Vers 1   2   3   4 og 5   6 - 8

Innhold:  Formaninger til de troende: 1: at de skal overgi seg helt til Gud, fornyes i sitt sinn og i sitt daglige liv, og hver enkelt trofast i ydmykhet bruke sine gaver, som lemmer på samme legeme (v.1-8). 2: Spesielt at de skal legge vinn på kjærlighet. At den må være det som driver og gir frukt i alle de forskjellige kristne kjennetegn: gode gjerninger, hellig nidkjærhet, vennlighet, iver, tålmodighet osv (v.9-21).

Med dette kapitlet begynner nå brevets andre store hovedavsnitt som inneholder formaninger og underviser om et kristent liv. I det forrige kapitlet har apostelen lagt en god grunnvoll: evangeliets store hovedlære om Guds råd til frelse, om gjenløsningen i Kristus Jesus, og hvordan vi blir rettferdige ved troen på den. På denne grunnvollen bygger han nå den skjønneste lære om det kristne livet. Han underviser de troende og villige barna også om hvordan de skal vandre her på jorden, til Guds ære og behag, i tjeneste og til nytte for våre medmennesker.

I brevets første del lærte vi hvordan vi blir benådet, rettferdiggjort og helliggjort. I denne siste delen lærer vi hvordan de som allerede er benådet i sitt daglige liv skal praktisere det deres helliggjorte sinn allerede elsker. Det er ikke klar tale, når det sies at i den første delen lærer vi om rettferdiggjørelsen, og i den siste om helliggjørelsen. Nei, helliggjørelsen er et dypere verk enn som så. Helliggjørelsens grunnvoll ligger i det vi lærer i den første delen. Helliggjørelsen fødes i sjelen gjennom troen (se kap.6:14,22, 7:4,6, 8:5,12,13,14). Helliggjørelsen fødes og næres av samme forkynnelse som rettferdiggjørelsen - slik Paulus skriver til galaterne: «Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen?» (Gal 3:2).

Altså lærer vi i denne siste delen hvordan de sjelene som allerede er helliggjort skal leve ut dette gode som sinnet deres nå er innstilt på. Den villige ånden trenger tross alt å bli støttet, vekket og oppmuntret gjennom formaninger. Derfor finner vi ikke her bare læren om hvordan de kristne skal oppfatte og utføre Herrens vilje, men også direkte formaninger til dette.

Men den aller første betingelsen er, som allerede sagt, at denne villige Ånden allerede er født i sjelen. Det er umåtelig viktig at vi holder dette klart for oss, så vi ikke skal komme i skade for å misbruke formaningens ord! Der er to slags mennesker som misbruker formaningens ord på skadelig vis. Først og fremst de som ennå ikke er blitt dødet av loven og frelst gjennom Kristus. De er ikke blitt nye skapninger. Men de er blitt opptatt av formaningene, og begynner å oppføre seg som kristne. I det ytre likner de helliggjorte kristne, men innvortes er de døde. Slik skapes fariseere. Slike sjeler har derfor ennå ikke rett til å ta til seg de apostoliske formaningene. Nei, disse skulle først høre denne forkynnelsen: «Omvend dere!», «bryt dere nytt land og så ikke blant torner!» (Jer 4:3). Det er Åndens frukter Herren vil ha, ikke lovgjerninger.

Dernest kan formaningene av og til også misbrukes av dem som tror. Det kan lett skje når de tilfeldigvis er nedtrykt i trelldoms ånd, i sin egen elendighet. De ser bare på dette, og mangler den trøst og gleden i Gud som er det eneste som kan gi lyst og kraft til alt godt. I en slik tilstand vil de ellers så dyrebare formaningene bare bli et trykkende åk. Og det å leve etter disse, blir bare et tvunget trellens arbeid som bare i ennå større grad avsporer sjelen fra den rette Ånden og kraften. Nå trenger denne sjelen en annen forkynnelse - behøver nå først å bli frigjort, glad og villig gjennom evangeliet, - før formaningen kan tas imot på rett måte. «Gleden i Herren er deres styrke» (Neh 8:10).

Så bør vi da også aller først merke oss at i denne siste delen av brevet har vi ikke selve læren om hvordan vi blir frelst, eller læren om hvordan vi kommer inn under Guds nåde. Her lærer vi bare om hvordan benådede kristne skal leve her på jord. Mange svever ennå i dette mørke at de tror dette vårt kristne liv er veien til frelse. Her og der forkynnes det slik at en må oppfatte et fromt liv som veien til frelse. Denne villfarelsen, som hele verden er sunket ned i, er nå ettertrykkelig knust i brevets første del. Og den store sannheten om at «intet kjød» kan bestå for Gud i egne gjerninger, er forkynt og bevist. Vi har fått se at bare «gjennom den enes lydighet blir vi rettferdige». Men selv om ikke frelsen blir lovet oss som lønn for et hellig liv, skal vi nok her finne de aller sterkeste årsaker til å vandre verdig for Kristi evangelium. Måtte bare Herren åpne våre sinn og sende oss sin Ånd og kraft med Ordet! Apostelen begynner sin formanende avdeling på en lærrerik måte slik:

  Til toppen

1 : Jeg formaner dere derfor *, brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste.

Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet. Paulus vil si: I hele den første delen av brevet har jeg nå vist dere Guds store miskunn og barmhjertighet som er åpenbart i alt han har gjort til vår frelse. I forsoningen gjennom Sønnen, i rettferdiggjørelsen gjennom troen m.m. Når jeg så her taler til mine «brødre», til troende og benådede kristne, så formaner jeg dere nå ved denne Guds barmhjertighet, at dere i lydighet også villig gjør det jeg vil holde fram for dere.

* «Derfor» - hva sikter apostelen til med dette ordet? Når han sier: «jeg formaner dere derfor ved Guds barmhjertighet» så kunne han selvsagt bare sikte til forrige kapittel v.32,35,36, der alt som er talt foran i kapitlet oppsummeres som Guds frie «nåde og miskunn». Men her begynner apostelen en ny hovedavdeling i brevet. Da er uten tvil den meningen riktigere at her ser han tilbake på hele den første avdelingen, hvor det store hovedmålet var å vise Guds barmhjertighet, Guds store og evige nåde.

Det som nå er aller mest viktig og lærerikt her, er å legge merke til hvordan den rette evangeliske formaningen skal være og hva den inneholder. Mange tror det er en svært så enkel sak å formane de kristne. De tror de lykkes aller best i dette bare de kan finne fram de alvorligste og skarpeste truslene. De taler til Guds barn som om de skulle tale til de mest uvillige trellene. Legg da merke til hvordan en apostel formaner de troende! Han begynner med å henvende seg til dem som «brødre». Dermed lar han det straks stå klart hvem som skal ha disse formaningene: Altså ikke de vantro og uvillige lovtrellene, men de troende og helliggjorte brødrene. Gjennom tiltalen «brødre» minner han dem også om at de sammen med ham og alle som tror har del i barneforholdet hos Gud, og alt det gode som følger med dette. Videre sier han: Jeg formaner dere. Han sier ikke: Jeg befaler, men «jeg formaner», jeg ber dere (som ordet også betyr). Og en vis lærer sier om dette: «Moses befaler - en apostel formaner». Og dette er verd å legge merke til, særlig hvis en husker på den posisjon og den makt en apostel hadde i menigheten.

Til slutt legger vi merke til hvordan Paulus tilføyer: «ved Guds barmhjertighet». Dette er det som har størst betydning i denne sammenheng. At Paulus altså ikke sier: ved Guds strenghet. Men ved «Guds barmhjertighet», dvs. for Guds barmhjertighets skyld, eller: Jeg minner dere om Guds barmhjertighet, Guds miskunn (egentlig «barmhjertighetene», dvs. de mange bevisene på at Gud forbarmer seg) - med sukk og bønn om at hjertene deres gjennom Guds barmhjertighet må beveges til inderlig takknemlighet og kjærlighet til alle. Og at dere gjennom dette må få en glad og villig lydighet. At Paulus formaner på denne måten, er ikke tilfeldig, men tvert imot et personlig kjennemerke, slik vi finner det mange andre steder. I kap.15:30 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet..» I 1Kor 1:10 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn». Og i 2Kor 10:1: «Jeg formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet», osv. Slik er en apostels formaning til de troende kristne. Slik formaner også Johannes, f.eks. i 1Joh 4:11. Han sier: «Mine elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre». Og videre: (sv.) «Låtom oss älska, ty han har først älskat oss» (v.19).

Her ser vi nå først og fremst at Paulus ikke har vært innstilt på at han ved stadig å holde fram den frie nåden, bare skal legge grunnlaget for større lettsindighet. Slik har jo mange trodd det ville virke - mange som også vil være kristne. De mener slik forkynnelse slett ikke vil føre til noen helliggjørelse, men snarere ødelegge den. De tror at helliggjørelsen skapes gjennom lovisk forkynnelse. Paulus lærer tvert imot at det er just gjennom Guds barmhjertighet den rette helliggjørelsen både fødes og opprettholdes. Ja, han lærer helt uttrykkelig at

det kan ikke skje noen som helst helliggjørelse, der mennesket ikke først er frigjort fra loven og er frelst av nåde.

I det sjuende kapitlet sa han at «nå er vi frigjort/døde bort fra loven, som holdt oss fanget (legg merke til dette!), ....for at vi skal bære frukt for Gud - slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen» (v.4 og 6). La oss igjen huske på ordene fra Gal 3:2,5: «Bare dette vil jeg vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved å høre troen? Han som gir dere Ånden og virker kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger, eller ved å høre troen?» De som på tross av alle slike tydelige ord fra Skriften, likevel holder fast på noen motsatt oppfatning, de må jo ganske sikkert selv ha gjort erfaringer som strir mot disse Skriftens egne ord. Men de må da også vite med seg selv at det aldri har vært nåden som har virket noe som helst godt i deres liv. Det må bare ha vært noe lovisk som har drevet dem. Og dette ser de altså på som «helliggjørelse». Noe de gjør på grunn av lovens trusler eller løfter. Men dette betyr igjen at ennå er de bare fromme naturlige mennesker under loven, samtidig som de riktignok også bekjenner seg til den reneste evangeliske lære.

En annen sak er at selv blant frigjorte kristne hersker det ofte forskjellig oppfatning av hvor mye som skal forkynnes av lov og evangelium på hvert enkelt sted. Av mange årsaker kan den forskjellen være både stor og mangfoldig. Men det ligger ikke alltid noe farlig i dette. Det hele skyldes ofte bare noe så naturlig som når det gjelder våre legemlige behov;  noen vil ha maten mer salt, andre mindre. Men dette gjelder dem som for øvrig er like i det grunnleggende; at de selv alltid behøver nåde, bare nåde, både for sin tro og sin helliggjørelse.

De som selv har opplevd det Paulus lærer her, de har sett hvordan den rette helliggjørelsen fødes. Har opplevd dens liv og kraft, så de blir dødet fra loven og gjort levende av nåden. Og de kan også tro denne apostelens lære. De sier: Jeg har selv opplevd det. Så lenge jeg strevet under loven, ble det aldri noen olje i lampen. Da fikk jeg aldri denne inderlige lysten og iveren etter å gjøre godt. Men straks jeg gikk konkurs på hele min kristendom, og frelst av bare nåde, da brant hjertet mitt i mye mer lyst og iver etter å gjøre det gode, enn jeg noen gang kan få gjennomført. Da fikk jeg også en Ånd som angriper og straffer selv det innerste; tankene mine, begjæret og alt som rører seg i mitt sinn, og som jeg tidligere ikke visste om. Det er utelukkende Guds barmhjertighet som gir meg denne indre lysten til det gode. Nå sier jeg ut fra levende erfaring: «Dine buds vei vil jeg løpe» (Sal 119:32).

Det er aldri nåden som gjør meg lettsindig eller likeglad med helliggjørelsen. Det er tvert imot mangel på nåde i hjertet, det er tomhet og trelldoms ånd, som gir synden ny kraft. Slik taler den som har opplevd hva nåden virker. Og når det gjelder dem som ikke tror på denne apostelens lære om at det er bare nåden som helliggjør hjertet, men mener at all denne nåden bare må føre til lettsindighet, så sa vi at de har aldri opplevd nådens kraft. Og dette bekreftes ytterligere av at det er akkurat de samme som også vil slå av litt her og litt der, på de evangeliske formaningene. De synes disse krever for mye av svake mennesker. Mens en troende sjel derimot synes det er så altfor lite, og vil gjerne gjøre alt dette. Men disse siste blir selv aldri fornøyd med det de har gjort. De sukker og klager alltid over sin egen ondskap.

Da er det jo ikke så rart at de som aldri har opplevd noe av dette, som tenker og taler ut fra egen mening, da ofte står opp og kjemper mot denne læren om nådens helliggjørende kraft. Når selv Guds barn fristes av sin natur, tvert imot Ordet og deres erfaring, til på nytt å vente på helliggjørelse ut fra loven og fra egne gjerninger. Måtte vi da alle straks huske på hvor alvorlig Skriften skiller mellom lovgjerninger og troens frukter. Huske at det er bare det som springer ut fra troen og nåden, som er helliggjørelse. Da vil vi også forstå hvor viktig det er at det blir den rette formaningen. Forstå hva en annen lærer har sagt: «Ødelegg ikke helliggjørelsen, slik du forsøker å drive fram helliggjørelse!» Det skjer jo når du driver og binder samvittighetene så troens tillit drepes, og villige nådebarn forvandles til redde lovtreller (Rom 6:14, Gal 5:1).

Der er noen som tror vi alltid tåler hvilken som helst lovisk og bindende forkynnelse. De kjenner ikke til det som erfaringen har lært Guds barn, og som Luther uttrykker slik: «Man sier at øyet er det mest ømfintlige. Men jeg sier at en våken samvittighet er langt mer ømfintlig». Det er sant at ikke alle som hører Ordet har slik ømfintlig samvittighet. Men slik har i alle fall Guds barn det. Det er også sant at i menigheten finnes det også mange «falske brødre» som nok behøver å vekkes med alvorlige advarsler. Men da er det også nødvendig at vi først og fremst vet hva som kjennetegner slike. Vi må kunne skjelne mellom en falsk Judas og en Peter som har falt. Vi må ikke blande slike med de gudfryktige sjelene som alltid anklager seg selv, og er tilbøyelig til å ta hvert eneste advarende ord til seg. Det er sant at også Guds barn har sine feil. De er ofte trege, ikke alltid så pliktoppfyllende, ikke våkne nok, og behøver mye formaning. Men hvordan de så skal formanes, det lærer apostelen oss i dette og alle de andre brevene hans. Hans tale er både «vennlig og krydret med salt».

Men det er alltid slik at Paulus er nøye på vakt overfor samvittighetene, så de ikke skal gli bort fra sin trøst i nåden. Vi ser det til og med når han taler til dem om mannen som levde blant dem i synd. Når mannen omsider var begynt å angre, så formaner Paulus brødrene til tvert imot å trøste ham «så han ikke skal bli ødelagt av en ennå større sorg» (2Kor 2:7-8). Og når han refser korinterne for deres krangel og rettssaker mot hverandre, lar han det samtidig være klart at disse likevel skal være med og dømme engler (1Kor 6:2-3). Men vi har vel ikke noe mer underlig eksempel på dette enn når Kristus anklager disiplene sine for at de tretter. Og tretten gikk til og med på hvem av dem som skulle regnes som den største. Men midt i straffetalen lover han dem at de skal sitte med ham på troner i himmelen, og dømme Israels tolv stammer (Luk 22:24-30). Slik er «Kristi saktmodighet og mildhet», og slik er den rette formaningen til kristne.

Etter at vi nå har sett litt på formaningens generelle karakter, vil vi gå over til å studere innholdet i den formaningen apostelen gir oss her. «Jeg formaner dere, brødre» sier han, og jeg formaner dere «ved Guds barmhjertighet». Men til hva? Jo, han sier:

at dere framstiller deres legemer som et levende offer. (C. O. R’s Bibel: «At I frambären eder kroppar till et offer, som är levende, heligt och Gud behagligt». Vi følger utleggelsen etter denne teksten, og kommer tilbake til uttrykket «levende» i «svensk» rekkefølge). Paulus går direkte på selve hovedsaken i det å leve ut helliggjørelsen; at vi gir oss selv til Gud, «framstiller våre legemer» med alt det innebærer, som et levende offer. Alle takkofrene etter loven var forbilder på hvordan vår åndelige ofring skulle foregå. Disse takkofrene viste hva vi skal gi Gud av takknemlighet for all hans nåde og miskunn. Så bruker apostelen dette bildespråket, dels på grunn av disse forbildene, dels fordi det er sterkt og gripende, og lett å forstå både for jøder og hedninger. De kristne i Rom, både jøder og hedningkristne, oppfattet både lett og dypt dette bildet. For begge folkeslagene var vel kjent med ofringer. Og ofringen var det største og viktigste i gudstjenesten. Derfor talte dette bildet sterkt til dem. I tillegg anskueliggjorde ofringen så sterkt hvordan et dyr eller en annen offergave både totalt og for alltid ble overgitt til Gud.

Så var det da også dette apostelen først og fremst ville ha sagt til de kristne: Dere skal totalt og for alltid overgi dere selv til Gud med alt dere er, har og makter. Slik at dere ikke lenger er deres egne, men tilhører ham som kjøpte dere så dyrt. Nå må dere ikke spare, eller holde tilbake, noe som helst overfor ham. Nå tilhører dere ham, og ikke dere selv. Slik taler Paulus også i 1Kor 6:19-20: «dere tilhører ikke dere selv, dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd, for både legeme og ånd hører Gud til». Det samme sier han i 2Kor 5:15: «Kristus døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem». Dette er hovedsaken i apostelens formaning; at vi ikke må leve for egen regning, men leve for ham som har kjøpt oss.

Og ved å tale om ofring, gjør han oss alle til prester som skal ofre åndelige og hellige offer til Gud. På samme måte formaner jo også apostelen Peter de kristne til å være «et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus» (1Pet 2:5). Dette er alle kristnes kall. Apostelen skriver til alle folk til alle tider. Så må hver eneste én som leser dette og vil være en kristen, holde klart for seg at dette er det første og det viktigste han er kalt til; å overgi seg helt og holdent, som et offer til Gud. Ikke lenger bruke sin tid, sine gaver og krefter slik det passer oss selv, men alt sammen for ham som kjøpte oss til så høy pris.

Men hva betyr det at Paulus sier «deres legemer» - at vi skal framstille/overgi våre legemer som offer for Gud? Selvsagt skal alt i oss, også sjelen vår, helliges til ham. Selvsagt er hovedtanken her den samme som i kap.6:13 der Paulus sier: «still dere selv fram til tjeneste for Gud». Men det er likevel sikkert ikke uten betydning at han helt konkret nevner våre legemer. Her har apostelen, med bakgrunn i bildespråket om ofringene, bl.a. villet sidestille oss med kroppene til de dyrene som i offertjenesten ble båret fram til Gud. Men med uttrykket «deres legemer», har det nok langt fra vært nok for ham å sidestille oss med offerdyrene. Tenk bare på hvordan Paulus taler i kap.6:12 og bruker uttrykket «deres dødelige legeme» som en markering i forhold til den udødelige ånden (se kommentarene til det verset). Nei, han har nok viktigere grunn for det uttrykket han har valgt.

Først og fremst har han dermed skilt fra hverandre offeret - og den som ofrer: Det innvortes mennesket som allerede er født ved troen, og det offer det nå skal bære fram; sitt legeme med hele sitt liv og sine gjerninger. Det er mitt nye åndelig jeg som skal ofre. Og hva skal jeg så ofre? Ditt legeme, sier apostelen. Ikke bare enkelte gjerninger eller gaver, men alt som i deg er. Hele ditt liv og din vandring, alt du foretar deg med legemet her på denne jord. Den som ofrer sitt legeme slik til Gud, han ofrer dermed alt han er og har. Luther sier om disse bibelordene: «Er det noe større noen kan eller vil ofre, enn seg selv? Overgis legemet, så det blir et offer, så overgis alt som finnes i legemet». At sjelen ikke er unntatt, men at hele legemets virksomhet skal skje i den nyfødte villige ånd, det viser Paulus i v.2, hvor han sier: «ved fornyelsen av deres sinn». Men her, i v.1, vil han bare helt konkret ha sagt at også legemet og dets fysiske gjerninger skal helliges Herren og brukes i hans tjeneste. Dette er apostelens vesentligste budskap.

Med dette har han da også ettertrykkelig knust verdens falske innstilling om at de kan elske og frykte Gud, selv om det aldri viser seg i livet deres, og de tvert imot tjener synden med legemet og hele sitt vesen. Med dekning i de ordene vi nå har for oss, kan vi da svare disse: Jeg kan ikke tro at du frykter og elsker Gud, hvis du ikke viser dette med at både legemet ditt og alle dine lemmer også tjener ham. Alle vil jo selv gjerne tale om at de er gode, eller at de frykter og elsker Gud, samtidig som vi ser at de fritt og uhemmet tjener synden og avgudene sine. Men da sier altså apostelen: Nei, dette er ikke å tjene Herren. Dere må framstille deres legemer som et offer for ham, og tjene ham med alt dere har. Gjennom slike synlige offer skal det vise seg om dere elsker ham.

Men la oss nå se litt nærmere på hvordan det foregår, dette at vi ofrer våre legemer til Gud. Riktignok har mange tusen kristne også bokstavelig overgitt sine legemer som offer, når de som martyrer har latt legemene sine brennes, eller drepes for Kristi skyld på annen måte (Hebr. 11:35-38). Men selv når dette ikke er aktuelt, så bærer vi likevel fram våre legemer som et offer. Både når vi med alt det vi har tjener Herren. Men også når vi for hans skyld korsfester vårt kjød med dets lyster og begjær. Først og fremst ofrer du altså ditt legeme til Herren når du bruker hele ditt legeme i hans tjeneste. Når du med din tunge taler det som tjener til hans ære, og til nytte for din neste. Når du bekjenner hans navn, lovpriser og sprer ut kunnskap om ham, og når du for øvrig taler alt som er godt og sant. Det samme når du bruker både øyner og ører til å samle på alt som kan fremme Guds ære og din nestes vel, og holder deg selv borte fra forfengelige og unytte ting. Når hendene dine gjør det som er godt og rett, i trofast tjeneste både der du er satt i hjem eller på arbeidsplass, og i enhver kjærlig gjerning overfor din neste. Det samme når føttene dine gjerne går Herrens og kjærlighetens ærend.

Kort sagt: Den som for Herrens skyld, drevet av hans miskunnhet, gjerne gjør og tåler det tjenesten og kjærligheten krever, han helliger sitt legeme for Herren. Men i dette hører det også  med en konstant korsfestelse av kjødet. For hvis du vil tjene Herren, da kan du ikke gjøre det som smaker deg, din egen ære og egne lyster, men må hele tiden døde disse. Du ser hvordan du kunne oppnå, eller beholde, vennskap med verden, bli sett opp til og verdsatt. Men for Kristi skyld avstår du fra alt dette. Ja, i nidkjærhet for hans sak møter du tvert imot forakt og hån. Eller; i det daglige livet står du imot, og døder syndens fristelser. Du fristes til utålmodighet og sinne, til kjødelig løssluppenhet eller til hovmod og forfengelighet, til misunnelse og baktalelse osv. - Og da, når du ikke lar disse syndene bryte ut i gjerning, men gjennom inntrengende bønn og årvåkenhet døder dem, da framstiller du også legemet ditt som et offer.

Det er også slike offer Paulus her ved Guds barmhjertighet formaner oss til. Dette formante han oss også til i kap.6:12-12 med disse ordene: «La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dens lyster. Og still heller ikke legemene deres fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som av døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud».

Men når det gjelder å stå imot våre egne voldsomme begjær, da skal vi nok få oppleve følbart hva det vil si å ofre - når offerpresten skal gi seg selv som offer, slik også Herren Kristus selv gjorde. Om dette sier Luther så riktig følgende: «Prestetjenestens tittel er nok herlig, lett uttalt og høyt aktet av alle. Med selve ofringen er det noe annet. Den taler vi ikke ofte om, den gruer alle seg for. For da kommer vi veien om vårt liv, vårt gods, ære, venner og alt det verden har - akkurat det Kristus også stod overfor på korset. Det vil ingen av egen vilje inn på; å velge død istedenfor liv, pine istedenfor lyst, skade istedenfor vinning, skam istedenfor ære, uvenner istedenfor venner. Men det valgte Kristus på korset, til et forbilde for oss! I tillegg må en ikke gjøre alt dette for selv å oppnå noe. Men for å tjene sin neste, og til Guds ære og pris - som også var Kristi mål, da han ofret sitt legeme».

Nå må vi ikke bli trøtte og trekke oss tilbake, men alltid stille og villig fortsette med denne offertjenesten. Men da er det også helt klart en forutsetning at vi har særdeles sterke grunner som driver oss, og i tillegg overnaturlig kraft og hjelp. Da blir det nødvendig å be. Be med alvor og flid. Og den aller sterkeste grunn som driver oss, er uten tvil den Paulus her innledet sin formaning med; Guds evige barmhjertighet. Det som i alle situasjoner og tider kan opprettholde vår lyst og kraft til å ofre på denne måten, er utelukkende at vi hele tiden står som  mottakere av Guds barmhjertighet. «Den seier som har seiret over verden er vår tro» (1Joh 5:4). Blir det for bittert å døde kjødet ditt så lenge, å avstå fra det som passer deg, din ære, dine lyster, - så styrk og oppfrisk din ånd med Guds store barmhjertighet. Jo visst kan det bli veldig bittert for vår natur når vi alltid skal avstå fra våre sterkeste begjær, og isteden ta på oss det som ikke passer for kjødet. Men da skal du tenke på alt det Gud har gjort for deg, alt han gjør for deg hver dag, og alt han i all evighet vil gjøre for deg. Så blir nok alt annet bare smått.

Med bare menneskelige tanker får du vel ikke store kraften av dette. Men hvis Guds Ånd får gjøre det levende og sant for deg, da skal det løfte deg opp over alt som finnes på jord, og gi deg en overnaturlig lyst og kraft. Men da bør du også se grundig på alt Gud har gjort for oss. Stans da først opp ved det Gud i sin evige barmhjertighet har gjort for hele verden. Mens vi ennå var hans fiender sendte han sin Sønn til oss, for at «slik som vi ved det ene menneskes ulydighet alle var blitt syndere, slik skulle vi alle også gjennom den enes lydighet bli rettferdige». Kort sagt: Studer det femte kapitlet nøye. Se deretter på hvordan han gjennom Sønnen har gitt oss så stort et nåderike at syndene våre aldri skal tilregnes dem som tror på ham (kap.4:8), at det «ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (kap.8:1), at i ham har de akkurat den rettferdighet som loven krever (v.3-4). Og videre at de er «Guds barn» og «Kristi medarvinger», «for at han skal være den førstefødte blant mange brødre», og mye annet herlig som det åttende kapitlet inneholder.

Studer så til slutt hvordan han etter dette korte, elendige livet vil føre oss til sin himmel, og gi oss all den salighet som hans kjærlighet og allmakt vitner om. Hvis du av hjertet tror dette, da kan du også villig bli martyr. Da vil du alltid få ny lyst og styrke til å fortsette offertjenesten. Da sier du: Gud har gitt meg en evig nåde for mine synder. Ikke en gang mine mange og store fall i denne ofringen skal tilregnes meg og fordømme, men tvert imot alltid forlates. Men da vil også jeg alltid fortsette denne ofringen, til hans ære og pris. Han har tatt bort fra meg den tyngste børa; syndene mine. Jeg slipper å tenke at disse en dag skal dømme meg. Da vil jeg også gjerne ta på meg den langt lettere børa; skynde meg å utføre hans ærend, og miste min egen velvære og ære i denne verden.

Bare jeg får tro jeg alltid har Guds nåde og vennskap, så blir «ånden villig, om enn kjødet er svakt». Dette er da den første og største grunnen og drivkraft; «Guds barmhjertighet». Men så har også Paulus gitt noen tilføyninger i dette verset, om denne åndelige ofringen. Alt som er nevnt der er også noe som oppmuntrer oss til dette. Først sier han dette om selve offeret:

som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud (sv: att I frambären eder kroppar til et offer, som är levende, heligt och Gud behagligt). Med disse ordene opphøyer Paulus denne åndelige ofringen høyt opp over de forbilledlige ofringene i GT. Først sier han at offeret vårt er «levende», mens derimot offerdyrene i GT ble drept under ofringen. Mens det derimot, når vi åndelige ofrer oss selv, går så underlig for seg at vi stadig vekk dødes - og likevel fremdeles lever. Ja, at jo mer vi dødes og ofres, desto bedre og friskere blir livet vårt. Dette at vi dødes, er akkurat middelet til å leve evig. Kristus sier: «Den som vil frelse sin sjel (sitt liv), skal miste den, men den som mister sin sjel (sitt liv) for min skyld, skal finne den» (Mat 16:25, konf. Rom 6:11). Luther sier: «Derfor må vi forstå ordet «levende» åndelig, slik at det betyr å leve for Gud, og ikke for verden. For den som speker sitt legeme og døder sine lyster, han lever desto bedre for Gud, og er virkelig et levende offer. Når vi på den måten døder legemet og lystene, enten det skjer ved å undertrykke, eller gjennom kors og lidelser, da øver vi oss i og til dette åndelige livet».

Apostelen sier videre at vårt offer er «hellig». Også de forbilledlige ofringene var i en viss mening «hellige», dvs. utskilt for Gud (se kap.11:16 og kommentaren der). Men det kaller apostelen bare en utvortes hellighet, «kjødelige forskrifter» (Hebr. 9:10). Og nå vil han si: våre åndelige offer er de rette hellige ofrene. De er i langt dypere og sannere mening hellige. Selvsagt er de også hellige i den først nevnte betydningen. De er jo «utskilt» som offer til Gud. Men i tillegg har disse også en iboende hellighet, når vi i tro og kjærlighet ofrer våre legemer som er «Den Hellige Ånds tempel» der Gud selv bor og virker (kap.8:9,11, 1Kor 3:16, 6:19 m.fl.). Dette er den rette og store helligheten i offeret vårt. Den består ikke i syndfrihet, som ligger ferdig til oss i det nye livet. Men den består i at vi er «helliget og rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og ved Guds Ånd» (1Kor 6:11). Først er offerpresten; den troende sjelen, gjennom rettferdiggjørelsen ikledd Kristi egen hellighet, som i aller beste mening gjør oss hellige for Gud og hele himmelen. Dernest er også offeret, det legemet vi i kjærlighet har overgitt, Den Hellige Ånds bolig og verksted. Da må vel dette kunne sies å være et hellig offer!

Til sist sier apostelen at offeret også er «velbehagelig for Gud». Nå var ikke de levittiske ofrene lenger behagelige for Gud. De var bare påbudt av Gud for en viss tid, og de fleste var forbilder på Kristi offer. Og fordi dette nå er fullbyrdet, siterer apostelen David: «Brennoffer og syndoffer hadde du ikke behag i» (Hebr. 10:6). Det var de åndelige ofrene Gud egentlig ville ha. Først og fremst Kristi offer, og deretter alle de gammeltestamentlige takkofrene, var et forbilde på Guds barns åndelige offer. Derfor har nå Paulus en dyp mening med at han, selv når han taler om ofringen av våre legemer, sier de er «velbehagelige for Gud».

Men vi må tenke grundig gjennom dette siste; At Herren Gud virkelig ser med inderlig lyst på at et Guds barn i kjærlighet og takknemlighet for Guds store barmhjertighet ofrer sitt legeme til ham, sin villige tjeneste og sin forsakelse av kjødets lyster. Hvis dette derimot ikke skjer i tro og kjærlighet, men bare for å bygge opp noen fortjeneste hos Gud, da er det jo bare et Kainsoffer, som ikke behager Gud. For «uten tro er det umulig å være til behag for Gud». Men hvis vi ofrer noe i tro på Kristus, i takknemlighet over Guds store nåde, da er det alltid velbehagelig for Gud, om det så i seg selv var så lite som «et glass kaldt vann» (Mat 10:42). Peter sier også at våre åndelige offer er sv: «Gud välbehagliga genom Jesus Kristus» (1Pet 2:5). Dette burde virkelig oppmuntre og styrke oss til en slik offertjeneste. Men her blir vi igjen hindret av vår dype og problematiske vantro. Når vi omsider har lært at ikke noe som helst i eller av oss selv kan gjøre oss verdige for Gud, at synden henger ved alt vi gjør, - så kommer slike tanker snikende at: Det er jo ikke noe som helst som behager Gud. Heller ikke det vi i tro og kjærlighet gjør til hans ære og til hjelp for vår neste. Da blir vi trege og mangler lysten til å tjene Herren. Denne holdningen er derfor en svært skadelig villfarelse som binder oss.

Rett nok kan vi ikke med egne gjerninger bli forsonet med Gud og nå fram til himmelen. Men selv om våre gjerninger ikke i seg selv er feilfrie og fullkomne i Guds øyne, så er det en like viktig og urokkelig sannhet at når først den enkelte av oss er helliget, og behager Gud gjennom Kristi offer, så har han også inderlig behag i alt det vi gjerne vil ofre og gjøre for ham i kjærlighet. Herren er en mild Far, rik på kjærlighet. Med stort velbehag ser han på alt barna hans i kjærlighet gjør for ham. Når altså et Guds barn, tross all syndens elendighet som ennå herjer i ham, likevel lever i takknemlighet for Guds store barmhjertighet, og både har vilje og lyst til å tjene ham, så har dette Guds største velbehag. Og alt urent og elendig som ennå henger ved vår tjeneste, er så fullstendig tildekket av Kristi rettferdighet, at Herren aldri ser alt dette.

Men så er det nok ikke bare overtredelsene, men også vår mangel på og ufullkommenhet i gjerningene, som hindrer oss i å tro Gud kan ha noe velbehag i disse. Vi ser jo alltid etter det som er stort og skinner. Bare vi kunne utrette noe stort, omvende menneskemasser, bli misjonærer eller martyrer, - da kunne vi nok tro at det behaget Gud. Vi holder ikke klart for oss at Guds velbehag bare avhenger av at vi i tro og kjærlighet gjør det han har befalt oss. Vi legger ikke merke til at hans bud og ord leder de fleste mennesker til de minste gjerningene, de som det er mest behov for i hjemmet og i samfunnet. Kristus sier at på den siste dag vil han offentlig, framfor mennesker og engler, lovprise slike gjerninger som hver eneste kristen selv i den svakeste stilling kan utføre. Han sier han vil se med så stort velbehag  på de gjerningene som vi for hans skyld har gjort mot våre fattige medmennesker, som om vi hadde gjort dem mot ham selv.

Han vil si: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var en fremmed, og dere tok imot meg...  Alt det dere gjorde mot en av de minste av disse mine brødre, det gjorde dere mot meg». Kunne Herren sterkere ha stadfestet sitt velbehag over de gjerningene vi gjør for hans skyld? Men hva kommer det så av at vi likevel ikke tror at en slik tjeneste i kjærlighet er velbehagelig for Gud? Vi tror jo, ja, kjenner klart at det er imot Guds vilje, når vi ikke tjener ham, men tjener synden. Hvorfor skulle det da ikke være velbehagelig for Gud når vi tvert imot flykter fra synden og i kjærlighet tjener ham? Her merker vi igjen hvordan fienden forsøker å fordreie tankene våre. 

Derfor kan vi ikke innprente sterkt nok i hjertet vårt at apostelen her sier at vårt åndelige offer er «velbehagelig for Gud». Ville vi ikke både gjøre og lide mye i Kristi tjeneste, hvis vi virkelig trodde dette? Se de svære gjerningene, fastene, pilgrimsferdene og forsakelsene de villfarne helgenene i den katolske kirken pålegger seg. Bakgrunnen er bare at de med dette tror de gjør så behagelige gjerninger for Gud at de dermed gjør soning for syndene sine. Og se de jammerlige selvpinslene Indias hedninghelgener; fakirene, tar inn over seg, - bare med samme hensikt. Og her står vi, vi som har evangeliets lys! Vi vet at våre gjerninger verken kan eller behøver sone for syndene våre, for Kristus har gjort alt dette for oss. Så hører vi en apostel forkynne at våre gjerninger likevel er inderlig velbehagelige for Gud, når de er gjort i tro og kjærlighet. Og så har vi så liten lyst, trang og utholdenhet i dette, - bare fordi vi ikke riktig kan tro at disse gjerningene er velbehagelige for Gud - !

Tenk deg at du er en kristen som en morgen i stor gremmelse over hvor kald du er, må erkjenne at du ingen kjærlighet har til Kristus. Så, senere samme dag, får du oppleve at han synlig besøker deg. Da ville du ikke spare det dyreste du eide, hvis Herren ba deg om noe av dette. Nei, du ville bare juble og finne fram og gi Frelseren alt det du eide, om det så ble spørsmål om livet. En slik lyst ville vi ha til å ofre alt til Herren, bare vi hadde en levende og fast tro på at vi kunne gjøre noe som var velbehagelig for ham. Men nå sier altså Herren, det vi nettopp har minnet om, at han ser på alt det vi for hans skyld gjør mot vår neste som om det var gjort for ham personlig.

Derfor må vi la disse ordene om kjærlighetens offer synke dypt ned i oss: At de er «velbehagelige for Gud»! Måtte så Gud hjelpe oss til å tro dette! Da vil vi i hjertelig lyst si: Å, når det er velbehagelig for Gud at jeg gir denne fattige bror en gave eller et lån, da vil jeg jo virkelig gjerne gjøre det! Når Kristus ser på det som om jeg gjorde det mot ham, - da er jeg sannelig lykkelig! Hvis det er velbehagelig for Gud at jeg i den vanskelige og deprimerende stillingen der jeg er satt, er tålmodig, trofast og flittig, - da vil jeg sannelig gjerne være det! Er det velbehagelig for Gud at jeg, når jeg får store vanskeligheter eller tap, er ydmyk og tilfreds. Eller at jeg er vennlig, saktmodig og ydmyk mot mine medmennesker, ikke møter vondt med vondt, men heller med et «mildt svar demper vrede» (Ord 15:1), - da vil jeg jo gjerne gjøre det! Er det velbehagelig for Gud at jeg står imot, og døder begjæret i meg etter det ene eller det andre, da vil jeg jo også gjerne gjøre det! Er det velbehagelig for Gud at jeg sier et trøstens, advarselens eller formaningens ord til et medmenneske, eller at jeg heller dekker over feilene og svakhetene hans, og ikke baktaler ham, - er alt dette virkelig velbehagelig for Gud, da vil jeg jo også veldig gjerne gjøre det! Ja, slik ville vi styrkes og oppfriskes til alt godt, hvis vi virkelig trodde det Herren Gud og hans apostel har talt til oss; at slike offer er velbehagelig for Gud.

Dette er deres åndelige gudstjeneste («åndelige» - gr.teksten: logikos= logisk, fornuftig, i overensstemmelse med Ordet). Dette er apostelens siste tilføyelse om hele denne ofringen av vårt legeme. Han sier det skal være «vår gudstjeneste», og at denne gudstjenesten er logisk. Dermed skiller han ikke bare vår åndelige gudstjeneste fra hedningenes ulogiske (ikke overensstemmende med ordet) avgudsdyrkelse, men også fra den jødiske gudstjenesten. For spesielt de vidløftige ofringene som foregikk etter helt spesielle seremonier, kunne ikke sies i seg selv å være nyttige til noe. De hadde ingen dypere mening med dem. De ble bare utført på grunn av forskriftene. Nå er det selvsagt «logisk»/fornuftig å tilbe Gud på den måten han selv har sagt i sine forskrifter. Det hersker det ikke tvil om. Men der var en vesensforskjell mellom forskriftene i GT og alle de nytestamentlige bud og formaninger: En kunne ikke finne naturlige/logiske grunner for de førstnevnte. De ble bare utført på grunn av budet. Slik er det ikke med den offertjenesten apostelen formaner til her.

Det som holdes fram for oss i Det nye testamente, er alltid noe som først og fremst må gjøres i tro og kjærlighet, hvis det skal behage Gud. Dernest at det må tjene til noen nytte for oss selv eller vår neste, noe som er logisk (i overensstemmelse med Ordet) for enhver opplyst kristen. Det er dette Paulus sikter til med uttrykket: deres «åndelige» (noe de har åndelig grunnlag for å gjøre) gudstjeneste. Det er det samme Kristus taler om til den samaritanske kvinnen (Joh 4:23-24), at «den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet». Det fordi, sier Herren: «Gud er Ånd». Og når Paulus i Rom 13:8-10 lærer at kjærligheten er alle budenes ende og innhold, så sier han også hva som er grunnen til dette: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».

Og dette gjelder alle Det nye testamentes bud. Jeg vet årsaken til at jeg bør elske Gud over alt: Fordi han er min Skaper, min Frelser, som har gitt meg evig liv i sin Sønn (1Joh 5:11). Han er min Far, mitt største gode. Jeg vet hvorfor jeg bør elske min neste: For da gjør jeg ham ikke noe vondt. Jeg vet hvorfor jeg bør ta meg i vare for kjødelige begjær: For de «fører krig mot sjelen» (1Pet 2:11), de vanhelliger «Guds tempel» (1Kor 6), osv. De som da driver på med gjerninger som ikke er til noen nytte for dem, de har vendt tilbake til den levittiske lovens «svake og ynkelig barnelærdom» (Gal 4:9). Dette at vi nå er kjøpt fri fra disse, og isteden har fått en «åndelig» gudstjeneste å utføre, har så Paulus brukt som ennå en grunn til å påvirke og oppmuntre oss. Må så Gud gi oss nåde til at vi ikke bare vet og forstår dette, men også lar det strømme ut i levende offertjeneste!

Til toppen 

2 : Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje.

I forrige vers har Paulus formant Guds barn til å gi seg selv helt over til Gud. Til å «framstille sine legemer som offer» for ham. I dette verset lærer han at da kreves det en så markert forvandling at vi tar fullstendig avskjed fra vårt tidligere sinn som var «lik denne verden». Her gir han oss den rettesnoren vi skal leve etter. Opp mot hverandre setter han «denne verden» - og «Guds vilje». Han forkynner at vi ikke skal fortsette lik «denne verden». Men legge merke til, og lære oss hva som er «den gode og velbehagelig og fullkomne Guds vilje».

Og bli ikke dannet lik denne verden. Grunntekstens ord for «denne verden» betyr egentlig «denne tiden», dvs. hele denne tiden vi lever på jord, - som motsetning til den verden som venter oss i himmelen. Men tiden og tidsånden både avhenger og består jo av menneskenes ånd og vesen. Derfor menes her også med «verden» akkurat den store, herskende masse av mennesker og deres selvopptatte og onde vesen. Den massen som lever sitt liv etter deres falne natur og etter «den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn», «i denne verdens mørke». Derfor kalles denne sterke, onde ånd for «denne verdens fyrste» (Joh 14:30, 16:11). Derfor er denne verden alltid ond, og strir mot Gud, forførende og farlig. Så kaller da også Paulus den i Gal 1:4 for «den nåværende onde tidsalder/verden». Denne verden kan vi da altså ikke følge, eller «bli likedannet med», hvis vi vil ofre oss til Gud og gjøre hans vilje. Den som vil være en sann kristen og følge etter sin Herre gjennom livet, må helt og holdent ta avskjed med dette vanlige verdens vesen. Både i måten han tenker, taler og lever i det daglige, må han sette foten på en helt ny vei. Det er dette apostelen vil ha fram med disse ordene: «Bli ikke dannet lik denne verden».

Det som først og fremst blir et viktig spørsmål, er jo hvilke mennesker og holdninger vi så skal regne med til «denne onde tidsalder/verden». Det har det i alle år stått en gammel og omfattende strid om. At verden selv ikke kjenner noe til den fienden vi kaller «verden», er jo lett forståelig. Men selv blant dem som vil være kristne, finnes det mange og svevende oppfatninger i dette spørsmålet. Under uttrykket «verden» vil mange bare regne disse råe og grove menneskene som lever utenfor enhver religion, helt frie og frekke i synd og laster. Men slik er det ikke Kristus beskriver verden. Bare se på ordene hans i Joh 15:18-19: «Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet meg før den hatet dere. Hvis dere var av verden, ville verden elske sitt eget. Fordi dere ikke er av verden, men fordi jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere». Her legger vi nå merke til to ting som gir oss lys over spørsmålet. Først legger vi merke til at med disse ordene er det de Herren ikke har utvalgt av verden, som han regner som «verden». Dvs. alle som ennå lever i det naturlige livet de ble født til denne verden i. De er ikke født av Gud og blitt «nye skapninger», blitt Kristi disipler og etterfølgere. For Jesus taler her bare om to flokker - «verden» og «dere som jeg har utvalgt av verden» sier han.

Dernest skal vi huske på hvem og hvordan de var, de som «hatet» ham. For disse er også blant dem han regner til «verden», når han sier «verden har hatet meg». Da skjønner vi at «verden» ikke bare er de råe menneskene, som lever et frekt og syndig liv, uten noen form for religion. Det er også dem innenfor de kristnes rekker som har den største kjennskap til Guds ord, som er utvortes fromme mennesker, men bare ikke har villet omvende seg til Kristus. For vi vet at Kristus ble ikke hatet av de verste og frekkeste synderne i Israel, av «tollere og skjøger». Men først og fremst av dem som var de fremste i folket; «yppersteprestene, de skriftlærde og fariseerne». Legg altså merke til at disse var de som ble satt høyest blant folket! Dette gir oss en alvorlig lærdom! De var for det første ikke hedninger, helt ukjent med Guds ord og lære. Nei, de tilhørte det folket som hadde Guds hellige ord og sakramentene, ja, til og med Guds herlige åpenbaringer i sin midte. I kraft av alt dette var de skilt ut fra alle andre folk på jord. Dernest var Kristi fiender ikke disse mest lavtstående og lite opplyste menneskene i landet. Nei, de var tvert imot de fremste i landet. De var folkets ledere, deres innvidde lærere og forstandere.

Det var disse som hatet og forfulgte Herren Kristus mest! Disse tilhørte altså «verden», etter det Herren selv sier her. Vi må helt konkret og bevisst lukke øynene for sannheten, hvis vi skal kunne unngå å se at til denne onde verden hører også disse lærde, opplyste menneskene vi har midt i kristenheten i dag. De er nidkjære for Guds lov, men de er ikke født av Ånden. Kristus har ikke fått ta dem ut av verden. Tross all sin andektighet og sin kristelige aktivitet, så tilhører de fremdeles den store massen. De er prester, kristelige lærere eller vanlige fine mennesker. De er inderlige, velmenende og viselige. Men alle sammen lever likevel under «denne verdens fyrste» - så lenge de ikke gjennom omvendelsen er blitt «nye skapninger» (2Kor 5:17).

Og det vi har sett her, at akkurat de som er mest akseptert av verden er de mest forherdede fiendene av Kristus og hans evangelium, det går alltid igjen til denne dag. Over Gal 1:4 sier Luther at «verden er verst, når den er som best. I de fromme, de vise og lærde osv. viser verden seg som best, men i virkeligheten dobbelt ond. Jeg tenker nå ikke først og fremst på de største syndene mot den andre tavle, slik som ulydighet mot foreldre, hor, et utflytende liv, gjerrighet, tyveri, mord, misunnelse og hat, som verden er totalt sunket ned i. For alt dette er egentlig bare småtteri hvis en sammenlikner med de ugudeliges visdom, rettferdighet osv. som gjør at de synder mot den første tavle. Nei, den hvite djevelen, som driver menneskene til åndelige synder som gir skinn av rettferdighet, gjør mye større skade enn den svarte, som bare driver til kjødets gjerninger, som til og med verden ser er synd».

Og Luther sier videre: «Jo mer vise, hellige og rettferdige menneskene er, som lever uten Kristus, desto mer skader de evangeliet». For da tar de seg så godt ut at det er vanskelig for noen å fatte at det ligger så farlig en gift skjult i deres framferd. Med sitt vesen, sine meninger, råd og framferd kan de lokke selv lysets barn bort fra den rette veien. For de tar særdeles vakre og åndelige ord i sin munn. Du hører til og med at de tar avstand fra verden, men vel og merke den blinde og åpenbart ugudelige verden - som om de selv ikke skulle tilhøre denne. De gir seg selv ut for å tilhøre Guds folk, men mener en skal være mer moderat i sin gudfryktighet og kristelige nidkjærhet enn enkelte andre er. Og dermed taler de med større nidkjærhet mot de mest oppriktige kristne, enn mot verdens barn som ikke vil vende om. De er selv av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem, elsker og opphøyer dem (1Joh 4:5). Og når det ikke er noe bevis for at Kristus og hans Ånd bor i et menneske, da la ikke slike forføre deg. Husk apostelens formaning: «Bli ikke dannet lik denne verden»!

Det samme når du ser mange som selv bestemt mener de er kristne, samtidig kan stå i et fortrolig forhold til Kristi fiender, kanskje være sammen med dem i mange unyttige ting, f.eks. tidsfordriv på søndagene o.l. Eller du ser dem kaste bort mange timer av den dyrebare nådetiden med forfengelig snakk, eller forfengelig litteratur osv. Da bør du som virkelig vil følge Jesus, tenke etter om han og hans disipler var opptatt med slike ting, og da heller følge disse helliges eksempel. Så ser du mange som vil være kristne, men som alltid kan tie både om Kristus og om den store faren for uomvendte sjeler. Da bør du tenke etter om dette stemmer med kjærlighetsbudet og det Kristus har lært oss, som du da må ha som din eneste rettesnor for livet. Slik skal du lære deg å ikke «bli dannet lik denne verden» verken i store ting, eller i det små.

Men legg nøye merke til at dette gjelder bare slike ting som fører til synd, som strir mot Guds klare ord eller mot kjærlighetsloven. I alle andre forhold derimot skal vi være som andre mennesker. Vi skal leve et naturlig liv, og ikke skille oss ut med merkelig oppførsel, i et påtatt eller etterapet vesen, eller særegenheter som ikke har noen som helst nytte. Den overmodige ånden vil ofte friste selv åndelige sjeler til å oppføre seg som hyklere, med et særpreget utseende eller merkelig måte å være på (Mat 6:16-18). Dette kan selvsagt også kalles å ikke «bli dannet lik denne verden». Men det er langt fra dette apostelen mener her. Slikt noe er tvert imot en skadelig dårskap som bare «gir djevelen rom» (Ef 4:27). Også i måten å være på, var Herren Kristus «lik mennesker, og i sin framtreden funnet som et menneske» (Fil 2:7-8), men uten synd. Hvis du har et sunt og kristent sinn, så er du også hans etterfølger i dette. Du skal alltid tenke på hva som er mest tjenlig for din neste, og leve etter det. For det er den store rettesnoren for hele vårt ytre liv (Rom 13:8-10).

Men gjennom din tro og din bekjennelse, gjennom et liv i nidkjærhet for at Herren skal bli opphøyet og at sjelene skal bli frelst, ja, ved å være våken overfor deg selv, - så vil du nok i verdens øyne se temmelig merkelig ut. Men det må du ikke bekymre deg over. Som fremmede og pilegrimer på jorden kjemper vi oss fram mot vårt rette fedreland, det himmelske. Og da vil vi alltid se ut som dårer for verden, som jo tvert imot har hjemmet og alt de eier her på jorden. Men det er på dette helt vesentligste området, alt som gjelder Guds sak, vårt eget og andres evige vel, vi ikke skal bli dannet lik denne verden. Det er det apostelen legger oss på hjertet her.

Men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn. «Bli forvandlet». Dette er et sterkt ord som taler om en fullstendig forvandling, ikke bare av vårt ytre, men også vårt indre*. Slik skal altså et menneske forvandles fra som det var før, til en ny skapning, så ulikt dets tidligere liv som en dyreart er ulik en annen. Når vi blir omvendt og født på ny av Ånden, har en slik forvandling allerede skjedd med en kristen (2Kor 5:17). Men nå lærer Paulus at vi som kristne hele tiden fortsatt skal forvandles «ved fornyelsen av vårt sinn». Skriften formaner oss jo uttrykkelig til å «vokse i nåden» (2Pet 3:18). Da må vi jo aldri stoppe opp og være fornøyd med det vi har oppnådd av åndelig sinn og en kristen vandel. Vi må alltid strekke oss etter at dette må få vokse. Dette er først og fremst nødvendig for oss selv, hvis vi skal bli bevart i nåden. Hele veien gjelder det spørsmålet om vi skal nå fram, om vi skal komme frelst gjennom alle fristelsene. For det står skrevet at «den rettferdige vanskelig blir frelst» (1Pet 4:18).

* Grunntekstens ord: metamorphoustai, har f.eks. vært benyttet av de som har forfattet fabler, til å skildre hvordan dyr forvandles til trær, mennesker til dyr osv. Dette viser oss også noe av dybden i dette ordet.

Denne veksten er også nødvendig for at vi mer og mer skal kunne tjene til evangeliets ære og andre sjelers oppbyggelse. Måtte vi da aldri glemme denne apostelens formaning om at vi hele tiden, og mer og mer, skal «bli forvandlet»! Men at vi udugelige og avmektige mennesker skal bli forvandlet, hvordan skal det oppfattes? Jo, ganske enkelt slik alle liknende ord i Skriften skal oppfattes. Vi skal strekke oss etter det, og gjennom bønn og påkallelse og alle andre nådemidler, søke nåde til dette hos Gud (Fil 2:12-13, 2Pet 1:5).

Men Paulus sier: «bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn»! Dermed forkaster han alt dette som bare stopper opp med en ytre forvandling. For vi ser jo mange i ord og gjerninger står fram som andektige kristne. Noe som bare skjer gjennom egne anstrengelser, på lovisk eller hyklersk grunn. Men de eier ikke troslivets indre, åndelige lyst og drivkraft. La oss nå også huske det vi sa om dette når vi så på ordene: «ved Guds barmhjertighet» i forrige vers. Når det ikke er Guds kjærlighet gjennom Kristus som er sjelens egentlige drivkraft, som varmer og oppliver hjertet til kjærlighet og lyst til Guds lov, da er alt fromt liv i Guds øyne ikke annet enn skuespill. Da blir også dette å skulle leve lik Kristus et tungt slit, og menneskene vil etter hvert bli trøtte. Og hvis en så fortsetter på denne måten helt til sin død, så er håpet om evig frelse bare et stort bedrag (Mat 22:12-13, 25:11-12). Vår forvandling må altså skje «ved fornyelsen av vårt sinn». Men dette kan ikke skje uten at vi først gjennom en ny fødsel har fått et nytt sinn, som så kan leves ut, fornyes og vokse.

Men når vi er blitt nye skapninger, da har vi ved troen og Kristi kjærlighet fått en inderlig lyst til Guds lov, og til å følge etter Kristus. Da må også den forvandlingen som etter hvert skal skje med oss, hele tiden skapes gjennom den samme indre kraften. Paulus sier i Kol 2:6: «Slik dere altså har tatt imot Kristus Jesus, Herren, så vandre i ham». Den samme nåden som en gang fødte oss inn i den nye, villige ånd, skal også hele tiden holde den oppe, styrke og forfriske den. Vi skal hele tiden «holde fast ved hodet. Fra ham får hele legemet næring og blir knyttet sammen ved ledd og sener. Det vokser den vekst som er fra Gud» (Kol 2:19). Grenen kan ikke bære frukt av seg selv, hvis den ikke fortsatt blir i vintreet (Joh 15). Hvis vi så prøver å bære god frukt på andre måter enn det nåden virker, gjennom egen innsats, så bli vi «avhogde grener» som «visner» og dør. Nei, hvis vi vil vokse i alt godt, så må vi også hele tiden vokse i troen. Hele tiden trenge dypere inn i evangeliets hemmeligheter, mer og mer lære å kjenne Kristi kjærlighet og den evige nåden. Mer og mer lære å kjenne vårt eget forderv og store avmakt. Det skal bli en levende sannhet at vi har både vår rettferdighet og vår styrke utelukkende i Kristus (Jes 45:24).

Da skal vi fremdeles få bli hos ham gjennom alle fristelsens stormer. Og da skal alt som møter oss bare bidra til at vi vokser i nåden, døder vårt gamle menneske, vår egen fornuft og meninger, og alle kjødets lyster. Samtidig blir da sinnet vårt forvandlet, så vi begynner å oppfatte og se på alt mulig på en helt annen måte enn vår egen natur og hele verden for øvrig oppfatter det. Luther sier om dette: «Daglig lærer vi mer og mer å elske det vår natur og fornuft hater. Etter hvert vil vi da heller være fattige, syke, bli foraktet, være dårer, syndere. Til sist setter vi døden høyere enn livet, (opplevelsen av vår) dårskap mer dyrebar enn (opplevelsen av vår) visdom, forakt mer dyrebar enn ære, foretrekker fattigdom framfor rikdom, ja, synden (som plager og knuser oss) herligere enn (den innbilte) rettferdigheten. Et slikt sinn har ikke verden. Den ser helt annerledes på alt dette. Og den blir værende i sitt gamle sinn, uten noen forvandling eller fornyelse, fastlåst og forherdet». Skal vi nå fram til en slik fornyelse av vårt sinn, så skjer det aldri uten gjennom Den Hellige Ånds arbeid på oss, så vi opplyses, tuktes og føres gjennom mange og store lidelser.

så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje.  Her tales det jo om det som er fornyelsens mål og det den virker. Derfor er grunntekstens ord gjengitt med «så dere kan prøve». Men, som enkelte gode fortolkere bemerker, må ikke nødvendigvis ordet tillegges denne betydningen. Bl.a. fordi her egentlig ikke står: så dere «kan» prøve, men bare «prøve», «undersøke». Samtidig ligger det i dette ordets egentlige betydning her en like viktig lærdom som om det hadde stått «kan prøve». Det står fast at bare et gjenfødt menneske med et fornyet sinn «kan» på rett måte prøve og skille ut det som er Guds velbehagelige vilje. Men det er ennå mer viktig at en kristen virkelig også gjør dette, virkelig er opptatt med å prøve og undersøke hva som er velbehagelig for Gud. Riktignok kan han også av og til ta feil av hva som er Guds vilje, men dette beviser ikke noen slags utroskap (se kap.14:2,6). Hvis han derimot ikke søker å finne Guds vilje, ikke «prøver», tenker etter, hva som kan være velbehagelig for Gud, da er dette er langt dårligere tegn.

Derfor har Paulus med disse ordene uten tvil villet si: Selv om dere stadig blir forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så må dere også mer og mer «sette deres ære i å være til behag for Herren» (2Kor 5:9). Alltid mer og mer «prøve» og forsøke å forstå hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. Dette stemmer også helt med den erfaring hver eneste kristen gjør. Så snart han er blitt benådet, så tennes en lyst og vilje i sinnet hans, til å prøve og få vite hva det er som behager Gud. Og jo mer han vokser i nåden, desto mer blir han opptatt med dette å prøve og søke etter Guds vilje. For desto mer underlig begynner Gud å føre ham. En vil alltid høre at kristne som er samlet er opptatt med å tale og drøfte hva som kan være Guds vilje og velbehag. For i dette er det jo de har hele sitt livs rettesnor - selv om de aldri oppnår å kunne leve etter Guds vilje på den måten de gjerne ville. Likevel fortsetter de alltid å studere hva som er Guds vilje, for å gjøre etter den (Sal 103:18). Og i dette skiller de seg ut, langt fra de ugudelige som er helt upåvirket av slike bekymringer. De spør bare hva det er kjødet og tankene vil, eller hva som er denne verdens vilje, hva den har som praksis, og hva den setter høyest.

Så må vi da alltid huske den sannheten at det er bare et åndelig sinn som kan prøve hva som er den gode og velbehagelige Guds vilje. Ja, at det bare er gjennom en fortsatt forvandling og fornyelse Guds barn blir mer og mer «trent opp til å skjelne mellom godt og ondt» (Hebr. 5:14). La oss igjen tenke på det Luther sa om denne høyere grad av åndelige sinn. Han talte om når en kristen etter hvert setter døden høyere enn livet, foretrekker fattigdom framfor rikdom, forakt framfor ære, ja den knusende synden framfor den innbilte rettferdigheten - - -! Så spør vi: Hvem vil noen gang få et slikt sinn uten gjennom Åndens høyskole, gjennom en stadig forvandling og fornyelse som fører gjennom kors og lidelser? Her er det ikke nok at vi med vår forstand innser hva som kan være mer nyttig, men at vi også ser at det er bedre, ser det som «den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje».

Til det kreves det alltid først et åndelig sinn, som igjen alltid må fornyes. Først da begynner vi med vårt nye sinn å se på alle ting slik de virkelig er - og altså helt motsatt av vår naturlige forstand og oppfatning. Og først da forstår vi virkelig hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. For det er jo bare det som virkelig er til det beste for oss, som også alltid er Guds vilje. Men hvor finnes det et naturlig menneske som kan vurdere saker og hendelser på denne måten? «Det naturlige menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til, for de er som dårskap for ham. Han kan heller ikke kjenne dem, for de dømmes åndelig» (1Kor 2:14). Ennå mindre forstår de noe av Guds underlige måte å lede de hellige på. Det er bare gjennom at vi mer og mer ofres, dødes og fornyes, at vi får dette underlige syn. Augustin taler slik om dette: «I samme grad som vi avdør fra denne verden, i samme grad ser vi (det som tilhører Guds åndelige og usynlige rike). Og i samme grad som vi lever for denne verden, i samme grad er vi blinde (for det åndelige)».

La oss til slutt se på det store, hellige og herlige målet for det en kristen «prøver» og strever mot, nemlig Guds vilje, eller det Gud vil. Paulus skildrer og lovpriser med tre forskjellige ord denne Guds vilje, når han kaller den for «den gode og velbehagelig og fullkomne Guds vilje». Etter grunnteksten kan det også gjerne lyde slik: «hva Gud vil, det gode og (ham) velbehagelige og fullkomne». Men meningen blir den samme, for begge oversettelsene blir en beskrivelse av det Gud vil. Og dette er alltid målet for det Guds barn skal prøve, skal strekke seg etter og være opptatt med. Paulus sier Guds vilje er «god», eller det Gud vil er godt. Enten Gud forkynner oss sin vilje, som rettesnor for livet vårt, eller han driver igjennom sin vilje med oss i livet, så er alltid hans vilje god og full av kjærlighet. Med disse ordene møter Paulus vår blinde og kjødelige innstilling, som ofte oppfatter Guds vilje som vond og bitter. Uansett hvor mye vi etter Ånden elsker Guds vilje, så står alltid vår kjødelige natur så hardt imot, at vi ofte synes Guds vilje er tung og bitter. Når det gjelder vår barnelære, bemerker også Luther at Guds vilje skjer nettopp «når Gud hindrer oss i å iverksette vår kjødelige vilje».

Guds vilje er altså at vårt indre menneske skal fornyes, helliggjøres og bevares. Og at vårt kjød derfor må korsfestes og dødes. Men da må hans vilje, og slik han fører oss, ofte bli bittert for naturen. Han fører oss jo på tvers av våre lyster, ødelegger våre kjødelige nytelser og bryter med vår fornuft og meninger. Da pines vi titt forferdelig over en slik Guds vilje. Vi er mest innstilt på å kalle ham grusom. Men da sier altså apostelen: Nei, Guds vilje er god. Ro deg ned! Gud har din største rikdom som mål når han steller slik med deg. Men hvordan skal vi kunne skjønne at apostelen også sier at Guds vilje er «velbehagelig»? Vi forstår riktignok at her, på samme måte som i v.1, tales om Guds velbehag i det han påbyr eller gjør med oss. Men da kan det synes unødvendig å tilføye at det er velbehagelig for Gud, for det burde jo være selvsagt. Til dette må vi svare at apostelen taler slik her på grunn av vår kjødelige fornuft og innstilling, for det står alltid i kontrast til Guds veier. Paulus former ord etter vårt behov. Det han vil ha sagt er: Selv om det som viser seg å være Guds vilje, ikke smaker for vår natur, så er det likevel velbehagelig for den store Gud. Og etter hvert som sinnet fornyes, begynner vi inderlig å elske, prøve og strekke oss etter det som er velbehagelig for Gud.

Bare dette at Gud har velbehag i det han byder og gjør med oss, vil etter hvert oppgløde vår ånd så «vårt kjøds mishag oppslukes av hans velbehag» (Luther). Guds barn kan også bekrefte dette. Ingenting oppgløder deres ånd mer til å gjøre og lide i det som er Guds vilje, enn akkurat den tanken at det hjertelig behager Gud at jeg gjennomlever alt dette. Da vil jeg også inderlig gjerne gå gjennom lidelsene. Et slikt sinn har disse som på grunn av «Guds barmhjertighet» gir seg selv som et offer, og hele tiden stadig forvandles ved fornyelsen av sitt sinn. De prøver og strekker seg etter hva det er Gud vil, hva som er godt og velbehagelig for Gud (konf. Hebr. 13:21).

Til slutt sier apostelen at Guds vilje også er «fullkommen». Vår nye ånd er skapt slik at vi søker etter det fullkomne. Vi kan ikke finne ro i noe ufullkomment. Da sier Paulus her: Guds vilje er fullkommen. I denne verden finnes det ikke noe som helst fullkomment, uten Guds vilje. Elsker dere det fullkomne, så finnes det ikke i dere, og heller ikke i hele verden. Bare i Guds vilje. Det han byder eller gjør, er det eneste fullkomne på jorden. Ja, det er så fullstendig fullkomment som Gud selv er. En kan ikke legge noe til, og ikke trekke noe fra. Elsker dere da det fullkomne, så elsk Guds vilje! Med alle disse tre kjennetegnene på Guds vilje har Paulus villet si: Det Gud vil er «godt» for oss, «velbehagelig» for Gud og «fullkomment» i seg selv. Dette er jo også noe som burde forfriske og oppmuntre oss, så «vi la alt dette på sinne» (Fil 4:8) til å hjelpe oss, så vi kan prøve og strekke oss etter det som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje.

I disse to første versene har nå apostelen skildret de store, generelle trekkene i en kristens helliggjørelse. Så tar han nå, i det følgende, opp de enkelte sidene i dette. Han tilføyer:

Til toppen 

3 : I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere, at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke, men tenke med besinnelse, alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro.

Her viser Paulus med konkrete eksempler hva han mener med formaningen, når han sier vi skal forvandles og fornyes. At dette ikke er gjort bare gjennom tanker og ord, men krever virkelig praksis i livet. Og da tar han først opp en veldig viktig side ved dette. Han angriper den synden som både ligger dypest i oss, og også er den farligste: Vårt stolte og selvsikre sinn. Og når han nå vil advare mot denne forferdelige faren, da hever han sin røst. Da formulerer han seg med skarpere ord for å vekke ekstra oppmerksomhet. Han uttrykker seg slik:

I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere. Egentlig: Jeg tilsier dere, jeg understreker og påkaller deres oppmerksomhet for noe som dere for all del ikke må overse. Og jeg taler dette til dere «i kraft av den nåde som er gitt meg», dvs. i kraft av mitt apostelembete. Jeg taler her som en Herrens apostel. Jeg taler til dere «med et Herrens ord», ikke bare et menneskes (1Tess 4:15). For «den nåden som er gitt ham», og som han påberoper seg, er jo det som gir tyngden i disse ordene hans, og sikter til hans kall som apostel (se kap.1:5, 15:15-16, Ef 3:7-8). Paulus legger nok, på samme måte som i v.1, alltid Guds barmhjertighet til grunn for den rette lydigheten. Og som regel taler han til sine brødre i en mild og hjertelig formaning. Men når han vil vekke oppmerksomheten overfor særdeles viktige budskap, kan han nok, som her, skjerpe tonen og minne om den myndighet han har som apostel. Dette taler han om i kap.15:15-16: «noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, for å påminne dere, på grunn av den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skal være en Jesu Kristi tjener».

enhver som er iblant dere. Brevet er skrevet til «alle i Rom som er Guds kjære, kalte og hellige» (1:7). Men her føyer han altså spesielt til: «enhver som er iblant dere». Da merker vi det har en bestemt hensikt. Han vil budskapet skal trenge inn på hver enkelt kristen, at de skal forstå at «enhver» skal trenge denne formaningen, at ikke en éneste en må tro at de ikke utsettes for fristelsen til dette stolte og selvsikre sinnet. Det antyder samtidig hvor stor fare han ser i denne fristelsen, når apostelen ikke vil at noen skal la denne formaningen gå upåaktet forbi.

at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke, men tenke med besinnelse. Dette er da selve formaningen, dette som er så farlig, og som apostelen advarer mot her: å ha for store tanker om seg selv, for høye tanker om sine gaver og evner, og dermed la seg bedra av denne stolte og selvsikre ånden. Og hvis vi skal se ennå klarere hva Paulus sikter til på dette stedet, må en legge merke til sammenhengen mellom dette verset og de som følger etterpå (4-8). Der tar apostelen for seg forskjell og det rette bruk av de ulike åndelige gavene i menigheten, og viser at alle Guds barn til sammen utgjør et legeme, og hver for seg er hverandres lemmer som har ulike gaver osv. Paulus vil da ha fram at vi ikke må splittes opp, eller opphøye oss selv og forakte andre, på grunn av at vi har forskjellige gaver. Men bli værende i Åndens enhet, ydmykhet og kjærlighet (konf. Ef. 4:2-7). Det er dette Paulus egentlig sikter til her. Og da legger vi merke til hvordan han går fram. Først formaner han oss til å ikke tenke for høyt om oss selv, men tenke med besinnelse. Dernest gir han oss også her et visst mål eller rettesnor på hvordan vi bør tenke om, eller bedømme, oss selv. Og hva er så denne rettesnoren? Jo, han sier:

alt etter som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro. Ordene «alt etter som» betyr egentlig «i samme grad som». Her merker vi nå først at det Paulus vil med disse ordene, ikke er at vi skal se smått på, og undervurdere den nåden Gud virkelig har gitt oss. Han vil bare at vi ikke skal tenke høyere om oss selv enn det mål av tro vi har fått av Gud, - og så også alltid samtidig erkjenne at da er det heller ikke vårt verk, noe vi har fortjent. Men bare Guds gave, eller det pund han har latt oss forvalte. For «Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro». Men nå reiser først og fremst dette spørsmålet seg: Hva er det som menes her med «tro» og «et mål av tro» som skal hjelpe oss til å få de rette og sunne tankene om oss selv? Og hvordan skal en selv kunne bedømme sin tro? En burde vel ha grunn til å frykte at vi på grunn av vår stolte og selvsikre ånd også overvurderer vår egen tro?

Her må vi nå huske godt på det hele Skriften lærer om hvordan vi skal prøve om vi har den rette tro. Det skal skje gjennom slik den gir seg utslag i ytre og åpenbare bevis, gjennom dens kraft og virkninger i og gjennom oss. Apostelen Johannes lærer at til og med når «vårt hjerte fordømmer oss», når vi ser store synder og svakheter hos oss selv, skal vi likevel kunne «vite at vi er av sannheten», bare fordi vi også hele tiden har noe av det troen virker. Vi har noe i oss som naturen aldri vil kunne virke, f.eks. den nye, sanne kjærligheten som bare troen kan føde, når vi «ikke elsker med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet» sier apostelen (1Joh 3:18-20). Det finnes altså noen så klare bevis for at vi har troen. Slik at uansett hvor elendige vi enn kjenner oss, så skal vi likevel, når vi vet disse finnes hos oss, kunne se at «Guds nåde mot meg har ikke vært forgjeves» (1Kor 15:10). Ja, når Paulus skriver dette: «Ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves», så tilføyer han straks dette beviset: «Men jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg».

Av slike ytre bevis kunne Paulus på tross av alt det som hadde sønderknust og ydmyket ham, likevel se og vite at Guds nåde mot ham ikke hadde vært forgjeves. Ja, at han også hadde det mål av tro, de gaver og den kraft som krevdes for en som var kalt til apostel. Det taler han også om i 2Kor 12:12: «De tegn som kjennetegner en apostel ble i sannhet virket blant dere» (konf.kap.3:2-3, 11:5-6, 1Kor 9:2 m.fl.). Og akkurat dette viser hva Paulus mener her med det mål av tro som skulle virke at vi kunne tenke rett om oss selv. For her taler han egentlig om hvordan de forskjellige Kristi lemmer er dugelige til ulike gjøremål og tjenester innen menigheten (v.4-8). Så kunne f.eks. menigheten finne at et Guds barn på grunn av åpenbare bevis i kraft og i gjerning var satt i stand til f.eks. å tjene som diakon (v.7: diakonia). Men samme person kunne samtidig totalt mangle en profets eller lærers gaver (v.6-7). Likeså kunne en annen ha gave til å «formane» (v.8), men likevel ikke til å «profetere» (v.6) osv. (konf.1Kor 12:8-10, 29).

Slike eksempler kan vise oss hva Paulus vil ha fram gjennom teksten vi har for oss. Med «tro» mener han uten tvil den frelsende troen, troen på Kristus. Men her taler han om hvordan den viser seg levende i oss gjennom det den virker i livet vårt. Og da finnes den samme frelsende troen mer svak og uvirksom hos den ene, mer kraftig og framtredende i kjærlig nidkjærhet og tjeneste hos den andre - og denne tjenesten mer i én retning hos den ene, mer i en annen retning hos den andre. Etter disse ytre tegn vil så apostelen at hver enkelt kristen skal bedømme sin dugelighet for det ene eller andre kallet innen Guds menighet (v.6-8). Den som altså ikke bryr seg om slike virkelige bevis, men bare ut fra slik han selv innbiller seg, vurderer sin dyktighet for et kall eller arbeid som er større enn det mål av tro han har fått, han «tenker høyere om seg selv enn han bør tenke». Hans hovmod virker da ganske snart forargelse i Guds menighet. Han kommer med spesialiteter og nye ting som gjør at Guds barn splittes, de enfoldige forvirres og besmittes. At dette er apostelens egentlige budskap på dette stedet, ser vi dels av sammenhengen med v.4-8, dels også av det motsatte som vi finner i Ef 4:2-7. Må da Gud bevare hvert eneste Guds barn fra denne ødeleggende innbilningen om seg selv!

«Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro» sier Paulus. Selve den troen som behøves til frelse, den gir Gud til alle som hører hans røst og ikke bevisst motsetter seg hans Ånd. For «Gud vil ikke at noen skal gå fortapt» (2Pet 3:9). «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst» (1Tim 2:4). Men troen er allerede en frelsende tro - første gang den har fått ta imot Kristi nåde (sv: vid det førsta anammandet av Kristi nåd). For gjennom denne troen er sjelen straks ikledd Kristus og alt hans fullbrakte verk. Gjennom denne troen er alle Guds barn like innfor ham. Røveren på korset var frelst gjennom sin tro på Kristus og alt hans fullbrakte verk, like vel som Peter, Paulus, Abraham og alle de hellige, selv om hans tro ikke var prøvet i praksis, og like sterk som deres. 

Slik er vi altså allerede frelst på troens aller første stadiet. Men så følger etter hvert tildelingen av de ulike mål av tro, når Gud etter sin visdoms rådslutning har bestemt det ene barnet til étt kall, det andre til et annet. Og da kreves det jo også ulike gaver og kraft til disse forskjellige kallene. Da skjer dette som Paulus taler om her, at «Gud tildeler hver enkelt et mål av tro». Dermed avviser så visst ikke apostelen det faktum at når noen gjør mer trofast bruk av nådens midler, ber flittigere og virkelig søker en stadig større nåde over sitt liv, så gir også Gud mer av dette. Men samtidig vil vi også alltid lære, uansett hvor mye vi ber og søker, at vi for det første ikke er i stand til å be og søke slik som vi bør. Dernest at det vi får motta av tro og nåde - alltid bare er et visst mål - det er bare én som ikke fikk Ånden etter mål (Joh 3:34).

Uansett hvor sterkt vi roper og «ydmyker oss for vår Guds åsyn» (Dan 10:12), så kan ikke hvem som helst bli en Paulus eller en Luther. Her må vi bare gå inn under Herrens viselige «tildeling» når han «virker i oss både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). Paulus taler også i 1Kor 12:11 om hvordan Gud fritt og uavhengig tildeler målet av tro. Han sier Gud «deler ut til hver enkelt, slik han vil». Og i 1Kor 7:7: «Enhver har sin egen nådegave fra Gud, én på denne måten og en annen annerledes» (konf.2Kor 10:13, Ef 4:7). Når det gjelder oss selv og hvordan vi skal komme gjennom denne verden og nå fram til himmelen, kan nok et mindre mål av tro være vel så fordelaktig som et større. For de store målene av tro fører også med seg store farer. Men ettersom Gud har bestemt den ene til en større tjeneste enn en annen, så må han også gi den første et større mål av styrke.

Men uansett hvordan vi ser på dette, så står det tindrende klart at «et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er blitt gitt ham fra himmelen» (Joh 3:27). Peter ville nok gjerne vært like sterk i prøvelsens stund i påsken, som han var på pinsedagen. Men han kunne ikke ta denne kraften en eneste dag før Herren hadde bestemt at han skulle få den. Så står vi da alltid bare avhengig av at Gud deler ut etter hans frie vilje. Å, måtte dette bli en langt dypere erkjennelse i hjertet vårt! Da ville vi ikke opphøye oss om vi fikk et større mål av tro eller styrke, men bare erkjenne at alt tilhører Gud. At det er et lån, et pund vi er betrodd, noe vi en dag skal stå til regnskap for innfor den evige kongen. Og det er betrodd oss, ikke til å fremme vår, men hans ære, og til nytte for vår neste. Men om vi så lar dette bli en dyp erkjennelse i oss at det står helt og holdent til Gud hvor stort mål av tro han vil gi oss, så må vi ikke la motløshet innta oss når vi på tross av alt vi ber om dette, likevel kjenner på at vi har så lite tro. Tvert imot skal vi i ydmykhet overlate til Gud hvor mye han vil gi oss. Bare han vet hva vi trenger. Og vi er jo tross alt frelst, bare vi har Sønnen!

Fra da av satt denne naturen så fast hos menneskene at det knapt finnes en eneste kristen som får leve stille og ubemerket. Hver eneste én vil høyere. Og dette gjør at selv der en ikke kan se at det finnes noen naturlige anlegg og gaver, hos mennesker som kanskje til og med er det vi kaller mindre begavet, stikker likevel ofte denne stolte, hovmodige ånden seg fram. Det er ganske merkelig å se disse utslagene som bevis på hvor dypt denne tilbøyeligheten ligger i menneskets natur, selv om den nok opptrer svært forskjellig. Tidligere, under kap.11:19-21, har vi sett hvordan denne tendensen var virksom allerede hos de første kristne i Rom. Vi så hvordan de som for kort tid siden var hedninger, og nå av Guds vidunderlige nåde var blitt tatt opp blant hans folk, allerede var begynt å opphøye seg over jødene. Ja, vi så også på Paulus’ egen bekjennelse (2Kor 12) at han må ha vært fristet til å opphøye seg på grunn av sine store åpenbaringer. For Herren måtte sende en «torn i kjødet, en Satans engel til å slå ham», så han ikke skulle bli hovmodig.

Tenk: når en hellig apostel må oppleve dette, hvor finnes da det menneske som går fullstendig fri fra denne plagen? Når Luther taler over disse ordene: «mange som er de første, skal bli de siste», sier han bl.a.: «Dette gjelder de mest vellykkede menneskene. Ja, det forskrekker de mest hellige at Kristus taler dette til selve apostlene. I denne forførende oppfatningen av seg selv er mange vellykkede mennesker falt. Så er de blitt selvsikre, og tror de snart er framme og utenfor all fare. Se hva som var Sauls fall! Se hvordan Gud lot David falle! Hvor dypt måtte ikke Peter falle? Hvordan falt ikke enkelte av Paulus’ disipler? Derfor er det sannelig også nødvendig at en også i vår tid forkynner dette for dem som allerede kjenner evangeliet. Altså for slike som meg, som tror vi kan lære og mestre hele verden. Det ligger oss nær å innbille oss at nå er vi de som står Gud nærmest, vi har Den Hellige Ånd fullkommen i oss.

Ja, hva er f.eks. grunnen til at det nå for tiden dukker opp så mange nye menigheter, og at den ene behandler evangeliet på den ene måten, den andre på en annen måte? Uten tvil at ingen tror dette ordet gjelder dem: «de første skal bli de siste». Noen aner kanskje at dette angår dem, men de er så sikre og uten frykt at de fremdeles tror alt er i orden. Derfor vil det gå med dem som dette ordet sier, at de blir de siste, som raser avsted med alle slags forførende lærer som ikke har Guds Hellige Ånd, og er i strid med hans hellige ord». Så langt Luther.

Kort sagt: Hvis ikke du kan bli bevart i ydmykhet, fattig i ånden, og med frykt for Gud, - men isteden begynner å slippe til høye tanker om deg selv, at du er mer opplyst, mer trofast, alvorlig, hellig, dugelig og skikket enn andre - da kan du være sikker på at du vil bli styrtet ned. Du vil falle i all slags dårskap eller synd og skam. Det kan du ikke unngå verken med din styrke, eller at du våker. Herren Kristus sier uttrykkelig, som vi just har hørt: «De første skal bli de siste». Og han sier videre: «den som opphøyer seg selv, skal fornedres». Peter taler om hvordan dette skjer: «Gud står de stolte imot» (1Pet 5:5). Når Gud står imot deg, forsøk da aldri å komme lettvint fram! Du kan foreta deg hva som helst, - uansett, så kommer du til å bli styrtet. Innbiller du deg at du er mer opplyst og vis enn de andre, så kommer du også til å falle i mer villfarelser og dårskap enn de andre. Mang en ung og lovende sjel er blitt fordervet for hele livet utelukkende p.g.a. overmot. Mang en benådet kristen ble ødelagt og falt i den største dårskap, bare fordi han ble inntatt av smiger og selvopptatthet.

Dette er noe all erfaring i stort og smått dokumenterer så åpenlyst at hele verden taler om at «stolthet står for fall». Her er det bare én ting som hjelper; at du lar deg advare i tide, og straks begynner å rope og be til den store, allmektige Gud om at han må forbarme seg over deg og gjøre deg ydmyk og fattig i ånden. Og den bønnen vil han gjerne høre. Hvis du ikke gjennom Ordet og Ånden kan få et ydmykt sinn, så har nok Herren ennå et middel han kan bruke: Han sender noe i din vei som ydmyker deg kraftig. Ta da bare imot dette som den største nåde, bare du da kan bli bevart i troen! For dette er jo bare nåde fra Gud, mot å sitte fast i hovmod, og bli blant de siste. Gud, vær oss nådig! Gud, la heller alt mulig vondt ramme oss, bare vi kan bli reddet fra hovmodets og forherdelsens dom!

Til toppen 

4 og 5 : For slik som vi har mange lemmer på ett legeme, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, ett legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer.

Dette forholdet er rikt på trøst, men også tankevekkende; at vi alle, så mange som tror på Kristus, er «ett legeme i Kristus, men hver for seg hverandres lemmer». Dermed har altså den svakeste kristne samme salige del i selve hodet, Kristus, som en apostel, som Peter, Paulus og alle hellige. Og dermed står vi i et inderlig fellesskap også med disse, som et lem i samme legeme. Dette nåderike forholdet nevner apostelen her som ennå en grunn som skulle oppmuntre oss til å bli i Åndens enhet, i kjærlighet og ydmykhet. Gjennom de ordene han har talt like foran, har han formant til at ingen skal tenke høyere om seg selv enn han bør tenke, men tenke med besinnelse, dvs. i pakt med det mål av tro Gud tildeler hver enkelt. For å understreke og forklare dette grundigere, tilføyer han nå: «For slik som vi har mange lemmer på ett legeme, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, ett legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer».

Ut fra denne sammenhengen, og av det som følger videre (i v.6-8), hvordan hver enkelt skal ta vare på sin gave, ser vi at formaningen i v.3, om at ingen bør tenke for høyt om seg selv, først og fremst gjelder vårt forhold som medlemmer i menigheten. I praksis at ikke noen må trenge seg inn i høyere tjeneste og stilling enn dem Herren har gitt ham gaver til. Og heller ikke på grunn av sine store gaver og tjeneste tro han er bedre enn andre kristne. Men holde klart for seg at vi alle bare er lemmer på samme legeme. Og det betyr jo langt mer enn de enkelte gaver. Den forskjell som så finnes mellom lemmene har jo bare sin bakgrunn i at de har forskjellige oppgaver, og har fått gavene sine tilpasset etter disse.

Hvis vi hadde et klart blikk på disse sannhetene, ville vi verken opphøye oss, om vi har større gaver og tjenester enn andre. Eller bli misfornøyde og misunnelige mot andre, hvis de gaver og tjenester vi har fått kan synes mindre betydningsfulle. Vi må bare huske på at alle er vi jo det samme legemet, og innbyrdes er vi hverandres lemmer. Da har vi alle sammen del i hverandres gaver. Og de største gaver og tjenester blir små mot dette at vi er lemmer på legemet, og har samfunn med hodet. Den minste legemsdelen eier noe som er langt større enn den vakreste legemsdelens gaver og tjeneste: Den hører med i legemet, og dermed også i hodets herlighet.

Dette vil Paulus ha fram gjennom bildet han gir oss her; det menneskelige legemet med alle sine lemmer - dette vidunderlige byggverket der hvert enkelt lem er knyttet sammen med de andre i det mest guddommelige system. Alle lemmene utgjør til sammen bare étt eneste legeme, eksisterer av den samme livskraften. Fordi samme blod strømmer gjennom dem alle, og alle kontrolleres av én og samme levende sjel. Apostelen bruker ofte dette bildet, se f.eks. 1Kor 12:12-31, Ef 4:4-16, Kol 2:19. Men det han spesielt vil ha fram her, er at hvert enkelt lem har sitt eget og særskilte kall og tjeneste i legemet. Og dermed også de gavene som hører til denne tjenesten, som også viser hvilken tjeneste Gud hadde ment det enkelte lem skulle ha. Dermed avviser han også straks den tanken at hvilken som helst kristen skulle være skikket til alle mulige tjenester innen menigheten. Samtidig har han dermed også, slik vi allerede har nevnt, forsøkt å forebygge overmodige innbilninger som kunne føre til at vi enten streber etter høyere verv enn Gud har gitt oss, eller opphøyer oss over de mindre lemmene, og ser ned på dem.

Men med bildet av lemmene i legemet har Paulus derimot ikke villet si at alle gaver og tjenester i menigheten har like stor betydning. For det lærer ikke dette bildet oss. Vi vet jo alle at det ene lemmet i ett legeme kan ha langt større betydning enn et annet. I 1Kor 12:22-24 taler Paulus nettopp om lemmenes innbyrdes ulikhet. Men viser samtidig at de tilhører likevel samme legeme, og er nyttige og nødvendige for at dette skal fungere best mulig. Hvem ville ikke heller miste en finger enn et øye? Likevel er fingeren også et lem vi har stort bruk for, som vi setter pris på og nødig vil miste. Samtidig lærer apostelen først og fremst at selv om det ene lemmet ganske visst kan være mer nødvendig enn det andre, så har hvert enkelt lem først og fremst sin plass i legemet, og sin del i hodets storhet og ære. Dernest har det sin egen, særskilte tjeneste å utføre, og altså sin betydning og nytte for legemet.

Det er ikke noe lem som bare tjener seg selv. Hvert enkelt lem tjener de andre lemmene. Øyet ser hva det er hånden må ta og hvor foten skal gå. Hånden arbeider for hele legemet, og foten går og bærer det fram der verken øyet eller andre lemmer kan skades. Slik er hvert enkelt lem opptatt i en tjeneste som gjelder de andre, og ikke bare seg selv. «Derfor finnes det egentlig ikke noe bedre eksempel på kjærlighet og gode gjerninger enn det vi ser i legemets lemmer. Gjennom sin tjeneste viser de nettopp hvordan en kristen ikke bare bør tjene seg selv, men også andre, gjennom sine gjerninger. Levde vi alle slik, da ble det nok ingen partier iblant oss» (Luther).

I 1Kor 12:15-21 taler Paulus om hvordan lemmene, uansett all ulikhet dem imellom, likevel alle tilhører legemet, og at deres ulikhet og mangfold i tjeneste er nødvendig for legemet: «Hvis foten skulle si: «Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ikke en del av legemet,» er den da ikke en del av legemet». Og hvis øret skulle si: «Fordi jeg ikke er øye, er jeg ikke en del av legemet,» er den da ikke en del av legemet? Hvis hele legemet var øye, hvor ville det da bli av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ville det da bli av luktesansen? Men nå har Gud satt lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet akkurat slik som han selv ville. Og hvis de alle var ett lem, hvor ville da legemet vært? Men nå er det virkelig mange lemmer, men ett legeme. Og øyet kan ikke si til hånden: «Jeg har ikke bruk for deg». Hodet kan heller ikke si til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere.»

Dette er en enormt viktig lærdom. Men hvor viktig et ydmykt, samdrektig og kjærlig samhold virkelig er, det vil nok ikke gå opp for oss før vi får bittert erfare den mangfoldige og drepende smitten som oppstår når kristne mennesker ikke kan være stille i ydmyk samdrektighet. Når den ene går ut på én måte, den andre på en annen, og begge påberoper seg at de går med evangeliet. Alt dette som bare kan skje når den enkelte går ut i egen visdom og kraft. «Der er ikke noe som er mer skadelig for den kristne tro og for menigheten, enn at dens medlemmer går ut i egen viselighet. Det kan ikke unngåes at da viker de av fra den rette veien og bygger noe eget som de selv synes passer» (Luther). Når jeg slipper slike fristelser til, da tror jeg at det nye som jeg nå selv ser og tenker, det må helt klart være noe Gud har behag i. Da er ikke noe så rett og riktig som det jeg nå ser. Da må alle Guds mennesker som tidligere har kjempet og påkalt Gud om hans lys, ha vært i mørke - når de ikke ser det jeg nå ser - , osv.

Da er en ikke på vakt, mistenkelig overfor sin egen ånd. Da er en tvert imot både mer lærd og viselig enn alle andre troende. Her går veien til all mulig splittelse og uro i Guds menighet. Derfor er det ikke noe kristne skulle be Gud mer om, enn en nådens og ydmykhetens ånd som er mer redd for å tro at alt det jeg selv ser er riktig, enn for de verste ytre forførerne. Hvis jeg kan bli bevart i ydmykhet, så blir jeg også fortsatt under Guds nåde og ledelse, selv om jeg på mange områder ennå har mye å lære. Hvis jeg derimot hadde det klareste lys som noe menneske på jorden har hatt, men også selv var ganske bevisst på dette, og dermed også trodde at selv forstod jeg alt, så er jeg allerede dømt til å forblindes. Da er det helt utelukket at jeg kan unngå forblindelsens dom. For Guds ord står alltid fast, og han sa at «de første skal bli de siste».

Derfor ser vi at de ydmyke, selv om de fra naturens side er enfoldige og ulærte, alltid har lettere for å finne veien enn de selvsikre, selv om disse både er intelligente og lærde. For de første har Guds hjelp, mens de siste har Gud mot seg (1Pet 5:5). Og det å ha Gud som hjelper, er noe langt mer viktig enn å ha det høyeste intellekt. Både i læren og i livet går det alltid bedre for de ydmyke og ulærte, enn for de mest lærde og vise, for disse er oppblåste. Dette er det første vi bør huske på når det gjelder høye tanker om oss selv (v.3), og ulikhetene mellom de kristne.

I dette bildet har vi i tillegg den lærdommen at hvor store gaver og fortrinn jeg enn måtte ha, så er selv det minste lemmet på Kristi legeme noe som er større enn alle de enkelte gavene. Det har alt dette store som alle Guds barn har like mye av, og som Paulus oppsummerer slik: «ett legeme og én Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i dere alle» (Ef 4:4-6). Vi, selv om vi er mange, er ett legeme i Kristus, sier teksten vår. «Vi, selv om vi er mange» - alle Guds barn i hele verden, helt til jordens ender, «er ett legeme» (sv: ett eneste legeme) - og det til og med «i Kristus» som er hodet (Ef 1:22, 4:15, 5:23, Kol 1:18, 2:19). Det er «i Kristus» vi er forent i ett legeme. Og følgen er da at alt dette bare gjelder dem som «er i Kristus Jesus» (kap.8:1), dvs. ved troen forent med ham. Alle disse er ett eneste legeme. Så fullkomment er vi ett, uansett hvor mange vi er. Dette talte også Kristus om da han sa til sin Far: «Jeg ber ikke bare for disse (mine disipler), men også for dem som kommer til å tro på meg ved deres ord. Jeg ber at de alle må være ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg» (Joh 17:20-21).

Å, hvor herlig! Det minste og svakeste Guds barn, hvor det så måtte finnes, lever dermed i det aller herligste samfunn med apostlene og alle de hellige, ja, med Kristus selv og hans Far. Dette bør jo da også på det sterkeste smelte oss sammen i kjærlighet, og bryte ned all selvopptatthet, all forakt for noen som tross alt tilhører legemet, all selviskhet og splittelsesånd. Ja, det bør føre til at vi elsker alle mennesker inderlig, som våre egne søsken, som våre egne lemmer, - bare de lever med Kristus, selv om der er mange ulikheter, og mange feil og mangler ennå tynger dem. Bare de har hele sin trøst i Kristus, er de likevel våre evighetsbrødre og lemmer i vårt eget legeme - hver enkelt er vi hverandres lemmer -. Og aldri har noen hatet sitt eget legeme, sier Paulus (Ef 5:29). Ulikheter i forstand og oppfatning vil nok av og til medføre at vi ikke kan delta med alle brødre i alt. Vi kan f.eks. ikke delta i noe vi anser som urett. Men så lenge vi tror de lever i avhengighet av Kristus, at han er deres liv, deres alt, så skal vi fremdeles, for vårt fellesskap i Herrens skyld, elske dem som våre brødre.

Vi bør altså alltid frykte for denne ånden som vil ha splittelse, dette partisinnet som gjør at vi bare slår oss sammen noen ganske få som på hvert eneste punkt tenker likt med oss. Disse fraskilte sjelene må jo fullstendig mangle syn for Kristi rikes bredde og herlighet - når de tror Kristi rike bare finnes innefor deres egen lille flokk, - og dette riket etter Skriften tross alt skal fylle himmelen med «en stor skare som ingen kan telle» av alle folkeslag, stammer, folk og tungemål, som lovpriser Lammet. De som forlanger fullkommen lik oppfatning av alle ting hos alle Guds barn, kommer allerede her på jord i dette mørket til å miste hele Kristi rike. For Skriften har bare som forutsetning for denne barneretten at vi har tatt imot Kristus, at Gud har født oss på ny ved sin Ånd (Joh 1:12-13, 1Joh 5:12). Andre igjen mister synet på Kristi rike bare ved at de i sin dårskap krever et fullkomment liv av Guds barn. De erkjenner kanskje i læren at ingen på denne jord er syndfri. Men så snart det viser seg en virkelig synd hos noen kristne, stiller de straks spørsmål ved om de er frelst, trekker seg bort fra dem og fordømmer dem. Mens Skriften lærer at de rette kristne alltid lever i strid med kjødet, med djevelen og verden. Og den striden kan ingen kjempe uten at det også begås feil.

I forordet til sin omtale av Åpenbaringsboken taler Luther tankevekkende ord om denne dårskapen; å kreve feilfri hellighet hos Guds barn. Han sier: «De selvsikre oppfører seg slik: De har hørt at de kristne skal være et hellig, fredsomt, andektig, vennlig og dydig folk. Derfor tror de det ikke skal finnes noen uoverensstemmelser, noe kjetteri, noen fall, men bare fryd og gammen hos dem. Disse burde lese denne Åpenbaringsboken, og lære seg å se på kristenheten med andre enn den blinde fornuftens øyne. For denne boka, mener jeg, viser nok av fryktelige uhyrer av noen dyr, onde engler, ville og forferdelige plager, for ikke å tale om andre skrøpeligheter og fall som alltid har finnes blant de kristne. Under slike tilstander må jo all fornuft ha forlatt kristenheten. Dette at «jeg tror på en hellig, allmenn kirke» er like så vel en trosartikkel som de andre. Derfor vil ingen fornuft, om den anvender alle former for briller, kunne se den hellige kirken. Djevelen vil stadig forsøke å skjule den gjennom irritasjoner og splittelser, så du tvert imot opplever anstøt gjennom den. I tillegg kan nok også Gud skjule den hellige menigheten gjennom dens skrøpeligheter og mangfoldige fall og mangler, så du kan fristes til andre tanker om den.

Den hellige kirken/menigheten, dvs. bruden, er ikke noe vi ser - men tror. Og troen handler om de ting en ikke ser (Hebr. 11:1). Sammen med sin Herre synger bruden også denne sangen: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg». Den kristne er også skjult for ham selv, så han ikke ser sin hellighet og fullkommenhet, men bare uavlatelig ser seg vanhellig og ufullkommen. Og så vil du, selvsikker og overmodig, se kristenheten med din blinde fornuft og dine urene øyne! Nei, vår hellighet er i himmelen, der Kristus er. Ikke i verden, så alle og enhver kan beskue den som en vare på torget. La derfor bare irritasjon, splittelser, kjetteri og avmakt stå for det det er. Bare ordet om evangeliet blir forkynt rett hos oss, og vi elsker og opphøyer det, så skal vi ikke behøve være i tvil om at Kristus er nær oss og med oss, om det går aldri så ille for seg rundt oss». Så langt Luther. Så langt som denne visdommen rekker, er det nok ikke mange som kommer. Men den er nødvendig hvis vi skal kunne se Kristi legeme på jorden, bli bevart i kjærligheten, og elske alle som lever med Kristus som våre lemmer.

Til toppen 

6 - 8 : Når vi da har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss, så la oss bruke dem. Hvis det er profeti, så la oss profetere i overensstemmelse med troen, eller om det er en tjeneste, la oss bruke den i tjenesten. Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen, den som formaner, må ta vare på formaningen, den som gir, må gi med gavmildhet, den som har lederansvar, må lede med iver, den som viser miskunn, må gjøre det med glede.

Forrige vers sluttet med: «og hver enkelt er vi hverandres lemmer». Som en umiddelbar fortsettelse kommer så disse versene: Når vi da har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss. Tidligere har Paulus sagt at «alle lemmene har ikke samme funksjon». Som en konsekvens av dette sier han altså nå at «vi har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss». Vi har de store og helt vesentligste gavene: Kristus, barnekåret hos Gud, syndenes forlatelse, Den Hellige Ånd osv. Disse gavene eier alle Guds barn i like stor grad, og altså fullt ut. Men i tillegg har vi også en del særskilte gaver, både nådens og naturens gaver. I disse er vi mer eller mindre ulike. F.eks. har den ene en spesiell gave til å profetere eller forkynne med ånd og kraft. Den andre har gaver til å undervise barn og nye på veien. En tredje til å formane og minne om en kristens plikter. En fjerde har kanskje vanskelig for å tale, men har en spesiell gave til å hjelpe fattige og syke, osv.

Slike eksempler regner apostelen opp her, og viser dermed hva han mener med ordene «vi har gaver som er ulike». Og slik blir det jo bare på grunn av Guds frie utdeling. Paulus føyer jo til: «ifølge den nåde som er gitt oss». Dvs. at alt er Guds nåde og gave, ingen kan ta noe selv. I Guds store visdom og velbehag er det delt ut forskjellig til lemmene i samme legeme. Og Paulus sier i 1Kor 12: «Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme» (v.4). Og: «Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik han vil» (v.11).

Men like enkel som denne sannheten er i seg selv, like sørgelig blir den likevel ofte både oversett og glemt. Å, hvor mye ergrelse, avguderi, mistenksomhet, feilaktig dømming m.m. vokser ikke opp bare fordi en ikke holder klart for seg dette; at lemmene som tilhører samme legeme, og dermed er like rette barn som Gud elsker, likevel har ulike gaver. Når vi tenker og taler om dette forholdet, da er vi alle sammen forstandige nok til å innse dette. Men straks vi står overfor dette i livet, når vi møter disse ulike gavene i praksis, da er forstanden borte. Da står vi straks klar til å holde spesielle gaver fram som mønster for alle kristne. Da stiller vi spørsmål ved om den eller den kan være et lem i Kristus, når han ikke har den gaven - ! Slike holdninger er jo særdeles skadelige, og vi bør huske det apostelen sier her om at lemmene i samme legeme har «gaver som er ulike».

Se hvor sterkt han uttrykker dette i 1Kor 12:28-30! Der sier han: «Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å utføre helbredelser, så nådegaver til å hjelpe, videre nådegaver til å styre, så nådegave til å tale i forskjellige tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Har vel alle nådegaver til å utføre helbredelser? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem?» Her sier Paulus uttrykkelig at alle kan ikke gjøre det enkelte andre kan, og likevel er de alle lemmer på Kristi legeme (v.27). Alle er like sanne kristne, like kjære for Gud. Men «Er vel alle profeter? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Kan vel alle tyde tunger?» osv.

Men med dette gis det ingen dekning for at vi skal tro alle mennesker er Guds barn, fordi om de synes å leve et bibelsk liv, og på tross av at de mangler det avgjørende tegnet på at de er kristne: den åndelige fattigdommen, troen og kjærligheten. For legg merke til at apostelen sier ikke: Er vel alle knust av loven? Lider vel alle på grunn av synden? Henger de vel alle fast ved Kristus? Har de vel alle en ny kjærlighet og et nytt, hellig liv? osv. Nei, de spørsmålene stiller han ikke, for i alt dette står de alle likt, selv om graden av tro, kjærlighet og syndserkjennelse kan være forskjellig mellom dem. Hvis du altså møter dem som vil være kristne, men som gir tydelig uttrykk for at de holder så fast med Gud, har fått så mye kraft som de ønsker, - så de kan være og gjøre det de vil, kan tro, elske og lyde Gud slik de bør osv., da behøver du nok ikke tenke at dette er en spesiell Åndens gave som nettopp de har fått. Å nei, så sterke, sjølhjulpne og hellige har nok aldri de rette Guds barn noen gang vært. For det er étt klart forhold som kjennetegner alle disse: De er knust på grunn av sin synd og svakhet, og har alle sin trøst utelukkende i Guds nåde. Kristus taler riktignok om en mann som takket Gud for at han var så mye mer gudfryktig enn andre, - men det var en fariseer (Luk 18:9-14). Her tales det bare om hvor forskjellig gavene kan være. Ikke om selve sinnet eller ånden hos kristne. For i det er alle like - «Ånden er den samme».

Men så møter du noen mennesker som har dette avgjørende tegnet i kristendommen: De er fattige i ånden, nedbrutt over seg selv, men har all sin trøst og sitt liv i Kristus og hans evangelium. Da skal du straks si: Om jeg aldri skulle få vite noe som helst mer om disse, så vet jeg likevel at de er Kristi lemmer. Så ser du etter hvert en god del ulikheter hos dem. Den ene har f.eks. en spesiell nåde til å forkynne Guds ord, den andre derimot vanskelig for å uttrykke seg. Den ene har en spesiell nåde til å vandre varlig og viselig, den andre derimot har en sterk natur, og går ofte over streken. Den ene er glad og livlig, den andre ofte tung og bedrøvet. Den ene ser lyst og optimistisk på alt, den andres øyne fester seg mer med det som er vondt og farlig. Den ene er kvikk og korrekt i tjeneste for Herren, den andre mer treg og vanskelig, osv. Da må du være forsiktig, så du ikke på grunn av disse ulikhetene begynner å stille spørsmålstegn ved noen av dem. Kom i hu apostelens ord om at vi «har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss».

Men det betyr heller ikke at vi dermed skal akseptere at alt er like godt. For vi skal hele tiden «søke etter de nådegavene som er de beste». Men selve livet, nåden, barnekåret hos Gud skal vi ikke knytte opp til de ulike gavene. For gavene er gitt som det behager Kristus, til de ulike lemmene i legemet. Den ene er øye, og kan ikke løpe som foten. Den andre er et øre, og kan ikke arbeide som hånden. Men både øye og øre, hånd og fot hører med til legemet. La oss igjen huske apostelens ord: «Kan vel alle tyde tunger? Er vel alle profeter? Kan vel alle gjøre undergjerninger?» Selv hos apostlene finner vi så store ulikheter at hvis vi ikke visste at de står så høyt i Kristi rike, hadde vi vært snare til å avskrive noen av dem. Hvor mange har ikke blitt i tvil om hvordan det forholder seg, når de ser forskjellen på Jakobs og Paulus’ budskap? Og likevel er de begge like rette Kristi tjenere. Hvor forskjellig oppførte ikke Peter og Johannes seg da Kristus stod på stranden? Peter stupte fra båten for å komme hurtigst mulig til Jesus. Johannes ble stående sammen med de andre til de hadde fått fiskegarnene på land (Joh 21:7-8).

Hos alle apostlene finner vi særegenheter. Likevel har de alle sammen den ene hovedsaken, den samme Ånden og læren. Alle har både sin rettferdighet og sin helliggjørelse utelukkende i Kristus. Alle arbeider de på samme hellige tempel, selv om den ene er opptatt med å legge grunnvollen, den andre med å bygge på denne (1Kor 3:10). «Vi har gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss». Men ettersom det er Gud som gir alt, så bør jo heller ikke noen opphøye seg. Og heller ikke gå inn i noen som helst tjeneste som han ikke har fått Herrens kall og gaver til. For slikt blir bare stående som bevis på at en har tenkt for høyt om seg selv. Det er dette skadelige ondet Paulus advarer mot her. Og så fortsetter han, da med å formane alle til å ta vare på den gaven de har fått, og trofast bruke den til det beste for menigheten:

Hvis det er profeti, så la oss profetere i overensstemmelse med troen. «Profeti» eller profetisk gave har for det meste samme betydning i Det nye testamente som i Det gamle. Men i GT var profetene spesielt utrustet av Gud til å forkynne bot. De var sendt dels for å forkynne ting som skulle skje. Eller, med Guds dommer, formaninger og løfter, vekke folket til omvendelse og tro. Samme betydning har ordet «profetere» også i NT: Altså først og fremst å motta og forkynne guddommelige åpenbaringer. Det kunne være ting som skulle skje (Åp 1:3, 22:7-8, Ap.gj. 11:27-28, 21:10-11, konf.1Pet 1:10). Eller det kunne være skjulte hemmeligheter som skulle åpenbares, enten fra Guds hemmelige råd, eller i menneskehjertenes skjulte dyp (Luk 1:67 flg., Ef 3:6, 1Kor 14:24-25, Joh 4:19, Ap.gj. 5:3). Det kunne være mer generell forkynnelse av Guds ord, med utleggelse fra Skriften å tale til vekkelse, «til oppbyggelse, formaning og trøst» (Joh 7:40, Ap.gj. 15:32, 1Kor 14:3,4,31).

Selv de som ikke hadde det særegne grunnlaget eller guddommelige åpenbarelser for sin forkynnelse, ble også kalt «profeter», når de i hellig nidkjærhet talte Guds ord og forkynte omvendelse og tro. Det framgår klart av 1Kor 14, f.eks. v.1,3,4,5,24,31, at den gaven og tjenesten ble kalt å profetere. Og det er denne sistnevnte gaven, å forkynne og utlegge Skriften, Paulus sikter til i teksten vår. Det ser vi av at han formaner profetene til å passe på at de «profeterer i overensstemmelse med troen». For den førstnevnte profetgaven; gjennom guddommelig åpenbaring forutsi ting som skal skje, er jo ikke kontrollert av profetens egne tanker. Han kan jo ikke selv, f.eks. på Paulus’ formaning, styre sin profetering, for det slag profeti er en umiddelbar åpenbarelse av Gud selv*. Og profeten må uttale budskapet, også om han selv ikke forstår det (Dan 12:7, Joh 11:51). Mens her sikter altså Paulus til den slags profetering som han omtaler i 1Kor 14. Og om den form for profetering sier han (v.32): «Profetenes ånder er underordnet profetene», det vil si at de kan selv, etter sin forstand, bruke gaven sin på den ene eller andre måten. Derfor kan også Paulus her formane dem til å passe på at deres profeti er i overensstemmelse med troen.

* Når Skriften taler om profeti i førstnevnte forståelse, så tales det ikke uten videre om et spesielt syn inn i framtiden, en visdom til å forutse hva som skal skje. Nei, med «forutsi» mener Skriften noe langt dypere; en virkelig åpenbarelse fra Gud, som slett ikke beror på budbærerens klokskap eller vurderinger.

Men hva vil det så si at profetien skal være «i overensstemmelse med troen»? Uten tvil at vår utleggelse av Skriften, og hele forkynnelsen, skal være slik at den stemmer overens med den klare hovedlæren om troen på Kristus*. Troens lære om frelse gjennom Kristus er som solen i hele Skriften, som en majestet som regjerer over alle andre lærer. Det som ikke stemmer overens  med den store hovedlæren; at vi blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde, utelukkende ved troen på Kristus, er alltid falskt og farlig. Den som ikke ser Kristus i Skriften, og korrigerer alle sine tanker og ord etter den hovedlæren, og frelsen ved ham, han er i mørket og fører menneskene vill! Den derimot som i Åndens lys ser det Gud fra verden ble til har åpenbart om sin Sønn; at han er gitt for å bære og ta bort våre synder, han har dette lys over alt som læres i Skriften. Da kan han lett regne ut f.eks. hvor mye vi selv kan utrette; om vi kan frelse oss selv, om noe av vår kristelighet kan hjelpe oss til å få nåden hos Gud, om noe av vår kraft duger til å bryte syndens lenker og sette oss fri fra djevelens makt. Nei, da vil han forkaste alle slike tanker og lærer, og rent og klart forkynne at vi med alt vårt strev er fortapt, hvis ikke Kristus frelser oss og blir både vår rettferdighet og vår helliggjørelse.

* Enkelte nyere fortolkere har oppfattet ordene «i overensstemmelse med troen» slik at med troen skulle det menes den subjektive troen (fides qua creditur). Så har de da oversatt ordene slik: «etter målet av (profetens egen) tro». Derved ville meningen bli at man ikke behøver forkynne mer enn det en selv tror. Riktignok kan også den formaningen ofte være nødvendig nok. For den som preker mer enn han selv tror, har enten en drepende kald forkynnelse, eller det han forkynner er svevende og galt, - slik vi ikke sjeldent opplever hvordan nettopp de som selv ikke eier den sanne troen, likevel taler med de sterkeste ord om noe de ikke har opplevd (Kol 2:18), og skildrer de virkelig kristne slik en nok kunne ønske dem, men aldri finner dem på jorden. Der kunne nok denne formaningen være nødvendig; Tal ikke utover det din egen tro rekker! Men vi kan ikke regne med at apostelen har villet gi oss en så ubestemt regel for vår profetering, som «målet av vår egen tro». Og vi ser klart at Paulus bruker ordet «tro» også om troens lære, eller den objektive troen (fides quae creditur) - se f.eks. Gal 1:23, 3:2,5,23, Jud. v.3,20. Da er uten tvil Luthers og andre eldre læreres tolking den rette. De sier Paulus vil ha formant til at profetien må være overensstemmende med den store, åpenbare troslæren. Det samme lærer jo også Peter på det tilsvarende stedet, i 1Pet 4:10-11: «Hvis noen taler, skal han tale som Guds ord». Konf. Ap.gj. 26:22.

Dette er den troen som åpenbares i Skriften, «den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige» (Jud. v.3). Derfor sier Luther om den teksten vi har foran oss: «Hermed er hele den læren og utleggingen av Skriften ettertrykkelig forkastet, som fører til at vi bygger på egne gjerninger og i troens navn bare skaper falsk kristendom og gjerningskristne. For alt som lærer oss å fordrive synden, bli frelst og hellige, og ha en god samvittighet innfor Gud, på noen annen måte enn utelukkende ved troen, uten gjerninger - det har omgående stemplet seg selv. Det er ikke «overensstemmende med troen». Det er mange ord i Skriften som kan oppfattes forskjellig. Da er det stor nåde og hjelp i at vi har denne rettesnoren for hvordan vi skal oppfatte hvert enkelt ord. Det er den klare og åpenbare troslæren som er denne rettesnoren.

eller om det er (hvis noen har) en tjeneste, la oss bruke den i tjenesten. Grunntekstens ord for «tjeneste», diakonia, har riktignok enkelte steder den vide betydningen av tjeneste generelt (1Kor 12:5, Ef 4:12). Men her ser vi hvordan det tales om nådegavene og tjenesten i menigheten som to atskilte ting. Da må også diakonia stå for en spesiell tjeneste. Og da taler ordet om diakonitjenesten, som tok seg av menighetens legemlige behov, sørget for de fattige og syke, tok seg av de husløse, underholdt enker og faderløse (se Ap.gj. 6:1-6, 1Pet 4:11 om «tjenere», dvs. diakoner, Fil 1:1, 1Tim 3:8,12). Hvis da noen har den gaven og tjenesten, vil Paulus her ha sagt, så bruk den, og vær ikke opptatt med å strebe etter noe høyere, i overdrevne tanker om deg selv! For denne fysiske tjenesten er også nødvendig for menigheten. Hvis ingen vil gå inn i denne fysiske tjenesten, men alle sammen bare vil delta i høyere oppdrag, så vil det oppstå en følbar mangel i menigheten. Og følgen av det blir misnøye og splittelser (1Pet 4:15). Kort sagt: Uansett hvilken tjeneste Herren enn har satt deg i, så vær altså først og fremst opptatt med den. Og gjør det i troskap, ydmykhet og tålmodighet for Herrens skyld, han som kalte deg til dette. Og du kan heller ikke foreta deg noe som helst bedre enn at du trofast tjener i det som er gitt deg av Gud.

Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen, den som formaner, må ta vare på formaningen. Disse to gavene og kall; å lære og formane, er altså noe annet enn å profetere. Mens det å profetere betegner forkynnelsen i Åndens nidkjærhet og kraft, betegner det å lære mer begrenset det å undervise eller tilføre menneskene den rette kunnskapen om Ordets grunnsannheter. Det å formane er så ved hjelp av nødvendig overbevisende dokumentasjon å legge Ordets lærdommer inn over menneskenes hjerter, for at de også skal gjøre etter det. Det innebærer da også å påminne, trøste og oppmuntre. I det å profetere ligger også alltid læren og formaningen. Men for å lære og formane kreves det derimot ikke at en også skal ha profetiens nådegave. Mange har klar nok kunnskap og kan lære og undervise, men har ikke den ånd, den nidkjærhet og det lys som kjennetegner det å tale profetisk. Så har en tredje heller ikke gaven til å undervise klart, men har likevel en spesiell nåde til å formane, trøste og oppmuntre sine medmennesker, og minne dem om det de har hørt og lært, for at de skal tro og handle etter dette. Men nå sier altså apostelen: «Den som lærer må ta vare på sin gave i undervisningen». Han må være opptatt med å tjene på rett måte i denne nådegaven. Så har han da også i høyeste grad nok å være opptatt med, i denne nådegaven, og dessuten en særdeles nødvendig tjeneste. Han behøver ikke se seg om etter noen større nådegave.

«Den som formaner, må ta vare på formaningen». Etter den nåde han har fått må han flittig tjene sine medmennesker med denne gaven. Han skal minne dem om de dyrebare lærdommene de har fått. I ydmykhet skal han kjærlig formane, trøste og påvirke dem. Slik Paulus skriver til Timoteus: «Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og undervisning» (2Pet 4:2). Så de kristne ikke skal sovne fra det de har lært, og bli trege og likeglade, slik det ofte skjer. Alle Guds barn må bare være opptatt med å tjene til beste for menigheten i den nådegaven de selv har. Da er de alltid til nytte, og behøver ikke se seg om etter noe høyere som de ikke har fått kall eller nådegave til.

Men dermed har ikke Paulus sagt at disse nådegavene alltid bare finnes hos forskjellige personer. For disse tre gavene kan også gjerne finnes hos en og samme person. Slik de alltid i større eller mindre grad finnes hos dem som har profetiens nådegave. Men det apostelen (etter utgangspunktet i v.3) egentlig vil ha sagt, er at ingen, i høye tanker om seg selv, må strebe etter høyere verv enn det Gud har utrustet ham til, men bare være opptatt med trofast å tjene med den nådegaven han har fått. Paulus sier til Timoteus: «Vanskjøtt ikke den nådegaven som er i deg». «Du skal grunne på disse ting og leve helt i dem» (1Tim 4:14-15).

den som gir, må gi med gavmildhet. Her taler altså Paulus først om å «gi», og senere i verset om å «vise barmhjertighet». Altså som to forskjellige kjærlighetens frukter. Da har en oppfattet det som at det som nevnes først, det å «gi», er det hver enkelt gav når det ble tatt opp offer eller innsamlinger til de mer generelle behov i menigheten, spesielt til underhold av forkynnere og fattige (Ap.gj. 11:29, Rom 15:26-27, 1Kor 16:1-3, 2Kor kap.8 og 9, 1Tim 5:16-18, 1Kor 9:7,11). Å «vise barmhjertighet» taler derimot om hjelp til alle andre individuelle og tilfeldige behov hos mennesker som var fattige, syke, forfulgt, fengslet o.l.

Når det så gjelder dette å «gi», så forstår vi at selv vårt jordiske gods er gaver vi kan tjene med, ikke bare mennesker generelt, men også spesielt tjene Guds menighet. I GT var det foreskrevet i loven hvor mye hver israelitt skulle gi: Først den årlige tienden som ble brukt til alt som gikk med i den omfattende gudstjenesten, og i tillegg en særskilt tiende hvert tredje år til de fattige. I NT er det ikke foreskrevet noe slikt konkret mål, for i evangeliets nådefulle tid er det kjærligheten som skal regjere. Men alle de apostoliske formaningene på dette området viser tydelig og klart at vi ikke må glemme denne kjærlighetsplikten. Og nå sier altså apostelen: Hvis Gud har gitt deg midler og anledning til å tjene enten de fattige du vet om, eller Kristi rike, innen - eller utenlands, med ditt jordiske gods, så «gi med gavmildhet». Dvs. at vi skal gi i ren omsorg og kjærlighet, ikke i noen annen hensikt. Ikke for at andre skal legge merke til det, slik hyklerne gjør (Mat 6:1-4), eller for å oppnå noe innfor Gud. Nei, fritt og for intet skal du gi, bare for å ære din Herre, og for å hjelpe de fattige.

Vi ser hvordan Kristus også så nettopp etter denne hjertets gavmildhet, da han satte seg ved tempelkisten og så hvordan folk la penger i den. Han kalte disiplene til seg og roste den fattige enken som i sin store fattigdom gav to småmynter. Slik er Herren fremdeles opptatt med å se til hjertene våre når vi gir noe. I den sammenheng Paulus kommer med denne påminnelsen, ligger også den tanken at noen kristne skal ha denne spesielle gaven og kallet til å tjene menigheten med sine jordiske eiendeler og sin gavmildhet. Spesielt hvis du har fått mye av disse timelige godene, og nå er blitt et omvendt og troende menneske, har du også all grunn til å tro du er spesielt kalt til å tjene den fattige Kristus med alt det du eier. Det betyr ikke at du ikke også skal vitne om ham med din munn. Bare at du også har fått et spesielt kall til å «gi», - og da «gi med gavmildhet».

den som har lederansvar, må lede med iver. Her tales det ikke om lederansvar i verdslige saker, men i det som gjelder menigheten. Luther sier om dette: «Dette er forstandere som skal ha ansvar for alle kirkens embeter. De skal påse at de som skal lære, passer sin tjeneste og ikke forsømmer den. At de som skal tjene, deler ut det de har, rett, osv. Dette bør være biskopenes embete. Derfor heter de også biskoper, dvs. tilsynsmenn». Men dette ordet gjelder jo også forstandere og lærere, kort sagt alle som har ansvar for å lede noe av menighetens arbeid. Til alle disse taler Paulus her om å tjene «med iver». Den som trer inn i en biskops kall, eller i annen kirkelig ledelse, og har oppfattet hvor viktig dette kallet er, må nok ta farvel med sine gode dager, med noen avslappet tilstand og livets lyst. Like så stort og viktig dette kallet er, når det gjelder fruktene, like så farlig er det for den som forsømmer en slik tjeneste. Og ansvaret for noe slikt er fryktelig. Må Gud hjelpe alle disse!

Enten de nå gjør sin plikt, eller ei, så trenger de alle kristnes omsorg og forbønn. Tar de tjenesten alvorlig, i stor omsorg, da vil de alltid føle på at kreftene strekker ikke til. Disse skal jo ikke bare rent generelt forsøke å hjelpe mange mennesker. Bare dette fører alltid med seg masse problemer. Men de skal kjempe for at mennesker blir frelst, og gå fremst i striden mot djevelen og hans rike. Og hvordan skal slike kunne få noen ro, om de er våkne og trofaste? Hvis så forstanderen/presten forsømmer seg og ikke er våken, da blir følgene så forferdelige og ansvaret så stort at det finnes ikke ord sterke nok til å beskrive det. «Den som mye er gitt, av ham skal mye kreves». Derfor: «Den som har lederansvar, må lede med iver» (konf. Ap.gj. 20:28, 1Tim 5:17).

den som viser miskunn, må gjøre det med glede. Vi har allerede sett hva det er Paulus tenker på når han taler om å «vise miskunn»; at det består i all tilfeldig kjærlig tjeneste overfor folk som er i nød, syke, i fengsel, eller på annen måte trenger menighetens eller din hjelp. Og så sier altså apostelen her at når de viser miskunn, må de «gjøre med glede», dvs. med et villig og glad hjerte. Dette er viktig, og gleder både Gud og den som trenger hjelpen din. Paulus sier uttrykkelig om Gud at han «elsker en glad giver» (2Kor 9:7), dvs. at han vil se om du gjør det gode av hjertets lyst og kjærlighet. Men også for den som trenger hjelpen og får oppleve din miskunn, betyr det mye at du gjør det med glede. At du ikke salter og forbitrer det med et surt og tvert ansikt. Dessverre er det nok mange som oppfører seg så tregt og tungt, og finner på alle slags unnskyldninger til å slippe unna, hver gang de blir stilt overfor et klart kall til å vise miskunn.

Men Herren, den rettferdige dommer, ser hvordan du sårer ditt medmenneske som lider, med din synbare uvilje. Derfor omvelter han ofte livets veier så det blir deg som blir nødt til å ha hjelp av andre mennesker - og da selv må høste som du har sådd (2Kor 9:6). Gud hjelpe oss med vårt onde og elendige hjerte! Apostelens formaning er viktig: «Den som viser miskunn, må gjøre det med glede».

Til toppen