Vers 1   2   3 og 4   5   6   7   8   9   10   11 og 12   13   14

Innhold: 1: Øvrigheten og vårt forhold til den (v.1-7). 2: Kjærligheten som lovens oppfyllelse (v.8-10). 3: Vi skal legge av mørkets gjerninger (v.11-14).

Paulus fortsetter med å formane og undervise de troende til et kristent liv. Aller først tar han opp vårt forhold til myndighetene. For dette er også et svært viktig forhold, og til sine tider særdeles aktuelt og nødvendig. Av Guds store nåde er vi blitt arvinger til et rike som ikke er av denne verden, og vi står nå under Kristi åndelige regime. Vi «skal bli dømt etter frihetens lov» (Jak 2:12). Men så kunne vi lett komme på den tanken at nå har vi ikke mer å gjøre med det verdslige riket, nå behøver vi ikke lenger la oss styre av jorderikets maktapparat, - spesielt hvis vi vet dette står imot kristendommen. Og selv om dette ikke blir våre konkrete tanker og holdninger, kan vi likevel lett fristes til å ikke ta vår plikt overfor myndighetene så alvorlig. Eller vi kan t.o.m. bli smittet av den uansvarlige likegladheten som nå hersker blant denne verdens barn så den til slutt aksepteres av de fleste. Derfor kan det være svært nyttig at vi blir stoppet opp, og går nærmere inn på hva Guds ord lærer om den verdslige myndighet, og de kristnes plikter overfor denne.

1 : Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud, og de myndighetene som finnes er innsatt av Gud.

Med disse ordene uttaler apostelen først og fremst selve formaningen om de kristnes plikt overfor myndighetene. Dernest gir han oss selve grunnlaget som denne vår plikt bygger på; at øvrigheten er innsatt av Gud. Og for det tredje lar han det gå klart fram at han mener enhver øvrighet, uansett hvordan den er, god eller ond, for han bruker uttrykket: «de myndighetene som finnes».

Hvert menneske, egentlig «varje själ». Her har apostelen sterkt uttrykt at ikke ett éneste menneske kan anse seg fritatt fra å underordne seg myndighetene. «Varje själ», hver éneste en som i det hele tatt har et menneskes sjel, uansett hvilket folk han tilhører, jøde eller greker, og uansett under hvilke forhold han lever, må ta denne formaningen til seg. Skal underordne seg de styrende myndigheter. Her har vi så selve formaningen klart og utvetydig uttalt. Hver éneste en som vil holde seg til Guds ord skal vite at han skylder sine myndigheter å underordne seg. Respektere, adlyde og være trofast mot dem. Og husk at dette skrev Paulus til de kristne i Rom, som levde under hedenske myndigheter! Hvis de ikke hadde fått denne apostoliske formaningen, eller ikke hadde brydd seg om den, men bare handlet etter sin egen fornuft, kan vi nok tenke oss hvordan det hadde gått. De ville nok neppe innsett at de «for Herrens skyld» til og med skulle vise tyrannen Nero noen respekt eller lydighet. Hvis det hadde åpnet seg mulighet for det, ville de nok heller ansett det for svært så kristelig å hjelpe til med å styrte ham fra tronen. Vi vet at jødene gjorde mange opprør etter at de kom under Roms herredømme. Derfor har nok Paulus sett hvor nødvendig det var å bruke mange og tydelige ord om dette emnet.

De kristne i Rom formanes altså til å underordne seg sine hedenske myndigheter. Hvor sterk fordømmelse er ikke da dette over den freidige, suverene ånd som i dag frekt reiser seg innenfor kristenheten, mot all autoritet og mot all form for å underordne seg. Dette må de kristne ta inn over seg, og ikke la seg forville av de ugudeliges doktriner. Mer enn én gang ser vi apostlene formaner om dette. I 1Pet 2:13-15 leser vi f.eks.: «Derfor skal dere underordne dere all menneskelig ordning for Herrens skyld, enten det er under kongen som den øverste eller under landshøvdinger, som er sendt ut av ham til straff for dem som gjør ondt, men til ros for dem som gjør godt. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre godt skal bringe uforstandige menneskers uvitenhet til taushet». Og i Tit 3:1: «Minn dem om å være underordnet under styresmakter og myndigheter..» Herren Kristus talte klart om at vi skal lyde både Gud og keiseren. Han sa: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er». På samme måte sier Peter: «Frykt Gud! Vis kongen ære!» Vår plikt overfor øvrigheten er altså uttalt både klart og forståelig nok. Vanskeligere kan det nok være å innse det Paulus tilføyer:

For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud. Her har vi den dypeste årsaken til at vi skal underordne oss myndighetene, og hvorfor vi bør være det «ikke bare for å unngå straff, men også for samvittighetens skyld» (v.5). «For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud». Men hvordan skal vi forstå dette, at all øvrighet er fra Gud? Den er jo ofte både ond og ugudelig. Det er ikke rett utlagt og oppfattet hvis vi sier at Gud må tillate alt som skjer. At det dermed bare er når Gud tillater det at en ugudelig øvrighet får slippe til og regjere et land. Nei, det som Gud bare har tillatt, det kan en aldri si «er fra Gud». Dessuten tilføyer Paulus straks at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud». Det er heller ikke rett å utlegge det som om det bare er selve embetet som er opprettet av Gud, mens de personene som innehar embetet liksom skulle være der mot Guds vilje. Nei, Paulus sier uttrykkelig at «det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud» - altså også øvrighetspersonene, og ikke bare selve embetet.

Men det er en tankevekkende sannhet at også selve embetet er opprettet av Gud. Det ble grunnlagt i selve Farsrollen og i det fjerde bud i Guds lov. Og senere er det blitt stadfestet gang på gang i Guds ord. Dette bør vi tenke over. For samfunnets myndigheter er en stor velsignelse som vi burde takke Gud inderlig for. Luther sier: «Dette verdslige regimentet er en herlig, guddommelig ordning, og en fortreffelig gave fra Gud. Han som innstiftet og innsatte, og også vil opprettholde det, som noe vi ikke kan unnvære. For hvis vi ikke hadde hatt dette, så ville ingen menneske kunne få være i fred. Den ene ville ete den andre opp, som dyrene gjør med hverandre. Det er forkynnelsens verk og ære at det av syndere skaper hellige, og av djevelens barn føder Guds barn. På samme måte er det det verdslige regimentes verk og ære at det gjør mennesker av ville dyr, og tar vare på menneskene så de ikke blir som ville dyr».

Selve embetet er altså av Gud, og er en dyrebar gave. Men her sies det samtidig noe mer; nemlig også at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud». Hvordan skal vi forstå dette, når myndighetene ofte er onde og ugudelige, og Herren hater jo alltid det onde? Jo, dette kan bare forståes slik som all Guds dom her i verden; nemlig at enten han sender oss noe som i seg selv er godt eller ondt, uansett så er hans beslutning og det han i sin visdom sender oss, godt og rettferdig. Igjen må vi lære oss å tro på den eneste allmektige Gud som den som alene regjerer over verden. Herren Kristus sa klart og utvetydig til den romerske keiserens landshøvding i Judea: «Du hadde ingen som helst makt over meg hvis den ikke hadde vært gitt deg ovenfra». Og han omtalte de lidelsene Pilatus da idømte ham, slik: «Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?» Det var «ovenfra», det var sendt av Kristi Fader, at Pilatus hadde i sin makt å dømme den uskyldige til døden.  

Hvis vi så har en god og kristelig øvrighet, så er dette en spesiell Guds nåde over landet. Men har vi en ond og ugudelig øvrighet, så er dette en straff og en tukt av den samme hellige Gud. Vi må altså se Gud i alt han sender oss gjennom dette embete, og bare ære hans dommer over oss. Og hans straffedommer er like hellige som når han viser sin nåde mot oss. Derfor bør vi for Guds skyld også respektere og adlyde den øvrighet han lar oss ha. Enten øvrighetspersonene er onde eller gode, så sier apostelen uansett her tre ganger (v.4 og 6) at de er «Guds tjenere». Den verste øvrighet et land kan ha er altså likevel innsatt av Gud til å iverksette hans hellige beslutninger.

Når Gud gir et folk onde, ugudelige, tyranniske regenter, eller om det er som Jesaja sier: «gutter til styrere over dem, og viltre barn til å herske over dem» (kap.3 v.4), så skjer dette som en straff og et ris over et hardnakket folk, og til en prøvelse for de troende. Om så den måten og de midler regenten anvender for å komme til makten, ikke er de beste, har han likevel ikke kunnet komme til makten «uten at det er fra Gud». Og Gud kommer til å bruke ham, som allerede sagt, enten til straff eller til velsignelse for folket. De som først vil vurdere øvrighetspersonenes egenskaper og framferd, før de vil avgjøre om de skal underordne seg dem, de forkaster hele den grunnvollen plikten til å underordne seg hviler på; den allmektige Guds ordning og innsettelse. Så gjentar Paulus det han har sagt om denne grunnvollen, og sier:

de myndighetene som finnes er innsatt av Gud. Disse ordene er så klare og bestemte, at det er nytteløst å finne opp spissfindige omveier for å komme unna sannheten i dette spørsmålet. «De myndighetene som finnes», som nå sitter med makten, «er innsatt av Gud». Uansett hvordan de som styrer er kommet til makten, og uansett hvordan de utøver den, så er de likevel innsatt av Gud. Bare det at de er kommet til makten, har ikke skjedd uten Herrens befaling. Keiser Nero var i like stor grad innsatt av Gud som regent, som Titus og Antonius. «Den høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene. Han gir det til den han vil» (Dan 4:17). «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg har skapt jorden, menneskene og dyrene som er på jorden, ved min store kraft og ved min utrakte arm, og jeg gir den til ham som er den rette i mine øyne» (sv. og jeg gir den til hvem jeg vil) (Jer 27:4-5). Slik minner Herren selv oss om at det er ham som rår over jordens riker, og sender dem herskere etter sin suverene vilje. Det var Gud som oppreiste Farao, den grusomme undertrykkeren av Israel. Og han uttalte uttrykkelig at «derfor reiste jeg deg opp, at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden» (2Mos 9:16). «Gud er dommeren, han fornedrer den ene og opphøyer den andre» (Sal 75:8).

På samme måte som han oppreiser regentene, så kan han også styrte dem fra tronen når han vil. Da lar han en overmodig Nebukadnesar bli som et dyr i skogen, eller en forgudet Herodes bli oppett av orm. Eller han lar regenten bli så vanvittig at selv de som har vært hans pålitelige tjenere går sammen om å fjerne ham. Ja, om det så er urettferdige inntrengere som kommer og styrter ham, så er det, uansett konkrete omstendigheter, Herren Gud som regjerer over alt sammen. Gjennom et forræderi ble David for en tid fordrevet fra tronen, av sine nærmeste. Men David så bare Guds hånd i alt sammen. Det ser vi av det han talte til dem som fulgte ham da han drog ut fra Jerusalem (2Sam 16:11). Herren alene har all makt. Både godt og ondt er det dypest sett han som sender (Jes 45:7, Klag 3:37-38, Am 3:6, Ord 8:15-16, Visd. 6:4). Følgene av alt dette er det apostelen sier, at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud».

Og dette er den første og egentlige grunnen til at vi bør «underordne oss de styrende myndigheter» - uansett hvordan de så er i seg selv. Cæsar hadde forkastet sitt lands lover. Jeroboam innførte gudsdyrkelse, og Nebukadnesar førte Juda i fangenskap. Likevel aksepterte Kristus Cæsars etterfølger (Mat 22:21), og det var akkurat ham som hersket over Romerriket når Paulus skrev denne formaningen om å underordne seg øvrigheten. Jeroboam ble også av Gud uttrykkelig satt som hersker over de ti stammene (1Kong 11:31). Og jødene som var bortført til Babel ble befalt å be for den byens velferd (Jer 29:7). Gud ser altså mer på den ordning, det embete, han oppretter, enn på personens verdighet. Det fjerde budet taler om et rett og godt forhold til far og mor. Det sies ikke: til en gudfryktig far eller gudfryktig mor, bare at det er vår far og vår mor vi skal hedre.

Dette er de allmenne årsakene for at vi skal underordne oss myndighetene. Men selv om vi har dette klart for oss, og gjerne vil leve etter det, kan nok en kristen fremdeles få store problemer med sin samvittighet. Særlig kan det skje i tider med store omveltninger i samfunnet, eller når myndighetene brutalt utsteder forordninger som er på kollisjonskurs med den høyeste Kongens bud. Det går fort å lære seg regelen, at en «skal lyde Gud mer enn mennesker». Men når det gjelder å praktisere dette i hver enkelt lille sak, da er det vanskelighetene oppstår. Da blir det vanskelig for mange vennligsinnede mennesker å ta avgjørelsene: Er divergensen mellom Guds og øvrighetens bud av vesentlig art, eller tvert imot bare av en slik karakter at Guds vilje nettopp krever at vi skal gi etter. Hvis myndighetene f.eks. krever at vi ikke skal tro, ikke bekjenne og følge etter Kristus, da er saken klar. Da må vi heller lide enn å adlyde. Samme holdning kreves av oss hvis myndighetene forlanger at vi skal være tilfreds med all slags åndelig næring som tilbys oss, og selv ikke søke vår næring i Guds ord. Heller ikke da har vi lov å adlyde.

Hvis derimot myndighetene krever at vi en viss tid på dagen ikke får praktisere en viss form for vår åndelige tjeneste, når vi likevel hele resten av dagen har frihet til å bruke tiden til dette, da er det klart vår plikt å adlyde - så sant ikke Gud helt konkret har bundet oss til denne timen, så vi akkurat da skal ta til oss av Ordet. Vi lar det være med dette ene eksemplet på tilfeller da man kan komme til å misbruke ordet om at en «skal lyde Gud mer enn mennesker». Flere ennå vanskeligere tilfeller kan oppstå. Da må hver enkelt kristen bare i ydmykhet og bønn til Gud søke svaret på hva som er hans gode, velbehagelige og fullkomne vilje. Og da kreves det ofte noe mer enn bare å vite hva som i seg selv er mest rett. For Guds vilje kan vel ofte for kjærlighetens skyld gå en annen vei (se 1Sam 8:7-9, Rom 14:14-15). Hvis ikke myndighetenes påbud helt klart strir mot Guds vilje, så er det alltid best å adlyde - spesielt av den grunn apostelen selv framholder her: at «de myndighetene som finnes er innsatt av Gud».

Til toppen 

2 : Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning. Og de som gjør motstand skal få dom over seg.

Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning. Dette er jo en klar følge av det som er sagt i det første verset; at all øvrighet er av Gud. Når det ikke finnes noen myndighet uten at den er innsatt av Gud, må konsekvensen uomtvistelig bli at den som setter seg opp mot øvrigheten, setter seg opp mot Gud selv og hans ordning. Av dette følger igjen at vi for Herrens skyld ydmykt bør underordne oss myndighetene, uansett hvordan de er i seg selv - riktignok med det unntak vi allerede har nevnt; når myndighetenes påbud konkret strir mot Guds ord. Og når ulydighet mot øvrigheten også er ulydighet mot Guds ordning, da er det jo også særdeles alvorlig å sette seg opp mot øvrigheten.

På den andre side ligger det også i disse ordene en stor oppmuntring for dem som gjerne vil tjene Gud. For her lærer de at selv den verdslige tjeneste, når de gjør det for å oppfylle øvrighetens påbud, er en tjeneste for Gud selv. Når øvrigheten er av Gud, og ulydighet mot øvrigheten er ulydighet mot Guds ordning, så må jo følgen bli at den som trofast adlyder øvrigheten, samtidig adlyder Gud. Men det er dessverre få som holder dette klart for seg. Vanligvis ser vi bare på de synlige redskapene, på de personene som er våre myndigheter. Og da ser vi bare skrøpelige mennesker som kanskje i seg selv til og med er ugudelige - mens vi derimot er gudfryktige og vil gjerne tjene Gud selv. Men vi holder ikke klart for oss det Paulus lærer oss her; at det er Gud som regjerer gjennom disse uverdige menneskene. Denne tendensen; at vi bare ser på menneskene og ikke ser Gud som regjerer gjennom dem, dukker stadig opp hos oss, ikke minst når vi f.eks. møter nye øvrighetspersoner som oppfører seg på en ny og vanskelig måte.

Selv i kongen har vi vanskelig for å se Gud. Vanligvis ser vi i ham bare et mer eller mindre prisverdig menneske. Og i «landshøvdingene som er sendt ut av ham» (1Pet 2:14) ser vi som regel slett ikke Gud, bare syndige mennesker. Hvem kan da se Gud i en fattig og uverdig husfars stilling, når en hele dagen bare ser ham mellom oss i all sin skrøpelighet? Å, nei, en kan ikke se at et så skrøpelig menneske skal herske over husets tjenere i Guds sted. Det er m.a.o. svært vanskelig å holde dette fast i praksis; at det vi gjør mot øvrigheten, det gjør vi mot Gud. Men hvis de kristne som gjerne vil tjene Herren, tok denne sannheten sterkere inn over seg, ville de sikkert unngå mang en fristelse til misnøye med myndighetene. Tvert imot ville de da både med stor lyst, glede og trofasthet oppfylle selv de uverdigste diktatorenes bud. For nå kan de av hjertet si at «jeg tjener Gud i dette».

Da blir det, som Luther sier, bare en fryd for en fattig tjenestepike å få gjøre det husets folk ber henne om. Enten det er barn hun skal passe, ja, selv i de minste ting, kan hun si: Nå tjener jeg jo Gud selv, jeg passer barna for Gud. Om arbeidet blir tungt, eller jeg må tåle ubehagelige ting, så er det jo Gud jeg gjør det for, alt sammen. For også en husfars, en husmors eller hvilken som helst arbeidsgivers stilling er en ordning som er opprettet av Gud. Å, her trenges åndelige øyne som kan trenge gjennom forhenget av alt dette menneskelige, personene som innehar stillingene og alle deres mangler. Vi må feste blikket på ham som regjerer over alle sammen, som har innsatt all øvrighet på jord, - ja, som også har innsatt personene, fra kongen til den fattigste husfar. Gi oss, o Gud, slike øyne og villige hjerter! La oss huske at «hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning», og at den som tvert imot respekterer og adlyder øvrigheten, han respekterer og adlyder Guds ordning.

Og de som gjør motstand, skal få dom over seg. Her tar apostelen fram ennå en grunn for at vi bør underordne oss myndighetene; at vi i motsatt fall vil «få dom over oss». Med denne «dom» siktes det nok først og fremst til den straff vi vil få av myndighetene. Det ser vi tydelig av de to følgende versene. Men av sammenhengen med det som er sagt foran, ser vi også at straffen framstilles her som en Guds straff. Med «dom» menes her en Guds straffedom, enten den kommer over oss gjennom øvrigheten, eller på annen måte. For her tales det jo om dem som står imot Guds ordninger. Og da må også Gud være den som straffer dette. Alt sammen er av Gud, både øvrigheten og straffen. Det er i det fjerde budet Gud egentlig har nedfelt øvrighetens makt. Så har han også knyttet vårt timelige vel til nettopp å etterleve dette budet, når han sier: «så det kan gå deg vel, og du må lenge leve i landet». Og det er helt sikkert at de som i kjødelig stridighet setter seg opp mot øvrigheten, vil få dom over seg her i livet. Om de unngår øvrighetens straff, vil Gud i sin tid straffe overtredelsen, fordi ulydigheten mot øvrigheten er en ulydighet mot Guds ordning, og Gud er den rette overdommer (se kap.12:19 og kommentaren der). Og så fortsetter Paulus å tale om denne ordning, og særlig om straffens berettigelse.

Til toppen 

3 og 4: For de som styrer er ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde. Vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør da det som er godt, og du skal få ros av den. For den er Guds tjener for deg til det som er godt. Men hvis du gjør ondt, skal du frykte. For den bærer ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde.

I disse versene vil ikke Paulus bare understreke det han nettopp har sagt; at de som setter seg opp mot øvrigheten skal få dom over seg. Vi ser at teksten her uttrykker en mer allmenn framstilling av hele øvrighetens oppgave. Den skal være til støtte for de gode, og skal straffe de onde. Øvrighetens dom over lovbryteren er altså bare et resultat av dette øvrighetens allmenne kall. Og når det gjelder grunnlaget, det som skal få oss til å underordne oss, så  ligger jo det ikke bare i trusselen om straff, men også i det verset her taler om hvor velsignet godt og «hälsosamt» øvrighetens embete og gjøremål er. Derfor bør vi ikke bære på noen motvilje mot øvrigheten. Tvert imot bør vi omslutte den med inderlig kjærlighet, underordne oss den i en oppriktig ånd, og støtte opp om den viktige oppgaven den har.

For de som styrer er ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde. «Ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde*». Med denne formuleringen synes Paulus å ville minne om den upartiskhet som påligger myndighetene. At de, uten å la seg påvirke av hvilken person dette gjelder, bare skal bedømme ut fra gjerningene. Så vil kanskje noen innvende at det slett ikke er alltid slik det skjer i praksis, som apostelen framstiller det her. Det er slett ikke alltid øvrigheten bare er en trussel mot onde gjerninger. Vi vet jo bl.a. hvordan den ofte har forfulgt Guds folk for de aller beste gjerninger. Men da må vi legge merke til at her taler bare Paulus om øvrighetens rette kall og tjeneste, som er å forsøke å avverge, og straffe det onde, men derimot belønne det gode. Her går han ikke inn på de feiltrinn øvrigheten også kan komme til å gjøre. Dernest må en være klar over at her tales det bare om menneskelig gode eller onde gjerninger. De som styrer har jo ikke sans for noe annet godt eller ondt. Det kristent onde eller gode hører inn under en høyere Konge, og skal straffes eller belønnes av ham.

* Her personifiseres gjerningene. Det tales som om selve gjerningene skulle frykte.

De kristne i Rom hadde jo på dette tidspunkt en hedensk øvrighet, og denne kunne jo aldri verken forstå eller støtte opp om noen kristne verdier. Likevel gjaldt det også en slik øvrighet, det Paulus skriver her. For midt oppe i all dens forfølgelse av de kristne, så var deres mål tross alt hele tiden at de gjennom nidkjær innsats skulle skremme menneskene fra å gjøre det onde, og oppmuntre dem til å gjøre det gode. Både jøder og hedninger trodde dessuten virkelig at de gjorde Gud en tjeneste når de forfulgte Kristi menighet. For det var et resultat av deres forstandsmessige resonnement at også med slike forfølgelser støttet de øvrighetens allmenne målsetting om å motarbeide det onde. Og de så jo at den samme øvrighet, på det rent menneskelige område, alltid var opptatt med å straffe det onde og belønne det gode. Så dypt sitter loven, riktignok temmelig skjult, skrevet i alle menneskers samvittighet, også hedningenes (kap.2:14-15).

Men når det er øvrighetens kall å forsøke å hindre det onde, og oppmuntre til det gode, ja, være Guds synlige og nærværende forvalter av hans lov på jord, så er jo akkurat dette en helt klar grunn til å elske, respektere og adlyde øvrigheten, - en viktig og dyrebar grunn for alle dem som av hjertet ønsker at rett og rettferdighet skulle råde på jorden. Ja, selv om øvrigheten skulle handle feil i visse tilfeller, eller øve vold selv mot en uskyldig frihet, så må vi heller i ydmykhet akseptere dette, enn å knurre og  sette oss opp mot øvrigheten. Heller fremdeles være stille og underordne oss, så vi fortsatt kan være med og støtte opp om øvrighetens store oppgave, som i hovedsak er god og full av velsignelse. Vårt forhold til øvrigheten må ikke være motvilje, men kjærlighet og fortrolighet. Det er dette apostelen vil ha fram, når han ikke bare har lært oss at øvrigheten er av Gud, men også har vist oss dens nyttige og «hälsosamme» tjeneste. Men i denne tjenesten hender det at øvrigheten også må bruke harde midler, til og med våpen. Men en makt som kan ty til våpen fører naturlig nok også redsel med seg. Og redsel er alltid plagsom. Derfor føyer apostelen til:

Vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør da det som er godt, og du skal få ros av den. Paulus vil si: Øvrigheten er ikke ond eller farlig, bare du gjør det som er godt. Øvrigheten er din venn og beskytter som bare straffer dem som skader deg. Vil du slippe å frykte for øvrigheten, vil du leve i trygghet og fred? Gjør da det som er godt, og du skal få ros av den - den ros at du er en god medborger. Ja, dette er altså den allmenne regel etter øvrighetens rette kall og tjeneste. Når det da ikke går etter denne regel, når øvrigheten ikke lønner det gode eller straffer det onde, da bryter øvrigheten med sitt kall og sin tjeneste - som uansett alltid er dette apostelen holder fram her. Men igjen må vi huske på at alt dette bare gjelder rent menneskelige og medborgerlige forhold. Det er bare disse øvrigheten kan og bør belønne.

Er det derimot tale om åndelige forhold, f.eks. om du har utført mye som har ført til det største «gode»; sjelers frelse, da må du ikke vente deg noen pris fra øvrigheten. For disse aller største gjerninger fikk Kristus ikke annen pris av øvrigheten enn tornekrone og kors. For den rette, hellige kjærlighetens tjeneste vil Kristus selv utdele belønningen når han kommer i sin herlighet for å gi hver enkelt etter hans gjerninger. Men i vårt vers tales det altså bare om medborgerlige tjenester, som øvrigheten roser. Og da gjelder altså regelen om at hvis du gjør det gode, behøver du ikke frykte noe ondt fra øvrigheten. Da får du tvert imot ros av den.

For den er Guds tjener for deg til det som er godt. I dette verset kalles øvrigheten to ganger for «Guds tjener». Først til det som er godt, for lydige medborgere, men også til straff for den som gjør det onde. Øvrigheten er «Guds tjener», og dette er den helt vesentligste årsaken til at vi for vår samvittighets skyld oppriktig og trofast skal respektere og adlyde den (v.5). Men det begrenser seg ikke bare til at øvrigheten «er Guds tjener» - den er Guds tjener «for deg til det som er godt». Dette gjelder for øvrigheter i alle land. Uansett alt det vonde en enkelt øvrighet kan finne på, så er den som øvrighet alltid til nytte for samfunnet. Ja, til nytte på mangfoldige måter, - og helt sikkert for «deg» som gjør det som er godt. Men på en helt spesiell måte er den til nytte for de kristne. Gjennom øvrighet og lover har de beskyttelse mot forfølgelse. Riktignok ser vi stadig eksempler på at myndighetene selv forfølger kristne. Men det er et faktum at hvis derimot en opphetet folkemengde fikk slippe til, uten at øvrighet eller lover stanset dem, ville forfølgelsen foregå langt mer vilt og umenneskelig.

Det fikk sannelig Paulus oppleve da han måtte beskyttes mot folkemassene av kommandanten og landshøvdingen (Ap.gj. kap.21 og 25), og til sist «anket sin sak inn for keiseren» som også i lang tid beskyttet ham mot hans egne landsmenn. Derfor bør alle kristne være takknemlige for denne guddommelige ordningen; samfunnets styringsordninger. Det er en Guds barmhjertige ordning, og er helt  uunnværlig for menneskeslekten. Se bare når den et sted går i oppløsning, hvordan en ny straks opprettes i en annen form. Etter syndefallet er menneskeheten så ond at den ikke kan eksistere uten tømmer og lenker. Hvis myndighetens stengsel for ondskapen, egenrådighet og vold ble fjernet, ville det vært bedre å leve i skogen blant rovdyrene, enn i et samfunn av mennesker. Bare se i de tre siste kapitlene i Dommernes bok, hvordan det gikk i Israel da det ikke lenger var noen styring av landet. Se hvordan det har gått gjennom hele historien i liknende tilfeller. Der er sterke bevis på sannheten i det Paulus skriver her om øvrigheten; den er «Guds tjener for deg til det som er godt».

Noen har hatt den oppfatningen at denne apostelens formaning til å underordne oss bare skulle gjelde overfor øvrighetspersoner som i alt var slik de skulle være. Hvis den oppfatningen var riktig, skulle Paulus her ikke ha gitt oss noen fast regel. For når vil det skje, at alle kan enes om at de som sitter i ledende stillinger er slik de bør være? Alle har jo sin egen mening om hvordan de bør være. Skulle så tyven først bedømme øvrighetens domsavsigelse, om den var rett, før dommen hans skulle være rettskraftig? Nei, både påståtte og virkelige feil og mangler vil alltid henge ved hver eneste øvrighet og regent, som med alle mennesker. Men uansett har de alltid samme rettmessige krav på at vi underordner oss, på samme måte som om de var fullkomne. For Herrens ord forplikter oss ikke på en øvrighet som er fullkommen, men på «de myndighetene som finnes». Ordet sier ikke at dette kravet først gjelder når hver eneste innbygger mener myndighetene er gode og feilfrie. Nei, langt ifra! Den regelen Paulus forkynner her, er generell og ubetinget. Og den er gitt av Herrens Ånd i en tid da landene ble regjert av hedensk øvrighet - som også til sist ble apostelens bødler, som om han hadde vært en ugjerningsmann. Men dette har ingen betydning for den lærdom han har gitt oss her.

Uansett om øvrigheten er ond eller god, så står det fast at vi plikter å underordne oss denne. La oss igjen minne om når Herren hadde latt jødene bortføre til fangenskap i Babylon. Da levde de under hedensk regjering. Men det var da han lot sin profet skrive til dem: «Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel» (Jer 29:7). Guds dom over Babylon på grunn av dens tyranni mot de samme jødene, var nok allerede ofte forkynt av profeten. Men det var Gud selv som skulle fullbyrde dommen. Mens dette undertrykte folket ventet på Herren, skulle de underordne seg, og være med og støtte opp om byen. «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde» sier Herren. Han tillater ikke at hvem som vil skal regjere og dømme over hans tjener: øvrigheten. Slik er Guds ords «hälsosamme» lære i dette emnet.

Måtte aldri Guds folk la seg besmitte av den frekke og ugudelige ånden som roper om frigjøring, som vil oppheve all slags styring, som selv vil være sin egen herre! Denne ånden hater alle Gudgitte ordninger for menneskeslekten, - det skal være fullkommen frihet i alt. Gud skal ikke med sitt gamle ord herske over den enkelte. Hver enkelt skal bare tenke, lære og leve som han har lyst. Samfunnets myndigheter skal ikke oppfattes som noen Guds ordning, men være gjenstand for hån og spott fra hvem som helst. Heller ikke skal det være noen som helst hjemmets bånd som skal være hellige, verken ektepakten eller foreldrenes autoritet. Alle skal ha frihet til å følge sine egne lyster. Vé denne verden, hvis en slik frigjøring får utvikle seg!

Men «dere er jordens salt» sier Herren til sine etterfølgere. I sannhetens kraft skal de kristne kjempe mot oppløsningen og forråtnelse. Hvis ikke Guds faste ord får gjelde og råde i alle forhold, vil oppløsning og hedenskap komme inn isteden. Riktignok har Den Allmektige ennå et middel han kan bruke, men det ville være godt om vi slapp å oppleve det. Når et folk er kommet så langt i gudløshet at det ikke bare er Guds ord, men også øvrigheten som foraktes, da kommer Herren med sine hardere midler. Da sender han naturkatastrofer og andre plager, krig, sult og pest over landet. Alt sammen for å bøye et hardnakket folk, så det på nytt heller vil vende tilbake til en mildere regjering gjennom Guds ord og øvrighet. Men, som vi sa, ville det vært bedre at vi i tide innordner oss under disse mildere midler. Gjennom alle ytre omstendigheter vil det altså dokumenteres at øvrigheten er «en Guds tjener for deg til det som er godt». Og hvis du da bare gjør det som er godt, behøver du ikke frykte for øvrigheten, for da får du ros av den.

Men hvis du gjør ondt, skal du frykte. Den som bryter øvrighetens lover har grunn til å frykte for straff. Og her henvender også Herren seg til sine venner, og advarer dem mot bevisst og uten at det er nøden som tvinger dem, å bryte øvrighetens påbud. Da kan de ikke regne med at Herren vil hjelpe dem så de unngår konsekvensene, men må bare ta den straffen de idømmes. «Hvis du gjør ondt, skal du frykte». En kan jo undre seg over at apostelen gir slike advarsler til de hellige kristne i Rom. Men der er dessverre eksempler på at også kristne av og til har latt seg trekke med i protestaksjoner og opprør mot øvrigheten. Og når slikt skjer, da må de også vente å få lide for det - ja, i ennå større grad disse, framfor andre. Herren kan heller la de ugudelige slippe straff her i livet, enn sine barn, som han dømmer og tukter for at de ikke skal bli fordømt sammen med verden (2Makk 6:14-15, 1Kor 11:32). Og at øvrigheten straffer de som har deltatt i illegal motstand eller andre lovbrudd, er helt rett og i overensstemmelse med øvrighetens kall.

For den bærer ikke sverdet for ingenting. Dette uttrykket stammer fra en gammel skikk som vi ennå ser praktisert; at regenten bærer et sverd ved sin side, og er et tegn på øvrighetens makt til å dømme forbrytere, ja, til og med fradømme dem livet*. Og her sier altså apostelen at dette ikke bare er en tom skikk, men har sin alvorlige betydning som anskueliggjør at de som begår forbrytelser som etter loven straffes med døden, skal også få denne straffen. Dette er betydningen av at øvrigheten «bærer ikke sverdet for ingenting». Men uttrykket: «bære sverdet» har også en videre betydning som går på øvrighetens myndighet til å straffe alle slags forbrytelser, små og store. I alle tenkelige tilfeller som ligger innenfor øvrighetens ansvarsområde, skal den etter som det er nødvendig bruke sin myndighet til å straffe, den skal «ikke bære sverdet for ingenting». At øvrigheten så aktivt bruker sin myndighet til å straffe, er altså ikke noe den selv finner på, men dens konkrete plikt.

* Dette skriftstedet stadfester uttrykkelig øvrighetens rett til å idømme dødsstraff. For det er egentlig konkret dødsstraffen «sverdet» står for. Her tilbakevises dermed den oppfatningen vi også hører i våre dager; at det ville være ukristelig, ville stride mot Guds vilje i den nye pakts tid å idømme dødsstraff. Dette er ikke noe Kristi åndelige øvrighet i kirken skal forestå. Nei, Peter skal ikke gripe til sverdet (Joh 18:10-11) . Men den gudgitte og uunnværlige regjeringen, den «Guds tjener» teksten vår nettopp taler om her, den skal fremdeles hele tiden bære sverdet, og da «ikke for ingenting». Alt sammen fordi ondskapen er så stor på jorden at selve kjærligheten, omsorgen for samfunnets sikkerhet, krever at selv den straffen vi mest frykter for, kan anvendes. Uansett hva våre menneskelige tanker og følelser sier, så er det alltid tryggest bare å spørre hva Guds tanker er, hva hans ord sier. Og det er ikke bare dette stedet i Det nye testamente som rettferdiggjør dødsstraff, der er flere. Da Peter urettmessig drog sverdet, sier Herren: «Alle som griper til sverdet, skal falle for sverdet» (Mat 26:52). Hvis det hadde vært Herrens vilje at sverdet etter hans tid aldri skulle brukes, ville han vel ha sagt noe om det. Men her lar han oss skjønne at det er rett at de «skal falle for sverdet», de som selv, uberettiget, «griper til sverdet». Det Paulus uttaler når han står overfor landshøvdingen Festus, bekrefter det samme. Han sier: «Om jeg er en lovbryter eller har begått noe som fortjener døden, så setter jeg meg ikke imot å dø» (Ap.gj. 25:11). Her erkjenner jo apostelen at dødsstraff i seg selv er rett. Det ville han jo ikke gjort hvis bruken av dødsstraff var å bryte Guds bud.

For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde. Våre menneskelige tanker og følelser kan nok av og til reise seg overfor øvrighetens bruk av makt, også av sverdet. Men da skyldes det bare at vi har glemt at øvrigheten er «Guds tjener», bare er den som skal fullbyrde Guds straffedom. Herren, vår Gud, er den virkelige dommeren, bare han skal forestå hevnen. Men å styre og straffe blant menneskene i verdslige ting, det har han overlatt til øvrigheten - som derfor for Herrens skyld plikter å utøve sin makt. Hvis altså myndighetene så gjennom fingrene med kriminaliteten, og unnlot å straffe lovbrytere, så var dette ren unnfallenhet i tjenesten. Ja, så alvorlig at det kan få de alvorligste følger for folk og land. Øvrigheten bør altså, først og fremst for Herrens skyld, men dernest også i kjærlighet til innbyggerne, gå helhjertet inn for at det onde blir straffet. Øvrigheten er ikke sin egen Herre, men «Guds tjener», innsatt for å «bringe vrede over den som gjør det onde». Det er slik vi bør betrakte øvrigheten. Først og sist skal vi se den som en Guds tjener, og i dens lover se Guds vilje for samholdet i landet.

Til toppen 

5 : Derfor må du være underordnet, ikke bare på grunn av vreden, men også for samvittighetens skyld.

Vanligvis adlyder menneskene øvrighetens lover bare av frykt for straff. Hvis det ikke var noen straff, ville de bryte hver eneste lov som hindret dem i deres kjødelige tilbøyeligheter. Men slik bør det ikke være med de kristne. De bør adlyde landets lover, ikke bare av frykt for straff, men av en langt dypere årsak. Selv om de visste at de ikke ville bli straffet, burde de holde landets lover like trofast, bare «for samvittighetens skyld», bare fordi de vet at øvrigheten «er fra Gud». Den er «Guds tjener», og Herren vil vi skal adlyde den. Det er dette som framfor noe annet bør være drivkraften hos dem som frykter og elsker Gud.

Og der denne drivkraften til lydighet finnes, der vil den ikke bare forebygge alle åpenbare brudd på landets lover, men også alle skjulte; som bedrageri, underslag, smugling osv. Den mest trofaste kristne er også den mest trofaste samfunnsborger. Hans valgspråk er alltid dette: «Jeg stiller alltid Herren framfor meg» (Sal 16:8). For et kjødelig sinn vil dette alltid være hard tale; at vi til og med samvittighetsfullt skal adlyde øvrigheten. Men for dem som både tror på en allmektig Gud, og elsker hans vilje, er dette budet hans ikke tungt. Hvis derimot Gud ikke styrte øvrigheten, kunne en nok stille seg spørrende til dette. Men den som tror på en trofast og allmektig Gud har ingenting å frykte. Når Gud overgir sine barn i menneskers hender, så holder han selv disse menneskene i sin hånd så de ikke kan gjøre oss noe vondt mot hans vilje. «Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøyer det dit han vil» (Ord 21:1).

I disse fem første versene i kapitlet har Paulus nå gitt oss en klar og allmenngyldig regel for vår plikt overfor øvrigheten, en regel uten unntak eller begrensninger. Det eneste unntak Skriften innvilger, er bare det tilfellet at øvrighetens påbud skulle stride mot Herrens ord. Og Paulus har først så klar og bestemt tale til alle slags mennesker; jøder, grekere og kristne, ja, til «hvert menneske». Han sier: «Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter». «De myndighetene som finnes er innsatt av Gud». Så gjenstår det bare at hver enkelt av oss samvittighetsfullt omsetter all denne formaningen i praksis på hver vårt område, så vi gjør dette. Som et eksempel på dette i praksis føyer Paulus til:

Til toppen 

6 : Derfor betaler dere også skatt. For de som hele tiden tar seg av nettopp dette, er Guds tjenere.

Derfor betaler dere også skatt. Ordet «derfor» viser (på samme måte som i forrige vers) tilbake på alt Paulus har talt om øvrigheten (v.1-4). Først og fremst at den er en «Guds ordning», dernest at den er «til det som er godt» for oss. Men denne tjenesten må også finansieres, derfor er det nødvendig med skatter og avgifter. Deretter begrunner Paulus dette nærmere: For de som hele tiden tar seg av nettopp dette, er Guds tjenere. Hele tiden er de engasjert i denne tjenesten, som like mye er Guds tjeneste som tempelprestenes er det. Derfor må de også ha skatteinntekter. Det er slik apostelen taler til dem: Dere gir jo skatter til å opprettholde gudstjenesten (for det var både jøder og hedninger vant med). På samme måte skal dere også skatte til den gudstjenesten øvrigheten utøver. Vi ser at dette er apostelens tanke, for han bruker her et ord for «tjenere» som egentlig betyr tempeltjener, leitourgoi. Det minner da samtidig om at også øvrighetspersonene var offerprester, og derfor også burde ha skatt til å opprettholde sin tjeneste (den borgerlige «liturgien») på samme måte som templets tjenere til sin.

Denne påminnelsen om at de skyldte å betale skatt, var nødvendig spesielt for jøder som var kristne. For der dukket det etter hvert opp et parti som avviste eller betvilte at de som Guds folk burde gi skatt til hedningene. Det var dette som også var bakgrunnen for at de spurte Kristus om det var rett å gi Keiseren skatt (Mat 22:17). Men det er tydelig at de første kristne trofast har etterlevd både det svaret Kristus gav disse, og denne apostelens formaning. Vi ser f.eks. kirkefaderen Tertullian uttale overfor hedningene at «inndrivelsesboken (for ubetalte skatter) vil gi de kristne den beste attest. Den viser at for sin tros skyld betaler de det de skylder, og skyr det å snike til seg noe som ikke er deres». Måtte det også i våre dager være grunnlag for å si det samme om de kristne!

Fristes vi til å irritere oss over skatteberegningen, skal vi huske på at selv plikten til å betale skatt er stadfestet av Kristus da han sa: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» Bare jeg vet at det er Herrens vilje at jeg skal betale skatt, bør jeg jo også villig gjøre det, og ikke en gang bekymre meg om hvordan øvrigheten bruker midlene. De første kristne hadde en hedensk øvrighet som sikkert ikke brukte skattepengene på beste måte. Likevel skulle de kristne betale skatt til disse. Så skal vi også huske på den store nytten vi har av øvrigheten, som vern for vår person og eiendom, forsvar mot fiender både innenfor og mot landets grenser, og i tillegg alle de utallige andre fordelene vi har i et ordnet samfunn. Der er neppe noe vi bruker penger på, hvor vi får så mye timelig godt igjen, som av det vi betaler i skatt.

Til toppen 

7 : Gi alle det dere skylder dem, skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, frykt den som skal vises frykt, og gi ære til den som skal ha ære.

Gi alle det dere skylder dem! Dette er en allmenn regel som alle må erkjenne er rett. At vi gir alle det vi skylder dem, må være det første en kan kreve av et ærlig menneske. Men når en ser på eksemplene Paulus regner opp; skatt, toll, frykt... så viser jo de at apostelen bruker denne allmenne regel på det øvrigheten kan kreve av oss. Av dette følger at vi er like ubetinget skyldige til å betale skatt, som å betale det vi skylder andre mennesker. Mange kan ha så vâr samvittighet for ikke å ta ett eneste øre fra noe menneske. Men når det gjelder det øvrigheten krever av dem, har de svært så frynsete tanker. De ser på det som en temmelig likegyldig sak, om de lar være å betale noe av dette. Disse menneskene burde tenke over dette bibelstedet: Gi skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll. Det var særdeles nødvendig med denne formaningen på apostelens tid, for innen det romerske riket var der mye som ble underslått, både av toll og skatter.

Paulus advarer de kristne mot en slik uredelighet: Frykt den som skal vises frykt, og gi ære til den som skal ha ære. Der er øvrighetspersoner som vi i kraft av deres stilling bør frykte (vise respekt). Det kan være dommere, regenter osv. Da vil Paulus også at de kristne skal vise disse en slik respekt eller «frykt». Og der er andre, enten direkte øvrighetspersoner eller foreldre, lærere, arbeidsgivere o.l. en bør vise den respekt, lydighet og aktelse som det fjerde budet lærer oss. Vi ser altså at kristendommen slett ikke opphever forskjellen på den stilling hver enkelt har i samfunnet. En kristen kan ikke tenke at når vi alle er mennesker og fattige syndere, så kan vi oppføre oss like ens overfor alle mennesker. Nei, en så røff og lite ærbødig holdning vil ikke apostelen akseptere hos kristne. Alle ser hvordan verden nå for tiden forakter en slik formaning. I skrift og tale håner man uforskammet øvrigheten. Måtte ikke kristne mennesker har noe å gjøre med denne ondskapen!

Ja, måtte Herrens Ånd lede oss til hele sannheten, også til denne, om våre plikter overfor øvrigheten! Og måtte vi alle være flittige i «bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet» (1Tim 2:1-2)!

Til toppen 

8 : Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre, for den som elsker sin neste, har oppfylt loven.

Kjærligheten, som hele lovens oppfyllelse, som Guds aller høyeste vilje når det gjelder vårt liv her på jord, er det store emnet vi nå har foran oss. Er det noen som vil være helt sikker på hva som er det herligste Gud ser på jorden (når det gjelder hvordan vi lever), så får vi høre det her. I denne teksten forkynner Paulus at hele Guds lov egentlig bare taler om kjærligheten. At det mennesket som elsker en annen, har oppfylt loven. «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. Ingen har noen sinne sett Gud. Hvis vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er blitt gjort fullkommen i oss» (1Joh 4). Med disse og mange liknende ord holder Johannes fram denne kjærligheten som gjør at vi elsker hverandre, og sier at kjærligheten rett og slett er «Gud i oss», for «Gud er kjærlighet».

I teksten vår sies det også klart nok at alt det Herren Gud har hatt som mål med hele loven, bare er kjærlighet. All den nidkjærhet Gud tydelig nok har lagt i loven, den nidkjærheten har han hatt for kjærligheten; at vi skulle elske hverandre. At dette emnet har så stor betydning, er vel også årsaken til at Paulus, som talte mye om kjærligheten i forrige kapittel (v.9,10, 13-21), nå likevel kommer tilbake til det samme store hovedemnet. Og vi kommer til å oppdage at også det neste kapitlet egentlig handler om kjærligheten. Riktignok der i et spesielt eksempel på kjærlighet i praksis. Måtte da Herren åpne hjertene våre så vi fatter betydningen av dette veldige emnet! Måtte han så deretter også gi nåde til at vi alle vårt livs dager måtte leve dette ut i praksis! Paulus sier altså:

Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre! Det ligger en spesiell paulinsk fintfølende, men sterk avklaring i disse ordene. Han vil ha sagt: Vær så nøye med å oppfylle alle deres plikter at dere ikke blir stående skyldige overfor noen - unntatt det at dere alltid står i skyld av frittflytende kjærlighet til alle mennesker; den kjærlighet som strekker seg ut over det noen menneskelig lov krever. I versene foran har apostelen talt om øvrigheten, og våre plikter overfor den. Han avsluttet der med disse ordene: «Gi alle det dere skylder dem» (skatt, toll, «frykt», «ære»). Men nå vil han også straks minne om at fremdeles er det likevel en gjeld som gjenstår; den uforskyldte, frivillige kjærlighetens gjeld. Så former han en herlig overgang til dette store emnet, og sier: «Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre!» Oppfyll i inderlig trofasthet alle deres forpliktelser, ikke bare til øvrigheten, men også til alle mennesker, så dere ikke blir stående i gjeld til noen. Men gjør ikke bare dette som mennesker etter vanlige lover og regler kan kreve. Men la den uforskyldte omsorgens kjærlighet strømme mot dem gjennom alt. La dette være den gjeld dere alltid står i til alle!

Og med denne kjærlighetsgjelden er det slik at vi aldri her i livet kan si at «nå er jeg ikke lenger skyldig å elske og tjene noe menneske». Nei, så lenge vi lever og er omgitt av mennesker som har behov for vår kjærlighet og tjeneste, er vi på dette området «skyldnere» (se parallellen i Rom 1:14: «Jeg er en skyldner»). Det er også nettopp dette som er den sanne kjærlighetens kjennetegn; at jo mer vi elsker, jo mer kjenner vi på hvor lite kjærlighet som har fått strømme ut fra oss i tjeneste for menneskene. Og desto mer drives vi til å gjøre ennå mer.

I disse ordene: «Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre» minner Paulus oss om den tosidige skyld eller forpliktelse som påhviler de kristne. Den første forpliktelsen er den som er nedfelt i menneskelig lov og rett, og som alle mennesker har en viss oppfatning av. Det er om denne Paulus her sier: «Gi alle det dere skylder dem!», slik at dere «ikke blir noen noe skyldig». Den andre forpliktelsen er den frivillige, uforskyldte kjærlighetens, som han omtaler slik: «uten det å elske hverandre». Denne forpliktelsen taler han også om i 1Kor 9:19. Der sier han: «Selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle». Denne sistnevnte, forpliktelsen vi har til å elske alle, er av en slik art at ingen menneskelig lov kan kreve dette, eller straffe for at dette mangler. Vårt naturlige menneske kjenner ikke til dette hellige kravet, at vi uforskyldt skal elske hverandre. Nei, det er ikke noe menneske i hele verden som ut fra sine naturlige forutsetninger kjenner til at dette er vår plikt; uforskyldt tjene hverandre. At Herren venter at vi ikke bare skal gjøre rett overfor alle, men også i ufortjent kjærlighet skal gjøre godt mot alle.

Tenker vi oss et svært rikt menneske som ikke gjør godt overfor noen, så er det likevel, menneskelig sett etter loven rettferdig og ustraffelig bare det gjør det som er rett overfor alle, betaler det det skylder og ikke gjør åpenbart straffbare ting. At han beholder hele sin store rikdom for seg selv og ikke tjener noe menneske med dette, ikke gir eller låner noe til noen, det blir han ikke straffet for etter noen menneskelig lov. Noe ganske annet gjelder innfor Gud og hans hellige, guddommelige lov som sier: «Du skal elske din neste som deg selv». Innfor Gud og hans lov er vi dømt som urettferdige og lovbrytere, selv om vi ikke har gjort noe menneske urett. Bare vi har beholdt all vår eiendom for oss selv og ikke tjent vår neste med det. Her ser vi nå forskjellen mellom de to slag skyld eller forpliktelser en kristen lever under. Den første, det vi skylder etter loven, er noe alle mennesker oppfatter. Mens den sistnevnte, det vi i ufortjent kjærlighet skylder menneskene, er ukjent og foraktet av hele verden. Måtte vi desto mer ta denne inn over oss - ikke minst fordi vi aldri så lenge vi lever vil bli i stand til å oppfylle kjærlighetens forpliktelser.

Selv om vi aldri så mye «betaler av» på kjærlighetsgjelden, vil vi aldri oppnå å «nedbetale den» fullstendig. Og den som viser kjærlighet til noen for å bli kvitt dem, har ikke vist noen ekte kjærlighet mot dem. For den virkelige kjærligheten vil alltid fortsette å gjøre godt. Augustin sier: «Kjærligheten gir, når den betaler kjærlighetsgjeld. Men den blir alltid noen noe skyldig, uansett hvor mye den gir. For den tid kommer aldri da den ikke har mer som skal betales. Men så mister den heller ikke noe, for den bare dobler seg gjennom det den gir». Gjennom kjærligheten gjør vi oss altså «til alles tjener», selv der vi etter menneskelige krav ikke skylder noen noe. Likevel gjør vi ikke dermed noe som helst mer enn det Guds lov krever. Tvert imot er det nettopp den guddommelige lovens hensikt og krav at vi skal elske hverandre. For, sier apostelen:

den som elsker sin neste, har oppfylt loven. Dette betyr ikke at hvis jeg i det hele tatt har kjærlighet til noe menneske, så har jeg oppfylt loven. Nei, meningen er at i like stor grad som jeg elsker, i samme grad oppfyller jeg loven. Dette betyr at lovens egentlige hensikt er at jeg skal elske min neste og gjøre ham godt. At dette er meningen, ser vi av at Paulus allerede i v.9 tilføyer: «For budene: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke begjære, og hvilket annet bud det skulle være, blir alle sammenfattet i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv». Hvis vi altså virkelig elsket vår neste, ville vi aldri bryte noen av disse budene. Men fordi ingen har en fullkommen kjærlighet, er det heller ikke noen som fullkomment oppfyller loven. For bare i den grad vi elsker vår neste, oppfyller vi loven. 

Men hvordan skal det så oppfattes at Paulus her bare taler om å elske vår neste, og sier at da har vi oppfylt loven? Guds lov krever jo aller først kjærlighet til Gud! På det kunne en selvsagt svare at vi da bare må forstå dette som å gjelde lovens andre tavle, som altså oppfylles gjennom kjærlighet til vår neste. Men her kan også ligge en lærdom i en dypere mening. Det kan også bety at selv kjærligheten til Gud skal bevises gjennom kjærligheten til vår neste. På den siste dag skal Herren Kristus si: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke» osv., for «alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg» (Mat 25). Gud har selv ikke noe behov vi skal stille. Derimot elsker han menneskene så høyt at han retter vår oppmerksomhet mot dem, om vi vil vise dem kjærlighet. Dessuten ville vi jo ikke ha noen sann kjærlighet til vår neste, hvis vi ikke først og fremst elsket Gud, hvis vi ikke først var blitt så gjennomtrengt av hans kjærlighet til oss. Han må først bli så dyrebar for oss at vi for hans skyld også elsker vår neste.

Når Paulus i 2Kor 5:14 taler om vår holdning overfor menneskene, begrunner han det slik: «For Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort det klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle». Vi ser det samme ved Tiberias-sjøen, når Kristus spør Peter: «Elsker du meg?» Tre ganger fikk han dette svaret: «Herre, du vet at jeg har deg kjær», og hver gang gjentar Kristus: «Fø lammene mine!», «Fø sauene mine!» Han ville altså at den kjærlighet Peter hadde til ham, skulle bevises i Peters kjærlighet til Guds lam og sauer. Slik skal altså vår kjærlighet til Gud bevises gjennom kjærligheten til vår neste. Det er i vår fattige og trengende neste vi skal finne og elske Gud. Det er der vi skal tjene ham og gjøre godt mot ham, hvis vi elsker ham. Budet om kjærligheten til Gud er altså innebygget og skjult i kjærligheten til vår neste.

Til denne teksten har Luther følgende sterke kommentar: «Med dette er nå passformen støpt for de glatte og svevende åndene som bare søker Gud i store og herlige opplevelser. Som gjerne vil se hans storhet, og bare er opptatt med å tjene og elske ham i alt som er stort og vel ansett. Men de har ikke funnet ham, når de her på jord går forbi ham i sin neste, hvor han venter dem for å bli elsket og æret. Derfor vil disse på den siste dag få høre: Jeg var sulten, og dere gav meg ikke å spise osv. Herren Gud har altså fornedret seg fra sin guddommelige skikkelse og tatt en tjeners skikkelse på seg. Så han kunne bøye den kjærligheten vi har til ham, ned fra himmelen, og binde den til vår neste. Og så lar vi ofte vår neste ligge her nede, men går isteden og gaper opp mot himmelen med vår kjærlighet. Fordi vi tror det er slik vi virkelig elsker og tjener Gud på den rette måten». Nei, vend deg til din neste med din kjærlighet! I ditt fattige medmenneske er det du kan finne og tjene Gud.

Når da teksten vår lærer at hele loven egentlig har kjærlighet til vår neste som mål, at «kjærligheten er lovens oppfyllelse», har vi da også her en særdeles viktig og dyrebar rettesnor for hvordan vi skal oppfatte alt Guds ord, og leve det ut i vårt daglige liv. Vi lærer at hvis vi tror vi gjør noe i den hensikt å tjene Gud, men dette ikke blir til noen som helst nytte for andre mennesker, så har vi totalt misforstått Guds vilje - når altså Herren med alle sine bud har hatt som mål at vi skal elske og tjene vår neste. Vi skjønner hvor viktig det er å alltid holde denne lærdommen klart for oss. Det understrekes aller mest gjennom alle de avsporingene og villfarelsene som har skjedd fordi man har oversett dette. Mangfoldige tusen mennesker har anstrengt seg til det ytterste for å tjene Gud, og likevel bare endt opp i synd og dårskap. Fordi de ikke var klart bevisst på denne sannheten. Da har mang en ektemann forlatt hustru og barn for å tjene Gud på pilegrimsreiser, for å dra til fremmede land «for å evangelisere» osv. Men de som Gud hadde pålagt ham å ta seg av, dem forlot han i fattigdom.

Mang en gudfryktig datter har forlatt foreldrene, som hun etter det fjerde bud burde tjene, og har lukket seg inne i et kloster for å tjene Gud der gjennom noen selvvalgte gjerninger, som ikke er til nytte for noe menneske. Det samme skjer også i dag. Det kan være i forholdet til kirken og sakramentene, eller i andre forhold, at menneskene er opptatt med saker som verken de selv eller andre har noen som helst nytte, men heller skade av. Men selv tror de jo de handler rett. Fordi de ikke har prøvd sin gjerning på denne lærdommen om kjærligheten. Og stadig dukker det opp utallige forhold hvor den ene ser saken på étt vis, den andre på et annet. Da bør vi alltid straks huske på at kjærligheten er den avgjørende rettesnoren. Og så må vi spørre: Hva er det som her er til størst hjelp eller skade? Det som er helt sikkert, er at Gud ikke vil ha noen gjerning som ikke tjener til noen som helst nytte for livet vårt. «Gud er kjærlighet». Når en gjerning, eller noe som kreves av deg, ikke stemmer overens med kjærligheten, da stemmer det heller ikke overens med Guds vilje.

Dette gjelder ikke bare menneskelige påbud og regler. Men også hvordan vi lever i forhold til Guds egne bud. Hvis vi ved å følge et bestemt Guds bud bokstavelig i en konkret situasjon ville komme i konflikt med kjærlighetsbudet, da er det ikke tid og sted for en nidkjær praktisering av det budet. Dette viste Kristus ofte når det gjaldt det tredje budet, som etter sin ordlyd egentlig forbød alle fysiske gjøremål på sabbaten (2Mos 20:10, 35:2-3). Likevel gjorde Herren alltid unntak fra sin vanlige helligholdelse av sabbaten, når kjærligheten og menneskenes nød krevde det. Og stadig henviste han da til hva kjærligheten krevde. Da minnet han også om, og lot dem forstå det var rett, når David og de som var med ham åt av de hellige skuebrødene (1Sam 21).

I forbindelse med dette eksemplet sier Luther: «Selv om loven sa at ingen andre enn prestene skulle ete disse brødene (2Mos 25:30, 29:33), var likevel kjærligheten den egenrådige keiserinnen over loven, og tvang den under seg. Den måtte vike og dispensere når David led av sult, og måtte akseptere denne kjennelsen: David lider hunger, nå må han hjelpes som kjærligheten sier: Gjør godt mot din neste når han trenger det! Hvil deg da, lov, og hindre meg ikke i å vise ham godhet. Arrester ikke kjærligheten i kraft av dine forbud! Hvis presten Abimelek ikke hadde villet gi David de hellige brødene, men vært så blind at han bare hadde stått hardt på loven, glemt kjærligheten og nektet David mat, - hva synes du da han hadde gjort? Da ville David dødd av sult, og presten hadde begått mord for lovens skyld. Da hadde det gamle ordtaket slått til: Den strengeste rett er den strengeste urett. Men så uforstandig var heldigvis ikke Abimelek».

Fariseerne derimot begikk ofte slik dårskap. F.eks. da de anklaget Kristus fordi han helbredet syke på sabbaten. På den syttende søndagen etter trefoldighet sier Luther om dette: «Hva er det fariseerne foretar seg her? De holder seg strengt etter bokstaven i sabbatsbudet, og vokter på Kristus for å se om han ville bryte det. Selv hadde de ikke hjulpet den syke, om det så bare hadde vært med et lite glass vin. Men Kristus kommer i lovens innhold, i kjærlighet, og hjelper dristig den syke mannen. Samtidig viser han dem den soleklare årsaken til at han gjør dette, når han sier: Budet sier ganske visst at vi skal holde sabbaten hellig. Men når vi prøves på kjærligheten, da må lovens bokstav vike».

Den samme viselighet hadde også Moses da han førte Israels barn ut fra Egypt. Gud hadde gitt et bestemt bud om at alle guttebarn skulle omskjæres på den åttende dag (1Mos 17:12). Dette budet stod klart for alles øyne. Likevel unnlot Moses å gjøre dette under hele ferden gjennom ørkenen. Han omskar ingen i alle disse førti årene. Hvem hadde så gitt Moses rett til ikke å holde en lov som Gud selv tross alt hadde gitt? Jo, den retten hadde han ved at han forstod å prøve lovens bokstav på kjærlighetsbudet. Han visste at loven skulle tjene folket. Ikke folket som skulle stå til tjeneste for loven. På denne reisen måtte folket hver dag gå i full rustning. Hvis de skulle blitt omskåret, ville de noen dager vært ute av stand til dette. Moses tenkte nok at Gud har ganske riktig gitt oss dette påbudet som skal holdes, men det må likevel praktiseres slik kjærlighetsbudet krever. Og så utsatte han omskjærelsen til reisen var slutt. Slik bør en tolke alle lover etter kjærlighetsbudet og det aktuelle behovet. Der det ikke skjer, der mangler de en som kan utlegge loven rett.

Og slik Kristus praktiserte sabbaten, og Moses omskjærelsen, slik bør også vi forholde oss til alle lover. Vi bør ikke praktisere dem strengere enn at de tjener kjærlighetsbudet. Igjen siterer vi Luther som sier: «Legg merke til et eksempel fra pavedømmet: En mann har gitt et løfte om en lang pilegrimsreise. Så lyder budet slik: Den som har lovet noe, bør også holde det! Men hjemme har denne mannen både hustru og barn, tjenere og mye annet. Hva er det nå som er rett? Skal han nå holde løftet sitt, eller skal han bli hjemme og forsørge hustru og barn? Døm selv, hva som er mest nødvendig, og som stemmer med kjærlighetsbudet! Jeg mener det er mest nødvendig at han blir hjemme, arbeider og forsørger sitt hus. Og det som er mest nødvendig, og stemmer overens med kjærlighetsbudet, det er det som er vår plikt, og det stemmer også med Guds vilje (v.10). Vi må aldri glemme at alle lover, enten de er guddommelige eller menneskelige, bare forplikter så langt som de tjener kjærlighetsbudet. Kjærligheten er selve utleggelsen av alle lover. For alle lover er jo gitt bare med det mål å drive fram kjærlighet i praksis. Paulus sier: «Kjærligheten er lovens oppfyllelse», og «Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre». Og hvis jeg elsker min neste, så er jeg opptatt med å gjøre alt mulig godt mot ham, hjelper og beskytter ham og taler vel om ham, slik jeg gjerne ville han gjorde mot meg». Så langt Luther.

Men at alle Guds bud egentlig bare har kjærlighetsbudet som mål, og bare vil vise hvordan dette skal praktiseres, det taler Paulus nå ennå klarere om i neste vers.

Til toppen 

9 : For budene: Du skal ikke drive hor, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke vitne falskt, Du skal ikke begjære, og hvilket annet bud det skulle være, blir alle sammenfattet i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv.

Her sier apostelen uttrykkelig at alle lovens bud (om hva vi plikter mot vår neste) sammenfattes i dette: «Du skal elske din neste som deg selv». Alle disse budene skildrer altså bare forskjellige sider av hvordan kjærligheten skal praktiseres. At kjærligheten er hovedsak, er selve målet og meningen med alle sammen. Med alle sine bud har Gud som mål at vi ikke skal gjøre vår neste noe vondt, men bare det som er godt og nyttig. Og det er jo også tindrende klart at hvis vi virkelig elsket vår neste, ville vi heller ikke bryte noen av disse budene. Som eksempel nevner apostelen først det sjette budet. Jo visst ville den rette kjærligheten til vår neste være en motkraft også mot den synden som oftest sies bare å være et resultat av kjærlighet. For hvis jeg hadde den rette kjærligheten til mitt medmenneske, ville jeg ikke forføre det til synd og elendighet. Ennå klarere er det for alle at den som har den rette kjærlighet til sin neste, vil ikke drepe ham, ikke stjele fra ham og heller ikke utbre usannheter om ham.

Den som elsker sin neste som seg selv, han hjelper og støtter ham i alle vanskeligheter. Vil gjøre det beste både for hans legeme og sjel, for det han eier, og for hans omdømme. Men det er ikke bare i slike ytre gjerninger kjærligheten skal leves ut. Paulus sier at selv budet: «Du skal ikke begjære!» er med i kjærlighetsbudet. Hvis jeg har den rette kjærligheten til min neste, da bærer jeg ikke på begjær etter noe som tilhører ham. For når jeg elsker ham som meg selv, da er jeg like opptatt med at han har et gode, som at jeg selv har det. Hvis jeg har et begjær etter noe min neste eier, da er det et bevis på at jeg ikke har noen fullkommen kjærlighet til ham. Men ikke nok med det. Det gjør også at min neste lider, når han merker dette. Der er ingen som vil at noe medmenneske skal se med lyst og misunnelse på hans eiendom, hans ektefelle, hans gode omdømme, hans karriere. Derfor forbyr også den rette kjærligheten at jeg slipper slikt begjær eller misunnelse til i hjertet mitt. Kort sagt gjør kjærligheten bare godt og strir mot alt vondt. Derfor er alle Guds bud samlet i dette ene: «Du skal elske din neste som deg selv!»

Til toppen 

10 : Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse.

Her trekkes konklusjonen på dette emnet: Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Den holder dermed alle bud - for de forbyr oss alle sammen å gjøre vår neste ondt, og er derfor lovens oppfyllelse. Og når det da her sies at «kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt», og at den dermed er lovens oppfyllelse, så er det også tydelig nok sagt hva Guds egentlige vilje og hensikt med budene er: At vi ikke skal gjøre vår neste noe ondt eller skadelig. At vi alltid skal ha øye med hva som er til nytte og til skade - ikke bare være opptatt med å få gjort enkelte gode gjerninger, men at vi får være og gjøre noe virkelig godt og nyttig for våre medmennesker. Vi vet at i Det nye testamente finner vi ingen slike bud, som bare krever en lydighetsgjerning (også bare såvidt det finnes i GT? Se Hebr. 9:9, 10:1). Nei, Kristus og apostlene gav oss bare bud som hadde virkelig nytte som hensikt, både for oss selv og for vår neste. Dette er også noe vi skal merke oss, når vi leser ordene: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».

Men når kjærligheten ikke gjør nesten noe ondt, da er det dermed også sagt at den tvert imot gjør sin neste alt godt. For om jeg til og med bare unnlater å gjøre nesten godt når han trenger det, så gjør jeg ham jo dermed vondt. Hvis noen sulter, og jeg ikke gir ham mat, så gjør jeg jo det jeg kan for å drepe ham! Og all erfaring bekrefter jo også at kjærligheten virkelig gjør sin neste alt godt. Bare noen virkelig brenner av kjærlighet, så drives han av den til bare å gjøre godt. Bare vi hadde mye kjærlighet, så ville hele livet vårt være fullt av gode gjerninger, av trivsel og glede. Vi ville vært som Guds engler. Men når kjærligheten tvert imot mangler, da søker alle bare sitt eget beste. Da plager og forfølger en sin neste med ord og gjerninger. Og da er hele livet en kald og øde villmark, full av farlige villdyr. 

Å, for et paradis det hadde vært på jord, bare kjærligheten hadde hersket blant oss. Da ville alle være opptatt med at det gikk andre godt. Med ord og gjerninger ville vi bare gjøre mot andre det vi selv ville andre skulle gjøre mot oss. Da ville velsignelse og trivsel blomstre mellom oss, «rettferdighet og fred kysse hverandre» (Sal 85:11). Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt, men tvert imot bare godt, og er derfor lovens oppfyllelse. Hovedbudet i vår plikt overfor vår neste er derfor dette: «Du skal elske din neste som deg selv!»

Men når nå dette er det store hovedbudet som inkluderer alle de andre budene (på den andre tavle), vil vi her se litt nærmere på hva dette store budet innebærer. Det lyder altså slik: Du skal elske din neste som deg selv! I dette budet finner vi spesielt fire hovedpunkter, fire viktige forhold vi særlig skal tenke over. Det første er selve personen - han som skal elske. Hvem er så det? Jo, det heter «du» - du selv, ikke bare din nabo, din neste. Nei, det er du som selv skal gjøre det. Vi går gjerne med på å kreve kjærlighet av andre, og da synes vi budet er svært berettiget. Men vi glemmer svært ofte at det er vi selv som først skal vise den kjærligheten mot vår neste, som vi vil han skal vise mot oss. Og det er akkurat dette Herren også krever; at hver éneste en skal gjøre det han påbyr. Én dag skal han tale med hvert éneste menneske om dette. «Vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved legemet, etter det han har gjort, enten godt eller ondt» (2Kor 5:10). Merk deg disse ordene: «alle» - «enhver»!

Selv om vi her i livet er blitt dømt, og ved troen på Kristus blitt benådet så vi nå ikke lenger skal dømmes etter loven, så står likevel alltid Guds krav ved makt: At vi alle skal gjøre det han krever. Det taler altså til deg, akkurat «du» som hører Herrens bud. Du skal også gjøre/leve etter dem og elske din neste slik som dette budet krever. Dette er svært viktig å merke seg. For hvis ikke, så tyder det på at du er en hykler (skuespiller) og fariseer. De legger bare byrdene på andre, og rører dem ikke selv med en finger (Mat 23:4). Budet gjelder alle, det taler til hver éneste en: Dette gjelder akkurat deg! Dette var altså det første vi skulle merke oss.

Det neste er selve budskapet, det som kreves her; nemlig «elske». «Du skal elske din neste!» Herren sier ikke bare at du skal gi din neste mat og drikke, klær og penger, som riktignok alt sammen til visse tider kan være godt og nødvendig. Men han sier: Du skal elske ham! Kjærligheten er selve kilden som alle gode gjerninger skal strømme ut fra. Når det så trengs, gir igjen kjærligheten villig alt som er nødvendig; mat og drikke, klær, hjelp, trøst... kort sagt: alt godt. Paulus sier i 1Kor 13: «Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt». Ja, hvem kan regne opp alt det gode kjærligheten utretter?

«Han gir seg selv med liv og sjel, med gods og ære, med all sin kraft, innvortes og utvortes, til sin neste i alt det han trenger. Og det gjelder enten nesten er venn eller uvenn. Han holder ikke tilbake noe som han ikke vil tjene sin neste med. Derfor er der ingen nådegaver eller noe annet som kan sidestilles med kjærligheten. Heller ikke knytter vi bare enkeltstående og spesielle gjerninger eller tjenester til kjærligheten, slik tilfellet er når det gjelder kristenlivets frukter såvel som både nåde- og naturgavene. Der kan det gå på barmhjertighet, tålmod, avholdenhet osv. Kjærligheten gjør alt og tåler alt. Derfor har apostelen her all mulig dekning for å si at alle budene er sammenfattet i dette ordet: Elsk din neste!» (Luther).

Det tredje er budets mål;  personen som skal elskes - og han heter «din neste». Gud sier ikke du skal bare elske dine egne barn og slektninger. Eller du skal elske de rike, de mektige, lærde, gode, hellige... Nei, han sier: Du skal elske din neste, dvs. alle mennesker, selv om det var din uvenn (Luk 10:29-37). Den sanne kjærligheten og dette største budet taler ikke bare til noen få mennesker, går ikke på utvalgte personer. Den falske, kjødelige kjærligheten derimot ser på personer, elsker bare sine egne og nærmeste, eller de gode og elskverdige. Eller elsker dem bare så lenge en har nytte av personen, eller kan håpe på noe godt fra den kanten. Når det er slutt på at vi kan regne med å få noen nytte av ham, da er det også slutt på kjærligheten. Men dette budet krever en ubetinget kjærlighet til hvert éneste menneske, uten å se etter hvem han er, om han er venn eller uvenn.

For kjærligheten søker ikke etter utbytte eller fordeler - men virker og skaffer utbytte og fordeler. Derfor er den også mest virksom og omsorgsfull overfor fattige, trengende, onde, syndere, dårer, syke og uvenner. For der finner den alltid muligheter til å tåle, lide, utholde, tjene og gjøre vel. Dette budet gjør oss dermed også alle like innfor Gud. Dvs. at når det gjelder kjærligheten, så oppheves all forskjell på mennesker, enten det går på kvalifikasjoner, titler eller embete. For når dette budet er gitt til alle mennesker, og påbyr å elske vår neste, dvs. alle mennesker, så må selv en konge erkjenne at han er skyldig å elske og tjene selv den fattigste tigger. Også på dette området har Kristus vært det aller største eksempel. Selv var han den store Kongen over alle konger, ja, selve Guds Sønn. Likevel lot han seg bli lik de aller største syndere, og tjente dem med sitt liv og sitt blod. Dermed har han gitt oss et forbilde på at slik skulle vi også gjøre, og av hjertet elske alle mennesker, selv de verste. Dette er noe av det som ligger i at vi skal elske vår neste.

Det fjerde og siste vi ser i dette budet er den tydelige rettesnoren eller eksemplet på hva som er den rette kjærlighet til vår neste. Rettesnoren er: «som deg selv». «Du skal elske din neste som deg selv». Her behøver vi ikke være i tvil om hva som er Herrens vilje. Den læren som også er belyst gjennom eksempel er alltid lettest å oppfatte. Og nå gir altså Herren deg i dette budet et virkelig levende og tydelig eksempel; din kjærlighet til deg selv. Akkurat i like stor grad som du elsker deg selv, skal du elske din neste. Hvert eneste menneske vet hvordan han elsker seg selv. Hvor opptatt han hele tiden er med å tenke på sitt eget beste, passer på legemet sitt så det får mat, klær og alt godt. Vokter omhyggelig sitt eget navn og rykte, sin eiendom og forøvrig alt som er hans. Slik viser den seg; din kjærlighet til deg selv, det kjenner du ganske tydelig. Men så krever Herren i dette budet at du skal elske din neste på akkurat samme måte som du elsker deg selv. Likeså opptatt som du er med å vokte alt ditt eget; ditt legeme, alt du eier, ditt navn og rykte, likeså stor omsorg skal du også vise din neste, når det gjelder hans legeme, eiendom, navn og rykte.

Kunne Gud ha uttrykt sin vilje klarere enn dette? Og i tillegg har Kristus likevel også forklart dette budet med disse ordene: «Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem, for dette er loven og profetene» (Mat 7:12, Luk 6:31). Nå kjenner nok hvert menneske med seg selv at de gjerne vil bli elsket, og ikke hatet. Da bør vi selvsagt også elske vår neste, og ikke hate noen. Det dere ikke vil andre skal gjøre mot dere, skal selvsagt heller ikke dere gjøre mot dem. Du vil ikke at andre skal gjøre deg urett, skade deg eller nekte å hjelpe deg når du trenger det. Gjør da selv heller ikke noe slikt! Du vil ikke at andre skal skade deg gjennom harde og bitre ord mot deg. Gjør da heller ikke du dette mot andre! Du vil ikke at andre skal forråde deg, baktale eller sette ut ondt rykte om deg. Gjør da heller ikke du det mot andre!  - Slik skal vi oppfatte og omgjøre i praksis disse ordene: «som deg selv» - «Du skal elske din neste som deg selv».

Dette er altså den allmektige Guds høyeste og alvorligste vilje når det gjelder vårt forhold til våre medmennesker. Da Kristus hadde gjentatt dette store hovedbudet: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte...», føyde han til: «Dette er det første og største budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Mat 22:37-39). Mener så noen at de er en kristen, kjenner Skriften og lever rett, men ikke tar dette budet alvorlig, da er jo all hans gudsfrykt bare hykleri, bare et skuespill. Hva betyr hele vår kristelighet, hvis vi ikke vil gjøre Guds innerste vilje? Og hvis noen nå gjerne vil bli helt sikker på hva det vil si å kjenne og gjøre Guds vilje, da hører han her at det er dette som er Guds høyeste vilje, ja, er et konsentrat av alt Gud krever av oss i loven; at du «elsker din neste som deg selv».

Den selvsikre verden forakter og tramper på dette budet. Det understreker menneskene med hele sitt liv, som først og sist går ut på å tilfredsstille seg selv, bare søke sin egen vinning, nytelse og ære - det får gå som det vil med alle andre. Hva Herren mener om en slik livsstil, og hvordan han én dag skal gjengjelde dette, det har han også forkynt oss. Men selv de som ved Guds nåde har fått en villig ånd, slik at de hver dag ønsker å gjøre Guds vilje, vil nok likevel overfor dette budet måtte erkjenne hvor langt borte de står fra å etterleve Guds lov. Ja, her får vi merke at hele livet vårt er fullt av synd. For ikke en éneste dag elsker vi vår neste som oss selv - og ennå mindre elsker vi Gud av hele vårt hjerte og hele vår sjel.

Og når vi innser dette, hvis vi da skal bli værende i troen, i en virkelig fortrøstning på at vi har Guds vennskap, da er det nok klart vi må ha en annens lydighet som vår rettferdighet. Da må vi nok drives til stadig å omgås med evangeliets ord. Stadig holde opp for oss Guds råd fra evighet av, om å sende sin Sønn under loven for å oppfylle den for oss, for å «kjøpe fri dem som var under loven». Men hvis jeg virkelig kan tro dette så det trøster og gleder mitt hjerte, da kommer dette til å virke en kjærlighet i meg som slett ikke finnes i min natur, og som aldri kan oppnås på noen annen måte.

Før du bryr tankene dine med spørsmål om hvordan du skal få mer kjærlighet, så tenk over hva du selv har opplevd! Var det ikke bare når vi ble riktig lykkelige over nåden, riktig oppglødet i troen - var det ikke da vi også fikk en ny, guddommelig kjærlighet? Var det ikke da vi av en indre trang fikk virkelig nød for at andre måtte bli frelst, og for alt godt for vår neste? Så kommer da altså kjærligheten utelukkende av troen. Kjenner du på at du ikke har den rette kjærligheten, forsøk da aldri på å skulle oppnå den med noe selvvalgt arbeide på hjertet ditt.

Husk at det er bare evangeliet om Guds kjærlighet i Kristus som kan virke noen kjærlighet i oss! Og hvis så dette blir holdt levende av Kristi kjærlighet, så husk i alle ditt livs dager hva denne teksten har lært oss; at det er denne kjærligheten levd ut overfor vår neste, som er Guds høyeste vilje og velbehag når det gjelder vårt liv her på jord. Husk på at alle de største og mest iøynefallende gjerningene, som ikke blir til noen nytte for våre medmennesker, ikke betyr noe som helst for Gud. Herren Gud vil at vi skal gjøre vår neste godt, ikke ondt. Men «kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».

Til toppen 

11 og 12 : Og dette må dere gjøre da dere kjenner tiden, for nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. For vår frelse er nærmere nå enn da vi kom til troen. Natten er snart forbi, og dagen er nær. La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen.

Her innskjerper Paulus den formaningen han just har gitt oss. Og han føyer til at vi skal leve et liv som stemmer overens med det lys evangeliet har virket i oss. Men han oppmuntrer oss til dette ved å minne om den nåderike tiden med evangeliets lys som de troende nå lever i, og om den salighet som ennå venter dem i himmelen, som nå er nærmere enn da de første kristne ble frelst. Alt skildrer han med et livlig bildespråk om «natten» og «mørkets gjerninger», og om «dagen» og «lysets våpen». Her taler han som en vekter. Når morgenlyset brøt fram ropte de til dem som sov at nå var tiden inne til å stå opp og gjøre seg klar til dagens arbeid. Men før vi går nærmere inn på de viktige lærdommene vi får her, vil vi først se litt nærmere på selve teksten.

Sammenhengen og meningen synes å være: Og dette... dvs. alt det Paulus har formant oss til i versene foran - dette må dere gjøre da dere kjenner tiden (sv.: «Och detta så mycket mer som vi veta tiden»). Vi «kjenner tiden» vi lever i, at nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. Det er tid for soloppgang (2Pet 1:19), for nå skinner evangeliets lys for oss. Den evige frelsen er også nærmere nå enn «da vi kom til troen» - nærmere i takt med den tiden som er gått. Vær våkne og opptatt med å gjøre Guds vilje, for nå har vi evangeliets nåderike tid, nå opplyser det sanne lyset oss. Ikke bare er Det gamle testamentes lange og dunkle forberedelsestid nå over for hele verden, fordi Kristus er kommet, og hans evangelium forkynnes nå for alle folk. Men nå har også vantroens og villfarelsens mørke i hjertene våre måtte vike for nådens lys, etter at vi er født på ny og blitt opplyst av Den Hellige Ånd. Dette er det første som bør virke i oss at vi «våkner opp slik som rett er, og ikke synder» (1Kor 15:34), at vi «legger av mørkets gjerninger og tar på oss lysets våpen».

Det andre er at vår frelse (framme i himmelen) er nærmere nå enn da vi kom til troen. Menigheten i Rom hadde nå, når Paulus skrev dette, kommet et kvart århundre nærmere det salige målet. Og for hver enkelt kristen nærmer dette seg for hver dag som går. Nå har vi ikke så lang tid igjen i striden her nede, som da vi kom til troen. Dette er det andre som bør oppgløde oss så vi får lyst til å gjøre Guds vilje og kjempe for kronen. På samme måte som på idrettsbanen: Jo nærmere de ser målet foran seg, desto mer anstrenger de seg i kampen. Slik må vi oppfatte hensikten med disse oppmuntrende ordene.

Natten er snart forbi, og dagen er nær. Først og fremst var hele tiden før Kristus som en natt, sammenliknet med når frelsens dag opprant for hele verden. Dernest har hver enkelt av oss også opplevd det som en åndelig natt da vi levde i vantroens mørke, som syndens slaver uten Gud. Denne natten er «snart forbi», nå «er dagen nær» for oss. Men først i himmelen er det virkelig «dag». I sammenlikning med lyset der, har vi her bare en morgendemring. Og den fullkomment lyse dagen som skal opprinne med Kristi siste komme, er nå ikke langt borte, den er nærme. Derfor er det i sannhet på tide å våkne opp fra søvnen, legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen.

Men hvordan skal vi forstå dette at her taler jo Paulus til de troende, og likevel sier han at de må «våkne opp fra søvnen», «legge av mørkets gjerninger og ta på seg lysets våpen»? Har de ikke allerede gjort dette; «våknet opp av søvnen» osv., når de kom til troen? Jo, ganske sikkert. Men det betyr ikke at de ikke stadig må huske på å gjøre det samme på nytt. Her skal vi igjen lære hvordan en kristen har det. Vi ser tydelig nok at her taler Paulus til Guds barn. Først og fremst er hele brevet skrevet til de «som er Guds kjære, kalte og hellige» (kap.1:7). Dessuten sier han her: «da vi kom til troen». Likevel formaner han altså nå disse troende til å «våkne opp fra søvnen», «legge av mørkets gjerninger» osv. Av dette skal vi altså lære at selv en sann kristen er ikke så våken at det ikke kan være nødvendig å vekke ham opp flere ganger. Og dette kan vi oppfatte på to måter.

Først har vi hver enkelt kristens forhold her på jord, hvor han aldri er fullkomment våken og klarsynt, men alltid mer eller mindre søvnig og nærsynt. Hvis vi var fullkomment våkne, så vi så vår åndelige tilstand slik den virkelig er i Kristus, og alt som følger med den, da ville vi nok være fylt av all nåde og kraft, hellig fryd, kjærlighet og gudsfrykt. Da ville vi først og fremst uopphørlig prise og love Gud for all den usigelige nåden som er gitt oss. Vi ville være som beruset av salighet over det store nådeunderet; at Guds Sønn er blitt menneske som oss. At han er vår omsorgsfulle bror, vår stedfortreder og forsvarer som hjelper oss i alt som truer eller tynger oss. Da ville også hjertet vårt fylles av kjærlighet og inderlig lyst til å tjene så nådig en Gud, til brennende nidkjærhet for hans navns ære og for at alle mennesker måtte bli frelst.

Det ville ikke koste oss noe verken det vi gjorde eller det vi led som Kristi etterfølgere, bare vi med våkne sinn så hvor høyt han elsker oss, forlater oss alle våre synder og skjuler all vår skam. Bare vi så den usigelige saligheten som venter oss i hans himmel. Når det nå ikke står slik til med oss, men vi isteden bare går nedslått i vår tro, likeglade, trege og utålmodige, så er dette bare et klart bevis på at vi ikke er riktig våkne. Vi går ennå som i søvne. Derfor sa også en gammel Guds mann på sitt dødsleie, når evighetens forheng var i ferd med å trekkes bort: «Nå innser jeg at den kristne som er mest våken, går mer enn halvveis i søvne».

Dernest skal vi være klar over at i tillegg til at vi aldri er helt våkne, blir vi også gang på gang grepet av en spesiell sløvhet, så vi står i fare for å sovne helt. Det skjer spesielt i store omveltninger i vårt livsmønster. Særlig hvis en kristen får mye av dette jordiske gods. Dessuten har det tendens til å skje når vandringen blir lang og alt åndelig blir gammelt -. Herren taler selv om dette i lignelsen om de ti jomfruene. «Da brudgommen lot vente på seg, slumret de alle inn og sovnet». Dette viser seg gjennom at du blir opptatt med de synlige tingene. Du begynner å engasjere deg i mye som du i «din første kjærlighet» aldri ofret en tanke. Og så begynner derimot de usynlige, evige verdiene å bli mindre viktige for deg. Nå er du ikke lenger så redd for ditt bedragerske hjerte som tidligere. Heller ikke for verdens og djevelens lurerier. Nå tar du alt så lett. Nå kjenner du ikke mye til de syndene dine. De plager deg nok litt, men nå har du lett for å trøste deg i alt. Du begynner å bli sterk i troen på samme måte som hele verden er det. Da behøver du ikke evangeliet å trøste deg med. Når du nå hører evangeliet forkynt, er det en lekse du kan utenat, og som du ikke er så opptatt med - - og legg merke til: Alt dette bekymrer deg nok litt - -.

Men noe helt annet er det med dem som «dømmer seg selv» (1Kor 11:31-32) og erkjenner seg skyldige i alt dette, så de dag og natt roper til Gud om dette, og bruker alle nådens midler. Og likevel ikke blir så våkne og gudfryktige som de gjerne vil. Her er det Gud som arbeider med sine barn, tar dem avsides og lar dem oppdras så de nettopp gjennom sin sløvhet og likegladhet blir ennå mer knust, blir våkne og sterkere i sin gudsfrykt. Mens det i den virkelige søvnen tvert imot går slik at menneskene blir mer og mer selvsikre og likeglade overfor Gud. Da er det også åpnet for at de kan leve i kjødelighet og synd uten å frykte. Slik virker den sjelelige trygghetens søvn. Og det er egentlig denne Paulus advarer de troende mot her. Det ser vi av at han også formaner dem til å «legge av mørkets gjerninger» - som nå altså må ha begynt å bli akseptert blant dem.

Å, du som vet med deg selv at du har begynt å unnskylde og bagatellisere slike ting som tidligere var farlig synd for deg: Samtidig som du også har mye lettere for å kunne tro, enn tidligere, så trenger du nå ikke lenger evangeliets ord for å kunne tro - -! Kort sagt: Du er ikke lenger redd verken for å bedra deg selv, eller for noe som helst vondt. Å, måtte hver eneste sjel det har gått slik med, for sin evige frelses skyld våkne opp fra søvnen! Ellers vet du ikke hvor dette bærer hen. Hvis du derimot våkner, har du så uendelig mye godt som venter deg. Evangeliets lys opplyser deg, og frelsen er nærmere nå enn da vi kom til troen.

La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen. «Derfor» - når vi altså «kjenner tiden» vi lever i (v.11). Vi har erfart all den nåde Gud allerede har vist oss, og saligheten som venter oss i himmelen. Dette er bakgrunnen Paulus har forkynt tidligere. Han har formant «ved Guds barmhjertighet» (12:1), ikke bare vist til den forferdelige faren. Skulle ikke dette og all Guds nåde virke sterkt nok til å vekke oss opp fra søvnen? Du som en gang ble Guds barn: Kast ikke fra deg all den nåde Gud har vist deg! Mist ikke din evige frelse bare for en kort tid i synden! Husk på at hele verden ligger i det onde, i den sjelelige trygghetens dødssøvn, - mens du er benådet og har fått Åndens liv og lys. I Kristi evangelium har du sett herlige ting som hele verden ikke ser. Og du har ikke bare fått Åndens lys. Du har også fått et nytt hjerte, så du av hjertens lyst går Herrens veier. Og du fikk en inderlig avsky for ting som du tidligere hadde som din største lyst.

Hvis du nå ikke er fullstendig frafallen og død, slik at Åndens liv ennå finnes i hjertet ditt, da eier du ennå alt det evangeliet inneholder og lover. Da er du Guds barn, arving til himmelen. Og om ikke så lenge skal du få leve i evig salighet hos Gud, hans engler og alle de hellige. For det er dette den allmektige Gud har skapt menneskene til. Dette han har gjenløst oss til, kalt og helliget oss i sannheten, til. «Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer» (Åp 21:4), men bare et salig liv hos Gud i all evighet. Vil du da miste alt dette, bare for noen elendige lyster denne korte tiden på jord? Nei, når så mye godt venter deg, så vær våken! «Holdt fast på det du har, så ingen skal ta kronen din!» La heller all lyst i synden fare, og utrust deg med alle Åndens våpen, så du kan kjempe for den kronen. Dette er det apostelen vil ha sagt oss i dette: «La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen».

«Legge av mørkets gjerninger». Hva Paulus mener med «mørkets gjerninger» ser vi av neste vers. Der regner han opp noen av dem, så som svir, drukkenskap, utukt osv.. Og slike synder kaller han altså for «mørkets gjerninger». Da betyr det ikke bare at en på grunn av disse unngår det naturlige lyset. For det er ikke det naturlige lyset eller mørket det tales om her. Nei, dette betyr at disse gjerningene tilhører det åndelige mørket, den kjødelige trygghetens og ugudelighetens mørke. Der er det en lever fritt ut alle slags synder og laster (konf. 1Tess 5:5-8). Men det vi særlig skal merke oss er at apostelen sier: «La oss legge av» disse mørkets gjerninger - og dermed taler til de troende. Av dette lærer vi, akkurat som når det gjaldt søvnen, at Guds barn ikke er helt fri fra enhver tendens eller form for slike synder. Riktignok kan vi ikke leve i dem på lik linje med verden, som synder bevisst og uten anger og omvendelse. Men vi står likevel i fare for å bli smittet. Og i søvnens tid, eller under harde fristelser, kan vi mer eller mindre fanges av lysten, slik mange av de helliges historie viser.

Av dette skal vi først og fremst lære å ikke fordømme verken oss selv eller andre kristne når noe slikt kan skje. Nei, hvis du bare i omvendelse og tro holder deg til din Frelser, og søker hans nåde både til forlatelse og til å bli løst fra synden, så er nåden ennå mektig over deg. Det kan vi bare takke Herren Kristus for, han som med sitt blod kjøpte en fullkommen nåde for virkelige syndere. Dernest skal vi legge merke til selve formaningen. Paulus sier vi skal «legge av» disse mørkets gjerninger. Når vi ser og har all denne nåden, skal vi for dens skyld bestrebe oss på fullt og helt å «legge dem av». Apostelen sier ikke: La oss bare bli klar over, og erkjenne dem. Nei, han sier: La oss legge dem av. Her er den rette prøven som skiller en rett fra en falsk kristen. Den første blir virkelig redd for sin synd, og søker all Guds nåde og alle nådens midler for å bli kvitt den. Mens den siste inngår hemmelig pakt med synden for å beholde den. Av og til erkjenner han den vel med munnen. Men han unnskylder den overfor seg selv. Riktignok kan også Guds barn i prøvelsens timer glemme Gud, og oppføre seg som om Ånden fullstendig skulle ha forlatt dem. Vi ser dette hos Peter, når han fornekter sin Herre tre ganger. Men like etter «gikk Peter ut og gråt bittert». Slik har også hver éneste kristen i sin ånd et dypt fiendskap mot sin egen synd.

Men hvordan skal det så kunne skje at vi «legger av» synden? Det skjer nok på forskjellig vis. Noen synder makter vi å legge av straks, og da må vi prise Gud for hans nåde, og ikke være opptatt med å snakke om hvor svake vi er. Andre synder derimot kan bli et tuktens ris for oss gjennom lange tider, kanskje for hele livet, ellers ble vi jo virkelig syndfrie! - mens det jo også nettopp er det vi søker mer enn noe annet, om Åndens hjelp til. For Den Hellige Ånd aksepterer ikke noen som helst synd. Vi kjemper mot synden som likevel ikke helt vil slippe oss, så den i alle fall ikke får regjere i oss, som i hele verden. Men det skjer heller ikke i vår egen kraft. Bare gjennom å ta vår tilflukt til «hans veldige kraft» (Ef 6:10). Riktignok fristes vi stadig til å forsøke å gjøre dette i egen kraft. Og så lenge vi ikke er «gått fullstendig konkurs», men fremdeles gir løfter basert på egen kraft, og lover som Peter: «jeg skal aldri ta anstøt av deg!», må vi bare fortsette å falle. Men hemmeligheten til kraften og forløsningen er den Paulus gir oss her: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk. Derfor vil jeg mest av alt rose meg av mine skrøpeligheter, for at Kristi kraft kan ha rom hos meg» (2Kor 12).

«Og la oss ta på oss lysets våpen». «Lysets våpen» er det motsatte av «mørkets gjerninger». Mens disse besto i synd og last, består lysets våpen i renhet i vårt sinn og vårt liv, i avholdenhet og våkenhet. Og framfor alt i den tro, den kjærlighet og det håp som driver oss i kampen mot kjødets fristelser, mot verdens og djevelens forførelser (Ef 6:14-17, 1Tess 5:8, 2Kor 6:7, 1Tim 1:18). Vi legger merke til at apostelen her, når han just har talt om «mørkets gjerninger», som motsetning bruker uttrykket «lysets våpen», og ikke «lysets gjerninger». Med det vil han understreke at her kommer det til å bli kamp, her kreves det våpen for å kunne bli bevart i tro og gudsfrykt. Livet som kristen kommer ikke til å bli noe lett og bedagelig liv, på linje med dem som vil «sove om natten» (1Tess 5:6-8). Det blir ofte både en hard, langvarig og farlig kamp, der det gjelder å kjempe for selve livet - eller dø og miste alt. Det går for seg akkurat som i en krig. I en krig har vi det ikke rolig og greitt. Der er konstant uro, fare for livet og redsel. Der må en hele tiden være på vakt, og være rustet til nye trefninger.

En gang er det troen og samvittigheten som angripes, så vi på nytt står i fare for å «bindes under trelldommens åk». En annen gang gjelder det vårt utvortes liv, når djevelen vil kaste oss i synd og skam. Så angripes kjærligheten, når vi fristes til å falle i hat og uvennskap, osv. Nå må vi hele tiden være rustet og ikledd lysets våpen mot alle slike angrep. Dette har apostelen talt svært utførlig om i Ef 6:10-18. Der skildrer han både hele våpenrustningen og de fryktelig fiendene vi står overfor. Det er ikke «kjøtt og blod», fysiske fiender, som vi kan rette fysiske våpen mot. Men usynlige åndsmakter, «myndigheter, verdensherskerne i denne tidsalders mørke, ondskapens åndehær i himmelrommet». Ja, slik opplever vi det også når kampen blir så hard og fryktelig at vi holder på å gi opp. Når vi bare blir reddet gjennom store under fra den allmektige og trofaste Herren. Peter sier da også at «den rettferdige blir vanskelig frelst» (sv: den rättferdige med nöd bliver frälst).

Hvordan skal det så gå med dem som gjerne vil bekjenne seg som kristne, men som lever så skjermet og koselig som i det varmeste hjem? Som om de ikke har noen åndelig fiende, og djevelen ikke lenger hadde tenkt å angripe dem. Som om kjødet og verden ikke lenger var noen farlige fiender. Både Skriften og all erfaring understreker at ingen kristen vil komme gjennom dette fiendens land uten frykt og kamp. Hvis jeg ikke kjenner frykten, så er jeg virkelig i fare. Å tro en er utenfor all fare, - midt inne blant konstant påtrengende fiender -, er selvsagt et stort selvbedrag.

Enten lever jeg i frykt og kamp, og frelses bare av Guds allmakt. Eller jeg er trygg og sorgløs, og da går jeg fortapt. Derfor har da også Herren Kristus stadig formant oss: «Våk og be!» - «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» (Mark 13:37).

Dette er altså formaningen apostelen har villet gi oss når han minner om tiden vi lever i, da vi har Lyset, og dagen demrer, at «nå er det på tide å våkne opp fra søvnen», «legge av oss mørkets gjerninger, og ta på oss lysets våpen». Men dette går han så ennå tydeligere inn på i neste vers.

Til toppen 

13 : La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drukkenskap, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse.

La oss vandre sømmelig, som om dagen. Her sikter Paulus til hvordan vi til daglig, når vi blir sett av alle mennesker, skal føre et anstendig og rett liv. «De som sover, sover om natten. Og de som drikker seg fulle, er fulle om natten» (1Tess 5:7). Selv de som fester og drikker om natten, opptrer ofte pent og pyntelig om dagen, når alle mennesker ser dem. Men som kristne lever vi i evangeliets lyse dag, og er derfor alltid forpliktet til å leve et skikkelig liv. Vi lever jo hele tiden i samfunn med Den Hellige Gud! Burde vi ikke da også hele tiden vandre og oppføre oss slik at vi ikke behøvde skamme oss - om så alle mennesker så oss? Og det er helt klart at den som foretar seg noe som han ikke vil at menneskene skal vite om, han lever ikke «sømmelig» og anstendig. Noe annet er det Paulus taler om i neste kapittel; at noen mennesker ser på noe som synd, mens en annen kristen kan gjøre det samme med god samvittighet. Da står det at den første bør «ha sin tro for seg selv framfor Gud» og «ikke gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller bli svak» (kap.14:14-16, 21-22). Men når det dreier seg om forhold som vi alle etter Guds klare ord vet er synd, da gjelder dette at vi ikke skal gjøre noe som vi ikke vil at hvem som helt skal få vite. Det er dette som er å «vandre sømmelig». Og dette er den allmenne regel Paulus her først tar opp. Så gir han oss noen eksempler på mørkets gjerninger:

Ikke i svir og drukkenskap, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. «Ikke i svir og drukkenskap». Når «Svir», eller «nattsvärmerier»*, her stilles på linje med drukkenskap og andre laster, så går ikke det på enhver tilfeldig overflod av mat og drikke. Her tales det om den lasten som ofte er helt åpenbar hos verdens barn; når de ikke har noen større glede, så søker de erstatning i dyriske nytelser, som f.eks. mat og drikke - «deres gud er buken» (Fil 3:19). Når Kristus taler om den rike mannen, er det det samme. Han «levde i vellyst/luksus hver dag» og lot den fattige ligge der uten å hjelpe ham. Det er denne synden vi alltid faller i gjennom «svir». Det kaller vi fråtseri. - «drukkenskap», på svensk «dryckeslag», et selskap der en er falt i en dessverre altfor kjent last. Med berusende midler mister menneskene sin sunne sans, og lar seg slavisk fange i sine begjær, som igjen virker inn både på legeme og sjel, og på vårt herværende og evige vel. Å, måtte hvert éneste kristent menneske «våke og be, så vi ikke faller i fristelse»!

* Grunntekstens ord skildrer egentlig de ville opptogene gjennom byene til ære for vinguden Bacchus.

Vi kan veldig lett bedras og fanges av disse lastene, selv om midlene som blir brukt, vanlig mat og drikke, i seg selv kan være ganske uskyldige. Og alle kan se den fordervets avgrunn misbruket kan føre til. Men det var ingen, da de begynte å bruke det ødeleggende midlet, som tenkte de noen gang skulle bli så bundet og forført. Alle rusmisbrukere har én gang vært fornuftige og edrue mennesker. Men de ble fanget før de hadde trodd det kunne skje. - «Ikke i utukt og skamløshet». Verdens barn lever så frekt og grovt i disse mørkets gjerninger at «selv bare å tale om det de gjør i det skjulte, er en skam» (Ef 5:12). De bryr seg overhode ikke om hva Guds ord sier om slikt, men er opptatt med å unnskylde og pynte på sine laster. Måtte da hver kristen våke og be, så han ikke bedras av den sminkede synden! Det vi nettopp sa om hvordan rusmisbruk kan fange oss, gjelder ikke i mindre grad «utukt og skamløshet». Den som ikke vil fanges av utukt, må ikke oppholde seg i dens forværelse: Uforsiktig omgang med tvilsomme vitser og viser, lettsindige blikk mot fristende mål; bilder og bøker som pynter opp lasten. Eller det blir overflødig spising, drikking og latskap som pirrer lystene. For lediggang, fråtseri er utuktens drivhus. «Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men avslør dem heller!» (Ef 5:11).

«Ikke i strid og misunnelse». Mange hadde vel ikke ventet at strid, tretter og misunnelse skulle bli stilt ved siden av så grove laster som drukkenskap og utukt. Men på samme måte som i Gal 5:19-21 viser Paulus her at strid og misunnelse like så visst er mørkets gjerninger, som alle de andre. Den som ikke synder i de to lastene som er nevnt foran, men likevel ligger i strid og trette med sin neste, eller går med en hemmelig misunnelse og taler vondt om ham, driver like mye med mørkets gjerninger som rusmisbrukeren eller den som lever i hor. Måtte denne sannheten vekke dem som tror kverulering og misunnelse er ubetydelige synder, bare forholdet begrenser seg til hjertet eller tungen. Vi behøver ikke tale mange ordene om de to førstnevnte lastene. De domfelles klart av alle respektable mennesker, og er særdeles ydmykende laster. Mens mange derimot synes både strid og trette kan forsvares, ja, til og med er innenfor (den menneskelige) rettferdighetens ramme. «Vi sier jo bare sannheten, og det er jo dessuten bare noen ord» hører vi sagt. Det høres temmelig ubetydelig ut, dette bare å bruke tungen, bare tale i litt mindre vennlige vendinger. Slik unnskyldes denne kjødets gjerning.

Ennå lettere kan en da unnskylde sin misunnelse, hvis vårt indre ikke er fullt våkent overfor Guds øyne foran seg. Det at en tenker på sin neste med en viss uvilje, bare fordi en ser at han er mer populær og lykkelig - blir ikke det oppfattet som svært ubetydelig? Men misunnelse er tross alt den skarpeste motsetningen til den kjærligheten Gud krever i sitt mest omfattende bud: «Du skal elske din neste som deg selv»! Kort sagt: Når vi fristes av disse mørkets gjerninger; strid og misunnelse, da er det helt nødvendig at vi har Den allmektige Guds øye for oss, og husker at alt, selv om det ikke rammes av menneskers dom, alltid står under Guds dom. «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde» sier Herren. Den hellige Guds øyne følger deg. Han ser inn i hjertet ditt, ser dine onde tanker. Han hører hvert ord du bruker overfor eller om din neste. I hans hellige åsyns lys står strid og misunnelse blant de aller største mørkets gjerninger.

Til slutt skal vi legge merke til at når Paulus her bare nevner seks av mørkets gjerninger, må vi bare oppfatte dette som eksempler på alle de andre. Både i Gal 5:19-21 og i 1Kor 6:9-10 regner han opp et langt større antall. Og alle disse skal vi legge av, hvis vi er lysets barn. Vi må søke å bli renset og løst fra alt dette, eller - i motsatt fall - stå under dommen. «De som (bevisst og selvvalgt) gjør slikt, skal ikke arve Guds rike» (Gal 5:21). Vi er i Herren Kristus satt fri fra syndens skyld og dom. Da bør vi jo også, i inderlig takknemlighet og kjærlighet gjøre det som behager ham, og derfor ikle oss hans dyrebare, hellige forbilde. Dette går nå Paulus nærmere inn på i neste vers:

Til toppen 

14 : Men ikle dere Herren Jesus Kristus, og ikke plei kjødet slik at de onde lystene vekkes.

Ikle dere Herren Jesus Kristus. Etter at Paulus tydelig og klart har talt om hva vi som kristne, med evangeliets lys, kan delta i, viser han oss nå hvordan vi bør leve. Det holder han her fram for oss i ett eneste herlig bilde som dekker alt: Vår guddommelige Herres hellige forbilde. Det er dette han tenker på med ordene: «Ikle dere Herren Jesus Kristus!» Dette bildespråket om å «ikle seg Kristus» brukes i Skriften om to forskjellige forhold. Først og fremst brukes det om helliggjørelsen. Og da sier det at hele Kristi liv og død så fullkomment er gitt og tilegnet oss, som om vi selv hadde gjort og lidd det samme som ham. Dette taler Paulus om i Gal 3:27: «Så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus». (Konf. Sak 3:4, Jes 61:10, Mat 22:11, Luk 15:22, Åp 19:8).

Men å ikle seg Kristus betyr i andre sammenheng at vi i vårt daglige liv skal ikle oss hans hellige forbilde. At vi på en måte er hans stedfortredere på jorden, slik at den som ser våre gjerninger, ser Kristi gjerninger. Det er dette apostelen taler om her i vår tekst. Det samme når han sier: «Ikle dere det nye menneske, som blir fornyet til kunnskap etter bildet av ham som skapte det» (Kol 3:10). Og videre: «Ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet...». «Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre...». «Men framfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten..» (Kol 3:10, 12-14, Ef 4:24).

Først talte altså Paulus om det vi skulle «legge av» (v.12), eller «avkle oss» (Kol 3:9), og hvordan vi isteden skulle «ta på oss (ikle oss) lysets våpen». Så samler han alt i én sum i denne korte og innholdsrike avslutningen: «Ikle dere Herren Jesus Kristus». Og her holder apostelen spesielt fram Kristi forbilde som motsetning til «mørkets gjerninger», slik vi ser det av sammenhengen: «Ikke i svir og drukkenskap....men ikle dere Herren Jesus Kristus». I hans hellige liv lå i høyeste grad motsetningen til alle mørkets gjerninger. Paulus sier altså: Som lysets barn, dere er jo Kristi folk og etterfølgere, skal dere være opptatt med å la hans hellige forbilde lyse fram fra hele deres vesen. Den som ser dere, skal se Kristus, se Kristi hellige liv i deres liv. Det er dette som er å «ikle seg Herren Jesus Kristus».

Og ikke plei kjødet slik at de onde lystene vekkes. Paulus har nylig talt om svir og drukkenskap som mørkets gjerninger, og som lysets barn ikke skal være med på. Så kommer han nå med en tilføyelse om hvordan de bør leve med sitt legeme på rett måte. Han sier: «Plei ikke kjødet slik at de onde lystene vekkes». Vi skal selvsagt passe på at vi pleier legemet så dets virkelige behov dekkes, enten det gjelder mat, klær, kvile osv. Men ikke i den grad at de kjødelige lystene vekkes. Mot denne regelen kan en synde på to måter. Den vanligste er at en lever i så stor overflod med legemet at de kjødelige begjæringene blir for sterke. Da kan det være nødvendig med en legemlig faste, slik Paulus sier i 1Kor 9:27: «Jeg legger tvang på mitt legeme og holder det i trelldom...». Det andre avviket er at en gir legemet så lite næring og kvile at det blir for svakt til å oppfylle den tjenesten det er skapt til. Det kan skje i tankeløshet eller ubetenksomhet.

Dette kan også skje i vantro eller falsk åndelighet, noe som nok særlig var tilfelle i tidligere tider. Da ble legemet «speket» i uforstand, uten tanke for det virkelige behovet. De var bare opptatt med fasten som en hellig gjerning i seg selv. Dette taler Paulus om når han sier: «Slikt har nok ord for å være visdom med sin selvvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Men de er ikke av noen verdi til å stå imot kjødets onde lyst», «de forbyr mat som Gud skapte til å bli mottatt med takksigelse» (Kol 2:21-23, 1Tim 4:3).

La oss, som kontrast til alle disse avvikene, bare vende blikket til dette herlige, hellige bildet apostelen holder opp for oss her, når han sier: «Ikle dere Herren Jesus Kristus». Herren Kristus har gitt oss et forbilde i alle forhold. Som han gjorde, slik skal vi handle. Og er vi først ikledd alt hans verk, til vern mot all vår synds fordømmende makt, bør vi også inderlig elske hans bilde og rettesnor. I glede og kjærlighet bør vi da også «følge i hans fotspor: Han som ikke gjorde synd, heller ikke ble det funnet svik i hans munn» (1Pet 2:21-22). Da har vi sannelig et kjært og hellig forbilde å følge etter. Se hvordan han i sin hellighet straffer alle de mørkets gjerninger det er talt om her. Hos ham forekom det ingen overdrivelse i mat eller drikke, men fullkomment måtehold, forsakelse og faste. Hos ham var det ikke noe urent eller løsaktige tendenser, bare fullkommen renhet og hellighet i store anstrengelser og lidelser. Hos ham var det ingen strid, ingen misunnelse. Bare mildhet, barmhjertighet og vennlighet, ydmykhet og saktmodighet. Å, om vi kunne elske og følge dette herlige, kjære og hellige forbildet rett! Gi oss i din nåde, O, Herre, ditt sinn! Hjelp oss, Herre, til å følge ditt forbilde, så de som ser oss, må se deg, se ditt hellige liv gjennom våre liv!

Med dette avslutter apostelen dette tankevekkende kapitlet. Først har han grundig lært oss hvordan vi skal oppfylle alle våre utvortes plikter overfor øvrighet og alle mennesker. Så har han opphøyet og lovprist den ufortjente kjærligheten som hele lovens oppfyllelse. I denne siste delen av kapitlet har han så villet vekke oss fra søvn og treghet, og formant oss til å legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. Alt sammen har han så til slutt samlet i vår Herres eget hellige forbilde: «Ikle dere Herren Jesus Kristus!» Og hva annet skulle vi vel ønske å gjøre her på jord, enn bare å følge vår Herre og Frelsers forbilde?

Formaningen i teksten vår er overmåte viktig. Vi har mange sørgelige eksempler på hvordan det går når kristne mennesker ikke våker, ikke holder seg borte fra mørkets gjerninger, ikke passer på å være utrustet med lysets våpen. Måtte Herren selv gi oss sin Ånds nåde til å ta disse alvorlige formaningene inn over oss, så vi ikke bare forstår dem, men også gjør etter dem! Fortsatt vil vi nok likevel sukke over mangler og fall hos oss. Men alt vil vår trofaste Herre tilgi og lege, først gjennom forlatelsen som aldri opphører, men også gjennom hans Ånd og hans tukt. Må så Herren selv alltid være vår eneste trøst, han som «tilgir alle våre misgjerninger, og leger alle våre sykdommer» (Sal 103:3)! Priset være hans navn i all evighet! Amen.

Til toppen