Vers 11  12 og 13  14  15  16  17  18

11 : Men hvis hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, skal han som oppreiste Kristus fra de døde, også gi liv til de dødelige legemene deres ved sin Ånd som bor i dere.

Den vesentligste hensikten med dette verset, er å minne de som har Guds Ånd om at i ham har de den sikreste garanti og visshet om at Herren skal vekke opp deres dødelige legemer, til evig liv. Dette verset har altså samme budskap som når apostelen andre steder uttrykkelig kaller Ånden "pantet på vår arv" (Ef 1:14). I 2Kor 5:4-5 taler han også om hvordan vi lengter etter at "det dødelige kan bli oppslukt av livet". Og så føyer han til at Gud "har gitt oss Ånden som pant". I det første kapitlet i samme brev, v.21-22, sier han også at Gud har "salvet oss... og "har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter". Vi legger merke til at nå sier ikke Paulus bare "Guds Ånd", eller "Kristi Ånd". Nei, nå sier han: hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde. Og det er jo en uttrykksform som er mer enn en kan vente av et menneske -. Men så er det jo nettopp inngitt ham av Gud. For med denne uttrykksformen vil han først minne om at hvis vi har hans Ånd som viste seg å være den som vekket opp fra døde, så burde vi også kunne vente oss noe tilsvarende. Ja, han minner om den likhet og samfunn med Kristus som vi må ha innfor Faderen, hvis vi også har hans Ånd.

For det andre minner han samtidig om at Kristi oppstandelse fra de døde er selve grunnen til at vi har evig liv. Så vil kanskje noen bemerke at selv legemene til de som ikke har Guds Ånd, skal stå opp på den siste dagen, men da "til skam og evig avsky" (Dan 12:2). Og at dermed spørsmålet om Guds Ånd bor i oss ikke er noen betingelse for at legemet skal oppstå. Men da bør vi huske at Paulus' siktemål her er det vi nettopp sa; at de som har Ånden, og som behøver denne trøsten, skulle minnes om denne ekstra garantien for at legemene deres skal stå opp. At den ligger i at de allerede her i livet har Guds Ånd, at deres legemer allerede er Guds tempel. Paulus motsier ikke at alle mennesker, også de kjødelige, skal stilles fram med sine legemer for domstolen. Men det han er opptatt med, er å forsikre de som tror om at gjennom Kristus er de fullkommen fri fra all syndens forbannelse. Og dermed også fri fra dødens makt. Dette har de nå en spesiell "pant" og sikkerhet på, ved at Gud alt nå har gitt dem sin Ånd. Og ved den er de blitt "helliget i hele sin ånd, sjel og legeme" (1Tess 5:23).

Han skal også gi liv til de dødelige legemene deres. Disse orden viser at nettopp våre egne legemer, akkurat de legemene som legges i jorden, skal ved Guds allmakt gjenoppstå til livet. Men de vil være så forandret og forherliget, at de i dette forholdet ikke vil være de samme som før (1Kor 15:36,38). Dette var allerede åpenbart for Job, da han sa: "Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud" (Job 19:26). Og profeten Jesaja sier: "Dine døde skal bli levende. Mine lik skal oppstå. Våkn opp og juble, dere som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir døde tilbake til livet" (Jes 26:19). Hver eneste sjel skal på den siste dag gjenforenes med sitt eget legeme, det som han her i livet har brukt til godt eller ondt, tjent Gud eller tjent djevelen. Her i livet har legemet vært sjelens organ eller verktøy. Da må det også delta i den salighet, eller de pinsler, som følger i det neste livet. Alt ettersom menneskene har levd i mørkets rike og tjent synden, eller i Kristi rike, og da bare gjort det gode for hans skyld (Mat 25:35-40).

Men som vi allerede har sagt, så vil legemene være så forvandlet, for at de skal passe inn i det evighetsliv de går til. Det forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og de som var forent med Kristus og hans Ånd, skal nå bli lik Kristi herlighets legeme. Liksom de her i livet har båret den første Adams bilde, som var av jorden, jordisk, - slik skal de i oppstandelsen bære den andre Adams bilde, som er himmelsk (1Kor 15). I Fil 3:21 leser vi om Kristus: "Han skal forvandle vårt forgjengelighetslegeme, så det blir likedannet med hans herlighetslegeme. Det skal han gjøre ved den kraft som gjør ham i stand til å underordne alle ting under seg selv". Da Kristus ble forklaret på berget, "skinte hans ansikt som solen, og hans klær ble hvite som lyset". Slik skal også, ifølge Kristi egne ord, "de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike" (Mat 13:43). Herre, vår Gud: Gi oss mer tro! Oppstandelsens hemmelighet og herlighet er så uendelig mye større enn noe menneskes fornuft kan fatte. Så den som vil forsøke å fatte dette med sin forstand, blir bare stående i den mørkeste natt av vantro og tvil. Her kreves det at vi "vet hvem vi er kommet til tro på". Vet at han er både allmektig og sannferdig. Videre kjenner vi til hvordan alt vil skje i oppstandelsen. Men her er det nok nødvendig at vi mer enn én gang må be til Gud om troens gave.

ved sin Ånd som bor i dere. For å legge ennå mer tyngde i dette, gjentar apostelen her grunnlaget for den vissheten de kan ha om en herlig oppstandelse: Dette at Guds Ånd allerede bor i dem. Det han vi si, er: Tenk, Gud har allerede gitt dere sin Ånd. Allerede her på jord er legemet deres et Guds tempel, og i dette har han bodd og virket. Han har helliget og renset det. Alt dette vitner da virkelig om at han arbeider mot å gjøre noe herlig ut av dem. Hvis en trodde legemene våre skulle bli liggende igjen som ruiner og bli til intet, så ville jo en slik holdning være en majestetsfornærmelse overfor Den Hellige Ånd og hans ære. Måtte vi alle tenke over dette! Selvsagt er det godt, hvis du tror på sjelens udødelighet. Men det er så menn ikke likegyldig om det er slik at du tror alt Guds ord, - eller om du bare beholder, og tror på, det du anser akseptabelt, - men tviler på det øvrige. For i så fall har du allerede veket av fra troens vei. Du er ikke lenger en som tror; tror bare på Herrens ord. Du tenker isteden bare akkurat det din stakkars fornuft dikterer deg. Men nå er det altså ikke utelukkende sjelene, men ganske konkret legemene som Herren selv så ofte talte slike overbevisende ord om: "Og jeg skal oppreise ham på den siste dag" (Se f.eks. Joh 6:39,40,44). 

Kan du ikke nå forstå hvordan disse legemene skal kunne stå opp, selv om de er brent eller fullstendig oppløst etter mange år? Eller hvordan "havet skal gi tilbake sine døde". Tenk da etter om du forstår hvordan Gud en gang skapte alle ting av intet, eller hvem som gav ham det han trengte til å skape alt. Svar Gud på de spørsmålene han stilte Job: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?" (Job 38). Bøy deg for den Høye, den opphøyde, og bekjenn at du forstår ikke noe av alt dette, og at han er den allmektige som gjør under! Be om en stråle av hans lys! Se deretter på alt det han har gjort for oss da han sendte sin Sønn, sitt ord, sine sakrament, sin Ånd. Tenk så etter om ikke alt dette vitner om at han har planer om å gjøre oss herlige både til legeme og sjel. Da skal nok også din bekjennelse bli at han "som i kraft av en evig pakts blod førte vår Herre Jesus Kristus, sauenes store hyrde, opp fra de døde", også skal føre sitt folks legemer opp fra de døde, for sin Ånds skyld, som bor i dem. Høylovet være hans navn i all evighet!

Til toppen

12 og 13 : Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet. For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve.

Derfor er vi ikke skyldige. Dette er avslutningen på det som er sagt foran. I dette kapitlet har apostelen hittil talt om det som er størst ved det å være forent med Kristus: At vi er fri fra all fordømmelse, at Den Hellige Ånd bor i oss, og en herlig oppstandelse til evig liv. På et slikt grunnlag, vil apostelen nå si, er vi sannelig også skyldige til ikke lenger å leve etter kjødet, men nå helt stille vårt liv til Åndens tjeneste. Det er jo nettopp disse store nådens gaver; fri fra all fordømmelse, at Ånden bor i oss, og håpet om en salig oppstandelse, som er det sterkeste grunnlaget som driver oss til å vandre i Ånden i hellig aktsomhet. Det er dette Paulus tenker på her. Og uten tvil sikter han spesielt til det som er sagt om Ånden like foran. Det kan vi vite når vi ser på liknende tekster, som f.eks. Ef 4:30, der han sier: "Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, ham som dere ble beseglet med til forløsningens dag". Og Gal 5:25: "Hvis vi lever i Ånden, så la oss også vandre i Ånden!"

Men midt i denne skildringen, så rik på trøst om hvor store ting Guds barn eier ved troen, kommer så disse forskrekkelige ordene: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". Det kan fortelle mange noe underlig. Her taler han jo til de som er omvendt, til kristne. Det viser jo versene foran. Hvordan skal vi da oppfatte det når han nå sier: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø"? Jo, apostelen visste meget godt, noe han også tidlig opplevde, at i en flokk kristne vil det alltid også blandes inn falske kristne, som har en ytre form for gudfryktighet, men fornekter dens rette kraft. Og overfor disse var det nødvendig med et alvorlig domsord. Dernest visste Paulus at også de sanne kristne alltid er utsatt for den faren at de på nytt kan bli bedratt av fienden, bli slappe og søvnige, slik at de lett ennå en gang kan fanges i fiendens garn, i kjødets og verdens lyster. Disse trengte også et advarende ord.

Djevelen lar oss jo aldri få leve i fred med sannheten. Så snart Gud har åpenbart sitt evangelium for oss, når vi hører en klar forkynnelse om at vi blir rettferdiggjort ufortjent, bare av nåde, uten gjerninger, så snur den farligste fienden snart opp ned på det hele. Han vekker slike tanker i oss som at da er det ikke så viktig at vi anstrenger oss med gode gjerninger og dette å drepe kjødet. Vi behøver ikke nekte oss alt mulig, eller gå inn på noe som kjødet setter seg fullstendig imot. For vi er jo alle syndere. Her jo ingen som er rettferdige, alt må jo likevel være bare av nåde. Paulus reagerer overfor en så fordreid og farlig oppfatning av det dyrebare evangeliet. Samtidig vil han støtte og hjelpe Guds barns villige ånd, når han nå på nytt tar opp det forholdet han talte sterkere og mer utførlig om i det sjette kapitlet. Han sier:

Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet, men tvert imot overfor Ånden, så vi skulle leve etter Ånden*. "Vi er ikke skyldige", sier Paulus. Dermed synes han å sikte til samme forhold som han omtaler i det sjette kapitlet, der han bruker bildet om tjenere som flytter fra én arbeidsgiver, til tjeneste hos en annen. Da, sier han der, er de ikke lenger pliktige til å tjene den forrige, men skylder nå å tjene sin nye herre (kap 6:16-20). På samme måte som han der sier: "Da dere var tjenere under synden, var dere fri for rettferdigheten" (v.20), så vil han altså her ha sagt: Når dere nå har Guds og Kristi Ånd og tilhører ham (v.9-10), så er dere fri for kjødets tjeneste. Da skylder dere ikke lenger kjødet noen lydighet, men skylder nå tvert imot å lyde og følge Ånden.

* Denne tilføyelsen vi har gjort, ligger så klart antydet i apostelens ord, at han ikke anså det nødvendig å uttrykke det i klartekst. Isteden sier han det jo med ennå sterkere ord i v.13.

"Dere har fått et nytt kall, ny tjeneste og et nytt sinn, nå som dere er blitt kristne. Når nå Guds Ånd bor i dere, så krever det at dere skal leve slik som Ånden lærer dere. Og det er slett ikke opp til deres frie vilje, om dere vil gjøre dette, eller la det være. Nei, hvis dere vil rose dere av at dere eier nåden og Ånden, så må også deres bekjennelse være klar: At dere skylder å leve, ikke etter kjødet, som bare vil fortsette å synde, men etter Ånden, som viser dere at så snart dere er blitt Guds barn, så må dere straks vende dere fra synden til et nytt liv i rettferdighet. Og så ikke derfra igjen og til synden" (M. Luther). Det er dette Paulus mener, når han sier: "Derfor er vi ikke skyldige..." osv. Å, måtte alle kristne tidsnok bli klar over at i Kristi rike hersker en bestemt lov. Der gjelder dette at straks vi har fått del i den store nåden, er vi fri fra all fordømmelse, og har Den Hellige Ånd. Og da skal vi omgående si farvel til det gamle livet i synd og forfengelighet, og isteden begynne et nytt liv, ledet av Ånden. For hør nå hva følgene blir, hvis dette ikke skjer. Apostelen sier:

For hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø. Kort og rett på sak avsier han her dommen over alle dem som lever etter kjødet. Her er det spesielt disse som skjuler seg under evangeliets frihet mens de fortsetter å følge kjødets lyster (Gal 5:13), han vil vekke så de stopper opp. Han taler jo her til en stor flokk kristne. Han vil, om mulig, vekke dem fra den villfarelsen at mens de kanskje roser seg av å ha livet og nåden, kan komme til å ende i den evige døden. Han vil si som så: det rimer på ingen måte at dere som nå er frelst fra synden og døden, og har fått del i Kristi nåde, skulle fortsette i deres tidligere kjødelige levesett. For hvis dere gjør det, må dere ikke tro at dere fremdeles kan beholde livet og til sist bli frelst. Nei, da vil dere ende i den evige døden. Kristi store verk skal så visst ikke bli tilregnet dem som vil fortsette i sine synder. Nei, Kristi død er bare for dem som så gjerne vil være fri fra syndene sine, men ser at de ikke kan fri seg fra dem selv.

Men det kreves nok at vi mer konkret har fattet hva det vil si å "leve etter kjødet". Hjertet vårt vil nok vanligvis tyde det forholdet ut fra sin egen tilstand. Hyklerske sjeler vil nok ha det til at dette gjelder bare et grovt liv i åpenbare synder. Mens derimot alvorlige og engstelige sjeler frykter at det å leve etter kjødet også taler om hver eneste svakhetssynd i oss. I tillegg har nok også forkynnelsen over disse ordene ofte vært svevende og uforsiktig. Og det er spesielt farlig når forholdet virkelig går på liv eller død, slik som tilfellet er her.

Men hva menes det da her med å "leve etter kjødet"? I det vi har talt om ovenfor har vi ofte sett hva som ligger i uttrykket "kjødet"; at "kjødet" ikke står for noen konkret synd eller lyst, men hele vår fordervede natur, slik vi fikk den fra vår far og mor ved fødselen. Kristus sier det slik: "Det som er født av kjødet, er kjød". Men så er det noen som sier: Å leve etter kjødet er å gi kjødet frihet. Altså å gjøre det kjødet har lyst til. Men dette er jo så uklart uttrykt, at det veldig lett kan misforståes. Det finnes vel knapt noen ugudelig som ikke i noe tilfelle kjemper mot kjødet sitt. Og da ville jo en slik tenke at: jeg gir jo ikke kjødet all mulig frihet, så derfor må vel jeg være en som ikke "lever etter kjødet". På den andre side finnes det heller ikke noe Guds barn som ikke i anger må bekjenne at han har syndet, både i ord og i gjerninger. Og en slik bekjennelse er jo bare et resultatet av at også deres kjød har fått en viss frihet. Derfor kreves det altså her en mer konkret holdning til dette forholdet. De som i kristelig forstand har tolket dette mer grundig, har ofte sagt det slik: Her vil Paulus si at hvis de kristne blir likeglade og gir etter for kjødet, så vil det føre til åndelig død, fordi synden enten virker søvn og forherdelse, eller vantro og fortvilelse. Dette er sikkert nok en kristelig tolkning, men den følgende er uten tvil ennå riktigere.

Apostelens ord er nemlig langt mer konkrete en nevnte tolking. Å bli likeglade, og gi etter for kjødet, er selvsagt fryktelig farlig. Men dette er fremdeles ikke å "leve etter kjødet". Og ordene: "da skal dere dø" sier etter apostelens talemåte noe mer enn dette at da kunne vi dø åndelig. Når vi ser på andre steder hvor Paulus anvender samme advarende talemåte til de kristne, finner vi at det er selve dødsdommen han egentlig forkynner dem. Det er den evige døden, som syndens lønn, han taler om. Se Gal 5:19-21, 1Kor 6:9-10, Kol 3:5-6 m.fl. Det er akkurat dette, apostelens måte å tale på, som gir oss den beste forklaringen på hva det er han mener. Men det kommer vi snart nærmere inn på. I uttrykket "leve etter kjødet" legger vi merke til ordet "leve". Det taler om at her er det ikke bare tale om de som tilfeldig faller og synder. Det tales om å føre et liv som er i pakt med kjødet, dvs.. den falne naturen vår.

Å "leve etter kjødet" er derfor kort og godt at vi både i vårt ytre og indre liv bare følger den falne naturen. Det er først og fremst, som Luther sier, "å leve i selvsikkerhet, vantro, avguderi, i forakt for Guds ord, formastelighet" osv. Og i tillegg at en i ord og gjerning følger sine lyster og begjær. Det er dette som er å "leve etter kjødet". Vi må holde klart for oss det vi nevnte ovenfor, at Paulus visste at i flokkene av kristne vil det alltid være både sanne og falske, og at han her på nytt har villet minne om et avgjørende kjennetegn, så kanskje noen av de falske kristne kunne vekkes. Dels at han også vil tale til de som "har begynt i Ånden", så de ikke skal "fullføre i kjødet" (Gal 3:3), dvs.. falle helt fra.

Det er til sanne kristne apostelen taler, når han sier: "jeg frykter for at slik som slanget forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet, og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus" (2Kor 11:3). Og i 1Tim 1:19 taler han til Timoteus om å "kjempe den gode strid, i det du har tro og en god samvittighet, som noen har forkastet, og dermed har lidd skipbrudd på troen". Det samme sier apostelen Peter: "For om de først har flyktet unna verdens urenheter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem, da er det siste blitt verre for dem enn det første. Det har gått med dem som det heter i det sanne ordtaket: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og: Et nyvasket svin velter seg i gjørmen" (2Pet 2:20,22). Av disse, og flere liknende bibelsteder, ser vi klart at Guds barn ikke er fri fra faren for å falle fra, og begynne å "leve etter kjødet" på nytt, i ordets fulle mening. Det er også klart at ordet "leve" må oppfattes i ordets fulle betydning, slik vi sa ovenfor, hvis det skal ende med dommen: "da skal dere dø". For vi vet at for alle tilfeldige synder er det alltid tilgivelse og nåde å få, bare ikke sjelen helt har falt fra og blir værende borte fra Herren.

Å "leve eter kjødet" må altså bety det samme som å "vandre etter kjødet" (v.4). Det vil si at vi både i vårt sinn og i selve livet vårt følger den falne naturen. Nå vet vi at fallet av og til skjer til høyre side; til egenrettferdighet og lovgjerninger, slik det skjedde med galaterne som Paulus skriver dette til: "Dere er kommet bort fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven. Dere er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Og nettopp dette fallet er det han  taler om, når han i kap.3 sier: "Etter å ha begynt i Ånden, skal dere nå fullføre i kjødet?" Men hos andre skjer kanskje fallet til venstre side; til syndens urenhet. Det var disse Peter siktet til når han talte ovennevnte ord om de som "først har flyktet unna verdens urenheter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem". Disse har da enten søkt en falsk trøst for synden og frivillig begynt å leve i den, slik som Judas. Og da er det alltid det samme som kjennetegner dem som Judas; de bekjenner ikke lenger sin synd og søker forløsning hos Herren. Tvert imot forsvarer og degger de for den.

Eller også lever de i en skjult fortvilelse, for de "har forkastet en god samvittighet og har lidd skipbrudd på troen", så de ikke lenger lever ved nådestolen. Det er alt dette som er å "leve etter kjødet". Og det er noe ganske annet enn at vi tilfeldig lar oss "ta til fange under syndens lov som er i lemmene våre" (Rom 7:23) der ånden ennå kjemper kampen mot synden og ennå kan "takke Gud - ved Jesus Kristus, vår Herre" (v.25). Men alt dette blir ennå mer klart gjennom den dommen apostelen her forkynner over dem som lever etter kjødet. Han sier:

Da "skal dere dø". Dette taler ikke om hvordan det åndelige livet kan dø ut, men om selve syndens lønn; den evige døden (kap 6:23). Som vi allerede har sagt, så merker vi det spesielt av de skriftstedene som nærmest motsvarer vår tekst, først og fremst Gal 5:16-21, der Paulus taler om "kjødets gjerninger" , og til slutt avsier samme dom som her. Der sier han det med disse ordene: "De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike". De samme alvorstunge ordene benytter apostelen i 1Kor 6:9-10. Og i Kol 3:5-6 sier han: "Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet".. osv. Og så føyer han advarselen til med disse ordene: "På grunn av disse ting kommer Guds vrede over ulydighetens (vantroens) barn". Av slike steder ser vi at hensikten med apostelens talemåte, er å forkynne klart den evige døden og "Guds vrede", for å advare mot synden.

Men selv om det ikke er uttrykkelig sagt, så ligget det også klart i dette at selv bare et ganske likeglad liv kan føre til åndelig død. Ja, i alt dette ligger det en advarsel til alle kristne om å være redde for å gi etter, noe som helst, overfor kjødets begjæringer. Fordi disse alltid "fører krig mot sjelen". Og hver eneste synd gjør Guds hellige Ånd sorg, og kan føre både til selvsikkerhet og fortvilelse, kort sagt: til åndelig død, og deretter den evige død. Men nå har vi gjennom flere bibelsteder sett at apostelens hensikt var å forkynne selve den evige døds dom over dem som lever etter kjødet. Her vil altså Paulus ha sagt: Når som helst dere måtte opphøre å leve etter Ånden, og på nytt begynner å leve i kjødelig selvsikkerhet, vantro og synd, - så er dere igjen under dødens dom, som er syndens lønn. Da vil dere i evighet lide alt det forferdelige Guds vrede og makt kan komme til å sende over de som står imot ham. Da er dere fordømt til helvete.

Så må vi her igjen huske på at en slik dødsdom nødvendigvis innebærer at ordene "leve etter kjødet" oppfattes i sin direkte mening. At det betyr at vi både i vårt ytre og indre liv følger vår natur, slik som bare en uomvendt, en hykler eller en frafallen lever. Eller skulle Paulus med dette mene at selv de som ved troen lever i Kristus, skulle fordømmes til den evige død, hvis de falt i synd? Eller hvis de i striden kanskje til og med ofte ble overmannet av sitt eget kjød, selv om de da skyndte seg til nådestolen med sine synder, dømte seg selv, og søkte forlatelsens og helliggjørelsens nåde i Kristus alene? På ingen måte! De som i tro og gudsfrykt lever i Kristus, har det evige liv (1Joh 5:12). De har alltid en forsvarer hos Faderen (1Joh 2:1). Og da er det alltid en viss dødelse av kjødet, i dem. De kan ikke "gjøre synd", (dvs. kan ikke bevisst og med fullt overlegg synde) så lenge Guds Ånd ennå bor i dem (1Joh 3:9). Dette er det absolutt nødvendig at vi er klar over. For ellers kan selve troens hovedlære bli tåkete, og samvittigheten fanges under trelldommens åk , ja, føre til fortvilelse, - når vi opplever kjødets kamp og tilfeldige nederlag. Som altså ikke er det som uten videre beviser at vi "lever etter kjødet".

Den som ennå stadig blir tuktet og knust av sin synd, og bare drives ennå mer til å søke nåde og kraft. Som stadig søker dypere i Guds ord. Som våker og ber i stadig mer alvor. Der synden altså er hans største plage, og en herlig vandring etter Ånden er det han har aller mest lyst til. - Der er det nok slett ikke noe grunnlag for å si at han "lever etter kjødet". Men av denne teksten må likevel alle Guds barn merke seg at en kan ikke leve lettsindig og skjødesløst. Eller tro at på grunn av den store nåden, er ikke synden så farlig. Luther sier: "Den som nå er blitt en kristen må ikke ta så fullstendig feil at han sier: Når jeg nå er fri fra loven, så kan jeg gjøre det jeg har lyst til. Nei, han må si og leve det motsatte. Nettopp fordi han er en kristen, så frykter og vokter han seg for synden, for at han ikke på nytt skal falle ut av sin frihet og ned i sitt tidligere syndens fengsel under loven og Guds vrede. Eller falle fra det nye livet han har fått, og ut i døden. Her hører han nå den alvorlige dommen: "Hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø".

For hvis dette skjer, at det mennesket som en gang vandret etter Ånden, som i tro og gudsfrykt kjempet mot kjødet sitt, - nå derimot bare slipper det til. Ja, forsvarer og degger for det som etter Guds ord tydelig og klart straffes, da er dette mennesket allerede dødt. Og da hjelper det ham ikke noe om han vitner om evangeliet, at han har Kristus og troen. Eller det kan være noen som nok har opplevd en viss omvendelse. De har funnet fram til Ordet, og til Ordets venner. Har hørt om nåden og troen, og vil være kristne. Men oppe i alt dette fortsetter de sitt liv i gamle skjødesynder, og er ikke kommet i motsetningsforhold og kamp mot disse. F.eks. sin gjerrighet, sin urenhet, sitt hat til en uvenn, sin stolthet osv. Men da er dette forholdet et sikkert og avgjørende tegn på at omvendelsen hans er falsk, og troen hans er død. For "de som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster" (Gal 5:24). Det kan nok ennå være mye som mangler hos dem, når det gjelder dette å drepe kjødet. Men det vil alltid være et avgjørende skille mellom det å leve i "fredelig sameksistens" med sin synd, eller tvert imot i stadig kamp mot den, selv om jeg nok er svak og skrøpelig i kampen. Og disse som da i egentlig mening "lever etter kjødet",  lever altså under apostelens domsord om at da "skal dere dø". Dere vil ende i evig fordømmelse, hvis ikke det skjer en omvendelse i tide.

Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. Det vil si: Hvis dere har den Ånden som angriper, straffer, knebler og korsfester kjødet. Og dere holder fram med å døde kjødet, til livets slutt, da skal dere til sist arve evig liv. Men selvsagt er det ikke så å forstå at det skulle ligge noen frelsesgrunn i dette å døde kjødet, noe som skulle gjøre at vi dermed skulle oppnå evig liv. Nei, her tales det bare om konkrete kjennetegn. Og her tales det bare om det som skjer når legemets gjerninger drepes "ved Ånden", altså når det skjer i troen på Kristus".

I disse Paulus' ord ligger det mange dyrebare lærdommer. Først lærer vi her, slik Luther også bemerker til disse ord, "at også de kristne har ennå noe av kjødet i seg, og det må dødes. Det er alle slags fristelser og lyster som strir mot Guds bud. De rører seg i vår natur og frister til synd. Det er alt dette som Paulus her kaller "legemets gjerninger". Det er vantro og motløse tanker, kjødelig tilfredshet og motstand overfor gudsfrykten, likegladhet og treghet overfor Guds ord og bønn, utålmodighet og misnøye under lidelser, sinne, hevntanker eller misunnelse og hat overfor vår neste, utukt, gjerrighet, selvopptatthet osv. For slike tilbøyeligheter bærer vi på i vårt kjød, og de holder ikke opp å lokke og friste menneskene. Ja, i sin menneskelige svakhet blir mange inntatt av disse fristelsene, så de ikke tar seg i vare mot å bli overmannet av dem. Og det kommer helt sikkert til å skje hvis menneskene ikke setter seg til motverge på den måten apostelen anviser her; at de dreper slike legemets gjerninger."

Som også ellers over alt i Skriften, er dette det første vi lærer: at også hos de kristne finnes det ennå slik ondskap som må dødes. Men samtidig er det like klart at dette ikke er noen grunn til at de behøver fortvile, eller tro de er falt ut av nåden, selv om de ennå finner slike onde ting i seg. Bare disse tingene tross alt ikke er deres liv, men tvert imot deres plage, og når alt ondt bare driver dem til Frelseren.

Det Paulus egentlig lærer her, er at alt det onde ikke har noe "fristed" hos dem som tilhører Kristus og har Ånden. Men at de hele livet igjennom må korsfeste og drepe disse legemets gjerninger. Men det betyr da ofte en hard kamp, så sjelen nok mang en gang i kampen holder på å fortvile og gi opp - hvis ikke Gud med sin nåde og Ånd på nytt kommer til og styrker ham. Men når vi så styrkes og gjenopplives av den store nåden; tilgivelsen for alt, Guds evige vennskap, dette at Ånden bor i oss, og håpet om frelse, - da bør en kristen ikke bli trøtt i denne kampen. Skulle heller ikke behøve bli lat og søvnig, men alltid la seg vekke opp på nytt av nåden, slik at du ikke lar kjødet få noen frihet, men stadig fortsetter å drepe kjødets gjerninger. For hvis dette ikke skjer, så kan et likeglad liv føre til åndelig død, som vi også har påpekt tidligere. Også i den mening kan det derfor sies: "hvis dere lever etter kjødet, skal dere dø". Og likeså det motsatte: "Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve". For kjødet og Ånden er begge så sterke at det er umulig at de kan herske sammen. Hvis kjødet hersker, da kan ikke Ånden leve i oss. Men hvis Ånden hersker i oss, da blir kjødet drept.

"Ved Ånden". Hvordan foregår så dette, å drepe legemets gjerninger ved Ånden? Dette taler også Luther helt enkelt om, etter egen erfaring. Han sier: "Dette å drepe synden ved Ånden går for seg på denne måten: Menneskene er klar over sin synd og sine svakheter. Når de så kjenner at syndige lyster begynner å røre på seg, da reagerer de straks og vender seg til Guds ord. Ved troen på syndenes forlatelse styrker de seg mot angrepet, og gjør dermed motstand mot synden, dvs.. aksepterer den ikke, eller lar den slå ut i gjerning. For dette er forskjellen på de som er kristne og hellige, og de andre, som er uten Ånd og tro, eller har latt den fare, så de har mistet den. For riktignok har de kristne, som alle andre, ennå kjødets lyster i seg. Men de blir værende i sin omvendelse og sin gudsfrykt, og beholder troen på at syndene deres er forlatt for Kristi skyld. Derfor slipper de dem heller ikke til, men kjemper mot dem". Og nettopp dette, at de ikke slipper kjødet til, men står imot det under bønn og tro på forlatelsen, er et sikkert tegn på at de virkelig er i en sann nåde, og har syndenes forlatelse. Og da vil slike skrøpeligheter som fortsetter å leve i deg og plager deg, ikke bli åndelig dødelig eller fordømmende for deg, slik som for de andre, som fortsetter sitt liv i kjødelig visshet, uten rett omvendelse og tro.

Men disse ordene: "ved Ånden" - "hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger", gir oss spesielt to viktige lærdommer. Først og fremst forkaster disse ordene alt som bare er lovisk strev med å døde kjødet. For det strevet er jo bare er et produkt av vår egen samvittighet og fornuft. Det har ikke noe å gjøre med kjærlighet og lyst til Guds lov, som bare kan fødes av troen og Ånden. Vi vet at i alle religioner er det mennesker som har arbeidet med å drepe/døde kjødets lyster. Og de har brukt alle de midler menneskets egen natur har kunnet uttenke. De har spekt legemet med hardt arbeid, med faster, med selvpinsler, har våket m.m. Og slik er det også mange som kjemper med bønn og kamp mot det onde, uten at de først eier den frelsende troen og livet. Dette strevet fører ikke noen til frelse. Når det skjer uten Ånden og den levende tro, vil disse etter all nidkjærheten og religiøsiteten til slutt bli "drevet ut" (Se Gal 4:30, 3:30). At det har vært dette Paulus har hatt i tankene, kan vi se av de versene som følger nærmest etterpå, v.14-15. Der setter han trelldommens ånd og barnekårets Ånd opp mot hverandre, og lærer at bare de som blir ledet av Guds Ånd, er Guds barn. Når han sier: "hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger", vil han altså dermed ha sagt: Jeg taler bare om de som i Den Hellige Ånds kraft dreper kjødet sitt. De som allerede er frelst ved troen på nåden, og bare derfor elsker det Gud elsker. For slik er det Den Hellige Ånd virker. Det er bare disse som "skal leve".

Dernest har Paulus, med presiseringen "ved Ånden", villet minne om hva som er den rette seierskraften over kjødet. Til trøst og hjelp for dem som kjenner sin egen avmakt og svakhet i striden.

Det kreves noe ganske annet enn menneskelige krefter til å overvinne og døde kjødets mektige lyster. Kristus sier: "Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg". Bare med "Herrens veldige kraft" kan vi overvinne det onde. Dette er den kraften som går fra stammen ut i grenene, og som er grunnen til at de bærer frukt. Hvis vi så mangler denne kraften, og kjødet på nytt begynner å få overhånd, da hjelper det ikke bare å kjempe og be. Det eneste som hjelper da, er at sjelen på nytt får senkes ned i nåden, og eter og drikker av den. Ja, hviler seg i nåden - til sjelen igjen blir fylt av Åndens liv og kraft, blir salig og sterk i Herren.

Skriften sier jo: "Glede i Herren er deres styrke" (Neh 8:10), og videre: "Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst" (Sal 119:32). Når en kristen gjennom kjødets mektige ondskap er falt, eller på annen måte er kommet under trelldoms ånd, må han altså vende seg helt og holdent bort fra ord som taler om strid og gjerninger, til ord som taler om Kristus og nåden, for at han først kan reises opp igjen i den salige og sterke barnekårets Ånd. For det er dette Paulus spør galaterne om: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen (evangeliet som skaper tro)? Han som gir dere Ånden, og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?" (Gal 3:2,5). Dette har også Luther sagt noe om. Når det gjelder å døde legemets gjerninger ved Ånden, sier han at i fristelsens stund skal vi "komme i hu Guds ord, og ved troen på syndenes forlatelse styrke oss mot fristelsen".

Å, om vi alle kunne huske på dette! Når det blir virkelig ille med oss, når vi ikke har noen som helst kraft i striden og bare kjenner kjødet herje så vi til og med faller og synder. Da opplever vi det som om Gud skulle være fullstendig død og forsvunnet fra verden, eller "ikke slipper min bønn inn på seg" (Klag 3:8). Å, om vi da kunne huske på dette, at da er det på tide å slutte med vår egen kamp, og bare vende oss til Ordet, og høre om Guds store nåde i Kristus. Nå vende oss til evangeliet og alle nådens midler, for å gjenopprette troens fred, som vi hadde fjernet oss fra. Nå legge bak oss all tanke på egen kraft eller svakhet, og bare bære fram dette ene sukket: Gud, får jeg eie din nåde? Får jeg din forlatelse for alt?

Og dette spørsmålet må vi ha et konkret svar på, før vi kan få noen kraft. Men da gjelder det å ikke søke dette svaret i følelsene våre. Bare i Guds eget ord! Hvordan handlet Frelseren med alle syndere som søkte hans nåde? Det er bare det vi må se på nå! Og fra Bibelens første blad til det siste vil du ikke kunne finne et eneste eksempel på at noen som bare søkte nåden i Kristus, ble avvist. Men når nå Gud forlater alt, og du får den trøsten at Gud er din venn og Far, - legg da også problemet med å overvinne fristelsene dine, på ham! Dette er seierskraftens hemmelighet. Så lenge du tror du selv kan gjøre noe som helst, får du bare lov til å falle. Å, om vi ville ta imot denne lærdommen! At dette er hemmeligheten til seier i den åndelige kampen. Den som Herren Gud skildret slik til Paulus, da han hadde bedt tre ganger om å få slippe tornen i kjødet: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Den samme hemmeligheten taler Paulus selv om, når han tilføyer: "For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk".

Så stor er Herrens nidkjærhet for at hans nåde skal bli opphøyet, at han heller lar det skje fall på de fineste områdene i våre liv, enn at hans ære skulle bli gitt til noen som helst jordisk skapning. Lærdommen vi til slutt trekker av alle våre kamper for å døde legemet, blir alltid at det er bare Herren som har makt til dette. At det er Herren som gjør det, selv om det også kan skje på den måten at han vekker oss opp for at dette må skje. Dernest at han virker en fattig ånd og tro i oss, villighet og bønn. Og han minner oss om at alt dette må vi søke hos ham. Og når det kommer til det punkt at vi i troen ønsker all nåde og kraft fra ham, da virker han alltid det som behager ham, til dødelse av vårt kjød, - hvordan han så fører oss. Hvis han hører vår bønn og gir nåde og kraft til å avstå fra all ugudelighet og de verdslige lystene, da dødes vår kjød. Men hvis han isteden trekker sin kraft tilbake, og overlater oss til å siktes av Satan, da dødes også vårt kjød. Da dødes det innerste i det gamle mennesket; den dype innbilningen om vår egen kraft (Luk 22:62).

"Legemets gjerninger" som skulle dødes, er alle slags utslag av fordervet som bor i oss. Det blander seg i våre tanker, ord og handlinger. Så det mangler aldri på områder hvor kjødet må dødes. I Gal 5:19-21 listes det opp en hel del av "legemets gjerninger". Men om du nå ikke alltid fristes til grove synder, så bærer du på en dyp og omfattende selvopptatthet, egne meninger, egen vilje og egen ære, som du alltid må vokte deg for.

Dette finere indre fordervet blir oftere glemt, i motsetning til det ytre og grovere, men er likevel selve kilden til alt vondt. Derfor må vi se alvorlig på disse forholdene, og være spesielt oppmerksomme på dette. Hold derfor klart for deg at det første du bør være mistenksom overfor, er det du selv tenker, vil og mener. Det må prøves på Guds ord og dødes med Åndens kraft.

Så fristes du kanskje av sinne eller irritasjon overfor medmennesker. Du blir oppbrakt over dem. Da er det om å gjøre å huske på hvor mye Gud har tilgitt deg, og som gjør at du også må tilgi din neste. Du fristes kanskje til overmot på grunn av ditt intellekt, din lærdom, kunstneriske anlegg, din ærlighet, din rettferdighetssans eller nøyaktighet. Husk da på at "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde". Du fristes kanskje til kjødelighet og urene begjær. Da må du huske på at du er et hellig Guds tempel, som ikke må gjøres urent. Men først og sist at du lever i Guds evige nåde og samfunn, og derfor bør vandre verdig for ham. Du fristes kanskje til gjerrighet og egne fordeler i handel og vandel. Husk da på at du er arving til himmelen, og bør søke det som er der oppe. Slik vil det til enhver tid være behov for å døde kjødet. Det kan ofte føre til bitter lidelse, og krever derfor stor tålmodighet.

Men salige er de menneskene som holder ut i denne kampen inntil enden! De er Guds barn og himmelens arvinger, slik Paulus vil tale til oss om nedenfor. Om det da ofte er bittert, så er det et herlig syn for Gud, for englene og alle hellige, når f.eks. et ungt menneske som tidligere elsket denne verden høyt, nå vender seg bort fra alt dette for Herrens skyld. Eller når et barn som av naturen har en sterk vilje, nå kjemper med seg selv og føyer seg etter Guds og foreldrenes vilje. Når et menneske som var svært opptatt med å være blant de store, nå ved Åndens tukt er blitt enkel og kravløs. Å, hvor herlig det er å se de sterke og hissige begynner å tukte seg selv, og blir milde, ydmyke, saktmodige osv.. Når menneskene slik for nådens skyld, begynner å gå helt motsatt av sin egen natur, og bekjemper seg selv, da skjer dette som heter "ved Ånden drepe legemets gjerninger". Og disse "skal leve", sier apostelen. Disse skal innta himmelen. Etter å ha drept kjødet en kort tid her på jord, skal de få leve det evige livet hos Gud, sammen med englene og de hellige som er framme, i en uendelige salighet.

Til toppen 

14 : For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn.

Her ser vi veien til Guds barns skjulte herlighet. Paulus sier her at hvis dere her i livet, for Herrens skyld, står i en vedvarende kamp mot dere selv. At dere med Ånden dreper deres eget kjød. Da skal dere sikkert og visst få evig liv. Da er dere Guds barn! "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Her skildrer apostelen for første gang i dette brevet, den fulle herligheten i Guds barns virkelig tilstand: Dette at de er Guds barn. Og han har gjort en grundig forberedelse til dette veldige han nå forkynner her. Gjennom flere kapitler har han først gitt oss selve grunnlaget for at dette kan forkynnes; alt det Kristus har gjort til vår frelse og fullkomne frihet fra synden og loven. Og så, like foran dette verset vårt, har han skildret bevisene vi har på dette i funksjon; at Ånden bor i oss, og kraften til å drepe kjødet. Men når han nå for første gang har brukt uttrykket "Guds barn", så bruker han videre utover mange andre og herlige ord nettopp om dette (v.15, 16, 17, 19, 21, 29). Der sier han at vi er "Guds arvinger" (v.17). Han taler om at "skaperverkets inderlige lengsel venter med iver på åpenbaringen av Guds barn" (v.19), og om "herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn". Men til slutt sier han også at Kristus skal være "den førstefødte blant mange brødre" (v.29). Men før vi ser nøyere på dybdene i uttrykket "Guds barn", vil vi først se hvem som har del i denne store herligheten. Paulus sier:

Så mange som blir ledet av Guds Ånd. Dette er det store og avgjørende kjennetegnet. Blant alle menneskene her på jord er det bare de som blir ledet, som drives og regjeres av Guds Ånd, som er Guds barn. Guds Ånds barn er Guds barn. Alle de som er Guds barn, de blir ledet av Guds Ånd. De som ikke blir ledet av Guds Ånd, de er ikke Guds barn. Dette sier apostelen. Dermed har han først avdekket falskheten i det håpet de lever på, de som i det ytre nok er blant Guds barn, men ikke er det i ånd og sannhet. Luther har denne kommentaren til vår tekst: "Akkurat som oss, så stod også Paulus overfor to slags folk: De rette og de falske kristne. Djevelen sår stadig vekk sitt ugras blant oss som kalles for kristne og roser oss av evangeliet. Da må vi være på vakt - ikke først og fremst overfor det de sier, men overfor gjerningene deres, disse som er så sikre på at de er kristne. For det er ganske lett å tale om Gud, om Kristus og Ånden. Men om et slikt vitnesbyrd er sant, det skal vise seg i om Ånden i deg virker kraftig, så den demper og dreper synden hos deg. For der hvor Ånden er, der er den så visst ikke sovende eller kraftløs. Ånden beviser at den lever i menneskene, ved at den leder, regjerer og driver dem, og at menneskene også lyder og følger ham".

Slik viser dette verset oss først det store og velprøvde kjennetegnet som skiller Guds barn fra alle andre mennesker. Hvor som helst i verden vil du finne denne store forskjellen. De store menneskemassene lever bare etter kjødet. Det kan være i frie og grove former, etter deres egne lyster og tidsånden i denne verden. Eller i finere former; opptatt med å bygge opp sin egen rettferdighet, og uten at de blir styrt av Ordet og Ånden. Men der hvor Kristi evangelium er kjent, finnes også et annet folk. Disse er alltid opptatt med hvordan den rette troen og livet med Kristus er. Det er et folk som sukker over all sin skrøpelighet, men som er opptatt med å tro på Kristus og leve med ham. De dreper sitt kjød og bekjenner sin Herre både med ord og gjerninger, så hele livet deres går i motsatt retning av alle andre mennesker. Dette kan aldri kjød og blod virke. Det kan bare skje ved Guds Ånd, og "så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn".

De andre drives nok også av en ånd. Men det er en ånd som er fullstendig samstemt med kjødet deres, så de uten motforestillinger kan leve sitt naturlige, ugjenfødte liv. Det er et fritt og kjødelig liv, i forakt for Guds ord, i selvsikkerhet, i overmot, vantro, overdådighet, misunnelse, hat, gjerrighet, og alle slags andre synder. Så en ser at de drives ikke av Guds Ånd. Eller, som nevnt ovenfor, de lever i en selvlaget kristendom som kjennetegnes ved at de kan bygge opp en trøst i seg selv. Og som igjen beviser at Den Hellige Ånd ikke bor i disse menneskene. For de som har Guds Ånd blir tuktet selv for den mest skjulte synd, enten det er likegladhet, selvopptatthet, unnlatelsessynder osv. Som fattige syndere må de derfor alltid bare leve på Kristi nåde. Disse har Kristi Ånd (v.9). Og bare disse er det som "tilhører Kristus". Bare disse "er Guds barn".

Men for at vi skal kunne fatte dette mer bestemt og konkret, må vi spesielt legge merke til to vesentlige uttrykk i dette verset. Det ene er: "blir ledet". Det andre er "av Guds Ånd". Ser vi først på ordet "blir ledet", så betyr det føres, ledes, regjeres. Det er jo noe langt mer konkret enn bare tilfeldig å bli berørt eller beveget av Ånden. Ordet "blir ledet", eller regjeres, knyttes opp mot et helt liv, som blir ledet av Ånden. Det har å gjøre med det samme som omtales i v.9, dvs.. å ha Guds Ånd boende i hjertet, og er også det samme som i v.4 kalles å "vandre etter Ånden". Dvs.. at hele menneskets livsstil er "etter Ånden". Og dette stadfestes når en ser kjødet og andre fiender fører til at disse menneskene snubler og faller. Da står de alltid opp igjen, i anger og tro, og begynner på nytt å følge Ånden og drepe kjødet. Bare tilfeldige gode eller onde gjerninger, eller tilfeldige møter med Ånden, er ingen bevis i dette forholdet. Det er hele livets "retning" det gjelder. Og dette er det ordet "blir ledet", drives, regjeres, taler om. På samme måte som ordet "vandre", som vi talte mer utførlig om under v.4.

Det andre viktige uttrykket i dette verset var "av Guds Ånd". Dette uttrykket kan selvsagt brukes som motsetning til å drives av kjødet, eller av den onde ånden. Men ser vi nærmere på flere andre bibelsteder, og sammenhengen med v.15, så finner vi at "drives av Guds Ånd" her betyr det motsatte av å drives av loven. Som en nærmere forklaring på dette å være drevet av Guds Ånd, tilføyer Paulus nemlig: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" Andre steder, som f.eks. i Gal 3:3-26, 4:5,6, 22-31, ser vi hvordan Paulus setter barnekåret opp mot trelletilstanden, og det å være ledet av Ånden opp mot det å være drevet av loven. Når et menneske er under loven, så er det ikke verken barn eller sønn, men en tjener, en trell, som drives fra innsats til innsats, men bare høster forbannelse (Gal 3:10). Trellen blir ikke værende i huset, og får ikke noe av arven (Joh 8:35 og Gal 4:30). Men den som blir ledet av Guds Ånd, er under nåden og ikke under loven (Rom 6:14, Gal 5:18). Ved forløsningen fra lovens forbannelse er han blitt satt over fra trelldom til barnekår, fra trellens frykt og ulyst, til det fortrolige barnets fryd og villige lydighet.

Med sine trusler og sine løfter kan loven bare herske over treller som innvortes er uvillige i alt det de gjør. Som bare ser på sitt eget beste, dvs.. å komme seg unna straffen og oppnå lønnen. Ånden derimot leder/driver villige barn, som på grunn av Kristi kjærlighet allerede er frelst. I det de er opptatt med å gjøre skuler de verken til straff eller lønn. De bare elsker det gode som den omsorgsfulle Faderen elsker og påbyr. Alt sammen bare fordi de ikke behøver gjøre noe som helst for å bli frelst fra fordømmelsen, eller for å komme til himmelen. Alt dette har de allerede som en himmelens gave gjennom det Kristus har gjort. Paulus sier i 2Kor 5: "Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort det klart for oss: Når en døde for alle, da døde alle". Det er dette middelet som kan lede så sterkt, som regjerer og som fører. Hos Guds barn er det dette som har avløst lovens harde driving, som heller ikke førte til livet. Det er denne Åndens ledelse apostelen sikter til her, som om han vil si: Disse som ikke bare på grunn av loven har gitt opp sitt gamle kjødelige og verdslige liv, men som tvert imot er blitt drept fra loven, og nå lever i troens salige frihet. De blir nå ledet av nåden, til å elske og følge sin Frelser med hjertelig lyst etter Guds lov. Disse er det som er Guds barn. Ja, bare de er Guds barn. Men om dem som regjeres av loven sier apostelen: "så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse" (Gal 3:10).

Her må vi så alle sammen se til vårt eget hjerte. Innfor Guds øyne må vi tenke over hvordan vi egentlig har det. For her har vi prøven på det store spørsmålet: om vi er Guds barn, eller ikke. Om det er det evige livet - eller evig død, som venter oss.

Selv om vi blir ledet av Guds Ånd, blir vi nok ikke fullkomne, feilfrie, så lenge vi lever i denne verden. Nei, "hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss" (1Joh 1:8), "vi snubler alle i mange ting" (Jak 3:2). Og i det sjuende kapitlet har Paulus gitt oss den aller grundigste læren om dette at selv om han "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske", så han likevel "en annen lov i lemmene sine, som tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans" (konf. Gal 5:17).

Men her er spørsmålet om du virkelig er blitt et nytt menneske som ikke lenger følger verden og synden. Som heller ikke bare drives av loven til noe godt. Men som, tilintetgjort av loven, nå lever bare på Kristus og hans nåde, og gjennom denne nåden har fått et nytt og villig sinn som elsker Guds lov. Og når du faller, alltid reiser deg opp igjen i anger og tro, og på nytt begynner å følge Ånden og drepe kjødet. Det er dette som kalles å "bli ledet av Guds Ånd". Hvis du kjenner igjen ditt eget liv i dette, da er du sikkert og visst, etter det apostelen sier her, et Guds barn.

Guds barn, i flg. grunnteksten egentlig "Guds sønner". Er det noe menneske som kan tro og ta til seg noe så stort? De som kan tro dette svært så lett, har visst ikke innsett hva disse ordene innebærer. Og de som innser hva disse ordene innebærer, de kan aldri, så lenge de lever på denne jord, tro dette fullt ut. Det er så altfor stort. Det går ikke inn i våre trange hjerter. Tenk: Ikke Den store, allmektige Skaperens tjenere --- men barn, Sønner og døtre - ! Vi kan kanskje fatte så noenlunde hvor stort dette er, når vi ser nærmere på de ordene Paulus bruker i v.17. Der sier han at hvis vi er barn, da er vi også den enbårne Sønnens "medarvinger" - "Kristi medarvinger". Senere, i v.29, sier han at Kristus skal være "den førstefødte blant mange brødre" (konf. Joh 20:17, Hebr. 2:11,17). Men hvordan skal vi så forstå dette? Å være noens barn innebærer jo vanligvis å være født av dem. Vi kan vel ikke være Guds barn i denne oppfatningen? I en viss mening er Faderens "førstefødte" ene og alene Guds Sønn, som født av Faderen i evighet, og selv Gud. Men i en annen forstand er også alle Guds barn på jord født av Gud. Det skjedde da de ved Ånden ble nye "skapninger".

Det er vanligvis to måter å bli sønn i en familie på. Det ene: ved fødsel. Det andre: at vi tas opp i familien (adopsjon). Den store Gud har villet vi skulle være hans barn på begge disse måtene. Om sistnevnte måte taler Paulus i Ef 1:5 hvor han sier at "Ved Jesus Kristus har Gud forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag". Den førstnevnte måten taler spesielt Johannes ofte om, bl.a. når han i Joh 1:12-13 taler om "Guds barn", og fortsetter: "De er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Og "hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for hans sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9 konf. kap.5:1 m.fl.). For noen himmelens under på vår syndige jord! Her vandrer altså fortsatt levende Guds barn - som er født av Gud! "Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og uutgrunnelige hans veier".

At vi er Guds barn, det er summen av alt det den treenige Gud har gjort for menneskene, som Skaper, Forsoner og Helliggjører. Synes du dette at du skulle være et Guds barn, er altfor mye? Tenk da på hva Gud skapte mennesket til, fra begynnelsen da han skapte det i sitt bilde, og til arving over alt det han hadde skapt. Ja, han gjorde ferdig sitt rike for dem (Mat 25:34 og Joh 14:2-3). Men, sier du, etter den tid er vi jo falt, vi er jo fulle av synd! Husk da på at det var derfor Gud gav sin enbårne Sønn. Han ble menneske som vi, og med sin lydighet inntil døden gjenvant han det tapte barnekåret for oss. Synes du det er urimelig at du skal være Guds barn, fordi du ennå kjenner så mye synd? Husk da på alt det Kristus har gjort - nettopp for syndens skyld.

Men, sier du fortsatt, dermed er vel ikke alle mennesker Guds barn i rett betydning? Nei, derfor må vi da også bli født av Gud, født av Ånden. Hvis du med all ditt kjøds ondskap og strid likevel aldri kan holde på å synde med viten og vilje, "ikke kan synde, fordi Guds sæd blir i deg", Guds Ånd strir mot synden, straffer, oppmuntrer og leder deg, - husk da på ordene i teksten vår: "Så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Når vi altså ser på hva som er selve grunnlaget for vårt barnekår: Den treenige Guds egne gjerninger, - da skal vi nok, på tross av all vår skrøpelighet og alle hjertets innvendinger, bekjenne at så sant Gud er større enn vårt hjerte, så er vi virkelig Guds barn, alle som blir ledet av Guds Ånd.

Til toppen 

15 : For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!

Her er vi da kommet til selve hjertet, det innerste vesen og livet i den sanne kristendommen: Det er denne barnekårets Ånd, fordi en er forsonet og har fortrolig samfunn med Gud. I en sann gudfryktighet er det mye som kan ha stor betydning. F.eks. at vi har den rette lære, det rette alvor i gudsforholdet, kraft osv. Men selve livet, det er at vi kjenner Gud i Kristus, og at vi gjennom dette kjennskapet har fått fred med ham. Har fått visshet om at vi har Guds vennskap, og dermed den fortrolige barnekårets Ånd, som er en naturlig følge av dette. Dette er altså hovedsaken, som det da tales om her. Men først tegner apostelen et bilde av motsetningen til barnekårets ånd. Han sier:

Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt. Innledningen: "For dere fikk ikke.." forteller oss at her har vi en tilføyelse til det han har sagt like foran, altså i v.14, dvs. hva det er "å bli ledet av Guds Ånd". Nå viser Paulus til ethvert Guds barns erfaring. De må være kommet til bevissthet om at de ved troen har Guds vennskap, og nå lever som barn, - ikke som treller. De er fridd ut fra sin tidligere trelldommens ånd, og har nå fått et så godt og fortrolig forhold til Gud at de kan tale med ham som barn til sin far. Det som nå oppliver dem og driver dem til alt godt, må jo da ganske sikkert være Guds Ånd. Å "bli ledet av Guds Ånd" er altså det motsatte av å bli drevet fram som treller, drives av lovens bud, dens trusler eller dens løfter. Dette er sammenhengen. Innholdet i dette verset taler da om det samme som er blitt behandlet mer utførlig i de seks første versene i det sjuende kapitlet; dette at de som tror er "frigjort fra loven", "døde fra det som holdt oss fanget", og nå lever "i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen".

Trelldommens ånd. Her tar apostelen eksemplet fra trellenes liv, der tjenerne i et hus helt og holdent er sin herres eiendom. Da kan han behandle dem som han selv vil. Derfor vil de også alltid leve i frykt for hva han kan finne på. De kan aldri føle seg trygge for når det kan vanke slag og spark, eller om de kan bli solgt til noen som til og med kan være verre enn den herren de nå har. Og at de så, etter mange års trofast tjeneste, skulle oppnå noen arv - nei, det kommer aldri på tale. Tvert imot kan de etter mange år som trell i huset, bli solgt eller drevet ut. En slik tilstand kan bare virke en utrygg, engstelig og bitter ånd. Slik er "trelldommens ånd". Og en slik bunden og usikker trelldommens ånd er det nettopp de sjelene har som lever under Guds lov, - når Guds hellige dom og vrede over synden, og deres egen synd og skyld er blitt åpenbart for dem. Så lenge det bare er lydigheten og oppfyllelsen av loven som står for dem som eneste mulighet for å ikke å gå fortapt, vil deres ånd alltid være i trelldom. For den fullkomne lydigheten oppnår de aldri.

Når de gjennom en tid lykkes i å leve mer etter Guds bud, da begynner de å trøste seg med Guds nåde. Men snart bedrar og overfaller synden dem igjen, og igjen står de der med motløshet og dom i samvittigheten. Menneskene oppfatter først og fremst Gud som en streng herre, som krever alt av oss, og straffer syndere med den evige død. Og på det grunnlaget er det jo umulig å elske ham og hans lov. Men når altså kjærligheten til Gud og loven er det første og viktigste han krever, og selve kravet og trusselen gjør kjærlighet umulig, da vil jo menneskene under loven alltid være en utrygg og fordømt trell. Paulus har ofte skildret denne ulykkelige tilstanden. Særlig malende har han framstilt det i Gal 4:22-31 der han sammenlikner de to fjellene; Sinai og Sion, med de to paktene. Og barnene til disse to paktene, med de to sønnene i Abrahams hus: trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn. Han sier at den ene pakten, den de fikk på Sinai, "føder barn til trelldom", og dette er trellkvinnen, Hagar. "Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, det som er mor for oss alle" ( ock detta är alla trognas mor). For disse er "løftets barn slik Isak var", "født i kraft av løftet" (konf. Hebr. 12:18-24 der samme bilde, om de to fjellene, brukes).

Her skal vi spesielt merke oss hva han sier om lovpakten: at den liksom Hagar "føder til trelldom", at trellkvinnen "er i trelldom med sine barn", og at slutten på denne tjenesten blir det Skriften sier: "Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn". For straks mennesket har syndet, og fordi loven krever fullkommen lydighet og forkynner forbannelsens dom over hver eneste én som ikke fullkomment oppfyller alt han krever, så vil menneskene i denne tilstand alltid forbli slaver, og bare venter på døden. Apostelen sier da også om slike at de "av frykt for døden er i trelldom hele sitt liv" (Hebr. 2:15). Og denne egenskapen i pakten fra Sinai merker vi også tydelig i de ytre omstendighetene da loven ble gitt: skodde og mørke, torden og lyn, sterk basunlyd og fjellet ristet. I skrekk "ba folket om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem".

Alt dette taler om den tilstanden vi vil være henvist til under loven: Først skodde og mørke, som gjør at vi kan finne på å søke frelse i en pakt som setter fullkommen hellighet som vilkår. Som dernest gjør at vi ikke forstår at loven skulle lukke hver munn og totalt fordømme oss. Vi oppfatter ikke at alt er forgjeves, hva vi så finner på, så lenge vi ikke er kommet inn under en helt annerledes pakt "som ble grunnlagt på bedre løfter" (Hebr. 8:6). At "folket ba om at ordet ikke måtte bli talt mer til dem" skildrer hjertets motvilje overfor det Gud krever, så lenge vi bare ser ham som den som krever, og ikke har fått se ham som den Gud som gir. Og selv om vi utretter mye, så skjer det alt sammen i en indre ulyst og uvilje. Vi ønskte helst at vi var fri fra slik en Gud og loven hans. I dette at fjellet ristet og menneskene ble redde, ser vi utryggheten og skrekken som ligger i hjertedypet hos de som treller under loven. Slik er altså denne "trelldommens ånd" som han omtaler når han skriver til dem som tror, og sier: "For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt".

"Så dere igjen skulle bli ført inn i frykt", sier apostelen. Med ordet "igjen" minner han om den frykt vi hadde i vår tidligere trelldomstilstand. Han vil minne om at nå skal tilstanden være en helt annen, under nådepakten. Noe vi alle har så altfor lett for å glemme. Når vi tidligere levde på lovens premisser og trelldom, ble vi alltid grepet av en viss redsel og frykt overfor Gud når vi kjente synden i oss. Med dette mener vi slett ikke at denne uroen oppleves av alle, og til enhver tid, hos dem som er under loven. Nei, det skjer bare i de periodene samvittigheten deres blir vekket opp og stilt overfor Guds domstol. De fleste lever jo i kjødelig selvsikkerhet, med forherdede samvittigheter. De opplever ikke dommen de lever under. Men den freden disse har, kan være svært ustadig. Plutselig, når Gud oppleves nær, eller døden og evigheten av en eller annen grunn stiller seg foran dem, da kommer frykten og uroen inn over dem. Dette er noe av trelldommens ånd. En slik utrygg og urolig ånd, slik at dere nå igjen skulle skjelve overfor Gud som om dere var under loven, har ikke dere fått, sier Paulus. Nå er ikke Gud lenger en fremmed og forferdelig dommer for dere, men deres omsorgsfulle Far. Nå har dere fått en fri og glad, overbevist og frimodig ånd, på samme måte som barnet har til sin far. Så nå behøver dere ikke frykte at Guds vrede på nytt skal komme over dere, eller skal forkaste og fordømme dere.

Her ville så kanskje noen spørre: Men hva så med de rette Guds barn, lever de alltid i en uavbrutt fred? Har de aldri noen uro og frykt? Vitner ikke mange ord og eksempler i Skriften om at selv de hellige ofte har vært redde og klaget? Svar: Jo, Paulus nekter ikke for at slik er det. Men her tales det bare konkret om selve ånden. Her sies det bare at ånden ikke er i trelldom og frykt, men er barnekårets fortrolige Ånd. Vi må ikke glemme sammenhengen her. Paulus er kommet fram til dette emnet i forbindelse med at han i v.13 lærte at vi skulle drepe legemets gjerninger "ved Ånden". Og der føyde han til, i v.14: "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn". Og som en nærmere forklaring på hva han mente med å "bli ledet av Guds Ånd", så tilføyer han altså her: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd" osv.

I denne sammenhengen ser vi hva som er meningen: Det er ikke en trellefrykt som skal drive dere til å døde kjødet. Nei, dere skal gjøre det i en villig barnets ånd, drevet av Kristi kjærlighet. Det som driver dere gjennom hele livet skal være nåden og kjærligheten. Ikke uro og frykt. Dette er hovedtanken hans. Men dette utelukker ikke "den hälsosamma" Gudsfrykten, som Ordet omtaler over alt, og som kreves. Heller ikke den skrøpeligheten og anfektelsen vi kan oppleve i troen. Det er det også mange eksempler på i Skriften. Skrøpeligheten og anfektelsen i troen kommer vi nærmere inn på nedenfor. Men når det gjelder forskjellen mellom trellefrykten og barnets frykt, vil vi her bare kort bemerke at trellefrykten kommer av vantro og egenrettferdigheten. Det er jo egenrettferdigheten sjelen bruker i sine forsøk på å bestå innfor loven. Der kommer han alltid til kort, og da ser han Guds vrede og dom over seg. Mens den barnlige frykten derimot er en frukt av troen. Den kommer av en hellig respekt overfor Guds nærvær, og hvordan han vet Gud liker eller misliker det han foretar seg, slik det alltid vil skje i et hellig barneforhold. Denne "sønnefrykten" (som de gamle kalte det, som motsetning til "trellefrykten") har sammenheng med Den Hellige Ånds arbeide på oss. Dette ser vi omtalt i Ap.gj. 9:31, om noen kristne forsamlinger, at "de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst".

Men denne Herrens frykt er ikke bare kjærlighetens alvorlige vilje til ikke å gjøre imot ham. Det er også en virkelig frykt for å skulle vekke hans hellige vrede og pådra seg hans tukt. Som ofte kan være ganske harde "dommer", dvs. svære ting som kommer over oss; plager etc., p.g.a. synden. Gud dømmer selvsagt aldri dem som ennå er i Kristus Jesus til den evige død på grunn av noen synder. Men han lar alltid sin faderlige påminnelse og dom ramme dem. Paulus sier jo: "Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden". Men når Herren tukter og dømmer oss, da gjør han det på en måte så vi virkelig frykter for det. Men det er også noe annet som hører med til denne "hälsosamme" frykten; nemlig at vi vokter oss for de farene som omgir oss i denne verden. At vi er redd for vårt eget bedragerske hjerte, for djevelens og verdens forførelser. Apostlene formante stadig til å frykte disse tingene. Apostelen Peter tenker nok både på Faderens dommer og farene i verden, når han sier: "Når dere påkaller Faderen, han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så ferdes med frykt i all den tid dere er utlendinger her. For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene" (1Pet 1:17-18).

Og Paulus sier: "arbeid på deres egen frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje" (Fil 2:12-13). Av sammenhengen kan alle se at begge disse skriftstedene er skrevet til de kristne. Dette viser oss at den trøst og frimodighet som Ånden gir, ikke er noen kjødelig sikkerhet, som om det ikke var noen som helst fare mer på jorden. Nei, slike ord viser tvert imot at faren er stor. At vi ennå alltid er "på prøve" frem mot målet, som er liv eller død. Derfor har Gud "lagt en frykt for ham i våre hjerter, så vi ikke skal gå bort fra ham" (Jer 32:40). Men denne "hälsosamme" frykten går meget godt sammen med den største tro og tillit til Gud, med kjærligheten og med håpet om en evig herlighet. Derfor sier også David: "Herrens øye ser til dem som frykter ham, som venter på hans miskunn". Derfor er det en skadelig villfarelse når noen mener og lærer at vi skal ha så stor tro på Gud at vi ikke har noen som helst frykt for ham. Hvis vi tenker på ordet om å "tjene ham uten frykt", i Luk 1:74, så sikter det ordet til nøyaktig det samme som vår tekst; at vi skal få være fri fra den trykkende trelldomsfrykten, og isteden ha en fortrolig, barnekårets Ånd, overfor Gud. Dette taler nå Paulus ennå mer om.

Men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far! Denne ånden er selve Guds Ånd i våre hjerter, slik vi ser det i Gal 4:6, der det heter: "Fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!" Men for oss, og i våre hjerter, er Guds Ånd en "barnekårets Ånd", dvs. en ånd som kjennetegner barnet. Den overbeviser oss om vår barnerett, og virker et dypt og fortrolig samfunn med Gud, som vår forsoner og omsorgsfulle Far. Og dette er helt og holdent et guddommelig verk. Det sier Paulus straks i sin tilføyelse i v.16: "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn". I motsetning til trelldommens ånd, gir Guds Ånd en overnaturlig visshet i sjelen om at vi har Guds vennskap. Den gir en dyp fred i vår samvittighet, på grunn av at forsoningen var fullkommen. Med denne freden følger kjærlighet til Gud, lyst til hans lov, hat til synden, og en inderlig trang etter å leve til Guds ære. Slik virker barnekårets Ånd. "Barnekåret" betyr egentlig å bli tatt opp som barn (adoptering). Barnekårets Ånd er altså et Guds vitnesbyrd om at vi er tatt opp som barn. Da må jo denne ånden ha et inderlig fortrolig forhold til Gud. Og derfor sier jo også Paulus at i denne barnekårets Ånd roper vi: "Abba, Far!".

"Abba, Far!". Det syriske ordet "abba" betyr det Paulus sier her: "Far". Opprinnelig ser det ut til å ha sprunget ut fra pludringen til spedbarn. Luther sier: "Det er et rop som fra et lite barn eller en arving, som i barnlig tillit roper til sin far: ba, ba, eller noe slikt som faller lettest for spedbarnets munn"*. Og et slikt fortrolig barnets ord er det jo også troen taler til Gud gjennom Den Hellige Ånd, når sjelen i inderlige sukk sier: "Å, min Far, så er også jeg ditt kjære barn. Ikke på grunn av noen verdighet eller fortjeneste i meg, men for din store barmhjertighets skyld gjennom din enbårne Sønn som er blitt vår bror og Frelser. Lovet være ditt navn, Fader, i all evighet!" Og det er et ganske viktig tegn på den sanne troen, at sjelen taler så fortrolig med Gud. Den sanne troens frukt er ikke bare fred og stillhet fra samvittighetens uro, men også en inderlig forening og samfunn med Gud. Derfor sier også Paulus i Gal 4:6: "fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!"

* Helt fra apostlenes dager har det syriske ordet "abba" vært brukt blant de kristne som et varmt og kjært uttrykk for å påkalle Faderen. Uten tvil har det at Kristus selv i sin yppersteprestlige bønn ropte: "Abba, Far" (Mark 14:36) også bidratt sterkt til bruken av dette uttrykket. På samme måte som vi også har tatt opp i vår kristne vokabular både dette uttrykket, "abba", såvel som flere andre fremmede ord, f.eks. Immanuel og Jehova. Noe som spesielt forklarer bruken av dette uttrykket i vår tekst, er at det fantes en lov blant jødene som forbød treller å kalle en fri mann for "abba", eller en fri kvinne for "imma". Ved å bruke uttrykket "abba" her, vil dermed Paulus ha sagt er vi er ikke lenger treller. Vi er kjøpt fri gjennom Kristus og tatt opp som barn i en sann og virkelig mening. At vi altså nå, liksom den enbårne Sønn, får si "abba" til den himmelske Far.

Derfor bør hvert eneste menneske prøve seg oppriktig innfor Gud: Har din tro hatt den virkningen at du har fått et fortrolig samfunn med Gud i Ordet og i bønn? For her sier jo apostelen uttrykkelig at dersom vi er Guds barn, så har vi Guds Sønns Ånd. Og at der Ånden er, der roper vi: "Abba, Far!" Dette Abbaropet er altså ganske enkelt at sjelen har fortrolig samfunn med sin Gud, går til ham med alle ting, enten det er glede og takksigelse, eller med bekymringer, sukk og bønn. Bare det at sjelen er så forsonet med Gud gjennom Sønnen, og nå har fått det forholdet til ham at han løper med alt til sin Fader - akkurat dette er et karakteristisk kjennetegn på barnekårets Ånd. Abbaropet kan vel av og til også tvinges fram under angst, i skrøpelighet og svak tro (som vi snart skal tale mere om). Og så til andre tider i den største trosvisshet og fryd. Men hovedsaken er at sjelen har fått det troslivet at han ikke kan unnvære Kristus, og at alle ting nå fører ham til sin Fader.

Luther skriver i en preken over Gal 4:1-7 noenlunde slik om det frydefulle og trosvisse abbaropet: "En kjenner dette ropet, når samvittigheten uten å tvile eller famle hele veien tror og er forvisset om at ikke bare er våre synder forlatt, men at en også er Guds barn og er sikker på sin frelse. Og at en i alle slags situasjoner påkaller og tilber Gud som sin kjære Far. Dette må en være så overbevist om og sikker på, at en ikke anser sitt eget liv så sikkert. Ja, at før skulle en lide all slags død, og til og med helvete, enn at en lar den trøsten bli tatt fra en, så en skulle tvile på dette. For det ville være det samme som å fornærme Kristus og alt han så rikelig har gjort og lidd for oss, hvis vi ikke trodde at han gjennom alt sammen har gitt oss alt dette i overflod - og hvis vi ikke lar hans store gjerninger og lidelse oppmuntre og styrke oss kraftigere enn synden og anfektelsene forsøker å avskrekke oss fra en slik tillit.

Vel kan vi nok oppleve kamper, så vi opplever det som om vi ikke skulle være Guds barn. Vi ser Gud mer som en streng dommer over oss, slik Job og mange med ham opplevde det. Men i denne striden må den barnlige tilliten alltid på nytt komme til makten, selv om den kanskje skjelver. Ellers er alt tapt. Når Kain (dvs. en vantro gjerningskristen som likner Kain - 1Mos 4:13-14) hører denne forkynnelsen, da protesterer han av all makt, og sier i stor ydmykhet: Bevar meg, o Gud, fra et slikt forskrekkelig hykleri, og en slik formastelse! Skulle jeg, fattige synder, være så hovmodig at jeg stod der og uttalte meg så sikkert om at jeg var et Guds barn? Nei, å nei! La meg få være ydmyk og erkjenne meg som den fattige synder jeg er, osv. - Vokt deg for slike, og hold deg borte fra dem! For de er de aller største fiender av den kristne tro og din evige frelse. Selv vet vi jo meget godt at vi er fattige syndere. Men her gjelder det ikke å se på hva vi er og gjør, men på det som Kristus har gjort og er for oss.

Nå taler vi ikke om det vi er etter vår natur, men om Guds nåde, som, slik Salme 130 uttrykker det, er så mye større enn oss, som himmelen er høyt over jorden. Synes du det er for stort at du skulle være et Guds barn? Kjære deg, la det da ikke være noe smått at Guds Sønn er kommet til jord, født av en kvinne, født under loven, for at du skulle bli et Guds barn. Alt det Gud gjør er stort! Derfor skaper det også stor glede og frimodige sinn som ikke frykter for noe, og som får kraft til enhver tid. Men Kains holdning er konstant trelldom, og skaper bare forsakte og engstelige hjerter som ikke holder verken i lidelser eller i gjerning. Prøv deg derfor alltid overfor denne teksten. Du må kjenne Åndens rop i hjertet. For det er jo et rop i ditt eget hjerte". Så langt Luther.

Summen av det hele blir dette: Hvis du ikke kjenner noe som helst til dette Abbaropet, så tenk grundig over dette forholdet. Hold ikke opp med å be om å få en slik tro som det er talt om her, før Gud bønnhører deg. For ellers står det ikke rett til med deg.

Men ordet "rope" har også en spesiell betydning som vi ikke må glemme. Apostelen sier altså ikke tale, be, hviske, men bruker et ord som betyr rope, skrike. Og dermed lar han oss forstå at det å ha troen ikke betyr at vi er uten anfektelse og nød. Når han sier at vi roper/skriker: Abba, Far, så skildrer det nettopp kampen og iveren i troens bønn. At vi ber av hele hjertet, slik at alt lever og beveges i oss. Men en slik kamp og iver forekommer jo bare i nød og anfektelse. Derfor sier han også i v.26 at "Ånden hjelper oss i våre svakheter", og "går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord". Luther kommer også inn på dette i ovennevnte tale. Han sier at du må ikke vente eller begjære at det tillitsfulle Abbaropet skal være det eneste du opplever i hjertet ditt. Der må også være et dødsskrik som driver deg, og lærer deg abbaropet. Det er noe alle de hellige erfarer. Din synd må også skrike, d.v.s. at den tvinger fram en sterk oppgitthet i din samvittighet. Men Kristi Ånd skal også makte å skrike høyere enn dette skriket, d.v.s. at den skaper en større tillit til Kristus enn oppgittheten som var virket i deg.

Johannes sier: "På dette vet vi at vi er av sannheten, og skal slå våre hjerter til ro framfor ham" (1Joh 3:19-20). Her sier Johannes klart nok at nettopp de som "er av sannheten" opplever at "vårt hjerte fordømmer oss" (v.20). For hjertet kjenner bare det som er i oss. Og det er bare synd og uverdighet. Men han sier vi må "slå våre hjerter til ro framfor ham". Nettopp fordi "Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alt" - også hva vi har i Kristus. Dette skriftstedet viser tydelig at de sanne hellige, også i Det nye testamente, ikke bare kjente på synden, men også var anfektet i sin tro, så hjertene deres fordømte dem, som Johannes skriver om her. Det samme ser vi av Paulus' trøst til de kristne, når han skriver at "Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter" osv. "La oss derfor komme frimodig fram til nådetronen, for at vi kan få barmhjertighet og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det". Slike ord ville jo aldri blitt skrevet til noen som alltid hadde en urokkelig fred. Men det er altså nettopp til de kristne apostelen skriver dette - !

Ja, det var Herrens egen måte å prøve sine nærmeste, trofaste venner på, når han svarte dem nærmest som om han ville skyve dem fra seg. Til sin egen mor sa han: "Kvinne, hva har din bekymring med meg å gjøre?". Vi ser at når han kaller den kanaaneiske kvinne en hund, føyer han straks etterpå til: "Kvinne, stor er din tro". Så må vi huske på at her på denne jord blir vi aldri fullkomne i troen. Av natur har vi tendenser til å bli motløse, og i tillegg er vi fulle av synd og konstant utsatt for Satans glødende piler. Så må vi vel også innse at følgen av alt dette ikke kan bli annet enn anfektelse i troen, og skrøpelighet og kamp for å beholde den barnlige tilliten. Så sant vi ikke allerede er bedratt av en annen ånd, som ikke eier noen virkelig syndserkjennelse og aldri opplever å bli prøvet i troen. Men hvis du altså virkelig kjenner din synd, og samvittigheten som dømmer deg fordi du bryter Guds bud og vilje, derfor er Gud vred på deg. Da må det jo bli en hard kamp for troen. For da har vi ikke noe som helst annet å stille opp imot denne dødskampen i sjelen, enn det nakne ordet. Da er Kristus ofte fullstendig skjult for oss. Vi ser ham ikke, vi kjenner ikke hans herlige nærvær, men synes tvert imot bare å oppleve at han er vred på oss.

"Men akkurat når loven rammer oss på det sterkeste, synden dundrer som torden i samvittigheten, og djevelen brøler på det verste, akkurat da begynner Den Hellige Ånd å rope i våre hjerter: Abba, Far! Og dette ropet er langt sterkere enn lovens, syndens, døden og djevelens høye skrik. Og det trenger seg gjennom mørket og himmelen. Ja, helt inn gjennom Guds ører. Men hvordan foregår dette? Når vi er i stor og alvorlig anfektelse, hender det selvsagt ofte at vi holder fast i Kristus, og tror han er vår Frelser. Men da overrasker loven oss mest. Da overfaller djevelen oss med alle sine skudd og piler, og forsøker av alle krefter å ta fra oss Kristus og all vår trøst. Det er så vidt vi ikke bukker under og gir opp. Da er vi det knekkede røret og den rykende veken (Mat 12:20). Men da kommer Ånden oss til hjelp i vår svakhet, med Ordet" (Luther i hans Galaterbrevskommentar). Slik kjemper barnekårets Ånd mot anfektelsen, ved at den sterkt og uavbrutt roper: Abba, Far! For jo mer disse fiendene våre angriper, anklager og plager oss med ropene sine, desto mer sukker vi, griper om Kristus, påkaller ham med hjerte og munn, klynger oss til ham, og tror han kom for vår skyld under loven, for at han skulle fri oss fra dens forbannelse. Det er denne Åndens kamp mot motløsheten Paulus skildrer, når han sier at vi roper/skriker: Abba, Far!

Men så må ingen oppfatte dette som at vi alltid selv skal oppleve det som et rop, et skrik. Nei, når vi er midt oppe i anfektelse og mørke, da synes vi vel knapt vi opplever det som noe sukk en gang. Men hvis vi da bare kunne tro at Guds ører, hjerte og tanker likevel er vendt mot dette svake og avmektige sukket, så ville vi fremdeles ha en stor trøst. Så hører det med til prøvelsen at Gud skjuler seg, slik han alltid har gjort overfor sine hellige. Likeså at troen vår ennå er svak på grunn av prøvelsene, så vi lett kan tenke at Gud ikke bryr seg om oss. Men selv om det er nettopp det Herren forsikrer oss om, så er det nå svært vanskelig å tenke seg at slike sukk fra et bekymret Guds barn oppfattes i hans ører som et sterkt rop. Nei, vi mener fortsatt at det bare så vidt kan kalles en svak bønn, eller et sukk. Men Kristus sier altså at selv slike svake sukk som gjennom natten stiger opp fra hjertene til hans engstelige barn, i hans ører er et rop som angriper hans hjerte så sterkt at han ikke ville kunne holde ut å ikke skulle hjelpe dem.

Dette skildrer han i lignelsen om hvordan den urettferdige dommeren reagerte på bønnene fra enken som var i nød. Dommeren sier at hun egentlig plaget ham med sin kraftige pågang. Men Kristus tilføyer altså: "Hør hva den urettferdige dommeren sier! Og skal ikke Gud skaffe retten til sine egne utvalgte, de som roper til ham dag og natt? Er han ikke langmodig med dem?" Se også hva Herren Gud sa til Moses ved Rødehavet: "Hvorfor roper du til meg?" (2Mos 14:15). Men i selve beretningen leser vi ikke om noe som helst rop fra Moses til Gud. Dette ropet må altså ha vært svært skjult. Dette ropet kan ikke mange ha vært klar over. Slett ikke folket, og knapt nok han selv. For vi ser han er fullt opptatt med å stagge det fortvilte folket med alle mulige trøstens ord. Men i hjertet hans har det vært en voldsom kamp mellom tro og frykt. Ja, angst og nød. Det skjønner vi når Herren taler om at Moses ropte til ham.

Situasjonen var jo særdeles vanskelig og truende. Moses så denne veldige menneskemassen; Israels barn, innesperret på dette farlige stedet. På begge sidene: bratte fjell. Framfor seg hadde de havet. Og den egyptiske hæren trykket på bakfra. De kunne ikke slippe unna i noen som helst retning. Og hit, til denne tilstanden hadde altså han; Moses, ført dem. Folket fortviler og roper: "Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen?". "Var det ikke det vi sa til deg i Egypt? La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne." osv. Nå måtte den gudfryktige Moses helt sikkert være i den forferdeligste angst og nød. I tro og i Ånden lovet han folket Guds mektige hjelp. Men hans egen natur har nok overmannet ham så han i øyeblikket bare så den uunngåelige livsfaren hele Guds Israel befant seg i. Uten tvil har også djevelen angrepet ham helt inn i hjertet og skreket ut: "I dag skal hele dette folket omkomme. For her finnes ingen vei til å unnslippe. Og du alene har ansvaret for denne forskrekkelige ulykken, du som førte dem ut fra Egypt". Nå hadde nok angsten grepet ham så han bare så vidt kunne puste. Da er det Gud sier at han roper. Slik høres det altså ut i Guds ører!

Gud hørte et rop - der vi ikke en gang oppfatter en bønn. Når en kristen går der i stille hjertekval, så slått ut at han ikke kan be en gang, - slik han selv oppfatter det. Da hører altså Gud et konstant rop fra hjertet hans. Ja, så sterkt et rop at han ikke hører noe som helst annet enn dette engstelige barnets rop. Vi ser det ved Rødehavet. Den store fiendens hærskrik og hele folkets nødrop kunne ikke overdøve de lydløse sukkene som gikk fra Moses' hjerte til Guds ører. Gud hørte ingen andre rop enn hans. Og nå gjorde han i sin nåde det største under, og sendte hjelp. Når vi er inne i anfektelse må vi derfor aldri bedømme saken etter hvordan vi opplever den, eller etter det truende ropet fra synden og loven. Hvis vi her skulle la oss lede av vår fornuft, og vurdere ut fra disse ropene, så ville vi fullstendig fortvile. Isteden må vi huske det vi nå har lært, at når en redd sjel påkaller Herrens navn, selv om det bare er hjertets stille sukk, så er dette i Guds ører det sterkeste rop, som griper og rører hjertet hans mer enn noe annet. Paulus sier (v.27) at "han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er". Fra dette fortvilte hjertet hører han bare det gripende barneropet: "Abba, Far!".

I dette mektige verset har vi nå sett inn i det rette hjerteforholdet hos Guds barn. Både når det gjelder deres fred og når det angår fruktene deres. Når Paulus sier: "For dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd", lærer vi at et Guds barn skal ha et tillitsfullt barneforhold med Gud, på grunn av forsoningen. Og i dette ligger det at vi har gitt opp å vente på noen egen rettferdighet overfor loven, og lever nå bare på nåden. Vi forstår at det står ikke rett til med oss, hvis vi nærmest er fremmede for Gud. Hvis vi bare drives av vår samvittighet og av loven, og kjenner ikke noe til hva et tillitsfullt barneforhold med Gud er. Men apostelen sier ikke: Dere er nå befridd for all salgs frykt. Nei, det er "trelldommens ånd" han sier vi nå ikke lenger har. Da forstår vi at barnekårets Ånd ikke utelukker at den barnlige frykten også finnes. Den stadfester heller at den også bærer "sønnefrykten" i seg, og at den heller ikke utelukker den "hälsosamme" frykten for våre åndelige fiender og farer, som alt Guds ord sier vi skal frykte.

Når så Paulus avslutter med at vi i barnekårets Ånd roper/skriker vårt "Abba, Far!", da lærer vi at den sanne troen eller freden ikke er en fred som aldri rokkes. Nei, den må tvert imot stadig kjempe mot anfektelse, nød og frykt, slik vi har gått nærmere inn på ovenfor. Av dette må vi lære å stadig prøve hva vi bygger freden vår på. Blir den kanskje aldri uroet? Blir den aldri prøvet? Og hva med nød over synden? For den ekte troen vil alltid bli prøvet, så den i stor kraft må rope/skrike sitt "Abba, Far!". Men så har vi også sett at vi ikke må bli mismodige under slike prøvelser, men bare fortsette vårt abbarop og alltid vente det beste fra vår Fader. De svakeste sukkene fra hjertet vårt hører jo han som sterke rop. Det sier han også klart i Sal 91:14-15 om en sjel som er i ferd med å synke i nøden: "For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære".  

Til toppen

16 : Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.

Ånden selv. Selve Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Dette er bare en kort forklaring på barnekårets Ånd, som forrige vers talte om. Paulus vil her ha sagt at hemmeligheten med barnekårets Ånd og dens abbarop, er at dette er Guds Ånd selv som vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Den Hellige Ånd i Guds barns hjerter forener sitt vitnesbyrd med deres ånds vitnesbyrd, for å overbevise dem om barneforholdet hos Gud. Denne salige vissheten har de altså ikke bare som Åndens frukter i livet deres, men "Ånden selv" gir dem også et spesielt vitnesbyrd i hjertene deres. Dette er det verset vårt nå taler om.

Vi legger merke til at her tales det om et dobbelt vitnesbyrd. Først vår ånds, og dernest Guds Ånd som "vitner med" vår ånd. Vi har vår ånds vitnesbyrd når vi finner og erfarer akkurat det samme hos oss selv som det Skriften taler om som kjennetegn på Åndens karakteristiske verk hos Guds barn. "Når vår erfaring stemmer overens med Guds ord", som Luther sier. Du vet f.eks. at vår egen natur alltid er åndelig død, er forfengelig og verdslig innstilt. Du ser hvordan hele verden lever i stor selvsikkerhet; kjenner ikke sin synd, frykter ikke for Guds dom. Og om de erkjenner at Gud er til, og kanskje vil frykte og tjene ham, så er Kristus, forsoningen, og veien gjennom den en dårskap for deres fornuft. I tillegg har de bare seg selv og sitt eget beste som mål i sin gudsdyrkelse. De vet ikke om noen ren og uegennyttig kjærlighet til medmenneskene.

Men så, på tross av all din skrøpelighet, oppdager du at i hjertet og tankene dine har det dannet seg en helt ny holdning til alle disse forholdene. En holdning som stemmer overens med det Guds ord lærer. Isteden for den tidligere "dødsstillheten" hos deg, har du nå fått en ånd som ikke lenger er fornøyd med denne verdens goder. Og heller ikke fornøyd med deg selv. Nei, nå er du hele tiden avhengig av Guds vennskap og Kristi forsoning. Nå blir du alltid tuktet for synd, for ulydighet og utroskap. Men du har fått et anker i Kristus og hans evangelium, som du flyr til. Og der har du nå ditt egentlige livs kilde, din visdom, din rettferdighet og din helliggjørelse, osv. Ja, nå er Kristi forsoning ditt livs behov, din mat. Slik at hvis du noen gang mangler den næringen, blir du svak og avmektig. Din bekjennelse, din bønn, ditt liv blir alt sammen svakere. Men når du så igjen får styrke deg med evangeliets ord, blir du glad, villig og sterk i ditt innvortes menneske.

Alt dette vitner om en ånd som lever på Kristus. Som har sin mat i Kristus. I tillegg får du gjennom denne samme troens næring ny lyst til samfunn med Gud. Du får nyopplivet lyst og kraft til å bekjenne din Frelser både med ord og gjerning. Og for hans skyld vende ryggen til synden og være opptatt med det som er godt. Mens du tidligere bare tenkte på ditt eget beste, har du nå et hjerte som er åpent overfor alle mennesker. Du blir opptatt med hvordan de har det på alle måter, og du fryder deg når de kommer til Sannheten og Livet. Alt dette er så karakteristiske kjennetegn på Den Hellige Ånds verk, og er klar kontrast til vår egen natur. Av slike kjennetegn vil du alltid, når ikke anfektelse og mørke omgir deg, kunne vite at her har det skjedd en fødsel fra Gud, og at du altså er et Guds barn. Slik virker vår ånds vitnesbyrd. Men selv til en slik erkjennelse er vi selvsagt avhengig av at Den Hellige Ånd hjelper og opplyser vår ånd. For uten Åndens hjelp ville vi av oss selv ikke være i stand til å registrere disse karakteristiske kjennetegnene på den nye fødselen.

Men hvis vi sa at denne Åndens bistand var alt det Paulus her mener med Åndens eget vitnesbyrd, så ville vi gå glipp av den fulle meningen i denne teksten. Her sies nemlig ikke bare at Guds Ånd hjelper og bistår vår ånd med dens vitnesbyrd, men at den er selv et særskilt vitne. Apostelen sier at Ånden selv vitner med vår ånd. Et slikt uttrykk må bety at Guds Ånd gir et konkret og registrerbart vitnesbyrd. Og derfor er dette et vitnesbyrd som ingen kjenner, uten den som får det (Åp 2:17). Men samtidig er det så utvetydig og sterkt når det gis, at det gir en klar stadfestelse på at det er av Gud. På et øyeblikk kan det forvandle den mest nedslåtte og bundne sjel, og gi ham en overnaturlig glede og trøst. Det gir ham lyst og kraft, så nå lider og gjør han med glede det han før trodde var umulig. Dette skildres mange steder i Skriften, som f.eks. når Kristus sier: "Jeg skal åpenbare meg for ham", og "jeg vil gå inn til ham og holde måltid med ham". Og Paulus sier: "Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss". Dette Åndens eget vitnesbyrd er en spesiell overbevisning i hjertet mitt, om at alt det som er forkynt i evangeliet er sant, og at alt dette er mitt.

Og at dette er selve Guds Ånds vitnesbyrd, det stadfestes av følgende: Selv ved bruk av alle nådens midler kan ikke sjelen uten videre få trøst, visshet og lys over nåden. Selv om han har hørt de mest klare og trøsterike ord fra Guds munn. Men så, på et øyeblikk, får han nåde til å se og tro. Og han fryder seg. Stadfestelser på Guds Ånds vitnesbyrd har vi jo også gjennom de mange nådevirkningene vi har talt om ovenfor; en hellig lyst og kraft som sjelen aldri tidligere kunne kjempe seg til. Og alt dette samstemmer fullkomment med det vitnesbyrd som vår ånd, opplyst av nåden, henter fra Guds verk i sjelen. Derfor sier også apostelen: "Ånden selv vitner med vår ånd" at vi er Guds barn. Det har den aller største betydning at vi legger merke til dette siste tegnet, og alltid holder det klart for oss. For ellers kan vi lett forvirres og tror det er et Åndens vitnesbyrd, det som bare er et verk av et sterkt følelsesliv eller innbilningskraft. Hos enkelte mennesker er naturen så livlig, følelsene og innbilningskraften så sterk, at det som bare er et utslag av disse tingene, lett kunne oppfattes som et Guds Ånds vitnesbyrd.

Men hos slike følger aldri de vesentligste Åndens frukter. Disse menneskene lever fortsatt i det samme selvopptatte, kjødelige og stolte sinnet som det ikke er skjedd noen som helst forandring med. Og som så langt fra er knust. Av og til blir de grepet av høye, himmelske opplevelser. Men så på nytt har de samme gleden i synden og det som er av verden. De får aldri denne hellige kraften som gjør dem til Kristi etterfølgere. Dette vitner jo klart nok om at den fryden de innimellom opplever, ikke var noe Åndens vitnesbyrd.

Da ser vi at det viktigste vitnesbyrdet, og det som varer når alle lys og følelser i vårt indre forsvinner, er det vi mottar når Ordet åpenbares for oss med det konkrete budskapet om hvem som er Guds barn. Dette Åndens umiddelbare vitnesbyrd kan av og til bli gitt oss når vi for første gang forenes med Frelseren. Men så kan det forsvinne i lange perioder. Så kan det på nytt bli gitt oss først etter at vi gjennom lang tid har kjempet i tro, og bare holdt fast i Ordet. Men frelsen er alltid knyttet til troen på Jesus, ikke til disse herlige opplevelsene. Det er bare til dem som tror, Ånden gir sitt vitnesbyrd. Paulus sier: "i ham ble også dere, da dere kom til tro, beseglet med Den Hellige Ånd" (Ef 1:13). Og i Heb 11 gjentar han gang på gang at de gamle "ved tro fikk det vitnesbyrd at de var til behag for Gud".

Den dyrebare sannheten om at Ånden selv vitner med vår ånd om vårt barnekår, må derfor aldri forføre noen bort fra Skriften, fra de gamle, faste grunnvollene for vår tro: Ordet og sakramentene. Det som fremheves som at det er Ånden og Åndens vitnesbyrd, men mangler Guds ord og sakrament, er alltid en mistenkelig ånd, og et tvetydig vitnesbyrd. Gjennom slikt kan djevelen forføre mange alvorlige kristne. Vårt indre lys må alltid stemme over ens med Skriftens enkle ord, og prøves på disse. Den Hellige Ånd vil bare gi oss lys over Ordet, gi nåde og kraft til å ta imot Ordets budskap. Og vi kan ikke motta frelsen på noen annen måte.

Når det så gjelder dem som mener at vi her i livet aldri kan bli helt sikre på vårt barnekår hos Gud, så skjønner vi jo av dette verset at de må leve i et stort mørke. Fordi de selv ikke eier denne salige vissheten, dette Åndens vitnesbyrd, så tror de ingen andre heller kan eie det. Husk da alltid på at her sier apostelen uttrykkelig at "Ånden selv vitner med vår Ånd at vi er Guds barn". Og her taler han jo ikke bare om seg selv, men om alle som tror. Det ser vi av verset foran, der han sier: "Dere fikk barnekårets Ånd". Og hvor ofte gjentar ikke Johannes på sitt eget og alle Guds barns vegne: "På dette vet vi at vi er av sannheten", "Vi vet at vi er av Gud" osv. Måtte da også alle som tror holde klart for seg hvor viktig og hvor dyrebar denne vissheten er! Det er da uendelig stort og herlig at vi allerede her på jorden skal ha visshet om vårt barnekår i himmelen, vite allerede her at jeg er "Guds barn"!

Nå kan vi nok aldri her i livet fullt ut fatte hvor stort og herlig dette er. Men salige er de menneskene som eier et slikt vitnesbyrd, som til og med er en visshet som Gud selv har gitt dem. Men selv om vi ikke får det umiddelbare vitnesbyrdet av Guds Ånd, så har vi likevel Guds eget vitnesbyrd. Først og fremst i Ordet som forteller oss hva Gud har gjort for at vi skal få være hans barn. Det var dette han skapte oss til, gjenløste oss til, og i tillegg har født oss på ny - - til å være hans barn. Dernest har vi det store, synlige tegnet på virkeligheten i alt dette; at de som er født av Ånden virkelig står fram som nye skapninger. At Ånden fullstendig forandrer både vårt indre og ytre liv, så vi bli nye mennesker. Ikke bare periodevis, men med et helt nytt liv. Alt dette er jo veldige vitnesbyrd om at vi virkelig er Guds barn, så vi burde juble av fryd.

Til toppen 

17 : Og hvis vi er barn, da er vi også arvinger - Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham.

Der er bare étt problem med dette verset: innholdet er alt for herlig til at det kan rommes i våre trange og vantro hjerter. Uansett hvor mye vi ser, hører og fatter av dette slik vi leser det, så blir likevel selve det herlige budskapet stående igjen utenfor hjertet. Vi nøyer oss ofte med bare å se ordene med øynene våre, og gjenta dem med munnen. Vi kan liksom ikke selv riktig fatte dette, tro det, og tilegne oss et så herlig budskap som vi ser forkynnes her. Selv de som tror dette sterkest, tvinges til å erkjenne at slik er det med dem også.

For tenk nå bare nærmere etter hva det er som sies her! Dette at hvis vi er Guds barn, så er vi det i en så sann og virkelig mening, at vi dermed er den store og allmektige Guds arvinger, og den enbårne Sønnens medarvinger i hans evige herlighetsrike! Bare å være, og bli kalt, for en Guds tjener burde jo være den største ære og herlighet for en fattig og uverdig synder. En "Guds tjener" er jo en vi har all grunn til å sette høyt. Men her sier Herrens Ånd at vi som tror på Kristus, skal ikke bare være Guds tjenere, men Guds rette barn, "sønner" og "døtre", "Guds arvinger og Kristi medarvinger". Det samme ser vi også mange andre steder i Skriften. Å være sønn eller datter til en stor og kjent konge eller keiser, blir jo sett på som veldig stort på denne jord. Men hva betyr det, mot å være selve Den Guddommelige Majestets barn og arving? Et slikt barnekår og arv må jo bety en så enorm rikdom, ære og herlighet, at ingen menneskes tanke kan fatte det, og ingen engler kan skildre det.

Men her vil vi oppleve det vi allerede har sagt, at selv om vi anser det både for sant og guddommelig, så kan vi ikke få det inn i hjertet. Vi behandler det som om det skulle være en herlig drøm eller sang. Til slutt vet vi ikke riktig om noe av dette er sant og virkelig. Og det går jo slett ikke på det at vi mener Kristus og apostlene lyver. Vi må bare erkjenne at budskapet er altfor stort til å få plass i våre hjerter. Men det er jo slett ikke verken drøm eller dikt. Det er jo guddommelig sannhet, fordi Kristus har selv sagt det, f.eks. da han talte til Maria om brødrene sine. Da uttrykte han det slik: "min Far og deres Far, min Gud og deres Gud". Hva skal vi da foreta oss, så Gud kan få åpne våre sinn og våre hjerter så vidt opp at den store herligheten får plass der inne? Må Herren, vår Gud, hjelpe oss!

Hvis vi er barn, da er vi også arvinger. I verset foran dette har Paulus talt om det dobbelte og samstemmige vitnesbyrdet, når Guds Ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Der talte han altså om at vi allerede her på jord ikke bare kan være, men også kan vite at vi er Guds barn. På denne vissheten om barnekåret bygger han nå vår visshet om at vi er Guds arvinger. Og det gjør han med bakgrunn i de generelle naturlovene, som sier at barna i en familie er arvinger til det foreldrene eier. Men i Guds rike gjelder ikke bare en naturlov, slik den gjelder i alle familier, om at arveretten følger barnekåret. Men Gud har selv konkret uttalt at hans barn skal være hans arvinger. I Bibelens første kapittel leser vi om da Gud skapte menneskene i sitt billede. Der sa han: "Fyll jorden, legg den under dere og råd over alt som rører seg på den". Men når Kristus taler om den siste dommen, sier han med henblikk på boligen i himmelen: "Kom, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt". Og andre steder i Skriften står det like tydelig for alles øyne, når han taler om den evige frelse som en arv.

På den måten har Herrens Ånd villet minne om det som jo er hele evangeliets hovedlære, at vi skal motta den evige arven som en fri nåde og gave. Det skal ikke oppnåes gjennom noen slags egen fortjeneste, men mottas på samme grunnlag som et barn mottar sin jordiske arv. Bare på grunn av at det er hans barn, arver det farens formue. Selv om det er et svakt og sykt barn, eller en krøpling. Arveloven spør aldri etter barnets fortrinn eller egenskaper. Bare om det er barnet til ham som eide den eiendommen som nå skal skiftes. Slik avhenger arveretten bare av barneforholdet, - ikke av noe vi fortjener. Derfor sier apostelen Peter at Gud "har gjenfødt oss til en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig" (1Pet 1:3,4). Og Paulus sier at vi er "arvinger ifølge løftet" (Gal 3:29), "løftets arvinger" (Heb 6:17), d.v.s. arvinger til alt det som var lovet gjennom Abrahams ætt (sv: Abrahams sæd): Kristus (Gal 3:16). Videre at vi skulle "arve frelse" (Heb 1:14), skulle "bli arvinger ifølge håpet om evige liv" (Tit 3:7), bli "arving til den rettferdighet som er av troen" (Heb 11:7), "arvinger til det rike Gud lovte til dem som elsker ham" (Jak 2:5). Alle disse ordene har akkurat samme budskap: At

frelsen og himlenes rike er en arv

- ikke noe som kan kjøpes eller fortjenes, men utelukkende arves!

Guds arvinger. Hva den arven innebærer, som Gud selv skal overgi til sine barn, er det umulig å fatte for noe menneskes forstand. Vi kan nok forstå at det må være noe umåtelig stort, det som kalles Guds arv, eller å være Guds arvinger. Og av Guds klare løfter skjønner vi jo at det rett og slett betyr at han lar oss få del i ham selv, i hans egen herlighet og alt han har i himmelen, - i den grad en jordisk skapning i sin gjenfødte tilstand kan ta imot dette. Men omfanget, høyden og dybden i en slik herlighet vil vi ikke kunne fatte her i livet. For dette er "det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte". Ikke en gang den disippelen som Jesus elsket, som synes å ha fått åpenbart Guds vesen og vilje mer enn noen av de andre apostlene, - ikke en gang han var i stand til å skildre fullt ut hva Guds barn "skal bli". Men så mye kunne han si, at "vi skal bli lik ham" og "skal se ham som Han er".

Men la oss stanse opp litt ved dette skriftstedet (1Joh 3:2). For i dette korte språket apostelen benytter her, finner vi likevel det vi trenger til å danne oss et bilde av hva Guds arvinger kan se fram til. Apostelens utgangspunkt er at han og andre som tror, er Guds barn. Det taler han om med overbevisning. Men så går han videre, fra deres forhold som barn, til deres forhold som arvinger. Akkurat på samme måte som Paulus gjør i det verset vi nå taler over. Men når det gjelder det som arvingene så skal få, og bli, så kunne Johannes bare tale om det som noe fjernt som ennå ikke var åpenbart. Likevel sier han at så mye var sikkert og visst - "Vi vet.." sier han, "at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som Han er".

Vi skal få "se Gud som han er", - ikke lenger bare se ham som "i et speil, i en gåte", men "se ham ansikt til ansikt". Ikke lenger kjenne ham "stykkevis", men "da skal jeg erkjenne ("skall känna fullkomligt") slik som jeg også fullt ut er kjent" (1Kor 13:12). Med den samme uforminskede henrykkelse skal jeg hele tiden få se disse frydefulle fullkomne ting som stråler fram i alt det guddommelige. Bare dette må jo virke en uutsigelig frelsesfryd, beundring, kjærlighet og fryd. Hvis mennesker eller engler skulle forsøke å skildre med korte ord hva de forløstes frelsesfryd skulle bestå i - hva kunne da uttrykke dette bedre enn at "De skal se Gud"?

Da skal de først og fremst for evig være fri fra svakhet i troen, utrygghet i samvittigheten, og den følbare anfektelsen som hører med til dette livet; dette vi opplever når vi vandrer i troen, men ikke ser ham, når han også innimellom skjuler seg, og vi ikke opplever noe av hans nåde. Da blir vi her i livet ofte utrygge og skjelver. Spesielt når vi etter nye fall  kjenner samvittighetens og lovens anklage og Satans glødende piler. Alt dette skal nå ta slutt. Vi skal "se ham som Han er"; den evige kjærligheten og trofastheten. Men når vi ser hans åsyn skal vi også fylles av den herligste fryd over det fullkomne i all hans guddom, hans umåtelige storhet og majestet, hans evige visdom og makt, hans uendelige kjærlighet, mildhet og skjønnhet. Hvis dronningen av Saba kunne si om Salomos herlighet: "Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne dine som alltid står for ditt åsyn og hører din visdom" (1Kong 10:8), da er sannelig de som for alltid står for Guds åsyn, og ser hans og Lammets herlighet, mer enn lykkelige. Og så har vår Herre Kristus selv uttrykkelig sagt: "Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de kan se min herlighet, den som du har gitt meg" (Joh 17:24).

Og Johannes sier videre i 1Joh 3:2 at vi ved dette å ha vårt blikk festet på Gud, også "skal bli lik ham". Dermed vil han si at det å skue Gud (som Maria ha sitt blikk festet ved "den gode del"), skal ha den virkning på oss at vi "blir lik ham". Som om den herlighet som stråler ut fra ham, skulle gi et gjenskinn i oss. Vi vet at huden på Moses ansikt skinte når han hadde vært inne for Herrens åsyn, og talt med ham. Og vi vet at vi også, allerede i vårt daglige liv, når vi ved troen og Ånden får skue Gud, "blir omskapt til det samme bilde fra herlighet til herlighet" (2Kor 3:18). Men når vi så får se ham ansikt til ansikt, da må hans guddommelige vesen selvsagt i ennå større grad avspeile seg i oss, langt mer fullkomment enn det kan skje her i livet. På hvilken måte dette skal foregå, at vi "blir lik ham", det må vi nok bare overlate til Gud. Men ett er sikkert: Da skal han fullkomment gjenopprette det bildet av seg som han i tidenes morgen skapte mennesket i, og som ble tapt i syndefallet. Paulus sier uttrykkelig: "Slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:49).

Da skal ikke hjertet vårt lenger være som det er nå; bare en uuttømmelig kilde av synder og vondt. Da skal Kristi hellighet og kjærlighet bo i oss. Da skal ikke vår forstand lenger være omsluttet av den falne naturens mørke, men fylt av lys fra Guds eget lys. Da skal ikke uro, anklager og redsel lenger plage vår samvittighet. Den skal få hvile i Guds kjærlighet, og på grunn av den hellighet som da bor i oss. Da skal vi aldri mer synde mot Gud, aldri mer måtte sukke: "det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". Nei, da skal vi fullkomment være så gode og hellige som vi så gjerne ville, - og nå langt mer enn vi kunne ønske oss her i livet. Da skal ikke vårt legeme lenger være tynget av farlige begjær, eller med sykdom og svakheter, men alltid være rent og skjønt, friskt og sterkt. For nå skal det være "likedannet med Kristi herlighetslegeme". Herren sier uttrykkelig: "Da skal de rettferdige stråle som solen i deres Fars rike" (Mat 13:43). Vi skal "bli lik ham" når det fullstendig fullkomne hos Gud gjenspeiler seg i vår sjel og legeme, og fullkomment regjerer over oss. Da har vi på nytt alle de egenskaper som tilhørte Guds billede, slik bare Gud alene kan skape oss. Og i stedet for all den uro, pine og smerte som kjødets begjær førte med seg, skal det nå være en uuttømmelig kilde av hellige og rene tanker, som aldri grumses til, i hjertet vårt. Alt dette, og mye, mye mer, hører med i dette at vi skal bli lik Den Hellige og Sanne Gud.

Men Skriften taler spesielt om at vi skal være lik Gud i kjærlighet (Mat 5:44-48, 1Joh 4:7,8). For kjærligheten er en så vesentlig egenskap hos Gud at Johannes sier at "Gud er kjærlighet". Skal vi så til sist bli lik Gud i kjærlighet, da må vel en vesentlig del av alle frelstes fryd være det som er det største for den sanne kjærlighet; dette å se hele den skaren av frelste sjeler som får oppleve og nyte den samme ære, samme frelse og fred som vi. Paulus taler også spesielt om at når vår prøvelses tid tar slutt, når profetering og tungetale opphører, så skal kjærligheten aldri "falle bort". Og denne kjærlighetens fryd over å se så mange frelste, har Guds barn en forsmak på her på jord når de ser Guds nåde omvende og innta sjeler. Tenk så hvordan det blir når vi i Guds paradis skal få se den utallige skaren av mennesker som nå er framme. Her på jorden har de alle kjempet mot synd, i farer og motstand. Nå står de frelste og trygge i Guds herlighet. Og tenk hvordan denne frelsesfryd i kjærlighet bølger fram og tilbake mellom dem alle!

Ja, sagt ennå en gang: Tenk når alle Guds barn, som har vært spredd rundt i de fire himmelretninger i denne verden, så er samlet i sin Fars rike. Alle har i det vesentligste vært gjennom det samme. De har sett sin synd. De har sett Guds store barmhjertighet, tålmodighet og trofasthet. Med nye og fullkomne, himmelske sjelskvaliteter skal vi da frydefullt minnes alle de bevis på Guds hjelp og langmodighet, som vi opplevde her på jord. Og nå skal vi få se selve sammenhengen i alt det vi opplevde her. Selvsagt vil alt dette fylle våre hjerter med en usigelig frelsesfryd. Skriften forteller oss at da skal det ikke bare bli en stille lovprisning over Guds nåde. Nei, vi skal rope med høy røst: "Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet" (Åp 7:10). I dypeste forstand skal vi da erkjenne det den 126. Samle sier: "Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel".

Da vet vi at vår jordiske vandring er lagt bak oss. Nå nyter vi Guds evige frelse, og da bryter vi ut i jubel: Er dette den arven som kostet Jesus Kristus hans blod! Å, velsignede løsepenge - velsignede kjærlighet! Dette er jo troens endelige mål! Dette er den herlighet Skriften talte om! Dette er jo slutten på all min sorg, mine ydmykelser, mine bønner og kamp! Ja, da var i sannhet problemene små - mot å skulle få motta alt dette! "døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller gråt, eller smerte skal være mer; for de første ting er blitt borte".

Fra slike ord i Skriften om arven vår hos Gud, vil vi nok kunne få en viss forestilling om dette. Men skildringen og slik vi forestiller oss det, vil jo på ingen måte svare til virkeligheten. Tenk bare på disse to forholdene; hvis du tror at Gud er både kjærligheten og allmakten i den grad disse to egenskaper i sin fullkommenhet lover! Allerede her på denne jord, som på grunn av synden er forbannet, kan jeg oppleve å få se noe av Guds kjærlighet og makt. Og bare dette overbeviser meg jo om at en umåtelig stor herlighet venter dem som elsker ham. Men selv ville jeg likevel ikke våget å si for mye om dette, om ikke Gud selv i sitt ord hadde lovet oss det. Så vil vi se nærmere på det teksten vår fortsetter med. Paulus sier ikke bare at vi er "Guds barn" og "arvinger", men føyer ennå mer til:

og Kristi medarvinger. Tenk for noen ord! Denne tilføyelsen går jo ennå lenger i å skildre hvor ærefull arven vår er. Her får jeg se dypere inn i hvor mye disse ordene "Guds arvinger" betyr. Tenk, vi skal være Kristi, den evige Sønnens, medarvinger! Da må det jo være en uendelig stor og ærefull arv! Og da merker jeg alvoret og den fullkomne meningen i ordene "Guds barn"; at vi er det i dypeste forstand. Vi er den enbårne Sønnens brødre. Hans Far er vår Far, og hans Gud er vår Gud (Joh 20:17). Men finnes det noe menneskes tanke som kan fatte hva den enbårne Sønnens arv innebærer? Hvis vi bare sto stille og tenkte grundig over hva som blir sagt her, så ville vi bli stående i undring, og bekjenne at vi nær sagt ikke tror noe som helst av dette.

Her tales det altså om den enbårne, ærefulle Sønnen, som har vunnet og inntatt riket. Og så skal vi være hans medarvinger! Da er jo ikke bare denne arven vår uendelig stor, men den må jo også være i den aller sikreste forvaring. For den enbårne Sønnen kan jo aldri miste arven sin. Der er andre vi leser om i Skriften, som kalles Guds sønner. De har falt og mistet arven sin, som Adam og de falne englene. Men Faderens enbårne Sønn har bestått prøven. Han har vunnet riket, og kan aldri miste det. Derfor kan heller ikke de som er forent med ham, tape arven. Det kan de være aldeles trygg og viss på, bare gjennom at de er forent med ham. Men vi har også en ugjenkallelig festekontrakt på arven, et testamente som aldri kan endres mer etter at det er "stadfestet", ikke bare med hans ed (Heb 6:17), men også med "hans død som opprettet testamentet" (Heb 9:15-17). Kristus har selv dødd for å oppnå arven og besegle testamentet, og er i tillegg selv den egentlige "arvingen" til riket (Heb 1:2, Mat 21:38), "den førstefødte blant mange brødre" (Rom 8:29). Og hvis vi nå er hans "medarvinger", da har vi den sikreste garanti for vår arv, i ham. Likevel har Herren i tillegg gitt oss et pant, eller "håndpenger" på arven: Den Hellige Ånd i hjertet. Den kalles jo uttrykkelig "pantet på vår arv" (Ef 1:14). Så langt når det gjelder hvor trygge vi kan være på arven vår.

Men akkurat arvens omfang og herlighet, hva det er vi skal arve sammen med Kristus, kan vi ikke si så mye om her i livet. Vi har hans eget ord på at: "Den herlighet som du gav meg, har jeg gitt dem". Selv sier han også at vi skal få bo i de samme herlige boliger som han selv: "Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er". Ja, han sier ennå mer: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone" (Åp 3:21). Og skriften sier at vi skal regjere med ham, at han har "gjort oss til konger og prester for sin Gud og Far" osv. Men vi må bekjenne at alt dette blender oss. Det er altfor herlig til at vi kan fatte det. I tillegg ser vi nå alt sammen bare stykkevis, slik Paulus skildrer det i 1Kor 13. Det er først "når Kristus, som er vårt liv, åpenbares, da skal også vi bli åpenbart sammen med ham i herlighet" (Kol 3:4). Og først da skal vi fatte selve innholdet i denne dype hemmeligheten. Men underveis er bare disse ordene: "Kristi medarvinger" en kilde til de største forventninger om en usigelig herlighet. Måtte bare Gud få holde oss fast i sin nåde og sannhet, helt til vi får motta det som er lovet!

Det er riktig nok "en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig", og "som er oppbevart i himmelen for dere". Men Herren sier likevel til oss: "Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din!" "Vær tro inntil døden, og jeg skal gi deg livets krone", og "den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min far på hans trone". Så lenge vi er på denne jord står vi altså ennå på en virkelig prøve. En prøve som først og fremst går ut på dette: At vi i alle prøvelser og kamper fortsatt kan få nåde til å bli i vårt samfunn med Kristus; forent med ham. For det som er sikkert, er at bare "i ham er liv", og "den som har Sønnen, har livet". Bare vi lever forent med ham, så har vi alltid det evige liv i vente. Men da er der étt hovedtrekk som kjennetegner oss, på samme måte som det også var hovedtrekket hos ham selv. Og dette er det Paulus nå tilføyer:

så sant vi lider med ham. Dette er banen hvor løpet foregår, fram til målet: Herligheten. Arveretten har vi nok utelukkende gjennom barneretten. Og den er rettmessig nok sikret gjennom Kristi lidelse. Men "løpsbanen" fram til vi mottar arven, er at "vi lider med ham". Dette som apostelen tilføyer her har den aller største betydning. Det er et karakteristisk kjennetegn på de sanne arvingene, de ekte barnene (Heb 12:8). Det skal vekke og skille ut fra Guds rette barneflokk; de som går i en falsk innbilning om at de eier arven, men likevel ikke er Kristi etterfølgere. Men disse ordene er også til trøst for dem som lider med ham, men ofte er i så harde lidelser at de fristes til å gi opp. La oss da ta disse ordene grundig inn over oss: "så sant vi lider med ham"! Apostelen forteller oss her at selv i lidelsene skal vi ha samfunn og del i Kristus, som gikk gjennom lidelse til herlighet. Her hersker en så konkret Guds ordning, at lidelse går forut for herligheten, at selv Kristus, som vår foregangsmann i alle ting, har gått denne veien, og uttrykkelig forklart oss at vi skal følge etter ham i dette.

Han sier: "Hvis noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge meg" (Luk 9:23). Vi må se på Kristi lidelser fra to sider. Først og fremst led han som forsoner for våre synder. Dernest var lidelsene hans vei til herlighet. Når det gjelder hans soningslidelse, så var han helt alene om det: "Pressekaret (vinpressen) har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg". Helt alene tilfredsstilte han den guddommelige rettferdighetens krav. Alene fortjente han i vårt sted rettferdighetens lønn; den evige arven. Sett fra den siden var han vårt eksempel og veiviser. På det området må vi "følge i hans fotspor", og være lik ham. Skriften lærer oss uttrykkelig, også om ham, at han måtte kjempe og seire for å bli opphøyet, og at han i dette skulle være et forbilde og mønster. Selv sier han f.eks.: "Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, slik jeg også har seiret og satt meg med min Far på hans trone" (Åp 3:21). Med samme hensikt formanes vi også i Heb 12:2 til å "se på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset, aktet ikke på skammen, og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone". Lidelsen er altså en del av den arven som Kristi medarvinger her på jord har sammen med den "førstefødte". For alle arvingene går veien til arven gjennom lidelse, For mange går den gjennom "stor og lidelsesfull kamp".

Men her bør vi legge nøye merke til at apostelen sier ikke bare: "så sant vi lider", men "så sant vi lider med ham". For det er ikke alle lidelser vi kommer opp i, som dermed er tegn på at vi er Kristi medarvinger - "den ugudelige har mange plager", og alt som lever på jorden lider. Men her tales det bare om de lidelser vi opplever på grunn av vårt samfunn med Kristus, på grunn av at vi følger etter ham. Og da ikke bare verdens fiendskap og avsky, men også all den anfektelse synden, kjødet og Satan fører over oss, som nettopp er en følge av at vi er forent med Kristus. Sluttelig har vi den lidelse Faderen bruker for å oppdra oss, og som alltid vil kjennetegne hans ekte barn. Først og fremst er det en uomtvistelig tale i Ordet, om at "alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt" (2Tim 3:12). Og Kristus sier uttrykkelig: "Har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere". Så har vi dem som vil være en kristen, som lever på at de har troen og håpet om evig liv. Men deres kristendom hindrer dem ikke i samtidig å stå på god fot med verden, være aktet og elsket av menneskene. I dette ligger det et uhyggelig og helt konkret tegn på hva slags kristendom dette er. Et tegn på at de ikke er sanne og trofaste Kristi etterfølgere. Herren har selv sagt det (Joh 15:20, Mat 10:25,34,39).

I dette å lide med Kristus, har vi også all den lidelse som synden og Satan fører over oss, som kort nevnt ovenfor. Disse lidelsene rammer oss bare fordi vi er blitt forent med Kristus. Kristus bar verdens synd, med angst og nød, så han kjempet, bad og svettet i Getsemane. På samme måte vil alle de som har Kristi Ånd, også være redd for synden i dem, og kjempe og be mot den. På samme måte som Kristus ble fristet og anfektet av djevelen, slik vil også alle som tror bli forfulgt av den samme fienden, med fristelser og glødende piler. Vel er der noen som vil være kristne, men deres kristendom er av en slik art at synden plager dem ikke. Djevelen frister og anfekter dem ikke. De er tvert imot alltid sterke, modige og tilfreds. Men i alt dette har de konkrete bevis på at deres tro og kristendom er falsk. Alle Guds barns erfaring stadfester dette.

Til slutt vil vi nevne det Jesu selv sier, om at de ekte grenene blir renset. De får ikke lov å vokse fritt og uforstyrret på samme måte som de greiene som til sist bare vil bli brent opp. Og apostelen sier: "Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner". Og videre: "Når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden". Men, som nevnt ovenfor, må denne tukten og dette at Herren refser oss, skilles klart fra slike samvittighetskval og straffedommer som også de ugudelige plages med.

Dette å lide med Kristus kan vi aldri skjelne klart hvis vi ikke først holder klart for oss at den personen det gjelder må være et Guds barn, slik det er skildret tidligere under dette kapitlet. D.v.s. en sjel som er dødd fra loven og nå lever i Kristus (v.1 og 2), som lever etter Ånden (v.5), ikke lever og vandrer etter kjødet, men etter Ånden (v.4,13), ja, blir ledet av Guds Ånd, barnekårets Ånd, og i denne ånd roper: Abba, Far! (v.14,15). En slik sjel oppdager at han har fått en hel masse nye lidelser. Det gjelder såvel ondskapen som bor i ham selv, som det som møter ham fra djevelen og verden. Lidelser som han tidligere ikke kjente til. Alle slike lidelser har han altså bare fordi Kristus nå bor i ham. Og da er jo alt dette sikre tegn på at han er en av Kristi medarvinger, som nå oppdras for den arven som venter ham.

Hvis du ikke vil ha slike lidelser med Kristus, da må du heller ikke prøve å innbille deg at du en gang skal arve herligheten sammen med ham. Der er mange som vil være kristne og til sist bli medarvinger med Kristus. Men de vil ikke lide noe sammen med ham her i livet. Tvert imot tåler de ikke det minste støt, et hardt ord eller et vondt rykte, før de enten klager og skriker om sine plager, eller "justerer" sin kristendom, så de kan gjenvinne verdens gunst. På samme måte vil de likevel ha del i alt det lyse og herlige som evangeliet forkynner. Men noe avhold, noen dødelse av kjødet vil de ikke høre snakk om. En oppriktig sjel som har den nye fødselens kraft i hjertet sitt, kan også plages av mye vondt. Alle Guds barn må erkjenne svakhet og fall. Men disse vil likevel inderlig sørge over ondskapen i hjertet, sine fall og sin vantro. Hvis dette ikke skjer, men de tvert imot lager seg en makeligere vei, forsvarer sin verdslighet og et liv som styres av kjødets lyst, da er dette et helt konkret sørgelig tegn, som nevnt ovenfor. Da vil de bli bedratt i sitt håp om en himmelsk herlighet.

Luther sier: "Da vil Kristus på den siste dag ikke erklære deg for sin bror og medarving. Isteden vil han spørre deg: Hvor har du din tornekrone? Hvor har du korset, naglene og pisken? Han vil spørre deg om du har vært en forargelse for hele verden, slik han og alle hans lemmer fra tidenes morgen har vært. Hvis du da ikke kan bevise at du har det slik, så vil han ikke kunne kalle deg for bror og medarving". Kort sagt: Vi må alle lide med Kristus, hvis vi skal bli med ham til herligheten. Dette er det første vi bør lære her.

Dernest har kristne her en stor trøst i sin lidelse. Lidelsen er jo ikke tegn på at noe er galt. Det er ikke slik at Gud ikke kan være deres rette og omsorgsfulle Far, når de må ha så mye lidelse her i livet. Ellers kunne vi fristes til å stusse over dette at når vi er begynt å tro vi har så stor en nåde hos Gud, tror vi er hans barn og Kristi brødre og medarvinger, - likevel ikke kan nyte noe av alle disse goder. Men tvert imot være plaget mer enn andre mennesker. Har strid i det ytre, og engstelse inni oss. Samtidig ser vi andre mennesker er langt mer lykkelige og fri for plager. Asaf klager i Sal 73: "Nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut. For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager. Men jeg ble plaget hele dagen, hver morgen kom til meg med tukt". For at vi ikke helt skal falle ut av troen gjennom slike fristelser, er det om å gjøre at vi søker samme vei til lys i problemene som Asaf. Han fortsetter: "Jeg tenkte etter for å forstå dette. Det var en plage i mine øyne - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på hvordan det går dem til slutt" - (hvordan det går både de ugudelige og rettferdige til slutt).

Om de førstnevnte sier han: "Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne. De gikk under og tok ende med forferdelse". "Men jeg blir alltid hos deg" - fordi "du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet". Dette er noe apostelen også vil lære oss her. Han vil føre oss inn i "Guds helligdommer" (sv. in i Guds heliga rådslut). Han vil åpne vårt åndelige syn, så vi kan sette pris på den nåde og herlighet som ligger skjult i tukten og lidelsene vi opplever her i livet sammen med Kristus. Og at bare evig fordømmelse ligger og venter de som velger et kort livs lyst i synden. Det samme ville Kristus lære oss gjennom fortellingen om den rike mann og Lasarus (Luk 16:25).

Vær da forstandig, og la deg ikke bedra! Er du blitt et Guds barn? Er du blitt et slikt menneske som ikke lenger finner noen ro i synden og verden? Som heller ikke kan finne ro og trøst i din egen religiøsitet, men alltid må søke din fred i Kristus, i det han har gjort, og i hans nåde? Så skal du vite at alle lidelser som da måtte møte deg, i det ytre og ditt indre, om det er aldri så underlig, bare er enda et tegn på at du er Guds barn som nå oppdras for himmelen. Glem aldri de ordene vi alt har minnet om: "Hvis dere er uten tukt, da er dere uekte barn og ikke sønner", "Når dere må holde ut tukt, så er det Gud som behandler dere som sønner". Selv sier han at "alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg". Og jo herligere han vil gjøre et barn, jo sterkere går han inn i oppdragelsen av dette barnet. Det er nettopp den tukten som gjør at vi aldri får ro i våre synder. Har du erfart dette? At etter at du kom til tro og ble forent med Gud, så har du aldri mer ro i ditt forderv? Nå oppdager du den ene synden verre enn den andre. Da skal du vite at dette bare er en følge av at Den Hellige Ånds lys og tukt stadig vokser.

Du kjenner den ene fristelsen etter den andre plager deg. Og det verste er at du må erkjenne at selv fristelsen er en synd og et lovbrudd. Derfor frykter du for Guds vrede, og at han skal gi deg helt opp. Da er det en stor kunst å kunne se på dette som at du lider med Kristus, for du ser bare på det som synd og ugudelighet. Men la deg nå ikke føre vill! At det er synd i fristelsene dine, kan jo ikke bortforklares. Men hvis denne synden engster og bedrøver deg, da må den jo være noe av din lidelse. Hvis du tvert imot kunne trives i synden, da kan du ikke kalle det lidelse. Og da verken gråter eller engstes du over den. Apostelen Jakob ser slik på våre fristelser: "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har bestått prøven, skal han få livets krone" (Jak 1:12). Og hva er det han mener med "fristelse"? Det forklarer han straks med tilføyelsen: "Hver og en blir fristet når han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær". Om slike fristelser er det altså han sier dette: "Salig er den mann som holder ut i fristelse".

Det er Ånden som bor i deg, som nå virker at du lider i synd og fristelser. Og dette vitner om at nå tuktes og oppdras du fram mot et annet liv enn dette. Det samme gjelder hvis du opplever det som om du aldri mer får ha noen jordisk lykke og glede uforstyrret. Du opplever det som at du, uansett hva du foretar deg, alltid må lide. Bare du merker at alt dette mer og mer vender blikket ditt mot den evige gleden. Ja, da skal du vite at alt dette er tegn på Guds omsorg for din sjel. En oppdragelse fram mot en bedre verden enn denne. Gjennom alt det du lider blir ditt gamle menneske stadig mer utmattet og drept. Din tro blir stadig mer renset, du må mer og mer inn i Ordet og bønn, og lengselen etter frelsens hjemreise blir sterkere og sterkere. Det er dette Gud har som mål, han som alltid har vår evige velferd for øye. Vår lidelse er altså et resultat av hans faderlige kjærlighet, og har som mål at vi skal bli mer og mer lik hans Sønns bilde.

for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham. Et annet sted sier Paulus: "Dette er et troverdig ord: For dersom vi døde med ham, skal vi også leve med ham" (2Tim 2:11). Her sier han altså at hvis vi lider med ham, så skal vi også "bli herliggjort sammen med ham". Dette er jo en usigelig trøst for alle de som lider med Kristus. Her i livet har de altså hatt den store ære at de har fått "lide med ham" - og frelst i himmelen skal deres ære bli så stor at de skal "bli herliggjort samen med ham". De skal ikke bare opplevelse lidelsen sammen med ham, her i livet. I evigheten skal de også følge ham i opphøyelsen. Her i livet har de hatt de samme fiendene som han, samme kampene som ham. Men de skal også få del med ham i seieren og herligheten. I alle forhold skal de få være hans "medarvinger".

Men hvis alt dette er sant: Du er virkelig Guds barn. Du er Kristi bror og medarving, og til sist skal du være sammen med ham om den evige herligheten. La da gjerne verden få ha sin glans, sin rikdom og ære! Selv på sitt aller høyeste er de jo alle sammen til slutt bare djevelens barn og medarvinger til den evige fordømmelsen (Joh 8:44, Mat 25:41). Ja, la hele den tiden du måtte ha igjen på denne jord bare være en forberedelse til det herlige livet du en gang skal få lov å gå inn til. Og om du da skal lide ganske mye her på jorden, sammen med Kristus, så tenk ikke for mye på dette, når du er på vei til å motta så stor en herlighet. Når vi en gang når så langt at vi opplever hva denne herligheten vil si, vil vi nok helt sikkert anse all denne jordens lidelser for småtteri. Og, om nødvendig, gjerne ennå gå tusen år på jorden i de bitreste martyrlidelser, når vi får ha denne herlighetens krone i vente. Det er dette Paulus ser for seg, når han nå kommer med denne tilføyelsen:

Til toppen 

18 : For jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss.

Med vår forstand og munn kan vi nok alle stemme i med Paulus i dette. Så langt er alt greit. Men hvor dypt i oss sitter denne erkjennelsen? Det vil bare hele livet vårt kunne bevise. Hvor dypt Paulus mente dette, det vitner hele hans apostelgjerning om. Se hvordan han skynder på fra sted til sted, på tross av de verste angrep fra fiendene, "i trengsler, i angst, under piskeslag, i fengselsopphold...". Alt bare for at frelsens lys skulle nå så mange sjeler som mulig. Det har altså brent en overbevisning i hjertet hans, om at alle lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss. Og han hadde tross alt uten tvil opplevd langt flere og større lidelser enn noen av oss. I 2Kor 11:23-28 oppsummerer han en lang rekke av det han har vært igjennom. Han taler om "flere piskeslag, ofte i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene fikk jeg fem ganger de førti piskeslag på ett nær. Tre ganger ble jeg hudstrøket. En gang ble jeg steinet. Tre ganger led jeg skipbrudd. Jeg har ofte vært på reiser, i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i fare i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre, i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger og tørst" osv.

Og likevel sier han fra dypet av sitt hjerte: "Jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne, sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss". Men Gud hadde en gang forunt denne apostelen et markert blikk inn i den himmelske herligheten, som ingen av oss andre har opplevd. Og det har nok uten tvil bidratt sterkt til den sterke overbevisningen han gir uttrykk for i dette verset. Paulus sier han "ble rykket inn i den tredje himmel", "inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales, slike ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale". Det var så mektig at han visste ikke en gang "om han var i legemet, eller utenfor legemet" (2Kor 12). Hvis noen av oss hadde opplevd noe slikt, ville vi nok uten tvil anse alt det jorden kan by på, både det herlige og det bitre, for "ingenting".

Men hvis det nå er slik med oss at vi nok kan gjenta disse apostelens ord med vår munn, men så, når plager eller lidelser møter oss, straks blir utålmodige, klager og syter. Da er nok grunnen den at plagene synes og oppleves, mens den himmelske herligheten ennå er skjult for oss. Men vi har nok selv stor skyld i vår svake tro og utålmodighet. For hvis vi var mer opptatt med å øke troen og håpet, så ville vi nok også ha mer av dette. Derfor må vi nok være mer opptatt med dette, og påkalle Gud om nåde til å få det inn i hjertet.

lidelsene i den nåværende tid. Med disse ordene minner Paulus om at uansett hvor bitre lidelsene våre enn er, så varer de bare denne korte tiden (hvis vi er Guds barn). I 2Kor 4:17 sier apostelen om vår trengsel, at den "bare varer en kort stund", d.v.s. går snart over, mens herligheten er "evig". Dette burde vi alltid tenke grundig over. For vi har alle en tendens til at når noen lidelse rammer oss, så opplever vi det som om den skulle fortsette i det uendelige. Og på grunn av denne fordreide holdningen, blir lidelsene mye tyngre å bære. Derfor burde vi så fort som mulig holde fram for oss det faktum at dette snart er slutt. Om det så er plager som ville vare livet ut, så er jo det også bare en kort stund - i forhold til den uendelige evigheten som venter oss. "Få og onde har mine leveårs dager vært" sa den hundre år gamle patriarken. Snart ligger alt det vi har opplevd i livet, bak vår rygg. Derfor sier Paulus også: "Men dette sier jeg, brødre. Tiden er kort, slik at fra nå av må de som gråter, være som de som ikke gråter, de som gleder seg, som de som ikke gleder seg. For denne verdens skikkelse forgår".

Hvis du plages i store lidelser, så sørg altså med måte. Det varer ikke lenge, "tiden er kort". Slik tenkte Moses da han "heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han holdt Kristi hån for en større rikdom enn skattene i Egypt. For han så fram til lønnen". Og det som har en ende kan aldri sammenliknes med det uendelige. Bare dette er grunn nok til se på lidelsene i den nåværende tid som ingenting, mot herligheten som venter oss - som blir evig og uten ende. Dessuten følger det alltid en velsignelse med, når Guds barn lider. Herren er nær oss i nøden, og gleder hjertene våre med sin nåde. Paulus sier: "Slik som Kristi lidelser kommer til oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus" (2Kor 1:5). Derfor er helt klart all vår lidelse småtteri mot "den herligheten som er så mye mer overveldende", den "som forblir".

den herligheten som skal bli åpenbart på oss. Legg merke til ordene: "som skal bli åpenbart". Her er årsaken til at vi så nødig vil lide noe: Herligheten er ennå ikke åpenbart! Vi ser den ikke med øynene, den er skjult for oss, og troen vår er svak. Luther sier: "Hvis det bare var en herlighet som vi kunne se med øynene, ja, da ville vi nok gjerne være tålmodige martyrer. Hvis det stod noen på den andre siden av en elv med en kiste som var full av gulldukater, og ropte: Den som våger å svømme over skal eie disse gulldukatene! Da skulle vi få se litt av en kappsvømming - bare på grunn av disse gulldukatene som de så med sine egne øyne!" Ja, dette ser vi virkelig mange eksempler på i denne verden. Hvordan mennesker strever og arbeider, tar sjanser og lider, - når bare lønnen er synlig! Se hvordan sjøfolk våger livet på farlige hav, bare fordi han er sikker på lønnen som han får nå han er vel i havn. En forretningsmann stresser og reiser gjerne rundt hele verden, han satser legeme og sjel, bare for å oppnå gods og penger. Hvor mange unge strever seg ikke dag og natt gjennom de hardeste studieår. Alt sammen bare fordi de ser for seg det eksamensbeviset, den utmerkelsen og de menneskelige fordelene som venter dem, når de har bestått prøven! 

Men på dette området vi er opptatt med; når Gud formaner oss til å kjempe for den evige kronen og herligheten, da er vi trege, uvillige og står som maktesløse. Det er bare så vidt vi med Guds ord og bønn makter å holde oppe vårt åndelige liv. Langt mindre ville våge å lide noe for Kristi skyld. Og hvorfor? Bare fordi herligheten som er lovet ennå ikke er åpenbart for oss. Når livets reise er slutt skal Gud føre oss inn i sitt Paradis, og på den siste dag ikke bare gi oss et vidunderlig og skinnende legeme, men også så stor en herlighet at "vi skal bli lik ham". Og da er vi salig frelst for all evighet. Men dette ser vi ikke for øynene våre nå. Nei, her ser vi ikke noe som helst herlig. Det vi ser nå, gjennom hele livet her, er bare en stakkars synder som ennå er full av skrøpelighet. Og som slutt på livet her, ser vi bare hvordan det skrøpelige legemet visner, dør, forvandles og begraves.

Nei, det kreves nok åndelige øyne, så vi kan se det som ikke er synlig. Hele sommerens skjønnhet er skjult under vinterens snøskavler og mørke. Men når våren kommer, bryter det fram i all sin skjønnhet. På samme måte er også den herligheten vi har i vente, nå skjult under dette livets trengsler. Men det skal åpenbares en gang, like sikkert som sommeren kommer etter vinter. Herren har sagt det! Men det kreves at vi vet hvem vi tror på; han som er en allmektig og sannferdig Herre som ikke kan svike sine egne ord og sine troende venners håp.

"på oss", sier apostelen. Herligheten skal bli "åpenbart på oss. Når han både begynner verset vårt med at "jeg" - "jeg er overbevist", og nå sier at herligheten skal bli åpenbart "på oss", så lar han oss med dette forstå at her tales det ikke bare om de store og hellige, som Paulus og Peter osv. Vi oppfører oss jo ofte som om vi tror slike ord bare skulle gjelde disse. Nei, det gjelder alle som tror, også de minste og skrøpeligste. Bare de er ikledd Kristi rettferdighet, for "dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort" (v.30).  "For det er ingen forskjell; for alle har syndet - og blir rettferdiggjort ufortjent". "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Det er dette som ligger i ordet "oss". Og dette er nettopp hovedsaken i troen, at du kan tro dette "oss", slik at du sier: "Også på meg, elendige sjel, skal Gud åpenbare sin herlighet". Hvis denne troen er levende i hjertet, da er du også villig til å lide litt med Kristus. Fordi du vet at til sist skal du også "bli herliggjort sammen med ham". Og like så sikkert som Herren selv har lovet dette, så skal han også fullbyrde det.

Etter en kort tids trengsel, prøvelser, kamper og sorger, skal vi "se ham som han er". Da kommer han og henter sin kjempende menighet, den bruden han elsker. Da gir han henne en evig glede, og sier: "Se, nå er vinteren omme. Regnet er dradd forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da!" (Høys 2:11-13). Det er Herren som har sagt det. "Hvis vi er barn, da er vi også arvinger". Å, Gud! Gi oss mer tro og håp, og hjelp oss igjennom, helt fram til den salige virkelighet!

Til toppen