper ikke å ville tilkjempe seg frelsen etter det en selv tror er veien, eller med noen som helst innsats fra oss selv. Gud frelser hvem han vil! Det avhenger av Guds frie utvelgelse! Dette var jo særdeles anstøtelige ord. Men Paulus venter ennå litt med å gi oss løsningen på gåten. Isteden nevner han et ennå mer uforståelig eksempel: «Skriften sier til Farao: Nettopp til dette har jeg reist deg opp: at jeg kan få vise min kraft på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden». Og så føyer Paulus til: «Derfor forbarmer han seg over den han vil, og forherder den han vil» (v.17-18). Nå var apostelen forberedt på at de som leste dette ikke lenger holdt ut denne harde talen, men ville reise seg og svare: «Hva mer har han da å klage over? For hvem kan stå imot hans vilje?» (v.19). Men Paulus viker ikke en hårsbredd tilbake. Han svarer like upåvirket: «Menneske, hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor har du laget meg slik? Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære?»

Her taler Paulus som om han vil si: Du skal være fornøyd, enten Gud har bestemt deg til frelse eller til fordømmelse. Er det noe som kan være mer knusende for den stolte selvrettferdigheten hos Adams barn, enn å høre slikt? Og det er helt sikkert at hvis ikke Gud gir oss sin nåde, men bare gjengjelder oss etter vår fortjeneste, så er han dermed fullkommen rettferdig når han ikke vil la oss få oppleve den frelsesveien han har tilbudt oss, men bare handler med oss etter loven. Han gjør ingen urett mot oss. Vi har ikke noe som helst grunnlag for å motsi ham, om han vil gå i rette med oss. Men Paulus går tilbake til eksemplet han har nevnt, om Farao, og viser det beretningen om Moses også sier oss; at Gud «i stor langmodighet holdt ut med vredens kar som (bare på grunn av sin egen selvsikre mangel på omvendelse) var gjort fullt ferdig til ødeleggelse». Han viser at Herren ikke straks gjorde av med sine motstandere, men forsøkte med mange gjentatte advarsler, med landeplager og med under, å formane sterkt til å vende om. Men når alt var forgjeves, når «Farao forherdet sitt hjerte» (2Mos 8:32), da falt til slutt dommen: Jeg skal forherde Faraos hjerte; jeg skal gjøre ham til et varseltegn for hele verden. Av dette skal andre lære å frykte mitt navn. Og når alt dette nevnes, ligger det også her en antydning om hva som venter jødene på grunn av deres harde motstand mot evangeliet.

Etter at han har gitt sine lesere stor bekymring med disse anstøtelige ordene om utvelgelse og forkastelse, gir han til slutt selv løsningen på alt han har villet forkynne med dette. Det gjør han i v.30-32. Der sier han klart og utvetydig: «Hva skal vi da si? At hedningene som ikke jaget etter rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snubler over snublesteinen». Det er dette som forklarer oss hele målet med budskapet i kapitlet vårt. Med sin støtende tale om utvelgelse og forkastelse har Paulus rett og slett villet sprenge egenrettferdighetens grunnvoll. Han sier: Her hjelper ingen ting. For dere strir mot Guds evige rådslutning. Gud har utvalgt troens vei - ikke gjerningenes. Hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har fått rettferdighet straks de stod hjelpeløse og ba om nåde, og i tro fikk motta (anamma) Kristus som sin frelse.

Men Israel, som har loven og gudstjenesten, og har «jaget etter rettferdighet», de har ikke fått motta den. Bare fordi de ikke søkte den ved tro, men gjennom lovens gjerninger. De som har vært fromme er blitt forkastet, mens de som har levd et vilt liv, de har fått nåde - -. Alt bare fordi de første ikke hadde bruk for nåden, mens de siste nettopp søkte nåde. Og Gud hadde fra evighet av besluttet å bare gi sin frelse til dem som søkte nåde gjennom Kristus. Hvis vi derimot glemmer dette evige Guds nådevalg, blir denne Guds regjeringsform virkelig støtende; dette at hedningene, tollere og skjøger bare ved tro skulle gå inn i himmelen - og de alvorligste lovhelgenene bare på grunn av vantro skulle bli stengt ute. Men hva vil du gjøre? Slik var det besluttet før verdens grunnvoll ble lagt; at fordi alt kjød på jorden var fortapt på grunn av synden, skulle vi frelses av bare nåde gjennom Sønnen. Det er ikke lett å ta opp kampen med ham «som med sin hånd har grunnfestet jorden, og med sin høyre hånd har utspent himmelen». Han er altfor stor og mektig for oss. Han forbarmer seg over hvem han vil. Han utvelger hvem han vil. Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror i den enbårne Sønnens navn, og å forkaste dem som vil nå himmelen i egen kraft.

Dette er hovedsaken i kapitlet vårt. Her tales nok om hvilke konkrete personer i Israel som ble utvalgt til å arve løftet som ble gitt til Abraham (v.6-13), og om hvordan hedningene ble tatt opp i Guds nådepakt (v.24-33). Men vi har nå sett av hans egen forklaring at hans egentlige siktemål ikke er å tale om at spesielle folk eller personer er blitt utvalgt. Han har bare brukt disse som eksempler på Guds frie utvelgelse. Nei, den utvelgelsen det egentlig tales om her, omfatter alle som tror på Kristus, både av jøder og hedninger. Apostelens hovedbudskap var at Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, - Kristi fortjeneste, og ikke vår. «Her er det verken greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, - - men Kristus er alt og i alle».

Når vi nå har sett hele siktemålet med dette kapitlet, vil det bli lettere for oss å forstå meningen i de forskjellige delene av det, og ordene, som vi nå vil se nærmere på. Må Gud være oss nær i dette, og velsigne oss!

Til toppen

1 og 2 : Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, og min samvittighet vitner også sammen med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte.

Jeg taler sannhet. Nå vil Paulus gi uttrykk for noe som vanskelig vil bli trodd. Derfor begynner han med en høytidelig forsikring. Han påberoper seg Guds og sin egen samvittighets stadfestelse på at han taler sant. Her skal han tale om sin store sorg og stadige nød på grunn av de vantro jødenes ulykkelige tilstand. Og bekymringen hans gikk så langt at han ønsket seg selv «forbannet bort fra Kristus», hvis bare det kunne frelse disse fra deres vantro. Men å tro dette han sier her, møtte to store problemer: For det første var det vanskelig å fatte en slik kjærlighet som den Paulus omtaler her. Og dette var ikke bare vanskelig for de vantro jødene, som så på Paulus som en fiende. Det er vanskelig å fatte for hvem som helst, hvis en tenker etter den grad av kjærlighet det er tale om her; at apostelen til og med «ønsket at han selv var forbannet bort fra Kristus» for om mulig å frelse disse vantro menneskene.

I tillegg var det vanskelig å fatte at han trodde tilstanden var så dramatisk hos et folk som ikke bare hadde så store kjennetegn og nådetilbud som han regner opp her (v.4-5), men som også hadde «nidkjærhet for Gud» (10:2). De var ikke likeglade med Gud og hans vilje. Nei, i stor hengivenhet levde de ut sin religion. At et slikt folk skulle være i en så dramatisk, ufrelst tilstand, at apostelen for deres skyld hadde en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte - - det er noe som selv i dag er umulig å forstå for mange. Men derfor ligger det da også en dyp og viktig lærdom nettopp i dette. Måtte vi derfor huske det vi leser her! Paulus stadfester det, og tar Gud og sin samvittighet til vitner på at han sier sannheten.

Med tilføyelsen i Kristus - «jeg taler sannhet i Kristus» - understreker Paulus at han taler som en som er forent med Kristus. Han taler i Kristi samfunn og ånd. Slik at det han her forsikrer, var så sant som om Kristus selv hadde uttalt det. Denne påminnelsen om at han talte forent med Kristus, kunne jo ikke bety noe i deres øyne som ikke trodde på Kristus. Men det viser oss samtidig at apostelen i denne sin alvorlige forsikring har tenkt på de levende Guds barn i Rom. At han så at også disse hadde behov for en så hellig bevitnelse/forsikring. Han innså altså at det han nå ville skrive, det ville være vanskelig å fatte selv for Guds barn. Og han tilføyer ytterligere: jeg lyver ikke. Når Paulus med disse ordene gjentar at det han skriver er sant, som han jo alt ha sagt, vil han understreke sin alvorlige nød for å bli trodd i dette han nå vil si til dem.

Her kan en så med god grunn undres litt, og spørre hva som er grunnen til at Paulus er så opptatt med å bli trodd i det han skal si om sin hjertesorg over jødenes tilstand. Jo, svaret er nok at dette hadde veldig stor betydning for å vekke dem, og modne sinnene deres for å ta imot denne nødvendige og samtidig hemmelighetsfulle sannheten som dypest sett skal forkynnes her: Dette at menneskene på tross av all sin religiøsitet og all sin nidkjærhet for Gud, er fortapt og går mot en evig fordømmelse - hvis de ikke tror på Kristus, og søker all sin rettferdighet i ham. Og for at de skulle kunne gripe denne viktige sannheten var det nødvendig at de trodde apostelen hadde en slik kjærlighet til det folket som han her sier er fortapt. For at ikke noen skulle tenke at denne hans harde uttalelse var et resultat av iskald vurdering og manglende kjærlighet til dette folket. Men det var også viktig at de trodde at han virkelig så tilstanden blant dette folk så alvorlig som han skildrer den her. Dette er bakgrunnen for at han har et så alvorlig ønske om å bli trodd på det han sier om sin dype sorg over disse brødrene.

Han kommer med ennå en tilføyelse: og min samvittighet vitner også sammen med meg i Den Hellige Ånd. Paulus påberoper seg ikke bare sin samvittighets vitnesbyrd. Han minner også om at han har ikke bare en naturlig samvittighet, som ofte kan bedras, men en samvittighet som er opplyst og helliggjort av Den Hellige Ånd. At han taler under Den Hellige Ånds nåde, lys og sannferdighet. Og hva er det så Paulus forsikrer med så hellige ord? Jo, han sier:

at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte «for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet» (v.3). Og hvorfor denne dype sorg for disse brødrene? Det forklarer Paulus i v.31: «Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov». Og videre, i kap.10:3: «Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å bygge opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Det er altså dette som er hele grunnlaget for apostelens store sorg og stadige nød i hjertet. Selv om han i troen og håpet har all den trøst og glede han vitner så herlig om i forrige kapittel, så har han altså samtidig en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte. Slik er det rette Guds barns hjerte: I den største ro en stadig uro. Fryd i troen - sorg i kjærligheten. I et Guds barns hjerte finnes ikke bare fred og fryd. Gjennom sin tro har ikke Paulus bare hatt den sorgen han vitner om i det sjuende kapitlet. Der han på grunn av sitt eget forderv bryter ut i klage og sukk etter forløsning fra dette dødens legeme. Men han har også en annen stor og stadig nød i hjertet sitt over andres ufrelste tilstand. Slik virker den sanne og levende kjærligheten.

Den som ikke har noen nød for andres ufrelste tilstand, og spesielt for sine brødre etter kjødet, sine landsmenn og sine venner, han kan ikke ha del i Guds natur, for «Gud er kjærlighet». Nøyaktig i samme grad som vi har ikledd oss Guds natur, og tror alt det Skriften vitner både om himmelen og om helvete, og om den eneste veien til frelse, - i samme grad uroes vi også av nød og omsorg for at andre må bli frelst. Dette ligger uvilkårlig i sakens natur. Det stadfestes også av Skriften og all erfaring. Og det er nyttig at vi stopper opp for denne sannheten, og prøver vår tro og vår kjærlighet. Men dette at vår omsorg for andres sjeler alltid står i forhold til vår tro og vår kjærlighet, gir oss også forklaringen på det ukjente omfanget av apostelens kjærlighets omsorg, som neste vers vitner om.

Til toppen 

3 : For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet,

Dette verset har vært gjenstand for mange spekulasjoner og mange ulike tolkingsforsøk. Bare fordi man ikke har kunnet begripe hvordan noe slikt var mulig; at altså Paulus rett og slett kunne ønske seg selv forbannet bort fra Kristus for sine brødres skyld*. Og grunnen til at det er så vanskelig å kunne fatte dette, er selvsagt at vi ikke har noen kjennskap til en kjærlighet av den grad som skildres her, men vil bare bedømme dette ut fra vårt eget kalde og trege hjerte. Men det sikreste er nå at vi tar apostelens ord som de lyder, og tror hans kjærlighets uro virkelig går så langt at han t.o.m. har kjent dette ønsket trenge på i sitt hjerte; at han heller for egen del ville bli kastet bort fra Kristus, bare hans brødre kunne bli frelst. 

* En av antagelsene har vært at her  skulle det bare være tale om en forkastelse som skulle gjelde for en viss tid. En annen har vært at Paulus i dette verset ikke taler om sin nåværende tid som kristen, og heller ikke om noe egentlig ønske som han noen gang skulle ha båret på. Men at han med disse ordene taler om sin tidligere fariseiske tid, da han raste mot Guds forsamlinger og dermed uttrykker seg med at: Jeg ville bli forbannet bort fra Kristus - dvs. slik forholdt jeg meg til ham som om jeg  hadde ønsket jeg ble forbannet. Det menes da at han nevner dette bare som et eksempel på hvordan han nå betrakter de vantro jødenes tilstand. Ordene: «for mine brødres skyld» skulle da høre med til verset foran. Men disse, og flere liknende tolkingsforsøk, er så spesielle, og strir både mot tekstord og sammenheng, så de vitner bare om hvor vanskelig man har hatt for å fatte selve saken apostelen taler om her.

Men her taler Paulus bare om hvordan han opplever det i sitt hjerte, i denne brennende kjærlighetens uro. Han er likevel samtidig helt klar over det umulige i akkurat dette han da ønsket. Dette forholdet er også uttrykt i ordene «kunne ønske». Paulus vil si: jeg vet jo at det ikke er mulig at en som tror på Kristus skulle bli forkastet, eller «forbannet». Og det er heller ikke mulig at mitt offer kunne løse min bror fra forbannelsen (Sal 49:8, 5Mos 24:16). Men jeg tenker på jødene, mine brødre, på all den nåde og gave de er gitt av Gud, framfor alle andre. Tenker på at de skulle bli evig fordømt, bare på grunn av sin innbitte vantro. Da blir dette så uutholdelig for meg at jeg glemmer det umulige i mitt ønske. Men når jeg slik tenker meg det som mulig, da ville jeg gjerne bli et offer for deres skyld, og forkastes av Kristus, - bare jeg visste at mine brødre ble frelst for evigheten. Det er dette Paulus vil si dem her. Og han er ikke den eneste som har hatt en slik kjærlighet. Moses hadde også et slikt hjerte for Israel. For da folket hadde vekket opp Guds vrede med deres avgudsdyrkelse ved Sinai, og Moses ber for dem, sier han bl.a.: «Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok» (2Mos 32:32).

Av slike eksempler skal vi ikke bare lære hvilken makt kjærligheten har, der den er av guddommelig natur. Vi skal også vekkes opp for det forskrekkelige alvoret i de forhold som har åpenbart seg for disse Guds menn, når en slik uro og angst for brødrene kunne gripe hjertet deres. Ønsket om å bli forbannet bort fra Kristus for sine brødres skyld, var ikke bare skapt hos Paulus gjennom kjærlighet. Han må også ha sett noe forferdelig i sine brødres tilstand, og hva slutten på deres liv ville bli. For ham må Den Allmektige Guds ord vært sannhet, både om himmel og helvete. Paulus kan ikke ha gått, som mange av oss, i nærmest en drømmende uvisshet om det som ligger foran oss, om den siste dommen og evigheten. Han kan ikke ha svevet hit og dit i sine tanker om veien til frelse, og tenkt snart ett, snart et annet. Nei, for ham må det ha vært en evig og udiskutabel sannhet at «den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham», og at «så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse». La oss være klar over at alle slike ord har, når det gjelder Paulus, vært udiskutable sannheter.

Først og fremst har han av hjertet trodd på den store nåden og den evige frelsen i Kristus. I denne troen er det hans brennende kjærlighet har sin kilde. Men så har han også trodd den uttalte dommen over dem som ikke har bruk for Guds Sønn. Og dette har virket den store nøden for hans ufrelste brødre.

Hvis vi virkelig trodde det Gud har forkynt, ville også vi ha en brennende kjærlighet og en vedvarende omsorg for våre ufrelste medmennesker. Med vår vantro eller lunkenhet overfor mange av de største sannhetene, kan vi gjøre Gud til en løgner. Men i det spørsmålet sover vi, - mens vi burde brenne av hellig nidkjærhet. Må Herren Gud vekke oss opp, og åpne øynene våre! Der hvor den naturlige kjærligheten blander seg inn, som når det gjelder kristne foreldres nød for barnas sjeler, kristne barns nød for foreldre, søskens omsorg for hverandre osv., da kjenner vi vel på litt av apostelens kjærlighets uro, og den bekymring som opptok disse kristnes hjerter både dag og natt. Men vi kjenner svært lite til den grad av kjærlighetens nidkjærhet som vi ser hos Moses og Paulus.

Vel er det sant at vi kan ikke alle bli så store Guds redskaper som disse. Men det er Guds gaver det er tale om i dette, og vi kunne alle ha mer, hvis vi søkte å få mer - ! Riktignok hadde Moses og Paulus sett Herren, og mange store tegn og under fra ham. Hadde vi sett det samme som dem, så var nok også vi mer brennende i ånden, mer sikre i vår tro og våkne i vår kjærlige omsorg. Men det vi bør bestrebe oss på, er å legge merke til hva som kjennetegnet disse menneskene som har sett og trodd mer. Da kan også vi vekkes opp til å innse alvoret i de sannhetene Gud har forkynt oss. Og gjennom det kan vi vokse i tro og gudsfrykt, i kjærlighet og nidkjærhet for at sjeler må bli frelst.

Det som spesielt vekte opp Paulus’ kjærlighets nød for hans ufrelste brødre, var ikke først og fremst at de var hans «landsmenn etter kjødet». I langt større grad var det alle de fortrinn og nåderike omsorg Gud hadde gitt dem, og som nå skulle bli uten frukt bare på grunn av deres vantro, som tynget ham. Dette tar han opp når han nå tilføyer:

Til toppen

4 og 5 : de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er over alle, den evig velsignede Gud. Amen.

de som er israelitter. Det som opprører hjertet mitt så enormt, vil Paulus si, er at de er et så spesielt folk. De er benådet av Gud framfor alle andre folk. Og på tross av alt dette er de på vei til fortapelse! Først og fremst er de «israelitter». Det vil si at de er de troende fedres barn. De stammer fra den patriarken som hadde mottatt så stor nåde, og som også hadde gitt dem sitt navn. Han som Gud hadde latt få oppleve så mange nådefulle åpenbaringer. Det vi spesielt husker er det møtet med Gud som gav ham navnet «Israel», og som samtidig var et budskap om hvordan Guds Sønn en gang skulle bli åpenbart i kjød (se 1Mos 32). I et menneskes skikkelse kjempet Herren med patriarken og gav ham til sist dette vitnesbyrdet: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel (den som kjemper med Gud), for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet».

De er altså barna til så høyt benådede fedre at Gud brukte disse fedrenes navn for å skildre hvem han selv var. Da Moses spurte Gud om hans navn, svarte han først: «Jeg er den jeg er». Men deretter sa Gud til Moses: «Så skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, så skal de kalle meg fra slekt til slekt» (2Mos 3:15, konf. Mat 22:32). Og flere steder i Bibelen viser hvor høyt Paulus verdsatte Israels opprinnelse og navn (se f.eks. 2Kor 11:22, Fil 3:5). At dette folket skulle gå fortapt var selvsagt noe som måtte gripe ham dypt i hjertet.

Dem tilhører barnekåret. At barnekåret tilhørte Israels folk, sikter egentlig til at Gud, blant alle andre, hadde utvalgt dette folket som sitt eget. Hadde voktet, fulgt og beskyttet dem som sine egne barn. Vi har Herrens egne ord på dette. F.eks. i 2Mos 4:22-23: «Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte er Israel. Jeg sa til deg (Farao): La min sønn fare». Og 5Mos 14:1-2: «Dere er barn av Herren, deres Gud. Et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren utvalgt av alle de folk som er på jorden til å være hans eiendomsfolk». Jer 31:9,20 - konf. Jes 63:16: «Jeg skal være en far for Israel, og Efra’im er min førstefødte» - «mitt kjæreste barn». Det lå en dyp og hemmelighetsfull grunn for den faderlige omsorgen Herren hadde for Israel, og som kommer til uttrykk i disse ordene. Det var dette at hans evige Sønn liksom var innesluttet i Israel. Og det var innenfor dette folket han skulle fødes som menneske.

Ennå en konkret grunn for at apostelen kunne si at barnekåret tilhørte Israel, var at det var bare innenfor dette folket Guds sanne barn fantes i Det gamle testamentes tid. For det var bare blant dem Herrens ord den gang fantes, og det er alltid bare Guds ord som føder åndelige barn. Så også i den mening kunne det sies at barnekåret tilhørte Israel. Det var i Israel Gud hadde sine barn på jord. Hele folket var en utvalgt ætt, som han elsket og så på som sine barn. Og i det folket fantes også sanne åndelige barn som var født og ledet av Ånden, med de samme karakteristiske kjennetegn som vi finner i kap.8, v.14-15. Dette vitner spesielt Davids Salmer om, selv om nok den ånd barnet hadde i Det gamle testamente mer liknet arvingen som er under formynderskap (Gal 4:2).

herligheten. Med dette sikter Paulus til de mange ganger Gud åpenbarte seg i sin herlighet for Israel. Spesielt taler det nok om det de med sitt eget språk skildret med «Herrens herlighet» som hvilte over nådestolen. Først i tabernaklet, og senere i det aller helligste i templet, i en underbar sky som Herren talte ut fra. Allerede under vandringen i ørkenen åpenbarte Gud sin herlighet, i skystøtten om dagen og i en ildstøtte om natten (2Mos 13:21, 40:34, 3Mos 16:2, 1Kong 8:10, 2Krøn 5:13). Det taler, kort sagt, om at Herren selv bodde i Israel. Der hadde han valgt ut sin helligdom hvor han holdt til, og der åpenbarte han seg på en helt spesielt måte, i forhold til alle andre folkeslag. Dette var Israels herlighet. Paktene. Gud hadde opprettet to store pakter med Israel. Og disse paktene var folkets grunnvoller på ethvert område. Det var pakten med Abraham og pakten som ble opprettet ved Sinai. Dette at Herren selv hadde opprettet særskilte pakter med dette folket, og at de likevel nå på grunn av sin vantro var på vei mot evig fortapelse, har uten tvil vært noe av det som har vekket den aller største nøden i apostelens hjerte.

Lovgivningen. Her tales det om en lov som er uttrykt i konkrete ord og bud. Alle andre folkeslag hadde bare samvittighetens tilslørte, lovtunge røst. De var prisgitt sine egne villfarne tanker og trollmennenes bedrag, i spørsmålet om hva som er Guds mål og vilje. Men Israels folk hadde altså Guds egne ord og bud som lykt for sin fot og lys på alle sine veier, bare de ville følge dette lyset. Israel ble utvalgt til å motta, å håndheve og til å videreformidle Guds egen hellige lov til alle jordens mennesker. Gudstjenesten. Dette sikter til den ordningen for gudsdyrkelsen og tilbedelse som Gud hadde forskrevet dette folket gjennom Moses. Dette foregikk først i tabernaklet, og senere i templet, gjennom alle de ofringene, renselsene og andre seremonier som prestene forrettet. Alle andre folk var overlatt til sine egne kløktige oppfinnelser. Bare Israels folk hadde sin dypt betydningsfulle gudstjeneste som var innstiftet av Gud (Hebr. 9:1-9, 10:1).

Og løftene. Hele deres hellige Bibel viser oss hvor mange og store løfter som var gitt til Israel. Men der var ett løfte som strålte som selve solen blant alle de andre løftene; løftet om Frelseren som skulle komme, Messias, Herrens salvede. Og så, når nå til og med oppfyllelsen av løftene var kommet, skulle de altså føre ulykke over seg selv gjennom sin vantro! Jo, her var det sannelig grunn til stor nød, når Paulus tenkte på alt dette.

Også fedrene tilhører dem. Det vil si at de er sønner og etterkommere av de troende patriarkene som hadde mottatt så stor nåde og velsignelse: Abraham, Isak og Jakob sammen med mange andre markerte Guds menn i Skriften; konger, profeter og andre hellige. Fedrene deres hadde elsket Gud og lengtet etter at Kristus skulle komme. Og de som så endelig opplever denne salige dagen, de forakter ham. Det er de hellige fedrenes barn som nå i sin vantro er på vei til fortapelsen! Det er dette som gir Paulus den inderlige nøden. Men når det gjelder disse fedrenes barn, så føyer han ennå noe til, som uten tvil var det ømmeste punktet i den nøden som plagde ham. Han sier:

og fra dem er Kristus kommet etter kjødet. Dette er høydepunktet og fullbyrdelsen av alle de fortrinn Israel hadde. Den dyrebare Herren Kristus var født inn blant dette folket. De hadde den høye utvelgelse og nåde å være de nærmeste slektningene til verdens Frelser. De var det folk som Gud spesielt med dette målet for øye hadde utvalgt framfor alle andre, og hadde oppfostret med så stor omsorg. Men i dette taler også Paulus noe om Kristus, som er verd å legge merke til. Med ordene: «etter kjødet» sier han ikke bare at Kristus er et sant menneske, når han har kommet til jord i et legeme, født av en menneskelig slekt. Med uttrykket antyder han at Kristus også har en annen natur og opphav enn denne menneskelige. For vi finner ellers aldri tilføyelsen: «etter kjødet» når det tales om noens opphav.

Han som er over alle, den evig velsignede Gud. Når alt dette uttrykkelig sies om Kristus; at han «er over alle, den evig velsignede Gud», har vi her et av de særegne skriftstedene som taler om vår Herre Jesu Kristi evige guddom. Paulus har først talt om Kristi menneskelige opphav. Dermed var det nå naturlig også å minne om hans guddommelige natur. Her gjør han det med klare og utvetydige ord. Det vil alltid finnes fiender av vår Herre, og mennesker som fornekter at han også er Gud, men som i all sin dårskap likevel ikke ønsker å forkaste hele Skriften. Men nettopp disse har til alle tider fått store problemer med dette skriftstedet. Desto mer dyrebart er dette ordet for alle dem som tror. Særlig for dem som stadig bombarderes med tvilens glødende piler. Selv om du aldri har tvilt på Kristi guddom, så tenk likevel grundig over hvor stor og verdifull den troen er som du bekjenner! Tror du virkelig at den evige Gud er blitt et menneske akkurat som oss, men uten synd? Tenk grundig etter hva det betyr, og hva det fører med seg. Og tenk om vi ikke hadde hatt tilstrekkelige vitnesbyrd om alt dette! Så pris da Gud for at Skriftens vitnesbyrd i dette vårt livs største spørsmål er så tilstrekkelige og utvetydige.

Vi vil minne hverandre om noen av disse. Men i den mengden vi har av slike vitnesbyrd tar vi nå bare for oss de som taler om hva Kristus har vært og gjort før han ble menneske. Han står for Faderen og sier: «Brennoffer og syndoffer hadde du ikke behag i. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud». Og videre: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten» (Hebr. 10:6-7, 2:14, Sal 40:7-9). Disse skriftstedene forteller oss at han var til før han ble menneske. Det samme gjelder det merkelige ordet i Joh 1: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne har fra Faderen, full av nåde og sannhet». Her sies det uttrykkelig at den samme som i begynnelsen skapte alle ting, ble kjød og bodde blant oss.

Det samme ser vi i Fil 2 der det sies om Kristus at han, da han «var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et tilranet gode å være lik Gud, men han (gav avkall på det) uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse, og kom i menneskers likhet. I sin framtreden var han funnet som et menneske». Av uttrykksformen; at Kristus selv tok på seg en tjeners skikkelse og ble menneske, ser vi at han var til før han gjorde dette. Han sier også selv at han var i himmelen før han kom til jord: «Ingen har steget opp til himmelen, bortsett fra han som kom ned fra himmelen, det er Menneskesønnen som er i himmelen» (Joh 3:13). Og i v.31 sier døperen Johannes det samme om ham: «Han som kommer ovenfra, er over alle». Og Kristus sier også: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min egen vilje, men hans vilje som har sendt meg» (Joh 6:38 konf.v.33, 41, 50, 51, 58). Og videre: «Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» (v.62). «Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til» (Joh 17:5). Hører du disse ordene? Han var hos Faderen før denne verden fantes.

Videre sies det mange steder at alt er skapt ved Sønnen. I tillegg til det vi allerede har nevnt i Joh 1:3, sies det også i Kol 1:13,16 om «Guds elskede Sønn»: «I ham ble alle ting skapt, de som er i himmelen, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved ham og for ham». Og i Hebr. 1:2 leser vi: «Ved ham har han også skapt alle verdener». Disse skriftstedene viser uttrykkelig at Jesus Kristus, som gikk her på jorden, har skapt alle ting. Og at det skjedde før han ble menneske. En slik person må jo være den evige Gud selv. I Mika 5:1 ser vi også at den samme som skulle fødes i Betlehem, var til fra evighet av: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager». Det samme uttalte Herren Jesus i majestetisk verdighet til jødene: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er (Guds eget navn: Herren) før Abraham var» (Joh 8:58).

Men hvorfor skal vi fortsette å regne opp ennå flere av alle disse vitnesbyrdene? La oss bare prise og tilbe Jesus Kristus, han som var født av Israels folk «etter kjødet», «han som er over alle, den evig velsignede Gud»! Med dette har Paulus sluttet å regne opp alle de fortrinn Gud i sin nåde hadde overøst Israel med. Hvis han bare hadde nevnt Kristi menneskelige natur og opphav, ville det ikke kommet fram det som lå ham på hjertet; hvor uendelig høyt dette folket var benådet og velsignet framfor alle andre. Men ved at han sier at «han som er over alle, den evig velsignede Gud» var født inn i dette folket, da hadde han skildret det største som kan kalles herlighet og opphøyelse. Og som avslutning på denne utlegningen som viser at Kristus var Gud, legger nå apostelen til et Amen. Amen var en bekreftelse, et ord som stadfestet at det som var sagt, var en viktig og urokkelig sannhet. Slik ble den sannheten at Jesus Kristus var den evige Gud, rettmessig bekreftet med «Amen». Det har vi sett gjennom de skriftstedene som er sitert. Kristus er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

Nå har apostelen skildret de forholdene som gjorde at han hadde så stor en sorg og stadig nød i sitt hjerte for sine brødre, jødenes, skyld. I slutten av kapitlet forklarer han hva det er han har villet si med alt sammen. Det var at disse brødrene som til og med jaget etter rettferdighetens lov, likevel ikke hadde fått rettferdighet og derfor gikk fortapt, bare fordi de i sin vantro «støtte mot snublesteinen». På grunn av sin vantro skulle de gå fortapt, disse som framfor alle andre folk på jord hadde opplevd så mye nåde og velsignelse. Da kan vi forstå hvorfor sorg og nød hadde grepet apostelens hjerte. Ja, så forskrekkelig alvorlig er da også den sannheten. For det viser at

alle de største opplevelser av Guds nåde som noe menneske på jord kan ha, er ikke noen sikker garanti for at de blir frelst. På tross av alle disse velsignelsene vil de dø i sine synder, hvis de mangler den levende troen på Kristus.

At Gud i sin nåde velsigner oss på mange synlige vis, er så langt ifra noen stadfestelse på vår frelse. Skriften vitner tvert imot om at fordømmelsen over oss bare øker i den grad vi har opplevd mye av Guds nåde - hvis vi likevel lever og dør i vår vantro. «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som er betrodd mye, han skal bes om enda mer» (Luk 12:48). Det var nettopp over de byene hvor Kristus hadde gjort sine største undergjerninger, men hvor de likevel ikke hadde omvendt seg, at han forkynte de skrekkeligste vé-rop. Hvordan skal det så gå med dem som ikke bare har det lys og all den nåde som Israel hadde opplevd, men som også har det lys og nådens under som kristendommen gav oss gjennom Kristi fullbrakte forsoning? Når Ånden er utgytt i rikt monn, vi har evangeliets fulle lys, og alle de bevis på Åndens verk som er åpenbare på jord! Dette kan du lese om i Hebr. 2:1-4, 10:26-31 og andre steder. Må Herren Gud vekke alle opp så vi lar slike ord prøve oss.

Å, hvor heldige de er, alle de som er blitt vekket opp av søvnen, som har fått et åndelig sinn så de kan se og tro på Sønnen. Kristus er jo den evige Gud. Guds evige Sønn er jo blitt menneske og vår bror, bare for at han kunne bli vår Frelser og stedfortreder! Så ligger det bak dem; tiden da de jaget etter rettferdighet, men bare ble tuktet og aldri ble annet enn syndere overfor loven. Nå tror de bare på ham som er lovens ende og vår rettferdighet. Og da må de jo sannelig være sikret i all evighet mot enhver dom etter loven, ja, ha en høy og evig nåde hos Faderen. Hva betyr det da at jeg er syndig, død og avmektig, - når Guds evige Sønn er blitt menneske? Bare i ham er alt gjenopprettet! Bare i ham er det Faderen har sitt velbehag! Dette er noe som også kan gjøre mitt døde hjerte levende i kjærlighet og nidkjærhet. Salige er da alle de som tror på Sønnen! Ja, salige er alle de som har sin tillit i ham!

Til toppen 

6 : Men det er ikke så å forstå at Guds ord har vært uten virkning. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.

Her vil Paulus ha sagt: Nå har jeg utøst min dype sorg over Israel. Dermed har jeg latt dere forstå at jeg mener de ikke er frelst. Men dermed mener jeg ikke at Guds ord og løfter til dette folket er trukket tilbake eller ugyldige. Det er ikke snakk om at Gud på sin side ikke står fast ved sin pakt. Langt ifra! Gud er så visst trofast. Hans ord er sanne og urokkelige (konf.kap.3:3, 4Mos 23:19, 2:13). Hans gamle paktsfolk, hvis en taler om flertallet i folket, er riktignok ikke frelst. Men det kommer av at Guds løfter om frelse aldri ble gitt til hele det folk som nedstammer fra Israel. Men bare til dem som er sanne israelitter. Løftene gjaldt bare dem som er israelitter både i ånden og i hele sitt liv. Men alle som stammer fra Israel er jo ikke israelitter.

Stamfaren deres, Israel, var ikke bare kjøtt og blod. Han var også et åndelig menneske. Han var en som var blitt knust, og ved troen et frelst og omskapt menneske. Og slik er også de sanne israelittene. De er ikke bare av Israels kjøtt og blod, men også av Israels ånd. De er hans barn i sitt innvortes menneske. Dette hadde Paulus berørt allerede i det andre kapitlet. Der sa han: «Rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelse er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden (gjenfødelse ved Guds ord), ikke i bokstaven» (v.28-29).

Når altså Paulus her sier at «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel», så er det akkurat det samme som når et sannhetsvitne i kristenheten i dag sier at det er slett ikke alle som er kristne, fordi om de tilhører kristne forsamlinger. Ikke alle de som tror at Guds ord er sant, er dermed rett troende. «Det er stor forskjell på å tro og å tro» (Luther). Og uansett all den nåde, de hellige sakramentene og gudstjenesten og de dyrebare løftene som kristendommen eier, så er du like lite frelst som en hedning, hvis ikke du er en kristen i din ånd og ditt liv, og altså er en Kristi etterfølger. Det er dette vi skal være klar over når vi leser disse ordene: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel».

Både av denne teksten og av mange andre bibelsteder ser vi at det på Kristi og apostlenes dager var akkurat som i vår tid. De som var født, oppvokst og levde i Israel, mente de hadde all rett til å regne seg for israelitter. De ofret ikke en tanke på at Gud er en stor og hellig Gud, som vil eie hjertet og hele mennesket, som ser og gjennomskuer alt hykleri. Og at det derfor kreves en total forvandling av menneskets indre. Når døperen Johannes og Kristus begynte å forkynne «omvendelse», måtte de alltid først nedkjempe denne falske trøsten jødene levde på: «Vi har Abraham til far» (Mat 3:9, Joh 8:37, 39 m.fl.). Dette var alltid jødenes tankegang: Er vi ikke Guds folk? Blir ikke vi frelst, hvem skulle da bli det? Det er jo vi, og bare vi som har Guds ord og alle hans sterke løfter. Det er vi som har gudstjenesten som Gud selv har innstiftet, og loven, paktene og de mange åpenbaringene av Guds herlighet. Skulle vi bli forkastet? Da måtte jo Herren selv trekke tilbake sine ord og løfter til oss. De ville verken høre eller ta inn over seg det faktum at alle disse løftene, når det gjelder Guds vennskap og evige frelse, bare tilhører dem som er sanne israelitter. Den troende Abrahams åndelige barn.

Akkurat slik går det i dag også. Nesten hvert eneste menneske innenfor kristenheten gjør krav på å være rette kristne, og mener de har del i de kristnes frelsesløfter. I en fullstendig uomvendt og kjødelig tilstand tilegner de seg Guds nådeløfter. Og så griper de etter hvert til så mang en trøst som støtte for sin frelsesgrunn. Det begynner ofte med egne gjerninger, stor rettferdighetssans, humanitær innsats osv. Men etter hvert flytter det over på at de er døpt, er en kristen. Og til sist, ikke minst; at Guds barmhjertighet og nådens løfter er så store. De vil verken høre eller erkjenne at alle disse nådens løfter bare tilhører dem som i omvendelse og tro søker Guds nåde gjennom Kristus, og blir nye mennesker. Måtte vi alle sammen la dette tale til oss!

Herren har fullbyrdet sin dom over jødene. Ikke etter hvordan de tenker - men etter sitt ord. Det samme skal han også gjøre med oss. Uansett hvordan du trøster deg, og selv mener du har fred og salighet, vil Herren til sist komme og dømme deg. Ikke etter dine tanker - men etter sitt ord. Og hvis du da bare er en kristen i det ytre, ikke født av Ånden, blir hans dom at du skal «ikke se Guds rike». At du en gang ble døpt til Kristus, og har opplevd alle hans nådige velsignelser og innbydelser til omvendelse, skal ikke kunne beskytte deg den dagen Herren kommer for å møte deg. Tvert imot vil det bare øke fordømmelsen over deg, fordi du har misbrukt og forkastet all denne nåden. Med all denne nåden har du bare fortsatt i din kjødelige ferd «etter tidsånden i denne verden» (Ef 2:1-3). Uansett hva vi mener og tenker, så går det til slutt slik Herren taler og dømmer. Og Herren spør bare etter om du har vært en kristen i ånd og sannhet, «for ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel».

Med disse ordene bør vi også bli klar over hvor falsk den læren er som vil tilskrive sakramentene en slik kraft, spesielt når det gjelder dåpen, at de sier at det mennesket som en gang er døpt til Kristus, alltid vil ha noe av Guds nåde bevart i sitt hjerte. Her må ingen la seg bedra. Det er sikkert og visst at Gud på sin side er trofast mot sin pakt og sine løfter. Men like sikkert er det at de som er døpt ender i fortapelse, like sikkert som de som ikke er døpt, ja, går til en ennå større fordømmelse, når de som en gang ble tatt opp i Guds nåde, nå i sitt indre er vantro og «to ganger døde». Og hvis noen fra sin dåp er blitt værende i nådepakten, må han da nødvendigvis ha de egenskapene Ånden virker. Der Guds nåde bor, der bor Guds Ånd. Men den stadfester alltid sitt nærvær, virker alltid sitt verk; først og fremst «en ny skapning», som lever og trives i alt det som er av Gud. Deretter er det Åndens verk å drepe det gamle menneske, tukte, lede og oppdra sjelen i Guds nåde, slik at en går en helt annen vei gjennom livet enn hele verden forøvrig. Her tales det ikke om noen fullkommenhet i oss selv - «allesamman äro vi syndare» - men de som er født av Guds Ånd, de er blitt «nye skapninger». De drives av den samme Ånden til å gå en helt ny vei gjennom verden. Og bare de som slik «blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn» (kap.8:14). Dette bør vi huske når vi leser ordene: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel». Det er ikke alle som er kristne, fordi om de holder seg blant de kristne. Men denne apostelens viktigste bemerkning innprenter han ytterligere med ennå flere ord. Han sier:

Til toppen 

7 : og de er heller ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: I Isak skal din ætt bli kalt.

Her begynner Paulus å belyse det han vil ha sagt, med malende eksempler og bilder fra forfedrenes historie. Han sier: «de er heller ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men (dette sa Gud til dem): I Isak skal din ætt bli kalt» (Sv.: genom Isak skall säd uppkallas etter dig. 1Mos 21:12). «heller ikke er alle barn» - dvs. arvinger, Abrahams sanne barn og arvinger til de løftene som ble gitt til ham - «selv om de tilhører Abrahams etterkommere» - eller etterkommere gjennom naturlig fødsel. For Gud skilte mellom Abrahams to sønner; Ismael og Isak. Han sa: «I Isak skal din ætt bli kalt». Dvs. fra Isak skal din slektslinje gå. Vi forstår at med «barn» menes her ikke Guds, men Abrahams barn. Det ser vi dels av det som er sagt om Isak, dels av hele sammenhengen. Først i neste vers er det Paulus, som en utlegning av dette, taler om Guds barn. Og det er nettopp det som er apostelens siktemål; å vise jødene at der er to slags Abrahams barn: Noen som er arvinger til hans velsignelse, og andre som ikke er det. Bare de første er Abrahams rette barn. Men så er de da også Guds barn, slik han taler om i neste vers. Ordene «bli kalt» (I Isak skal din ætt bli kalt) vil bare si at når en taler om Abrahams ætt, så skal en mene dem som nedstammer fra Isak. De andre sønnenes avkom skal ikke «bli kalt» eller omtales som Abrahams ætt.

Med alt dette vil Paulus ha sagt at helt fra Abrahams hus skal dere legge merke til det jeg nå har sagt; at løftene ikke er gitt til alle, selv om de er Abrahams avkom etter kjødet. Hele veien vil dere se at det foregår en utvelgelse blant hans avkom, når det gjelder hvem det er som skal få motta hans velsignelse. På samme måte som det også blant hedningene foregår en liknende utvelgelse (kap.4:12). Abraham hadde først to sønner; Isamel og Isak. Senere fikk han ennå seks til med Ketura. Men ingen andre enn Isak ble arving til de store løftene som var gitt til Abraham. Så var da også Isak «født i kraft av løftet» (Gal 4:23), gjennom en overnaturlig kraft som Gud gav den ufruktbare Sara gjennom et løfte. Derfor er Isaks fødsel et glimrende bilde på den nye fødselen ved Ånden. Altså et bilde Gud selv gav verden allerede i Abrahams telt.

I Galaterbrevet taler Paulus om forskjellen på de to sønnene i Abrahams hus; han som er «født av trellkvinnen», og han som er «født av den frie kvinnen». Som bilde på de to slags troende mennesker som alltid vil finnes der evangeliet forkynnes, nemlig lovens treller og løftets sønner (Gal 4:22-31). Men her bruker han egentlig eksemplet i to hensikter: Først til å bevise at ikke alle er Abrahams barn og åndelige slekt, selv om de var hans avkom etter kjødet. Dernest, som vi nettopp sa, som et bilde på den nye fødselen, som også er en fødsel «i kraft av løftet», nemlig evangeliets løfte. Og Paulus forklarer selv det han har sagt slik:

Til toppen

8 : Det vil si; ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten.

Legg først merke til hva som nå viser seg å være apostelens hovedemne i dette kapitlet. Det det egentlig hele veien tales om, er hvem som er «Guds barn» og skal få det evige liv. Det var i dette spørsmålet han hadde den store nøden for Israel. Gjennom alle de bilder han bruker fra Israels timelige og åndelige historie, er det dette ene spørsmålet som stiger fram: Hvordan vi blir «Guds barn» (v.8), «får rettferdighet» (v.30). Altså hvordan vi blir frelst.

Men nå vil vi se på sammenhengen. Når Paulus begynner med «Det vil si», så lover han oss en forklaring på noe han nettopp har sagt. Nå vil han si: Hensikten med det jeg sa like foran, er at alle ikke dermed er Guds barn, fordi om dere er Abrahams barn etter kjødet, - sånn som dere jøder tror det er. Dere tror jo dere blir frelst bare dere er kjødets barn. Og i ordet «kjød» inkluderer Paulus ikke bare den naturlige avstamningen, men også alt det Gud i sin nåde hadde gitt Abraham og de andre fedrene, og som de hadde arvet etter dem. Det var hele deres israelittiske religion, omskjærelsen, budene osv. (se kap 4:1-2, Fil 3:4-6). Men så sier han nå; selv med alt dette er dere ikke uten videre Guds barn. Nei, det avhenger av om dere er «løftets barn». Og med «løftets barn» mener ikke Paulus bare «barn som var lovet». Heller ikke bare «barn som har løftet». Men, som han forklarer det i Gal 4:23: barn som er «født i kraft av løftet», slik som Isak var. Isaks mor var jo fra naturens side ufruktbar. Og da hun i sitt nittiende år mottok Guds løfte om en sønn, så lo hun av det, som noe utenkelig. Likevel fikk hun, i og med Guds løfte og ved troen på det (Hebr. 11:11), en overnaturlig kraft, slik at hun ble gravid. Derfor sier Paulus at Isak ble «født i kraft av løftet». Og med dette for øye bruker han her uttrykket «løftets barn» når han nå taler om alle som er «Guds barn».

Det er derfor vi også ser hvorfor han tar fram Isaks fødsel. For også i den er disse to forholdene de viktigste: Først at vi selv er tilintetgjort; at vi kjenner oss åndelig døde og ufruktbare, på samme måte som Sara var det legemlig. At alle våre naturlige muligheter for å bevirke noe godt er fullstendig tilintetgjort. At det er like umulig for oss å selv motstå synden, og gjøre oss gode og hellige, som det var for Sara å selv utvirke at hun ble gravid. Dette er det første vi ser i Isaks fødsel som et forbilde på den nye fødsel. Det andre er at når vi slik fortviles over oss selv og alt vi selv står for, og fristes, liksom Sara, til å tvile på Guds løfte, så skjer det noe mer. Vi får likevel - nettopp gjennom det samme løftet, når bare det gripes med en viss tro - et nytt liv inni oss, som begynner å vise seg i håp og lengt etter Guds nåde, kjærlighet til evangeliet og evangeliets venner osv. Og omsider, når Guds nåde blir åpenbart for oss så vi kan tro vi er fullstendig benådet, mottar vi alle det nye livets krefter. Før vi selv er blitt klar over det, er et nytt menneske født i oss, som nå ser, hører, tenker, taler og vandrer helt annerledes enn det gamle mennesket. «Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt» (2Kor 5:17).

Alt dette nye virkes jo i oss bare gjennom evangeliet, og er derfor et karakteristisk bevis på at det virkelig har foregått en ny fødsel ved Ånden, at der er blitt «en ny skapning». Derfor må det være svært viktig å stanse opp og se nærmere på disse nye tingene som viser seg hos hvert menneske som er født på ny. For her er det jo ikke bare tale om nytt åndelig syn og hørsel, men også et nytt hjerte, nye tanker og ny tale, nytt liv og nytt forhold til verden. Før så og hørte vi f.eks. Guds dommer og løfter, og etterpå var det som om vi likevel ikke skulle sett og hørt dem. Og vi så hele tiden på Ordet som Guds eget ord. Vi så med øynene hva det var Ordet talte til oss, og vi hørte med ørene. Men vi kunne ikke «forstå» det (Mat 13:14, 1Kor 2:14). Vi kunne se og høre ordene som innebar dommen over oss til evig død. Likevel kunne vi straks glemme det, kunne ete, drikke og sove rolig, som før. Og fremdeles holdt vi det for å være Guds ord - !

Nå derimot ser og hører vi så det griper oss. Vi blir forskrekket, eller trøstet, både bedrøvet og glade. Ja, det gir oss en ny retning i hele livet vårt. Før kunne vi tenke som vi ville ettersom vi selv fant for godt, selv i åndelige ting. Nå derimot har vi alltid en avgjørende rettesnor for alt det vi skal mene; nemlig Guds ord. Før hadde vi nok mange positive tanker om oss selv, vi var sterke og modige, - selv uten å oppbygge oss på evangeliets ord. Nå blir vi alltid nedslått når vi tenker på oss selv, og trøsten har vi bare i evangeliet. Men ikke bare syn, hørsel og tanker er forandret, men også selve hjertet. Slik at nå har vi vår største lyst og glede i det vi før opplevde som ubehagelig og trykkende. Nå derimot plager det oss, det som før var vår største lyst og kjæreste underholdning. Det er bare et faktum at «det hjertet flyter over av, det taler munnen». Før kunne vi tale millioner av ord om unyttige ting, lett og lystig. Men vi kunne ikke tale en halv time i et helt år om Frelseren og hans himmelske rike. Vi var åndelig stumme.

Dette er jo veldig stort og trøsterikt. Tenk, her kan vi med våre egne øyne se slike nye skapninger, ja se at selve hjertet er blitt omskapt. Noe ingen menneskemakt i hele verden kan få til! Skulle vi ikke da våkne opp, og lovprise den store, nådefulle Gud som gjør slike under iblant oss? Og du som vet at denne åndelige omskapingen som du ser hos andre, ennå ikke har skjedd med deg; begynner du ikke å ane at en slik åndelig omskaping må være nødvendig for hvert eneste menneske som skal bli frelst?

Og alt dette nye i oss ble utelukkende født «i kraft av løftet»/«på grunn av løftet», gjennom evangeliets løfte. Loven kunne ikke virke dette. I Gal 3:2,5 sier Paulus det slik: «Den som gir Ånden, og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?». Nei, bare «i kraft av løftet» ble det nye livet født i oss, og det nettopp da når vi hadde gitt opp oss selv og alt vi kunne utrette. Derfor kalles vi da også her med god grunn for «løftets barn». Og bare disse er Guds barn og blir «regnet til ætten» sier Paulus her. Dette innprenter han altså her som bevis på at Gud er trofast mot sitt ord, selv om de vantro i Israel går fortapt; for Guds løfter gjelder bare de sanne israelittene og ikke dem som bare er «kjødets barn» av Abraham. Det Paulus sier her er altså akkurat det samme som Johannes sier om Guds barn i første kapittel av sitt evangelium: «de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». På dette var altså Isak et forbilde. For han ble ikke født på noe naturlig grunnlag. Det manglet fullstendig hos Sara. Han ble født ved Guds kraft, som hun mottok ved troen på løftet. Og så taler Paulus videre om dette:

Til toppen 

9 : For dette er løftets ord: På denne tiden skal jeg  komme, og da skal Sara ha en sønn.

Dette Guds løfte leser vi i 1Mos 18:10, og det var det Sara trodde da hun «ved tro fikk kraft til å unnfange en ætt, og hun fødte, selv om hun var kommet over den alderen da en føder» (Hebr. 11:11). Det er dette løftet Paulus sikter til når han sier Isak «ble født i kraft av løftet» (Gal 4:23). I tillegg fikk han senere også det løftet som gjorde ham til arving og til den andre stamfaren for Abrahams ætt, da det ble sagt: «i Isak skal din ætt bli kalt» (1Mos 21:12). Isak var altså på alle måter en løftets sønn. Og akkurat det var også grunnen til at det gikk et klart skille mellom ham og brødrene hans. For de var ikke født som noe resultat av et løfte*, og var bare Abrahams barn «etter kjødet». Det er dette eksemplet Paulus bruker her for å fortelle jødene at den naturlige nedstammingen fra Abraham ikke gjorde dem til hans sanne barn og arvinger. At det sanne barnekåret og arven var avhengig av om de også var «løftets barn». Og bare slike, altså Abrahams åndelige barn, er Guds barn, har apostelen like foran vist dem.

* Her sier M. Luther i sin «Store galaterbrevskommentar»: Altså ble Ismael født uten Ordet, bare på Saras bønn. For her finnes ikke noe Guds ord som lover Abraham denne sønnen. Alt skjer bare mer «tilfeldig», noe som også bekreftes med Saras ord: «Kanskje jeg kunne få et barn ved henne» (Hagar). (Oversetters kommentar).

Her blir da alle naturlige fortrinn og forutsetninger forkastet, og Guds frie og ufortjente nåde opphøyet. Det er akkurat dette Paulus vil ha fram her. Og i det følgende innprenter han det på det sterkeste, og setter det opp mot den egenrettferdige innbilningen om at Gud må da ta hensyn til de menneskelige kvalifikasjonene, og til hva vi fortjener etter våre gjerninger. Se hvor suveren Guds nåde er, sier Paulus; bare den som Gud selv utvelger til arving, skal ha arven, og ingen annen. Selv de aller største ytre gjerninger og fortrinn kommer ikke til å bety noe som helst innfor Gud. Alt gis oss utelukkende av nåde, etter hans frie utvelgelse. Og nå har det behaget Gud å utvelge bare løftets barn, og forkaste alle dem som kommer med noe de selv har utrettet. Dette er hovedbudskapet i alt det som er sagt her, og i det som nå følger videre. Det kan hver enkelt se av apostelens egen avsluttende forklaring, i v.30-33. Med samme hensikt tilføyer han nå:

Til toppen 

10 - 12 : Og ikke bare dette, men da Rebekka også var svanger ved én mann, ved vår far Isak - for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Og den eldste skal tjene den yngste».

Og ikke bare dette, ikke bare det eksemplet som nå er nevnt, det om Abrahams egne sønner, beviser at arven avhenger av et løfte, og ikke av noe naturlig avkom eller hva vi har fortjent etter våre gjerninger. Nei, apostelen vil ha sagt at vi har et ennå mer talende eksempel på dette, hvis vi ser på de to sønnene Isak fikk med Rebekka. Når det gjelder det første eksemplet, kunne det jo innvendes at mellom Isak og Ismael var det virkelig en viss forskjell, når det gjaldt opphavet. For Isak var jo født av Abrahams egentlige hustru, av den «frie» kvinnen. Mens derimot Ismael var født av tjenestekvinnen. Og i dette kunne det jo ligge en naturlig forskjell som gjorde at Isak ble erklært som arving, framfor Ismael. I tillegg hadde jo Ismael også tidlig vist seg å være en «spotter», som også kunne vært en grunn for at Isak ble foretrukket framfor ham. Derfor tar nå Paulus fram et nytt eksempel hvor det ikke var mulig å komme med noen slike innvendinger; han minner om Esau og Jakob. Han minner om at på det tidspunkt da Gud uttalte sitt løfte om Jakobs utvelgelse, fantes det ingen forskjell på disse to brødrene, verken når det gjaldt opphav eller gjerninger.

Først minner han om at når det gjelder opphav, så var det ingen ulikhet mellom disse. De var rettmessige og «fullverdige» brødre, ettersom de hadde en og samme mor, og hun «var svanger ved én mann», altså hadde de samme far; Isak. Hvis noen av dem skulle ha noe fortrinn, måtte det være Esau, som var den førstefødte. Likevel ble Jakob den som Gud utvalgte, framfor Esau. Videre minner Paulus om at det heller ikke var mulig at det kunne finnes noen ulikhet mellom disse når det gjaldt gjerninger, eller hva de kunne fortjent. For barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt, da ordet med løftet ble gitt. Og så tidlig ble ordene med løftet gitt, sier Paulus, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, med ved ham som kaller (sv.: ikke på grund av gärningar, utan av den kallandes behag). Det vil si: Gud meddelte hva han hadde bestemt om de to brødrene allerede på et tidspunkt da Jakob ennå ikke hadde gjort noe godt, som kunne gjøre at han skulle fortjene å bli utvalgt. Og Esau ennå ikke hadde gjort noe ondt som kunne gjøre at han skulle settes til side. Alt sammen for at Guds måte å utvelge på skulle stå fast, ja, bli stadfestet. For at hver og en skulle se at denne utvelgelsen ikke bygget på deres gjerninger, men «ved ham som kaller» (sv.:av den kallandes behag).

Og ordene som avgjorde utvelgelsen var disse: Den eldste skal tjene den yngste. Det var Guds forutbestemmelse om den arv og skjebne de to brødrene og deres avkom her på jord skulle få. Jakobs etterkommere skulle bli større og sterkere enn Esaus, og herske over dem. Slik lyder teksten i 1Mos 25:23 i sin helhet: «Og Herren sa til henne (Rebekka): I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at. Det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste». Denne forutbestemmelsen over Jakob og Esau har da også gått i oppfyllelse over deres etterkommere. Edomittene, som nedstammet fra Esau, ble ofte undertrykt av Israels folk. Vi bør legge nøye merke til at her tales det om de to brødrenes timelige forhold. Teksten sier uttrykkelig: «Den eldste skal tjene den yngste», og «det ene folk skal være sterkere enn det andre». Dette bør vi merke oss for at ikke dette skal føre til motstridende oppfatninger når det gjelder evangeliets kall og utvelgelse til frelse. Og med disse ordene her friskt i minne, vil vi også ha den rette oppfatning av de ordene Paulus nå tilføyer videre:

Til toppen 

13 : Som det står skrevet: Jakob har jeg elsket, men Esau har jeg hatet.

For at vi skal oppfatte disse ordene rett, bør vi legge nøye merke til at når apostelen sier dette, så sikter han til det samme som han har uttalt i bibelverset like foran. Han begynner nemlig med: «Som det står skrevet». En slik formulering gir løfte om en stadfestelse på noe som nylig er sagt. Altså må disse ordene som siteres fra Mal 1:2-3 gjelde samme sak som de ordene vi nylig har lest, om utvelgelsen. Disse ordene: «Jakob har jeg elsket» taler altså om hvordan Jakob ble utvalgt, slik det forkynnes i 1Mos 25:23. Og ordene: «men Esau har jeg hatet» taler altså tilsvarende om den forutbestemmelsen Gud fattet også over Esau, som vi leser på samme sted. Den forutbestemmelsen var at han «skal tjene den yngste», at hans etterkommere skulle undertrykkes av Jakobs etterkommere. At ordet «hatet» går på det rent jordiske, det framgår helt klart på det stedet i Mal 1 som Paulus siterer fra her. I sin sammenheng lyder det slik: «men Esau hater jeg, og jeg gjorde hans fjell til en ørken og hans arveland til bolig for ørkenens sjakaler». Her tales ikke noe om hans sjel og hans evighet, men bare om «hans fjell», og om «hans arveland», som skulle bli til bolig for sjakalene.

Vi ser altså at de eksemplene apostelen her benytter til å skildre den guddommelige nådens frihet, i seg selv ikke handler om evig nåde eller evig fortapelse, men om Israels jordiske forhold. Vi vet jo godt at ikke alle Jakobs etterkommere ble evig salige (det er akkurat det motsatte Paulus beviser her), og at heller ikke alle Esaus etterkommere på grunn av disse Guds ord (1Mos 25:23) dermed må gå fortapt og være hatet av Gud for evig. Vi ser f.eks. det motsatte i Am. 9:11-12, der også Edom får løfte om evangeliet. Og i Mark 3:8 ser vi noe av oppfyllelsen av det løftet. Det det tales om i de skriftstedene som ligger til grunn for den teksten vi behandler, er bare at «den eldste skal tjene den yngste», og at «det ene folk skal være sterkere enn det andre». Det er Herren selv som sier dette i de tekstene Paulus siterer fra. Dermed faller det straks bort, hele grunnlaget for den oppfatningen at Gud gjennom en helt vilkårlig beslutning, og uten hensyn til hvordan menneskene møter kallet, skulle ha avgjort hvordan det skal gå med hver enkelt sjel; om de skal bli frelst, eller bli evig fordømt. Man har bl.a. anvendt disse ordene om Jakob og Esau, som «elsket», eller «hatet», uten å ta hensyn til hva vi nå har sett at Gud selv har lagt i disse ordene.

Når Paulus har brukt disse eksemplene på hvor fritt fordelingen av jordisk arv og stilling foregikk, som bilder på den frihet Gud har til å bestemme hvem som skal bli frelst, må vi ikke «presse» bildene til mer enn det Paulus har villet skildre. Vi må se hvordan han selv velger å anvende eksemplene. Da vil vi se av hans avsluttende utlegning (v.30-33) hva det er han egentlig vil vise: Nemlig at Gud i sin suverene frihet til å bestemme over fortapte syndere og deres frelse, har utvalgt troens vei - og ikke gjerningenes.

Alt det apostelen har hatt som mål med de eksemplene vi har nevnt, er følgende: Først har han bevist at «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel», er virkelig barn og arvinger til Abrahams velsignelse. Og dermed har han revet ned den første og mest dyrebare trøsten jødene hadde; at de i sin vantro mente de var selvskrevne arvinger til frelsen fordi de var Abrahams barn (se Mat 3:9, Joh 8:39, Fil 3:5). Dernest har han med disse eksemplene malt for øynene våre; Guds majestetiske frihet til å bestemme hvem som skal bli frelst, eller ikke. Men alltid med den ene hensikt som han forkynner klart i v.30-33; å vise at Gud har utvalgt troens vei, troens barn. Ikke dem som søker rettferdighet gjennom sine egne gjerninger. Og dermed har han revet ned den andre dyrebare trøsten, som er hele verdens trøst, nemlig gjerningene, som over alt i Kristi læretaler og apostlenes skrifter blir forkastet. Igjen og igjen møter vi disse ordene: «Ikke av gjerninger», «ikke av dere selv, det er Guds gave», «ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde», «ved tro, uten lovgjerninger», osv. At det er bare dette Paulus vil ha fram, det sier han selv uttrykkelig i sin avslutning, v.30-33. Og hver eneste oppfatning eller tydning av apostelens ord, som ikke stemmer overens med denne hans egen forklaring, er dermed selvgjort og falsk, og bør omgående forkastes.

Hele vår oppfatning av dette kapitlet vil avhenge av at vi har tindrende klart for oss hva det er apostelen vil forkynne her, og at vi holder det fast. Hva det er han vil ha fram. Hva han på den ene side vil bryte ned, og på den andre side vil bygge opp. Og da ser vi at det er bare det vi nettopp sa, som er budskapet hans. Det er bare denne fortrøstningen til naturlig opphav og det vi kan fortjene i kraft av gjerninger, han vil bryte ned. Men slett ikke troens eller nådens vei, hvor det avhenger av om kallet får nå inn til vårt hjertes øre, får innta det, og etter hvert gjenføde det, så vi kommer til nådens bryllup, - eller står imot og forkaster innbydelsen. Hvis Paulus skulle ville forkaste denne nådens vei, og troen, da stod vi bare tilbake med en helt vilkårlig utvelgelse. Men da ville Paulus vært i strid med Kristus og hele Skriften som ikke lærer noe annet enn denne nådens vei. Men Paulus vil aldri kunne tilskrives noen slik tydning. Han har alltid uttrykkelig forkynt hva det er han mener; at alle mennesker, enten det er jøder eller hedninger, har sin frelse eller fordømmelse utelukkende i spørsmålet om de søker sin rettferdighet ved tro, eller gjennom gjerninger.

Og hvis da noen skulle mene at troen er en fortjeneste (noe vi her avviser), for at Guds nåde skulle bli forherliget rett, da lar han oss straks vite at da vet de ikke hva tro er. Paulus stiller jo tro og fortjeneste opp mot hverandre som motsetninger (v.32, Ef 2:8, Gal 2:16, m.fl.). Tro er å ha mistet troen på all egen fortjeneste, og kaste seg i Guds rene nåde. Tro er å motta uten noen gjenytelse. Troen er at jeg tar avstand fra alt som finnes i meg selv, også selve min tro, og ser opp til det Kristus har gjort, som min eneste redning og rettferdighet. Skulle det så ennå være noen som i dette kapitlet så noen dekning for å tro på en helt vilkårlig utvelgelse, må vi til slutt minne om dette: Når Paulus i v.30-33 gir sin endelige forklaring på hva han har ment, så sier han ikke: Israel, som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov, fordi de ikke var forutbestemt av Gud til å bli frelst. Og at hedningene derimot har fått rettferdighet, fordi Gud hadde forutbestemt dem til å bli frelst.

Nei, noen slik forkynnelse hører vi ikke fra Paulus eller noen annen apostel. Men det er dette han sier: Israel gikk glipp av denne rettferdigheten, fordi de ikke søkte den i tro, men gjennom lovgjerninger. Skylden for fordømmelsen over de vantro legger han ikke på en utvelgelse av visse personer etter noen slags vilkårlig forutbestemmelse hos Gud, men på deres egen vantro. Det samme sa Kristus da han gråt over Jerusalem: «Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn osv., men dere ville ikke». Har du noe sted sett at apostelen har drevet med en lære eller hatt en mening som strir mot hans eget og hele Guds evangelium? Gud har sendt ut sitt evangelium med et altomfattende kall hvor han innbyr alle verdens sjeler, alle folk og hvert enkelt menneske, å komme til sitt nåderike. Skulle han da samtidig ha forutbestemt hos seg selv at det og det mennesket vil jeg ikke gi min nåde til omvendelse og frelse - vel og merke: uten hensyn til hvordan menneskene møtte Guds kall - ? Gud bevare ethvert menneske fra å gå med slike tanker om Gud!

Når Gud vil forblinde eller forherde noen, ja, til og med lar det skje at noen mennesker ikke får noe kall, har det alltid sin grunn i hva han «kjente på forhånd» hos disse, slik Paulus uttrykkelig forklarer under kap.8:29. Og, for å komme tilbake til våre tekstord: «Jakob har jeg elsket, men Esau har jeg hatet» - skulle disse ord, helt på tvers av tekstens egen forklaring, likevel gå på disse to brødrenes evige ve og vel, så måtte Guds forutbestemmelse om dette være en følge av det han visste/»kjente på forhånd» om disse; altså om hvordan brødrene i framtiden ville forholde seg til nådekallet. For slik er jo apostelens lære over dette sist siterte bibelverset. Men vi har jo allerede sett at Paulus slett ikke taler om disse brødrenes evige, men om deres timelige/jordiske arv og stilling. På samme måte som han gjennom hele kapitlet aldri taler om at enkelte mennesker er utvalgt til frelse, men om den eneste veien som er utvalgt til frelse for alle.

Men den guddommelige utvelgelsen; den nådens utvelgelse hvor Gud forut bestemte at menneskene skulle frelses bare gjennom Kristus og troen på ham, det har Paulus forkynt her med stor kraft. Den sannheten har Paulus lagt svært alvorlig inn over jødene og alle andre egenrettferdige sjeler, og advart sterkt mot å stampe mot brodden og søke rettferdigheten på den måten en selv tror er den rette. For da, sier han, kan det gå slik at du som virkelig anstrengte deg for å oppnå rettferdigheten, du fikk den ikke. Mens de som ikke gjorde noe som helst for sin rettferdighet, men tvert imot levde vilt i synd og skam som hedningene, de fikk til sist rettferdighet og frelse. Bare fordi de lot Gud tale til seg gjennom sitt ord, falt ned for hans føtter, erkjente Guds dom over seg, og søkte all sin rettferdighet bare i Kristus. Dette er den sannhet og budskap Paulus her så klart og sterkt har forkynt; at Herren Gud, som i sin kongelige makt har rett til å frelse hvem han vil, har villet utvelge til frelse bare dem som tror på Sønnen, og forkaste de ellers så utmerkede menneskene, når de står imot denne utvelgelsen og fortsetter å søke sin rettferdighet gjennom noen form for egne gjerninger.

Men når vi nå har forstått hva det er Paulus vil ha fram, tenk da for en uendelig trøst som ligger i dette for alle fattige syndere! Tenk på hvordan han skildrer den guddommelige nådens frihet gjennom det han her sier: «for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt»! Paulus sier altså: Så totalt fri fra all menneskelig fortjeneste er Guds nåde, - som hans utvelgelse av Jakob framfor Esau var. Barnene hadde ennå ikke gjort verken godt eller ondt. De var jo ikke engang født. Ja, så fri er Guds nåde, så totalt uavhengig av våre gjerninger, både de onde og de gode. Hos oss finnes det ingen som helst grunnlag for Guds nåde. Han gjør alt for sin egen skyld, «etter sin viljes gode velbehag», eller som den samme apostelen sier det et annet sted i Ef 1: «Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag, til pris for sin nådes herlighet».

Det er dette som kalles nåde - den frie nåde, slik Paulus også skildrer det i Ef 2:8-9: «Av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg». Legg merke til: «det er ikke av dere selv», ikke på grunn av noe som helst i dere selv. «Det er Guds gave», heter det. Det er en gave! Slik er evangeliets nåde! Og så fri måtte nåden være, hvis vi skulle kunne frelses. Det kommer av at alle mennesker er så fullstendig fortapt etter at syndefallet ødela all vår kraft, så det var umulig for noe menneske å bli frelst - hvis Gud skulle se etter det aller minste av noe godt eller noen verdighet hos oss. Her gjensto bare to muligheter: Enten å framskaffe, og deretter gi oss en fullstendig betingelsesløs nåde, eller å la alle mennesker gå fortapt.

Men da Gud forbarmet seg over oss så han gav sin sønn som syndoffer og til å oppfylle loven, så er nå også Guds nåde så fullstendig fri fra ethvert hensyn til noe godt eller rettferdig hos oss, så han frelser de groveste syndere, når de kysser (hyller, tilber) Sønnen (Sal 2:12). Og på den andre side fordømmer han de ellers så plettfrie menneskene når de ikke tilber Sønnen, men tvert imot fortsetter å søke sin rettferdighet i et eller annet hos seg selv. Her ser vi at den frelsende nåden er så fullstendig fri og uavhengig av oss, på samme måte som Guds utvelgelse av Jakob framfor Esau, «for barna var ennå ikke født, og hadde verken gjort godt eller ondt».

Så fri ser vi også Kristus skildre nåden. I hans lignelse om den bortkomne sønnen forkynner han jo at den beste kledningen ble gitt til den som hadde sløst bort arven sammen med skjøger. Og gjøkalven ble slaktet for å feire hans hjemkomst. Men den eldste sønnen, som aldri hadde forlatt sin fars hus og bud, men alltid hadde tjent ham, han klager over at han aldri har fått «så mye som et kje, så jeg kunne ha fest sammen med vennene mine». Det samme ser vi i Jesu lignelse om arbeiderne i vingården. Der framstiller han det slik at husbonden gir en full daglønn i gave til dem som hadde stått ledig det meste av dagen på torget. Mens de som hadde arbeidet hele dagen i tungt slit og hete, bare fikk avtalt daglønn, men ikke noe som helst som gave. Og når disse klaget på denne forskjellsbehandlingen, svarer husbonden bare: «Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?». At jeg nå vil gi disse en helt ufortjent gave, det er min frie nåde og godhet. Slik har altså Kristus også forkynt sin fullkomment frie nåde. På denne måten vil Gud slå fullstendig til jorden all tanke på egen fortjeneste og verdighet hos fortapte syndere, og samtidig opphøye bare sin egen frie og guddommelige nåde. Å, for en trøst for fortapte syndere! Hvordan skulle vi kunne prise denne Guds store og uforskyldte nåde nok, her i livet eller i all evighet? Herren være lovet i evighet! Herre, gi oss mer tro!

Til toppen 

14 : Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte!

Gud regjerer altså på en så fri og fullstendig uavhengig måte, at han utvelger Jakob framfor Esau. Og det til og med før barna ennå var født, og verken hadde gjort godt eller ondt. «Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud?» Han utvelger jo fullstendig suverent bare de barna som tror, til å arve evig liv. Han tar jo ingen som helst hensyn til menneskelige forutsetninger, verken hvem de er, eller hva de har utrettet. Hedningene, som ikke har gjort noe som helst for å oppnå rettferdighet, de blir straks barn i hans rike, så snart de søker nåden i Kristus alene. Men Israel, som virkelig har anstrengt seg for å oppnå rettferdighet, blir forkastet på grunn av sin vantro. Er ikke da Gud urettferdig?

På ingen måte! Gud bevare oss fra en så hedensk tanke! Gud er rettferdig i alt, slik han dømmer. Om han så fordømmer oss alle sammen, så gjør han bare det som er rett mot oss. Og om han så benåder noen syndere, så gjør han da ikke dermed urett overfor noen. Alle mennesker er så til de grader fortapt, at om Gud gir sin nåde til noen, - så er dette utelukkende nåde. Og da kan jo ingen gå i rette med ham for hva han gjør. I neste vers ser vi hva han selv sier om dette.

Til toppen 

15 : For han sier til Moses: Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og  jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot.

Dette er ord fra «herrenes herre og kongenes konge»: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Disse ordene og omstendighetene omkring disse ordene fra Gud, finner vi i 2.Mos, kap 33. Forhistorien var at folket hadde laget gullkalven, hadde tilbedt den og dermed pådratt seg Herrens vrede. Så hadde Moses bedt for folket, og på Herrens befaling hadde de ydmyket seg «og ingen tok sine smykker på seg» (v.4-6). Da lover Gud at han «vil sende en engel foran ham» osv. Men så ber Moses om at han også må få et synlig bevis på at han og hans folk «har funnet nåde for Guds øyne». Han sier: «La meg da få se din herlighet!» Da svarer Herren: «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn. For jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over» (v.19).

Her ser vi hvordan Herren først lover Moses og hele folket en stor og enestående nåde og gave; at «all hans godhet» (som var Kristus, se kap.34:5-9 og 1Kor 10:4) skulle gå foran dem gjennom ørkenen. Men så tilføyer Herren at det var ikke noe annet som hadde drevet ham til denne nåden, enn bare hans egen nåde og barmhjertighet. At jeg er «nådig» mot deg, Moses, det er bare av nåde. At jeg «miskunner» meg over folket, det skjer bare av miskunnhet. Dine bønner har ikke oppnådd - og folkets synder har ikke forhindret denne min nåde. Jeg gjør alt for min egen skyld. «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Dette er ord Herren taler som svar på Moses’ bønner, og spesielt med tanke på Moses og hans folk. Men samtidig uttaler Herren her med disse ordene selve grunnregelen for hvordan han gir sin nåde til menneskene, til alle tider. Og det er jo i denne mening Paulus har brukt disse ordene.

Men hvordan kan så disse ordene være svar på spørsmålet som ble kastet fram i v.14, om hvordan forholdet blir mellom Guds rettferdighetskrav og denne frie nåden. For det kan jo se ut som om det slett ikke ligger noe egentlig bevis i disse ordene, når det gjelder spørsmålet om rettferdighetskravet. Så er det mange som sier at det spørsmålet avklares bare en legger vekten på ordene «miskunner meg» og «barmhjertig», og ikke på ordet «den» i begge setningene, slik at meningen blir: det er bare nåde når jeg er barmhjertig mot en synder. Og hvis det er bare nåde og gave, så kan det ikke bli spørsmål om dette er rettferdig eller urettferdig. Nå er det unektelig dette som er hovedtanken i ordene; at det er bare nåde, når Gud er nådig mot syndere. Men la oss se nærmere på hvordan Paulus selv konkluderer, etter det han har sagt såvel i dette verset som i v.17, om Farao. I v.18 sier han: «Derfor forbarmer han seg over den han vil, og forherder den han vil». Dermed ser vi at vi må også legge vekt på ordet «den». Det vil si at når vi taler om den frie nåden, må vi også ta med at Gud ikke vurderer menneskene og deres menneskelige forutsetninger, men forbarmer seg over «den han vil».

Men dermed er det ikke sagt at han foretar en tilfeldig utvelgelse av mennesker etter som han selv finner for godt, uten noen grunnregel for sitt valg. Nei, det Paulus lærer oss her, gjennom sin egen avslutning i versene 30-33, er jo bare at dette skjer uten hensyn til menneskelige forutsetninger, enten det nå måtte være noe de har fortjent, eller annen verdighet. Vi må aldri glemme apostelens hovedbudskap, som bare har som mål å bryte ned egenrettferdigheten, og vise at Gud i sin frie nåde utvalgte troens barn, «løftets barn», og ikke de som «søkte rettferdigheten ved lovgjerninger». Dette var jo Guds frie nådes utvelgelse. Men Paulus forkynner dette i en utfordrende tone gjennom denne delen av kapitlet, hvor han uten ytterligere forklaring beviser at Gud utvelger til frelse hvem han vil. Jødene mente jo at Gud måtte da utvelge dem, fordi de både gjennom sitt opphav og ved gjerninger hadde de rette forutsetningene. Mens altså Paulus slår fast at Gud bare utvelger dem som tror på Kristus. Og i den forbindelse er det han sier her at Gud utvelger «den han vil». På alle måter har altså Paulus holdt fram Guds majestetiske frihet i sin nåde, for om mulig å knuse og totalt utslette den hardnakkede egenrettferdigheten og de menneskelige forutsetningene som de tviholdt på. Dette som vi først ser hos jødene, men senere finner så dypt nedgravd i alle menneskers natur.

Så blir da apostelens svar dette: Uansett hva dere så måtte ha å innvende overfor den frie nåden, så må dere være klar over at Herren selv i deres egen hellige skrift har forkynt at han vil og skal bruke denne nåden fritt. At han benåder hvem han vil, og at det skjer av bare nåde. Og det er bare med dette at spørsmålet som er kastet inn i v.14 imøtegåes; nemlig at Skriften lærer at Gud virkelig er så fri i sin nåde mot syndere, som om han ville si: Hvis dere vil ha det til at Gud med dette opptrer urettferdig, så må dere ta dette opp direkte med Gud selv! For legg merke til at det er ham selv som har forkynt sin nådes frihet slik, og det i deres egne hellige skrifter. Og dere akter jo disse høyt, og tror på dem. Hvis dere da innser at Gud selv forkynner at så fri er hans nåde, så gjenstår det jo bare at dere også innretter dere etter det.

I Luk 19:20-23, i lignelsen om pundene, finner vi et liknende svar på innvendingen mot Guds rettferdighet. En av tjenerne kom tilbake med sitt pund, uten at det hadde kastet noe av seg. Han sa: «For jeg var redd deg, siden du er en streng mann. Du samler inn det du ikke har lagt ut, og høster det du ikke har sådd». Da svarte husbonden: «Ut fra det du selv sier skal jeg dømme deg, du onde tjener. Du visste at jeg var en streng mann, og at jeg samlet inn det jeg ikke hadde lagt ut» osv.. «Hvorfor ga du da ikke pengene mine til pengevekslerne?». Husbonden går altså ikke inn i noe forsøk på direkte å gjendrive den onde beskyldningen som ble satt fram mot ham. Han lot den bare bli stående, som for tjenerens egen regning. Men han inndrev sin fordring, ja, dømte tjeneren med hans egne ord. På samme måte opptrer Paulus her overfor dem som mener at slik evangeliet framstiller nåden, så kan Gud ikke være rettferdig. Han bare viser til at slik har Gud selv forklart om sin nåde. Med sin motsigelse tar de jo rett og slett «til motmæle mot Gud», og det stempler han helt kort som ugudelig og urimelig (v.20-21).

Det er på denne måten Guds rettferdighet og storhet forklares best, og som gir synderen den nødvendige og «hälsosamme» ydmykelsen. For det finnes jo et helt konkret og bestemt grunnlag for hvordan Gud utdeler sin nåde; den mest fullkomne rettferdighets grunnlag. Og dette forkynnes over alt i Skriften. Men når menneskene ikke vil høre, eller legge merke til dette, men bare hardnakket står fast på sin mening, på tross av alt det Gud forkynner, så kommer det øyeblikk da Herren ikke lenger gir noen forklaring. Han bare holder fram den nakne sannheten. Om det så blir til motstandernes fall og fordervelse, så blir det likevel til lys og trøst for de ydmyke.

Gjennom dette verset og hele denne delen av kapitlet, er det altså dette Paulus vil ha sagt: Gud er stor og suveren. Intet menneske kan kreve noe som helst av ham. Intet menneske kan stille ham til ansvar, eller kreve redegjørelse for hva han gjør. Han gir sin nåde til hvem han vil. Slik taler også Kristus, spesielt i lignelsen om arbeiderne i vingården. Der forteller han om husbondens svar til ham som knurret over at de som hadde kommet i den ellevte timen fikk like mye som den som hadde arbeidet hele dagen. Husbonden sier: «Venn, jeg gjør deg ingen urett. Ble ikke du enig med meg om én denar? Jeg vil gi denne siste det samme som deg. Er det ikke tillatt for meg å gjøre som jeg vil med mitt eget?» (Mat 20:13-15). På samme måte avvises også jødene og alle egenrettferdige mennesker her i vårt vers med dette korte svaret fra Guds egen munn: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».

Men grunnene til at Gud ikke kan ta hensyn til hva noe menneske har fortjent, men bare fritt utdeler sin nåde, de har Paulus redegjort for meget utførlig i begynnelsen av dette brevet, spesielt i de tre første kapitlene. Først viste han at alle mennesker, «både jøder og grekere alle er under synd», og at alle sammen med full rett kunne fordømmes (kap.3:9). Dette er den første grunnen til at hvert eneste menneske må frelses bare av nåde. Dernest viste han at Gud, nettopp «for å vise sin rettferdighet, fordi han hadde båret over med syndene», hadde «stilt sin Sønn offentlig fram som et soningsoffer/nådestol i hans eget blod» (v.25-26). Gud hadde forordnet et rettmessig oppgjør for syndene, for at han kunne forlate synder uten å bryte lovens høyhet og hellighet. Dette er da den andre grunnen til at Gud med all rett benåder selv de største syndere. Dermed har han også gitt oss den eneste veien til å få del i denne nåden; veien hvor troen fødes og lever ved å motta det Stedfortrederen har utrettet.

Paulus kaller denne bestemte veien for en lov, «troens lov» (kap.3:27). Han sier rettferdigheten kommer ufortjent «til alle», men «over alle som tror» (v.22). Så slutter han da også dette kapitlet vi nå har for oss, med å forklare at når Israel ikke fikk rettferdighet, så var det bare fordi de «ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger». Og at hedningene derimot fikk rettferdighet bare fordi de søkte den ved tro (v.30-33). Det er altså ikke en vilkårlig beslutning som går på visse personer, men en urokkelig nådens orden som utelukker den ene og frelser den andre, alt etter hvordan de forholder seg til evangeliet om Kristus. Og hvordan kan vi så vite at det er dette som er apostelens mening i dette kapitlet? Svar: Bare fordi han selv har forklart det slik. Her holdes bare den frie nåden fram mot egen fortjeneste og personlige forutsetninger som de henger så fast ved. Der er ingen motsetning mellom dette budskapet og den gamle urokkelige nådens ordning som forkynnes av apostelen selv og i alt Guds ord.

Men tenk nå for en usigelig og veldig trøst som forkynnes her til alle fattige syndere! En trøst som er høyst nødvendig. Vi har alle sammen en natur som ligger dypt nedsunket i egenrettferdighet. Hele vår natur er slik at selv om vi hundre ganger har gjort den dypeste erfaring i dette; at alt er fortapt i oss - og alt er fullkomment i Kristus, så begynner vi likevel hver dag på nytt å søke rettferdighet i oss selv. Og det foregår på forskjellig vis. Hvis vi f.eks. selv får nåde til å leve litt mer hellig, så håper vi Gud er nådig mot oss. Men hvis dagen har forløpt mer uheldig, og vi har gjort dype erfaringer om vårt eget forderv, da går vi med den innstillingen at Gud må være vred på oss. Da er vi nedslått og redde for Gud, fullstendig som om hans nåde avhang av vår egen rettferdighet. Mot denne vår galskap hjelper verken opplysning eller erfaring. Det er en sykdom i selve naturen, som vi ikke kommer utenom. Men det som da skal holde oss oppe, så vi blir værende i troen, og ikke helt følger vantroens tilbøyelighet, det er utelukkende Ordet. Måtte vi da også huske på det ordet vi har foran oss her, hvor Herren Gud så høytidelig forkynner: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».

Det er fullstendig slutt på all menneskelig verdighet. Den er tapt, sier Herren her. Det er utelukkende min egen frie nåde når jeg forbarmer meg over syndere. Det finnes ingen mennesker som fortjener min nåde. Dere er fortapt alle sammen, hvis jeg ser på deres verdighet. Dere mangler alt. Alt er syndig og forbannet. Det jeg gjør, det gjør jeg for min egen skyld. Det sier Herren Gud også i Jes 43:22-26: «Du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel. Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak»... «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu».

Her kunne det være en hjelp til å styrke troen om vi ser nærmere på hva grunnene er for slik en nådens frihet. Den første grunnen Paulus forkynte i begynnelsen av brevet, var at alt som har navn av menneske er fortapt under synden. At «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». At «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». At «det er ingen forskjell, for alle har syndet». Den mest hellige kristne bærer ennå på de største syndene i hjertet sitt. Synder som strir mot de største og første budene. Og i tillegg bærer de også på en masse syndige tanker, lyster og begjæringer som strir mot alle Guds bud. Først og fremst bærer jeg alltid i meg den synden det er at jeg ikke elsker, tror og frykter Gud slik budet krever. For hvis jeg «av hele mitt hjerte og av hele min sjel» elsket og trodde Gud, da ville jeg jo oppleve en konstant fred og salighet. Da ville jeg jo aldri uroes av det som møtte meg her på jord. Jeg ville alltid ha min fred upåvirket bare i Gud.

Men slik er det dessverre ikke. Vi bryter tvert imot stadig det første og største budet. Og denne synden er hele verden fullstendig ukjent med. Ja, selv de troende sover ofte overfor denne synden. Når de derimot er litt mer våkne, opplever de at denne synden dukker opp i alle slags forkledninger. I likegladhet og vantro, så vel som i overdreven kjærlighet til forgjengelige ting. Men også som utålmodighet over noe vi plages av eller har mistet. En utålmodighet som også kan gå over til knurring og bitterhet overfor Gud. Om dette sier Melanchthon: «Å bli opprørt over hvordan Gud dømmer, irriteres eller være misfornøyd med at Gud ikke straks utfrir oss fra ulykke, å knurre og vri seg over at de ugudelige har det lettere her i verden, å opprøres til sinne, å tennes til utukt og lettsindighet, til ærgjerrighet mot gods, penger osv. Alt dette kjenner gudfryktige mennesker herjer i seg, slik Salmene og profetene også taler klart om».

Og når det gjelder kjærligheten til vår neste, som Gud krever av oss i det andre store budet, så er det like ille med den. Etter vår natur tenker hvert eneste menneske først og fremst på seg selv. Er svært opptatt med alt som angår oss selv, men berøres svært lite av det som gjelder vår neste. Ja, hvem kjenner alle de forkledninger denne synden viser seg i? At vi ikke elsker vår neste som oss selv, det bevises jo både av våre følelser, våre tanker, ord og gjerninger. I tillegg kan en kristen også oppleve de forferdeligste syndene mot alle budene. Og når Gud et øyeblikk trekker seg tilbake, kan de oppleve de skrekkeligste fallene, slik vi ser det i de helliges historie. Blant Skriftens hellige finner vi de aller fleste vitnesbyrdene om et hellig sinn i Davids salmer. Disse gleder og styrker ennå alle Guds barn på jord. Og Guds Sønn brukte selv ord fra disse salmene (f.eks. Sal 22). Men se hvordan denne samme David, «mannen etter Guds hjerte», faller i de forferdeligste synder med én gang Herren overlot ham til fordervet som bodde i ham. Vi ser det i hans gyselige hardhet overfor Sauls slektninger. Videre i de groveste brudd på såvel femte som sjette bud. Vi ser det i et overmot som kostet sytti tusen mennesker livet.

Gud sa om en annen hellig mann at «det er ingen på jorden som han, en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde» (Job 1). Men når Job var blitt utpint av langvarige fristelser, faller han så dypt at han forbanner den dagen han ble født, og glemmer den inderlige omsorgen Gud har vist ham ved å bevare hans liv. Og hva sier vår apostel om seg selv? Jo, han bekjenner at selv om han fryder seg i Guds lov etter det indre menneske, så kjente han en annen lov i lemmene sine. Den lå i strid med loven i hans sinn, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans. Kort sagt: Det blir som Paulus selv sier det, at «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». Etter min natur er jeg alltid «kjødelig, solgt under synden». Jeg er ikke fri til å gjøre det gode som jeg vil. Jeg gjør ofte det onde som jeg ikke vil, selv om jeg har den inderligste trang til Guds lov, og ønsker meg heller døden enn at jeg skulle synde mot min Gud på denne måten (kap.7:14-25).

Men når det er slik det står til med alle mennesker, da var det jo helt nødvendig at nåden måtte være fri og totalt uavhengig av oss, - hvis altså noe menneske skulle kunne frelses! For Herren Gud fant ikke et éneste menneske som han kunne være nådig mot for deres egen skyld. Da må det nok ganske sikkert være slik som han sier det her: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot».

Den andre årsaken til at Guds nåde er så fullstendig fri, er «forløsningen, den som er i Kristus Jesus» (kap.3:24). På grunn av sin store kjærlighet som Gud elsket oss med, gav han sin evige Sønn til å gjenreise det som var tapt ved syndefallet. Til å ta på seg alle menneskers synd og betale for dem med sitt liv, med sin lydighet oppfylle alle lovens krav og opprette en fullkommen rettferdighet for oss. Dette var sikkert og visst et verk av Guds frie nåde, slik Paulus sier det: «Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», og «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag». Men nå er all synd sonet gjennom Sønnen, og alle lovens krav er oppfylt. I denne fullbyrdede oppfyllelse ligger da selve grunnlaget for at rettferdigheten ikke lenger krever at syndere skal bli rettferdige for å frelses. Nei, nå kan Gud samtidig «være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus» (sv.: «som er av Jesu tro») (kap.3:26). På samme grunnlag sier Johannes at Gud ikke bare er trofast, men også rettferdig, når han tilgir oss syndene (1Joh 1:9).

På dette grunnlag er Guds nåde så fri at Gud overhode ikke ser etter hva noe menneske har fortjent eller har syndet - når det gjelder den frelsende nåden -, men alltid er fullkommen tilfreds med alle dem som er ikledd Sønnens rettferdighet. Og slik er det i enhver tilstand, så vel i de gode som i de dårlige tidene. For når det er bare i Kristi rettferdighet vi er rettferdige innfor Gud og frie fra loven, da er vi sikkert nok i enhver situasjon rettferdige og fri fra all fordømmelse, så lenge vi er i Kristus (kap.8:1-3). Skulle nå Gud ennå se etter vår rettferdighet, da var ikke rettferdigheten bare i Kristus. Skulle Guds nåde være avhengig av våre bedre eller dårligere tider, da var det jo av gjerninger, og ikke av ren nåde. Paulus sier: «Er det ved nåde, da er det ikke lenger ved gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er ved gjerninger, er det ikke lenger ved nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning» (kap.11:6).

Ja, skulle Gud se på våre bedre eller dårligere tilstander, så ville han nok ikke finne noen som helst tilstand som gav grunnlag for å være nådig mot oss. For han ser til det innerste i oss, og ser hvordan vi alltid er syndige. Og på det grunnlaget skulle da alltid hans vrede være vendt mot oss. Men det finnes ikke lenger noen vrede og dom til fordømmelse for «dem som er i Kristus Jesus». Noe ganske annet er at Gud følger oss med sin faderlige nidkjærhet, og «straffer våre overtredelser med staven, og våre misgjerninger med slag» (Sal 89:33). Dette kalles nok ofte i Skriften for «vrede», og for å «dømme», men gjelder bare den omsorgsfulle Fars vrede, slik Paulus skildrer det i 1Kor 11:32: «Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden». Dette er en vrede som er en del av Guds inderligste omsorg for våre sjeler. Taler vi derimot om den vrede og dom som dømmer oss til den evige død, da må vi si med Paulus at «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Den frelsende nåden i Guds hjerte er fullstendig fri fra alle hensyn til vår verdighet.

Dette er det nå Gud forkynner oss i denne sin alvorlige erklæring: «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Og så stor og fri er så denne nåden, at den også dekker over de største og groveste syndene. Slik Gud også selv sier: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull» (Jes 1:18). Derfor kunne også David få nåde for sine største synder straks han kom til bekjennelse og anger. Og den Saulus som hadde gjort det til sin oppgave å forfølge, torturere og drepe Jesu venner, fikk ikke bare nåde, men fikk også et høyt kall til apostel. Slik er Guds nåde; en miskunnhet av majestetisk storhet, av bare nåde. En nåde som er så høyt over alle menneskers synder og fortjeneste «som himlene er over jorden» (Sal 103:11). «Jeg skal miskunne meg over den jeg miskunner meg over, og jeg skal være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot». Lovet være denne store Gud i all evighet for denne sin evige nåde!

Til toppen