Vers 1   2   3   4   5   6   7 og 8   9   10   11   12

Innhold: 1: De som er sterke i troen skal ikke forakte de svake, og disse heller ikke dømme de sterke (v.1-4). 2: Det hvert enkelt troende gjør, skal han gjøre for Herrens skyld, han som enhver av oss skal avlegge regnskap for (v.5-12). 3: Ingen må påføre sin bror anstøt (v.13-21). Og det vi gjør, skal vi gjøre i tro, ikke tvilende (22,23).

Dette kapitlet har stor betydning, særlig i tider når ulike meninger i åndelige saker, ja ulike levesett, oppstår mellom de kristne. Det kan være meninger og levesett som anses så viktige at de binder samvittigheten, og truer med å bryte samdrektigheten Guds barn imellom. Når det skjer, bør en ta dette kapitlet grundig for seg. Likevel er det mange som ikke vil ta lærdom av dette, selv om de kan synes å ha stor respekt for Guds ord for øvrig. Men det kommer vanligvis av at de synes dette kapitlet bare omtaler bagatellmessige og likegyldige ting, sammenliknet med de sakene som virkelig skiller bekjennende kristne. Derfor synes de ikke dette kapitlet passer på deres situasjon. De tenker at her tales det jo bare om en skal ete kjøtt eller ikke, om å holde jødiske fastedager eller ikke, men vi står jo fritt i slike saker. Noe ganske annet er det med de sakene som skiller oss i våre dager.... Denne holdningen fører jo til at hele dette kapitlet mister sin verdi, akkurat når det trenges mest. Derfor må vi først ta dette spørsmålet opp til nærmere drøfting.

Det er riktig at de forholdene Paulus skildrer her (v.2,5), og som den gang lett kunne føre til splittelser, nå, for vår del, er bagateller og uinteressante. Men slik var det ikke den gangen Paulus skrev dette. Disse sakene var da svært viktige for alle som ville holde seg til Guds ord. Det var Guds ord som uroet samvittighetene, når de oppfattet dem forskjellig. På apostelens uttrykksform må vi vel kunne forstå at disse spørsmålene langt fra var uvesentlige. Han sier at de «for matens skyld kunne ødelegge Guds verk» og såre samvittigheten (v.20). Kunne «få sin bror til å snuble eller ta anstøt» (v.21), ja, til og med bli «dømt» (v.23). Spørsmålet var altså langt fra så bagatellmessig som det kan høres ut i våre ører. For det var Gud selv som gjennom sine bud hadde bundet jødene til forskjellig slag mat, og til visse dager. Og nå har Gud helt fra verden ble til lagt alvorlig inn over oss at betydningen av hans bud og befalinger ikke må bedømmes etter hvor stor den saken det gjelder er i seg selv, men etter det faktum at det er han som har talt ord om dette.

Under trussel om dødsdom forbød Gud menneskene i Paradis å ete av kunnskapens tre. Gjerningen det stod om, var svært liten. Men budets dom var overmåte stor. Når så den levittiske loven kom, hadde den samme Gud gitt Israels folk forskrifter om hvilke dyr de fikk ete kjøttet fra, og hvilke de ikke skulle ete. På samme måte hadde han i tillegg til sabbaten også påbudt en god del andre høytider og fastedager. At slike forordninger hadde nådd målet, sin fullbyrdelse og sin slutt i Kristus, det oppfattet ikke alle straks. Apostlene og de som  var sterke i troen visste det, og begynte vel etter hvert å lære de svakere dette. Men Gud hadde tross alt aldri i klare ord uttalt at: Nå er det slutt på den levittiske loven. Derfor var de som var svake i troen ennå bundet av disse forordningene. De tenkte at dette har Gud befalt oss. Ingenting er sikrere enn å holde seg til Guds bud. Derfor vil vi holde oss til Guds egne bud*. Og de som hadde «nidkjærhet for loven» på denne måten, var tross alt troende kristne (Ap.gj. 21:20-21).

* Mange undrer seg kanskje over at ikke Herren i klare ordelag avlyste den foreldede loven. Svaret er: Først og fremst hadde Kristus sagt at den tid skulle komme, og var allerede kommet, da en ikke lenger skulle være bundet av de gamle forordningene. Nå skulle de rette tilbedere tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh 4:21-24). Dernest viser også dette den store oppgaven han hadde gitt apostlene sine med disse ordene: «Ta imot Den Hellige Ånd! Hvis dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Hvis dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt» (Joh 20:22-23). Det var apostlene som skulle forklare Guds vilje mer utførlig. Kristus sa: «Jeg har ennå mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå». Det var først etter Kristi fullbrakte verk og Den Hellige Ånd var blitt utgytt, at hele sannheten skulle bli forkynt. Og i dette spørsmålet vi har for oss nå, er den blitt utførlig forklart spesielt gjennom Hebreerbrevet.

Her ser du hvor stor betydning dette spørsmålet egentlig hadde. For oss er dette småtteri. Men disse menneskene hadde gjennom morsmelken fått innpodet den største respekt for hver eneste bokstav i Guds hellige lov. For dem var det ikke noe småtteri bare å begynne helt fritt å forkaste visse deler av denne. Hovedspørsmålet dreide seg altså ikke om mat eller drikke, men om å holde eller bryte Guds bud. Med denne bakgrunnen skjønner vi vel at dette kapitlet handler om svært viktige spørsmål. Og at dette skal lære oss hvordan kristne også i dag bør forholde seg når ulike meninger oppstår blant dem som alle er opptatt med hva Guds mening er i Ordet. Hva hensikten eller målet er for de ulike meningene, kan være mange. Men den allmenne regel apostelen gir oss her, gjelder for alle tider. Så ser vi på selve teksten.

  Til toppen

1 : Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger.

C. O. R’s svenske bibeltekst begynner her med: «Men antagen er den som är svag i tron..». Verset begynner altså der med et «Men..». Videre legger vi merke til at i de første versene her taler Paulus mye om å spise forskjellig mat. Dermed kan en anta at han er kommet på dette emnet gjennom den formaningen han avsluttet forrige kapittel med: At de kristne ikke skulle pleie kjødet slik at de onde lystene vekkes (kap.13:14). Paulus visste nå at i dette spørsmålet hadde de kristne i Rom så forskjellig syn på saken (v.2,5) at de på grunn av dette lett kunne bli fristet til å splittes, forakte eller fordømme hverandre. Derfor taler han spesielt om dem som hadde mer tro og lys over vår frihet fra den gamle lovens forskrifter om hva slags mat de kunne spise. At disse ikke måtte forakte dem som ennå var bundet av disse forskriftene, og var mer lovisk forsiktige. Samtidig formaner han disse svakere til på sin side ikke å dømme de andre som kjødelige fordi disse lever mer fritt i forhold til mat og drikke.

Vi ser klart i hele kapitlet at når de svake unngikk kjøtt og vin (v.21), så var dette ikke bare en form for faste, eller slanking av legemet. Det hadde også sin bakgrunn i at de var bundet av loven. Det ser vi spesielt av v.14 der Paulus sier: «Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingenting er urent i seg selv. Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent». Det var altså et forhold som var avhengig av samvittigheten, hvordan en «betraktet» det. Derfor er det tydelig at apostelen ser at bakgrunnen for deres ulike holdninger ligger i deres ulike grader av tro. Og det er særdeles viktig da alltid å huske at ulike grader av tro bunner i ulik grad av lys over evangeliet. Men hele veien taler han bare generelt om levende kristne, og formaner dem til i alle forhold og i alle ting bare å «gjøre det for Herren», dvs. for Herrens skyld, eller med den innstilling å ville gjøre hans vilje (v.6-7).

Her lærer altså apostelen om dem som ennå er så uforstandige at de ikke kjenner sin frihet fra den levittiske lovens forskrifter om mat, drikke o.l.. At selv slike mennesker kan ha liv i Gud, og bør omsluttes i kjærlighet som troende sjeler. En så uforstandig kristen kan likevel være en frelst bror. Det avgjørende er at han ikke bevisst har avvist Lyset. Heller ikke søker å bli rettferdig gjennom loven. Men har lært å oppgi all sin egen rettferdighet, og søke sin frelse utelukkende i Kristus. At det er bare på grunn av manglende opplysning han ennå tror de levittiske forskriftene skal holdes på samme måte som de ti bud. Vi skal snart se hvordan dette i høyeste grad kan overføres på våre egne dagsaktuelle forhold. Men først vil vi se nærmere på teksten.

Den som er svak i troen. Troen avhenger alltid både av hvor mye vår forstand har fattet av Ordet, og hvor stor fortrøstning hjertet vårt har til Ordet. Den svakhet Paulus omtaler her, hadde særlig sin bakgrunn i at de ikke hadde fattet evangeliets omfang. Men hos slike mennesker kan likevel hjertets tillit til evangeliet, kjærlighet og nidkjærhet være brennende. Det viser erfaringen gang på gang. Men selv om også hele troslivet er svakt, både når det gjelder hva vi har fattet, og hjertets fortrøstning, skal vi likevel i kjærlighet lære å ta imot, omslutte og hjelpe de svake. Det viser både Kristi eksempler og denne formaningen.

Dere skal ta dere av, sier apostelen, dvs. omslutte som en bror den som er svak i troen. Vise ham all den kjærlighet han har behov for nettopp i denne sin svakhet. Og i kap.15 sier han om det samme at «vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv». Og (v.7): «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære». For en dyrebar lærdom! Likeså full av kjærlighet skal vi ta oss av de svake, som Herren Kristus en gang tok imot oss. Men det er «den som er svak» apostelen taler om - ikke de sterke og selvsikre som står imot selve evangeliets hovedbudskap. For om slike sier han: «Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise...» (Tit 3:10). Nei, her tales det om svake sjeler som er opptatt med å gjøre Guds vilje, og gjerne vil forstå den rett i alt, men som ennå er fanget av fordommer. Derfor tilføyer da også Paulus:

Men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger. Dette kan oppfattes på to måter. Først kan det gå på at de sterke ikke bør sette seg til dommere over de svakes tanker eller hjertes tilstand, men i kjærlighet ta seg av dem, selv om de ikke skulle være i stand til å føre disse fram til samme oppfatning som dem i alle ting. Men de siste ordene (som C. O. R gjengir slik fra grunnspråket): «icke til tankars åtskiljande» kan også sikte til at de heller ikke bør påføre de svake unødvendig forvirring og uro på den måten som v.15, 20-23 kommer nærmere inn på. Slik hadde Luther oppfattet budskapet, og oversatte det derfor slik: «og bekymr ikke samvittigheten». Hvordan det kan skje, at vi bekymrer de svakes samvittighet, og hvor farlig det er, det kommer vi nærmere inn på senere. I neste vers gir Paulus det første eksemplet på de spørsmålene som på hans tid nettopp kunne skille de som var svake og de sterke i troen.

Til toppen 

2 : For den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak spiser bare grønnsaker.

Det var to forhold som gjorde at dette spørsmålet kunne skape problemer for de kristne i Rom. Vi har allerede sett hvordan de som var omvendt fra jødedommen kunne være bundet av den levittiske lovens forskrifter om hva de kunne ete o.l. Men når det gjaldt hedningene, så hadde de ofret kjøtt til avgudene, og deretter delte de det ut til folket. Dermed skapte dette også problemer for de hedningkristne. De kunne bli stilt overfor kjøtt som først hadde vært ofret til avguder. Og så kunne de anfektes over spørsmålet om de deltok i å tjene avgudene, hvis de spiste dette kjøttet (1Kor 8:4-10). Men bare det at de hadde dette som et problem og en anfektelse, var jo i seg selv et kjennetegn på en levende og vâr tro. Men samtidig også på manglende oppfatning av evangeliet.

Fordi han hadde et større lys over evangeliet, kunne Paulus forkynne: «Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingen ting er urent i seg selv» (v.14). Og i 1Kor 8:4, 7-8 sier han: «Når det er spørsmål om å spise av kjøtt som er ofret til avgudene, så vet vi altså at det ikke finnes noen avgud i verden, og at det ikke finnes noen annen Gud enn én».....«Men det er ikke alle som har denne kunnskapen. For noen, som i sin samvittighet er bundet til avguden, spiser ennå det som er ofret til en avgud. Og deres svake samvittighet blir besmittet. Men mat forandrer ikke vår stilling for Gud. For om vi spiser eller ikke spiser, er vi verken bedre eller verre».

Om den som har denne innstillingen sier Paulus: Den enes tro gjør at han kan spise alt. Det lyset han har i troen på evangeliet gjør at han er frigjort fra en engstelig samvittighet som viker unna for det som er forbudt i den levittiske loven, eller har vært ofret til avguder. Han kan fritt ete det kjøttet som blir satt fram for ham*. Men den som er svak spiser bare grønnsaker. For å være mer trygg på at han ikke spiser noe som loven forbyr, eller som har vært ofret til avguder, spiser han ikke kjøtt. Dette var altså det første eksemplet på slikt som uroet de kristnes tanker og samvittighet på apostelens tid. Og allerede før det neste eksemplet blir nevnt (v.5), får vi først apostelens lære om den holdning hver enkelt bør ha til dette:

* Av dette stedet, og spesielt v.2 og 14 i dette kapitlet, ser vi at allerede på det tidspunkt apostelen skrev dette, ble det forkynt at  den levittiske lovens forskrifter var opphevet, eller ikke var forpliktende lenger. For ellers ville ingen som ønsket å leve etter Herrens lov hatt noe grunnlag for en tro som kunne tillate dem å «spise alt» (sv: äta vad som helst). Av dette følger også at det forbudet mot blodmat som vi leser om i Apg 15, bare var en tilfeldig praksis som tok hensyn til den jødiske fordommen som ennå fantes hos noen av de nyomvendte. Når den levittiske loven om forskjellig kjøtt var opphevet, slik at apostelen nå kunne forkynne at «ingenting er urent i seg selv», så kunne heller ikke blodmat være urent. Når de som var sterke i troen trodde de kunne «äta vad som helst», hvordan kunne da blodmat være noe unntak? Og hvis et unntak var gjort, så hadde det helt sikkert vært nevnt her. Ennå finnes det sjeler blant oss som har problemer med dette spørsmålet. Dette kan da hjelpe dem.

  Til toppen

3 : Den som spiser må ikke forakte den som ikke spiser! Og den som ikke spiser må ikke dømme den som spiser! For Gud har tatt imot ham.

Legg merke til hvor presist og rett på sak Paulus taler! «Den som spiser», det var den som hadde mer lys over evangeliet, og hadde oppfattet sin frihet fra de levittiske matforskriftene. Han var fristet til å «forakte» den svake som ikke hadde sett dette. Mens den svake, som holdt seg strengt til disse forskriftene, kunne på sin side fristes til å «dømme» disse som ikke overholdt denne loven, dømme dem som lettsindige som ikke tok Gud og hans ord alvorlig nok. Apostelen retter sin alvorlige formaning til begge sidene. Den som spiser må ikke forakte den som ikke spiser! Eier du av Guds store nåde et større og mer rett syn på disse ting enn din svake bror, så vokt deg for hovmodet! Frykt! Vær forsiktig så du ikke i hjertet ditt forakter disse svake, men heller tjener dem i desto større ydmykhet og kjærlighet. Det er jo først og fremst det de i sin svakhet trenger. Ellers gjør du, tross alt du har sett av Guds sannheter, noe som er særdeles ondt i Guds øyne. Ja, som er mye verre enn alle de svakes mangel på tro. «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (Jak 4:6). Å ha mye kunnskap om Guds rike er en dyrebar, men ofte farlig gave. «Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger» (1Kor 8:1). Å forakte den svake, strir både mot ydmykheten og kjærligheten. Må Gud bevare oss fra dette!

Og den som ikke spiser må ikke dømme den som spiser! Den «som ikke spiser», holdt seg strengt etter lovens matforskrifter. Og når denne ikke forstod, eller trodde den friere broren handlet etter sin overbevisning, men trodde hans friere oppførsel var av kjødelig art og i vantro mot Gud, så var dette i seg selv forkastelig og fordømmende. Samtidig skal vi huske at slikt på apostelens tid ofte skjedde på grunn av manglende kunnskap om at denne loven om mat og drikke var opphevd, at de kristne var fri fra dens påbud og forskrifter. Dette opplyser nå Paulus de svake om, når han sier at de ikke skal dømme dem som levde et friere liv i dette spørsmålet. For disse må jo da ha en berettiget bevisst frihet fra lovens forskrifter. Når en ikke skal dømme dem, men betrakte dem som levende kristne, selv om de konsekvent anså seg uforpliktet og fri fra disse forskriftene.

Hvis noen lever fritt og åpenbart i strid med de tid bud, da kan en med rette dømme dem (1Tim 5:24). Her tales bare om slikt som de kristne kunne ha ulike tanker om, mens de på begge sider alltid var oppriktig opptatt med å fatte og gjøre Guds vilje. I slike tilfeller skal vi alltid være forsiktige med å dømme. Det vil alltid finnes enkelte forhold og bibelsteder som noen oppfatter som helt klare og utvetydige, mens en annen troende likevel oppfatter det på en annen måte. Da må vi ikke straks dømme den broren som fremdeles ser det annerledes, hvis han ellers i hele livet sitt lever som en kristen, som har forlatt urettferdigheten og lever for Kristus (v.6). For da kan vi også være sikre på at hans frihet i et spesielt forhold skyldes hans overbevisning, hans åndelige syn i Ordet, og ikke noen falskhet i ånden. Og hvis du ikke ser på ham ut fra denne synsvinkel, så «dømmer» du, og gjør deg dermed nettopp skyldig i det apostelen advarer mot i dette verset.

Av sammenhengen ser vi at de «svake» hadde tendens til å dømme de andre som ikke avholdt seg fra kjøtt og vin. De så på dem som mindre alvorlige og oppriktige kristne enn dem selv, og at de levde i en livstruende fare for sin sjel. For i det følgende, spesielt v.4, svarer Paulus nettopp slike tanker. Først, som grunn for at de svake ikke skal dømme sin bror, sier han: For Gud har tatt imot ham. Her tales det om en kristen, en som gjør det for Herrens skyld, det han gjør (v.6). Et slikt menneske har alltid Guds vennskap. Gud «har tatt imot ham» i de helliges samfunn, og da får ingen lov å dømme ham. Selv om han har misforstått sin frihet, og gjort noe som i seg selv ikke er rett, så er han likevel et Guds barn når han gjør dette i den oppfatning at det er rett innfor Gud. At han er en kristen beror jo bare på at han lever utelukkende i troen på Kristus og vil gjøre hans vilje, uansett om han lykkes bedre eller dårligere i dette. Slike har Gud tatt imot, og da må ingen mennesker dømme dem. Dette taler så Paulus mer om:

Til toppen 

4 : Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe.

Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Ordene «Hvem er så du?» er uttrykk for noe som ligger apostelen sterkt på hjertet. I stor nidkjærhet kjemper han for Herrens suverene og eksklusive rett til å dømme. Bare det at du dømmer «en annens tjener», dømmer en som ikke hører inn under deg, men under Kristus, - bare det gjør at du er skyldig til straff. Det er et inngrep i Guds enevelde. Hvis Gud har tatt imot din bror som lever mer fritt enn du, latt ham få del i sitt rike og vennskap, og han i tro holder fast ved Kristus, - hvordan kan da du våge å dømme ham, bare fordi han i et spesielt forhold tenker annerledes enn deg? På den måten setter du din forstand og din innsikt i Ordet over Herrens nådesdom. For den erklærer jo hver eneste én benådet og frelst, bare de har all sin frelses trøst i Kristus alene, og gjerne vil både fatte og gjøre hans vilje, uansett hvordan de så lykkes i dette. Slike sjeler står under Guds nådesdom, ikke under noe menneskes. Det ville vært noe ganske annet hvis det var et frafallent menneske som ikke ville vende om, men bare avviste Herrens ord. Slike mennesker kan en selvsagt dømme, når de i synlige ord og gjerninger beviser sin tilstand (1Tim 5:24). Da er det ikke vår, men Herrens dom vi gir uttrykk for.

Det vi taler om her, er mennesker som i hele sitt liv viser at de holder Ordet høyt, er dømt av loven og har sin rettferdighet utelukkende i Kristus. Disse som tar inn over seg alt Guds ord, men bare på visse punkter oppfatter det annerledes enn du gjør. Det er her apostelen spør: Hvordan våger du dømme disse? Det som du da dømmer, er hans skjulte hjerteforhold til Gud. Du mener han kan ikke være oppriktig, bare fordi han ikke oppfatter hvert eneste Guds ord på samme måte som du. Da feller du den dom at det må være en eller annen uren hensikt som ligger bak. At han ikke vil innse sannheten, og at han dermed bare hykler sin kristendom. Det er akkurat denne form for å dømme, når en dømmer hjertets skjulte hensikter, som Herren vil være alene om å utforske (Jer 17:10). Det er dette Guds ord forbyr. Mennesker vurderer ut fra det de kan se med øynene sine. Bare Gud ser inn i hjertet. Derfor står hjertet bare under Guds dom. Dessuten er han vår suverene Herre som hvert éneste menneske en gang skal gjøre regnskap for. Derfor har også Paulus denne tilføyelsen:

Han står eller faller for sin egen herre. «For sin egen Herre», dvs. for den som er hans herre skal han gjøre regnskap, skal han stå eller falle. Hvis han «står», dvs. blir værende i nåden, så er han bevart av og hos sin egen herre. Det er fortsatt bare tale om de som ved Guds nåde har fått ta imot Kristus, og derfor er hans egne (v.8). «Faller» han, så er han falt fra sin egen herre, og er derfor utelukkende under hans dom, ikke under din eller noe annet menneskes.

Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe. Av denne setningen forstår vi at når de svake dømte en bror som levde mer fritt (v.3), så var det fordi de ikke trodde han da kunne bli stående i nåden, men ville falle fra. Og det kom igjen av at de trodde hans frihet hadde en ren kjødelig bakgrunn, av mangel på tro og alvor. Ikke at han gjorde det ut fra noen overbevisning. Men om nå hans friere måte å leve på virkelig skulle medføre noen fare (slik livet på denne jord alltid er fullt av farer), så er likevel «Gud mektig til å holde ham oppe» når han ikke bevisst avviser, men oppriktig gjerne vil følge Guds ord. «Gud er mektig» - det er jo den eneste trøsten vi alle har, at «Gud er mektig til å holde oss oppe», selv når vi står fullstendig maktesløse. Det samme håpet må vi da også ha for dem som i enkelte spørsmål tenker annerledes enn oss. Ulikhetene i oppfatninger og livsstil er mange. Nå tar Paulus fram ennå et eksempel på dette:

Til toppen   

5 : Ett menneske setter én dag høyere enn en annen, et annet menneske holder alle dager for å være like. Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!

Dette er det andre eksemplet på ulikhetene mellom de svake og de sterke på apostelens tid. De som ennå holdt fast ved den levittiske lovens forskrifter om mat, holdt seg også etter de samme budene om høytider og fastedager. Vi forstår at teksten vår ikke gjelder sabbaten eller «Herrens dag» (Åp 1:10), men bare disse andre «høytider, nymånedager og sabbater» som bare var «en skygge av de kommende ting» (Kol 2:16-17). Det kan vi se av dette kapitlet i sin helhet, som nettopp handler om slike ting som de første kristne hadde ulike oppfatninger av. Men i spørsmålet om sabbaten skulle holdes hellig, var det aldri noen uenighet. For sabbaten hadde de ikke fra den levittiske loven, men alt fra skapelsens dager (1Mos 1). Her gjelder det altså akkurat det samme som i Gal 4:9-10, der Paulus taler alvorlig til dem om at nå burde de kjenne og holde fast på sin frihet fra den levittiske loven. Han sier: «Hvordan kan dere på ny vende dere til de svake og ynkelige maktene (barnelærdommene); vil dere på ny trelle under dem? Dere holder nøye rede på dager og måneder og årstider og år» (konf. Kol. 2:16).

Ja, slik levde altså de svake. «Ett menneske setter én dag høyere enn en annen». De som hadde mer lys over evangeliet, som hadde sett sin frihet, de «holdt alle dager for å være like». De var ikke bundet opp av disse jødiske fastedagene eller høytidene, men tjente Gud i Åndens nye vesen på den måten som var naturlig, slik hver dags behov og kjærligheten krevde. Og dette var jo i seg selv mer riktig, og stemte også helt med apostelens syn (v.14). Men han visste at disse svake i Rom ikke ville «bli rettferdiggjort ved loven» (Gal 5:4), at de bare praktiserte disse forskriftene i en klippefast tro på Kristus alene, ja, gjorde det «for Herren» (v.6). Så overlot han til deres videre utvikling i troen at de skulle få lært hva som i seg selv var mest viktig, og er her bare opptatt med å lære dem det som var mest viktig for det evige liv: troen, en god samvittighet, og kjærligheten. Derfor tilføyer han bare her:

Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn! I spørsmål hvor oppriktige kristne kan få ulike oppfatninger, må enhver handle etter sin absolutte overbevisning. Ikke foreta seg noe som de ennå ikke er sikre på er rett etter Guds vilje. Må så hver enkelt av oss søke full visshet i hvert enkelt spørsmål, og så frimodig handle etter den! Det er altså ikke fullt så farlig om en skulle ta feil i hva som er rett i slike spørsmål, som når en gjør noe under tvil. For det bryter jo ned både troen og samvittigheten (v.22-23). Derfor er dette en viktig regel: «Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!». Men så må en samtidig huske at den frihet i oppfatning og livsmønster som med dette aksepteres for kristne, utelukkende gjelder i spørsmål som ikke strir mot klare og utvetydige ord i Skriften, eller mot troen og kjærligheten. F.eks. holder det ikke å si at «den ene tror Kristus er eneste vei til frelse. Den andre at det derimot er våre gjerninger. Enhver får bare være fullt overbevist i sitt eget sinn, så er alt greit». Nei, det går ikke! Selvsagt kunne «de som er ulærde og ubefestede forvrenge dette», men da «til sin egen undergang» (2Pet 3:16). Men selv om hele Guds evangelium er «skjult», så «er det for dem som går fortapt det er skjult» (2Kor 4:3).

Det går heller ikke an å si at «den ene ser på vennskap med verden og dens lyst som farlig. Den andre ser på dette som uskyldige ting. Enhver må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn!» Nei, dette har vi jo klare ord om i Skriften: «vennskap med verden er fiendskap mot Gud». Det går ikke an å tenke som det passer oss selv, hvis vi virkelig vil være kristne. Ikke en gang i de spørsmålene hvor vi generelt sett står fritt, men hvor det i det hellige samfunnet vi tilhører er gjort samdrektig vedtak som må overholdes. For da krever kjærlighetsbudet at vi ikke forårsaker splittelse og uorden på grunn av vår frihet eller egne oppfatninger. Med henvisning til dette bibelstedet om å ta vare på bestemte dager kunne f.eks. noen si: «Det var nå den sjuende dagen Gud fra skapelsen av gjorde til hviledag. Søndagen er bare noe menigheten har valgt, derfor trenger jeg ikke holde den hellig». Hvis du taler på denne måten, da «ferdes du ikke lenger i kjærlighet» (v.15), da «setter du deg til doms over forskjellige meninger» (v.1). Da går det ikke an her å anvende disse ordene om at enhver bare må være fullt overbevist i sitt eget sinn.

Nei, her taler apostelen utelukkende om slike spørsmål hvor Guds barn på tross av at de alltid ønsker å holde seg til Guds ord og gjøre hans vilje, likevel hadde fått ulik oppfatning av hva som behager Gud. Da var det nødvendig at de handlet etter sin overbevisning. Det motsatte ville jo være nedbrytende for samvittigheten, for da sto de jo imot det de oppfattet som Guds bud og vilje. Men det er jo ikke det som skjer med dem som i lettsindighet bare følger sitt eget hode. De kan ikke innfor Gud bevitne at de «gjør det for Herren». Legg merke til det apostelen tilføyer nå:

Til toppen 

6 : Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren, og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk.

Her har vi så hovedsaken og den rette forklaringen på hvorfor de sterke ikke burde forakte de svake, og de igjen ikke dømme de sterke. Her er også kjennetegnet på de meningsforskjellene vi alltid bør betrakte med kjærlig mildhet. Disse ulikhetene må altså være av en slik art at de på begge sider «gjør det for Herren», slik de gjør det. Dette er det rette kjennetegnet. La oss derfor legge merke til disse ordene! Paulus sier altså:

Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. «Den som tar vare på én bestemt dag», dvs. er nøye på å holde de jødiske høytidene og fastedagene, han «gjør det for Herren», dvs. at han gjør det for Herrens skyld. Han tror det er slik Herren vil ha det, og gjør det så «for Herren». Da hadde han ikke fått den rette lærdom i dette, og tenkte derfor galt. Men hensikten var god. Gjerningen kan altså være urett i seg selv, men den kan likevel være utført i en kristelig og god mening. Og i slike tilfeller finnes det i disse misforståelsene ikke noe bevis på at de ikke har den sanne nåden og troen. Slike sjeler skal en alltid omgås i kjærlighet som brødre.

Og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. En totalt motsatt gjerning kan springe ut fra samme gode hensikt som den førstnevnte. Den som kjenner sin frihet i Kristus, også frihet fra den levittiske lovens forskrifter, og derfor ikke «tar vare på én bestemt dag» som det er påbudt i denne loven, han gjør det også for Herren. Han mener at slik vitner han praktisk om denne friheten, gjør Guds vilje og fremmer hans ære. Her lærer vi at vi i alle slike tilfeller skal la være å dømme eller forakte hverandre.

Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Her har vi samme kommentar som i forrige eksempel. «Den som spiser» er den som anser seg fri til å kunne spise det som var forbudt etter den levittiske loven. Og han «spiser for Herren». Han bruker sin frihet med den holdning at det er slik Herren vil det skal være, fordi denne loven har nådd sitt mål og sin slutt i Kristus. Det samme gjelder den som fritt spiser kjøtt som kanskje først kan ha vært ofret til avguder, og ikke først må vite nærmere om dette. For han vet at «det ikke finnes noen avgud i verden» (1Kor 8:4). Den som har tro og kunnskap nok til å «spise alt», handler også med den innstillingen at det han gjør, det er Guds vilje. - for han gir Gud takk. Når han gjør det «for Herren», så beviser det samtidig at «han gir Gud takk». Hvis han derimot anså sin frie holdning til hva han spiste å være mot Guds vilje, så ville han ikke takke Gud. For den som gjør eller nyter noe med en dårlig samvittighet, kan ikke takke Gud for dette.

Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk. Det er akkurat samme gode hensikt, nemlig å gjøre Guds vilje, som også driver den svake broren som avholdt seg fra det slags kjøtt som enten var forbudt etter loven, eller først kunne vært offer til avguder. Når han «ikke spiser» dette, «gjør han det for Herren og gir Gud takk». Dvs. han mener han gjør Guds vilje. Da har han en god samvittighet, og takker dermed Gud ved at han spiser dette. Vi må ikke glemme det vi har sett her; at totalt motsatte gjerninger på begge sider kan «gjøres for Herren»! Men dette kan bare skje med bakgrunn i forskjellig oppfatning av hva det er Gud vil vi skal gjøre.

Her har vi nå mye å lære. Først og fremst ser vi her hvilken betydning disse spørsmålene hadde. Det dreide seg jo egentlig om å gjøre Guds vilje, - eller tvert imot bryte hans bud. Dette var jo ikke uvesentlige ting. Derfor kunne de også gjennom praksis i disse spørsmålene komme på kollisjonskurs med sin samvittighet, ja til og med bli fordømt (v.20,23). Samtidig ser vi også her, som allerede nevnt, det rette kjennetegnet på de situasjonene vi bør møte i broderlig omsorg. Disse tilfellene der det på begge sider er gudfryktige sjeler som «gjør det for Herren», det de gjør. Men hvor de har så ulike oppfatninger, at de med samme gode hensikt likevel handler totalt forskjellig. Her ser vi også at det lys vi ber om og får fra Herren i åndelige spørsmål, ikke må oppfattes som noe vi straks mottar i hele den guddommelige sannhet og dybde. Nei, her ser vi at selv de Guds barn som i stort alvor og mye bønn og påkallelse søker lys over Guds ord, bare litt etter litt fikk stadig klarere lys. For vi ser her at Paulus var fullt klar over at de på begge sider levde i nåden, de han omtaler her, og som likevel hadde så motsatte meninger.

På tross av at de hadde den samme frelsende tro og nåde i hjertet, hadde de ennå ikke fått samme lys over alt. Og vi har ingen grunn til å tro at de ikke hadde bedt Gud om lys over spørsmålene. De var jo gudfryktige sjeler som «gjorde alt for Herren» og tok spørsmålet så alvorlig at de stod i fare for å  «såre sin samvittighet». Begge parter hadde altså sikkert nok bedt Gud, og likevel ennå ikke kommet til det sanne lys i hvert enkelt spørsmål. Saken er at det jo bare er Kristus som har «Ånden uten mål» (Joh 3:34). Vi har alle sammen bare «Åndens førstegrøde» (Rom 8:23). Vi forstår altså bare «stykkevis» og «profeterer stykkevis» (1Kor 13:9). Tenk på apostelen Peter og alt det lys han mottok den første pinsedagen. Likevel kunne han lang tid etterpå, i Joppe, mangle så mye lys nettopp over det han da stod overfor, at han ikke trodde han burde gå til hedningene for å forkynne evangeliet.

Herren måtte åpne øynene hans i dette spørsmålet på en helt spesiell måte, gjennom et veldig syn; noe som liknet en stor duk full av alle slags dyr som finnes på jorden (Ap.gj. 10). Og dette på tross av at apostlene hadde fått denne uttrykkelige befalingen: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen!» Ennå var altså ikke rekkevidden av de ordene blitt åpenbart for Peter. Hvordan skulle så vi da kunne vente at vi skulle ha fullt lys over alle spørsmål? Det er viktig å holde dette klart for oss, hvis vi vil ta lærdom av det apostelen gir oss i dette kapitlet. For ellers vil vi stadig misoppfatte og stille spørsmål ved om de i det hele tatt har liv i Gud, disse som ikke har samme kunnskap og lys over Ordet som oss. Og i en slik holdning ligger akkurat dette å dømme, som Paulus advarer mot her.

Hovedsaken i det Paulus har lært oss er først og fremst at vi alle sammen må være «fullt overbevist i vårt eget sinn», må «gjøre det for Herren» det hver enkelt av oss gjør, og da gjøre det med en god samvittighet. Dernest at vi ikke må dømme eller forakte vår bror fordi han ser noe på en annen måte enn vi gjør, hvis han for øvrig viser seg som en kristen, har gitt opp seg selv og har bare Kristus som sin trøst, sin rettferdighet og styrke. Vi må innse at han også kan ha en like oppriktig trang til å fatte og gjøre Guds vilje, som vi har, selv om han ikke fatter alt. Åpenbaringen over Ordet er en Guds gave, som ikke deles ut likt til alle, men «kjærligheten er fullkommenhetens bånd». Gi oss, o Gud, i din nåde et stadige rikere mål både av troens og kjærlighetens visdom!

Til toppen 

7 og 8   : For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til.

Dette er både hemmeligheten og storheten i Guds barns liv på jord. De tilhører Herren med sitt liv, sitt levnetsløp, ja, også med sin død. De er ikke sine egne, de er hans, som skapte, gjenløste og helliget dem. Og de er ikke hans bare gjennom pakten med ham, men også gjennom sin ånd og gjennom hele sitt liv og levnetsløp.

For ingen av oss lever for seg selv. «Ingen av oss» - altså oss som virkelig tror på Kristus, enten vi er svake eller sterke i troen. Alle lever vi for Herren. Med denne mer generelle uttrykksformen forklarer apostelen her hvordan han i v.6 kunne si at både de svake og de sterke i sin forskjellige praksis likevel «gjorde det for Herren», enten de altså ennå overholdt den levittiske loven eller anså seg fri fra den. På begge sider gjorde de det for Herren, «for ingen av oss lever for seg selv». Det er dette Paulus vil ha fram her. Dette er da også den virkelige situasjonen for alle som i ånd og sannhet er helliget til Herren. I dåpen er vi alle helliget til ham, da han tok oss inn i sin pakt. Da ble vi «forent med ham» både i en død og i en oppstandelse som hadde likhet med hans død og oppstandelse (kap.6:5). Men videre i livet avhenger det jo av at vi også i troen og ånden er helliget ham, så vi virkelig lever av ham, i ham og for ham.

De åndelig døde kan bare «leve for seg selv», leve for sin egen regning og etter sine egne lyster, «frie for rettferdigheten» (kap.6:20). At derimot Guds gjenfødte barn i sin ånd og hele sitt livs holdning virkelig lever for Herren, det har utelukkende sin grunn i at den nye fødselen og det åndelige livet ikke bare er en tanke eller innbilning, men en reell virkelighet. Dette viser seg så i hele livet, i Åndens kraft og gjennom nye egenskaper som ingen har fra naturens side. Og i alt dette gudgitte skiller så denne karakteristiske egenskapen seg ut; at vi ikke lenger lever for oss selv. Nå har vi vårt høyeste og mest dyrebare mål i Herren, hans sak, hans ære, hans velbehag, - uansett hvor dårlig det måtte lykkes for oss å etterleve dette som vi så inderlig elsker og strekker oss etter.

Begynner vi å leve for oss selv, så er dette et brudd med vår innerste vilje. Dette tar vi da inn over oss, idet vi «dømmer oss selv» (1Kor 11:31-32). Om alle slike brudd på dette sitt rette liv kan en levende kristen alltid si: «Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg» (kap.7:20). «Jag själv tjänar Guds lag med anden» (7:25), mitt nye og rette jeg er helliget, og er enig i at Guds lov er god (7:16). Slik lever en kristen i sin ånd og i alt han møter i livet, fordi «ingen av oss lever for seg selv».

Og ingen dør for seg selv. Heller ikke når det gjelder sin død, er en kristen lenger sin egen. I alt tilhører han Herren, og er underlagt ham. En kristen har ingen rett, og heller ingen vilje til f.eks. å kaste bort livet sitt i noe han selv får lyst til. Hvis han må sette livet på spill, ja, kanskje ofre det, må det skje på Herrens bud og i hans Ånd. «Dere tilhører ikke dere selv. Dere ble kjøpt for en høy pris» sier Paulus (1Kor 7:19-20). Bare hvis det kreves til Herrens ære og velbehag, skal vi være villige til å ofre livet vårt - og da på den måten og i den tid som behager Herren. Et Guds barn må ikke ønske verken å leve eller dø ut fra egne behov. Alltid skal han si: Hvis Gud vil jeg ennå skal bli noen tid her på jord, så vil jeg også det. Vil Gud derimot ta meg hjem, så vil jeg ikke være på jorden. Én gang synder vi med å ønske oss et langt liv, en annen gang med et selvvalgt ønske om å dø. Men alt det vi er og har, selv livet vårt, hører Herren til, og bør overlates til ham. Slik har vi det da virkelig også ved Ånden. Og Paulus omtaler altså dette slik: «Ingen dør for seg selv».

For når vi lever, lever vi for Herren. At vi «lever for Herren», vil si at vi betrakter hele vårt liv og vårt livsløp som Herrens eiendom. Og derfor på alle områder bare lever livet som hans tjenere. Og det vil jo si at vi i alle forhold spør etter hans vilje som den eneste rettesnor for alt vi skal foreta oss. Vi har blikket festet utelukkende på hva som kan opphøye og ære ham. Det innebærer også at vi lar ham få lede oss i alt det som møter oss her i livet. Det gjelder i gode og onde tider, enten han gir oss noe, eller tar noe. Det betyr at vi ofrer alle våre gaver og krefter til ham.

Og når vi dør, dør vi for Herren. På samme måte som hele livet vårt er Herrens, og overgitt, helliget Ham, så er også vår død det samme. Selv når vi dør en naturlig død, så lar vi det skje i vissheten om at vi tilhører Herren og «dør for Herren». Derfor vil vi også være tilfreds, uansett når og på hvilken måte det behager ham å hente oss hjem. Men i visse tilfeller avhenger døden også av vårt eget valg. En martyr kan f.eks. under blodige forfølgelser unngå døden hvis han vil fornekte evangeliet. Eller når en misjonær ser en konkret dødsfare ligger på veien han må gå med budskapet som skal redde sjelene. Det samme når soldaten etter Guds ordning skal våge livet, men kunne redde det ved å desertere. I alle slike tilfeller er en kristen både pliktig og etter Ånden villig til heller å ofre livet, enn å svike sin troskap mot Herren, hans sak eller hans ordning (kap.13:1-2). Og når han på den måten ofrer livet for Herrens skyld, da «dør han for Herren».

I dette tosidige forholdet hører vi Herren til i livet. Når vi dør er vi også Herrens eiendom, og i hans varetekt både til legeme og sjel. Legemet er da i hans skjulte, men sikre varetekt, inntil dagen da vi skal stå opp igjen og forvandles uforgjengelig til et evig liv. Og sjelen er i Guds paradis, i samfunnet med Kristus og alle de hellige*, inntil den store dag da den skal ikles «det åndelige legeme» (1Kor 15:44) som er lik Kristi herlighets legeme. Vi kan altså være helt sikre på at den som hører Herren til i livet, han tilhører ham også i døden og evigheten. Det er altså et salig faktum som overgår all vår forstand, at «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til».

* Når sjelen har forlatt legemet er den ikke, slik mange mener, bare i en slags dvaletilstand. Den lever i samfunn med Kristus og de frelstes ånder (når vi taler om gjenfødte sjeler). Dette ser vi ikke bare ut fra Kristi egne ord til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis», men også i det neste verset i teksten vår. Der heter det at Kristus «skal være Herre både over døde og levende». Hvis Kristus skal «være Herre», «herske», «regjere» over de som er døde, så må jo disse befinne seg i et bevisst og levende samfunn med ham. Kristus sier jo også at «Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes» (Mat 22:32, konf. Fil. 1:23).

Til toppen 

9 : Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at han skulle være Herre både over døde og levende.

Her finner vi så både forklaringen og det rette grunnlaget for at Guds barn, enten de lever eller dør, hører Herren til. Denne salige sannheten er frukten av hele Kristi frelsesverk; hans død, hans oppstandelse, og som vår yppersteprest framfor Gud og konge, i all evighet. Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen. Dette var selve hensikten, målet for hele hans forsoning. Han skulle kjøpe oss fri fra syndens, dødens og djevelens vold. Og gjennom dette få rett til å benåde, frelse og eie oss som sine her i livet og i all evighet. Ja, som det sies her: «være Herre over oss». Ikke bare mens vi lever på jorden, men også etter vår død, i det evige livet. Det er dette som er meningen med ordene: «Derfor døde jo Kristus, stod opp og ble levende igjen, for at han skulle være Herre både over døde og levende». Vi ser et markert samsvar nettopp i dette at Kristus både har dødd og er blitt levende igjen - og at både levende og døde skal være under hans herredømme.

Nå vet vi jo at det var nødvendig for at noe som helst menneske skulle kunne bli frelst, at han både døde, og at han stod opp igjen. Og at den som er frelst og benådet, deretter «er Herrens», først gjennom hele sitt liv på jord, og så også etter døden. Alt bare på grunn av samme forsoningsverk: Kristi død og oppstandelse. Dette er selvsagt hovedsaken. Men gjennom sitt ordvalg har apostelen samtidig vist oss den veien som først hodet, og deretter lemmene skulle gå. Først skulle Kristus leve på jorden, så dø, og deretter stå opp og leve evig. Den samme veien skal også vi gå, og for hvert eneste skritt høre Herren til. Først gjennom livet på jord, så i vår død, og til sist i det evige livet. Og når apostelen sier dette er skjedd med Kristus «for at» han «skulle være Herre», eller «herske» over oss, så har han dermed også forklart hvorfor Guds barn aldri mer skal «leve for seg selv», men alltid «leve for Herren», i hele sitt liv anse seg for hans eiendom og tjenere.

Han er vår rette Herre, den som har kjøpt oss fri, og derfor eier oss. Derfor skal også han regjere over oss. Og det ikke bare i dette livet, men også i vår død og i all evighet. Slik har vi jo også tidlig lært å forstå dette, og sier det gjennom vår trosbekjennelse: «Jag tror at Jesus Kristus, sann Gud og sann människa, är min Herre, vilken förlossat, förvärvat och vunnit mig, förtappade og fördömda människa, ifrån alla synder, ifrån döden och djävulens våld, icke med guld eller silver, utan med sitt heliga och dyra blod och med sitt oskyldigas lidande och död ; på det at jag skulle vara hans egen, bliva och leva under honom i hans rike och tjäna honom i evig rättferdighet, oskuld og salighet; såsom han är uppstånden ifrån döden, lever och regerar i evighet». Dette er akkurat meningen med verset vårt, og summen av hele Guds evangelium. Og dette er så hele grunnlaget, det som forplikter oss og som er alle Guds barns inderlige lyst; å se alt som Herrens velbehag og til hans navns ære, - kort sagt: å leve for ham.

Det samme sier Paulus i 2Kor 5:15: «Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppsto for dem». Kristus døde som den andre Adam, den andre som ble stilt fram som en  stedfortreder (sv: provmänniskan) for alle mennesker, og døde dermed i alles sted. Da må heller ikke lenger alle de som han døde for, se på seg selv som uavhengige og selvstendige individer, skilt fra ham. De må se seg som lemmer i ham, som tilhører ham, og derfor skylder å tjene ham. «Derfor døde han jo» «for alle»! Måtte Gud åpne øynene hos oss alle sammen for denne sannheten! Er det sant at Kristus har dødd for oss? At Guds Sønn for vår skyld ble menneske, og gjennom sterke rop og tårer ofret livet sitt for oss, for at vi skulle leve ved ham, skulle eie en evig nåde for hans skyld, på tross av all vår synd, og til sist arve det evige liv? Skulle vi ikke da gjerne gi ham hele vårt liv, til hans ære, til hans tjeneste og velbehag, i alt det vi foretar oss?

Hvor klart og sterkt taler ikke disse ordene til oss: «Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem»? Ikke noe menneske har rett til å leve her på jord uten å leve for ham som har gjenløst oss og kjøpt oss fri fra den evige døden og fordømmelsen. Det er i sannhet ille at Guds barn selv, som jo med hele sin ånd helliger seg for Herren, likevel ikke kan leve mer fullkomment til hans tjeneste og ære. Men ennå frykteligere er det å ikke en gang overgi sitt liv til hans ære, men bare leve fritt og med fullt forsett etter sin egen lyst. Dette er jo et fullstendig ugudelig liv som Luther har uttalt disse sterke ordene om: «Fordømt til det dypeste helvete er det livet et menneske lever for seg selv». Og alle kan selv se med åpne øyne hvordan det foregår når verdens barn lever ut dette livet under fordømmelse. Se hvordan det utvikler seg, livet som er fritt for tanke om hva som tjener til Herrens ære. Hvor en i hele sitt liv, med tanker, ord og gjerninger bare følger sine egne lyster.

«De fornekter den Herre som kjøpte dem» (2Pet 2:1), selv om de bekjenner ham med sin munn. Og annerledes kan det ikke gå med dem som er åndelig døde. At det i det hele tatt finnes noe menneske som lever for Herren, er et under så stort, og bare av hans nåde gjennom den nye fødselen. De som da avviser den nåden som kaller dem til omvendelse, de står da fremdeles under den falne naturens herredømme og lever bare for seg selv og på eget ansvar. Og de som lever på sitt eget ansvar, de skal også dø på eget ansvar, skal også bare måtte hjelpe seg selv både i døden og i dommen. Det er bare de som «lever for Herren» som også skal «dø for Herren».

Men når så Kristus altså er vår rette Herre, og hver en som tror dermed tilhører og tjener ham som kjøpte og gjenløste oss så dyrt med sitt blod, - da er det vel også nødvendig at vi lar ham alene få være dommeren over alle disse. At vi altså avholder oss fra å dømme «en annens tjener» (v.4). Nå kommer apostelen tilbake til dette spørsmålet, og sier:

Til toppen 

10 : Men hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor viser du forakt for din bror? For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol.

Først har nå Paulus brukt mange sannheter for å formane til ikke å dømme eller forakte brødre. Han har minnet om at broderen er en annens tjener (v.4). Videre at det han gjør, det gjør han for Herren (v.6). Og at begge disse forholdene bygger på Kristi død og oppstandelse (v.9). Så vender han seg nå med et refsende spørsmål både til de svake, som fristes til å dømme, og til de som er sterke, som fristes til å forakte sin bror (v.3). Til de første sier han: (sv.) Men du, varför dömer du din broder? Du som bundet opp av din samvittighet holder deg strengt etter den gamle loven; hvorfor dømmer du din bror som med bakgrunn i forkynnelsen og sin overbevisning lever mer fritt? Du nøyer deg altså ikke med at du for din egen del skal ha «en ren samvittighet», og holder din måte å tenke og leve på som den riktigste. Men du vil gjøre det samme til en regel også for alle andre. Og så fordømmer du dem som ikke lar seg påvirke av deg - selv om de handler etter sin beste overbevisning om hva som er Guds vilje. Da faller du nettopp i den synden Paulus her påtaler; du «dømmer din bror».

Eller (sv: du andre) hvorfor viser du forakt for din bror? Du har fått nåde til å oppfatte Guds råd til frelse for menneskene med større klarhet, så du innser at den forbilledlige loven hadde sitt mål og sin slutt i Kristus. Men hvorfor forakter du så din svakere bror som ennå ikke har sett dette? Kanskje han virker merkelig og lite opplyst, men han kan likevel være likeså oppriktig og trofast mot Gud som du. Og «Herrens øyne se etter trofasthet». Herren elsker like varmt det svakeste barnet. Og i sin nåde og trofasthet vil han oppdra det for det samme evige riket, og gi det den samme himmelske arv som deg. Da er altså denne merkelige og lite opplyste kristne også omsluttet av Guds høyeste kjærlighet --! Hvordan kan da du våge å forakte ham? Det er dette apostelen vil ha fram her. Men i tillegg til disse anklagende spørsmålene føyer han ennå en påminnelse til; om at Herren alene skal være vår dommer.

For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol. Du som dømmer eller forakter din bror; du tar deg til rette i Kristi majestetiske, suverene embete! Din bror lever under Kristi herredømme og skal dømmes bare av ham. - Men her merker vi på ny hvilken form for utillatelig «dømming» det er tale om; det å dømme over skjulte og tvetydige forhold. Mens derimot det mennesket som lettsindig forakter Kristi evangelium, og med klare og tydelige ord eller gjerninger beviser dette, er allerede dømt. Og det å holde fram Guds dommer over slike mennesker, er ikke å «dømme» eller gjøre noe som er galt (1Tim 5:24). Når tvert imot slike som åpenbart lever  i strid med Guds ord, samtidig aksepteres som kristne, da er det en like stor styggedom i Herrens øyne som å fordømme den rettferdige (Ord 17:15). Men å dømme den som i det åpenbare lever som en bror, som ikke verken i åpenbare ord eller gjerninger fornekter evangeliet - og dermed dømme over hjertets innerste tilstand, innerste bakgrunn for handlingene, - det er å bemektige seg den evige dommerens suverene rett. Han vil være alene om å ransake og dømme hjertene.

La oss så legge oss denne apostelens påminnelse på hjertet: «Vi skal alle stilles fram for Kristi domstol»! - Det samme som han også minner om i 1Kor 4:5. Bare Herren Kristus, «som lever og var død,...og har nøklene til dødsriket og til døden» (Åp 1:18), bare han innehar retten til å dømme. Og bare han er det som har mulighet til å ransake hjertene. En dag skal han sitte på sin herlighets trone, og da skal vi alle samen, uten unntak, dømmes av ham. Først da vil alle hjertets hemmeligheter bli avslørt. Da vil det bli åpenbart om våre gode gjerninger har vært frukt av troen og kjærligheten til Kristus. Eller om vi bare har vært opptatt med å tjene oss selv eller andre mennesker, men ikke har tjent denne kongen. For så langt kan vår natur og egenrettferdighet gå i fromhet at vi gjerne er opptatt med å hjelpe våre medmennesker, vise medynk med nøden og gjøre godt mot mange mennesker. Fremdeles kan vi likevel være fullstendig døde overfor Kristus, og lever ikke for ham eller hans rike.

Men alle de som har levd for ham, vært drevet av hans kjærlighet, frelst av hans nåde, - enten de nå har lykkes godt eller dårlig i det å oppfatte og gjøre hans vilje i alle ting, - de skal, når han kommer tilbake, bli innbudt til hans rike. De skal høre ham si til dem: «Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg». På den andre siden har vi dem som levde for seg selv, som med sin lommebok, sine anlegg og alle sine fortrinn ikke har villet tjene ham. De har bare vært opptatt med seg selv, sitt eget velbehag og ære, - selv om det nok også kan ha skjedd gjennom mang en veldedighet mot de fattige. De har ikke gjort det for hans skyld, drevet av hans frelsende nåde, men bare naturlig påvirket av nøden. Kanskje de har håpet på en lønn i evigheten, eller til og med bare på heder og lønn fra mennesker. Da kan ikke dommeren på den siste dag si: «dere gjorde det mot meg»! Dette er alle disse som ikke levde for Herren. Disse skal vises bort til evig straff. Det uttaler han selv, den nådige, men rettferdige dommeren (Mat 25:31-46). Måtte vi alle i tide bli klar over dette!

Kristi egen skildring av den siste dommen har stor betydning. Først og fremst fordi det er han, dommeren selv, som har uttalt dette. Dernest på grunn av den tankevekkende lærdommen; at det altså er etter våre gjerninger - men ikke etter vår fortjeneste, vi skal dømmes - - ! Men etter våre gjerninger - utelukkende fordi disse dypest sett bare er «bevisførsel i retten» på et bestemt forhold: Om vi elsket ham så høyt at vi ville tjene ham i hans brødre. Bare dette er det han taler om. Han taler ikke om hva vi har fortjent med våre gjerninger - . Verken synden i Guds barns gjerninger, eller de vantros vakre gjerninger blir nevnt -. Bare tegnene eller bevisene, enten på tro eller vantro.

Herren vil altså selv være den som dømmer oss. Være den eneste som ransaker alles hjerter, som kan trenge igjennom og dømme hva som var bakgrunnen for hver enkelt handling, bedømme hjertets innerste tilstand og hensikt med alt. Men da må også vi vokte oss vel for å trenge oss inn i dette hans embete, opphøye oss til å delta i noe som bare tilkommer ham. Som allerede nevnt er det noe ganske annet når åpenbare ord og gjerninger bare vitner om mangel på syndserkjennelse og vilje til å omvende seg. Men når vi med vår dom trenger inn i hjertets skjulte liv og hensikter, bare etter hva vi selv opplever, oppfatter eller antar om vår bror, - og som strir mot hans egen bekjennelse, - det er å trenge seg inn i Kristi dommerembete.

Så lenge et menneske selv bekjenner troen på Kristus, og livet vitner om anger over synd, trang etter helliggjørelse, til å leve etter Guds lov, kjærlighet til brødrene osv. - da skal vi våkte oss vel for å tenke eller felle den dom at de ikke er frelst. Selv om de på enkelte områder, i tanker eller livsmønster, viker av fra det som er vår oppfatning og vår måte. På deres egen bekjennelse bør vi da tro at de «gjør det for Herren». Og så overlate til Herren å dømme hjertets hemmeligheter. Det er dette apostelen vil ha fram her. Så kommer han med et ord fra Skriften om Herren Kristi suverene rett til å dømme:

Til toppen 

11 : For det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud (sv: varje tunga skall prisa Gud).

For det står skrevet. En apostels tale er like guddommelig gitt ham av Herren, som profetenes tale i Det gamle testamente. Likevel ser vi hvordan apostlene, og til og med Herren Kristus selv, siterer ord fra Skriften, som for dem var Det gamle testamente. Dette er ikke bare et tankevekkende tegn på hva slags bok Den Hellige Skrift er, men vitner også om at apostelen med sitat fra Skriften ville legge ennå mer tyngde i sitt eget budskap. Det var ikke nok for ham bare å bære fram sitt eget budskap om at vi skal alle sammen stå for Kristi domstol (som jo dessuten er forkynt oss av Herren selv). Paulus ville også stadfeste det med ord fra Den Hellige Skrift. Disse ordene er tatt fra Jes 45:23, riktignok ikke gjengitt ordrett, men i sak samme budskap. Mens profeten sier det slik: «Jeg har sverget ved meg selv...», har apostelen gjengitt det som direkte uttrykt av Herren selv: «Så sant jeg lever (egentlig bare: Jeg lever), sier Herren». Så hopper Paulus over noen ord, og tar så med igjen det som berører hans eget emne: «for meg skal hvert kne bøye seg....»

Selv hos profeten i GT handler disse ordene om Kristus. Det kan vi se av versene foran, hvor det tales om ham som de skal vende seg til fra alle jordens ender, for å bli frelst. Men bare det faktum at Paulus siterer disse ordene fra Skriften for å understreke det han nettopp har sagt om Kristus, stadfester konkret at de profetiske ordene taler om ham. Og hva er det så vi skal lære av dette budskapet? I tillegg til det egentlige målet med denne teksten, kan vi også her se et vitnesbyrd om Kristi sanne guddom; -- alle knær skal bøye seg for ham. Dette taler Paulus ennå klarere om i Fil 2:10-11. Der anvender han de samme profetiske ordene, og sier at «i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (konf. Hebr. 1:6,8,13). Og spesielt når det gjelder den siste dommen, har Herren Kristus selv ikke bare sagt at det er ham som skal forestå den, men også at dette skal være et tegn på at han er satt like høyt som Faderen i ære og makt. For slik lyder hans ord: «For Faderen dømmer ingen, men han har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen, slik de ærer Faderen» (Joh 5:22-23, konf. Ap.gj. 17:31).

Dette er den lærdom vi rent umiddelbart kan trekke av disse profetiske ordene. Men i praksis vil apostelen med dette budskapet spesielt ha sagt at når alle knær én dag skal bøyes for den store dommeren, så må også hvert éneste menneske daglig vokte seg vel for å trenge seg inn på hans enevelde, og sette seg opp som dommer over menneskenes hjerter og tanker - som jo alle bare skal stå til regnskap for den store og evige kongen. Og her skal vi også alle lære at når alle skal frykte og bøye seg for ham, så skal ikke vi frykte og bøye oss for svake mennesker og deres vekslende dommer. Vi skal alltid la Herrens allvitenhet være det vi fester blikket til (som Paulus også lærer i 1Kor 4:3-5). Ellers blir vi bare «menneskers treller». En kristens samvittighet bør være rettet mot Gud og hans dom. Og denne lærdommen av teksten uttrykker også apostelen selv i neste vers.

Til toppen 

12 : Enhver av oss skal da overfor Gud avlegge regnskap for seg  selv.

Til toppen