Vers 1 2 og 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
Dette
kapitlet består av tre deler: Det første handler om Guds barns frihet
fra loven (v.1-6). Det andre handler om hvordan loven virker når den angriper
ondskapen som bor i oss (v.7-13). Det tredje taler om striden mellom ånden
og kjødet (v.14-25). I
det forrige kapitlet var Paulus opptatt med å vise at nåden ikke gir plass
for synden. Der sier han, som et løfte, at synd ikke skal få herske over
de som har liv i Gud. Og grunnen til det er at de "ikke er under
lov, men under nåde" (v.14). I dette kapitlet tar han så dette emnet
opp på nytt, og går nærmere inn på begge sider av saken: Han taler om
friheten fra loven og hvordan vi kan få den. Men også om dens
følger og hvordan den virker; nemlig at da først er vi satt i stand til
å tjene Gud i ånd og sannhet. Men
så lærer også apostelen her at til
en sann gudfryktighet hører frihet fra loven. Spesielt taler han
i v.5 og 6 om at "de syndige lystene ble vekket ved loven".
Da kunne det kanskje se ut som om han fremstiller loven som et onde, en
kilde til synd. Derfor gir han en ny forklaring på hvor god og hellig
loven er. Dermed viser han at det er lovens virkning
som gjør at den oppegger og åpenbarer alt det onde som bor i mennesket.
Samtidig blir det da en forklaring på det verk loven gjør, og den nytte
den har, i et menneskes omvendelse. Og det viser at loven med all sitt
lys og makt, sine bud og forbud, ikke på noen måte makter å bremse, langt
mindre utrydde, synden. Det som skjer er at tvert imot setter loven hele
det naturlige menneskes ondskap i opprør, og dermed knuser og døde den
mennesket. Dette er tankegangen og innholdet i v.1-13. I
forbindelse med at Paulus tar opp syndens makt, der loven hersker, beskriver
han videre menneskenaturens generelle forderv, også hos de som er født
på ny. Denne beskrivelsen kan en gjerne se som en tilføyelse til det forrige
kapitlet. Der skildret han de kristne som "døde for synden",
som de som hadde forlatt dens tjeneste, dens herredømme. Men samtidig
hadde han alvorlige formaninger til disse kristne, om at nå måtte de ikke
tjene synden. Dermed lot han dem tydelig nok forstå at de ikke var helt
fri fra den, men ennå stadig ble utsatt for syndens fristelser. Denne
side av saken går han nå nærmere inn på gjennom en levende skildring av
hvordan han selv opplevde syndens makt. I en tid da han samtidig hadde
fått en villig ånd og "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske".
Ved at han skildrer sin indre kamp mot synden på denne måten, og hvordan
han kom til kort overfor lovens bud, viser han hvor nødvendig det er å
være fri fra loven som frelsesgrunn. For både han og alle andre opplever
at den gamle naturen (som han kaller kjødet) alltid blir værende i oss,
og arbeider også i Guds barn. (v.14-25). I de første seks versene skildrer altså Paulus Guds barns frihet fra loven; hvordan vi er blitt fri fra loven, og hva som er følger og virkninger. Han viser at denne friheten fra loven bare oppstår ved at mennesket dør og dødes. Han sier: 1
: Eller vet dere ikke, brødre
- jeg taler jo til dem som kjenner loven - at loven har herredømme over
et mennesket den tiden det lever? Eller
vet dere ikke, brødre.
Paulus begynner med et spørsmål i en utfordrende tone. Han vil vekke oppmerksomheten
og få dem til å tenke grundig over dette. For nå gjelder det et særdeles
viktig forhold om friheten fra
loven han skal tale til dem om: Dette at denne friheten får vi
bare gjennom å dø, eller å dødes/overgis til døden (v.4). Da er det også
særdeles viktig å ha dette forholdet klart for seg for at vi virkelig
mer kunne tro denne friheten. Men også for å kunne fatte hva den innebærer.
Det er først og fremst totalt urimelig, et tomt ord og et bedrag for alle
menneskers vantros mørke, dette at vi skulle være fullstendig fri fra
lovens krav og dommer. Å
nei, heter det alltid i hjertet, fri fra loven, det kan jeg umulig være.
Jeg kjenner jo alltid på lovens krav og dom i hjertet mitt. Nei, var jeg
fri fra loven, - da var jeg jo salig frelst! Da hadde jeg jo ingen synd
innfor Gud! Hvis jeg var sikker på at Gud ikke dømmer etter loven, da
var jeg også så sikker på at jeg eide hans nåde, akkurat som de som alt
er hjemme i himmelen. Nei, det er å gå for langt! Slik taler vantroen
i hjertet vårt. Da kommer Paulus her og sier: Kjære brødre! Akkurat så
fri fra lovens krav og dommer er dere, når dere er døde fra den og forent
med ham som ble oppreist fra de døde. Just så fri fra loven som frelsesgrunn,
som de som alt er hjemme i himmelen - ! Ja så fri som om det aldri var
gitt noen lov på jorden, verken med ett eller ti bud. For denne friheten
har dere fått ved at dere har dødd. Dere har dødd fra loven og oppstått
i en ny tilstand, liksom i en ny verden. En slik fast grunn for vår trøst
er det apostelen legger her, når han sier at vi "døde bort fra loven",
eller at "loven har herredømme over et menneske den tiden det lever". Men
der er mange lettsindige mennesker som tilegner seg trøstelige ting altfor
lett og hastig, uten at de virkelig eier dette. Luther sier de "bare
tar skummet av evangeliet, men har aldri drukket av den sterke vinen".
Slike mennesker kan ofte, i sitt kjødelige sinn, si: "Hør her! Er
vi ikke fri fra loven? Hva behøver vi bry oss om loven? Overfor den kan
jo likevel ingen stå ren". Gjennom denne teksten svarer da Paulus:
Nei, stopp nå litt! Det er ikke min mening at alle mennesker er fri fra
loven. Det kommer an på om du har dødd fra den. Du må ikke selv løse deg
fra loven. Det er ikke slik det foregår. Hver eneste kvinne er ikke fri
fra ektepakten (mannens lov). Det avhenger av et dødsfall om hun skal
bli fri. Vet dere ikke, kjære brødre, hvordan det er med loven - jeg
taler jo til dem som kjenner loven - jeg taler jo ikke til blinde
hedninger, men til dem som er blitt undervist i Herrens lov. Vet dere
ikke: at loven har herredømme over et menneske den tiden det lever. Dette er et forhold med loven som gjelder generelt. Uttrykksformen er den samme som apostelen anvender i kap.6:7, der han sier at "den som er død, er rettferdiggjort fra synden", han synder ikke mer. På samme måte er det med vårt forhold til loven. Den som har dødd, har ikke mer noen lov over seg. Loven hersker jo bare over mennesket den tiden det lever - ordrett: "så lang tid det lever", verken kortere eller lengre tid. Hva som menes med dette, kan belyses med massevis av eksempler. For enhver stilling gjelder en bestemt stillingsavtale, et reglement, en "lov". Hver enkelt slik "lov" gjelder for/"har herredømme over" mennesket bare så lenge det er i den bestemte stillingen. I forrige kapittel talte Paulus om tjenerstanden. Så lenge jeg tjener en herre, gjelder den herrens stillingsreglement som en lov så lenge jeg tjener under den avtalen. Men når jeg går inn i tjeneste for en annen herre, da er jeg fri fra avtalen med den forrige herren. Da hersker ikke han over meg lenger. Så bruker apostelen et annet kjent eksempel; det forholdet som gjelder i ekteskapet: 2
og 3 :
Den kvinnen som har en ektemann, er ved ekteskapsloven bundet til sin
ektemann så lenge han lever. Men hvis ektemannen dør, er hun løst fra
ekteskapsloven som bandt henne til ektemannen. Det
som er hovedsaken i det Paulus vil lære oss med dette eksemplet, er at
det er bare gjennom en død vi befries fra loven. Det var mannens død som
gjorde at kvinnen var fri fra "ekteskapsloven".
Dette eksemplet har apostelen valgt for å belyse hans mer generelle budskap
i v.1. Og han bruker det for å gi de kristne i Rom en forestilling om
den "store hemmeligheten" (Ef 5:32); menigheten og Kristus,
som lemmer på legemet, som bruden og brudgommen. Dette forholdet bruker
han også i v.4. Men
det disse versene først og fremst vil lære oss, er det vi allerede har
nevnt; at det er bare gjennom en konkret død vi oppnår frihet fra loven.
Vi lærer hvor fullstendig falskt og urettmessig det er å innbille seg
at en eier nåden i Kristus, hvis en ikke er "død bort fra loven",
men fremdeles egentlig trøster seg til den. Og trøste seg til den gjør
alle som ennå treller under den, forsøker å leve etter den, - med et underforstått
håp om å oppnå evig liv på den måten. Mange tenker nok på nåde som noe
vi får når vår egen rettferdighet ikke strekker til. Dette er nok det
mange mener med "å tro på Kristus". Men det er ganske konkret
bare et åndelig ekteskapsbrudd. Så lenge ektemannen lever, er hustruen
bundet i henhold til ekteskapsloven, og har da konkret gjort lovbrudd
om hun gir seg hen til en annen mann. Slik
blandes to årsaker til trøst sammen. Og det til og med to forhold som
strir rakt mot hverandre: Det både å skulle bli rettferdig gjennom loven,
og det å eie nåden i Kristus, er åndelig utukt, et åndelig ekteskapsbrudd.
Det er å svike sitt forhold til loven, som en er skyldig å oppfylle fullkomment
- hvis en vil bli rettferdig gjennom den (Gal 3:10). Det er å være troløs
mot lovpakten, som hvert menneske står under - hvis
de søker rettferdighet gjennom loven. Nåde og frihet fra lovens dommer
tilhører et helt annet folk: De som er døde fra loven og søker all sin
rettferdighet i han som er stått opp fra de døde. Hele verden lever i
dette mørket. De vet ikke at her er to vidt atskilte åndelige riker, med
sine helt forskjellige lover og rettigheter - "to pakter" (Gal
4:24). To helt forskjellige veier til rettferdighet og frelse: Lovens
og nådens, gjerningenes og troens. I det tiende kapitlet i romerbrevet
kaller Paulus disse to veiene "den rettferdighet som er av loven"
og "rettferdigheten av tro". Der lærer han oss også grundigere
hva hver av disse innebærer. I
Gal 4 skildrer han de to veiene, i budskapet om Abrahams to sønner, tjenestekvinnens
og den frie kvinnes. I Hebr.. 12 skildrer han dem med de to fjellene,
Sinai og Sion, som var så velkjente og betydningsfulle. "For den
som arbeider, blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste. Men
den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige,
ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet". I Mat 20 ser vi også
Kristus taler om at den som viste til sin egen innsats, fikk ingen nådegave,
mens derimot den som bare var avhengig av landeierens godhet, fikk alt
av nåde. Og i Gal 3:10 taler Paulus sterkt mot dem som trodde de skulle
få nåde på gjerningenes vei. Han sier: "Så mange som bygger på lovgjerninger
- ordrett: "som er av lovens gjerninger" - , er under forbannelse.
For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle
de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem". Det vil
si at på denne veien må en fullkomment oppfylle alt, - eller være forbannet.
I den ulykkelige tilstanden er altså de som lever i den villfarelsen at
de tror de kan oppnå nåde, samtidig med at de ennå lever under loven.
Dette skildres altså med den dommen som rammer en hustru hvis hun har
forhold til en annen mann, mens hennes rette mann lever. Det andre vi lærer her, er hvor fullkomment fri fra lovens dommer de menneskene er, som er døde fra loven og forent med Kristus. Paulus sier de er like så fri som en kvinne er fri fra ekteskapsloven som bandt henne til mannen, når hun har sett sin ektemann dø og begravet. Ekteskapets band er oppløst og helt bortfalt ved at mannen døde. Så nå kan kvinnen fritt og uten synd ekte en annen mann. Akkurat så lite som den døde og begravde mannen har noen rett eller makt over henne, så lite gjelder lovens bud, forbud og dommer over den kristne som ved troen lever forent med Kristus. Loven kan verken rettferdiggjøre eller fordømme en slik sjel. Dette forholdet bygger han så videre på, når han fortsetter 4
: På samme måte, mine brødre,
døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre
en annen - ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skal bære frukt
for Gud. I
det forholdet han sammenliknet med ovenfor, var det mannen som døde, og
hustruen levde videre, fri til å gifte seg med/"tilhøre" en
annen. Men når Paulus her går konkret inn på saken, må han si det slik:
"Dere døde bort fra loven", for å bli forstått rett. For akkurat
det at han sier "dere døde bort fra loven", og ikke: loven døde
fra dere, beviser at her taler han om det som skjer i oss ved troen. Ikke om det som skjedde i Kristi død, da han kjøpte oss fri
fra lovens forbannelse (Gal 3:13), - selv om den
forløsningen som da skjedde jo er selve grunnen for den friheten vi får
gjennom troen. Som allerede nevnt, er det dette som er selve saken apostelen
vil ha fram her; at vi bare ved å "dø fra loven" er fri fra
lovpakten og alt som hørte til denne. Paulus sier innledningsvis: På
samme måte, mine brødre, "døde
også dere bort fra loven". Av det som er sagt i v.1-3 følger altså
at det er ved å dø eller dødes fra loven, at dere blir fri fra lovpakten.
Det skjer ikke gjennom noen innsats fra deres side. Vi skjønner dette
er meningen, når vi ser på det som står foran. Der sier Paulus først at
loven hersker over mennesket bare "den tiden det lever". Og
deretter, at bare ved mannens død settes kvinnen fri fra loven som bandt
henne til mannen. "På
samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven". Hvordan
dette foregår, at vi dør fra loven, fatter vi når vi ser på ordene som
følger etter: "ved Kristi legeme". Men først vil vi på nytt
forsikre oss om at vi vet hvilken lov det er apostelen taler om her. Som
tidligere nevnt vil nok de vantro tolke disse ordene bare til å gjelde
den loven som var gitt spesielt for jødene. Men apostelen sikter her til
den loven alle hans trosbrødre én gang hadde vært fengslet under; moralloven,
eller de ti bud. Dette går klart fram av at han i v.7 uttrykkelig siterer
fra ett av budene i den loven han taler om, nemlig: "Du skal ikke
begjære". Og ikke bare er det ett av de ti budene, men også det mest
åndelige, det som stikker aller dypest i vårt indre menneske. Den levittiske
loven derimot inneholder bare "kjødelige forskrifter". Senere
sier Paulus at "da budet kom, ble synden vekket opp til liv",
at "det gav meg bare død", "slik at synden kunne bli grenseløst
syndig ved budet" (v.9-13). Da skjønner vi at noe slikt aldri vil
komme til å skje gjennom de levittiske forskriftene som ganske lett kunne
oppfylles, og gjorde derfor slett ikke at en fariseer ble en synder, men
virket det stikk motsatte. Når
apostelen mot slutten av kapitlet sier: "Jeg fryder med i Guds lov
etter det indre menneske", er det da godt nok avklart hvilken lov
det er han taler om (se mer om dette under tolkingen av v.14). Det er
den loven som er like forpliktende for jøder som for hedninger. Den gjerning
denne loven krever, i dens videste betydning, er skrevet i alle menneskers
hjerter, uansett på hvilken måte det er blitt åpenbart for dem. Enten
det er samvittighetens erfaring av hva som er rett og galt, eller det
som er skrevet av Guds finger på de to steintavlene. Alle de Paulus her
skriver til, hadde før sin omvendelse levd på denne lovens frelsesvei.
Men de av dem som var omvendte hedninger, hadde aldri vært under den jødiske
seremonialloven. Altså er det bare om moralloven apostelen taler, her
og gjennom hele kapitlet. Men
hvis det altså er moralloven det tales om, den som hver dag og stund anklager
oss, så står vi jo her overfor en underlig lære. Hvis vi som tror er fri
fra denne loven, hva innebærer da denne friheten? Hvordan, og på hvilke
områder, er vi fri? Skal lovens bud heller ikke være vår rettesnor? Måtte
Gud bevare oss fra å trekke en slik konklusjon! Herren Kristus sier i
sin første preken som er skrevet ned: "Tro ikke at jeg er kommet
for å oppheve loven". Gjennom hele prekenen fortsetter han så å gi
oss den aller dypeste forklaring av lovens bud. Og i brevene sine til
de kristne holder alle apostlene nettopp lovens bud fram som rettesnor
for deres liv (se f.eks. Rom 13:8-10, Gal 5:14, Jak 2:8, 1Joh 2:7 m.fl.).
Nei,
som apostelen selv forklarer, så er meningen denne: "Kristus har
kjøpt oss fri fra lovens forbannelse" (Gal 3:13), Kristus har "befridd
dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv"
(Hebr. 2:15). Det er fra "lovens forbannelse", det er fra "frykten
for døden" vi er fri. Det er
lovens pakt, som frelsesgrunn, vi er befridd fra. Det er den friheten at Gud
ikke skal dømme oss etter loven, fordi vi ved troen er forent med hans
Sønn - og på grunn av Sønnens lydighet erklært rettferdige. Gud skal aldri
fordømme oss for alle de fall, overtredelser og synder som ennå henger
ved oss, og river og pisker oss mens vi ennå er her på jorden. Han skal
bevare oss i en evig nåde. Det
er en slik frihet fra loven vi eier, at som Guds barn står vi ikke lenger
under dens retts- og domsområde. Der kreves det at vår egen lydighet og
oppfyllelse av loven må være fullkommen, hvis vi skal oppnå evig liv.
Av naturen er alle mennesker fra fødselen under en slik lovpakt, den Gud
opprettet med Adam. Han stod der som slektsoverhode for hele menneskeheten,
og levde under Guds ord om at hvis han syndet, skulle han "visselig
dø" (som omtalt under kap.5). Av naturen lever vi alle under denne
pakten. Den loven som er skrevet i vår samvittighet bekrefter stadig dette.
Denne pakten ble stadfestet på Sinai, og fra den befries vi bare ved at
vi blir forent med Kristus. Han som er den nye pakts grunnlegger og hode.
Alle som er i ham, er like så fri fra den første pakten som en kvinne
er fra ekteskapet med sin tidligere mann, når han er død og begravet. Men
her kunne noen spørre: Hvis vi er fri fra lovens domsrett - hvor mye kan
da lovens bud bety for oss? Hvilken makt har en lov, når de som har overtrådt
den ikke skal rammes av den? Svar: I Kristi pakt er det som driver til
et liv etter Guds bud, langt sterkere enn lovens trusler. For det første:
"Sterk som døden er kjærligheten". Loven har aldri vært i stand
til å virke det hele Kristi kirkes historie vitner om at troen og kjærligheten
har virket. Les Hebr. 11, og millioner hellige martyrers historie. "Kristi
kjærlighet tvinger oss". I tillegg er storheten i forløsningen, og
Den Helliges nærvær, noe som vekker langt sterkere til lydighet, enn alle
lovens bud, forbud og trusler. Når Paulus legger stor vekt på å påvirke
de troende til lydighet, taler han slik: "Dere ble kjøpt for en høy
pris", eller også: "Dere er Guds tempel, og Guds Ånd bor i dere". Og
det slike påminnelser ikke makter å bevirke i oss, det gjør Herren med
sin daglige tukt, innvortes og utvortes, slik alle troende erfarer. Slik
regjerer Herren Kristus i sine. Han døder det gamle mennesket i oss, uten
at han noen gang sier: Dere skal fordømmes i synden, selv om dere lever
i troen på meg. Noe slikt hører vi aldri fra Herrens munn. Dødsdommen
rammer bare dem som helt og holdent "faller fra. For de korsfester
Guds Sønn for seg selv på ny", bare dem som "er under loven".
Så lenge vi "blir i Kristus", eier vi en evig nåde. Gud vil
nok straffe og forskrekke oss. Men aldri oppheve pakten, aldri fordømme
oss. Slik er det å være fri fra loven. Lovpaktens
betingelser var slik: "det menneske som gjør etter dem, skal leve
ved dem", eller: "Vil du gå inn til livet, så hold budene",
og videre: "Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov
og ikke gjør etter dem" (5Mos 27:26). Denne pakten krever altså en
fullkommen oppfyllelse av budene, for å oppnå evig liv. Og den forkynner
forbannelse over den som feiler, om enn bare i ett av budene. Det er denne
loven som framstilles her som menneskenes første ektemann. Men denne loven
er nå overtrådt. Først har vi alle syndet i Adam. Senere har også hvert
enkelt menneske selv syndet. Derfor er vi også alle av naturen under lovens
forbannelse. Og denne forbannelsesdom må fullbyrdes over alle mennesker.
Enten over hver enkelt av oss, eller fullbyrdes over en ny pakts overhode
eller mellommann. En
slik mellommann var Kristus, "født av en kvinne, født under loven,
for å kjøpe dem fri som var under loven". Dette ble oppfylt i hans
død. "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han
ble en forbannelse for oss". Hver eneste én som nå er forent med
ham, som et lem på hans legeme, har også del i alt det han har gjort.
I hans død har de dødd fra loven. Det er dette Paulus vil ha sagt, når
han nå tilføyer: ved
Kristi legeme.
For et mørkt og ubegripelig ord for vår forstand! Men lyset går opp for
oss, når vi i tro tenker over hva Kristus har gjort i vårt sted. Paulus
sier ikke: ved Kristi død, men "ved Kristi legeme". Med dette
ene ordet retter han blikket vårt mot alt det som har skjedd, for at vi
skulle bli kjøpt fri fra loven: At Guds Sønn ble menneske, hans lydighet
og hans død. Vi ser det også gjennom apostelens ord om at Guds Sønn nettopp
derfor ble "født av en kvinne" - dvs.. fikk et legeme, fordi
han både i gjerning og lidelser skulle oppfylle loven og oppleve dens
forbannelse. Se Gal 4:4, Hebr. 2:14, 10:5, "et legeme har du forberedt
for meg", og v.10: "-- ved ofringen av Jesu Kristi legeme --".
Paulus sier også i Ef 2:14-15 at Kristus "i sitt kjød avskaffet fiendskapet,
det vil si: budenes lov som er i forskriftene" (konf. Kol 2:14).
Det
Paulus spesielt vil ha fram her, er at vår forløsning fra loven ble fullbyrdet
"ved at Jesu Kristi legeme ble ofret" da "han hang på et
tre". I denne dødsstraffen lå all lovens forbannelse. Dette holder
han opp for øynene våre. Derfor nevner han ikke en gang vår tro, men bare
selve forløsningen i Kristi død, - selv om han så i kap 4:4-5 uttrykkelig
sier det som er hele Bibelens budskap, at den som holder seg til gjerninger
og ikke tror, får ikke noe av nåde, men står under lovens krav. Men vi
ser jo av sammenhengen (spesielt av v.5, "da vi levde etter kjødet")
at her taler han om den frihet fra loven vi nå har mottatt ved troen.
Den friheten som også er samvittighetens frihet. Over denne teksten uttaler
Luther: "Loven er mannen, samvittigheten er hustruen". Men den
friheten vi mottok ved troen er den samme som ble skapt ved Kristi død.
For det var da vår forløsning fra loven egentlig skjedde, - selv for den
som ikke trodde det, og derfor ble værende i sitt fengsel. Men
når vi tror, da blir vi virkelig fri. Da blir også samvittigheten fri
og salig. Men, merk: utelukkende
gjennom den forløsning som skjedde i Kristi død! For når en sjel
gir opp all sin egen rettferdighet og kamp, da er han tilintetgjort og
hjelpeløs. Da hindrer han ikke lenger ordet om at Jesu Kristi legeme ble
ofret, men tar imot det. Da brytes lovens trelldomsbånd i samvittigheten.
Nå ser han at Kristi død var hans død. Slik blir han frigjort nettopp
ved Kristi død. Vårt tekstord betyr derfor at: Dere døde bort fra loven
da Kristi legeme døde fra loven. Det har dere nå trodd. Derfor opplever
dere friheten også i samvittigheten. Kristi død er deres død. Det
er på denne bakgrunn Guds barn er fullkommen fri fra lovpakten og dens
vilkår. De er fri både fra lovens forbannelse og fra dens lønn. Den kan
verken rettferdiggjøre eller fordømme dem. De kan ikke bli rettferdige
gjennom loven, fordi de mislyktes i en fullkommen lydighet mot den. Og
de kan ikke bli fordømt gjennom den, fordi de ved Kristi død har dødd
fra loven. Ved mannens død er en kvinne løst fra ekteskapet med ham. På
samme måte er Guds barn, som "er døde bort fra loven", løst
fra lovpakten, og lever nå på en helt annen frelsesgrunn. Loven medvirker
også selv til at vi i vår samvittighet etter hvert dør bort fra loven. Med sine
stadige bud og dommer dukker og utmatter den sjelen, slik at resultatet
blir som Paulus sier i v.10: "det gav meg bare død". Dvs.. at
du gir opp ethvert håp og anstrengelser på å oppfylle loven i egen kraft.
Men
denne utmattingen og overbevisningen du etter hvert får om at du selv
ikke makter noe som helst, er ikke nok til å gjøre deg fri fra loven.
Selv
om jeg er blitt overbevist om jeg ikke er i stand til å betale gjelden
min, er jeg ikke dermed gjeldfri - ! Nei, det jeg skylder må betales!
Den eneste utveien er at en annen betaler gjelden for meg. Da først blir
jeg rettmessig gjeldfri. Derfor
er det utelukkende "ved Kristi legeme" vi blir virkelig fri
fra lovens påkrav. Og det kjenner hver eneste våken sjel, at der ikke
er noe som helst annet som kan gi samvittigheten den rette freden, enn
en fullkommen oppfyllelse av loven. Men her skal vi samtidig holde klart
for oss, at om denne samvittighetens
frihet ikke er fullkommen, på grunn av vår svake tro, så er likevel vår
frihet fra loven alltid fullkommen innfor Gud. Det vil si at det fremdeles
alltid er sikkert at Gud ikke skal dømme oss etter loven, når vi tror
på hans Sønn. Gud er fullkommen tilfredsstilt gjennom blodet på hans kors. Men
hva er det nå vi sier? Er det helt sikkert at Gud ikke dømmer de som tror,
etter loven? Da er vi jo fullstendig fri fra all synd! En kunne fristes
til å spørre: Er det virkelig sant, det apostelen lærer oss her, eller
er det hele bare en herlig drøm? Skal Gud aldri dømme meg etter loven?
Hvordan er jeg kommet i en slik særstilling? Ja, noe slikt har ganske
visst bare skjedd "ved Kristi legeme", gjennom alt det Kristus
gjorde, og hans lydighet og lidelse. Hvor full av synd jeg enn måtte se
meg selv, så kan jeg ikke annet enn tro det som er hele Skriftens store
hovedlære, fra det første løftet på syndefallets dag og til Kristi rop
på korset: "Det er fullbrakt!" Dette
er Skriftens hovedlære i alle profetiske forutsigelser, og gjennom alle
de levittiske ofringene: En stedfortreder skulle oppfylle loven i vårt
sted, ta inn over seg og lide gjennom hele lovens forbannelse. Bare på
dette grunnlag er det Guds alvorlige mening at vi skal være fri fra alle
lovens bud og dommer. Ja, så fri som om ingen lov var gitt på denne jord.
Hvordan skulle vi, på jorden eller i evigheten, kunne prise Gud nok for
slik en nåde og gave? For
at dere skal tilhøre en annen - ham som ble oppreist fra de døde.
En kristen sjel er altså død bort fra loven, som var dens (brudens) første
mann. Vi har fått del i Kristi død. Da er vi samtidig på rett måte forent
med ham og har fått del i hans oppstandelse. Kristus er nå vår (brudens)
lovlige/rette ektemann, i flg. apostelens sammenlikning med forholdet
i ekteskapet. Så nå er det ikke noe galt i at bruden regner seg for fri
fra pakten med sin forrige mann (loven), og dens betingelser. For den
pakten er nå oppløst gjennom døden. Den som tror får ofte disse pilene
skutt mot hjertet sitt: Er det riktig, er det helt sikkert, at jeg kan
være fri fra lovens bud og dommer? Kan jeg leve og tro på dette? Her sier
altså Paulus i vår tekst, at vi skal få være helt trygge på dette. Likeså
sikkert som kvinnen har frihet til å gifte seg med en annen mann, etter
at den første er død. For gjennom en død er vi på samme måte lovmessig
befridd fra den første pakten med alle dens bud og dommer. De
som tror er flyttet over fra Adams pakt, eller lovpakten, og over i Kristi
pakt, eller nådepakten. Kristus er menighetens hode og ektemann. Og dette
bildet er det som svært ofte er brukt i Skriften om forholdet mellom Kristus
og de som tror. Det tales om "bruden" og "brudgommen",
"mannen og hustruen". På samme måte som Adam skulle få en kvinne
som var skapt av hans ribben, så skulle også Kristus få en brud som var
skapt "ved Kristi legeme". I Salomos høysang og i den førtifemte
Salme synges det om bruden og brudgommen. Men det tales også ofte om denne
"brudgommen" i Det nye testamente. Der framstilles menigheten
som "bruden", og som "Lammets hustru". I Ef 5 taler
Paulus om "mannen" og "hustruen". Der sier han til
slutt: "Dette er en stor hemmelighet; jeg taler her om Kristus og
menigheten". Men
vi skal likevel holde klart for oss at selv om de som tror, på grunn av
at de er rett forent med Kristus, ikke mer er under loven når det gjelder
dens vei til frelse, så er vi, som apostelen sier: "icke utan Guds
lag, men ero Kristi lag undergivna" (en bedre gjengivelse av 1Kor
9:21 enn våre norske oversettelser). Glade og lykkelige over hans kjærlighet,
mottar de som tror likesom loven av Guds hånd. Nå har de "sin lyst
i Herrens lov", og sier av hjertet: "Hans bud er ikke tunge",
"hans åk er gagnlig, og hans byrde er lett". Men dette kan de
bare synge når den tyngste byrden; syndens og forbannelsens byrde er tatt
vekk. Når Luther fikk se forskjellen mellom loven som en pakt, og loven
som en rettesnor for livet, gav det ham en slik indre lettelse og fryd
at han "følte han gikk på Paradisets gater". Tenk, når jeg vet
at på tross av alle de synder, feil og mangler som ennå tynger meg, så
har jeg likevel en evig nåde og frihet fra lovens krav og dom - hvor glade
blir vi ikke da i hans bud! for
at vi skal bære frukt for Gud.
Her møter vi igjen det fornuften dømmer som det veldige kjetteriet. I
en tale over Gal 2:19 sier Luther at "om fornuften fikk dømme, så
har det ikke gått noen verre kjetter på jord, enn den hellige Paulus,
som lærer at vi må være døde fra loven, for å kunne bære frukt for Gud".
Hele verden mener jo det stikk motsatte; at en må være sterkt bundet til
loven, for å kunne bære frukt for Gud, og gjøre virkelig gode gjerninger.
De mener frihet fra loven vil ødelegge alt som heter helliggjørelse. Men
her ser vi at Paulus lærer det motsatte. Han sier at først når vi er døde
fra loven, kan vi bære frukt for Gud. Det samme lærte han under kap 6:14,
at nettopp derfor skulle ikke synd få herske over oss, fordi vi "er
ikke under lov, men under nåde". Dette er et særdeles viktig punkt
i læren. Alle kristne, spesielt de unge og uerfarne, bør legge vel merke
til dette; at så usannsynlig det enn er for fornuften, så er det helt
nødvendig for en sann helliggjørelse at vi er frigjort fra loven. I vår
samvittighet må vi være frigjort fra lovens bud og herredømme. Vi må leve
i den frie nåden. Dette
har spesielt sin grunn i to forhold. Først at alt det gode vi gjør mens
loven ennå regjerer i samvittigheten, det gjør vi ikke for Gud, men for
oss selv. Det er bare egeninteressen som driver oss. For å oppnå lønn,
og for å unngå dom. Og noe slikt kan jo aldri være noen helliggjørelse,
eller behage Gud. Vi ser sammenligningen med mann og hustru: Det hun gjør
for ham, bare fordi hun synes hun bør
gjøre det for å være en rett hustru, varmer ikke mannens hjerte. Det han
først og fremst vil ha, er hennes kjærlighet til ham. For det andre skal
vi lenger ute i dette kapitlet også få lære at når loven hersker i samvittigheten,
så virker den slett ikke kjærlighet og hellighet, som den krever. Den
virker tvert imot at syndens lyster bare øker. Når loven regjerer i samvittigheten,
døder den ikke synden, men vekker den tvert imot opp til liv og kraft.
Dette taler apostelen nærmere om nedenfor. Se
nå bare nærmere på det vi nevnte først. Alt det vi gjør før vi er blitt
befridd fra loven og kommet til frelsende tro gjennom foreningen med Kristus,
er bare "døde gjerninger" (Hebr. 9:14), uansett hvor godt og
fromt det ser ut. Det er bare egenkjærlighet, egenrettferdighet og trang
etter ros, stolthet og all mulig annen kjødelig drivkraft bak alt sammen.
Og bare at slike motiver er drivkraften bak det hele, gjør at de ellers
så gode gjerningene blir forferdelige i Guds øyne. For han ser til hjertene,
og vil først og fremst ha deres kjærlighet og frie lyst til hans vilje.
Men det er jo umulig for oss å se med kjærlighet og lyst på loven, så
lenge den truer og fordømmer oss. Når vi derimot er fri fra lovens trusler,
benådet og frelst ved troen, da blir Gud og hans lov kjær for oss. Da
gjør vi Guds vilje av hjertens lyst og kjærlighet til ham. Da tenker vi
verken på himmel eller helvete, men gjør alt bare for å glede vår gode,
forsonte Far. Det er dette som er å "bære frukt for Gud". Alt det gode vi tenker, vil og gjør, er en frukt av at vi er forent med Frelseren. Selv sier han: "Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i meg". Det apostelen har sagt i dette verset, henger derfor meget godt sammen: Først at vi er døde fra loven og forent med Kristus, på samme måte som bruden med sin mann. Og for det andre at i denne forening bærer vi frukt for Gud. Dette er sikkert og visst den eneste rette veien både til frelse og til helliggjørelse. Gud hjelpe oss til at vi stadig mer og mer tror og erfarer dette! 5
: For da vi levde etter kjødet,
virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer
slik at vi bar frukt for døden. I
v.4 hadde Paulus sagt at først da bærer vi frukt for Gud, når vi er "døde
bort fra loven". For å understreke denne sannheten ennå mer, tar
han her fram den motsatte situasjonen, slik det var da vi levde under
loven. Han sier at da "bar vi frukt for døden". For
da vi levde etter kjødet.
Etter sammenhengen kunne en vente at apostelen skulle sagt: "Da vi
levde under loven". Men vi skal snart innse at det uttrykket han
bruker: "Da vi levde etter kjødet", har akkurat den meningen.
Vi kan sammenlikne det uttrykket han bruker her, med kap 4:1-2. Spørsmålet
er: "Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet?".
Og svaret begynner med: "Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn
av gjerninger.." Videre ser vi i Fil 3:3 at uttrykket "sette
vår lit til kjød" er motsetningen til å "rose oss i Kristus
Jesus". Da ser vi at det stemmer helt med den måten Paulus vanligvis
formulerer seg, når han med uttrykket "da vi levde etter kjødet"
taler om det livet vi levde da vi ikke var døde fra loven, men ennå trøstet
oss til det et menneske er og makter, - altså på lovens vei og premisser.
For
loven vender seg mot menneskene; krever av menneskene, taler om hva menneskene
selv skal være og gjøre. Men menneskene, i seg selv, dvs. i sin naturlige
tilstand, er kjød etter Skriftens ord. Herren sier: "Det som er født
av kjødet, er kjød". Disse ordene: "da vi levde etter kjødet"
er dermed bare et uttrykk vi kjenner godt fra Paulus' tankegang, og taler
om da vi ennå ikke var døde fra loven. Og det er sant at da var vi også
"kjødelige" i hele vårt vesen. I våre tanker, vår forstand og
vårt strev. Alt var bare et resultat av den falne menneskenaturen, som
Skriften kaller "kjød". Slik at vi ikke hadde mulighet for å
tenke, tale og handle annerledes enn etter vår natur. Men her skildrer
altså Paulus det motsatte av det han sa like foran; at vi "døde bort
fra loven ved Kristi legeme". Derfor tenker han først og fremst på
det naturlige menneskes vei i
spørsmålet om frelse. Dette at menneskene søker alt gjennom egen
innsats. Mener at de skal greie det, at de skal være rettferdige i seg
selv, og dermed at de skal bli rettferdige gjennom loven. I
tillegg er jo også alle mennesker fra fødselen virkelig under lovpakten.
Jøder og hedninger, så vel som de som er døpt til Kristus. Så lenge vi
bare lever det naturlige livet, er vi alle under lovens premisser. Vi
har alle bare en lovisk oppfatning om Gud og veien til frelse. Så lenge
vi ikke er døde fra loven og har fått et nytt liv, der vi lever bare på
nåden i Kristus. Derfor er apostelens ord: "da vi levde etter kjødet"
et dypt og talende uttrykk om alle mennesker som ikke er døde fra loven.
Et uttrykk hvor han inkluderer seg selv og alle de kristne i Rom, både
av jøder og hedninger. For nå taler han om den tilstanden de var i før
de ble frelst. Og hvordan ville det gått for dem, om de skulle søkt rettferdighet
og evig liv på denne lovens vei? Nei, Paulus sier at da
virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer
slik at vi bar frukt for døden.
"De syndige lystene" - ordrett: "syndenes lyster",
dvs. lyster som fører til synder (hadde her stått "syndens",
så hadde det betegnet arvesynden. Men "syndene", i flertall,
betegner gjerningssynder). Dette svarer til Jak 1:15: "Når så begjæret
har unnfanget, føder det synd". Dessuten kan "syndenes lyster"
sikte til det forhold at for hver synd som loven forbyr, så finnes det
et tilsvarende begjær i menneskene. Meningen er i alle fall at det tales
om begjæringer etter ting som strir mot loven. Derfor er de også i seg
selv allerede synd. Ja loven sier selv: "Du skal ikke begjære",
ikke begjære noe som er en annens, eller begjære noe galt. Mange
mener de ikke har syndet, når de har seiret over et syndig begjær, så
det ikke iverksettes. Men da tar de ikke Den Store Guds ord alvorlig.
For han forbyr like sterkt det syndige begjæret, som den syndige gjerningen.
Herren Kristus sier uttrykkelig: "Hver den som ser på en kvinne for
å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte".
Den som bare har et syndig begjær, selv om han ikke setter det ut i livet,
er allerede fortapt etter loven. Men la oss nå se hva apostelen sier om
disse syndige lystene. Han sier at de ble
vekket ved loven.
Her kommer vi til den læren som virker størst anstøt overfor loven. Paulus
sier jo at de syndige lystene ble vekket av loven. Ordrett heter det:
"Syndenes lyster som (var) ved loven". Her taler apostelen som
om loven skulle være opphavet og årsak til de syndige lystene. (Derfor
er det også at han i v.7 straks kaster fram spørsmålet: Er loven synd?
Men han forklarer i v.13 at det er synden som bor i oss (konf.v.17) som
gjør at lystene vekkes ved lovens bud. Syndens utslag, eller de syndige
lystene; begjær og tanker, blir både flere og sterkere ved at de blir
forbudt av Gud. At naturen virkelig er så ond at dens begjæringer opphisses
og egges gjennom selveste forbudet, det viser all erfaring. Det samme
ble tidlig sagt av en hedning: "Vi streva alltid till det förbjudna
och hava begär till det som nekas oss". I
v.7-13 får vi denne sannheten forklart nærmere. Derfor vil vi nå bare
understreke det Paulus her uttrykkelig lærer; at lovens forbud og trusler
langt fra begrenser synden. At det tvert om er gjennom disse bud og forbud
synden vekkes til mer liv og kraft. Jo sterkere loven forbyr det onde,
desto mer lyst får vi til å gjøre dette som forbys. Og det er mange som
med en viss skrekk opplever, men ikke tør tro dette; at det er loven
som vekker våre syndige begjæringer. Men uansett hvor mye fornuften grubler
over dette, så vil du nok bittert få erfare det. Forutsatt at lovens åndelige
krav virkelig angriper ondskapen din så sterkt at du ville fortvile, -
hvis ikke du gir opp overfor sannheten, så du alvorlig tror og bekjenner
at så fullstendig fortapt er vi, at alt som kreves for at vi skal bli
frelst, både rettferdighet og helliggjørelse, rett og slett må bli gitt oss, helt og holdent som en gave. Det
er egentlig dette det hele står om: Om vi er så til de grader onde og
fordervet, at vi ikke kan lyde loven og bremse ondskapen i oss, når Gud
forbyr den. Og at denne ondskapen i oss tvert imot bare tennes ennå mer
opp på denne måten. Det er dette Paulus vil ha fram i dette kapitlet.
Og i det åttende kapitlet føyer han også til at "kjødets sinnelag"
til og med er "fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under
Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det". Når mennesket
kjenner at det ikke er i stand til å være lydig mot loven, og Gud dermed
på grunn av denne ondskapen fordømmer ham, reiser det seg - nettopp p.g.a.
loven - bare bitterhet og hat mot den store Gud og hans lov. På denne
måten blir i sannhet synden "grenseløst syndig ved budet" (v.13).
Men
er det slik det står til med oss, da må det være slutt på enhver mulighet
fra naturens side til å gjøre noe som helst godt. For det gode vi selv
kan gjøre, det kan vi prøve overfor loven som vender seg til mennesket
og krever alt godt. Hvis det nå er slik at gjennom loven bare vekkes syndens
begjæringer, og bryter ut, da må konklusjonen være klar: Menneskene er
"solgt under synden". Det mestrer ikke seg selv. Det kan ikke
ventes noe som helst godt fra menneskets side. At de syndige lystene vekkes
ved loven, er altså en særdeles viktig lære. Og...
de virket i våre lemmer slik.
Paulus sier "våre lemmer", og ikke "i vår kropp".
På samme måte som i kap.6:13,19, er dette uttrykk for den sørgelige sannheten
om når vi lever i lovtrelldom; at synden slår ut både i vårt indre, og
i gjerninger. Begjæringen har alle våre lemmer; øyne, ører, tunge, hender
osv., som sine slaver, og i sin makt. Og disse tvinges til å utføre det
begjæringen krever. Dette kjenner vi også godt fra vår egen erfaring.
Når vi bare i egen makt forsøkte å arbeide under loven, ble vi tvunget
til å følge med i den retning begjæringene drog oss. Med ord og gjerninger
og hele vårt vesen, "vi gjorde det som kjødet og tankene ville"
(Ef 2:1-3). Og dette til tross for at vi kjente i vår samvittighet og
så med øynene, at i syndens tjeneste gjorde vi oss selv ulykkelige. Dette
er også karakteristisk for tilstanden under loven; at den ikke gir noen
kraft. Loven kan skremme deg opp, gjøre deg skrekkslagen og fortvilet.
Men den kan ikke gi deg noen kraft. Det rekker bare til tanker, ord og
gode forsett. Men ingen hjertens lyst og mulighet til å gjennomføre det
som er Guds vilje. Nei, de syndige begjæringene hersker over oss. Men
dette må ikke oppfattes som at vi følger alle
begjæringene, for disse står ofte i motsetning til hverandre. Gjerrighet
i motsetning til sløseriet. Lysten til ære i motsetning til mer urene
laster, osv. I tillegg ser vi at vårt begjær om frelse kan drive til å
avstå fra enkelte lyster, kan drive til ytre sett gode gjerninger o.l.
Men alt dette er jo bare utslag av et begjær til egen nytte (vi vil bli
frelst - derfor handler
vi slik). Og da er jo slike gjerninger ikke gode i Guds øyne. For det
som virkelig er godt, er bare det som gjøres uten tanke på lønn eller
straff, frelse eller fordømmelse - bare drevet av kjærlighet til Gud og
hans lov. Men en slik holdning vil aldri finnes der hvor loven og dens
bud og forbud, løfter og dommer regjerer samvittigheten. Ut
fra dette finner vi at det er umulig at loven kan virke noen sann helliggjørelse.
Hvis vi regjeres av dens bud og forbud, virker den i beste fall at vi
tjener oss selv, og ikke Gud. Men hva er det som regjerer oss da? Ikke
noe som helst annet enn våre begjær (hvis vi regner egennytten også inn
under begjær). Når sjelen drives av trusler og frykt, er det lett å se
at dens gjerninger bare er trellens, og ikke det lykkelige barnets gjerninger.
Men det blir vanskeligere å se dette, når sjelen er bedratt i et falskt
håp om salighet, og med dette som mål gjør alt det gode med lyst og iver.
Men hold klart for deg at motivene
ikke da heller er Gud og hans velbehag, men menneskets
egen salighet, og dermed altså bare egennytten - ! Håpet
om evig liv oppgløder sikkert og visst også Guds barn til tålmodighet
og utholdenhet i kampen. Men den vesentligste forskjellen er at Guds barn
har et sinn som er født av nåden. Derfor elsker han det gode og hater
synden - selv uten den minste tanke på himmel eller helvete. Mens derimot
det mennesket som aldri har dødd bort fra loven og blitt frelst utelukkende
på Guds nåde, ikke kan annet enn å følge sin medfødte natur. Det kan ikke
elske Gud og hans lov, men gjør alt bare for å slippe unna lovens dom,
og for å vinne dens lønn. På den måten er alt det et slikt menneske gjør,
utelukkende drevet av egennytte. Selv om han gjør det gode med lyst, og
drevet av håpet om en lønn som venter. Uansett, så gjør han det gode
for å bli frelst, - eller
for at han allerede her på jorden skal ha fordeler av den helliggjørelse
og godhet han tror han etter hvert selv har fått. Alt
jeg gjør med slike motiver, det har jeg ikke
gjort for Gud - men for meg selv! Det er forsøk på å "kjøpslå".
Og hva slags god gjerning gjør vel det mennesket som betaler for å få
varen? Og det er ikke småting menneskene her vil ha for pengene sine,
for sine gjerninger og forsakelser, - når de vil ha hele himmelen til
gjengjeld. Det kan jo ikke kalles fromhet innfor Gud, å drive den slags
"handel". Så lenge loven regjerer og driver oss, er det loven
selv som hindrer oss i å gjøre noe for Gud. Så umulig er det for loven
å virke frukt for Gud. Og dette gjelder selv i det beste (etter menneskelig
vurdering) som kan skje; når menneskene tar loven så alvorlig at de virkelig
bestreber seg på å leve etter dens bud og forbud, for å oppfylle disse. Uansett,
så lever de fleste menneskene under loven så lettsindig at de følger sine
lyster, og bryr seg ikke om Guds bud. Hvis så det aller beste skjer, at
loven angriper den indre
ondskapen: hjertets lyster, avguder og onde tanker, - da oppstår et mer
engstelig forhold. Da vekkes "de syndige lystene" opp til et
liv og en kraft, så de ofte bryter ned alle skranker. De blir så sterke
i lemmene våre at disse tvinges til å tjene synden. På samme måte som
når vi i selvtilfreds åndelig søvn rolig og fritt tjente den. slik at vi bar frukt for døden. Alt det vi gjør - hvis vi ikke har dødd fra loven - det er å bære frukt for døden. Hele vårt levesett er en tjeneste som har døden som lønn (kap 6:20,21,23). Det gjelder enten menneskene lever selvsikkert i synden, og fritt tjener dens lyster. Eller om de plages som slaver under lovens bud og forbud. For det er fremdeles deres begjær som hersker. Eller om de er bedratt av et falskt håp om salighet, og av den grunn til og med gjør mange "gode" gjerninger. I alle tilfellene er det alt sammen bare "frukt for døden". "Så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse", helt på linje med de som fritt følger sine lyster og forkaster loven. Dermed har Paulus vist at på samme måte som bare de som har dødd fra loven ved Kristi legeme, kan bære frukt for Gud, - så kan derimot de som er under loven ikke gjøre annet enn å bære frukt for døden. Ordet "frukt" antyder at alt avhenger av hvilken "mann" vi er bundet til, eller "gift med". Er det med loven, da kan vi ikke gjøre noe som helst for Gud. Er det med ham som ble oppreist fra de døde, da bærer vi frukt for Gud. I det følgende verset tar Paulus på nytt opp sistnevnte forhold: 6
:Men nå er vi frigjort fra
loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener
i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. I
det forrige kapitlet tok apostelen for seg det motsatte forholdet, slik
det er under loven. De syndige lystene ble vekket av loven, og hersket
over oss slik at vi bar frukt for døden. Paulus' emne er nå på nytt: Frihet
fra loven. Han gjentar det samme som i v.4. Nå i ennå tydeligere ordvalg.
Først sier han: Men
nå er vi frigjort fra loven.
Dette er jo tydelig tale. Måtte alle legge merke til denne uttrykkelige
forklaringen: "Nå er vi frigjort fra loven"! Under v.4 har vi
tidligere sett hvilken lov det er Paulus taler om her. Det er den som
tidligere anklagde og fordømte oss, loven med de ti bud som Gud skrev
på de to steintavlene. For det andre har vi sett hvilken frihet, og hva
som menes med den friheten som omtales her. Vi har sett på hvilken måte
vi er fri fra loven. At det ikke
innebærer at loven ikke skal være vår rettesnor, men at vi er fri
fra lovpakten og dens frelsesvei.
Det kreves ikke at vi selv
skal ha oppfylt loven for å bli frelst. Vi skal ikke bli fordømt for våre
overtredelser og våre synder. Kort sagt: Gud skal ikke dømme oss etter
loven. Men vi har sett at denne friheten fra loven har vi også i vår samvittighet,
ved troen. At den dermed også er en samvittighetens frihet fra lovens
trykkende trelldom, så vi også er oss bevisst at vi er fri fra lovpakten.
Og derfor nå tjener Gud uten frykt, med glede og villige hjerter, som
barn som elsker sin far. Dette ser vi dels av apostelens egne ord, f.eks.
i Gal 3:13,23,24,25, 4:5,7, Rom 8:15, Gal 5:1,13,14 m.fl. Dels også gjennom
Skriftens generelle lære om syndenes forlatelse. Om
denne loven og denne friheten sier nå apostelen: "Men nå er vi frigjort
fra loven". Slike utvetydige ord burde da vekke mange sjeler og føre
dem ut fra mørket! Disse som med en from hensikt er innstilt på å tro
alt Guds ord, men aldri synes å ha fått se denne underlige læren om at
de som tror er frigjort, er løst fra loven. Det
naturlige menneskes mørke er så tykt at det er mange som tror på syndenes
forlatelse, men ikke innser at hvis de har syndenes forlatelse, så må
det innebære frihet fra lovens domstol. De innser ikke at hvis vi skal
dømmes etter loven, så kan vi ikke ha syndenes forlatelse. Hva hjelper
det meg, hele Kristi forsoningsverk, hvis jeg til slutt skal dømmes etter
loven? Måtte
Herren åpne øynene våre vidt opp! Og måtte alle kristne alle sine dager
ha klart for seg at apostelen uttrykkelig sier: "Men nå er vi frigjort
fra loven". Ja, han føyer et ennå sterkere ord til, og sier. siden
vi er døde fra det som holdt oss fanget.
"Døde"! Her gjentar Paulus det samme som han sa i v.4. Der het
det: "på samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven".
Der så vi hvordan det foregår, at vi dør bort fra loven: Først viser det
seg at "budet gav meg bare død" (v.10), ved at loven bare øker
syndens lyster, og dømmer oss til døden. Vi oppgir alt håp om at vi kan
bli frelst gjennom noe som helst vi kan foreta oss. Men så blir vi rett
og slett frigjort fra hele lovpakten. Og det skjer "ved Kristi legeme"
som ble gitt for oss og døde under lovens forbannelser. Vi blir virkelig
frigjort når den bøyde samvittigheten gir opp det fruktløse trellelivet,
tar imot Kristus og ikles hans rettferdighet. Da begynner vi å nyte fruktene
av Kristi død. Og Kristi død var en død fra synden og loven. Men Kristi
død var vår død. Den skjedde for oss. Derfor har vi dødd i ham, fordi
vi var så inkludert i ham at hans død var vår død. Slik
er vi på lovens premisser død fra loven. Det sier også Paulus slik i Gal
2:19-20: "ved loven døde jeg for loven, for at jeg skulle leve for
Gud. Jeg er blitt korsfestet med Kristus". Men som tidligere sagt:
Om enn vår samvittighets frihet fra loven er ufullkommen, fordi den avhenger
av vår tro, så er likevel vår frihet innfor Gud fullkommen. Innfor Gud
er vi virkelig døde for loven, for innfor Gud gjelder Kristi død til enhver
tid fullkomment, selv om vår tro er vaklende og ufullkommen. Derfor, uansett
om troen er svak, har vi som har dødd fra loven og nå lever på Kristi
rettferdighet, virkelig like lite å gjøre med lovens premisser og dommer,
som et dødt menneske har med lovene på jorden å gjøre. Vi er jo "døde
bort fra loven", sier apostelen. Dette er jo et veldig sterkt ord
- "død", "døde". Den friheten som inntreffer ved døden,
er den mest fullkomne frihet. Det mennesket som er dødt, kan aldri mer
bli bundet av loven. La oss derfor merke oss vel dette ordet: "døde". fra
det som holdt oss fanget.
Her skildrer Paulus loven som et fengsel, som vi holdes fanget i. Fengselets
bud, forbud og dommer var stålgitrene, dørene og låsene som holdt oss
fengslet under dødsdom. For vi
skal straks holde klart for oss at loven allerede dømmer oss til døden
for den synden som helt fra fødselen av ligger i vår natur. Synden
og døden har vi i arv fra Adam. I tillegg sier loven: "Forbannet
er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens
bok, slik at han gjør dem". Vi
er altså allerede dømt. Selv om vi aldri syndet mer, men nå tvert imot
ved "å omvende oss" forsøker å minske vår skyld for å oppnå
Guds nåde. Dette er det mange som ikke vil tro. Men det beviser bare at
hele vår natur er så fylt av ondskap og forderv, at vi konstant, på nytt
og på nytt, synder og øker vår skyld. Det gjør igjen at samvittigheten
stadig er på kollisjonskurs med lovens bud og forbud, og "fengsles"
av den bak gitter og lås. Uansett hvilken vei vi vender oss, bli vi alltid
"holdt fast" (grunnteksten). Slik blir loven et fengsel. Dette
taler også Paulus klart om i Gal 3:23: "Men før troen kom, ble vi
holdt i varetekt av loven, innestengt med sikte på den troen som senere
skulle bli åpenbart". Men
i dette bildet om loven som et fengsel, ligger ikke bare at vi er fanger
som etter loven er dødsdømt. I tillegg taler dette bildet om hva slags
kristelighet det er loven virker. Dette sier Luther noe om, over det bibelordet
vi nettopp siterte (Gal 3:23): "Lovens oppgave er å holde oss i forvaring,
som i et fengsel. Dette er et svært treffende bilde som viser hva loven
utretter, og hvor fromme den makter å gjøre menneskene. Ingen tyv, morder
eller røver som er fengslet, elsker lenkene han er fengslet med, og det
dystre fengslet der han holdes innestengt. Tvert imot skulle han gjerne
være med på å rive hele fengslet, ja legge det i aske - hvis han var i
stand til det. Der i fengslet gjør han nok ikke nye voldshandlinger. Men
det er ikke på grunn av en ny og god vilje, eller kjærlighet til rettferdigheten,
men fordi fengslet hindrer ham - ! Mens
han sitter der fengslet er han ikke begynt å hate synden og alt det gale
han drev på med (tvert imot ergrer han seg inderlig over at han ikke er
i frihet og kan fortsette å stjele). Men han hater fengslet, og hvis han
fikk mulighet til å slippe ut, skulle han stjele som tidligere. Loven
setter grenser for menneskene ("holder dem i varetekt") både
på mellommenneskelig og åndelig vis. Dette er alt det loven, og rettferdigheten
av loven, kan utrette. Den tvinger oss til en utvortes fromhet ved at
den truer de som overtrer loven, med straff og plager. Så er da menneskene
lydige mot loven fordi de frykter straff. Men det skjer både uvillig og
tregt. Men hva slags fromhet er dette, når den unnlater det onde bare
av frykt for straff? Nei, denne gjerningsrettferdigheten er i seg selv
ikke annet enn kjærlighet til synden, hat overfor rettferdigheten, avsky
for Gud og hans lov, og tilbedelse og lovprisning til den største ondskap.
For like så hjertelig som tyven elsker fengslet og hater tyveraidene,
like hjertelig lyder vi loven, gjør det den krever og avstår fra det den
forbyr - når vi er fanget under loven". Så langt Luther. Så
langt rekker vår fromhet under loven. Noe ganske annet foregår i det hjertet
som er blitt utpint, fordømt og fullstendig oppgitt under fengselsoppholdet,
- og så plutselig blir gitt alt - som gave. Alt det han arbeidet på, og
søkte hos seg selv, under loven - blir nå overrakt ham av en annen. Nå
får han se Gud i et fullstendig nytt lys, som en kjærlig og omsorgsfull
Far som bare lengtet etter å få gjøre alt godt mot oss. Derfor lot han
oss bli totalt utmattet under loven. Og når en sjel forstår dette: Hvordan
alle lovens krav og dommer først og fremst sikter på å utmatte og knuse
oss (kap 3:19, 5:20). Forstår at hensikten er at vi skal gi opp det fruktesløse
strevet med å bestå innfor Gud gjennom noen egen rettferdighet. At Gud
vil gi oss alt, både rettferdighet og helliggjørelse, som en ufortjent
gave. Når en utmattet sjel forstår dette - og nå, i åndens lys, ser han
er satt fullstendig fri fra loven. Når han tror og ser Guds store kjærlighet
i Kristus - - da får han et fullstendig nytt hjerte overfor Gud, og overfor
loven. Da forvandles hatet til kjærlighet. Da får han en inderlig lyst
og lengsel etter å tjene Gud. Nå sier han fra hjertet: "Hans bud
er ikke tunge", "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske".
Nå er fengslet forvandlet til et palass. Det
er et fengsel Paulus har brukt som bilde. I fengslet sitt har kongen sittende
en flokk tyver og røvere. De må alltid overvåkes. Ståldører og låser,
gitre og lenker holder dem innestengt, og fangevokterne må hele dagen
passe på at de ikke bryter seg ut. Fangevokterne må drive
dem til alt de skal gjøre. Men la oss så tenke oss at denne kongen, den
dagen han skal krones, vil vise sin store nåde ved at han ikke bare tilgir
disse fangene alt det de har gjort, og gir dem sin frihet. Men samtidig
gir hver enkelt av dem sin garanti på et rikelig underhold alle deres
livs dager. Som forbrytere har de heller ikke noen bolig. Derfor lar kongen
hele fengslet bli bygget om til et vakkert palass, og gir dem dette. Alle
ståldørene, gitrene og lenkene fjernes, og alt innredes skjønt og behagelig.
Dette palasset er nå deres
eiendom, deres nye, vakre hjem hvor kongen deres nå stadig besøker
dem som en venn, en far. Han kaller dem for sine venner og barn. Han gir
dem noe de lett kan makte å arbeide med, slik at de får lov å tjene ham
med dette, som de så gjerne vil. For det er ikke noe de nå setter høyere,
enn å få ha sin fars vennskap, og få lov å tjene ham. Nå
lever de et totalt nytt liv. Riktignok bor de i samme rommet som tidligere
var fengslet deres! De går gjennom de samme dørene og gangene som de hadde
blitt ført gjennom i lenker! Men alt er forvandlet - ! Nå trives og gleder
de seg i disse rommene, og går frivillig
gjennom de samme korridorene, der de tidligere ble ført i lenker. Nå ville
de ikke tenke på å bryte seg ut gjennom vindu eller vegger. Tvert imot
ville det gjøre dem inderlig vondt hvis noen gjorde skade på disse veggene.
Slik virker friheten fra loven. Disse veggene og gangene (de hellige budene
som er rettesnor for vårt liv) er de samme som tidligere. Men nå lever
vi innenfor dem i glede. Nå vandrer vi i disse gangene fritt, uten noen
vokter til å drive oss. Nå elsker vi Herrens bud, så hvert eneste feiltrinn
smerter oss. Og det skjærer oss i hjertet når noen angriper eller omtolker
de hellige budene. Dette virker Ånden når sjelen blir frigjort fra lovens
bud, forbud og dommer, og isteden overbevises om en evig nåde. Dette fortsetter
Paulus å lære oss om, i det han så sier: slik
at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen.
Paulus gjentar her på nytt samme dyrebare sannhet som i v.4, og som vi
virkelig må holde fast. Dette at først når vi er løst fra loven, er vi
i stand til å tjene Gud på rett vis (konf. kap 6:14). Hva Paulus mener
med Ånden og bokstaven,
ser en av kap 2:29, men spesielt i 2Kor 3:6. I sistnevnte bibelvers taler
Paulus om hva loven og evangeliet skulle virke. Med uttrykkene bokstavens
og Åndens pakt forstår
vi at med Ånden menes
selve Guds Ånd, som gjennom evangeliet virker i den "nye pakt".
Derfor kalles dette "Åndens pakt" (konf. Jer 31:31-34). Paulus
sier da også i Gal 3:2: "Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden,
eller ved å høre troen (evangeliet som skaper tro)?" Der vil apostelen
bevise at det er bare ved "å høre troen", "høre troen forkynt"
(sv: genom trons predikan) vi får Ånden. "Å høre troen" er det
samme som å høre forkynnelsen om den nye pakt som Gud opprettet med sin
Sønn som vår Stedfortreder ("denne kalk er den nye pakt i mitt blod,
som utgytes for dere"). Derfor uttrykket "Åndens pakt".
Og Ånden er selve Guds
Ånd. Av
ham
fødes det da ganske visst en ny ånd i mennesket, som nå får et nytt og
villig sinn, så det har lyst til å gjøre Herrens vilje. Slik Herren selv
sier i ovennevnte Jer 31:33: "Jeg vil gi min lov i deres sinn og
skrive den i deres hjerte". Derfor oppfatter også mange ordet "Ånden"
i vår tekst som den nye, villige ånden i
menneskene. Men, som vi allerede har vist, så stiller Paulus her
opp mot hverandre de to stormaktene som hersker i menneskene i åndelige
forhold. Den ene er loven, som tvinger med bud, forbud og dommer. Den
andre er Guds Ånd som gir liv og lyst i hjertet. Åndens
nye vesen, eller ordrett: "Åndens nyhet" (konf.kap.6:4:
"livets nyhet" - et
helt nytt liv) er dermed det nye livet som Ånden virker når vi
frigjøres fra lovens trelldom og tror Guds store nåde. Det er da Herrens
egen Ånd som bor i hjertene våre og selv
er vår nye, hellige natur.
Så virker den igjen at vi tjener Gud av hjertets egen lyst - uten noe
sideblikk til lovens trusler eller løfter. Tjenesten
i "Åndens nye vesen" er det ikke leiefolk som utfører, men barn.
Ikke fanger som tvinges fram, men venner. Og ikke for å oppnå Guds vennskap
eller lønn gjennom tjenesten. Bare for å vise den hjertelige takknemlighet
som den overstrømmende nåden virker. Luther sier: "Det er dette som
skjer når jeg gjør lovens gjerninger frivillig og med lyst, ikke av lovens
tvang, eller fordi jeg skulle tro jeg ble frelst gjennom gjerninger. Nei,
jeg handler utelukkende i troen. Gjennom den har jeg nok, er rik og har
evig liv. Men jeg øver meg og gjør gode gjerninger, selv om det ikke skulle
være noen lov. Og jeg gjør det med et lystig, glad og villig hjerte. Det
kunne jeg ikke tidligere, når jeg ikke hadde fått troen. Jeg bygger ikke
på mine gjerninger, for mitt nye liv har jeg bare i tro. På den måten
er det jeg nå lever etter loven, og er likevel ikke under
loven, for jeg gjør jo ikke gjerningene fordi loven krever, truer og dømmer.
Nei, ved troen er jeg fri fra loven. Troen lar seg ikke binde verken av
noen lov, eller av gjerninger. Og denne troen er ikke unyttig, for det
er nettopp den som virker de gode gjerningene. Men den bygger ikke på
gjerninger, men utelukkende på Guds nåde. Slik sier Paulus det i Gal 2:20:
"Det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds Sønn,
som elsket meg og gav seg selv for meg". Det er som om han vil si:
De gjerningene jeg gjør, mens jeg ennå lever i dette legemet, er ikke
mitt liv som jeg står og bygger på. Nei, troen på Guds Sønn som har elsket
meg, er mitt egentlige liv, mitt håp og min tillit" (Luthers Epistelpreken
over Luk 1:26-38). Å "tjene i bokstavens gamle vesen", ordrett: "bokstavens alderdom", er derimot den tjeneste som lovens herredømme virker. Vi har allerede (spes. av 2Kor 3) sett at med uttrykket "bokstaven" mener Paulus loven*. dvs. all den tjeneste loven med sitt lys, sine bud og forbud, trusler og løfter kan utvirke hos dem som er under lovens herredømme, i hans fengsel. De som ikke er født av nåden og omskapt til glade og villige barn. Derfor er da også denne tjenesten helt og holdent en "syndens tjeneste" (Kap 6:17,20) slik vi har sett. Det skjer dels ved at loven først vekker lystene, og etter hvert også skaper bitterhet og uvilje mot Gud. Dels også ved at lovens drivkraft til å gjøre gode gjerninger, bare er noe egenrettferdigheten (egennytten) driver fram. Derfor hører lovens herredømme og syndens herredømme sammen, på samme måte som nådens herredømme og rettferdighetens herredømme hører sammen. Når en da vil tjene Gud i bokstavens gamle vesen, kan en nok utrette mye som i det ytre ser ut som gode gjerninger. Men etter sin indre verdi er de ikke annet enn egennytte, trellegjerninger, kjøpslåing, hykleri, og forskjellig annet kjødelig. Alt sammen er bare kald gjerningskristendom, drevet fram av lengsel etter lønn - som vi også har sett tidligere. * "Bokstaven"
og "Ånden" - disse uttrykkene Paulus bruker, har blitt misforstått
av mange, og på forskjellig vis. Noen har ment at med "bokstaven"
menes slik Skriften lyder verbalt, og med "Ånden" det åndelige
budskapet som ligger under dette verbale budskapet. At denne tolkingen
er feil, kan vi se med egne øyne ved å studere 2Kor 3, spes.v.6 og 8,
som vi også allerede har vist. Og når Paulus sier at "bokstaven slår
i hjel, men Ånden gjør levende", skal vi huske på at det er nettopp
i Skriftens bokstavelige forkynnelse
av Kristus, alle frelstes klippe, at liv og salighet er grunnlagt. Og
videre huske at det er bare loven som "slår i hjel". Dessuten
har nevnte oppfatning om den skjulte eller åndelige betydningen, ofte
blitt misbrukt og ført til stor forvirring. En bryr seg ikke om den konkrete
ordlyden, og legger isteden det en finner for godt i Guds egne meninger.
Måtte Gud bevare oss alle fra å bygge tro og salighet på slik løs sand!
Ved å kalle loven "bokstav" skildrer Paulus på sin sterke måte
at loven ikke er i stand til å bevirke det den selv krever: et kjærlig
hjerte, gudfryktighet og lydighet. Med alle sine bud og forbud blir bare
loven som bokstav på et papir, dvs. avmektige ord. Dette har Luther en
rik og treffende tale over i epistelen for 12.søndag etter trefoldighet.
Der sier han bl.a.: "Om en så samler alle budene sammen, priser og
opphøyer dem det en kan - slik de da også virkelig tilkommer å prises
- så blir de aldri noe annet for oss enn "bokstav", dvs. noe
som bare blir lært og sagt, men ikke gjort. For "bokstav" står
for alle slags bud, lærer og prekener, som bare blir liggende i ordene
eller står på papiret, men aldri utføres. På samme måte som når en fyrste
utsteder et påbud. Hvis det ikke blir etterlevd, så er og blir det ikke
noe som helst mer enn et brev hvor det står skrevet hva som bør gjøres
- men som ikke skjer. Slik er det også med Guds bud. Selv om det er den
høyeste lærdom og Guds evige vilje, så går det også slik med dem at man
gjør dem til et tomt skriv, bare tomme skall, fordi det er uten hjerte
og frukt. Det bevirker ikke frelse og evig liv. Derfor står det tvert
imot tilbake som en virkelig forsømmelsestavle. Der står det skrevet -
ikke det vi gjør, men det vi unnlater og forsømmer. Det er, som verden
sier: ett herrebud, men som blir ugjort og ikke etterlevd". Augustin
sier: "Hva er loven uten nåde, annet enn bokstav uten ånd? For vår
natur kan og makter ikke holde den, hvis ikke Kristus er der med sin nåde". Nei,
da er det noe annet med de som er døde fra loven, og nå lever i Åndens
nye vesen. De er frelst og lykkelige. De er fri fra alle lovens dommer,
men også fra dens herredømme over samvittigheten. For det vekket jo bare
opp synden og hat mot Gud. Nå har de all sin lyst og glede i å få tjene
ham som gav oss en slik frihet. Paulus sier her at vi skal "tjene",
dvs. tjene Gud. Dermed er det også sagt tydelig nok at friheten fra loven
ikke setter oss i en slags likegyldighetstilstand. Som om det var opp
til oss selv om vi ville gjøre det gode, eller la det være. Nei, Paulus
sier det ennå mer bestemt i Gal 5:13: "For dere, brødre, er blitt
kalt til frihet. Bruk bare ikke friheten som en anledning for kjødet,
men tjen hverandre ved kjærligheten". Det samme sier også Peter:
"Som frie, men som likevel ikke bruker friheten til å dekke over
ondskapen, men bruker den som Guds tjenere" (1Pet 2:16). Alt
dette er ikke et tungt, men et "gagnlig åk", som er kjært og
hellig for vår ånd, selv om kjødet er svakt og alltid innstilt på det
onde. Kjødet må nok
tvinges. Det kan både loven og Herrens tukt hjelpe oss til. Men det at
vi har en villig ånd, slik at vi hjertelig ønsker at Gud må bruke de midlene
han vil til å døde vårt kjød, og gjennomføre sitt verk i oss. Og at vi
har denne lysten og viljen bare på grunn av at vi allerede har mottatt
nåden og frelsen i Kristus. Akkurat dette er de beste kjennetegnene på
at vi har fått Åndens nye vesen. Hvis ikke denne villige ånd følger vår
tro, men vi isteden fremdeles synes det er tungt å skulle tjene Gud, så
vi ikke kan følge verden og syndens lyster. Da har vi nok ikke ennå erfart
hva det vil si at vi "ved loven døde for loven", og er blitt
frelst og fri "ved Kristi legeme". Da er nok bare vår tro en
menneskelig tanke som sier "jeg tror", mens hjertet ennå ikke
kjenner den frelsende troen. Eller vi går ennå i trelldom og ser på oss
selv i alt. Vi tror ennå ikke at alt, både rettferdighet og styrke, må
gis oss som en gave, uten gjentjeneste. Riktignok
opplever Guds barn også mørke stunder, når den store gaven i Kristus er
gjemt for vårt indre øye. Da kjenner vi nok mye sterkere kjødets treghet
og ondskap, enn at ånden er villig. Ja, dette kan være fullstendig skjult
for oss gjennom mørke tider i anfektelse, da derimot syndens lyster oppleves
altfor sterke. Men legg merke til selve hovedsaken i dette spørsmålet;
at du gjennom syndens og lovens makt har dødd fra selve håpet om at du
selv skal kunne utrette noe som helst, og har fått all din trøst bare
i Kristus og det han vil gi deg. Og at du så, når ditt lys og din frelse
er Kristus, har din største glede i å tjene ham. Da makter ikke de mørke
og tunge stundene å gjøre noe avbrekk i din nådestand. Men vi skal nok
stadig gjøre dypere erfaring i at i slike svakhetsperioder hjelper det
ikke med eget strev. Tvert imot hjelper bare en ny evangelisk visshet
om den evige nåden. For da vekkes på nytt åndens frihet og lyst til gode
gjerninger. Måtte
vi aldri glemme dette som vi har sett her! Først og fremst at dersom vi
er under loven, er i dens fengsel, da er vi skyldig å holde hele loven
til fullkommenhet. Hvis ikke, er vi lenket fast til den evige død, uansett
hva vi ellers finner på å foreta oss. Dernest; ikke nok med at loven aldri
kan gjøre noe menneske hellig og godt, men tvert imot bare vekker opp
syndens begjær og hat overfor Gud. Ser vi hvor absolutt nødvendig det
er, både for vår rettferdighet og vår helliggjørelse, at vi er fri fra
loven? Dette bør en virkelig tenke grundig over. Så vil en ikke fare så
lett over denne læren, men være alvorlig opptatt med den, og be at Gud
gir nåde til at den virkelig måtte bli preget inn i hjertet vårt. Gjennom
det daglige liv bør vi også øve oss vel i å møte loven på rett måte, når
den stiller seg foran oss. Taler lovens bud til oss om Guds hellige vilje,
og om våre fall og forsømmelser, så skal vi i hellig ærefrykt ta slike
påminnelser til oss, og rette oss etter dem. Men dersom vår samvittighet
er i ferd med å bli fengslet av vår skyld og lovens trusler, da er det
på tide å være våken. Da svarer vi: Nå vil jeg ikke høre eller se på loven.
For det er oppe og avgjort at jeg er full av synd, og kan ikke bestå innfor
lovens krav. Men jeg har en helt annen rettferdighet som er min frelse.
Skal jeg dømmes etter loven, kan jeg straks si farvel til alt håp om å
bli frelst. Men nå er vi frigjort fra loven, døde fra det som holdt oss
fanget. Vi er døde fra det "ved Kristi legeme". Akkurat derfor
kan jeg også hjertelig elske Guds hellige lov, og ønsker meg framfor alle
ting stor nåde og kraft til å oppfylle dens bud. Å, måtte da alle de som har fått dette salige lyset, vår frihet fra loven, ivrig tjene sine brødre med det samme budskapet! Det er da underlig at det blir talt så lite over dette emnet - når det er det helt nødvendige både for vår rettferdighet og vår helliggjørelse! Ja, måtte vi tale til både troende og de utenfor, om at det virkelig finnes et så lykkelig folk på jorden, som ikke lenger lever under loven som frelsesvei, som ikke lenger skal dømmes etter loven. "Jesus er blitt mellommann for en bedre pakt". 7
: Hva skal vi da si? Er loven
synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven.
For jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal
ikke begjære! Her
begynner andre del av kapitlet vårt. Her tales det om hvordan loven virker
når den treffer oss slik den skal. Treffer selve ondskapen inni oss. Og denne mektige undervisning begynner apostelen
med et merkelig spørsmål: "Er loven synd?". Bare dette spørsmålet
bør være nok til å vekke oss opp så vi tenker over hva det nå er Paulus
har lært oss om loven, når han nå velger å stille et slikt spørsmål. For
det er av hensyn til det han tidligere har uttalt om loven, at han nå
stiller dette spørsmålet. Hva
skal vi da si? Er loven synd?
Tidligere har Paulus lært at loven ikke makter å virke verken rettferdighet
eller helliggjørelse. Men at den tvert imot vekker opp synden og Guds
vrede i menneskene. I kap.4:15 sier han at "loven framkaller vrede",
i kap 5:20 at den bare øker overtredelsene. Han sier: "Loven kom
inn ved siden av for at fallet skulle bli større" (sv... överträdelsen
skulle överflöda, eller "förmeras"). I kap 6:14 ser vi at først
når vi "ikke er under lov, men under nåde", er vi fri fra syndens
herredømme. Syndens herredømme går altså hånd i hånd med lovens herredømme.
Til slutt minner vi om det vi hørte i dette kapitlet, v.5, at loven "vekket
syndige lyster", og (v.6) at først når vi var "frigjort fra
loven", kunne vi tjene Gud "i Åndens nye vesen". Alt
dette kan selvsagt være grunnlag for å stille spørsmål ved om loven er
en syndekilde. Om den i seg selv er noe ondt og vanhellig (se v.12) når
den kan ha slike virkninger. En slik lære om loven, som det spørsmålet
her tar tak i, har til alle tider vært en holdning alle blinde og kjødelige
har støttet seg til. Fornuften kan jo aldri komme til noen annen konklusjon
enn at hvis denne læren er sann, da må loven være ond. Derfor reiser Paulus
spørsmålet: "Hva skal vi da si? Er loven synd?" Er det det som
er meningen med det jeg har sagt om loven? Eller er det en nødvendig følge
av det jeg har sagt, at loven i alle fall i seg selv har syndig natur?
Først besvarer Paulus spørsmålet på sitt vanlige korte, men sterke uttrykk
for avsky overfor alt bespottelig: På
ingen måte!
Gud bevare oss fra å tenke noe så forkastelig om hans
hellige lov, som at den i seg selv skulle være ond! Men så forklarer apostelen
også straks hvor nyttig loven er, når den gjør sitt rette verk, når den
åpenbarer vårt dype syndeforderv. Og han viser at det er dette syndefordervet
som bor i oss, som er årsaken til at vi får det underlige resultatet av
lovens virkning, som han taler om her; at den virker synd og død, isteden
for rettferdighet og liv. På denne måten er det Paulus her vil forklare
hva det er som gjør at loven virker slik at vi opplever synden. Han skildrer
det sterkt og anskuelig, fordi han vitner om det ut fra hvordan han selv
har opplevd det. Og alle forstår selvsagt at når han vitner slik om sin
egen erfaring, så er det ikke en ensidig beretning om seg selv, uten noe
videre perspektiv. Nei, det er den store, allmenne erfaringen han vitner
om, på samme måte som gjennom hele brevet. Han
forkynner at slik må det skje med ethvert menneske, hvis de noen gang
skal dø fra loven og bli forent med Kristus. Det må skje som med meg;
jeg levde en gang uten lov. Jeg var i åndelig søvn. Og da var synden død.
Da lå den bare som en slumrende kraft i mitt indre. Men når budet traff
samvittigheten, da våknet synden til live. Da vektes den slumrende ondskapen,
og slo ut i alle slags lyster og begjær. Og det var da jeg lærte hva synd
er. Slik sier han det: Men
jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent
til begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!
Nå legger vi merke til de første ordene: "Jeg lærte
ikke synden å kjenne uten ved loven". Som svar på spørsmålet han
har reist, sier han først at det er så langt fra at loven verken er synd,
eller noen spire til synd. Han sier at det tvert imot er loven som, fordi
den i seg selv er hellig, åpenbarte min synd. Og den åpenbarte
for meg en synd som ingen annen visdom på jord kunne ha avdekket for meg,
da den ved sitt åndsbårne bud åpenbarte for meg hjertets ondskap: "begjæret".
På denne måten har Paulus allerede i dette første svaret vist at "loven
er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt" (v.12). Men
dermed har vi også fått innledningen til den viktige læren om hvordan
menneskene gjennom loven får kjenne synden. Først
taler han om dette i enkle vendinger. "Jeg lærte ikke synden å kjenne
uten ved loven", sier han. Dette er det allmenne forholdet som han
allerede i kap 3:20 omtaler slik: "Ved loven kommer erkjennelse av
synd". Men i vårt vers lærer han oss nå også hvordan,
og når, vi ved loven
blir kjent med synden. Dette er også et viktig punkt. For vi merker nok
at selv om vi alle har kunnskap om Guds lov, så kjenner likevel ikke alle
synden (hele verden sover jo fullkomment tilfreds i sin synd). Videre
må vi huske på at den som ikke får kjenne sin synd, kan heller ikke søke
frelse fra synden, men vil komme til å "dø i sine synder". Med
all sin kunnskap, sin kløkt og sin tro på Guds ord, er det umulig at noen
på rett måte kan få liv i Kristus, uten at de kjenner synden i den grad
at "budet bare gav dem død" (v.10). Først
da kan de bli levende i Kristus, bli et nytt menneske, født av Gud. Det
er dette hele Skriften lærer. Så blir det et viktig spørsmål: Hvordan og når
lærer jeg virkelig å kjenne min synd? Det første apostelen svarer på dette,
er at det skjer først når du lærer å kjenne begjæret. Han sier: "Jeg
lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til
begjæret, om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!" Av sammenhengen
her følger at han ikke kjente synden, når han ikke hadde oppdaget begjæret.
Men hva mener han med uttrykket å "kjenne til begjæret" ("jeg
hadde ikke kjent til begjæret, om ikke...")? Svaret har vi i hans
egen forklaring. Det betyr først og fremst det å kjenne begjæret som synd.
For han sier: "jeg hadde ikke kjent til begjæret, om ikke loven hadde
sagt: "Du skal ikke begjære!" Det viser at han først vil ha
fram dette at allerede det å
begjære er synd. For det lærte han av loven som sa: "Du skal
ikke begjære!" For
det andre merker vi av v.8 at han tenker på et dypere kjennskap til begjærets
makt over oss. Det vet vi bare gjennom bitter erfaring. Som en ytterligere
forklaring over emnet, sier han nemlig: "Men synden som tok anledning
av budet, virket all slags ondt begjær i meg". Og dette er det så
han inngående utlegger t.o.m. v.13, der han så oppsummerer det hele i
disse ordene: "Men det var synden; for at den klart skulle framstå
som synd, som virket død i meg ved det som er godt (nemlig loven), slik
at synden kunne bli grenseløst syndig ved
budet". På den måten har det skjedd, sier han, at ved budet
fikk synden et slikt liv og en makt over meg at "jeg døde".
Jeg ble avmektig, tilintetgjort og fordømt (v.10). Men
det gjenstår ennå et spørsmål: Når, og på hvilken måte, lærer jeg da i
en slik sønderknust tilstand, å kjenne begjæret? Vi har jo sett at bare
når vi får erfare begjæret i vårt indre, kjenner vi synden. Men vi spør
altså: Når og på hvilken måte lærer vi å kjenne begjæret? Fra vi var barn
har vi alle lært budet: "Du skal ikke begjære!" Vi hører og
leser det titt. Likevel sover hele verden i spørsmålet om begjær er synd.
Mange tar for seg budene, for å bruke dem som åndelig speil for sin sjel,
for å se syndene sine. Men de får ingen levende syndserkjennelse av dette.
Når og hvordan får en da den rette syndserkjennelsen? Paulus sier det
skjer på en ganske annen måte enn gjennom et slikt selvforetak og menneskelig
beskuelse av loven. Slik
skildrer han det: "Jeg levde en gang uten lov (og da var synden død),
men da budet kom, ble synden vekket opp til liv". Hva kan dette bety,
at han sier han levde uten lov? Det kan ikke bety at han ikke kjente loven,
eller ikke forsøkte å leve etter den. Fra barnsben var han jo blitt undervist
i loven. Og i sin uomvendte tilstand var han et så nidkjært medlem av
det strengeste religionsparti på sin tid, at han sier: "etter rettferdigheten
i loven var jeg blitt ulastelig" (sv.: "efter den rättferdighet,
som är i lagen, var ostrafflig") (Fil 3). Hva betyr så dette at han
"levde en gang uten lov", og så videre dette om "da budet
kom"? Ganske enkelt at han ikke hadde hatt loven levende i sin samvittighet,
men hadde sovet i gjerningstrelldom. Han hadde ikke fått se, ikke erfart
innholdet i budet: Du skal ikke begjære! At "budet kom" betyr
altså at loven ble levende, fikk liv og kraft, i hans samvittighet. Han
ble vekket opp av syndesøvnen og opplevde Guds hellige nidkjærhet og øyne
vendt mot seg. Det jaget og utmattet ham uansett hva han foretok seg.
Det er slik det skjer, at vi får kjenne synden gjennom loven. Det må et
stort og nådefullt Guds verk til, for at dette skal skje. Det forutsetter
altså at Gud oppsøker deg og vekker deg opp av syndesøvnen. Ellers lærer
du aldri å kjenne synden din, uansett hvor mye du speiler deg i loven. Dermed
har vi sett hvordan den rette utviklingen er, i dette Paulus lærer oss
her. Så vil vi gå nærmere inn på selve ordene. Apostelen sa: For
jeg hadde ikke kjent til begjæret.
Hva ordet "begjæret" angår, så står det for ethvert begjær som
strir mot Guds hellige lov. Grunntekstens ord betyr riktignok bare attrå/begjær
enten til godt eller vondt. Men når Paulus anvender budet: "Du skal
ikke begjære", forstår vi at her menes et begjær som loven forbyr.
Altså ikke bare begjær etter andres eiendom, som det tiende budet taler
om, men alt mulig vondt som rører seg i hjertet. I v.8 kaller Paulus det:
"all slags ondt begjær" - som helt klart strir mot Guds lov
like så mye som selve gjerningen. Det ser vi når Kristus (i Mat 5) forklarer
det femte og sjette budet. Der sier han at bare du "blir vred på
din bror uten grunn", eller "ser på en kvinne for å begjære
henne", så er du "skyldig for dommen". At Paulus "ikke
kjente til" begjæret, det betyr, som vi allerede har sett, for det
første at han ikke anså begjæret for synd, kjente ikke noe samvittighetskval
over sine indre begjær, bare de ikke slo ut i gjerning. Begjæret var noe
han fullstendig overså. Det fantes ikke i hans register over synder. For
det andre opplevde han heller ikke begjærets makt, hadde ikke den indre
striden, alt dette som loven senere vekket opp. Nei, synden lå der liksom
død og helt ufarlig i hans indre. Men
vi skal legge merke til hva det er Paulus spesielt vil ha fram her; dette
at ingen har sett synden, hvis de ikke er vekket opp og har fått kjenne
begjæret. Ja, kjenner det som en fordømmende og trykkende synd. Mange
mener de har syndserkjennelse når de kjenner samvittighetskval over endel
synd og laster. Men apostelen sier her at dermed kan vi ikke si at vi
"kjenner synden". Nei, når de bare ser på ytre overtredelser
av budene og grove laster, som synd, da har syndene slett ikke fått bearbeide
dem så de er blitt sønderknust og botferdige. De fortsetter gjerne sitt
liv i synden år etter år. Og om de så finner på å omvende seg, så blir
det bare en omvendelse fra
deres syndige liv. Da blir de bare fariseere eller gjerningshelgener.
De vet ikke hva "omvendelse til
Gud" vil si, så lenge de ikke har opplevd at Guds øyne følger
deres hjertes tanker og motiver som grunnlag nok til å dømme dem til døden.
Så
lenge omvendelsen ikke går på "begjæret" og all hjertets ondskap,
blir menneskets fromhet bare hykleri og fariseisme. For Jesus sa til slike:
"Dere renser utsiden av begeret og fatet", "dere er som
hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utvendig, men som innvendig er
fulle av dødningbein og all urenhet". "Dere betaler tiende av
peppermynte, anis og karve, men har forsømt det som veier tyngre i loven:
retten, barmhjertigheten og troen". Over alle disse ropte han ut:
"Dere hyklere! Slanger! Giftslangers avkom!" Hvordan kan dere
flykte fra helvetes dom? " Må Herren vekke oss alle, hvis vi uten
å være klar over det står under slik en dom! La
oss se nøye på fariseernes fromhet! De så alvorlig på sine ytre gjerninger.
De lærte at den som dreper, driver hor osv. er skyldig under dommen. Men
å bli harm på sin neste, hate sin bror, bruke onde ord, ha urene begjær
i hjertet, - det var ikke blitt synd for dem. Slike falske helgener finnes
til alle tider. De har vendt om fra det som kalles "verden".
De avholdt seg fra ytre synder og laster. De gjorde bruk av alle nådens
midler, kunne holde andakt i hjemmet. De var særdeles alvorlige i sitt
gudsforhold. Gikk aldri en morgen på arbeid uten først å ha lest Guds
ord og hatt sin bønnestund. De gikk ikke til hvile en eneste kveld uten
først Guds ord og bønn. De er rettferdige og gjør mye godt, tjener Kristi
sak med det de eier og gjennom personlig virksomhet, slik som fariseeren
i templet. Han sa han gav tiende av alt han tjente (til templet) og fastet
to ganger i uka. Men
hvis du aldri tynges av ondskapen i hjertet ditt, er tilfreds med deg
selv og din kristelighet, men rister på hodet over hvordan andre steller
seg. Eller kan gå med et hemmelig hat overfor din neste, misunnelse, eller
lyster og begjær etter det som er synd - -. Uroer ikke dette deg? Hva
er det din kristendom består i da? Da har den gamle bedrageren fordreid
sinnet ditt, så du ikke prøver deg på Kristi ord til fariseerne. Du tenker
at dette gjaldt jo fariseerne som var noen forferdelige hyklere. Men du
har ikke den minste tanke om at Herrens øyne også følger deg. At du er
av samme slaget, bare med den forskjellen at i dag framstår din rettferdighet
i kristendommens former. Men Gud lar seg ikke spotte. Bare dette ene tegnet
er nok. Dette at du ikke kjenner begjæret og ondskapen i ditt indre som
syndig og fordømmende, og derfor ikke ser på deg selv som den største
synder. For det siste vil naturlig følge når en kjenner ondskapen i hjertet.
Men
bare dette ene tegnet, at du ikke har den aller største nød over ondskapen
i ditt indre, og bare kan finne all din trøst i Kristi blod. Bare dette
ene forholdet gjør at Herren allerede har dømt deg som hykler og fariseer.
Kristus så at der var slike mennesker i den flokken han talte til, da
han fortalte lignelsen om kongesønnens bryllup, hvor det var kommet inn
noen som ikke hadde bryllupsklær på seg, og derfor skulle kastes ut i
mørket utenfor. Det var til slike han også talte om de som på den siste
dag skulle si til ham: "Vi spiste og drakk for dine øyne, og du underviste
i gatene våre". Og "Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt
navn, drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger
i ditt navn?" Og han skal si til dem: "Jeg har aldri kjent dere.
Gå bort fra meg, dere som driver med lovløshet!" Kort
sagt: De som ikke kjenner begjæret i seg, ikke kjenner hjertets innerste
tanker, og kjenner motivene som synd, som trykker og fordømmer, men bare
ser på det ytre livet og på gjerninger, - til de taler Herren: "Dere
hyklere! Hvordan kan dere flykte fra helvetes dom?" Mennesket er
alltid det samme. Samme falske hjertet. Det samme bedraget som fantes
på Jesu tid, må jo også finnes hos oss. For vi har jo de samme egenskapene
som disse som var bedratt på Jesu tid. Den som ikke frykter for sitt eget
hjerte, og kjenner falskheten og ondskapen der inne, han er
bedratt og kjenner ikke synden. Det er dette Paulus også vil ha fram,
når han sier: "Jeg lærte ikke synden å kjenne, for jeg kjente ikke
begjæret". Og begjæret lærte han bare å kjenne gjennom loven. ...om
ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!
Disse ordene viser oss først og fremst at vår natur er
så totalt fremmed for sann hellighet, at den ikke ser på begjæret som
synd, uten at Gud angriper hjertet med uttrykkelige bud
- ! De forteller oss også at vår naturlige syndserkjennelse, den
"skyggen" av loven som er igjen etter syndefallet (kap 2:14-15),
altså ikke makter å åpenbare begjæret. Vi ser også hvordan den filosofiske
moralloven bare anser det som synd når viljen samtykker i begjæret.
Og selvsagt enda klarere at den loven det dømmes etter, borgere imellom,
ikke omtaler begjæret, men bare dømmer etter utførte gjerninger. Altså
er det bare Guds åpenbarte lov, som er åndelig (v.14), som også fordømmer
selve begjæret. "Jeg hadde ikke kjent til begjæret", sier apostelen,
"om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!" Men
når altså Herrens lov taler slik, så må du jo være en gudsfornekter og
en hykler, hvis du tror syndige tanker og begjær ikke er synd, når det
ikke slår ut i syndige ord og gjerninger. Har Herren Gud forbudt begjæret,
så er og blir det synd. Derfor kjemper også Ånden kampen mot begjæret,
hos de som er født på ny. At de har forlatelse for begjæret for Kristi
skyld, i likhet med all annen synd, gjør ikke at denne synden er uskyldig.
Måtte ingen la seg bedra med forførende ord! Alt den hellige Gud har forbudt,
det er synd! Men vi går tilbake til Paulus' bekjennelse. Han taler om den hellige loven, som trengte på med sine bud helt inn i hjertet, og sa: "Du skal ikke begjære!". Han sier altså at det var bare dette som kunne åpne øynene hans, så han så dette ondet; "begjæret", som ellers var skjult for ham. Da ble han som "etter rettferdigheten i loven var blitt ulastelig", snart en forferdelig synder. Loven, den store og allmektige Guds hellige bud og forbud, trengte seg på i hjertets innerste, hos denne Saulus som var så tilfreds i sine gjerninger. Da merket han at den store Gud så inn i hjertet hans og sa: Du må ikke ha det minste begjær til noe ond! Å, nå var all hans rettferdighet knust! Nei, han var slett ikke fri fra syndige tanker og begjær. Så vil han gjøre seg fri fra synden i hjertet. Vil stå imot og fordrive alle onde tanker, så han også kan være hellig i hjertet, innfor Guds øyne. Men nå oppstår det en ny og enda verre nød enn han noen gang hadde kjent til. For tankene og begjæret lar seg ikke drive ut. De blir bare verre og verre, jo mer han får se av dem, og jo mer han kjemper mot dem. Dette forholdet taler så Paulus videre om: 8
: Men synden som tok anledning
av budet, virket all slags ondt begjær i meg. For uten lov er synden død. Paulus
sier her at vår oppvåkning overfor synden ikke bare skjer ved at loven
holder fram for oss alle sine hellige bud, og viser
oss synden. Det skjer også ved at loven vekker opp all ondskapen som lå
der død, så den våkner opp i alle slags begjær. Gjennom all slags kamp
og avmakt skulle vi på denne dype erfaringens vei lære å kjenne syndens
makt over vår natur. Vi skulle ikke bare forstå
hva som er synd, men også kjenne
syndens makt over oss. Men
her sier apostelen at det skjer ikke gjennom lovløshet, men gjennom loven,
at synden altså reiser seg. Dermed har han også uttalt det som er den
store anstøtssteinen for alle gjerningskristne som aldri er blitt sønderknust.
De fatter ikke at loven ikke tjener til å motstå eller bremse på synden,
men tvert imot til at synden "överflödar" og "blir grenseløst
syndig ved budet" (v.13). De som er av verden vil aldri kunne fatte
eller innse at budet skulle ha en slik virkning når det angriper hjertet.
De sjokkeres og blåser bare av en slik tanke, og sier at da må jo loven
selv være en syndekilde (Men det er jo det samme som at da måtte Gud selv
være opphavet til at "synden ble større" - !). Hva skulle vel
kunne bremse ned synden, om ikke Guds hellig lov og advarsler skulle kunne
virke det? Så langt strekker verdens forstand seg.
Men
så tenker alle som er vakt: Bare jeg kunne kjenne alvoret rett, i Guds
vrede over synden! Bare jeg fikk den rette, dype erkjennelsen av hvor
forferdelig synden er! Eller virkelig så helvetes gru! Så skulle jeg vel
endelig kunne stå imot synden. Dette er den mest alminnelige tankegangen
hos vakte sjeler. Derfor må de også, både bittert og lenge, gå erfaringens
motsatte vei - før de gir opp, og tror det Paulus forkynner
her: At gjennom loven blir du bare
vekket opp og får se
synden. At loven ikke
kan hindre eller bremse, men bare vekker opp synden. Men det apostelen
sier her, det farer de raskt over, som om det bare var en forhastet, uoverveid
uttalelse av Paulus. De legger ikke merke til at han sier at det var nettopp
budet synden benyttet seg av, og vekket opp all slags begjær i ham. Ennå
mer merkelig er det at selv de som tror, og hundre ganger har gjort samme
erfaring som apostelen vitner om, like titt faller i samme naturlige oppfatning;
at loven skal holde synden i sjakk. Bare vi kjenner loven og dens hellige
alvor, så skal det hjelpe oss til å stå imot synden. De som tror har nok
stadig kamp med sitt skrøpelige legeme. Derfor kjenner de stadig på synden.
Men gjennom sitt naturlige hjertes dype bedrag forføres de stadig til
nye feilslåtte forsøk på lovens vei. Gjennom dens bud og forbud forsøker
de å oppgløde seg til nye alvorlige anstrengelser, for å få makt over
synden på denne måten. Det kan gå så vidt at de ofte står i fare for å
bli ført helt bort fra evangeliet, og nok en gang "la seg binde under
trelldommens åk". Denne
dype og seige innbilningen om at vi med lovens hjelp skal kunne dempe
synden, grunner seg egentlig på den gamle og dype tilliten til vår egen
kraft. Loven taler jo til menneskene, og krever det gode av dem. Å påstå
at loven ikke tjener til å motstå synden, det er det samme som å si at
vi ikke i oss selv har makt til å motstå synden, og være som vi bør. Der
er nemlig ingen ting som ligger så dypt i vår natur som dette at vi skulle
bli lik Gud. Denne gamle innbilningen om at vi slett ikke er så ødelagt
og fortapt i synden, at vi ikke fremdeles selv skulle kunne gjøre det
gode og stå imot synden. At vi derimot skulle være så fullstendig ødelagt
og udugelige til alt godt, så vi ikke skulle kunne stå imot synden - når
vi ser Guds vrede overfor synden, og helvetes ild står truende foran oss
- det er en altfor ydmykende erkjennelse for menneskene. Denne
gamle innbilningen om at vi fremdeles (etter syndefallet) skulle ha en
fri vilje og makt til å gjøre det gode og stå imot det onde, har også
andre konsekvenser. Mange anser det f.eks. for svært skadelig å frata
menneskene troen på hva de selv kan utrette. For da, mener disse, vil
jo ingen sette noe som helst inn på å lykkes (som de mener er det som
behøves). Men her sier da altså Paulus at det ikke er nok med at loven
ikke makter å holde oss fra å synde, men som til og med tvert imot fører
til alt det vonde; "begjæringene" og "overtredelsene",
som vi trodde vi kunne stå imot ved å bruke loven. Han sier at det var
nettopp budet som synden benyttet seg av, og virket all slags begjær.
Ja, at det til og med var akkurat derfor "loven kom inn ved siden
av", "for at fallet skulle bli større" (sv: på det att
överträdelsen skulle överflöda" (kap 5:20). Men det kunne være verd
bryet å se ennå dypere på denne, Paulus', lære. Men
synden som tok anledning av budet, virket all slags ondt begjær i meg.
Her skiller Paulus mellom synden og begjæret. Det betyr at "synden"
er noe som bor i oss, også når begjæret ikke
er vekket opp i oss. Det samme uttrykker han i ordene: "For uten
lov er synden død", dvs. sover og er uvirksom. Av dette forstår vi
at med "begjæret" i v.7 og her menes ikke selve syndefordervet,
eller arvesynden, men den lysten til det onde som sporadisk vekkes og
oppleves. Mens derimot "synden" i vårt vers betegner selve fordervet,
selve tilbøyeligheten til det onde, som bor i oss, selv når vi ikke kjenner
det. På samme måte som villdyrenes, den giftige ormens og den farlige
panterens natur bor i disse dyrene, også når de sover og ikke viser sin
sanne natur. Men denne ondskapen som bor i oss ble vekket og opphisset
gjennom budet som sa: "Du skal ikke begjære!". Den "tok
anledning av" dette budet og "virket all slags ondt begjær i
meg", sier Paulus. Så
forgiftet og ond er vår natur, at selve Den hellige Guds bud og forbud
bare egger den til ennå flere lyster og overtredelser. På samme måte som
ulesket kalk blir tent opp når den tilsettes vann, så den begynner å frese.
Slik er vår natur. Vi ser det allerede hos et lite barn. Et barn som vanligvis
er som en engel, kan plutselig, når moren på den mest omtenksomme måte
vil oppdra det, svinge over i en villskap eller raseri, så en forskrekkes.
Med alvorlige bud pålegger Guds hellige lov oss å stå imot synden. Og
så er vårt hjertes forderv så stort at det bare benytter seg av disse
budene til å bryte ut i ennå større kraft mot dem. Paulus sier at synden
nå vekte all slags begjær. Budet
hisset og vekte på denne måten opp et forderv hos ham som han ikke hadde
opplevd før det ble skapt og framkalt gjennom lovens forbud. I kap 8:7
taler han om ennå en sørgelig virkning av loven: Det kjødelige mennesket
blir rett og slett bittert mot Gud når det opplever at det ikke kan oppfylle
hans lov, samtidig som loven fortsetter å kreve det gode, og truer ham
med døden hvis han synder. Men det han egentlig sier her, er at når Gud
bare nevner begjæret og forbyr
dette, så benytter synden seg av det til ennå større begjær etter de ting
som forbys. Dette
at vi stilt overfor budet bare fristes til overtredelse, er jo et bevis
på hvor forferdelig og hvor dypt det fordervet var som kom inn i vår natur
ved syndefallet. For det er jo helt uforståelig at vi bare skulle få mer
lyst til det onde, når vi merker at Gud forbyr det! Det er umulig å forklare
det med noe som helst annet enn at slik er rett og slett vår natur. Når
det gjelder dyrene; at ormen hugger og løven dreper, så sier vi bare at
slik er dyrenes natur. På samme måte kan en heller ikke vente mer av mennesket
enn det som kommer av dens natur. Det var i syndefallet mennesket ble
slik som denne teksten viser. Guds lov var for våre første foreldre fra
begynnelsen en kjær veileder. Da elsket de inderlig sin Fars vilje. Men
slangen, den falne engelen, sprøytet sin natur inn i hjertene deres, og
fristet dem til at de også skulle reise seg mot Gud og ikke lenger gi
seg inn under hans pakt. Den falne engelen fordreide dem til å tro at
forbudet var en innskrenking av deres frihet. At den forbudte frukten
var spesielt god framfor alle de andre. Da fødtes begjæret for første
gang i menneskene. Og nå skjedde det som apostelen Jakob skildrer slik:
"Når så begjæret har unnfanget, føder den synd. Og synden, når den
er blitt fullmoden, føder død". Guds
dom ble straks fullbyrdet. Når mennesket syndet, skulle det "visselig
dø" (1Mos 2:16). Nå var menneskets sanne liv, livet i Gud, utslokt,
og den nye, fallets natur, var født i dem. Denne naturen som så påtakelig
minner om dens opphav, om dette første fallet. Langt mer enn noe barn
kan minne om dets opphav. For nå er også vår
natur blitt slik at vi synes forbudet er en innskrenking av vår frihet,
og at den forbudte frukten smaker best. Salomo sier det slik: "Stjålet
vann er søtt, og brød som en spiser i smug, smaker herlig" (Ord 9:17).
Vi elsker det som forbys, - rett og slett fordi
det forbys! Det er menneskenes særegne natur, og den følger dem -
om de vil eller ei - så lenge de lever på jorden. Og når så loven virker
begjæret - da må det jo være langt fra at loven skulle kunne døde begjæret,
skulle kunne ta bort kjærligheten til synden! Om den nok holder oss tilbake
fra noen ytre syndige gjerninger, så øker den bare desto mer de syndige
begjær. For
uten lov er synden død.
Meningen med disse ordene er ganske tydelig av sammenhengen. Så lenge
loven ennå ikke hadde vekket synden gjennom forbudet mot å begjære, lå
synden ennå bare som en sovende bjørn i vår natur. Synden var ikke "død"
i den betydning at den ikke fantes hos Paulus. Men det han vil si er at
han kjente ikke dens vesen, og hvordan den
virket i disse onde begjær,
før budets hellighet, omfang og strenghet vekte den opp. Og grunnen til
det var at når synden, eller hans fordervede naturs ondskap, før loven
kom ikke møtte noen motstand,
så merket han heller ikke hvordan den levde og arbeidet inne i ham. Alt
apostelen taler om her i dette verset, er kjente ting i enhver levende
kristens liv. De husker godt hvordan de fikk kjenne sitt fryktelige forderv,
kort etter at Gud hadde åpnet øynene deres og vekket dem opp fra syndens
søvn, så de så og opplevde lovens åndelige
krav. Tidligere hadde de ikke hatt noe som helst problem med dette,
de hadde aldri kjent fordervet slik. Men de husker godt hvordan denne
hjertets ondskap nå reiste seg voldsomt. Fordi den merket at lovens strenghet
ikke ville gi etter det minste for synden, men fordømte den fra den bare
var en tanke, og helt til alle dens utslag. Enkelte vakte sjeler har her
gjennomlevd særdeles bitre erfaringer i disse uendelige fristelsene som
forfulgte og plaget dem i lange tider. Innimellom holdt de på å fortvile
med tanken på om de noen gang skulle kunne bli frelst. De følte at de
var spesielt fordervet framfor alle andre. De følte de var "overgitt
til et udugelig sinn" osv. Alt bare fordi synden aldri tar slutt,
men stadig herjer i hjertene og bare får mer makt, jo mer de kjemper og
ber imot den. Så
uendelige og utmattende kamper må enkelte gjennomgå, før egenrettferdigheten
er så dødet at de kan overgi seg som fullstendig fortapte syndere, og
bare søke sin frelse i nåden. Slik er det loven virker når Herrens Ånd
første gang åpner menneskenes øyner. En kraft som før lå skjult og ueksponert
inni dem, reiser seg og vokser i styrke. Og de som tidligere ikke var
klar over at det bodde en slik vondskap i dem, opplever nå en makt inni
dem som reiser seg mot alle deres gode forsetter, og knuser dem. Men
det er ikke bare i den første tiden i omvendelsen vi har disse bitre opplevelsene
av syndens makt, fordi loven hersker i samvittigheten. I dette kapitlet
vil apostelen tale til oss om hvordan de som er født på ny også opplever
dette, de som "fryder seg i Guds lov etter det indre menneske"
(en fryd som aldri finnes i mennesker som ikke har en levende tro). Selv
disse får oppleve hvor stor makt den har, denne "syndens lov som
er i lemmene deres". De kan oppleve det like sterkt, og de kan bli
like nedbrutt som i den første tiden av omvendelsen, hver gang loven får
komme inn i samvittigheten og får jage bort troens glede i nåden. Det
skjer spesielt ved at trangen etter egenrettferdighet, som alltid henger
ved oss, forfører oss til bare å se på oss selv. Da får vi snart på nytt
oppleve hvordan loven vekker opp synden. For vi må aldri glemme at loven
alltid har den samme virkningen på vår natur, så snart den får herske
i samvittigheten. Og når det skjer hos dem som allerede har mottatt stor
nåde, da setter lovens krav ennå mer inn på dem enn tidligere - nettopp
fordi den store nåden har fått gjort så dypt inntrykk på dem. For da står
det klart for en kristen hvor mye han, som har opplevd så stor nåde, skylder
sin Gud. Hvor varmt og trofast han bør elske sin Gud, og gjøre hans vilje
i alle ting. Når
nå Ånden avdekker mer og mer naturens forderv, som er den samme over alt.
Og lovens krav blir mer og mer viktige og hellige for sjelen. Da kan det
oppstå en ennå større syndenød enn noen gang tidligere, selv om denne
kristne sjel nå har et ankerfeste og et lys over evangeliet som han ikke
hadde før. Kort sagt: Der loven hersker i samvittigheten, der blir alltid
synden og nøden vekket til live. Og selv om graden av denne nøden er forskjellig,
er der alltid én ting felles for alle som får oppleve lovens rette virkning:
Gjennom loven "dør" de, blir fortapte, og står fullstendig hjelpeløse.
For dette var Guds største hensikt med loven. Så
vil kanskje noen spørre: Er det nødvendig at loven må få en slik virkning
på alle? Kan ikke Guds nåde føre noen sjeler slik at de tvert imot lykkes
i sin kamp for å omvende seg, så de får den motsatte erfaringen av den
Paulus hadde? Kan de ikke gjennom oppvåkningen og sin strid mot det onde,
bli bedre og bedre ved å leve etter budene? Svar: Måtte vi i så viktige
spørsmål ikke følge verken vår egen eller noe annet menneskes mening!
"Hvert menneske er en løgner". I et spørsmål som gjelder sjelens
evige vé og vel, må vi bare tro på Guds ord. For å slippe å uroes, fristes
vi vel til å holde oss til det som passer oss selv best. Men det beste
rådet her vil nok være at vi tar spørsmålet om døden og evigheten på alvor,
før det er for sent! Og da er det bare ett spørsmål det gjelder: Er det
sikkert at jeg er på den rette veien? Er det sikkert at jeg kan være en
rett kristen, hvis jeg ikke er "død ved loven"? Når jeg isteden
tvert imot lykkes i mitt arbeid med å omvende meg, så jeg synes jeg stadig
blir bedre når jeg lever etter budene. Hva
sier Kristus og apostlene hans? Paulus sier dette rett og slett er hele
hensikten med loven. "Loven kom til for at fallet skulle bli stort"
(sv.: överträdelsen skulle överflöda). De som ikke har opplevd denne virkningen
av loven, kaller Herren Kristus for "de friske". Disse trenger
ikke lege, sier han, "bare de syke". Ingen som lykkes i sitt
arbeid med å omvende seg, blir "syke". De føler seg tvert imot
"friske". Nei, da blir en ikke "fattig", "bedrøvet",
"elendig", "blind" og "ussel". Men det var
akkurat det Kristus sa vi måtte bli, hvis vi skulle få motta hans nåde
på rett måte (Mat 4:3,4, Åp 3:17). Hvis vi i det hele tatt skal bli rettferdige
bare i Kristus, må loven nødvendigvis virke at "fallet blir større".
Överträdelsen överflödar og blir "grenseløst syndig ved budet".
Kort sagt: at en "ved loven dør for (fra) loven", enten nå dette
skjer ved at en får kjenne synder og begjær i vanlig forstand. Eller det
mer går på hjertets ugudelighet, hardhet, likegyldighet og lettsindighet,
som kan plage enkelte sjeler så de gir opp alt eget strev. Og dermed er
lovens hensikt oppnådd. For hovedsaken er jo at menneskene blir dødet, slått ned og tilintetgjort, så det ikke lenger finner noen som helst trøst utenfor Kristus alene. "Hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, da ville rettferdigheten virkelig ha kommet ved loven". Hvis jeg ved hjelp av loven virkelig kunne bli god og rettferdig, så hadde Kristus ikke behøvd leve under loven og fått oppleve dens forbannelse for oss. "For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves". Så er det altså helt nødvendig for hvert eneste menneske å oppleve den samme virkningen av loven som Paulus skildrer med seg selv som eksempel. Hvordan skal det da gå med alle dem som aldri opplever denne virkningen av loven, men tvert imot er så fornøyd med sin utvikling at de takker Gud for sin egen rettferdighet. Det var det fariseeren gjorde i templet? Paulus hadde også levd i en slik falsk og sovende tilstand. Det taler han videre om i neste vers. 9 : Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, ble synden vekket opp til liv, og jeg døde*. Her
taler Paulus om to forskjellige tidsepoker i hans indre liv, begge før
han fikk nådelivet. I likhet med alle andre Guds barn har han opplevd
tre åndelige epoker: Den første, da han "levde uten lov"; et
naturlig liv som selvsikker og syndig. Da "var synden død".
Den sov, og vi kjente den ikke. Den andre, * ** Jeg
levde en gang uten lov.
Her ser apostelen tilbake på den første av disse tre epokene. Den tiden
skildrer han med at "jeg levde en gang uten lov, og da levde jeg".
Det er dette som er meningen. For uttrykket "jeg levde" betyr
ikke bare at jeg var til, jeg eksisterte. Men etter grunnteksten og sammenhengen
ligger det klart utheving/trykk på ordet, og må oppfattes som motsetningen
til det som verset avslutter med: "jeg døde". Vi merker samme
forhold i hans omtale av synden. Når det gjelder den første epoken, når
han levde uten lov, sier han at da "var synden død" (v.8). Og
videre, da budet kom "ble synden vekket opp til liv". Når jeg
levde uten lov, da var synden død. Og når synden ved budet ble levende,
da døde jeg. Det er dette apostelen forkynner. Gjennom
alt sammen er det lett å forstå hva det betyr når han sier at han "levde",
når han var uten lov. Ikke bare at: Jeg var meg ikke bevisst døden som
ventet meg, og helt fremmed for at der var en dødsdom som var avsagt over
meg, på grunn av synden. Men også: I det moralsk høyverdige livet jeg
levde, var jeg selvstendig og sterk, og hadde all mulig forventning til
at ved egen innsats skulle jeg oppnå evig liv. Jeg var i stand til å gjennomføre
det jeg ville, det som krevdes --- trodde jeg. Loven hadde ennå ikke "drept
meg" (v.11). At dette er meningen med uttrykket "jeg levde",
det forstår vi fordi Paulus her taler om det livet han levde "uten
lov". At han da "levde" kan ikke vise til et liv i vanlig;
legemlig, åndelig eller evig forstand. For det legemlige livet hadde han
også under loven. Og det kunne langt fra menes det åndelige eller evige
livet, når han samtidig sier han var "uten lov". Det kan heller
ikke menes et livlig syndens og lystenes liv. For han sier tvert imot
at da "var synden død". Så gjenstår bare den tolkingen vi allerede
har gitt. Her menes dette selvtilfredse, moralske livet, hvor ens egen
kraft ikke er knust. Det var altså hans egenrettferdige og selvvirksomme
JEG som levde. For det er dette som dødes ved loven. På
denne måten var det "jeg levde", da jeg var "uten lov",
sier Paulus. Jeg var jo på ingen måte uten noen ytre kjennskap til loven
-, men jeg var uten dens indre arbeide og kraft i samvittigheten. Jeg
levde uten det sanne kjennskapet til lovens åndelige krav, og uten å ha
opplevd hvordan den møter vår natur. Jeg sov. Jeg kjente ikke synden og
Guds vrede over den. Derfor levde jeg selvsikker i egen kraft som ikke
var brutt ned. Helt ukjent med den forskrekkelse og avmakt som den rette
syndserkjennelsen virker. Dette er lett å forstå, for vi opplever det
daglig, alle sammen, og ser det rundt oss. Vi ser hvordan alle mennesker
er fulle av synd, og likevel lever hele verden i en sånn selvsikkerhet,
som om de ikke bar på noe som helst vondt, men hadde det aller beste forhold
til Gud og hans lov. De
kan ikke skjønne at noen behøver frykte for Gud og evig død, hvis de da
ikke har gjort noe, ytre sett, forferdelig galt eller ubarmhjertig mot
noen. De ser ikke at alle mennesker i seg selv er glad i verden. At de
har sitt hjertes tilfredsstillelse i verdens ting (og som derfor er deres
avguder). At de ikke først og fremst tenker på Gud, ha samfunn med ham,
taler med Gud og om Gud, og aller helst vil tjene ham, - det bekymrer
dem ingen ting. De skjønner ikke at dette betyr at de ikke elsker Gud.
De sier: En kan vel ennå elske Gud, selv om en ikke stadig vekk har samfunn
med ham, eller er opptatt med det som tilhører ham. Og, en kan vel ennå
være en god kristen, selv om en ikke holder Guds lov (og altså elsker
synden mer enn Gud), eller selv om det kan være et og annet menneske en
har imot (og altså lever i hat). På
denne måten trøster verden seg, og frykter knapt et øyeblikk for helvete.
Samtidig som de lever ugudelig, med hjertet fullt av avguder, med syndige
lyster og begjær. Men i en slik tilstand kan ofte syndens lyster være
ganske stille i vår natur, slik at dette sovende mennesket ikke har noe
problem med å leve et kristelig og fint liv. Det er dette Paulus sier
her: "uten lov er synden død". Da var synden ikke opptatt med
å friste meg, når den ikke møtte noen motstand. Men
da budet kom, ble synden vekket opp til liv.
"Da budet kom", dvs. når dens hellige tyngde og sanne mening
traff min sjel. Når jeg så at Den Hellige Gud forbød selve begjæret etter
det som er forbudt i loven. Apostelen hadde i sannhet hørt og lært budenes
ordlyd. Men de hadde ikke fått talt til hans samvittighet med sitt innerste
budskap. Og bare så dypt som en kjenner lovens krav og tyngde i samvittigheten,
bare så dypt kjenner vi synden. Alle mennesker kjenner til en viss grad
at de er syndere. Men her lærer apostelen, som vi også tidligere har sett,
at det ikke er noe menneske som kjenner syndens rot og herskende makt
over vår natur, før de lærer å kjenne det syndige begjæret og dets makt.
Og dette kjennskapet til begjæret er det ikke noe menneske som har, før
det blir vekket opp fra syndesøvnen, og budet med guddommelig tyngde får
angripe, anklage og fordømme alt vanhellig i deg. En slik erfaring er
det Paulus sikter til med ordene "da budet kom". Da
lærte han å kjenne synden. Ikke bare alle dens fangarmer som griper over
alt i oss; i vår forstand, i viljen og innbilningskraften. Ja, i vårt
syn og hørsel, våre ord og gjerninger. Han lærte også, som sagt tidligere,
å kjenne den makten synden hersker med over vår natur, som dermed er "solgt
under synden", og "ikke bøyer seg inn under Guds lov, og har
heller ikke evne til å gjøre det" (kap 8:7). Han så at mennesket
står uten noen som helst mulighet til selv å gjøre seg fri fra syndens
makt. Dette
lærer og tror vi aldri bare gjennom muntlig undervisning om hva ordet
sier. Først når budet virker med Guds kraft så synden vekkes opp, og så
det stakkars mennesket kjemper imot, men likevel bare utmattes og knuses,
- da lærer vi det. Og dette er en helt nødvendig erfaring og lærdom. For
først da kan mennesket få høre
seg frelst gjennom budskapet om ham
som for oss ble både rettferdighet
og helliggjørelse (1Kor 1:30). Dette er den salige hensikt og
mål vår trofaste Gud har med loven, - selv om det begynner på denne besynderlige
måten Paulus skildrer her: "Men da budet kom, ble synden vekket opp
til liv." "Synden
ble vekket opp til liv". Av verset foran har vi allerede sett hva
det betyr, at synden blir vekket opp når budet kom. Før dette var synden
død, sier Paulus. Den holdt seg i det skjulte, stille og ubemerket så
vi ikke kjente den. Men når budet kom, og begynte å virke med sin kraft,
da vektes synden til nytt liv. Da "tok den anledning av budet og
virket all slags ondt begjær i meg", sier Paulus. All den ondskap
som var i hans natur, ble nå levende og reiste seg mot Guds bud. Det var
selve begjæret til det loven forbød, og deretter fortvilelse og bitterhet
rettet mot Gud. Likeså harme og raseri mot mennesker, så igjen syndige
begjær, så løgn og fusk. Til slutt blir dette stakkars mennesket redd
og engstelig. Men det er umulig for ham å gjøre seg fri fra alt dette
selv. Det er dette Paulus vitner om, når han sier: "da budet kom,
våknet synden til live". og
jeg døde.
Hva dette betyr, skjønner vi av motsetningen: Jeg levde, da jeg var uten
lov. Sammenhengen er her klar og tydelig. Paulus stiller opp mot hverandre
disse to tilstandene: Når jeg var uten lov, og synden var død, - da levde
jeg. Men når budet kom, og synden ble levende, da døde jeg. Gjensidig
forklarer de to tilstandene hverandre. Uttrykket "Jeg levde"
(når jeg var uten lov), kan ikke bare bety en overbevisning, en innbilning
om at en skal nok en gang oppnå evig liv. Det må også innebære følgene
av en slik overbevisning, nemlig mot og kraft til å arbeide på sin egen
rettferdighet. Tilsvarende må da også uttrykket "og jeg døde"
bety at jeg gjennom loven ikke bare fratas min innbilning om at jeg har
det evige liv, og blir overbevist om min dødsdom. Men at jeg også opplever
syndens utbrudd og kraft og mister min innbilte kraft og troen på meg
selv. Mitt selvvirksomme "jeg" døde.
For
å forstå dette uttrykket vi nå taler om, må vi tenke etter hva apostelen
har sagt tidligere, om at det var ikke bare budet: "Du skal ikke
begjære", som lærte ham å kjenne synden. Det var også den bitre opplevelsen
av at synden bare ble vekket opp gjennom loven, og vekte all slags begjær
i ham. Det var denne erfaringen som avgjorde resultatet: "jeg døde".
Derfor er det bare gitt en halv forklaring av dette uttrykket: "jeg
døde", hvis det utlegges slik: Jeg ble overbevist om min dødsdom.
For dette er bare den ene siden av det Paulus har villet ha fram. Det
han spesielt har talt om, er hvordan det oppleves. Om lovens utmattende
arbeid, det at den vakte synden til live. Vi må ikke overse denne sammenhengen:
Når synden levde opp, da døde jeg. Det skjedde ikke ved at jeg bare fikk
høre budets ordlyd, og
ble klar over hvor syndig begjæret er. Betydning
av uttrykket: "jeg døde" kan derfor mer fullstendig uttrykkes
slik: Gjennom budet: "Du skal ikke begjære", ble jeg først overbevist
om at jeg på tross av all min gjerningsrettferdighet var dømt som synder.
Og dermed dømt til døden, fordi jeg ikke selv kunne frigjøre meg fra begjæret.
For det andre: Syndens liv og utslag, og begjær som bare tiltok jo mer
loven talte til meg, utmattet meg og gjorde meg fullstendig rådløs, avmektig
og tilintetgjort. Først nå var det fullstendig slutt på selvsikkerheten
og min egen kraft. Nå var det slutt på at "jeg" kunne bidra
med noe som helst til min frelse. Mitt aktive "jeg" hadde dødd.
Det var utmattet i samme grad som synden ble levende gjennom loven. Nå innså jeg endelig at jeg var fortapt!
Det er dette som her heter: "jeg døde". Det som da skjer kan
også ofte være at utmattede sjeler opplever en viss død, rent følelsesmessig.
Etter å ha strevet, bedt og arbeidet for å overvinne det onde, og så alt
viser seg å være forgjeves, så gir de seg over til en død avmakt. Et uttrykk
for en konkurs på alt de selv kan utrette. Og akkurat fordi denne følelsesmessige
død er et resultat av en konkurs på alt eget strev, så kommer den så visst
også inn under den død Paulus taler om her. For hovedsaken i det hele
er jo at menneskene gjennom loven lærer å oppgi seg selv, og alt han kan
bidra med til sin frelse. Så
har vi nå sett hvordan Paulus først en tid levde "uten lov",
uten dens arbeide på samvittigheten. Da var "synden død". Den
skjulte seg, gav seg ikke til kjenne. Da "levde han", sterk
i en gjerningsrettferdighet som ikke var brutt ned, og totalt ukjent med
den dødsdommen som hang over ham. Deretter så vi hvordan det kom en ny
tid i hans liv, "da budet kom" og loven traff ham med liv og
kraft i hans indre. Den angrep og fordømte begjæret. Men det virket bare
all slags begjær i ham, så han til sist gav opp all sin egen rettferdighet
og bare så døden i øynene. Nå var han endelig rådløs og avkledd alt. Over
hvor lang tid denne Paulus' gjerningsrettferdighet (dette: "jeg levde
en gang uten .lov")
strakk seg, har vi ingen konkret opplysning om. Men vi kan være helt sikre
på at han levde ikke hele sitt liv som fariseer uten at lovens krav uroet
hans samvittighet. Den andre tidsepoken, da han kjente begjæret og dødens
brodd, varte helt sikkert mer enn de tre dagene han lå stille, etter å
være slått ned på veien til Damaskus. Dette at han "gikk langt utover
det mange av de samtidige i hans folk gjorde", at han hadde "fått
nøye opplæring i fedrenes lov" og "var nidkjær for Gud"
(Gal 1:14, Ap.gj. 22:3), kan gjerne ha vært en tidlig virkning av at en
indre ild var begynt å brenne i samvittigheten hans. Men ennå mer er hans
nidkjærhet i å forfølge menigheten et vitnesbyrd om at han da dette foregikk,
ikke var helt ubesværet og upåvirket av lovens brodd.
For
det er en kjensgjerning at mennesker som blir svært oppbrakt over å høre
sannheten, ikke er så likegyldig og sikker på sin egen sak, som den som
likegyldig lar forkynnelsen av sannheten gå inn det ene øret og ut det
andre. Selv den feberaktige fiendtligheten vitner om en indre uro. Ser
vi på når Jesus taler til Saulus, der han ligger slått ned av det himmelske
lyset og røsten, og sier: "det blir hardt for deg å stampe mot broddene",
så er det stor grunn til å tro at disse "broddene" var budet
som allerede lenge kan ha arbeidet i samvittigheten hans. Tar vi så det
med som vi nettopp har sagt, at overdreven aggresjon overfor sannheten,
vitner om en indre uro, så er det høyst sannsynlig at Herren Kristus med
disse ordene vil si: Saul, Saul! Jeg kjenner den dypeste grunnen til din
fiendtlighet. Av min, og mine vitners åndelige utlegning av loven har
du blitt uroet i din egenrettferdighet. Du har fått brodder i din samvittighet.
De forsøker du å nedkjempe gjennom din forfølgelse, osv. For vi skal ikke
glemme at det var nettopp Kristus som ved sin åndelige utleggelse av loven
(f.eks. Mat 5:20-48) hadde uroet fariseerne, hadde gitt dem et stikk i
samvittigheten og revet deres rettferdighetsdrakt i stykker. Disse "broddene"
var uten tvil "dødens brodd", synden og loven (1Kor 15:56).
Vi
hadde sikkert gjort fariseeren Paulus urett, hvis vi hadde likestilt ham
med den som stod i templet og var glad han ikke var som røvere og mordere,
og som hadde sin rettferdighet i sine faster og sitt tiende. Nei, det
står at "det stakk dem dypt i hjertet" (blant "dem"
var også Paulus) da de hørte Stefanus' anklage: "Dere som har mottatt
loven ved englers anvisning og ikke har holdt den" (Ap.gj. 7:53-58).
Denne uttalelsen stakk ham altså i hjertet, i åpne sår. Han hadde sikkert
allerede forstått, i alle fall noe, av at loven var åndelig og krevde
fullkommen kjærlighet og renhet. Men han forsøkte hele tiden å unngå lovbroddenes
dødsstikk. For "dø" ville han slett ikke. Med nye plaster av
egen rettferdighet forsøkte han hver gang å lege sårene. M.a.o. nedtone
lovens anklager, og undertvinge synden i ham. Men loven trengte seg mer
og mer inn på ham, og vekte stadig opp mer begjær i ham. Den ene frukt
for døden etter den andre vektes i ham (v.5). Det var et drepende liv innved døren til helvete, - og likevel døde ikke fariseeren som var såret til blods, før et lys fra himmelen strålte om ham på veien til Damaskus. "Da kastet loven ham til jorden" sier Luther. Da oppdaget han endelig at han kunne ikke "stampe mot broddene" lenger. "Jeg døde" sier han selv. Så lå han der fortapt. Og nå ble han frelst av bare nåde. 10
: Og slik fikk jeg erfare at
det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død. Og
slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare
død.
Loven skal etter sine uttrykkelige løfter gi liv til dem som fullkomment
oppfyller den. Og jeg innbilte meg at den skulle gi meg livet. Men gjennom
lovens arbeid i meg, opplevde og lærte jeg at denne loven isteden bare
førte til død for meg. Det var en underlig oppdagelse - mens hele verden
går i den oppfatningen at gjennom loven skal vi få evig liv, den skal
være vår frelsesvei. Og så nå oppdage det motsatte; at Gud etter menneskehetens
fall har et helt annet mål med loven; at den tvert imot skal tjene til
å overbevise oss om vår synd, om død og fordømmelse. At den skal fravriste
oss alt håp om evig liv gjennom noen egen rettferdighet, og dermed bli
"vår tuktemester til Kristus". "Budet,
som skulle være til liv" dvs. loven, gir evig liv til alle som holder
og oppfyller den. Som Skriften sier: "Det menneske som gjør etter
dem, skal leve ved dem", og videre: "Gjør dette, så skal du
leve!" "Budet" står her for hele loven. Men uttrykket er
antagelig valgt for å minne om det budet som åpenbarer begjæret, og samtidig
uttrykker alle budenes åndelige
krav - som var det som virket at loven førte til død. Det var når budet
fikk liv og virket med kraft i samvittigheten, at det begynte å fordømme
den som trodde han var rettferdig gjennom sine gjerninger. Samtidig virket
den all slags begjær, som gjorde at synden bare slo ut sterkere. Da ble
håpet om rettferdighetens lønn slokt, og synderen ble overbevist om sin
dødsdom. Slik "fikk jeg erfare at budet gav meg bare død". At
det bare gav meg død, skyldes altså ikke at det var noe galt med budet,
for det er "hellig og rettferdig og godt". Lovens løfte om at
"det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem" står også
fortsatt ved makt. Nei, årsaken ligger helt og holdent hos det falne menneske, som ikke har mulighet for å leve ut noe det ikke lenger eier; den hellighet som loven krever. Tvert imot er vi så forgiftet og så onde at vi i møte med den hellige loven hisses til overtredelser. Det var når han opplevde dette, Paulus fikk erfare at den loven som han hadde håpet skulle gi ham livet, akkurat den samme viste seg å bare gi ham død. Kristus sa disse ordene om samme sak: "Den som anklager dere, er Moses - han som dere har satt deres lit til". Det gjelder altså ikke bare Paulus, men alle mennesker etter syndefallet, at budet skal bare gi oss død. Og hvordan det skjer, det har apostelen allerede talt mye om. Men han har ennå en tilføyelse: 11
: For synden tok anledning
av budet og bedro meg, og ved budet drepte synden meg. Bedro
(dåret, forførte) meg.
Synden benyttet altså budet til å forføre meg. En må være klar over at
det er dette som er meningen, for å forstå uttrykket "dåret meg",
rett. At det her altså ikke er tale om all slags syndens forførelse. Bare
den forførelsen som synden benyttet budet til. Og hva gikk så denne forførelsen
ut på? Det må vi finne ut av ved å se hva det er Paulus taler om her.
Først har han (v.8) sagt at "synden tok anledning av budet og virket
all slags ondt begjær i ham". Gjennom budet "bedro" altså
synden ham, og virket all slags begjær i ham. Forførte ham altså til overtredelser.
Dernest ser vi at apostelen just har talt om en erfaring,
dette at "budet, som skulle gi liv, det gav meg bare død". Det
var altså dypt inn i selve hovedspørsmålet han var bedratt.
Gjennom budet, dvs. loven,
hadde synden bedratt ham så han trodde at han skulle oppnå evig liv gjennom
lovgjerninger. Og i dette bedraget hadde han så levd, helt til budet :"Du
skal ikke begjære" traff ham med Åndens kraft, så han lærte å kjenne
synden, og ble "drept" ved budet. Dette
har da Paulus nettopp sagt. Og av dette ser vi hvordan synden har dåret
ham gjennom budet. Det har skjedd i to viktige spørsmål: Den lovet ham
rettferdighet gjennom loven, men den virket overtredelser gjennom loven.
Den lovet altså liv gjennom loven, men virket død gjennom den samme loven.
Dette foregår på denne måten: For det første består loven av mange hellige
bud og forbud, fulgt av trusler om straff, og av løfter. Men det falne
mennesket er totalt uvitende om syndens makt, og innbiller seg da at disse
hellige budene skal virke i ham
det de krever; altså fullkommen hellighet. dvs. at disse alvorlige
forbud og trusler om straff skal motvirke
det som forbys, altså synden. Men nå skjer ikke dette. Apostelen har slått
fast at budet tvert imot "virket all slags ondt begjær". Synden,
det forgiftede hjertet, benytter seg av budet til å friste oss med tanker
om hvor godt den forbudte frukten måtte smake. Slik
har synden allerede på det første punktet, vår rettferdighet, dåret oss
på to måter gjennom budet. Først med å plante i oss troen på at vi skulle
bli hellige gjennom loven. Dernest, gjennom loven å plante i oss lysten
til det loven forbyr. Men på samme måte blir vi dåret på det andre punktet,
når det gjelder Livet. Når loven har herlige løfter om liv og salighet
for dem som holder og fullkomment oppfyller den, så dåres/forledes vi
av hovedsynden, troen på oss selv, til å tro at vi, falne syndere, stilt
overfor loven skulle kunne oppnå evig liv. Men, sier altså Paulus, til
slutt "fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg
bare død". Dette var altså de områdene han var blitt bedratt på,
gjennom budet: Gjennom det ventet han å oppnå rettferdighet, men ble isteden
en synder nettopp gjennom budet. Han ventet å få evig liv gjennom det,
men ble isteden drept nettopp gjennom budet. Men
skylden for alt dette bedrageriet lå ikke i selve budet, men i synden,
sier han. "Synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved budet
drepte synden meg". Synden - dvs. den naturen vi arvet fra fallet.
Grunnvollen i dens natur er selvopptatthet og svære innbilninger om hva
vi formår. For slik ble vår natur gjennom det slangen plantet inn i oss:
"Dere skal bli lik Gud". Det er utelukkende denne forblindelsen
som gjør at vi kan gå og håpe på rettferdighet og liv gjennom loven, på
tross av at den krever fullkommen hellighet, og på tross av at Gud tidlig
i menneskehetens historie har sagt at "menneskehjertets tanker er
onde fra ungdommen av". Hadde vi bare tatt slike ord fra Gud alvorlig,
og trodd dem, så hadde vi aldri kunnet innbille oss at vi skulle oppnå
rettferdighet og evig liv gjennom loven. Men vi trodde heller slangens
stemme i hjertet vårt. Derfor bedro han oss, og det nettopp gjennom budet
som ellers ville ha overbevist oss om vår helt fortapte tilstand. Nei,
isteden trakk vi slike innbilte konklusjoner av budene, at vi skulle oppnå
rettferdighet og evig liv gjennom loven. Det
var bare synden, eller slangens stemme i hjertet vårt, som var den eneste
årsaken til slike innbilninger. Og her, i Paulus' ord og i sammenhengen,
ligger en ganske påtakelig hentydning til framgangsmåten slangen benyttet
til å bedra våre første foreldre i Paradis. Dels plantet han i dem høye
og smigrende tanker om hva de skulle bli. Dels framstilte han den forbudte
frukten som særdeles skjønn og nyttig. Og resultatet av dette var døden. På
samme måte virker også slangens stemme i våre hjerter. Først planter han
gjennom budet, tanker om hvordan vi selv skal kunne få rettferdighet og
evig liv. Videre virker han gjennom samme budene alle slags begjær i oss.
Og til slutt, gjennom de samme budene, dreper han oss. Det mest forferdelige
i dette syndens bedrag, er at den benytter seg av selve de hellige budene
til dette. En fortolker sier det slik: "Den forherliger veiviseren
til rettferdighet (Rom 2:17-20), så den kan mate menneskenes dypeste trang;
selvsikkerheten, og gjennom dette kan gjøre den gode og hellige loven
til den mest dødbringende gift - nei, rettere sagt: holder sjelene fast,
gjennom en fariseisk skygge av loven, i innbilningen om at de har liv,
inntil han så avslører lovens sanne ansikt, og dreper dem med det". Som
allerede sagt, så er hele verden fortsatt så bedratt at de tror loven
er vår vei til frelse. Og den innbilningen ligger så dypt hos alle, at
selv vakte og troende sjeler har store problemer med dette. Det hjelper
ikke at apostelen gjennom dette brevet på mange måter både har sagt og
bevist at det er et bedrag. Det falske hjertet gjør at vi tror det ikke
- hvis ikke vi har hatt en mer opplevd erfaring av hva det er Paulus taler
om, og er blitt "drept" av loven. Når budet taler til oss og
sier: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele
din sjel" osv., så tror vi at vi skal kunne gjøre dette. Vi går til
arbeidet med den beste hensikt. Vi kjenner riktignok bestandig det motsatte
i hjertet; vi elsker alle andre småting mer enn Gud. Likevel arbeider
og håper vi i det lengste på at vi skal nok makte å oppfylle budet. Vi
vil ikke tro vi er så fordervet at vi ikke skulle kunne gjøre det. Vi
vil ikke tro loven skal virke at "hver munn skal bli lukket igjen,
og at hele verden skal stå straffskyldig for Gud" Når
loven sier: "Du skal elske din neste som deg selv", så innbiller
vi oss at vi også skal kunne gjøre dette, selv om vi bestandig opplever
hvordan vi er oss selv nærmest i alle ting. I alle forhold har vi oss
selv, egen vinning og vårt eget rykte som bakgrunnsmotiv for alt vi foretar
oss. Det er langt fra at vi har like stor omsorg, - nei vi kjenner nok
mer til misunnelsen -, overfor vår neste. Likevel forstår vi ikke at det
er slutt med all vår mulighet for noen egen rettferdighet overfor loven,
men lever isteden i håpet om å oppnå dette. Når budet sier: "Du skal
ikke begjære", du skal ikke ha den minste syndige tanke eller begjær,
så er vi fremdeles ikke overbevist om at det er helt forbi med oss overfor
loven. Vi håper tvert imot at vi ved hjelp av budet skal ha makt over
begjæringene. Ja, selv om vi ofte opplever det Paulus har forkynt: at
budet tvert imot "virket all slags ondt begjær", og at vi gjennom
slike erfaringer ofte blir slått ned og dødet, så reiser likevel alltid
den gamle innbilningen seg på nytt hos oss; ved hjelp av lovens bud og
forbud skal vi nok bli bedre kristne, og undertrykke synden. Som
allerede sagt, så er også Guds barn stadig utsatt for dette bedraget,
og plager seg likevel lenge med nye forsøk på å bli mere hellig ved hjelp
av loven. Til de på nytt blir utmattet og "drept", og finner
tilbake til den rette visdommen, at "grenen ikke kan bære frukt av
seg selv", men bare ved at "den blir i vintreet". Når det
ofte kan gå slik med de som har levd en tid med Gud, så går det selvsagt
ennå oftere samme vei med de mer uerfarne menneskene. De tenker alltid
at loven må da gjøre oss hellige! Det skal mer enn noen få ord til å overbevise
dem om at vi er så fullstendig fortapt, når det gjelder egne muligheter
til å oppnå rettferdighet. Og at loven bare skal vekke opp synden og døde
oss, og at Gud vil gi oss all nåde for intet, bare vi erkjenner at vi
er fortapt, og bare vender oss mot nåden. Men når vi opplever lovens rette
bruk, så foregår det så pass grundig at vi i vårt innerste må erkjenne
sannheten om at vi er så fortapt som apostelen lærer her; At loven bare
skal tilintetgjøre oss. Men den opplevelsen er altså så nedbrytende, at
Paulus skildrer det som å bli "drept ved budet". Han sier: og ved budet drepte synden meg. Paulus sier at etter at synden først bedro ham ved at det tok anledning av budet, så "drepte", eller myrdet den ham ved det samme budet etterpå. Og hvordan det foregår, er akkurat det apostelen har beskrevet foran, da han talte om hvordan synden våknet opp i ham gjennom budet, mens han derimot "døde". Som sagt tidligere, så kan ikke uttrykket "jeg døde" bare beskrive en overbevisning om at døden er syndens lønn, men må spesielt gå på den gjennomdrepende virkningen loven hadde på ham. Like tydelig er meningen i de ordene vi har for oss her: "ved budet drepte synden meg". Når synden gjennom budet stadig bare tok mer og mer overhånd i alle slags begjær, da ble jeg, når jeg opplevde det, endelig død og tilintetgjort. Da ble jeg ikke bare overbevist om at jeg var dødsdømt. Men dels gjennom denne overbevisningen, dels gjennom stadig sterkere erfaring av syndens makt, sto jeg så endelig hjelpeløs og fortapt. Nå hadde jeg gitt opp alle mine egne forsøk, og lå der kraftløs og død under dommen over meg. Slik virket altså den synden som bodde i meg, gjennom loven: "Ved budet drepte synden meg". 12
: La det da stå fast at loven
er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt. Etter
at Paulus nå har vist at loven ikke er årsaken,
men bare et redskap for
synden, trekker han her konklusjonen over lovens egenskaper, dens hellige
innhold. "La det da stå fast at loven er..." innleder han med.
I v.7 hadde han meget sterkt tilbakevist tanken om at selve loven kunne
være syndig. Og i versene videre viste han, gjennom det loven virket,
at den langt ifra er noen årsak til synden, men tvert imot har vært midlet
som gjorde ham oppmerksom på synden. Ja, den åpenbarte jo den bunnløse
syndens ondskap, og overbeviste ham om Guds hellige dom over synden. Og
gjennom åpenbaringen av denne dype syndigheten ble han fratatt ethvert
håp om å kunne bestå innfor loven. Når loven kunne virke dette, da trekker
han den endelige konklusjonen her, at "budet er hellig og rettferdig
og godt". At
han har brukt to uttrykk for samme sak, "loven" og "budet",
gir bare mer dybde og kraft til denne oppsummeringen hans om alt som kalles
Guds lov eller bud. "Loven er hellig", dvs. den er en åpenbarelse
av Guds hellige vesen og vilje, og inneholder derfor ikke bare det motsatte
av alt som er syndig, men er også et gjenspeil av Guds egen hellighet.
Derfor er den også en fullkommen rettesnor i alt som er hellig og behager
Gud. Den er rettferdig,
dvs. at både i sine bud og i sine dommer svarer den til den guddommelige
rettferdigheten. Kan det være noe mere rettferdig krav, enn at vi er og
gjør det som forventes etter Guds hellige bud, at vi overhodet ikke synder?
Om
derimot vi ikke forstår
Guds rettferdighet i hans krav overfor det falne og fordervede mennesket,
så er dette bare et bevis på hvor utilstrekkelighet vår forstand er, som
er en følge av syndefallet. At vi ikke kan holde selv de enkleste kravene,
er ikke lovens skyld, men derimot ondskapen i oss. Skulle det være noe
mer naturlig enn at vi fryktet og elsket vår allmektige og gode Skaper
over alle ting? Er det ikke bare rett og riktig at vi elsker vår neste
som oss selv? Er det ikke et rettferdig krav at vi skal være hellige,
og ikke i det hele tatt begjære noe Gud har forbudt? Men da er altså det
budet rettferdig! Men hvis lovens bud er rettferdige, da er også alle
dens dommer rette og rettferdige. Da er det rett at syndens lønn er døden.
Kort sagt: Herren er Gud, og alt det han gjør er rett og rettferdig. Men
loven er også "god", dvs. den skal tjene til det aller beste
for menneskene, både når det gjelder den timelige og den evige lykken.
Den skal tjene til at menneskene allerede her i livet skal komme i det
mest fullkomne og beste forhold til Gud, til sin neste og seg selv. For
hvis bare Guds lov virkelig ble holdt, så ville menneskene og hele samfunnet
allerede her i livet være i den lykkeligste tilstand. Hvert enkelt bud
har så åpenbart menneskets vel som mål. Bare det beviser at loven er sprunget
ut fra giveren av all god og fullkommen gave. Så selv i vår falne tilstand,
hvor vi umulig kan oppfylle loven, er den overmåte god og virker alt godt,
- når bare den brukes rett (1Tim 1:8), dvs. der den får gjøre sin rette
virkning; å døde vår selvsikkerhet, og drive oss til Kristus. For
da mottar vi i ham, først "lovens rettferdighet" (dvs. den rettferdighet
loven krever. Kap 8:4, 10:4). Dernest Den Hellige Ånd, som også skriver
loven inn i våre hjerter, så den blir vår kjære og hellige rettesnor.
Og hvor god er ikke loven, om vi så bare ser på denne éne egenskapen,
som "en lykt for min fot og et lys på min sti", som Guds egen
forklaring i spørsmålet om hva som er godt og ondt? Da er jo loven virkelig
god. Ja, ypperlig! David synger: "Herrens lov er fullkommen, den
styrker sjelen. Herrens vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige
vis. Herrens forskrifter er rette, de gleder hjertet. Herrens bud er rent,
det opplyser øynene. Herrens frykt er ren, den varer til evig tid. Herrens
lover er sanne, de er alle sammen rettferdige. De er mer dyrebare enn
gull, fint gull i mengde. De er søtere enn honning, ja, honning som drypper
fra vokskakene" (Sal 19:8-11). Men
å komme dit hen, at vi ser loven så "hellig og rettferdig og god",
det skjer ikke før vi "har sett inn i den fullkomne lov, frihetens
lov", som Jakob sier (Jak 1:25). Ikke før vi er dødd fra loven, og
har fått lovens oppfyllelse i "den enes lydighet", og samtidig
fått Den Hellige, villige Ånd, som har skrevet loven i hjertet vårt. Inntil
dette skjer, er den åndelige loven frastøtende og forskrekkelig for det
uåndelige mennesket. Luther sier: "Guds lov er god, rett, hellig
og åndelig. Men samtidig en bokstav som døder, fordi den viser hvordan
menneskene først og fremst burde være gode, rettferdige, hellige, åndelige,
og slik loven krever i alle forhold". Men når menneskene tvert imot
er onde, urettferdige, syndige, kjødelige, og i alle forhold motsatt av
loven, så blir loven, på grunn av denne motsetningen, utålelig, trykkende,
ja forskrekkelig, for menneskene, som til sist opplever at den forkynner
død og fordømmelse over dem. Det
er dette Paulus vil ha fram her; at det bare er synden som gjør at loven
får slike følger for oss. Men dermed har han også gitt et særdeles klart
svar på spørsmålet som ble reist i v.7, "om loven er synd".
Klart og utvetydig har han vist det han oppsummerer i dette verset, at
"loven er hellig og rettferdig og god". Men han ser for seg
ennå en mulig innvendig. Den tar han nå opp, for å besvare den:
|