Vers 1   2   3   4   5 og 6   7   8 og 9   10   11   

Innhold: 1: Fortsettelse av samme emne som i forrige kapittel, og nå som sterk formaning gjennom Kristi eksempel (v.1-7). 2: Grunnlaget for gjensidig samdrektighet mellom troende jøder og hedninger; at de har alle den samme frelsen i Kristus, underbygget av skriftsteder (v.8-13). 3: En del andre forhold tas opp, som at A: når Paulus så sterkt formaner dem som selv var i stand til å formane hverandre, så var det noe som pålå ham i kraft av hans embete. Han taler om sitt embetes karakter og omfang (14-22). B: etter at han først har foretatt en innsamling til de fattige kristne i Jerusalem, vil han foreta en reise til Rom og til Spania (23-29). Og C: apostelens alvorlige oppfordring til forbønn for hans tjeneste (30-33).

1 : Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv.

Paulus fortsetter altså å tale om hvordan de sterke bør forholde seg overfor de svake, dette som jo også var hovedemnet i hele forrige kapittel. En kan undre seg over at apostelen er så opptatt med dette emnet, men det har helt sikkert noe å lære oss. Hvert eneste Guds barn må blir klar over at det ikke er noen liten sak, som vi vanligvis tror, ikke noe vi snart er utlært i, dette som Paulus her så inngående og sterkt fortsetter å innprente oss. Nei, det er som Luther sier, at «det er den aller største kunst under solen, å kunne se Kristus i de svake». Så er det da også den aller største kunst å kunne oppføre seg rett, og med en kristens sinn overfor dem. Slik at om vi har litt mer lys og kraft enn våre brødre, da ikke bare velger å «være til behag for oss selv». Men nettopp på grunn av alt dette som er gitt oss, heller ennå sterkere tjene de svake og uforstandige. Vi må ikke innbille oss at vi er fullkomne og utlært på noe område, men bare i gudsfrykt merke oss apostelens ord. Han sier:

Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter. Her taler Paulus med ganske stor tyngde. Det vil vi forstå ennå bedre når vi går dypere inn på selve ordene. Først sier han: «Vi som er sterke». Etter sammenhengen betyr dette: Vi som har dette større lyset over evangeliet, så vi ser vår evangeliske frihet, og ikke er bundet i vår samvittighet av noen foreldede forskrifter. Blant disse «sterke» hørte også Paulus, det ser vi i kap.14:13. Derfor sier han: «Vi som er sterke»*. Her tales det altså til de kristne som har fått et større lys og sett dypere inn i Guds råd og vilje, men dermed selvsagt også ser de svakes uforstand, mangel på evangelisk lys og andre skrøpeligheter. Om disse mer opplyste kristne, seg selv iberegnet, er det Paulus sier: «Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter». I C. O. R’s, og like ens i eldre norske Bibler, begynner setningen med et «Men», «Men vi som er sterke...». Og med den innledningen førte Paulus tankene tilbake til det som det forrige kapitlet sluttet med (14:23). Det handlet om når de svake (påvirket av de sterkes friere livsmønster) gjorde noe de ikke var overbevist i sin samvittighet om var rett, som da pådrog seg virkelig synd, og samvittigheten dømte dem. Dette lå det jo en stor fare i. Tidligere hadde Paulus sagt det kunne føre til deres evige «ødeleggelse»/fortapelse (14:15,20). Derfor kommer dette som en tilføyelse: «Men vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter».

* Ganske annerledes uttrykker han seg når han taler om hvordan han selv i egen moralsk kraft er i stand til å stå innfor Gud slik han burde. Da sukker han, og taler bare om sin «skrøpelighet» (2Kor 12:9-10, Rom 7:23-24). Når det gjelder dette forholdet, kjenner de sterke mer enn andre på  skrøpeligheten hos seg selv.

Uttrykket «bære» kan uten tvil anvendes også når det gjelder det hensyn vi bør ta til de svakes skrøpeligheter. Men grunnspråkets ord betyr egentlig løfte, løfte opp, bære. Og det eksemplet vi blir minnet om her, er hvordan Kristus bar våre synder (v.3). Da må også utrykket «bære» her stå for noe mer enn bare å kunne akseptere eller tåle. Det må bety at vi skal gi oss inn under (delta i) de svakes skrøpeligheter, på samme måte som Kristus gav seg inn under våre, da han gav oss all den hjelp vi behøvde for at vi ikke skulle ødelegges og gå fortapt. På samme måte skal også vi gjøre alt som er nødvendig for de svake, så de ikke skal ødelegges og gå fortapt (kap.14:15,20). Ja, vi skal «ta oss av» dem som brødre, og ikke forakte dem (14:1,3). Noe som også gjør at vi for deres skyld lar være og unngår alt som kan gjøre at de snubler, tar anstøt eller blir svake (14:15,21,22). Når vi slik tar hensyn til de svakes skrøpeligheter, og alltid tenker på hva som kan være nyttig eller skadelig for dem, da «bærer» vi deres skrøpeligheter.

Men med dette ordet «bære» antyder Paulus at de svakes skrøpeligheter er en bør, en tyngde, som er for stor for dem, så de trenger hjelp. Tenker vi oss en flokk mennesker i følge til fots over en lengere strekning, så er det stor forskjell på hvor mye hver enkelt av dem kan makte å bære. Noen er for svake til å bære alt de selv trenger til turen, så de som er sterkere må være villige til å hjelpe dem. De overtar børa deres, eller i alle fall noe av den. Derfor formanes det også i 1Tess 5:14 til å «hjelpe de svake» (sv: Tagen eder an de svaga).

Og det som gir denne formaningen et spesielt alvor og  tyngde, ser vi vel først og fremst i det faktum vi allerede har nevnt; at bakgrunnen for denne Paulus’ formaning er den faren han like foran har vist at de svake kan påføres, hvis de forføres til å gjøre noe de ikke selv i sin samvittighet er blitt overbevist om. I tillegg ser vi at her anvender Paulus et ord som står for noe langt mer enn bare en formaning. Han sier rett og slett at «vi er pliktige» (til å bære de svakes skrøpeligheter). Det er vår plikt, en like avgjort plikt som å betale en pengegjeld (for det er i samme mening ordet vanligvis brukes). Så markert plikt ligger det i dette at vi «skylder» å bære vår nestes skrøpeligheter. Først og fremst er det hvert enkelt menneskes plikt å handle slik kjærlighetsloven sier. Den spør bare hva som kan være til nytte for vår neste. Dernest er spesielt alle kristne kallet til å følge sin Herres eksempel. Akkurat som han gjennom sin lidelse og lydighet har gjort alt til synderes frelse, og ikke tjente seg selv, men oss. Slik skal heller ikke vi se på vårt eget beste, men være opptatt med hva det er vår neste trenger. Og aller mest er «vi som er sterke» pliktige til å bære de svakes bør. For det er jo nettopp derfor vi har fått mer lys og styrke, så vi er bedre i stand til å kunne tjene vår neste. På samme måte som Kristus med all sin fullkommenhet på alle områder brukte dette til å tjene oss - ikke seg selv.

Dette burde nå alle kristne tenke grundig over. Særlig de sterke, de som har mer lys over Guds ord og evangeliet, burde huske på at dette lyset har de slett ikke fått til å sole seg selv i. Nei, her lærer vi at de er pliktige til å bruke alle sine gaver, sin forstand og all sin styrke til å hjelpe de brødrene som er svakere, og gjennom hele livet være opptatt med å tjene dem. Og ved at Paulus bruker Kristus som eksempel, ser vi at han har et mer omfattende sikte. Derfor kan de «svake» og deres «skrøpeligheter» ikke bare gå på den skrøpeligheten at de ikke hadde oppfattet vår evangeliske frihet. Det må også gjelde alle slags skrøpeligheter. Også det daglige livets, som kan friste oss til mye elendighet og splittelse. Det forrige kapitlet har riktignok ikke så vidstrakt sikte. Men nettopp fordi han viser til Kristi eksempel, når han bar våre synder, merker vi oss at her vil han lære oss at vi også skal bære alle mulige skrøpeligheter hos våre brødre. Det er jo et faktum at behovet for å bære i kjærlighet, er like stort om vi står overfor fall og skrøpeligheter i det daglige liv, som når det bare gjelder dem som er svake på lys og forståelse av evangeliet.

Hovedregelen er kjærlighetens lov, eller at vi skal gjøre alt som er til det beste for sjelene, til samdrektighet, fred og oppbyggelse i det som er godt. Men da må vi nok også forberede oss på å bære alle slags skrøpeligheter. Og hele livet på jorden er jo fullt av slike. Luther sier: «Du vil ikke finne en éneste kristen så ren at ikke han også har sine feil, sine skrøpeligheter. Den ene har tendenser til hissighet og utålmodighet. Den andre er tungsindig og egen. Den tredje er for lystig, ja, av og til lettsindig. Den fjerde er jålete og selvopptatt. Den femte er for rund og gavmild. Det er som også hedningene har laget ordtak av; «hvert menneske har sine egne feil - som de andre må finne seg i å bære». Hvis vi da vil være kristne og følge vår Herres eksempel, så gjelder det at vi bare «bærer», ja, uavlatelig bærer hverandres skrøpeligheter.

Noe ganske annet er det når den skrøpelige selv bare forsvarer sine skrøpeligheter. Da hører han ikke hjemme under de «svake», men blant de kjødelige og ubotferdige. Da skal han alvorlig advares. Og hvis han da ikke vil omvende seg, skal han være som en hedning for deg (Mat 18:15-17, 1Kor 5). Her taler vi derimot om svake brødre som selv fordømmer syndene sine og gjerne vil være bedre, men ikke makter å leve slik de gjerne ville. Da skal vi uavlatelig bære deres skrøpeligheter, ja, omslutte dem med uendelig tålmod og inderlig kjærlighet.

og ikke være til behag for oss selv. Å «tekkes» eller «være til behag for oss selv» betyr ikke at vi synes godt om oss selv, men at vi i vårt daglige liv har oss selv, vårt eget beste som mål, og tilpasser alt, føyer seg, etter dette. At dette er meningen kan alle se klart nok av at Paulus holder fram Kristus som eksempel (v.3), hvordan han bar våre synder. Og hvor samme uttrykk brukes når Paulus sier: «For heller ikke Kristus behaget seg selv». Her ser vi tydelig at dette betyr: Kristus tok ikke hensyn til sitt eget behag da han gav seg selv som et offer for hele verdens synd. Han tenkte på oss, fattige, uverdige syndere. Det var vår nød og våre behov som lå ham på hjertet. Det er dette som heter at han «ikke behaget seg selv». Og her har han rettet sverdet mot selve hjertet i det gamle mennesket. Selv hos mange gudfryktige mennesker dukker dette opp i den fine og forkledde selviskheten. En er så tilfreds med sin egen åndelighet og store kunnskap at en ikke bryr seg om hvordan en oppfører seg mot andre, mot disse uforstandige og skrøpelige kristne. Så forakter en dem, tenker og taler ille om dem. Men etter kjærlighetens bud og Kristi eksempel skulle vi senke oss ned på deres plan, se deres skrøpelighet, og bare bli opptatt med å hjelpe dem. Hjelpe dem så de også kunne få bedre lys over evangeliet og få et mer evangelisk fritt liv.

Dette har Paulus selv gjort. Han sier: «For de svake ble jeg som en svak, så jeg kunne vinne de svake. Jeg er blitt alle ting for alle mennesker, så jeg i alle fall kan frelse noen» (1Kor 9:22). Og under samme emne: «Hvem er svak, uten at jeg også blir svak?» (2Kor 11:29). Hvis noen er svak og uforstandig, vil han si, da faller jeg straks ned på hans utgangspunkt, for at jeg med hjelp og råd kan løfte ham opp til et bedre. Det er dette kjærligheten krever. Det er dette som er å «elske sin neste som seg selv». Slik oppfyller vi Kristi lov. For det er bare dette som kan være til nytte for den fattige sjelen. Og det er også Kristi aller høyeste vilje for vårt liv; at vi skal gjøre mot andre slik han gjorde mot oss, bare søke å hjelpe mennesker. For hvem har vel noen som helst hjelp i at du går og fryder deg over din egen åndelighet eller gudsfrykt, og ser ned på din svake bror? Noe slikt er en forferdelig form for fromhet, som behager djevelen og ikke Gud. All fromhet som ikke viser seg i omsorg og kjærlighet for vår neste, er forkastet og fordømt.

Det var denne aller viktigste lærdommen Kristus så markert ville innskjerpe hos sine disipler den siste kvelden han var sammen med dem, før han skulle lide. Han satte seg ved føttene deres og vasket dem. Slik gav han dem dette gripende forbildet i ydmykhet og kjærlighet. Hva den åndelige betydningen i fotvasken var, kan en lett se av selve handlingen. Føtter skildrer nemlig i Skriften vandringen, vår ferd gjennom livet (Sal 119:59,102). Og fotvaskingen (som var de laveste tjenernes oppgave) skildrer dermed en ydmyk og kjærlig anstrengelse for å forbedre brødrenes skrøpelige vandring. Luther sier da også at fotvaskingens åndelige betydning var det Paulus omtaler som å «bære hverandres byrder» (Gal 6:2). Med denne fotvasken ville altså Kristus lære oss at vi skal ta oss inderlig av våre skrøpelige brødre, ha medlidenhet med dem, ikke forakte dem, men rekke dem en hjelpende hånd. Vi skal forsøke å undervise dem, gi dem råd og hjelpe dem, for at de kan bli bedre.

Luther sier at «hvis du er forstandig, viselig og lærd, så forakt ikke dermed de uforstandige og mindre opplyste. Regn deg ikke som bedre enn dem, men bruk din visdom til tjeneste for dem, så de også kan få mer visdom og forstand. Det samme om du er from, avholdende og saktmodig. Så hiss deg ikke så snart opp mot en annen som ikke har disse gavene. Forakt ham ikke av den grunn, men ta deg heller av ham i ydmykhet og kjærlighet, så du kan hjelpe ham til noe bedre. Og ha så denne holdning, at selv om jeg, Gud skje lov, ikke har samme feil som ham, så har jeg mange andre som gjør at jeg også trenger til at noen har tålmodighet med meg, og hjelper meg å bære mine skrøpeligheter».

Det er altså fullstendig ukristelig når noen er så sterke og fornøyd med sin egen kristelighet at de ser med forakt på andre, og tenker: Ja, disse er jo så uforstandige, så lovbundne og sneversynte, eller så løsaktige og villfarne, m.a.o. så elendige kristne at en slett ikke bør ha noe som helst fellesskap med dem. Og så skyver en dem fra seg med den holdningen at vi derimot, som har så mye mer lys over evangeliet, og er så alvorlige kristne, så ydmyke og evangeliske, vi er selvsagt kristne. Det var denne forferdelige utgaven av å «være til behag for seg selv» Herren på det sterkeste ville knuse gjennom sin fotvasking. Og dette lå ham så sterkt på hjertet at han ikke fant ord som var sterke nok, men måtte bruke en spesiell ytre handling for å gi uttrykk for sin formaning. Så ser vi ham, Herren selv, vaske sine disiplers føtter. En handling som i datidens livsmønster måtte gripe dem i deres innerste, så de aldri så lenge de levde skulle kunne glemme denne lærdommen.

Måtte så også vi ta dette inn over oss, og huske dette godt! Andre og grovere synder har vi lettere for å se. Men den fine, dype, «åndelige» synden; bare være til behag for oss selv, og forakte de skrøpelige, - overfor den synden er det svært få kristne som virkelig er våkne. Vi må derfor med spesiell omsorg innprente denne særdeles viktige formaningen; at «vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv».

Til toppen 

2 : Hver av oss skal være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse.

Hver av oss skal være til behag for nesten, sier Paulus her. Ikke med den selviske medmenneskeligheten, men - til hans beste, for det fører til oppbyggelse. Å være til behag for nesten på denne måten, er altså ikke det samme som å skulle være til behag for alle mennesker, uansett hva det så skal være på bekostning av. Det er ikke tale om å gli inn på linje med verdens barn i all deres forfengelighet, i deres snakk og livsstil. For det er jo bare en form for kjødelig og helt ukristelig toleranse av alt. Paulus sier at «hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, var jeg ikke Kristi tjener» (Gal 1:10). Nei, når Paulus sier vi skal være «til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse», så framgår meningen tydelig nok her. Apostelen vil si at vi skal ikke se på det som passer oss best, og bare handle etter det. I hele livet skal vi tvert imot ha øyet festet på vår nestes behov. Så langt vi er i stand til å bedømme det skal vi handle ut fra det som vi oppfatter som vår nestes tilstand. På det stadiet han befinner seg, åndelig og menneskelig, skal vi møte ham. På det området som er hans nød, skal vi så søke å hjelpe ham. Vi skal altså vokte oss, så vi ikke møter ham med en uforsiktig eller tvetydig holdning, og dermed kunne åpne for anstøt, eller til og med forakt for vårt evangelium (konf. kap.14:16,18,19).

Men disse ordene: å «være til behag for nesten, til hans beste», taler uten tvil også til oss om at når vi som kristne virkelig ønsker å få noen «hälsosam» innvirkning på våre medmennesker, så må vi virkelig bestrebe oss på å møte dem på den rette måten, slik at det varmer dem. Også ta hensyn til deres følelser, så vi ikke med en tøff eller sterk holdning bare støter dem fra oss. Derfor sier også Paulus et annet sted at en Herrens tjener skal «være mild mot alle» og «i stand til å undervise, tålmodig» (2Tim 2:24). Og vi ser hvordan både Kristus og apostlene, selv når de irettesatte kristne som feilet, gjorde det på så mild måte at de ofte midt i irettesettelsen også roste dem for noe godt som de også hadde funnet hos de samme. Når Kristus holder sin straffetale til disiplene for deres forferdelige trette om hvem av dem som skulle regnes som den største, fortsetter han umiddelbart slik: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere.....dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og dømme de tolv Israels stammer» (Luk 22:24-30).

Til engelen for menigheten i Efesus talte han først om det han savnet hos dem; «deres første kjærlighet», og om den dommen som skulle ramme dem, hvis de ikke vendte om. Likevel føyer han til: «Men dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg også hater» (Åp 2). Og selv med alle de store mangler apostelen Paulus fant hos korinterne, og som han refset dem for, føyer han likevel til: «Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som ble gitt dere i Kristus Jesus»* (1Kor 1). På denne måten blir talen «vennlig, krydret med salt», og det er også dette Paulus har som mål, så den enkelte blant oss kan «være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse». 

* Men legg også merke til at det negative han refser dem for, det går på noe hos dem selv. Mens det positive som han her samtidig trekker fram, det går ikke på noe hos dem selv, men på hva som «ved Guds nåde ble gitt dem i Kristus Jesus» (oversettes tilføyelse).

Og det som er apostelens hovedbudskap gjennom disse ordene, det ser vi best gjennom hans egne vitnesbyrd om hvordan han selv forholdt seg i de livssituasjonene dette budskapet først og fremst dreier seg om. Han sier f.eks.: «Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle, så jeg kan vinne enda flere. For jødene er jeg blitt som en jøde, så jeg kan vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg som en som er under loven, så jeg kan vinne dem som er under loven. For dem som er uten lov, er jeg som en lovløs - uten å være lovløs overfor Gud, men i Kristi lov -, så jeg kan vinne dem som er uten lov. For de svake ble jeg som en svak, så jeg kunne vinne de svake. Jeg er blitt alle ting for alle mennesker, så jeg i alle fall kan frelse noen» (1Kor 9:19flg).

Og han sier videre: «Vær ikke til anstøt, verken for jødene eller for grekerne eller for Guds menighet, slik jeg også er til behag for alle mennesker i alle ting. Jeg søker ikke mitt eget beste, men det beste for de mange, for at de kan bli frelst» (1Kor 10:32-33). Det er dette som er å være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse. Det er dette Paulus i det samme kapitlet (1Kor 10:24) uttrykker slik: «Ingen må søke sitt eget, men enhver må søke den andres beste». Og dette er da også summen av alt det kjærligheten krever. Derfor sier han også spesielt om kjærligheten at «den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt» (1Kor 13:5).

Det er altså dette hver eneste én av oss kristne skal gjøre. Apostelen sier jo her at «hver av oss» skal leve slik. Hver éneste kristen skal gjennom hele sitt liv være opptatt med det som er Herrens tjeneste og nestens nytte. Med dette for øye skal han også søke å være til behag for sine medmennesker, og dermed også ta hensyn til deres følelser, tenkemåte og fatteevne. En kristen er på samme tid både det mest frie og det mest bundne menneske. I troen, i sin samvittighet og innfor Gud: Fri fra loven og salig frelst. Men i det daglige liv: Bundet av kjærligheten. Han er aldri lenger fri til å oppføre seg som han selv vil overfor menneskene. Nei, han får ikke en gang ete, drikke, kle seg, oppføre seg, gå eller stå som det smaker ham selv. I hele sin ferd skal han være oppmerksom på hva som kan være til gagn eller til skade for de svake medmenneskene. Paulus sier: «Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle» (1Kor 9:19), og «hvis mat fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt» (1Kor 8:13). Men hvem kan holde ut hele livet på denne måten; bare stadig være en trell for alle andres behov? Jo, utelukkende den som er grepet av Kristi kjærlighet og har hele sin frelse og fred utelukkende i den. Og derfor også er grepet av hans herlige og hellige forbilde. Derfor tilføyer også Paulus dette dyrebare eksemplet:  

Til toppen

3 : For heller ikke Kristus behaget seg selv. Men som det står skrevet: Spotten fra dem som spottet deg, falt på meg.

Her har vi det store mønsterbildet på alt som er hellig og godt. Og samtidig den kjæreste og sterkeste drivkraften i Guds barns hjerter: Kristus og hans eksempel. Er du en kristen? Eier du den store nåden det er å være forent med ham? Har du hele ditt liv, din trøst din rettferdighet og ditt håp i ham som din beste venn? Da må det også være både kjært og viktig for deg å «vandre slik som han vandret» (1Joh 2:6), være og gjøre slik han var og gjorde. Og hvordan levde så han? Paulus sier:

Kristus behaget ikke seg selv. Han var ikke opptatt med det som passet ham best, men så på vårt beste, på fortapte synderes vel. Han gav seg selv for oss. Han søkte ikke sin egen ære. Han var ikke fornøyd med bare for egen del å være vis, rettferdig, opphøyet og herlig. Men iførte seg isteden det lave. Alt bare for å gjøre også oss delaktige i hans visdom, hans rettferdighet og herlighet. At Kristus på denne måten ikke «behaget seg selv», det stadfester apostelen med Den Hellige Skrift, og sier: Som det står skrevet. Og nå trekker han ikke fram noen av de mange bevisene fra Kristi liv på jord, som jo var fullt av eksempler på hvordan han frivillig fornedret seg, så vi skulle bli frelst. Isteden bruker Paulus ett eneste kort ord fra Davids sekstiniende Salme, denne rike pasjonssalmen som Paulus også tidligere i brevet har brukt (kap.11:9-10). De ordene som anvendes her leser vi i det tiende verset. Den første delen av dette verset brukte Johannes på Kristus (Joh 2:17). Og nå brukes den siste delen av apostelen Paulus.

Det som nå siteres er Kristi ord til Faderen: Spotten fra dem som spottet deg, falt på meg. Meningen med disse ordene, slik de forekommer i Salmen, er denne: Jeg brenner så sterkt av nidkjærhet for din ære, o Fader, at de som spotter deg, de vender nå sin spott mot meg. Jeg blir spottet for din skyld. At det er dette som er meningen, ser vi av sammenhengen. For ordene vi har like foran i samme vers er disse: «Nidkjærhet for ditt hus har fortært meg», som altså også Johannes brukte da Kristus drev ut dem som drev handel i templet (Joh 2:17). Og følgene av denne nidkjærheten for Herrens helligdom var da, slik vi også ser dette verset i Salmene fortsetter: «spotten fra dem som spotter deg, har falt på meg». Meningen ser vi også tydelig av v.8, der Herren sier: «For din skyld har jeg båret spott».

De ordene Paulus siterer handler da altså om Kristi nidkjærhet for Faderens ære, og beviser allerede med dette det Paulus taler om her; at Kristus «ikke behaget seg selv», ikke søkte sitt eget, men Faderens velbehag. Men Faderens vilje var jo at han skulle frelse oss, syndere. Dermed var også dette det høyeste målet for Kristi nidkjærhet. Vårt beste var det han søkte, og ikke det som passet ham selv best. På nytt ser vi hvordan de ordene som er sitert beviser at Kristus «ikke behaget seg selv», men levde og gjorde her på jord bare det som var til beste for oss. Hvis han hadde vært opptatt med seg selv, så hadde han aldri forlatt skarene som tilbad og lovpriste ham i himmelen, og kommet til denne onde verden. Da hadde han aldri blitt menneske, gått her i den dypeste fornedrelse på denne jord, og blitt gjenstand for all mulig ondskap fra mennesker og ånder.

Nei, det gjorde han bare for å frelse oss, uverdige syndere. Selv sier han: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mat 20:28). Han behaget ikke seg selv, for «på grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset og aktet ikke på skammen» (Hebr. 12:2). «Han, som var i Guds skikkelse, holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da han i sin framtreden var funnet som et menneske, ydmyket han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset» (Fil 2:6-8).

Dette høyhellige forbildet holder nå Paulus opp foran oss. For at vi skal gripes av dette og beveges til også å leve som han, gjøre som han, vår dyrebare Herre og Mester gjorde. Ikke leve til behag for oss selv, men til beste for vår neste, til oppbyggelse for ham, «bære de svakes skrøpeligheter». Vi fristes til å se på vår nestes feil, hans uforstand og andre skrøpeligheter: I egenkjærlighet har vi lett for bare å fryde oss over oss selv; hvor mye større lys vi har enn dem over evangeliet, være såre fornøyd med oss selv og ta avstand fra vår bror. Men da bør dette bildet av Kristus straks stanse oss, bryte ned denne holdningen og avskrekke oss fra slike holdninger. Det skjønne og hellige bildet av Kristi ydmykhet og kjærlighet bør få meg til å våkne og bli redd for meg selv, så jeg tenker: Hva slags kristen er det egentlig jeg er, som kan se på en kristen brors skrøpeligheter i egenkjærlighet og forakt? Herren Kristus, den evige fullkommenheten, visdommen og godheten, tenkte jo ikke på seg selv, eller foraktet oss, elendige, forferdelige syndere. Men gjorde bare alt for å frelse oss ut av vår elendighet! - Ja, måtte hver eneste kristen ha denne holdningen i sine tanker!

Du tar anstøt av en brors uforstandige ord eller oppførsel, og du står straks klar til å fordømme ham - fordi du, i alle fall ubevisst, anser deg selv som bedre. Men se på hva Kristus gjorde, og ennå gjør med oss! Hvor mye dårskap, feil og mangler må ikke han hver eneste dag se på hos deg, og hvordan tar han seg ikke bare av deg i barmhjertighet og miskunn? Tenk på hvordan Kristus tok seg av sine skrøpelige disipler! Livet deres var fullt av fall, av uforstand og andre mangler. Likevel ser vi ham aldri forakte eller fordømme dem. Men bestandig bar han deres skrøpeligheter, - så lenge de likevel holdt seg til ham og var avhengige av ham. Deres feil, uforstand og skrøpeligheter var av mange slag. Én gang ser vi de ville kalle ned ild fra himmelen over dem som forfulgte Kristus. En annen gang er det Peter som vil hindre sin Herre fra å gå inn under korsets lidelse. Vi ser hvordan de tretter om hvem av dem som skulle anses å være den fremste. Ser hvordan de alle forlot ham, og Peters forferdelige fornektelse. Ser hvordan de fullstendig hadde glemt Ordet om hans oppstandelse, og det så totalt at Tomas ikke vil tro han var stått opp uten at han fikk føle med sine egne fingrer i sårene hans etter naglene.

Og hva gjør så Herren med så uforstandige og skrøpelige disipler? Han fordømmer dem ikke. Forakter dem heller ikke, så han bare ganske stille kunne ha forlatt dem. Nei, han tar seg fremdeles av dem, hver enkelt slik den enkelte behøver det. Taler med dem i den største kjærlighet, refser dem i omsorg for deres fall, korrigerer dem i deres uforstand, minner dem om Ordet og sier: «Slik står det skrevet, og derfor var det nødvendig at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag» (Luk 24:46). Han taler så vennlig til dem, som med sine kjæreste barn og venner. Som om de ikke skulle ha gjort noe som helst ondt imot ham. Og så er han bare opptatt med å gjenopprette troen og freden i hjertene deres, så de også dermed kunne bli ennå sterkere.

Å, måtte da også dette herlige bildet av Kristus få tent oss, så barmhjertighet mot våre skrøpelige brødre også kunne begynne å strømme ut fra våre hjerter! Kristi eksempel skulle så visst ikke få oss til å se lett på synden, eller unnlate å kjempe mot den. Men når vi da ser en brors synder og skrøpeligheter, isteden beholder kjærligheten til ham. Så vi ikke forakter eller fordømmer ham, men ser på ham som en like kjær bror, - så lenge han fremdeles holder fast ved sin Frelser, og gjerne vil bli forvandlet. Etter denne rettesnoren var det jo Kristus handlet med sine skrøpelige disipler. Da de ble dratt inn i den fryktelige tretten om hvem av dem som var størst, godtok han så visst ikke synden. Lot heller ikke være å irettesette dem. Men viste dem hvor langt de nå var kommet bort fra den rette disippelånden. Og legg merke til det han så straks tilføyer: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere... dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og dømme de tolv Israels stammer» (Luk 22).

Når Peter så forferdelig hadde både løyet og bannet på at han ikke kjente ham, gav han ham først et kjærlig, knusende blikk. Men påskemorgen lot han Peters navn spesielt bli nevnt, da han sendte sin nådefulle hilsen til disiplene. Aller først og sterkest ville han trøste ham som var mest knust (Mark 16:7). Slik er vår Herre Kristi hjertelag! Når skal dette virkelig mer demre for oss? Hvordan skal vi kunne lovprise det rett? Ja, når alle disiplene hadde sviktet ham i nødens stund, da er det han på påskemorgen begynner å kalle dem «brødre»! Han sier: «Jeg farer opp til min Far og deres Far, og til min Gud og deres Gud» (Joh 20:17). Så ser vi Tomas i sin opprørte tro bare avviser alle andres vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Men på den åttende dagen kommer Jesus og gir ham akkurat de tegnene han så urettmessig hadde krevd. Så visst ikke for å styrke hans vantro og trassige ånd. Men bare for å hjelpe ham, og dermed også kunne føre ham fram til en sterkere tro.

Videre ser vi ham de samme dagene, når han opplever at disiplene hans har stengt seg inne bak lukkede dører, av frykt for jødene. Hvis han skulle dømt som mange av oss, så hadde han sikkert hatt grunn til å si at nå handler dere jo tvert imot det jeg har talt til dere. Jeg har jo sagt dere ikke skal frykte for dem som bare kan slå legemet i hjel. Jeg har jo sagt at den som vil bevare sitt liv, og ikke oppgi det for min skyld, han skal miste det. Men når dere på denne måten oppfører dere på tvers av mine ord, så er dere nå dømt til døden! Nei, slik dømte ikke Herren Kristus. Han visste at de slett ikke selv var innstilt på å innta en slik holdning, men at de bar i seg en skrøpelighet som de selv ikke var i stand til å fri seg fra, før han, når Ånden ble utgytt, gav dem den kraften de nå ikke hadde. Derfor fordømmer han dem ikke, men gjør tvert imot alt for bare å trøste og styrke dem. Dette er vår Herre Kristi sinn. Og slik er det eksempel apostelen her holder opp foran oss. For alt dette viser sannelig at Kristus ikke «behaget seg selv», men bar de svakes skrøpeligheter.

Måtte Gud gi oss alle nåde til å være mer alvorlig opptatt med den store visdom og sanne kjærlighet Kristi eksempel vil lære oss! Vi må ikke stole på vår egen ånd, men la Herren Kristus være vår lærer. Vi skal jo etterfølge ham i alt - og dermed også i dette hans sinnelag. Å kunne se, bedømme og ha meninger om menneskers feil og forstand, det er ingen stor kunst. Det kan også de vantro og fariseerne. Men å vise barmhjertighet, med ydmyk kjærlighet «bære» de svakes skrøpeligheter, og bare søke å oppbygge dem, det er en fin og høy kunst. Selv for kristne, som daglig trenger og mottar barmhjertighet, kan det gå ganske lenge før de lærer at de også må vise den samme barmhjertighet mot svake brødre. Men just på grunn av at vi alle selv trenger barmhjertighet. Og særlig hvis vi får se litt dypere i giften i vår egen synd, - men samtidig, midt i all vår synd får se nåden strømme over ennå mer så vi kunne smelte fullstendig ned over Guds store nåde, - da kan det kanskje endelig fødes noe av Kristi barmhjertighets sinn i oss, så vi begynner å lære denne høye visdom om hvordan vi skal omgåes skrøpelige brødre.

Og du som ser vår Herre Kristi godhet, og selv bare lever på hans store barmhjertighet, så du «regner vår Herres langmodighet som frelse» (2Pet 3:15): Glem ikke at det da også er hans alvorlige vilje at du også skal vise den samme barmhjertighet mot andre. Og da skal den særlig vise seg gjennom dette vi her lærer av Paulus; at «vi som er sterke skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv» - «ikke være til behag for oss selv - men for vår neste, til hans beste, til hans oppbyggelse». På samme måte som heller ikke Kristus var opptatt med eller tjente seg selv, men oss, og ennå hver dag lar sin nåde være mektig over all vår skrøpelighet. Måtte han så selv gi oss nåde til også i dette få bli hans etterfølgere!

Til toppen 

4 : For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir.

Paulus har like foran sitert en tekst fra Det gamle testamente om hvordan Kristus ikke behaget seg selv, men bar spotten fra dem som spottet Gud. Dette holdt han fram for de troende som et forbilde, og nå vil han innprente dette ennå sterkere ved å minne om at alt det som før er skrevet i Bibelen, ble skrevet til vår lærdom... Dermed vil han vekke oss opp for at vi skal ikke bare lese og vite disse ting. Men også må ta dette inn over oss som noe som ble skrevet for oss, «til vår lærdom». Med samme hensikt har han også i kap.4:23 kommet med samme påminnelse. Der bruker han Abraham som eksempel, og hvordan Skriften vitner om at troen ble regnet ham til rettferdighet. Og så tilføyer han: «Nå ble det ikke skrevet bare for hans skyld at den ble tilregnet ham; det ble også skrevet for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde». Det samme ser vi også i 1Kor 10:11 hvor han først har nevnt flere eksempler på hvordan Gud hjemsøkte Israel i ørkenen på grunn av deres synder. Så sier han: «Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss..» (konf.1Kor 9:9-10).

Apostelen vil med dette minne oss om at vi ikke skal lese Den Hellige Skrift bare som en historiebok, som ikke angår oss. Vi skal ha klart for oss at alt som står skrevet der, det er skrevet for vår skyld. For at vi skulle lære noe av det, ja, ta det inn over oss. Selv om det nok i seg selv er virkelige hendelser vi ser skildret der, skal vi likevel holde klart for oss at i alt Skriften beretter, er det jo Guds og hans verk vi ser framstilt for øynene våre. Det er hans regjering, hans dommer vi ser utført. Alt sammen til lærdom for oss, til advarsel og til trøst. Paulus sier «alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom». Ikke bare de klare budene, formaningene og trøstens ord som Skriften inneholder. Men også alle disse skildringene av onde mennesker og hvordan de ble straffet, eller om de troende og deres prøvelser, fristelser, skrøpeligheter, bønner, sukk og til sist utfrielse, trøst og lovsanger. Alt sammen er skrevet til vår lærdom, til trøst og stadfestelse på nåden, for oss. Paulus sier i 2Tim 3:16-17: «Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt rustet til all god gjerning».

Hvis vi overser dette avgjørende forholdet, og bare leser Skriften som en hvilken som helst historie, da er det både ugudelig og bortkastet lesing som bare tjener til å forherde oss. Ja, som nettopp avler disse steinharde og lettsindige hjertene som vi særlig finner hos ugjenfødte «skriftlærde». Som den gang så også nå. Det å se og vite mye om Guds rike og hans vilje, uten at dette er blitt levende for hjertet vårt så vi lyder Guds stemme som taler gjennom budskapet, er den store faren. Først og fremst blir det en naturlig vei til forherdelse. For slik vender en seg til å høre Guds tale uten å adlyde den. Dernest er det jo også en syndig forakt av Den Hellige Gud, og da ikke til å unngå at det fører over oss den rettferdige dommen om at han sender kraftig forherdelse og forblindelse over dem som ikke ville lyde sannheten (2Tess 2:11-12, Rom 1:21-24). Tar vi derimot alt til hjertet, ønsker å lyde Gud i alt så langt vi merker og oppfatter hva som er hans vilje, så er Skriften full av velsignelse, og ikke noe på denne jord er så nyttig som grundig og flittig studie av dens dyrebare lærdommer. Dette må vi her først og fremst huske på.

Dernest får vi her spesielt en lærdom om Det gamle testamentes skrifter, - en lærdom som kan være svært nødvendig å ta fram for visse steder og personer. For vi møter jo ikke sjelden mennesker som gjerne vil være kristne, men taler svært lettsindig og nedsettende om Det gamle testamente. Som om det ikke lenger skulle ha noen som helst betydning for oss som lever i den nye pakts tid. Men det er altså noe ganske annet apostelen taler til oss her. For det han skriver her, det handler jo egentlig nettopp om Det gamle testamente. Det eksemplet det siktes til her; det som er sitert i det tredje verset, er jo hentet derfra. Og det som fullstendig forkaster den falske meningen om at vi nå ikke lenger trenger ta hensyn til Den gamle pakts skrifter, er jo det forhold at alle de hellige som har talt og skrevet i Det nye testamente, hele tiden henviser til Det gamle testamente. Tenk for en betydning og verdi det må ha, når Kristus selv og alle apostlene hans stadig viser oss hen til Det gamle testamente!

Kristus, som var kommet fra Faderen for å forkynne hele hans råd, kunne jo selv tale Guds ord bedre enn alle profetene. Likevel siterer han stadig ord fra Skriften (som da bare var Det gamle testamente). At vi i den nye pakts tid lever under en ny åndelig regjeringsform, er en annen sak. Men at Gud selv er den samme til alle tider, og at frelsens vei alltid har vært og er den samme, det må vi aldri glemme. I alt som Gud har sagt og dømt i Det gamle testamente får vi alltid se hans sinnelag, hans rettferdighet og hans nåde, akkurat som i Det nye testamente. Husk derfor på at du ikke bare har lov, men også bør ta til deg all den lærdom om Gud du kan få også fra Det gamle testamente! Hvordan Gud fører sitt folk, er f.eks. særdeles rikt skildret i GT. Derfor har det ikke vært nødvendig å skildre dette så utførlig i NT, hvor vi derimot konkret oppfordres til å hente disse lærdommene fra GT. Apostelen Jakob sier f.eks.: «Mine brødre, ta profetene, de som talte i Herrens navn, som forbilde på lidelse og tålmodighet. Se, dem som holder ut priser vi salige. Dere har hørt om Jobs utholdenhet...» (Jak 5:10-11).

for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. Dette er Guds hensikt med Skriftens ord. Derfra skulle vi ikke bare samle kunnskap i hodet, men først og fremst dette helt vesentlige behovet og kraften i livet, så vi «skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir». - «ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir» vil si: den tålmodighet og trøst Skriften både gjennom ord og eksempler gir oss, men også virker i oss når det får arbeide med oss. Og hvordan skal vi så forstå at vi ved dette skal «ha håp»? Først må vi være klar over at med «håp» menes de kristnes frelseshåp. Det samme som Paulus i kap.5:2 helt konkret omtaler som «håp om Guds herlighet» (konf. kap.8:24-25).  Og at vi ved den tålmodighet og trøst som Skriften gir, skal ha dette håp, det skjer særlig når vi er tynget i nød og leser Skriftens nåderike løfter. Eller får se de mange herlige vitnesbyrdene fra disse som har vært igjennom særdeles harde og langvarige prøvelser, men likevel holdt ut i tålmodighet, ventet på Herren, og til sist fikk oppleve en herlig utgang på alt sammen. Da gir dette oss trøst, den «trøst som Skriftene gir». Da oppmuntres vi også, så vi får tålmodighet og utholdenhet  til å vente på Herren. Og det tennes et håp i oss om at også vi til slutt, etter all vår trengsel, skal nå fram til den evige salighet.

Det tennes en tro på at Herren fremdeles er den samme trofaste Gud som hele Skriften vitner om, og skal vise oss den samme nåde som fedrene våre. Og at vi dermed, mens vi venter på ham, heller ikke skal bli til skamme. Ordene «tålmodighet» og «trøst» forteller oss at vi kommer til å oppleve prøvelser og problemer. For ellers behøvde vi ingen tålmodighet eller trøst. Men så er det da også bare gjennom prøvelser og problemer vi får lære tålmodighet, og hvor Skriftens trøst virkelig smaker. For den som ikke har prøvelser eller problemer blir trøstens ord i Skriften kraftløse og unyttige. Det er i prøvelsene Skriftens trøst blir sterk, og gir oss tålmodighet og håp. Derfor lærer også Paulus i kap.5:2-5 om det «prøvede sinn» som vi får gjennom trengsler og tålmodighet, at dette «prøvede sinn» også «virker håp». Men dette skjer altså bare gjennom Skriftens trøst. For hvis vi mister Ordet av sikte, så er det straks slutt på dette lyset midt i prøvelsene. Det er utelukkende gjennom den tålmodighet og trøst som Skriften gir, at håpet tennes og styrkes gjennom prøvelsene.

Nå tar vi fram noen eksempler, så kanskje vi straks får erfare noe av den trøsten Skriften gir. «Dere har hørt om Jobs utholdenhet» sier Jakob. I Jobs bok ser vi hvor forferdelig denne Guds venn ble plaget. Først mistet han alt han hadde kjært på denne jord. Så ble han «slått med smertefulle byller fra fotsålen til issen», og deretter spottet og hånet av sin hustru og naboer. Men så ser vi hvordan Herren likevel hele tiden var hans omsorgsfulle venn, og etterpå «velsignet Herren Jobs siste dager mer enn hans første» allerede her på jord, i tillegg til det nådefulle vitnesbyrdet han fikk om at «det er ingen på jorden som han - en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde...» (Job 2:3). Og til Jobs venner sa Gud: «Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job» (42:7). Dette blir da en lærdom og trøst for oss. Vi vet at da må også vi gjennom alle prøvelser kunne regne med Guds inderlige vennskap. Og skal også, i Guds time, få lindring og trøst, og til slutt et evig liv hos Gud i himmelen.

Eller se på Abrahams langvarige prøvelser, og hvordan han til slutt ble så rikelig velsignet! Gud hadde gitt ham løfte om at han skulle bli stamfar for et veldig stort folk. Likevel lot han ham gå barnløs helt til han fylte hundre år. Og når han så endelig får «løftets sønn», så befaler Herren at han skal ofres som brennoffer. Kan du i det hele tatt tenke deg så vidtrekkende prøvelser? Likevel ser vi hvor herlig Gud har oppfylt sitt løfte. Se for en stor og helt spesiell slekt som gikk ut fra Abraham, når til og med Guds Sønn etter kjødet skulle tilhøre denne slekten! Men vi skal ta ennå et eksempel. David var «en mann etter Guds hjerte». Likevel ser vi de smertelige prøvelsene han måtte gjennom. Han var jo en profet. Likevel hadde han så store og grufulle fall at han ble til en skam og en spott i Israel, til harselas og et munnhell på de ugudeliges tunge. Hans egen sønn arrangerte opprør og drev ham bort fra tronen. I overmot lot han så hele folket telle, og for dette ble han straffet så grufullt. Herren sendte pest over folket, og syttiåtte tusen mennesker døde, noe David selv måtte bære skylden for (1Krøn 21).

Hvem hadde mer enn David bare ønsket å få være til den største velsignelse for dette folket? Så bittert kan altså Herren plage sine kjæreste venner! Først gjennom store syndens fall, så gjennom nevnte overmodige idé, skulle nå David oppleve seg nærmest bare som en ulykke for folket. Likevel var den samme David slett ikke forkastet av Gud, men fortsatt under så stor nåde hos Gud at Guds egen Sønn skulle tale gjennom Davids ord for å uttrykke sine dypeste følelser, ja, selv sine største lidelser på korset (Sal 22:2, Sal 40, 41 og 69 m.fl.). Slik er den «trøst som Skriftene gir». Gjennom slike eksempler er det vi styrkes i håpet. Styrkes til selv gjennom de sterkeste prøvelser å ennå beholde tilliten til denne underlige, men trofaste Gud. Likevel viser Det nye testamente først og fremst hen til Kristi lidelser, til å se hvordan han ble forfulgt og plaget, men etter sine lidelser gikk inn til herligheten. For at vi skal kunne løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss, sier apostelen at vi skal «se på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran ham, utholdt han korset, aktet ikke på skammen og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone. Se på ham... for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler» (Hebr. 12:1-3). Slik er den trøst Skriftene gir. Og det er gjennom dem vi skal lære tålmodighet og ha et urokkelig håp inntil enden.

Slik blir Skriften Guds barns rette kilde til trøst i alle slags prøvelser på jorden. Men det er klart at det er Paulus’ ord like foran, om at vi skylder å bære «de svakes skrøpeligheter», som er bakgrunnen for at han nå kommer med denne mer generelle lærdommen. Derfor bemerker også Luther ganske rett omkring denne teksten at «det er slett ingen liten del av tålmodigheten og korset; dette å bære sin nestes skrøpelighet og synd. For dette faller enkelte så tungt for brystet at det er nok til at de bare ønsker å dø, - eller også fristes til å ønske det samme skal skje med et annet menneske. Derfor må vi trøste oss med Skriften, slik apostelen også holder Kristi eksempel fram for oss. For at vi kan være sterke og villige i lidelsen. For Kristus har jo gjort mye mer for vår skyld, og tatt på seg langt tyngre bører av våre synder». Ja, måtte vi også i slike prøvelser styrkes ved å se på Kristi eksempel, så vi ikke blir utålmodige og begynner å dømme eller forakte hverandre! Men skal vi alltid kunne beholde denne kjærlighet og tålmod, da skal vi nok sannelig bli avhengig av Guds hjelp og gave. Derfor avslutter også Paulus dette emnet bare med et ønske om at Gud selv må gi de troende alt det han her har formant dem til.

Til toppen 

5 og 6 : Må så tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelag innbyrdes, i samsvar med det som er i Kristus Jesus, så dere med ett og samme sinnelag og med én munn også kan ære Gud og vår Herre Jesu Kristi Far.

Må så tålmodighetens og trøstens Gud... Grunnen til at Paulus her kaller Gud for «tålmodighetens og trøstens Gud», er at han like foran har talt om den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. Han vil bare ha sagt at akkurat dette som han har formant de kristne til, er det Gud selv som må gi dem. Selv om all formaning rettes til oss mennesker, så er vi selv aldri i stand til å gjøre noe som helst godt. Vi må alltid vende oss til Gud for å motta det han krever. All formaning skal drive oss til bønn. Formanes vi til å tro, må vi be: «Herre; øk vår tro!». Formanes vi til bønn, må vi rope: «Herre; lær oss å be!» osv. Alt det gode som finnes hos et Guds barn, er en gave fra Gud. Mens all hans synd er hans egen. «All god gave og all fullkommen gave er ovenfra» (Jak 1:17). Derfor bruker apostelen nå uttrykket «tålmodighetens og trøstens Gud».

Men Paulus bruker dette i en bestemt sammenheng. Han sier: Må så tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelag innbyrdes. Dette kjærlige og samdrektige sinnelaget, som har vært hovedemnet for apostelens formaning fra begynnelsen av det fjortende kapitlet, sier han altså nå er en Guds gave. Dermed har altså Paulus her minnet oss om at alt Guds ord, alt det vi hører og alt som formanes, er alt sammen unyttig, hvis ikke Gud selv forbarmer seg over oss og gir oss, ja, som en ren gave overrekker oss alt det gode vi skal være eller gjøre. Altså overrekker oss som en gave både viljen og kraften til å gjøre Guds vilje (Fil 2:13). Nå har jeg både talt og skrevet ganske mye til dere om å ha det samme sinn, vil Paulus si, men jeg vet godt at alt sammen er bortkastet, selv om nok dere er villige til å lyde Ordet - dere kommer fortsatt bare til å få konflikter og splittelser, dømme og forakte hverandre - hvis ikke Gud selv gir dere sin nåde til noe annet og bedre, «gir dere å ha det samme sinnelag innbyrdes».

i samsvar med det som er i Kristus Jesus. Med denne tilføyelsen vil Paulus minne om at ikke all samdrektighet er like god og ønskverdig. Ikke verdens samdrektighet, den som er etter kjødet. For det er en samdrektighet i synd, i vantro og forfengelighet, eller som krever at en forkaster noen av Kristi evangeliums hovedsannheter. Nei, her uttrykkes det bare et ønske om et sinnelag «som er i samsvar med det som er i Kristus Jesus», dvs. som stemmer over ens med Kristi sinn og med hans forbilde (konf. v.7 og Fil 2:5). - Men hva så med dem som har helt forskjellig åndelig utvikling, og dermed har ulike meninger om enkelte ting (slik vi har sett om de svake og sterke)? Hvordan skal da slike kunne ha det samme sinnelag innbyrdes?

Dette kan, slik Paulus har lært oss tidligere, bare skje gjennom gjensidig kjærlighet, ydmykhet og forståelse. De sterke må ikke misbruke sin frihet til anstøt for de svake, eller forakte dem. Med spesiell omsorg skal de isteden ta seg særlig av de svakes behov. De svake på sin side skal ikke være snare til å dømme eller fordømme de sterkere, hvis de hos disse finner andre oppfatninger i meninger og livsstil. Når de på begge sider opphøyer Kristi evangelium, er fattige i ånden og lever utelukkende på hans nåde, bør de også på begge sider tenke vel om hverandre og være opptatt med det apostelen forkynte i det fjortende kapitlet; på begge sider «gjøre det for Herren», alt det de gjør. Og da er forskjellene aldri av vesentlig karakter, for da gjelder apostelens ord: «Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger».

så dere med ett og samme sinnelag og med én munn også kan ære Gud og vår Herre Jesu Kristi Far. Her nevner apostelen et viktig mål og en herlig frukt av den kristne samdrektigheten. Samdrektig, med én munn love og prise Gud, det er den skjønneste gudstjeneste vi kan forrette her på jord. Men denne gudstjenesten, dette himmelsamfunnet på jord, hindres og tilintetgjøres når de kristne innbyrdes splittes, forakter eller fordømmer hverandre, så de ikke i kjærlighet og ydmykhet vil føye seg etter hverandre.

Paulus sier vi skal prise Gud som «vår Herre Jesu Kristi Far». For det er nemlig bare i denne sin egenskap Gud blir virkelig herlig for oss, så vi får grunn til å prise ham i glede og kjærlighet. Hvis vi bare ser på guddommen i ham, og ikke som vår Herre Jesu Kristi Far, blir han bare dommeren for oss. Og da forskrekkelig på grunn av syndene våre og vår dårlige samvittighet. Men når vi ser på Gud som den som sendte sin Sønn for oss, da blir han kjær og herlig for oss. Å skulle ære og prise Gud «med ett sinnelag og med én munn» er uttrykk for den mest fullkomne samdrektighet i hjertene, i sinn og i lovprisning. «Med ett og samme sinnelag», «samdrektig», er det samme som i Ap.gj. 4:32 kalles «ett hjerte og én sjel», som er en samdrektighet langt ut over enighet i tanker og meninger. To mennesker kan ha samme bekjennelse og mening om læren, men ha så ulike sinnelag eller hjerte, at de aldri vil kunne smelte sammen i noen lovprisning til Guds ære.

Derimot kan to andre, som har ulike meninger i enkelte mindre viktige spørsmål, likevel når de møtes i lovprisning over Guds nåde i Kristus, straks smelte sammen som to flammer som har grepet fatt i samme treet. Det er et herlig syn når Guds barn som levende sjeler i Kristus forenes i lovprisning og tilbedelse til Gud. Når alle ulikheter i enkelte spørsmål, eller i titler og stilling, i fattigdom og rikdom liksom forsvinner, - bare på grunn av dette ene store og samlende frydens emne; Gud og Kristus som samler dem som ett hjerte og én sjel. Dette er da også den enhet på jord som nærmest avbilder himmelens salighet og den store skaren av alle stammer, folk og tungemål som står innfor Lammets trone og synger den éne og samme sangen om Lammet: «Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med ditt blod». Denne samdrektighet i lovprisningen av Gud skildrer Paulus i Ef 5:19-20 som det å «tale til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger og spiller i deres hjerter for Herren og alltid takker Gud Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn».

Men slik med ett og samme sinnelag kunne lovprise og opphøye Gud, kan bare skje når vi alle dypt kjenner og erkjenner at vi alle sammen har like mye i Kristus; samme nåde, samme rettferdighet, samme barnerett. For den ene er eller eier ikke noe mer i Kristus enn den andre. Vi har den ene og samme Gud, samme evangelium, samme dåp, samme nattverd, samme Hellige Ånd, samme rike og arv i himmelen (Ef 4:4-6). Og dette kommer av at i oss selv er vi alle like fortapte syndere - «det er ingen forskjell» (Rom 3:22-23). For alt som er utenfor Kristus, er syndig og fordømt, den ene som den andre. Og følgen av dette er jo at når vi har fått motta Kristus og er i ham, da har vi alle like mye. Alle ulikheter forsvinner i skyggen av alles enorme synd imot loven, og alles fullkomne rettferdighet i Kristus.

Om dette sier Luther: «Den ene kan kanskje gripe Kristus med en større kraft, en sterkere tro og kjærlighet enn den andre. Men av den grunn eier han intet mer av de himmelske rettighetene enn den andre. Kristus er Kristus utelukkende på den éne og samme måten for alle mennesker i de forhold som gjelder frelsen. Og nettopp derfor er det han også er Kristus. Når så dette avgjørende forholdet er felles for alle (enten de er svake eller sterke i troen, enten de lever et skrøpelig eller et mer fullkomment liv), så bør ingen se ned på, eller forakte en svakere bror. Men tvert imot samdrektig ta seg av ham, så alle med ett og samme sinnelag og med én munn kan prise Gud». Og lovprisningen til Gud bør stige opp fra alles hjerter med en samklang som om det bare gikk ut fra ett hjerte og én munn. Men dette kan ikke skje hvis vi har innbyrdes stridigheter, opphøyer oss overfor, eller fordømmer hverandre. Det er dette Paulus vil ha fram her, noe vi også ser av den avsluttende formaningen han nå tilføyer:  

Til toppen

7 : Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære.

Derfor - altså for at Gud kan bli så enstonig og i hellighet opphøyet og lovprist som forrige vers taler om - ta derfor imot hverandre. «Ta imot» taler her (på samme måte som i kap.14:1) om i broderkjærlighet å ta seg av, ta inn til seg, omslutte, se på dem som brødre og søstre, medarvinger til Guds rike. Dette er  motsetningen til å fordømme eller forakte dem (14:3), og er avslutningen på det emnet apostelen har vært opptatt med helt fra begynnelsen av det fjortende kapitlet. Og hvordan vi så skal «ta imot» hverandre, har han derfor svært inngående forkynt i det forrige kapitlet. Men her blir det likevel framstilt ennå mer anskuelig ved at han holder dette dyrebare forbildet opp foran oss: slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære.

Slik Kristus tok imot oss, slik skal også vi ta imot hverandre, omslutte hver og en som gjerne vil være en kristen, eller som søker i tro og liv å følge Kristi evangelium, - selv om vi kanskje ennå finner mange feil hos dem, både i oppfatning av Skriften, og i deres liv. Her taler apostelen til alle, både svake og sterke, når han sier: «ta imot hverandre». De sterke skal omslutte de svake som sine egne kjære nådesøsken, og ikke forakte dem på grunn av feil og mangler. Like omsorgsfullt skal de svake se på de sterke, og ikke omgående fordømme dem for deres mere frigjorte måte å leve på (14:3,22). Og nettopp fordi Paulus stiller Kristus fram som eksempel for oss, er det grunn til å se nærmere på dette.

«Kristus tok imot oss». Oss, fortapte syndere, som bare fortjente helvete, oss har han tatt inn under sin veldige nåde, og i sin evige fredspakt. Å, så glade og fylt av kjærlighet vi ville bli, hvis vi virkelig våknet opp for den nåden som ligger i dette! «Kristus har tatt imot oss» - ! Og dette har han gjort «til Guds ære» sier apostelen! Det har ikke skjedd på grunn av noen fortjeneste eller verdighet hos oss, men for Guds æres skyld. I tid og evighet skal Herren Gud få stor lovprisning og ære for en slik nåde - at han har frelst og tar imot syndere. At det er dette som er meningen, ser vi av v.8 og 9, der det sies at hedningene har grunn til å ære Gud for hans miskunn, på samme måte som «de omskårne» (jødene) for stadfestelsen av løftene som ble gitt til fedrene. «Kristus tok imot oss» - og det på så sikker en grunnvoll, inn under så stor en nåde, og inn til et så inderlig samfunn - som vi nok bør tenke grundig over, om vi ønsker å følge etter hans eksempel. For med den samme grunnvoll og på samme måte er det vi skal ta oss av hverandre.

Først bør vi da tenke gjennom på hvilket grunnlag det er at Herren tar imot oss, eller hvem det er han tar imot. For da kan vi også vite hvem det er vi også skal ta imot som brødre. Var det bare forstandige, feilfrie mennesker Kristus lot komme inn under sin nåde - mennesker som hadde alle ting rett både i liv og lære?  Eller var det ikke nettopp syndere, de elendige og skrøpelige? Det er klart nok at han ikke tok inn i sin fredspakt frekke gudsfornektere - så lenge de stod fast på dette. Det er også klart at her tales det bare om de troende. Likevel står Jesu egne ord fast: «Hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måte» (Luk 13:3), og døperen Johannes’ ord:  «Den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke se livet» (Joh 3:36) osv. Men når disse frekke gudsforakterne søkte frelse, da ble de også straks tatt imot, og det ble glede i himmelen. Det var utelukkende syndere, blinde og uforstandige mennesker, Kristus kalte, åpenbarte seg for, og tok opp i sitt rike. Slik er Kristi sinnelag. Slik bør også vårt sinnelag være.

Men når de så er blitt benådet og har mottatt frelsen, hva var det som kjennetegner dem da? For det er jo egentlig dette spørsmålet dreier seg om. Bare vi forstår at noen er en av Jesu venner, så vil vi nok ta imot ham. Men det er akkurat dette vi drar i tvil når menneskene ikke er feilfrie, eller stemmer helt over ens med våre tanker og meninger. Da er det nok svært så nødvendig at vi én gang for alle lar denne sannheten synke dypt ned i vårt sinn; at disippelretten og nådestanden hos Gud aldri må vurderes ut fra noen som helst fullkommenhet i forstand, i troen eller i livet. Men utelukkende ut fra om det er en sjel som henger fast ved Kristus og hans evangelium, og ikke kan unnvære dette. Å, måtte vi endelig en gang virkelig oppfatte og la det synke dypt ned i oss, dette ordet: «Den som har Sønnen, har livet» (1Joh 5:12), «og dette livet er i hans Sønn» (v.11). «Alla dem som mottogo honom, gav han makt att bliva Guds barn» (Joh 1:12). Bare du finner dette hos et menneske, at det henger fast ved Jesus og ikke kan unnvære ham - at det er fattig og refset for sine synder, men søker og eier det evige liv bare i Kristus og hans evangelium, - så la det da være klart at her har du en bror eller søster i nåden. Så kan det mennesket for øvrig ha så mange eller forargelige feil og mangler som helst!

En annen sak er at denne broren ikke er fullkommen, at der ennå er mye hos ham som skal tuktes og helliggjøres. Men en kristen er han, din bror er han, benådet av Gud og tatt imot av ham. For det avhenger bare av at han henger fast ved Jesus, og stadig strekker seg etter bedre å kunne forstå og følge hans ord. Dette kan vi så lære ikke bare av de ordene vi nylig har gjennomgått, men også fra hele Skriften og alle de stedene hvor vi ser Jesus tar imot, eller vitner om noen at de er hans.  Vi ser de var langt fra fullkomne, kunne mangle kunnskap om alt Guds rike. Men de var blitt kjent med Kristus og ville ikke slippe ham. Skulle så ikke vi ta imot dem som Herren har tatt imot? Skulle vi våge å forakte dem som eier Guds vennskap? Dette er det første vi burde huske i denne forbindelse.

Det neste er den fullstendige nåden og det inderlige fellesskap vi får med Kristus, når han tar imot oss, den omsorgsfulle kjærligheten han omslutter oss med. Også i dette skal vi jo følge etter hans eksempel. Da lærer vi også at det er ikke nok at vi én gang har tatt imot noen som en kristen, men så senere bare overlater ham til seg selv. Nei, vi skal elske ham inderlig, som en bror, for all evighet. Leve i et inderlig samfunn med ham, som en medarving til det evige liv. For slik har jo Kristus tatt imot oss. Han er ikke opptatt med å fordømme oss, men tar seg av oss som sine kjæreste venner, nettopp som «brødre» og «medarvinger». Har det inderligste samfunn med oss, og er så tett forent med oss at han sier: «dere i meg og jeg i dere» (Joh 14:20). Ja, så Skriften til og med sier: «Den som rører ved dere, rører ved hans øyestein» (Sak 2:12).

På grunn av en viss villfarelse og satanisk innskytelse hos Peter kunne nok Kristus si til ham: «Gå bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg» (Mat 16:23). Men dette var i en spesiell situasjon som oppstod, og gjaldt konkret den spesielle fristelsen Peter ble utsatt for. For øvrig var Peter med alle sine feil en kjær disippel for Jesus. Av dette skal vi nok også lære at en bror kan være inntatt av så pass skadelige og fordreide holdninger, at vi ikke uten selv å bli skadet kan opprettholde samfunnet med ham. Da må vi isteden si som Herren: «Gå bort fra meg! Du er til anstøt for meg.» Men det er da bare av denne ene årsak, at han er til anstøt for meg, ikke på grunn av feil eller mangler i oppfatningen eller livet hans. Nei, så lenge han tross alt er en kristen, en sjel som lever på Kristus, så må jeg alltid omgås ham som en kjær bror - om han så alltid bærer på mange feil og fall. Dette lærer Kristi eksempel oss.

Han er ikke nådig mot oss bare når vi lever et pent og kristent liv: Apostelen sier; «Hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige» (1Joh 2:1). Han er ikke en hyrde som bare har omsorg for de friske sauene. Hans kjærlighet brenner særlig for de sauene som har feil eller mangler. Det ser vi når han taler refsende til sine underhyrder: «de svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake..... Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem» (Esek 34:4). Her ser vi Kristi sinn og hjertelag for oss. Det er ikke de friske, men de svake, ikke de sterke sauene, men de syke, ødelagte og de som har forvillet seg, han tar seg av. Og det med en så inderlig kjærlighet at han også brenner av nidkjærhet mot dem som ikke gjør det samme mot sauene hans.

Men hvorfor har han dette sinnelaget overfor oss? Hva er det som har gjort oss fortjent til dette? Han gjør alt dette bare «til Guds ære» sier Paulus. «Dette gjør jeg ikke for deres skyld, men for mitt hellige navns skyld» sier Herren. «I kjærlighet har han forutbestemt oss til å få barnekår hos seg, etter sin viljes råd, til pris for sin nådes herlighet» (Ef 1:4flg.). I all evighet skal han her på jord og i himmelen få sin største lovprisning for akkurat dette; at han frelste og tar seg av syndere. Her i livet er det ikke noe Guds barn lovpriser ham så høyt for som hans miskunn, hans nåde, langmodighet og barmhjertighet. Og himmelen skal gjenlyde av alle frelste synderes lovprisning for akkurat samme nåde, slik vi ser i de saliges lovsang (Åp 5). De liksom glemmer alle andre Guds velgjerninger, og synger bare om hans frelsende kjærlighet.

Men så ser vi altså hvordan Herren også brenner av nidkjær harme overfor de hyrdene som ikke tok seg av de svake og syke, de som hadde kommet bort, men bare «med vold og med hårdhet hersket over dem». Da skjønner vi at det ikke bare er underhyrdene hans dette gjelder. Det er også hver eneste kristen han vil skal vise sauene hans akkurat samme omsorg som han selv har for dem, slik at det er akkurat de svake, de syke og bortkomne sauene vi skal ta oss av. Og når det ikke en gang hos Gud finnes noe som skal bli lovprist så sterkt som hans miskunn, da burde vi også skjønne at også hos oss skal dette være en dyrebar egenskap. Derfor sier jo også Kristus: «Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far også er barmhjertig» (Luk 6:36). Her ser vi hvor ukristelig det er når mange til og med i Kristi navn bare forakter og kritiserer kristne som feiler, og ikke løfter en finger for å hjelpe dem. De bare klandrer og dømmer dem, selv om disse som feiler tross alle sine feil henger fast ved Herren og lever under hans nåde.

Å forsøke i kjærlighet å formane og hjelpe dem til å leve annerledes, eller alvorlig advare de lettsindige og vise fra oss de ubotferdige og trassige, det er noe annet, det er kjærlighet. Men bare på avstand å forkaste, forakte eller fordømme dem som i sin skrøpelighet feiler, det strir så fullstendig mot Kristi sinnelag, som vi nå har sett. En dag skal han da også tale med oss om slike ting, hvis vi ikke vender om. For hans nidkjærhet brenner som en veldig ild for sine fattige små. En dag skal han si til oss: «Hvis dere ikke har gjort det mot en av disse mine minste brødre, har dere heller ikke gjort det mot meg» (Mat 25:40).

Må så hver eneste kristen legge den lærdommen på hjertet som apostelen nå har gitt oss i denne teksten og i hele det forrige kapitlet! Denne lærdommen hører til den høyere visdom som ikke så mange har, men som det er desto større grunn til å strekke seg etter. I motsatt fall kommer vi nok snart til å forgripe oss på Kristi mest dyrebare eiendom, såre og ødelegge de stakkars sauene som han har ofret livet sitt for. Da kommer vi til å skape splittelse, blir en hindring for at Guds ord slipper til i menigheten m.m. Hvis vi derimot tar denne lærdommen inn over oss, kommer vi til å bli til stor nytte for Guds menighet, og bidrar til samdrektighet, kjærlighet og vekst i all Guds nåde. Må så Herren hjelpe oss til å både huske og adlyde denne formaningen vel: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære»! Ja, Herren hjelpe oss! Herre, forlat oss alle våre fall, og gi oss som din gave også denne kjærlighetens og visdommens nåde!

Til toppen 

8 og 9 : For jeg sier at Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld, slik at de løftene som ble gitt til fedrene, kunne bli stadfestet, og slik at hedningene kunne ære Gud for hans miskunn, slik det står skrevet: Derfor vil jeg bekjenne deg blant hedningene og lovsynge ditt navn.

Det er «Guds sannhet» eller trofasthet mot løftene, og «Guds miskunn» mot de uverdigste syndere, vi her møter. Vi ser følgende sammenheng med det som er talt foran: Lenge og sterkt har Paulus nå formant til samdrektighet, gjensidig omsorg og kjærlighet. Samtidig som han visste godt at strid og splittelser hovedsakelig hadde sin grunn i at noen innbilte seg de var bedre enn andre. Så avslutter han da her dette emnet med kort å minne om dette som blir grundig omtalt i det niende og det ellevte kapitlet; at det bare er på grunn av Guds miskunn og hans sannferdighet i løftene, at både jøder og hedninger blir kalt til hans rike. I forrige vers har Paulus, som et forbilde for oss, minnet om at Kristus tar imot oss uten noen fortjeneste fra vår side, utelukkende til Guds ære: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære». Nå viser han her også hvordan, og på hvilke grunnlag Kristus har tatt imot oss; at det skjedde bare på grunn av Guds nåde og sannferdighet. Og ettersom Gud av uforskyldt nåde har tatt imot både jøder og hedninger, så de har den samme Herre og Frelser, så var altså dette også en sterk grunn til at de også innbyrdes skulle ta seg av og elske hverandre. I denne mening og sammenheng taler apostelen slik:

For jeg sier, dvs. at nå vil jeg minne dere om, at Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld. «En tjener for de omskårne» betyr her som så ofte hos Paulus; en tjener for det folket, jødefolket, som var utskilt med omskjærelsens tegn (konf. kap 3:30, 4:12, Gal 2:7 m.fl.). Og at Kristus her blir kalt en tjener for jødefolket, betyr etter Paulus’ talemåte at Kristus levde og virket blant dette folket som deres apostel, forkynner og hjelper. Men samtidig minner dette uttrykket oss også om den dype fornedrelsen Guds Sønn altså steg ned til blant dette folket. Husk at ikke bare gikk han omkring blant dem i den ringeste tjeners skikkelse for å gjøre alt mulig godt, men gav også til sist livet sitt til dette folkets største tjeneste og nytte. Det er særlig dette han selv taler om slik: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mat 20:28).

Nå vet vi at dette skjedde for hele verden, at det var forutsagt at han også skulle bli «et lys for hedningene», og at hans frelse skulle nå til jordens ender» (Jes 49:6 og Sal 2:8). Derfor markerte han da også av og til overfor hedningene sin nådes hensikt også med dem. Likevel var han på en spesiell måte en tjener for jødefolket. Det var på dem han ofret hele sin nåderike virksomhet helt til sin død. Det var også dette han mente da han sa at han «ikke var sendt til andre enn de fortapte sauene av Israels hus» (Mat 15:24). Men hvorfor skulle så Kristus spesielt være jødefolkets tjener? Var det kanskje fordi de var et særdeles fromt og kjærlig folk, mer verdige til denne nåde enn andre? Ganske visst ikke! Det var tvert imot nettopp blant dette folket «spotten fra dem som spottet Gud, falt på ham». Paulus viser det eneste rette grunnlaget, når han sier:

for Guds sannhets skyld, slik at de løftene som ble gitt til fedrene, kunne bli stadfestet. Det var ikke på grunn av noen fortjeneste eller verdighet at jødene opplevde denne store nåden at Kristus kom ned til dem og tjente dem. Det var «for Guds sannhets skyld». Det var dette som var lovet fedrene for lenge siden. Og Gud er sannferdig! Kristus skulle «stadfeste» Guds løfter til fedrene. I sin store nåde mot det harde og gjenstridige jødefolket har Herren med dette bevist sin urokkelige sannferdighet i løftene sine. På samme måte som han med sin store nåde har bevist sin store miskunn mot hedningene. Det siste uttaler Paulus i fortsettelsen:

og slik at hedningene kunne ære Gud for hans miskunn. Hedningene (dvs. alle folk utenom jødene) hadde ingen løfter de kunne påberope seg, som Gud for sin sanndruhets skyld måtte oppfylle. Når de fikk del i Kristi rike, så var dette en miskunn som de ikke hadde noe som helst grunnlag for å forvente. Riktignok fantes det atskillige profetier i jødenes hellige bok om hvordan hedningene en gang skulle bli kalt til Kristi rike. Men dette var ikke talt til hedningene, som noe løfte til dem. Og selv hadde de ingen kjennskap til dette. Derfor mottok de nåden gjennom Kristus som en overraskelse, en så utenkt nåde at de ikke en gang hadde forstått å be om den, og på et tidspunkt da de ikke en gang spurte etter ham (kap.10:20). Så totalt uforskyldt er den miskunn hedningene kan prise Gud for. Vel var det også utelukkende i sin miskunn Gud hadde gitt jødene alle løftene. Men så hadde da også jødene fått disse løftene de kunne påberope seg, som hedningene ikke hadde. Det er dette apostelens ord sikter til når han sier at «Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld» og at «hedningene ærer Gud for hans miskunn».

Og slik at hedningene kunne «ære Gud», sier Paulus. Hedningene hadde altså aldri eid noen løfter og forhåpninger om en slik nåde. Totalt uforberedt fikk de tre inn i Israels arvedel utelukkende på Guds miskunn. Men nettopp på denne bakgrunn skulle de tennes opp til takknemlighet og lovprisning til Gud. Jo mer uverdige syndere vi er, og jo mer uventet nåde vi får motta, desto mer priser vi Herren. Og det er heller ingen sted i verden du vil finne en slik lovprisning og tilbedelse av Gud som av frelste, troende sjeler når de i Åndens lys ser og fatter den skatten av nåde og salighet de har fått i og med Kristus. Når en har fått se at nå er en fullstendig fri fra den evige vreden over alle syndene våre, ja lever under en evig nåde - utelukkende i Kristus, - da kan en av hjertet takke og prise Gud for hans miskunn.

Både jøder og hedninger hadde nå fått del i samme nåde, samme Frelser og samme frelse. Men da var jo akkurat dette også en særdeles sterk grunn for at de også burde kjenne seg inderlig forent i Kristus. At ingen som helst på noen av sidene måtte forakte eller fordømme de andre på grunn av noen ulikheter i meninger og skikker. For de hadde jo den aller største gaven felles. Dette taler Paulus ennå mer inngående om i Ef 2 når han sier: «I Jesus Kristus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod. For han selv er vår fred, han som har gjort dem begge til ett» - «dem begge», dvs. både jøder og hedninger - «dere som var langt borte, og for dem som var nær ved» (v.17)...»og har brutt ned skilleveggen - da han i sitt kjød avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene». Her tales det om det grunnlaget for fiendskap som tidligere ikke bare eksisterte mellom Gud og mennesker, men også mellom disse to atskilte folk. «For i seg selv å skape et nytt menneske av de to og på den måten skape fred». Også dette var et resultat av at både jøder og hedninger fikk del i en og samme Frelser, en og samme nåde og frelse.

Og dette at også hedningene skulle tas opp i hans nåderike og forenes med hans troende Israel, var den store Guds råd fra begynnelsen. Det stadfester nå Paulus ved å sitere tydelige forutsigelser om dette i Skriften:

..slik det står skrevet: Derfor vil jeg bekjenne deg blant hedningene og lovsynge ditt navn. Her, i Sal 18:50, framstilles Kristus (forbilledlig gjennom David) lovprisende Gud blant hedningene. Og det beviser at han også skulle bli deres Herre og Konge. I denne Salmen ser vi riktignok David som seierherre over hedningene forutsi hvordan han skal takke Gud blant de undertrykte folkene. Men vi ser også David opphøyet i Ånden tale i Kristi sted, og da som Kristi seiersgang mellom hedningene. Altså er Salmen også en profeti om Kristus og hans åndelige seier på jorden. Med andre ord finner vi at David her som så ofte taler i Kristi navn og som hans forbilde.

Og at Kristus takker Gud blant hedningene, og lovsynger hans navn, det må vi oppfatte som det han i Ånden virker gjennom sine lemmer, når han lever i dem, virker og priser Gud, - dette som etter denne teksten nettopp skulle skje blant hedningene. Det er altså Kristus som her i de omvendte og troende hedningene takker Gud. Denne teksten beviser da tydelig at hedningene en gang skulle komme til å kjenne og motta Kristus, og dermed få grunn til å «ære Gud for hans miskunn».

Til toppen 

10 : Og det står også: Gled dere, hedninger, sammen med hans folk!

Og det står også (altså i Skriften). Det som er sitert her finner vi igjen i 5Mos 32:45. Der taler Herren gjennom Moses om sine straffedommer over Israel. Men til slutt også om det store som ventet dem i framtiden, når også hedningene skal samles med Guds folk, og sammen med dem lovprise deres felles Herre. Denne profetien uttrykkes altså her slik: «Gled dere, hedninger, sammen med hans folk!» (eller «gled dere, hedninger, hans folk», dvs. dere som er blitt hans folk). Men at hedningene skulle «glede seg sammen med hans folk» beviser igjen at de skulle få  motta Kristi evangelium og bli forent med hans folk. Og at de skulle forenes med Guds folk ikke bare i det ytre, men i levende tro, i ånd og sannhet, det ser vi av at de skulle «glede seg sammen med Guds folk». For det er bare levende kristne som gleder seg som - og sammen med - Guds folk. Døde navnekristne gleder seg ikke i åndelig fryd, slik det tales om her. Kjærligheten og gleden i Herren er utelukkende en frukt av den levende troen.

Til toppen 

11 : Det står også: Lov Herren, alle dere hedninger! Pris ham, alle dere folk!

Til toppen