Vers 13  14   15   16   17   18   19   20   21   22   23

13 : Og still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud.

Paulus fortsetter sin formaning. Ovenfor har han skildret synden som en hersker, når han sa: "La ikke synden ha herredømme!" Her skildrer han synden som den som fører krig - han formaner oss til ikke å la den få våre lemmer til våpen. Synden fører krig mot Gud og rettferdighetens rike, for å beholde eller gjenerobre sitt gamle herredømme. Derfor formaner apostelen: "Still ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden!" De som følger synden i dens lyster, og lever etter kjødet, de overgir sitt dødelige legemes lemmer til våpen for fienden. Og er de så en gang også blitt omvendt og helliget, så begår de dermed en desto større vold mot Herren, han som først har frikjøpt oss med sitt blod, og deretter har kalt oss og dradd oss til å være hans egne, og tjene ham i hellighet og rettferdighet. Dette taler apostelen særdeles tankevekkende ord om i 1Kor 6, der han sier: "Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris!" "Vet dere ikke at legemene deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere". "Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd; for både legeme og ånd hører Gud til".

"lemmene deres". Som under v.12 taler Paulus her om vårt "dødelige legeme". Men viser straks, ved tilføyelsen: "still dere selv fram til tjeneste for Gud", at vi heller ikke må overlate vår sjels "redskaper" (tankene, kjærligheten, innbilningskraften) til synden. For vi skulle jo gi alt til Gud, og da kan vi ikke gi noe av dette til synden. Men som i v.12 ser vi også her at apostelens formaning går ut på at om vi ikke kan unngå at synden rører seg i oss, med onde tanker og lyster, så må vi ikke la det føre til at vårt legemes lemmer får utføre det onde. Men at de, tvert imot den indre ondskapen, taler og lever etter Guds ord. Derfor er det konkret nok vår dødelige kropp han taler om her, og dens lemmer: øynene, ører, tunge, hender, føtter osv.

F.eks. fristes øyet ditt, enten av jordens forgjengelige skatter, av andres forførende legemer, eller av verdens stas og prakt. Disse synlige "magnetene" vil så dra deg mot synden. Da gjelder det å flykte fra lysten som holder på å vokse i deg. Dra straks blikket bort fra det som frister, så ikke øynene blir fanget av dette. Hvis ikke, da har du allerede stilt dette ditt lem fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Øret ditt fanger også opp fristelser gjennom syndig og villedende tale. Hvis du da stopper opp og lytter til slikt, da har du "lånt øre" til synden, som et urettferdighetens våpen. Når du blir sint, fristes du til å ramme ditt medmenneske med tungen din. Eller du fristes av hemmelig misunnelse, til å baktale din neste. Eller sette ut rykte om en som ikke er til stede, og fordreie til det ugjenkjennelige noe han skal ha sagt. Hvis du i slike fristelser lar tungen slippe til, da stiller du den fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden.

Paulus sier: "som våpen for urettferdigheten". Dermed antyder han at det all synd har som hovedformål, når den får ta rådighet over lemmene våre som våpen, det er urettferdighet. dvs. alle slags ord og gjerninger som strir mot Guds hellige lov.

Men still dere selv fram til tjeneste for Gud. For at ingen, av det som er talt ovenfor (som omhandler "legemet" og "lemmene") skal tenke at det greier seg bare vi i det utvortes menneske lever et fromt liv, bruker nå apostelen her denne klare formuleringen: "still dere selv fram", dvs. hele mennesket med sjel og legeme, "til tjeneste for Gud". Først og fremst gjelder det hjertets holdning, dets kjærlighet, tillit og frykt. Og dernest all vår lydighet og tjeneste i alt det vi gjør og det som møter oss. Dette er det vi skal gi til ("stille fram for") Gud. Vi skal gi ham oss selv med alt det vi er. Vi skal tilegne ham hele vårt liv med alt det vi eier. Vi skal ikke vike unna fra noe han vil ha oss til å gjøre, fra lidelser eller kors som han legger på oss. Når vi stilles overfor Guds vei med våre liv skal vi ikke holde vårt liv kjært, så vi unndrar oss. Å for en nåde, å få gi seg slik til Gud, at han vil ha oss til sine egne barn, at han vil si til en stakkars synder: "Min sønn! Gi meg ditt hjerte!"

Som de som fra døde er blitt levende. Med ordet "som" antyder apostelen det samme som han i v.11 uttrykker slik: "Slik skal også dere regne dere som...". Dere har en gang vært "døde i deres overtredelser og synder" (Ef 2:1), men er nå "gjort levende i Kristus", oppstått med ham, for å leve for Gud og være døde fra synden. Men da skal dere ikke fortsette å stille deres lemmer til tjeneste for synden, men hele tiden "stille dere selv fram for Gud", som hans egne, og derfor også hans tjenere.

Og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når vi da har overgitt oss selv til Gud, med alt som finnes i oss, da må vi også stille alle lemmene våre til hans rådighet, som våpen for rettferdigheten. Her erkjenner vi at det er ikke den rette fromhet, når en bare gir Gud hjertets indre dyrkelse, og i tillegg passer på å ikke la lemmene sine synde - men for øvrig bli uvirksomme, og ingenting ville gjøre når Herren kaller til tjeneste. Her sier Paulus at vi skal også tjene Gud med vårt utvortes menneske.  Han sier at vi skal "stille" ("överlemna") våre lemmer fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Vi skal ikke bare være fromme og ikke gjøre noe galt. Vi skal også være virksomme og bruke våre lemmer i Herrens tjeneste. "Som våpen" sier apostelen. Det taler om at vår Herre utfører et arbeid på jorden, der lemmene våre skulle brukes som redskap. Og han sier: som våpen for rettferdigheten. Vår konge skal "regjere" og "gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet", dvs. alt det som er sant, godt og hellig. Og dette skal så vi hjelpe til med, sier Paulus.

Det kan vi gjøre på mange forskjellige måter. "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde". Vi skal bruke våre lemmer: øyne, ører, hånd og tunge i hans tjeneste. Det gjelder selvsagt i det vi vanligvis forbinder med gudstjeneste, hvor vi skal høre og ta til oss Guds ord, tilbe og bekjenne ham. Men det gjelder også alt det den rette kjærlighet krever i vårt daglige liv. Drevet av Kristi kjærlighet tjener vi med glede vår neste der vi ferdes i hjemmet og på arbeide. Når du for Herrens skyld arbeider tålmodig og ærlig, eller gavmildt deler ut av din jordiske formue, da byr du hendene dine fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. Når du for Herrens store nådes skyld gjerne går kjærlighetens ærend, da byr du ham dine føtter. Når du i kjærlighet taler det som er godt og nyttig, da helliger du din tunge for Gud som et rettferdighetens våpen. Det kan være formaning, trøst, eller generelt å gi menneskene den rette lære. Eller du tar deg av barn, syke og sorgfulle.

Enten det er ute på åkeren eller i fabrikken, på kontoret eller på kjøkkenet - når de små Guds barn, drevet av Guds nåde utfører det de er satt til, og tålmodig holder ut i vanskeligheter uten å protestere, - da skal de ha den oppmuntringen at de ikke bare tjener mennesker, men Gud selv. For alle som i tro og kjærlighet for Kristi skyld, så langt det er mulig, tjener sin neste, - de skal på den store dag få høre den trofaste Herren si til dem: "Det gjorde dere mot meg".

Å for en stor trøst og oppmuntring det ville være, hvis vi alltid holdt dette klart for oss! Det er da et salig kall! Når hele verden tjener synden, så får vi overgi våre liv med all vår styrke og våre gaver, til den store Herrens tjeneste, og får være med i hans hellige arbeide på jorden! Det er da en veldig og herlig oppfordring for vår ånd å få høre: "still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som fra døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud". Salige er de som virkelig lever slik i troen at både deres ånd og deres liv svarer ja og amen til dette.

Til toppen 

14 : For synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde.

Dette verset inneholder en forsikring, et løfte, fullt av trøst. Og i det gir Paulus oss grunnen til at han kunne formane Guds barn så sterkt som han har gjort i v.12 og 13. Derfor begynner også dette neste verset med "For". Samtidig styrker og oppmuntrer han dem som under formaningen kjente seg nedslått ved tanken på sin svakhet og syndens store makt. Apostelen vil si: Dere må ikke tro at dere alltid skal behøve mislykkes i kampen mot syndens herrevelde, så dere ikke makter å stille lemmene deres fram som våpen til tjeneste for Gud, som jeg formante dere til. Nei, dette er slett ikke noen umulig oppgave. For så lenge dere er under nåden, skal ikke synd herske over dere. Da skal dere eie, eller alltid på nytt få ta imot, Guds kraft til å undertvinge den, så dere kan bli værende i Herrens tjeneste.

Vi ser også tydelig av teksten at budskapet i dette verset er en slik forsikring, og ikke et bud eller krav. Det kan heller ikke være en slags form for attest han ønsker å gi de kristne i Rom. Noe han liksom kunne love dem, med bakgrunn i sitt kjennskap til dem. For da måtte det basere seg på et eller annet spesielt verdifullt som kjennetegnet disse. Nei, her taler Paulus om dem som er under nåde, og ikke under lov, sier han. Det gjelder altså alle Guds barn, det han taler om her. Og "det er en trøst, et løfte" sier Melanchthon om dette stedet. Ja, "den søteste trøst", føyer han til.

Men legg merke til hvordan denne trøsten lyder! Paulus sier ikke: Synd skal ikke bo i dere mer, ikke friste og plage dere! Han sier ikke en gang at synd aldri skal overrumple dere, og kaste dere over ende. Nei, det han sier, er at synd skal ikke herske over dere. Den skal ikke få herske over dere så dere må underkaste dere under den med deres tjeneste og deres liv, som tjenere under en herre. Men hvis dere innimellom lider nederlag og faller i striden, så skal dere på nytt få reise dere opp igjen, bare dere fortsatt "er under nåde". På nytt skal dere få stride mot synden, og alltid til slutt stå seirende på marken.

siden dere ikke er under lov, men under nåde. At dette er grunnlaget for at synden ikke skal få herredømme over oss, er så til de grader uforståelig. Ja, det er rett og slett anstøtelig for vår blinde fornuft. Og mange har vridd og vrengt på dette til alle kanter, for å finne en annen mening i denne teksten, enn det disse enkle ordene taler. Men hva det betyr å ikke være under lov, men under nåde, er så klart og enkelt for alle som gjennom egen erfaring og Åndens lys kjenner apostelens språk. De kan ikke forstå at det kan være mer enn én mening om dette. Men selve dette budskapet er en så herlig evangelisk sannhet, og et så veldig våpen mot dem som ennå ikke har fått brutt ned innbilningen om sin egen kraft, men tvert imot ennå lever i den. Derfor kan disse ikke la være å kjempe mot denne ellers så tydelige sannheten.

Men hvis vi vil vite apostelens egen forklaring på hva han mener med det å "være under nåde og ikke under lov", så har han i neste kapittel gitt oss den klareste beskrivelsen av dette salige forholdet som han her bare kort antyder. I nevnte kapittel (det syvende) omtaler han først den fullkomne frihet en hustru har fra loven som bandt henne til mannen, når hennes mann er død. Så hun kan gifte seg med en annen mann (v.2 og 3). Så tilføyer han i v.4: "På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen - Ham som ble oppreist fra de døde" osv. Og v.6: "Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen" osv.

Hvis så noen vil spørre hvilken lov det er Paulus taler om her, så finner han straks svaret i v.7. Der taler apostelen klart og presist om det aller dypeste, ja selve margen, i de ti bud: "Du skal ikke begjære!". Og dette beviser at han ikke taler om den ytre seremonialloven, men om selve den moralske loven. For det er bare den moralske loven, eller de ti bud, som lærer oss å "kjenne synden" (v.7). Og som gjør at vi opplever at "vi døde" (v.10), og at vi er "overmåte syndige" (v.13). Alt sammen er uttrykk Paulus bruker i det syvende kapitlet. Jødene ble tvert imot trøstet, og vokste i egenrettferdighet av seremonialloven. For denne kunne de greie å oppfylle. Så er det da om den moralske loven Paulus sier at Guds barn er "løst fra loven". I vår tekst ser vi at motsetningen til å være under lov, er å være under nåde. Av dette ser vi på hvilken måte, og hva det betyr, at vi er fri/løst fra loven. Det må bety at vi er ikke under lovens pakt, lovens frelsesvilkår, men under nådepakten - hvor alt er bare nåde og gave.

Denne friheten har vi så innfor Gud og i vår egen samvittighet. For vi har lært å virkelig tro på denne nåden og friheten. Derfor er vi fridd ut fra lovens dom og regjering i vår samvittighet. Om dette sier Paulus: "Dere fikk ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: Abba, Far!" (Rom 8:15). Vår frihet fra loven er i seg selv, eller innfor Gud, helt og holdent fullkommen. dvs. at hos Gud er det fullstendig avgjort at så lenge vi får leve i tro (gl.sv. så länge vi leva av tron), skal han aldri dømme oss etter loven, fordi "Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss" (Gal 3:13). Men selv om vår frihet innfor Gud er helt og holdent fullkommen, så er den derimot hos oss, i vår samvittighet, svært så ufullkommen. Fordi vår tro er svak og haltende. Vi skuler ofte til lovens betingelser, og skremmes av dens dommer.

Men vi vil holde fast ved at vi én gang "ved loven døde for loven" (gl.sv.: genom lagen døtt bort från lagen). Og når så Ånden stadig opplyser våre hjerter og viser oss synden som bor i oss, så vi frykter vår egenrettferdighet og vantro, og bare i Kristus finner vår trøst og fred, så er vi da i vår ånd Guds barn. Og innfor Gud er vi derfor alltid "under nåde og ikke under lov". Og så sier altså Paulus at når det gjelder de som lever slik, under nåde og ikke under lov, så skal synd ikke herske over dem. Dette er jo et sterkt, men kanskje litt uforståelig løfte.

Hva er så hemmeligheten i dette ordet? Hva er grunnlaget for dette forholdet, at synden ikke skal få herske over oss fordi vi ikke er under lov, men under nåde? Jo, det har sin grunn i to forhold. Den første grunnen ligger i det hjertet som er født på ny ved nåden. Den andre ligger i Guds hjerte, og hans måte å handle med oss på. Når en sjel "ved loven er død for loven" og nå bare lever på nåde, har dette mennesket dermed også fått et nytt hjerte som virkelig elsker Gud og hans vilje, og som hater synden. Tidligere derimot, gikk han under lovens trelldomsåk, og kunne ikke tro sin fulle forlatelse. Han så bare Guds dom og vrede over sine synder. Og da hadde han ikke noen hjertets kjærlighet til Gud og hat til synden. Når han ble minnet om Guds alvorlige bud, kunne han nok frykte for synden og trykkes av den. Men hate og forbanne den kunne han ikke. Han forholdt seg til synden som en elsker som pikens far har jaget vekk: Han sliter seg vekk fra henne - men bare på grunn av den strenge faren.

Så lenge sjelens øye bare så en Gud med vrede og dom, kunne han ikke få noen kjærlighet, lyst og fryd i Gud. Derfor hang hans kjærlighet fast i den synden som Gud fordømte. Det er som en Åndens mann så viselig har sagt:

"Den synden som vi ikke har fått tilgivelse for, den elsker vi. Det er bare den tilgitte synden vi hater".

Men kjærligheten er den sterkeste kraften i menneskene. Det som jeg elsker - det er det som har makt over meg. Så lenge loven hersker i samvittigheten, går det som Paulus sier i det syvende kapitlet: "synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg". For det andre: Så lenge jeg bare ser på Gud som en advarende dommer, kan jeg jo ikke få noen kjærlighet og glede i ham. Og det er gleden i Herren, og ingen ting annet, som er vår styrke (Neh 8:10).

Dette er forklaringen på at Paulus kan si at det å seire over synden, avhenger av at vi ikke er under lov, men under nåde. Men det er akkurat samme måte apostelen Johannes forklarer dette på, når han taler om hvilke mennesker det er som "ikke kan synde". Han sier: "Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Guds sæd blir i ham. Og han kan ikke synde, for han er født av Gud" (1Joh 3:9). Den kjærligheten og fryden i Herren, og det hat til synden som oppstår i den sjelen som føres over fra lovens trelldom til nådens rike, er nemlig ikke bare en naturlig gjenkjærlighet, men virkelig "Guds sæd" i den gjenfødte. Guds Hellige Ånd bor i hjertet hos den som har fått troen. Og det er bare denne sæden som overvinner, som behersker og som døder synden. Ja, den virker til og med at vi "ikke kan synde", som Johannes sier. Vi kan ikke trives i synden, og kan derfor heller ikke "stille oss fram som tjenere" for den. Og så lenge vi har det slik, får ikke synden herredømme i oss (se v.16 i vårt kap). Dette er det første vi skal merke oss, for å forstå verset vi har foran oss her.

Men her er også en annen hemmelighet. Når apostelen sier at "synd skal ikke herske over dem som ikke er under lov, men under nåde", så grunner dette løftet seg på noe mer enn vårt nye, hellige sinn. Det har også sin grunn i Gud selv. Hemmeligheten er denne: Når et menneske "ved loven er død for loven" og har all sin trøst bare i Gud og hans nåde, da lever han i den svake og avhengige barnets tilstand som Gud selv har påtatt seg å ta ansvaret for. Paulus sier i 2Kor 12:10: "når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk". Der gir han oss selve hemmeligheten. "Når jeg er skrøpelig, er svak - da er jeg sterk". Dette grunner seg nemlig på det Herren selv hadde talt til ham med disse ordene: "Min kraft blir fullendt i skrøpelighet" (v.9).

Guds kraft viser seg bare gjennom de svake. Gud vil ikke gi sin kraft til de sterke, de som ennå tror de selv makter noe som helst. Bare til dem som i alt sitt strev er "gått konkurs", er blitt "fortapt", og derfor nå lever bare av nåde.

De som er under loven derimot, de strever ennå i egen kraft. De er ennå ikke blitt utmattet og tilintetgjort. De tror ennå de kan utrette noe selv i kampen mot synden. Og selv om de kanskje samtidig ber til Gud om hans kraft, så strir de mot de lovene han i sin visdom har sagt skal gjelde i nådens rike. De tar feil når de venter at han skal la sin kraft strømme til noen som innerst inne ennå setter sin lit til egen kraft. Disse som ikke har opplevd at de "ved loven døde for loven" slik at de nå bare lever på nåden. Hvis en bare ser på den utvortes fromheten hos mennesker som i seg selv er sterke, så kan en lett komme til å tro at de også eier Guds kraft mot synden. Men Herren avslører dette, og viser at det er bare utvortes renhet og skjønnhet, på linje med hvitkalkede graver (Mat 23:25-28). Selve syndens indre makt er ennå ikke blitt åpenbart for dem, når de ennå kan ha tiltro til sine egne vurderinger og styrke. Kraften i den indre fordervelsen er ennå ikke brutt ned.

Ganske annerledes har den det som fortviler over seg selv, og har all sin rettferdighet og styrke i Kristus alene. Slike tilintetgjorte sjeler, disse svake og avhengige barna tar nå Herren selv seg av. Disse trøster han og sier: "Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i skrøpelighet". Dette er den andre årsaken til at Paulus kan love at synden ikke skal herske over dem som ikke er under lov, men under nåde".

Men tenk for en lærdom dette verset gir oss! Her sier altså apostelen at bare de som "ikke er under lov, men under nåde" skal få være fri fra syndens herredømme. Da er de jo fullstendig ukjent med evangeliets hemmelighet, de som tror helliggjørelsen bare kan virkes gjennom formaninger, uten hensyn til om sjelene i sin samvittighet lever under loven eller under nåden. På samme måte som hele Skriften forøvrig, bekrefter jo dette verset at bare når vi selv står der knust og avkledd alt vårt eget strev, og har funnet frelsen i Kristus alene, er blitt frigjort fra lovens regjering og nå lever i nåden som vårt rette livs element - bare da har vi vilje og kraft til å tjene Herren og døde synden.

De er helt ukjent med evangeliets sannhet, de som ikke tror forkynnelse av nåden hører hjemme i helliggjørelsesforkynnelsen, men at den snarere hemmer helliggjørelsen. De vet ikke at skal det bli en sann helliggjørelse, så må der først være frihet fra loven. De er heller ikke klar over at en helliggjørelse som er begynt rett, kan forstyrres gjennom loven - hvis loven får begynne å regjere i samvittigheten. For da blir sjelen "bundet under trelldommens åk". Og dermed mister han den gode viljen og kraften - som har sin grunn i troen og fryden i Herren. Paulus sier at vi må være fri fra loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden. De andre tror vi må være forpliktet på loven, i vår samvittighet, for å kunne seire over synden.

Hele verden forstår at kjødelig lettsindighet, som ikke bryr seg om loven, er i strid med helliggjørelse. Men det er bare noen få som virkelig forstår at i en sjel som er blitt "bundet under trelldommens åk" kan loven drepe helliggjørelsen. Og når dette er en hemmelighet for hele vår fornuft, trenger vi virkelig å merke oss den lærdommen Paulus gir oss her; at bare når vi ikke er under lov, men under nåde, kan vi herske over synden. Og så trenger vi altså også den formaningen, at vi ikke gjennom loven gjør slutt på helliggjørelsen, men fremfor alt verner om selve Livet, hjertet og kraften i alt gudsliv ved at den guddommelige nåden alltid må herske i vår samvittighet.

Paulus har på ingen måte oversett at det er mange som hører og vet om denne nåden, men ikke lever i den. Og at disse nok i kjødelig lettsindighet kan misbruke nåden til trøst, mens de lever i synd. Dette tar han nå straks opp i neste vers. Men av den grunn viker han ikke det minste fra den store sannheten om at en sann helliggjørelse forutsetter først frihet fra loven. Så skal vi se hvordan han vil forebygge misbruket av denne sannheten. På samme måte som i v.1, tar han problemet opp gjennom et spørsmål som tar opp meningen og konsekvensene av hans forkynnelse. Nå sier han:  

Til toppen

15 : Hva da? Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde? På ingen måte!

Hva da? dvs.: Hva er konsekvensen av det jeg nå sa, dette at dere ikke er under loven, men under nåden? Er konsekvensen av dette at vi kan fortsette i synden? På samme måte som tilsvarende spørsmål i v.1, så kan også dette her i vår tekst være ment å skulle imøtegå såvel en ondskapsfull mistydning, som et lettsindig misbruk av nåden. Fiender av evangeliet kan si som så: "Hva for noe? Er vi ikke under loven? En slik lære må jo da gi full frihet til å synde!" Men selv velmente sjeler kunne også misforstå og misbruke apostelens ord, så de i lettsindige øyeblikk ikke var så nøye med synden, på grunn av at vi ikke er under loven, men under nåden.

Her merker vi nå tydelig hvilken lov Paulus siktet til i v.14, når han sa at vi "ikke er under lov". Hvis det ikke var den moralske loven, de hellige ti bud, han hadde talt om, så hadde det ikke vært noe grunnlag for spørsmålet i vår tekst. Det at vi ikke er under den levittiske seremonialloven, eller under Det gamle testamentes forfatning i sin helhet, kan aldri føre til at dette spørsmålet dukker opp: Skal vi da synde? Ikke noe menneske vil komme på den tanken, at når disse ytre seremoniene ble avskaffet, så skulle det gi dekning for å bryte de ti bud. Hva som helst annet omkring loven, som vi kunne tenke oss apostelen hadde siktet til, så kunne det aldri gi grunnlag for det spørsmålet vi nå taler om. Han må ha talt om vår frihet fra den moralske loven. Men frihet fra denne var det som stadig ble oppfattet som frihet til å synde.

Ja, en slik frihet, altså til å synde, var da også i sannhet gitt hvis friheten fra den moralske loven innebar at den ikke lenger skulle være rettesnor for hjertet og hele vårt liv. Men noe slikt læres aldri i Skriften. Som tidligere bevist, så er vår frihet fra den moralske loven bare en frihet fra loven som frelsesgrunn. Altså en frihet fra forpliktelsen til å oppfylle loven i egen person, for å bli rettferdiggjort. Og samtidig en frihet fra fordømmelsen over alle våre brudd på lydighet og hellighet. Men denne friheten hører fullkomment sammen med vår hellige forpliktelse til å ha loven som rettesnor for vårt liv. En forpliktelse som gjennom troen er både kjær og lett for oss, når vi vet at alle de feil og mangler som henger ved oss, ikke skal fordømme oss. Hvis loven derimot ikke lenger var den hellige rettesnoren for vårt liv, da var det virkelig gitt frihet til å synde. Men bare tanken på en slik situasjon er både avskyelig og ugudelig. Paulus avviser altså dette med et meget sterkt uttrykk: "På ingen måte!" (Langt derifra!). Et uttrykk han vanligvis bruker til å avvise særdeles hedenske og ugudelige tanker.

Til toppen 

16 : Vet dere ikke at når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet?

Spørsmålet i forrige vers tok fatt i en ugudelig tanke. Derfor er svaret også temmelig kort og kvast. Så mange undrer seg på om dette verset virkelig inneholder svar på spørsmålet. Apostelens mening her er den samme som Kristus taler i Mat 6:24: "Ingen kan tjene to herrer". Det avhenger av hvem det er du tjener, vil Paulus si. Og du er blitt tjener hos den som du blindt og utvunget gir deg over til, og er lydig mot. Vil dere tjene synden, hvis lovens dommer og påminnelser tas bort, da er dere straks blitt syndens tjenere, og da er dere "fri fra rettferdigheten" (v.20). Da behøver dere ikke tjene den, eller spørre etter hva Gud vil. Er dere derimot Guds tjenere, dvs. at det er blitt ditt hjertes lyst og trang å få tjene ham, da vil dere ikke tjene synden - fordi om lovens dommer og påminnelser er tatt bort. For hvis det må trusler og tvang til, for å skape et hellig liv, da er du jo slett ikke noen rettferdighetens tjener! Dere vil alltid være blitt tjener under den dere fritt og utvunget lyder. Paulus sier:

Vet dere ikke. Det er vekkende og nesten bebreidende ord. Så ligger det da også både uforstand og blindhet i hele dette spørsmålet som er tatt opp: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov?" Paulus vi si: Vet du ikke at det avhenger av ditt hjertes tilstand? Hvis dere fremdeles er syndens tjenere, så kan dere ikke annet enn å synde. Hvis dere nå på den andre side "av hjertet er blitt lydige" (v.17), da vil dere ikke synde, på grunn av den store nåden. Da har dere allerede stilt dere fram som rettferdighetens tjenere, og kan ikke tjene synden. "Vet dere ikke" - jeg utfordrer dere til å dømme etter deres forstand og kjennskap i helt naturlige forhold:

At når dere stiller dere fram som tjenere (eller treller) til lydighet mot noen, er dere tjenere - ikke lenger deres egen, og ikke hvem som helst annens heller, men bare tjener - under den dere lyder. Tilføyelsen: "den dere lyder", uttrykker bare det samme som ordene "for å lyde", men understreker betydningen av uttrykket: "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen". En skal være klar over at her er det ikke bare tale om tanker og ord. Det er snakk om en så markert hengivelse i tjeneste hos noen, at en virkelig lyder denne. En blir ikke uten videre tjener eller trell i forholdet til noen som en bare gjør en tilfeldig tjeneste. Det det dreier seg om, er om en stiller seg fram som tjener til lydighet mot noen, og altså for å "tjene under" denne gjennom hele tjenestetiden.

Videre er ordene "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen" uttrykk for en fri og utvungen handling. Dette understrekes også i v.17 med ordene: "av hjertet er blitt lydige". I dagens samfunn er det ikke vanlig at noen byr seg fram som trell for noen. I en vanlig stilling er det heller ikke alltid at den som er ansatt gjør arbeidet sitt av hjertets lyst, overfor arbeidsgiveren, men mer med henblikk på lønnen. I den åndelige verden derimot kommer det an på hjerteforholdet. Om du er en syndens eller rettferdighetens tjener kommer alltid av hjerteforholdet, ikke av noen tvunget innsats. Du er dens tjener som du har overgitt deg til, for å lyde og tjene.

Enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet. Enten den enes eller den andres, sier apostelen, men ikke begges tjenere på én gang. Dere kan ikke av hjertet tjene to herrer som har så stor avstand fra hverandre som "synden" og "lydigheten", - bare den ene. (tjener) "under lydigheten" kan virke noe underlig og uvanlig. Men det har sin gode grunn at apostelen bruker det uttrykket. Først og fremst er ordet "lydigheten" den mest markerte motsetning til "synden", for her står synden for den indre ulydigheten. Det er selve den ondskapen vi har arvet fra Adam, og som så alle de onde gjerningene strømmer ut fra. "Lydigheten" er derfor her det lydige sinnet som er født av nåden hos en kristen, slik Paulus skildrer det i v.17: "av hjertet er blitt lydige", som igjen henspeiler på denne villige ånd som fødes av nåden. For det andre er det denne villige ånd, eller "lydighet", som leder Guds barn til alle gode gjerninger. På samme måte som ondskapen som bor i syndens tjenere, leder dem. Derfor bruker apostelen uttrykket (tjenere under) "lydigheten".

"som fører til døden", sier Paulus om syndens tjeneste. Her gjelder det den evige døden. For den legemlige er den samme for alle, også lydighetens tjenere. Og den åndelige døden er ikke en følge av syndens tjeneste, men årsaken til denne. Uttrykket "som fører til døden" sier altså det samme som det vi leser i v.23: "syndens lønn er døden". Der ser vi også at "evig liv" settes opp som motsetning til "døden". Og det er ennå et bevis på at her taler Paulus om den evige døden. Han vil si: Hvis du gir ditt liv i tjeneste for synden, så blir lønnen den gir deg: den evige døden, Guds vrede og all den straff Guds vrede i evighet medfører.

"som fører til rettferdighet". Når apostelen har sagt: "tjenere under synden som fører til døden", så ligger det nær å tenke at da ville det vært naturlig om han hadde sagt dette vi nå leser slik: "under lydigheten som fører til liv". Men han sier altså ikke det. Isteden sier han: "under lydigheten som fører til rettferdighet". Hva kan dette bety? Slik har altså Herrens Ånd voktet Paulus' ord. Det er jo f.eks. ganske karakteristisk nettopp for Paulus å anvende motsetninger, i det han skriver. Men overfor ordene "til døden" fikk han altså ikke bruke motsetningen "til liv". For da ville han nemlig gitt mulighet for en falsk tolking. Det kunne blitt oppfattet som at det evige liv var lønn for vår lydighet, slik som evig død er syndens lønn.

Nei, full av omsorg sier han i v.23: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Men ordene "til rettferdighet" går på at lydighetens mål, og det den skal virke, er rettferdighet - dvs. rettferdigheten i vårt liv. For den rettferdigheten som gjelder innfor Gud har vi "ved den enes lydighet" (kap 5:19). Det vil altså si at i den nye, villige lydighetens tjeneste formes vårt liv mer og mer samstemmig med Guds bud. Denne samstemmighet er det som her kalles rettferdighet.

På forskjellig vis har nå Paulus gjennom teksten gitt oss tanker om hva de to slags tjenesteforhold fører til. For at vi virkelig skal frykte tjenesten under synden, og oppmuntres til tjeneste under lydigheten. Men hovedsaken, som han stadig holder fram, er at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Hovedsaken er ditt sinns innstilling. For enten har det gitt seg hen til synden og som tjener for den, så du slipper den til. Ja, forsvarer den, og er helt med på å tjene den. Eller også det helt motsatte: inntatt av Kristi kjærlighet, elsker alt Herren setter fram for deg, men avskyr og forbanner all synd. Og dette skjer uten at du har lovens trusler og dom i tankene. Bare hjertets nye, hellige sinn virker dette.

Hovedtanken i verset vårt er som nevnt, at alt avhenger av hvem du tilhører. Er du "tjener under lydigheten", dvs. i din ånd villig til å tjene og lyde Gud, da synder du ikke - fordi du er fri fra loven. Er du derimot en som vil misbruke denne friheten til nettopp å følge synden, da er du av hjertet en syndens tjener, og tvinger bare fram en utvortes kristendom. Men de som av hjertet er lydige mot rettferdighetens ord, er selv ikke gjennom den villige ånd som er født i dem av nåden, blitt fullkomne tjenere. Nei, de behøver stadig formaninger, advarsler og oppmuntringer. Det ser vi tydelig av de formaningene Paulus gav i v.12 og 13, og de han fortsatt kommer med. Men apostelen holder altså hele tiden fram hva som er hovedsaken: Hvem det er vi tjener. Og det spørsmålet, sier han, avgjøres helt og holdent av ditt sinn. Han vil ikke være med og skape hyklere, som bare lever i lovisk religiøsitet.

Hans budskap er dette: Tjen den som virkelig er herre i ditt liv! Den du har gitt hjertet ditt til. Den du fritt og utvungent kan tjene. Han er din herre! Vil du tjene synden, så behøver du ikke tenke på et rettferdig liv. Det er du da fri for. Lovens tvang kan ikke gjøre deg til en Guds tjener. Behøver du tvinges, da er all din kristelighet falsk. Etter at Paulus på denne kvasse måten har avvist den forkastelige tanken at nåden, og friheten fra loven, skulle innebære tillatelse til å synde, så vender han seg til de kristne i Rom. Nå taler han om den virkelighet han mener de står i, at de nå ikke lenger er tjenere under synden, men under lydigheten.

Til toppen 

17 : Men Gud være takk. Selv om dere har vært slaver under synden, er dere nå av hjertet blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til.

Men Gud være takk! Med denne takksigelsen til Gud gir ikke Paulus bare uttrykk for sitt eget hjertes varme for sjelene. Det er spesielt det som har skjedd med dem, han har i tankene: Deres omvendelse og forvandling fra å være syndens tjenere til nå å være Guds lydige barn. At dette var et Guds verk. Ikke noe som hadde skjedd etter menneskelig innsats, men bare var Guds nåde og gave. Dernest at det var et veldig stort og nådefullt verk, som Gud burde takkes og prises for. For å vekke de kristne opp til å holde dette mye mer klart for seg, minner Paulus dem på hvordan de var tidligere. Han sier:

Dere har vært slaver under synden. Både med sin glade takksigelse, og med denne påminnelsen om deres tidligere liv i synden, vil apostelen vekke dem til større takknemlighet og kjærlighet til Gud. Det var der all grunn til. For disse visste også godt selv at de hadde vært slaver under synden, men nå, gjennom Guds nåde var blitt hans lydige barn. Slik oppgløder apostelen de kristnes kjærlighet og takknemlighet. Og da vekker han den rette hellige kraften i dem, og avsky fra synden. Da skulle de også kjenne hvor forkastelig det ville være å synde. Nå som de var under nåde og ikke under lov. Over alt ser vi da også Paulus går fram på samme måte: Han minner Kristi forsamlinger om deres tidligere liv som ufrelste, for deretter desto mer å opphøye det frelsens liv de nå lever (se f.eks. 1Kor 6:11, Ef 2:1-22, 5:8, Tit 3:3-6 m.fl.).

De kristne i Rom hadde vært hedninger. Hvis vi nå bare leser det Paulus oppsummerer av hedningenes synderegister, i det første kapitlet, og så sammenlikner med hvordan de nå var, "av hjertet blitt lydige" og i nåden bøyde og helliggjorte sjeler, da forstår vi apostelens utrop: "Gud være takk!" Men selv blant oss som er født og oppvokst under kristendommens lys, bør en rett omvendelse til Gud vekke like stor lovprisning for Guds store nåde. Vekke like stor kjærlighet og takknemlighet. For i samme grad som mye har vært gitt oss, har det vært desto større grunn til å dømme og straffe vårt liv i synden. Likevel har Gud oppsøkt oss med sin nåde og sitt kall, har vekt oss opp, opplyst oss og helliggjort oss i sannhet.

Tenk over dette, alle dere som erkjenner at dere har hatt en fortid - da dere "var slaver under synden", men som nå lever et liv som med alle sine skrøpeligheter likevel har Kristus og hans vilje som mål! Du kjenner forandringen som er skjedd i selve hjertet ditt. Før hadde du ditt liv og din lyst i synden, som nå er det vi plages mest over. Nå er vårt egentlige liv å ha vår største lyst i Gud og det som tilhører ham. En slik forandring av hjertet kan jo umulig være noe vi selv har fått til. Det kan bare være Den Allmektiges skapergjerning! Dette, begynnelsen til det evige liv, er da også den aller største og mest nådefulle av alle hans gjerninger på jorden. Ja, visst vi virkelig tenkte grundig over dette, så ville vi sannelig ha noe å fryde oss over, og takke og prise Gud for. Og like sikkert skulle vi også se det grufulle i om vi nå begynne å tjene synden på nytt - mens vi forsøkte å dekke oss med at vi levde under så stor en nåde. Dette er apostelens hensikt når han minner dem om at "dere har vært slaver under synden".

Av hjertet blitt lydige. Legg nøye merke til disse ordene: "av hjertet blitt lydige"! Her er dette som skiller de kristne fra syndens tjenere: De er "av hjertet blitt lydige". De kristnes lydighet er en hjertets lydighet - i motsetning til en lydighet som er påtatt/tvunget. Hver gang et uomvendt menneske begynner å engasjere seg med lydighet, så har det alltid sin grunn. Enten i en form for egenkjærlighet, av frykt, eller i begjær for å oppnå noe. Men ikke av hjertet. At selve hjertet blir vunnet for Gud og hans vilje, det er det store verket som bare nåden kan virke ved den nye fødselen. Jo mer loven driver, skremmer og tvinger menneskene, desto mer uvillig, vrangt og bittert blir selve hjertet. Og jo mer utskeielsene forbys og bremses, desto mer vekkes lystene eller kampen, i hjertet. Slik er det loven virker, og det hører vi utførlig om i det syvende kapitlet.

At selve hjertet blir bøyet og villig til lydighet overfor Gud, og til å døde synden, det er utelukkende et nådens verk - når den forpinte sjelen får se at Gud vil forlate alt. At Gud ikke venter å få noe som helst av oss, men selv vil "gi det han krever". Overfor slik en nåde smelter hjertet. Og nå får det en slik lyst til alle Guds bud. Nå vil du ikke i din sjel unnvære et eneste av Guds bud, men sier av hele hjertet: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske", "Herrens lover - er søtere enn honning, ja honning som drypper fra vokskakene".

Kan du da fatte hvordan slike sjeler skulle få lyst til å synde - på grunn av at de ikke er under loven, men under nåden - når det er nettopp denne nåden som gjorde hjertet villig til å følge Guds lov - ? Hvordan skulle den samme nåden kunne gjøre hjertet villig til å synde? Friheten fra tvangen tilintetgjør bare slavens tvungne tjeneste, men ikke en villig tjeners - ! Her ser vi sammenhengen. Dette syttende verset gir et levende eksempel på hva det vil si å "stille seg fram som tjenere til lydighet mot noen", eller "av hjertet bli lydige". Men det kommer vi snart nærmere inn på.

Den lærdomsform som dere ble overgitt til. "Den lærdomsform". Paulus har sett at de kristne gjennom den villige lydigheten er modnet og formet av den læren som nå har inntatt hjertene deres. Det er som om han med uttrykket "lærdomsform som dere ble overgitt til" tenker på hvordan metaller smeltes og omformes. Ofte påføres de også et stempel, når de tømmes over i nye former. Uttrykket som er brukt skildrer det karakteristiske kjennetegnet på den sanne troen og nåden i hjertet. Og det karakteristiske kjennetegnet ("stemplet") er at når vi elsker, og stadig og tar til oss av Kristi evangelium, - da er det den rette helliggjørelsen virkes i oss. Vi omskapes og formes etter den læren evangeliet inneholder, slik at Guds barn preges av Kristi sinn og lære i hele sitt vesen. Og fristes vi til å vike av fra denne, så møter Herren oss straks, og minner oss om at "dere har ikke fått lære Kristus slik, så sant dere virkelig har hørt om ham og er blitt opplært i ham". Loven er også et forbilde og redskap som Gud har gitt oss ("i loven har du fått den rette form for kunnskap og sannhet" - Rom 2:20).

Men i Kristi evangelium finner vi ikke bare selve bildet levende i Kristi person, i hans vesen og i hans gjerninger, men også selve den omskapende kraften. Legg også merke til at apostelen sier ikke: den lærdomsform dere har gitt dere over til, men: "Den lærdomsform dere ble overgitt til". Dermed forkynnes på nytt den store sannheten om at det er et Guds verk at vi er blitt hans barn. Det er Gud som føder det nye livet ved sin nåde, og oppholder det - når mennesket ikke setter seg imot Ånden og evangeliets frelsende sannhet. Jesus sier: "Du gav dem til meg", "dem som du har gitt meg" (Joh 17). Og videre: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham" (Joh 6). Så har da Paulus vist hva det vil si å "stille seg fram som tjenere for Gud" (v.16). Det er altså et Guds verk som, når det har løsgjort oss fra loven (v.14), også gir oss et lydig hjerte. I kortere formuleringer uttrykker han nå summen av det han har sagt:

Til toppen 

18 : Og etter at dere ble satt fri fra synden, ble dere tjenere for rettferdigheten.

Ikke minst den tydelige sammenhengen - og særlig motsetningen i v.20 - viser at den frihet fra synden som omtales her, er friheten fra syndens herredømme, slik at vi ikke lenger er dens treller. Det samme viser grunntekstens ord for "satt fri" fra synden. I v.17 har Paulus talt om at de hadde "vært slaver under synden", og at de nå ikke var det lenger, men "av hjertet var blitt lydige". Dette gjentar han når han nå sier: "etter at dere ble satt fri fra synden". Men, sier han, dermed er dere også blitt "tjenere for rettferdigheten". Opp mot synden setter han altså rettferdigheten, som de kristnes hersker, og som de nå skal tjene. Det er det samme han taler om her, som når han bruker uttrykkene "tjenere under lydigheten" (v.16) og "tjenere for Gud" (v.22).

Men hovedsaken, som gjennom vekslende uttrykk skildres stadig rikere og skjønnere, er at det er skjedd en så vesentlig og avgjørende forandring med hele deres vesen: Nå tjener de ikke lenger synden, men er blitt tjenere for Gud og for rettferdigheten. Og dermed er også svaret gitt på spørsmålet som ble kastet fram (v.15). Nå, når de var blitt "Guds tjenere", var det selvsagt at de måtte tjene ham og ikke synden. Og når de "av hjertet er blitt lydige", kan de jo ikke ønske å tjene synden. Det er jo slett ingen grunn til å tjene den, når de ikke er under loven men under nåden! For hvis de på grunn av denne friheten ville tjene synden, så var de ikke lenger "av hjertet" Guds tjenere.

Har vi nå forstått selve ordene riktig i teksten vår, så la oss da også virkelig ta lærdom av disse viktige grunnsannhetene. Her har vi virkelig fått mulighet for å prøve oss i dette, hvem det er vi tjener. Er vi tjenere for synden, eller for rettferdigheten? Hver enkelt av oss må stille oss dette spørsmålet. Vi er bare én av delene. Paulus kjenner ikke til noen tredje slags mennesker, som skulle kunne tjene både synden og rettferdigheten. Kristus sier da også uttrykkelig at "Ingen kan tjene to herrer". Da burde det være viktig for meg å få avklart hvem det er jeg tjener. Hvis vi ser på alt det som trenger seg på og blander seg inn i livet vårt, da blir vi alltid forvirret, og kan ikke skjønne annet enn at vi tjener to herrer. Slik er det også mange vil ha det, for å kunne fortsette et tåkete og delt liv. Men for oppriktige sjeler oppleves det forferdelig, når det kan se ut som om en tjener to herrer.

Der finnes mennesker som er alvorlige og fromme, som omgås med Guds ord, men som i hjerte og sinn er fanget av verden og avgudstjeneste. Innimellom vil de likevel også tjene Gud, og mener at dette må da være godt og velbehagelig for Gud. Disse tjener selvsagt "to herrer". Guds barn kan nok av og til sukke, fordi de tenker at "jeg tjener jo ikke bare Gud, men synden også. Ja, jeg synes jeg tjener synden mye mer enn Gud. Og hvis jeg er syndens tjener - da er det til slutt bare en evig død som venter meg! Hvordan skal jeg kunne vite hvem det egentlig er jeg tjener?" Hele feilen som gjør at mange svever i dette mørket, er at de dømmer ut fra sine egne vurderinger, isteden for å holde seg til Herrens ord.

Først og fremst må vi da merke oss at både Kristus og apostlene uttrykkelig taler om at vi ikke kan tjene to herrer på én gang. Som vi nettopp sa, kan det riktignok ofte se ut som om vi tjener to herrer, når både godt og vondt blander seg sammen i oss. Hos syndens tjenere blander det seg ofte noe av en god ånd inn, når samvittigheten og nådens kall taler til dem. Mens Guds barn, på den annen side, kjenner på mye av den onde ånden, og at kjødet og verden trenger på. Men tjener vi dermed to herrer? Nei, sier Paulus. Det er ikke dette som avgjør spørsmålet, hvor mye vondt eller godt som rører seg i dere, eller tilfeldig virker en ond eller god gjerning i dere. Det det tales om, er jo at "når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen", så er dere dermed "tjenere under den dere lyder". Selve hjertet, eller sinnet, tilhører alltid bare én av to parter i striden. Det sier da også Herren som forklaring på hvorfor ingen kan tjene to herrer: "For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre". Legg merke til at det avhenger av hvem du "elsker" eller "hater", "holder deg til" eller "forakter".

Så synes vi nok kjærligheten og hatet både kan svinge og bytte plass. De kristne kan kjenne på at de ofte elsker synden og forakter Gud. Hvordan skal vi få avklart alt dette? Vi forstår godt at de er syndens tjenere, de som fritt og frekt driver på med kjødets åpenbare gjerninger, som gjerrighet, hor, fyll, uærlighet, hat, osv. Og når de ikke tar imot formaning til å omvende seg, men bare avviser Guds ord. Det er lett å forstå at de er syndens og djevelens treller. Kristi ord om slike står klart: "Den som gjør synd, er syndens trell". Det er nettopp dette som er å "gjøre synd", når en åpent og bevisst synder. Men når falske kristne, som omgås både med Guds ord og Guds folk, vil forlike Kristus og Belial, tjene både Gud og verden, - eller når svake kristne kjemper med store fristelser og viser tvilsom oppførsel, da blir det vanskeligere å gå grensegang.

Men legg nå her nøye merke til hvordan Paulus taler: "Når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder". Alt avhenger altså av hvem dere "stiller dere fram... til lydighet mot", hvem dere "av hjertet er blitt lydige mot". Hvem du i ditt innerste vil tilhøre, og ikke bare liksom tvunget tjener. Vi ser hvordan de omtales, de som "av hjertet var blitt lydige mot den lærdomsform som de ble overgitt til". Vi ser at hele livet deres var blitt omvendt - "dere har vært slaver under synden, men er nå av hjertet blitt lydige", sier Paulus. Og vi husker hva vi har talt om forskjellen mellom lydighet og tvang. Den som tjener bare på grunn av lovens tvang og trusler, ikke drevet av nåden, er ikke "av hjertet blitt lydig". Den som derimot blir overrumplet av synden, mens hjertet elsker Guds lov for nådens skyld, er ikke av hjertet blitt lydig mot synden. Og derfor etter Paulus' mening, heller ikke noen "slave under synden". Alt avhenger av hva det er du "retter sinnet ditt mot" (konf. Rom 8:5).

Men fariseeren, som er nidkjær for loven, mener vel også at han bare elsker det som er rett? Ja, slik oppfatter han det selv. Men det er bare i egen interesse han elsker det han tror er rett, - for han ser fram til en "lønn". Det er ikke nåden som driver ham. Tvert imot anser han nådeforkynnelsen farlig for helliggjørelsen. Noe som beviser at han selv aldri har opplevd nådens kraft. Derfor er noen av disse ganske fromme sjeler, men de er ikke "av hjertet blitt lydige". For de er aldri "gått konkurs" på egne anstrengelser, blitt frelst bare i forlatelsens nåde, og gjennom dette fått den rette kjærligheten til Guds lov og hat til selve synden, som det ble talt nærmere om under v.14. En annen sak er de som er dødet av loven, som så ble frelst av bare nåde, og nå i sin ånd inderlig elsker rettferdigheten. De kjenner likevel også ofte på kjødets sterke begjæringer. Ja, de kan overrumple oss og føre til fall. Men det må ikke forville oss. For de som likevel av hjertet er blitt lydige, virkelig elsker rettferdigheten og er blitt tjenere for den, de er så menn ikke syndens tjenere.

Vi må aldri glemme hovedregelen: "Den dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot", den dere "av hjertet er lydige" - "så er dere dermed tjenere under den som dere lyder". Hele livet er når det gjelder Guds barn, rettet mot Kristus, uansett hvordan så synden hindrer, overrumpler og plager dem. Så kan det nok skje at sinnet blir falskt. En begynner på nytt å tjene synden. Lever ikke lenger ved nådestolen for å få forlatelse og kraft mot det onde. En har overgitt seg - stilt seg fram - som tjener for synden. Har hemmelig gått i allianse med den, og følger nå syndens lyster. Da er det ulykkelige hendt som Peter omtaler slik: "Det en ligger under for, det er en også trell under" (2Pet 2:19). Det er ikke den som bare av og til lider nederlag, men likevel fortsetter å kjempe, det tales om i dette bibelverset. Men den som har overgitt seg og lagt ned våpnene. Det er de "som har vendt seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem", slik Peter sier det videre, i v.21.

Til toppen 

19 : Jeg bruker menneskelige uttrykk på grunn av deres kjøds skrøpelighet. For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten som bare førte til enda mer lovløshet, slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse.

Apostelen drives av en nidkjær kjærlighet til sjelene, som gjør at han anstrenger seg for å forme budskapet så de han skriver til kan fatte det. Han sier han "bruker menneskelige uttrykk". Da sikter han til at han uttrykker seg ved å sammenlikne med et bilde, tatt fra menneskelige forhold, det som gjelder mellom tjenere og deres herrer. Dette bildet anvender han både foran og etter dette verset. Dette å uttrykke seg klart gjennom sammenlikninger med menneskelige forhold, er det Paulus kaller å "bruke menneskelige uttrykk" (konf. Gal 3:15). Spesielt et uttrykk som er anvendt like foran, kunne virke noe sterkt og underlig. Det gjelder v.18 hvor det etter grunnteksten egentlig heter "rettferdighetens treller". Da kunne selvsagt noen tenke at vi tjener da rettferdigheten med glade og villige hjerter, ikke som tvungne treller.

Derfor sier nå Paulus: Jeg bruker menneskelige uttrykk når jeg taler om dette, for å gjøre meg forståelig. Mine ord om frihet fra loven (v.14) kunne misforståes dit hen at det var det samme som frihet til å synde (v.15). Derfor har jeg på grunn av svakheten i deres kjødelige forstand villet minne dere om et velkjent forhold når det gjelder et herskap som har slaver. Hvis en sammenlikner det forholdet med dere, som frivillig, bare drevet av Guds nåde, byr dere fram som tjenere for ham, så burde det overhodet ikke være aktuell konflikt, dette spørsmålet om dere, på grunn av at lovens tvang var tatt bort, nå skulle tjene synden. Dere har jo overgitt dere til tjenere for Gud helt frivillig. Og det er jo en selvfølge at da er det bare han dere skal tjene, og ikke synden. Det samme gjelder jo en slave. Det er bare den ene herren han tjener; den som han er tjener hos.

Men selv om ånden er villig til å tjene Gud, må tjenesten ikke bli vilkårlig og uten styringsregler. Den skal være bestemt, og like bundet til Herrens Ord som enhver tjener følger reglene han har i sin herres reglement. Kanskje min første utlegning var dyp, og vanskelig å gripe, når jeg lærte at vi ved dåpen er "forent med Kristus", at "vårt gamle menneske ble (sv.: "har blivit") korsfestet med ham", at vi er "begravet" med ham, og "oppstått" med ham. Men nå bruker jeg jo en velkjent menneskelig framstilling, som dere vel kan forstå. Jeg taler jo om det velkjente forholdet med slavene. Om når en slave er kjøpt fri fra en grusom herre han har tjent hos, og nå tilhører den nye, kjærlige herren som har kjøpt ham fri - så vil han jo ikke tenke på å tjene den gamle herren mer. Hele sitt liv vil han gi til den nye herren, hvor han har sin tjeneste og sin lønn.

På grunn av deres kjøds skrøpelighet. Dette sikter til at vi totalt mangler evnen til å fatte noe som helst av det guddommelige. At vi mangler denne evnen skyldes ikke bare en forstand som er svekket etter syndefallet. Men også at viljen er ødelagt, og i tillegg alt det onde som er i oss. Med disse ordene behøver altså Paulus på ingen måte ha tenkt på noen spesiell mangel i de romerske kristnes vanlige fatteevne eller opplysning. I Rom 15:14 gir han dem det vitnesbyrd at de er "fylt med all kunnskap", og "i stand til også å formane hverandre". Nei, her taler han om den kjødelige skrøpelighet som alle mennesker har, på ethvert sted, uansett alder, og hvor utviklet og kunnskapsrike de enn måtte være. Ofte ser vi hvordan de mest skarpsindige menneskene, med den høyeste utdannelse, har de største problemer med å fatte det som har med Guds Ånd å gjøre, og med å la det få innta seg.

Det er altså en allmenn kjødelig skrøpelighet det tales om her, som gjelder alle mennesker. Det er derfor viktig at de som skal forkynne Ordet også anvender enkle formuleringer, og bruker vel kjente forhold i det daglige liv, til å gjøre budskapet lett fattelig. Vi ser hvordan både Jesus og disiplene praktiserte dette. Og på den måten blir ikke budskapet ofte bare lettere å fatte, men også lettere å bevare i minnet. Men ikke alle har denne gaven til å gjøre budskapet klarere gjennom bilder fra våre daglige forhold*. Måtte vi bare alle eie den kjærligheten som har sjelenes frelse som mål. At de, gjennom budskapet, må bli opplyst om budskapets hemmelighet. Så det ikke blir vår egen ære som opphøyes gjennom lærdommen, som nok av og til blir forkynt med høytidelige ord og former (1Kor 14:7-12).

* Men her ligger en meget stor fare i bruken av dette "billedspråket". Ved at det, både av forkynner og tilhører, kan bli oppfattet som at dette billedspråket skal gjøre budskapet mere forståelig, og at budskapet dermed bare søkes fattet med vår forstand. I dagens Norge sies det da også ofte at "Jesus brukte lignelsene for at de skulle være lette å forstå" -. Men selv svarte han sine disipler, da de spurte hvorfor han talte i lignelser : "Til dere blir Guds rikes hemmeligheter gitt. Men til dem som er utenfor, blir alt sagt i lignelser, for at de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, for at de ikke skal omvende seg og få forlatelse". (Mat 13:10, Mark 4:10ff., Luk 8:9ff). Det er da også helt klart, at det verken i hans forkynnelse generelt, eller i dette avsnittet av hans utleggelse av Romerbrevet, noen gang har vært C. O. Rosenius' mening at budskapet gjennom billedspråk bare skal legges til rette for å gripes med vår menneskelige fornuft. Skriftens budskap må åpenbares for hjertene våre.  (oversetters kommentar).

For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten, og for lovløsheten. Her omtales hele det tidligere syndelivet til disse kristne, slik: "Dere stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten og lovløsheten". Uttrykkene "urenheten", og "lovløsheten", må derfor omfatte all mulig synd, bare skilt under to "overskrifter": Som moralsk urenhet - eller: som lovløshet. Det vi ville legge i "urenhet" er nok vanligvis den seksuelle synden i tanker, ord og gjerninger. Det er det "urenhet" i kap.1:24 betyr. Men finner vi ordet i en sammenheng hvor det står som én av to hovedgrupper synd, og hvor den andre er "lovløsheten". Og vi vet at urenhet i seksuell betydning, nettopp er synd mot konkrete bud, og dermed noe av "lovløsheten". Men når den seksuelle "urenhet" strir mot Guds lov, er den jo nettopp moralsk urenhet. Innledningsvis sa vi at "urenheten" og "lovløsheten" bare er de to "gruppene" Paulus ser all synd under. Da forstår vi at begge "overskriftene", også hver for seg, gjelder all synd. Den ene: det synden er i sitt indre vesen, menneskets moralske "urenhet". Det andre: Det synden er i forholdet til Gud, det som strir mot hans bud: "lovløsheten".

Og de syndene som de kristne i Rom i sitt tidligere hedenske liv hadde bydd sine lemmer fram til tjeneste for, var ikke bare to. Men hele synderegisteret som apostelen oppsummerer i kap.1:29-31. Kristus har da også selv forklart hva det er som gjør mennesket "urent". Ikke bare én synd, men alt det onde som går ut fra hjertet: "onde tanker, mord, hor, ekteskapsbrudd, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelse" (Mat 15:19, Mark 7:21, 22). Og det er dette som har skjedd, vil apostelen her si: Dere har stilt lemmene deres fram: øyne, ører, hender, føtter, tunge osv., som tjenere, eller "treller", slaver, for alt dette, i deres tidligere syndeliv. Det er synden som var herskeren, som hadde lemmene våre som slaver, så vi ble tvunget til å tjene den.

Sett fra én side, er syndens tjeneste frivillig og utvungent. Apostelen sier "dere stilte lemmene deres fram" som tjenere for synden. Dette sier ikke bare at det er mange som tjener synden med stor lyst og frimodighet. For det kan også sies selv om de syndetrellene som har frykten i seg. De stiller selv lemmene sine fram for synden, fordi de ikke vil høre på Guds røst og bli omvendt til ham. De vil fortsatt være borte fra ham - men vil samtidig ha hjelp mot syndene sine. Nei, sier Herren, først da den fortapte sønnen kom tilbake til sin far, fikk han "sko på føttene" - dvs. en ny vilje som styrer vandringen. Disse skoene ble ikke sendt ut til ham i det fremmede landet. Det er altså din egen skyld, din egen frie handling, at du tjener synden, når du ikke vil omvende deg til din Far.

Men sett fra den andre siden er din tjeneste i synden tvungen og ufrivillig. For som syndens slave har du ikke makt til selv å fri deg ut fra synden, så lenge du enda blir borte fra Gud. Riktignok kan trellen av og til velge mellom syndene, og avholde seg fra enkelte. Men det vil likevel alltid være synden han tvinges til å tjene, og ikke Gud. Så lenge det ikke skjer en total omvendelse. Av og til ser vi konkret hvordan trellen ikke har noe valg, men må tjene slike synder som i aller høyeste grad byr ham imot, og plager ham. Han gråter og bærer seg over dette slaveriet, men må stadig fortsette i det. Å, hvor ulykkelig en slike slave er, som må fortsette å tjene urenheten og lovløsheten!

som bare førte til enda mer lovløshet. Dette uttrykket skildrer akkurat det samme som vi finner i v.13, hvor Paulus taler om å ikke "stille sine lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden". Der ser vi hvordan han først taler om "synden" som en person, en hersker, som en stiller sine lemmer til tjeneste for. Med uttrykket "som våpen for urettferdigheten" antyder han så hva resultatet, det vi utretter med lemmene våre, blir: "urettferdighet". Det samme sier han altså også her: Dere har stilt lemmene deres fram som tjenere for den herskeren som heter "urenheten" og "lovløsheten". Resultatet, eller følgene, blir da også bare enda mer lovløshet. I deres tjeneste hos synden har dere bare arbeidet på ett eneste stort verk, som bare var lovløshet. Som den gamle (svenske) oversettelsen antydet, så følger da bare den ene urettferdigheten på den andre. For det er det som kjennetegner synden, den drar alltid ny synd med seg, eller vokser og utvikler seg selv. Det begynte med at Kain bar hat i sitt hjerte til broren, Abel. Men så fulgte mord, et kynisk sinn, løgn. Og deretter fortvilelse.

Når Judas begynte å slippe sin gjerrighet til, fulgte tyveri. Deretter forherdelse og forræderi mot hans Herre. Og til slutt fortvilelse og selvmord. Dette er syndens grufulle linje. Den øker stadig på. Det Paulus vil ha fram her, er tydeligvis dette: Deres tjeneste var alltid noe som stemte med den herren dere tjente. Under urettferdigheten har dere bare gjort urettferdighet. Men så skal dere da også nå, i deres nye tjeneste, bare gjør det som deres nye herre elsker. Dermed skal dere selvsagt ikke tjene synden. Dere skal jo ikke tjene to herrer. Ennå er altså apostelen opptatt med å ta fatt i spørsmålet: "Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde?"

slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse. Som vi nylig sa, går alt sammen ut på at vi ikke skal tjene to herrer. Før, når vi stod i syndens tjeneste, gjorde vi bare det synden krevde. Bare det som stod i strid med loven. Vi tjente ikke rettferdigheten. Når vi nå står i rettferdighetens tjeneste, skal vi da bare gjøre det som er i rettferdighetens ånd, og ikke tjene synden. Enhver kristen skal oppføre seg som en tjener som tidligere tjente i et annet hus, men nå er flyttet derfra og har tatt tjeneste hos en ny herre. Og dermed selvsagt nå skal tjene denne, og ikke den forrige. Paulus sier her at når vi nå har stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten, så skal vi ikke bare av hjertet elske den, men også stille våre lemmer fram til å tjene den. Slik at øyne våre, ører, tunge, hender og føtter bare tjener rettferdigheten - og ikke synden. Mens vi tidligere gjerne så og hørte på urenheten og lovløsheten, skal vi nå bruke ørene og øynene våre på det som er hellig og godt. Mens vi tidligere gjerne talte forfengelige og syndige ord, skal vi nå tale det som er godt, sant og oppbyggelig, osv. Det er dette som er å "stille lemmene våre fram soml tjenere for rettferdigheten".

"til helliggjørelse". Når Paulus tidligere i verset talte om at de hadde vært "tjenere for urenheten og lovløsheten", brukte han tilføyelsen "som bare førte til enda mer lovløshet". Da sa vi at det gav uttrykk for følgene av et liv i den tjenesten. Den tilføyelsen han nå bruker her, om en tjeneste for rettferdigheten, blir det helt motsatte. Han sier at det fører "til helliggjørelse". Men det kommer vi snart nærmere inn på, i v.22.

Hvis vi nå har oppfattet hva ordene står for, i dette verset, så må vi også merke oss vel den formaningen vi finner her. Paulus taler i en formanende tone. Av det skal vi selvsagt lære at her er det ikke nok at vi lærer og forstår dette. Men også at helliggjørelsen ikke er fullendt ved at den sanne nåden har tatt bolig i hjertet vårt. Og at vi er frigjort fra syndens herredømme og nå av hjertet er lydige og har "stilt oss fram som tjenere for rettferdigheten". Nei, vi skal også holde klart for oss at gjennom hele livet vårt skal helliggjørelsens verk få utvikle seg i oss. Det viser all formaning. Det skjer ved at vi legger nøye merke til hva Ordet og Ånden taler. Og at vi hele tiden legger vinn på å stille alle sjelens og legemets lemmer fram som tjenere for rettferdigheten. Vi må altså ikke tenke at når helliggjørelsen utelukkende er et Guds verk, så har ikke jeg noe med den å gjøre. Ånden skal jo virke alt....

Riktignok skal Ånden virke alt. Men det kan den bare få gjort når du vil høre Ordet og gjøre etter det. Ånden skal virke alt, men bare på den måten at den taler til deg gjennom Ordet og en indre røst, - og at du legger vinn på å leve etter det. For da skal du snart få kjenne din ynkelige svakhet, og syndens voldsomme makt, som tvinger deg så du fra hjertets dyp roper til Gud om hjelp, og alvorlig bruker alle nådens midler for å få den kraft du trenger. Hvis jeg derimot gir meg over til likegladhet, fordi jeg innbiller meg at dette skal Gud alene virke, så jeg altså ikke behøver ta formaningen inn over meg og bestrebe meg på å leve etter den, be, bruke Ordet, osv., - så skjer det forferdelige at jeg glir over i et sløvt, løsaktig liv som har "mistet sitt salt". Med et slikt liv bedrøver jeg Den Hellige Ånd, som trekker seg bort, og til slutt forlater meg - hvis ikke det skjer en omvendelse.

Hvis du er benådet med Åndens lys og liv, så husk at du også en gang har vært en syndens trell. Legg da denne apostelens formaning alvorlig på hjertet, så du nå stiller lemmene dine, ja, all din sjels og legemes krefter, som tjenere for rettferdigheten. La nå den tid du ennå skal få leve på jorden, bli et liv som er overgitt til ham som har vist deg all denne nåden, og har kalt deg til sin tjeneste!

Men apostelens formaning går ikke bare på at vi skal tjene den herren vi har stilt oss fram som tjenere for. Den forutsetter også at vi bare skal tjene ham - og ikke den forrige. For når Paulus sier at vi tidligere, i syndens tjeneste, ikke gjorde annet enn lovløshet, så følger selvsagt at vi nå ikke skal gjøre annet enn det som tjener rettferdigheten. Slik er Guds barns nye, hellige sinn. De tåler ikke noen form for synd. Herrens vilje er deres rettesnor i alle spørsmål. Og alt som står i strid med dette, er en plage for deres ånd. Men så støtter altså Paulus opp om denne hellige og villige ånd, med sin formaning, når han sier: Slik skal dere da også bare være tjenere for rettferdigheten, på samme måte som dere tidligere bare tjente synden. Fordi dere nå er fri fra syndens herredømme. Det er nok dette han også sikter til, i det han så tilføyer:

Til toppen 

20 : For da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten.

Se hvor sterkt Paulus fortsatt skjærer igjennom til margen i spørsmålet han tok opp i v.1,2 og 15! Da dere var tjenere under synden, var dere frie for rettferdigheten. Da tjente dere aldri den i det hele tatt. Da tjente dere bare synden. Like helt og utelukkende skal dere nå også tjene rettferdigheten, slik at dere ikke gir noe som helst til synden*. Det er ikke det at de var fri fra forpliktelsen til å frykte, elske og tjene sin Skaper, Paulus vil ha sagt her. For alle mennesker lever jo under en slik forpliktelse, enten de er klar over det, eller ei. Til og med samvittighetens lover overbeviser dem om dette (Kap 1:19,20, 2:14,15). Men Paulus taler om deres personlige forhold overfor rettferdighetens krav, i deres tidligere liv i synden. De foraktet dem jo fullstendig, og levde et liv som om de ikke hadde noe som helst å gjøre med rettferdigheten. Som om de ikke skulle skylde den noen som helst tjeneste. I gjerning og sannhet hadde de den gang levd på avstand fra rettferdigheten.

* Noen mener Paulus har uttalt dette med ironisk tilsikt overfor dem som var tilbøyelig til å oppfatte friheten fra loven som om det skulle være det samme som frihet til å synde (v.15). Som om han ville si: Den friheten hadde dere virkelig da dere var tjenere under synden. Da var dere fri fra rettferdigheten. Hvis det er det dere er ute etter, så bli bare på nytt tjenere under synden! Forsøk bare ikke å tjene to herrer, osv. En slik måte å tale på ville heller ikke være helt ulikt Paulus. Men den tydelige sammenhengen med det som går foran, viser i retning av  vår ovennevnte mening med ordene.

Men dette er jo en forferdelig frihet. Tenk over ordene: "frie for rettferdigheten" -! Det er jo som om apostelen skulle ha sagt: Frie fra Gud, himmel og salighet - "gjort ferdige til undergang", til helvete. For det er vel ikke noe som er sikrere, enn at det menneske som er skilt fra rettferdigheten, også er skilt fra frelsen. Se da her, du stakkars menneskebarn som vil være fri og ubundet fra rettferdighetens lover: Du er ganske riktig fri for rettferdigheten -! Men tenk da også over konsekvensen av dette! Det taler så Paulus om i de versene som gjenstår av kapitlet. Og det som nå følger går også ut på å vekke de kristne fra den lunkenheten som ofte er grunnen til at de ikke priser seg så lykkelige som de burde, over å få være tjenere for rettferdigheten. I stedet blir de ofte trøtte av å døde kjødet, og så blir de trege i løpet.

Til toppen 

21 : Hva slags frukt hadde dere den gang? Slik frukt som dere nå skammer dere over, frukt som har døden som mål.

Paulus sier nå: Hvordan synden enn smaker for kjødet, så tenk alltid på følgene! Hva slags frukt har dere vel hatt av at dere tidligere har vært tjenere under synden, - i dette forferdelige livet som dere nå skammer dere over, da dere var frie for rettferdigheten? Det livet har jo en særdeles bitter frukt, "som har døden som mål". Når Paulus gir svaret med ordene "slik frukt som dere nå skammer dere over", vil han vekke avsky fra en tjeneste under synden. Men selve svaret på spørsmålet i begynnelsen av verset, ligger i ordene: "som har døden som mål". Slik er alltid syndens tjeneste: Skammelig og fornedrende i seg selv, og ender med døden. Men Paulus sier: "nå skammer dere dere". Det hadde de ikke gjort tidligere. Det er noe en legger merke til over hele verden. Menneskene langt fra skammer seg, men tvert imot skryter av synden. Men de ser derimot på et alvorlig gudsliv som noe en må skamme seg over.

Men straks et menneske blir omvendt til Gud, får det et annet sinn og en annen dømmekraft. Da skjemmes det av hjertet over sitt tidligere liv. Da vemmes det over den svinematen som det tidligere satte til livs med god appetitt. Denne påminnelsen fra apostelen burde også vekke avsky fra synden. Men Paulus tar her fram en annen følge av synden, som er verre enn skammen. For en frekk synder kan nok riste skammen av seg. Den endelige frukten av synden, er derimot noe langt bitrere, "for det ender med død" - ! Med "død" menes her den evige døden. Det ser vi av at motsetningen i v.22 heter: "evig liv", mens den legemlige døden gjelder for alle mennesker. Og den evige døden, Guds evige unåde og straff, er syndens rette lønn (v.23). Derfor kan det nok skje at vi, som vi sa, kan riste skammen av oss, men den evige døden stikker dypere. Den kan du ikke riste av deg. Vel, dette var det syndens slaver hadde som frukt av sitt arbeide. En ganske annen frukt høster vi i rettferdighetens tjeneste, som vi nå skal høre om.

Til toppen 

22 : Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse; en frukt som har evig liv som mål.

Som en fullstendig motsetning til hva som er situasjonen under syndens tjeneste, sier apostelen at de som er frigjort fra synden og er Guds tjenere, har først, her i livet, den frukten at de blir hellige. Og så, til sist evig liv. Ordene "satt fri fra synden" betyr fri fra dens tjeneste. For først ser vi at uttrykket er brukt som motsetning til "fri fra rettferdigheten". For det andre utledes det av tilføyelsen: "og er blitt tjenere for Gud". Vi ser det også tydelig av hele sammenhengen i dette kapitlet. La oss bare se nærmere på disse motsetningene. Syndens tjeneste fører allerede her i livet til gjerninger en vil skamme seg over. Frihet fra synden og tjeneste for Gud derimot, fører til helliggjørelse. Lønnen i syndens tjeneste var døden. Men tjenesten for Gud slutter med evig liv.

Paulus sier: Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden, og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse. Åndens frukt er et nytt, hellig sinn. Eller som det står her: helliggjørelse, dvs. at vi blir mer og mer helliggjort. En frukt som har evig liv som mål. Her merker vi på nytt hvor forsiktig apostelen taler. Han sier ikke at den nye helliggjørende tjenestens lønn er evig liv, på samme måte som han i neste vers sier at "syndens lønn er døden. Nei, han unnlater å bruke den naturlige motsetningen i uttrykk, og sier nå isteden at frukten, resultatet, utgangen, er evig liv. Slik uttrykte han seg også i v.16: "tjenere under lydigheten som fører til rettferdighet", og ikke under lydigheten som fører til evig liv, selv om han i første del av samme vers hadde ordvalget: "tjenere under synden som fører til døden". Så forsiktig er Paulus for ikke å gi grunnlag for den tanken at det evige liv var en lønn for vår lydighet. Men at apostelen her virkelig har hatt denne falske oppfatningen i tankene, det framgår klart av neste vers, der han taler klart ut om dette:

Til toppen 

23 : For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Syndens lønn er døden. Her settes igjen døden opp som motsetning til "evig liv". Det viser at her tales det om den evige døden. Den legemlige døden regnes jo for å være det største onde som finnes i denne verden. Til sammenlikning kalles derfor den straffen som venter den ugudelige, også "den annen død" (Åp 21:8). Med det samme språkbruket taler også Skriften gjennom Herrens egne ord: "Jeg er livets brød. Deres fedre spiste manna i ørkenen og døde. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at man skal ete av det og slippe å dø. - Hvis noen eter av dette brødet, skal han leve evig". "Den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø", osv.

Døden er syndens rettferdige gjengjeldelse. Men det evige liv er derimot ingen gjengjeldelse, eller lønn, for noen lydighet eller troskap hos oss. Det finnes ingen helgen som fortjener evig liv. Nei, Guds ord sier tvert imot her uttrykkelig at Guds nådegave er evig liv. Disse ordene forkynner to ting. Først at den gaven Gud gir oss, er evig liv, eller en uendelig salighet i himmelen. dvs. at noe mindre gir han ikke til noen som helst av sitt folk. Og dette er jo den aller største gaven som noen gang kan bli gitt. Dernest sier dette ordet oss at det evige liv er en gave, en nådegave! En foræring, en fri gave, er jo ingen lønn for noen innsats. En nådegave er da heller ikke noen fortjeneste for noe vi har gjort eller lidd som Kristi etterfølgere. Nei, det er, som ordet her sier, en nådegave. Her bemerker noen at den store nådegaven, som fører til evig liv, er Kristus og det han har utrettet, og at slutten på vår forening med ham og vår vandring ved troen, blir det evige liv. Alt dette er sant, men det er ikke det Paulus taler om på dette stedet.

Hans konkrete hensikt her er å presisere at hele det evige livet er en nådegave. Han vil ikke en gang skildre det som en følge av vår tro og etterfølgelse av Kristus. For da kunne noen straks blande inn noen fine tanker om en slags fortjeneste. Nei, apostelen sier klart og greit at "Guds nådegave er evig liv". Denne sannheten understreker han også sterkt når han i Ef 2:8-9 sier: "For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg".

Slik holder Gud gjennom sitt ord, livet og døden fram for oss. På den ene siden: "vrede og harme, trengsel og angst". På den andre siden: "evig liv, herlighet og uforgjengelighet" (Kap 2:7-9). Hvert eneste Adams barn skal én gang til slutt komme til den ene eller den andre av disse evighetstilstandene. Dette siste verset i kapitlet retter vår oppmerksomhet mot hver enkelt av disse utgangene på vårt liv. Og årsakene til en pine som aldri tar slutt, såvel som for en evig salighet, framgår klart. Det sier: "Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". La oss tenke grundig over begge disse mulighetene for slutten på vårt liv!

Den døden som omtales her, er den første straff Gud advarte menneskene mot, hvis de overtrådte hans bud. I flg. Skriften besto døden både i noe de skulle miste, og i en konkret, forferdelig tilstand. De som ikke blir frelst, skal ikke bare bli fratatt alt som er godt. De skal også bli oversvømt av alt det som er vondt og forskrekkelig. Det største gode en jordisk skapning kan få, er å få leve under Guds kjærlighet. Hvor vond blir ikke da straffen ved å være fratatt muligheten for å oppleve denne kjærligheten, og isteden må leve under tyngden og vissheten av å være under Guds vrede! De fordømte vil ikke få se det minste tegn på omtanke eller mildhet fra Gud, men bare oppleve alle slags bevis på hans vrede og unåde. Etter apostelens forferdelige skildring skal de bli straffet med "en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra hans krafts herlighet, når Herren Jesus blir åpenbart fra himmelen med sine mektige engler. Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium" (2Tess 1:7-9).

Denne straffen skulle altså ramme både menneskets sjel og legeme, og bærer i seg alt forferdelig. Den ruller opp for menneskene all fortid, nåtid og framtid. Når det gjelder fortiden, skal de ugudelige gjenoppleve syndene de har begått, alt det gode de misbrukte, den nåden de forkastet, og falske fornøyelser de lot seg bedåre av. I nåtid skal de får se de rettferdiges ære og salighet, som de selv nå er skilt fra i all evighet (Visd, kap.5) og isteden lever i det forferdelige samfunnet med djevelen og hans engler, dømt til deres grusomme tyranni i all evighet. Når det gjelder framtiden: Skrekken over deres uforanderlige tilstand skal bli desto mer uutholdelig når de får se at det aldri tar slutt. De vil også gripes av et raseri mot Gud, som de vil hate som fiende. Et hat som aldri vil kunne minskes eller forandres.

Det er helt klart at de ufrelstes straff skal være av forskjellig grad. Kristus har selv uttalt det, når han sier at Tyrus og Sidon skal få det lettere på dommens dag enn de jødene som hadde sett alle hans  gjerninger, og likevel ikke omvendte seg. Denne straffen fullbyrdes av den guddommelige rettferdigheten. Da kan en være sikker på at lidelsene til fullkommenhet skal være avpasset etter brottsverket. Og brottsverket skal ikke bare bedømmes etter de syndene menneskene har begått, men også etter hvor opplyst om Guds rike den som dømmes har vært, og hvor bevisst de har turet fram i ubotferdighet. Når det gjelder selve syndene, så er de selvsagt, fra én side sett, alle like. For de er alle sammen brudd på den hellige og allmektige Guds lover. Sett fra andre sider, er de svært ulike, både når det gjelder den indre ondskapen, og når det gjelder selve gjerningen. Det gjøres med rette forskjell på i hvilken grad synden er utført. Det ser en også på Kristi egne ord om vrede overfor en bror (Mat 5:22).

Kristus gjør også forskjell på budene i Guds lov når han sier at budet om at vi skal elske Gud, er det største og mest betydningsfulle budet. Derfor må synd mot lovens første tavle være de største syndene. Men dernest blir også syndens skyld forskjellig etter hvor forskjellig grunnlag i kunnskap og opplysning menneskene har. Det viser også Herren når han roper sitt vé over de stedene han hadde gjort de største gjerningene, og de likevel ikke hadde omvendt seg (Mat 11:21-24). Men ulikheten i straff som disse vil oppleve, går selvsagt ikke på den del av straffen som gjelder det de ufrelste har mistet. For i det forholdet står alle de fortapte likt. Forskjellen går bare på avstraffelsene, som rammer dem individuelt, etter Guds rettferdighet og allmakt.

Noen mer fullstendig kjennskap til hvordan straffen over de fordømte er, har vi jo ikke, ut over det enkelte ord og bilder i Den Hellige Skrift gir oss anelse om. Og måtte så heller ikke noen blant oss oppleve nærmere kjennskap til dette - ! Både når det gjelder spørsmålet om hva slags, og om varigheten av de fordømtes straff, så vil de ubotferdige og vantro alltid forsøke å overse det Ordet forkynner om disse tingene. Men det ligger noe som vi rygger for med vår tanke, i slike ord fra den evige sannhetens munn som: "evig ild", og "en mark som ikke dør". Om ordet "evig" ikke alltid betyr en endeløs, men av og til bare et meget lang tid, så bør vi legge merke til andre uttrykk som forklarer ordets mening i denne forbindelsen. Tenk bare på at Kristus tre ganger i en eneste tale bruker denne fryktinngytende skildringen: "hvor deres mark ikke dør, og ilden ikke slokkes" (Mark 9:43-48).

Uansett hvordan en så vil tyde uttrykket "den evige ild", så kan de nevnte ordene av Sannhetens egen munn ikke mistydes. Det kan ikke bety noe mindre enn en slik lidelse som et naturlig legeme opplever i en naturlig ild. Men en naturlig ild brenner opp emnet sitt, og så slokner den. Da må en ild "som ikke slokkes" bety at den fordømtes lidelse aldri skal opphøre. Den guddommelige rettferdigheten og allmaktens dom innebærer altså en evighets lidelse under hans vrede. Uttrykket: "hvor deres mark ikke dør", taler også om en uendelighet i pine. På samme måte som ilden slokner når emnet er brent opp, slik dør også marken når det han levde av er spist opp. Men her sier altså Kristus at denne marken aldri dør. Dette forteller også at den fortapte aldri skal oppleve noen slutt på lidelsene. Skriften sier også at Guds fiender skal kastes i "ildsjøen som brenner med svovel". En sjø med bølger, er skildringen av den kval og lidelser som skal oversvømme Guds fiender. Det blir forferdelig når denne sjøen ikke er av vann, men av flytende ild. 

Men til sine gjentatte ord om "den mark som ikke dør, og ilden som ikke slokkes" , føyer Herren disse ordene, som en grunn og forklaring: "For enhver skal bli saltet med ild, og hvert offer skal saltes med salt". Med disse ordene avskjæres enhver tanke om at det som skjer, er en tilintetgjørelse, eller med en mulig framtidig gjenopprettelse til frelse. Ifølge den levittiske loven skulle offerdyrene som var slaktet, saltes med et salt som ble kalt "Guds paktssalt". Saltet er et bilde på uforgjengelighet, og betegnet i nevnte levittiske bruk, varigheten/uforgjengeligheten av Guds pakt med de troende. Men nå sier Herren her at hvert offer for hans rettferdige dom skal "saltes med ild". Hver fordømt synder skal bevares uforgjengelig ved selve ilden, for at den straffen som er bestemt for ham skal fortsette i all evighet. Guds rettferdige hevn skal gjøre vredens barn udødelige i deres elendighet, slik at dette ikke skal ha noen ende - på samme måte som de rettferdiges salighet.

Med klare ord, eller i skildrende bilder, taler altså Den Hellige Skrift om den forskrekkelige sannheten at de fordømtes straff skal vare evig, uten noen ende. Og at et stort svelg er festet mellom de frelstes himmel og stedet hvor de dømte er, slik at ingen kan komme over fra det ene stedet til det andre. At dette er vanskelig å fatte for oss, har flere årsaker. Først og fremst kommer det av at vi følelsesmessig ikke holder ut tanken på noe slikt. Og noen mennesker er så fullstendig styrt av sine følelser, at dette helt bestemmer over hva de tror. Dernest kommer det av at vi aldri fullt ut fatter Guds storhet, eller hva som blir resultatet når et menneske forakter eller støter den store, majestetiske Skaperen. Vårt falne, ugudelige hjerte frykter ikke Gud. Å synde mot Gud er likesom ikke noe alvorlig. Derfor kan vi ikke begripe at synd mot Gud fortjener noen evig straff.

I tillegg fatter vi aldri det store i den forsoningen Gud har gitt verden gjennom sin evige Sønns død, som gjør at ingen behøver gå fortapt for sine synder, bare han har sitt liv i Sønnen. Mens derimot det å ikke ha bruk for Guds Sønn er en så forferdelig forbrytelse at våre tanker ikke kan fatte det. Derfor vil ingen hedning få så stor straff som kristne som ikke angrer og vender om fra sine synder.

Til sist nevner vi tvilen, som også trenger seg inn, som et verk av den gamle bedrageren. Han som sa til kvinnen: "Dere kommer slett ikke til å dø", oversvømmer nå verden med den samme giften. Dette gjør at mange som ellers nok holder Skriften for sann, og ser at Kristus selv taler klart om den evige straffen, i dette spørsmålet forkaster Guds ord, fordi de synes det strir mot hans barmhjertighet. Overstrømmende nådig tar Gud imot alle som søker nåde, og forlater alle deres synder, forbrytelser og overtredelser. Men den gamle slangen skjuler nå fullstendig for dem, det alle andre Guds gjerninger viser, at Gud må være like sterk i sin straffende rettferdighet og makt over sine fiender, som i sin rettferdige barmhjertighet over de som søker ham. Dette tåkelegger altså nå fienden. Denne og flere andre grunner gjør at selv om menneskene tror at det de frelste oppnår er en evig tilstand, så er det mange som ikke vil være med på at de ufrelstes straff er evig.

Men tenk da alvorlig over at den samme Herren som har gitt oss, og lover Guds barn den evige saligheten, også selv har forkynt at en evig straff venter de som forkaster ham. Han bruker akkurat de samme ordene om fordømmelsens uendelighet, som om salighetens. Han sier: "Disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv" (Mat 25:46).

Hvordan skal Guds barn kunne prise Guds store nåde høyt nok, her i livet og i evigheten? Tenk, de er ført ut fra vantroens mørke, og fikk ta imot den frelsen som rekkes oss i Kristi evangelium! Så nå kan de fryde seg mens de venter Guds Sønn fra himmelen, han som har fridd oss fra vreden som kommer! Vi ærer og priser hans navn! Selv sier han uttrykkelig: "Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet".

Evig liv. Dette er det som skal gis Guds folk den dagen Herren kommer for å forherliges i sine hellige. Men hva dette evige livet innebærer, vil vi nok ikke kunne gjøre oss opp noen klar formening om, mens vi er her i livet. Johannes sier: "Det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli, men vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er". Her i livet ser vi bare Herrens herlighet som i et speil. Men vi skal " bli forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd". Og fordi vi nå bare ser ham som gjennom et tåkete glass, så skjer også vår forvandling bare gradvis, litt etter litt. Men når vi ser ham "ansikt til ansikt", og "erkjenner slik som jeg også fullt ut er kjent", da skal bildet straks bli fullkomment.

I det evige liv skal Guds barn kjenne Gud og hans hemmeligheter klart. De skal oppleve hans kjærlighet fullkomment og uforanderlig. Da eier de en trøst og fred i sjelen som de nå ikke kan fatte. En fullkommen enhet og samdrektighet mellom legeme og ånd. Kort sagt: I samklang og sammensmeltet med alt som kan glede og fryde et hellig sinn. Alt dette blir gitt oss. Og det skal ikke tilmåles etter hvor mye en jordisk skapning er i stand til å motta - men etter hvor mye Den Allmektige Gud er i stand til å gi sine barn - ! Og etter hvor mye Kristi person og hans fullbrakte verk har fortjent. For denne frelse og salighet mottar de bare i kraft av at de er forent med ham. Altså: på grunnlag av hans fortjeneste. For han har kjøpt denne frelsen med kraften av sitt blod.

Derfor: Bare så mye som vi kan fatte av vår Frelsers storhet, herskermakt og herlighet, - bare så mye kan vi fatte av storheten, herligheten og rikdommen i den evige salighet han vil gi sitt folk. Men med den forskjell det alltid vil være mellom denne verdens skapninger og selve Skaperen. Skriften taler om en "fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet". Den taler om "rettferdighetens krans", om å "sitte med Kristus på hans trone, slik han også har seiret og satt seg med sin Far på hans trone". Dette er sterke og vidunderlige antydninger om den likhet med Kristus som vi skal få når vi får se ham som han er. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid!"

Og denne saligheten skal bli evig og uten ende. For Gud gir denne saligheten på et overnaturlig grunnlag. Det er en nådegave. Det er av bare nåde. Og det er en gave. Følgelig er det også et grunnlag som er fri for alle forandringer som naturen er utsatt for. Slik var det ikke med Adams salighet, i Paradis. Den stod på en naturlig grunn, og kunne derfor forandres. Himmelens salighet skal være evig. For Gud gir den ikke som arbeidslønn til dagarbeidere, men som en arv uten betingelser, til barn. Herren Kristus sier: "Trellen blir ikke i huset til evig tid: Sønnen blir der til evig tid". Gud gir det evige livet som gave, en foræring, en nådegave, en ugjenkallelig gave. Det er dette som ligger i apostelens ord: "Guds nådegave er evig liv". Ikke noe som kan medføre forandringer, skal få komme til i himmelen. Ikke naturens forgjengelighet, for "dette forgjengelig må bli ikledd uforgjengelighet". Heller ikke synden, for den skal være helt borte. Ikke Satans fristelser, for han skal ikke få slippe inn der. Kort sagt: Gud har skapt og gjenløst menneskene til evig liv, og ettersom det er Gud, den evige, som har både gjort og sagt det, skal vår salighet ikke opphøre før Gud opphører å være Gud. "Guds nådegave er evig liv".

i Kristus Jesus, vår Herre. Det evige liv, når det gjelder vår side av saken, er sikkert og visst en fri gave. Det har ingenting kostet. Vi har ikke bidratt med noe til å fortjene eller motta Livet. Likevel får vi slett ikke denne gaven for intet. Den har kostet en annen ganske mye. Den gis oss bare "i Kristus Jesus". Bare gjennom ham er det skjedd en forsoning mellom Gud og mennesker. Det er stiftet fred, forsoning er gjenopprettet, og evig salighet er oppnådd. Både de minste og de største gavene blir gitt oss bare i ham. Selv ble han gitt oss av Faderen, til forsoning. Han har betalt løsesummen og kjøpt den evige nåden for alle mennesker. Som vår hyrde og salighetshøvding, har han også gjort at vi fikk del i denne nåden alt mens vi lever her på jorden. Slik taler han til Faderen: "Herliggjør din Sønn, for at din Sønn også kan herliggjøre deg, slik du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skulle gi evig liv til alle dem som du har gitt ham". Videre sier han: "Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". Og jeg gir dem evig liv".

Paulus tilføyer: "Vår Herre". Alle kristne bør alltid holde klart for seg at Jesus Kristus er deres Herre som har kjøpt dem fri fra synden og djevelens vold. For at de skal være hans egne, tjene og ære ham som deres rette herre både her i livet og i evigheten. Han er Herren både over levende og døde. For ham skal alle kne bøye seg, og for hans domstol skal alle en gang stå. Det er dette Paulus vil ha talt til oss gjennom ordene i dette verset.

Det er stor grunn til å legge merke til likheten mellom hvordan Paulus i siste vers i forrige kapittel avslutter læren om rettferdiggjørelsen, og hvordan han her avslutter læren om helliggjørelsen. Der sa han at "nåden skal herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre". Her sier han at "Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre". Alt er av nåde, alt er en fri gave. Alt er gitt oss gjennom og i "han som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse" (Kap 4:25). Lovet være Gud for hans veldige gave!

Så har nå Paulus i dette kapitlet gått grensegang omkring den store læren om vår rettferdiggjørelse av nåde uten gjerninger. Han har reist en mur mot fiendtlige beskyldninger og misbruket om at denne læren skulle gi dekning for å fortsette et liv i synd. Han har vist at i rettferdiggjørelsen ligger tvert imot den eneste grunnen, ja roten og kraften til en sann helliggjørelse. For i den samme troen blir vi inderlig forent med Kristus. Det er også dåpen et ytre middel til. For i den ikles vi først Kristus og all hans fortjeneste. Og for det andre blir vi forent med ham til en død lik hans død, og en oppstandelse lik hans oppstandelse. Når vi slik er forent med ham, har vi hans Ånd i hjertet vårt. Dermed står vi ikke bare i hans pakt, og i hans tjeneste, men er "av hjertet blitt lydige", glade og villige til å leve for ham og med ham, og ikke lenger tjene synden.

Nei, det er langt fra at nåden skulle gi dekning for synd. For det er faktisk bare når vi "ikke er under lov, men under nåde" at synd ikke skal få herske over oss. Bare da er det vi har den villige ånden og frihet fra syndens herredømme. Bare da gir Herren oss sin kraft, som er sterk - bare i de som selv er svake. Men denne nåden må fremdeles stadig støttes med oppmuntringer og formaninger, som Paulus da også har gitt oss her. Samtidig har han til slutt skildret fruktene, både av å være tjener for synden, og av å være tjener for rettferdigheten. Av å være tjener for synden: Først et skammens liv, og deretter den evige død. Av å være tjener for rettferdigheten: Først helliggjørelse, og deretter evig liv. Men alt dette gode bare "i Kristus Jesus, vår Herre". Slik har vi nå den guddommelige læren klar. Måtte Herren selv gi oss den nåde at vi ikke bare vet om og forstår dette, men også har en levende erfaring og øvelse i det. Så skal vi sikkert nok også til slutt få det "frukten som fører til helliggjørelse" har "som mål": "evig liv" (v.22). Amen.

Til toppen