Vers 1 og 2   3 og 4   5   6   7   8 og 9   10   11   12   13   14 og 15   16   17   18   19

Innhold: Avsluttende ord og hilsninger, advarsler, gode ønsker, og til sist en lovprisning til Gud.

I dette kapitlet, og spesielt i v.1-16, ser vi et levende og herlig bilde av den kristne broderkjærligheten. Og det ikke bare i dens mest åpenbare og storslagne drakt, i omsorgen for sjelers frelse, men i dens innerste medfølelse for nådesøsken. Vi ser det når Paulus i v.1-2 uttrykker så stor omsorg for at de skal ta imot og vise en enkelt liten nådesøster den rette omsorg og praktisk støtte. Det samme skinner fram fra versene 3-16 gjennom hans hjertelige hilsen til en hel masse mennesker i menigheten, som han nevner med navn. Og vi ser hvordan han nesten ikke kan nevne noen uten at han tilføyer ord som enten gir uttrykk for hans kjærlighet til dem, eller hvor mye disse menneskene betydde for ham.

1 og 2 : Jeg anbefaler dere vår søster Føbe, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ, for at dere kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Og støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. For hun har vært en hjelper for mange, også for meg.

Føbe var den som brakte med seg fra Korint dette dyrebare brevet til Rom. Det ser vi av den gamle underskriften på hele dette brevet. Apostelen kaller henne «vår søster». Benevnelsen bror og søster er tatt fra vårt jordiske slektsforhold, og brukes i menigheten til å gi uttrykk for det åndelige slektskapet som eksisterer mellom Guds barn. De er født på ny til Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Dette viser hvor sterkt de kristne er foreet, og hvor høyt de da også bør elske hverandre innbyrdes. Hvis alle kristne virkelig er brødre og søstre, så må de jo ikke la noe som helst kunne ødelegge deres innbyrdes kjærlighet.

Men Paulus fortsetter: som er menighetstjenerinne i Kenkreæ, eller egentlig: «som er diakonisse i menigheten i Kenkreæ». Her ser vi at diakoni allerede var en etablert tjeneste i den kirken apostelen Paulus opprettet. Vi ser også at det altså ikke bare var menn som var utvalgt til å tjene de fattige og syke, såvel som menighetens mer ordinære behov (Ap.gj. 6:1-6), men også kvinner. En tjeneste jo også kvinnen vanligvis har spesielle anlegg for (konf. 1Tim 5:9-10). Og hva er det Paulus nå har på hjertet? Jo, at de kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Det er måten de tar imot henne på, han er opptatt med. At det ikke bare skal skje med vanlig gjestfrihet, men som et lem på Kristi legeme, en søster i nåden. Det er dette som er å «ta imot henne i Herren». Og støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. Slik skal de troende i inderlig kjærlighet omslutte hver éneste bror eller søster i nåden. Her føyer Paulus til alvorlige ord, når han sier «som er verdig for de hellige». Det er ikke verdig for de hellige å ta imot en Jesu venn i kald likegyldighet. Herren setter jo sine høyere enn englene. Ja, de er Kristi «brødre» og «medarvinger». Og på den siste dag skal dommeren si: «Alt det dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, har dere gjort mot meg».

Vel kan de hellige være både fattige og foraktet. Men de er likevel Guds folk, Guds barn og Jesu Kristi brødre. Derfor skal vi møte dem i stor kjærlighet. I tillegg til dette, som jo gjelder alle Guds barn, nevner så også Paulus ennå en grunn når det gjelder Føbe: For hun har vært en hjelper for mange. Med stor nidkjærhet hadde hun med sin kjærlighetstjeneste forsøkt å være til hjelp for brødrene i deres nød. Også for meg føyer så Paulus til. Vi vet ikke på hvilken måte Føbe hadde vært til hjelp for Paulus selv. Hun kan ha hatt mange muligheter hvor hun har tjent ham. Enten med å bidra til å underholde ham, eller med personlig hjelp på reisene hans, i sykdom eller i andre vanskeligheter. Alt dette nevner nå Paulus bare for å påvirke de romerske kristne ennå sterkere til å vise henne all mulig omsorg.

Men legg altså spesielt merke til hvordan det framfor alt er kjærligheten vi ser dokumentert gjennom disse to versene! Her skriver denne store apostelen, Paulus. Og han bruker så mange ord utelukkende for at denne lille, enslige kvinnen skal bli godt mottatt av de kristne, og få oppleve deres kjærlighet og omsorg. Det var tross alt ikke hennes liv eller sjel som stod på spill. Bare en tilfeldig hjelp og omsorg. Likevel er denne store apostelen så opptatt med, og skriver så mye nettopp om dette. Å, måtte vi alle speile oss i dette eksemplet! - Men den samme kjærligheten stråler også fram fra den rekke av hilsener som nå følger.

Til toppen 

3 og 4 : Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine egne liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningene.

Her begynner nå Paulus å be dem spesielt hilse flere av menighetens medlemmer, selv om jo brevet er skrevet til dem alle. Også disse hilsenene er bare utbrudd av apostelens inderlige kjærlighet som strømmer over mot disse nådesøsknene. Han har ingen spesiell hensikt, ikke noe konkret budskap han skal ha fram. Han må bare få nevnt dem, hilset dem spesielt, og få sagt noe godt om hver enkelt av dem. Og den kjærligheten som gir seg uttrykk på denne måten, er jo ikke den naturlige, men dypest sett denne åndelige kjærligheten som gleder seg over brødrene fordi de tilhører Kristus. Og det beviser Paulus’ troskap i tjenesten - den kjærlighet som er selve det underlige tegnet på den sanne nåden som Kristus og apostlene talte så mye om (f.eks. Joh 13:35, 1Joh 3:14,18,19, Ap.gj. 4:32, Gal 5:22). Det er denne kjærligheten som ligger bak disse hilsenene til forskjellige brødre og søstre. Mange forestiller seg en apostels opphøyete ånd slik at han slett ikke var opptatt med å hilse til enkelte mennesker, og med spesielle gode ord. Her ser vi noe ganske annet. Og en slik åndelig opphøyethet, som skulle gjøre oss stive på mangel av kjærlighet utelukkende på grunn av innbilt åndelighet, er bare et forferdelige skuespill.

Å sende hilsener til spesielle mennesker eller familier er jo vanlig praksis, og brukes til noen vi setter spesiell pris på, og er glad i. Denne teksten viser oss da først at i alt som ikke er synd skal vi følge det tilvante livsmønsteret. Å vike av fra det, bare for å gjøre noe spesielt (utover det Gud har forbudt eller befalt), fører ikke til noe godt, men kan tvert imot gjøre mye skade. Det er bare i alt hvor Guds vilje krever det av oss, at vi skal skille oss ut fra verden. Og mulighetene til også å praktisere det, dukker nok tidsnok opp, uten at vi behøver oppsøke dem -! Vi har ingen støtte i Guds ord for å tale eller kle oss på noen særskilt måte. Som kristne skal vi derimot på begge disse områder være tilbakeholdne - men altså verken i det ene eller det andre være opptatt med å skille oss ut fra andre mennesker. Samtidig lærer vi av disse hilsenene at det ikke er noe brudd på den allmenne kjærlighet som vi skal ha til hele Guds menighet, om vi har et spesielt godt forhold til enkelte nådesøsken. Vi ser hvordan Paulus hadde en spesiell omsorg for enkelte blant alle som tilhørte menigheten i Rom. 

Først hilser Paulus det hellige ekteparet Priskilla og Akvilas som tok imot ham i sitt hus i Korint, da han kom dit fra Aten for første gang (Ap.gj. 18:2). Priskilla og Akvilas må ha vært spesielt benådede, opplyste sjeler som brant for Kristi sak. Her kaller Paulus dem for sine «medarbeidere i Kristus Jesus». Dette var jo da også bakgrunnen for at de fulgte apostelen da han forlot Korint og drog til Efesos (Ap.gj. 18:18). Men vi vet også at det var dette ekteparet som «forklarte» den veltalende Apollos «nøyere om Guds vei». Han var riktignok allerede «opplært i Herrens vei - og brennende i ånden, - selv om han bare kjente til Johannes’ dåp» (Ap.gj. 18:24-26). Vi legger også merke til at ikke bare i vår tekst, men også to ganger i Ap.gj. 18, blir hustruen nevnt foran mannen. Det mener man har vist at det har særlig vært henne som har markert seg i nidkjærhet og tjeneste for Kristi sak. Da skal vi også legge merke til at det ikke er noe som holder apostelen tilbake fra å kalle disse hustruene for sine «medarbeidere i Kristus». Han lar ikke misunnelse eller andre ting friste ham til å oppfatte disse som inntrengere i hans embete.

Å forvalte et embete i Kristi menighet er riktignok bare gitt dem som blir spesielt innsatt til dette. Men å arbeide for sjelers frelse, enten alene i det skjulte, eller offentlig, det tilhører ikke noe særskilt embete, ikke en gang en apostels. Det er hver éneste kristen kalt til, alt etter de gaver og krefter menighetens hode (Kristus) har gitt ham. Og når det gjelder bruken av disse gavene i Herrens tjeneste, er det nok en allmenn sannhet at de kristne generelt utretter for lite. Vi opplever nok aldri at de gjør for mye. Men her stadfester altså apostelen at Priskilla og Akvilas er hans «medarbeidere i Kristus Jesus». Og ganske visst skal Herren Jesus selv stadfeste det samme om alle, enten det er menn eller kvinner, som i et embete eller uten noe formelt embete har umaket seg for å bringe evangeliets budskap til fattige syndere.

Vi kjenner ikke til hvordan og når dette ekteparet våget livet sitt for apostelens liv. Men det er helt klart at apostelens uttrykksform ikke bare er et billedspråk som skildrer særmerket troskap i sin alminnelighet. Det er tvert imot tydelig at der har vært tilfeller hvor fiendtlige stormløp har vært satt inn mot Paulus, og at de da har gjort så markert innsats for å redde ham, at de satte sitt eget liv i fare. Dette kan vi utlede av at ikke bare Paulus, men også «alle menighetene blant hedningene» takket Priskilla og Akvilas. Dette viser at det virkelig gjaldt apostelens liv, og at dette ekteparet har vært redskaper som gjorde at han ble reddet. Men da har vi jo også i dag all grunn til sammen med dem å fryde oss i takknemlighet og kjærlighet til Priskilla og Akvilas.

Til toppen 

5 : Hils også menigheten som er i deres hus! Hils min kjære Epainetos, som er førstegrøden for Kristus i Akaia!

Menigheten som er i deres hus (altså i Akvilas og Priskillas hus). Dette var en bestemt del av menigheten i Rom. For i denne store byen måtte nå de kristne samles på mer enn ett sted (se v.14-15). Og blant disse stedene de samledes var da også Akvilas og Priskillas hus. Av 1Kor 16:19 ser vi det samme ekteparet åpne hjemmet sitt til møtelokale også i Efesus. Hils min kjære Epainetos. Paulus elsket alle kristne. Når han så nevner noen konkret som «min kjære», så var det en som var spesielt kjær for ham. Mange undrer seg på om en slik kjærlighet stemmer overens med den dype, åndelige kjærligheten i Herren. Da må vi huske at ikke bare apostelen, men også Kristus selv, med Johannes, «den disippel som Jesus elsket», har gitt oss eksempler på en slik kjærlighet.

Det avgjørende er bare at vi først og fremst har en spesiell kjærlighet til alle Guds barn - dette som i våre hjerter skiller dem fra alle de vantro. Men så er jo forholdet at en særlig kjærlighet til visse kristne mennesker kan ha svært forskjellig årsak. Her synes årsaken å ha vært at Epainetos var førstegrøden for Kristus i Akaia (Lilleasia). Det første kornbandet som ble skåret fra åkeren skulle gis til ypperstepresten som skulle bære det fram for Herren som et tegn på takknemlighet og håp om en rik kornhøst. Det er klart at en nidkjær Kristi tjener får en spesiell kjærlighet til det mennesket som blir et lands førstegrøde for Kristus. Tenk; den første frukten Kristus får av evangeliet i et land!

Til toppen 

6 : Hils Maria, som arbeidet så mye for oss!

Paulus nevner ikke hva Marias arbeid hadde bestått i. Men han husker på henne, og nevner henne spesielt, i takknemlighet. Han sier at hun har arbeidet så mye for oss. Selv har hun sikkert sett på det som sin største glede.

Til toppen 

7 : Hils Andronikus og Junias, mine landsmenn og medfanger, som er høyt aktet blant apostlene. De var også i Kristus før meg. (Her heter det i COR’s Bibel: «mina fränder och medfångar»).

I sin kjærlighet never Paulus først Andronikus og Junias, som hans «fränder» eller slektninger. Dette betyr ikke, som enkelte mener, bare at de var jøder (som i kap.9:3), men handler virkelig om et nærmer slektskap. Det ser vi av at Paulus bruker denne betegnelsen spesielt på Andronikus og Junias. Hvis det bare hadde vært tale om «landsmenn», så ser vi jo at mange av de andre han nevner her var jøder, som f.eks. Akvilas og Priskilla (Apg 18:2) m.fl.. Andronikus og Junias var altså i en mer markert betydning hans slektninger. Så nevner han da også dette. Gjennom alt merker vi hvordan Paulus har vært opptatt med å omtale og fremheve hver enkelt av brødrene. Dette viser også den kjærligheten vi ganske riktig skal ha til våre slektninger. Alle kristne er rett nok brødre. Men dette behøver ikke å hindre noen i et særlig varmt forhold til våre slektninger. Gud er jo den som selv har knyttet slektskapsbåndene mellom menneskene.

Dette er også viktig å merke seg, for det gjendriver den oppfatningen at alle jordiske slektskapsbånd liksom skal oppheves, eller måtte vike for det dype, åndelige slektskapet mellom Guds barn. Mine medfanger. Vi vet ikke når, hvor og på hvilken måte disse apostelens «slektninger» hadde vært fanger sammen med ham, bare at dette har skjedd. Og det å være en fange for Kristi skyld, er en stor ære. For på samme måte som det som blir satt høyt blant menneskene er en styggedom for Gud (Luk 16:15), så er også dette, som i menneskers øyne er en vanære, den høyeste utmerkelse innfor Gud.

som er høyt aktet blant apostlene. At Andronikus og Junias var «høyt aktet» blant apostlene, viser at de har hatt et nært kjennskap til Kristi apostler, og vært spesielt avholdt av disse. Uten tvil på grunn av deres troskap, kjærlighet og nidkjærhet for Kristi sak (som jo også hadde ført dem i fengsel sammen med Paulus). Ettersom de er blitt omvendt før Paulus er det også ganske trolig at de har vært blant disse «tilreisende fra Rom» som på den store pinsedagen fikk oppleve at forkynnelsen «skar dem i hjertet». Deretter har de så vendt tilbake som kristne til Rom, og blitt de første frøkornene fra evangeliets gode sæd. Når så senere slektningen deres, Saulus, ble forvandlet fra en fryktelig forfølger til en stor apostel, har de oppsøkt ham, og så også fått lide sammen med ham. Men Paulus gir dem ennå et skussmål: De var også i Kristus før meg. Se denne kostelige ydmykheten; at den store apostelen også vil føye dette til at Andronikus og Junias var blitt forent med Kristus før ham! Det er helt tydelig at han sier dette for å ære disse to, og setter dem høyere enn seg selv. Måtte vi også huske slike lærdommer!

Til toppen 

8 og 9 : Hils Ampliatus, min kjære i Herren! Hils Urbanus, vår medarbeider i Kristus, og min kjære Stakys!

I tillegg til Epainetos (v.5), hilser Paulus to brødre og en søster, Persis (v.12), som sine «kjære». Vi har allerede talt sammen under v.5 om en slik kjærlighet. Vi må alltid bare legge godt merke til den korte, men viktige tilføyelsen: «i Herren». Kjærligheten til brødrene er et viktig tegn på den sanne nåden i hjertet. Men mange kan elske forskjellige kristne mennesker uten å eie denne nåden. De elsker dem altså ikke «i Herren», eller fordi de elsker Kristus, men av ganske andre årsaker. Hver enkelt av oss må prøve sin kjærlighet på dette!

Paulus kaller Urbanus sin «medarbeider i Kristus», dvs. sin medhjelper i arbeidet for Kristi sak. Selv hos dem som arbeider for sjelers frelse, finner vi dessverre av og til dette kjødelige sinn som selv vil ha all ære for de åndelige fruktene som viser seg i deres område. Det er nærmest misunnelse som preger deres holdning til sine medarbeidere. Her ser vi Paulus med et rakt motsatt sinn, når han tvert imot lovpriser og opphøyer disse som har vært hans «medarbeidere i Kristus». Må så hver og en av oss speile oss i dette apostelens sinn!

Til toppen 

10 : Hils Apellas, som har stått sin prøve i Kristus! Hils dem som er av Aristobulus’ hus!

Overfor menigheten i Rom fremhever Paulus her Apellas som en disippel «som har stått sin prøve i Kristus». Apellas må ha vært en mer erfaren mann, har kanskje vært gjennom mange og store åndelige fristelser, eller også forfølgelser fra verden. Og i alle prøvelsene har han vært standhaftig. Vi har tidligere, og nå også her, sett hvordan Paulus ofte og helt åpent kommer med oppmuntrende og positive vitnesbyrd om dem han skriver til. Han nevner noen som har arbeidet mye for Kristus, at en annen har vært apostelens medarbeider, at en tredje har vært hardt prøvet, osv. Slik vi også har vært inne på tidligere, oppfatter vi ofte dette som særdeles merkelig og farlig, bare egnet til å blåse opp vår egen stolthet og svake hjerte. Måtte vi da her lære å forstå dette forholdet bedre! Alt godt kan misbrukes av vårt elendige hjerte. Men alt godt må ikke dermed forkastes av den grunn. Det gode vitnesbyrdet Paulus her gir enkelte må vi bare ikke forveksle med menneskelig smiger! Nei, vi kan snarere sammenlikne det med den oppmuntring foreldre gir sine barn, for at de kan bli ennå mer flittige, og vise ennå mer kjærlighet. Som når Paulus i kap.12:10 formante med disse ordene: «Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i broderkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære!»

Over alt i Skriften ser vi hvordan Herren selv oppmuntrer til gode gjerninger, også ved bruk av lovord om dem som har vist stor lydighet, kjærlighet eller tålmodighet. Vi vet at troen og kjærligheten er den egentlige kilden og hovedsaklige beveggrunnen som alt godt strømmer ut fra. Likevel ser vi hvordan Gud samtidig har villet anvende alle mulige midler som kan bidra til å oppmuntre til det gode og motvirke det onde. Til dette bruker Gud av og til refselser, ris og plager. En annen gang løfter, oppmuntringer og lovord. Dette gjør nå Paulus når han her berømmer forskjellige kristne nådesøsken. Dette har ofte den rette virkning, og for mange svake barn kan det være nødvendig. Måtte bare hver éneste kristen strekke seg etter en vekst og fasthet i alt godt, og ikke leve på menneskers gunst. I enhver situasjon skal vi være trofast i Herren Kristi tjeneste - bare for hans skyld og den lønnen han gir. Vé den som blir avhengig av menneskers gunst! Med disse går det til slutt som Kristus sa til jødene: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære fra hverandre, og den æren som kommer fra den eneste Gud, søker dere ikke?» (Joh 5:44).

Hils dem som er av Aristobulus’ hus! Hvis Aristobulus ennå levde, må han helt sikkert vært en hedning. For vi ser Paulus hilser ikke til ham, men konkret bare til dem som tilhørte hans hus, som var kristne. På Paulus’ tid var mange Guds barn i tjeneste hos hedninger, men de var likevel trofaste mot sin himmelske Herre. Det er til slike kristne tjenere Paulus hilser her. I det himmelske brorskap er det ingen forskjell på om en er tjener eller selv har tjenere. Der er vi alle ett i Kristus Jesus.

Til toppen 

11 : Hils Herodion, min landsmann (el.slektning)! Hils dem som er av Narkisso’s hus, og som er i Herren! (Her har C. O. R’s Bibel: «Hälsen Herodion, min frände»).

Herodin blir bare nevnt som ennå en slektning av Paulus (konf.v.7). Narkisso’s hus - om denne Narkisso var den ungdommen vi hører om hos keiser Klaudius, eller en annen med samme navn, vet vi ikke, og det har heller ikke stor betydning. Det er de som tilhører hans hus, og «som er i Herren», apostelen hilser. På samme måte som like foran om Aristobulus’ hus.

Til toppen 

12 : Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren! Hils den kjære Persis, hun som har arbeidet så mye i Herren!

Disse tre var kvinner, og ble alle hilset som de som «arbeidet i Herren». Å «arbeide i Herren» betyr å arbeide i evangeliet, eller for sjelers åndelige vel, og blir gjerne brukt om sjelesørgere. Og her ser vi Paulus to ganger i dette verset taler om kvinner som har «arbeidet i Herren». Ja, om Persis sier han at hun «har arbeidet så mye i Herren». Derfor satte han henne også spesielt høyt, så han kaller henne «den kjære». Og dermed er det ikke uten videre sagt at hun var diakonisse eller lærer for barn. Nei, når Paulus på denne måten spesielt fremhever hvor mye hun har arbeidet for Herren, er det mer sannsynlig at hun har gjort dette på eget initiativ, fritt og uten noen pålagt tjeneste. Bare ut fra en indre trang, - bare drevet av Kristi kjærlighet. En slik tjeneste i Herren har da foregått enten i samtale med det enkelte menneske hun tilfeldig traff på. Kanskje gjennom besøk hos syke eller fanger. Eller i flittig forbønn osv.

Og slik tjeneste, som er prestenes og profetenes oppgave i kraft av sitt embete, har altså blitt utført av disse kvinnene, utelukkende av frivillig kjærlighet. Ikke «i menighetene», der Ordet ble forkynt (1Kor 14:34-35). Men mer som private sammenkomster. Og her holder apostelen fram og roser disse kvinnenes tjeneste. La oss lære av dette at kvinnene ikke er nektet noen slik kjærlighetstjeneste, når de ikke bryter forstyrrende inn der menn forkynner. Tvert imot blir her en slik tjeneste rost. Og blir også stadfestet gjennom Kristi eget eksempel da det nettopp var en kvinne han gav oppgaven å være det første mennesket som skulle få vitne om hans oppstandelse. Og når Paulus spesielt fremhever Persis «som har arbeidet så mye i Herren», bør det lære hver enkelt av oss å strekke oss etter å vokse i en slik kjærlighetens tjeneste. Men først bør vi nok legge oss på hjertet det apostelen sier om et annet kjærlighetsverk: «For hvis det først er et villig sinn, blir det verdsatt etter det en har, og ikke etter den en ikke har» (2Kor 8:12). Vi må huske at gavene er forskjellige, og at vi «etter det målet Kristi gave gis etter» (Ef 4:7) kommer til å bære ulik frukt (Mat 13:8). Men la oss i alle fall alle strekke oss etter å vokse i alt godt, så vi kan bære «mer frukt» (Joh 15:2)!

Til toppen 

13 : Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor!

Det har vært vanlig å mene at denne Rufus har vært sønn til Simon fra Kyréne, som ble tvunget til å bære Kristi kors. Det kan også gjerne være riktig, når en ser at Simons sønner, Rufus og Aleksander, var så godt kjent av Jesu disipler at Simon gikk under betegnelsen: «far til Aleksander og Rufus» (Mark 15:21). Men det Paulus her nå sier om Rufus, er at han var den utvalgte i Herren, og at hans mor også var Paulus’ mor. At Rufus kalles «den utvalgte i Herren» kan ikke gå på hans utvelgelse til frelse, den vi alle eier i Kristus. For denne utvelgelsen er et like fullkomment kjennetegn for alle troende. Her taler derimot dette uttrykket helt klart om apostelens kjærlighet til Rufus; at Paulus hadde utvalgt ham til sin spesielt fortrolige bror (på samme måte som uttrykket «den kjære», om Persis i forrige vers, så åpenbart skildres apostelens kjærlighet til Persis at Luther uten videre oversatte det med «min elskede»). Og på samme måte som Paulus i det åttende verset sier: «min kjære i Herren», så sier han her: «den utvalgte i Herren».

hans mor og min mor er et uttrykk for særdeles varm takknemlighet. Det viser at Rufus’ mor hadde hatt en særdeles inderlig og kjærlig omsorg for Paulus, som om hun hadde vært hans egen mor. At hun ikke var hans virkelige mor, sier seg selv. For Rufus var ikke hans virkelige bror. Nei, at Rufus var Paulus’ «utvalgte» bror, og Rufus’ mor var hans mor, det var slektskap som var skapt gjennom samme kjærlighet som gjorde Jesu mor til Johannes’ mor, og Johannes til hennes sønn (Joh 19:26-27). Å, om denne kjærligheten hadde vært mer brennende mellom Guds barn! Da hadde vi i hjertelighet tatt oss av hverandre. Ja, i moderlig omsorg virkelig passet på hverandre. Alt Paulus skriver i dette hilsningskapitlet vitner om et så inderlig kjærlighetsforhold mellom de første kristne som vi ikke lenger har noe som helst begrep om. Skulle vi sammenlikne oss med dem, så måtte jo vår kjærlighet sies å være iskald. Og vi har fremdeles Peters formaning: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!» (1Pet 4:8). Å, måtte vi alle våkne opp og begynne å rope for alvor til vår allmektige Frelser at han må hjelpe oss, så det kan bli en radikal forandring med oss i dette forholdet!

Til toppen 

14 og 15 : Hils Asynkritos, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas og brødrene som er sammen med dem! Hils Filologus og Julia, Nerevs og hans søster og Olympas og alle de hellige som er sammen med dem!

Her nevner så Paulus mange nådesøsken uten å fremheve noen av dem spesielt. Dette tegnet på at han husket dem i kjærlighet, og ville glede og oppmuntre disse som ble nevnt. Det samme gjaldt «alle de hellige som er sammen med dem». Guds barn skiller seg ikke alle like markert ut. Men de er alle nådesøsken, brødre og søstre, og like delaktige i ham som er «den førstefødte blant mange brødre». Noen av dem har store nådegaver. Andre igjen har ingen spesielt synlige gaver. Men vi skal elske dem alle. En menighet består ikke bare av markert synlige kristne. Men av alle kristne, selv om noen av dem er små og uanselige. Kristi rike er en skole hvor han oppdrar dem alle for sin evige herlighet. - og alle de hellige som er sammen med dem, dvs. de troende i deres familier og naboskap. Kanskje Paulus ikke kjente dem alle personlig. Men som kristne var han likevel opptatt av, og hadde omsorg for dem.

Nå er dette et brev hvor budskapet er gitt apostelen av Den Hellige Ånd. Og dette budskapet skal bevares så lenge jorden står, til undervisning og oppbyggelse for menigheten. Da kan det synes underlig for enkelte at dette som mange bare oppfatter som unødvendige høflighetsfraser, skal oppta så vidt mye plass. Men apostelen er jo ledet av Herrens Ånd så vel i dette som i de dypeste emnene han behandler i brevet! Da er det jo også tydelig at vi bør søke lærdom også i denne delen av brevet. Og da lærer vi her, slik vi også har antydet tidligere, at Guds barn i sin omgang med hverandre bør benytte hver eneste mulighet til å vise oppmerksomhet. Så kjærligheten kan få utfolde seg i ord og i gjerninger. Og ellers bruke de daglige anledningene som byr seg i det naturlige samfunnet med hverandre til innbyrdes å vise hverandre oppmerksomhet og omtanke (Rom 12:10).

Til toppen 

16 : Hils hverandre med et hellig kyss! Kristi menigheter hilser dere.

Nå har Paulus avsluttet sine egne hilsener i varm broderkjærlighet. Så antyder han hvordan han ville brødrene skulle bruke også et ytre tegn på den kjærlighet de hadde til hverandre. Han sier: Hils hverandre med et hellig kyss! Så varmt bør dere elske hverandre, sier han. Det er tydelig nok at det er kjærligheten, og ikke det ytre tegnet, som er hovedsaken. Det vet vi ikke bare ut fra apostelens åndelige sinn og generelt fullstendig ubundne holdning til ytre former. Men også av at dette broderkysset ikke var noe han påla som praksis for alle menighetene. Det var bare en mer tilfeldig, blant mange oppmuntringer, til å vise broderlig kjærlighet (1Kor 16:20, 2Kor 13:12, 1Tess 5:26). Men dette har også senere vært praktisert. Dels innen den eldste kirken, dels også innen visse kirkesamfunn senere. Da helst etter en felles bønn under den hellige nattverd, hvor hver enkelt gav den som stod nærmest det hellige «kjærlighetens kyss» (1Pet 5:14). Paulus kaller det altså «et hellig kyss», fordi det skulle være et uttrykk for det åndelige kjærlighetsforholdet, og ikke noe fra vårt naturlige følelsesliv. Da har vi altså forstått at Paulus her ikke ville foreskrive noen seremoni. Bare framelske en kjærlig omgang blant brødrene. Dermed må også enhver form vi uttrykker vår kjærlighet på, stå oss fritt, og bare formes ut fra hjertets egen holdning.

Kristi menigheter hilser dere. Alt det Paulus skriver, understreker bare det inderlige og kjærlige fellesskapet de første kristne hadde seg imellom. Ikke nok med at enkelte troende i én menighet hilste noen bestemte venner i en annen. Men hele menigheten ba apostelen gi uttrykk for deres kjærlighet og varme ønsker til en hel menighet. De opplevde samfunnet med hverandre som brødre for evigheten. Noe jo også alle kristne over hele jorden er; barn av samme Fader, arvinger til samme arv. Og da kan ingen skranker skille dem. De så ut over hav og land til fjerne menigheter, og ropte i ånden: Vi hilser dere, hellige brødre i Herren! - Gud, åpne våre øyne så vi også kan se denne ditt rikes herlighet, det dype fellesskapet mellom alle dine barn av alle slekter, folk og stammer over hele jorden! Gud, øk vår tro, og gi oss en brennende kjærlighet til hverandre!

Til toppen

17 : Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!

Her taler apostelen i en helt spesiell tone. Dette er første gang i Romerbrevet at han advarer mot dem som skaper splittelser og frafall fra læren. Den unge menigheten i Rom kan ennå ikke ha vært utsatt for dette. Men apostelen advarer mot det som kan komme, ja, som vanligvis dukker opp på hvert sted hvor evangeliet har virket vekkelse og liv noen tid. Dette nevner han også i sin avskjedstale til de eldste i Efesus: «Dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg» (Ap.gj. 20:29-30).

Emnet i teksten vår er av særdeles stor betydning. Det bærer et sterkt sverd i seg, når Paulus sier: «Ta avstand fra dem!», de «forfører hjertene til de godtroende» (v.18). Men mange har en tendens til på totalt feilaktig og ubarmhjertig vis å benytte dette verset på enhver meningsforskjell de oppdager hos brødre. Så går andre til den motsatte ytterlighet; i en total misoppfatning av kjærlighetsloven vil de aldri høre på denne advarselen. I ukritisk åpenhet tar de imot alt og alle som kommer med et Guds ord og viser en viss nidkjærhet for sjelene. I tillegg har jo som regel disse som skaper splittelse en både pen og sterk forkynnelse, og gir seg ut for å være den rette sannhetens forkjempere. Så mange forvilles bare av dette. Alt dette gjør at emnet her ikke er så enkelt i praksis. Måtte da Herren selv med sin Hellige Ånd bevare oss i sin frykt, og lede oss i sin sannhet når vi skal studere, og deretter leve dette ut i praksis! - Men nå vil vi se nærmere på hvordan det egentlig er apostelen taler.

Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Mange bibeloversettelser, så også den C. O. R bruker, begynner denne setningen med et: «Men» jeg formaner dere, brødre.. Og dette viser et sammenheng med det som står like foran. Midt i de varme og hjertelige hilsningene og oppmuntring til broderlig kjærlighet, avbryter Paulus seg selv med en alvorlig advarsel og formaning mot å ta broderlig imot slike som skaper splittelser og kan bli årsak til frafall fra den læren menigheten hadde tatt imot. Ta avstand fra dem sier Paulus; dere skal ikke ta imot dem med den kjærlighet jeg har forsøkt å framelske hos dere (konf.2Joh v.10). Nei, dem skal dere ta avstand fra, fordi de er farlige for deres sjeler. Dette er sammenhengen.

Men hvem er så disse som vi skal vokte oss for? Hva mener Paulus med «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall»? Å, her må vi gå fram med stor gudsfrykt og forsiktighet, når vi skal se nærmere på dette spørsmålet! - Først spør vi: Er det meningen at vi skal ta avstand fra hver éneste kristen fordi han kan ha en annen oppfatning enn oss av et eller annet Guds ord, og som vi dermed kan komme i diskusjon med? Selvsagt ikke! Tekstens ord innebærer noe ganske annet. Det var også noe helt annet Paulus lærte i det fjortende og femtende kapitlet, der han talte om ulike meninger som alltid kan forekomme mellom de svakere og sterke i troen. Vi så at den éne hadde fått se sin frihet fra den foreldede loven, mens en annen fremdeles var bundet av den. Den éne setter én dag høyere enn en annen. Et annet menneske holder alle dager for å være like (Rom 14:5).

Da er det ikke til å unngå at mennesker også taler forskjellig om dette. Men der ser vi Paulus bare formaner dem til å leve sammen i kjærlighet, og godta hverandre. Han sier: «Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger». Både den som kan spise hva som helst, og den som ikke spiser all slags mat, «gjør det for Herren». Derfor bør ingen av dem dømme eller forakte den andre, osv. I den teksten vi nå har foran oss er det tale om noe ganske annet enn at det kan være enkelte avvik i oppfatninger av Ordet. Og hva det virkelig er Paulus taler om her, det vil vi forstå dels ved å gå nærmere inn på hvordan tekstens ord lyder, dels ved å sammenlikne teksten med flere tilsvarende steder i Paulus’ øvrige brev, der han kommer med nøyaktig samme advarsler.

Men her kunne kanskje noen innvende at når to parter kjemper mot hverandre, og på begge sider bruker Skriften som belegg for sine meninger, så kan det jo bli spørsmål om hvem av dem vi skal ta avstand fra. For alle synes jo hans vei er rett. Kan en annen fare vill, så kan vel like godt jeg også! Hvem skal en her tro, og hvem skal en tvert imot «ta avstand fra»? Nå skal vi se hvor lærerik teksten virkelig er. Apostelen sier: «Ta avstand fra dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra læren». Han taler til en troende og levende menighet og sier: Hvis noen kommer med en lære som strir mot den læren dere har mottatt; altså den troende menighetens alminnelige lære, han skaper splittelser. Og da skal dere «ta avstand fra dem». Her snakker vi altså ikke om den læren en gammel og frafallen kirke etter hvert lever på, og som alle levende Guds barn reiser seg mot. Slik det skjedde da Luther stod fram mot pavekirkens dåraktige lære. Historien viser at i samme grad som kirkene falt fra og begynte med bibelstridig lære, så fikk de oppleve at her og der reiste det seg levende røster mot dem. De angrep og uroet disse kirkene helt til de ofte grep til sverdet og bålet.

Luther reiste seg altså slett ikke mot enkelte ulike oppfatninger, som også fantes mellom de troende. Men bare mot konkrete avvik fra Ordet, som den frafalne kirken i kjødelig overmot hadde tillatt seg. Disse kunne han møte med de klareste sannheter, hentet fra Skriften. De lærte jo f.eks. at en kunne kjøpe seg syndenes forlatelse for penger, eller at en burde tilbe jomfru Maria og andre helgener. Da er det ikke nødvendig med omstendelige samtaler og omhyggelige konklusjoner, men bare klare bibelord til å imøtegå slikt med. Noe ganske annet er det når noen angriper den læren som alle troende Guds barn lever på, og altså setter sitt individuelle lys over hele den troende menighetens. Da er det han «skaper splittelser og er årsak til frafall fra læren». Må vi da først og fremst huske på at det var to ting  i teksten som var nøkkelen til den rette oppfatningen: Først at Paulus sier: «splittelser og frafall fra den lære som dere er blitt undervist i» (sv: den lära som I haven inhämtat - som dere har tatt imot). For det andre at han sier dette til en levende, troende forsamling.

Da har vi det klart. De «Partistifterne» det tales om her, er de som reiser seg mot den læren, den oppfatningen av Skriften, som den levende, troende menigheten på stedet har lært, som den holder seg til og lever på, og som er hellig for dem. Å sette seg opp mot denne alminnelige læren er ikke bare et tegn på en særdeles oppblåst ånd. Men også nettopp på det fordervelige partimakeriet som er så farlig for sjelene, og som apostelen advarer så sterkt mot her.

Men her kan det nå oppstå et vanskelig og viktig spørsmål. For i det fjortende kapitlet så vi at de meningsforskjellene som ble omtalt der, kunne føre til splittelser når de ble forfektet overfor andre. Men likevel ble vi i det kapitlet formant til ikke å ta avstand fra slike brødre, bare på grunn av forskjellige meninger. Men tvert imot ha samfunn med dem og bære (15:4) deres uforstand. Hvordan skal jeg så kunne se forskjellen på disse avvikene, og dem som jeg skal ta avstand fra? Også dette spørsmålet finnes det svar på i teksten vår: «dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i». Det er disse vi skal vokte oss for. Disse som ikke nøyer seg med selv, for egen del, å ha en annen mening enn menigheten for øvrig. Men som også forsøker å trekke andre med «på samme linje». Og dette blir ennå mer belyst og understreket gjennom andre bibelsteder der Paulus kommer med samme advarsel som i vår tekst. I det allerede siterte Ap.gj. 20:30 sier han: «Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg selv». Legg merke til denne uttrykksformen: «..for å dra disiplene etter seg selv». Det er dette som er å «skape splittelse» og blir «årsak til frafall fra læren».

I Ap.gj. 15:1-2 leser vi: «Det var noen menn fra Judea som kom ned og lærte brødrene slik: «Hvis dere ikke blir omskåret etter skikken fra Moses, kan dere ikke bli frelst». Paulus og Barnabas fikk derfor ikke lite strid og ordskifte med dem». Legg merke til at de «kom ned og lærte brødrene» dette nye. I Fil 3:2 sier Paulus: «Hold øye med hundene, hold øye med de onde arbeiderne, hold øye med sønderskjæringen!» I 2Kor 11:13-15 sier han: «For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler». Vi legger merke til at hele veien er det tale om slike som arbeider for å trekke de troende inn på sin mening, og som dermed «skaper splittelsene og er årsak til frafall fra læren». Dette taler jo Paulus mye om i Galaterbrevet. Der sier han i det første kapitlet, v.6-7: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere i Kristi nåde, til et annerledes evangelium, som slett ikke er et annet. Men det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium».

Og i femte kapittel, v.12: «Det var godt om de som fører dere vill, kunne lemleste seg selv fullstendig!» Av alle disse stedene ser vi først og fremst, som allerede nevnt, at det tales bare om dem som arbeider på å føre de troende sjelene fra den læren de allerede har tatt imot, en lære som allerede har gjenfødt og frelst dem - føre dem fra denne læren for å vinne dem for en annen mening eller «linje». Det er altså overhode ikke tale om dem som bærer på en eller annen egen oppfatning, men om arbeidere som misjonærer, «falske apostler, bedragerske arbeidere».

Dernest lærer vi av disse og flere tilsvarende skriftsteder hvilke, og hvor avgjørende viktige de lærene var, som disse onde arbeiderne ble årsak til frafall fra. Lærene som var forfalsket, eller ble innført av de onde arbeiderne, var av forskjellig karakter, og av større eller mindre betydning. Én gang var det selve den store grunnleggende læren om Kristus. Som når man fornektet hans guddom, eller man nektet at Jesus var Kristus (1Joh 2:18,22,23, 4:1,3, 2Joh v.7-10). Men det kunne også bare være at de kom med tillegg til troens lære, som gjorde at den ble forfalsket. Man gjorde de rettferdiges hjerter motløse (Esek 13:22) med å holde fram gjerninger som måtte kreves om de skulle kunne tekkes Gud. Det kunne være omskjærelsen og andre lovgjerninger (Gal 5:2-4, 6:12-13, Kol 2:8-12). I tillegg krevde de falske apostlene gjerninger som ikke tjente til noen som helst nytte. Slike som bare hørte til i Det gamle testamentes tid, mens det i Det nye testamente bare oppfordres til gjerninger som har noen gagn og nytte.

I følgende skriftsteder: Kol 2:16-18, 21-22, 1Tim 4:8, 1:4-5, Rom 13:8,10 kan en se hvilke påbud, forskrifter og unyttige gjerninger det var de falske lærerne forkynte, og som førte til splittelse av samdrektigheten i Kristus. Samtidig ser vi der at Det nye testamente bare oppfordrer til gjerninger som blir tjenere for kjærligheten, og er til virkelig nytte*. Endelig ser vi også Paulus advarer mot dem som trekker sjelene inn i slike emner som ikke skaper verken nytt liv eller den rette helliggjørelse. Som bare drev med unyttig «ordstrid», og som i det åpenbare ikke drev med noen egentlig villfarelse. Dette taler Paulus om til Timoteus. Han sier: «Hvis noen lærer annerledes og ikke holder seg til de sunne ord, vår Herre Jesu Kristi ord og den lære som stemmer med gudsfrykt (vår Herre Jesu Kristi hälsosamma ord), da er han stolt og forstår ingenting. Men han har sykelig trang til stridigheter og diskusjoner om ord, og fra dette kommer misunnelse, strid, spott, onde mistanker, unyttig krangel mellom mennesker som har fordervede sinn og som er blitt frarøvet sannheten. De tror at gudsfrykten er et middel til vinning. Slike skal du trekke deg unna!» (1Tim 6:3-5).

* Så har vi noen som mener at selv i Det nye testamente har vi fra Kristus selv et bud som ikke sikter på noen egentlig nytte, men som bare er en lydighetsgjerning. Og som bør oppfylles fordi det er noe Kristus befaler; nemlig budet om dåpen. Men da skal vi være klar over at slik har ikke Kristus lært. Kristus og hans apostler lærer at dåpen er et nådemiddel til frelse. Ikke en tom lydighetshandling. Peter sier om dåpens vann: «det som nå også frelser oss» (1Pet 3:21). Kristus selv sier at vi må «fødes av vann og Ånd» (Joh 3:5). Paulus sier at Gud frelste oss «ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd» (Tit 3:5). Selv om vår blinde fornuft ikke begriper dette, er det fremdeles dette Herren Kristus har lært om dåpen. At det altså ikke bare er en lydighetshandling eller bare en «bekjennelse», bare et ytre tegn på at de er kristne. Dåpen er riktignok også et ytre tegn for de kristne, men samtidig noe uendelig mye mer.

Tidligere i samme brev sier også Paulus: «du må pålegge noen at de ikke skal undervise i en annen lære (främmande lära), eller vie sin oppmerksomhet til eventyr og endeløse ættetavler, som fører til stridigheter i stedet for den oppbyggelse som er fra Gud, den som er i troen» (1Tim 1:3-4). Det samme i 2Tim 2:23 der Paulus formaner til å «unngå tåpelige og barnslige diskusjoner, for du vet at de fører til strid» (konf. 1Tim 4:7, 2Tim 2:16-18, Tit 3:9). Denne advarselen er det all grunn til å tenke nærmere over. Det er ingen problem å forstå at en konkret villfarelse fører med seg splittelse og skade. Men at splittelse og frafall fra læren kan bli resultatet av «tåpelige og barnslige diskusjoner», eller emner som ikke gir «den oppbyggelse som er fra Gud», når de til og med anvender ord fra Den Hellige Skrift, det er det mange som ikke vil tro.

Å møte sjeler som søker frelse, med budskap som ikke er til noen gagn i den åndelige tilstand de befinner seg, eller som ikke er nødvendige i den tiden vi nå lever i, men bare fører sjelene over i uaktuelle og fjerne aspekter, er å forføre dem. Det er å føre sjelene bort fra det «ene nødvendige» til et åndelig virvar, en åndelig frustrasjon. Og det fører til uenighet og splittelser mellom dem som i troens enfold skulle ha ett hjerte og én sjel.

Men nå taler apostelen i vår tekst ikke direkte til disse onde arbeiderne. Hos dem hadde han ikke noe håp om å kunne utrette noe (2Tim 3:13). Nei, han retter sin advarsel til den øvrige troende menighet. Og hva er det nå han sier disse troende skal gjøre? Han sier: «Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!» - «Legg merke til dem!», for at dere kan være på vakt så dere ikke blir fanget og forføres av deres budskap. Dette er det første Paulus formaner til her. Men han har en ennå mer avgjørende tilføyelse; han sier: Ta avstand fra dem! Ordet i grunnteksten betyr å «unnvike noen», «vik bort fra dem». Dette vil altså Paulus de troende skal gjøre overfor dem som skaper splittelser og blir årsak til frafall fra den læren de har tatt imot, den læren menigheten lever på og i.

Legg merke til hva det er apostelen sier! Han sier ikke at vi skal dømme og fordømme dem. Nei, all dom over deres innerste tilstand skal vi overlate til Gud. Apostelen sier heller ikke at vi skal hate og forkaste dem, for en slik oppførsel kan ikke Guds barn være bekjent av. Nei, han sier bare vi skal «ta avstand fra dem», ikke ha åndelig fellesskap med dem, ikke høre på dem og ikke samarbeide med dem. Alt sammen bare fordi de skaper splittelse og blir årsak til frafall fra den lære vi har tatt imot. For både ordet og all erfaring viser hvor farlig splittelser og frafall fra læren virkelig er for det kristne livet. Hensikten med å ta avstand fra disse onde arbeiderne har to sider. For det første; at vi ikke må fanges av deres budskap (Mat 7:15). For det andre; at vi ikke skal støtte opp om det de står for, så vi blir «medskyldige i deres onde gjerninger» (2Joh v.10-11), styrker dem i deres partisinn, og bare øker splittelsen i menigheten (konf.2Tess 3:14).

Kan du så trygt si at selv om du hører eller leser det de forkynner, så verken blottstiller du deg for villfarelsens bedragerske makt, eller med ditt eksempel leder andre inn i fristelse, - så står du fritt til det. Men tenk etter om denne din trygghet er vel begrunnet! Apostelens budskap til oss her er jo: «Ta avstand fra dem!» Og vi ser akkurat den samme formaningen andre steder. I 2Tim 3:5 sier han: «Slike skal du vende deg bort fra!». Og hvis noen «ikke adlyder vårt ord», sier han: «Ha ikke fellesskap med ham» (2Tess 3:14).

Her kan så kanskje noen komme med denne innvendingen: Hvis nå dette er levende kristne som bare i uforstand har latt seg innta av en villfarelse, men nå føler seg så forpliktet på dette budskapet at de føler seg drevet av sin samvittighet til å være med å utbre det, - hva skal vi da gjøre? Skal vi også ta avstand fra disse? Svar: Gjør da det samme som Kristus da hans trofaste disippel, Peter, ville forsøke å hindre ham i å gå lidelsens vei. Han sa: «Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg». Og likevel elsket han fortsatt Peter som sin trofaste disippel, som en «bror». Gjør det samme, du! La det ikke bli avstand mellom deg og disse i ditt hjertes kjærlighetsforhold til dem. Men ta avstand fra den feilaktige læren og holdningen. Delta ikke frivillig i noe som støtter dem og deres virksomhet. For at verken du selv eller andre svake nådesøsken skal få den oppfatningen at det ikke er så farlig med denne nye læren. Vær forsiktig så du ikke på noe område støtter virksomhet som kan gjøre det vanskelig for noen å gripe den rette lære, eller kan bli årsak til frafall for dem som har tatt imot Kristi og apostlenes lære!

Hvis en bror er blitt så oppblåst at han tror hans mening er bedre enn den læren hele den levende Guds menighet lever på, og som arbeider for å skape splittelse, da er det nok sikrest å følge apostelens budskap: «Ta avstand fra dem!» For her betyr din og menighetens samdrektighet i Kristus mer enn hvordan du opptrer overfor den onde arbeideren. Det sikreste er alltid å rette seg etter Ordet. Paulus har ikke gått med den holdningen som mange har i dag, at det ikke er noen fare for at vi skal bli bedratt, at vi skal nok alltid kunne skille mellom rett og urett. Han har heller ikke forkynt at vi i fortrolighet skal stå åpne og ta imot alle, selv om de kanskje bruker Guds ord og har en viss nidkjærhet for å vinne sjeler. Det har heller ikke Kristus noen gang lært. Tvert imot taler Kristus om noen som skal kunne «profetere i hans navn, drive ut demoner i hans navn, og gjøre mange kraftige gjerninger i hans navn» (Mat 7:22), og som likevel var «ugjerningsmenn» fordi de var «falske profeter» som vi skal vokte oss for. Gud, fri oss fra den lettsindighet vi har overfor ditt ord! Å, hvor få det er selv blant bekjennende kristne, som virkelig setter Ordet høyt nok! Vi dømmer først og sist ut fra det vi selv mener. Alle tror at selv har vi visdom nok.

La oss igjen huske at det tryggeste er at vi retter oss etter Herrens ord. Og nå har vi sett at både Kristus og apostlene sier: «Vokt dere for dem!», «Ta avstand fra dem!». Fra disse «som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den læren dere har tatt imot». Ja, enten det nå var en professor i Guds kunnskap, eller noen av våre enfoldige brødre som begynte å lære noe om Kristus og troens lære, eller om sakramentene, eller om de siste ting, og som strir mot «den lære som dere er blitt undervist i» (sv: som dere har tatt imot), - den læren som allerede har gjort oss til frelste og nye mennesker, - da må vi bare rette oss etter apostelens formaning: «Ta avstand fra dem!» Å, hvor lite vi fatter betydningen av enhet i tro og lære! Hvor lite vi aner om hvilke sjelekvaler som følger i frafallet fra selve læren! Men vår store fiende, djevelen, forstår det. Derfor har han ingen ro så lenge det finnes en flokk kristne som er ett i Kristus. Der er det han ser etter muligheter for å skape splittelse og frafall fra læren.

Til toppen

18 : For de som er slik, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Og med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende.

De som skaper splittelsene og blir årsak til frafall fra Kristi og apostlenes lære, «tjener ikke vår Herre Jesus Kristus», sier Paulus. Dette bør være god nok grunn så vi ikke må være i tvil om vi skal «ta avstand fra dem». Og det er en vel begrunnet tilføyelse. For det er nettopp det disse onde arbeiderne gir seg ut for; at de er Kristi tjenere, og som de med vakre ord og framferd vil overbevise oss om. Paulus sier i 2Kor 11:13-15 at de «omskaper seg til Kristi apostler» og til «rettferdighetens tjenere». Men uansett hvor stor likheten deres kan bli med «rettferdighetens tjenere», ja, selv om de selv tror de tjener Kristus, så er det ikke dette som er sannheten, når de kjemper for å splitte hans lille hjord, arbeider for å trenge inn med et budskap som virker frafall fra den læren flokken kom til tro på, har sin trøst i, og som er hellig og dyrebar for dem.

Selv med den overbevisning Paulus for egen del hadde, om at han var fri fra den foreldede lovens krav (Rom 14:14), nevnte han ikke et ord om dette, som kunne støte de troende jødene i Jerusalem. De trodde jo ennå de måtte holde denne loven. Selv gikk han isteden opp i templet og renset seg på jødisk vis. Så redd var han for å skape noen splittelse eller forvirring omkring den læren menigheten i Jerusalem var blitt frelst og levde på. Der var han som en jøde for jødene, og for dem som var under loven, var han som en som er under loven. Og hvorfor oppførte han seg slik? «For ikke å hindre Kristi evangelium», sier han (se Ap.gj. 21:23flg., 1Kor 9:12, 20-23). Tenk litt over dette! Han som hadde en apostels overbevisning om sannheten i dette spørsmålet, er ikke opptatt med absolutt å få lært dem dette (når det ikke var helt nødvendig for at de skulle bli frelst. For disse kjente allerede den frelsende sannheten). Han ville heller la det ligge enn å skulle bli årsak til splittelse og uro omkring den læren de hadde blitt frelst og levde på. Han ville ikke forstyrre dem i en god utvikling i nåden.

Hva skal en så si om dem som holder fram det de selv mener er den rette lære, og setter den høyere enn menighetens lære - og da ikke overfor en død løgnkirke, men overfor en gjenfødt, levende menighet? Og på grunnlag av denne sin nye lære kjemper de for å skape splittelse i den levende menigheten, og dermed få tilhengere til sin egen lære. Selv om de, på samme måte som Paulus, skulle eie en guddommelig overbevisning om at de hadde det rette lys, burde de likevel, på samme måte som Paulus, heller tie med dette. Når det ikke er en helt nødvendig lære for at sjelene skal bli frelst. Heller det enn at det skapes frafall fra den rette lære ved at de er opptatt med utidig forkynnelse. Dette lærer jo Paulus både med sitt budskap og sine handlinger. De som fremdeles ikke vil høre på dette, og heller ikke bryr seg om hva resultatet blir når de setter seg opp mot den levende menighets lære, - de «tjener ikke vår Herre Jesus Kristus» sier apostelen. La oss så virkelig huske dette!

Men når de dermed altså ikke tjener Kristus, og heller ikke bryr seg om hva de gjør med hans lille flokk, da drives de selvsagt bare av kjødelige motiver. Her nevner så Paulus noe så skrøpelig motiv som at de «tjener sin egen mage». Hos enkelte kan slike motiv være mer eller mindre ubevisst. Hos andre igjen er det helt bevisst kjødelige motiver som driver dem. Et annet sted nevner Paulus en annen drivfjær hos disse arbeiderne. Han sier at de «til ingen nytte blåser seg opp av sitt kjødelig sinn» (Kol 2:18). De er så oppblåst av sin egen innbilning om det de mener er rett, at de virkelig tror det er helt nødvendig for alle å få ta imot nettopp deres lære. Men enten det nå er dette selv å oppnå noe, eller deres eget hovmod som driver disse arbeiderne, så er det i begge tilfellene grunn nok til å «ta avstand fra dem», slik Paulus har formant.

Så nevner Paulus også den framgangsmåten og midlene disse arbeiderne bruker for å fange sjelene. Han sier: «med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende». Grunntekstens ord taler helt riktig først og fremst om «glatte og smigrende ord», på vanlig, menneskelig innsmigrende vis. Men fortolkere har også hevdet at når det her er tale om å fange omvendte, troende sjeler, kan det også være herlig, evangelisk forkynnelse som disse arbeiderne først benytter seg av, inntil de har oppnådd tillit og åpenhet. Deretter kommer de med sin egen nye lære. Ordet som er oversatt med «smigrende» ord, betyr også «rosende» tale. Vi ser ikke klart her om Paulus dermed vil si at de bruker kjærlige og smigrende ord om dem de håper å vinne, eller om det er sin lære og dem som de vinner for denne, de roser og priser lykkelige. Men han sier klart nok at de med sine smigrende tale «forfører hjertene til de godtroende».

De oppriktige og enfoldige sjelenes godtroenhet gjør at de ikke frykter for å bli forført. De er positivt innstilt og tror alt er vel når de får høre herlige bibeltekster og vakker utleggelse over disse. De oppfatter det som ukristelig, og mangel på kjærlighet, å skulle frykte noe ondt fra disse som taler så åndelig og herlig. De har ikke klart for seg at det er fruktene av denne forkynnelsen; villfarelsen fra den sunne lære, og all den nøden sjelene dermed føres ut i, Paulus advarer mot her, og som gjør at han sier de forfører hjertene, og som gjør at han så alvorlig advarer mot dem som driver med dette. De som blir forført kan innerst inne være fromme og oppriktige sjeler, og som derfor må omsluttes med all mulig kjærlighet. Det er bare om disse onde arbeiderne Paulus taler alle disse advarslene vi nå har sett. Ennå er det vel noen som er tilbøyelige til å se på disse advarslene som svært så lite kjærlige. Men disse må da lære å stille seg kritiske til sin egen forstand og oppfatning. Vi står her overfor en hellig apostels ord! Det er tross alt oss som skal ta imot lære av ham! Tenk på hvor brennende vi har sett kjærligheten hans vise seg tidligere i dette kapitlet! Du kan være sikker på at det er den samme kjærligheten som driver ham til denne advarselen.

Den rette kjærligheten ser på hva som er til hjelp eller til skade for sjelene. Og hvem ser rekkevidden av all den sjelenød som oppstår når mennesker som søker frelse rokkes i troen på læren, splittes og føres inn i ordstrid og nye meninger, så de til slutt ikke vet hva de skal tro eller holde for sant. En vet heller aldri hvor langt det kan gå med tilstanden til slike sjeler. Vi har mange sørgelige eksempler på tragiske skjebner. Hva skal redningen være for disse når de møter harde og langvarige fristelser, hvis de er blitt usikre på hvordan de skal oppfatte de frelsende sannhetene? Det er tross alt bare et stort Guds under om vi kommer lykkelig gjennom alle disse harde og utpinende kampene, selv når vi har den rene lære klar og fast for oss. Men hvordan skal det gå hvis den grunnvollen vakler på grunn av de mange forskjellige tolkningene? Og hva kan da være sterkt nok til at verden vekkes og omvendes, når de stadig hører om alle de forskjellige meningene om Skriften, som også splitter de kristne i så mange partier? Å, de vet ikke hva de gjør, de som skaper splittelser og blir årsak til frafall fra den rene læren som vi har tatt imot, som har gjenfødt oss, og som vi lever på. Vær ikke overrasket over at apostelen går så sterkt ut mot dette! - Men han vil innprente sin formaning med ennå en tilføyelse:

Til toppen 

19 : For deres lydighet er blitt kjent for alle. Derfor er jeg glad på deres vegne. Men jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde.

Hvilken sammenheng dette verset har med formaningen og advarselen like foran, ser vi hvis vi sammenlikner med kap.15:14-15. Der sier Paulus at selv om han visste at de kristne i Rom var fulle av godhet og all kunnskap, hadde han likevel skrevet mer frimodig til dem for å minne dem (om noe de altså allerede visste). Det er på samme måte han taler her også. Nå har han advart dem mot disse som skaper splittelse, formant dem til å ta avstand fra slike, og sagt at de «forfører hjertene til de godtroende». Nå tilføyer han: Dermed ville jeg ikke ha fram at dere er de som står mest åpne for villfarelser og forførelse. Tvert imot er deres lydighet mot evangeliet kjent av alle. Hensikten har bare vært at dere må være på vakt. At dere må være åpne og ta vare på alt som er rett og godt. Men usmittet, ja, avvisende mot alt som kan forføre dere.

Noen har oppfattet dette verset på helt motsatt vis. De mener Paulus med «lydighet» her mener at de stiller seg åpne for alt mulig, og at han vil si: Min advarsel mot dem som skaper splittelser er særdeles nødvendig for dere. For det er jo allment kjent hvor lydige, bøyelige og lette dere er å overbevise. Derfor dukker nok disse også snart opp hos dere. Men at dette ikke er apostelens mening, kan vi se dels av selve ordet «lydighet», og det som egentlig ligger i dette ordet. Dels også av tilføyelsen: «Derfor er jeg glad på deres vegne». Når det gjelder ordet «Lydighet», så har det alltid den gode betydningen av lydighet mot evangeliets sanne lære. Ofte betyr det selve hjertets villige «lydighet» mot selve nådens kall til omvendelse og tro. Ikke noe menneskes naturlige lydighet, men den som virkes av selve Ordet (se utleggelsen av kap.1:5), en hjertets lydighet som bare er hjertets overgivelse til evangeliet. Men deretter, som en frukt av dette, kommer også lydighet til all Guds vilje. Det var dette herlige og klare kjennetegnet de var blitt kjent for blant folkene (konf. kap.1:8).

Det var denne deres lydighet til alt Guds ord Paulus nå gledet seg over på deres vegne. Og på denne grunnvollen hadde han også håp om at de ville være lydige mot det Ordet taler om samdrektighet og trofasthet mot den sannheten som kan frelse, og ikke så snart åpne seg for noe nytt i læren. Derfor er jeg glad på deres vegne, sier han. Han fryder seg hjertelig over at de har en velsignet utvikling i nåden. (Vi merker altså at det var bare kjærlighet som også drev ham til sterke advarsler!) Men samtidig med denne gleden over dem, som han gir uttrykk for, bærer han også på en frykt for at de kanskje ikke hadde nok av den visdom og gode enfold som kreves for å holde fast på det som er godt, og ikke bli inntatt av alt det onde. Derfor tilføyer han: Men jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde.

La oss nå se litt nærmere på disse ordene, ja, ta dem inn over oss! «Jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde» (sv: Och enfaldiga til det onda). Det er det samme som Paulus sier til korinterne: «Brødre, vær ikke barn i forstand, men vær småbarn i ondskap! I forstand skal dere være modne» (fullvoksne, fullmodne, 1Kor 14:20). Det kristne enfoldet (enfoldigheten) er en dyrebar gave. Men dette er ikke et uttrykk for manglende forstand eller kunnskap. Nei, det gode, prisverdige enfold består i at samtidig med alt det vi vet, likevel «regner alt for tap sammenlignet med det som er så mye mer verd; kunnskapen om Kristus Jesus» (1Kor 2:2, Fil 3:8). Videre innebærer det, som i vår tekst, at vi holder oss så pass borte fra alt det som kan skade oss, at vi er «usmittet av alt det onde», dvs. som barn ikke er opplyst om, eller er ukjent med, alt dette som foregår rundt oss i verden. Det er dette som er å «være småbarn i ondskap», eller som vår tekst sier: «vara enfaldiga til det onda».

Og dette enfoldet er en usigelig dyrebar gave. Men hvis vi ikke samtidig også har en viss åndelig visdom, så blir vi ganske snart forført. Det er dette Paulus mener med å «være kloke i det som er godt», og «vær ikke barn i forstand», «i forstand skal dere være fullvoksne». Mens enfold overfor det onde betyr at vi er så distansert fra det at vi som små barn ikke en gang vet om det. Så betyr også det å være kloke i det som er godt, at vi har trengt oss så sterkt inn i dypet av det som er godt, at vi alltid er i stand til å velge ut det gode, og ser forskjell på det som er ondt og ødeleggende.

En slik visdom kreves særlig for å prøve all forkynnelse, om den er «i overensstemmelse med troen» (kap.12:6). Men er også nødvendig for å prøve alle forhold i det daglige liv, om det skjer i kjærlighetens fotspor (kap.13:10). Men her hjelper det ikke med noen som helst menneskelig visdom og skarpsindighet. Her kreves ganske enkelt Guds nåde og gave. Det gjelder særlig når det onde går dypt, og er ikledd herlige ord og gjerninger. Når villfarelsen er pyntet med et skinnende slør av sannheter, ofte med undergjerninger som bevis (2Tess 2:9flg.). Og vi er jo alle slik av natur at vi blir fort lei av det gamle, og tennes lett opp av alt som er nytt. Å, må da Herren være nådig mot oss og komme oss til hjelp med sin Ånds lys!

Men Paulus vil vi skal bruke alle midler for å få den nødvendige visdom til «det som er godt». Han oppmuntrer oss til i Åndens lys, gjennom bønn og studie stadig å trenge dypere inn i de skjulte hemmelighetene i alle Guds ords sannheter. Det er det som er hensikten med formaningen, når han sier vi skal «være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde». «Se, jeg sender dere som sauer midt blant ulver. Derfor skal dere være kloke som slanger og enfoldige som duer» (Mat 10:16). Vi skal altså strekke oss etter denne dyrebare visdommen. Men likevel alltid huske at det er bare Herrens Ånd som kan veilede oss i alle sannheter, og åpenbare Satans dybder. Vi må huske at den som har størst visdom og kunnskap, blir fortest og aller mest bedratt - hvis han setter sin lit til sin egen kunnskap og klare syn.

Ingenting er så farlig som å tro at en er så godt utrustet med Guds ord og visdom at vi nok selv skal kunne høre hva som er rett og galt. Nei, da går det mye bedre for dem som ikke har så mye kunnskap, som bare kjenner på sin mangel på kunnskap, og trenger all nåde og veiledning av Gud (se 1Pet 5:5). Og det er denne vår avhengighet av Gud, når det gjelder å bevares fra djevelens onde angrep f.eks. mot vår samdrektighet i læren, vi ser uttrykt gjennom apostelens plutselige avbrytelse av sin formaning, for så å begynne å tale om hva Herren Gud skal gjøre i saken.

Til toppen