Vers 12   13   14   15 og 16   17   18 og 19   20 og  21   22   23 og 24   25   26   27  28  29  30   31   32   33

12 : Og Jesaja sier også: Isais rotskudd skal komme, og han som skal stå fram for å herske over hedningene. På ham skal hedningene håpe.

Dette sitatet er hentet fra Jes 11:10 som i grunnteksten egentlig lyder slik: «Og det skal skje på den tiden at hedningefolkene skal søke Isais rotskudd, der han står som et banner for folkene, og hans bolig skal være full av herlighet». Så har Paulus tatt ut det vesentligste av dette verset, og etter den gamle greske bibeloversettelsen gjengitt det slik: «Isais rotskudd skal komme, og han som skal stå fram for å herske over hedningene. På ham skal hedningene håpe». Det som egentlig skulle bevises her, står da også tydelig i verset: at Jesus Kristus, eller Isais rotskudd, skulle bli åpenbart for hedningene, bli deres Herre og Frelser. På ham skulle de håpe. «Isai» var Davids far. Kristus blir altså kalt «Isais rotskudd», på samme måte som i v.1 i samme kapittel; «en kvist» og «et skudd» fra Isais stubb. Det maler et herlig bilde av hvordan Kristus skulle stå fram fra Davids gamle og forfalne slekt, på samme måte som et nytt og friskt skudd på en gammel rot hvor det altså tross alt ennå finnes liv. I Jes 53:2 omtales han med samme bilde: «Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord».

For da Kristus ble født, var Davids gamle kongsætt så liten og uanselig at jomfru Maria og fosterfaren Josef, som var av Davids ætt, tilhørte arbeiderklassen i den foraktede byen Nasaret. Og det er dette Herrens Ånd vil forkynne gjennom denne profetien. Ikke bare at Kristus skulle komme fra Davids ætt, noe som ofte hadde vært forutsagt. Men også at denne ætten nå skulle være uanselig og foraktet - akkurat som en gammel rot som en bare stiger over uten å legge mer merke til den. For at den sanne Kristus skulle kunne gjenkjennes rett, var skildringen av ham som Isais eller Davids rotskudd så vesentlig, at betegnelsen også blir brukt i Det nye testamente. I Åp 5:5 kalles også Kristus for «Davids rotskudd», og i Åp 22:16 sier han selv: «Jeg er Davids rotskudd og ætling, den strålende morgenstjernen».

Det kan her synes noe underlig at når den hebraiske teksten bruker ordene: «der han står som et banner for folkene», så lyder den greske oversettelsen slik: «den som står opp for å herske over hedningene». Men dette er bare en nærmere utlegging av den åndelige meningen i den opprinnelige teksten. For når et banner er reist i felten, så er det et tegn på at her er hærens ledelse, og viser dermed klart at Kristus skal lede og regjere over folkene, som jo også tydelig uttales med ordene: «Den som står opp for å herske over hedningefolkene». Kristus skal bli deres frelseshøvding, hyrde og konge.

På ham skal hedningene håpe. Dette er akkurat det samme som det som på hebraisk lyder slik: «Hedningefolkene skal søke til rotskuddet». For selve innholdet i det som det her tales om; nemlig den levende troen, «hjertets tro», kjennetegnes alltid på disse to måtene: I en uopphørlig søken etter Herren, og et inderlig «håp» til ham, til hans nåde og makt til å frelse. Den troende sjelen hungrer, tørster, søker og håper - samtidig som den jo også i lysere dager fryder seg, lover og priser Gud.

Slik tales det også på dette stedet klart om Kristus, og at han skal bli hedningenes frelser og konge, deres trøst og håp. Hedningene skulle komme til Kristi rike, og fra denne kilden få grunn til å «ære Gud for hans miskunn». Dette har så apostelen understreket med ord fra Skriften. Og ikke bare med étt bibelsted, men med flere. Og dette har han gjort fordi han i dette spørsmålet hadde en stor fordom hos jødene å kjempe med. Ellers er selvsagt ett eneste bibelsted i seg selv nok til å bekrefte en sak, når det er utvetydig og klart nok. Men når det her anvendes så mange skriftsteder, forstår vi først det vi nettopp sa; at apostelen stod overfor sterke fordommer hos jødene. Jødene ville ikke tro at hedningene skulle få del i Kristus og hans rike. Men vi legger også merke til at Paulus må ha ansett det særdeles viktig å overbevise de troende jødene i dette spørsmålet, nettopp for at de i kjærlighet kunne ta inn blant seg sine brødre av hedningene. Derfor har det vært særdeles viktig for ham så sterkt som mulig å stadfeste sannheten overfor sannhetens motstandere.

Men det vi her særlig bør studere, er selve hovedbudskapet i forkynnelsen om at både jødene og hedningene benådes; nemlig «Guds miskunn» og «Guds sannhet» eller trofasthet mot sine løfter. Dette er de to store hoved-egenskapene hos Gud som alt vårt håp må bygge på.

La oss da først se nærmere på Guds miskunn, slik vi her ser den i dette at hedningene ble tatt opp i nådens rike. Hva hadde vel hedningene utrettet, som hadde gjort dem fortjent til at Gud skulle gi dem sitt evangelium og hele saligheten? Vi tenker stadig på hva vi har fortjent, så snart vi skal begjære noe av Gud. Vi vil ikke tro utelukkende på miskunn. Hvis vi har et eller annet som kunne tenkes å glede Gud, da kan vi liksom håpe på noe godt fra ham. Men ser vi ikke noe som helst godt hos oss selv, men isteden bare synd og uverdighet, da blir vi motløse. La oss da tenke alvorlig over dette spørsmålet: Hva fantes av godt hos hedningene på det tidspunkt Gud sendte sin Sønn og sitt evangelium til dem? Hva hadde de, som gjorde dem fortjent til dette?

I de to første kapitlene har ikke bare Paulus bevist at både jøder og grekere alle lå i synd, at det ikke fantes en éneste rettferdig blant dem. Han har også konkret skildret hvordan hedningenes tilstand var på hans tid. De hadde en viss oppfatning av Gud, slik de kunne kjenne ham gjennom skapelsen og «lovens gjerning som er skrevet i hjertene deres, og som samvittigheten vitner om». «Likevel æret og takket de ham ikke som Gud, men ble tomme (ødelagt) i sine tanker». Derfor hadde også Gud «overgitt dem til et uverdig sinn, så de gjorde gjerninger som ikke sømmer seg». Ja, Paulus skildrer dem som «fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De er slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige» (kap.1:20-31, 2:15). Dette var det de hadde å vise fram. Dette var all deres godhet og verdighet.

Slike mennesker er det nå Gud sender sin Sønn til, som deres stedfortreder, deres frelser, profet og konge. Til slike er det han sender sitt herlige budskap om nåde. Han sier: «Forkynn evangeliet for hele skapningen!» «Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle den som er elsket. Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt barn av den levende Gud» (kap.9:25-26). Dette var nok ikke noe de skulle oppnå ved lov og rett. Men etter sin store miskunn frelste han dem. Alt var bare av ren og skjær miskunn, slik apostelen også sier i Ef 2 om kristne som tidligere var hedninger, at de var «døde i deres overtredelser og synder». Men så fortsetter han (v.4): «Men Gud er rik på barmhjertighet. Og på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjorde han oss levende sammen med Kristus, da vi var døde i våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Og han oppreiste oss sammen med ham og satte oss sammen med ham i den himmelske verden i Kristus Jesus».

Slik er Guds barmhjertighet; en totalt fri nåde over totalt uverdige mennesker. Vi vil aldri bli ferdige, verken her i livet eller i evigheten, med å takke og lovprise Gud for en slik barmhjertighet. Og hvor forferdelig er det ikke da at vi fremdeles vil se etter vår egen verdighet, og med dette som grunnlag tenker hva Gud vil gjøre med oss - ! Med slike sterke bevis på hans miskunn burde vi jo vekkes opp til å gi ham den ære at vi holder ham for den Gud han vil være: En Gud som med alle syndere som søker nåde, handler tvert imot det de fortjener. Om vi så kjenner oss fulle av all urettferdighet og alle slags synder, til og med slike som er nevnt om hedningene, skulle vi likevel til Kristi og hans miskunns ære prise Gud, og bekjenne at han er full av nåde, slik Paulus sier: «varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer».

Ikke mindre rik på trøst er «Guds sannhet» slik vi ser den manifistert i hans trofasthet mot jødene. Gud hadde gitt herlige løfter til dette folket. Særlig om den ætten (sv: säd) han, som alle slekter på jorden, skulle bli velsignet i. Denne ætt (sv: säd) var Kristus (Gal 3:16). Men etter at disse løftene ble gitt, hadde folket hele tiden vært et ulydig (ohörsamt) og gjenstridig folk, som ofte fristet Herren med sine mange overtredelser. Det var dette folkets hovedstad Kristus talte om da han sa at Jerusalem var stedet der profetene ble drept. Så kunne en tenke at da ville vel Gud «angre» eller trekke tilbake løftene sine. Men det gjorde han ikke, men «stadfestet» og oppfylte isteden alt som var lovet til fedrene. «For sin sannhets skyld» lot han Kristus fødes nettopp midt blant dette hardnakkede folket. Akkurat der skulle Kristus leve, forkynne, virke, lide og dø. Ja, Herren lover spesielt om Jerusalem hvor nåderikt det skulle forkynnes der: «Trøst, trøst mitt folk» sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder» (Jes 40:1-2).

Og han sier videre om samme folk: «Er da Efra’im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren» (Jer 31:20). «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og Judas hus. I de dager og på den tid vil jeg la spire fram for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet». «Jeg vil rense dem fra all deres misgjerning, som de har forsyndet seg med mot meg. Og jeg vil tilgi alle deres misgjerninger som de har gjort mot meg da de forbrøt seg mot meg» (Jer 33:14-16, 8). Her ser vi den guddommelige trofastheten! Vi kan ikke prise ham nok for dette.

Herren fullbyrdet riktig nok også den dom han hadde uttalt over dette folket, om hvordan både byen og hele samfunnet deres skulle bli ødelagt hvis de også forkastet Sønnen. Men de løftene som var gitt til fedrene kunne likevel ikke rokkes. Jesus Kristus måtte komme til dette folket og bli «en tjener for de omskårne, for Guds sannhets skyld». Det var jødefolket Kristus skulle vie hele sin personlige virksomhet på jorden. Og han påla også sine disipler at de ikke skulle gå til hedningenes byer før de hadde gått til de fortapte sauene av Israels hus. Her ser vi verdien og kraften av Guds løfter. Det er utelukket at de kan svikte. Gud er usvikelig og fullbyrder sine løfter, selv mot så utakknemlig og hardnakket et folk. Og alt dette gjør Gud bare for sin sannhets skyld.

Måtte vi så huske dette godt, og praktisere det på de løftene Herren Gud også har gitt oss! Vi må tro at han like så sikkert og trofast skal oppfylle disse, som han oppfylte løftene sine til Israel. Nå har Herren Kristus uttrykkelig sagt: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5:24). Da bør vi jo også ganske visst tro at om det ser aldri så ille ut med hele vårt Gudsforhold som det gjorde med jødene, men vi likevel fremdeles klynger oss fast til Kristus, så skal ikke noe som helst kunne hindre dette løftet i å gå i oppfyllelse. Vi skal virkelig få lov å regne med at vi har evig liv og ikke skal dømmes etter loven og våre synder, men eie en evig nåde. Og hvorfor er dette så sikkert? Utelukkende «for Guds sannhets skyld»! Dette er jo hele evangeliets innhold; at virkelige syndere skulle frelses utelukkende gjennom Kristus. At «den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme».

Men du ser kanskje på deg selv som totalt frafallen, en fullstendig fortapt sau, og tror at da kan du heller ikke vente deg noen som  helst nåde. Du ville nok vende om. Men du kan ikke. Og når du ikke selv kan omvende deg, slite over de bandene som binder deg, og gjenopprette den tro og fred, kjærlighet og andre egenskaper du tidligere hadde, - så fortviler du. Da tror du ikke lenger du kan vente deg noe godt fra Gud. Da er det du skal huske på hvordan Gud handlet med det frafalne Israel, utelukkende «for sin sannhets skyld». Husk også på løftene hans om den gode hyrde. Ja, Kristus sier uttrykkelig at han forlater de nittini og går etter den sauen som er kommet bort. Han forlater altså heller de nittini som alltid hadde ham mellom seg*, enn å gi opp den sauen som er gått seg vill i ørkenen og er i fare for å bli rov for ulvene.

* men som «ikke har bruk for omvendelse» - dvs. ikke innser at de hadde bruk for omvendelse» (Luk 15:7).

Har nå Kristus sagt dette, så vær du helt sikker på at han for sin sannhets skyld også skal oppfylle dette løftet. Det er utelukket at Gud kan lyve. Og når du med alle dine fall og synder likevel ennå setter ditt håp til Herren og ønsker å kunne komme tilbake til ham, så er du nettopp en sau som er kommet bort. Til deg taler Herren slik: «De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake» (Esek 34:16). Og videre: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser» (Jes 43:11). Og husk også på at «Han som  gav løftet er trofast» (Heb 10:23). Videre har Herren Kristus lovet: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere» (Joh 16:23). Ja, med mange ord og forbilder har han forsikret oss om at han alltid vil høre bønnene våre når vi ber i hans navn, når vi tror, og når vi begjærer noe vi trenger. Da bør vi jo helt sikkert tro at han også virkelig gjør dette - selv om vi ikke ser eller forstår hvordan han bønnhører oss. Og hvorfor er da dette så visst og sikkert? Utelukkende «for hans sannhets skyld»! Gud kan ikke gjøre seg til en løgner, selv om vi er uverdige til å motta hans nåde .

Men her vil ennå mange fristes til å stille spørsmål ved om Gud virkelig er sannferdig i sine løfter om å bønnhøre oss. Ja, så hardt kan det gå for seg i prøvelsens tider at mange sier: Nå har jeg bedt i lang tid om noe, men jeg har likevel ikke fått det. For meg ser det slett ikke ut som om han holder løftene sine. Dette er jo en dyp anfektelse. Måtte vi da vokte oss vel for å dømme Gud etter det vi ser og mener! Du må heller stille spørsmål ved all din oppfatning av Guds måte når han hjelper og bønnhører, enn å tvile på Guds løfter. Gud er jo selv sannheten og den evige trofastheten. Skulle vel Gud svikte et løfte han hadde gitt? Men tiden som går, og måten han bønnhører på, kan forvirre deg. Da sier Herren: «Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier» (Jes 55:8-9). Å, så ynkelig, svak og fordervet vi er av naturen, når vi til og med kan tvile på Guds trofasthet og sannhet!

Når alt går greit, da har vi lett for å tro. Men når vi opplever et langvarig mørke, og store fristelser angriper oss, da tviler vi. Hvem kan hjelpe oss da? Vi har nok de sterkeste bevis på Guds store barmhjertighet og trofasthet. Vi ser hvordan de ugudelige hedningene ble kalt til nådens rike mens de ennå lå nedsunket i de største syndene og ikke en gang spurte etter Gud. Vi ser det troløse jødefolket tross alle sine frafall likevel mottok det Gud hadde lovet. Men når det virkelig mørkner for våre egne åndelige øyne, da glemmer vi lett alt dette, og tror ikke lenger Gud er sannferdig. Hvem kan hjelpe oss nå? Dette svarer Paulus på i det som nå følger:

Til toppen 

13 : Men håpets Gud skal fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. (C. O. R.’s bibeltekst: Men håpets Gud fylle dere med...)

Slik slutter nå apostelen sin lære og formaning med et ønske til Gud om at han selv må gi oss alt det vi trenger. Vi husker at Paulus i v.5-6 avsluttet sin formaning på samme måte. I v.5 kaller han Gud «tålmodighetens og trøstens Gud», mens han like foran talte om «den tålmodighet og trøst som Skriftene gir» (v.4). Her ser vi han bruker samme talemåte. I v.12 sa han: «på ham skal hedningene håpe», og her begynner han nå slik: «Men håpets Gud...» Gjennom den talemåten lærer vi at det som er formaningens målsetting, det må vi motta fra Gud. At det ikke kan gripes eller gjøres av oss - hvis ikke Gud gir det. Uttrykket «håpets Gud» taler dermed ikke bare om at Gud er håpets målsetting og grunnvoll, slik at vi bygger alt vårt håp på ham. Men også at det er han som gir oss håpet. Hvis det altså behager ham å gi oss den gaven; et fast og levende håp, så har vi det. Ellers er alle våre anstrengelser uten frukt.

Men dette gjelder nå bare det sanne håpet. Ellers finnes det også mye håp i verden som ikke er virket av Gud. Hele verden håper det beste midt i all sin ubotferdighet. «Den gudløses håp går til grunne» (Job 8:13). Her tales bare om det sanne håpet om frelse, som har sin grunn i troen på Kristus, og derfor ikke skal bli til skamme (kap.5:2-5). Men det sanne håpet blir sterkt anfektet av fienden gjennom samvittigheten og synden som fremdeles bor i oss. Og da opplever vi virkelig at et fast håp bare er en Guds gave. I stor frimodighet skal vi jo bygge vårt håp på hans store barmhjertighet og hans evige sannhet i sine løfter, som vi nylig har vist. Men da opplever vi igjen og igjen at selv om vi har alle de trøstens forbilder eller løfter fra Gud foran oss, kan vi samtidig angripes av store anfektelser og overfalles av angst og uro. Da kjenner vi nok at det ikke står i vår makt å tilegne oss en virkelig trøst, selv om vi bruker Ordet. Nei, dette er utelukkende et Guds verk og ufortjente gave. Det merker vi nok når han i vår største nød og frykt, i et øyeblikk gir oss en frimodighet i troen og håpet, så vi får en usigelig glede midt i all vår elendighet. En slik troens gave fra Gud er det Paulus nedber over oss her.

Det er ikke noe lite mål av håp og trøst Paulus ønsker oss her, men en full troens visshet med «glede» og «fred». «Håpets Gud», sier han, fylle dere med all glede og fred i troen (slik det heter i C. O. R’s bibel). «Fylle dere» sier han altså, og «med all glede og fred». Uttrykket «all glede og fred» minner oss om de mange frydens frukter vi har ved at vi er forent med Gud. I kap.5:1-5 regner Paulus opp noen av disse. Først og fremst burde vi jo ha en usigelig glede og fred i Gud selv og hans vennskap. I at den evige Gud nå er vår forsonte Far, og vi hans elskede barn. Videre også i all hans guddommelige fullkommenhet; så som hans evige sannhet og miskunn, hans trofasthet, omsorg, langmodighet, visdom, allmakt osv. Og endelig i hans trofaste løfter om den evige herlighet han til sist vil gi oss. Å, så uendelig store og omfattende kilder for glede og fred i troen - om så både vi selv og hele verden bare gir grunn til å klage og gråte! Gud, hans fullkommenhet og hans løfter står likevel fast.

Men her strekker det ikke til med vår forstand, eller at vi har all grunn til å fryde oss, hvis ikke Gud selv gir oss sin nåde til dette. Derfor er dette ikke noe apostelen bare  oppfordrer oss til, men som han helt konkret ber om. Han ønsker vi må få dette, for han vet det bare skjer hvis vi får dette som en Guds gave. Og samtidig er dette ikke bare et tomt ønske som aldri oppfylles. Nei, tusenvis av sjeler får daglig oppleve at midt oppe i harde prøvelser og sorger kan Gud fylle dem med en glede og fred i troen, så all annen glede falmer mot dette.

En slik glede og fred gis spesielt til virkelig sønderknuste syndere som har gitt opp alle sine egne muligheter for å bidra med noe som helst til sin frelse. Da kommer Gud til dem. Helt på tvers av alle deres tankebaner gir han dem en fullkommen og ufortjent nåde, og åpner øynene deres så de ser dette. Ja, gir dem Åndens vitnesbyrd om at nå er de Guds barn og arvinger. Da har de den rette erfaringen av hva Åndens glede vil si. En slik glede kan vi også senere oppleve. Særlig etter å ha vært gjennom store prøvelser. Ellers må vi nok oftest la Guds nåde være nok for oss (2Kor 12:9), og ha all vår fred bare i tilliten til hans ord, uten absolutt å skulle kjenne den veldige gleden. Dette er jo de kristnes mer daglige liv i troen.

Glede og fred i troen sier Paulus - egentlig «idet dere tror». Dermed sies det også i den formuleringen at det ikke er tale om en glede som kommer av egne gode livsvilkår, eller av at vi selv lykkes så godt i vår kristendom at vi gleder oss over dette. Nei, her tales det om en glede som bare har sin grunn i tilliten til Guds ord og løfter, fordi alt i oss selv bare gir grunn til å fortvile. Å tro er at en utelukkende på Guds løfter har trøst i noe en ikke ser (Hebr. 11:1). Og her menes den frelsende troen på Kristus, for den skal virke «glede og fred», og det skjer «ved Den Hellige Ånds kraft». Denne troen er i sannhet bare en Guds gave som en virkelig må be om å få. Og den er et verk som Gud bare kan skape gjennom forkynnelsen av evangeliet, når dette treffer totalt fattige og avmektige syndere. Men da er alt det vi kan registrere hos oss selv bare elendighet. Så skal også troen gjennom all bekymring og nød utelukkende være en fortrøstning til Guds nakne ord - samtidig som vi bare ser og kjenner det som anklager og kan gjøre oss motløse. Men hvordan kan vi da ha noen glede og fred? Jo, akkurat da blir det en overnaturlig glede og fred - da står gleden der virkelig utelukkende som et Guds verk. Og et slikt Guds verk er det apostelen her ønsker og ber om for oss, også med den tilføyelsen han så legger til:

så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. Dette; at vi har et fullkomment sikkert håp om vår evige frelse, er da den siste og herligste frukten som nevnes av alt det Gud har gjort og gjør. Dette håpet er den største kraften i all vår kristendom. Det er dette håpet som gir lyst og kraft til å løpe i den kampen som er lagt foran oss. Det gir mot og styrke til å gjøre, lide og holde ut i alt denne kampen fører med seg. «Glede i Herren er deres styrke» (Neh 8:10) - og håpet om frelse er hjelmen vår i kampen (1Tess 5:8). Hele livet for øvrig er jo så fullt av sorg, prøvelser og elendighet. Hvis vi da ikke skal gi opp på veien, eller bli trøtte og utilregnelige, kreves det virkelig et fullkomment håp til den herlighet Gud skal gi oss, så vi kan holde fram i tro og tålmod.

Men igjen: Vi har jo den sterkeste grunnvoll å bygge vårt frelseshåp på. For vi er jo skapt til det evige liv, og til det evige liv er vi dyrt gjenløst og kjøpt. Det er dette livet, og ikke for det korte og jordiske, Kristus gav seg selv som et sonoffer for. Det er med det evige livet som mål Gud har gitt oss hviledagen, Ordet, sakramentene og Den hellige Ånds verk i sjelen. Hvis vi er Guds barn og venner, er vi jo ganske sikkert også hans arvinger. Da skal han også ganske visst gjøre sine venner virkelig glade og lykkelige.

Men så er jo dessverre tilstanden likevel den at selv om grunnvollen er så fast og urokkelig, så er hjertene våre gjennom naturens forderv så besmittet av tvil, og så ustadige, at vi ikke greier å holde fast på det salige håpet - hvis ikke Gud selv gir oss denne dyrebare gaven. Det håpet som er avhengig av våre egne anstrengelser, våre tanker og konklusjoner, er alltid svakt og usikkert. Men når Gud selv ved sin Hellige Ånd skaper vissheten i hjertet vårt, og fyller oss med glede og fred i troen, da får vi det fullkomne håpet Paulus taler om her - denne overnaturlige trøsten som skildres i kap.8:16 med disse ordene: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn».

Derfor tilføyer også Paulus disse ordene: «ved Den Hellige Ånds kraft». Her nevner Paulus også den tredje personen i guddommen, som den som virker til vår trøst. Den evige Far, som her kalles «håpets Gud», skaper i oss et fullkomment håp gjennom Den Hellige Ånd, når han fyller oss med glede og fred i troen. Og med denne tilføyelsen; «ved Den Hellige Ånds kraft», vil apostelen på nytt minne om at vi selv ikke er i stand til å gjøre eller gripe noe, hvis det ikke blir gitt oss fra himmelen. Å hvor viktig det er å la denne erkjennelsen synke dypt ned i oss; at all nåde og kraft avhenger av at Gud gir oss det! All vår fred og enhver vekst i det som er godt hindres straks den innbilningen slipper til; at vi selv er i stand til å utrette noe i dette. Kanskje vi menneskelig sett er i stand til å bruke midlene. Og kanskje vi, når vi hører formaningen, tennes opp og ønsker det gode. Likevel skal vi nok snart erfare at selv er vi ikke i stand til å ta det til oss.

Likevel sitter den innbilningen så dypt i vår natur, at den er det største hinderet for Guds verk i oss. Da må Gud bryte denne innbilningen ned ved å overlate oss til vår egen avmakt. Men et resultat av denne innbilningen er også all den kjødelige vantroens virksomhet, og som så sterkt hindrer Guds verk i oss. Derimot kjenner vi hvor varmt og villig hjertet blir når det virkelig har fått synke dypt ned i oss at alt godt bare kommer som Guds gave. Dette taler også slike ord om: «Uten meg kan dere slett ikke gjøre noen ting» (Joh 15:5), «vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv» (2Kor 3:5), «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). Dette er det Paulus vil minne oss om når han sier: «ved Den Hellige Ånds kraft».

Og med dette ønsket avslutter nå apostelen de mer konkrete formaningene i dette brevet. Først har han pløyd og plantet. Med ønsket sitt til slutt vil han minne om at det er bare Gud som gir vekst. Måtte vi så få beholde lys over dette inntil vår siste dag! Og også få oppleve at Gud gir oss nåde til dette, så vi virkelig lever i det og strekker oss etter det i tro, i glede og fred i et fullt og fast håp ved Den Hellige Ånds kraft!

Men selv om det nå er slutt på selve formaningene i brevet, og det som nå gjenstår mer angår Paulus og den romerske menigheten, må vi ikke fristes til å tro at dette som gjenstår ikke har noen betydning for oss. Riktignok får vi nå ikke lenge høre mye av hans formaninger, men i stedet skal vi få se og høre Paulus vitne om sitt liv som apostel. Der skal vi også finne mye dyrebar lærdom. Han begynner med en slags redegjørelse for selve brevet, og hvordan han «om noe» har skrevet «mer frimodighet» til dem, for dermed å formane sine brødre. Og i dette uttrykker han seg så kjærlig og ydmykt at det må gripe hjertene våre, ja, virke som et eksempel til å ydmyke oss.

Til toppen 

14 : Jeg har selv den tillit til dere, mine brødre, at dere også er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.

Slik innleder Paulus, og sier at når han har formant og undervist de troende i Rom så frimodig, så har dette ikke vært fordi han har ansett dem for å stå på et lavere stadiet, når det gjaldt kristen kunnskap og vandel. Tvert imot «hadde han selv den tillit til dem», sier han, at de var «fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre». Jeg har selv den tillit til dere, mine brødre, sier han. Dette hadde han dels hørt gjennom andre, dels vitnet også deres kjærlighet om det (1Kor 13:7). at dere også er fulle av godhet. Dette er det første apostelen krediterer de kristne for i Rom. Og det ordet Paulus anvender her for «godhet», betegner ikke bare snill og omgjengelig, men godhet og fortreffelighet i videste betydning. Derfor er dette virkelig sterkt sagt om dem. Legg merke til: «fulle av godhet».

Men først og fremst ser vi her, det vi ofte treffer på i Kristi og apostlenes tale (f.eks. Åp 2:3,9,19, Fil 1:3-5, Kol 1:3-6 m.fl.); nemlig hvor rikt og sterkt de gav uttrykk for det gode som de hadde sett nåden hadde virket i de troende. Dernest skal vi huske på at selv om det i vårt eget kjød ikke bor noe som helst godt, så bærer det at vi er født på ny, og den sanne troen, likevel alltid frukt i et sinn som da er hellig. Derfor kan det med rette hete «fulle av godhet». Apostelen Peter sier at vi også har «fått del i guddommelig natur» (2Pet 1:4). I vår fattigdom i ånden kjenner vi bare på naturens forderv, og ser ikke mye til disse Åndens frukter. Likevel kan en apostel i Åndens lys si: «dere er fulle av godhet». Samtidig trenger vi ikke være i tvil om at de kristne i Rom ikke var syndfrie eller noen fullkomne kristne. Det skjønner vi jo med bakgrunn i alle de formaningene Paulus så det nødvendig å gi dem (f.eks. kap.13:12-13 m.fl.). Likevel kan han si de er «fulle av godhet». Ja, slik er det en kristen har det. Han er på samme tid full av synd i kjødet - og full av godhet i ånden, - når vi husker på hva han etter Åndens sinnelag er og gjør, ønsker, sukker, tenker og taler.

fylt med all kunnskap. Dette var det neste apostelen visste om de kristne i Rom; at de var «fylt med all kunnskap» i det som hadde med troen og et hellig liv å gjøre. Selv om noen blant dem ennå var svake også i kunnskap, så fantes det samtidig andre blant dem som både hadde mer kunnskap, men også var oppøvd i å omsette læren i praksis. Disse siste sier han da er «i stand til også å formane hverandre». Men nå hadde likevel Paulus satt seg fore å undervise og formane slike som allerede hadde mye kunnskap og mange Åndens frukter, og som selv var i stand til å formane andre. Derfor erkjente han at han måtte begynne i kjærlighet å forklare bakgrunnen, hva som drev ham til dette. Dette gjør han nå i de to følgende versene.

Men la oss, før vi forlater dette verset, spesielt legge merke til det eksempel apostelen gir oss på hvordan en i kjærlighet og oppmerksomhet skal møte brødre og deres følelser. Som den store apostel han var, hadde han vel uten noen slik innledning og forklaring kunnet tillate seg å si en så ung og blandet menighet alt det vi har lest i dette brevet. Likevel forsøker han isteden å møte dem i kjærlig samfunnsånd på deres følelsers plan. Han tar fram alt godt som han vet om dem, og kommer med en inngående forklaring på hvorfor han kunne formane dem så frimodig. Dette bør være et eksempel for alle kristne, i særdeleshet åndelige lærere, til å gå fram i ydmykhet, mildhet og åndelig visdom, slik Paulus for øvrig også ofte formaner nettopp til ydmykhet og selvutslettende kjærlighet. Det er dette vi egentlig skal lære her.

Når Paulus med så sterke ord taler om det gode han kjente til om disse kristne, kan vi også her se at det i visse tilfeller er rett og nyttig å gi noen slike skussmål. Det er noen som mener at en aldri skal tale til en kristen om at en ser noe godt hos ham, for at han ikke skal bli oppblåst. Men dette er en heller barnslig tanke som vi ikke finner støtte for verken i Skriftens lære eller i dens mange forbilder. Nei, særlig når vi finner å måtte formane eller refse, har det spesielt stor betydning at vi også gir uttrykk for hva vi finner av godt hos den som feiler. For da blir hjertet hans mer åpent for å motta advarsler. Dette ser vi praktisert både her og i mange andre av Paulus’ brever, men også hos Kristus (Luk 22:24-30, Åp 2:2-6). Og når det gjelder å møte dem som er oppblåst eller åndelig selvsikre, så har Herren andre midler han bruker. - Men igjen går vi tilbake til teksten. Uansett alt det gode Paulus fant hos de romerske kristne, har han altså likevel i frimodighet formant dem. Og bakgrunnen, det som har drevet ham til dette, utlegger han nå nærmere for dem:

Til toppen 

15 og 16 : Likevel, brødre, om noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, for å påminne dere, på grunn av den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skulle være en Jesu Kristi tjener overfor hedningene og gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd.

Likevel, om noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, selv om jeg altså er overbevist om hvor rike dere er både på kunnskap og godhet. Dvs. på enkelte områder har jeg skrevet mer frimodig til dere. I dette antyder Paulus at det var litt dristig av ham å formane slike kristne som disse i Rom, på denne måten. For det første fantes det i denne menigheten også høyt ansette både jøder og hedninger. Dernest var også apostelens formaning til en viss grad av en slik karakter at de kunne tenke at han så på dem som svært lite opplyste. Men av fare for at de skulle fornærmes, og at dermed det gode inntrykket av apostelens «hälsosamme» lærdommer skulle reduseres eller totalt ødelegges, har han med denne innledende forklaringen villet eliminere ethvert grunnlag for slike følelser. Med samme hensikt har han også dette ordvalget: han sier at med sitt brev har han bare villet påminne dem om dette - som de vel selv visste og forstod - - -.

Så forteller han dem årsaken og hva som drev ham til å skrive til dem. Han sier: På grunn av (i kraft av) den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skulle være en Jesu Kristi tjener overfor hedningene. Jeg har gjort det på grunn av mitt embete, sier han, jeg er en Jesu Kristi tjener. Selv om min undervisning ikke har vært fullstendig nødvendig for at dere kunne bli frelst, har jeg likevel, på grunn av min tjeneste kjent meg drevet til å gjøre noe også for dere. Av Guds nåde har jeg jo mottatt det kallet at jeg skal være «en Jesu Kristi tjener overfor hedningene». Derfor anser jeg meg pliktig til å tjene så mange som mulig. Her vil apostelen dermed ha sagt det samme som han sa i kap.1:13-15 med disse ordene: «Jeg har ofte planlagt å komme til dere - men inntil nå er jeg blitt forhindret -, slik at jeg kunne høste noe frukt også blant dere, slik som blant de andre folkeslagene. Jeg er en skyldner, både overfor grekere og barbarer, både overfor vise og uforstandige». Det er altså sin plikt Paulus holder fram her som grunn for at han skriver til dem som nok også selv var opplyste og begavet (konf. kap 1:5, 11:13, 1Kor 9:16-17 m.fl.).

Gjennom denne forklaringen han nå har gitt dem, er han begynt å tale om sitt embete, sin tjeneste som apostel. Først taler han om apostelkallets indre vesen og høye tjeneste: «gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd». Her ser han på det som en yppersteprestelig tjeneste i Herrens store tempel. At jeg skulle gjøre prestetjeneste for Guds evangelium (sv: förrättande Guds evangelii offertjänst). Uttrykket her betyr egentlig: «arbeide i hellig tjeneste», «prestelig tjene eller forvalte». Like nedenfor ser vi at det ikke heter at evangeliet - men at hedningene (de som ble vunnet for Kristus) kunne være et offer. Dermed ser vi det korrekte i en oversettelse som går på prestelig å tjene Guds evangelium, dvs. på samme måte som tempelprestene være opptatt med dette, en daglig sysselsettelse i hellig arbeide.

for at hedningene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd. Paulus har et vidunderlig syn på sitt kall. Han ser seg som utsendt i Kristi tjeneste, for å oppsøke og bringe hjem til Faderen et stort og velbehagelig offer; en skare av frelste hedninger som lovpriser Lammet. Den som i egentlig forstand har oppsøkt og båret hjem til Faderen dette offer, er jo Han, den enbårne, som ble sendt fra himmelen for å frelse syndere. Peter taler om dette, og sier: «For også Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at han skulle føre oss fram til Gud» (1Pet 3:18), dvs. føre hjem til Faderen byttet som var vunnet; de frelste sjelene. Men så er Kristi tjenere hans «medhjelpere» ved at de forkynner denne forsoning for sjelene. Så herlig ser nå Paulus på sitt kall.

Videre sier han om offeret at det blir «velbehagelig». De omvendte og troende hedningene er et offer som er velbehagelig for Gud. Ingen syndere kan i seg selv være velbehagelige for Gud. Men Guds gjenfødte barn, fattige i ånden, er hellige og ustraffelige «i den elskede» (Ef 1:4 flg.), renset i hans blod. Herren sier om de forbilledlige ofrene at «jeg har ikke behag i dem» (Jer 14:12). Det er som motsetning til dette Paulus her bemerker at disse offer av frelste hedninger er velbehagelige for Gud. Kristus var det store sonofferet. Og det var så velbehagelig for Faderen at det også virket Guds velbehag over alle troende syndere. Nå skulle disse bli velbehagelige takkofre for Gud.

I tillegg sier nå Paulus om dette offeret at det er «helliget ved Den Hellige Ånd». Mens Det gamle testamentes ofringer bare på forbilledlig vis var helliget gjennom de ytre seremoniene, skal nå dette offeret på den rette grunnvoll være helliget «ved Den Hellige Ånd». I kap.12:1 lærte Paulus at vi skal framstille våre legemer som «et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud». Men dette kan jo bare skje gjennom Den Hellige Ånds verk i vårt indre. Og da forstår vi også hvordan det offeret som omtales her blir helliget ved Den Hellige Ånd. Gjennom alt dette har så Paulus skildret sitt kall og embete på en vidunderlig måte; en tjeneste i hele den guddommelige treenighet. Først sier han at han er en «Kristi tjener». Dernest at han skulle gjøre prestetjeneste for Guds evangelium. For det tredje at offeret (for Gud) skulle helliges ved Den Hellige Ånd.

Og hver eneste én som er en Kristi tjener, som arbeider for å føre sjeler til sin Herre, står jo i den forstand likt med Paulus. Men da burde vel også det vi her har talt om virkelig kunne oppmuntre, fryde og styrke en trofast sjelesørger. Med all den anfektelse innenfra og utenfra som denne tjenesten påfører oss, må vi ikke glemme at vår sak er Herrens, og at vårt embete tilhører vår Gud (Jes 49:4). Vi er Kristi tjenere, vi er med og samler sammen til det store takkofferet som skal bæres fram for Faderen; dette offeret av alle frelste sjeler. Og når vi kjenner på avmakt og udugelighet overfor så stort et verk, da må vi huske at offeret skal «helliges ved Den Hellige Ånd» - at det er egentlig han som kaller, samler og helliger, og i Kristus Jesus holder sjelene fast og bevarer til evig liv. Dette var apostelens trøst, og det han hadde å rose seg av. Det ser vi også i følgende vers.

Til toppen 

17 : Derfor har jeg grunn til å rose meg i Kristus Jesus i det som har med tjenesten for Gud å gjøre.

For at ikke noen skulle oppfatte det som at Paulus i forrige vers hadde framhevet seg selv i omtalen av sitt kall og sin tjeneste, utelukker han omgående slike tanker. Han lar det straks stå klart hva det er han bygger på: I Kristus Jesus har jeg virkelig noe å rose meg av, i det som har med tjenesten for Gud å gjøre. Og kan derfor også rose meg av dette embete som jeg har fått av Kristus Jesus, og den tjenesten jeg har med å frembære for Gud velbehagelige offer. Derfor er det så langt fra at jeg skulle «skamme meg over Kristi evangelium» (kap 1:16). Tvert imot ser jeg på det å forkynne evangeliet som noe jeg kan «rose meg av». Derfor er det det Kristus har virket gjennom meg, som jeg taler om. Men også bare dette, fordi det er bare i dette jeg har all min ros. Og han fortsetter slik:  

Til toppen

18 og 19 : For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og i gjerning, for å føre hedningene til lydighet, i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium.

Paulus sier m.a.o.: Når jeg taler om den ros i dette som hører Guds rike til, og skildrer mitt arbeid og min tjeneste, våger jeg ikke å tale om noe annet enn det Kristus har virket gjennom meg. Jeg vil bare fortelle om det som Kristus virkelig har latt skje gjennom meg «i ord og i gjerning»... for å føre hedningene til lydighet. Når det tales om hedningenes «lydighet», så går ikke det på vår menneskelige lydighet, men på den lydighet mot (anammelsen av) evangeliet, som evangeliet selv virker i gjenfødelsen. Dvs. at hedningene åpner seg for/tar imot evangeliet, «gir seg inn under Guds rettferdighet» (kap 10:3), blir omvendt og tror på Kristus. For det er dette evangeliet egentlig har som mål og lærer (konf. kap.1:5 og 10:16 og utleggelsen av disse).

Siden følger også, men vel og merke som en frukt av at evangeliet har inntatt hjertet, det lydige sinn som vil høre Herrens røst i alt, så det blir Kristus som får regjere over sitt folk. Slik forklarer apostelen hvordan Kristus har virket gjennom ham. Legg merke til at det var Kristus som virket det! Men Paulus hadde vært et redskap i hans hånd. Troen er et Guds verk som verken må tilskrives den som preker eller den som hører, men bare Kristus som gjennom sin Ånd åpner hjertet og føder troen. Motstå sannheten, det er det eneste vi kan. Men å skape det gode, det er bare et Guds verk. Så langt om den personen tjenesten skjedde gjennom.

Så går han over til å skildre hvordan og med hvilke midler Kristus virket gjennom ham. Han sier: «i ord og i gjerning, for å føre hedningene til lydighet», i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft. Først nevner han «i ord og i gjerning», dvs. ved å forkynne evangeliet og gjennom alle slags kjærlighetsgjerninger (se v.25, 26, 2Kor kap.8 og 9 m.fl.), som også virket med til at sjeler kom under evangeliets hørelse. Og selve underne taler han her særskilt om med ordene: «i kraftige tegn og under» (sv: Genom teckens och unders kraft). Her siktes til alle de under som apostelen gjorde (Ap.gj. 14:3, 19:11-12) som igjen stadfestet forkynnelsen av evangeliet, trakk de ufrelste til apostelens forkynnelse, gjorde dem oppmerksomme overfor budskapet og styrket de troende. - «I Guds Ånds kraft». Dette taler uten tvil om Åndens kraft og arbeide på dem som hørte. Den ikke bare åpnet hjertene deres for Ordet, men også både understreket og stadfestet det hos dem med himmelsk kraft og gaver (Mark 16:17-18, Apg 2:4, 10:44-46 m.fl.). Slike midler og virkemåter var det Kristus brukte gjennom apostelen. Deretter taler han også om frukten og omfanget av sin virksomhet, når han sier:

slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium. Hvor mye som ligger i uttrykket «rundt om» kan en ikke bestemt si, bortsett fra at apostelen tydeligvis også har vært i land som ikke er omtalt i Apostlenes gjerninger (f.eks. Arabia, Fal 1:17). Men vi kjenner det arbeidsfeltet han med sikkerhet har hatt, som her bare antydes med sine endepunkter: «fra Jerusalem like til Illyria». Vi vet at Paulus forkynte Kristi evangelium blant hedningene i så vidstrakte land som Syria, Lilleasia, Grekenland og Makedonia. Det leser vi om i Apostelgjerningene fra det niende til det siste kapitlet. Vi vet også at der har han forkynt evangeliet over alt (så mye som var nødvendig for dets første utbredelse), slik at han i v.23 kan si at han «ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene». Det vil si at det ikke lenger er noe sted hvor de ikke har hørt evangeliet. Men når vi vet alt dette, og tenker nærmere over det, blir en stående i undring over storheten av det Guds verk som ble utført på jorden gjennom denne apostelen.

Og alt dette kaller han for nåde (v.15, 1:5, 1Kor 15:10). Men hvor usigelig stor blir ikke da denne nåden, når vi tenker litt på hvordan Gud har arbeidet gjennom denne apostelen. Når vi f.eks. husker at den samme Paulus som her kan si at han har «fullgjort förkunnandet av Kristi evangelium» i alle disse landene, han hadde tidligere vært en av de største fiendene av Kristus og hans folk. Han hadde vært «en spotter, en forfølger og en voldsmann» (1Tim 1:13) som hadde sett det som sin oppgave å «utrydde» den troen han senere selv fikk oppleve (Gal 1:23), «plage menighetene» og pine og drepe Jesu venner. En skulle jo tro at med en slik forskrekkelig blodskyld måtte han være så stor en synder for Gud at Herren bare ville kaste ham i helvete, og slett ikke noen gang kunne bruke ham i sin tjeneste. Men nei, Paulus skulle nok komme til den dype erkjennelsen at han var den «største av alle syndere» (1Tim 1:15), og «ikke verd å kalles apostel» (1Kor 15:9). Men mot slutten av sitt liv skulle han også med all grunn komme til å vitne om at «jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg» (1Kor 15:10). Her stadfester apostelen selv det han sier i Rom 5:20 «varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer».

Ja, slik er Guds store og uforskyldte nåde! Paulus vitner selv: «Men jeg fikk miskunn fordi jeg var uvitende og gjorde det i vantro» (1Tim 1:13). Den største forfølgeren blir den største apostelen. En uverdig toller blir den første evangelisten; Matteus (Luk 5:27, konf. Mat 9:9). En beryktet synderinne får bli den første som fikk møte og vitne om at Jesu var stått opp fra de døde (Joh 20:18). Den disippel som hadde falt dypest, som hadde totalt fornektet sin Herre, får på den store pinsedagen være den første apostel som stod opp og forkynte, og det med en kraft som vekket tre tusen sjeler (Ap.gj. 2). Slik går Herren fram for totalt å utslette vår rotfestede innbilning om at vi på en eller annen måte skal kunne fortjene nåden. For gjennom så sterke eksempler å vise at Guds nåde er utelukkende nåde, en fullstendig uforskyldt og ufortjent nåde. - Men når så denne nåde var gitt Paulus, at han skulle være «hedningenes apostel» (Rom 11:13), så har han også trofast vært lydig mot dette kallet, og særlig vært opptatt med å forkynne for hedningene. Det taler han så videre om:

Til toppen 

20 og 21 : Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, men som det står skrevet: de som han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå.

Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt - altså forkynne blant hedninger som i det hele tatt ikke hadde hørt et ord om Kristus, eller der ingen andre tidligere hadde forkynt Kristi evangelium. - så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, dvs. ikke bruke min tid og krefter der hvor de allerede har fått ordet om Kristus. Når det jo først og fremst er min plikt (som kalt til apostel for hedningene) å reise omkring til disse som ikke har hørt om Kristi navn, bære fram det første budskapet om ham, og legge grunnvollen for nye menigheter. Det er dette apostelen vil ha fram i v.20; at han trofast har fulgt sitt apostelkall.

Ellers kunne vi vel lett oppfatte uttalelsen hans om at han «har gjort det til sin ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt», som menneskelig forfengelighet. Riktig nok er vel ikke noe menneske, heller ikke en apostel, totalt fri for dette naturens ugras (se 2Kor 12:7). Men i sin gudgitte tjeneste er det selvsagt galt å drives av menneskelig forfengelighet, eller lyst til egen ære. Så sier da også Paulus dette i en sammenheng hvor han fremhever at han har vært tro mot sitt disippelkall. Vi kjenner også godt til at Paulus ikke ble drevet av trang til menneskelig ære, i sin tjeneste. Det var nidkjærheten for sin Herres ære og sjelenes frelse som drev ham.

Det han taler om her er da det som er hver éneste kristens plikt: å gjøre det til sin ære, det hele verden forakter, å være trofast mot Kristus og gjøre hans vilje. På grunn av sitt kall trofast bekjenne Kristi navn overfor tusenvis av gudsforaktere. Ja, «gjøre det til sin ære» å følge vårt kall og leve et rett kristent liv (2Kor 5:9, 1Tess 4:11). Og det at han «ikke ville bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt», dvs. forkynne evangeliet der det allerede var noen som hadde forkynt det, det hadde, som allerede vist, sin grunn i hans kall til særlig å virke blant hedningene (kap.11:13, Gal 1:16, 2:7-8, Ef 3:8). Det er alles plikt og rette ære å være tro mot sitt kall. Måtte vi også i dette ta lærdom av apostelens eksempel!

La oss bare minne hverandre om hvor alvorlig Kristus legger dette inn over disiplene sine ved Tiberias-sjøen. Han har nettopp latt Peter skjønne at han kalles til å følge etter ham i martyrdøden. Så snur Peter seg, ser på Johannes og spør: «Men Herre, hva da med ham?» Da svarer Jesus ham i en irettesettende tone: «Hvis jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva har du med det? Følg du meg!» (Joh 21:18-22). Vi ser at det Herren vil si her, er dette: Hvis jeg gir deg étt kall, og Johannes ett annet, skal bare hver enkelt av dere være opptatt med sitt. Slik er Kristi vilje. Uansett om kallet eller gjerningen er stor eller liten, så er alt like stort for ham. Bare dette éne krever han: At hver enkelt er tro mot sitt kall. «Ingen tar seg denne æren selv, men bare den som er kalt av Gud, slik Aron også var kalt» (Hebr. 5:4). «Enhver skal være i det kall som han var i da han ble kalt» (1Kor 7:20-24). Slik talte og slik handlet Paulus. Må vi så også i dette følge ordets lærdom! - Men Paulus forklarer seg ennå tydeligere. Også her bruker han Skriftens eget vitnesbyrd å støtte seg til i det han har gjort. Han sier:

men som det står skrevet. Paulus hadde ikke bare sitt eget spesielle kall å støtte seg til i sin nidkjærhet for særlig å virke hos hedningene. Han hadde også Skriftens ord å støtte seg til. Her bruker han så Jes 52:15 der det heter: De som han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå. Her er det klart nok Kristus det tales om. Det ser vi av versene foran, v.13-14: «Se, min tjener skal gå fram med visdom. Han skal bli oppløftet og opphøyet og være meget høy. Liksom mange var forundret over deg - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn». Han skulle bli deres Herre, slik at «Konger skal lukke sin munn for ham», de skulle underordne seg ham og høre på hans røst. Så følger disse helt klare ordene om hvordan evangeliet skulle bli forkynt for dem for første gang: «De som han ikke var blitt forkynt for, skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå». Det har altså vært apostelens salige kall å utføre dette som profetisk var forutsagt. Han hadde det dyrebare oppdraget å bære den første forkynnelsen om verdens Frelser til folk som ingenting hadde hørt om dette. Det var dette han «roste seg» av. Og å fullføre dette kallet hadde han «gjort til sin ære»

  Til toppen

22 : Av denne grunn har jeg gang på gang blitt hindret fra å komme til dere.

«Av denne grunn» - grunnen som Paulus like foran har fortalt om; at han etter sitt kall først og fremst forkynte evangeliet det hvor Kristi navn ennå ikke var kjent. Han har vært opptatt rundt om i de landene han nettopp har nevnt (v.19). Derfor kunne han ikke komme til Rom, hvor Kristus var kjent og var blitt forkynt. Her ser vi den hellige nidkjærheten Paulus først og fremst hadde for sitt kall, og som gjorde at han bare var opptatt med å være mest mulig til nytte for sjelene. Han hadde lenge sett fram til å kunne komme til Rom, hadde håpet å bli opplivet sammen med dem i deres felles tro. Likevel hadde han ikke kunnet reise dit - utelukkende fordi hans kall og sjelenes behov drev ham til å oppholde seg i de fullstendig hedenske landene.

Her skal de kristne, og da særlig sjelesørgere, lære at de ikke må sløse bort tid på reiser eller andre foretak som de selv synes er bra, eller bare for selv å bli opplivet. Alle slike tilfeller må prøves overfor spørsmålet: Hva er det som er mitt kall? Hva er det som best tjener til sjelers gagn og til Kristi ære? For det er dette vi lærer gjennom det apostelen vitner her, også i det han nå tilføyer:

Til toppen 

23 og 24 : Men nå, når jeg ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene, og da jeg i alle disse årene har hatt en sterk trang etter å komme til dere, vil jeg komme til dere hvis jeg reiser til Spania. For jeg håper å se dere på reisen min og å bli hjulpet av dere på veien dit, om jeg da først kan få glede meg i fellesskap med dere en stund.

At det ikke lenger var behov for apostelen i disse områdene (disse landene han har nevnt i v.19), vil si at evangeliet nå var forkynt så vidt omkring der, at det ikke lenger fantes rent hedenske områder der. Det hadde skjedd dels direkte gjennom Paulus’ forkynnelse, dels spredd videre ut av de menighetene han hadde grunnlagt. Dette var den egentlige bakgrunnen for at han nå kunne reise til Rom, hvor han nå i mange år hadde hatt trang til å komme. Allerede i innledningen til brevet taler han om hvordan han lengter etter å se dem (1:11-15). Også i Ap.gj.. ser vi han sier det samme (Ap.gj. 19:21). Så våger han nå endelig å bestemme seg for å gjennomføre dette han så lenge har hatt «en sterk trang» til - men likevel bare i form av et kort besøk på sin reise til Spania - der «de virkelige» hedningene fantes (som ble kalt «barbarer» og «uforstandige», til forskjell fra grekerne som var kjent for sine skoler som lærte visdom (1:14). Han hadde også et håp om at menigheten i Rom kunne hjelpe ham med transport videre, og kanskje også annen form for understøttelse til turen. Ja, kanskje han også hadde et håp om å få brødre med seg derfra på sin misjonsreise til Spania.

Dette var de ønskene og reiseplanen Paulus hadde. Likevel kjenner vi til hvor ganske annerledes Herren hadde bestemt det skulle foregå; at det isteden var som fange apostelen skulle få komme til Rom. Og om han etter dette fangenskapet i det hele tatt noen gang kom til Spania, det kjenner vi ikke til verken fra Skriften eller gjennom kirkefedrene. Så her ser vi hvordan de største og helligste Guds tjenere har hatt tanker, planer og ønsker som aldri gikk i oppfyllelse. På det rent åndelige område var denne apostelen behersket av Gud, slik at det han talte og skrev «i sannhet var Guds ord» (1Tess 2:13). Men samtidig kunne han altså i menneskelige forhold ha tanker og ønsker som ikke var gitt ham av Gud - for Guds tanker slår aldri feil. Her ser vi dette Paulus selv taler om i 1Kor 13:9: «Vi kjenne stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis». På samme måte som han i 1Kor 7:6,12 taler om at han i visse spørsmål, som han ikke har noe konkret Guds ord på, bare gir uttrykk for sin egen mening.

Av dette skal vi lære at ikke alt er gitt oss av Gud, selv om vi har fått det i en hellig stund, og i bønn til Gud oppfatter det som rett og sant. Vi skal huske at Herrens tanker likevel kan være noe annet. Det vil vi alltid få avklart i utgangen på saken. La det være nok for oss at vi aldri behøver være i tvil om det som er nødvendig for frelse og evig liv! Profeten Natan hadde hørt Davids beslutning om å bygge et tempel for Herren, og hadde gitt ham sitt tilsagn om at dette var godt og velbehagelig for Gud. Men selv der ser vi at Herren kom og sa noe annet; at David ikke skulle bygge Guds hus. - Men Paulus fortsetter:

om jeg da først kan få glede meg i fellesskap med dere en stund. Det viser den kjærlighet Paulus hadde til sine brødre i troen, når han faktisk regner med å få oppleve gleden i fellesskapet med dem. Han, en stor apostel, skulle søke styrke gjennom fellesskap med svake og feilende kristne, disse han gjennom dette brevet har undervist, advart og formant på alle områder. Slik er den rette kjærligheten! Gjennom utallige eksempler vitner Skriften om at den sanne nåden alltid kjennetegnes gjennom en inderlig kjærlighet til brødrene. Det samme stadfester Kristus og hans apostler med uttrykkelige vitnesbyrd (Joh 15:12, 1Joh 3:14, 4:7-8). Så er det da også et betenkelig tegn med den kristendommen som aldri har trang til å glede seg sammen med brødre i nåden.

Til toppen 

25 : Men nå drar jeg til Jerusalem for å tjene de hellige.

Her har vi en bemerkelsesverdig lærdom. Apostelen har store åndelige planer i tankene. Han har bestemt seg for å besøke Rom, verdens hovedstad. Han skulle også bringe Kristi evangelium til Spania hvor det ennå aldri hadde vært forkynt. Han hadde nå lenge vært forhindret fra å få se de kristne i Rom, - og likevel, istedenfor da straks å reise dit, drar han nå til Jerusalem! Der visste han det var mektige fiender han kunne frykte for (v.31). Og det som driver ham til likevel å reise den veien, det dreier seg «bare» om et fysisk behov. Han skal overbringe legemlig hjelp til de fattige blant de hellige i Jerusalem. Var da ikke forkynnelsen av evangeliet et større ærend for en apostel enn denne tjenesten for legemene? Hvordan skal vi oppfatte dette? Uten tvil på samme måte som vi oppfatter alle de legemlige velgjerningene Kristus gjorde mot menneskene mens han vandret på jorden. De hadde en tosidig hensikt. Først den direkte hjelpen i selve gjerningen. Dernest var det et vekkende og overbevisende vitnesbyrd som alle underne hans var, om hvem han var, denne mannen som gjorde disse gode gjerningene.

På samme måte har også Paulus både hatt en rent menneskelig nød for den legemlige hjelp åndelige nådesøsken trengte. Men også samtidig hatt et åndelig sikte. Disse jødiske kristne i Jerusalem hadde store motforestillinger overfor de omvendte hedningene. Nå ville de få et gripende bevis på den nådens ånd som virkelig bodde i disse frelste hedningene. Og så kunne jødenes fordommer brytes ned, og hele Kristi legeme av alle folkeslag smeltes sammen i kjærlighet og Åndens enhet. At Paulus har hatt dette i tankene, merker vi fra hans egne ord om denne hjelpesendingen. I begge brevene til korinterne skriver han utførlig om denne innsamlingen til de nødlidende brødrene (1Kor 16:1-4, 2Kor kap.8 og 9). Særlig i det siste brevet ser vi hvordan han roser den kjærlighet og gavmildhet de kristne i Akaia har vist, og nå ville han at de også skulle «prøve ektheten av sin egen kjærlighet» overfor samme slag gavmildhet, «så arbeidet kunne bli fullført, ut fra det dere har». Og videre sier han (etter å ha omtalt hvem som skal være med ham og overbringe gaven): «Vi er tjenere for denne gaven, til Herrens egen ære, og for å vise deres velvillige sinnelag. Ved dette unngår vi at noen skulle anklage oss på grunn av denne store gaven som vi er tjenere for». Og deretter: «Derfor skal dere nå la dem få se bevis på deres kjærlighet til dem og på den ros vi gav dere».

Av slike uttalelser ser vi klart at hjelpen fra de omvendte hedningene til disse fattige jødiske kristne også hadde som mål å gi disse et bevis på den kjærlighet de omvendte hedningene hadde til dem. Og på denne måten skulle da også menigheten i Jerusalem om mulig vinnes til kjærlighet og fortrolig samfunn med sine brødre blant hedningene. Og overbevises om Guds råd fra evighet av om «at hedningene er medarvinger, de hører med til det samme legeme og har del i hans løfte i Kristus for evangeliet» (Ef 3:6). Dette budskapet, og at hele Kristi menighet kunne smeltes tettere sammen i kjærlighet, var en sak av meget stor betydning. Da ser vi også hva som var grunnen til den nidkjærhet Paulus hadde for at det som var nødvendig måtte bli samlet inn og brakt videre til de nødlidende brødrene i Jerusalem.

Han har hatt en omfattende hyrdeomsorg for hele menighetens vel. Han ville sørge for deres behov til liv og vekst på alle områder, og være med og forebygge alt som kunne hindre nettopp dette. Han var altså ikke så bundet av sitt høye åndelige kall (til bare å forkynne evangeliet for hedningene), at han ikke også lot kjærligheten lede ham til nøden, når menighetens behov tilsa det og det nettopp nå var en krise (2Kor 8:14). Det avgjorde at han foretok denne reisen til Jerusalem før den han planla til Spania. Og både av dette eksemplet og av Herren Kristi mange legemlige velgjerninger skal vi nå lære at selv om vi har et høyt åndelig kall, så fritar dette oss ikke fra den allmenne kjærlighetens lov til på alle områder å tjene vår neste på den måte hans nød i hvert enkelt tilfelle krever.

Til toppen 

26 : For de fra Makedonia og Akaia hadde et stor ønske om å få gi en gave til de fattige blant de hellige som er i Jerusalem.

Ut fra sakens natur er det klart at her er det bare tale om de kristne i Makedonia og Akaia. Det framgår også av v.27, hvor det klart sies at disse som nå tjente jødene med de materielle godene, allerede hatt fått del i deres åndelige goder. Disse nyomvendte hedningene hadde altså allerede så sterk kjærlighet også til fjerne trosbrødre, at de hadde omsorg for de fattige jødekristne i Jerusalem. Og dette kjærlighetens verk i denne innsamlingen holder Paulus fram som et bevis på den sanne nådens verk i dem (2Kor 8:1-8). La dette være en preken særlig til den slags kristne blant oss som ikke vil være med på slike innsamlinger for fjerne brødre.

Videre legger vi merke til i dette verset, det vi ofte møter i apostlenes brever, at de kaller de troende for «hellige» - «de fattige blant de hellige som er i Jerusalem», sier Paulus. Men denne høye tittelen taler ikke her om feilfrie hellige, slike som vi bare finner i himmelen. Nei, her anvendes det på noen fattige kristne i Jerusalem, som i sin fattigdom ennå kjemper med fristelser og skrøpeligheter, slik som alle Guds barn på jord. Men hvorfor kalles de da hellige? Det har vi fått inngående forklart gjennom hele dette brevet. «Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste». Men «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Dessuten har apostelen også sagt i dette kapitlets v.16 at de er «helliget ved Den Hellige Ånd». I Guds øyne er alle de troende så hellige og velbehagelige at hvis vi bare kunne se det, så ville vi nok ganske sikkert elske dem alle i langt større grad. Villig ville vi tjene hver enkelt i deres spesielle nød, i langt større grad enn det som vanligvis skjer. Å, måtte vi ikke glemme «de fattige blant de hellige»! Paulus har holdt de troende i Makedonia og Akaia sterkt fram på grunn av deres kjærlighetsgjerninger. Nå tilføyer han:

Til toppen 

27 : Ja, dette ville de svært gjerne gjøre, og de står også i gjeld til dem. For dersom hedningene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder.

Dette ville de svært gjerne gjøre, sier Paulus. Det har vært deres egen uforskyldte kjærlighet, og ikke noen apostels påbud, som har drevet dem til dette. Dette har Paulus understreket ved å gjenta det, i v.26 med ordene: «de.. hadde et stort ønske om å få gi en gave..», og her med at «dette ville de svært gjerne gjøre». Med åpenbar nidkjærhet legger han vekt på akkurat dette at den hjelp vi gir brødre i nød, må bli gitt uforskyldt og av et villig hjerte. Dette taler han også om i 2Kor 9:7: «Enhver skal gi slik han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke motvillig eller av tvang. For Gud elsker en glad giver». Slike villige og glade givere var nettopp de troende i Makedonia og Akaia.

Likevel har nok en pliktens stemme vært det som har vekket dem opp til å gjøre denne kjærlighetsgjerningen. De var nemlig til og med skyldige til å gjøre de fattige jødekristne denne tjenesten. Paulus sier: «og de står også i gjeld til dem» - er deres skyldnere. Og han forklarer hva denne gjelden har sin bakgrunn i: «For dersom hedningene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder». Det var gjennom jødene de hadde mottatt det Livets ord som nå hadde gjort dem så rike og lykkelige. Som hadde gjort dem til medarvinger av Guds salighetsrike. Da var det ikke for mye, vil apostelen si, at de nå tjente disse med noen legemlig bistand. Også i dette har vi mye å lære. De omvendte hedningene var altså skyldnere overfor jødene, var skyldige til å hjelpe de fattige blant dem med nødvendige materielle goder. Alt bare fordi de hadde mottatt Kristi evangelium gjennom jødene. Hvor mye mer er ikke da omvendte kristne skyldige til takknemlighet og tjeneste overfor dem som personlig har vært et middel til deres omvendelse!

Dette taler Paulus om i 1Kor 9:11: «Dersom vi har sådd den åndelige sæd hos dere, er det da for mye om vi høster materielle goder fra dere?». Og videre: «Den som blir opplært i Ordet, skal ha del i alle goder sammen med den som underviser ham» (Gal 6:6). På samme måte som i Makedonia og Akaia, vil alltid denne plikten være levende hos alle sanne kristne. De kan aldri verdsette høyt nok den nåde at de har fått del i evangeliets lys. Derfor stadfestes også deres takknemlighet ofte overfor det menneskelige redskapet. Paulus sier om galaterne at de på grunn av denne takknemlighet elsket ham så høyt at de tok imot ham «som en Guds engel, ja, til og med som Kristus Jesus». Og han føyer til at «dersom det hadde vært mulig, hadde dere revet ut deres egne øyne og gitt dem til meg» (Gal 4:14-15). Dette er ikke noe av det han der er i ferd med å klandre dem for. Men noe han minner dem om fra deres tidligere kristenliv. Så spør han: «Hvor er det nå blitt av den velsignelsen dere hadde den gang?» For denne kjærligheten var bare et utslag av den uendelige salighet og «velsignelse» evangeliet hadde skapt i hjertene deres, og hvor høyt de da satte dette. Slik virker jo den levende nåden.

Hvordan kan da den åndelige tilstanden være der hvor selv de som lovpriser de himmelske skattene, og selv ingen mangel har på de tilsvarende jordiske, likevel vanskelig kan tenke seg å bidra til å underholde fattige tjenere i Guds rike? Kristi rike kan ikke ha store verdien for slike mennesker som aldri mangler midler å ofre på egne lyster; sitt statusbehov i mat og drikke, klær og boligs! Men de som arbeider for udødelige sjelers frelse, eller en kristen opplæring av barn, betyr så lite for dem at det blir vanskelig å underholde slike! En så stor utakknemlighet for evangeliet pleier den store Gud å straffe ganske forferdelig. Dette gjør han på mange forskjellige måter. Først og fremst slik profeten sier; han fratar disse all velsignelse, alle deres menneskelige goder, når de ikke vil ofre noe av dette på Herrens hus. Slik lyder det i Haggai 1: «Hvorfor? sier Herren, hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger i ruiner, mens dere har det travelt hver med sitt hus. Derfor har himmelen over dere holdt duggen tilbake, og jorden kan ikke gi sin grøde. Dere venter mye, men se, det blir til lite. Og når dere bærer det i hus, blåser jeg det bort. Og den som tjener for lønn, får lønnen i en pung med hull i». Herren kan bruke ild eller vann. Med uår eller krig kan han brått ødelegge tusen ganger mer enn det som burde vært ofret for hans evangelium.

Men ennå verre hevner han seg over dem som forakter evangeliet. Da tar han bort Ordet, og sender i stedet kraftig villfarelse, forkynnere som ikke har liv i Gud og all slags bedrag (2Tess 2:10flg.) der hvor evangeliet én gang ble forkynt så rent og klart, men ble ikke tatt imot. Og så hjemsøkes fedres misgjerninger på barna som nå blir ført vill og bedøves gjennom en forkynnelse av mennesketanker om Gud. Fordi fedrene deres ikke benyttet den nåderike tiden da evangeliet ble forkynt rent og klart. Måtte vi våkne opp for dette i tide! Det er dette Paulus også taler om når han sier: «Den som sår i kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden» (Gal 6:8). 

Og når Paulus her retter de romerske kristnes oppmerksomhet mot de kristne blant hedningene, at de var blitt skyldnere overfor jødene, og forteller om hvordan de kristne i Makedonia og Akaia med sine innsamlinger støttet de fattige blant de hellige i Jerusalem, så har han uten tvil dermed på en fin og varsom måte villet minne de kristne i Rom om at de også bør gjøre det samme. Slik har Luther oppfattet dette. Han sier: «Legg merke til den apostoliske måten, hvor forsiktig og fint apostelen Paulus gjennom denne teksten søker å skape en trang også hos romerne til liknende innsamlinger». Her har vi altså en dobbel lærdom: På den ene side at sjelesørgere ikke må true eller tvinge på tilhørerne noen gode gjerninger, innsamlinger o.l. På den andre side bør tilhørerne selv holde klart for seg den plikt de har til dette, og frykte for sitt kjødelige sinn som bare vil beholde alt godt for seg selv. Villig og lett bør de gjøre det gode som både plikt og kjærlighet krever.

Til toppen 

28 : Når jeg har fullført dette og har fått overgitt dem denne frukten, vil jeg ta veien om dere til Spania.

Når jeg har fullført dette - det han altså nå har talt om, at han har brakt over det som er samlet inn til de fattige i Jerusalem, - og har fått overgitt dem denne frukten. La oss minne hverandre om det Paulus sier i 2Kor kap.8 og 9 om disse omvendte hedningene og deres hjelp til de fattige i Jerusalem; at det var et bevis på deres kjærlighet, og hans ros av dem et bevis på ektheten av deres kristendom. Og at alt samvirket til å ta bort jødenes fordommer overfor disse deres trosbrødre. Da ser vi dypere i meningen med det ordet vi har foran oss. Da ser vi at han med «frukten» mener den kjærlighetsgaven som var innsamlet, og som han da hadde «fått overgitt dem». Denne innsamlingen skulle være et overbevisende tegn på ektheten av det verk Gud hadde gjort blant hedningene, og som Paulus tidligere hadde fortalt om i Jerusalem. Til denne modermenighet av Guds gamle Israel skulle han nå, som en viss stadfestelse, bringe noen frukt fra Herrens kornåkere blant hedningene.

Men hvis vi skal kunne ta noen lærdom av dette, bør vi legge nøye merke til at hvis den innsamlede gaven skal bli noen frukt, en stadfestelse på en ekte kristendom som er virket av Gud, må begge de forholdene Paulus nevner være oppfylt: 1: Disse hedningkristne må selv ha «hatt et stort ønske om å få gi en gave», at «dette ville de svært gjerne gjøre» (v.26, 27). Dvs. at det var kjærlighetens egen trang som hadde drevet dem til å sende denne hjelpen. 2: Dernest at gaven var rettet til «de hellige», dvs. at de ville tjene Kristi lemmer, at de hadde gjort det mot ham. Tenker vi oss derimot en naturlig menneskelig omtanke for nødlidende mennesker, så beviser jo ikke den noen som helst sann kristendom eller tro og kjærlighet til Kristus. Dette ser vi tydelig nok av Kristi ord (Mat 10:41-42, Mark 9:41). Der legger han uttrykkelig all vekt på at det blir gjort fordi de trengende tilhører Kristus. Det samme sier han jo også i Mat 25, der han taler om hvordan han i den siste dom overfor hele verden skal holde fram dette éne beviset på hvem som er hans ekte venner. Han sier at det gode de har gjort «det gjorde de mot meg».

Er ikke dette en veldig trøst for et fattig nådebarn som ellers, på grunn av sine mange skrøpeligheter og fall ofte kan fristes til å tvile på sin benådning? For en trøst: at Ordet så uttrykkelig lærer at når vi tross alt vet med oss selv at det ikke er noe som så sterkt vekker trangen til å hjelpe, som når vi ser at Jesu venner er i nød - at dette da etter Kristi og apostelens ord kjennetegner den ekte troen! Må vi så virkelig også huske dette, at der hvor troen gir kjærlighet til Kristus og hans folk som frukt, der kan ingen fall, hvor mange og skremmende de enn måtte være, bevise at vår tro er falsk. Der nåden virker slikt som ikke finnes i vår natur, der kan alt som ennå henger ved oss av vår naturs forderv ikke tilintetgjøre det vitnesbyrdet som denne Åndens frukt innebærer. Og når vår kjærlighet til dem som tilhører Kristus virkelig er en Åndens frukt, da kommer den jo bare som en følge av troen og nåden. Så sier vi ofte at det å elske Guds barn, det er jo lett. Og derfor ser vi ikke på det som noe stort. Men akkurat det at det er så lett, beviser virkelig at det er en frukt. At det er født av Ånden, og ikke gjennom lovgjerninger. For de u-gjenfødte er det ikke så lett å elske dem som tilhører Kristus.

Vi har sett at Paulus var svært opptatt av at de jødiske kristne måtte få se bevis på de hedningkristnes ekte kristendom. Med dette håpet han at jødenes fordommer og mistro mot de andre måtte brytes ned. Av dette ser vi hvor viktig apostelen har ansett nettopp dette at de kristne må kjenne hverandre som brødre og medarvinger til det evige liv. De som virkelig er ett i Ånden bør også kjenne og elske hverandre slik. - Så går vi igjen tilbake til teksten hvor Paulus har talt om at når han har fullført sitt ærend til de troende i Jerusalem, vil han komme tilbake, og så, gjennom Rom, dra til Spania. Nå kommer han tilbake til det planlagte besøket i Rom:

Til toppen 

29 : Men jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme i velsignelsen fra Kristi evangelium, i hele dens fylde.

Dette er et oppmuntrende ord. Allerede på forhånd vil Paulus glede de kristne i Rom, som ikke kunne få noen større glede enn den velsignelsen evangeliet kunne skape i hjertene. At Paulus kunne forutsi dette med så stor overbevisning, det skyldtes først og fremst hans kjennskap til evangeliets egen kraft, når det blir mottatt i tro. At det er en Guds kraft til frelse, til fred, glede og alle Åndens frukter. Dernest bygget han denne glade vissheten også på det han visste om menigheten i Rom; at den besto av levende og nådehungrige sjeler, som ikke stod imot - men lot evangeliets ord innta seg. Apostelen kjente sannheten i Herrens ord: «Den som har, han skal få mer, og han skal ha overflod» (Mat 13:12). Derfor kunne han så overbevisende forsikre de romerske brødrene at når han kom til dem, skulle han komme i velsignelsen fra Kristi evangelium. Og dette skjedde da virkelig også. Selv om han kom til Rom på en ganske annen måte enn han hadde tenkt da han skrev disse ordene. For han kom jo bundet i lenker, en fange for Kristi skyld. Men så ble han likevel til særdeles stor velsignelse der de to årene han, i sine lenker, forkynte evangeliets ord for dem.

Utover det som fortelles i de siste versene i Ap.gj., finner vi en spesiell beretning om dette i det brevet han skrev mens han var i Rom, til filipperne. I kap.1:12-14 sier han angående sitt fangenskap og sin virksomhet i Rom: «Jeg vil dere skal vite, brødre, at det som hendte meg, har snarere vist seg å være til fremme for evangeliet, for det er nå blitt tydelig for hele slottsvakten, og for alle de andre, at det er på grunn av Kristus jeg er i lenker. Og de fleste av brødrene i Herren er blitt så fortrolige med lenkene mine at de nå er mye mer frimodige til å tale Ordet uten frykt». Her ser vi hvordan Herren på sin underlige måte fører sin sak fram ennå bedre når det går helt på tvers av våre tanker. Hvis Paulus, slik som han her lover, bare hadde oppholdt seg hos de kristne i byen ganske kort på gjennomreise, ville han nok fått del i noen åndelig nådegave sammen med dem. Men hans vitnesbyrd hadde ikke nådd ut over «hele slottsvakten» og til dem som «hørte til keiserens hus» (Fil 4:22). Men når han nå kom der som en fange, ble lenkene og hans mektige forkynnelse åpenbart for hele slottsvakten og for mange flere. Og nå fikk også lenkene hans virke frimodighet til et mer åpent samfunn med brødrene. Så underlig er Herren - - og kanskje vi vil oppfatte ham ennå mer underlig når vi ser det apostelen nå tilføyer i teksten:

Til toppen 

30 : Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg.

Nå formaner jeg dere, brødre.. Når apostelen nå tenker på sin reise til Jerusalem, da gripes han av tanken på hva som kan vente ham der. Her uttrykker han så et veldig behov for de kristnes forbønner. I v.31 nevner han prøvelser han regner med å oppleve i Jerusalem; først og fremst hva som kan skje på grunn av motstandernes fiendskap. Dernest hvor betydningsfullt det var at kjærlighetsgaven han brakte med seg måtte bli mottatt på rett måte av de kristne. At dette siste i det hele tatt var noe det kunne settes spørsmålstegn ved, minner oss igjen om hvor store motforestillinger menigheten i Jerusalem virkelig hadde overfor brødre av hedninger. Ja, kanskje også hadde overfor denne apostelen. Mange oppfattet ham jo som om han skulle ha mye imot både jødene, mot loven og mot tempeltjenesten (se Ap.gj. 21:21).

Disse bekymringene ligger inn over ham. Og hva gjør han så? Jo, han formaner på det sterkeste den unge menigheten i Rom om å støtte ham i bønn. Midt inne i en omtale av ærendet han har til Jerusalem, bryter han ut: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg». Han sier: Jeg «formaner» dere. Men straks føyer han til det som vil være den største drivkraften til at formaningen kan bli fulgt opp. Og da sier han først: ved Herren Jesus Kristus. Med dette vil han si: Like så kjært det er for dere å gjøre noe som er til vår Herre Jesu Kristi velbehag, med samme mål ber jeg at dere hjelper meg i deres forbønner. For å formane noen ved Herren Jesus Kristus, eller be noen gjøre noe «for Kristi skyld», forutsetter alltid at Kristus er dyrebar for den som formanes eller oppfordres, og innebærer at han må ville gjøre det for Kristi skyld. Dernest sier Paulus: og ved Åndens kjærlighet. Dvs. på grunn av, eller drevet av, den kjærlighet Ånden har virket i oss. Det må være den kjærligheten som må forplikte dere og drive dere til å hjelpe meg med deres forbønner.  

Deretter nevner han det de formanes til: at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg. Som så mange andre steder taler apostelen her om den tankevekkende sannheten; hvordan vi bare med vår forbønn over store avstander kan hjelpe en Kristi tjener i hans store og viktige arbeid. Denne sannheten ligger til grunn for alle formaninger til forbønn, og det finner vi i alle apostlenes brever (se f.eks. 2Kor 1:11, Fil 1:19, Ef 6:19, Kol 4:3,12, Filem. 22 m.fl.). Så har da også Herren Kristus selv formant sine svake disipler til forbønn for sitt rike da han sa: «Be høstens Herre å drive ut arbeidere til sin høst». Men forbønn forutsetter fullt og helt troen på at Gud virkelig vil bønnhøre. Ofte stikker vårt hjertes vantro seg fram i tankene. Bønnen er vel alltid nyttig for den som ber, tenker vi. Samfunn med Gud i bønn må jo ha stor betydning for den som ber. Men hva nytte kan min forbønn ha for et menneske langt borte, som jeg kanskje nesten ikke kjenner? - Det er altså en forutsetning at jeg virkelig tror at vår store Gud skal gripe inn på grunn av min forbønn.

Her kunne så noen innvende: Men Gud er jo selv kjærligheten. Og hans høyeste vilje er jo, uavhengig av min forbønn, å gjøre godt mot alle mennesker. Hvordan skal vi så oppfatte dette at han likevel formaner oss til forbønn? Hvorfor gjør han ikke bare på grunn av sitt hjertes kjærlighet alt det gode vi ber om, uten at vi nødvendigvis ber? Svaret på det er klart og greit: Dette er en uomtvistelig lov for Guds nådehusholdning på jord. Han vil vende alle mennesker til seg ved at jordens barn skal be til ham. Og på deres bønner skal han møte dem og bønnhøre dem. David sier i Sal 65:3: «Du hører bønn, alt kjød kommer til deg». Det samme sier Paulus i 2Kor 1:11: «når også dere hjelper oss med forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker, for den nådegaven som er gitt oss ved manges forbønn». Dette er hemmeligheten. Når du ber får du deretter erfare hvordan Gud hører og gir oss det gode vi har bedt om. Da får vi kjenne hvem Gud er, vi erfarer hans nærvær, hans kjærlighet og makt. Så ser vi velsignelsen som følger av denne Guds ordning.

Og denne Guds grunnlov må vi nok huske på, så vi ikke fristes til å tenke at våre bønner i seg selv har så stor betydning at de fortjener noe som helst, eller beveger Gud. Som om han ikke, helt uavhengig av oss, skulle være villig til å gjøre alt mulig godt. Guds gode vilje eksisterer før og uavhengig av alle våre bønner. Likevel får vi ikke uten bønn det samme som gjennom bønn. Og like galt som det ville være å knytte vår forventning opp til vår egen bønn, istedenfor utelukkende på Guds nåde og Kristi fortjeneste. Like galt ville det være om vi unnlot å be fordi Gud i seg selv er nådig og barmhjertig.

Gjennom syndefallet er våre hjerter så fordervet at de alltid vil i feil retning. De viker fra Veien, enten til høyre eller til venstre. Enten griper vantroen oss, så vi ikke ser betydningen av forbønn. Eller vi gjør forbønnen til en avgud, og tenker at hvis et eller annet særdeles benådet menneske vil be for oss, ville nok Gud beveges til å høre. Hvor langt denne siste villfarelsen kan gå, ser vi i den kirken hvor døde eller levende helgeners forbønn påkalles langt mer enn den store forbederen Kristus, som derimot blir skjøvet til side og erstattet med nye stedfortredere mellom synderen og Stedfortrederen.

Til alle tider har slike avvik eksistert, og fratatt mennesker den store trøsten at Gud bare for Kristi skyld vil høre selv den mest elendige synderen. Fratatt dem trøsten om at uansett hvordan og hvor de er, så har de den store forbederen og hjelperen hos seg. At hvem som helst i Kristi navn selv kan tre fram for Faderen i full visshet om at han bare for sin Sønns skyld vil høre oss. Men en slik forvrengning av forbønnens verdi kan ikke tilintetgjøre den store sannheten som Kristus og hans apostler har åpenbart; at Gud virkelig også vil høre svake menneskers forbønn. Bare slik det nå er uttrykt: «for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker» - bare for at alt kjød skal vende seg til Gud.

Så har det også vært Herrens lyst og vilje at alle Guds barn i kjærlighet samdrektig skulle kjempe sammen, slik Paulus her former det: «at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg». Det samme sier han også når han senere skriver til kolosserne fra Rom. Han hilser fra Epafras og sier at «han strider alltid med iver for dere i bønn» (Kol 4:12). Men vi kan vel ikke gi noe sterkere bilde på forbønnens betydning, enn når den store apostelen Paulus med all sin åndelige erfaring likevel så inntrengende oppfordrer den unge menigheten i Rom til å hjelpe ham med forbønn.

Og når Paulus trodde han hadde bruk for brødrenes forbønn, hvem av oss skulle så ikke ha behov for det samme? Det er også ganske underlig å se hvordan Paulus i 1Tim 2:1-4 ikke bare formaner til at det blir gjort forbønn for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet osv., men også sier at dette er «godt og velbehagelig i Gud, vår Frelsers øyne, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse». Det er som om han vil si at nettopp fordi «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst», - så er det velbehagelig for ham at vi ber for alle mennesker. Her ser vi samtidig at Guds kjærlige nidkjærhet for at alle mennesker skal bli frelst, eksisterer før vi begynner å be. Men at vår forbønn likevel skal være et middel til at dette skjer. Og når en apostel i vår tekst formaner sine brødre til forbønn, bør det ganske visst også være en påminnelse til oss om særskilt å be for dem som lærer rett etter Guds Ord og Ånd. Disse er nok mer kjent i Ordet, og har ofte langt mer anledning enn oss til å omgås Ordet og Ordets venner. Men de har også tilsvarende store prøvelser, fristelser og anfektelser av alle åndelige fiender (Sir 2:1), og selv er de bare svake mennesker som «har denne skatten i lerkar» (2Kor 4:7). - Så nevner Paulus det han spesielt trenger brødrenes forbønn for:

Til toppen 

31 : Så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min tjeneste til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige.

Så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror. Dette var det første de kristne måtte be for apostelen om; at Gud måtte beskytte ham for de vantro jødenes forfølgelser. Vel var det bare legemet hans menneskene kunne skade. Likevel formaner han dem til forbønn. Dette har vi også mye å lære av. Mange ville kanskje mene at en så høyt benådet Guds mann som apostelen Paulus ville være fullkomment opphøyet over all slags omsorg for legemet. Vi vet jo at han var selv villig til å ofre livet sitt for Kristi sak. Dels kunne en tenke at når han slik bare gikk sin Herres ærend, ville han alltid oppleve seg omsluttet og voktet av ham, så han aldri behøvde ønske seg noe i den retning. Men her ser vi på nytt at selv de største blant de hellige ikke er så opphøyet over alle farer og bekymringer. Apostelen ber om forbønn for at Gud må beskytte ham mot fiendene. Så høyt benådet han var, og så trofast og villig til å gjøre og lide alt for Kristi skyld, hadde han likevel samtidig en natur som gruet seg for lidelsene og døden.

Vi ser Paulus’ trofasthet og hengivenhet for Herren understrekes nettopp gjennom dette. Uansett alle advarslene han hadde mottatt fra vennene hans, og at han av Ånden hadde fått beskjed om at «lenker og trengsler ventet ham» i Jerusalem (Ap.gj. 20:23, 21:4,11), lot han likevel ikke være å reise - som han kunne ha gjort for å unngå de farene som nettopp ventet ham i Jerusalem. Men all denne trofasthet, kjærlighet og lydighet til Herren kunne ikke utslette hans naturlige frykt for lidelser og død. Det andre vi også legger merke til her, er at apostelens sterke tro ikke innebærer en automatisk overbevisning om en så opplagt beskyttelse at fiendens ondskap og forfølgelse ikke skulle kunne nå ham. Nei, vi finner en langt mer fattig ånd hos apostelen. Vi ser at han frykter for at de vantro jødenes fiendskap og mordlyst kan ramme ham så vel som andre.

Med den samme ånd venter han også alt godt gjennom svake brødres forbønn. En slik fattigdom i ånden er et like sterkt herlig tegn på den ekte nåden, som den største frimodighet og styrke i striden kan være det. Den tro og frimodighet som ikke kjenner til noen frykt og svakheter, stemmer ikke med de skildringene Bibelen gir av de hellige. For de har alltid levd under en slik Herrens tukt at de, fattig i ånden, har fryktet, ropt og bedt at Gud ikke helt måtte forlate dem. Det ser vi også ut fra dette skriftstedet. - Det andre Paulus ber dem om forbønn for, er dette:

at min tjeneste til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige. Hvordan skal vi oppfatte dette? Apostelen mente altså han hadde behov for forbønn også for dette; at han kunne være velkommen blant de hellige i Jerusalem med sin tjeneste. Hvordan kunne det være noen tvil om det, når hans tjeneste bestod i å overbringe en særdeles hardt tiltrengt økonomisk hjelp i deres fattigdom? Innimellom kan vel noen hver komme til å gjøre noen en tjeneste som i seg selv kan være ubehagelig for den som mottar den, f.eks. gjennom en «hälsosam» refselse. Men når han bare kom med penger og kanskje andre nødvendige hjelpemidler til fattige - hvordan skulle en slik tjeneste kunne vekke anstøt? Så er da denne apostelens frykt det beste bevis på de sterke fordommene jødene bar på mot trosbrødre blant hedningene, men også mot Paulus’ virksomhet blant dem. Når vi vet hvordan et åndelig sinn har sin største fryd når Kristi rike utbres, så er jo dette et sterkt eksempel på hvor stor makt fordommer og menneskehjertenes store forderv virkelig har. Ennå satt det jødiske sinnet så dypt og fast hos de hellige i Jerusalem. I Ap.gj. 11 ser vi hvordan Peter av akkurat samme grunn må forsvare seg overfor dem, på grunn av at han hadde gått inn i Kornelius’ hus og forkynt evangeliet for de uomskårne.

Eller hva skal vi si om at denne opplyste apostelen, Peter, hadde så store betenkeligheter med å gå inn til hedninger med sitt evangelium, at Herren måtte overbevise ham med et stort ytre tegn? Herren måtte vise ham at han skulle forkynne evangeliet også for hedningene, og ikke se på noen mennesker som urene (Ap.gj. 10). Dette på tross av at Herren tydelig nok hadde sagt til sine apostler at de skulle «forkynne evangeliet for hele skapningen». Men slik skulle lyset bare etter hvert komme til full klarhet. Og når det gjaldt Paulus’ egen virksomhet blant hedningene, hadde de kristne i Jerusalem den oppfatning at han ikke satte loven og den jødiske gudstjenesten høyt nok (Ap.gj. 21:20-21). Dette var altså årsakene til at de hellige i Jerusalem hadde så vanskelig for å ha den rette, kjærlige broderånd overfor de frelste fra hedningene, og overfor ham som var hedningenes apostel. Det vi leser her viser jo at han anså disse helliges motvilje overfor ham og de troende blant hedningene å være så sterk at selv når han kom med en tiltrengt støtte fra dem, så var det fare for at de kunne komme til å avvise denne kjærlighetsgaven, uansett hvor nødvendig den så var midt i deres fattigdom og elendighet.

Kan vi få noe sterkere bevis på vår naturs forfall? (Rom 3:10-18). Men Paulus taler jo her om de «hellige» i Jerusalem. Likevel kan han frykte for noe slikt fra dem, som vi nå har sett. Måtte så dette overbevise oss om hvor dåraktig det er når noen tror at de virkelig hellige skal være fullkomne både i sin forstand og et hellig liv og levnet. I de apostoliske menighetene var det bare de man oppfattet som omvendte og virkelig troende sjeler som ble regnet som medlemmer. Og disse ble kalt «hellige». Likevel finner vi hos disse så store mangler og skrøpeligheter som vi nå har sett. Må så dette lære oss å få det rette bildet av Guds folk på jorden! De er hellige innfor Gud, fordi de er forent med hans Sønn og ikledd hans rettferdighet. De er utskilt fra verden, har Den Hellige Ånd, og oppdras og opptuktes av ham. Men de samme menneskene har hele tiden den gamle naturen full av all slags elendighet boende i seg. Det er også noe dette eksemplet kan overbevise oss om.

Til toppen 

32 : slik at jeg, ved Guds vilje, kan komme til dere med glede, og at jeg kan bli fornyet sammen med dere.

Dette føyer han til som en oppmuntring for disse romerske brødrene, for å anspore dem ennå mer til å be for ham. Hvis jeg blir bevart mot de vantro jødene, og om det ærend jeg har til Jerusalem blir vel mottatt av de hellige der, så vil jeg snart komme til dere med glede, og bli fornyet sammen med dere, sier han. Men her føyer han inn noen viktige ord: «ved Guds vilje». Dette viser at uansett hvor inntrengende han enn bad til Gud og begjærte brødrenes forbønn for at de skulle få oppleve denne fornyelsen sammen, så var det først og fremst Guds vilje han ønsket skulle skje. Han innså at uansett hvor gode hensikter og ønsker de enn hadde, så kunne den store Gud likevel i sin visdom ha en annen plan. Derfor kunne de nå ikke be ubetinget. Vi vet også at det som skjedde nettopp var at Gud hadde helt andre planer enn apostelen. Denne gangen hørte ikke den store Herren sin tjeners bønn, men gjorde noe som gikk helt på tvers av hans planer. Samtidig tviler vi ikke på at Paulus var høyt elsket av Gud, og var hans betrodde tjener. Måtte vi huske særdeles godt på slike eksempler! (konf. 5Mos. 3:23-29, 2Kor 12:8-9). - Så bryter Paulus av her med hjertelige ønsker til dem alle:

Til toppen 

33 : Må nå fredens Gud være med dere alle! Amen.

Paulus slutter med bare å ønske at Gud med sin omsorg må være nær hos dem med all den nåde og velsignelse som ligger i dette omfattende uttrykket «fredens Gud». Men så kan spørsmålet dukke opp om hva apostelen egentlig tenker på, når han her omtaler Gud som «fredens» Gud. For vi ser jo at Paulus ofte anvender dette uttrykket, og da av og til i klar sammenheng med noe han like foran har talt om. Vi ser det f.eks. i 2Kor 13:11, der han først formaner: «ha det samme sinn, lev i fred med hverandre!», og så tilføyer: «Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!» Men ofte bruker Paulus disse ordene, «fredens Gud», uten noen som helst hentydning til det som er sagt foran. Bare som et mer samlende uttrykk for kilden som alt godt strømmer ut fra. For ordet «fred» har i Skriften ofte betydningen av alt godt, all lykke og velsignelse. I denne samlende betydning finner vi uttrykket «fredens Gud» i Fil 4:9, 1Tess 5:23, 2Tess 3:16. Det ser også ut til at det er i denne betydning Paulus her har anvendt dette herlige og rike uttrykket «fredens Gud». For her foretar han en avslutning i det han skriver. Og dermed vil han si: Jeg ønsker dere mer enn alle ord kan uttrykke; Jeg ønsker dere selve den store Gud; all velsignelses, nådes og lykksalighets kilde, - at han må være med dere. Da har dere alt godt, da blir alt vel. Fredens Gud være med dere alle! Amen.

Til toppen