Vers 1  2  3  4  5  6  7  8  9  10

Innhold: Som en følge av alt som er talt foran oppsummerer dette kapitlet Guds barns enestående stilling: De er fri fra all fordømmelse (v.1-4). De retter sinnet mot det som hører Ånden til (v.5-11). De lever ikke lenger som tjenere for kjødet. Derfor må kjødet dødes (v.12-13). De er Guds barn, og dermed også Guds arvinger (v.14-18). Under alle lidelser og motgang har de en sikker grunn i håpet om en herlig forløsning fra legemet, som også hele skapningen stønner og sukker etter (v.19-23). Omtaler selve håpet og dets vesen (v.24-25), hvordan Ånden hjelper oss (v.26-28), og sluttelig Guds evige utvelgelse og kjærlighet (v.26-28). Hele dette budskapet bryter liksom på i Paulus' indre, fram til en avslutning i en triumferende trosvisshet (v.35-39).

Dette kapitlet inneholder den rikeste oppsummering av alt det som heter nåde; både nåden hos Gud, og nådens verk i våre hjerter. Men det både begynner og slutter med den store hovedlæren om nåden hos Gud, eller rettferdiggjørelsens nåde. Det er denne hovedlæren som også har vært selve emnet i alt som har vært skrevet tidligere i brevet. Selv om det sjette kapitlet og en stor del av det sjuende inneholder større tilføyelser, for å forhindre forskjellige muligheter for misforståelser. Men i dette åttende kapitlet kommer altså Paulus tilbake til sitt hovedemne om hvordan vi bare i Kristus er fri fra all fordømmelse, og har evig liv. Han har tilføyelser om Ånden og hvordan den virker i sjelen. Men begynner og slutter med nevnte hovedemne, som særlig skildres sterkt i det femte kapitlet; om vår frelse i Kristus, vår frihet fra fordømmelsen, og de urokkelige grunnsannhetene vi har for å leve i troen på Guds evige nåde.

Men, sier Paulus, når denne evige nåde ikke kunne vinnes gjennom loven, så er den gitt oss ved at Gud sendte sin Sønn for å gjøre det loven ikke kunne utrette. Med sitt offer tok han bort syndens fordømmende kraft. Deretter viser han de store hovedtrekkene i det som skiller de som tror fra de vantro, når det gjelder deres sinn. I sin naturlige tilstand er de vantro under loven, og lever derfor etter kjødet. De har en fiendtlig holdning til Gud og hans lov. Mens de som tror derimot er født på nytt av nåden, og har Åndens sinnelag som er liv og fred. Gjennom hele kapitlet fortsetter han så å tale om denne Guds barns store arv og eiendom. Han forkynner at disse som "lever etter Ånden" har Kristi Ånd, og dermed et åndelig og evig liv. Selv om legemene deres må vende tilbake til støvet, skal de vekkes opp på nytt. Allerede her i livet drives de av Guds Ånd. De er Guds barn. De er frigjort fra trelldommens ånd, og har fått barnekårets Ånd. I denne Ånd taler de med Gud som barn med sin far. Vi er "Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham".

Her på jord vil vi møte mye vondt. Derfor holder han fram for oss alt det vi har grunn til å trøste oss med. Han taler om all den herlighet vi skal få oppleve; den herlighet hele skapningen sukker etter. Hvordan vi i håpet må vente på det som ikke sees. Hvordan Ånden hjelper oss i all vår svakhet. Om Guds utvelgelse og kjærlighet i Kristus, som står evig fast. For alle de som er, og blir værende i Kristus, gjelder det at de ikke kan fordømmes, hvor hardt alle fiendtlige makter enn måtte kjempe mot dem. Hvem kan fordømme den som Gud rettferdiggjør? - den som Kristus har lidt døden og deretter oppstått for, og nå åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Paulus proklamerer overfor alt som finnes i hele verden, alt det som er og det som måtte komme, at ikke noe av dette skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.

 Til toppen

1 : Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.*   *  

* C. O. Rosenius' Bibel har ikke siste del av verset; "de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden". Derfor er det ikke kommentarer til den delen under dette bibelverset. Men akkurat samme ordvalg finnes jo nedenfor, som siste del av v.4, og da med aktuelle kommentarer

Ordet "derfor" antyder jo alltid en konklusjon på det som er sagt foran. Så kan en spørre hva det er dette "derfor" sikter til. For siste halvdel av forrige kapitel (kap.7:14-25) handler bare om vårt naturlige forderv, og striden mot Ånden. Det kan ikke stemme at konklusjonen på det skulle være at det ikke er noen fordømmelse for de som tror. Nei, her sikter Paulus til det han har bevist i selve hovedbudskapet i brevet. Det siste han har tatt opp like foran dette kapitlet er bare sidekommentarer. I de fem første kapitlene har han bevist at alle mennesker er syndere. At intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. At vi blir rettferdiggjort av nåde ved troen på forløsningen i Kristus Jesus. Det sjette kapitlet er en tilføyelse hvor Paulus forebygger misbruk av denne nådelæren, spesielt i forbindelse med hvordan vers 20 i femte kapitel skal oppfattes. Men i det sjuende kapitlet tar han igjen opp det store hovedbudskapet, og viser hvordan vi, ved at vi er forent med Kristus, er fri fra lovpakten (v.1-6). Det som så følger i kapitel sju, er bare tilføyelser hvor han viser at det han har sagt ikke svekker loven, men ene og alene skyldes fordervet i vår natur.

Det som har vært hensikten med alt han har skrevet hittil i brevet, har vært å bevise og dokumentere evangeliets store hovedlære om menneskenes fordømte tilstand under loven, og deres rettferdiggjørelse i Kristus, ved troen. I det sjuende kapitlet var han kommet så langt i denne bevisførselen, at han har forklart at vi, ved at vi er forent med Kristus, er helt og holdent fri fra loven. Ja, så fri fra loven som en kvinne er fri fra loven som bandt henne til mannen, når han er død. Men hvis vi er så fri fra loven, da er vi jo like sikkert fri fra all fordømmelse. Det er denne hovedlæren Paulus nå kommer tilbake til, etter at han i mellomtiden har brukt en del tid på å forebygge misforståelser. Og hvilken konklusjon er det så han trekker som følge av det han har bevist, som han har skrevet om foran? Jo, han sier:

Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Tenk nøyere over denne forkynnelsen som er full av trøst! Hør: Det finnes ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus! Ja, hva er det vi hører? Ingen fordømmelse! Fullkommen frikjennelse fra all syndens skyll og dom her i livet, og i all evighet - bare ved at vi er i Kristus Jesus. Dette er da så stor en trøst at det burde kunne gjøre et sykt menneske friskt, ja, gjøre en død levende. Dette gjelder altså det menneske som bare er kommet til den erkjennelsen at det ikke lenger kan leve uten Kristus. Hvor mye eller lite de enn synes å ha av syndserkjennelse, alvor osv., så ser de ingen redning uten i Kristus og hans fullbrakte verk (for det er dette som kjennetegner en sjel som "er i Kristus Jesus"). Det finnes altså ingen fordømmelse mer for slike mennesker! De skal aldri dømmes etter loven. Syndene skal aldri tilregnes dem (kap.4:8). De er fri og frelst for evig. Hvordan skal vi kunne prise Den Himmelske Far nok, både her og i evighet, for at han har gitt oss et slikt nåderike?

Så vil vi se nærmere på hvert enkelt ord i dette trøstens budskap. "Derfor er det da ingen fordømmelse". Først taler dette til oss om at de som ikke er i Kristus Jesus, de er under loven. Over dem hviler fordømmelsens dom. Vi burde stoppe opp og tenke alvorlig over at her er det spørsmål om hvordan vi skal unngå å komme under evig fordømmelse. Vi burde ikke lese slike ord med en likeglad holdning. Det taler jo om hvilken dom som skal hvile over oss for evigheten! Skal dommen være "evig liv", eller "evig fortapelse"!

Paulus har dokumentert at alt som har navn av menneske, de beste så vel som de verste, er etter Guds lov fordømt, fordi alle sammen er syndere. "Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste". Vi er alle "av natur vredens barn". Men nå sier altså apostelen at når vi er i Kristus Jesus, da er det ingen fordømmelse for oss. Følgelig er vi under fordømmelsens dom, hvis vi ikke er i Kristus Jesus. Kristus sa: "Den som ikke tror, er allerede dømt" (Joh 3:18). Kristus døde for alle mennesker. Johannes sier: "Han er selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens synder" (1Joh 2:2). Og Paulus sier: "vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle" (2Kor 5:14).

Men det er først gjennom den troen som forener oss med Kristus at vi får del i Kristus og hans rikdom, og får nyte godt av den. Bare gjennom denne troen er vi under nådepakten. Men så er da også dette en pakt hvor det ikke finnes noe som helst annet enn nåde og forlatelse.

At det så ikke finnes noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, så er det det samme som Herren selv med sterke uttrykk forkynte: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet" (Joh 5:24). Legg merke til: "Han skal ikke komme til dom", kommer ikke under fordømmelsens dom. Han skal ikke dømmes for sine synder. Vi ser det samme i Kristi egen skildring av den siste dommen. Synden som ennå bor i Guds barn er nok i seg selv grunnlag for dom. Men dens fordømmende kraft er nå tatt bort. Den er skjult i ham som kom i syndig kjøds lignelse (skikkelse), og med sitt syndoffer fordømte synden i kjødet (v.3). Når så fordømmelsen har rammet synden i Kristi legeme, så er det ingen fordømmelse som venter oss som nå er i ham. Nå er det hos oss "intet fordømmelig", som Luther oversatte det. Dvs. ingen ting som skal fordømme oss. Tenk; for en salig frihet! Ingen fordømmelse! Lovet være Gud for sin usigelige gave!

"For dem". I forrige kapitel talte Paulus om synden som ennå lever i Guds barn. Da brukte han ordene "jeg" og "meg" for å vise at den største nåde ikke fritar oss fra den indre kampen som han taler om der. Men her endrer han språket. Nå sier han ikke at så er det da ingen fordømmelse for meg. Nei, nå sier han "for dem som er i Kristus Jesus". Det vil alltid finnes svake sjeler som har en tendens til ikke å våge ta til seg den trøsten Skriften tilbyr. Hvis ikke Paulus hadde brukt den uttrykksform han nå bruker, så ville disse ment at den nåden og freden det tales om her, den tilhørte bare Paulus og liknende hellige mennesker. Men ikke slike uverdige og skrøpelige barn som de. Derfor endrer altså Paulus uttrykkene, og taler her i generelle ord, for at alle "som er i Kristus Jesus" kan  stoppe opp for dette budskapet, og ta til seg denne trøsten. I v.2 ser vi han taler på nytt med ordet "meg". Når han veksler på uttrykkene slik, har han villet vise at den samme som i forrige kapitel klaget over synden i lemmene sine, også er med blant dem som i Kristus er fri fra all fordømmelse. I v.4 bruker han så igjen uttrykket "oss". For, slik vi nettopp sa, å minne om at det han taler om der, det gjelder ikke bare ham, men alle Guds barn.

"som er i Kristus Jesus". Å "være i Kristus" er en dyp og underlig uttrykksform i Skriften. Men så taler det også om et dypt og underlig forhold. Å "være i Kristus Jesus" er å være ett med ham. Dvs.. forent med ham ved troen. Uttrykket antyder nærmest hvordan sjelen ved troen liksom svøper seg inn i Kristus og hans fortjeneste. Eller som Paulus selv sier: er "ikledd Kristus" (Gal 3:27). Her tales altså ikke om at Kristus er med sitt folk, eller at de er med ham. Men at de er i ham, inkludert i ham og forent med ham. Selv skildrer han denne inderlige foreningen i lignelsen om grenene i vintreet (Joh 15). Der taler han også uttrykkelig om "den som blir i meg, og jeg i ham". I Joh 6 sier han også at "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, blir i meg, og jeg blir i ham" (v.56). Nå vet vi at dette stedet (Joh 6) ikke handler om det å ete og drikke ved nattverden, for den var da ennå ikke innstiftet. Men handler om hvordan vi i troen "eter" og "drikker" Skriftens budskap om hans stedfortredende legeme og blod (v.47).

Da ser vi at her forteller Kristus oss selv hvordan vi kan vite om vi virkelig er i ham. Han sier: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod" - altså hver og en som har et slikt hjerte at Kristi forsoning er hans livsbehov, er så uunnværlig for ham som mat og drikke. For det er akkurat dette ordene "ete" og "drikke" hans kjød og blod, skildrer; at vi ved troen lever og mettes av hans forsoning. Den som ikke tar til seg slike ord fra Kristus selv, kommer alltid til å leve i uvisshet. Og så må vi ikke legge noe til. Når bare du ikke kan unnvære Kristi forsoning. Selv om du faller, eller periodevis er likegyldig, - bare du stadig må tilbake til denne livskilden, - så er det ganske sikkert at Gud virker sitt frelsende verk i deg. Og at du da også "blir i ham, og han blir i deg". Da ser Gud på deg som om du er det Kristus er, som om du hadde gjort det han har gjort, og som om du hadde lidd det han har lidd.

Dette er grunnen til at nå er der ikke noe som kan tilregnes deg, så du fordømmes. For overfor Gud står du fullstendig skjult i (ett med) hans Sønn. Forbildet i Det gamle testamente på denne enheten med Kristus, finner vi i at ypperstepresten bar de tolv steinene på brystet sitt. Og på hver av disse steinene var Israels tolv stammer skrevet. Når han trådte fram for Gud, så trådte også alle disse fram i ham. På denne måten forkynnes det også i dette at alle som tror, overfor Gud står skjult i Kristus, deres store yppersteprest. Og når de slik står fram i Kristus, og altså er ett med ham, da er de sannelig også fri fra all fordømmelse.

Dette tar Luther opp mer grundig. Han sier: "Troen forener sjelen med Kristus, som en brud med sin mann. Alt det Kristus eier, blir den troende sjelens eiendom. Og alt det denne sjelen har, det hører nå Kristus til. Kristus eier frelsen og all velsignelse, og nå blir dette denne sjelens eiendom. Sjelen på sin side har bare synder og misgjerninger. Disse hører fra nå av Kristus til. Dette er sannelig et velsignet bytte! Kristus er både Gud og menneske. Kristus er den som aldri har syndet. Hans hellighet er fullkommen. Han har tatt på seg Guds barns synder, og disse syndene tilintetgjøres og forsvinner i ham. For ingen synder kan bestå i hans uendelige rettferdighet. På denne måten er den sjelen som tror, fridd ut fra sine synder og ikledd sin brudgoms, Kristi, evige rettferdighet. Å, salige forening! Den rike, den rene, den hellige brudgommen har valgt den fattige, syndige og foraktede sjelen til sin brud. Har utfridd henne fra alt ondt, og gjør henne rik på de mest dyrebare velsignelser".

Paulus taler også om denne forening med Kristus, på samme måte. I Ef 5 taler han utførlig om mannens og hustruens forhold til hverandre. Men så avslutter han med (v32): "Dette er en stor hemmelighet; jeg taler her om Kristus og menigheten. Like foran (v.29-30) har han også sagt at "Ingen har noen gang hatet sitt eget legeme, men han gir det mat og har omsorg for det, slik Herren gjør med menigheten. For vi er lemmer på hans legeme" (sv: lemmer av hans kropp, av hans køtt och hans ben). Med disse siste ordene minner Paulus om hvordan den første kvinnen ble skapt av den første mannens ribben - som også er et talende bilde på forholdet mellom Kristus og menigheten. Paulus bruker samme bildet om lemmene i legemet, når han i 1Kor 12:12 sier: "For slik som legemet er ett og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på det ene legemet er ett legeme, slik er det også med Kristus". Og i Ef 1:23 taler Paulus om det samme legeme, og gir det en stor tilføyelse. Han sier "menigheten, som er hans legeme, fylden av ham som fyller alt i alle". Dermed antyder apostelen at denne forening med Kristus er slik, at om han som fyller alt i alle ble skilt fra de som tror på ham, så ville han se på seg selv som bare halv og ufullkommen. 

Så sier altså Paulus her at alle de som slik vi nå har omtalt "er i Kristus Jesus", de er i all evighet fri fra all
"fordømmelse". Vel kjenner de enda på kjødets mektige strid imot Ånden. Fremdeles har de nok bitre erfaringer i dette å bli tatt til fange av syndens lov i sine lemmer. Derfor sukker de også ofte i nød etter forløsning fra dette dødens legeme. Likevel er de fri fra all fordømmelse! Men dette er jo en frihet som er fullstendig skjult og uforståelig både for vår fornuft og i vårt følelsesliv. Hvem kan vel fatte, eller fullkomment tro dette, at selv om synden ennå er i oss, så skal den ikke fordømme oss? Og selv om vi har fortjent forbannelsen, så skal den likevel ikke ramme oss! Ja, selv om vi daglig fortjener bare Guds vrede, så skal vi i stedet få leve under hans evige nåde. 

Her kreves nok det som heter tro - ! Her kreves det at vi helt og holdent lukker øynene for alt det som er i oss, og bare se på Kristus og hva vi er i ham. Det er bare i Kristus vi er rettferdige og kan stå for Gud. Det er Kristus som er rettferdig. Det er vår Herre Kristus som i all evighet består overfor lovens krav og dommer. Hvis Herren Gud skulle se på oss - uten Kristus - så er vi straks fordømt. Men ser han oss i Kristus, da ser han oss rettferdige og hellige. Men slik går det også for seg i vår samvittighet. Ser vi på oss selv, uten Kristus, da vil vi måtte fortvile. Men ser vi oss innesluttet i Kristus, da skal vi, selv i vår største syndenød, få nåde til å bli værende i troen. Da sier vi: Fordømmelsen kan likevel ikke ramme meg. Derfor er dette et ord som alle kristne bør skrive i sitt hjertes dyp, passe godt på, og huske: "Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus". Og så fortsetter Paulus med å tale om hvorfor de som er i Kristus Jesus, er fri fra all fordømmelse:

Til toppen 

2 : For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov. 

"Livets Ånds lov" - eller, nærmere grunnteksten: "Loven av Ånden av livet i Kristus Jesus". Nå er spørsmålet hva det er Paulus mener med denne "livets Ånds lov", som altså tilhører livet i Kristus Jesus, og hva som menes med det motsatte: "syndens og dødens lov". Mange har ment at "livets Ånds lov" er det samme som "loven i mitt sinn" (kap.7:23), eller den villige ånd som er virksom i helliggjørelsen. De samme mener at ordene "syndens og dødens lov" er det samme som "syndens lov, som er i lemmene mine", som omtales samme sted (kap.7:23), dvs.. syndens drivende kraft i kjødet. Og de mener å ha dekning for denne oppfatningen i den likhet i uttrykkene som vi finner på disse to stedene. Naturlig nok er det først og fremst de samme som tolker siste halvdel av kap.7 til bare å gjelde de ugjenfødtes trelldom i synden. Her ser disse nå de gjenfødtes frihet fra den syndens lov som omtales i det sjuende kapitlet.  

Så er der igjen andre som har den rette tolking av det sjuende kapitlet, men som har samme, ovennevnte, oppfatning av den teksten vi nå behandler. Disse har da ment at uttrykket "gjort meg fri" enten har gått på frigjørelsen fra selve trelldommen under syndens lov i lemmene våre, eller på friheten i Kristus, fra fordømmelsen for fordervet som stadig bor i oss. Selve læren blir riktignok ikke ubibelsk ved sistnevnte tolking. Den har jo en kristelig mening. Men der er en del ting som taler ennå sterkere for den oppfatningen av teksten som vår kirkes reformatorer og eldste lærere har hatt. Nemlig at Paulus med "syndens og dødens lov" her mener den loven som vekker synden og fører til døden (kap.7:7-13). Altså Guds lov, som i seg selv er hellig og god. Og med "livets Ånds lov" mener det samme som "troens lov" (kap.3:27), "frihetens lov" (Jak 2:12), "Åndens pakt"...som "gjør levende" (2Kor 3:6), altså evangeliet.

Når det gjelder den først nevnte oppfatningen av teksten, må vi også minne om at det ikke er vanlig måte Paulus taler på, hvis han bruker samme uttrykk om forskjellige ting. I forrige kapitel hadde han f.eks. talt mye om Guds lov i v.4-16. Men så taler han i v.21, 23 og 25 også om en "lov" i forbindelse med synden. Det samme gjelder det tredje kapitlet. Der hadde han også talt om Guds lov som en "gjerningenes lov" (v.20,21,27). Men så taler han umiddelbart etterpå om evangeliet, og bruker uttrykket "troens lov" (v.27). Men det som veier tyngst for hvordan denne teksten skal tolkes, er særlig følgende: Først det vi allerede har nevnt, at den uttrykksformen han bruker her (omtaler Guds lov som "syndens og dødens lov", og evangeliet som "livets Ånds lov"),  ikke er uvanlig, når Paulus taler om loven og evangeliet. Dette vil vi gå grundigere inn på nedenfor. Men den største og egentlige grunnen for vår oppfatning ligger i innholdet og sammenhengen. Vi må ikke miste blikket på hva det er Paulus er opptatt med å forklare og bevise her.

Det store hovedbudskapet i forrige vers var at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Men hva er så grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem? Er det fordi de nå har en ny, hellig ånd, og er fri fra syndens trelldom? Er det den nye, helliggjorte ånden som gjør oss fri fra syndens trelldom - og kanskje også fra syndens fordømmelse? Nei, ikke noe av dette stemmer med Paulus' lære. Grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, er jo at de gjennom at de er forent med Kristus er "frigjort fra loven", fra dens pakt og dens frelsesgrunn, som Paulus taler om i kap.7:1-6. Det er altså ikke sant at de som tror er løst fra syndens lov i sine lemmer fordi de har en annen lov i sitt sinn. Hvis uttrykket "livets Ånds lov" skulle betegne det samme som "loven i mitt sinn", som Paulus taler om i forrige kapitel, så ville han jo motsi seg selv, hvis han nå lærte at denne loven i sinnet gjorde oss fri fra "syndens lov i lemmene mine". For i forrige kapitel har han jo sagt det motsatte; nemlig at uansett om han nå hadde loven i sitt sinn, så var han likevel ikke fri fra "syndens lov i lemmene sine".

Det er dette som så tydelig viser at uttrykkene i vår tekst: "syndens og dødens lov", og "livets Ånds lov", ikke kan bety det samme som "syndens lov i lemmene mine", og "loven i mitt sinn". For da han talte om disse, i kapitlet foran, sa han ikke at den ene loven gjorde ham fri fra den andre. Men tvert imot at begge ennå fantes hos ham og kjempet mot hverandre. Av dette ser vi at her må Paulus tale om et helt annet forhold enn i det sjuende kapitlet. Når han der talte om kjødets og Åndens strid mot hverandre, så må det derimot være Guds barns frihet fra loven han taler om her,  og som er grunnlaget for at de er fri fra all fordømmelse.

Det som allerede er sagt, kan egentlig være nok til å bevise at Paulus i vår tekst ikke taler om syndens lov i lemmene våre, men om Guds hellige lov som vekker synden og fører til døden. Men det samme ser vi også av den klare sammenhengen med verset etter: "For det som var umulig for loven.." osv. Det første ordet, "For", sier oss jo at vers 3 fortsetter forklaringen av det som er sagt i v.2. Her anvendes også samme uttrykket: "loven". Da må det jo være tale om samme "lov" i begge versene. For når en ser på sammenhengen og ordvalget i disse versene, er det vel ingen som vil mene at Paulus med ordet "loven" i v.3 skulle mene noe annet enn den loven han just har omtalt i v.2, dette verset som nå skal videre utdypes? Hva slags mening og sammenheng ville det da være her?

Men når vi har dette klart for oss, og innser at i v.2 taler Paulus om vår frihet fra loven, da er innholdet og sammenhengen i alle tre versene fullstendig klar og herlig. Da ser vi at i v.2 sier han vi er fri fra all fordømmelse, fordi vi er gjort fri fra loven, som ellers ville virket synd og død. Og i v.3 sier han at denne vår frigjørelse fra loven har sin grunn i at det loven ikke kunne virke, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Derfor er det ingen fordømmelse tilbake - for dem som er i Kristus Jesus. Etter at vi nå har sett hva som er selve hovedbudskapet, vil vi nå se nærmere på selve teksten i verset vårt.

Livets Ånds lov*. I kap.3:27 har Paulus talt om "troens lov" som det motsatte av "gjerningenes". Derfor må "troens lov" der være det samme som evangeliet. Likeså taler han i 2Kor 3:6 om "Åndens pakt" som motsetning til "bokstavens pakt". Og der sier han da videre at "bokstaven slår i hjel" (v.6), og kaller det "fordømmelsens tjeneste", - og at "Ånden gjør levende" (v.6), og kaller det "rettferdighetens tjeneste" (v.9), og "Åndens tjeneste" (v.8). Der merker vi da hvordan han stiller loven og evangeliet opp mot hverandre, og skildrer dem med disse nye, vektige uttrykkene. Det samme skjer altså i vår tekst, hvor han i stedet for evangeliet sier "livets Ånds lov" som motsetning til "syndens og dødens lov", loven som binder oss under synd og død. Det betydningsfulle navnet Paulus her gir evangeliet, sier oss at dette er det middelet Den Hellige Ånd bruker for å føre oss til livet i Kristus Jesus. Og gjennom dette middelet forkynner han oss ikke bare Guds råd til frelse, og ber oss motta dette, - men virker også i våre sjeler at vi mottar det og får det evige livet. I kap.1: kalles da også evangeliet for "en Guds kraft til frelse".

* Dette verset har i C. O. Rosenius' Bibel følgende ordlyd: "Ty Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus, har gjort mig fri ifrån syndens ock dödens lag". Dette skal vi bare være oppmerksom på når vi ser hans utlegning. Og vi ser at her har den norske bibeloversettelsen vi bruker bare vel så klart og evangelisk utvetydig ordvalg. I det avsnittet vi nå har foran oss, tolker han da egentlig denne teksten: "Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus". (oversetters kommentar).

Men at evangeliet kalles en "lov", kan også ha sin grunn i den befalende myndighet evangeliet også har.

Denne myndigheten som er en like så stor trøst for Guds barn, som den oppleves forferdelig av de som står imot. Det er da en veldig trøst at vi ikke bare får tillatelse til å tro på Guds nåde; tro at Gud har kastet våre synder på sin Sønn, og for hans skyld alltid vil være nådig mot oss. Men han byder og befaler at vi skal tro denne herlige forkynnelsen. Akkurat som Johannes sier: "Dette er hans bud: At vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn". Men vi bør også holde klart for oss at dette herlige evangeliet krever lydighet! Det krever at det blir trodd, og at det får slippe inn i hjertene våre. I motsatt fall vil det komme til å fordømme oss. Derfor taler Paulus både i første og siste kapitlet i dette brevet, om "troens lydighet" (kap.1:5 og 16:26). Og i kap.10 taler han om de som "ikke var lydige mot evangeliet" (sv: "icke hava hørsammat evangelium") (v.16), som "ikke har underordnet seg Guds rettferdighet" (v.3). Av alle slike ord merker vi at selv om evangeliet er nådeforkynnelse, så har det også en lovens befalende myndighet og tyngde. Det kan også være en av grunnene til at uttrykket "lov" er anvendt.

Men hvorfor evangeliet kalles for "livets Ånds lov", det ser en tydeligere av grunnteksten. Der fremgår det klart at dette "livet" er livet i Kristus Jesus, som Ånden virker gjennom denne sin "lov". Dette livet er først og fremst det åndelige livet, det nye livet i vårt sinn, når den som "ved loven var død for loven" begynner å røre på seg, begynner å se, høre og oppleve det som Guds Ånd virker. Men da har også sjelen fått motta det evige liv, den evige salighet, som var tapt på grunn av synden, men ved Kristi død og oppstandelse vunnet tilbake. Derfor tilføyer Paulus:

i Kristus Jesus. ("Livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri... osv). Johannes sier at "Gud har gitt oss evig liv, og dette livet er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet" osv. (1Joh 5:11-12). Det samme sier han i første kapitel i sitt evangelium. Der taler han om "ordet" som var i begynnelsen, og som ble kjød: "I ham var liv". Alle mennesker har fra syndefallets dag vært bundet av den evige dødens band. Ingen skapte vesener eller krefter kunne bryte dette. Bare Gud, som var det evige livet, alt livs opprinnelse og kilde, kunne på nytt gi liv. Men døden var syndens lønn, etter Guds hellige lov, som ikke kan endres, selv med den minste tøddel. Derfor måtte det rettmessig sones for synden, og rettferdigheten gjenopprettes. Og det kunne bare skje ved at Gud selv ble menneske, og i menneskenes sted tilfredsstilte loven. "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss". Og utelukkende gjennom dette hellige og dyre offer ble nå livet, rettmessig etter loven, på nytt gjenopprettet. "I ham (Ordet) var liv" (Joh 1:4).

Kristus sier også selv: "Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod". "Jeg er livets brød. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø". "Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig. Og brødet som jeg skal gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv". "Den som tror på Sønnen, har evig liv". "Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø". Alle slike dyrebare Herrens ord forteller oss at like umulig som det er for oss selv å oppnå evig liv gjennom alt det vi måtte kunne foreta oss, - like sikkert er det, på den andre siden, at hvis vi eier ham, tror på ham, lever og mettes gjennom Skriftens ord om hans forsoning, - da eier vi allerede det evige livet. Alle disse bibelordene viser oss at det behøves ikke mer for at vi skal være helt sikker på at vi har det evige livet. Bare at vi er blant dem som "eter hans kjød og drikker hans blod", dvs. lever og mettes av hans forsoning. For hans kjød og blod som han skulle "gi for verdens liv", taler om forsoningen.

Om det ellers ser aldri så ille ut med oss. Om vi så kjenner på all mulig synd, elendighet, død og avmakt i oss selv. Bare vi ennå lever utelukkende på Kristi forsoning, så skal vi likevel vite at vi eier det evige livet, som Herren har talt disse tankevekkende ordene om: "På samme måte som den levende Fader utsendte meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg" (Joh 6:57). Lovet og priset være hans navn! Livet er altså i Kristus. Og når vi altså får liv i ham, da frigjøres vi fra loven, dens pakt og dens rettergang. Da er vi fri fra all fordømmelse.

Syndens og dødens lov. I begynnelsen av forrige kapitel talte Paulus om Guds barns frihet fra loven. Da forklarte han bl.a. at selv om loven i seg selv var hellig, rettferdig og god, så var det likevel den som indirekte virker synd og død. "Da budet kom, ble synden vekket opp til liv, og jeg døde. Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død. For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg", sier apostelen. Det er med bakgrunn i slike virkninger, Paulus her kaller den for "syndens og dødens lov". Det er også grunn til å kalle den for "syndens lov" fordi det egentlig ikke ville vært noen synd, hvis loven ikke fantes. Å synde er overtredelse av loven (grunnteksten i 1Joh 3:4). "Der det ikke er noen lov, der er det heller ingen lovbrudd" (Rom 4:15). "Synden blir ikke tilregnet når det ikke er noen lov" (Rom 5:13). I tillegg har vi det forholdet som er nevnt i forrige kapitel, at loven også har den virkningen på vår falne natur at den vekker synden opp til liv.

I tillegg til de skriftstedene vi allerede har nevnt, taler Paulus i kapitel 7 også om "de syndige lystene, de som ble vekket ved loven" (v.5). Det tales om at "synden ble grenseløst syndig ved budet" (v.13). Og i kap 5:20 sa han at "loven kom inn ved siden av for at fallet skulle bli større". Med denne bakgrunn taler da også Paulus i 1Kor 15:56 om at "syndens kraft er loven". Når vi tenker gjennom alt dette; at synden ikke var til hvis vi ikke hadde hatt loven, og at loven er "syndens kraft", slik at "synden ble grenseløst syndig" (sv: synden överflöda), da finner vi at det er helt overensstemmende med apostelens vanlige måte å tale om loven på, når han kaller den "syndens lov". 

Men han kaller altså også den hellige loven for "dødens lov". For det er denne hellige loven som også dømmer enhver synder til døden. Helt fra den første dødsdommen i verden ("den dag du eter av det, skal du visselig dø") har det vært gjennom loven døden har regjert over syndere. Det er gjennom lovens dom at "syndens lønn er døden". Derfor taler også Paulus om "dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert på steiner", og om "fordømmelsens tjeneste" (2Kor 3:7,9). I forrige kapitel sier han at "budet som skulle gi liv, det gav meg bare død". Alt dette viser at det er all grunn for at apostelen kaller den moralske loven for "syndens og dødens lov".

gjort meg fri*. Grunnen til at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, er at de "er gjort fri fra syndens og dødens lov", og det er altså skjedd gjennom en "lov", nemlig "livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri..." (sv: Andens lag, som tilhør livet i Kristus Jesus). I ham har de nå all den rettferdighet som loven krever (v.4), "For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn" osv. (v.3). Paulus taler altså her om akkurat det samme som i kap.7:1-6, der han uttrykkelig sier: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme". Der sier han: "ved Kristi legeme", og her sier han: "det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse". Der sier han: "frigjort fra loven... som vekket synden opp til liv... og ved budet drepte synden meg", her sier han: "gjort meg fri fra syndens og dødens lov". Kan vi unngå å se at begge stedene taler Paulus om samme sak? Nå har han altså vendt tilbake til sitt store hovedemne om vår rettferdighet og vår frihet fra loven - i Kristus alene. Men under kap 7:1-6 har vår frihet fra loven blitt grundig gjennomgått. Dermed skulle dette verset være grundig nok gjennomgått.

* Vi lar dette uttrykket komme sist, under C. O. R.'s tolking av dette verset. Ikke bare fordi det er slik i hans svenske Bibel, og dermed også kommer i denne rekkefølgen i hans tolking. Men også fordi det gir oss mest, når vi først har fått grundig tolket hva vi er gjort fri  fra - ! (oversetters komm.)  

Måtte nå enhver kristen virkelig trenge inn i de grunnsannhetene Paulus har tatt opp her, som er fulle av trøst: Dette at når vi gjennom Åndens lov har fått livet i Kristus, så er vi virkelig så fri fra syndens og dødens lov, at det ikke mer finnes noen fordømmelse for oss -! Dette er en lære vi aldri blir fullt utlært i så lenge vi lever her i verden. For hele tiden vil alt som finnes i oss; synden, samvittigheten, fornuften og følelsene, trekke oss ned i oss selv så vi glemmer hva vi har i Kristus. Så vil kanskje noen si: Jeg skulle nok også kunne være lykkelig og tro jeg var fri fra fordømmelsen - bare jeg var sikker på dette at jeg "er i Kristus Jesus". At jeg virkelig har fått liv i ham og ennå lever i ham. Men hvordan kan jeg være sikker på det, når jeg kjenner hvor sterkt kjødet herjer i meg? Jeg er jo så ynkelig og svak, og titt faller jeg, og synder. Jeg kjenner så lite av Ånden i meg! Svar: I de mørke stundene ser vi ikke noe som helst av hvordan vi har det med Gud. Men i de lysere stundene, når du har lys og liv i Ordet, da vet du nok hvordan du har det. Da vet du vel om du "er død for loven", dvs.. er "slått ut" i ditt strev med å omvende deg, har blitt "tvunget i kne" i alt du selv kan bidra med, og har fått all din trøst i Kristus alene.

Du vet vel med deg selv hvor det er du vender deg for å få trøst i din nød over synden? Først og fremst, selvsagt: at du har noen nød over synden! Dernest: om du trøster deg i noe du selv foretar deg. Eller du straks tar din tilflukt til Kristus alene. Det er dette som forteller hva som er ditt hjertes trøst. Altså, om samvittigheten din er under loven, eller lever av nåden. Selvsagt vil det være vekslende tider også her. Av og til kjenner vi verken synd, eller lengt etter troen. Men det er et kjennetegn; om Kristus og hans forsoning er ditt livsbehov. At når du f.eks. har vært borte fra evangeliet, så kjenner du deg tom. Du savner freden, og føler deg matt i din ånd. Mens derimot, når du hører evangeliet om Kristus, da blir du mettet. Du blir styrket, glad og fornyet i din ånd. Dette forteller at det er Kristus som er maten din. Hvis det derimot er slik at du vanligvis er fornøyd med din kristendom, ikke er tynget over din synd, din likegyldighet og troløshet, men har det stille og godt uten å høre noe evangelium. Du har ikke, for nådens skyld, noen kamp mot synden, men har tvert imot godtatt å følge syndens lyster i deg. Vær klar over at dette er klare tegn på at du ikke etter Åndens lov har fått liv i Kristus Jesus.

Riktignok er en kristen ikke en som slipper synd og tunge opplevelser, slik vi ser det i forrige kapitel. Men en kristen har en hellig ånd som kjemper og strir mot synden, og driver ham til nådestolen. Selve nøden over din synd, ditt harde hjerte, likegyldigheten, selvsikkerheten m.m., og dermed ditt behov for Kristus og hans evangelium både til rettferdighet og helliggjørelse - selve denne nøden og dette behovet er de sikreste tegnene på at det har skjedd en åndelig fødsel ovenfra. Og da skal du lovprise din himmelske Far og trofaste Frelser, for at selv om du bare kjenner på synd og død som ennå trykker og engster deg, så er det ingen ting som kan fordømme deg. Bare for Kristi skyld, han som er ditt liv, er du nå fullstendig fri fra lovens krav. Nå lever du i et nåderike, der ingen synd skal tilregnes, der du ikke skal dømmes etter loven.

Hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp det ikke med noen som helst gode gjerninger. For da ville vi fremdeles ikke være fullkomne. Og hvis vi skulle dømmes etter loven, så hjalp ikke en gang Kristi fullbrakte verk. Heller ikke troen og nåden. Det er ikke noe som holder, hvis jeg til slutt skal dømmes etter loven. Den eneste muligheten for at vi kunne frelses fra fordømmelsen, var å frelse oss fra lovens rett til å dømme oss. Det var ingen annen måte å bli fri fra fordømmelsen, enn å bli fri fra loven. Det er dette apostelen vil lære oss her. Herren være lovet i all evighet, for sin usigelige gave!  

Til toppen

3 : For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet.

Når det gjelder innholdet, og den veldige trøsten som ligger i det, har vi her det ordet vi best kan sammenlikne med det markerte Joh 3:16, som kalles "den lille Bibel": "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne.." osv. Akkurat som det verset, så inneholder også vår tekst den store hovedlæren om hva Gud har gjort for å frelse menneskeheten, ved å sende sin enbårne Sønn til verden. Og i vår tekst sies det i tillegg ennå mer uttrykkelig at det var dette "som var umulig for loven"; dette som alltid tynger vår samvittighet. Det var akkurat dette Herren ville redde oss fra, da han sendte sin Sønn. Derfor passer det også svært godt på denne teksten, det Luther skriver om Joh 3:16: "Det burde skrives med gullbokstaver, ikke bare på papir, men om mulig i hjertet. Ja, det burde være det som hver eneste kristen daglig burde lære og betrakte". Vi burde alltid bruke dette verset i vår bønn, for å styrke og opplive hjertet til tro, til glede og tillit. For dette inneholder alt som er nødvendig for å gi en stakkars synder fullkommen trøst og fred. Måtte nå Gud med sin Ånd forklare disse herlige ordene for oss, så vi ikke bare ser dem med øynene, men også får erfare budskapets kraft i hjertene!

Når teksten begynner med ordet "For", skjønner vi at nå skal vi få nærmere forklaring på det som er sagt like foran. Som vi sa under v.2, får vi her et nytt bevis på vår oppfatning av det verset (v.2); altså at med "syndens og dødens lov" menes den moralske loven. Og med "livets Ånds lov" menes evangeliet. For her ser vi nå at meningen med v.2 ikke forklares gjennom noe Åndens verk i oss, men med Kristi forsoningsverk for oss. Ja, her forklares hvorfor de "som er i Kristus Jesus" er fri fra loven; denne "syndens og dødens lov" (v.2), og dermed fri fra all "fordømmelse" (v.1). Her ser vi at det har sin grunn i en lovmessig godtgjørelse/oppfyllelse. Det grunner seg på at loven; Guds rettferdighet, er fullkommen tilfredsstilt når det gjelder alle dens krav. Hos oss kunne ikke loven verken finne eller virke det den krevde. Derfor hvilte fordømmelsens dom over alle mennesker. Men i sin store barmhjertighet visste Gud selv hva han ville gjøre, og sendte hjelp i vår nød. Han sendte sin Sønn, og lot straffen for synden ramme ham. Derfor kan syndens straff; "fordømmelsen", nå ikke lenger ramme dem som er i Kristus Jesus. Og Paulus fullfører setningen slik:

For det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet... Hva er så dette; "det som var umulig for loven"? Det må helt klart være dette som Paulus etterpå sier at Gud utrettet gjennom sin Sønn: "at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss" (v.4). Det som sies i verset vårt; at Gud fullbyrdet dette; "fordømte synden", på sin Sønn, det var den eneste måten dette kunne løses på. Men det det tales konkret om i vår tekst, er selve situasjonen; vår tilstand: det som var umulig for loven, og som Gud utrettet gjennom sin Sønn. Og det var at loven ikke kunne virke i menneskene den rettferdighet loven selv krever. Grunnen var, sier Paulus, at "den var maktesløs på grunn av kjødet". Denne tilføyelsen viser også hva som var umulig for loven:. Det er alt det den krever av oss for at vi kan bli rettferdige, men som den ikke maktet å virke i oss, på grunn av kjødet.

Først og fremst kan den ikke gjøre oss syndfrie og hellige, som vi må være for å kunne stå rettferdige overfor Gud. For det andre kan den ikke ta bort fordømmelsen for de syndene som allerede er gjort, eller oppheve syndens fordømmende makt. Det er alt dette som var umulig for loven, men som Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Dette ser vi også av flere andre steder i Skriften. I Ap.gj. 13:39 stiller Paulus Kristus selv opp mot lovens avmakt, og sier: "Ved ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alt som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov". Og i Gal 2:21 sier han: "om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". I disse og flere liknende ord, opphøyes Kristi død og troen på Kristus, og settes opp mot lovens avmakt. Dermed ser vi også gjennom disse ordene at det som var umulig for loven, og som den altså ikke maktet å skape, det er vår rettferdighet.

Men så er det da også denne alle mennesker søker å oppnå gjennom loven, og som gjør at det ligger så tungt på Paulus; igjen og igjen å minne om hvor lite dette nytter. Og grunnen til at vi alltid søker vår rettferdighet gjennom loven, det kommer jo helt naturlig av at hele lovens oppgave er å lære og å kreve rettferdighet, og straffe synden. Når så loven vender seg til menneskene med alle sine krav, som om de selv skulle kunne oppfylle disse, da er det ikke underlig at alle mennesker tror de kan bli rettferdige gjennom loven.

Å sette sin lit til loven, er egentlig det samme som å sette sin lit til seg selv.

Denne trøsten sitter så dypt i alle menneskers natur, at selv de som både titt og bittert får oppleve at loven bare vekker opp synden, de kommer likevel alltid bare tilbake til det samme strevet; gjennom lovgjerninger vil de bli gode og rettferdige. Men dette vil jo aldri lykkes, - vel og merke der hvor sjelen er våken nok til å se hva det er loven krever. Og følgen av det blir bestandig at en blir nedslått, bekymret og fordømt i samvittigheten. Dette, som alle Guds barn har erfart, er vel god nok forklaring på "det som var umulig for loven".

Fordi den var maktesløs på grunn av kjødet. Med disse ordene sier apostelen at denne lovens avmakt ikke skyldes noen mangel ved selve loven, men har sin grunn i vårt "kjød", vår fordervede natur. I seg selv er ikke loven svak. Budene er jo hellige og strenge, og dens dommer er forferdelige. Loven er Guds åpenbarte vilje. Og hele skaperverket; himmellegemene og skarene av engler, styres av Guds vilje. Bare menneskene er så fordervet, så ødelagt, at vi ikke lenger kan styres av Guds vilje og bud. Det står alt sammen maktesløst overfor "kjødet". Når det sies her at loven "var maktesløs på grunn av kjødet", og Kristus selv sier at "kjødet er skrøpelig", så stemmer det godt. For nettopp fordi kjødet er skrøpelig, dvs. svakt, syndig og utilregnelig, står også loven maktesløs overfor den.

Dette eksemplet belyser det forholdet vi taler om: Selv den beste lege og det sterkeste legemiddel, kan ikke makte å gi helse og krefter til et legeme hvor sykdommen er kommet så langt at det ikke finnes noen livskrefter igjen. Legemidlene kan ikke utrette noe der. Lege og legemidler er maktesløse overfor den sykes avkreftede legeme. Et annet eksempel: Jeg ønsker meg et nytt og vakkert møbel. Jeg går til en møbelsnekker som er dyktig og har skarpt verktøy. Men jeg kommer til ham og ber ham lage møbelet av materialer som er begynt å morkne, og er mårspist i alle retninger. Da vil møbelsnekkeren med alt sitt gode verktøy og all sin praksis, stå maktesløs overfor de materialene jeg har gitt ham. Hans dugelighet blir for svak overfor emnets udugelighet. Slik er det også med loven. Loven er vel hellig og god. Men denne hellige loven har ikke kraft til å forme menneskene; dette råtne emne, etter Guds vilje. Hele vår natur er løsaktig, uetterrettelig, og vi vet ikke vårt eget beste. Materialene er gjennom mårspiste og faller sammen mellom hendene - !

Et menneske kan forskrekkes, kan gråte, kjempe, svette og be, for å holde loven. Men når det virkelig gjelder, så bryter han loven så grovt, som om han aldri skulle hørt hva lovens dom og straff er. Ja, han kan fortvile - men fremdeles synder han. Her er ingen fast holdning. Vi ser det hos mang en lovtrell. Han kan nesten fortvile overfor lovens dom, - og like etterpå bryter han lettsindig loven. Igjen og igjen gjentar dette seg; først angre og fortvile - deretter nye fall i synd. Ja, når loven ikke en gang makter å holde lettsindigheten borte, og isteden virke en varig anger over synden, slik vi ser disse eksemplene på, - da må en vel innse at selve materialet er udugelig, er gjennommorknet, pillråttent, og faller sammen i Mesterens hender.

Det som loven krever, finnes altså ikke hos menneskene. Og det er temmelig umulig å kunne utrette noe, når en ikke har krefter. Umulig å gi noe en ikke eier. Vi har talt om en som er dødssyk, så han ikke lenger eier noen livskraft. Tenk om en ville kreve av en slik at han skulle sette i gang å utføre den jobben han er ansatt i, at han skulle arbeide og ta seg av familien, osv. Da kunne en jo bruke alle de argumentene en ville. En kunne jo holde fram for ham hvor nødvendig det ville være at nettopp han i dag var på jobben og gjorde sin plikt. Men alle forsøk på å overtale, om en så truet og bad, ville jo ikke nytte, - rett og slett fordi han ikke hadde krefter til det. Slik er det også med lovens bud og straffedommer overfor menneskene; budene og dommene er vel hellige og sterke, men vi ligger der i vår avmakt, som den dødssyke. Om de så truer med å drepe oss, så er vi ikke i stand til å oppfylle loven.

Noen utvortes gjerninger kan nok fornuften og loven makte å virke gjennom oss. Men å oppfylle Guds bud, som krever hjertets fullkomne kjærlighet og renhet, det makter vi ikke - etter at vi mistet Guds bilde, og dermed også den frie viljen. Nå har vi alle bare denne bekjennelsen: "Jeg er kjødelig, solgt under synden", "Det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg". Alt dette er vel nok til å forklare apostelens ord om at "loven var maktesløs på grunn av kjødet".

Følgen av dette er at hele vårt liv så langt fra er rettferdig overfor loven, men tvert imot fullt av synder og overtredelser. Men lovens bud og dommer kan ikke endres en eneste bokstav eller tøddel. Da var det, under slike forhold, umulig at noe menneske kunne frelses, stå rettferdige for Gud og eie evig liv, - hvis ikke Herren Gud selv stod for forsoningen. Og den måtte skje ved en handling av fri og guddommelig nåde, og i pakt med hans guddommelige rettferdighetskrav og sannhet. Det var umulig at barmhjertigheten kunne strekke seg til frelse for syndere på noen annen måte enn den som er åpenbart i Guds evangelium. Hvordan skulle Guds rettferdighetskrav kunne tilfredsstilles gjennom noe som helst mindre enn gjennom en forsoning som hadde en altomfattende og uendelig verdi? Og hvordan skulle en slik forsoning kunne gjennomføres, uten av en person som samtidig var både Gud og menneske - den uendelige Gud i menneskets natur? Dette var det redskap Gud i sin evige kjærlighet utvalgte.

ved å sende sin egen Sønn. Se nå først her hvor stor og hvor dyp den guddommelige kjærligheten er! Johannes sier: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn inn i verden, for at vi skal leve ved ham". Og videre: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og har sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1Joh 4:9,10). At dette at Sønnen kom til verden bare var et resultat av Guds kjærlighet, og var Guds høyeste kjærlighetsbevis, det ser vi også Herren selv uttale: "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne..". Og hvilken annen grunn enn Guds egen kjærlighet skulle det kunne tenkes, som hadde beveget ham? En gammel lærer sier: "Jeg har lenge anstrengt meg og forsøkt, gjennom alt det vi vet om Gud og om menneskene, å trenge inn til den innerste drivkraften i dette at Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn for den. Men til slutt kom jeg bare til dette resultatet: Gud elsket! Derfor elsket han!"

Akkurat som en mor ikke kan oppgi noen annen grunn for at hun dag og natt steller og bærer sitt syke barn, enn at det er en lov i hjertet hennes; morskjærligheten, som tvinger henne til det. Slik finner vi heller aldri noen annen grunn til at Gud gav sin enbårne Sønn. Slik var hans hjerte overfor menneskene. Og menneskene var tross alt hans barn, om enn falt og vanstelt. Men han kjente dem igjen i det barnet han i begynnelsen skapte i sitt bilde, og som arving til hele sin eiendom. Gud elsker sitt falne barn. Det er det som driver ham.

Gud "sendte" sin egen Sønn. Dette ordet forteller oss også at Sønnen var til, før han ble sendt til verden. Kristus var Guds Sønn rent bokstavelig. Det måtte han også være, hvis det at han kom til jord skulle  åpenbare Guds uendelige kjærlighet til menneskene. Gud har gjennom tidene sendt mange profeter og engler til menneskene. Men Kristus har aldri brukt dette som noe bevis på Guds store kjærlighet. Bare om Sønnen, da han kom til jorden, sier han: "Så har Gud elsket verden". Og når Paulus her ikke bare kaller Kristus for Guds Sønn, men "sin egen Sønn", så skiller han med dette Kristus fra alle som i spesiell mening kalles Guds sønner. Han lar oss forstå at han er den eneste, og egentlige Guds Sønn. Englene kalles Guds sønner, med bakgrunn i deres høye stilling, og at Gud selv har skapt dem. Israel (folket) kalles Guds sønn. Bakgrunnen for det er den faderlige kjærlighet og omsorg Gud omsluttet dette folket med. De gjenfødte kalles Guds sønner, på grunn av deres nye fødsel og at de er forent med Kristus.

Men ingen andre enn Kristus er kalt "hans egen Sønn", eller, som hos Johannes: "den enbårne Sønn" (sv.: "den av Faderen enfødde") (Joh 1:14,18, 3:16). Men denne "gudsfryktens hemmelighet: Gud ble åpenbart i kjødet", kolliderer så sterkt med vår fattige fornuft, at selv de som nok mener de tror Guds ord, likevel anfektes her. De fristes til å oppfatte uttrykket "Guds Sønn" i en annen mening. Tenk derfor grundig gjennom det vi nå har sagt. Husk så også på Skriftens utallige vitnesbyrd som viser, slik Hebr. 1 skildrer det, hvordan den enbårne Sønnen har fått navn og titler av Faderen, som ingen av englene har fått - "for til hvem av englene har han noen gang sagt: "Du er min Sønn, i dag har jeg født deg"?" (Hebr. 1:5), eller: "sett deg ved min høyre hånd, til jeg gjør dine fiender til din fotskammel!" (v.13). Vi ser han tilbes som guddom: "La alle Guds engler tilbe ham" (v.6). For det er ingen engler som våger å motta tilbedelse (se Åp 19:10, 22:9). Et evig rike tilhører ham: "Til Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i evighetenes evighet" (Hebr. 1:8). Og til slutt; at han anses å ha utført hele skaperverket (v.10), slik også Johannes sier om "Ordet" som ble kjød: "Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til av det som ble til" (Joh 1:3, konf. Hebr. 1:2).  

Ta så med at han var "før verden ble skapt". Han sier selv i Joh 17:5: "Og nå, Far, herliggjør meg hos deg selv, med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til!" (konf. Ef. 1:4). Dette hadde også profeten Mika talt om, når han sier at fra Betlehem skal det utgå en som hersker over Israel. "Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager". La oss i stille tilbedelse prise Den Eviges underbare råd! Sannelig har han sendt sin egen Sønn til verden.

I syndig kjøds lignelse, egentlig "i syndens kjøds likhet". Sønnen ble ikke sendt i kjøds likhet, men virkelig i kjødet. Heller ikke i "syndens kjød", men i syndens kjøds likhet. Med "kjød" menes da selve menneskenaturen, som også kan være uten synd, slik som hos Adam og Eva før fallet. "Syndens kjød" derimot taler altså om vår natur, slik den er nå, etter syndefallet, "solgt under synden". Kristus hadde en ren og syndfri menneskenatur. Han var den "som ikke kjente til synd" (2Kor 5:21). Han var "hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere" (Hebr. 7:26). Han var i sannhet "blitt prøvd i alle ting slik som vi, men uten synd" (Hebr. 4:15). Derfor kunne han også si: "verdens fyrste kommer, og han har ingenting i meg". Han var Gud åpenbart i kjød. Derfor kunne han ikke forene seg med en natur hvor det fantes selv den minste synd. Skulle han forsone syndere, så måtte han selv være uten synd, slik det fra gammelt var skildret i påskelammet. Det skulle være "et lam uten lyte" (2Mos 12).

I 4Mos 21 ser vi Moses i ørkenen, da Gud hadde sendt giftige, dødbringende serafslanger inn blant dem, så mange døde. Som redning for de som var bitt av slangene, lager Moses etter Guds befaling en slange i kopper, som i det ytre er lik de giftige slangene, men som selv ikke har noen gift. ("Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve", hadde Gud sagt). Slik skulle også Kristus være lik vår syndige slekt, men selv ikke syndig. Han måtte "bli gjort lik sine brødre i alle ting", "men uten synd". Han som i sitt evige vesen var Guds Sønn, som sammen med Gud har makt og ære, - han kom til jord i syndige menneskers skikkelse. Han "tok på seg en tjeners skikkelse, og kom i menneskers likhet" (Fil 2:7), som også innebar at han for vår skyld gav seg inn under loven og dens forbannelse. Som om han hadde vært en synder, mens han jo var høyt over loven, og i tillegg hellig og uskyldig. Men når et uskyldig menneske blir dømt og henrettet som en forbryter, så er det gjort lik en forbryter - uten selv å være det. Alt dette avklarer vel meningen med dette at Gud sendte sin Sønn til jorden "i syndig kjøds lignelse".

For syndens skyld. Hele målet for at Sønnen kom til verden, var å frelsen den fra synden. Johannes sier: "Dere vet at han ble åpenbart for å ta bort syndene våre" (1Joh 3:5), og videre: "I denne hensikt ble Guds Sønn åpenbart, at han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet" (v.8). Og det var både syndens skyld og syndens herredømme som skulle gjøres til intet. Men ordene "for syndens skyld" sikter mest konkret på det å sone for synden. Det viser sammenhengen, fordi her tales det bare om at han "fordømte synden i kjødet"*. Derfor var Luthers oppfatning av disse ordene, "for syndens skyld", at de talte om den synden som ble fordømt i Kristi kjød, eller Kristi syndoffer, - der hele verdens synd ble avstraffet, tatt bort og utslettet. Og se nå her: Apostelen nevner to ting som grunn for at Gud sendte sin Sønn til verden: Loven og synden; "det som var umulig for loven", og: "for syndens skyld. Dette er jo også alt det som trykker, fordømmer og engster alle våkne samvittigheter. Det er også det eneste som kunne føre fordømmelse over oss; dette at vi ikke skulle kunne oppfylle loven, at vi bryter loven, at vi synder. Det er loven og synden som fordømmer og trykker oss. Men så hører vi altså her på nytt at det var akkurat av den grunn Gud sendte hjelp, "da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld".

* I tillegg er uttrykket i grunnteksten akkurat det som brukes når det gjelder forsoningen (grunnteksten i Hebr. 10:6, 8, 18, 1Pet 3:18 m.fl.).

Han fordømte synden i kjødet. I hvems kjød var det Gud fordømte synden? Uten tvil i det kjød hans Sønn var kommet i. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet, eller Guds tanke med den, slik: Menneskene har syndet. Og den som synder skal dø. Men dermed ville menneskene være evig fortapt. Derfor vil jeg la min egen Sønn bli menneske, komme i kjød, og dermed likhet med "syndens kjød", og i denne syndfrie menneskenatur som han kommer til verden i, sone fordømmelsen for alle menneskers synder, "den rettferdige for de urettferdige" (1Pet 3:18, 2Kor 5:21). Fordi synden bor og bryter ut i kjødet, i menneskenaturen, skal den også avstraffes på kjød, - men på ham som har en syndfri menneskenatur.

Her ser du sammenhengen. Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet, og fordømte synden i kjødet, slik apostelen sier det i Hebr. 2:14: "Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen". Men ordene "i kjødet" taler ikke bare om Kristi legeme, men om hele hans menneskenatur, som dette at "hans sjel har hatt møye" (Jes 53:11). I dødsangst og frykt, når han kjente på Guds vrede for syndens skyld, har han også lidt fordømmelsens kvaler i sjelen. Men Skriften bruker over alt bare uttrykkene Kristi kjød, Kristi legeme, og blod, syndofferet som vi ser løftene og forbildene på gjennom de utallige levittiske ofrene.

"Han fordømte synden". Her møter vi igjen ordet "fordømmelse", som det ble talt så sterkt om i v.1. Nå ser vi sammenhengen og forklaringen på hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus". Jo, fordi Gud fordømte synden i Kristi kjød. Fordømmelsen har allerede rammet synden. Synden er allerede avstraffet på vårt kjød i Kristus! Derfor må ordet "fordømt" her bety at Gud lot fordømmelsens dom for alle våre synder falle på sin Sønn, fordi han nå stod der som synder ("i syndig kjøds lignelse" og "for syndens skyld") innfor den guddommelige rettferdighetens domstol. Dette er jo hele Skriftens store hovedlære, at "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss", for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham", at "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham", at han var det "Guds lam som bar verdens synd".

Men hvis vår synd er blitt avstraffet på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme oss som er i ham (v.1), blitt tatt bort, - så sant Gud ikke krever oppgjør to ganger for samme skyld - ! Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Lovet og priset være Herrens navn i all evighet! Det var på Kristi kjød at Gud "fordømte synden" - ! I dette ligger en tankevekkende hemmelighet, full av trøst. Med sin forsoningsdød har ikke Kristus tatt selve synden bort fra verden. Men ved at fordømmelsen rammet ham, er synden fratatt dens fordømmende makt. Avstraffet synd er tilintetgjort synd. Synden er der nok ennå, i vårt kjød og blod. Vi opplever den nok dessverre daglig bittert nok. Men den har mistet sin fordømmende makt. Den gjelder ikke mer som fordømmelse for oss som er i Kristus Jesus, som er forent med ham og har del i hans forsoning.

Synden kan nok ennå medføre åndelig død. Ikke gjennom sin skyld og sin syndighet, for dette er dyrt nok betalt. Men gjennom sin innvirkning på sjelen kan den føre oss bort fra Kristus. Dens fordømmende makt derimot er opphevet ved at fordømmelsens dom allerede har rammet vår garantist, vår mellommann. Loven har allerede vært der og hentet oppgjør for sin fordring. Alt syndig som finnes i oss, eller bryter ut hos oss, er det allerede rettmessig gjort opp for.

Her ser vi den veldige trøsten i Paulus' forklaring på hvorfor det "ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus", eller hvorfor de er fri fra loven, og dermed fra all fordømmelse. Å, om vi så bare kunne riktig tro dette, så ville vi jo virkelig være fullkommen frelst, være like trygge for all fordømmelse som om det ikke fantes noen synd på jorden, som om det aldri noen gang var gitt noen lov. For akkurat så fullkomment er jo nemlig hele loven oppfylt. Og så ofte og så sterkt vitner jo hele Skriften om dette. Dette vitner de millioner av forbilledlige soningsoffer om, som Gud hadde påbudt i Det gamle testamente. Dette forsikrer Herrens egne dyrebare ord om: "mitt blod som utgytes for dere til syndenes forlatelse". Det samme vitner alle de eksemplene om, som vi har i Skriften om Guds urokkelige nåde over alle dem som opphøyer Sønnen. Kunne vi bare våkne opp og tro, ville vi jo bli så trygge og salige at "vi ikke skulle bekymre oss mer for alle lovens dommer, enn et lite barn som ligger i vuggen og leker med fingrene sine", som Pretorius sier. Ja, vi skulle være så trygge og salige som englene, som jo står for Guds trone og skuer hans nådige åsyn. Herre, gi oss mer tro! Det må vi virkelig be alvorlig om: Gi oss mer tro! Men apostelen føyer ennå noe til, om hvor tilfredsstilt loven er blitt gjennom Kristus. Han sier

Til toppen 

4 : for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.  

Lovens rettferdige krav. Sønnen sonet vår skyld, for at, i stedet for lovens fordømmelse skulle lovens rettferdighet fullbyrdes/oppfylles i oss, eller "på oss", ved at synden ble avstraffet i vårt kjød på Kristus, og at vi er i ham (v.1*). Lovens rettferdige krav er tosidig: Først hva loven krever på alle områder; altså fullkommen lydighet for dens bud. For det andre: Hva den krever overfor synd; altså straff over den som synder. Hvis nå loven var blitt fullkomment oppfylt av mennesker, så hadde den "gitt liv" til oss (kap.7:10). Men fordi menneskene falt, og det ikke er noe menneske som kan bli rettferdig overfor loven, krever den død, for at dens rettferdige krav skal bli tilfredsstilt. Slik er "lovens rettferdige krav". Og evangeliet fratar ikke loven dens rett. Paulus sier jo i kap.3:31 at vi så langt fra setter loven ut av kraft ved troen. Og tidligere i det samme kapitlet sier han jo at nettopp derfor stilte Gud sin Sønn fram som en nådestol (et soningsoffer), så Gud selv fortsatt kunne være rettferdig, samtidig som han gjorde syndere rettferdige.  

* Ser vi dette i hele sammenhengen, og sammen med det nærmest foran, må sammenhengen være denne: Loven fikk sin rett i Kristi død. Der ble den rettferdighet som loven krever, fullbyrdet i oss som ikke vandrer etter kjødet osv., men gjennom foreningen med Kristus (v.1) er delaktig i alt hans verk for oss. Denne oppfatningen har også de fleste eldre protestantiske lærere. En del nyere teologer  vil forstå ordene om rettferdigheten som "blir oppfylt i oss", som at det er det nye helliggjorte sinnet og livet. Men den oppfatningen kan ikke stemme. Først og fremst strir denne oppfatningen imot sammenhengen. Spørsmålet er her hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus". Der svarer apostelen i v.2 at de ikke er under loven. Og i v.3 at dette har sin grunn i at det som loven ikke var i stand til, det har Gud gjort da han sendte sin Sønn, og lot syndens fordømmelse ramme ham. Svaret på dette spørsmålet kan jo ikke være at lovens rettferdighet ble oppfylt av oss. For en slik forklaring ble jo da en ganske annen enn den hele sammenhengen bærer budskap om. Dernest bør en legge merke til at i grunnteksten brukes bare dikaioma, flertall, om den rettferdighet som virkes i oss, eller utøves av oss. Ikke dikaioma, entall, som her. Sluttelig er det heller ikke sant at de kristnes nye og helliggjorte sinn og liv på noen måte svarer til "lovens rettferdige krav". At de "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" er på ingen måte noen fullkommen oppfyllelse av "lovens rettferdige krav". For loven krever jo fullkommen renhet også fra alt ondt "begjær" (kap.7).  I tilføyelsen: "som ikke vandrer etter kjødet" osv., så er det bare en skildring av de som tror, - ikke som uttrykk for noen oppfyllelse av lovens krav. Når det står i kap.13 at "kjærligheten er lovens oppfyllelse", så er meningen at i den grad noen elsker, så oppfyller han loven. Hvis da noen hadde en fullkommen kjærlighet, så hadde han oppfylt loven fullkomment. Men noe slikt har Skriften aldri talt om noen av de hellige. "Lovens rettferdige krav"  er derfor noe langt mer enn det som virkes i oss ved Ånden.

Så måtte lovens krav tilfredsstilles/oppfylles i Kristus, han som er "lovens ende (endemål/oppfyllelse) til rettferdighet for hver den som tror" (kap.10:4). Fordi vi alle hadde synd, krevde loven først at vår mellommann skulle lide for synden. Men da Gud sendte sin Sønn "under loven" (Gal 4:4) for at han også skulle oppfylle lovens bud, ble også lovens krav om fullkommen lydighet oppfylt. Derfor har Kristus på alle områder oppfylt lovens krav for oss. Og dette gjorde han ikke for seg selv, men for oss, akkurat som om vi selv hadde gjort det han gjorde. For det andre: Når vi er i ham (v.1), er fullstendig ett med ham og delaktig i alt hans verk for oss, så sier apostelen nå her at "lovens rettferdige krav blir oppfylt i oss". For hvis vi "er i Kristus Jesus", er ett med ham, så er hans oppfyllelse av lovens krav sannelig også vår oppfyllelse av disse. Akkurat så dyp og alvorlig mening har Skriftens ord om hva det vil si at vi er i ham, og hva han gjorde i vårt sted. Derfor sier også Paulus at "han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham" (2Kor 5:21). Å, la oss virkelig lovprise så stor en nåde!

Guds mål med å sende sin Sønn var altså at loven og dens rettferdige krav skulle stå ved makt, og vi likevel kunne bli frelst. Vår frelse skulle skje på en måte som stemte med lovens hellighet. Guds barmhjertighet som drev ham til å frelse oss, skulle ikke oppheve loven, skulle ikke frata loven dens rett. De som frelses gjennom Kristus, har jo i ham nettopp den rettferdighet loven krever. I ham har de sonet straffen for sine synder, og i ham har de oppfylt lovens bud. Se nå hvor godt dette stemmer med v.3: "det som var umulig for loven" osv., og hvordan alt sammen forklarer hvorfor det "ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus"! Måtte nå hver eneste kristen la dette synke dypt ned i hjertet sitt, og huske den veldige trøsten disse versene inneholder! Måtte vi aldri glemme at det er akkurat "det som var umulig for loven", det er nettopp lovens krav og rettferdighet som vi har gjennom Kristus.

Men når vi har hørt og tenkt over alt dette; om hvordan Kristus har oppfylt alt, hvordan han ble født under loven og kjøpte oss fri fra all dens forbannelse, osv., så er nok vanligvis vår største villfarelse at vi avslutter det hele med å synke tilbake i våre egen ufullkommenhet. Vi tenker at alt dette er jo sant og herlig, men hva hjelper det meg, når jeg vet med meg selv hvordan jeg synder mot loven! Jeg oppfyller slett ikke det Gud krever i loven. Tvert imot gjør jeg det Gud uttrykkelig forbyr i loven. Hvordan kan jeg da ha noen trøst i Kristus? Nettopp mot dette tankespinnet er det teksten vår taler så sterkt. Apostelen sier jo at det var akkurat dette som var umulig for loven, fordi den var maktesløs overfor kjødet - ! Det var jo akkurat dette Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Vi må ikke glemme at alle Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven.

Nå kjenner du på at dette som Gud krever, får han ikke av deg. Derfor føler du deg knust, skyldig og mismodig. Men lovet være Guds evige nåde! Det var akkurat dette "som var umulig for loven", som Gud gjorde da han sendte sin Sønn. Akkurat det som du i går eller i dag tenker på og engster deg for, fordi det var synd imot loven. Men det har Guds Sønn fullkomment oppfylt, "for at vi skulle ha fred", sier profeten. Gud har hatt som mål at vi stakkars syndere, skulle ha fred. Derfor sendte han sin Sønn. Du synes kanskje dette er altfor mye, altfor stor nåde? Men det var dette den store Gud ville skulle skje. Og først når du tror at akkurat det som ligger så tungt på deg; synden, er tatt bort, er forsonet, - først da blir Kristus virkelig din trøst og din tilflukt. Først da kan du virkelig elske Gud og hans lov, og få en hellig lyst og kraft til å følge ham i livet. Må Gud virkelig gi oss mer tro og fylle oss med sin kjærlighet! Men så fortsetter Paulus i det som følger, med å tale om hva som er kjennetegnene på disse som tror. Han kommer med en tilføyelse:

Vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Her ser vi hvilke vesentlige kjennetegn vi finner hos dem som har lovens rettferdighet oppfylt i seg. "De vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden". Dette vesentlige kjennetegnet kan lære oss noe i to retninger. Det taler først og fremst til dem som ser med bekymring på alle sine fall og sine synder. Den minner dem om at etter at de kom til troen på Jesus, har hele livet deres tatt en ny retning - helt motsatt av tidligere. De har fått et nytt livsmønster, og det styres nå av de ord og formaningene Ånden åpenbarer for dem. Nå bør de la disse ordene overbevise dem om at de virkelig "er i Kristus Jesus", - og dermed også fri fra all fordømmelse. Men dette kjennetegnet taler også til de som med all sin kunnskap og bekjennelse om at de tror, likevel i all sin ferd ennå bare følger kjødet, ennå bare "vandrer etter tidsånden i denne verden" (Ef 2:2-3). Disse ordene burde være nok til å overbevise dem om at de lever i et bedrag. For de som har del i Kristi rettferdighet, er bare de "som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden".

Ordet "vandre" forekommer ofte i denne åndelige betydningen i Skriften. Det er et meget klart og treffende uttrykk for å skildre et menneskes åndelige tilstand. Det passer godt til å markere hele livsholdningen, i motsetning til det tilfeldige. Ethvert menneske har en viss "linje" for sitt liv, som skiller seg klart ut fra små, tilfeldige avstikkere. I det åndelige livet er dette noe som det er veldig viktig å holde klart for seg. En vantro, eller hykleren, kan ha mange såkalte "gode tider" i livet sitt. Da beveges han av noe godt, gripes av dype sannheter eller positive følelser, og foretar seg da gjerne noe "godt", eller gjør seg opp "gode forsetter". Men hele livet hans fortsetter i den samme retningen, på "den gamle linjen" som følger verden og kjødet. Slik "vandrer" han. Men den som tror har også tunge stunder iblant, da han gripes av noe ondt og innimellom snubler og faller av fra sin egentlige vei. Men hans egentlige livs retning blir alltid den samme (så lenge han ikke helt faller fra). Alltid står han opp på nytt, i anger og tro, og fortsetter sin egentlige vandring etter Ånden. Men nå bare ennå mer på vakt. Det er først og fremst dette som ligger i ordet "vandre". Men her er ennå to viktige ord til:

"Etter kjødet", eller "etter Ånden". I forrige, det sjuende kapitlet, har vi sett at med "kjødet" menes ikke bare utvortes gjerninger. Nei, når kjødet brukes som motsetning til Ånden, betyr det alltid hele vår fordervede natur. Og den inkluderer jo da først og fremst vårt indre; vår bedratte forstand, vår sovende samvittighet, vårt forfengelige sinn, våre syndige begjær. Og i tillegg selvsagt; utslagene av alt dette, i ord og ytre gjerninger. Dette bør du legge nøye merke til, så du ikke oppfatter denne teksten som om den bare skulle gjelde ytre gjerninger og levesett. Og da har også det å "vandre etter kjødet" en dypere mening. På den breie veien blir stor ulikhet godtatt mellom dem som tilhører den. Derfor er det mange måter en kan vandre etter kjødet på. Når det gjelder de som søker å bli rettferdiggjort gjennom lovgjerninger, så kaller Paulus dette også for å vandre etter kjødet. Når han taler til galaterne om at de har veket av fra troens vei, og begynt å søke rettferdigheten gjennom loven, sier han: "Etter å ha begynt i Ånden, skal dere nå fullføre i kjødet?" (Gal 3:3).

De hadde jo ikke gått over i et syndig, utsvevende liv. Men tvert imot til et liv mange oppfatter som den rette helliggjørelse; de var i ferd med å gjøre lovgjerninger til sin frelsesvei. Hvem tenkte på at dette var å "fullføre i kjødet"? Og likevel er dette like fjernt fra det sanne livet i Kristus og vandringen etter Ånden, som et ugudelig liv i åpenbare synder. Det er nok svært mange som "søker å sette opp sin egen rettferdighet", samtidig som de bekjenner evangeliet og "har nidkjærhet for Gud" (kap.10:2-3). Ja, det er nok nettopp den måten mange uten å vite det "vandrer etter kjødet" og blir bedratt. Vår egen forstand og visdom rekker ikke lenger enn til dette å ha nidkjærhet for Gud, og vise en alvorlig fasthet i vår tro. Men både i dette og på annen måte gjør vi bare lovens gjerninger til vår frelsesvei. Vi "tjener i bokstavens gamle vesen og ikke i Åndens nye vesen" (kap 7:6). På den samme veien hadde Paulus selv "vandret etter kjødet", før han ble omvendt. Og når en så tenker etter hvor sterkt han gjennom hele dette brevet går ut mot denne store villfarelsen, så er vel bare det grunn god nok til å anta at det først og fremst er nettopp denne utvortes tiltalende vandringen etter kjødet, han sikter til her.

Uansett må vi først og fremst være spesielt på vakt overfor denne formen for å "vandre etter kjødet". For all nidkjærhet for frelse forfeiler målet, hvis vi ikke er på vakt overfor dette forholdet. Det er ikke noe som så kamuflert og sterkt forviller sjeler som ellers i høyeste grad holder Guds ord høyt, og virkelig mener de søker frelse. Trangen etter å "sette opp sin egen rettferdighet" ligger så dypt i oss, og fører stadig også de troende vill, slik at de alltid står i fare for å bli "bundet under trelldommens åk". For hvis det skjer, da er denne sjelen "falt ut av nåden", er "kommet bort fra Kristus", og står så igjen under forbannelsen. "For så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse" (Gal 3:10). Alle disse bibelordene er vel i sannhet grunn nok til å være spesielt på vakt overfor denne hemmelighetsfulle form for å "vandre etter kjødet".

For øvrig er det selvsagt å "vandre etter kjødet" når mennesker lever i kjødelig likegyldighet og vantro, forakt for Guds ord, ugudelig frekkhet og store tanker om egen visdom, i alle slags lyster, i finere eller grovere avguderi eller forfengelige lyster, "etter tidsånden i denne verden". Kort sagt: Bare studer hele denne verdens vesen og levesett, så ser du hva det er å "vandre etter kjødet".

Å derimot "vandre etter Ånden" og ikke etter kjødet, forutsetter aller først at en er født av Ånden. For det er det - og bare det - som forvandler ("omvender") både vårt indre og vårt ytre liv, så det begynner å "vandre" i en helt ny retning - "etter Ånden". Da får en se et nytt menneske, slik apostelen sier det i 2Kor 5:17: "Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi" osv. I stedet for den gamle, kjødelige tilfredsheten, og tilliten til sin egen fornuft og samvittighet, er det nå blitt en frykt og mistenkelighet overfor alt dette. En våger ikke å stole på sin egen vurderingsevne, men er ofte redd for at en bedrar seg selv. Istedenfor den gamle innbilningen om egen rettferdighet, og betydningen av alt det vi kunne bidra med, kjenner en seg nå bestandig syndig, skyldig, svak og avmektig. Trøst og fred finner en bare i Kristus. Vi er "døde bort fra loven ved Kristi legeme, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen", som Paulus lærte oss i Rom 7:4,6. Dette er det første som hører inn under det å vandre etter Ånden. At menneskenes indre liv regjeres av Ånden, som her (Rom 7:6) ikke bare stilles opp som motsetning til kjødet, men også mot loven (slik vi også ser det i kap.8:14,15).

Men deretter følger også på alle områder et nytt liv. Først et nytt sinn og en ny holdning, slik apostelen uttrykker det i neste vers (5): "de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til". Dvs.. at de tenker og anstrenger seg for å leve et liv som stemmer overens med Ånden. Og for det andre en ny livsholdning som er i konstant kamp mot kjødets ondskap, slik Paulus i v.13 taler om at vi "ved Ånden dreper legemets gjerninger". Dette taler han også om til galaterne: "De som tilhører Kristus Jesus, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster" (Gal 5:24). Ja, dette er så definitivt og avgjort, at hvis ikke et slikt nytt sinn og nytt liv som krever at kjødet korsfestes, er blitt et resultat av din tro, - så har du fremdeles en falsk og død tro.

Den sanne troen er ikke en drøm. Den er en Guds kraft som skaper nye mennesker. Dette er det store, avgjørende tegnet på den sanne troen. Og dette ser vi forkynt gjennom alt Guds ord. Det skiller sanne og falske kristne. De som lever i en sann tro, forent med Kristus, er "nye skapninger", og de vandrer en helt annen vei gjennom livet enn hele verden for øvrig. Mens den døde troen derimot bare lar menneskene fortsette sitt gamle livsløp.

Men la oss se ennå litt til på ordet "vandre". Selv om du hver eneste dag lider under synd og avmakt, ja til og med overrumples av kjødet, snubler og faller, så er ikke det noe som helst bevis i dette forholdet. Ordet taler om den store linjen i livet ditt. Først og fremst når det gjelder ditt indre liv; om du lever i troen, lever på Kristus, død fra loven. Og deretter også ditt daglige liv, i ord og gjerninger. Spørsmålet er om der er en fast "linje" i dette, en kontinuitet  (som nettopp betegnes med ordet "vandre"). Om du etter hver gang du snubler eller faller, står opp igjen i anger og tro. At du slik alltid blir værende i det samme nye livet, hvor du tuktes i ditt indre. Du sørger over alt som finnes i deg selv; ditt totale mørke i alt som har med det guddommelige å gjøre, din vantro og alle dine synder. Men på denne bakgrunn søker - og har - all din trøst bare i Kristus. Slik at du derfor alltid har behov for evangeliets ord, og for å be om nåde og hjelp i alle situasjoner.

Videre at denne nåden også skaper og nærer i deg kjærlighet til å søke Kristi ære, til å hjelpe til hvor din neste trenger deg, og til selv å renses fra alt som kjød og sinn kan besmittes av. Når det er dette hele livet ditt først og fremst er opptatt med, da er det sikkert og visst en "vandring etter Ånden" og det avgjørende beviset for at du virkelig er i Kristus Jesus, og dermed fri fra all fordømmelse. Hvor sørgelig du enn måtte oppleve "synden som bor i deg" herje med kjødet, så skal ikke noe av det kunne fordømme deg. Så fullkomment er loven tilfredsstilt, og du er da evig fri og frelst. "Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer".

I det rike kjernespråket vi nå har gjennomgått har apostelen gitt oss summen av alt det han hittil har lært oss om menneskeslektens eneste vei til frelse: Kristus. Og om vår rettferdiggjørelse ved troen på Kristus, som gjør at vi er fri fra loven og all fordømmelse. Men i siste halvdel av v.4 tok han også med det store, karakteristiske kjennetegnet på den som har fått del i denne nåden; dette at de "ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden". Dette nye livet talte kapitel 6 mer utførlig og konkret om. Men her minner Paulus bare ganske kort om det, for å skille de som tror fra de vantro. At dette var hensikten, ser vi tydelig av v.5-9. Dette leder så apostelen til en grundigere skildring av hele en kristens tilstand, såvel indre som ytre liv, hans prøvelser og lidelser, men også hans uendelige rikdommer. Dette taler han nå om i fortsettelsen av kapitel 8. Først går han nærmere inn på dette å "ikke vandre etter kjødet, men etter Ånden". Nå tar han også opp det motsatte; tilstanden for de som "er etter kjødet". 

Til toppen 

5 : For de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til.

De som lever etter kjødet. Her bruker apostelen et helt annet uttrykk, og har derfor også en helt annen mening med det han vil si, enn i kap.7:14. Der bruker han et uttrykk som skildrer hvor kjødelige vi er i vår natur. Noe som gjelder alle mennesker, også de som "retter sinnet mot det som hører Ånden til". Men her taler han altså om "de som lever etter kjødet". Dvs.. de som bare er slik de ble født til verden i kjøtt og blod; ikke født på ny, født av Ånden. De har bare den falne Adams natur som leder og hersker over sitt liv. Det er disse Paulus sier retter sinnet mot det som hører kjødet til. Ordet som er oversatt med "retter sinnet mot" gir uttrykk både for viljens og forstandens holdning. Det er dette alt sammen er opptatt med, innretter livet etter. Og dette er veldig godt skildret med at "de retter sinnet mot det som hører kjødet til". Alt de er opptatt med i sine tanker, sin diktning, sin vilje og sin trang, dreier seg omkring det som tilhører kjødet.

Men hva er det som "hører kjødet til"? Jo, det er alt som behager og tilfredsstiller vår falne natur. Og her, under vår naturs og kjødets vesentligste egenskaper, har vi først og fremst: Markert selvopptatthet, eller sterk sentrering om hva vi selv betyr, hva vi gjør, mener og elsker. Dernest: Det sinnet som er vendt mot det jordiske; at en ikke er opptatt med Gud og evigheten, men bare med hva vi her og nå kan bli, eller oppnå. Den førstnevnte egenskapen, som er selve naturens kjennetegn, gjør at en har stor tillit til sin egen forstand, frykter ikke for sitt eget hjerte, kjenner overhode ikke sitt eget forderv, sin synd og at en er fanget under den. Tvert imot innbiller en seg at en har styrke nok til både å forstå og gjøre det som er rett og godt. Følgene av dette er først og fremst at hele verden lever i kjødelig tilfredshet, og "farer med fred ned i dødsriket". Dernest at selv når de som "lever etter kjødet" blir overbevist om at det kommer en dommens dag og en evighet, og derfor begynner å vende seg en annen vei, - så søker de alltid sin frelse i noe de selv foretar seg; sin omvendelse, sin bønn, sin anger osv. De "søker å sette opp sin egen rettferdighet, og underordner seg ikke Guds rettferdighet". Selv da strever de altså bare etter kjødet.

På denne måten kan det ikke fødes noe hellig sinn i sjelen. Fordi alt bare er et resultat av noe loven har virket, og med tanke på noe de skal oppnå. Dermed blir da også det dypeste i hjertet alltid kjødelig. Uansett hvor skjønne tanker, ord og handlinger det enn kommer ut av det, så vil deres sinn alltid innerst inne være rettet mot det som hører kjødet til, hva de selv kan oppnå. Selv når de kjemper mot enkelte grovere synder og laster, så er de ikke gått til kamp mot sin egentlige natur; selviskheten, sin egen forstand og vurderingsevne, - men styres tvert imot i sin kamp nettopp av dette. Derfor er alt deres strev selv i åndelige spørsmål, kjødelig.

Langt lettere er det jo å se at holdningen og strevet er kjødelig hos dem som ikke er opptatt med det åndelige, men bare med det som hører verden til: "kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har". Alle deres tanker, begjær, ord og gjerninger, er rettet mot det jordiske og timelige. De begynner dagen, og de avslutter den, bare med jordisk strev. Den ene dagen er lik den andre. Det er ikke vanskelig å innse at slike mennesker "er etter kjødet", og at de sirkler om, og "attrår" bare "det som hører kjødet til". Men den alvorlige tilstanden disse menneskene er i, det taler Paulus mer om i v.7 og 8.

Men de som lever etter Ånden, dvs.. de som er født av Den Hellige Ånd, har fått en ny åndelig natur, de retter sinnet mot, de er opptatt med, det som hører Ånden til. Tankene deres, viljen og hele innstillingen, det de er mest opptatt med og strever etter, - alt er nå rettet mot det Guds ord lærer, hva det krever og holder fram for oss. På tross av at de ennå bærer på den samme fordervede naturen som før, så er sinnet deres totalt omvendt til motsatt retning. Nå erkjenner de at de er syndige, svake og uverdige, og de søker sin rettferdighet og frelse bare i Kristus. Ja, Den Hellige Ånds første og største oppgave er å åpenbare og opphøye Kristus (Joh 15:26, 16:9,10,14). Slik vil også alltid "de som lever etter Ånden" først og sist være opptatt med Kristus. Det er Kristus deres nye sang vitner om. Det er han som er deres mat, deres alt, deres liv.

Og dermed elsker de også alt som er hellig og velbehagelig for Gud. Nå har deres sinn, deres tale og alt fått samme mål. Selv om de nettopp av den grunn bare får ennå mer kamp mot alt kjødets begjær. Ja, det kan gå riktig ille under vandringen. Det kan synes å mislykkes alt, det gode som de ville gjøre. Men de har likevel det samme sinn, som alltid er samstemt med Ånden, som straffer det kjødelige og syndige i seg, i pakt med det Ordet straffer og advarer mot. De kjemper mot seg selv, for å døde sitt kjød. Det er dette som heter å "rette sinnet mot det som hører Ånden til". I kap.7 sa Paulus at han frydet seg i Guds lov etter det indre menneske, men så en annen lov i lemmene sine. Den lå i strid med loven i hans sinn. Det samme sier han altså her også om dem som "lever etter Ånden" - ikke at kjødet deres er hellig og åndelig, bare at de har et hellig sinn. De er opptatt med, de opplever, tenker og strekker seg etter "det som hører Ånden til", sier han.

Som vi har nevnt foran, så kan de kjødelige ofte både gjøre og tale mye som er fint og rett etter Guds ord. Men hvis en legger merke til deres livsholdning, deres sinn, så ser en at dette styres av kjødet. Ofte forsvarer og forfekter de til og med det som er kjødelig. De ser på det som helt uskyldig. Men her er forholdet totalt motsatt hos de åndelige. De kan nok innimellom forvilles eller overrumples av kjødet til å gjøre noe som er galt. Men legg merke til deres sinn! Da vil du se hvordan de selv både fordømmer og gråter over sin synd. Deres sinn samstemmer da med Ånden. De tenker, vurderer og bedømmer alle ting slik som Den Hellige Ånd bedømmer ting. Og det vi særlig skal tenke godt over, er at dette er ikke noe som foregår på slump. Nei, det har sin dype grunn, slik at det kan ikke være annerledes. Det må nødvendigvis være slik som apostelen har sagt, både med de som lever etter kjødet, og de som lever etter Ånden. La oss bare høre hva han tilføyer:

Til toppen

6 : For kjødets sinnelag (vilje, attrå) er død, men Åndens sinnelag er liv og fred.

Her får vi ser hva som er selve "grunnstoffet" og drivkraften i såvel kjødets sinnelag som i Åndens sinnelag. For kjødets sinnelag er død. Og hvilken "død" Paulus tenker på her, det finner vi ved å se på det han setter opp som motsetning: "Åndens sinnelag er liv og fred". Det taler jo helt klart om en tilstand her i livet. Det gjelder det åndelige livet og freden med Gud, slik Paulus også sier det i v.10: "ånden er liv", og i kap.5:1: "Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud". Uttrykket "død" taler da altså her om en tilstand i dette livet, altså den åndelige døden. Derfor sier ikke Paulus at kjødets sinnelag fører til død, men at "kjødets sinnelag er død". Hvis denne tilstanden derimot får fortsette, da blir denne døden også den evige død. Men allerede her i livet "er kjødets sinnelag død": den døden som etter Guds aller første advarsel inntrådte den dagen mennesket syndet (1Mos 2:17). Denne åndelige død taler Skriften ofte om, og i konkret formulering. Paulus sier f.eks. i 1Tim 5:6 om et kjødelig menneske at han "er død mens han ennå lever". Og i Ef 2:1,5 taler han om "dere som var døde i deres overtredelser og synder", og om at "vi var døde i overtredelsene".

Herren Kristus talte så sterkt om denne døden, at han sammenliknet den med et lik som skulle begraves. Han sa: "la de døde begrave sine døde". Og når Herren har talt på denne måten, vær da klar over at like sikkert som at et lik er dødt og ikke kan gjøre seg selv levende, like umulig vil det være for den åndelig døde å foreta seg noe som helst som har med det åndelige livet å gjøre.

Denne åndelige døden er det altså Paulus taler om, når han sier at "kjødets sinnelag er død". Når "de som lever etter kjødet" tenker, oppfatter, og streber bare etter det "som hører kjødet til", så er altså dette ingen tilfeldighet, ikke noe de selv fritt velger. Det har med en bestemt naturlov å gjøre. Det kjødelige sinnet kan ikke være annerledes. Det ligger under for en tung overmakt, nemlig døden. Det har mistet det livet som kan oppfatte og strekke seg etter det som hører Ånden til. Slik Paulus klart uttrykker det i v.7, der han taler om "kjødets sinnelag", og sier ikke bare at "det bøyer seg ikke inn under Guds lov", men han tilføyer: "og har heller ikke evne til å gjøre det". Det samme sier han i 1Kor 2:14: "Det naturlige menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til.....Han kan heller ikke kjenne dem". Det er dette som er å være "død". Og dette er altså "kjødets sinnelag". Men "de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve". Og det sinnelag som da fødes i et menneske, taler apostelen så videre om.

Men Åndens sinnelag er liv og fred. Åndens sinnelag er "liv". Det sinnelaget som nå kjenner, fatter og kan strekke seg etter det som hører Guds Ånd til (v.5), er et guddommelig liv i sjelen. Og dette livet består i at Guds Ånd bor i oss (v.9), at vi har et hemmelighetsfullt, men virkelig og inderlig samfunn med Gud selv som er det evige livet. Og dette livet er ikke dødt og uvirksomt. Det lever og oppleves i hele vårt vesen. Først og fremst i det sinn som erfarer, er opptatt med og strekker seg etter det som hører Ånden til. Men Åndens første oppgave er jo å åpenbare og opphøye Kristus. Slik vil også Kristus være midtpunktet for det åndelige livet. Sjelens innerste sinnelag og tanker er nå rettet mot ham. I ham har nå denne sjelen sitt liv, og i ham også den maten dette livet skal leve på. 

Kristus er ganske riktig først og fremst vårt liv i den forstand at vi gjennom og i ham har friheten fra den evige døden, og løftet om det evige liv. Men også på den måten at "Kristus lever i meg", når vi lever i tro på Guds Sønn (Gal 2:20), at han er målet for sjelens sinnelag, trøst, glede og håp. Og gjennom dette virker han også det som er hans egen natur; en ny og hellig kjærlighet, en hellig nidkjærhet som gir seg utslag i all ny omsorg, tanker, ord og gjerninger. Slik vi ser det hos dem som er født på ny.

Men Åndens attrå er også "fred" -  "liv og fred". Apostelen skildret det kjødelige sinnelaget bare med ordet "død". Men her, når det gjelder motsetningen, omtaler han det som er Åndens sinnelag ikke bare med "liv", men også "fred". Det er fordi han i neste vers vil gå nærmere inn på den ufreden som rår i det kjødelige sinnelaget. Der, i v.7, forteller han at "kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud", at "det bøyer seg ikke inn under Guds lov". Og i v.8 sier han at disse kjødelige "kan ikke være til behag for Gud". Av alt dette merker vi at med "fred" menes her først og fremst fred, vennskap, med Gud. Altså at sjelen nå har Guds nåde og kjærlighet, så vel som at den på sin side har et fortrolig samfunn med Gud i kjærlighet. Apostelen sier i v.15: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" Da sjelen fikk oppleve Guds nåde, at han hadde forlatt den alle dens synder og nå er tilfreds med den gjennom Sønnens fullkomne verk, da får den tidligere så skremte samvittigheten en fred som overgår all forstand.

Følgene av denne freden med Gud er da også at sinnet samstemmer med Guds vilje. Ordet "fred" dekker altså her på alle områder motsetningen til det fiendskap mot Gud og strid mot hans lov som omtales i v.7. Vi har ikke ord for hvor salig det er å ha fred med Gud. Ingen ulykke er så stor for et menneske, som at det står i motsetning til sin Skaper. Men så er heller ingen ting så salig, som fred og samfunn med ham. Denne freden med Gud, som også kalles "Guds fred", og ofte, slik som her, bare "fred", er, på samme måte som med rettferdigheten i Kristus, egentlig Guds rike i sjelen. Paulus sier: "Guds rike består... i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd" (kap.14:17). Men når Åndens sinnelag altså er "liv og fred" - et guddommelig liv i sjelen, og en salig fred med Gud - er det ikke da opplagt at et slikt sinn må være rettet mot det som hører Gud til? Dette er like så uunngåelig som at de kjødelige vil måtte ha sitt sinn rettet mot det som hører kjødet til. Bare fordi kjødets sinnelag er "død". Her ser vi sammenhengen i apostelens ord. Men så fortsetter han, da med å tale om det hvordan det kjødelige sinnelaget egentlig er.

Til toppen 

7 : For kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det.

For... Paulus sier: "Kjødets sinnelag er død" (v.6), for det er fiendskap mot Gud. Ja, se nå her for en forferdelig tilstand det kjødelige sinnelaget er. Kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud. Som vi har sagt tidligere, så omfatter "kjødets sinnelag" både forstandens og viljens virksomhet. Forstandens tanker, visdom, holdninger osv. - alt slik som det er av naturen. Og viljens drift etter å søke og attrå det jordiske og egennyttige. All denne sjelens naturlige virksomhet er i strid med Gud. Ja, slik apostelen sier det her, ikke bare fiendtlig, men er selve "fiendskapen" mot Gud. Det naturlige menneske, - selv når en møter det i de herligste menneskene, ja selv de som har nidkjærhet for Gud og søker å grunnlegge sin egen rettferdighet, - har altså likevel i sjelens grunn et dypt rotfestet fiendskap mot Gud. Dette er ofte fullstendig skjult og helt utenkelig for dem selv. Men Herren Gud sier det. Og alle de som i omvendelsens nød lærte å kjenne sitt eget hjerte, de stadfester det.

Det naturlige menneske hater Guds hellighet, fordi det elsker synden. Det hater hans rettferdighet, ved at det reiser seg mot hans dommer. Det hater til og med hans barmhjertighet, på grunn av måten han gir nåden på, for det vil selv oppnå det gjennom noe det selv har deltatt i. Men som vi allerede har sagt; i sitt hjertes mørke ser menneskene ikke dette at de er Guds fiende. De synes tvert imot, ja de vil påstå, at de elsker Gud. Og grunnen til det er oftest at de i sin oppfatning har en helt annen Gud enn den som står fram og taler i Den Hellige Skrift. De har selv oppkonstruert seg en Gud som passer sammen med deres bedratte forstand og kjødelige lyster. Og denne Gud elsker de. Men straks den sanne Gud står foran dem, han som krever fullkommen renhet og fordømmer deres kjæreste lyster, da oppstår det virkelig strid inni dem. Dette er det beste bevis på at deres "kjøds sinnelag er fiendskap mot Gud". 

for det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Det kjødelige sinnet underkaster seg ikke Guds lov. Paulus sier dette er beviset på at kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud: "Det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Tvert imot reiser det seg mot hans vilje. Uansett hva det naturlige menneske foretar seg for å unngå dommen og oppnå evig liv, - så gjør de det ikke i lydighet mot Guds lov (sv: i undergivenhet for Guds lov), men bare som trellen, som drives av egennytten. Kjødets sinnelag stemmer aldri overens med Guds lov, som angriper, straffer og fordømmer dets eget innerste vesen. For den falne naturen har nå en gang blitt slik den fremdeles er. Den elsker alt annet, seg selv og andre skapte ting, mer enn Gud. Dette gjør at den verken frykter eller har noen trøst i Gud, men er sikker når den har medgang, og fortviler i motgang. I tillegg er denne falne naturen full av alle slags lyster og begjær. Når altså arvesynden i vår natur består nettopp i en konstant tilbøyelighet til det onde, og avvik overfor det gode, så står jo alltid en slik natur i strid mot loven. Kjødets sinnelag bøyer seg altså aldri inn under Guds lov. Og nettopp i dette forholdet; at kjødets sinnelag ikke er å elske og gjøre det som Guds lov krever, ligger jo en åpenbar strid og fiendskap mot Gud - som har gitt loven.

Men dette fiendskapet blir ennå mer åpenbart når samvittigheten virkelig blir angrepet av lovens åndelige krav. Da opplever mennesket at det ikke kan oppfylle disse kravene, men innser likevel at han må oppfylle dem fullkomment hvis han ikke skal bli fordømt av Gud, som nå står bydende og truende foran ham. Da stiger det ofte opp en følbar bitterhet mot Gud og hans bud, i den pressede sjelen. Det går ofte så langt at mennesket til slutt ønsker at det aldri var gitt noen lov på denne jord. Luther sier: "Det foregår på den måten, at når loven bremser og hindrer vår hånd og et åpenbart ondt liv, så er det nok til at den bare virker desto større hat og motstand i hjertet. Akkurat som når en guttunge blir mer og mer sint på sin overordnede, jo strengere denne forbyr ham å gjennomføre sin vilje og straffer ham for lovbrudd. Før loven kommer, synder altså menneskene og den onde naturen helt av seg selv, og tenker ikke på loven. Men når loven kommer, forbyr og truer, da først blir naturen virkelig ond og fornærmet på loven. Da begynner den ikke bare å elske synden, men også å hate rettferdigheten". På denne måten blir det ellers så skjulte fiendskapet mot Gud åpenbart. Og nettopp på den måten Paulus uttrykker det her, at "kjødets sinnelag....bøyer seg ikke inn under Guds lov".

og har heller ikke evne til å gjøre det. Her er snublesteinen, som alle de som "lever etter kjødet" kolliderer med. Enten opplever menneskene at de ikke kan bøye seg inn under Guds lov. Og da blir de irritert på en slik lov, og en slik Gud som har gitt oss en lov som ingen kan oppfylle, og som samtidig fordømmer oss for lovbrudd. Eller også, hvis mennesket ennå lever i sin naturs blinde innbilning om at vi skal nok selv kunne oppfylle alt, så reagerer det sterkt overfor alle slike ord som det vi nå har for oss. Men Gud har alltid rett i det han har talt. La oss derfor se nøye på disse ordene! Hør hva det er apostelen sier her! Det er ikke nok med at kjødet ikke bøyer seg inn under Guds lov -. Han sier jo også at det "har heller ikke evne til å gjøre det". At det er totalt umulig for vår natur å bøye oss inn under Guds lov. Her lærer Paulus noe hele Guds ord og all vår egen bitre erfaring bekrefter; at alle mennesker, selv de beste slik de er av naturen, er slaver under synden.

Men denne sannheten er virkelig noe de som lever etter kjødet steiler overfor. Når Kristus sa til jødene: "Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri", svarte de ham: "Vi har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du si: Dere skal bli fri?" På samme måte oppfører de uomvendte seg i dag. De påstår at de har en fri vilje. De mener at på samme måte som de kan velge å gjøre ondt, så kan de også velge om de vil gjøre godt. Hvis de dermed mente at de ikke hindres av noen ytre tvang til å velge det de vil, så ville det være sant at de i den oppfatningen er frie. Men hindringen ligger i selve den falne naturen. En fornuftig skapning gjør selvsagt sine valg ut fra en indre overbevisning. Men hvis nå dette hans indre, hans sinn, av naturen er ondt, så blir valget ondt. Og er hans sinnelag godt, så blir valget godt.

Da sier det seg selv at hvis vår natur og sinnelag/vilje allerede er ond, så kan den ikke gjøre seg selv god. Det er nødvendig at en god makt kommer til utenfra, og skaper et nytt hjerte og sinn i oss. Men så lenge det bare er tale om vår natur, så er forholdet at den alltid er tvunget til å handle etter som den er. Kristus sier: "Et dårlig tre kan ikke bære god frukt. Kan vel noen sanke druer fra tornebusker eller fiken fra tistler?" "Et godt menneske (det som er født av Gud) henter fram gode ting fra den gode skatten i sitt hjerte, og et ondt menneske henter fram onde ting fra den onde skatten (eller forråd/skattkammer)". I sin kjødelige tilstand vil menneskene altså bestandig velge det onde. De kan ikke velge det gode, "har heller ikke evne til å gjøre det". Og det skyldes ikke noen ytre hindring, for da kunne de ikke stilles til ansvar for det, men for sin egen ondskaps skyld. Kristus sier også: "Hvordan kan dere som er onde, tale noe godt? For det hjertet flyter over av, det taler munnen" (Mat 12:34). Ja, profeten Jeremia sier det er så umulig for et menneske selv å kunne gjøre det gode, som at en etiopier kunne forvandle sin hud, eller en panter sine flekker.

Men alt dette går på egne muligheter for å bøye seg inn under Guds lov. Det gjelder altså lovens muligheter for å gjøre oss mennesker gode. For loven krever jo, og stiller menneskenes egne muligheter på prøve. I dette kapitlet har nå Paulus først slått fast at det er umulig for loven å virke det den krever, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet (v.3). Og nå sier han at det er umulig for kjødet å bøye seg inn under Guds lov. Alt sammen lærer oss altså hvor grensen går for det som er mulig for menneskene.

Noe helt annet er at Herren kan forvandle et menneske. Gud kan gjennom sin Ånd vekke det åndelig døde mennesket, og sette ham i stand til å motta den nåden som tilbys ham. Da bruker ikke Gud en uimotståelig makt, som om han skulle tvinge den vakte sjelen til å bøye seg for sannheten. Kristus sier selv uttrykkelig at også på dette stadiet, når han besøker dem med sitt nådekall, skal menneskene også kunne stå imot og forkaste ham (Luk 14:18, Mat 22:3,5, Joh 3:19). Men Gud setter dem i stand til å kunne motta nåden, samtidig som de altså fortsatt , ved å bruke sin egen vilje, kan forkaste nåden.

Paulus vitner om seg selv, at han "rådførte seg ikke først med kjød og blod", og videre, at han "ble ikke ulydig mot det himmelske syn" (Gal 1:16, Ap.gj. 26:19). Med disse ordene lar han oss forstå at han kunne også vært "ulydig" når Herren nå hadde slått ham ned og vekket ham. Men ingen kan av seg selv omvende seg. Det taler Herren uttrykkelig om: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6:44). Og i samme kapitel: "Derfor har jeg sagt til dere at ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min far" (v.65). Det samme sier Paulus: "Ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd" (1Kor 12:3).

Her ser vi hvor uttrykkelig Skriften lærer at det naturlige menneske ikke har noen som helst mulighet til å velge seg det gode, og være Guds lov lydig. På tross av at det jo er menneskets plikt, og at det derfor er rett og rimelig at det kreves av ham. Men menneskene er, som Paulus har sagt tidligere i brevet, "ugudelige" (kap.4:5), en "synder", og "Guds fiender" (kap.5:8,10). I Skriften blir mennesker i denne tilstand alltid omtalt som de som "vandrer etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn", som de som er under "Satans makt", "fanget i djevelens snare". Det var umulig for dem å slippe fri fra dette slaveriet, før det kom "en som er sterkere", en som overvinner den sterke, og "tar fra ham hele den rustningen han stolte på" (Luk 11:22). Det samme sier Paulus, at det er Gud som "har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike" (Kol 1:13). Og Herren selv sier: "Hvis Sønnen gjør dere fri, blir dere virkelig fri" (Joh 8:36). Bare "der Herrens Ånd er, der er det frihet" (2Kor 3:17).

Ja, også de som er født av Ånden er hvert eneste øyeblikk avhengig av den samme Åndens virkning. De kan fremdeles slett ikke gjøre det de selv vil. Riktignok er de selvsagt ikke mer syndens treller, så de må fortsette på det gamle slaveriets vei. Nei, de følger Kristus, de "vandrer ikke etter kjødet, men etter Ånden" (v.4). Men det er bare Ånden som bor i oss, som virker alt dette. De kan ikke fritt gjøre hva de vil, som apostelen så grundig lærte i forrige kapitel. I Gal 5 taler han også om striden mellom kjødet og Ånden, der Ånden har tatt bolig: "De to står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre de ting dere vil". Ja, i 2Kor 3:5 sier han om de som tror, at de ikke en gang har en eneste god tanke, uten at Gud gir dem den. Han sier: "Ikke det at vi er dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud". Det samme sier også Herren Kristus: "Grenen kan ikke bære frukt av seg selv". "Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting". Slik er altså selv de som er født på ny hvert øyeblikk så avhengige av Gud. Hvor selvsagt er det ikke da, når vi snakker bare om det naturlige menneske, at de ingen som helst frihet har til å gjøre det gode som loven krever.

Men her protesterer hele verden: Er det slik det står til, at menneskene virkelig ikke har noen fri vilje, ikke kan være Guds lov lydig, ikke selv kan velge å gjøre det gode og vokte seg for det onde - ! Hvordan kan da en rettferdig Gud kreve dette av oss, og fordømme oss for vår synd? Når vi er født med en slik synd og avmakt, da krever jo faktisk Herren av oss, slik Ordet dømmer, noe han ikke har gitt oss! Herren Kristus har selv gitt oss svaret på slike innvendinger: "Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der hvor jeg ikke har sådd, og sanker der hvor jeg ikke har strødd såkorn. Derfor burde du satt inn pengene hos pengevekslerne. Og da jeg kom, ville jeg ha fått tilbake mitt eget med renter". Hele kraften i ovennevnte protest er falt bort ved at Gud har gitt oss sin Sønn. Sønnen og Ånden er de rette utlånerne (sv: växlarna), formidlerne.

For Sønnen har tatt på seg det vi hadde; synden og fordømmelsen. Og gitt oss det han har; rettferdigheten og livet. Og Ånden kan ennå, hver dag, gi nytt liv og ny kraft til den synder som kommer med sin synd og sin nød. Bare vi vil erkjenne vår synd og vår avmakt, og tro på Sønnen, så vil Gud "få tilbake sitt eget med renter". Han får alle lovens krav oppfylt i selve Sønnens fullkommenhet, og får oss både rettferdiggjort og helliggjort. Gjennom sitt ord og sin Ånd møter Gud oss, og setter oss i stand til å tro på Sønnen. Da står vi uten noen unnskyldning, når vi ikke mottar dette, men isteden "tretter med vår skaper". Den som ikke, når "Faderen drar ham", kommer til Sønnen, er med all rett fordømmelsens barn. Det er ingen som behøver å gå evig fortapt for sine synder. Går de fortapt, så er det bare fordi, sier Herren, "de ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn".

Dette lærer altså Ordet. Men hva hjelper det? De fleste mennesker spør ikke etter hva Herrens ord sier. I åpenbar strid imot alt det Skriften vitner om hvordan det falne mennesket treller under synden, fornekter de til og med selve vår fortapte tilstand. De påstår at de ikke er treller, men har viljestyrke til å gjøre det gode. En må bare svare slike på samme måte som Herren svarte den unge mannen som spurte hva han skulle gjøre for å få evig liv: "Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene!" Du som mener du ikke har noe problem med å oppfylle det Gud krever, og at du har styrke til det: Du kan ikke nekte for at det er din plikt å oppfylle loven fullkomment! Men det første og største budet er dette: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand". Videre må du i alle forhold, og til enhver tid, fullkomment adlyde Gud. Har du gjort dette? Nei! Da er du jo med rette fordømt på grunnlag av din egen påstand. Du sier jo at du både har kunnet og fortsatt kan gjøre alt du bør. Og nå erkjenner du at du har ikke gjort det!

Men selv også den som bekjenner at han ikke kan oppfylle budene, har dermed bekjent at han er en syndens trell. Den ene, så vel som den andre er fortapt, hvis de ikke bøyer seg for Guds råd til frelse, og gjennom omvendelse og tro klynger seg til Kristus, som "er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror". Vet du dette, men ikke gjør bruk av det, da skal "ditt blod komme over ditt hode". Kristus sa: "Men nå sier dere: Vi ser. Derfor består deres synd" (Joh 9:41),

I dette og de to foregående versene har Paulus med korte, men sterke og uttrykkelige ord skildret det naturlige menneskets kjødelige sinn, som er vendt bort fra Gud. Først har han vist at de som lever etter kjødet, er kjødelig sinnet. Eller retter bare sinnet mot det som hører kjødet til. Dernest har han vist at kjødets sinnelag er død. Dvs. den åndelige døden, som resulterer i den evige død. For det tredje at kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov. Og for det fjerde at det er så fullstendig fanget i sin ondskap, at det ikke en gang har evne til å bøye seg inn under Guds lov, men isteden må kjempe mot den, hvis det ikke skjer en fullstendig ny fødsel. Alt dette er jo en ganske forferdelig beskrivelse av det naturlige menneskets tilstand. Og likevel bekrefter også all erfaring at slik er det. Hvor ulykkelig er ikke da hvert eneste u-gjenfødte menneske, når selv deres sinnelag og høyeste visdom, alt deres strev og lengsel, - er fiendskap mot Gud, - og ikke har evne til å være annerledes!

Dette gjelder jo ikke bare noen spesielt ugudelige mennesker. Det gjelder alle som ikke er født på ny av Gud, altså alle som er slik vi er av naturen. Vi er alle av natur "vredens barn". Hvor lykkelige de da er, de som har lyttet til nådens røst og latt seg forsone med Gud! Jo visst burde vi tilbe den guddommelige barmhjertigheten, som ikke overlot oss til vår naturlige død. Ja, først og sist burde vi tilbe den Guds kjærlighet som gav sin Sønn for oss "da vi var fiender". Og når denne kjærligheten og barmhjertigheten er så stor, så burde vi også ha en like stor og inderlig tillit til ham. For når Gud har elsket oss så høyt, mens vi ennå var fiender, hvor mye mer elsker han oss ikke da nå, når vi er blitt forlikt, og er hans barn (konf.kap.5:10). Ennå bærer vi på det onde kjødet og dets lyster, og i dette ligger det alltid fiendskap, eller strid, imot Gud og hans hellige lov. Men da bør vi også daglig først og sist øve oss i troen på den urokkelige nåden, hvis vi ikke skal stoppe opp i motløshet. Og videre; daglig døde dette onde kjødet, eller gjerne tillate at Gud døder det på sin måte. Og sluttelig; med lengt og glede vente på vår fulle forløsning fra alt dette.  

Til toppen

8 : De som da er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud.

Dette er konklusjonen på alt Paulus har sagt om de kjødelige. En fryktelig konklusjon: De kan ikke være til behag for Gud! Deres sinnelag er fiendskap mot Gud, og Guds vrede hviler over dem. De "kan ikke" være Gud til behag, - hva som helst de så foretar seg. Selv om de av frykt for Guds dom gjør mye for å være til behag for ham, så er alt forgjeves, så lenge de blir værende i sitt kjødelige sinnelag. Alt det de gjør, selv det som utenpå er rett og godt, er avskyelig for Gud, så lenge de ikke bøyer seg for hans ord, vender seg helt om, og ved troen blir ikledd ham som er "Den Elskede" (Ef 1:6). Før et menneskes gjerninger og offer kan være til behag for Gud, må personen selv først behage Gud, slik det sies i 1Mos 4:4, at Herren så først til Abel, og deretter til hans offergave*. "Uten tro er det umulig å være til behag for Gud". Det er ved troen vi blir forent med Kristus og forsonet med Gud. Og før denne forening og forsoning har skjedd, kan vi ikke foreta oss noe som helst som er til behag for ham.

* I Hebr. 11:4 ser vi at "ved tro bar Abel fram for Gud et mye bedre offer enn Kain bar fram. Ved den (troen) fikk han det vitnesbyrdet at han var rettferdig". Det var altså Abels tro, og ikke gaven, som var bedre enn Kains.  (oversetters tilføyelse).

Vi har altså slått fast at i sin naturlige tilstand, uten en ny fødsel og forening med Gud, kan ikke noe menneske være til behag for Gud. Men tenk da på hvor uhyggelig villfarelsen er når menneskene bare oppfordres til et pent liv og gode gjerninger, for å kunne behage Gud. For et sjelemord og bedrageri!

Så lenge vi ikke har gjennomgått den forvandlingen som omtales med ordene "født på ny", "en ny skapning", "ikledd Kristus", "leve etter Ånden", osv., så er alt forgjeves. Vårt sinn er da alltid kjødelig, og vi "kan ikke være til behag for Gud". Men hvis vi ikke kan være til behag for Gud, hvordan kan vi da komme til ham og få bli i hans salige bolig? Nei, da stiller vi oss inn under den vrede og fordømmelse som venter alle hans fiender. Herren Gud bevare oss alle! 

Til toppen 

9 : Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til.

Her har vi hellige, tankevekkende domsord. Måtte Herren åpne alles hjerter når vi leser dette! Her anvender apostelen det han har talt like foran. Og han gjør det med uttrykk som var ment å skulle vekke til selvransakelse. I de fire siste versene har han skildret de kjødelige og de åndelige, og sluttet med den forferdelige konklusjonen om at "de som er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud". Nå taler han til de han skriver dette brevet til, og sier: "Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere". Uttrykket å være i kjødet taler her, som i v.8, om å være i den gamle, naturlige tilstanden; "kjødet", - når det er vårt "livselement". Dvs. å være bare slik vi er av naturen. Altså det samme som å "leve etter kjødet" (v.5). Mens derimot å "leve etter Ånden" taler om de som er født og styrt av Ånden. Ja, slik som Paulus sier det her; å ha Guds Ånd boende i hjertet. For her får vi lære hva som er hemmeligheten med Guds barns åndelige sinn. Det er intet mindre enn at Guds Ånd bor i dem. Paulus sier at det er dette som er det avgjørende for om de er i Ånden, og ikke i kjødet. Han sier altså:

så sant Guds Ånd bor i dere. Her står vi først overfor et særdeles viktig enten - eller: "så sant Guds Ånd bor i dere". Her er spørsmålet som må vekke oss alle til ettertanke og selvransakelse. Her åpenbares også en usigelig stor nåde. Tenk, Guds Ånd bor i mennesker som ennå lever på denne jord! Tror du dette? Finnes det noe menneske som er i stand til å fatte eller skildre hvor stor nåde, ære og herlighet som finnes i dette å ha Guds Ånd boende i seg? Ja, hvem kan fullt ut tro at dette er en virkelighet? Hvis vi virkelig trodde at Guds Ånd bor i oss, ville vi vel knapt kunne leve, så glade og lykkelige ville vi bli. Men dette er altså en guddommelig sannhet om alle de som er blitt nye, åndelige mennesker.

Før vi går videre i å se på hvor stort og hvor sikker denne sannheten er, vil vi først være sikre på at vi har klart for oss hva som menes med "Guds Ånd". Med Guds Ånd er det mange som ikke mener noe annet enn Guds kraft og virkning i sjelen. Eller med dette mener de et sinn som samsvarer med Gud, eller det nye mennesket Gud har skapt i oss. Og mange steder i Skriften kan det være dette ordet "ånd" betyr. Men nå sier apostelen her: "så sant Guds Ånd bor i dere". Og da skal vi snart se at han sikter til det dype, hemmelighetsfulle forholdet; at selve den sanne, levende Gud bor og virker i hans barn. Med Guds Ånd mener han her Ånden personlig, den tredje personen i guddommen. Han som er fullkommen lik Faderen og Sønnen i alt. Paulus sier også i v.10: "Dersom Kristus er i dere". Og i v.26 sier han at Ånden er vår hjelper, og går i forbønn for oss. Alt sammen taler om at det er Gud selv som bor i de sanne troende.

Nei, "Guds Ånd" er ikke bare en Guds kraft eller virkning i menneskene, men en person i den treenige guddom. Det vitner også Kristi egne ord om, da han befalte at vi skulle døpes "til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn". Likeså apostelen Peters ord, når han kort sammenfatter den treenige Guds frelsesverk: "Utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og renselse med Jesu Kristi blod" (1Pet 1:2). Og sluttelig nevner vi det ønske apostelen Paulus avslutter et av sine brev med (som kan kalles Det nye testamentes velsignelsesbønn): "Herren Jesu Kristi nåde, og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!" Slik er det Skriften setter Den Hellige Ånd sammen med Faderen og Sønnen, som én person i det evige guddomsvesen.

Og vi ser hvor uttrykkelig Kristus taler om Den Hellige Ånd som en person, og ikke bare en kraft, når han sier: "Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal bli hos dere til evig tid - sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, siden den verken ser ham eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere". "Alt dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det jeg har sagt dere". "Han skal vitne om meg". "Han skal veilede dere til hele sannheten". "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere". "Han skal overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom" osv. (Joh 14:16, 17, 25, 26, 15:26, 16:7,8,13,14). Av disse ordene ser vi også klart hva som er Talsmannens egentlige oppgave på jorden; nemlig å bearbeide sjelene og plante Kristi verk og ord i hjertene. Å vitne om ham og opprette hans rike, og opplyse, kalle, samle, lede, helliggjøre og bevare menneskene i Kristi rike. Faderen har gitt dem til Sønnen, Sønnen har gjenløst dem, og Den hellige Ånd skal samle, helliggjøre og lede dem til hele sannheten. Alle mennesker er døde i overtredelser og synder, inntil "livets Ånd" (v.2) åpner hjertet og virker at det lukker inn ham som er vårt evige liv, forener dem med ham, og virker en ny skapning i deres indre.

Nå sier altså apostelen her at denne Ånden "bor" i dem som tror. Det samme sier han også i 1Kor 3:16: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?". Og i 2Kor 6:16: "Dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem". Og Kristus sier: "Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord. Og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham, og vi skal ha vår bolig hos ham" (Joh 14:23). Store, ubegripelige herlighet! Så kunne en spørre: Hvordan kan den uendelige bo i sine barns hjerter? Dessuten er jo Gud til stede over alt. Hva betyr så disse Kristi og apostlenes ord om at Gud skal bo i sine barn, og vandre iblant dem? Jo, disse ordene skildrer den inderlige foreningen mellom Gud og den sjelen som tror. Det er slik Gud er, og blir værende i dem med sitt nådeverk og sitt fortrolige samfunn som Kristus også har sagt dette om: "Jeg vil gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg".

Men vi kan også svare slik: Denne hemmeligheten er stor, og går høyt over all vår forstand. Først i evighetens lys skal vi kunne fatte dette fullt ut. Men uansett så står vi her med en stor sannhet, en dyp og herlig sannhet. Guds Ånd bor, lever og virker i Guds barns hjerter. Det er dette som er hemmeligheten i det vi også erfarer: At tross alle fristelsens stormer, og uansett gode eller dårlige stunder, som virker veldig skiftende forhold i vårt indre menneske, - så er det i sjelens dyp alltid et hellig sinn. Det er alltid det samme. Det sørger over det som er ondt og syndig, men fryder seg over det gode og hellige. Dette sinn har sjelen så lenge den ikke helt er "kommet bort fra Kristus, og har falt ut av nåden" (Gal 5:4). Og dette er ikke annet enn den høye gjesten som bor og virker i sjelen. For uten Guds Ånd vil der ikke være noe som helst sant og hellig som rører seg i oss. Paulus sier at "ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd". Derfor er det da også helt nødvendig for vår frelse, at vi her i livet har Den Hellige Ånd. Uten den er det umulig for oss å eie Guds nåde i Kristus. Dette taler så Paulus videre om:

Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til. Her skjerper Paulus tonen. Like foran sa han: "så sant Guds Ånd bor i dere". Men nå tilføyer han altså: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til". Apostelen går ikke uten videre ut fra at alle som hørte til de kristnes forsamling i Rom var sanne og levende lemmer. Og hvis det var noen som ikke virkelig hadde Guds Ånd, så var disse ennå i kjødet, uansett all deres hellige bekjennelse, og alt det kristelige og hellige som forsamlingen stod for. Måtte vi nå alle, hver for seg, tenke grundig over dette! Herren kjenner hver eneste én, og dømmer etter den enkeltes virkelige tilstand. Og apostelens ord er klare: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke ham til". Først og fremst burde de nå våkne opp, de som lettsindig forakter, og nærmest spotter, læren om at Guds Ånd bor i menneskenes hjerter. De erkjenner jo åpent at de ikke har Kristi Ånd. Men da er jo dermed også dommen over dem felt; de hører ikke Kristus til, men er tvert imot hans fiender.

Men når Guds Ånd her kalles "Kristi Ånd", så betyr det også veldig mye. Det lærer oss ikke bare at Kristus er Gud, men har en helt spesiell hensikt. Guds Ånd blir omtalt på mange forskjellige måter i Skriften. Men den måten den blir omtalt viser alltid til den spesielle oppgaven som det hvert enkelt sted tales om at Ånden har. Når Kristus skulle forlate disiplene sine, lover han å sende dem "en annen talsmann" (egentlig hjelper, forsvarer). Da gir han altså Ånden det navnet (som ellers brukes om ham selv, se f.eks. 1Joh 2:1) fordi Ånden nå skal erstatte hans synlige vandring blant dem. I Gal 4:6 kaller Paulus Ånden for "Guds Sønns Ånd". Det er fordi han der taler om at de som er frelst, er Guds sønner, og vil skildre deres høyhet og ærefulle likhet med Den enbårne Sønnen. Han sier: "fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønn Ånd inn i våre hjerter".

Når han altså her sier "Kristi Ånd", så antyder han dermed hvor nødvendig det er at vi har Ånden, for å tilhøre Kristus. Ikke minst fordi det også er Åndens viktigste oppgave på jord å herliggjøre Kristus, å gjøre Kristus kjent og levende i sjelene. Men den dypeste årsaken til at apostelen her kaller Ånden for "Kristi Ånd", er at han på nytt vil minne om at der ikke er noen som hører Gud til, uten at de hører Kristus til; at de tror på Kristus, lever av Kristus. Johannes sier jo: "Hver den som fornekter Sønnen, han har heller ikke Faderen" (1Joh 2:23). Og når Paulus skal avslutte verset med at da "hører han ikke Kristus til", så er det naturlig for ham å begynne setningen med: "Hvis noen ikke har Kristi Ånd". For når han i v.14 vil skildre hvem som er Guds barn, da sier han: "så mange som blir ledet av Guds Ånd" (konf. Gal 4:6).

En av grunnene til at Ånden helt konkret kan kalles "Kristi Ånd", er som sagt at Åndens viktigste oppgave er å åpenbare Kristus dyrebar og uunnværlig for hjertene. Herren selv sier: "Faderen vil sende ham i mitt navn". "Han skal vitne om meg". "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt og forkynne det for dere" (Joh 14:26, 15:26, 16:14). Denne Ånden, "Talsmannen", er en Kristus-Ånd, en som kjemper for Kristus, fører mennesker til Kristus og binder oss til Kristus. Måtte vi legge godt merke til dette, og huske det! Det vil gi oss et dyrebart lys i det spørsmålet som ofte bekymrer oss; om jeg har denne dyrebare og helt nødvendige gaven; Guds Ånd.

For nå reiser jo dette viktige spørsmålet seg: Hvordan skal jeg kunne vite om jeg har Guds Ånd? Dette spørsmålet ville ikke vært så uklart og vanskelig, hvis ikke hjertene våre hadde vært så fordervet, så mørke og så bedratt. Og hvis ikke fiendens makt hadde vært så stor. Denne mørkets makt driver sjelene både i den høyre og den venstre grøften, så de som sover i bedraget vanskelig kan vekkes av Guds ord. Og de som har en gudfryktig ånd, men stadig blir fristet og anfektet av fienden, blir alltid fristet til motløshet og tvil. Den fulle visshet om at vi har Guds Ånd, er det derfor bare Guds Ånd selv som kan gi oss. Men det vil den bruke Ordet til. Følelsene vil alltid kunne bedra oss. Husk derfor alltid på, enten det er lyse eller mørke stunder, at Guds Ånd er Kristi Ånd; en Ånd som skal gjøre Kristus kjent, dyrebar og uunnværlig for sjelen. Det er spesielt gjennom denne hans viktigste oppgave, du skal kunne vite om du har Guds Ånd.

Herren taler klart om at det er ikke sikkert at du tilhører ham og har Guds Ånd, selv om du har snudd ryggen til verden og i det ytre tilhører hans rike på jorden. Ennå kan du bli "kastet ut i mørket utenfor", selv om du har vært i hans jordiske rikes bryllup og kanskje måtte kjempe deg fri fra forretningsliv og jordisk gods for å komme så langt (Mat 22, Luk 14). Ja, selv om du er som en jomfru som går for å møte brudgommen (Mat 25). Eller om du gjør mange kraftige gjerninger, profeterer og driver ut onde ånder i hans navn (Mat 7). Alt dette kan mennesker ha vært og gjort, og Herren skal likevel måtte si til dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra meg!" Paulus sier vi kan ha hatt "nidkjærhet for Gud", kan ha "gitt bort alt det vi eier til mat for de fattige, og gitt vårt legeme til å brennes" (Rom 10, 1Kor 13), men likevel ikke tilhøre Kristus, og blir til sist drevet ut (Gal 4:30). Å, hvordan skal vi så kunne være sikker på om vi har Kristus og hans nåde? Lovet være Herrens navn! La oss se på de som nettopp på grunn av sine synder aldri kan unnvære Kristus, som alltid søker forlatelsens og frelsens nåde bare hos ham. Hva ser vi den samme Frelser og samme apostel tale om slike? Vi ser aldri noe sted hvor de sier at de som har det slik likevel kan være bedratt og under fordømmelse. Nei, noe slikt sier de aldri! Lovet være Gud!

La oss derfor bare se nøye på hva som ligger i uttrykket "Kristi Ånd". Er Kristus blitt ditt livs behov, så du virkelig ikke kan unnvære forsoningsnåden? Dette kan i så fall umulig være virket av kjøtt og blod, men bare av Kristi Ånd. Åpne opp øynene, glem ujevnhetene på veien, og se isteden på hele ditt livs kurs. Tenk etter om det er et liv i tro på Guds Sønn. Dvs.. om du noen gang har fått, og ennå har det sinn at du ikke kan unnvære Kristus, på grunn av din synd og uverdighet som alltid er like nedslående. Dette er det gamle, enkle tegnet som står fast, når alle andre tåkelegges i stridens bråk og tumulter. Når alt er vel, når fred og fryd i nåden gir deg gode følelser, da trenges det ingen kunst og visdom for å merke Guds Ånd. Da erfarer en Ånden i hele sitt vesen, i alle dens virkninger. Da ser en jo at en har fått et nytt lys over Guds ord, et nytt hjerte, en ny, hellig lyst til alt som tilhører Guds rike, og en hellig avsky overfor all synd. Det samme gjelder kjærlighet, nidkjærhet og nød for andre sjeler, og for Kristi ære, som en ikke hadde tidligere. Da bugner det av frukter som vitner om hva slags tre det er. 

Men i de kalde og mørke stundene, når en bare kjenner på synd og troløshet, da kjenner en knapt en eneste av Åndens frukter. Da kreves det en større oppmerksomhet og dypere kjennskap for å kunne vite om Ånden bor i oss. Men da skal vi legge merke til at Skriften har mange eksempler på de kristnes anfektelser og mørke tider, når de savner lyset, og varmen i troen. Ja, de kan synes de har mistet Ånden og Kristus. Men det som kjennetegner dem alle, er at de fremdeles ikke kan unnvære Kristus. De søker hele tiden med usigelige sukk etter ham. Slik var det med Maria, da hun stod ved den tomme graven og gråt. Slik var det med disiplene da de sørget over at Herren var borte, men ble så glade da de fikk se ham på nytt. Ja, slik var det med David i de mørkeste tidene i hans liv. Men i klagesalmene taler han hele tiden om Herren. Det samme gjelder bruden i Høysangen, når hun hele natten går omkring og søker etter ham som hennes sjel har så kjær.

Alle gjenkjenner vi dem på samme tegnet. Det er et mektig bånd, en tørst i sjelens dyp, som gjør at vi ikke kan unnvære Kristus. Dette er ikke noe annet enn Kristi Ånd i hjertet, som oppleves på en slik måte, selv i de mørkeste stundene. Og det er vidunderlig å legge merke til og erfare. Selv når en sjel lider av stor likegyldighet overfor sin Frelser, så han i gremmelsen over dette i fullt alvor kan påstå at han i det hele tatt ikke bryr seg om Kristus, - så er selve denne gremmelsen og klagen et vitnesbyrd om hvordan han egentlig har det. Akkurat som når Thomas stridig nekter å tro at Kristus er stått opp, så er selve den stridige nektingen hans et bevis på at dette spørsmålet var ikke likegyldig for ham. Slik har vi det når vi "siktes", i de mørke stundene, da det ofte går så hardt for seg at det kan synes aldeles utelukket at vi ennå skulle ha Guds Ånd. Når bare synd og død formørker oss. Da er det bare disse "sukkene som ikke kan uttrykkes med ord", hungeren og tørsten etter Kristus som er det eneste beviset på at Kristi Ånd bor i oss.

Dette er et så karakteristisk Åndens verk i sjelen, noe vi aldri finner hos verdens mennesker, ikke en gang hos dem som har den aller beste naturen. Men den finnes altså likevel hos de elendigste kristne. Og slike tegn bør vi legge nøye merke til. Skal vi undersøke om Guds Ånd bor i oss, da må vi ikke la vårt blinde skjønn, våre følelser eller utseende gi svar på det spørsmålet. Bare Herrens ord og Åndens karakteristiske verk kan svare på det spørsmålet. Svært mange gjør jo den store feilen at de ser på all sin synd og usselhet, og av den grunn rygger tilbake overfor tanken om at Ånden skulle bo i dem.

Vi burde jo holde klart for oss at Guds Ånd egentlig bare har sin arbeidsplass hos syndere,

hos dem som kjenner alvorlig på sin synd.

Vi må huske på at hvis vi har Kristi Ånd, så er det bare som lege i et sykehus han bor hos oss!

Hvis vi da tenker som så at der legen dukker opp, der må jo alle være friske og glade, da tar en jo alltid feil. Nei, der legen kommer, der er det sykdom, smerter og nød. De friske trenger ham jo ikke. Legg nøye merke til at der sjelen mest av alt er opptatt med synden og Kristus, der bor helt sikkert Guds Ånd.

Men som vi sa tidligere, så opplever vi Ånden sterkt på så mange måter i de lyse stundene, når vi får nyte freden og kraften i nåden. Da har sjelen glede og smak på ordet, i bønnen, i sakramentet og i brodersamfunnet. Da taler, synger og skriver vi om Kristus. Da løper vi med glede hans veier. Men vi vil også høre Luthers skildring over Gal 4:6 om disse mer markerte og lett fattelige tegn på at Ånden bor i oss. Han sier: "Selv om det ikke kan sees utenpå oss, at vi er fornyet i våre hjerter og har fått Den Hellige Ånd, så kjenner og merker vi det på at nå vurderer og bedømmer vi alle ting annerledes. Ja, vi taler og bekjenner til og med noe annet enn tidligere. For tidligere har vi ikke kunnet dømme eller tenke rett om noe som helst. Har heller ikke talt eller bekjent slik som vi nå, Gud være lovet, taler og bekjenner - etter at den kjære sannhetens sol er gått opp for oss. Så vi fikk se at alt det vi gjør og er, er syndig og fordømt, og at Kristus alene er alt vi kan vise til. At for hans skyld er Gud nådig mot oss, og gir oss evig liv...... Så øver vi oss hele vårt liv, med all flid i å leve gudfryktig og vokte oss av all makt for synden. Og synder vi, så gjør vi det ikke bevisst og overlagt, men som fall i vår skrøpelighet. Det byr oss imot. Det kan nok skje at vi faller, for djevelen setter stadig snarer for Guds barn. Og i tillegg drar vi ennå på mange synder i vår natur. Derfor, når det gjelder kjødet, så er vi ennå syndere, selv når vi har fått Den Hellige Ånd.

Dessuten er det ofte svært lite forskjell på en kristen og andre ydmyke verdens mennesker, - hvis en bare ser på deres utvortes oppførsel. For en kristens gjerninger vil jo, ytre sett, i det daglige ikke markere seg spesielt, når han ganske enkelt bare utfører det han er satt til, enten det nå er på en arbeidsplass midt oppe i folkemengden, eller med stell av hjemmet, arbeid på åkeren. Eller du hjelper og tjener din neste. Det er jo alt sammen bare små og generelle gjerninger som hvilken som helst hedning også kan utføre. Derfor er det vel ikke noe verden vil har mer vanskelig for å forstå, enn at vi skulle ha Den hellige Ånd. Likevel ser de det nok, de som vil se det, når det skjer at vi må lide og bære korset, og bekjenne troen. Når vi stilles på valg; om vi vil miste ektefelle, barn, vårt eget liv eller gods --- eller fornekte Kristus. Da ser en det nok, når vi likevel bekjenner troen, Kristus og hans ord -- men alt sammen bare i Den Hellige Ånds kraft og styrke.

Derfor skal vi slett ikke tvile, men bare holde fast på at Den Hellige Ånd bor i oss, og at vi er hans tempel. For den som kjenner at han har lyst og kjærlighet til Guds ord, og gjerne hører, tenker og skriver om Kristus, han vet at alt dette selvsagt ikke skjer ut fra menneskelig vilje eller fornuft, men bare er Den Hellige Ånds gave. Det er rett og slett umulig at noe slikt kunne skje uten Den Hellige Ånd. For at vi har det slik, det skyldes ikke noe i vår medfødte natur. Det er heller ikke noe vi lærer gjennom noen lov. En slik forandring er det bare Den Høyestes høyre hånd som kan skape. Og det er ganske nyttig og godt at ydmyke hjerter som elsker Gud har visshet om at de har Den Hellige Ånd. Derfor må alle ta dette spørsmålet svært alvorlig; om de er sikre på at de lever under Guds nåde, og om både de selv og deres gjerninger behager vår Herre Gud. Må hver eneste sjel anstrenge seg for å få dette helt klart, så de blir overbevist i det spørsmålet, og kan si: Nå vet jeg virkelig at jeg har nåde hos Gud. Ikke på grunn av noen som helst verdighet eller dyd hos meg selv, men for Kristi skyld, han som gikk inn under loven og bar verdens synd. Det er ham jeg tror på.

Og at denne troen har vært et Guds verk, det stadfestes ved at jeg har fått et nytt hjerte og sinn. Slik at nå vil jeg gjerne både høre, lese, synge og skrive om Kristus. Og det er ikke noe som ligger så sterkt på hjertet mitt, som at hans evangelium måtte bli kjent over hele verden, og mange måtte omvende seg til det. Dette er sikre kjennetegn på at Den Hellige Ånd lever i oss. For en slik kjærlighet og lyst til Kristus og hans ord, får vi ikke av menneskelig kraft. Heller ikke kan noe lære seg dette, eller skaffe seg det gjennom hardt arbeid og anstrengelser. Det er bare Ånden som kan virke dette i oss, når den herliggjør Kristus for oss, og gjør oss til nye mennesker". Så langt Luthers forklaring av emnet.

Men hvis du da finner at tross all din skrøpelighet, så bor Guds Ånd i deg, - tenk da over om du ikke da virkelig er et salig menneske, selv om så alt det du har i denne verden bare skulle være motstand og lidelser, fattigdom, sykdom og forakt fra mennesker. Tenk, når Gud har gitt deg sin Ånd i hjertet! - Det må da helt sikkert tale til deg om hvor glad han er i deg på grunn av sin elskede Sønn. Og når vi slik "ble beseglet med Den Hellige Ånd, løftets Ånd", så vitner det sikkert nok også om at troen på Kristus ikke er noen oppdiktet innbilning. Og endelig vitner det nok også om at Gud har som mål å gjøre noe stort med oss; frelse oss helt fram til den evige herlighet, når han har gitt oss Ånden som pant (2Kor 5:5). Tenk, når samme Ånd som bor i Gud, også bor i deg - om du så ennå en kort tid skal leve her på jorden og vente på den fulle åpenbarelse av den skjulte herligheten: Tenk da etter om du ikke alt har oppnådd nok ære og lykke! Om ikke syndefallet da fullt ut er sonet, og gaven: en evig frelse, er gitt i Kristus. Og det er dette Paulus tenker på, når han fortsetter slik:

Til toppen 

10 : Og dersom Kristus er i dere, er legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.

Hovedtanken og sammenhengen her ser ut til å være denne: Dersom dere altså har Kristus i dere, da har dere sikkert og visst frelse og det evige liv. At legemet blir dødens rov på grunn av synden, kan ikke hindre dette. For ånden er liv på grunn av rettferdighet. Paulus er opptatt av å imøtegå alle mulige innvendinger, og bevise klart at gjennom Kristus har vi virkelig på nytt blitt innsatt i den nåde og salighet som ble tapt i syndefallet. Derfor har han først sagt at "det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" (v.1). Deretter har han holdt fram for oss det sterke beviset på den store nådens virkelighet: Åndens verk i sjelen; at vi har et åndelig sinn og sinnelag, som er liv og fred (v.5-6). Nå ser han for seg at noen kanskje kunne innvende at "døden er jo syndens lønn, og fortsatt må vi jo en gang dø. Hvordan kan du da si at vi er frigjort fra all syndens forbannelse?" Så svarer altså Paulus her at "det er bare det besværlige legemet* som er underkastet døden, men ånden er liv... osv." Og videre ut gjennom dette kapitlet viser han grundig nok at de kristnes lidelser her i livet, hvor døden er den siste, blir som ingenting mot den herlighet som til sist skal bli åpenbart på dem, og at alt det som så skjer underveis bare må virke sammen til det gode for disse.

* "legemet" må her tolkes i ordets egentlige betydning. Og ordet "dødt" taler om den legemlige døden. Denne tolkingen av ordene framgår tydelig av sammenhengen, for neste vers taler uttrykkelig om våre legemers oppstandelse.

Dersom Kristus er i dere. Ho I verset foran sa Paulus: "så sant Guds Ånd bor i dere", og brukte også uttrykket "Kristi Ånd" i samme vers. Nå sier han: "Dersom Kristus er i dere". Denne skiftingen av uttrykk beviser det vi også tidligere har sagt, at her forkynner han den dype hemmeligheten om at det er Gud selv som er i hjertet hos dem som tror. Guds Ånd er Kristi Ånd, og det er gjennom Ånden Kristus bor i oss. Vel er jo Kristus etter sin guddommelige natur allesteds nærværende. Men han er på en spesiell måte tilstede i dem som tror. Dette taler f.eks. Ef 3:17 uttrykkelig om: "at Kristus kan bo i hjertene deres ved troen". Men om Skriften sier at Kristus er i oss, så taler den også mange steder om at vi er i ham (se f.eks. Rom 8:1, 1Kor 1:30, 2Kor 5:17). Så blir det da slik som Kristus selv sier i Joh 6:56, at vi er i ham, og han i oss (konf. Joh 15:4). I denne inderlige forening har vi del i alt hans. Ja, alt har vi sammen med ham. Liksom våre synder ble tilregnet ham, så er nå hans rettferdighet tilregnet oss. Slik at den som gjør noe godt overfor de som er hans, han gjør det for ham (Mat 25:35-40). Og den som forfølger de som er hans, han forfølger ham (Ap.gj. 9:4-5). Men hvis vi altså slik har alt felles med ham her i livet, så skal vi sikkert og visst få del i alt hans også i evigheten (se v.17, 2Tim 2:11-12).

Da er legemet dødt på grunn av synd. At Paulus her sier legemet er "dødt", og ikke bare sier det samme som i v.11, nemlig: "dødelig", så er det bare et sterkere uttrykk som ennå klarere skildrer den ufravikelige sannheten i legemets døde tilstand. Ja, det taler om "dødsfrøet" som allerede bor i legemet. Det er samme uttrykksform som profetene bruker, når de ofte taler om noe forestående, som om det allerede var skjedd. I uttrykksformen ligger det også noe foraktelig. For liksom et lik bør heller ikke legemet ha samme oppmerksomhet som ånden, som skal leve i evighet. "På grunn av synd". Legemet er dødt "på grunn av synd". "Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden" - for Gud hadde sagt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø". "Og slik trengte døden seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet" (ved Adam) (kap 5:12). Så bor da også synden, den egentlige dødsårsaken, alltid i oss.

Så kunne vi spørre: Men hvorfor skal de kristne dø, når Gud jo har forlatt dem all deres synd, og døden er syndens straff? I kap 4:8 sier Paulus at syndene ikke tilregnes dem. Og i Gal 3:13: "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse" osv. Men døden er jo en del av lovens forbannelse? Slik kan en komme til å tenke, hvis en ikke skiller mellom hva døden er i seg selv, dødens egen natur, - og hva døden nå gjennom Kristi død er for de som tror. For i seg selv er døden riktig nok en syndens straff, og en del av lovens forbannelse. Og slik møter den dem som ikke er i Kristus. Men gjennom Kristi død og oppstandelse er døden for hans folk ikke lenger noen syndens straff, men heller et kampmiddel mot synden. Den er ikke lenger en lovens forbannelse, men er forvandlet til stor velsignelse. Den er en overgang til det sanne livet, det himmelske paradis.

At kristne dør, må altså på ingen måte forringe Kristi fullbrakte verk, og vår fulle frihet fra lovens forbannelse. For deres død er jo ingen straff eller hevn på grunn av lovens rettferdige krav. For "dem som er i Kristus Jesus" (v.1) er døden og alt de må lide, bare legene rensemidler (hälsosamme reningsmedel) i deres Fars hånd. Bare noe troen skal prøves på, noe ånden skal renses i, noe som hjelper oss i kampen mot våre fiender og lenker. Alle ting virker sammen til det beste for disse - "enten det er liv eller død, alt er deres" (1Kor 3:22). Dette har Kristi død utrettet. Gjennom den er den første dommen (1Mos 2:17) og all Guds lov fullkomment blitt fullbyrdet og sonet. Gjennom den ble en ny pakt opprettet, og etter den pakten er alle de som er i Kristus fri fra syndens lønn; døden, og fra all lovens forbannelse. For dem er "døden oppslukt til seier", og deres dødsdag er forvandlet fra å være en syndens straff til tvert om å være deres forløsningsdag fra døden og all elendighet. For dem er graven en skjulegang til Guds Paradis.

Høstsæden legges i jorden og kommer neste sommer opp i en ny, yngre og skjønnere drakt (1Kor 15). Den er ikke tapt mens den ligger der i jorden. På samme måte skal heller ikke Guds barns legemer utslettes gjennom døden. Men bare legges i graven, for så å gjenoppstå i nye, skjønne legemer. "Det blir sådd i forgjengelighet, og det blir oppreist i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, og det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd i svakhet, og det blir oppreist i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det oppstår et åndelig legeme". Er det noen som vil kalle en slik død for syndens straff, eller lovens forbannelse? Tvert imot er den jo en altfor stor nåde og velsignelse. Dens mål og nytte for de gjenfødtes legemer, er å utrydde og hindre synden som bor i oss. Vi må jo dø for å bli helt renset. Syndens gift har så totalt trengt igjennom og fordervet legemene våre, at vi, på samme måte som de spedalske husene i Israel, må rives ned og bygges opp på nytt, for å bli renset (3Mos 14:45). Og på samme måte som hvetekornet ikke blir til nytt liv før det blir gravet ned i jorden, slik må også våre legemer dø og gå i oppløsning for å bli virkelig levende og hellige.

Så kunne vel noen bemerke at de som lever ved Herrens gjenkomst skal jo ikke dø, men bli forvandlet i et øyeblikk. Hvorfor kunne da ikke Herren gjøre det samme med alle sine? Bare forvandle dem i et øyeblikk, så de ikke behøvde dø. Til dette må en bare svare at Gud er visere enn mennesker. Hvor mange dype og nødvendige (hälsosamme) lærdommer og inntrykk hadde vi ikke mistet, hvis det ikke skulle være noen død som ventet oss lenger? Guds barn trenger jo all mulig hjelp imot synden. Overfor dødens faktum bremses ofte det kjødelige og verdslige sinnet. Overfor døden ser vi både Guds godhet og strenghet. Strenghet og hat til synden når han, livets og frelsens Gud, for syndens skyld lot døden komme til verden. Vi ser hans godhet og inderlige barmhjertighet da han gav sin Sønn i vår død for å bryte denne vår døds brodd, og forvandle den til en god søvn. Så lenge synden er i verden, er døden for Guds barn en velgjerning. Vi må stadig be: Herre, "lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!"

Enda en grunn til at Guds barn må dø, er at de skal følge sitt hode i alle ting. Når han døde, skulle da vi, hans lemmer, slippe å gå gjennom dette? Når han gikk denne veien, skulle da hans lemmer gå en annen vei til herligheten? Det er en stor trøst at når vi dør, følger vi i sporene til vår Herre og Frelser, som er gått foran oss denne veien. Men når vår natur alltid vil rygge overfor døden, slik også mange hellige har opplevd, så er det svært nødvendig at frelste sjeler holder dette klart for seg. Først og sist må de huske på at de er i Guds hånd. I den trofaste Fars og Frelsers armer. At ikke et hår skal falle av hodet deres uten at han vil det. At selv om døden i seg selv er forskrekkelig, så er det likevel i døden deres omsorgsfulle og kjære Frelser kommer til dem. I døden går det med oss som det gikk med disiplene i båten, da Jesus kom til dem på vannet. De ble redde, og sa: "det er et spøkelse!" Men han sa: "Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!" Og han som til denne dag har voktet oss i all sin barmhjertighet, han skal heller ikke forlate sine kjære, eller la noe som helst ramme oss, som ikke han i kjærlighet har tillatt.

Gjennom døden skal han bare gi oss det vi så lenge har lengtet etter; forløsningen fra alt vondt, og en fullkommen hellighet og trygghet. Da skal vi aldri synde mot ham mer. Aldri mer tynges på grunn av vår svake tro. Aldri mer savne at vi ikke har Frelseren vår hos oss. Nå skal vi få se ham som han er, i Guds Paradis. På jorden har vi alltid vært utlendinger, fattige, skremte og utrygge. Nå skal vi føres inn i vår himmelske arvs rike, i den evige sabbatsro. Israels folk var kommet til Jordan. Med lengtende blikk så de over mot skjønnheten og rikdommen i det landet de var lovet. Likevel skalv de overfor tanken på å skulle krysse Jordan. Og det var høst og Jordan gikk over sine bredder! Men det ble en stor trøst og oppmuntring for dem da de fikk se Herrens paktsark midt ute i Jordan, når Gud hadde åpnet vei gjennom vannet. Døden er vår gang over Jordan. Slik inntar de frelste det himmelske Kanaan. For at ikke elva skulle lukke seg over dem, så er Kristus med dem, og sier: "Jeg lever, og dere skal leve!". Hvis vi virkelig tenkte etter, og trodde alt dette, så ville vi sannelig stemme i med den vise kongen: "Bedre dødsdagen enn fødselsdagen".

Men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Det er bare legemet som dør og går i oppløsning. Ånden er liv, et evig liv. Med "ånden" menes her ikke Guds Ånd i seg selv, altså den tredje personen i guddommen. Men ånden i menneskene, den ånden som Guds Ånd har født i oss. Dette forstår vi av at "ånden" her står som motsetning til "legemet". Nå sier ikke apostelen bare: ånden er levende, men: "ånden er liv". Den ånden Gud har født i oss, er et evig liv. Det er selve himmelbarnet som er skapt til en evig fortsettelse. Dette livet kjemper her gjennom mang en hindring og stor svakhet. Men i en ny verden skal den få utvikles i full kraft. Det er Kristi liv i oss. Det kommer fra ham, og er ham. I ham er det hans barn skal oppstå og leve for evig, slik han selv forsikrer oss om: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. Og den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø".

På grunn av rettferdighet. Med "rettferdighet" menes her Kristi rettferdighet som er tilregnet oss. Det ser vi først og fremst i hele Skriftens vitnesbyrd om at ikke noe menneske kan oppnå evig liv gjennom noen annen rettferdighet. Men at dette er rett ser vi også av ordvalget i dette verset, når det sies at legemet er "dødt på grunn av synd". Det ville være den groveste motsigelse, først å si at vi skulle dø for våre synder, og samtidig at vi skulle ha liv på grunn av noen egen rettferdighet. For hva er synd - om ikke nettopp det motsatte av rettferdighet? Den som dør for synden kan ikke beholde livet på grunn av sin egen rettferdighet. Selv det nye livets rettferdighet (helliggjørelsen), som Ånden virker i Guds barn, kan aldri bestå overfor loven og gi oss evig liv.

Kristi rettferdighet er det eneste vi kan bestå i, innfor Gud. Og gjennom den arver vi det evige liv. Den er absolutt ikke det samme som den rettferdigheten Gud virker i oss. Men er, som Paulus sier i det femte kapitlet, Kristi egen lydighet som han med sitt liv og i sin lidelse gav for oss. Paulus sier: "For slik som mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet". Og "slik som synden hersket ved døden, slik skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her hører vi hva det er for en rettferdighet som gjør at vi har evig liv. Dessuten har jo også Paulus bevist at de som er i Kristus, er virkelig fri fra all lovens forbannelse. Og at legemets død ikke motbeviser dette, fordi "ånden er liv på grunn av rettferdighet". Men apostelen fortsetter med samme emne, og taler helt tydelig om våre legemers oppstandelse:

Til toppen