Vers 9   10   11   12   13   14   15   16   17   18   19   20   21 

9 : La kjærligheten være uten hykleri. Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt!

Tidligere har Paulus i dette kapitlet skildret det kristne livet i store hovedtrekk. Han har formant Guds barn til å gi seg selv som offer, ikke å bli dannet lik denne verden, men forvandles og fornyes så de mer og mer kan prøve hva som er Guds vilje. Sluttelig at de som lemmer på Kristi legeme i ydmykhet skal holde seg til sitt eget kall. Så følger nå her en strøm av mer detaljerte formaninger til å leve det kristne livet, - da alt sammen som frukt av kjærligheten, som det først og sist siktes til her.

Hovedemnet her er altså kjærligheten. Kjærligheten er jo, som Paulus også sier i neste kapittel, hele «lovens oppfyllelse». På samme måten taler han også andre steder: «Hele loven er oppfylt i ett ord, nemlig dette: Du skal elske din neste som deg selv» (Gal 5:14). «Budets siktemål er kjærlighet som kommer av et rent hjerte, av en god samvittighet og fra en oppriktig tro» (1Tim 1:5). Vi har jo ikke sterke nok ord til å skildre hvor uendelig stor betydning dette emnet har, dette som apostelen sier er «budets siktemål», er «oppfyllelsen av loven», ja, som han sier er det største Guds Ånd virker i oss. I 1Kor 13 sammenfatter han alt Den Hellige Ånd virker i oss, i «disse tre: tro håp og kjærlighet». Men umiddelbart fortsetter han: «Men den største av dem er kjærligheten»*. Måtte vi da våkne opp og huske på at da er det ikke likegyldig hvordan vi har det med kjærligheten! Ja, måtte Gud selv i sin nåde tale med hver eneste én av oss om dette spørsmålet! Sjelefienden lar oss aldri få være i fred med noe som helst av det Gud virker i oss. Stadig forsøker han å påvirke sinnene våre.

* For selv om troen griper Kristus, og dermed er det eneste som fører til at vi blir rettferdiggjort, er likevel kjærligheten i seg selv større. Dels gjennom det den selv virker (å gi og gjøre alt godt, mens troen, som en utrakt tom hånd, bare tar imot), dels også ved at den «faller aldri bort» (1Kor 13:8).

En finere form for egenrettferdighet vil gjøre vår kjærlighet og vår praktisering av denne til frelsesvei. Men det er minst like ille å se hvordan det foregår i den andre grøften. Som kristne har vi lært den store grunnsannheten om at vi blir rettferdiggjort ufortjent, bare ved troen på Kristus, og at vi ved denne troen også får den nye, himmelske kjærligheten. Men så begynner noen av disse etter en tid å bli så kalde og døde, og vi ser lite både til kjærligheten og dens frukter hos dem. Nå ser det ut som om de bare «lever for seg selv». Vi ser de har ofte også veldig lett for å trøste seg selv i denne situasjonen, med at vi blir jo frelst bare av nåde, ved tro - - som om vi skulle kunne bli frelst gjennom en tro som ikke virker noen kjærlighet. Det er særlig overfor slike sørgelige bedrag at vi både titt og alvorlig bør huske på det Herrens ord lærer oss på dette området. Visst er det sant at vi blir rettferdiggjort utelukkende av Guds nåde, ved troen på den kjærligheten som Gud elsket oss med i Kristus, og ikke gjennom noen vår kjærlighet. Men det er ikke sant at vi blir rettferdiggjort gjennom en tro som ikke virker kjærlighet.

Nei, sier Paulus, «om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting» (1Kor 13:2). «Det er like umulig at den levende troen kan være uten kjærlighet, som at ilden kan være uten varme» (Luther). Når Skriften lærer at vi blir rettferdiggjort bare ved tro, så menes bare den troen som gjør hjertet levende og varmt i kjærlighet. Herren Kristus sa selv: «Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13:35). Og i sitt første brev gjentar Johannes på nytt og på nytt at det er nettopp gjennom kjærligheten at vi «vet at vi er av sannheten», vet vi «er Guds barn», «er født av Gud» osv. Hvis vi én gang er kommet til troen, så vet vi også hvordan vi fikk en ny og brennende kjærlighet i hjertene våre. Ikke bare til den nådige Gud, som tilgav oss alle syndene våre, men også til alle mennesker. Først og fremst som «broderkjærlighet» til alle dem vi opplevde åndelig samfunn med, de som trodde og elsket Jesus. Men også en «kjærlighet til alle» (2Pet 1), så vi i inderlig omsorg er opptatt med at alle mennesker må bli frelst og salige.

Hvis vi da ikke har denne kjærligheten, hvordan står det da til med vår tro? Da kan vår selvsikkerhet og fred være aldri så sterk, og vårt lys over Ordet være aldri så stort. Likevel er troen vår nå ganske visst bare en skygge av det den en gang var, - når den ikke lenger virker noen kjærlighet. Se hvor store og prisverdige gjerninger Herren Kristus tross alt fant hos menighetens engel i Efesus. Likevel hadde han mistet sin første kjærlighet. Og dette, sier altså Kristus, er et så avgjørende tegn, ja så stort et «frafall», at hvis det ikke skjedde en omvendelse, så skulle til og med lysestaken bli flyttet fra dem. «Jeg vet om gjerningene dine», sier Herren, «arbeidet ditt, tålmodigheten din, og at du ikke kan tåle dem som er onde. Og du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere. Og du har holdt ut, og du har tålmodighet, og du har arbeidet for mitt navns skyld uten å bli trett. Likevel har jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene, ellers skal jeg brått komme over deg og flytte lysestaken din fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg» (Åp 2:1-5).

Her ser vi at kjærligheten også er en helt spesiell ting i hjertet. Og vi kan altså ha mistet den midt oppe i så prisverdig virksomhet, så kraftige og kristelige gjerninger som dem Kristus regner opp her. Når du altså ikke lenger ligger ved Jesu føtter, i nød over all din synd, men selv er blitt så kristelig, og derfor heller ikke lenger blir tent opp i kjærlighet til brødrene. Paulus viser også i 1Kor 13:1-3 hvordan vi kan ha mistet denne kjærlighet, selv når vi ennå har de mest kristelige gjerningene. Der sier han: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg gir bort alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes (som martyr på bålet), men ikke har kjærlighet, gagner det meg intet». Hvor markert dette altså forholder seg, burde sannelig vekke oss, så vi prøver oss selv innfor Herrens åsyn, hvordan det står til akkurat nå med vår kjærlighet!

Både av Kristi og av apostelens ord ser vi jo at uansett hva vi er, hva vi tror eller utretter, hvis vi ikke har denne virkelige kjærligheten i hjertet, som fødes ved troen, så er alt sammen falskt, og bare et bedrag. Det kan se så kristelig og pent ut det bare vil. Måtte vi huske dette, og grunne på det alle vårt livs dager!

Vi har sett hvor nødvendig den sanne kjærligheten er. Nå skal vi se nærmere på hva kjærligheten består i, og hvordan den på rett måte bør stadfeste seg selv i det virkelige liv.

La kjærligheten være uten hykleri. Se hvor fint og treffende Paulus retter spissen på Åndens sverd mot det rette punktet i hver eneste sak. Om «profeti» sa han at det farligste var om den ikke var «i overensstemmelse med troen». Om den som hadde en «tjeneste», at den vanligste feilen var at en forsømte å «bruke den i tjenesten». Om den som «gir», og generelt den som «viser barmhjertighet» at den mest utbredte feilen var at en ikke gjorde det «i gavmildhet» og «med glede» osv. Så sier han altså her om «kjærligheten» at det viktigste er at den må «være uten hykleri». Det aller verste er altså at kjærligheten blir hyklersk, falsk. Altså bare et skuespill. Paulus vil vel ikke ha sagt at kjærligheten i seg selv er hyklersk. Nei, der den i det hele tatt finnes, der er den alltid i seg selv oppriktig. Men apostelen vil ha sagt at menneskene selv er hyklerske og spiller en kjærlighet. At mange, som ikke har den virkelige kjærligheten, likevel gjennom vennlige ord og framferd spiller en kjærlighet. Ja, gjør til og med mye godt mot mange mennesker. Men i hjertet sitt elsker de dem ikke. De hater dem kanskje til og med, og snakker vondt om dem bak ryggen deres.

Det er en slik hyklersk kjærlighet Paulus angriper, når han sier: «La kjærligheten være uten hykleri». Johannes taler også om en slik hyklersk kjærlighet når han sier: «Mine små barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet» (1Joh 3:18). Dette er svært skarp tale om den kjærligheten som bare er et skuespill - «elske med ord eller med tunge» -. Men denne hyklerske kjærligheten er et så forferdelig onde at apostelen ikke har ord for å brennemerke den sterkt nok. Og her må en virkelig undre seg over at allerede hos disse første kristne regnet altså apostlene med, ja støtte faktisk på, noe så falskt og ille som denne hyklerske kjærligheten. Legg merke til at dette er hos dem som de kaller sine «barn», ja, «Guds kjære, kalte og hellige».

Og når apostlene fant så alvorlige feil og mangler hos disse første kristne, som de gav så gode skussmål, så må vi aldri fristes til å innbille oss at vi er feilfrie og hellige straks vi er omvendt og får troen. Eller tro vi ikke behøver noen formaning og tukt. Vi må heller ikke omgående fordømme oss selv eller andre, om vi også i oss og vår tid finner noe liknende. Nei, vi må bare ta formaningen til hjertet, be Gud om tilgivelse for denne synden, tro denne tilgivelsen, og så søke Guds nåde til helliggjørelse. Det er en særdeles nødvendig formaning, dette: «La kjærligheten være uten hykleri!» For de kristne skal alltid være et trofast og oppriktig folk. Alltid helt forskjellig fra den falske, troløse verden. Slik er det vel også vanligvis, men fienden vil ødelegge alt som er godt og rett. Han vil stadig på nytt friste oss til alt vondt. La oss derfor våke, og be om nåde til å bevare den oppriktige kjærligheten!

Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt! Det er nok riktigst å oppfatte dette som en tilføyelse til det som er sagt like foran - spesielt fordi det etter grunnspråket egentlig heter: «avskyende (eller: i det dere avskyr) det onde, fastholdende det gode». Og dette gir oss da et ennå dypere innblikk i apostelens egentlige siktemål. Legg merke til hvordan han taler! «La kjærligheten være uten hykleri, slik at dere avskyr det onde og isteden holder dere til det som er godt». Her legger vi merke til at han også refser det hykleriet som ofte bare er et resultat av at vi er feige, at vi har menneskefrykt og heller vil ta vare på et godt forhold til mennesker. Og for å beholde dette vennskapet, tier en så om det onde når en er sammen med menneskene - tier kanskje til og med om det som kan føre til deres evige fortapelse. Luther sier om dette at «vi ser gjennom fingrene med, ja, kanskje til og med ler og lar det se ut som om vi er med på notene, at våre medmennesker gjør synd, for vi vil ikke ergre dem med å fortelle hvor alvorlig synden er hos dem».

Paulus sikter her til den dype, åndelige kjærligheten som er så oppriktig opptatt med sin nestes evige vé og vel at han heller vil tale alvorlig til ham om synden, og dermed kanskje såre ham og miste vennskapet, enn gå der og tie om den farlige tilstanden han ser han er oppe i. Dette sier også Luther sanne ord om: «En rett kjærlighet lar ikke tanker om sitt forhold til denne vennen, være avgjørende; hvor stort bruk han har for vennskapet med ham, hvor verdifullt samfunnet med ham er, og hvor forferdelig det ville være å bli uvenn med ham». Nei, den rette kjærligheten ser på vennens sanne og evige vel. Hater og angriper derfor det som kan skade ham, er på vakt og advarer mot det som kan føre ham på avveie - om det så skulle være hans far, hans mor, bror eller søster.

Av sammenhengen ser vi vel nå at ordene: «Avsky det som er ondt!», når det gjelder vår neste, innebærer at vi i oppriktig kjærlighet må påtale dette. Men da må ingen oppfatte det som om apostelen her gir noe som helst medhold til den praksis i å påtale det onde som vi ser hos enkelte. De avskyr og refser bare synden hos andre, men ikke hos seg selv. Dette er jo svært alvorlig; at en påtaler synden når en ser den hos andre, men uten en mine kan akseptere det samme hos seg selv. Ja, til og med unnskylder og bortforklarer det hos seg selv, men refser det samme som grov synd hos andre. En setter vakre navn på det, når det viser seg hos oss selv. Men omtaler det med sterke ord og vendinger når en ser det hos andre. Når en f.eks. selv har fått litt mer av disse jordiske godene, da kaller vi det «en Guds velsignelse». Men når en ser andre mennesker får det, da omtaler en det med et sukk som «rikdommens forførelse» for sjelene.

Når en selv blir elsket og æret, da ser en bare Guds og menneskers godhet i dette. Men når en bror blir gjenstand for samme kjærlighet og aktelse, da heter det «en fryktelig avgudsdyrkelse». Når du selv kanskje i opphisset sinne taler sterke ord til en broder, da sier du at du har talt til ham «i oppriktighet», eller «har sagt ham sannheten». Men når en bror, kanskje i den inderligste kjærlighet, og etter mye kamp og bønn innfor Gud, taler til deg om det han er redd kan være farlig for ditt evige vel, da oppfatter du det som mistenkeliggjørelse fra en som setter seg høyere enn deg. Slik er det elendige menneskehjertet. Hvis vi da altså fullstendig følger dette og refser hos andre det samme som en godtar hos seg selv, så er nok dette nettopp en hyklersk kjærlighet og en forferdelig form for nidkjærhet. Det var slik fariseerne levde, når de, slik Kristus skildrer det, kunne se flisen i sin brors øye, men ikke var klar over planken i sitt eget. For å gjøre det Paulus formaner oss til her, kreves det altså at du aller først avskyr det onde hos deg selv, før du påtaler det hos din bror. Først da kan det å påtale synden få bli et kjærlighetsverk.

Men hvis det så virkelig er av kjærlighet du avskyr det onde hos din bror, så bør du også opptre i ydmykhet og inderlighet, som kjærligheten alltid gjør, når du skal påtale synden hos ham. Du må velge det rette tidspunktet. Ikke tale til ham når du selv er vred eller opphisset, men når du har det mest vennskapelige og fortrolige forholdet til ham. I Gal 6:1-2 ser du andre forhold du må være oppmerksom på. Hvis du vil vinne og omvende din bror, så er altså det viktigste at du har en oppriktig kjærlighet til ham i hjertet, og at du beviser dette gjennom din framferd. Og så hører også dette med:

Hold dere til det som er godt! I den sammenheng dette står, vil apostelen si: Når du avskyr og påtaler det onde hos din neste, skal du også passe på at du ikke glemmer det gode, som tross alt også kan finnes hos ham. At du ikke hater og forkaster hele mennesket. Du må følge Herren Kristus som forbilde. Se f.eks. i Åp., kap.2 og 3, hvordan han der refser det onde som han så hos de sju menighetene, men samtidig også erkjente det gode som ennå fantes hos dem. Selv der han tar fram en så alvorlig ting som at de hadde forlatt sin første kjærlighet, føyer han likevel til: «Men dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg også hater». Legg også merke til hvordan han refser disiplene sine for deres uverdige diskusjon. Midt i straffetalen tilføyer han likevel: «Men det er dere som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. Og jeg overgir riket til dere» (Luk 22). Å omtale det gode på denne måten, hos en bror som har syndet, er et velsignet middel til å åpne hjertet hans for den irettesettelsen han har fått.

Hvis du derimot bare er opptatt med det vonde hos ham, kan dette ha mange skadelige virkninger. Først skaper det et kaldt hjerte hos deg, mot ham. Dernest skaper det en vond holdning hos ham også. Han oppfatter det som en urettmessig påtale, og begynner også å se etter feil hos deg. Dermed ender dette som fra først av var en velmenende henvendelse, bare med gjensidig trette og mangel på kjærlighet på begge sider. Og da kan det gå akkurat som Paulus advarer galaterne mot: «pass på at dere ikke eter hverandre opp» (5:15), at vi dreper kjærligheten som tross alt har mer betydning enn alle de gode sidene ved et bibelsk liv. Slik blir resultatet når vi ikke ser og merker oss det gode, ja, «holder oss til det som er godt» selv hos en bror som feiler. Og så mange feil kan han da aldri ha, at det ikke også skulle være noe godt hos ham, bare vi i kjærlighet er innstilt på å oppdage dette. Her lå det da altså også en side av den oppriktige kjærligheten; at vi, samtidig som vi avskyr det onde, også «holder oss til det som er godt».

Men denne tilføyelsen: «Hold dere til det som er godt!» kan tas i en mer vidstrakt betydning, slik også Luther har gjort; at kjærligheten bør være så fullstendig uten hykleri, så upartisk og hellig at du i like stor grad kan verdsette det gode hos din uvenn, som du kan refse det vonde hos din venn. At du altså «blir opptatt (bare) med det gode» uansett hvor det finnes. Det ligger til vår fordervede natur at hvis bare en person ikke «smaker» oss, så ser vi ikke noe som helst godt hos ham. Uansett hva han gjør, så tar vi det opp i verste mening. Slik skal ikke den rene og inderlige kjærligheten oppføre seg. De kristne skal beholde hjerte og sinn i Guds fred, så de har et behersket og sant syn på tingene. De ser også det gode, uansett hvor det finnes, også hos den som har fornærmet dem. Ja, vi bør være så på vakt overfor vårt onde hjertes makt til å føre oss vill, at vi anstrenger oss mer for å se det gode hos den som har fornærmet oss, enn hos den som bare taler godt om oss. Gjør jeg ikke det, men isteden følger hjertets natur, og bedømmer allting ut fra menneskenes personlige forhold til meg, da er det straks slutt på den rene, upartiske kjærligheten. Men apostelen har ennå mer han vil tilføye:

Til toppen 

10 : Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i broderkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære!

Her tales det spesielt om «broderkjærligheten», kjærligheten mellom dem som er brødre i Kristus. Og det taler apostelen om på en måte som sikkert rammer mange av oss. Grunnspråkets ord for «ømhjertet» (svensk tekst: «Varen i bröderkärleken ömhjärtade mot varandra..») er et ord som brukes om en fars eller mors varme kjærlighet til barna sine, og om naturlige brødres kjærlighet til hverandre. Nå sier altså Paulus her at en slik inderlig kjærlighet, en så hjertelig omtanke for hverandre, skal det være mellom alle kristne. I det himmelske barneforholdet er de jo hverandres brødre og søstre. Indirekte refses altså her også denne kalde og stive samværsformen enkelte har overfor sine brødre i nåden, selv om de samtidig mener de er kristne. Selv om de ikke taler vondt om dem, så omgås de dem likevel ikke med den nære og inderlige kjærligheten, men lar dem liksom bare leve slik de selv finner for godt. Et slikt forhold er langt fra den rette broderkjærligheten.

Hvis vi virkelig er brødre for evigheten, bør vi også kjenne og elske hverandre i det lyset. Ja, ha et samfunn med hverandre som deler både sorger og gleder. Og med den omtanken for hverandre, den overbærenhet og mildhet som en god far eller mor har for barna sine. Det er dette apostelen vil ha fram med disse ordene. Luther sier: «Hva altså en slik vennlig, broderlig kjærlighet gjør, lider og tåler overfor sin neste, det kan du lære av å se på en legemlig mors forhold til barnet sitt. Slik har også Kristus gjort med oss, og gjør det samme fremdeles. Han er overbærende med oss i alle ting, og beskytter oss, - vi som er så urene, ufullkomne, skrøpelige og syndige at det ser ut som vi slett ikke er kristne -. Men hans kjærlighet gjør oss til kristne, uten hensyn til all vår elendighet».

Det er dype og tankevekkende grunner for denne inderlige og varme broderkjærligheten kristne imellom. Først og fremst at Herren har befalt dette i sitt ord. Videre at Kristus med sin kjærlighet til oss har gitt oss et så stort og oppmuntrende forbilde på en slik kjærlighet. Men til sist også spesielt dette at vi virkelig er brødre. Vi er født av samme Far, er bestemt til samme arv. Derfor lærte også Jesus oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen!» I alt dette ligger det virkelig store og kraftige grunner for kjærligheten til brødrene; nemlig at de er vår Fars barn og dermed våre brødre. Først og fremst må vi derfor elske dem for Faderens skyld. Johannes sier: (sv) «Var och en som älskar den som födde (norsk: hver den som elsker Faderen), han älskar ock den som är född av honom» (1Joh 5:1). Og når vi jo alltid elsker våre naturlige brødre med en spesiell kjærlighet, bør vi jo i ennå større grad elske dem som etter vårt veldige barnekår hos Gud er våre brødre. Måtte da også alle kristne være klar over at når vi med all rett kaller hverandre brødre og søstre, så skal vi også ha den samme kjærlighet, samme omsorg for hverandre i hjertene våre, som disse ordene innebærer. «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre», sier Peter.

vær fremst i dette å vise de andre ære! Her lærer vi at de kristne ikke bare skal ha en inderlig kjærlighet til hverandre i hjertet, og i å tjene hverandre i mer vesentlige ting. Men også i omgang og omtale vise hverandre aktelse og ære, ja, «vise hverandre ære». Dette at vi alle sammen vil være den første til å vise de andre oppmerksomhet, og da ikke bare i utvortes oppførsel, men også i hjertets sanne oppmerksomhet. I Fil 2:3 formaner apostelen: «enhver skal med ydmykt sinn anse de andre høyere enn seg selv». Bare å vise en utvorters høflighet uten å ha den indre oppriktigheten, er bare et skuespill som ikke hører hjemme hos Guds barn. Men har vi fått denne ydmykheten, kjærligheten og omsorgen for andre i hjertet vårt, da bør vi etter denne teksten også bevise det i omgangen med andre. De kristne skal ikke være et uoppdragent og uhøflig folk. Men slik det læres her; også i samfunn med menneskene opptre ydmykt, vennlig og hjelpsomt.

Vi husker hvordan Jesus også innskjerpet dette overfor disiplene sine gjennom fotvaskingen. Hver av dem skulle være den minste, og være den andres tjener. Og så stod han altså der selv fram som et forbilde for dem i dette. Luther sier om dette at «Kristi kjærlighet og vennlighet mot oss fører også dette med seg at vi for Kristi skyld, han som er i oss, setter hverandre høyt. Det stemmer ikke at jeg skulle forakte noen på grunn av at jeg ser mye galt hos ham. Isteden skal jeg tenke: Min Herre bor i dette svake karet, og ærer det med sitt nærvær. Nå akter altså Kristus min bror verdig, og er så nådig og god mot ham at han får ha like stor del i Kristus og alt hans, som jeg har. Da må jo også jeg bøye meg for ham og vise ham ære, som min Herres levende tempel og bolig. Hva har vel jeg med hvor elendig denne boligen er, den Herren tross alt har tatt bolig i? Hvis den ikke er for elendig til at han kan bo i den, hvorfor skulle da jeg, som bare er en elendig tjener, ikke også hedre ham?» Dette er jo også en «hälsosam» lærdom! Måtte så bare Gud gi oss sin nåde til også å leve etter det!

Til toppen

11 : Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i ånden og tjen Herren!

Her gir apostelen oss mange nyttige formaninger. Vi skal ikke være «trege», lunkne og uoppmerksomme. Med flid og utholdenhet skal vi tvert imot tjene vår neste i det kall vi har. Dette er altså noe som skal kjennetegne de kristne. I å vise iver. Her brukes samme ordet som det vi finner i v.8 om lederansvaret, altså «med iver», eller med omsorg. Men her tales det bare om iver generelt, det sies ikke noe om hva vi skal vise iver i. Derfor har Luther også ganske riktig gitt uttrykk for meningen slik: «i det som ligger foran deg». For Paulus vil her uten tvil ha sagt: Uansett om det er et åndelig eller legemlig arbeid, - vær ikke trege, lunkne eller uoppmerksomme, men nidkjære, omsorgsfulle og utholdende. Her refser han dermed dette lettlivede, likegyldige livet, når en somler, utsetter og ikke tar det så nøye med noen ting. Dovenskap utretter litt, men lar det like snart ligge, slik vi ser det hos mange mennesker. I sin ustadighet virrer de rundt fra det ene arbeidet til det andre. De holder ikke ut i noe, men dropper det så snart de blir trøtte, når arbeidet koster litt. Det er slike som skildres her som «trege».

Og dette kan en se både i fysisk og åndelig arbeid, der en ikke er utholdende. Luther sier: «En ser mennesker med stor iver gi seg i kast med noe nytt. Det kan være lese, studere, eller faste og speke legemet. Eller det å gi, tjene vår neste osv. Men når de har gjort dette to eller tre ganger, holder de ikke ut lenger. De gir opp. For den første gløden er kjølnet - akkurat som nysgjerrigheten pleier dabbe av når den er tilfredsstilt -. Av dette blir det så bare upålitelige og udugelige mennesker».

Slik må ikke de kristne være. Om det så bare er den vanlige latheten og dagdriveriet, så er det «upassende» for kristne. Paulus skriver til tessalonikerne: «Vi hører at det er noen blant dere som lever upassende, og som ikke arbeider, men blander seg opp i andres saker. De som lever slik pålegger og formaner vi ved vår Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og spise sitt eget brød» (2Tess 3:1-12). En merker at her taler apostelen i stort alvor. Han bruker ikke bare uttrykket «upassende», når de ikke arbeidet ordentlig, men formaner dem også ved vår Herre Jesus Kristus til å forandre på dette: «De som lever slik formaner vi ved vår Herre Jesus Kristus...» Og det er ikke uten grunn apostelen formaner på denne måten. For det er særdeles «upassende», ja, til anstøt. Det fører skam over Kristi evangelium når noen som bekjenner seg til det gjør seg skyldig i en slik anklage at de bare vil prate og ete, men ikke arbeide. Dette er noe vi skal ta inn over oss her, selv om det nok er mer sannsynlig at Paulus, når en ser på sammenhengen, her i teksten vår heller tenker på en tjeneste i menigheten. Av det Paulus nå føyer til, ser vi at her tales det ikke bare om en naturlig iver og virksomhet, men om en iver og nidkjærhet som kommer fra ånden, selv om den utøves på legemlige ting.

vær brennende i ånden. Dette er så motsetningen til den treghet og ulyst Paulus har nevnt i første del av verset. Her får vi nå se hvordan vi, selv med en treg natur, kan bli virksomme. Hvordan vi får en nidkjærhet og en lyst som seirer over naturens motstand. Paulus sier: «Vær brennende i ånden». Med «ånden» menes her ikke Guds Ånd i seg selv, heller ikke bare menneskets ånd slik den er av naturen. Her menes ånden i en kristen, «den av Guds Ånd levendegjorte og helliggjorte menneskets ånd», «den nye skapning» i oss. Og nå sier altså apostelen: «Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i ånden». Dette vil da si: Selv om du har en treg natur, skal likevel en brennende ånd kunne overvinne den tregheten, og drive deg til flittig virksomhet i den tjenesten du har fått. Vi ser av sammenhengen at det er dette som er meningen. Og så er det bare om å gjøre at vi tar formaningen til oss, og gjør etter den.

Vi lærer av disse ordene: «vær brennende i ånden», at en kristen ikke kan være fornøyd med en kald og dorsk ånd. Ved å bruke alle nådemidlene skal han strebe etter stadig å bli varmere, ja brennende i ånden. Da går vi ikke til pliktene våre med ulyst og treghet, men kommer til å oppfylle dem med lyst og iver, og i utholdenhet. Selvsagt kan vår naturlige drift, om den settes inn på det åndelige området, nok starte opp i mangt med stor iver, og vil ofte gjøre alt med én gang. Men det viser seg at det ganske snart stagnerer når arbeidet blir både tungt og langvarig, eller møter alvorlig motstand. «For den kjødelige brannen kan ikke holde ut i lengden i åndelige ting» (Luther). Men en åndelig brennende nidkjærhet, en iver som er født og næres av Guds Ånd, slokner ikke om den møter motstand. Den tennes heller ennå mer opp og blir sterkere gjennom slikt. Med Åndens nidkjærhet er det slik at den svekkes og avtar heller gjennom ytre ro og medgang, og når den er «arbeidsløs». Men styrkes gjennom arbeid og kamp. Derfor kan den nidkjærheten holde ut og fortsette gjennom all slags motstand og vanskeligheter. Vi ser altså en dyp sammenheng mellom disse to forholdene: «Vær ikke trege i å vise iver» - og «vær brennende i ånden».

Men hvordan det kan skje at vi blir brennende i ånden, det lærer vi av andre bibelord. Vi ser at det skjer ikke gjennom noen menneskelige anstrengelser, men bare ved at vi blir fylt av Guds kjærlighet. Selv å prøve å opphete seg til nidkjær virksomhet eller stor veltalenhet, er ikke å være brennende i ånden. Det varer heller ikke så lenge, og blir heller ikke til noen velsignelse. Nei, brennende i ånden, det blir vi bare på samme måten som vi ser de to disiplene på vei til Emmaus vitner om. De sa: «Brant ikke hjertet vårt i oss da han talte med oss på veien, og da han åpnet Skriftene for oss?» Det vil alltid være Jesu ord og Ånd som på nytt og på nytt gjør oss brennende i ånden. Jo større gaver en kristen har fått til tjeneste for andre, og jo mer han får å gjøre, desto oftere må han trekke seg tilbake i stillhet innfor Herren. For at denne hyrden kan varme og opplyse ham gjennom Guds ord og Kristi kjærlighet, så han på nytt tennes opp i ånden. Ellers vil han snart dø, blir kald og ubrukelig på tross av alle sine gaver, sine vakre ord og gjerninger. Men så gir apostelen en veiledning som ofte trenges, selv for en åndelig brennende nidkjærhet. Han sier:

og tjen Herren! Dette er en formaning som henger nøye sammen med det som er sagt foran. Altså: Vær ikke trege, men brennende i ånden, «tjen Herren». I den gamle svenske Bibelen heter det: «Tjen tiden!» Det sier oss at uansett hvor brennende en kristen blir i ånden, så skal han ha kjærlighet og visdom til å handle slik at han ikke bare blindt følger visse regler, men tenker på hva kjærligheten og visdommen gir råd om i det enkelte tilfelle - som kan kreve at vi til forskjellige tider og tilfeller må handle forskjellig, hvis vi skal tjene Herren rett og til virkelig velsignelse for vår neste. Moses tok hensyn til tiden, da han ikke omskar folket på grunn av de store anstrengelsene de var utsatt for under vandringen i ørkenen (Jos 5:4-7). Paulus var overbevist om at de kristne var fullkommen fri fra den jødiske seremonialloven. Likevel tok han hensyn til forholdene da han i Jerusalem føyde seg etter de troende jødenes råd, og gikk opp i templet og renset seg etter jødisk skikk (Ap.gj. 21:23-26). I alt det vi foretar oss skal vi altså alltid, om det så er i den minste tjeneste, holde klart for oss om vi nå tjener Herren selv på denne måten.  

Til toppen

12 : Gled dere i håpet, vær tålmodige i trengselen og vær fast utholdende i bønnen!

Når Paulus akkurat nå taler om å være glade i håpet, om tålmodighet og utholdende bønn, kan det se ut som om han gjennom ordene i verset foran er kommet til å tenke konkret på den tiden han selv levde i. Det var en veldig tung tid, på grunn av forfølgelsen mot de kristne som nå var begynt. For det er jo særlig i tider med lidelser, med nød og sorg vi blir øvet i håpet, i tålmodighet og i bønnen. Paulus taler først om håpet, og sier:

Gled dere i håpet. Med «håpet» mener Paulus Guds barns forventning til den framtidige herligheten. Troen griper Guds nærværende nåde. Men håpet ser fram til «Guds herlighet» (Rom 5:1-2). Og så sier altså Paulus at vi skal «glede» oss i dette håpet. Også dette er en formaning som kommer midt inne i en rad av andre kristelige plikter. Da ser det jo ut som om også dette å glede seg er en kristelig plikt? Ja, og det er det da også! Men apostelen sier ikke bare: «Gled dere!». Han sier: «Gled dere i håpet!» Andre steder sier han: «Gled dere i Herren!» - «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4:4). Paulus formaner oss ikke til å være glade over ingenting - heller ikke over noe småtteri eller forfengeligheter. Han holder fram for oss hele evighetens salighetshåp som gledesgrunn. Hvis vi virkelig holdt dette klart for oss - altså hva det er vi er kalt til. Og deretter virkelig trodde det Gud har lovet, så ville vi nok også vært fulle av fryd. Og da ikke bare de dagene da alt går greit, men også gjennom de tyngste dagene på jorden. Og denne gleden i håpet har langt større betydning og velsignelse enn vi vanligvis tenker. Den gir oss ny kraft i hele vårt kristenliv. Derfor må vi også gå dypere inn i dette emnet.

Selve håpets siktemål, eller alt det herlige som venter oss hos Gud, det vil vi jo aldri fullt ut kunne fatte her i livet, - «det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker ham» (1Kor 2:9). Men bare det vi tross alt kan se og ane ut fra Guds løfter, er jo så stort og herlig, at ikke noe menneske fullt ut kan uttrykke det. Hvem kan f.eks. si hvor mye som ligger i dette at vi er «Guds arvinger og Kristi medarvinger»? Og hvem er det så som skal få oppleve denne ærefulle salighet? Jo, det er uttrykkelig sagt at det er alle dem som her i livet er blitt Guds barn. For slik lyder det: «Hvis vi er barn, da er vi også arvinger» (kap.8:17). Det gjelder altså hver eneste én som er fridd ut fra verden. Som gjennom Guds ord og Ånd er blitt vekket opp av syndens søvn, og har funnet frelsen bare i Kristus. Som ennå, på tross av alle sine skrøpeligheter og fall er avhengig av ham. Som ikke kan unnvære ham, hans nåde og vennskap, hans kjød og hans blod, dvs. hans forsoning, men nettopp i dette har alt det de trenger for sin sjel. Og det er nettopp dette Herren Kristus selv sier: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og ham skal jeg reise opp på den siste dag» (Joh 6:47-57).

Tenk at Herren selv sier om alle slike fattige sjeler som har all sin trøst bare i hans forsoning, at de skal få det evige livs salighet! Og det sier han så bestemt, og gjentar det mange ganger. Men hvem kan da uttrykke hvor lykkelig et slikt menneske er? Hvem kan utlegge hvor mye som ligger i Kristi egne ord: «Da skal de rettferdige stråle som solen i deres fars rike» (Mat 13:43)? Hvem kan utlegge hvor mye det innebærer som Johannes uttrykker slik: «..da skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er» (1Joh 3:2)? Og dette håpet hadde allerede David da han sa: «Jeg vil skue ditt åsyn i rettferdighet. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved din skikkelse» (Sal 17:15). Og Job når han sa: «Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud» (Job 19:25-26). Kristus har også uttrykkelig sagt: «Far, jeg vil at også de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, og at de skal se min herlighet, den som du har gitt meg» (Joh 17:24).

Hvem kan altså utlegge hvor stor salighet vi skal få oppleve når vi får se Guds åsyn? Tre av disiplene fikk være med Jesus opp på fjellet. Der fikk de et møte med to av himmelens borgere, og Herren selv ble en kort stund åpenbart i herlighet for dem. Bare dette svært begrensede glimtet av himmelens herlighet var nok til at disiplene ble så opprømt at Lukas skildrer Peters reaksjon slik: «han visste ikke hva han sa». Han ville jo helst bare bli der på fjellet. «Mester, det er godt at vi er her, la oss lage tre hytter», sa han (Luk 9:28-33). Hvordan skal det da gå med oss, når hele himmelen med all dens herlighet blir gitt til våre forklarede, og da fullt mottakelige sjeler? Hvem kan vel fatte eller utlegge hvor mye herlig den allmektige Gud skal kunne overlate til sine venner når han en gang byr dem: «Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt»? - «Da skal Gud tørke bort hver tåre fra øynene deres, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte» (Åp 21:4).

Men er det nå riktig og sikkert nok at dette virkelig en gang skal skje? Er dette like sikkert som den nåden vi får oppleve her i livet? Stilt overfor dette helt avgjørende spørsmålet pleier det være godt å tenke grundig over at det er den samme Herren Kristus som sier alt dette til oss, som også har gjort og sagt alt annet som vi pleier tro om ham. F.eks. at han sa: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Tror vi det ene er sant, da må vi jo også tro det andre er det. Må vi da aldri glemme at det er den samme Herren Kristus som uttrykkelig forkynner: «Jeg gir dem evig liv», «Jeg skal oppreise dem på den siste dag», «de skal se min herlighet» osv.! Hvis vi tror på Guds sønn, så er bare et eneste ord fra ham nok til å overbevise hjertene våre om at vi har en herlighet i vente. Riktignok er der også andre forhold som kan overbevise oss om det samme. Når Kristus i Mat 6:25-34 vil styrke oss i troen på Guds omsorg for våre timelige behov, ber han oss også se på det vi har rett for øynene våre. På fuglene som jo Gud før, og på liljene som han kler. Slik kan vi også, for å styrke oss i håpet om det som venter oss i himmelen, se på noe av alt det vi har for øynene våre. Da skjønner vi at Gud virkelig har hatt et evig liv som mål for oss.

Eller hva skulle ellers Kristi rike på jord være et vitnesbyrd om? Hvorfor har Gud gitt oss helligdagen, sitt ord og sine sakrament, hvis det ikke skulle ha evig liv som mål? Hvorfor har Gud sendt sin enbårne Sønn til verden for å lide og dø for våre synder? Skulle han dermed bare villet oppnå noe timelig godt for oss? Hvorfor sender han Den Hellige Ånd som vekker, omskaper og helliger vårt indre menneske? Hvorfor tukter og oppdrar han oss gjennom hele livet? Alt sammen vitner jo klart om at han har et annet liv som mål for oss, og vil skape noe langt mer herlig ut av oss. Likevel, hvis vi har en levende tro på Guds Sønn, så er det ikke noe som overbeviser oss mer om dette enn et ord fra ham. Da er det ingen ting som er så visst og sikkert som når han sier: «Jeg skal oppreise dem på den siste dag», «jeg skal ta dere til meg. For der jeg er, der skal også dere være». Hva er mer sikkert enn det Herren Kristus selv sier? Vårt frelseshåp har altså en totalt urokkelig grunnvoll. Derfor kalles også dette håpet for «et anker for sjelen, som er sikkert og fast» (Hebr. 6:19).

Når vi da har en så herlig og fast grunnvoll for håpet vårt om den evige gleden, da burde vi jo selvsagt også ta farvel med alle jordiske sorger og si: Vik fra meg, all sorg, all engstelse og uro! Jeg har en evig glede. Jeg går mot en evig lykke. For håpet om evig liv er ikke grunnet på vår verdighet eller våre tanker, men på Guds egne gjerninger og evige rådslutning. Det sømmer seg ikke for dem som bekjenner sin tro på Kristus, og er også til stor skade for vår kristendom, at vi glemmer det håpet vi har om evig liv, og ikke gleder oss over det, men isteden går med tunge skritt og sukker mot himmelens glede. Med alvor og flid må vi være mer opptatt med vårt håp om evig liv. Da ville det nok gi ny styrke til hele vår kristendom. Det ville gjøre oss mer opptatt med den rette veien til livet, og mer likeglade med alt det jordiske. Det ville styrke oss til mer tålmod og utholdenhet i kampen for kronen. Derfor kalles også håpet om frelse for en «hjelm» (1Tess 5:8, Ef 6:17). Hjelmen er en viktig del av rustningen. Med den løper vi mer dristig fram i kampen.

Og så kaller altså apostelen håpet for «et anker for sjelen, som er sikkert og fast». Dermed sier han at håpet om frelse skal holde oss fast til Herren gjennom alle fristelsens stormer, så vi ikke forsvinner ut over verdens ville hav. Et levende og fast håp skal i lidelser og nødens tider lære oss bedre å kjenne ham som er himmelbrødet. I dager med jordisk glede og lykke skal det holde oss nøkterne og sindige, så vi kan si som apostelen: «Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste» (Fil 1:23). Å, måtte Herren tilgi oss vår vantro, at vi så lite gleder oss i håpet! Og måtte han hjelpe oss til at det ble en forandring også i dette!

Vær tålmodige i trengselen. Dette er også en frukt av håpet om frelse. Håpet om en evig glede bør gjøre oss tålmodige gjennom all nøden i livet her på jord. Og dette er snart slutt, det varer ikke evig. Fryd deg over at du i Kristus er frelst fra den evige nøden - og tvert imot er på vei til den evige gleden! Ja, hvis du virkelig er en kristen, så bør du også ta dette inn over deg. Men i tillegg har vi her også en formaning: «Vær tålmodige i trengselen!», problemene, lidelsene. En apostolisk formaning minner oss om det som er vår plikt overfor Herren. Derfor må vi for Herrens skyld være tålmodige i motgang, - og særlig når vi også husker på at det er Gud, vår himmelske Far, som sender oss hver enkelt lidelse (Jes 45:7, Amos 3:6 m.fl.). Tror du dette, da vil dette stille din utålmodighet, - hvis du er blant dem som elsker Gud. Tror du Herren Kristi egne ord: «til og med alle hårene på hodene deres er telt»? Og så sier han videre: «Ikke et hår på hodet deres skal gå tapt». 

Tror du at alt det vonde både djevelen og andre mennesker påfører deg, i hver minste detalj er tilmålt av Gud? For det lærer Skriften uttrykkelig. Se hvor nøyaktig Gud hver eneste gang tilpasset hvor langt Satan fikk lov å gå med å plage Job. Og når så araberne hadde drept Jobs sønner, kaldeerne hadde tatt kamelene hans, og stormen hadde knust huset så det falt sammen over barna hans, - da så Job bare Herren i alt sammen. Han sa: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» Og da det ynkelige mennesket Sime’i forbannet David da han var på flukt for sin sønn Absalom, sa bare den sorgtyngede kongen til sin hærfører Abisai: «Når Herren har sagt til ham: Bann David! - hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?» (2Sam 16). Det samme sier Jeremia: «Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?» (Klag 3:37). Og det samme sier Herren selv: «Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette» (Jes 45:7).

Hvem skulle vi da klage og syte over? Hvem er du som vil trette med din Skaper? (Jes 45:9). Har du gitt ham noe først, så han skulle gi deg vederlag? (Job 41:2). Er Herren for hard mot deg? Eller hva krav tror du du har mot ham? Hvis Herren ville gå i rette med oss, hadde vi ikke noe vi skulle ha sagt mot ham, selv i en eneste sak av tusen (Job 9:3). Hvis Herren ville handle med oss etter våre synder, og gjengjelde oss etter våre misgjerninger, ville vi havne i helvetes pine, og ikke kunne oppdrive en eneste dråpe vann. Så bør en også tenke slik: Utallige mennesker lider mye mer enn jeg. Hvorfor skulle så jeg slippe fri fra lidelser, når jeg bare fortjener Guds vrede? Og jeg, et Guds barn, skulle vel også tåle dette, jeg som har et håp om evig glede. Å, Gud, forlat oss da all utålmodighet! Forlat oss, og hjelp oss så vi fra nå av må være mer «tålmodige i trengselen»!

Men bortsett fra at vi ikke har noe å klage over, om så Herren handlet med oss etter våre synder, så er jo forholdet at han aldri handler med oss slik, når vi ved troen på Sønnen får leve i hans nåde. Alt det vanskelige vi må igjennom er bare sendt oss på grunn av hans uendelige trofasthet og godhet. Å, det kommer en dag da vi i det evige lyset skal se hemmeligheten i alt det underlige Gud har sendt i vår vei. Da skal vi se at i all vår motgangs beger var det ikke en dråpe mer enn det som var nødvendig for å føre oss frelst fram til himmelens arv. Da vil vi se at det bitreste som har skjedd, har vært sendt oss til vår kongelige oppdragelse, eller for å øke vår evige glede og herlighet med mer av det som bare Guds visdom kjenner. Og hvem våger da å tenke at «jeg skal nok nå fram til himmelen, uten at du, Herre, lar så mye tungt og bittert komme over meg. Jeg er da tross alt i stand til å undertrykke mitt kjød, uten at så mye vondt skal ramme meg». Nei, vi kjenner vår store treghet, troløshet og kjødelighet godt nok. Så vi ber isteden titt at Herren selv må døde dette hos oss. Men hvordan skulle det kunne skje, uten at han også måtte sende oss lidelser?

Ofte ber vi at han skal bruke det han ser er best, bare han fullfører sitt verk i oss, griper hjertet vårt, øker vår tro, vår bønn, vårt alvor, og helliger hele vårt vesen. Men når Herren hører slike bønner, må han også bruke mange bitre midler til dette. Og da klager og syter vi, som om det var noe vondt. Vi tenker ikke på at vi har selv bedt ham om dette. Kort sagt: Når vi en gang får øyner som ser, da oppdager vi hvordan Gud gjennom våre lidelser opphøyer sitt navns ære og vårt beste. Da ser vi hvordan han med disse jordiske kors hjelper vår villige, men svake ånd imot kjødet. Ja, når vi til slutt virkelig får se sannheten i ordene om at «den rettferdige vanskelig blir frelst», da kommer vi ikke bare til å bli tålmodige i trengselen, men også takknemlige for den.

og vær fast utholdende i bønnen! Denne formaningen kan selvsagt først oppfattes som at den taler om at vi gjennom hele livet vårt aldri må holde opp å be. Dette er da også sikkert nok slik vi skal leve livet, at vi «ber uavlatelig» (1Tess 5:17). Hvis ikke Gud selv sender oss sin nåde og hjelp, var vi ikke i stand til å utføre en eneste av våre kristelige plikter, eller komme velberget gjennom en eneste av våre mange kamper og farer. Og når vi alltid behøver Gud, hans nåde og hjelp, da bør vi selvsagt også alltid be. Dette foregår da også hos Guds barn i åndens sukk gjennom hele dagen. Bønnen er som åndedrettet hos det nye mennesket. Og på samme måte som legemet vårt ikke kan leve uten at vi puster, så kan vi heller ikke leve livet i Gud uten å be.

Jeg trenger hele tiden ny kraft ovenfra. Til troen, til kjærlighet, til tålmodighet, til iver og trofasthet i min jordiske stilling, til hjelp i fristelser, osv. Så konstant foregår den åndelige krigføringen, så intense og farlige er fiendens angrep, at selv de sterkeste kristne er fortapt hvis de ikke hele tiden mottar guddommelig hjelp. Det er disse ting som ligger til grunn for apostelens formaninger til utholdende bønn. I Efeserbrevets sjette kapittel skildrer han både fiendene og våpnene våre. Der ser vi da også hvordan han avslutter sin «feltpreken» slik: «Og be alltid med all bønn og påkallelse i Ånden!» (konf. Kol 4:2, Fil 4:6). Derfor er det nok særdeles nødvendig til alle tider, det apostelen formaner oss til her: «vær fast utholdende i bønnen!»

Men hvis vi ser på den sammenheng disse ordene har med det som står like foran, om tålmodighet i trengselen, ser det ut til at Paulus her særlig tenker på når vi har trengselstider. Han taler til oss om når vi spesielt da, nettopp når vi er nedslått over hvor lenge prøvelsene trekker ut, ikke må stoppe opp med å be og vente hjelp fra Herren. Altså det samme som Kristus talte om i Luk 18:1-8, når han «fortalte dem en lignelse om å alltid være utholdende i bønnen, og ikke bli trette». Og akkurat her har vi den harde prøven. Akkurat dette kan ofte vårt evige vé og vel komme til å avhenge av; om vi kan holde ut når fristelsene og prøvelsene blir langvarige og harde, og Gud venter med å sende hjelpen. Det er fiendens frykteligste våpen; når han setter alt inn på å trøtte oss totalt ut. Og seieren er hans, hvis han ved å trekke fristelsen ut over tid kan frarøve oss alt håp, så vi holder opp å be og vente på hjelp fra Herren.

Det er dette fienden har som mål med alle de grusomme pilene vi får oppleve at han hele tiden skyter inn i vårt innerste gjennom langvarige prøvelser. Da opplever vi ikke noe som helst av Guds nærvær og kjærlighet, og ser ikke noe av arven som venter i himmelen. Vi kjenner bare på alt det vonde i oss selv, kjenner syndens og djevelens makt og Guds rettferdige lov og domsord. Da skyter fienden de frykteligste tanker om Gud inn mot hjertet vårt; at hos ham kan vi ikke vente noen hjelp. At det ikke blir noen som helst slutt på all trengselen, som bare kommer til å fortsette i all evighet.

Det var akkurat mot slike fristelser Herren talte til dem denne lignelsen vi nevnte ovenfor (i Luk 18). Han talte om en enke som hadde store problemer. Hun søkte hjelp hos «en dommer som ikke fryktet Gud eller tok hensyn til noe menneske». Legg merke til denne lignelsen! Bare dette at Herren Kristus selv talte til dem helt konkret «om å alltid være utholdende i bønn, og ikke bli trette» vekker jo uvilkårlig tankene våre. Det ser jo ut til at hensikten hans er å forebygge at vi skal bli motløse. At han vil vise oss at uansett hvor langvarige og knusende prøvelsene blir, så vil Gud alltid til sist hjelpe oss. Herren kunne jo ha forsøkt å forebygge at vi ble nedkjempet, på en annen måte. Han kunne jo bare latt være å vente så lenge med å åpenbare sin nåde, komme raskere med hjelpen. Det ville jo gi samme resultat; at vi satte vår lit til ham, og ikke ble trette. Men nei, den framgangsmåten velger han ikke. Isteden gir han oss denne lignelsen, og dessuten gjennom hele Skriften mangfoldige løfter om sin trofasthet og at han alltid hjelper til slutt.

Av dette skal vi først lære at det altså må være en fullstendig urokkelig lov i Guds måte å føre oss på, at han vil vente med sin hjelp, vil la prøvelsen bli lang og nedbrytende. Ja, dette er en hovedsak i det han vil lære oss her. Han sier jo om den urettferdige dommeren at «til å begynne med ville han ikke».. dvs. hjelpe enken. Hvor lang denne tiden blir, kan være forskjellig, avhengig av hvor forskjellig troen og andre forhold er hos barna som prøves. Abraham var sterk i troen. Men da han hadde fått løftet om et avkom ingen kunne telle, måtte han vente et kvart århundre, og selv bli hundre år gammel, før løftets sønn ble født. Men da jomfru Maria ikke kunne finne det tolvårige underbarnet, da var tre dager og tre netter stor og bitter nok prøvelse for hennes anfektede hjerte.

Det viser seg alltid at enten det går over kort eller lengre tid, vil det alltid fortone seg for den sjelen som prøves, som om prøvelsene aldri tok slutt. Kunne vi bare se at det blir alltid noe godt ut av det, ville vi straks være trøstet. Men når det står på, ser det fullstendig uløselig ut. Slik er det da Herrens vilje at vi alltid skal ha så stor tillit til hans trofasthet, hans omsorg, makt og sannferdighet, at vi helt og holdent overlater til ham å bestemme når og hvordan vi skal bli hjulpet. Og samtidig skal vi vite at det er utelukket at vi skal bli skuffet, når vi i tro og bønn venter på ham. Det er dette Herren først og fremst vil ha sagt oss gjennom denne lignelsen.

Men det hører også med at denne lignelsen viser hvordan vi, mens prøvelsene står på, bare ser Gud som en «dommer». Ikke en mild og nådig, men en streng og upåvirkelig dommer. Likevel sier altså Herren at selv om dommeren var slik, så kunne han ikke i lengden stå imot bønnene fra den ulykkelige enken. Til sist sa han: «Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, vil jeg hjelpe henne til å få rett, fordi denne enken plager meg» (dvs. med hennes bønner). «Så sa Herren: Hør hva den urettferdige dommeren sier! Og skal ikke da Gud skaffe retten til sine egne utvalgte, de som roper til ham dag og natt? Er han ikke langmodig med dem?»

Kunne Herren bruke noe bedre for å overbevise oss om sin bønnhørende trofasthet, enn å gi oss så talende bilde som dette? Vi måtte jo tro Gud var verre enn det hardeste menneske, hvis vi skulle tvile på at han til sist alltid hører våre bønner. Må Gud virkelig tilgi oss vår vantro! Gud har jo lovet: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg hjelpe deg, og du skal prise meg!» (Sal 50:15). Herren Kristus har i ordelag så sterke som i eds form lovet oss: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere» (Joh 16:23). «Alt det dere ber om i deres bønn, når dere tror, det skal dere få» (Mat 21:22). «Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen» (Joh 16:24). «Hver den som ber, han får, den som leter han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for» (Mat 7:8). Skulle vi så ikke tro slike ord fra Herren selv?

Men hvis det likevel skjer at Gud virkelig ikke bønnhører oss, da må feilen enten være at vi ber om noe Gud aldri har lovet han vil gi oss. Eller vi begjærer det skal skje på en måte som strir mot den ordningen Gud alltid fastholder. Det skjer f.eks. med dem som ber om daglig brød, men ikke vil arbeide. De ber kanskje om Den Hellige Ånd, men bruker ikke Ordet. Eller ber om syndenes forlatelse samtidig som de bevisst og med vilje fortsetter å synde (Hebr. 10:26). Om slike bønner sier Skriften: «Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, da er til og med hans bønn en styggedom» (Ord 28:9, konf. Sal 18:42, Job 27:9). På samme måte ber vi også om noe Gud aldri har lovet å gi oss, hvis vi ber om at vi allerede nå skal få noe av det som Gud har lovet oss i det kommende livet, f.eks. en urokkelig fred, en fullkommen syndfrihet osv.

Så har vi kanskje ofte bedt: Gud gi meg bare det du ser er nyttig, «La ikke min vilje skje, bare din vilje!» (Luk 22:42). Da kan vi heller ikke vente å bli bønnhørt når vi senere, i uforstand, ber om noe som bare ville skade oss. Kort sagt: Guds løfter kan ikke svikte. Ber vi overensstemmende med disse, da har vi en urokkelig visshet om at Herren hører bønnene våre. Men fortsatt har han sine veier, når det gjelder hvordan og når han svarer. Å, hvor mange underfulle bevis på Guds godhet har de ikke sett, de som tror dette, og lever i disse sannhetene! Og når dette da virkelig er sant, så la oss i alle vårt livs dager være flittige i bønnen. Ja, når det ser aller mørkest ut, nettopp da være «utholdende i bønnen»! Gi oss, Gud, selv din nåde til dette!

Til toppen 

13 : Del ut ettersom de hellige trenger, legg vinn på gjestfrihet!

Del ut.... Dette heter egentlig etter grunnspråket: «Delta i de helliges behov». Og denne formaningen betyr at de kristne bør se på sine fattige trosbrødres behov som om det var dem selv. Vi bør ha så sann og hjertelig kjærlighet at vi lever etter dette ordet: «Om ett lem lider, lider alle lemmene sammen med det», og etter det største kjærlighetsbudet: «Du skal elske din neste som deg selv!» Men om apostelen her spesielt nevner «de hellige», lærer vi også her, som i Gal 6:10, at vi etter den allmenne kjærlighetsloven skal «gjøre det gode mot alle, særlig dem som er av troens folk». Dette bibelstedet om det «de hellige trenger», viser at det forholdet som ble innført i den første menigheten; at alt de eide, hadde de sammen (Ap.gj. 2:44-45, 4:32-34), allerede var opphørt. Uten tvil på grunn av at det tidlig kom inn i menigheten folk som var dovne, og bare misbrukte dette. Av dette bibelstedet lærer vi også at vi skal være bevisst hva vi gir til. Det skal ikke tjene til støtte for noe Gud ikke kan akseptere, men til virkelige behov der det «trenges». Og så bør vi også gjøre det ennå mer villig; «dele ut ettersom de hellige trenger», dvs. i en omsorgsfull, broderlig kjærlighet hjelpe dem som har konkrete behov, og ikke misbruker gaven i dovenskap eller overflod.

Men hvem er så «de hellige», disse «fattige blant de hellige», som Paulus kaller dem i kap.15:26? Å, måtte vi nå snart lære å forstå dette ordet «hellig» rett! Over alt i apostlenes brever vil vi se at det er på alle de troende kristne dette opphøyde navnet «hellig» brukes (konf. Rom 1:7). Det er ikke noen kristne som spesielt skiller seg ut, som apostlene eller profetene, som kalles «hellige». Det er alle som Ånden gjennom den nye fødsel har utskilt fra verden for å tilhøre Gud. Og disse gjenfødte sjelene er i dobbel forstand virkelig hellige for Gud. Først er Kristi fullkomne hellighet tilregnet dem. Dernest er også Åndens helliggjørelse begynt i dem. Begge disse forhold uttrykker Paulus slik i 1Kor 6:11: «Dere ble helliget, og dere ble rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og ved vår Guds Ånd». Så er vi da Guds hellige, selv om vi ikke er syndfrie. Det ser vi f.eks. når David først taler om all sin forferdelige overtredelse og synd, og deretter sier: «Derfor, la hver from be til deg..»(Sal 32). Det er bare i Kristus vi er virkelig hellige.

Luther sier så sterkt og tankevekkende nettopp i forbindelse med teksten vår: «Paulus taler her om de hellige på jorden, dvs. de kristne, og kaller dem hellige til ære for Guds nåde. For bare ved Guds nåde er de hellige i troen, uten noen som helst gjerninger. Det ville være en stor skam, og rett og slett en fornektelse, om en kristen ville nekte for at han er hellig. For da bekjente han samtidig at også Kristi blod, Guds ord, Ånd og nåde, ja, Gud selv ikke var hellig. Og fornektet alt dette som Gud nettopp hadde brukt for at han skulle få være hellig».

Det er altså disse som er de hellige. Og det er altså deres behov, det de trenger, vi i inderlig kjærlighet skal ta oss av, som om det var vår egen nød. Hvis vi ikke gjør det, men bare beholder alt vi eier for oss selv, da kan vi sannelig ikke leve i Guds kjærlighet. Noe ganske annet er det at vi i vår skrøpelighet kan feile, kan være eller gjøre noe vi egentlig ikke vil. Men hvis vi ikke har eller viser noen kjærlighet, da vitner det om noe langt mer alvorlig: At vi ikke lever i Guds kjærlighet. Johannes sier jo uttrykkelig: «Hver den som har denne verdens goder og ser sin bror i nød og lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan Guds kjærlighet bli i ham?» (1Joh 3:17). Vi kan lese mer om dette å dele med andre slik de trenger, i 1Kor 16:1-3, og i 2Kor kap.8 og 9. «Den som gir, må gi med gavmildhet... den som viser barmhjertighet, må gjøre det med glede», lærte vi i v.8.

Legg vinn på gjestfrihet! De kristne burde kappes om å ta inn til seg og hjelpe fattige og hjemløse brødre. Denne formaningen finner vi ofte i Skriften (se Hebr. 13:2, 1Pet 4:9). De første kristne ble under forfølgelsene ofte jaget bort fra hjemmene sine. Så vandret de rundt til fremmede trakter, og den gang hadde man jo ingen offentlige hoteller e.l. for dem som kom reisende. På denne bakgrunn er det bibelstedene taler om at troende brødre i glad og villig kjærlighet skal vise gjestfrihet, ja, legge vinn på (egentlig «etterjage») å få gjøre dette. Men selv om det er stor forskjell på den tiden og vår, så gjelder alltid den store kjærlighetsloven; at vi i alle mulige forhold skal tjene vår neste. Og at kjærligheten ikke bare skal stadfestes gjennom vakre ord, men i praktisk handling, også når det koster både anstrengelser og utholdenhet. Også i dag kan det å vise gjestfrihet ofte bli vårt kall. Det kan nok by på offer, men hvis det likevel ikke er helt umulig for oss, skal vi alltid både med glad hjerte og et vennlig åsyn også på dette området tjene en bror som trenger det. Apostelen Peter tilføyer at det også bør skje «uten å klage» (1Pet 4:9). Slik ønsker vi nok selv også å oppleve det når vi har behov for vår nestes tjeneste. Og det store budet, når det gjelder vår neste, er alltid dette: «Alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre for dem» (Mat 7:12).

Til toppen

14 : Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke!

Dette verset kan være skrevet som konkret sammenheng med de foran (som kanskje først og fremst gjaldt hjelpen til forfulgte kristne), og har dermed spesiell betydning for den tiden dette ble skrevet. Da synes Paulus her å ha tenkt at det lett kunne skje med de forfulgte kristne at de ble fristet til vrede, så de ikke kunne tåle fiendene sine. På den andre side behøver vi slett ikke søke etter slike sammenhenger når vi stilles overfor den ene formaningen etter den andre. Av og til finnes slik bakgrunn. Andre ganger ikke. Det vesentlige er at vi alle tar disse formaningene til hjertet, og erkjenner at den egentlige lærdommen i disse gjelder for alle folk til alle tider.

Herren Kristus kunne ikke tale positivt om de fiendtlig innstilte jødene. Han sa uttrykkelig at de var hyklere, løgnere, mordere, ja, at «dere er av deres far, djevelen» (Joh 8:44). Men så inderlig ønsket han bare det beste for dem, omvendelse og frelse, at han gråt over deres ulydighet. Her vil altså apostelen si: Velsign, ønsk bare godt for dem som forfølger dere: «velsign og forbann ikke!» Og at Kristus i sterke vendinger klart ga uttrykk for hvordan jødene egentlig var, så gir det ingen som helst dekning for at ulyst skal bryte ut fra oss i vonde ord mot våre fiender. For i disse sterke ordene fra Kristus lå det bare en hellig og alvorlig irettesettelse. Det er bare i egenskap av profet, av lærer eller dommer noe menneske kan følge Kristi eksempel i dette.

Hvis det bare er oss selv det går ut over, det vi opplever av vondt, bør vi ikke tale vondt om fienden. Men heller tigge og be for dem, på samme måte som også Kristus gjorde. For «når han ble hånet, hånte han ikke igjen. Da han led, truet han ikke, men overlot seg selv til ham som dømmer rettferdig». I sin lidelse var han «lik et lam som ble ført bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn». (1Pet 2:23, Jes 53:7). Det er eksemplet han har gitt oss når det gjelder hvordan vi skal forholde oss til våre fiender.

Å «velsigne» er å ønske alt godt. Å velsigne dem som forfølger oss, betyr at vi i hjertelig medlidenhet over den ulykkelige situasjonen de står i, inderlig ønsker og ber til Gud for dem; at han må gi dem nåde til omvendelse og frelse, slik Kristus ba for bødlene sine, på korset. Det samme gjorde Stefanus mens de steinet ham. Slike hjerter skal de kristne ha. Men så mildt og forsonlig sinn overfor dem som forfølger oss, får vi aldri fra vårt naturlige jeg. Det skjer alltid bare som et nådens underverk i de hjertene som er født på ny. Ja, selv for dem blir det også en kamp før dette skjer, fordi naturen vår står så hardt imot. Derfor gjentar apostelen denne formaningen, og sier for andre gang:

Velsign, og forbann ikke! Når dette gjentas, så skyldes det først og fremst at det koster kamp å følge denne formaningen, på grunn av arvesynden som ennå bor i oss. Dernest fordi det er særdeles viktig og maktpåliggende at nåden nettopp på dette området seirer over naturens ondskap. For det ville være et særdeles dårlig vitnesbyrd fra Kristi disipler, hvis vi skulle følge kjødet i dette spørsmålet, og «bli overvunnet av det onde». Når vi tvert imot etter Kristi sinn skulle «overvinne det onde med det gode», og gjennom gode gjerninger bare «samle glødende kull på hodet deres» (v.20-21). Ja, slik er Kristi lov. For tekstordene våre er jo egentlig hans ord, og i bergprekenen sier han også selv: «Dere har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere» (Mat 5:43). Det er dette apostelen vil ha fram her, når han sier: «Velsign og forbann ikke!».

Så kunne en jo innvende her at vi ser i Skriften at de hellige ikke bare advarte eller truet med Guds dom, men også forbannet. I Davids salmer, særlig i Sal 109, ser vi forbannelsen over de ugudelige uttales flere ganger. Vi ser også Peter sier til trollmannen Simon: (sv.) «Fördömt vare du och dina penningar!». Og Paulus sier om dem som forfører galaterne: «Det var godt om de som fører dere vill, kunne lemleste seg selv fullstendig» (med sin omskjærelsesforkynnelse). Dette som disse hellige har gjort, til og med skriftlig, kan jo ikke være galt. Hvordan skal vi så oppfatte dette? Svaret er at vi alltid må skille mellom det som tales i et gudgitt embete - og menneskenes «dagligtale». Når vi ser de hellige benytte uttrykk som høres ut som at de ønsket Guds vrede over de ugudelige, så innebærer det enten, som i de siterte ordene fra David og Peter, profetiske uttrykk for det som skulle ramme de onde menneskene det ble talt til/om. Eller, som Paulus’ ord om dem som oppviglet galaterne; ett virkelig ønske om at Gud måtte ødelegge deres onde virksomhet.

Når Gud gjennom sine vitner forbanner, er det en hellig forbannelse. Men hvis du selv, fordi en enkel vond handling har rammet deg, ønsker vondt over din fiende, da er det ukristelig. Når loven og øvrigheten dreper ugjerningsmenn, er det rett. Men ikke hvis du som enkeltmenneske gjør det samme. Det samme gjelder det å forbanne. Hvis du i rett tid og i hellig nidkjærhet forkynner Herrens dom, så er det både rett og vel. Men ikke hvis du går fram på samme måte, bare som uttrykk for ditt eget hjertes ergrelse. Her taler Paulus bare om vårt liv som enkeltmennesker. Og der er det alltid dette som gjelder: «Velsign, og forbann ikke!»

Men så kan ofte nettopp dette skje at vårt sinne over personlig fornærmelse, vår misunnelse eller hat, kan ikle seg den hellige nidkjærhetens drakt. Så tror man at man bare uttaler Herrens dom, men det som ligger bak er bare at en er oppbrakt i sitt eget hjerte. Og her er ofte selvbedraget så fint og sterkt at ingenting hjelper for å avdekke det. Hvis ikke Den Hellige Ånd, som ransaker alt, får vise deg hvordan det kan være at du aldri tidligere har hatt noen nød for de samme menneskene, disse som du nå veier og måler. Først nå, etter at de har sagt eller gjort noe som har rammet deg, begynner din gransking av dem. Hva er det da som innerst inne driver deg? Og hvorfor så du aldri tidligere dette som du nå ser er så galt hos dem? På denne måten kan du avdekke at det du kalte hellig nidkjærhet, egentlig bare var den mest falske synd, hat eller misunnelse. Men det er jo også bare Den Hellige Ånd som kan virke noe så nåderikt og herlig i oss, som at vi virkelig velsigner dem som forfølger oss.

For som vi sa, så er dette så totalt umulig for vår natur. F.eks. at når et menneske rett og slett forfølger oss, og på alle vis, i ord og gjerning bare er ute etter å skade oss, - at vi da ikke en gang skal tale ille om dem -! Og heller ikke ønske noe som helst vondt for dem, men bare av hjertet ønske dem det aller beste - -! Da er allerede noe stort skjedd, når vi tålmodig kan omgås slike på vennlig vis. Og ennå større hvis vi av hjertet kan tilgi dem. Men aller størst hvis vi i kjærlighet kan unne dem, ønske og gjøre for dem det aller beste. Da er alt dette utelukkende Den Hellige Ånds verk. Så innser vi jo at alt dette aldri vil skje fullkomment her på jord. Herren Kristus var den eneste som var fullkommen. Men så sant vi lever i hans kjærlighet, må vi også hele tiden øve oss i å følge etter ham i dette. Uansett hvor godt eller dårlig dette lykkes for oss. Til hjelp i denne kampen som er så hard for naturen, gjelder det først og fremst å se på Jesus, han som er gått foran i både lidelse og tålmodighet. Og så må vi også virkelig tro og holde klart for oss at intet vondt kan ramme oss uten at Herren vil det.

Dette sa Kristus om sine lidelser: «Skal jeg ikke drikke det begeret som min Far har gitt meg?» Tilsvarende talte David om Sime’is forbannelser: «Når Herren har sagt til ham: Bann David! - hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det?» Kunne vi bare se på fiendene våre med disse øynene; at også disse går vår kjære Herres ærend! Kunne vi bare se ham i alt som var vanskelig for oss, da fødtes nok snart både nåde og kjærlighet i hjertene våre. Da ble det virkelighet og sannhet i at vi «velsigner dem som forfølger oss». Og akkurat dette forholdet har også vår apostel Paulus blitt så prøvet i at han kunne si: «Når vi blir spottet, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, holder vi ut» (1Kor 4:12). Måtte så også vi strekke oss etter å få nåde til dette!

Fra å lære om vårt forhold til våre fiender, går nå apostelen over til å lære oss hvordan vi i kjærlighet skal være overfor alle mennesker.

Til toppen 

15 : Gled dere med dem som gleder seg, og gråt med dem som gråter!

I dette verset ser vi klare eksempler på hva det er Gud krever i sitt store kjærlighetsbud: «Elsk din neste som deg selv!» Paulus sier m.a.o.: Ta inderlig del i det som skjer med din neste, som om det gjaldt deg selv, enten det er godt eller vondt! Slik at når din neste opplever noe godt, så gleder du deg. Og når han får en sorg, så sørger du. Det er slik det virker, når en elsker sin neste som seg selv. Det er klart nok for alle at det er dette Paulus mener. Likevel vet vi at dette å «glede seg med de glade» blir lettsindig misbrukt av en del haltende kristne, som om apostelen her skulle gi dem dekning for å delta i all slags verdslig og syndig lyst og glede. Og det er jo forferdelig å misbruke Den hellige Skrift på denne måten. Skriften lærer: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! Hva samfunn har en troende med en vantro? Gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren (2Kor 6:14-17). Vi legger også merke til at Paulus ikke bare sier: «Gled dere med dem som gleder seg», men også: «gråt med dem som gråter». Da ser vi at her dreier det seg ikke bare om glede eller sorg, men at vi har omsorg og deltar i alt som møter vår neste. I v.13 taler Paulus om å dele ut «ettersom de hellige trenger». Men her taler han om vår generelle omsorg for alle mennesker og i alt som skjer med dem, i sorg eller glede. Bare vi ikke deltar i noe som i seg selv er synd.

Vi merker oss Herren Kristi eksempel når han gjorde sitt første under i et bryllup. Eller vi legger merke til hvordan han i kjærlighet og medlidenhet gav legemlig hjelp, og trøstet så mange, selv der han ikke fikk gi dem den evige gleden. Der finner vi sannheten i det Luther sier angående denne teksten, at vi troende kristne «generelt skal være tjenere for hele verden, og i alle forhold som hver enkelt står oppe i. For at vi (gjennom en slik kjærlighet) kunne lokke alle mennesker til evangeliet». Og så tilføyer han: «Er så noen glade, så skal ikke vi gå rundt med alvorstunge ansikter, som hyklere som på denne måten vil gi uttrykk for at de alene er vise og hellige, mens alle andre som ikke er like sure som dem, er dårer og syndere. Nei, slik skal ikke de kristne være. Tvert imot skal deres glede smitte på oss, hvis ikke den grunner seg på noen synd». Dette er først og fremst viktig å tenke over. Men så må vi også alltid holde klart for oss hva som er det største og viktigste målet med omsorgen vår; at vi vil tjene denne sjelen for å «lokke menneskene til evangeliet».

Da må vi følge etter vår Frelsers eksempel. Alltid, når han var i bryllup eller satt tilbords hos fariseeren, talte eller gjorde han noe som skulle være til beste for sjelene. Hvis så vi alltid har det samme som mål, da kan vi nok også delta i mye som bare er menneskelig glede. Det kan være gårdbrukerens glede over en rik innhøsting, eller foreldrenes fryd over at et velskapt barn er født, osv. Når det altså går vår neste godt, enten det gjelder legeme, eiendom, omtale, eller annet som tilhører ham. For alt dette er jo Guds gaver, som han gleder menneskenes hjerter med (Ap.gj. 14:17). Ja, vi bør glede oss med vår neste som om det gode hadde skjedd med oss selv. Riktignok ser vi mange misbruke Guds gaver. Likevel er de i seg selv gode. Derfor bør vi ikke surmulende fordømme dem som får gavene. Dette er noe Kristi forbilde lærer oss. Men hender det derimot noe vondt med vår neste, med hans legeme, eiendom, omtale eller annet, da bør vi på den andre siden delta i sorgen, som om det hadde rammet oss selv. Dette ligger i ordene: «gråt med dem som gråter!» Hovedsaken er altså hele veien: «Du skal elske din neste som deg selv!»

Men å, for en falskhet som bor i det falne menneskehjertet akkurat her! Å «gråte med dem som gråter» kan nok en naturlig og medmenneskelig medlidenhet prestere. På samme måte kan vi nok også glede oss når noe har lykkes for en riktig kjær venn - hvis vi selv har opplevd det samme, eller noen ennå større lykke! Men kan vi glede oss utelukkende over noe en annen har oppnådd? Når noen som vi ikke har noe spesielt vennskap til, men likevel er vår neste, et dyrekjøpt menneske, får oppleve noe stort, en gave, en ære eller utmerkelse som vi ikke har - -? Når det altså går på å ganske enkelt glede seg på grunn av at vår neste er lykkelig, som teksten egentlig går på. Da kan det vel ofte bli så som så med denne gleden vår? Ja, da kan det vel dessverre også skje at vi kjenner på noe ganske annet; en viss sorg i hjertet vårt, bare på grunn av vår nestes glede og lykke.

Å, hva er nå dette for en sorg? Er det ikke selve den svarte misunnelsen - dette mest markerte motstykket til å elske sin neste som seg selv? For hvis du elsket din neste som deg selv, da skulle jo hans lykke bare være din glede, etter apostelens ord: «Om ett lem blir æret, gleder alle lemmene seg sammen med det». Hver enkelt som tror han er både god og from, må prøve seg på akkurat dette innfor Guds øyne! Men så må heller ikke hver enkelt kristen som kjenner på denne synden i seg, miste motet. Vi må igjen se hva Kristus har utslettet med sitt blod, og bare be Gud om hans Ånds gave; denne guddommelige kjærligheten som gjør at vi da virkelig elsker vår neste og «gleder oss med dem som gleder seg, og gråter med dem som gråter».

Til toppen 

16 : Ha samme sinn overfor hverandre! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til de lave! Vær ikke selvkloke!

Her formaner apostelen til samdrektighet og ydmykhet i det medmenneskelige samfunn. Spesielt av sammenhengen har man her sett at det tales ikke om samdrektighet på det åndelige området, men i helt hverdagslige forhold. For både før og etter dette verset er Paulus opptatt med allmenne og menneskelige forhold. Dessuten har han allerede tidligere, i v.3-8, gitt sin formaning til ydmykhet og barmhjertighet på det åndelige området, når han lærte om de forskjellige gavene og kall i menighetens tjeneste. Så er det kanskje noen som mener at et slikt emne, som samdrektighet og ydmykhet i vanlige, jordiske forhold, ikke er et viktig nok emne for en apostels formaning, eller for opplyste kristne å være opptatt med. Men da vil vi nok snart få erfare noe annet i livet, bare vi ser de store fristelsene vi fører oss og andre inn i. Og dermed også fører skam over Jesu navn, nettopp på grunn av manglende ydmykhet og medmenneskelighet.

Derfor har heller ikke Herren selv sett dette som noe han ikke behøvde ta opp i sin forkynnelse. Han talte både om ydmykhet og føyelighet. I bergprekenen sier han f.eks.: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden», og i Luk 14:7-11 taler han om at vi ikke skal søke etter plassen øverst ved bordet. Vi skal ha klart for oss at den sanne kristendommen vil forme sine barn så de skikker seg rett og blir lykkelige i alt. Den vil føre oss til livet, så vi ikke skal sveve høyt oppe i innbilningen, og så, senere i livet få oppleve at vi mangler alt. Den rette kristendommen viser oss at vi bør være opptatt med «de ting som er sanne, de ting som er sømmelige, de ting som er rettferdige, de ting som er rene, de ting som er verd å elske, de ting som det tales vel om..» Derfor har Paulus også tidligere i kapitlet talt om slike ting som kan synes å være mindre viktige, f.eks. i v.10 om hvordan kristne skulle «være fremst i dette å vise de andre ære». Hvis vi altså ikke bryr oss om formaningene i disse mindre anselige forholdene, kan vi påføre både oss selv og andre mye ondskap, så det bare blir kiv og stridigheter som ikke hører hjemme blant kristne. Og så sier apostelen konkret:

Ha samme sinn overfor hverandre! Dermed vil Paulus ha sagt: En kristen skal ikke være selvopptatt og selvsikker i sin omgang med andre, så han vil at alt skal gå etter hans eget hode. Han bør også la de andre slippe til med sin oppfatning og sine meninger, der dette ikke konkret strir mot Guds ord og vilje. I verset foran lærte vi å ha så inderlig omsorg for vår neste at vi i alle ting som i seg selv er uskyldige «gleder oss med dem som gleder seg, og gråter med dem som gråter». På samme måte bør vi i alle medmenneskelige spørsmål vise omsorg og hjelpsomhet, og gjerne gi etter for en annens forstand og mening. For ellers vil vi bare egge til strid og uenighet. Samme lærdom gir apostelen oss også i v.18 når han sier: «Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!»

Her er apostelen opptatt med en særdeles sterk legning i alle menneskers natur, nemlig selvopptatthet og selvsikkerhet. Vi finner dette allerede hos de små barna. Straks de begynner å tale, viser det seg en tendens til ensidighet og krangel. Og så ser vi over alt der mennesker ferdes, hvordan det gamle ordtaket går i oppfyllelse: «så mange hoder der er, så mange meninger oppstår». Alle tror deres forstand og oppfatning er den beste. Hvis vi da følger vår naturlige legning, og alltid vil kjempe for vårt eget standpunkt, kan det jo ikke unngåes at det blir en uavlatelig strid og uenighet i verden. Derfor er det jo gitt særdeles stor nåde og visdom hvis en kristen også på dette området tar imot lærdom. At en tidlig lærer seg til også å gi etter for andre, og heller stiller seg kritisk overfor sin egen forstand og meninger, enn alltid å kjempe for disse.

Dette er da den generelle lærdommen Paulus vil gi oss her. Men hvis den legningen i vår natur som vi her snakker om, virkelig ligger så dypt rotfestet i vår natur, da må vi jo innse at den også vil gjøre seg gjeldende på åndelige områder. Derfor er det om å gjøre at vi først og fremst tar til oss de mange formaningene til åndelig samdrektighet, som vi finner i apostlenes brever. Men selvsagt kan vi ikke alle se like klart i hvert enkelt åndelig spørsmål. Og det virker da like sikkert også inn på samdrektigheten. «Vi kjenner stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis» sier Paulus (1Kor 13:9). Men vi skal likevel «legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd». Dvs. at vi, som med en fast lenke av fred, kjærlighet og omgjengelighet, skal holde fast ved den enhet som Ånden har virket mellom oss. Først og fremst fordi vi jo står last og brast om alle de helt vesentlige tingene vi har felles, vi som i Kristus «er ett legeme og én Ånd» m.m. (Ef 4:3-6).

Denne enhet i Ånden og i tale (1Kor 1:10) er jo helt avgjørende. Så, hvis noen synes de har en klarere forstand enn alle andre, og på grunn av denne sin forstand oppfører seg så det blir uro og splittelser blant dem som er blitt frelst og forent i Kristus, så gjør de dermed mye mer vondt enn om de hadde beholdt sine meninger for seg selv. Ja, i det fjortende kapitlet skal vi lære at selv om det var en virkelig sannhet du kjempet for, så kan du komme til å kjempe på en måte som gjør at sjelene føres bort fra «den enfoldige troskap mot Kristus». Og da har du «ødelagt den som Kristus døde for», som apostelen sier (Rom 14:15), og «din kunnskap har ført til at den svake bror går fortapt» (1Kor 8:11). Den åndelige samdrektigheten, og det at Guds barn holder fast ved den enfoldige troskapen mot Kristus, er altså så viktige. Og du må heller alle dine livs dager tie og «ha din tro for deg selv framfor Gud» (14:22), enn at du skulle komme til å ødelegge disse grunnpilarene i et åndelig samfunn.

Men farene for at samdrektigheten skal bli uroet, er langt større og mer hemmelighetsfull enn vi aner. Og dette er akkurat årsaken til at apostlene så titt og alvorlig formaner i dette emnet. De sier f.eks.: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelser blant dere», og «Ha det samme sinn, lev i fred med hverandre! Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere!» (1Kor 1:10, 2Kor 13:11, konf. Rom 15:5, Fil 2:2, 4:2). Slike formaninger til åndelig samdrektighet må vi altså aldri glemme. Men, som vi har vist tidligere, så har Paulus i tillegg til disse formaningene også formant til enhet og fred i vår medmenneskelige framferd. Med henblikk på dette tilføyer han nå noe som også viser hva som er de viktigste kildene til uenighet og strid.

Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til de lave (ordrett: «utan låter eder med bortföras av de ringa»). Her skjuler den ene kilden seg, til uenighet og strid; dette å trakte etter det som står høyt i kurs. Det kan være ære, anseelse og rikdom. For da får vi snart problemer med noen som står i veien for at vi kan klatre oppover. Apostelen Jakob sier: «Hvor kommer krigene og stridighetene blant dere fra? Kommer de ikke fra lystene deres, som fører krig i lemmene deres?» (Jak 4:1 konf. 1Tim 6:9). Hvis vi altså vil beholde fred og enighet, må vi ikke samtidig strekke oss etter noe som ligger høyere enn det Gud har gitt oss. Isteden skal vi være beskjedne, holde oss «til de lave», ja slik apostelens uttrykk altså egentlig lyder: «låta oss med bortföras» dvs. bli trukket inn blant «de lave» og ubemerkede forholdene i livet. Så smaker kanskje disse ikke akkurat vår natur. Men husk da bare på at livets reise er så kort, og er snart slutt. Og livets farer er også alltid størst høyt oppe, «det blåser på toppene». I «de lavere dalstrøk» er det mer stille og trygt. «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning» (1Tim 6:6).

Vær ikke selvkloke! Her skjuler den andre kilden seg, til all uenighet; innbilningen om at en er mye klokere enn andre. Selv om vi så at vår tekst egentlig sikter mot uenighet på verdslige områder, må vi alltid huske at også de åndelige splittelsene alltid oppstår på samme måten: Enkelte mennesker blir angrepet av den sykdommen at de tror de er særdeles opplyste. Ja, de anser seg t.o.m. mer kloke, viselige og klarsynte enn hele den øvrige troende menigheten. Hvis det ikke hadde vært tilfelle, ville de jo sikkert latt seg overbevise om at uansett hvor klart de mente deres egen oppfatning var den eneste rette, så kan dette være noe de selv innbiller seg. Når altså hele den øvrige troende menigheten under mye bønn og påkallelse likevel har fått en annen oppfatning av Skriften. Hvis kirken eller dens lærere framholder en mening som strir mot den klare, utvetydige bibelteksten (som vi jo ser de vantro og forfalne kirkene gjør), da er det rett å ta avstand fra slike meninger, og isteden følge Bibelens klare ord.

I spørsmål hvor hele den troende, levende menighet (og her snakker vi ikke om den store vantro massen) er enig om sannheten - da å kaste inn sin spesielle og avvikende mening, eller en mening noen har som er brutt ut fra forsamlingen, det må jo ganske visst være å forakte apostlenes formaninger til samdrektighet. Da er en virkelig «selvklok». Tenk på hvordan det ofte går med skrifter fra de mest levende og trofaste Guds menn kirken har hatt, skrifter som i mange hundre år har vært prøvet og godtatt over hele kristenheten. Så dukker det gang på gang opp enkeltpersoner som plutselig synes de ser noe ganske annet, noe som er mye riktigere. Og så kaster de straks alle de gamle skriftene overbord som ubrukelige. Her kunne det virkelig være på sin plass med apostelens formaning: «Vær ikke selvkloke!»

Så er da også denne selvklokskapen en kilde til utallige stridigheter på verdslige områder. Der er alltid noen som vil korrigere det andre tenker, taler og gjør. Men slike kommer jo alltid i konflikt med alle mennesker. De splitter all enighet og fred, og står tilbake som dem som vil være klokere enn alle andre. Dette er en motbydelig innbilningssykdom, og er spesielt ødeleggende for en kristen, som tvert imot burde likne sin Herre, han som var «ydmyk av hjertet». Kort sagt er det ikke blant alt vondt noe som er så farlig som hovmodet. Derfor ser vi også Paulus taler om dette ondet både oftere og sterkere enn om noe annet. Han talte mot hovmodet med de mest alvorlige advarslene i forrige kapittel v.12-25. Likeså i begynnelsen av det kapitlet vi nå har foran oss, v.3. Der har han en vekkende innledning: «I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke». Måtte så Gud i sin nåde bevare sine barn fra dette farligste ondet, hovmodet, som også bringer alt annet vondt med seg!

Til toppen 

17 : Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker!

Gjengjeld ikke noen ondt med ondt!  Her fortsetter apostelen med å formane til et godt og kristent liv menneskene imellom. Og her tar han opp en tendens som sitter ganske dypt i vår natur; tendensen til å gjengjelde ondt med ondt. Denne tilbøyeligheten er så sterk hos oss at selv de som har en mer mild og forsiktig natur, likevel når de blir forulempet, kjenner trangen til å gjengjelde. F.eks. etter å være rammet av vonde ord, gi tilbake «med samme mynt». Eller fordi noen én gang avviste oss i noe vi trengte hjelp til, da selv å avvise dem ved neste korsvei, osv. Ja, dette er en så allmenn og mektig trang i vår natur, at det er bare Guds nåde, bare Kristi kjærlighet utgytt i våre hjerter som kan ha mulighet for å tømme ut og rense dette hevnens beger. Og likevel kommer det nok ikke til å skje uten at vi våker, kjemper og ber.

Her kunne så noen stusse litt, og mene at så onde er de da tross alt ikke. Noe så grovt som et slags hevnbegjær tror de da ikke finnes i dem. Men bedra ikke deg selv! Du hevner vel ikke verken med hånden eller med andre grove gjerninger. Men hvordan går det med tungen, «den er en ustyrlig ondskap, full av dødelig gift» (Jak 3:8). Hvis du får rede på at noen har sagt noe vondt om deg, - er du da ikke fristet til selv å si noe vondt om dette menneske, som gjengjeld? Selv om det kanskje skjer i fine og listige former, så maler du et skrekkelig bilde av denne personen. Å, for en giftig ondskap Herrens øyne da får se! Og er ikke dette nettopp å «gjengjelde ondt med ondt»? Vi kan ikke bortforklare at dette hevnens beger står som en av de sterkeste tilbøyelighetene vi har i vår natur. Derfor finner vi også svært ofte formaninger på dette området i Guds ord (se f.eks. 1Tess 5:15, 1Pet 3:9, Mat 5:39).

Men så blir det viktige  spørsmålet; hvordan skal vi kunne stå imot så sterke krefter? Vi har ofte nevnt de vanlige midlene i alle fristelser; særlig bruken av Ordet, våke, be og kjempe. Særlig mot denne sterke makten i vår natur (til å gjengjelde ondt med ondt) har vi ett spesielt kraftig middel. Det er at vi stadig dypere og dypere lærer å kjenne vår egen ondskap og vår store skyld innfor Gud, og samtidig får beholde troen på at vi i Kristus Jesus eier hans konstante miskunn over oss. Hvis du fristes til å bli opptatt med din brors ondskap, så drives du straks til å gjengjelde på et eller annet vis. Kanskje det ikke skjer på noen verre måte enn med et tvert oppsyn eller et lite bittert ord. Men vær da snar til å vende blikket mot dine egne mange og store synder mot Gud, og tenk på hvordan han hver eneste gang gjerne vil tilgi deg! «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger» (Sal 103:10). Ikke med ondt, nei, ikke en gang med sin rettferdige dom gjengjelder Gud overfor oss. Tvert imot lot han sin egen elskede Sønn dø for oss syndere, mens vi ennå var fiender og ugudelige (kap.5:6-10).

Skulle da ikke denne Guds inderlige miskunnhet også bevege oss til å tilgi vår neste? (Ef 4:32, Kol 3:12-13). Men hvis dette ikke skjer. Hvis vi bare fortsetter å hate vår neste, vil hevne oss og ikke vise miskunn, da har Herren Kristus sagt at da skal også vi stå overfor en dom uten miskunn (se Mat 18:23-35, 6:14, konf. Jak. 2:13).  Det er altså ikke nok med tanker og ord, men at vi virkelig gjør det Kristus lærer. At vi tror hans nåde og elsker vår neste. Ja, følger etter Kristi eksempel. «Da han ble hånet, hånte han ikke igjen. Da han led, truet han ikke» (1Pet 2:23). Vi kan ikke gjøre dette fullkomment, som han. Men vi må alltid øve oss i dette. «Se til», sier Paulus, «se til at ingen gjengjelder ondt med ondt» (1Tess 5:15). Ja, i dette forholdet kreves det virkelig at vi må «se til», passe på, være opptatt med..... For dette hevnbegeret søker seg opp mange skjulte framkomstveier. Særlig kan det som sagt skje med en listig og giftig tunge. Når en ikke kan ramme et menneske på noen annen måte, så kan et ord være nok til å svartmale denne personen for andre. Å, hvor mye elendighet, vondskap og selvhevdelse som blomstrer, bare på grunn av bevisst giftige ord blant menneskene! Hvis dette også skjer innen de kristnes flokk, og de som står utenfor blir oppmerksomme på dette - tenk da for en skam og for et anstøt dette må føre over kristennavnet! Det ser ut til at det må være akkurat dette Paulus tenker på, når han nå fortsetter slik:

Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker! Ordet som er oversatt med «godt» betyr egentlig vakkert, prydelig, og dermed også edelt eller «vakkert i moralsk forstand». Her vil apostelen dermed ha sagt: Legg vinn på det gode overfor alle mennesker, i samme ånd som når du av hjertet tilgir, istedenfor å gjengjelde ondt med ondt. Det samme tar apostelen opp i 1Tess 5:22: «Avstå fra enhver form for ondskap!» I alle menneskers øyne må det jo framstå som noe ondt, når vi gjengjelder ondt med ondt. Men i samme grad vil det jo også være vidunderlig for mennesker å få se konkret bevis på en seirende kjærlighet, når noen bare gjør alt mulig godt mot en som er hans uvenn. For dette står jo i så skarp kontrast til all menneskelig natur. Men dermed lyser det også desto sterkere opp som det det virkelig er: et guddommelig verk på jord.

Og derfor er det også spesielt gjennom et slikt verk vi etter Kristi ord kan bli mer lik Gud. For straks han har sagt: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere», så tilføyer han: «Slik skal dere være som barn av deres Far i himlene. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og han lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Mat 5:44-45). Tenk at det virkelig er noen som allerede her på jord likner Gud selv, på samme måte som barn likner sin far - ! Det må i sannhet være herlig å få se dette blant oss.

«Det som er godt overfor alle mennesker» sier Paulus. Vanligvis kan ikke verden se eller verdsette det hellige. Tvert imot forkaster de heller den mest hellige nidkjærhet som noe vondt. Men når Gud gjennom sine barn virker så stor miskunnhet mot dem som gjør oss vondt, ser vi derimot at verden, i alle fall til en viss grad verdsetter dette. Som sammenhengen også viser, er det derfor først og fremst om slike barmhjertighetsgjerninger Paulus sier: «Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker!» Men så gjelder dette dessuten selvsagt også alt det Guds ord taler om hvordan de kristne skal være. Paulus sier f.eks. i Fil 4:8: «For øvrig, brødre, det som er sant, det som er sømmelig, det som er rettferdig, det som er rent, det som er verd å elske, alt som det tales vel om, om det er et ærbart liv, og om det er noe som er verd å bli rost, så legg dere alt dette på sinne!».

Det samme taler han om i 2Kor 8:21: «Vi vil gjerne legge vinn på det som er ære verd, ikke bare i Herrens øyne, men også i menneskers øyne». Dette gjaldt nok først og fremst hvordan de skulle forvalte gavemidlene til de fattige. Men det er samtidig også en allmenn regel, slik vi så det av ordene: «Avsky det som er ondt» (sv: Avhållen eder från allt slags ont»). Av dette skal vi så lære at en kristen ikke alltid bare kan overse hvordan andre mennesker bedømmer ham. Han kan ikke bare si at «når jeg har en god samvittighet, bryr ikke jeg meg om hva andre måtte mene om meg».

Dette kan vel i enkelte tilfeller være riktig, men slett ikke i alle. At verden kaller det gode ondt, og avviser at Gud har virket noe som helst i deg; din omvendelse, din tro og bekjennelse, det må vi selvsagt alltid ta avstand fra. Men her er det tale om det som er «godt overfor alle mennesker» - altså en vurdering etter det som etter allmenn oppfatning er godt eller vondt, eller etter den loven som er skrevet i vår samvittighet. Det som synes å være i strid med dette, bør vi selvsagt ikke gjøre. Noe ganske annet er det når det enkelte menneske på grunn av egne spesielle holdninger eller misunnelse erklærer noe for vondt, som ikke etter allmenn oppfatning er det. Som f.eks. når fariseerne klandret Herren Kristus at han styrket sine utmattede krefter med vin. Men se hvordan han da selv reagerer på dette! Han forteller selv at de kalte ham for en «storeter og vindrikker» (Luk 7:34). Likevel fortsatte han helt til hans siste kveld å «drikke av vintreets frukt». For her dreide det seg ikke om svake sjeler som kunne ta anstøt. Her var det fiendtlig innstilte fariseere som bare søkte etter noe de kunne laste ham for. Når vi derimot står overfor svake sjeler som kan komme til å lide på grunn av vår bruk av ellers uskyldige ting, da lærer apostelen at vi for kjærlighetens skyld ikke skal gjøre det som kan bli til anstøt for dem (se kap.14:14-22, 1Kor 8:10-13).

Til toppen 

18 : Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!»

De kristne bør være gode, saktmodige og rettskafne mennesker. De bør aldri gjengjelde ondt med ondt. De bør legge vinn på det som er godt overfor alle mennesker. Ja, «hvis mulig, og så langt det står til dem, leve fredelig med alle mennesker», det være seg de som tror og de som ikke tror, jøder og hedninger. Slik er sammenhengen her. Dette attende verset handler altså om at vi skal ha en medgjørlig og fredens holdning i alle medmenneskelige forhold. Dvs. i alle de spørsmål der vi ikke for sannhetens skyld, i troskap mot Kristi sak og til beste for sjelene, må ta standpunkt mot noen. For det er jo selvsagt langt fra apostelens mening at vi skal gi etter i noe som berører vår tro. Vi må aldri la sannheten, Kristi ære og sjelenes vel, bli ofret for selv å ha fred og vennskap med alle mennesker. Og denne begrensningen i sin formaning har da også Paulus gitt med ordene: «Hvis det er mulig».

Hvis det er mulig. Det vil altså ikke alltid være mulig å ha fred med alle mennesker, hvis vi er trofast mot Gud og sannheten. Dette var også Davids erfaring. Han sier: «Jeg vil bare ha fred. Men når jeg taler, vil de ha krig» (Sal 120:7). Hele verden strir mot Gud og hans rike. Hvis jeg da trofast vil bekjenne min tro på Kristus, vil det være uunngåelig å komme i strid med mennesker. Det sa også Kristus sterkt og avklarende med disse ordene: «Tror dere at jeg kom for å skape fred på jorden? Jeg sier dere: Langt ifra, heller splittelse. Fra nå av skal fem i ett hus være splittet: tre mot to og to mot tre. Far skal ligge i strid med sønn og sønn med far, mor med datter og datter med mor, svigermor med sin svigerdatter og svigerdatter med sin svigermor» (Luk 12:51-53). Derfor sier han også videre: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere!» (Luk 6:26). Her ser vi klart falskheten i kristendommen hos dem som alltid tilpasser seg alle mennesker, så de aldri kommer opp i noen strid på grunn av at de vil følge Jesus. Slike mennesker anklager som regel de troendes nidkjærhet. De sier at hvis de kristne hadde mer visdom og ydmykhet, så ville de også kunne gå sammen med verden.

Slike mennesker burde minne seg selv om at verden aldri kunne akseptere Herren Kristus, den eneste fullkomne, som var «mild og ydmyk av hjertet». Og han kunne aldri leve i fred og vennskap med de vantro. Selvsagt kan kristne mennesker også feile i dette med den rette visdom, i ydmykhet og kjærlighet. Men at de, samtidig som de er trofaste mot Kristi sak, også fullt ut skulle kunne aksepteres av verden, det strir mot sannheten. Nei, dere troløse, «vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud?» (Jak 4:4). Her ser vi altså den konstant uunngåelige årsaken til strid. Men Paulus sier videre:

så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker! Er det virkelig for Kristi skyld og på grunn av verdens fiendskap mot sannheten, dere er kommet opp i strid, da la det ikke bekymre dere! Pass bare godt på, du kristne bror, at det ikke finnes noen kjødelig årsak til striden, i deg. At det ikke er din egne natur, noen tverrhet, kritisk ånd e.l. som gjør dette. Men å finne slike ting hos oss selv, det er temmelig vanskelig. Det skyldes vår egenkjærlige natur, som alltid vil skyve skylden over på andre. Men der er likevel én måte du har mulighet for å oppdage en kjødelig grunn til at du stadig er i konflikt med mennesker. Det er at du legger merke til hvordan det står til med kjærligheten i måten du taler på. Kommer du ofte i konflikt på grunn av snakk som ikke er drevet fram av kjærlighetens uro for sjelene, og med bønn om velsignelse? Er det snakk som glir uhemmet over leppene dine, da har du grunn til å undersøke om det er noe kjødelig som driver deg. At du har en iver etter å skulle rette på alt som er urett, er ikke bevis nok for at du drives av kjærlighet.

Men når du er opptatt med å be for dem du taler til, og stadig er på vakt om du selv skulle mangle vesentlige ting for at din tale skulle nå inn, - det vitner om at det er det hellige som driver deg. Måtte Gud åpenbare vårt eget hjertes mange farlige påfunn! Mange blir ulykkelige martyrer i konstant ufred med mennesker bare på grunn av sin egen vanskelige natur, sin selvopptatthet og en ustyrlig tunge. Derfor sier også apostelen Peter på samme måte som David: «Den som vil elske livet og se gode dager, skal holde sin tunge borte fra ondt, og sine lepper fra å tale svik.... Han skal søke fred og jage etter den» (1Pet 3:10-11, Sal 34:13-15).

Men uansett hvor føyelige og vennlige vi er, vil det aldri være mulig for oss alltid å ha fred med alle mennesker. Og det er ikke bare fiendskapen mot Kristus, men også mange jordiske forhold som gjør at vi får problemer med mange stridslystne mennesker. Det er det som er bakgrunnen for at Paulus bruker denne formuleringen: «Hvis det er mulig,...skal dere leve fredelig..» Om altså andre mennesker angriper deg, din person, din eiendom, ditt rykte, må du ikke selv stride, eller åpne opp for strid. Du må overlate saken til den trofaste og allmektige Fader, som alltid tar seg av de elendige og fattige i ånden. Derfor sa også Herren Kristus: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden». Den som alltid selv vil kjempe for sin rett, må lide mye, og miste mye. Lykkelige er de kristne som tror på sin himmelske Fars omsorg, så de overlater til ham å føre saken deres. Hvis jeg vil selv forsvare min sak, er det bare rettferdig når Gud helt og fullt overlater det alt sammen til meg selv. Men da går det også alltid galt. Hvis jeg derimot overlater saken til Gud, da blir den hans, da skal han forsvare den. Og da gjør han det alltid på beste måte. Dette har David talt mye om i Salmene sine, f.eks. den trettifemte, trettisjuende, førtifjerde og femtiåttende m.fl. Og dette taler også Paulus om i følgende vers.

Til toppen 

19 : Dere kjære, ta ikke hevn selv, men gi heller rom for vreden! For det står skrevet: Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Herren.

Her stiller Paulus opp mot hverandre; Guds rettferdige vrede og hevn - og vår ugudelighet når vi hevner oss selv. Der antyder han det vi nettopp har sagt; at hvis vi lar Gud beskytte oss, vil han også ha omsorg for oss i alle ting. Han vil hevne all urett som rammer oss, og skaffe oss rett. Men hvis vi hevner oss selv, da går vi foran Gud, og har tatt saken i egne hender. Og da får vi greie oss selv! Vi ser dette gjennom ordvalget. Paulus stiller opp mot hverandre: Guds hevn - og vår hevn, og sier: «Ta ikke hevn selv, utan lämnen Guds* vrede rum». Paulus sier ikke at den urett vi har lidd ikke skal bli hevnet. Han vil bare Gud skal få være den suverene majestet, og få bli dommeren for alle mennesker. Derfor må vi ikke trenge oss inn i hans embete med selv å ta oss til rette. Herren vil være alene som konge og dommer over sine skapninger.

* At her menes Guds vrede (selv om ordet «Guds» ikke anvendes i gr.teksten) er helt klart gjennom fortsettelsen: «For det står skrevet: Hevnen er min, sier Herren». Og når han taler om Guds vrede, eller rettferdige hevn, bruker Paulus ofte å utelate ordet «Guds», og bare sier «vreden» (se Rom 5:9, 1Tess 1:10, 2:16). Og under enhver omstendighet må en jo forstå at det er Gud som er den rette dommeren, og den som skal hevne.

For det står skrevet: Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Herren (5Mos 32:35). Disse ord fra Herren burde i sannhet for alltid gjøre slutt på all vår hevnlyst. Den store Gud vil jo være den som hevner oss. Da burde vi jo heller frykte så alvorlig for hans vrede, at vår vrede ble vendt til inderlig barmhjertighet og forbønn for våre fiender. Vi ser jo hvor høyt Herren elsker sine barn og venner. Han sier jo at «den som rører ved dere, rører ved hans øyesten» (Sak 2:12). Vi ser den brennende nidkjærhet han våker over dem med, så Kristus selv har uttalt at «til og med alle hårene på hodene deres er telt». Og det innebærer jo også at Gud ser den mest skjulte ondskap og ubarmhjertighet som noen kan ramme oss med. I tillegg vet vi hvor grusomt det kan komme til å skje, når Guds egen vrede og straff rammer noen.

Men da burde vi i sannhet bare bli stille og be: Gud, vær oss alle nådig! Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere! For når Gud hjemsøker den som har gjort deg urett og ondt, da går det langt verre for seg enn du kanskje selv skulle ønske. For vi må aldri glemme at den som påfører oss uforskyldte lidelser, har ikke bare gjort dette mot oss, men i ennå større grad mot Herren Gud, han som har langt større omsorg for oss enn vi har selv. Og da er den som plager deg straks under Guds vrede - og Ham vil han aldri kunne rømme for. For det er ennå ingen menneske som har kunnet unnslippe Herren Gud!

Étt er sikkert; hvert enkelt menneskes forhold til synden er det ingen som vil kunne rømme fra, - det kommer Guds allmakts fullkommenhet til å sørge for. Synden kommer alltid, på en eller annen måte, til å innhente synderen - enten her i livet, eller i evigheten. Her i livet enten i omvendelsens sønderknuselse over synden og delaktigheten i Kristi lidelser, eller også som straffens og hevnens smerte. Hvis synderen her i livet blir omvendt og får del i Kristi lidelse og soning for synden, da vil han ikke måtte gjennom den rette straffen for synden. For denne har rammet Stedfortrederen; Kristus. Men angerens og tuktens lidelse vil han nok få erfare. Hvis derimot dette ikke har skjedd, da kommer alltid Guds vrede til å ramme ham. Her i livet skjer det da ofte på en måte så vi ikke alltid ser det som straff for synden. Det kan være gjennom «vanlige» ulykker, sykdom, hungersnød, brann, oversvømmelser, krig osv. Men av og til skjer det også på en slik måte at selv vi mennesker tydelig kan se Guds rettferdige straff gjennom det som skjer.

Et menneske som har terrorisert de svake; enker og faderløse barn, og urettmessig tilranet seg andres eiendom, rammes f.eks. av markerte ulykker, og han ender i den usleste fattigdom og elendighet. Vi ser dem som har bedratt, løyet på mennesker og fratatt dem deres gode navn og rykte, selv faller i åpenbar skam og vanære. Eller vi ser en som har påført mennesker hjertesår for hele livet, uten å kunne rammes av det offentlige rettsvesen, likevel selv til slutt ender opp i fysiske eller psykiske tilstander ingen ville unne ham, ja, iblant i selvmord, osv.

Men hvis det ikke skjer her i livet, at Gud hevner misgjerningen, da venter hans rettferdige hevn i den forferdelige evigheten; «den kommende vrede». Og når du har dette klart for deg, hvordan kan du da bære på noe vondt i hjertet ditt, mot din uvenn? Kan du da gå med hevntanker mot ham, når du vet at så stor Guds vrede alt står over ham? Burde du ikke da heller gripes av inderlig medlidenhet med ham, og be for ham, at han må bli omvendt! Dette er tanker vi må ta inn over oss. For den store og forferdelige Herren sier: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde».

Dette holder Paulus nå fram for oss, for å ta alvorlig fatt i og kvele vår sterke tilbøyelighet til ondskap, og til selv å ta hevn. Tidligere har han sagt: «gjengjeld ikke noen ondt med ondt!» Han har formant oss til tvert imot å legge vinn på det som er godt overfor alle mennesker. Ja, hvis det er mulig, og så langt det står til oss, leve i fred med alle mennesker. Likevel har han altså her igjen talt til oss på en måte som burde bevege det hardeste hjerte, om aldri selv å ta hevn. Ikke bare begynner han med den inderligste innledningen: «Dere kjære!». Men formaner oss så til ikke å trenge oss inn på den allmektige Guds suverene dommerembete, det som han selv omtaler slik: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde». Og dette burde sannelig være nok til at ingen som selv vil være en kristen, skulle bære på den minste hevn eller uvilje mot en feilende medtjener - hvis en altså selv lever utelukkende på Guds miskunnhet, og hvert eneste øyeblikk trenger Guds tålmod.

Men taler så også denne formaningen om at en kristen aldri skal ta opp med landets myndigheter noen som helst urett han har lidd? At dette ikke er apostelens mening blir vi nok tilstrekkelig overbevist om i de første versene av neste kapittel. Etter denne formaningen om ikke selv å ta hevn, taler Paulus der nettopp om øvrigheten. Der lærer han at øvrigheten «er Guds tjener for deg til det som er godt», og at «øvrigheten ikke bærer sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde». Det er altså bare det selv å ta hevn, apostelen taler mot. Men når altså hevnen også kan utføres ved å overlate det til øvrigheten, må hver enkelt kristen prøve dette innfor Gud: Hvorfor han anmelder en liten urett til myndighetene. Er det for å hevne - eller bare for at myndighetene skal bli satt i stand til å utføre sitt embete; som er å sørge for rett til fornærmede og å straffe ugjerning. For vi innser jo at hvis ingen anmelder ugjerninger, kommer øvrigheten til å bære sverdet forgjeves. Da gis rettferdigheten og ondskapen fritt spillerom, og det ville jo være en stor ulykke for hele samfunnet.

Det er altså i kjærlighet og ærbødighet for hvordan Gud styrer, vi skal anmelde det onde. Hvis vi så får rett, er det Gud vi skal takke. Får vi ikke rett, skal vi innse at nå er det tid for å lide i stillhet og ydmykhet. Og alt dette ser vi gjennom Kristi eksempel. Når han stod for domstolen og ble slått av en rettsbetjent, appellerte han til retten når han sa: «Hvis jeg har talt ondt, så vitne da om det onde. Men hvis det er sant, hvorfor slår du meg da?» Men når domstolen gjorde den mest forferdelige urett mot ham, og overlot ham til å dø, da led han stille, som et lam. Det samme gjorde Paulus. Først anket han sin sak inn for keiseren. Senere led han ydmykt martyrdøden. Det som kreves hele veien er bare et kristent sinn som av hjertet forlater, og ikke tar hevn, men overlater hevnen til ham som dømmer rett. Og så fortsetter Paulus med å tale om hvordan dette tilgivende og ydmyke sinn skal vise seg i handling.

Til toppen 

20 : Derfor, hvis din fiende er sulten, gi ham mat. Hvis han er tørst, gi ham å drikke! For ved å gjøre det, samler du glødende kull på hodet hans.

Hvis din fiende er sulten, gi ham mat ... Du skal være så langt fra tanken på å skulle hevne deg, eller i det hele tatt bære på onde tanker om din fiende, at du tvert imot på alle måter hjelper ham. I kjærlighet skal du gjøre alt godt mot ham, når du ser han trenger noe. Å gi ham mat og drikke når han er sulten eller tørster, er bare eksempler på den hjelp vi alltid skal gi dem. Når du altså ser han mangler noe, eller trenger annen hjelp, så hjelp ham som om han var din gode venn. Først da beviser du at du virkelig har tilgitt ham hans ondskap, og har overlatt hevnen til Gud. Og en slik omsorg vil merkes, når du ikke gjør dette for å bli lagt merke til, eller gjør det på noen sårende måte. For dette er en så guddommelig kjærlighet, og så fullstendig fremmed for all menneskelig natur, at det ikke er noe som kan smelte din uvenns hjerte så sterkt, og vende det til anger og vennskap med deg. Det er dette avslutningen på verset sikter til:

For ved å gjøre det, samler du glødende kull på hodet hans*. Din fiende vet meget godt hvordan han har oppført seg mot deg, har forsøkt å skade både din eiendom og ditt rykte. Men når dette mennesket opplever at du slett ikke bærer på noe fiendskap mot ham, men tvert imot i hjertelig kjærlighet bare gjør alt mulig godt mot ham, da kan han vanskelig unngå å kjenne en brennende smerte av anger og skam. Ja, det kan bli som en ild i hjertet hans, så han ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Da vil han bli oppbrakt over seg selv, vil erkjenne sin ondskap og kanskje bli din beste venn. Og dette er virkelig noe som behager Gud, forsoningens og kjærlighetens Far. På mange forskjellig vis vil han lønne dine kjærlige anstrengelser. Vår tekst er tatt fra Ord 25:21-22, og det er nok nettopp dette Salomo har tenkt på, når han sier disse ordene: «Sulter din fiende, så gi ham brød å ete. Tørster han, så gi ham vann å drikke! For da sanker du glødende kull på hans hode, og Herren skal gjengjelde deg det».

* Å «samle glødende kull på hans hode» er et østerlandsk bildespråk. Det taler om å påføre noen en gjennomtrengende og uutholdelig smerte. Det finnes arabiske ordtak hvor det f.eks. heter «Kull i hjertet», «Ild i leveren» o.l. Men i det ordtaket vi har for oss siktes det bare til en velgjørende smerte; angerens, - ikke en smerte som påføres i tillegg til straffedommens smerte, som noen har ment. Og hvis det var meningen å gjøre noe med den hensikt å legge ny straff til den dommens straff som venter, så var vi igjen ute med en hevn, som jo forbys. Nei, her tales det om hva vi skal gjøre i virkelig kjærlighet, istedenfor å hevne oss. At Herren Gud sikkert straffer ennå strengere den som også forakter vår kjærlighet, er en helt annen sak vi ikke må ha i tankene når vi gjør godt.

«Herren skal gjengjelde deg det». Først vil du oppleve den gjengjeldelsen at fienden din blir din venn. Så vil du oppleve det store i at det ødeleggende og pinefulle fiendskapet forvandles til kjærlighet og fred. Og slik kan Gud også på mangfoldige andre måter gjengjelde dem som lyder ham og gjør hans vilje. Her ser vi da bare på hvor herlig det er å bli forlikt og venner. Men vi må jo erkjenne at dypest sett så ligger det nettopp i dette en særdeles rik gjengjeldelse for all den selvfornektelse og kamp mot hjertets ondskap som måtte til før forlikelsen og freden var et faktum. Hvem kjenner vel all den kval og lidelse menneskene på begge sider opplever, når de ligger i fiendskap med hverandre? Når så fiendskapen er slutt, når to uvenner rekker hverandre forsoningens hånd og blir bestevenner, da er jo dette et syn som kan fryde englene.

Men når det da ligger så mye lidelse i uenighet og fiendskap, og så mye herlighet og glede i forsonlighet og vennskap - hvorfor velger da ikke alle mennesker det siste, og snur ryggen til det forferdelige hatet og hevnlysten? Jo, det ville vi nok alle gjort - - hvis det ikke hadde vært for den altfor mektige ondskapen i hjertene våre. Her kreves det en hard strid mot vår egen ondskap. Det er her slaget vil stå, om vi seirer eller beseires i denne striden. For hvis vi overvinner vår egen ondskap, så overvinnes vanligvis også (gjennom vår kjærlighet) uvennens ondskap. Det er nok denne tosidige strid og seier Paulus sikter til, når han avslutter slik:

Til toppen 

21 : Bli ikke overvunnet av det onde, men overvinn det onde med det gode!

Når vi ser på disse ordene i sammenheng med verset foran, ser det ut til at meningen først og fremst er denne: La ikke din uvenns ondskap overvinne deg, så du også bli ond! Men overvinn hans ondskap med din uavlatelige kjærlighet, slik at du forvandler ham til din venn! Men da må du, som vi nylig sa, først overvinne ditt eget hjertes ondskap, så denne ikke får makt over den tilgivende kjærligheten. Hvis du blir liggende i hat og hevnlyst, da er du «overvunnet av det onde», og da av et dobbelt onde. Det onde i din uvenn har slått seg sammen med det onde i ditt eget hjerte for å friste deg til hat og hevnlyst. Og de har vunnet over deg når du unnskylder din egen ondskap, og ikke vil tilgi, elske og gjøre din neste alt godt.

Når du da er overvunnet av det onde, da er du også dobbelt ulykkelig. Ikke nok med at du ligger i hat og uvennskap med ditt medmenneske. Det er jo i seg selv en fredløs og ulykkelig tilstand. Men gjennom det samme hatet og uforsonligheten er du også stengt ute fra Guds nåde og vennskap. For Herren Kristus har uttrykkelig sagt: «dersom dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi dere deres overtredelser» (Mat 6:14-15, 5:23-26, 18:32-35).

Det er altså en svært alvorlig sak, dette å ikke la seg overvinne av det onde, så vi blir liggende i hat og uforsonlighet. Ja, dette er helt nødvendig for at vi kan nå fram til evig liv. Der er en helt spesiell side ved dette ondet, nemlig hatet. For det vitner om din sjels stilling til Gud, til synden og til nåden. For bare du sier at du ikke kan tilgi en bestemt person, så sier du dermed samtidig at du kan unnvære Guds nåde og tilgivelsen for syndene dine, ja, at du kan unnvære din sjels evige frelse!

Men bare du virkelig kjenner din egen synd, og Guds nåde blir uunnværlig for deg, da kan du tilgi den største urett mot deg. Men hvis du ikke kan det, så be Gud forbarme seg over deg, og vekke deg opp både i forhold til din synd og til Guds dyrebare nåde. Da kommer du nok til å kunne tilgi hva som helst, og ikke la deg overvinne av dette dødelige ondet; det uforsonlige hatet.

men overvinn det onde med det gode! Dette vil da aller først si: Overvinn din uvenns ondskap med bare å vise ham all mulig kjærlighet og gode gjerninger (v.20). Med et «mildt svar dempes harme» (Ord 15:1). Et uvennlig blikk møter du med et varmt og vennlig blikk. Når du vet at naboen din taler vondt om deg, så tal om noe godt du vet om ham. Så kan også han få høre det du har talt om ham, og bli påvirket til å bli din venn. Hvis han ikke vil hjelpe deg med noe du trenger, så pass på å bruke en anledning til å hjelpe ham med noe han trenger, osv. Slik «overvinnes det onde med det gode». Det er som en tvekamp mellom din uvenns ondskap og ditt tålmod, din kjærlighet og dine velgjerninger. Pass på at dette «gode» hos deg ikke blir overvunnet, men tvert imot overvinner uvennens ondskap. For hvis bare det gode hos deg ikke overvinnes og opphører, men du isteden bare fortsetter i kjærlighet og gode gjerninger, da vil i de fleste tilfeller også ondskapen overvinnes gjennom dette. Men om dette siste likevel ikke skulle skje, så har du i alle fall overvunnet det farligste ondet, når bare du har overvunnet ditt eget hjerte, og kan få bli i kjærligheten.

Men også dette ondet; alt det som rører seg i ditt eget hjerte, kan også bare overvinnes gjennom en annens kjærlighet; gjennom nåden i Guds hjerte. Hvis du bare kjemper i egen kraft mot ditt hjertes ondskap, blir du snart overvunnet. Det som må skje er at Guds store kjærlighet, som gjør at han alltid tilgir alle dine synder, blir åpenbart for hjertet ditt. At den alltid får herske der. Da vil du også alltid bli drevet til inderlig og kjærlig miskunnhet mot din neste. Og da har du også i dypeste forstand «overvunnet det onde med det gode».

Slik foregår de kristnes kamper og seirer. Verden kaller det å seire når en har lykkes i å hevne seg på sine fiender. I Kristi rike består seieren i at en ikke hevner seg, at en overvinner sin trang til å hevne seg. De kristne kjemper først og fremst mot sin egen ondskap. Og at den kan nedkjempes er den seieren de mest fryder seg over. Men når de også må kjempe mot andres ondskap, så bruker de kjærlighet og gode gjerninger til å nedkjempe den med. Å, måtte Gud med sin store, evige kjærlighet bare mer og mer tenne vår lyst til denne kampen - å «overvinne det onde med det gode»!

Og slik slutter dette tolvte kapitlet, fullt av dyrebare formaninger og lærdommer. Her har vi fått se hvordan den rette apostoliske formaningen er. Her har vi sett dens dype, evangeliske klippegrunn: «Jeg formaner dere ved Guds barmhjertighet». Den store hovedsaken i all sann gudsfrykt; at vi gir oss selv helt som offer for Gud. Ikke lenger lar oss danne lik denne verden, men blir forvandlet ved fornyelsen av vårt sinn. Vi har sett omtalt de viktigste Åndens frukter og de kristnes gode gjerninger, og formaning til et bibelsk liv. Vi har sett ydmykhet og kjærlighet skildret, og kjærligheten i praksis, gjennom oppriktighet, vennlighet, tjenersinn, medlidenhet, forsonlighet osv.

Å, så skjønne, så dyrebare og kjære alle disse lærdommene er, når bare «ånden er villig», på grunn av den frie nåden er glad og innstilt på det gode. Da blir også loven kjær for oss, når vi er blitt frigjort fra loven, - frigjort fra dens domsrett og trusler. Da stemmer vi hjertelig i med David: «Herre, dina rätter aro dyrebarare än gull, ja, mer än fint gull i mängd; de ero sötare än honung, ja, mer än renaste honung» (Sal 19:10-11). Lovet være Gud! Vi har sett mye av disse Herrens kostelige retter, og i de kapitlene vi har igjen får vi se ennå mer. Måtte så bare Herren gi oss rikelig av sin Hellige Ånd, så vi ikke bare forstår og vet, men av hjertet elsker og gjør det som er velbehagelig for ham! Amen.

Til toppen