Vers 19 - 22   23   24   25   26   27  28   29   30

19-22 : For skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn.

For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som la den under forgjengelighet, men med håp;

for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet,  den som tilhører Guds barn.

For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid.

Her skildrer Paulus med mektige og sterke ordvalg hvordan hele skapningen sukker etter forløsning. Og hensikten hans med dette er å gi Guds barn ennå sterkere grunnlag og visshet om hvor stor den herligheten er som venter dem. Den han har talt om like foran disse versene. Derfor begynner han disse versene med et "For" - "For skaperverkets inderlige lengsel venter med iver.."

I begynnelsen skapte Gud alt det som er på jorden til å tjene og glede hans barn, og dermed til ære og pris for hans navn. Men ved syndefallet fikk også hele skapningen sin del av forbannelsen (1Mos 3:17-18). Derfor oppfyller den ikke nå det den opprinnelig var bestemt til. Nå tjener den ikke Guds barn på samme måte som det ville vært hvis synden ikke hadde kommet inn i verden. Tvert imot tjener den mest av alt Skaperens fiender og spottere. Ja, den tjener synden, fordi den brukes av de fleste mennesker til synd. Men samtidig er dette en trelldom, en undertrykkelse, som skapningen lider under. Det skjedde, fra skapningens side "ikke frivillig", "men på grunn av ham som la den under forgjengelighet" (v.20). Men denne situasjonen skal ikke vare alltid. Skapningen er lagt under forgjengelighet, "men med håp; for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn" (v.20-21). Det er dette budskapet i disse versene egentlig dreier seg om.

Profetene talte ofte om skapningen som de talte om fornuftige vesener. F.eks. heter det at fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop, og markens trær skal klappe i hendene, at sol og måne, ville dyr, krypdyr og fugler skal love Herren. På samme måte ser også apostelens åndelige øye hvordan hele skapningen lider i et urolig sukk etter å nå fram til målet. Han hører skapningen sukke og ynke seg i lengt etter Guds barns og sin egen forløsning fra den trelldommen de lider under. Og som vi alt har nevnt, bruker Paulus dette til å styrke og oppmuntre alle kristne. Først og fremst til å styrke dem i vissheten; garantien vi har for at vår herlighet skal åpenbares. Den som ligger i dette at hele skapningen når sitt mål først når tiden for herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn, er kommet. Da må vi ganske visst ha et annet og bedre liv i vente. For den verden vi nå lever i, slik vi opplever den, kan ikke være den rette. Den kan ikke være den Gud skapte i begynnelsen. Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor (2Pet 3:13).

Dernest ville Paulus med dette budskapet at de skulle holde klart for seg hvor stor den herligheten er som da skal åpenbares, - når hele skapningen skal fornyes og herliggjøres, som et ledd i åpenbaringen av all deres herlighet. For hele Guds skaperverk, vel og merke det som skal tilhøre den nye himmel og den nye jord, skal da renses, fornyes og forskjønnes. Alt sammen bare for at Guds barns herlighet desto mer skal åpenbares.

Skaperverket (eller "skapningen"). Her viser ikke ordet "skaperverket" til selve skapelseshandlingen, men til det som ble skapt, de tingene som ble skapt. For vi ser her at skaperverket er noe som lengter, stønner og sukker. Og vi skal snart se at det må være feil når enkelte mener at med ordet "skaperverket" menes bevisste vesener, som engler eller mennesker. Det riktige må være at her siktes det til det vi vanligvis mener med naturen, eller naturens rike. Det kan ikke være englene dette taler om. For englene er hellige, de lever ikke i "forgjengelighetens trelldom", og lengter derfor ikke etter sin egen forløsning. Heller ikke kan det være menneskene det tales om. For de er enten Guds barn, eller djevelens barn. Det kan ikke være Guds barn, for her skilles det klart mellom Guds barn og det skaperverket det tales om. Det kan heller ikke være tale om de menneskene som ikke er Guds barn, for disse lengter ikke etter at Guds barn skal bli åpenbart. Tvert imot hater de dem. Og de som ikke er Guds barn, skal jo heller ikke noen gang forløses fra den fordømmende trelldommen, men skal til sist være evig fortapt.

Dermed står vi tilbake med at her tales det bare om det ubevisste skaperverket, både de levende og de livløse: himlene og jorden, elementene, dyr, fisk, fugler og alt som vokser. Paulus vil ha sagt at skaperverket, som Gud på grunn av synden la under forgjengelighetens trelldom, skal bli fridd ut fra sin nåværende fornedrelse, hvor den lengter og sukker. Men etter Guds løfter om en fornyelse, venter den på samme måte som Guds barn å få del i befrielsen fra forgjengelighet og trelldom. Og sammen med dem venter den å bli kledd i den samme herlighet og skjønnhet, slik det alt sammen en gang stod fram fra Skaperens hånd. Når datteren i et rikt hus er brud, blir hele huset rengjort, pyntet og utsmykket til bryllupsfesten. Og alle gjestene, til og med tjenerne, skal iføre seg festklær. Skaperverket er det rike huset som Gud satte menneskene inn i, som barn og arvinger. Når vi taler om at Kristi brud skal gå inn til sin brudgoms herlighet, da er det Guds barn som skal få legge av seg all den elendighet og forakt som har skjult dem her i livet. Da skal de åpenbares i deres sanne herlighet og storhet. Men da skal også alt som hører til boligen deres, rengjøres og pyntes.

Dette taler Peter om i 2Pet 3, der han sier at da skal "elementene (himmellegemene) oppløses av brennende hete" . Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp. Men etter hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor". Alt skaperverk som skal tilhøre den nye jorden, og som er skapt for Guds barn, skal befries fra forbannelsen, og gjenopprettes i den fullkomne skapning de hadde da Gud i begynnelsen så på alt det han hadde skapt, og sa at "det var overmåte godt".

Paulus sier at dette ubevisste skaperverket har en "inderlig lengsel" som "venter med iver", som "sukker og stønner". Slik har vi som nevnt ovenfor, mange eksempler på at profetene i sin tale om det livløse skaperverket bruker et språk hvor de gir det menneskelige følelser. De sier f.eks. at "jorden sørger", og "mosten visner, vintreet sykner bort. Alle de som før var så hjerteglade, sukker nå". Men når det så tales om at noe nytt er skjedd, da heter det derimot: "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!", og "La elvene klappe i hendene, la fjellene juble alle sammen for Herrens åsyn", "Lov ham, sol og måne! Lov ham, alle lysende stjerner! Lov Herren, dere fjell og hauger, dere ville dyr og alt fe, ild og hagl, snø og skodde" osv. (Jes 49:13, Sal 98:8, 148:3-10).

Slik ser vi at menneskenes synd etter Skriftens ord gjør at skaperverket kommer i sorg. Men at skaperverket fryder seg når Guds vrede er borte, og han på ny viser sin nåde. På denne måten taler altså apostelen her om hvordan skaperverket har en inderlig lengsel, og venter med iver på forløsningens salige tid. grunntekstens ord for denne inderlige lengsel skildrer egentlig at en med løftet hode skuer fram mot det en lengter etter. I dette ser f.eks. Lütkemann et bilde av en flokk mennesker som lengter så inderlig etter å se sin elskede konge komme, at de virkelig strekker seg for å se over hverandre, om han nå nærmer seg. Slik venter også hele skaperverket med inderlige lengsel etter noe. Og hva er det så den lengter så inderlig etter? Jo, Paulus sier den venter med iver på åpenbaringen av Guds barn (egentlig: "..av Guds sønner). Her i livet er Guds barn så skjult under alle deres skrøpeligheter, under tidens trengsler, kors og lidelser, at de ofte ikke en gang selv holder klart for seg hvem de egentlig er. Langt mindre kan verden kjenne dem (1Joh 3:1). Men en gang skal deres skjulte herlighet lyse fram. Og det er dette hele skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på.

For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som la den under forgjengelighet. "Forgjengelighet" - ordet er en skildring av noe som ikke varer ved evig, men forandres, tar slutt en gang. I begynnelsen gikk skapningen ut fra Den allmektiges hånd i all sin fullkommenhet, i likhet med dens opphav. At skapningen nå er "underlagt forgjengelighet" forteller at etter syndefallet er den blitt svak og foranderlig. V.21 sier oss at skapningen er under forgjengelighetens trelldom. Dette er den dommen som har rammet skapningen/skaperverket, fordi den etter at synden kom inn i verden ikke lenger kan tjene menneskene slik den fra begynnelsen var skapt til. På grunn av menneskenes ondskap tjener den nå ikke til Guds ære og menneskenes vel. Gjennom menneskenes misbruk av skapningen tjener den tvert imot mer til deres undergang.

Så kan en også tilføye at mens alt dette egentlig var skapt til å tjene og glede Guds barn, som i skapningen nettopp skulle se Skaperen, elske og ære ham, - så tjener det nå tvert imot Guds fiender og spottere. Luther sier om dette: "Den gode solen; det skjønneste og herligste av Guds skaperverk, den tjener aller minst de hellige. Når den skinner på et Guds barn, så må den samtidig skinne på tusenvis av hyklere, fiender av Gud, spottere og forfølgere, røvere, tyver og de som lever i hor, som verden er full av. Den må lyse for dem i alt de foretar seg av ugudelighet og ondskap". Det samme kan jo sies om alt det Gud har skapt. Brødet som gir næring, vinen som styrker oss må ikke bare tjene drankere og fråtsere, men mest av alt alle de ugudelige som ikke gir Gud æren for alt det gode de har i livet.

Et vakkert tre, eller blomster, inspirerer og gleder et Guds barn. Det ser Gud i dette, og priser sin Far. Men samtidig er det hundrevis av djevelens barn som får en sjelisk nytelse av disse Guds skapninger. De ofrer ikke en tanke på Den himmelske Fars kjærlighet som har skapt alt dette for sine barn. Et Guds barn opplever en stille  dal, eller et majestetisk fjell, og tankene vekkes i undring over Faderens storhet. Samtidig beskuer tusenvis gudsforaktere samme skaperverk bare med sine naturlige øyne, og tenker ikke på Skaperen. Gods og eiendom tjener i de fleste tilfellene bare avgudsdyrkerne. Det edle gullet må også pryde skjøgene. Den vakre hesten må bære de som forkaster Gud. Det stille lammet må avgi sin vakreste ull til de mest lettsindige hyklerne.

Det er jo alt sammen en undertrykkende trelldom for skapningen som var ment å skulle tjene Guds barn, så de kunne se sin Frelser i dette, elske og ære ham. For skapningen undertrykkes eller æres, etter hva den blir brukt til. Tenk for en ære det var for de stråene som fikk være leiet for Jesusbarnet i krybben! For en ære for det eselet som fikk bære Herren på ryggen sin! For palmetrærne som de brakk grener av, så Jesus red fram på dem! Og for ravnene som fikk bære kjøtt til Elias! Når derimot den gode må tjene slike som aldri spør etter Skaperen, men tvert imot hele sitt liv forakter og trosser ham, - selvsagt er dette en fryktelig undertrykkelse og trelldom, så en skulle tro jorden ville kunne åpne seg for føttene deres.

Til slutt nevner vi hvordan jorden etter Guds dom på syndefallets dag på mange måter er blitt vanskelig og ødeleggende for menneskene, legemlig sett. Gud sa om jorden at "torner og tistler skal den bære for deg". Det vil si at jorden skulle bli full av problemer, lidelser og farer for menneskene. Istedenfor å være en trygg, herlig og rik bolig for Guds barn, er jorden nå stort sett blitt en vanskelig arbeidsplass. Nå vokser det opp mange skadelige og giftige planter. Jorden, sjøen, vannene og luften blir mer og mer forgiftet. De som bor på jorden overraskes og ødelegges av oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd, tordenvær og haglbyger, av forurensingen og landeplager av insekter m.m. Alt dette står jo i sterk kontrast til skapelsens opprinnelige hensikt. Det er jo en forferdelig "forgjengelighetens trelldom", en undertrykkelse og en lidelse for Guds skapning, som gjør at den sukker og stønner. Men i ærefrykt for sin Skaper likevel fortsetter mot målet.

Dette at skapningen ble underlagt forgjengelighet, sier Paulus, skjedde "ikke frivillig". Dvs at det var ikke skapningens egen skyld, eller manglende vilje til å tjene menneskene med alt godt, som gjorde at det ble slik. Nei, det vare utelukkende menneskenes skyld at skapningen fikk denne forbannelsen over seg, og ble henvist til denne tilstanden som den nå sukker under. Herren Gud sa uttrykkelig til Adam: "Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld". Huset til opprørske undersåtter skulle rives (Esr 6:11, Dan 2:5). Ikke på grunn av noe som var galt med stokkene eller steinene i huset, men for å legge en større straff på de som eide huset. Ved å ramme det som tilhørte synderne, skulle de understreke den største avsky for det de hadde gjort. På samme grunnlag har menneskenes synd rammet skapningen, som var deres bolig og som de var satt til å herske over. På denne alvorlige måten viser Gud sin hellige nidkjærhet imot all synd, og hvor forskrekkelig synden er, når den gjorde at hele skapningen ble lagt under trelldom og forgjengelighet. Forderv og elendighet hersker nå, og slik vitner selve skapningen om hvordan dens Skaper ble krenket.

Å tro at slik vi nå ser skaperverket, slik har det vært da det stod fram fra Skaperens hånd, eller at slik skal det alltid være, det ville være å ringeakte Gud. Nei, Skriften taler klart både om at skaperverket/skapningen en gang ble forbannet på grunn av synden, og lagt under forgjengelighetens trelldom. Og om at den en gang skal gjenopprettes i sin opprinnelige fullkommenhet og skjønnhet. Paulus sier videre at den ble underlagt forgjengelighet,

men med håp; (eller: i håp om at...) for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. "Og frigjort fra alt som nå binder og tynger den, og gjør den syk, sur og ikke tjenlig, skal den nå bryte ut i fryd. Nå skal den i all evighet i ren takknemlighet stille seg til rådighet for sine lykkelige innbyggeres behov og ønsker. Og selv skal den lykkelig delta i Guds barns herlige frihet og vidunderlige liv" (hvem som siteres mangler i originalutgave).

Noen har ment at skapningens frigjørelse skal skje ved at den fullstendig tilintetgjøres. Til støtte for denne tolkingen har de anført slike bibelsitat som 2Pet 3:10: "da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene (himmellegemene) skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp". Og Åp 20:11: "Jorden og himmelen flyktet for Hans åsyn. Og det ble ikke funnet noe sted for dem". Men mange andre tydelige og bestemte ord i Skriften viser oss at meningen i de to nevnte bibelstedene ikke er at skapningen som sådan skal tilintetgjøres. Bare dens nåværende form og beskaffenhet skal helt og holdent forandres. Når f.eks. et stykke metall, f.eks. en skulptur, smeltes i ild, så "forgår" den i sin utforming, men ikke som emne, som metall. På samme måte skal også himlene og jorden "omstøpes" i ild, for å gjenoppstå renset og mer fullkomne enn før.

I ovennevnte 2Pet 3 sier apostelen i v.13: "Men etter hans løfter ser vi fram til nye himler og en ny jord". Og i Sal 102:27 sies det om jorden og himlene: "De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning". Men straks føyes denne forklaringen til: "Som klær skifter du dem ut, og de blir skiftet ut". Dessuten kan en tilføye: Når vi vet at alle ting i naturen kjemper for sin egen opprettholdelse, hvordan kan det da sies at skapningen lengter etter åpenbaringen av Guds barn - hvis altså denne åpenbaringen skulle være det samme som at hele skapningen til slutt skal tilintetgjøres? Nei, tvert imot skal hele skapningen, samtidig med at Guds barn blir åpenbart, selv også bli forvandlet til en ny og skjønn skikkelse. Paulus sier uttrykkelig i denne teksten vår, at skapningen skal bli fridd ut, og "ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Dvs. at når den utfries skal den bli ikledd en skjønnhet og herlighet som samstemmer med Guds barns herlighet, - så langt den kan overføres og tilpasses skapningen.

Tidligere har vi brukt sammenlikningen med datteren i det rike huset, som skal feire bryllupet sitt. Da skal også hele huset gjøres rent og pyntes, så det passer til bryllupsfesten. Hvis da forbannelsen på grunn av synden også kom til å gjelde skapningen, så den rammet den, så skal den nåden som "överflödar över synden" også strekke seg til å gjelde skapningen, så den også blir herliggjort. Og på samme måte som straffen for menneskenes synd ble så mye større ved at følgene strakk seg helt til skapningen, slik skal også Guds barns herlighet bli så mye større, så at selv skapningen, som var gitt til å tjene menneskene, også skal få sin del av deres herlighet. Ved Guds godhet skal skapningen bli delaktig i kårene for hans barn, og ikke i slik det går med hans fiender. Vi forstår kanskje ikke alt, slik det blir det skapningen har i vente sammen med Guds barns frihet i herligheten - hvordan disse nye himler og den nye jorden da skal stå fram. Men én ting er vi i alle fall sikre på: alt skal samstemme med, og opphøye Guds visdom, kjærlighet og makt. Men da vil nok den nye skapningen fullstendig overgå all vår forstand.

I vår tekst har Paulus brukt to betydningsfulle uttrykk omkring Guds barn. Det første er "åpenbaringen av Guds barn". Det andre: "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Ordene: "åpenbaringen av Guds barn" sier oss først at Guds barn her i livet er skjult. Akkurat dette at vi er Guds barn, er det mest usannsynlige og skjulte. Ikke bare for hele verden, men også for oss selv. Det går ikke an å se dette på oss, at vi er Guds barn. Vårt barnekår hos Gud, vår rettferdighet og herlighet innfor ham, er her i livet dekket over med en tykk sky av alle slags skrøpeligheter. Utvortes ser vi ut som andre mennesker, bortsett fra at vi går en helt annen vei enn verden, gjennom livet. Men det sees ikke noe guddommelig skinn over våre legemer. Som alle andre lider vi under svakhet, sykdommer, fattigdom, avmakt, og til sist døden og forråtnelse. Og selv om vår ånd er født på ny og helliggjort, så er kjødet fremdeles fullt av synd og elendighet. Vi har en lov i lemmene våre som kjemper mot den loven som er i vår ånd. Stadig sukker vi over at vi gjør ikke det gode som vi vil, men gjør titt det onde som vi ikke vil.

Hvordan kan vi da se at vi er Guds barn? Jo, Paulus sier: "deres liv er skjult med Kristus i Gud". Og dette skjulte livet skal én gang være slutt. Hele skapningen venter på åpenbaringen av Guds barn. Så sier apostelen videre samme sted: "Når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med ham i herlighet" (Kol 3:3-4). Da skal sjelene våre bli fridd ut fra alt som er igjen av fordervet, og legemene våre skal bli lik Kristi herlighets legeme. Da skal "dette forgjengelige bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet". Kristus sier: "Da skal de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike". Da er Guds barn åpenbart. Da ser de ut som Guds barn, - når de sitter på sine troner, ikledd herlighetens skinnende drakt. Da er de også kommet til sin herlighets frihet.

Vel har vi nok allerede her i livet en tosidig frihet, som vi aldri kan prise Gud nok for. Først friheten fra synd, skyld og fordømmelse. Så vi aldri kan dømmes etter loven. Dernest friheten fra syndens herredømme. Det samme som at vårt livs retning ikke lenger er etter kjødet, men etter Ånden. Men så er vi da her i livet samtidig også fengslet og undertrykt under alt det onde, som nevnt ovenfor, og som skjuler vårt barnekår. Men da skal vi være fri fra alt dette. Da skal vi aldri mer tynges av noen strid mellom kjødet og Ånden. Aldri mer lide under onde tanker, eller av treghet og likegladhet. Aldri mer klage over at "det gode jeg vil, gjør jeg ikke". Aldri mer tynges av tåke eller uvisshet i troen. Da skal vi aldri mer hånes av den løgnaktige verden, eller bombarderes av Satans glødende piler. Og først og fremst skal vi da aldri mer frykte for å gå fortapt. "Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte".

Hele skapningen stønner og sukker altså sammen med oss, etter Guds barns og sin egen frigjørelse fra forgjengelighetens trelldom. Og Paulus sier: vi vet dette. Apostelen har altså hatt en konkret overbevisning om dette - at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer (dvs. presser fram sukk fra et tungt og trangt bryst) "ock våndas med oss ändå till nu". grunntekstens ord for "våndas" er sterkt og betydningsfullt. Det skildrer den "vånde" en kvinne har når hun skal føde. Skapningen "våndas" (stønner) fordi den venter på den nye "fødselen" som skal skje til slutt (Mat 19:28), når hele naturen skal stå fram i en fornyet og skjønn skikkelse. Men denne tilstanden, disse skapningens tunge sukk og fødselsvånde, er temmelig skjult for oss. Holder vi nå klart for oss at skapningen nå slett ikke er i sin rette skrud, så fullkommen som den kom fra Skaperens hånd? Ser vi at den slett ikke står i den tjenesten den var tenkt til, men tvert imot ligger under trelldom? For hvis vi hadde dette klart for oss, da ville vi bare i dette ha et klart bevis foran øynene våre, på at Gud har bestemt noe annet. At han vil skape en ny jord og nye himler. Der skal det herske en fullkommenhet og salighet som er Herren verdig.

Med dette har Paulus villet komme vår skrøpelige tro i møte, og hjelpe oss ved å vise til noe vi kan se med øynene våre. På samme måte taler Kristus i Mat 6 til de som var svake i troen og var bekymret for sitt daglige brød. Han viser til skapningen, og sier: "Se på fuglene! Legg merke til liljene! Gud klær og før dem. Er ikke dere av større verdi enn dem?" Det samme gjør altså Paulus her, og vil si: Er det ikke nok for dere at dere har Guds løfter om herligheten som venter? Så se på det dere har foran øynene deres! Dette at hele skapningen, slik den er nå, slett ikke stemmer overens med den store og fullkomne Guds kjærlighet og makt. At den ligger i fødselsvånde, sukker og stønner i lengt etter den nye fødselen. Da skal den tjene Guds barn, og ikke lenger synden. Og tjene dem så fullkomment og herlig som bare Guds kjærlighet kan virke. Men dette kan ikke skje så lenge synden og døden hersker i verden, men først når herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn, er kommet. Dette er jo en stor og sterk stadfestelse på den herlighet som skal åpenbares på Guds barn (v.18). Men til dette; hele skapningens vitnesbyrd, føyer så Paulus også det som ligger i Guds barns egen venting og lengt mens de er i denne verden:

Til toppen 

23 : Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde, også vi stønner med oss selv, og venter med iver på barnekåret; forløsningen av vårt legeme.

Ennå et bevis på at en herlighet som nå er skjult skal åpenbares på Guds barn, ligger i følgende: Selv de som allerede her har fått Åndens førstegrøde, er likevel ikke helt lykkelige og tilfredsstilt. Hele livet igjennom her på jord sukker og stønner de under konstant motbør. Og et så halvt og urolig liv kan jo ikke være det fullbrakte verket som den store og kjærlige Gud skapte, gjenløste og helliget oss til. Der må være et annet og mer fullkomment liv i vente for Guds barn. Riktignok har vi, som sagt ovenfor, allerede mottatt en nåde og forløsning vi takker Gud for i evighet. Da vi ble utfridd både fra syndens skyld og fra syndens herredømme. Da fikk vi leve i Guds vennskap og nådige samfunn, og fikk Åndens helliggjørende verk i hjertene. Men alt dette er likevel bare førstegrøden av den salighet som er beredt for oss. Det er bare en forsmak og "håndpenger" på det vi har i vente. "I dette håpet ble vi frelst", føyer han til i neste vers. Men bare "i håpet"! dvs. at ennå opplever vi det ikke. Det vitner om at noe annet, noe fullkomment ennå venter oss. Dette er hovedtanken i denne teksten vår. Og det vil komme ennå tydeligere fram når vi ser nærmere på ordene som er brukt.

For med dette peker apostelen på Herrens forordning om det første kornbandet, som Israels barn i påsken skulle komme med til templet. Det skulle "svinges for Herrens åsyn" (3Mos 23:11), og var en høytidelig innvielse av kornhøsten. Det første kornbandet, førstegrøden, var et slags "håndpant" til Gud for den forestående kornhøstingen. Slik er også Ånden som bor i hjertene våre, et "håndpant" på den Åndens og frelsens fullkommenhet som en gang skal åpenbares på oss (konf. 2Kor 5:5, 1:22, Ef 1:14, 4:30). Ellers ville vi vel stadig vært fristet til å spørre: Hvorfor har Gud gitt oss sin Ånd? Hvorfor har han virket et åndelig liv i hjertene våre, helliget og oppdratt oss, hvis han ikke også ville frelse oss for evig? Hvorfor skulle han gjøre oss til sine barn her i livet, hvis han ikke ville gjøre oss til sine arvinger i evigheten? Nå ser vi hvordan Åndens største verk i sjelen er som et første kornband, som å innlede den forestående kornhøsten. Og det er nettopp denne Ånden som bor i oss, som gjør at vi sukker, venter og lengter, - ikke bare etter forløsning fra det onde, men etter barnekåret. Etter fullt ut å kunne nyte alt det apostelen taler om her.

også vi (som har fått Åndens førstegrøde) stønner med oss selv. "Vi stønner". Her taler apostelen om noe som er alle Guds barns, og spesielt de mest erfarne barnas, dypeste erfaring. Noe som er fullstendig ukjent for hele verden. Hvordan disse som har fått nåde, ofte både dag og natt kommer fram for Gud med dype og tunge stønn over sitt eget forderv og denne verdens trengsel. De lengter etter et bedre liv enn dette. Jo visst lever vi, allerede her på jord, i en fullkommen frelse. Alt nå og her er vi fri fra all syndens skyld, skal ikke lenger dømmes etter loven, men eie en evig nåde. Vi har Den Hellige Ånd i hjertene, og den leder og vokter oss hver dag. Men vi lever ennå et liv i lidelse, og i forventning. Det som tynger oss mer enn alt annet er fordervet, som alltid henger ved oss. Kjødet er ganske visst naglet til korset, men er ennå ikke dødt. Guds barn vil så gjerne være fullstendig rene og fri fra alt ondt. De vil så gjerne at hjertet skulle være fullt av Guds nåde, av tro og kjærlighet, fylt av et åndelig og hellig sinn. Men til sin store sorg må de ofte kjenne på så mye av det helt motsatte; lettsindighet, ugudelighet, likegladhet, forfengelighet, og en masse andre synder, så de vet ikke hvor de skal gjøre av seg.

De ønsker så inderlig at de kunne få bruke alle sine krefter i sin Herres tjeneste. Tenke, tale og gjøre bare det som er godt, hellig og nyttig. Men arvesynden sitter så fast, at ofte taler og gjør de det de kommer til å angre så bittert på. Derfor må de stadig sukke med apostelen: "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". I tillegg har vi djevelen som både frister oss og bedrar oss med alle slags onde innskytelser. Eller han stormer mot hjerte og samvittighet, og truer med Guds vrede og dom. Slik kan han av bare små sandkorn utvikle himmelhøye fjell, så vi tror vi er noen helt fryktelige syndere. Da synes vi slett ikke vi kan regne oss som Guds elskede barn. Vi er redd for at nå har Gud fått nok av oss, og bare vil la oss få møte alle våre synder i en evig fordømmelse. Ja, djevelen bombarderer Guds barn med så glødende piler at det ofte brenner som ild i hjertene. Slik er denne verden, på samme måte som slangens giftige bitt, alltid opptatt med å forgifte livet vårt. Med de samme metodene som verdens hersker, forleder den somme tider Guds barn til å følge etter den i synd og forfengelighet. En annen gang skadefro, med hån, bitre hentydninger og beskyldninger, som knuser hjertene så de heller ville være døde, enn å oppleve alt dette.

I tillegg kommer ofte lidelse og fattigdom, sykdom og savn, kort sagt "mange forskjellige prøvelser" (1Pet 1:6) over de kristne. Men alt dette ville jo likevel være ganske overkommelig, hvis bare Gud alltid var like åpenbar og nær gjennom plagene. Eller at vi selv alltid hadde en like årvåken ånd, alltid var like trofast i Ordet og i bønn. Men da er det ofte som om Gud skulle være tusen mil borte, og vår egen ånd skulle være fullstendig lammet, ja død. Dette er det verste av alt, når Gud i lang tid er "som en fortumlet mann, lik en kjempe som ikke makter å hjelpe" (Jer 14:9). Når sjelen i sin nød tar sin tilflukt til ham som fedrene satte sin lit til, og likevel ikke opplever at der er noe svar, noen bønnhørelse hos ham. Det vonde synes bare å bli verre. Ennå mer mørke og avmakt siger inn over oss. Da opplever vi nok i noen grad det samme som vår Herre på korset. Rundt seg så han bare fiender som spottet og hånte ham. Inni seg kjente han syndens forbannelse og alle fordervelsens strømmer. Og over ham; en Gud som hadde vendt seg bort fra ham i vrede, - så han ropte: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"

Alle kristne har riktignok ikke vært gjennom alt dette. De som opplever de største lidelsene, har nok som regel også tider innimellom med lindring og trøst. Men de fleste vil nok likevel, selv om de jo har Åndens førstegrøde, alltid oppleve synden som bor i dem og avmakten som en stor byrde. Det gjør at de stadig vil sukke. Og i alle fall ved særskilte anledninger; lengte etter sin forløsning og få gå inn til selve arven. Dette har vi jo det beste eksempel på hos apostelen selv, når han i det sjuende kapitlet skildrer hvordan han først var "tatt til fange under syndens lov, som var i lemmene hans", og til sist nærmest roper ut: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" I 2Kor 5:4 ser vi også han sier at "vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget". Og hvor ofte ser vi ikke disse stønnene i Davids salmer?

Kort sagt: Guds barn kjenner alltid på at de mangler noe, så lenge de er her i denne verden. De har en ånd som ikke kan tilfredsstilles fullkomment av noe som helst, uten av det fullkomment gode, den fullkomne hellighet og frelse. Og det finnes bare der hvor vi er forløst fra dette syndens og dødens legeme. Paulus sier: "Vi stønner med oss selv", dvs. i vårt hjertes innerste. Stønnene kan ofte ikke høres av noe menneskes øre. Det går fra et tynget hjerte direkte til Gud, slik David skildrer det: "Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg". Derfor taler Paulus i v.26 om "sukk som ikke kan uttrykkes med ord", som det er Ånden selv som virker, og som registreres bare av ham "som vet hva Åndens sinnelag er". Det er slike dype og inderlige hjertesukk apostelen taler om, når han sier vi "stønner med oss selv".

og venter med iver på barnekåret; forløsningen av vårt legeme. "Barnekåret" - hvordan skal dette forståes? Har vi ikke alt nå fått barnekåret, alt nå blitt Guds barn, vi som tror på Kristus? Jo, det er sikkert og visst. Det har jo Paulus talt klart og tydelig om i v.14-17. Men dette er jo noe av "pulsslagene" i det kristne livet, at vi ennå "venter med iver" på det vi allerede eier, - eller at vi på samme tid både er og ikke er det vi en gang skal bli. Vi er rettferdige - og vi er syndere. Vi er frigjort - og vi er i trelldom. Vi er konger - og vi er treller. Det ene i Kristus - det andre i oss selv. Det ene følbart - det andre skjult. Slik er det også med vårt barnekår hos Gud: "Nå er vi Guds barn" (1Joh 3:2), men vi opplever det ikke. Og vår nåværende tilstand tilsvarer ikke på alle områder vår høye stand. De som er "Guds sønner", burde jo være herliggjort både når det gjelder sjel og legeme. Men det skjer ikke før vi er i himmelen. Først da skal vårt barnekår bli fullkomment åpenbart. Først da er vi i dypeste og endelige forstand Guds barn. Kristus sier: "De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn" (Luk 20:36). Og det er denne barnekårets endelige og fulle åpenbarelse Paulus her kaller "barnekåret". I v.19-21 ser vi at det samme forholdet uttrykkes med disse ordene: "..i inderlig lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn", og det tales om å "nå fram til"/"bli ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn".

Vårt barnekår hos Gud har to forskjellige epoker. Den første begynner med vår nye fødsel, når vi blir Guds barn og ikles Kristi rettferdighet. Da får vi Den Hellige Ånd som leder oss gjennom hele livet, og oppdrar oss. Men vårt barnekår ligger nå helt skjult under synden som henger så fast ved oss, og dette livets trengsler. Den andre epoken inntreffer når vårt nye, herlighets legeme forenes med sjelen, og ikles all den herlighet og salighet som venter Guds barn i himmelen. Det er denne "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn", da også hele skapningen skal motta sin del av dette Kristus taler om, når han i Mat 19:28 sier: "I gjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet". Da skal han "gjøre alle ting nye". Da skal ikke bare sjelen vår, men også legemet bære "den andra Adams himmelska bild" (1Kor 15:49). Først da har Guds barn inntatt hele arven, først da opplever de den fullt ut. For den dagen skal Herren Kristus si til dem: "Kom, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt". I himmelen, ja, først i himmelen ikles Guds sønner en herlighet som passer til deres høye stilling. Og etter at dette vårt barnekår er åpenbart, sier apostelen: venter vi med iver på barnekåret;

forløsningen av vårt legeme. For at ingen skal misforstå meningen med uttrykket "barnekår", som er brukt her i en betydning som ikke er så vanlig, tilføyer nå Paulus selv, som ytterligere forklaring: "forløsningen av vårt legeme". Men grunnspråket viser at her anvender han et meget sterkt uttrykk som egentlig betyr "løskjøping", "gjenløsning", som brukes når fanger kjøpes fri. Det er det samme ordet som brukes om "forløsningen, den som er i Kristus Jesus", og antyder her at også legemet vårt, på grunn av slik det skjedde ved Kristi "gjenløsning", skal forløses fra sitt fangenskap. På samme måte som en frikjøpt krigsfange fries ut fra fengselet. For på samme måte har også legemet vårt vært fanget under arvesynden, døden og forgjengelighet. Ja, dette at legemet vårt forløses til en evig herlighet, er akkurat kronen på hele Kristi dyrebare gjenløsningsverk. De vantros legemer skal stå opp og gå sammen med sjelen inn til et evig fengsel. Men de rettferdige til evig ære og salighet. Da skal vi i dypeste forstand kalles "de som Herren har gjenløst" (Sal 107:2). Da, når Herren kommer, skal han i dypeste forstand si: "En hämndens dag har jag beslutit, ock mitt forlossningsår har kommit" (Jes 63:4).

De som fører jordiske kriger kan vinne to slags seire over fiendene sine. Det ene slaget kan vi kalle en tilfeldig og delvis seier. Det kan få fienden til å trekke seg tilbake, og ødelegger kanskje noe av styrken hans. Men det hindrer ikke at han ikke kan reise seg på ny og vende tilbake til slagmarken for å angripe den som drog av med seieren, og ta tilbake det han tapte. Det andre slaget kan vi kalle en fullstendig og avgjørende seier. Da tilintetgjøres den fiendtlige makten så fullstendig, at den aldri kan reise seg mer, eller ta tilbake det den tapte. Og slik skal den siste seieren bli. Når vi her i livet blir født på ny til Guds barn, da har Åndens kraft sikkert og visst inntatt en del av vårt vesen. Den har inntatt vår ånd. Det kjødelige sinnet er nedkjempet, slik at nå elsker vi det gode, og følger vår Herre gjennom livet. Men det medfødte fordervet, verden og djevelen lever ennå. Og døden skal en gang tilkjempe seg legemet vårt. Men i oppstandelsen er alle disse åndelige fiendene fullstendig nedkjempet. Da skal de aldri mer kunne reise seg, langt mindre overvinne oss. Da er Kristi seier fullendt, når selv den siste fiende, døden, er overvunnet.

Vår gjenløsning fra syndens fordømmelse, fra lovens forbannelse og dødens overmakt, var vunnet av Kristus da han ropte ut på korset: "Det er fullbrakt!" Men hos oss fullbyrdes den gradvis. Det største skjer i dette livet. Det fortsetter i vår død, og til sist i vår oppstandelse. Det vi mottar av forløsningen her i livet, er at vi utfries fra syndens skyld og herredømme, når vi ved troen tar imot Kristus og blir Guds barn. I døden blir så våre sjeler løst fra all synd og alt det onde som tynget dem her. Bare dette skulle være nok til at vi ikke burde se på døden med frykt og avsky, for den bærer jo i seg det neste trinnet i vår forløsning. Det siste trinnet skjer når våre legemer på den siste dag stiger ut, nye og renset, fra dødens fengsel. Derfor kalles også denne herlige frigjørelse for "forløsningen av vårt legeme", og er det siste trinnet i Kristi gjenløsningsverk. Da er det fullkomment fullbyrdet, at "døden er oppslukt til seier", og da skal alle Guds barn synge seierssangen: "Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier? Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!" Og når denne seierssangen bruser omkring tronen, da fratrer Kristus sitt stedfortrederembete for Faderens åsyn (se 1Kor 15:24-28). Han samler alle sine frelste og forløste, og stiller seg sammen med dem fram for Ham som nå er "alt i alle", og sier: "Her er jeg og de barn Gud har gitt meg".

Ja, denne herlige dagen, når vårt barnekår skal åpenbares og vårt legeme forløses, den "venter vi med iver på", "vi som har Åndens førstegrøde", sier Paulus. Vi "venter med iver", som den gamle patriarken som sa: "Etter din frelse bier jeg, Herre!". På samme måte som Paulus forteller om de kristne i Korint, "venter" vi "på åpenbaringen av vår Herre Jesus Kristus". Og som tessalonikerne, da de hadde vendt seg fra avgudene til den levende og sanne Gud, "ventet de på hans Sønn fra himlene". Det samme sier han om alle de som "oppdras av nåden, for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster", at de "venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus" (Tit 2:12-13). "For dem som venter* på ham med iver, skal han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse" (Heb 9:28). Slik lengtet også apostelen selv etter rettferdighetens krone (2Tim 4:8). Det var i tro og forventning til det himmelske hjemmet som ventet ham, at Abraham forlot sitt jordiske fedreland, og at Moses "holdt Kristi hån for en større rikdom en skattene i Egypt". Og det var de samme løftene og forventningen som gjorde at de andre patriarkene bekjente at de bare var fremmede og utlendinger på jorden, og søkte et bedre fedreland, som de lengtet etter: det himmelske (Hebr. 11).

* Her bruker C. O. R. uttrykket: "til frelsning för dem som förbida honom". Her er oversettelsene forskjellige. Men det er tydelig at i dette uttrykket "vente" ligger noe sterkere, noe dypere enn hva vi vanligvis legger i ordet "vente". King James sier: "de som ser hen til ham/har sitt øye festet på ham". Budskapet vil nok her uttrykke både lengten og det samme som vårt gamle ord "bie", altså "til frelse for dem som bier på ham". Og i ordet "bie" ligger dette "å vente lenge og tilsynelatende forgjeves", som Øivind Andersen så betegnende skildrer det. (oversetters tilføyelse).

Men all denne skapningens og Guds barns sukk og lengt etter en salig forløsning, taler altså Paulus om som ennå et vitnesbyrd om at Gud virkelig akter å gi oss en slik herlighet. Herren Gud har ikke lagt et eneste behov eller begjær inn over noe levende vesen, uten at han har tenkt å tilfredsstille/oppfylle dette. Vi kan begynne med å se på det første behov et nyfødt barn har; hvordan det begynner å søke etter næring fra morsbrystet. Skulle han så ha lagt inn en slik lengt og sukk etter å bli fullkomment hellig og forløst fra alt ondt, hos sine egne barn, - og så ikke skulle ha sørget for å tilfredsstille denne lengten? Nei, hvis du kjenner Guds hjertelag, så ville du heller tro at om han så aldri hadde tenkt på noen himmel for sine barn, så ville han likevel, bare fordi han så hvordan de lengtet etter himmelen, og for alle martyrenes håp i deres dødsstund, drives til å skape en himmel, for ikke å svike alle sine barns lengt og håp.

Men, som teksten vår også etter hvert vil vise, så er selve denne Åndens førstegrøde og Åndens sukk hos Guds barn, et indre bevis på at Herren har gjenfødt dem med et bedre liv enn dette som mål. Denne verdens barn lever og trives i verden og synden, som fiskene i vannet. Og de vil gjerne ha det slik bestandig. Guds barns sukk over sin synd og lengt etter et bedre liv, er derfor noe som ikke finnes i kjøtt og blod. Men hvis Guds Ånd har vekket vår lengt, så skal også Guds kjærlighet sørge for at den tilfredsstilles. Og jo mer vi tror dette, desto mer vil vi også lengte etter dette. Da ber vi av hjertet: "Komme ditt rike!" Kom, Herre Jesus, og gjør slutt på syndens og djevelens makt! Gjør slutt på denne vår forferdelige ondskap, at vi stadig synder mot deg, at vi ikke kan tro, ikke be, ikke lyde og tjene deg, slik som vi ville! Ja, kom, Herre Jesus!

Til toppen 

24 : For i dette håpet ble vi frelst, men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt på det en ser?

Med dette avklarer Paulus selv den åpenbare selvmotsigelsen (som noen kunne oppfatte det som) som lå i at vi som allerede er Guds barn, skulle "vente med iver på barnekåret" (v.23). Han sier altså at "I dette håpet (ikke i noe vi ennå ser eller opplever) ble vi frelst". Hvis det var slik at vi allerede både så og opplevde at vi var frelst, så var det slutt med troen og håpet, "for hvorfor håper en fortsatt på noe en ser?".

Håpet. Dette ordet har slett ikke den betydningen som det vanligvis har, i vår daglige talemåte. Da bruker vi det mer om noe uvisst. En sier f.eks.: "jeg håper jo, men er slett ikke sikker på det". Nei, her forklarer apostelen selv uttrykkelig at det bare er det motsatte av det vi ser, ikke det motsatte av det som er visst og sikkert. Tvert imot sier han i kap.5:2 at vi "roser oss ved håp om Guds herlighet", og uttrykket "vi roser oss ved..", taler jo klart nok om den aller største overbevisning. I v.5 tilføyer han at "håpet gjør ikke til skamme". Og overbevisningen i håpet hviler jo på det som håpet grunner seg på. Hvis vi håper på grunn av et løfte fra ham som ikke kan lyve, da kan vi være ganske sikre på at vi ikke skal bli sveket i håpet. Det finnes til og med menneskelige løfter som langt på vei kan garantere oss de godene vi eier gjennom et slikt løfte, mer enn vi kan føle oss trygge på det vi har i hendene. En som f.eks. er ansatt i staten eller i andre store, solide foretak, har lønn, pensjons og andre vilkår regulert etter fastsatte lover. Hvis noen sa til en slik funksjonær at: "Du håper vel på en slik sum hver måned, men du har den jo ikke i hendene!", da ville vedkommende svare i stor overbevisning at "jeg er nå ikke så overbevist om hvor lenge jeg har det jeg går med i hendene, som jeg er overbevist når det gjelder lønnen. For det jeg selv går rundt og bærer på, det kan jeg snart miste i brann, tyveri, og mye annet. Men slik er det ikke med lønnen. Den er jeg garantert gjennom formelle avtaler".

Slik er det også med den arven vi ser fram til i håpet. Fordi den grunner seg på de evige Guds usvikelige løfter, er det en arv av helt sikre og uforgjengelige skatter. "I dette håpet ble vi frelst" betyr altså ikke at det er noe som helst uvisst over dette. Bare at vi er frelst, eller født, til en arv som er skjult for oss i himmelen. At vi ennå ikke kan se den, og oppleve den fullt ut. Men at den likevel helt sikkert er vår eiendom.

Tenk bare over hvor sikker og urokkelig grunn Guds barn har for sitt håp! For det første har de Guds usvikelige løfte. "Himmel og jord skal forgå, men hans ord skal aldri forgå". Er der noe som er mer sikkert enn Guds ord? Nå har han uttrykkelig lovet himmelen som en evig arv til sine barn. Skulle vi tvile på sannheten i løftene hans? Er ikke Gud trofast og sannferdig? Hør nå hva han selv sier: "Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes". Ja, han har til og med knyttet en ed til løftet, slik apostelen sier det: "Siden Gud var enda mer fast bestemt på å bevise for løftets arvinger hvor uforanderlig hans plan er, gikk han imellom og stadfestet den med en ed, for at vi ved to uforanderlige ting, som bekrefter at det er umulig for Gud å lyve, kunne ha en sterk trøst; vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som er satt foran oss" (Hebr. 6:17-18).

Som grunn for vårt håp, har vi i tillegg ikke minst at Gud gav sin Sønn til vår frelse. Vi har det i hele Jesu liv, hans lidelse og død. Testamentet ble gyldig ved at han som opprettet det døde (Hebr. 9:17).  Men ikke bare det, for Kristus er også en evig yppersteprest som "er for Guds åsyn for vår skyld", vår stedfortreder, vår forsvarer hos Faderen. For å stadfeste oss i troen og håpet, sier Paulus også at "Det er Kristus som døde, ja mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd" (Rom 8:34), ja "som alltid lever for å gå i forbønn for oss" (Hebr. 7:25). Og derfor sier han også om vårt håp, at det er "et anker for sjelen, sikkert og fast, og som når innenfor forhenget" (Hebr. 6:19).

Men ikke bare Faderens løfter, stadfestelsen med ed og alt Sønnens fullbrakte verk, hans død og stedfortrederembete, - men også Den Hellige Ånds besegling og pant i hjertene våre, overbeviser oss om hvor sikkert det er, det vi håper på. Paulus sier: "Dere ble beseglet med Den Hellige Ånd, løftets Ånd, som er pantet på vår arv inntil forløsningen av den kjøpte eiendommen (eiendomsfolk)" (Ef 1:13), konf. 4:30). Under v.23 har vi talt om Åndens førstegrøde i hjertene våre, og de sukk vi da også får etter den fullkomne hellighet og frelse, og hvordan alt dette vitner om hvilken hensikt, hvilket endelig mål, Gud har med oss. Og til sist har også apostelen i versene 19-23 skildret hvordan hele skapningen sukker og lengter etter Guds barns frihet i herligheten, og hvordan dette også er store vitnesbyrd om den evige frelsen vi ser fram til. Dette vitner jo hele skapningen om, rett for øynene på oss.

Altså er det ingen tvil om at grunnlaget for vårt håp er tilstrekkelig sikkert og fast. Men vi er avhengige av Den Hellige Ånds gave, så vi kan ha håpet visst og fast i hjertet. Om håpet og troen vår er svak, så står det likevel fast at det vi håper, det kommer, når bare vi har "Åndens førstegrøde" i hjertet (v.23). Det er bare den som har Kristi Ånd, som har Kristus (v.9-10). Han har Sønnen, og "den som har Sønnen, har livet, for livet er i Guds Sønn" (1Joh 5:11-12). Den som har Kristi Ånd, han opplever at den straffer ham for synd og åpenbarer Sønnen. Så vi lever i ham, har vårt hjertes trøst, vårt liv og vår mat i Kristus. Men den som ikke har Kristi Ånd, "hører ikke Kristus til" og "skal ikke se livet".

Det som kjennetegner alle de som har sitt liv i Kristus, er at de lider så under sin egen synd at de ikke kan leve uten Kristus og evangeliet om ham.  

Og disse har da også alltid et åndelig sinn, slik et hele livet deres er rettet inn "etter Ånden og ikke etter kjødet" (v.4-9). Alle slike mennesker er allerede frelst, selv om det ennå ikke er fullkomment og følbart. Om så altså troen og håpet er svakt, så er det sikkert og visst hos Gud at de "har evig liv".

Vi ble frelst, sier apostelen (I C. O. R.'s og andre bibler heter det: "For i håpet er vi frelst"). Dette er både altfor trøsterikt og samtidig en altfor stor hemmelighet til at vi riktig kan tro det. Dette er det bare Den store Guds ord, hans ed og hans Ånd som kan forkynne oss - men fremdeles kommer det ikke riktig inn i hjertene våre. Og likevel er det jo en guddommelig sannhet, det apostelen sier her, at vi allerede "ble frelst" - "vi som har Åndens førstegrøde" (v.23). Vi er frelst, selv om det ennå, her i livet, ikke kan sees og oppleves fullt ut. Vi er "frelst", det vil si fridd ut fra fordømmelsen og berget for himmelen. Men i denne gaven, i dette begrepet "frelst", hører det ikke med noe vi skal føle, noe vi nå her i livet, skal oppleve av evighetens frelsesforhold. Dette er noe vi bare skal tro. Derfor sier Paulus at vi er frelst "i håpet". "Frelst", "reddet", "rettferdiggjort", er ord og tilstander Frelseren selv har fått sitt navn fra. Det er dette han bærer i seg og forkynner; alt det han som Guds Lam har båret fram, og gitt oss.

Og med hans fullbrakte verk har vi nå syndenes forlatelse og Guds evige vennskap, og er Guds barn. Er innskrevet i Livets bok, er kjent, elsket og ventet i himmelen. Vi står i et inderlig forent samfunn med Gud og har Den Hellige Ånd i hjertet. Den opplyser, helliger og leder oss i sannheten inntil vi får komme hjem. Det er alt dette som er å være "frelst". Og dette er vi da allerede, sier apostelen! Men verden taler om å være frelst, som om det først skjer når vi dør. I en annen betydning er nok dette rett, nemlig når en taler om at først da skal Guds barn få oppleve sin frelse. Men det teksten her taler om, er at disse allerede innfor Gud er "frelst". Dvs. i den betydning at de allerede er  Guds barn, er arvinger og de rettmessige eiere til frelsens rikdommer. Abraham ble ikke Guds venn ved at han døde. Han var det før det skjedde, mens han bodde i telt her på jorden. Men det samme Guds vennskap som han hadde da, fulgte ham inn i døden og i evigheten. Det er ingen som blir Guds venn i selve dødsstunden. Da skilles sjelen fra legemet. Nei, han må ha blitt det allerede her i livet, hvis han skal være det i evigheten. Den som ikke ved troen har Sønnen, her i livet, han "skal ikke se livet", som vi allerede har sett.

Men de som har Åndens førstegrøde, de skal en gang også få hele fylden, det fullkomne. De som lever i samfunn med Kristus her, skal også være med ham i evigheten. Derfor er de lykkelige allerede her. Eller er ikke det mennesket lykkelig, som er Guds elskede barn og kan tale med Gud som sin Far? (v.15). Er ikke det mennesket lykkelig, som Kristus sier disse ordene om: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet"? Er ikke de lykkelige, de som Paulus sier disse ordene om: "Dere er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til en talløs skare av engler, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til Gud, alles dommer, og til de fullendte rettferdiges ånder, til Jesus, mellommannen for den nye pakt, og til renselsens blod som taler bedre enn Abels blod". Er ikke disse lykkelige?

Og disse som apostelen kunne skrive slik til, de levde ennå på denne jord. De bar ennå på dette syndens og dødens legeme, og var ennå omgitt av alle de åndelige fiendene. De måtte ennå kjempe med synden i seg, og sukke etter forløsning. Likevel sier altså apostelen at de "er kommet til Sions berg og til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til festforsamlingen og menigheten av de førstefødte, og til de fullendte rettferdiges ånder". Her ser altså apostelen bare en eneste stor og salig skare, en "menighet". Noen av dem var allerede kommet inn i himmelen, "de fullendte rettferdiges ånder", og noen var ennå på jorden, var ennå avhengig av "blodet som renser fra all synd". Slik er det altså i virkeligheten, når det gjelder Guds barn. Som Guds barn og venner er de én eneste stor menighet og samling, sammen med de som allerede er framme i himmelen. Det er akkurat som når vi på helligdagene ser mange mennesker søke Guds hus. Noen er allerede kommet inn, noen ser vi står nå i døren, og noen er på vei til å gå inn. Men de er egentlig, alle sammen, bare én eneste stor forsamling. Slik er det også med Guds barn. Vi som ennå bare er "på veien", tilhører like så sikkert de saliges forsamling og menighet, som de som allerede er i himmelen, selv om vi ennå ikke er kommet inn. Dette er budskapet, når det sies at "i dette håpet ble vi frelst".

Å for en vidtrekkende velsignelse vi ville ha, hvis vi fikk ha denne sannheten dypt preget i hjertene våre! Dette at vi allerede er frelst, allerede her er Guds barn og arvinger, vi som nå bare går og venter på det endelige, salige bud om at vi skal få komme hjem. Denne troens og håpets trøst er jo den egentlige styrken i hele vår kristendom. Apostelen kaller håpet for "et anker for sjelen, sikkert og fast" (Hebr. 6:19). Der sammenlikner han Guds barn, med alle de fristelser og kamper de utsettes for i denne verden, med et skip som blir kastet hit og dit av havet og bølgene. Men i denne stormen har skipet et anker som har fått godt feste i noe på bunnen som holder. Og dette hindrer skipet i å drive mot farlige skjær og brott. Vi trenger håpet om frelse, ikke bare i motgang og anfektelse, men også i medgangens dager. For at ikke hjertene våre skal bli fanget inn av alt det jordiske, men alltid strekke seg etter det som er der oppe.

Men det er særlig i tider med stor motgang, i sorg, eller fristelser som langpiner oss, og anfektelser, vi skal få oppleve hvor viktig håpet om frelse er. For det er bare håpet om frelse som kan lindre, ja til og forherlige, de bitreste lidelser. Det kan bli virkelig mørkt og forferdelig for oss. Vi oppgir til slutt all tanke på noen bedring så lenger vi lever. Men så vender vi blikket opp til Gud og hans himmel. Til den sabbatsro som venter Guds folk. Men da skjer det at ikke bare all ting overvinnes, men også forvandles til en større salighets trøst, så vi utbryter som David: "Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Herren!". Du skal jo snart se Gud der hvor de lever evig. Da betyr det jo ingen ting hvordan du har hatt det her! Håpet om frelse skal også oppgløde oss til å søke etter helliggjørelse, til å holde ut når kjødet dødes. Apostelen Johannes sier: "hver den som har dette håpet til ham" - altså håpet om at han skal få se Gud, han "renser seg selv, liksom Han er ren". Som altså allerede er sagt, så er håpet om frelse selve styrken i hele vår kristendom. Den som ikke tror sikkert og fast på Guds vennskap og en evig frelse, kan ikke holde ut verken i sin tjeneste eller i sin lidelse for Kristi skyld. Derfor kaller også Paulus "håpet om frelse" for en "hjelm" (1Tess 5:8), som gjør at soldaten blir mer dristig til å trenge fram i kampen. Det er altså svært viktig at en kristen er godt væpnet med håpet om frelse.

men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt på det en ser? Hvis det foreløpig er "i håpet" vi har vår frelse, da kan vi jo ikke vente at den skal være synlig eller følbar i hjertene våre. Da må vi holde klart for oss at det som vi nå eier i håpet, det er noe som er helt skjult for alle sansene våre. At vi altså lever under den høyeste Guds nåde, er hans barn og arvinger, og i evighet skal få leve i hans herlighet, - det vil altså nå være totalt uregistrerbart og skjult for øynene og alle våre følelser. For, som Paulus sier, "hvorfor håper en fortsatt på det en ser?" Å håpe - og det å se, er to helt motsatte begrep. Guds barn har mottatt et pant og en forsmak på sin evige salighet. Men her i livet sukker de ennå under tyngden av arvesynden og livets motbør. Hvis de allerede opplevde følbart denne sin evige salighet, da ville jo ikke troen lenger være en "full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser" (Hebr. 11:1).

Grunnregelen for de kristnes liv blir derfor, slik det sies i 2Kor 5:7: at "vi vandrer ved tro, ikke ved det synlige". De har sin største og daglige øvelse i å ikke dømme etter det de ser og opplever, men bare etter det vår store Gud har sagt. Ja, være helt og holdent innstilt på å tale og framholde at Gud og all hans salighet er skjult for øynene og alle andre sanser. Men samtidig vite at alt sammen likevel er like visst og sant som om de så ham og all hans nåde. Ja, som om de alt var hjemme i himmelen.

Til toppen 

25 : Men dersom vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet (tålmodighet).

Her kommer han med en tilføyelse til det han sa i verset foran. Og slik uttrykker han seg altså: Vi "lengter etter det med utholdenhet/tålmodighet" - ikke: Slik bør vi lengte, men slik lengter vi virkelig. Håpet er ikke noe dødt og uvirksomt. Men noe som gjør at vi virkelig i utholdenhet og tålmodighet venter på det vi håper. Og vi håper med så mye utholdenhet som vårt håp er fast og levende. Paulus sier: "Dersom vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet". Hvis håpet vårt er av en slik beskaffenhet at det støtter seg til synlige ting eller tegn, da er det slutt på vår tålmodige venting, når støttene i dette synlige faller. Men i den grad vårt håp grunner seg utelukkende på Guds usvikelige ord, og bare ser etter det som ikke kan sees, så lengter vi etter dette med utholdenhet og tålmodighet.

Det er en vesentlig egenskap ved selve håpet, dette å vente på noe en ikke ser. Og for det kristne håpet er dette helt nødvendig. For mens vi håper, og inntil vi når fram til det vi håper på, ligger det alltid en tid som bærer mange ytre og indre prøvelser i seg. Da ville håpet bli knust, hvis vi ikke lengtet med utholdenhet og tålmodighet - utelukkende på oppfyllelsen av løftene. Men apostelen sier oss altså at det rette håpet er av en slik karakter, at det ser etter ting som ikke synes, - og lengter så etter det med tålmodighet. I dette ligger sikkert nok også en formaning til alle kristne, om at vi i vårt håp og vår lengt ikke skal bli utålmodige eller motløse, når det blir tungt og mørkt for øynene så vi ikke ser noe som helst til det vi lengter etter. For, som vi allerede har sagt, så ligger det i selve håpets natur at det ikke skal se målet, men bare stille og tålmodig bie på det (se siste fotnote).

Det samme formaner også apostelen Jakob oss klart til, når han sier: "Vær derfor tålmodige, brødre, helt til Herrens gjenkomst! Se hvordan bonden venter på jordens dyrebare grøde! Han venter tålmodig på den til den har fått tidligregn og senregn. Vær også dere tålmodige. Styrk hjertene deres, for Herrens gjenkomst nær!". Her holder han et særdeles fint eksempel fram for oss. Det kornet bonden har sådd, er harvet og pløyd ned i jorden. Det er usynlig. Og hvis han har sådd om høsten, så ser han i de lange vintermånedene ikke noe som helst av det han venter på. Mang en storm med snø og hagl farer over åkeren. Men han venter på våren, når solens varme og det velsignede regnet skal gjøre at det han har ventet på begynner å spire. Og da kommer det han sådde mangedobbelt igjen. Slik må også hver eneste kristen, i alle fall hvis han kommer til å leve mange år etter sin frelse på denne jord, holde klart for seg at håpet hans om frelse vil måtte gjennom mange og harde prøvelser. Og det krever stor tålmodighet. Bare det forholdet at det drøyer så lenge før vi får se Guds løfter oppfylt, stiller vår tålmodighet på prøve. Dernest opplever vi stadig mer hvor forferdelig mye synd, som vi ikke kjente til, som bor i oss. Vi ser hvor lite vi har å stille opp mot dette. Og vi opplever hvordan fienden anfekter oss, fordi Gud skjuler seg for oss. Og ikke minst gjør den gudløse verden alt den kan for å ødelegge håpet vårt, og holdet fram for oss all jordens gleder.

Kort sagt skal alle slags anfektelsesstormer forbitre sinnet vårt i ventetiden, og slår ned vår frimodighet i troen og håpet. Derfor sier også apostelen at "dere trenger utholdenhet, for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet". Dernest formaner han oss til "å løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss". Det samme sier også Herren Kristus om de han skildrer som såkornet som falt i den gode jord, at de "bærer frukt med tålmodighet". Og på et annet sted sier han: "Ved utholdenhet skal dere redde deres sjeler!" Alle disse ordene fra Skriften viser, som all vår erfaring stadfester, at her kreves det en uendelig tålmodighet, så vi ikke skal gi opp og "kaste bort vår frimodighet, som har stor lønn", men isteden stå fast inntil enden og "arve løftene".

Til toppen 

26 : På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om, slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord.

Det kan se ut som om Paulus her går over til et ganske nytt emne. Men sammenhengen med det han har talt om foran er merkbar og tydelig, det understreker all kristen erfaring. I versene foran har Paulus talt mye om den herlighet som vil bli åpenbart på oss, om vårt håp og vår lengt etter den salige dagen. Men nå tenker han på den vel kjente og vanlige bekymringen som Guds barn plages med, ikke minst når en vil oppmuntre dem til større visshet i håpet om herligheten som venter. Da kommer ofte dette sukket: "Men hvordan skal jeg med all min skrøpelighet nå fram? Selv om jeg ser på alt som er sagt for å trøste oss, som sanne og hellige ord, så kjenner jeg jo likevel min egen skrøpelighet. Den er så stor og omfattende at jeg er redd jeg ikke når fram. Og om jeg så bare kunne be rett! Men ikke det en gang, kan jeg".

Overfor slike bekymringer er det apostelen nå sier at vi har en sterk og trofast hjelper i all vår svakhet. Han minner oss om at det er "Ånden selv" vi har å gjøre med. "Ånden hjelper oss i våre svakheter", til og med den svakheten at vi ikke en gang kan be. Vi "vet ikke hva vi skal be om slik vi burde". "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Og om vi ikke alltid oppfatter eller forstår denne formen for bønn, så forstår nok han det, han som gransker hjertene (v.27). Dette er sammenhengen mellom dette verset og versene foran. 

På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. Først har Gud virket det salige håpet, slik at vi nå også lengter med tålmodighet etter at det skal fullbyrdes. Så har vi nå også "på samme måte" den veldige hjelperen, Ånden, som hjelper oss i våre svakheter. Vårt håp, vår lengt og vår tålmodighet er alt sammen bare Åndens verk. Nå vil Paulus minne oss om at vi ikke bare allerede har disse Åndens verk, men også "Ånden selv" til å hjelpe oss i vår svakhet. Men før vi ser nærmere på denne store hjelperen og trøsteren, vil vi først stanse litt ved ordet "svakheter".

"våre svakheter". Her har vi den dype kilden til alle Guds barns uendelige sukk: "våre svakheter", eller "vår skrøpelighet". Ja, dette er noe vi kjenner igjen. Et ord, som om det skulle være tatt rett ut av vårt hjertespråk. Og tenk at det er apostelen selv som gir uttrykk for dette, og taler om "våre svakheter". Han inkluderer seg selv i dem som vedkjenner seg sine svakheter. Ja, jo lenger vi lever under Åndens oppdragelse, jo dypere kjenner vi vår skrøpelighet, så vi til sist bare må erkjenne at alt som finnes i oss er utelukkende skrøpelighet. Hva Gud er og virker i oss, er noe annet. Men i oss selv finnes bare skrøpelighet. Og vi opplever det sterkest i alt det som er blitt dyrebart og viktig for oss i det nye livet; vår åndelige forstand, i vår tro, i vårt håp, i vår kjærlighet, i vårt kristne alvor, i vår takknemlighet, i vår bønn, osv. I alt dette opplever vi vår store skrøpelighet. Selv om Gud nok har gitt oss en ny, åndelig forstand, oppfører vi oss likevel av og til som om vi var fullstendig blinde. Vi ser ikke det klareste budskap i Ordet. Der står de aller største budskap til trøst for hjertene våre, ja, nettopp for rådville syndere. Men det er som om vi ikke så dem.

Vi likner en mann som står med en brei vegg foran seg, og likevel ikke ser den. Ikke bare tror vi at Gud er tilstede over alt. Vi kjenner det også i vår samvittighet. Vi kjenner at han ser selv de mest skjulte tankene. Likevel skjer det i kortere og lengre tid, at vi opplever det som om Gud ikke var til. Ikke frykter vi ham når vi står overfor fristelser, og ikke har vi trøst av at han er nær oss, når vi er i fare, eller i bønnestunden. Hvordan henger alt dette sammen? Det må være "våre svakheter", vår skrøpelighet, som gjør alt dette. Gud har herliggjort sin Sønn for oss, så det er ikke noe som er mer dyrebart for oss enn Kristus Jesus. Likevel opplever vi tider da det er som om det ikke eksisterte noen Kristus, som om vi må stå fram for Gud i vår egen rettferdighet. Gjennom de herligste løfter har Gud gitt oss håpet om frelse. Likevel er ofte vårt håp og vår lengt så skrøpelig, at vi kan leve lenge uten å ofre en eneste tanke på at vi går mot en evig herlighet. Nei, det håpet fortoner seg nå mer bare som en drøm. I hjerte og sinn lever vi mer som om livets slutt også er slutten for oss.

Gud fødte en ny kjærlighet i hjertet vårt. Likevel merker vi ofte at vi først og fremst er opptatt med vårt eget beste. Samtidig med at vi fikk barnekåret, ble jo også en bønnens Ånd født i hjertene våre (v.15). Og bønnen burde jo være det aller kjæreste for Guds barn. Selv om den nok for det meste også er det, så opplever vi andre dager da bønnen er "et ork". Og midt i bønnen kan vi bli opptatt med syndige tanker. Alt dette er i sannhet våre store svakheter. Men når det gjelder vår skrøpelighet i bønn, så tar Paulus dette helt konkret opp i fortsettelsen av verset:

For vi vet ikke hva vi skal be om, slik vi burde. Dette nevner han som et eksempel på vår svakhet. Så stor er altså også de kristnes naturlige blindhet, deres svakhet i forstand, at de ikke en gang vet hva og hvordan de bør be. De kjenner ikke sine egne behov, og sine farer, eller hva som er nødvendig for dem. De vet heller ikke hvordan de bør tre fram for Gud i den rette "sønnefrykt", og forme sin bønn rett. Dette ser vi til og med hos den store Guds mann; Moses, når han ber så inntrengende om å få oppleve å komme inn i Kanaan og se det deilige landet, mens Gud hadde noe langt herligere han skulle få oppleve; å få gå inn i det himmelske landet. På samme måte med apostelen Paulus. Tre ganger ba han om å få slippe tornen i kjødet, som ydmyket ham så sterkt. Men det var akkurat denne ydmykelsen som gjorde ham "skrøpelig", og som var mye mer nødvendig for ham enn å bli fri den, som han ba om. Ja, av og til ber vi jo om ting som rett og slett ville være skadelige for oss. Og da er det jo Guds store barmhjertighet at han ikke gir oss det vi ber om (se Jak 4:3).

Vi kan altså ikke selv be rett. Men når vi ikke en gang er "dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv", som Paulus sier et annet sted, - hva kan vi da utrette når vi står overfor ennå større ting? Vi skal altså lære å erkjenne våre store svakheter, og holde klart for oss hvor totalt avhengige vi er av Guds barmhjertighet - i alle forhold. Avhengige av at Gud leder oss, av at Gud gir oss alt. Det han gir oss, det har vi. Det gode han virker i oss, det gjør vi, - og ikke noe som helst mer (Fil 2:13).

Men når vi ikke bare innser og erkjenner, men også opplever at så stor er virkelig vår svakhet, da har vi lett for å bli motløse. Men da sier apostelen: Bli ikke motløse, vi har en som hjelper oss, "Ånden hjelper oss i våre svakheter".

Ånden selv, sier apostelen. Han er altså den store hjelperen. Han er den som leder oss, trøster, og er vår talsmann. På grunn av Sønnens fullbrakte verk og forbønn, har Faderen gitt Ånden i oppdrag å følge og vokte barna mens de ennå vandrer på denne jord. Tross alt Gud har gitt oss gjennom Kristus, og tross alle nådens midler og Åndens verk i hjertene våre, ville vi likevel ikke kunne komme lykkelig gjennom alle farene som møter oss, hvis ikke "Ånden selv" også vokter oss, leder, støtter og trøster oss. Dette antydet også Kristus for disiplene sine, da han begynte å tale til dem om sin bortgang. Han sa han ville sende Talsmannen til dem. Samtidig gav han dem de største og herligste løftene. Han lovet dem at selv om han nå forlot dem, så skulle de ikke bli tilbake faderløse. De skulle også få se ham igjen, og de skulle få en glede som ingen skulle kunne ta fra dem. Han fortalte dem at i hans fars hus var det mange rom, og nå gikk han bort "for å gjøre ferdig et sted for dere", at de visste veien, dvs. at han jo selv er veien, og at han skulle komme igjen og ta dem til seg, osv.

Men på tross av alt dette, var det tydelig at han mente de ennå ikke var sikret nok mot alle farer. Derfor gav han dem ennå et løfte, som han ofte gjentok for dem. Han skulle også sende dem "en annen talsmann", sannhetens Ånd, som alltid skulle bli hos dem, skulle lede dem til hele sannheten, og minne dem om alt det han hadde talt til dem. Og dette bør vi alle skrive dypt inn i hjertet vårt. For det betyr jo at vi slett ikke er overlatt til oss selv, at vi skulle måtte ta oss av oss selv, eller at vi i livets kamp skulle være overlatt til vår egen styrke. Nei, da ville vi jo være fortapt. "Ånden hjelper oss i våre svakheter". Grunnspråkets ord, som er oversatt med "kommer oss til hjelp", har en stor og dyp betydning. Det taler egentlig om dette "å ta i med". Det samme som at vi vil "ta i med" noen som vi vil hjelpe i et eller annet arbeide. Ånden selv "tar" altså "i med oss" i vår svakhet. Ikke slik at den fjerner svakheten. Men han leder det hele slik at hans kraft blir åpenbart i vår svakhet. Og da blir det ham vi til sist beundrer og lovpriser; hans visdom, trofasthet og makt.

Hvis du noen gang har blitt ledet i Guds nåde, vil du sikkert huske hvordan det skjedde, spesielt i tider da du kjente på din egen skrøpelighet. Du hadde kanskje forsøkt alle nådens midler. Men du sank bare dypere og dypere ned i mørke og avmakt. På tross av alt du foretok deg, kunne du ikke hjelpe deg opp. Men så, når du var nær ved å gi opp alt, husker du hvordan du i et øyeblikk fikk lyset og freden tilbake. Det skjedde kanskje gjennom ett eneste ord i Skriften, som kanskje tidligere bare hadde vært tomme ord for deg, døde og kraftløse. Da våknet du opp, liksom fra en vond drøm. Nå så du alt på en ny og herlig måte. Dette var det bare Den Hellige Ånd som kunne gi deg. For selv kunne du ikke ta det før det slik ble gitt deg. "Ånden hjelper oss i våre svakheter".

Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Ånden er spesielt til hjelp for oss, når det gjelder vår svakhet i bønn. Og det på så markert vis at den "går inn for oss", som ordet nærmest betegner. Dette er en ubegripelig hemmelighet, for her og i neste vers sies det uttrykkelig at Ånden selv ber, går i forbønn, for oss. Dette taler ikke om at Ånden går i forbønn for oss i himmelen. Nei, det er bønnesukk i hjertene våre. F.eks. i v.15, og i Gal 4:6 ser vi Paulus taler om det samme. På sistnevnte sted sier han at Ånden i våre hjerter "roper: Abba, Far!" Men i v.15 i vårt kapittel sier han at vi roper, men at det er "barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" ("barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!"). At Ånden ber for oss, betyr altså at den virker i hjertene våre så vi "roper", "ber" eller "sukker". Og av ordvalget ser vi at disse sukkene og bønnen er så helt og holdent et Åndens verk, at det med rette heter at "Ånden selv går i forbønn for oss". 

Å, for en veldig trøst! Når vi i vår avmakt og skrøpelighet kjenner at vi ikke en gang kan be slik vi burde, da tar Ånden selv seg av dette. Han ber selv i oss - "med usigelige sukk", "sukk som ikke rommes i ord", "som ikke kan uttrykkes med ord". Dette siste også en skildring av hvordan det skjer, som stemmer svært godt med det vi opplever i vår skrøpelighet, vår svakhet. Ofte er vi sunket så dypt i vår svakhet, vår angst og vår avmakt, at vi ikke selv verken forstår, eller kan gi uttrykk for vår tilstand innfor Gud. Da sier vi ofte: Jeg kan ikke en gang be! Hvis jeg bare kunne be! Ennå er der altså et sukk, et rop i hjertet vårt. Vi makter ikke å uttrykke det i bønn. Men det er akkurat dette Paulus skildrer her med uttrykket: "sukk som ikke kan uttrykkes med ord", eller "usigelige sukk". Men Paulus lærer oss her at dette slett ikke betyr at vi nå ikke ber. Nei, tvert imot er det nå Ånden selv som ber i oss "med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Vår trengsel og vårt behov er så stort, at vi ikke kan verken få uttrykt det, eller selv alltid oppfatter det som bønn. Men nettopp slik trenger det seg på desto mektigere i hjertet. Det er slik Hiskia opplever det når han sier: "Som en svale, som en trane, slik klynket jeg, jeg kurret som en due" (Jes 38:14). Det samme med David, når han sier: "Jeg er urolig og kan ikke tale". Men dette å rope, eller skrike: "Abba, Far!" har vi talt grundigere om under siste del av v.15.

Til toppen 

27 : Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er, for han går i forbønn for de hellige etter Guds vilje.

Her tar Paulus igjen opp en bekymring som ofte oppstår hos Guds barn når de opplever svakhetene, skrøpeligheten, så de ikke en gang kan be rett. For når de selv ikke verken forstår, eller er klar over at de ber, midt oppe i disse sukkene, så tror de samtidig at heller ikke Gud registrerer dette, så han hører og kan hjelpe dem. Nå møter Paulus slike bekymringer med tre forskjellige forhold, til trøst. Det første er at Gud er den som gransker hjertene. Derfor merker han også selv det svakeste sukk. Og dette uttrykker apostelen så sterkt, at han rett og slett tilskriver Gud den egenskap at han "gransker", dvs. ransaker hjertene. Det ordet grunnspråket anvender i denne teksten, brukes også om de som arbeider med gruvene. Som graver og forsker på det innerste i det harde fjellet. Dette er en stor trøst i slike bekymringer. Gud kjenner det innerste i hjertet. Han behøver ikke høre ord fra oss. For han vet alt sammen før vi begynner å sukke og be. Gud er Ånd, og han ser alle våre tanker og kjenner vår minste bekymring, våre mest skjulte sukk, og spør egentlig bare etter hva det er hjertet begjærer.

Han ser med avsky på den vakreste bønn - hvis selve Åndens rop mangler, når den bare er et produkt av tankespill eller høystemt innbilningskraft. Samtidig som en bekymret sjels korte, tåkete og skjulte klagesukk går like til dypet av Guds hjerte. Når disse er gått ut fra den Ånden som angriper det gamle mennesket, straffer all slags kjødelighet, og derfor fører til nød og rop etter han som er Frelseren. Hør bare hvordan Herren Gud selv taler om en slik sjel: "Han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden" osv. (Sal 91). Legg merke til at det er bare hjerteforholdet, hvordan det "henger fast ved meg", "kjenner mitt navn", og "påkaller meg", som Gud nevner her, og som er grunn for at han lover å hjelpe. Dette burde jo være en fast og sterk trøst for oss, når vi i stor nød ikke føler vi kan be en gang, mens hjertet likevel er fult av såre sukk og rop etter Herren. I hans ører er jo dette nettopp den sterkeste bønn. Og det er jo det aller største bevis på vår store skrøpelighet, at vi ikke har denne sannheten klart for oss.

På samme tid er det kanskje vår største bekymring at Gud ransaker hjertet vårt, og ser alt det gamle hjertets syndige lyster og tanker, vår likegyldighet, hardhet, ugudelighet, osv. Da burde vi jo være klar over at han ser like godt all uroen i vår ånd, vår selvransakelse, vår bekymring, våre sukk og bønn om tilgivelse og hjelp. For hvorfor skulle Gud bare ville se de syndige tilbøyelighetene i hjertet vårt, men ikke kunne eller ville se den indre anklagen og sukkene? Han må vel være mer opptatt med å lytte til det hans egen Ånd hadde virket, enn til det som bare tilhører mitt eget onde kjød? Det er akkurat dette Paulus sikter til, når han videre i verset taler om at den som ransaker hjertene "vet hva Åndens sinnelag er". Og dette er den neste, og vesentligste grunnen for vår trøst: At Herren Gud vet og legger merke til hva hans egen Ånd ber i og gjennom oss. Og han forstår ikke bare ordene, men også hva meningen, hensikten, målet for Åndens sukk er, slik han uttrykker det her: "Han vet hva Ånden trakter etter". Paulus sier m.a.o. at for oss kan dette være skjult, "men han som ransaker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er" ("hva Ånden trakter etter").

Tenk over dette! Gud forstår mye bedre enn du gjør selv, hva du innerst inne i hjertet ønsker - når du ikke kan be. For det ønsket, det sukket du da har i hjertet ditt, det kommet fra Ånden. Og tenk, når samme Ånd bor i Gud som hos deg, og denne Ånden sukker nå i ditt hjerte! Skulle da ikke Gud til den minste detalj kjenne alt det som trykker deg, alle dine hemmeligste ønsker og bønn? Skulle han ikke til og med verdsette en slik bønn særlig høyt, når den kommer fra hans egen Ånd? For da må den jo i den mest fullkomne grad stemme overens med Guds vilje. Og så til sist den tredje grunnen Paulus nevner her, for å trøste og oppmuntre oss:

for han (Ånden) går i forbønn for de hellige etter Guds vilje. Det begynner med et "for" som viser at her er en tydelig sammenheng med det som sies foran. Apostelens hensikt med dette var egentlig ikke å oppsummere grunner for at Gud vet om alt. Men å trøste de svake. At han begynner vår setning med et "for", viser en klar sammenheng til det som tales foran, og kan vanskelig oppfattes på annen måte enn at Paulus her vil minne om at Gud så mye mer må ha kjennskap til, og hører, sukkene deres. Fordi alt det Ånden ber er "etter Guds vilje", dvs. er gått ut fra Gud. Da må det virkelig være noe Gud kjenner godt til. Men da har vi her en ny og mektig trøst.  Når altså bønnesukkene skjer "etter Guds vilje", og altså overensstemmende med Guds velbehag, da må vi vel også kunne regne med at Gud vil høre og merke seg våre sukk! Dette taler Johannes om slik: "Dette er den frimodigheten vi har overfor ham, at om vi ber om noe etter hans vilje, så hører han på oss".

Men vi kan aldri være så sikre på at bønnen vår er etter Guds vilje, som når vår egen forstand, våre egne meninger og oppfatninger, vår egen vilje, er fullstendig knust, ja tilintetgjort gjennom store anfektelser. Når vi selv ikke lenger kan se hvordan det som ligger oss på hjertet skal løses, og derfor bare roper og skriker fra dypet av vårt innerste etter Guds barmhjertighet, Guds visdom, Guds råd og hjelp. Det er dette som svarer til Guds vilje. Og det er slike sønderknuste mennesker som er de hellige, som denne teksten taler om. Når det heter at Ånden "går i forbønn for de hellige etter Guds vilje", så tales det altså her om disse menneskene som har fått all sin egen kraft, hellighet og rettferdighet knust. Slik at nå er det bare i Kristus de søker alt, både rettferdighet og styrke.

Men selv disse hellige kjenner ikke alltid sin egen usselhet like dypt. Derfor er heller ikke bønnene deres alltid like rene, og etter Guds behag. For det er tross alt bare i tider når vi kjenner vår egen skrøpelighet sterkest, og ikke en gang kan be slik vi pleier. Når det bare stiger usigelige sukk opp fra et hjerte i trengsel. Det er egentlig bare i en slik trengsel og nød at Ånden får bli alene om bønnen i oss. At ikke vi blander oss inn. Derfor er det da det er sikrest at bønnen er etter Guds vilje. Når det er slutt på vår kraft - da er tiden inne for at Gud får slippe til. Da er det hans time. Det er disse sannhetene som ligger til grunn for at de knuste sjelenes usigelige sukk er Åndens bønn, og at disse sukkene er etter Guds vilje. Og det Ånden nå lærer oss å be, stemmer også fullkomment overens med det Kristus, vår store Yppersteprest, ber for oss i himmelen. Og når så dette, som det sies klart her, også er overensstemmende med Faderens egen vilje, da bør vi jo sannelig også tro at han vil høre slike sukk.

Dette er trøsten Paulus vil gi oss her. Ikke en trøst om at nå behøver vi ikke lenger be med uttrykkelige ord. Nei, vi har mangfoldige eksempler i Skriften på bønner som klart nok er uttrykt i ord. Bare den lærdommen er det vi får her, at vi ikke skal miste motet, eller tro at nå hører Gud ikke noen bønn fra oss, når vi er i så stor skrøpelighet at vi ikke kan be. Da skal vi tvert imot vite at han nettopp i disse usigelige sukkene hører sin Ånds egne bønner. De bønnene som er sterkest og renest, og stemmer mest med hans vilje. Det er sannelig dyrebar og viktig trøst som gis oss her. Må bare Gud gi oss nåde til også å eie denne lærdommen i hjertet, og bli minnet om det når vi trenger til det! Vi kan aldri takke og prise Gud nok for at han ikke vil fordømme oss på grunn av alle våre skrøpeligheter, men selv vil trøste og hjelpe oss, slik vi har sett her. Og når vi altså ikke en gang kan be, så ber altså Ånden selv i oss og for oss, med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Og tenk, så ser Gud på disse mest skjulte sukk og begjær, som de sterkeste bønnene. Lovet og priset være Gud for en slik uendelig nåde!

Til toppen 

28 : Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, for dem som er kalt etter hans rådslutning.

Her får vi ennå et forhold som trøst i alle våre "svakheter"/skrøpelighet (v.26), og gjennom alle slags lidelser (v.18). I vår skrøpelighet er det vanligvis vår største bekymring hvordan vi skal kunne stå fast i nåden inntil enden, til den herligheten som skal bli åpenbart på oss. I teksten foran har Paulus sagt at i disse våre "svakheter" har vi først og fremst den trøsten at Ånden selv er med oss, "hjelper oss i våre svakheter, og går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Likeså at "han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er". Og at han da også både hører og bønnhører disse sukkene (v.26,27). I tillegg til denne herlige trøsten kommer han nå her med en stor og markert trøst. Han minner oss om at også alt det som skjer med oss, mens vi lever her på jord, skal virke sammen til det beste for oss. Likeså sikkert som at det er Gud som har kalt oss til frelse, så sørger han nå også for at det ikke skal være noe som skal kunne forhindre, men tvert imot alt bare virke sammen til at målet blir nådd. Dette er sammenhengen i denne delen av kapitlet, v.28-39.

Paulus begynner dette verset med: "Og vi vet..". Med dette ordvalget synes han å ville sette denne trøsten (om Guds omsorg) opp mot det han sa i v.26 - om hva vi ikke vet, nemlig: "hva vi skal be om slik vi burde". Som om han ville si at selv om vi slett ikke alltid vet å be om det vi trenger, så vet vi derimot at Gud alltid leder allting slik vi trenger det. Når vi i vår skrøpelighet ikke en gang kan be rett, så bør vi isteden være stille, og tro og hvile i Guds egen faderlige omsorg for oss. Han sørger for at det ikke skjer noe som kan skade hans utvalgte barn. For alle ting må virke sammen til det gode for dem. Og dette "vet vi". Dette ser vi ikke bare med øynene våre. Nei, denne trøsten må vi bare eie gjennom noe vi vet; - den levende troens visshet om Gud, hans makt, hans kjærlighet og trofasthet.

For vi skal ikke se, kjenne og mene dette etter vår egen fornuft og tanker. Fordi vi ennå, på tross av alle Åndens sukk i oss, tvert imot ser mye vondt fortsetter å herje i og med oss. Vårt eget forderv er der ennå. Ja, er bare mer og mer følbart. Djevelens og verdens ondskap og forførelser omgir oss fremdeles, like forferdelig som noen gang tidligere. Og alle slags lidelser, bekymringer og farer plager og forskrekker oss ennå. Dette gjør at vi verken ser at Gud hører våre bønner eller Åndens usigelige sukk.

Nei, her kreves det at vi vet noe. At vi holder fast på en bestemt hemmelighet i hjertet vårt: Dette at Gud sørger for oss, slik at alt det som bekymrer oss ikke skal skade eller skille oss fra nåden. Tvert imot skal det virke sammen til det gode for oss. Til større våkenhet, bønn, tro, tålmodighet, og lengt etter himmelen. Dette må vi vite.

Og hva er så grunnlaget for at dette vet vi? Jo, ikke bare Ordets vitnesbyrd, mange helliges eksempler og vår egen erfaring. Men spesielt de faste og urokkelige sannhetene som nå oppsummeres videre ut i kapitlet: Guds evige utvelgelse, Guds og Kristi kjærlighet og den fullkomne forsoningen, v.29-34. Men her gjelder ikke en død og kraftløs forstandsmessig overbevisning, men en levende tros visshet, som gir trøst og kraft i alle mulige prøvelser. Her er det en visshet som gjør at Paulus i fortsettelsen av kapitlet utfordrer alt som finnes i denne verden, og forsikrer om at han er viss på at ingen ting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet. Dette er den levende troens visshet. Vi kan se kristne som har stor åndelig forstand, bli så slått over ende i prøvelsene. Ser at de mister all trøst og fred. Men da vitner dette om mangler ved selve troen, det levende kjennskapet til Gud.

Det må altså være svært viktig å legge godt merke til hva det er vi får lære her om hva som er selve grunnlaget for vår tro og vår trøst. Som ikke hviler på noe hos oss, - men på Gud selv, hans allmakt, hans kjærlighet og trofasthet. Den som kjenner Gud, han vet noe som hjelper ham, og frelser ham i all nød. Og hva er det så vi vet? Jo, Paulus sier:

Men det som er helt sikkert, er at apostelen gjennom det hele har talt særdeles omfattende og bredt om alle Guds barns prøvelser og skrøpeligheter. Derfor er det all grunn til å vente at når han nå skal komme med et trøstens ord, så vil det sammenfatte alt som noen gang kan komme til å bekymre dem. Han har skildret de som tror med uttrykk som "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger". Og at de er arvinger til en herlighet som gjør at alle dette livets lidelser bare blir som ingenting. Videre har han nevnt mange grunnsannheter som gir dem visshet om den herligheten som venter dem. At hele skapningen lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart, deres egne sukk etter det samme, Åndens veldige hjelp osv. Er det noe av dette som skulle få oss til å vente at han nå, i en endelig oppsummering, skulle si at alt - men med enkelte unntak - ved Guds mektige og nådige ledelse skulle virke sammen til det beste? Er det for mye å tro dette om "Guds arvinger" og "Kristi medarvinger", som lever i Den Gode Hyrdes omsorg, og har den store ære at Den Hellige Ånd bor i hjertet deres? Bare dette mer overfladiske øyekastet på teksten foran, gir oss all grunn til å oppfatte ordene "alle ting" i deres fulle og vidtrekkende mening.

Men her er også to konkrete forhold som overbeviser oss om at hvis det skulle være slik at dette bare omfatter plagene/lidelsene, så må det da også omfatte det som er den største lidelsen for Guds barn: synden! For det første er synden en plage, en lidelse for disse "som elsker Gud". Ikke noe de gjør frivillig. Og det er bare når synden er blitt en lidelse, at den virker sammen til det gode for deg. For da blir den til tukt og ydmykelse, og driver til økt våkenhet og bønn, og til flittigere bruk av alle nådens midler. Hvis ikke synden har den virkningen på deg at den driver deg til nådestolen, og Ordet og bønnen blir mer og mer nødvendig for deg. Men at den tvert imot heller trekker deg bort fra alt slikt, og bedrar din sjel så du ikke lenger behøver Gud og disse nådemidlene -. Nei, da virker det slett ikke sammen til det beste - men blir en forferdelig skade - for deg. Men de som elsker Gud derimot, lider under synden. Ja, i syndene sine har de sin bitreste lidelse. Og da virker det virkelig sammen til det gode for dem.

Det andre forholdet som viser at Paulus også inkluderer synden i uttrykket "alle ting", ligger i den sammenheng det er mellom denne teksten og det som følger etterpå, i dette kapitlet. Vær klar over at det emnet Paulus tar opp her er trøsten til de som tror, i spørsmålet om å få bli i Guds kjærlighet inntil enden. Og det fortsetter han med helt til slutten av dette kapitlet. I dette v.28 og de to påfølgende versene holder han først fram for oss den største grunnsannheten for vår trøst i dette spørsmålet: Guds evige utvelgelse. Som en følge av dette fortsetter han i v.31 og 32: "Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn.." osv. I v.33 regner han så opp de ting vi bekymrer oss mest for, som kunne sette oss i tvil om vår nådestand. Dette fortsetter han med til det siste verset i kapitlet. Men det første og største av disse forholdene som bekymrer, er sikkert og visst synden. For i v.33 sier han: "Hvem vil komme med anklage..?", og i v.34: "Hvem er den som fordømmer?" Og med slike ordvalg må det jo nettopp være vår bekymring over synden, han sikter til. For uttrykkene "anklage" og "fordømme" er jo bare aktuelle overfor synd!

Deretter oppsummerer han flere ting som bekymrer oss; så som trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd. Ting vi nå er oppe i, eller noe som forestår. Dette "trengselsregisteret" viser jo tydelig nok hva apostelen legger i uttrykket "alle ting". Men det første han nevnte her (v.33) var altså anklage. Og det forekommer som nevnt bare i forbindelse med synd eller lovbrudd. Da må jo også synden være inkludert i den forsikringen han går ut med, om at ikke noen, eller noe som helst "kan da være imot oss, når Gud er for oss". Og ingenting "skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre". Det samme gjelder vår tekst, når det heter at "alle ting virker sammen til det gode" for dem som elsker Gud.

"alle ting virker sammen til det gode for dem.." -- virker sammen til vårt evige gode, til sjelens beste, til og med til dens forherligelse (v.30). Og dette, sier Paulus, gjelder "alle ting", uten unntak. Dette er jo en overmåte nådefull sannhet! Her uttaler altså apostelen at uansett hvor stort problem som ligger i de forskjellige situasjonene Guds barn møter i livet, så skal alt sammen bare virke sammen så de oppdras for himmelen. Men at alt dette altså må tjene Guds barn, det blir bare åpenbart hvis vi holder klart for oss at Gud er den som styrer og regjerer over alle ting. Den store og allmektige Gud er opphavet til alt som er skapt, og enehersker over alt sammen. Alt utvikler seg og foregår bare slik som han påbyr eller tillater. Enten det nå gjelder engler, gode eller onde mennesker, dyrene på marken, eller den livløse naturen. Alt regjeres fra hans hånd. Gud kan bruke alt det han har skapt til å skade eller plage sine fiender. Men på samme måte kan han også, når han møter oss i sin omsorg, befale alt han har skapt til å stå til tjeneste for oss. Gjennom profeten sier han: "På den dag vil jeg gjøre en pakt for dem med markens dyr og med himmelens fugler og med jordens kryp. Bue og sverd og krig vil jeg bryte sønder og utrydde av landet. Jeg vil la dem bo i trygghet".

Og når det gjelder menneskene, sies det: "Når Herren har behag i en manns ferd, da gjør han det slik at selv hans fiender holder fred med ham" (Ord 16:7). Selv ikke Satan kunne påføre Job mer vondt enn det Gud hadde bestemt for ham. Slik regjerer Gud over alle ting. Dette er den dypeste grunnen til at alle ting må virke sammen til det gode for Guds barn. Når Den Allmektige Gud er deres venn, finnes det ingen ting som tenkes kan, uten at det må samvirke til det gode for dem. Alle Guds egenskaper er vår garanti for dette. Hans allmakt gjør at han er i stand til å lede og regjere alt. Hans allvitenhet gjør at han vet så godt hva som er nyttig og skadelig for hver enkelt. Hans kjærlighet gjør at han ikke tillater noe som helst å skade dem som elsker ham, osv. Augustin sier: "Så god er Gud, at han ikke ville sende oss noe som helst vondt - hvis han ikke alltid var i stand til å framtvinge noe godt fra alt det som er vondt".

At lidelser og vanskeligheter spesielt er noe som samvirker til det gode for Guds barn, det er noe Skriften taler om over alt. David sier: "Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord", "Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter" (Sal 119:67,71). Og apostelen Paulus sier at "trengselen virker tålmodighet" (Rom 5:3), og "ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdighetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den". Gud "tukter oss til vårt beste, så vi kan få del i hans hellighet"  (Hebr. 12:11,10). Paulus var selv et eksempel på dette. Det ble gitt ham en torn i kjødet, for å døde fristelsen som arbeidet i ham til å bli hovmodig. Apostelen Peter taler om det samme. Han taler om at vi "om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser" (1Pet 1:6). Og til disse "mange forskjellige prøvelser" hører selvsagt også den kamp og de prøvelsene vi har på grunn av synden, vårt onde kjød og djevelens og verdens fristelser.

Å, hvor mye sukker ikke Guds barn, både dag og natt, under kampen og lidelsene, som ofte er så svære at de ikke kan tale om det til noen dødelig. I det sjuende kapitlet har apostelen gått grundig inn på hvordan han, på tross av at han "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske", "så en annen lov i lemmene sine, som lå i strid med loven som var i hans sinn, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans" (Rom 7:22-23). Her skildrer han alle de helliges bitre erfaring. Og dette gjør at Paulus, som ellers ikke klaget over sine lidelser, likevel når det gjelder denne erkjennelsen av nøden over synden, bryter ut i et skrik, et sukk: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?" Og selv om mange Guds barn ikke er like vár overfor synden som Paulus, bekjenner de likevel at de nok ville kunne holde ut ennå en tid på jorden, om det bare var for alle de andre lidelsene. Men på grunn av synden, som aldri vil la dem i fred, kunne de ofte ønske de ble løst fra dette tunge og jammerlige livet.

Men når synden altså er så stor en lidelse for Guds barn, da må den jo også kunne tjene til at vi tuktes. Til å døde det gamle menneskets sterkeste tilbøyeligheter; selvtilfredsstillelsen, stolthet, verdslighet og forfengelighet m.m. Til å drive oss til Gud med alvorlige rop om all nåde til hjelp. Og til en dypere erkjennelse av hva vi eier i Kristus og hans dyrebare forsoning. Ja, til stadig å trenge dypere inn i evangeliets hemmeligheter. Og at vi får mer og mer avsky for dette halve og syndige livet, og lengter etter det evige. Men hvis den plagsomme synden får virke dette, da må den også virke sammen med nådens midler, til det gode for oss.

Luther sier: "Ikke bare den plagen vi opplever, og som påføres oss av andre, men også det onde som vi selv gjør - må tjene til det gode for oss. Hvordan kan det skje? sier du. Jo, ved at et Guds barn, når det ser sitt fall, gjennom dette får nød for sin synd, og ydmykes. Og deretter drives til Gud med inntrengende og inderlige rop. Det samme skjer på grunn av vår onde natur, som ennå bor i kjødet vårt. Det virker at vi blir fortvilet over oss selv, dømmer oss selv, og sier med Paulus: "Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?" (Rom 7:24). Dermed vokser troen gjennom syndenes forlatelse og all skrøpeligheten som ennå finnes i kjødet vårt" (Iflg.W.1 S. 1, 994). En av våre eldre kirkefedre sier:

"Synden har vært mer nyttig for meg enn min rettferdighet. For min rettferdighet gjorde meg til en stolt, selvopptatt og ufordragelig kristen. Men synden min har gjort meg til en fattig og ydmyket nådetigger ved Jesu føtter".

Men når synden på denne måten virkelig samvirker til det gode, er ikke synden da rett og slett et gode? Slik kunne kanskje noen fristes til å tenke. Burde vi ikke da bare fortsette å synde, når det tross alt kommer noe godt ut av det? Da viser vi til de svarene apostelen allerede har gitt på slike ugudelige og hedenske tanker, i kap.3:6-8, og 6:1,2,15,16. I tillegg skal vi huske på at apostelen ikke har sagt at alt samvirker til det gode for alle mennesker. Som om det også skulle gjelde for dem som har fred, og trives i synden. Nei, når han uttaler dette at alle ting virker sammen til det gode, så fortsetter han med den uttrykkelige betingelsen: for dem som elsker Gud. Og de som elsker Gud, de spør ikke om de bare kan fortsette å synde, fortsette å handle mot sin Guds vilje og bryte hans bud. Nei, uansett hvor sterk begjæret etter å synde ennå måtte herje i dem, så vil disse begjæringene og synden forferde og plage dem, slik vi allerede har nevnt. Og det er jo akkurat slik synden blir en tukt for dem. Ja, den hardeste tukten de opplever. Det blir ikke noe som helst på denne jord som gjør at de sukker og lengter etter å bli fri fra dette dødens legeme, som nettopp synden.

Av og til hører vi denne verdens barn, lettsindige og selvsikre mennesker, sitere dette: "Alt skal jo virke sammen til det gode". Å, om de bare visste hvordan de bedrar seg selv i dette! Hvis bare de med dette mente at til sist skal alt virke sammen til Guds evige ære, så var det sant nok. For til og med den strenge fordømmelsen som rammer dem som ikke vil angre og vende om, skal ganske visst også være med og opphøye den evige Gud. Men like visst er det at alle ting langt fra skal tjene til det beste for dem selv. Nei, like sant som det apostelen sier her, at alle ting skal virke sammen til det gode for dem som elsker Gud, slik at også synden tjener til å oppdra dem - like sikkert er det at alle ting bare virker sammen til det verste for dem som ikke elsker Gud, men bare vil være i synden.

Vi har talende eksempler i Sauls og Davids liv, på hvordan alle ting virker motsatt på forskjellige personer. David falt i forferdelig synd. Men gjennom synden ble han drevet til en dypere sønderknuselse. Til en langt dypere erfaring av sitt naturlige forderv og sitt bedragerske hjerte. Og til å lovprise Guds rettferdighet langt mer enn tidligere. Mens derimot Sauls synder, og alt det Gud sendte i hans vei, bare gjorde at han ble mer og mer forherdet i sin ugudelighet. Og det endte med fortvilelse og selvmord. Samme forskjell på hva synden førte til, finner vi hos Peter og Judas. Mens Peter gråter bittert over sin synd, og får bli i Guds nåde, blir bare Judas mer forherdet, og ender som Saul; i selvmord. Vi har mange flere eksempler både i Skriften og vår daglige erfaring, som bekrefter Davids ord: "Herren verner alle som elsker ham, men alle de onde vil han ødelegge" (Sal 145:20).

Men selv Guds barn er altså alltid i fare for det gamle hjertets og djevelens bedrag. Gjennom langvarige fristelser kan det trøtte ut ånden. Og denne tanken kan også snike seg inn hos dem: "Når til og med synden tjener til det beste, da behøver jeg vel ikke være så redd for den". Men da er det nok nødvendig å holde klart for seg, det vi allerede har nevnt, at synden slett ikke tjener til noen nytte for oss, hvis vi begynner å unnskylde, eller holder med den. For da forherdes hjertet, og da tjener tvert imot synden til det verste for oss. Synden er i seg selv alltid det aller største ondet. Det er alltid farlig å tenke, tale eller gjøre noe som strider mot Guds alvorlige bud og forbud. Derfor må vi alltid se på all synd med forskrekkelse, på samme måte som den i seg selv er under evig straff. At synden likevel kan vendes til det gode, er bare Guds underbare verk, og kan på ingen måte unnskylde synden. Skulle vi, fordi Gud kan vende det onde til det gode, møte synden i lettsindighet, eller anse den for noe godt? Da ville det jo være akkurat som om vi sa det var godt at de ugudelige forfølger Guds barn, fordi forfølgelsen tjener til det gode for dem - ! Nei, synden vil alltid være noe ondt som vi aldri kan være redd nok for, aldri kan være nok på vakt overfor, så vi våker og ber. Og det er bare så lenge vi lever slik, at den vil tjene til det beste for oss.

"for dem som elsker Gud". Dette er altså betingelsen for det nåderike forholdet, at alt må virke sammen til vårt beste. Men da må det jo være veldig viktig for oss å undersøke om vi virkelig er blant dem som elsker Gud. Og når vi skal prøve oss selv i dette, er det om å gjøre at vi er redd for vårt eget falske hjerte og fiendens bedrag, - hvis Gud skal få vist oss sin sannhet i dette spørsmålet. Her hjelper det ikke at vi selv står og forsikrer at selvfølgelig elsker vi Gud. Det må bevises i kraften og sannheten. Hele verden vil gjerne det skal hete at de elsker Gud, samtidig som de går selvsikre og sorgløse sine egne veier, og tjener sine avguder. De spør ikke en gang etter hva som er Guds vilje. Men Skriften sier at "dette er Guds kjærlighet, at vi holder hans bud". I dette skal vi altså se beviset på hvordan det står til. Og det å "holde Guds bud" betyr da slett ikke at vi fullkomment kan oppfylle loven. For det apostelen mener med ordet "holde" betyr noe ganske annet, nemlig å "akte på", "konsentrere sin oppmerksomhet mot". Det å holde Guds bud, betyr da altså at Guds bud er blitt viktige, ja, hellige og kjære for vårt hjerte. Det er blitt den avgjørende veiviseren for hele vårt indre og ytre liv.

Lovet være Gud, for at det virkelig også finnes et slikt folk på denne jord. Et folk som først og sist "kommer hans bud i hu, så de gjør etter dem". Som "grunner på hans lov dag og natt", og lider slik hver gang de viker av fra Guds bud at det vitner om hvordan selve hjerteforholdet til de hellige budene er. Slik har de det, de som elsker Gud. Skriften vitner tydelig og klart om at det er umulig at noen kan elske Gud, uten at de først ved gjenfødelsen er blitt et nytt menneske. Det er umulig for det naturlige menneske. "Kjødets sinnelag (attrå) er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det" (v.7).

Det er først når er menneske kjenner sin fortapte tilstand, og får ta imot all Guds nåde og vennskap, - det er først da det begynner å elske Gud. Da får det et nytt hjerte som videre i livet er knyttet til Gud, slik at han blir redd for alt som vil dra ham vekk fra Gud.

Nå ser du hvordan vi ut fra dette verset som vi nå taler om, kan finne ut av om det er slik at vi elsker Gud og holder hans bud. Apostelen sier altså at "for dem som elsker Gud virker alt sammen til det gode". Men dette gjelder jo også om vi snur på det, og sier at de elsker virkelig Gud, de som alt virker sammen til det gode for, dvs. de som gjennom alle ting føres til Gud. For det er bare det som fører oss til Gud, som tjener til vårt beste. Da elsker du altså Gud på rett måte, hvis alt; både godt og vondt, det som er herlig og det som er bittert, fører deg til Gud, til Ordet, til bønnen, til alt som tilhører Gud og hans rike. Vi har allerede minnet om David. Han var "en mann etter Guds hjerte". Han kunne si i sannhet: "Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke! Herren er min klippe og min festning, min frelser" osv. Men legg da også merke til hvordan alt som møtte ham i livet førte ham til Gud! Kom han i nød, så skyndte han seg til Gud i sukk og bønn. Opplevde han glede, da vendte han seg til Gud med lovprisning og takksigelse. Se på et lite barn som elsker sin mor. Både sorg og glede får det til å vende seg i samme retning; Til sin elskede mor! Blir det skremt, så løper det til sin mor. Opplever det noe gledelig, så skal dette også straks fortelles til mor. Slik er det også med dem som elsker Gud rett. Alt fører dem til ham.

At sorg og lidelse, fristelse og det som skremmer oss, driver oss til Gud, det kan en nokså lett forstå og holde klart for seg. Men det som er et langt mer underlig tegn på et hjerte som tror, er forholdet til ting som for det naturlige menneske slett ikke fører tanken hen på Gud. Ting som i seg selv fengsler hjertet, så som lykke, rikdom, ære og medgang. Slike forhold driver også Guds barn til deres Far. Ikke bare for å takke ham. Nei, i frykt roper og ber de om hans nåde og beskyttelse. For det som i seg selv aller mest er egnet til å friste og bedra oss, det driver oss aller mest til å fly til Gud og hans nådemidler - hvis ånden er edru og våker - ! Og hva skulle vi så ha igjen, som ikke skulle føre oss til Gud, og dermed "virke sammen til det gode for oss"? Er det sorg eller ulykke som møter meg, da vekkes jeg fra tankeløshet, og flyr til Gud. Kommer det en uventet lykke, da løper jeg også til Gud. Dels med takk, men dels også i frykt og bønn om å bli bevart fra bedraget. Blir hjertet mitt støtt gjennom bespottelse, da flyr jeg til Gud som er min trøst. Men blir jeg æret og opphøyet (2Kor 6:8), da frykter jeg for mitt hjertes tilstand, og roper til Gud. Faller jeg i synd, da blir jeg redd og gråter som Peter. Men får jeg nåde til å gjøre noe godt, da blir jeg redd for hvordan mitt hjerte tar dette.

Hva skulle det være som ikke tjener til det gode for et slikt menneske? Her ser vi da en viss naturlig årsak til at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Men den grunnleggende årsaken er tross alt, som vi tidligere har sagt, at Gud er deres allmektige og trofaste Fader, som sørger for sine barn. Når vår ånd ikke er våken nok, så sender han oss mange slags prøvelser; en torn i kjødet, en Satans engel, en pinende fristelse, et ondt menneske, en bitter sorg, en uventet glede. Kort sagt: noe som vekker oss fra dvalen og fører oss tilbake til Gud. Den dypeste årsaken bak denne forunderlige nåden, at alt virker sammen til det gode for Guds barn, ligger altså i Gud selv og hans urokkelige mål og omsorg for å føre dem fram til evig liv hos ham. Og det er dette apostelen tenker på, når han fortsetter:

for dem som er kalt etter hans rådslutning. Dette er ennå en betegnelse, en skildring, av dem som "alt virker sammen til det gode" for. Og i dette ser vi hva som er den egentlige grunnen til dette nåderike forholdet. Alt virker sammen til det gode for dem som elsker Gud. Og disse er alltid noen som er kalt etter Guds evige, nådige rådslutning. Derfor er det da Gud må ha en spesiell omsorg for dem. Derfor vil han også alltid lede alle ting til det beste for dem, slik at de virkelig én gang skal innta det riket han har kalt dem til. For dette at de er kristne, og så langt hver enkelt har nådd i sin helliggjørelse, er sannelig ikke noe som har skjedd på tilfeldig vis! Først og fremst er de så visst ikke blitt det av seg selv. For det andre: Hvis Gud har kalt dem til omvendelse og tro, så har dette sikkert nok ikke skjedd fullstendig tilfeldig, eller uten noe mål og hensikt. Det må ganske sikkert ha vært hans hensikt å fullbyrde verket, og føre dem helt fram til sitt rikes herlighet (v.30). Men da skal han også selv sørge for at ingen makt eller vold skal kunne skille dem fra hans kjærlighet. Men at, tvert imot, alt skal virke sammen så det store målet nåes. Dette er den trøsten Paulus vil gi oss her. Slik hvem som vil, kan se det av sammenhengen (v.28-31, 38,39).

Slike skriftsteder viser at apostelen med uttrykket "hans rådslutning" ikke mener noen personlig utvelgelse. Men den generelle, allmenne, nådens rådslutning om at menneskene skulle frelses gjennom Kristus. Gud, den eneste som er virkelig vis, den rettferdige og barmhjertige, Skaperen av og Faderen for alt som heter far i himmel og på jord, forutså i sin evige allvitenhet hva som ville skje. Hans bilde; mennesket kunne blitt værende i denne tilstand gjennom den rettferdighet og lydighet det ble skapt med. Men Gud så hvordan de skulle falle ut av hans bilde, og styrte seg ut i evig død og fordømmelse. Derfor besluttet han, - før han lot denne betydningsfulle menneskehet tre fram fra sin skaperhånd - at han skulle selv sørge for deres frelse, ved å gi dem en mellommann, en stedfortreder som i sin person skulle være både Gud og menneske. Slik skulle menneskene gjenforenes med Gud.

Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke den minste bokstav eller en prikk kunne endres i loven. Og tilsvarende umulig var det for den falne menneskehet å oppfylle loven. De kunne ikke leve ut en rettferdighet og hellighet som de ikke lenger hadde. Nå måtte enten Guds hensikt med å skape menneskene, falle bort, - og hans livs sønn, hans bilde og barn gå evig fortapt. Eller Gud måtte selv tenke ut et råd til menneskenes frelse. Da forbarmet han seg over oss i sin egen frie viljes kjærlighet og rådslutning. Han bestemte og utvalgte sin egen, elskede Sønn, det evige og selvstendige Ordet, til vår frelse. Han som også i sin like store barmhjertighet og kjærlighet villig tok på seg å bli menneskenes bror og frelseshøvding. "Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne". "Såsom genom én överträdelse fördömelse kom över alla menniskor, så har ock genom én rättfärdighet rättferdiggörelse till liv kommit över alla människor".

Men det er utelukkende i Kristus vi er utvalgt. Derfor er det bare i ham vi kan behage Gud, og bli frelst. Derfor taler også Skriften over alt om det ene nødvendige; at vi blir forent med Kristus, blir ikledd ham. Om at det er en betingelse at vi har tatt imot (annammet) Kristus, og tror på ham. Men i Guds rådslutning hørte også dette med, at han her i livet skulle kalle oss til dette nåderiket sitt. Derfor bruker Paulus denne uttrykksformen her: "dem som er kalt etter hans rådslutning". I 2Tim 1:9, som vi allerede har nevnt, nevnes også kallet. Og der i betydningen av den fullbyrdelsen av den evige nådebeslutningen, som foregår her i livet; det ytre og åpenbare midlet til å ikles Kristus. "Kalt" bruker Paulus (her som i begynnelsen av brevet: kap.1:6,7) også om dem som ved troen har mottatt kallet, og fått del i evangeliets himmelske skatter. Men ordet "kalt" innebærer ikke uten videre at kallet også fører til dette salige resultatet at det blir tatt imot av menneskene. For i Mat 20:16 og 22:14 sier Herren selv uttrykkelig at "mange er kalt, men få er utvalgt". Av dette ser vi jo at ikke alle som er kalt, dermed også er utvalgt. Samtidig forstår vi også at det er en misforståelse når noen mener at ordene i v.30, om at "dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt", skulle bety at det bare er de utvalgte som blir kalt. Dette kommer vi snart nærmere inn på.

Men når "kalt" brukes her i vårt vers om dem som "elsker Gud", da gjelder det ganske visst de som også har tatt imot kallet, og dermed blitt rettferdiggjort og hellige. Og når apostelen bare sier de er "kalt", eller "som er kalt etter hans rådslutning", så retter han dermed blikket vårt utelukkende mot nåden hos ham som kaller (kap.9:11), og mot den trøsten som ligger i selve kallet. Trøsten i dette at "alle ting virker sammen til deres beste" grunner han altså helt og holdent på den evige makt og vilje til å frelse oss, som han har som har kalt oss. I dette ligger virkelig en stor trøst for engstelige sjeler: Dette at hvis Gud har kalt deg, så har du allerede i dette et bevis på at han vil frelse deg. For hvorfor skulle han ellers ha kalt deg til omvendelse og tro? Men Paulus visste godt at ikke alle som er kalt, også kommer igjennom og blir utvalgt. Likevel nevner han kallet som en trøst. Da skjønner vi at her taler apostelen utelukkende til de gudfryktige sjelene som er engstelige for at de skal falle ut av nåden. Gjennom hele dette kapitlet merker vi at det er disse han taler til. Og dette bør vi tenke nøye over, for å kunne oppfatte dette stedet rett.

De som ikke er opptatt med nåden, og om de kan falle ut av den, må ikke ta til seg trøsten som forkynnes her. For disse er det ingen hjelp i all Guds trofasthet og makt. Derfor har heller ikke Skriften noen som helst trøst for de sorgløse. Men når det derimot gjelder de som er bekymret over sine svakheter (v.26), men som elsker Gud så de er redd for å miste ham, for dem gjelder løftene på grunn av hans trofasthet som har kalt dem; at ingen ting i hele verden, verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, skal være i stand til å skille dem fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus. Tvert imot skal alle ting virke sammen til det gode for dem. Apostelen skriver altså her med sikte på disse som er redd for å falle ut av nåden. Hans ord angår dem og tjener dem så lenge de lever i denne innstillingen. Men da forstår vi også hvorfor han taler her om de utvalgte, om de Gud har forut kjent og forut bestemt til evig liv. Han taler ikke her om de som "tror til en tid, men i fristelsens stund faller de fra" (Luk 8:13). Han taler om de som alltid holder seg til Herren i gudsfrykt og tro, og frykter for at de skal falle ut av nåden. Og fordi Han som vet alt også må ha forutsett hvem disse er, så har han også "forutbestemt" dem til å bli arvinger i hans rike. Og de som har det slik, de skal Gud alltid føre helt fram til herligheten. Dette taler så apostelen videre om:  

Til toppen

29 : For dem som han kjente på forhånd, dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.                                   

"kjente på forhånd". Her har vi den formuleringen som gjør at denne teksten ikke gir noe som helst grunnlag for den oppfatningen at Gud, uten hensyn til hvordan menneskene tok imot kallet, på forhånd selv skulle ha bestemt hvem som skulle bli frelst eller ikke. En slik oppfatning stemmer jo heller ikke godt med at Gud sender ut sitt generelle kall til menneskene, og stiller dem til ansvar om de forkaster kallet. Måtte Gud bevare oss mot å gå med slike tanker om Gud! Nei, sier apostelen, "dem som han kjente på forhånd, dem har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde". Johannes sier: "Jesus visste fra begynnelsen hvem det var som ikke trodde" - og dermed også hvem som derimot kom til troen. Disse har han da også allerede sett fullkomment frelst i himmelen, og derfor allerede skrevet dem inn i sin bok som sine, elsket dem og bestemt dem for sin evige frelse. Dette er det Paulus vil  tale til oss.

Uttrykket "kjente på forhånd", eller visste på forhånd, kan her aldri bety det samme som utsett, utkåret eller forutbestemt. Ordet "proginoskein" kan ikke bety noe annet enn vite/kjenne på forhånd. Dessuten sier det seg selv at Paulus i denne sammenhengen ikke kunne bruke to forskjellige ord i én og samme mening. Da skulle i tilfelle betydningen være: "Dem han har forutbestemt, dem har han også forutbestemt". I hele den kjeden av Guds nådehandlinger som forekommer her i v.29-30, ser vi ikke noen slik sammenblanding av meninger. Hvert ledd i kjeden har sin spesielle betydning, altså "forut bestemt", "kalt", "rettferdiggjort" og "herliggjort". Og så skulle apostelen her plutselig ha to forskjellige ord som skulle ha samme betydning? Noe slikt er ikke mulig! Uttrykket "kjente på forhånd" betyr altså, som vi allerede har påpekt, bare at Gud i sin evige allvitenhet på forhånd visste hvem som kom til å ta imot (annamme) nåden, og følge den. Disse har han derfor også allerede "forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde".

Om så vår svake og forblindede fornuft ikke kan fatte forholdet mellom Guds forutviten og Guds arbeide med å frelse oss, som også gjelder andre hemmeligheter i Guds vesen, må vi likevel bare bøye oss for det guddommelige ordet. Ikke bare for dette uttrykket "kjente på forhånd", men for hele den guddommelige åpenbaringen, som over alt lærer oss at Gud, overensstemmende med sin lov og rettvishet, skal holde mennesket selv ansvarlig for om de ikke blir frelst. Men hvordan skulle en hellig Gud, som ikke morer seg eller leker, kunne gi mennesket selv skylden, hvis han selv  hadde avgjort på forhånd hvem som skulle bli frelst - uten å ta noe som helst hensyn til hvordan menneskene forholdt seg til det - ?

Slike feilaktige tanker kan enkelte få, bare fordi vi ikke er i stand til å fatte grensene mellom menneskets ånd og Guds Ånds virksomhet i sjelen. La oss bare tenke grundig over Kristi egne ord om at: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham". Og: "Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting". Men han sier aldri. "Selv med meg kan dere intet gjøre", "selv når Faderen drar, kan ingen komme til meg" osv. Nei, han sier uttrykkelig at akkurat da, når de ble innbudt til gjestebud, da oppstod den store forskjellen. Noen tok imot innbydelsen, mens andre bare avviste den. Og det var akkurat da, når de bare avviste innbydelsen/kallet, at dommen falt: "De skal ikke få ta del i festmåltidet mitt". Og når Kristus gråter over Jerusalem sier han: "Hvor ofte ville jeg ikke samle sammen dine barn osv., men dere ville ikke". Dette sier altså Herren: Jeg ville, men dere ville ikke! Han sier ikke at han ikke har villet - med tanke på alle. Som vi allerede har sagt: Selv om vi ikke forstår alt i disse hemmelighetene, må vi likevel bøye oss for de åpenbare, klare ordene, og la disse avgjøre over det som er mindre klart (Rom 12:6).

Men selv om vi holder klart for oss at utvelgelsen grunner seg på Guds forutviten, og ikke på en helt vilkårlig utvelgelse, så kan en likevel gjøre seg selv ulykkelig gjennom et feilaktig bruk av denne læren. Det er en vekkende og dypsindig tanke at Gud allerede har sett og vet om jeg skal tilbringe evigheten i himmelen eller i evig pine. Men selv denne sannheten kan misbrukes, så den kan skade sjelene. Den kjødelige lettsindigheten sier : "Hvis Gud allerede har sett at jeg blir frelst, så må jeg jo bli det!" Og slik slår han Guds formaning til omvendelse fra seg. Men en anfektet sjel kan fordype seg så sterkt i Guds hemmelige forutviten, at han hindres i å lytte til Guds åpenbare tale. Slik kan den uhyggelige sjelefienden forvirre sinnene våre. Den som ikke bevisst vil gå til grunne, må derfor ta seg i vare i tide.

Å fordype seg i hva Gud på forhånd vet om alle mennesker, som er en hemmelighet for oss mennesker, likner på en som sover, og gjør en veldig innsats i søvne. Han oppnår ikke mer med dette enn å bli utmattet. I et så alvorlig spørsmål som sjelens frelse, må vi ikke lettsindig begynne å tenke i baner som passer oss. Men alvorlig høre og ta imot det Gud har talt til oss.

Pass derfor på at du følger den rekkefølgen dette brevet lærer oss: Først lærer å kjenne vår fortapte tilstand under synden. Deretter hørsammar (hører og tar til oss) ordet om hvordan vi ble frelst gjennom Kristus. Og så begynner å tro på ham. Det er dette de sju første kapitlene lærer oss.

Selv om du senere opplever striden med kjødet, lidelsene og anfektelsen, og gjennom dette blir kraftig tuktet og nedbrutt, så du bare kjenner på svakhet og tvil, skal du nok da finne en stor trøst i Guds evige utvelgelse. Dette vi taler om her og i de to neste kapitlene; trøsten i at hvor forferdelige stormene enn er, som kommer over oss, hvor elendige og svake vi enn opplever vi er, hvor elendig og tilintetgjort vår kristendom enn må synes å være, - så står det urokkelig fast at vår store Gud, uansett alt dette, har besluttet å føre alle som holder seg til Sønnen, lykkelig gjennom. For det er i ham vi er utvalgt. "Den som har Sønnen, har livet". Og disse har han kjent på forhånd, har elsket og "forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre". Men når vi i neste vers kommer til ordene: "dem har han også herliggjort", vil vi komme nærmere inn på hva de siste ordene i dette verset taler til oss. Nå er Paulus opptatt med å skildre nådens orden, og forsetter slik:

Til toppen 

30 : Og dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt, og dem har han også rettferdiggjort. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort.

Her forsikrer apostelen oss nå om at det mennesket som Gud på forhånd har kjent, og som derfor er blitt forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, - det mennesket kan aldri bli forbigått, eller glemt, slik at det ikke får noe kall. Det mennesket kommer alltid til å få all den nåde som er nødvendig til å bli frelst. Han kan ikke dø før han har mottatt denne nåden. Og kan aldri bli fratatt denne nåden som til sist skal frelse og herliggjøre ham i himmelen. Uansett hvilke hindringer som måtte møte ham i dette livet.

Men vi har tidligere vist at det også er mange som blir kalt, men ikke er utvalgt (Mat 20:16, 22:14). Derfor kan det ikke være det Paulus vil si her, at det er bare de utvalgte som blir kalt. Det er bare dette vi nå har sagt, han vil ha fram: at den sjelen Gud på forhånd har bestemt skal få evig liv, han skal Gud også sørge for blir kalt. Og den sjelen skal ikke bare møte et utvortes kall, gjennom evangeliet og andre nådefulle ting. Han skal også i sitt indre få oppleve Åndens sterke arbeid. Hvorfor Gud så også kaller noen som ikke kommer til å ta imot frelsen, det vet nok bare han best. Men det er uten tvil étt av hans vise råd, at på samme måte som Farao og Judas, slik skal også disse bli en advarsel for andre. Han beviser sin forferdelige straff etter sitt rettferdige krav, på disse "vredens kar" som gjennom sin motstand er "gjort fullt ferdig til ødeleggelse" (Rom 9:22). Å, måtte hver eneste én tenke vel over dette! Du hører ikke bare Guds nådefulle ord kalle deg til omvendelse, men kjenner det arbeider også på hjertet ditt. Det taler til deg, overbeviser deg om din synd og uverdighet. Men også om Guds kjærlige vilje til å forlate deg alle dine synder og ta deg inn til seg som sitt barn. Ja, du overbevises om at du har en Far i himmelen som tenker på deg, selv om du både lenge og iherdig har holdt deg borte fra ham.

Og det er bare to muligheter for hvordan utgangen blir i det du her opplever. Enten står du der overfor Guds stemme som kaller, griper om den hånden han rekker ut mot deg, og ber om få all den nåden som nå tilbys deg. Da blir du et Guds barn for tid og evighet. Eller du vender deg bort fra stemmen som kaller på deg, forkaster og glemmer Guds ord, kaster deg på nytt ut i synden og verden, og blir forherdet. Etter hvert vil det ikke være noe som helst som kan bevege deg. Og til sist vil du "dø i dine synder". Nå er du for evig under Guds vrede. Over disse viser han sin makt og rettferdighetens straff. Salige er de som får nåde til å ta imot kallet!

Det er bare slike som er "kalt" Paulus taler om her. Disse som på forhånd er kjent og forutbestemt til evig liv. Og derfor sier han like bestemt: dem har han også rettferdiggjort. Straks den sjelen som er kalt kommer til Jesus for å søke sin frelse og rettferdighet bare i ham, blir han med én gang frigjort fra alle sine synder. Hvor mange og store de så måtte være. Men ikke bare det! Han blir også samtidig ikledd en fullkommen rettferdighet; nemlig Kristi egen lidelse og død for oss. Nå tilregnes denne fattige sjelen alt dette, som om hans selv skulle ha gjort alt det Kristus har gjort. Men dette har Paulus talt så inngående om i det tredje, fjerde og femte kapitlet, at hvem som vil kan finne all den trøst de behøver der. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort. Ingen kan være i tvil om at det er den himmelske herligheten det siktes til her. Det vitner både selve ordet, men også sammenhengen om (konf. v.17,18).

Men da kan det virke underlig når han sier her at han har "herliggjort dem", - som om det allerede hadde skjedd. Men dette er bare den måten det bibelske språket taler på, når den gir uttrykk for at saken er like så sikker som om dette allerede hadde skjedd. Derfor bruker Paulus her hele veien ord som "har han kalt" og "har rettferdiggjort", som om det alt har skjedd. Hensikten er bare at her vil han vise den orden og den sammenheng vi finner i Guds nådeverk, og hvor sikker vi kan være på dette. Han ønsker å si oss at i den grad det avhenger av Gud, så skal han alltid fullføre sin gjerning, fra det ene ledd til det andre, i sitt arbeid med å føre oss fram til herligheten.

Men nå går vi tilbake til avslutningen på v.29. Hva skal vi så si om graden av den herlighet som de utvalgte skal ikles. Her sier Paulus at de er "forutbestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre"? Dette er det samme som Johannes sier i sitt første brev, kap.3:2: "Når Kristus blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er". Det samme ser vi Paulus taler om i 1Kor 15:49: "Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av Den himmelske". Under v.17 har vi gått nærmere inn på dette herlige i at vi skal bli lik Guds enbårne Sønn, med henvisning nettopp til dette ordet fra 1Joh 3:2. Men her kommer altså Paulus med en tilføyelse som er så underbar og herlig at vi virkelig må gå dypere inn på den. Han sier:

for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Var det noe enda dypere siktemål Gud hadde med disse vi nå taler om? Ja, her forkynner apostelen selve endemålet Gud hadde med at han forut bestemte de han på forhånd kjente, til å bli likedannet med hans Sønns bilde? Her hører vi Paulus sier: Det er ikke dette at vi skal forherliges, men først og fremst for å forherlige sin Sønn, at Gud har bestemt denne herligheten for oss. Den førstefødte Sønnen skulle i evighet ha "mange brødre", så han kunne opphøyes mellom dem som den førstefødte. Derfor måtte de bli likedannet med ham. Skriften forkynner oss at Gud i sin evige pakt med Sønnen om menneskenes frelse, lovet ham svært mye som lønn. Gud skulle "gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte". "Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes" (Jes 53:11-12). Johannes så "en stor skare som ingen kunne telle" omkring tronen. Og disse skal være hans "brødre".

Det er dette teksten vår egentlig fokuserer på: "Han skal  være den førstefødte blant mange brødre". Så høy og rik er altså den egentlige hensikten med at vi skal være Guds barn (v.17). Vi er ikke bare - og først og fremst - skapt til barn. Men Guds Sønn er også kommet og er blitt vår bror, slik Hebr. 2:11 uttrykker det: "For både han som helliggjør og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre". Og "for at han skal ha overhøyhet (være den fremste) i alle ting" (Kol 1:18), sies det her også at han skal være den førstefødte blant brødrene. I Israel var den førstefødte på alle måter "den fremste" blant sine brødre. Han var den mest fremtredende, deres prest, deres leder. Slik er også Kristus alt dette blant sine frelste brødre. Både i kraft av sin natur, sitt embete og sin herlighet, er han opphøyet over alle. Og gjennom ham er vi - det han er i seg selv.

I seg selv er han virkelig den førstefødte. For han er Faderens enbårne Sønn, og i seg selv sann Gud. Mens derimot hans brødre er blitt barn gjennom nådens ord og gjenfødelse. Han ble født i menneskelig natur, men levde uten synd, og i seg selv Guds elskede. Mens hans brødre er født i synd, men nå Guds elskede barn bare gjennom ham. Han hadde Ånden i fullt mål, mens brødrene mottar av hans fylde etter det mål han i sin nåde gir hver enkelt. Etter sitt embete er han deres konge, deres hode, deres herre, deres prest og profet. Kort sagt: Deres Frelser. Alle er de hans underordnede, hans disipler, hans etterfølgere. Etter sin herlighet er han også mellommannen, for "Gud har opphøyet ham og gitt ham navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden" (Fil 2:9-10). "Han er hodet for legemet, menigheten, han som er begynnelsen, den førstefødte av de døde, for at han skal ha overhøyhet i alle ting".

Til toppen