Vers 17 og 18  19  20  21  22  23  24  25  26 og 27  28  29  30 og 31  32  33 - 36

17 og 18 : Om noen av grenene ble brukket av, og du som var et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg.

Før Paulus avslutter sin dokumentasjon over Guds omsorgsfulle tanker om Israels framtid, kommer han først med en «hälsosam» advarsel til de hedningene som var blitt omvendt, at de ikke måtte opphøye seg over jødene. Og denne formaningen fortsetter helt fram til v.25. - Oliventreet, og det ville oliventreet. Det første er Israels folk, plantet av Gud, vannet og stelt. Samtidig lå hele verden for øvrig som overlatt til seg selv i hedenskapets mørke og råskap, og kalles derfor her for et «vilt oliventre». Men så var noen av oliventreets grener brutt av*. Og «blant dem», eller istedenfor dem «ble grener fra et vilt oliventre innpodet**, og fikk del i roten og sevjen fra oliventreet». De hedningene som kom til troen, ble «Abrahams barn» (Gal 3:28-29) og fikk del i all den nåde og velsignelse som tidligere bare Israel hadde. Men når de opplevde så stor en nåde, så kunne de hedningene som var kommet til troen lett «rose seg», oppblåses og opphøye seg og forakte jødene som var falt så dypt i sin vantro.

* «Noen av grenene» sier apostelen, mens vi vet at det var jo de aller fleste av jødene som forkastet Herren. Men Paulus bruker dette mer forsiktige uttrykket fordi han her taler til slike som var fristet til å oppdimensjonere denne eldre brorens fall, og bygge sin egen opphøyelse på dette. Det er de benådede hedningene han taler til her, disse som han advarer mot å opphøye seg. Det er samtidig en formaning til oss om å tale forsiktig, i kjærlighet, om andres fall. Konf. kap.3:3, Hebr. 3:16.

** Noen har bemerket at i virkeligheten foregår det ikke på den måten, når det podes i et tre, at en vill gren podes inn i et edelt oliventre, men at det alltid er det motsatte som skjer. Til det må vi bare svare at den hellige forfatteren må, når han bruker billedspråket, først og fremst ha blikket festet på det budskapet han vil ha fram. Når så dette ofte er overnaturlig, og strir mot naturlige forhold, må han likevel alltid framstille det slik det er tjenlig for hans åndelige budskap, selv om de bildene han bruker på enkelte punkter i praksis foregår på en annen måte.

Paulus kunne godt tenke seg at en så stor synd ville oppstå blant de omvendte hedningene. Eller kanskje han allerede hadde lagt merke til at de opphøyet seg slik over jødene. Derfor tar han svært alvorlig fatt i denne synden. Først kommer han med selve advarselen: «ros dere ikke overfor grenene!». Dernest taler han til dem om hvorfor denne synden var så farlig. Først sier han:

Men dersom du roser deg, så husk at det er jo ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg.  «Dersom du roser deg» - dersom du i selvopptatt innbilning setter deg selv høyere enn jødene, fordi de ikke tror, mens du derimot er en troende kristen, - så bør du huske på at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. Det er ikke de hedningene som er blitt kristne, som utgjør den stammen som jødene en gang på nytt skal podes inn i. Det er tvert imot jødene (de troende, «som har Abrahams tro») som utgjør den stammen vi er innpodet i. «Dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt», sier Paulus (Gal 3:29 og v.7). Det er ikke fra oss evangeliets velsignelse er kommet til jødene. Men fra dem er denne velsignelsen kommet til oss. Innen kristenheten er ofte jødene blitt foraktet på en uverdig måte. Ja, forfulgt, plyndret og drept. Bare fordi de var jøder. Det viser at denne apostelens påminnelse har vi nok ikke tatt inn over oss. Vi må huske på at jødene lenge før oss var Guds folk. At det var fra dem vi fikk Guds ord. Ja, at selv Herren Kristus, da han kom i kjød, ble født inn i dette folket. Husk også på at de første kristne var jøder. Likeså de første og herligste evangeliets forkynnere; apostlene. Alt dette burde dempe enhver hoven forakt overfor jødene, og isteden gi oss kjærlighet til dem. - Paulus taler så videre i den samme formaningen:

Til toppen

19 : Du vil da si: Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.

Paulus tenker seg at en omvendt hedning fortsatt opphøyer seg over jødene, og vil liksom si: Du kan jo ikke nekte for at det er brukket av grener på dette oliventreet, og at det skjedde for å gi plass for meg. Da må jeg jo bety noe mer for Gud, enn disse grenene som ble brutt av! Dette svarer så Paulus på:

Til toppen 

20 : Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt!

Vel... Paulus gir ham rett i at jødene var falt fra, og at deres fall førte til at hedningene ble frelst. Men han føyer straks til en bemerkning som burde dukke hovmodet: ved vantro ble de brukket av - dvs. at det har ikke skjedd fordi Gud elsket dem mindre enn deg. Heller ikke fordi de var mer uverdige enn deg. Men fordi de begynte å sette sin lit til et eller annet hos dem selv, og så var det vantroen som overtok (kap.9:32). En slik vantro kan du selv også lett falle i, hvis du begynner å tro at du har alt i orden. Det skjedde altså med Guds første eiendomsfolk!

Og du står innpodet ved tro. Dvs.: Du står nå i Guds nåde, men slett ikke fordi Gud har en spesiell kjærlighet til deg. Og aller minst er det på grunn av noe du har utrettet eller fortjent. Nei, det er fordi du har mottatt din benådning som en helt fri, overrakt gave. Det er slik det skjer gjennom tro. I den levende troen ligger akkurat dette at en i seg selv er en fattig, fortapt synder, og mottar all nåde som en fri gave. Det er dette som er troens natur; at vi lever i avhengighet av Gud og hans nåde. Derfor: Vær ikke hovmodig, men frykt! Vokt deg for den innbilningen at nå er du utenfor all fare! Enten det nå er fordi du - kanskje ubevisst - begynner å føle at nå fortjener du Guds nåde, eller er mer trofast og sterk  enn de har vært, disse som har falt, som ble brukket av.

Pass deg, så du ikke blir trygg i din egenrettferdighet, for en slik ånd fører alltid til fall. «Våk!» eller «Frykt!» sier apostelen. Og det han vil si med dette, er akkurat det samme som i 1Kor 10:12. Der taler han også om hvordan jødene forlot ham, og sier: «Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller». Lev ikke i en selvvalgt frelsesvisshet, men frykt for ditt falske og vinglete hjerte, så det ikke bedrar deg! Du er tross alt ennå en synder, og er alltid avhengig av nåden. Lev derfor alltid med Gud i en barnslig «sønnefrykt» (ikke trellefrykt), så ikke du også glir inn under samme dom som jødene!

Til toppen 

21 : For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at han ikke sparer deg heller.

Så forferdelig farlig er selvsikkerhet, stolthet og selvtilfredshet, at det altså drev apostelen til å advare så sterkt som dette verset taler til oss. Legg merke til at han skriver dette til de kjære brødrene i troen. Han taler i kap.1:7 om hvor herlig de er benådet, og sier de «er Guds kjære, kalte og hellige». Nå sier han at de må huske på at det kan gå like ens med dem, at de faller under Guds vrede som jødene, og blir forkastet. Og han antyder at disse, som riktignok ikke hadde mottatt så store tegn og løfter som jødene, måtte innse at dette like godt kunne skje med dem. For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, sier han - de som opprinnelig stammet fra den kjære roten; Abraham - når Gud handlet så forferdelig med dem, at de falt i overmot og vantro, - kan det være at han ikke sparer deg heller.

Jødene var naturlige grener i det edle oliventreet (v.24). Det var de som først og fremst hadde del i pakten med Abraham. Og likevel, når de falt i egenrettferdighet og vantro, var det ingen ting som kunne hjelpe dem; verken det at de var arvinger fra den utvalgte stammen, eller deres herlige gudstjeneste og mange ofre. Gud forkastet dem likevel, som avbrutte grener. Pass da på, du som kom fra et vilt oliventre, men ble innpodet i treet med den roten de en gang tilhørte! At ikke din stolthet og selvsikkerhet skal føre den samme dommen over deg, så du også blir saget av og forkastes. Dette er apostelens budskap her.

Dette er jo en alvorlig formaning som apostelen gir de første kristne. Da forstår vi hvor forferdelig farlig det er når vi begynner å vurdere oss og vår kristendom opp mot andre som åpenbart sporer av, eller er falt. Da siger selvsikkerheten og egenrettferdigheten inn, og vi er blitt bedre enn andre - ! Kanskje det ikke er akkurat jødene vi «måler oss» mot, og føler oss bedre enn. Det kan være andre villfarne mennesker, eller til og med brødre i troen, men som vi synes har mindre kunnskap og tro enn vi har selv. For det er slik det foregår. Og dette er ikke bare den verste, men også den farligste synden. Vi kan få nåde og hjelp for alt annet ondt, hvis bare vi får nåde til å leve i en fattig og våken ånd, og i troen holder oss ved nådestolen. Men selvsikkerhet og egenrettferdighet er noe som står så skarpt i strid med nåden, og gjør at Gud selv blir vår motstander. «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde» (1Pet 5:5). Og når Gud «står imot» noen, da er det forbi med dette mennesket, uansett hva det så måtte forsøke seg med - hvis det da ikke på ny ydmyker seg under Guds veldige hånd. Gjør det ikke det, men kanskje isteden nå vil «begynne på nytt» og vokte seg mot fall, så vil det være forgjeves. De kommer til å falle, for nå setter Gud selv snarer for dem (v.8-10). Derfor er det utelukket at noe som helst menneske kan nå lykkelig fram til det salige målet, hvis de er selvsikre og egenrettferdige, så de ikke frykter for sitt eget hjerte og Herrens dom.

Når Paulus her sier: «Frykt!», så mener han selvsagt ikke å si: Vær uten trøst og fred i Kristus, vær aldri helt sikker på Guds nåde! Nei, det er ikke trelldommens ånd (kap.8:15) apostelen vil vi skal ha, men denne gudfryktige ånd («sønnefrykten») som opphøyer Herrens rettferdighet, og er redd for å miste den store skatten som vi eier bare av nåde. Til å «frykte» på denne måten formaner også apostelen Peter. Han sier: «Og når dere påkaller Faderen, han som uten å gjøre forskjell dømmer etter enhvers gjerning, så ferdes med frykt (gudsfrykt) all den tid dere er utlendinger her» (1Pet 1:17). Og Paulus taler andre steder konkret til dem som fristes i den selvsikkerheten som ligger nærmest vår tekst; at kristne mennesker til de grader blir opptatt med andres villfarelser at de glemmer sine egne svakheter. I Gal 6:1 sier han: «Brødre, hvis et menneske blir grepet i en overtredelse, skal dere som er åndelige vise en slik til rette med en ydmyk ånd. Og pass deg selv, så ikke du også blir fristet».

Sammenhengen her viser at det er akkurat når vi ser på andres fall og synder, at vi selv er i fare for å glemme vår egen fattigdom. Og dermed i overmot og selvtilfredshet har syndige holdninger overfor de som er falt. Dette ser vi ofte i virkeligheten. Mang en kristen levde et lykkelig kristenliv helt til han i overmot og med et hardt dømmende hjerte falt i synd i forholdet til en bror som hadde falt. Og da kommer han selv til å gå inn i et ennå større fall. Det er akkurat denne faren apostelen advarer så sterkt mot. Måtte vi alle passe oss i tide!

Men ut fra dette burde vi jo også lære hvor ynkelig og usselt hvert eneste menneskehjerte er. Her antyder jo Paulus i teksten vår at selv de hellige i Rom kunne falle i denne fristelsen, og opphøye seg i overmot over de ulykkelige jødene. Disse troende i Rom levde jo i den første apostoliske tiden, mens Kristi rike ennå var i sin ungdoms kraft. Likevel kunne altså apostelen frykte at noe slikt kunne skje med dem! Og hva hadde så disse omvendte hedningene å opphøye seg på? Paulus sa jo i kap.9:30 at de «jaget ikke en gang etter rettferdighet» - da de mottok evangeliet og rettferdigheten av bare nåde. Likevel kunne de alt nå finne på å opphøye seg, disse «Guds kjære, kalte og hellige».

Ja, hva skal vi si til det Paulus vitner om seg selv i 2Kor 12:7? Han sier at selv han var så fristet til å bli hovmodig på grunn av nåden i de høye åpenbaringene, at Gud måtte sende ham en «torn i kjødet, en Satans engel», for at han ikke skulle opphøye seg. Og grunnen til at han ble fristet til hovmod, var til og med en nådens ufortjente gave; dette at han «ble rykket inn i den tredje himmel», dvs. at han hadde hatt en helt spesiell opplevelse av Guds nåde. Dette var jo ikke noe han hadde fortjent, men bare en nåderik, ufortjent gave. Likevel ble han fristet til å opphøye seg! Tro da aldri at det finnes noen større fromhet verken hos deg selv eller hos de mest hellige. Men lær av dette at selv de mest forferdelige syndene kunne friste de største hellige. Finnes det kanskje noen større synd enn når en benådet synder blir hovmodig - hovmodig på grunn av noe som ikke på noen måte er noe han har fortjent? Paulus fortsetter i samme tone, og sier:

Til toppen 

22 : Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som er falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av.

Her innskjerper apostelen sin advarsel til de kristne i Rom. Dette gjør han ved først å vekke deres oppmerksomhet mot den store Gud, «Guds godhet og strenghet». Deretter mot den faren de ennå selv var i. Først oppfordrer han dem til å legge merke til «Guds strenghet», eller rettferdige dom «overfor dem som er falt». Denne Guds strenghet, slik den hadde rammet Guds eget og høyt benådede eiendomsfolk, burde jo virke en «hälsosam» oppvekking og frykt hos alle som så dette. Dernest minner han dem om «Guds godhet», Guds store og uforskyldte nåde i at han tok imot og rettferdiggjorde dem som var uverdige hedninger. Denne godheten burde jo fylle dem som hadde fått oppleve den, med bare ydmykhet og kjærlighet.

For det tredje minner han dem om hvor nødvendig det er at de «fortsetter i hans godhet», i den frie nåden, og ikke driver over i egenrettferdighet og vantro (slik det gikk med jødene). Og for det fjerde taler han med formanende ord til disse troende kristne om at det kunne hende også med dem at de kunne bli hogd av fra det oliventreet de nå var innpodet i. Dette er innholdet og sammenhengen i det verset vi nå har foran oss. Og dette var nok den sterkeste advarsel han kunne gi disse benådede kristne, mot hovmod. Men dette verset har også noen særdeles viktige lærdommer for oss alle. La oss nå tenke litt nærmere over disse! Paulus sier:

Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet. Det er ikke noe som er viktigere for vår sjels frelse, for vår tro og vår gudsfrykt, enn at vi har et rett bilde av Gud. Spesielt av disse egenskapene: Hans «godhet» og «strenghet». Vé det menneske som har gjort seg opp et feilaktig bilde av Gud, av hvordan hans sinn og hans bud gjelder for oss! Har du tatt feil av Gud på disse områdene, da farer du vill her og i all evighet. Selv om du ikke kjenner alle sannhetene i Guds ord for øvrig, så kan likevel din sjel bli frelst, bare du har det rette bildet av Guds godhet og strenghet. Men oppfatter du disse feil, da blir hele din evighetsvei feil. Da lever du i en falsk innbilning her i livet - og ender med en forferdelig oppdagelse i døden; at du er evig fortapt. Pass derfor nøye på at du ikke har et falskt bilde av Gud! Mange mennesker gjør seg opp sitt eget bilde av Gud, slik de selv synes passer, etter sin egen forstand. Men nå er det ikke noe som er så falskt og bedratt som vårt eget hjerte og meninger, etter at den gamle slangen tok bort det rette bildet av Gud i syndefallet, og plantet sin gift i oss, sin egen løgnens ånd.

Så ser vi noen mennesker har dannet seg et bilde av Gud så mild og bøyelig at han er tilfreds med alt det de selv elsker, så han aldri blir vred og straffer dem. Mens andre igjen bærer på en forferdelig samvittighet. De har et bilde av Gud som bare en streng og forferdelig dommer som skal handle med dem utelukkende etter deres egen fortjeneste, osv. Ja, vi opplever vel alle at hvis vi ikke passer på å holde øynene festet på Guds ord, så gjør vi oss mange forskjellige bilder av Gud. Det ene øyeblikket opplever vi ham så mild og nådig at vi ikke frykter for noen som helst synd -. I neste øyeblikk opplever vi ham streng og langt fra nådig, som om han aldri ville forlate noen som helst synd. Vi ser at det ikke er noe så falskt og vaklende som vårt eget hjerte, og våre tanker om Gud.

Derfor er det ikke noe som er mer nødvendig enn at vi stiller oss skeptiske til, og forkaster alle våre egne tanker og meninger om Gud. Og tar vårt bilde av ham bare fra hans eget ord. Men ikke alt Guds ord er like klart. For å få det rette synet på Guds ord, vil det da være til stor hjelp om vi flittig tar for oss de store, åpenbare bevisene på Guds sinnelag. I Ordet ser vi dette åpenbart i nådens gjerninger, og i strenghet i den måten Gud har handlet med menneskene i tidligere tider. Selv om jeg skulle kunne misforstå enkelte uttrykk i Skriften, så skulle de talende eksemplene kunne lede meg til det rette. I disse eksemplene kan en jo med  egne øyne se Guds sinnelag overfor menneskene. Derfor roper nå Paulus ut, etter at to store eksempler er blitt vist like foran: «Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet!». Altså den vi ser i hans dom over de vantro jødene, og i hans nåde mot de uverdige hedningene.

Legg da først merke til strengheten overfor dem som falt, altså Guds eget eiendomsfolk. Husk på hvilke store fordeler og fortrinn de hadde framfor alle andre folk på jorden. De var barn av de troende fedrene, «dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene» (kap.9:4-5). Og Paulus sier om dem som gikk ut fra Egypt, at «alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, alle spiste de den samme åndelige mat, og alle drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og den klippen var Kristus» (1Kor 10:2-4). Og likevel, da de falt fra Herren lot de seg ikke advare, omvendte seg ikke og opphøyet Sønnen, men forkastet ham som var Israels trøst. Og da var det ikke noe som kunne hjelpe dem, hva de så enn fant på for å tekkes Gud. All deres gudstjeneste, alle deres offer og bønner var forgjeves. Nå måtte de gå fortapt. Og hva var det Herren Gud da gjorde med dem?

Først forblindet han dem, og forherdet hjertene deres så de ikke kunne se med øynene eller høre med ørene (v.8-10, Mat 13:13-15). Deretter sopte han dem bort som med en storm fra deres eget land, lot byen deres bli ødelagt, lot mesteparten av folket omkomme på forferdelig vis, og spredte dem som overlevde ut over hele jorden. Se Guds strenghet over dem, som straff! Les hvor forskrekkelig det foregikk da Jerusalem ble ødelagt, og om de forferdelige lidelsene som gang på gang rammet jødene. Vi hører f.eks. at en jødisk familiefar i ren og skjer barmhjertighet tok livet av sin kjære kone, sine barn, og til sist seg selv, for at de skulle slippe den forferdelige behandlingen fienden deres utsatte dem for. Når en da tenker på at ikke en fugl skal falle til jorden uten at det er vår himmelske fars vilje, så kan en undres over at Guds hellige vrede kan være så grufull. Men Gud er overmåte stor i alt - også i sin straffende rettferdighet.

Først har han gjennom lange tider øst ut over folket utallige velgjerninger av åndelig og legemlig velsignelse. Stadig har han på ny kalt dem til omvendelse og tilbudt dem sin nåde. Men alt er forgjeves, alt blir bare foraktet. Da kommer omsider hans time, når han utøser sin forskrekkelige vrede over dem. Slik ser vi Gud handle gjennom alle tider og med alle folk. Og det er skrevet til advarsel for oss. At vi er døpt til Kristus, at vi har og kjenner alt Guds ord, at vi går i kirken og til Herrens nattverd, at vi deltar i mye kristelig aktivitet, avskyr mange grove synder og oppfører oss som kristelige mennesker - --. Ikke noe av dette kommer til å bli noen hjelp for oss hvis vi ikke lar Herrens kall til omvendelse og tro slippe til hos oss, hvis vi ikke av hjertet omvender oss til Kristus, og blir hans disipler og etterfølgere gjennom hele livet.

Nei, alt det vi av Guds nåde har mottatt av ham, vil bare øke den vredens dom som venter oss, når vi ikke tok imot, og brukte alt sammen i lydighet mot Herrens ord. Da vil forherdelsens dom også ramme oss, så vi fortsetter et liv i frekke synder og til sist dør i våre synder. Slik er Guds strenghet over dem som forakter ham. Men hvis vi derimot «hörsammar» (åpner ører og hjerte for) Herrens røst og omvender oss til ham i tro og helliggjørelse, da blir alle syndene våre tilgitt og forlatt, såvel de største som de minste. Da får vi en evig nåde. Det lærer vi av det andre eksemplet apostelen gir oss her. Han sier:

Legg derfor merke til Guds godhet... godhet mot deg, hvis du da fortsetter i hans godhet. Guds «godhet» skildrer Guds kjærlige sinnelag, som alltid først og fremst søker å gjøre oss godt, tilgi og hjelpe oss. Men finnes det noe menneske som noen gang, her på jord, er i stand til virkelig å fatte og tro Guds godhet? Nå må vi virkelig også vokte oss for noen gang å tenke og vurdere dette Guds sinnelag ut fra egne meninger og følelser. Her må vi tvert imot alltid bare dømme etter Herrens egne ord, og de store bevisene på hans godhet som han allerede har gitt oss. Og det eksemplet på Guds godhet som holdes fram for oss her, er dette at hedningene ble tatt opp i Guds rike. Hva hadde vel disse utrettet, så de fortjente så umåtelig stor nåde? Nei, hedningene kunne ikke på noen som helst måte anses verdige til dette.

Paulus har nevnt at de ikke en gang jaget etter rettferdighet (kap.9:30), men at de tvert imot var «fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De ble slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige» (kap.1:29-31). Slik var hedningene. Og likevel, så snart de «hørsammade» evangeliets ord (hørte evangeliets ord, og lot det innta hjertet), falt ned for Gud og mottok nåden i Kristus, så ble de straks benådet. De ble tvettet rene, gjort rettferdige, tatt opp som Guds barn og arvinger, ja «medborgere med de hellige, og Guds husfolk». Paulus sier i Ef 2:5-6 at det var på et tidspunkt da vi «var døde i våre overtredelser, at han gjorde oss levende sammen med Kristus og oppreiste oss sammen med ham og satte oss sammen med ham i den himmelske verden i Kristus Jesus».

Her ser du Guds godhet, Guds store og majestetiske nåde. Her ser du at selv om vi hadde begått de mest forferdelige synder, ja, selv om vi ennå lå i dem, så skal ikke noe som helst kunne hindre Guds nåde, så snart vi begynner å tilbe og opphøye Sønnen, og vil tilhøre ham hele vårt liv. Da vil også vi bli rettferdiggjort, tvettet rene, og gjort til Guds barn og arvinger. Og deretter vil vi få leve under Guds store nåde og frihet fra all vår syndeskyld og fra all fordømmelse. Ja, i like stor nåde og frihet fra alt dette som de troende i Rom. I kap.8:1 har apostelen sagt at «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus». Så vil nok Gud med faderlig ris og formaninger tukte synden i oss, for å hjelpe oss mot dens forførelse og makt. Men han vil aldri forkaste oss på grunn av noen som helst synd. Tvert imot vil han, som Hebr. 4:15 sier det: «ha medlidenhet med våre skrøpeligheter». Et slikt bilde av Guds godhet ser vi altså nettopp her i apostelens omtale av hvordan hedningene ble benådet.

Men hvem kan telle alle de bevis på Guds nåde som vi finner gjennom hele Skriften? Det aller største beviset, som ingen andre kommer opp mot, er selve forsoningens nåde. Hvem kan noen gang, her i livet, fatte høyden og dybden i den kjærligheten Gud viste, da han, fordi han elsket verden så høyt, gav sin enbårne Sønn som et offer for våre synder! Føy så til dette også alle Skriftens eksempler på Guds nåde og godhet mot de enkelte synderne. La oss bare minnes noen få eksempler på dette: f.eks. Guds godhet mot Adam. Mens menneskene ennå levde i Guds bilde, med all den kraft det innebar, brøt Adam likevel det éneste budet Faderen hadde gitt ham. Senere møtte han Gud i en ond ånd og så stor ondskap at han sa: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet..» Men da ser vi Guds godhet mot Adam. Akkurat nå bærer Gud fram sitt budskap til Adam; sitt første løftes ord om en frelser!

Eller tenk på Guds godhet mot David. Tross all den nåde og kjennskap han hadde til Gud, til hans bud og hans løfter, begikk han store synder i kjødets lyst, i hardhet og overmot. Men se hvordan Gud likevel bestandig tilgav ham. Legg merke til Kristi kjærlighet og barmhjertighet når han har så stor nød for det syndige Jerusalem, at han gråter over byen (Luk 19). Eller når han fryder seg så over å få vise den samaritanske kvinnen Messias, at han glemmer han er sulten (Joh 4). Eller når han er så opptatt med å få trøstet Peter som var så knust etter fallet, at han først og fremst etter sin oppstandelse møter ham (Luk 24:34). Eller når han gjør sin skrekkelige forfølger, Saulus, til en stor apostel! osv.

Ja, slik er Gud! Gud er kjærlighet. Alt i oss, enten det er meninger eller følelser, som strir mot dette bildet av Gud, er alt sammen bare bedrag fra vårt vantro hjerte eller djevelen, som alltid vil anfekte oss. Men én ting er sikkert: Synden kommer til å forskrekke oss så grufullt, hvis den virkelig får tumle med oss - og så enormt kommer samvittigheten og djevelen med alle lovens krav til å forvrenge Guds bilde for oss - at det blir umulig å beholde den rette tilliten til Guds nåde og godhet, - hvis vi ikke bestandig holder øynene festet på Guds eget ord, og de åpenbare bevisene på hans nåde, de vi ser i Skriften.

For at vi skal fatte Guds godhet og strenghet rett, må vi også huske det dette og alle andre eksempler i Skriften viser; at både godheten og strengheten har Kristus som mål, eller har med menneskenes forhold til Kristus å gjøre. At «all Guds nåd är fästad vid Kristus», all Guds nåde er samlet/gitt oss i Kristus. At det er ingen annen synd som kan utelukke oss fra nåden, enn vantro, eller frafall fra Kristus. I det eksemplet teksten vår sikter til, ser vi at de som hadde falt under Guds dom; jødene, jo egentlig hadde mange og store fortrinn framfor hedningene når det gjaldt gjerninger. Ikke minst gjennom deres gudstjenester, deres offer, bønner osv. Men bare fordi de i vantro forkastet Kristus, og søkte å bygge opp sin egen rettferdighet, ble de forkastet. Mens derimot hedningene midt i alle sine forferdelige synder mottok all Guds nåde, fordi de tok imot Kristus (Kap.9:30-33).

Ja, dette er noe vi ser gjennom hele Skriften. Gud var alltid nådig mot dem som opphøyet og tilbad Sønnen. Hvor store syndere de enn var, de som kom til Kristus, så ble det aldri spørsmål om syndene deres. De fikk alltid nåde - og fikk leve resten av sitt liv under Guds nåde, så lenge de i omvendelse og tro holdt seg til ham. Dommen til evig fortapelse rammet bare dem som ikke hadde bruk for nåden og Kristus. Derfor skriver Johannes: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds sønn, har ikke livet. For dette livet er i hans Sønn» (1Joh 5:11-12). Så lenge du blir værende i troen, vil du alltid komme til å oppleve Guds miskunnhet og barmhjertighet. Og du vil få se Guds godhet mot deg. Dette taler så Paulus videre om:

Hvis du da fortsetter i hans godhet. Dvs. at du av hjertet har til hensikt å leve livet under Guds nåde. At du lever i troen, og ikke faller fra - enten i selvsikkerhet og forakt for alt som er hellig, eller glir over i egenrettferdighet, som jødene gjorde. For den som glir over i egenrettferdighet, «forkaster Guds nåde» (Gal 2:21) like mye som den som faller i frekk ugudelighet. Med uttrykket «fortsetter i hans godhet» menes vel først og fremst å bli værende i troen på Kristus, i den mest omfattende betydning, og ikke falle ut av hans rike (konf. Ap.gj. 13:43). Men vi legger merke til hvordan Paulus her sammenlikner situasjonen for de omvendte av hedningene, med jødenes. Og at jødenes fall forklares med at de «ikke søkte rettferdigheten av tro, men ved lovgjerninger» (kap.9:32, 10:2). Da skjønner vi også at det Paulus her vil ha fram med disse ordene, er at de i hjertets fulle tillit må bli værende i den frie, ufortjente nåden - og ikke gli over i egenrettferdighet og selvsikker kristendom. Det har også vært apostelens mål her å advare mot hovmod og selvsikkerhet. Det er altså dette som er meningen: Hvis du lever livet med et fattig hjertes behov for nåde, i tillit utelukkende til Guds godhet gjennom Kristus, så skal du også alltid få erfare denne Guds godhet mot deg!

Ellers vil også du bli hogd av. Hvis du ikke blir værende i Guds uforskyldte godhet, så går det med deg akkurat som med jødene. Som en død og tørr gren blir du hogd av fra det oliventreet som du  nå er podet inn i. Det er dette Herren Kristus også taler om i Joh 15, der han sier at de grenene som ikke bærer frukt, blir tatt bort, kastes og brennes. Og der er det også samme grunn som gis for at det går slik, nemlig at en «ikke blir i ham», «i hans kjærlighet» (v.6, 9). Men om dem som blir i ham, sier han at de «bærer mye frukt» (v.5). Den grenen på ham som ikke bærer frukt, skildrer en kristen som nok kan synes å være en gren på ham, men som ikke virkelig lever i hans nåde, i hans kjærlighet. Dette er da den første og vesentligste lærdommen i ordet om å bli i Guds godhet, eller i motsatt fall bli hogd av.

Men i disse ordene om at «ellers vil også du bli hogd av», blir jo også den villfarelsen at levende kristne ikke skal kunne falle fra, klart tilbakevist. For her er to forhold helt åpenbare: Først at her taler apostelen til levende kristne. For han kan jo ikke si til falske kristne at de skal lære å kjenne og se Guds godhet. Dessuten: hvor stor skade ville det ligge i at en falsk kristen falt ut av sitt uekte samfunn med menigheten? Han ville jo likevel aldri nå fram til Guds evige rike gjennom å fortsette i det falske samfunnet. Dessuten vet vi at når en apostel taler, så mener han alvorlig det han sier. Slik at når han taler som her, om sjeler som lever i Guds godhet, så mener han dem som virkelig gjør det. Og her taler jo apostelen til disse første og ekte kristne i den romerske menigheten. Dette er det første som her er klart og åpenbart.

Det andre er at når Paulus likevel sier: «hvis du da fortsetter i hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av», så har han dermed også uttrykkelig sagt fra om at også de levende kristne kan falle fra. - For vi tror vel ikke han advarer mot noe som aldri skulle kunne skje? Når han uttrykkelig sier at «du blir avhogd, hvis ikke du blir i Guds godhet», så kan apostelen aldri ha ment det motsatte; at de grenene som var innpodet aldri skulle kunne bli avhogd! Men dette har vi talt nærmere om under kap.8:35. Må Gud bevare alle kristne fra falske meninger! Og måtte vi aldri få oppleve det ordene her taler om: «Ellers vil også du bli avhogd»!

Ikke noe sted gir Skriften støtte til noen som helst kristen i den holdningen at han ikke skal kunne «forføres av slangen» (2Kor 11:3), «forhekses» (Gal 3:1) og «falle ut av nåden» (Gal 5:4). Ordet formaner tvert imot hver éneste en: «Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til hans hvile, så la oss derfor frykte så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten» (hava blivit tilbake) (Hebr. 4:1). Alle sammen lever vi ennå bare i prøvens tid. Det som kunne hende de første menneskene mens de ennå hadde Gudsbildet i hjertet, det kan også hende hver éneste levende kristen - gjennom den gamle slangens list og vårt hjertes bedrag. Jødene kunne altså falle fra, på tross av alle nådemidlene de hadde, og Guds herlige åpenbaringer blant dem. Da kan det også skje med oss! For deres fall er skrevet til advarsel for oss (1Kor 10:11). Derfor har apostelen talt i stort alvor til de kristne: «Vær ikke hovmodig, men frykt!» (v.20). Men om de levende kristne kan falle fra, så kan også de som er falt reises opp igjen. Dette tilføyer nå Paulus:

Til toppen 

23 : Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen.

Etter at apostelen på det sterkeste har advart de troende av hedningene til ikke å opphøye seg over jødene, vender han igjen tilbake til hvordan jødene en gang i framtiden skal bli omvendt. Og her nevner han ennå en grunn for vårt håp om at det samme kan skje, hvis vi er i samme situasjon, nemlig Guds makt: «Gud har makt til å pode dem inn igjen». Men, for at ingen skal oppfatte dette som at de skal bli omvendt gjennom en uimotståelig kraft, innleder han denne setningen med: «Hvis de ikke fortsetter i sin vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt...». Å stå imot, å fortsette i sin vantro, - det ligger i deres hender, det har de selv kraft til. Det viser denne innledningen. Men hvis de ikke står imot, ikke bevisst blir i sin vantro, da vil Herren gi dem troens liv som gave - dette som de selv ikke har makt til å innta, hvis ikke Gud gir dem det. Alt som har navn av liv, også troens liv, kan bare Gud gi oss, han «som gjør de døde levende og kaller på det som ikke finnes, som om det finnes» (kap.4:17). Derfor sier Paulus at dette at de blir podet inn, det skal skje gjennom Guds makt.

Og at dette skal kunne skje, at disse avhogde grenene på nytt skal bli podet inn, at de avvisende jødene en gang på nytt skal bli levende kristne, - det vil alltid synes svært usannsynlig for mange. Nettopp derfor var det særdeles nødvendig for Paulus å rette oppmerksomheten mot Guds makt, som alltid vil kunne utrette det som synes umulig for alle mennesker (Mat 19:26, Luk 1:37, Sak 8:6). Gud er mektig til å gjøre de tørre benene levende (Esek 37:1-14), og pode inn de avhogde grenene av Israels oliventre på nytt.

I tillegg til dette første og egentlige budskapet i teksten, kan vi fra disse ordene om at grenene skal podes inn, også hente en generell lærdom når det gjelder hvert enkelt menneskes omvendelse. For vi vet at en avhogd gren som ligger på jorden, kan umulig selv pode seg inn i stammen. Den vil nødvendigvis bare bli liggende der og tørke inn, - hvis ikke noen ganske snart tar den opp og poder den inn igjen. På samme måte kan heller ikke menneskene selv gjøre seg åndelige levende, tro og forene seg med Kristus - hvis ikke Gud selv med sin Ånd kommer og virker dette i hjertet deres. Og likevel kan de, selv når Herren kaller dem, velge å stå imot dette, så de på tross av all Guds makt ikke blir levende. De kan bevisst stå imot Ånden (Mat 23:37, 22:3,5, Luk 14:18-21) og «fortsette i sin vantro». Men så ser vi altså her at når Gud er mektig til også å frelse jødene, de som drepte Guds egen Sønn, så finnes det ingen syndens avgrunn så dyp at Gud ikke er mektig til å frelse sjelene fra dette - bare de ikke bevisst fortsetter i sin vantro. Vi ser at Gud er mektig til å forlate de verste syndene, og til å omvende og hellige de verste synderne. Å, Gud: Øk vår tro!

Etter at Paulus nå har vist at det ikke er umulig for Israel en gang å bli omvendt, gir han nå ennå en grunn for at de frelste hedningene ikke skulle anse dette utrolig, men heller vente at denne store hendelsen skulle skje. Han sier:

Til toppen

24 : For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre?

Billedspråket i dette verset er enkelt og lettfattelig. Apostelen vil ha sagt: For deg som tidligere var hedning, men som nå tror, bør det være helt klart at Gud ikke bare er i stand til å omvende Israel på nytt - men at han også vil gjøre det. Det må da du skjønne, når han viste så stor en nåde mot deg - noe som en ennå mindre kunne vente, og som var ennå mer unaturlig. For du er jo bare en gren fra (sv.): «det av naturen vilda oljeträdet». Legg merke til det treffende bildet på hedenskapet - som også vokser som et vilt tre i skogen, uten det blir stelt eller tuktet! Du er «hogd av», skilt ut, tatt bort fra et slikt vilt oliventre og innpodet i et edelt oliventre, dvs. forent med Guds sanne Israel, fått del i deres mange og herlige velsignelser... i strid med naturen, dvs. at dere var «utenfor Israels medborgerskap og fremmede for løftets pakter» (Ef 2:12). Du hadde ingen rett til denne velsignelsen, for du tilhørte ikke av naturen Israel.

Tenk så på at når du, som bare var en gren på et slikt vilt oliventre, likevel av bare nåde er blitt tatt opp i Kristi rike, - hvor mye mer skulle da ikke disse «som er naturlige grener» på det edle oliventreet, dvs. som er de troende patriarkenes barn, de egentlige arvingene av alle de løftene som ble gitt til fedrene, «bli innpodet i sitt eget oliventre»? Skulle ikke disse også bli gjeninnsatt og få del i all den nåden de fra først av ble lovet, men som de nå har mistet på grunn av sin vantro? På grunn av sin pakt med dette folket er Gud på en spesiell måte alltid knyttet til dem. I sin guddommelige trofasthet «husker han sin pakt til evig tid» (Sal 105:8, 111:5). Men det talte vi mer utførlig om under v.16.

Når en så ser på jødene og deres harde vantro, kan det nok synes temmelig usannsynlig at de en gang skal bli omvendt. Men ser vi på Herren vår Gud, hans løfter til dette folket og hans evige trofasthet, bør jo det at de skal bli omvendt, fortone seg mindre utrolig, enn budskapet om at de ville hedningene også skulle bli innpodet i Kristus. Særlig i den tiden det sistnevnte heller ikke var skjedd. At Gud på ny setter jødene inn i det som på en måte var deres arv fra fedrene, må vi ikke se på som noe mer uventet enn det han allerede har gjort da han kalte dem som var «syndere av hedningfolk» (Gal 2:15) til å få del i de samme velsignelsene. Velsignelser som de ikke hadde noen som helst kunnskap om, og som ingen kunne tenke at de hadde noen sannsynlig rett til. Gjennom disse påminnelsene har nå apostelen bearbeidet og forberedt sinnene til den forutsigelse han nå helt konkret uttaler:

Til toppen 

25 : For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn.

Hittil har Paulus talt om Israels framtidige omvendelse som et håp. Nå forkynner han uttrykkelig, profetisk dette. Apostelen innleder med markert å tiltale de som er frelst ut fra hedenskapen som brødre. Det gir uttrykk for hans kjærlighet til dem. Men han bruker det også for å vekke deres oppmerksomhet. Jeg vil ikke at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, sier han. «Hemmelighet» (mysterium) betyr i Det nye testamente noe som er så skjult for menneskene at de av seg selv aldri vil kunne finne det, og som bare meddeles oss gjennom guddommelig åpenbarelse. For jødene var det akkurat så stor hemmelighet, dette at Herren Gud også skulle kalle hedningene til å få del i hans rike (Ef 3:3-6). Og nå var det en like så stor hemmelighet for de omvendte hedningene, at jødene en gang også skulle bli Guds folk.

Når Paulus nå forkynner denne hemmeligheten, minner han først om at det var ikke hele, men bare en del av Israel, som var rammet av forherdelsen. Dernest forkynner han at denne forherdelsens dom ikke skulle hvile over Israel for all tid. At en gang skulle også de omvendes til Herren. Dette var altså skjult for dem som var frelst fra hedningfolk. Og det var ikke skjult fordi det ikke var forutsagt i Skriften. Men fordi de ikke hadde øyne som kunne se det. Derfor sier Paulus: Jeg vil åpenbare den hemmeligheten for dere, så dere ikke skal være kloke i egne øyne (sv: at I icke mån anse eder själva för visa). Åpenbaringen av denne hemmeligheten kunne bryte ned hovmodet deres på to måter: Først, slik det oftest skjer, på den måten at når de nå ville forstå at jødene også var inkludert i Guds nådige omsorg, så hadde de ingen grunn til å opphøye seg over, eller forakte dem (v.18,20). Dernest ved at de nå oppdaget at de ikke var så opplyst som de selv trodde, når de altså ikke visste dette apostelen nå forkynner. At dette siste var noe Paulus hadde i tankene, synes jo nettopp uttrykksformen hans å tyde på: «så dere ikke skal være kloke i egne øyne» (konf. Ord 3:7). Det var ydmykende å måtte erkjenne at de hadde gått rundt med en falsk oppfatning, og ikke hatt kjennskap til Guds store og nådige planer med Israel. Men hva er det så apostelen åpenbarer? Først minner han om:

at forherdelse har rammet en del av Israel. Og det at «forherdelse hadde rammet Israel», det visste disse omvendte hedningene godt. Men at det ikke var hele Israel, men bare en del av dem (riktignok den aller største delen) som var forherdet, - det var det de måtte få hørt. I v.8-9 har vi lært hvordan denne forherdelsen skjedde, og hvordan den må forståes; som en Guds straffedom fordi de hadde foraktet og avvist all hans nåde. Jødene er under en forherdelsens dom - men ikke alle. Selv blant dem har Herren «en rest igjen etter nådens utvelgelse» (v.5). Dette er også årsaken til at det alltid har vært mulig å vinne en og annen av dette folket for Kristi evangelium. Rett nok kan vi ikke vente noen allmenn omvendelse av Israel før den tiden kommer som antydes her. Men vi både kan og bør likevel håpe på en viss positiv utvikling i dette, og hele tiden i kjærlighet arbeide for at jødene skal bli omvendt. Det finner vi også god dekning for i dette uttrykket «en del» i teksten vår. Men Paulus forkynner samtidig også at Israels forherdelse en gang skal opphøre. Den skal bare vare til en bestemt tid.

inntil fylden (det fulle antall) av hedningene er kommet inn. Her har vi en antydning om når dette skal skje, at Israels forherdelse skal opphøre. Når ikke noen her og der skal omvendes, men «hele Israel» (v.26), d.v.s. Israel som folk. Det skal altså skje når «fylden av hedningene er kommet inn», dvs. kommet inn i Kristi menighet. Vi har ikke fått åpenbart hvor snart det skal skje. Men når dette har skjedd, da følger også den store vekkelsen og omvendelsen i Israel. Men hva vil så «fylden av hedningene» si? Disse ordene «inntil fylden av hedningene», eller «det fulle antall», er kommet inn» vil uten tvil si: når det som ennå mangler i den skare av hedninger som skal samles i Kristi rike, er kommet inn der, når hedningfolkenes hovedinnsamling i menigheten har skjedd. Omvendelsen av hedninger er begynt, og foregår stadig. Og når det antallet av dem som skal bli frelst er kommet inn i Guds menighet - dette som her betegnes med «fylden av hedningene er kommet inn» (konf.v.12) - da kommer tiden for jødene, da massevis av dem skal våkne opp og omvende seg til Herren.

Men «fylden av hedningene» kan aldri oppfattes som at hver eneste hedning skal bli omvendt. Nei, Skriften lærer uttrykkelig at når tiden kommer for Kristi gjenkomst og dommen, da skal det være stor ondskap, vantro og ugudelighet på jorden (Mat 24:37-39, Luk 18:8, 1Tim 4:1, 2Tim 3:1-4). Men da skal også fiendtlige folk, «Gog og Magog», reise seg til den siste kampen mot Kristi menighet (Åp 20:8) (se også første fotnote under tolkning av v.12). Den «hemmeligheten», den tidsangivelsen for jødenes utfrielse fra straffedommen apostelen her forkynner, er den samme som Kristus forkynte i Luk 21:24 om dem, da han sa: «De skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt». «Hedningenes tider» vil si den tiden som er bestemt da hedningene skal kalles til Kristi rike. Når den tiden er ute, da er fylden av hedningene kommet inn, - selv om ikke alle er blitt omvendt og frelst. Og da kommer jødenes tid.

Til toppen 

26 og 27 : og så skal hele Israel bli frelst, slik det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. For dette er min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.

og så skal hele Israel bli frelst. Her står «hele Israel» som motsetning til «en del av Israel» i forrige vers. Og ettersom hele kapitlet handler om selve folket,  det legemlige Israel (v.1), så har vi her en konkret forutsigelse om at Israel som folk da skal omvende seg til Kristi evangelium, og ikke bare enkelte mennesker i folket. For det har alltid vært et faktum at enkelte mennesker i Israel tok imot Jesus. Det nevner jo f.eks. Paulus i v.5 med «en rest igjen etter nådens utvelgelse». Dette løftet kan altså ikke anvendes bare på det åndelige Israel, eller de enkelte troende. For her tales det jo om det som skal skje når «fylden av hedningene er kommet inn». Da skal Israel som folk bli kristne, befris fra sin forherdelsesdom, våkne opp og gripe Kristi evangelium. Det er dette som her kalles at de blir «frelst». I v.11 ser vi at akkurat det samme betegnes som «frelse». Der sies det at «frelsen er kommet til hedningene» - når de ble kalt til å komme til Kristi evangelium, - selv om ikke alle sammen da ble frelst og sanne kristne.

Så må vi her også på nytt understreke at når det her sies at «hele Israel skal bli frelst», så betyr ikke det at hver eneste israelitt skal bli sanne kristne. I v.23 talte Paulus uttrykkelig om «hvis de ikke fortsetter i vantro». De ville altså alltid beholde den friheten at de kunne fortsette i vantro. De skal ikke med en uimotståelig makt bli omvendt. Og så blir alltid denne friheten brukt på forskjellig vis av hver enkelt sjel. I brevene sine kaller han hele forsamlinger «hellige», selv om de også hadde mange falske medlemmer. På samme måte sier en at et land er «kristent», i motsetning til de klart hedenske landene, selv om det også i det landet er mange som ikke er sanne kristne. På samme måte sies det altså her også at «hele Israel skal bli frelst», fordi Israel som folk betraktet da tar imot frelsens evangelium, selv om mange enkeltpersoner blant dem bare er falske kristne. For det vil alltid være en personlig sak hvordan det enkelte menneske møter nåden. Vi må aldri selv tenke ut noe som står i strid med Guds åpenbare og tydelige ord om den alminnelige nådens orden, at hvert enkelt menneske skal ha frihet til å stå imot og forkaste kallet.

Men det skal komme en salig tid for Israel. Det taler ikke bare denne hellige teksten om, men også mange andre. Se f.eks. det som sies allerede i 5Mos 4:29-31. Der tales det uttrykkelig om hva som skal skje «i de siste dager». Like underlig er Hos 3:4-5: «I mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, uten offer og billedstøtte, uten livkjortel og husguder». Slik er det de har det nå. Men så tilføyer profeten: «Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge (den sanne David: Kristus). Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager». Og det som er aller mest talende, og slett ikke kan utledes i retning av noe som allerede er skjedd, er det Kristus selv forutsa i Det nye testamentes tid. Se f.eks. Mat 23:39, Luk 13:35, 21:24, Ap.gj. 1:6-7. I sistnevnte skriftsted legger vi merke til at Kristus på disiplenes spørsmål ikke benekter at han skal «gjenopprette riket for Israel», men han sa bare til disiplene at «det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet».

Når Paulus her sier at det er en «hemmelighet», et «mysterium», det han skal åpenbare for dem, så må ingen kristen ta avstand fra det bare fordi han ikke kan forstå alt som dette innebærer, eller kan svare på alle de spørsmål alt mulig tankespinn kunne finne på å kaste fram i den forbindelse. Nei, vi må bare, akkurat som Paulus avslutter kapitlet (v.33-36), i tilbedelse prise vår store Guds visdom, makt og trofasthet. Hver eneste «hemmelighet» Gud åpenbarer for oss må vi alltid ta imot i tro og tillit til Gud, selv om vi ikke alltid forstår det. Og i v.23 har apostelen minnet om at det han taler om her, det skal skje ved Guds makt: «Gud har makt til å pode dem inn igjen». Men nå nevner han også et par profetiske ord om dette veldige som skal skje:

slik det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. Disse ordene finner vi igjen i Jes 59:20, riktignok med litt forskjellig uttrykksform. Hos profeten heter det: «Det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob, sier Herren». Forskjellen er større i neste vers (27) i vår tekst og det følgende verset (21) i Jes 59, for nå henter Paulus ordene fra to forskjellige steder  i GT. Jes 59:21 begynner med: «Og dette er den pakt som jeg gjør med dem, sier Herren» - tilsvarende vårt v.27. Men de øvrige ordene i vårt vers: «når jeg tar bort deres synder» står ikke samme sted som det øvrige i Jesaja, men synes å være tatt fra Jes 27:9. Der leser vi først (v.8): «Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra deg. Herren drev det bort med sitt hårde vær på østavindens dag». Og så følger i v.9: «Derfor blir Jakobs misgjerning utsonet. Og det at hans synd blir tatt bort, gir full frukt (sv.: giva fullmogen frukt).

Men ennå mer sannsynlig er det at apostelen (med referanse til «pakten» i v.27) har hentet ordene om at syndene blir tatt bort, fra Jer 31:31-34. Der skildres nøye «en ny pakt med Israels hus». Og om denne nye pakten sies det at den skal ikke være som den første, den de fikk på Sinai, med lover skrevet på steintavler. Men også nevnt uttrykkelig at i den nye pakt skal syndene forlates og aldri mer kommes i hu. At Paulus slik i forbindelse med enkelte uttrykk endrer tekster og henter ordene sine fra flere steder, viser bare at han i sin rike ånd og kraft er opptatt med saken og meningen med det han skal forkynne. Han er overbevist om at han, slik han gjengir det, likevel bærer fram Herrens egne ord og mening. Profeten sier det slik: «Det skal komme en gjenløser for Sion». Apostelen sier: «Utfrieren skal komme fra Sion» (Sion, «Davids by» i Jerusalem, og midtpunktet for Israels gudsdyrkelse, betegner her bare Israels folk. Konf. Jes 2:3). Han synes å ville ha sagt at gjenløseren er nå alt kommet til Sion, men skal så senere komme derfra med ånd og kraft for hele verden. Og helt sikkert har apostelen her villet minne om det profetiske løftet, om at «Sion» skal motta gjenløseren

Når profeten videre sier: «dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob (Israel)», så sier apostelen om utfrieren at han skal «vende ugudelighet bort fra Jakob». Dermed minner han nemlig straks om at Israels omvendelse er et verk av utfrieren, Kristus, som da også skal bli mottatt som dette av jødene. Og når en apostel har anvendt de profetiske ordene som et løfte om at Israel til slutt skal bli omvendt til Gud, så kan vi også være helt sikre på at slik er de ment. Rett nok var Frelseren allerede kommet til Sion da apostelen skrev dette. Første gang han kom til vår jord, tok han med sin forsoning, sin lydighet og sine lidelser, bort verdens synder, og løste oss fra lovens forbannelse. Men med sin forkynnelse, sine vitner og sin Ånd begynte han da også omvendelsens verk i Israel. Dette verk skal han så fullbyrde når han til slutt kommer igjen for å «gjenopprette riket for Israel» (Ap.gj. 1:5-6). Da skal det tidligere så kalde og harde folket i anger og tro rope: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Luk 13:35).

For dette er min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder. Her er det den store Herren Gud som taler. Hør hva det er han sier! Dette er Guds testament, eller pakt, den mest urokkelige pakt. For det er klart at den «gjelder». Det er «bekreftet» at «den som opprettet testamentet er død» (Hebr. 9:16-17). Da er det denne personens siste vilje, og da tar en ikke senere noe bort, og «legger heller ikke lenger noe til», som apostelen bemerker i Gal 3:15. En så urokkelig pakt er det Herren sier han vil opprette med det frafalne Israel! Det taler han om mange steder, som f.eks. i Jer 31:31-34, 32:40, Esek 16:60-63 m.fl. Og hva går så denne pakten ut på? Jo, Herren sier selv: «at jeg tar bort deres synder». Slik skildrer han det i nevnte vers fra Jer 31: at den nye pakten skulle ikke være som den første, den han brøt med fedrene på den tid da han førte dem ut av Egypt og de kom til Sinai. Nei, det skulle være en ny og ganske annerledes pakt. Og forskjellen skulle særlig være den at mens han i den forrige pakten hadde skrevet loven på steintavler, på grunn av de gjenstridige hjertene, så han måtte tvinge dem - så skulle han i den nye pakten skrive loven i deres hjerter og sinn.

Og mens synden i den forrige pakten ikke skulle forlates, men straffes, - så het det at i den nye pakten ville Gud «forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu». Det var altså syndenes forlatelse og hjertets forandring som skulle kjennetegne den nye pakten. Det skulle være en nådepakt, en fredspakt og en «evig pakt», slik Herren så ofte talte om den (Jes 54:10, 55:3, Jer 32:40, Esek 16:60-62, 34:25, 37:26).

En slik pakt ville altså Herren til og med opprette med sitt frafalne Israel! Ser du ikke nå på nytt hvor uendelig stor Guds nåde er? Etter at de har syndet så grovt, som vi ser hele Israels historie vitner om, så ligger de ham altså ennå så sterkt på hjertet at han oppretter en pakt med dem. En pakt som går ut på at han selv tar bort syndene deres. For å få en viss forståelse av den store nåden som stråler fram gjennom dette, må en først sette seg litt inn i hva slags, og hvor omfattende Israels synd var. Som vi har sagt tidligere (v.22), så var hedningenes synder, sett fra én side, større. Hvis en tenker på hvordan de levde fullstendig lovløst i en mengde grove synder. Men sett fra en annen side var jødenes synder langt verre, når en tar i betraktning all den nåden Gud hadde øst ut over dette folket, all den kunnskap de hadde om Gud, og mange andre fortrinn de hadde framfor hedningene. Vi kjenner Jesu egne ord om at «den som mye er gitt, av ham skal mye kreves» (Luk 12:48, konf. Mat 11:20-24). Likeså når vi tenker på hva Israels synd egentlig gikk ut på: Det var jo dypest sett fiendskap mot den nåden og sannheten de kjente så godt.

Først og fremst tenker vi på hvor mye godt Gud har gitt dem. Men hvem kan beskrive all den helt spesielle nåde og kjærlighet Gud har vist dette folket? Da måtte vi se på alle Bibelens utallige bevis på nettopp dette. Jesaja sier om «hans store godhet mot Israels hus» bl.a.: «I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager» (Jes 63:7-9). En annen profet sier noe liknende til Israels folk: «Den som rører ved dere, rører ved hans øyesten» (Sak 2:12). Gud levde og vandret selv med Israel på jorden, og viste seg for dem i store tegn og under. Og til Israel var det han sendte sine profeter og vismenn, ja, til slutt sin evige Sønn. Han «bodde midt iblant dem». Hans nidkjærhet og kjærlighet for de fortapte fårene av Israels hus var så stor at han gråt, ropte, bad og arbeidet dag og natt. Han sammenliknet seg selv med en høne som forsøkte å samle Jerusalems barn under sine vinger. Og hvordan takket de ham så for alt dette? Ikke nok med at de alltid var et «ulydig og gjenstridig folk». Nei, de var også det folket som «drepte profetene og steinet dem som ble sendt til dem», og til slutt også «drepte Livets Fyrste». Skulle en kunne tro noe menneske på denne jord kunne synde så forferdelig?

Hva gjorde da Herren Gud? Først lot han sin rettferdige vrede gå ut over dem. Det skjedde dels gjennom at hjertene deres ble forherdet, dels i mye ytre plager og straff, i Jerusalems ødeleggelse og at folket ble spredt over hele verden. Men så vil han altså, etter alt dette, fremdeles vise dem så stor en nåde som den nye pakten lover. Vil på nytt tilgi dem, vil selv ta bort syndene deres og aldri holde opp å gjøre vel mot dem. Slik er Herren. Husk dette, at akkurat slik er Herren!

Og alt dette er skrevet til lærdom for oss. Når Herren Gud benåder et slikt folk, og forlater slike synder, - hvem skulle han da ikke også kunne benåde? Hvilke synder skulle han da ikke ville forlate? De verste syndene er ganske sikkert de vi har gjort etter å ha fått så mye nåde. Ingenting gjør oss mer redd enn når vi må erkjenne at vi visste Guds vilje, og vi har opplevd så stor en nåde fra ham, og likevel har jeg syndet så mye! Men se da på Israel! Det var jo akkurat det samme med Israel. Deres synder var i sannhet store og forferdelige. Likevel ville Herren forlate dem alt sammen, bare de ikke «fortsetter i sin vantro». Han vil selv «utslette deres misgjerninger», rense dem i forsoningens blod, og gjøre alt godt mot dem. Har vi ikke her bevis og stadfestelse nok på det han sier i Jes 1:18?: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull».

Og legg merke til ordene: «utslette deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu» (Jer 31:34). Det er han - han, den skadelidende - som selv vil utslette våre synder. Vi har alltid den holdningen at først må vi selv befri oss fra syndene, før Gud kan være nådig mot oss. Men her sier Herren på nytt, som også hele Skriften vitner om, at han vil selv ta bort/utslette syndene våre. Og dette skjer i dobbelt forstand. Først tar han bort syndens skyld, gjennom forsoning og forlatelse, så de ikke mer skal fordømme oss. Vi skal alltid få leve i et nåderike. Det vil si at alle de syndene som ennå lever i kjødet vårt, og dessverre også ofte bryter ut, skal aldri tilregnes oss. I Guds øyne skal de ikke være som synder, men bare som sykdommer og lidelser. Og disse vil han så hjelpe og trøste oss imot. Han vil «miskunne seg over oss». Videre skal han også ta bort syndene så de ikke skal herske over oss. Vi skal få kraft til å gå en helt annen vei gjennom livet, enn resten av verden gjør. Herren skal selv med sin Ånd og sin tukt døde synden i oss, og hellige hele vårt sinn. Husk at også dette er det Herren selv som skal gjøre!

Vi derimot er jo innstilt på at når Gud for Kristi skyld forlater oss syndene våre, så må det jo være vår sak å få renset dem ut, og å døde dem. Men Herren sier: «Jeg vil gi min lov i deres sinn, og skrive den i deres hjerte» (Jer 31:33). «Frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg» (Jer 32:40). Og apostelen sier: «Det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for hans gode vilje» (Fil 2:13). «Vi er ikke dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud» (2Kor 3:5). All tukt og formaninger til oss skulle altså lære oss å søke alt hos Gud, og lære oss at «et menneske kan ikke få noe hvis det ikke er blitt gitt ham fra himmelen». Lære oss å begjære og motta all nåde av Gud, og prise Gud for alt. Dette er også noe denne teksten ville lære oss. Måtte så den store, nåderike Gud også gi oss den nåde å se det, og tro det!

Til toppen 

28 : Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld.

Denne teksten er blitt oppfattet litt forskjellig. Ordrett lyder den etter grunnteksten slik: «Etter evangeliet fiender for deres skyld, men etter utvelgelsen elsket for fedrenes skyld». Da har enkelte oppfattet det som at apostelen her skulle tale om hvordan hans eget forhold er til jødene - om han ser på dem som fiender, eller som noen han elsker. Mens andre igjen gjennom sammenhengen har funnet at dette ikke er meningen, men at her tales det om Gud, og hva jødene er for ham. Og denne siste oppfatningen er den rette. Det ser vi altså av sammenhengen, både med det som er sagt foran, og det som kommer etterpå. Det som er sagt like foran, såvel som hele kapitlet, handler jo om Guds forhold til Israel. Og meningen blir særlig klar når en ser de siste ordene i dette verset («ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld») straks forklares med tilføyelsen: sv: «Ty Guds nådegåvor och kallelse äro sådana, att han icke ångrar dem» (v.29).

Det er altså Gud det tales om, at han for fedrenes skyld, på grunn av sin pakt med dem, er glad i deres arvinger (konf.v.16 og kommentaren til det). Dette verset gir da ennå mer lys over kapitlets hovedemne, som er at «Gud har ikke forkastet sitt folk» (v.1-2), men vil «innpode de avhogde grenene i deres eget oliventre» (v.24). Men så har han jo latt en så fryktelig dom ramme dem - og samtidig har han altså så kjærlige fredstanker med dem? Dette tosidige forholdet forklarer nå apostelen slik: Etter evangeliet behandler Gud dem som fiender for deres skyld. Men etter utvelgelsen elsker han dem for fedrenes skyld.

Ifølge evangeliet (etter evangeliet), dvs. fra evangeliets synsvinkel, eller: etter evangeliets grunnlag - er de fiender, dvs. behandlet av Gud som fiender. Ordet «fiender» sikter ikke her til deres fiendtlige sinnelag overfor Gud, men til hvordan Gud ser på dem. Det ser vi av sammenhengen med det motsatte uttrykket: «»elsket for fedrenes skyld». Men hva betyr så dette: for deres skyld - «for dere» som er kristne fra hedningene? Hva kan det henspeile på? Jo, uten tvil samme forhold som er omtalt tidligere i kapitlet, i forbindelse med at gjennom Israel er frelsen kommet til hedningene. Israels fall er «blitt til rikdom for verden» osv.. Ordene «for deres skyld» betyr altså «til deres fordel», «for å begunstige dere». Men ifølge utvelgelsen, - den utvelgelsen Gud gjorde da han utvalgte Abraham og hans etterkommere - er de elsket for fedrenes skyld. Dvs. at Gud på en spesiell måte er knyttet til dette folket på grunn av sin kjærlighet til fedrene og sin pakt med dem. Les om dette i 2Mos 2:24, 5Mos 4:31,37, 10:15. Dette skulle være tydelig nok, men kommer ennå klarere fram gjennom tilføyelsen:

Til toppen 

29 : For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.

Ifølge grunnteksten: «For det kan ikke angres på Guds nådegaver og kall». Dvs. at Gud kan ikke angre på sine nådegaver eller kall som er gått ut fra ham. Med dette forklarer apostelen siste del av forrige vers: «ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld». For Gud kan ikke angre, føyer han så til, eller endre noe han en gang har gjort eller besluttet. Hans kall og nådegaver kan ikke kalles tilbake. Nå har han en gang kalt Abrahams arvinger til å være hans eget folk, framfor alle andre slekter på jorden. Og til sitt folk har han også gitt store og nåderike løfter. Dette han dermed har gitt dem, vil han aldri trekke tilbake. Sitt kall til dem kommer han aldri til å endre. Ordet «kall» betyr altså her det samme som «utvelgelse» i forrige vers. I dette kallet, hvor Abrahams ætt (sv: sæd) ble utvalgt til å være Guds folk, lå også det åndelige kallet til evig liv. For til alle Abrahams etterkommere ble samme velsignelsen forkynt som den deres troende far hadde fått erfare. Og dette kallet oppfylles fullkomment på alle dem «som også følger etter i sporene av den tro som vår far Abraham hadde» (kap.4:12). Dvs. først på den «rest som blir igjen etter nådens utvelgelse», og senere på alle dem som i den siste tiden skal bli frelst (iflg.v.25-26).

Det var nettopp på grunn av denne sin «utvelgelse», eller nådefulle omsorg, at Gud sparte noen av folket da Jerusalem ble ødelagt, og ikke lot dem bli helt utslettet. Kristus sa jo at «Hvis ikke de dagene ble forkortet, ville ikke noe kjød bli frelst (dvs. ikke en éneste av Israel). Men for de utvalgtes skyld skal de dagene bli forkortet» (Mat 24:22, konf. Rom 9:29). Det var for deres skyld, de som ennå skulle bli omvendt og frelst, at Gud i denne forferdelige straffedommen, ja, helt til denne dag, alltid har spart noen av dette folket. Samme årsak nevnes også i Jes 65:8-9: «Så sier Herren: Som folk sier når de finner saft i druen: Ødelegg den ikke, for det er en velsignelse i den! - slik vil jeg gjøre for mine tjeneres skyld og ikke ødelegge hele folket. Men jeg vil la en ætt komme av Jakob og av Juda en arving til mine fjell. Mine utvalgte skal arve landet». Her ser vi hva som egentlig menes med disse ordene: «Gud ångrar icke sina nådegåvor og kallelse».

Men disse ordene har jo også en veldig trøst til oss kristne. Hovedtanken i teksten er jo at en nåde og en utvelgelse Gud én gang har gitt, kan ikke kalles tilbake av ham. Og nå har jo også vi et særdeles tidlig kall og utvelgelse som grunn for vårt håp om frelse og evig liv. Også oss har Gud gitt de herligste og største løftene. Han «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1:4). Bruk nå det verset vi nå har foran oss, på disse løftene: «Guds nådegaver og kall äro sådana, att han icke ångrar dem».

Dette Guds råd til vår frelse, at han utvalgte oss i Kristus, må jo være totalt urokkelig - og helt uavhengig av oss - når Gud bestemte dette så tidlig at det ikke var noe menneske som var skapt, og kunne være med og påvirke dette! Det skjedde jo «før verdens grunnvoll ble lagt»! Da ennå ingen dag var blitt til. Da ennå ingen sol eller måne fantes. Da tenkte Gud i sin evige frie rådslutning på å skape universer. På jorden ville han skape en slekt etter sitt bilde, til barn som skulle arve alle hans gaver, en slekt som skulle kunne se og fryde seg over alt hans verk, over alt som var fullkomment gjort av ham.

Men for at vi skulle lære også å kjenne hans guddommelige rettferdighet og barmhjertighet, besluttet han at vi skulle settes på en prøve. Han forutså hvordan vi gjennom den falne engelens misunnelse og list skulle bedras til å falle. Og han forutså all den elendighet og fordervelse som skulle følge av det fallet. Men da er det han også fatter dette råd til vår frelse; å gi oss som stedfortreder sin evige Sønn. Han skulle komme ned til jorden, ikle seg vårt kjøtt og ta vår sak på seg. Påta seg å oppfylle loven og lide straffen i vårt sted. For at hver eneste én som i sin syndenød tar sin tilflukt til ham, og i tro holder seg til ham, ikke skal fortapes men ha evig liv. Dette var Guds eget frie valg, Guds eget besluttede råd til vår frelse som apostelen uttrykker slik: «Han har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». «Ved Jesus Kristus har han forutbestemt oss til barnekår hos seg selv, etter sin viljes gode velbehag, til pris for sin nådes herlighet» (Ef 1:4-6). Dette sitt råd forkynte han selv allerede på syndefallets dag. Og senere lot han stadig dette løftet sitt bli gjentatt og gjentatt, gjennom sine mange vitner og gjennom millioner av forbilledlige ofringer - helt til tiden kom da det skulle bli oppfylt i Jesu fødsel, lidelser, død og oppstandelse.

Da vitnet døperen Johannes: «Se! Guds Lam, som bærer bort verdens synd!». Og da vitnet Herren selv: «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Så ble det reist opp en stor skare som bar ut det glade budskap om at bare i ham har vi frelse, og at hans blod renser oss fra all synd. Dette Guds råd til frelse er altså besluttet meget tidlig, og rikelig forkynt. Skulle så Gud angre dette sitt evige kall, og ta det tilbake igjen? Skulle han nå begynne å se etter rettferdighet hos oss, og gjøre med oss etter våre synder? Er ikke den store Herren Gud trofast og uforanderlig i sitt evige råd, og i sine mange og dyrebare løfter? Skulle han noen gang ville forandre noe han selv har besluttet og forkynt? Legg merke til: sv:«..efter sin egen viljas välbehag!» Nei, noe slikt tenker vi ikke om vår store Gud - bortsett fra når synden vår overrasker oss. Da oppfører vi oss som om Gud skulle gjøre med oss etter våre synder. Å, da må vi huske godt på at det var jo nettopp for syndens skyld Gud gav sin Sønn til vår frelse. Skulle han så nå se på våre synder, og for deres skyld ikke være nådig mot oss, vi som i all vår elendighet likevel tror på Sønnen, og søker vår frelse bare i ham?

Skulle han da på grunn av synden bli trøtt av oss, og forkaste oss? Da var jo hans eget råd fra evighet av gjort til intet. Nei, dette kan aldri i evighet skje. «Guds nådegåvor och kallelse äro sådana att han icke ångrar dem». Vi lover og priser Gud i all evighet, han som før verdens grunnvoll ble lagt utvalgte oss i Kristus, dvs. besluttet å være nådig mot oss - bare i Ham! Dette sitt evige råd vil han aldri angre. Dette er det første vi her bør ta inn over oss.

Men han har da også tidlig i livet vårt inngått en særskilt pakt med den enkelte av oss. Det skjedde i dåpen som er «en god samvittighets pakt med Gud» (1Pet 3:21). Da tok han imot oss som sine barn og «ikledde oss Kristus» (Gal 3:27). For at vi utelukkende i ham skulle få være rettferdige og «rene over det hele» (Joh 13:10). Skulle så Herren noen gang senere trekke denne pakten tilbake, og begynne å dømme en sjel etter hva han er i seg selv? Hvis jeg derimot faller fra, i vantro, så er jeg, på samme måte som de vantro jødene, en «avbrukket gren». Og i den situasjonen kan jeg jo ikke regne med, eller dra nytte av stammens rot og kraft, av Kristi nåde, som jeg nå har brutt med. Men Herren «husker sin pakt til evig tid» (Sal 105:8), og vil av den grunn arbeide på meg med en særskilt nåde, for å føre meg tilbake - slik vi så under v.16.

Kort sagt: Vår vantro kan ikke gjøre Guds trofasthet til intet (kap.3:3).

Det er utelukket at Herren Gud kan endre eller trekke tilbake sin pakt. «Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake».

I det som nå følger ser vi hvordan apostelen både vil bryte ned overmotet hos disse hedningkristne, og vil overbevise dem om at jødene, selv om de nå er falt fra i vantro, på ny skal få motta troen.

Til toppen 

30 og 31 : For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud, men nå likevel har fått miskunn ved deres (Israels) ulydighet, slik har også disse andre nå vært ulydige, for at også de skal få nåde ved den nåde som er vist dere.

Her minner nå Paulus de hedningkristne først om hvordan de kom til troen. At de på tross av all sin tidligere vantro og ugudelighet likevel nå er blitt benådede kristne. Så lar han dem forstå at da bør heller ikke de, på grunn av at jødene nå lever i vantro, se det som noe umulig eller utrolig at de også en gang skal bli omvendt. - For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud (sv: Ikke trodde på Gud)... Her kunne så noen spørre hvordan en kan si at hedningene «var ulydige mot/ikke trodde på Gud», når en skulle tro det forutsatte at de hadde en viss kunnskap om Gud. Dette kan forståes slik at her tales det om den mest fjerne fortid, da Gud talte til dem gjennom Noa og flere av patriarkene. Men dernest er det jo samme tilstanden hele den øvrige tiden før hedningene ble kalt gjennom evangeliet; at de ikke trodde, de var ulydige mot Gud. I de to første kapitlene har Paulus vist at hedningene, ved å se på hele Guds skaperverk, og gjennom sin egen samvittighet, har så mye kunnskap om Gud og hans vilje, at de «er uten unnskyldning» (kap.1:20).

Så kan også noen stusse på uttrykket: at de nå har fått miskunn «ved deres (jødenes) ulydighet». Men dette er det samme som vi så i v.11, da uttrykt slik: «ved deres (jødenes) overtredelse er frelsen kommet til hedningene». Og dette forklarte vi nærmere under det verset. Herren skulle alltid ha en menighet på jorden. Hvis den gamle falt fra, så skulle det føre til at en ny ble opprettet. «Siden dere forkastet Guds ord», sa Paulus til de gjenstridige jødene, «og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, se, da vender vi oss til hedningene. For slik har Herren befalt oss» (Ap.gj. 13:47-47). Her ser vi at også v.31 taler om hvordan, på den andre side, jødene skulle få miskunn gjennom den miskunnhet hedningene fikk motta. Og det er jo det samme som det vi tidligere har sett antydet i v.11, og i kap.10:19: hvordan det frafalne Israel skal «vekkes til nidkjærhet», til å søke frelse, når de ser hedningene i tro mottar denne frelsen.

Miskunn. Her gjentar og gjentar apostelen ordene «miskunn» og «nåde»: «dere... har fått miskunn», «de skal få nåde». I denne benådningen av såvel jødene som av hedningene, skal alle, både mennesker og engler, til sist bare se Guds store miskunn. Hver eneste én ser vel helt klart at det var utelukkende av nåde og miskunn hedningene ble kalt til Kristi rike. Men når det gjaldt jødene, skulle nok nettopp deres fall tjene til at deres benådning skulle bli et vitnesbyrd om en like stor og ufortjent miskunn og nåde. Hvis jødene som folk hadde tatt imot Kristus og frelsen i ham, så hadde ikke Guds miskunn blitt så underbar og synlig. Da hadde både de selv og verden for øvrig bare sett på det på samme måten som jødene ser det i dag: at på grunn av sitt opphav og sin religion er de selvskrevne arvinger til Messias’ rike og hele frelsen. Men når de har falt så dypt at de korsfestet herlighetens Herre. Og i mange hundre år har de fortsatt i vantro, og forkastet ham. Da vil deres omvendelse og benådning vitne om like stor og underbar miskunn som den hedningene fikk oppleve, disse som «ikke en gang jaget etter rettferdighet», men levde i all mulig hedenskap og synd. Den nåde som er vist dere, sier apostelen. Den samme nåden som frelste hedningene - uten den aller minste innblanding av noen fortjeneste - skal også frelse jødene. Derfor tilføyer nå Paulus:

Til toppen 

32 : For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle.

Nå begynner Paulus avslutningen av sin omfattende og herlige forkynnelse over Guds evige rådslutning om hvordan menneskene skulle bli frelst. Dette har vært det store emnet hans gjennom brevets første store hoveddel: de elleve første kapitlene. Han avslutter med nøyaktig det samme budskapet som han begynte: med å forklare hvordan alle mennesker er under synd, står skyldige for Gud, og at alle bare kan frelses gjennom Guds nåde og miskunn. Paulus begynte brevet (de to første kapitlene) med et omfattende bevis på at «både jøder og grekere alle er under synd» (kap.3:9). Men han forkynte samtidig også at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde». På samme måte har han i de tre siste kapitlene (9-11) vist at jødene tross all religiøsitet, nå i sin vantro er falt i en ennå større synd enn de verste hedningene, men likevel til slutt skal bli frelst gjennom Guds miskunn. Dette er det egentlige innholdet i disse ordene: «For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle» (sv: Ty Gud har inneslutit alla under otro, på det att han skulle förbarma sig över alla).

Overgitt/»innesluttet» - «overgitt dem alle til ulydighet» (sv: inneslutit alla under otro). Hva kan så dette bety? Gr.tekstens ord for «overgitt/inneslutte» brukes f.eks. om hvordan en fange blir innesluttet i et fengsel, eller om fisk i noten, og betyr vanligvis: å bli overgitt i en annens makt. (Se f.eks. 1Sam 24:19, Sal 31:9, 78:62, 1Makab 5:5 og Luk 5:6). Når vi kjenner betydningen av dette ordet, og legger merke til sammenhengen, da ser vi at meningen er denne:

På grunn av deres vantro, har Gud latt både hedninger og jøder forherdes og forblindes i denne deres vantro (se kap.1:18-24 og kap.11:8-10). Og dette har han gjort ved å overgi dem/inneslutte dem i et vantroens fengsel. Han har overgitt dem til vantroens overmakt, og på denne måten gjort dem alle til like store syndere. Gjort dem alle like uverdige til å motta noe som helst godt fra Gud. Og dermed, når han likevel tar dem opp i sitt nåderike - som jo allerede var skjedd med hedningene, og blitt lovet om jødene - så må det utelukkende være hans egen guddommelige miskunn og nåde som gjør dette.

Jødene hadde selvsagt også gjennom alle tider vært syndere, ja, vært et ulydig og gjenstridig folk. Men før evangeliet ble forkynt for dem, om at Kristus var kommet til jord som vår forsoner, og de hadde tatt anstøt mot dette og falt i sin aller største synd og korsfestet Kristus, da så de jo ut til å være et folk som hadde mangfoldige fortrinn framfor hedningene. Og selv satt de jo alltid fast i denne oppfatningen. Men etter dette deres største fall ble de like store, ja, større syndere enn de aller verste hedningene. Da ble alle sammen, både hedninger og  jøder, overgitt/innesluttet til ett og samme ondskapens og vantroens fengsel. Det er helt klart at de gjennom sin ulydighet (sv: ohörsamhet) selv var skyld i at de ble så forherdet i sin ondskap (kap.1:18-24, 10:16,21). Men når så Herren også forherdet dem i denne tilstanden, så brukte han i sin visdom denne deres ondskap til å opphøye sin store miskunn og nåde. Når de ikke ville tro eller adlyde hans råd, så lot han denne ulydigheten få utvikle seg til de grader, at når han til slutt tilgir dem alt, og tar dem opp i sitt rike, så skal hans guddommelige miskunn og nåde stråle fram i sin skjønneste glans. Og det at han overgir dem, både hedninger og jøder, i deres vantros overmakt, det er dette som heter at «Gud har overgitt dem alle til ulydighet».

For at han kunne vise nåde mot dem alle. Det var dette som var den store Guds nådefulle hensikt da han overgav dem alle til ulydighet/vantro. Først ville han grundig tilintetgjøre alt som kunne likne på verdighet eller fortjeneste hos disse fattige menneskene. For at det ikke skulle være noe som helst igjen som kunne frelse dem, uten hans rene miskunn og nåde. Den store Gud finner jo ingen som helst verdighet hos syndere. Men når han ikke kan få åpenbart sin nåde så lenge vi tror vi har noe som helst å komme fram med for Gud, så lar han ulydigheten og vantroen få utvikle seg i den grad at vår tilstand virkelig må bli åpenbar for oss. For først når det virkelig blir slutt på vår rettferdighet, da står det åpent så Guds nåde kan bli utgytt i hele sin rikdom.

Guds nåde og vår fortjeneste kan aldri gå sammen. Det er rake motsetninger, slik Paulus også uttrykker det i v.6: «Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning». Dette forholdet gjelder alle mennesker til alle tider. Men gjennom disse store hendelsene i datidens verden (først hedningenes og senere jødenes forherdelse - og deretter benådning for begge) skulle dette også stå klart og åpenbart fram i det ytre for alle mennesker. Hele verden skal nå se at verken hedningenes verste ugudelighet, eller jødenes blodige fiendskap mot Gud, kunne hindre Guds nåde, som alle disse stakkars synderne får eie, bare de til slutt kan bøyes ned for Kristus. I sin store visdom har Gud forstått å lede begge disse folkenes ulydighet så alt sammen fører fram til så store bevis på Guds miskunn og nåde. Det er denne dybden av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud, Paulus til slutt bryter ut i tilbedelse og undring over (v.33-36).

Gud hadde altså et helt konkret mål med å overgi både hedningene og jødene til deres vantro. Og det er fremdeles akkurat samme mål han har for øye når han først gjennom loven gjør oss til riktig fortapte syndere, før han kan få åpenbart for oss sin miskunn og nåde. Så, når det gjelder Guds hensikt, er teksten vår helt lik den vi har i Gal 3:22: «Skriften har stengt alt inne under synd, for at løftet, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror». For at «Skriften har stengt alt inne under synd» er jo akkurat det samme som at Guds ord kaster alt som finnes i oss under fordømmelsens dom, under overskriften: «synd». Skriften dømmer alt som er utenfor Kristus under forbannelse - uansett hvor vakkert og rett det lyser og glitrer (Gal 3:10). «For at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal bli straffskyldig for Gud». Skriftens dom er at «det er ingen forskjell, for alle har syndet» (Rom 3:19-23).

Så er det ikke bare alt som er i oss, alt det vi selv forsøker på for å bli rettferdige, som blir «stengt inne under synd». Vi blir også selv «overgitt til ulydighet» (sv: inneslutna under otro), fordømt og fortapt. Og det skjer ikke bare gjennom at Skriftens ord viser oss at vi er syndere. Heller ikke bare gjennom at vi speiler oss i lovens bud. Nei, dette skjer bare gjennom bitter erfaring. Det skjer når «loven vekker synden til live» slik at vi blir «grenseløst syndig ved budet» (Rom 7:7-13). Da skjer akkurat det samme med oss, gjennom loven, som Gud gjorde med hedningene og jødene da han overgav dem alle til ulydighet og vantro. Selve lyset bare økte ondskapen deres, og styrtet dem ennå dypere - når de ikke var lydige mot lyset. Dette taler Paulus om, og sier til og med om hedningene disse ordene: «Selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud» - for de «undertrykker sannheten i urettferdighet» - «Derfor overgav Gud dem også til urenhet i sine hjerters onde lyster» (kap.1:18-24).

Men ennå tydeligere viser dette seg når det gjelder jødene; at det var Kristus selv og lyset av hans ord som ble det som gjorde at de falt. Ondskapen deres hadde aldri utviklet seg så skrekkelig hvis ikke Kristus var kommet. Derfor kalles han da også for en «snublestein» og en «klippe til anstøt» (sv: «støtestein» og «förargelsesklippa»). Og slik går det også med oss under loven. På grunn av alt det onde som bor i oss, så egget budet bare ondskapen ytterligere opp - «synden ble grenseløst syndig ved budet». Men Herren har bare ett og samme nådefulle mål med alt dette; at Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus skal komme til alle som tror.

Dette taler Paulus om i Rom 5:30: «Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik» (sv: varest synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer). Der ser vi på nytt den samme nåderike hensikten med at vi skulle stenges inne under synd. Synden var jo hele tiden tilstede i oss. Men Gud ville ikke tillate at den bare holdt seg skjult. Den gikk jo allerede som en mektig flod gjennom hvert menneskes vesen. Men Gud ville ikke la den flyte så stille og rolig at den fortsatt var like ukjent. Derfor satte han en demning foran den, så den skulle tvinges til å stige, ja, «överflöda», og dermed forskrekke oss. En slik demning er loven. At «synden överflödade» sier akkurat det ordene skildrer. Det er ikke bare angeren, men selve synden som «överflödar». Det viser apostelen tydelig nok i det sjuende kapitlet, når han uttrykkelig viser hvordan selve budet: «Du skal ikke begjære» nettopp virker i oss alle mulige begjær, og at «uten lov er synden død». Men når så budet kommer til oss i kraft og arbeider i samvittigheten, da «våkner synden til live». Da reiser den seg. Da stiger det opp flere og sterkere syndige lyster enn noen gang tidligere (v.7-13).

Også her viser Paulus oss den nåderike hensikten som ligger i alt dette: Dere døde bort fra loven, frigjort fra det som holdt oss fanget, for at dere nå skal leve med ham som er stått opp fra de døde, og i den nye kjærligheten som nå fødes i hjertet til den som tror (v.4,6). At vi er bundet, overgitt til og blitt innesluttet under synden, har bare som hensikt at Gud skal få åpenbart for oss sin store «miskunn» og «nåde». Men så lenge vi ikke vil tro denne nåden, men bare, akkurat som jødene, søker å bygge opp vår egen rettferdighet, - og dermed også er «overgitt til ulydighet» - så er vi dermed også bundet inn under alt som følger med vantroen: trolldoms ånd, redsel for Gud, bitterhet overfor hans krav, uro, kval og overmektig synd. Hvis vi derimot går konkurs på alt vi selv er i stand til å utrette, og bare søker den ufortjente, store nåden i Kristus - da finner vi straks alt i ham. Alt det som vi i all vår uro søkte å finne i oss selv: rettferdighet, nåde, fred, glede, kjærlighet, lyst og kraft til det gode. Men dette kunne vi verken tro eller motta, før vi var blitt tilstrekkelig utpint under vantroen. Derfor skjer det da også fortsatt at «Gud overgir dem alle til ulydighet, for at han kan vise nåde mot dem alle».

Måtte vi huske dette godt! For her ligger hemmeligheten - både når det gjelder vår benådning og vår helliggjørelse. Herren vår Gud må få gjøre fullstendig slutt på all vår egen verdighet og muligheter. Vi må komme dit hen at vi helt og holdent gir opp alt dette, og blir som de verste synderne i våre egne øyne. Vender vi oss da til Kristus, da er det også straks slutt med at noen som helst synd tilregnes oss. Da skal vi aldri mer dømmes etter loven. Da lar Gud sin miskunn og nåde, og all Åndens kraft strømme over oss. Det var bare derfor han «overgav alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle». Han gjorde alle like - for at han kunne miskunne seg over alle - over alle som til sist bare opphøyer og tilber Sønnen.

På samme måte som han viste miskunn mot hedningene, uansett hvor grove syndene deres var, bare de tilba Sønnen. Slik skal han også miskunne seg over hver éneste en, «om deres synder er røde som skarlagen» (Jes 1:18). På samme måte som han skal miskunne seg over jødene når de vender om, selv om de har korsfestet Guds Sønn, slik skal han også miskunne seg over oss - selv om vi lenge i vantro har korsfestet ham. Det er dette ordet «alle» taler til oss her - «for at han (Gud) kunne vise nåde mot dem alle». Og denne store miskunn som er for alle, den skal også alle få erfare - bare de først er blitt fortapte syndere, men nå tilber og opphøyer Sønnen (Han kom «for å frelse det som er fortapt» Luk 19:10). På den måten kan Gud i sin visdom og nåde styre vårt forderv så det fører til den største åpenbarelse av hans miskunn og nåde. Det er også grunnen til at himmelen i evighet skal gjenlyde av frelste synderes lovsang over Guds store og uendelige miskunn. Og dette må vel alt nå vekke alle Guds barn til lovprisning og tilbedelse over all Guds ubegripelige visdom, nåde og makt, - slik apostelen nå også avslutter dette sitt budskap.

Til toppen 

33 - 36 : Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier! For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Eller hvem har først gitt til ham, så han skulle få gjengjeld? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være æren i all evighet! Amen.

Nå ser apostelen tilbake på hvor uendelig omfattende Guds nåde, visdom og makt er, slik alt sammen viser seg sterkt gjennom hele den første delen av dette brevet. Og særlig med bakgrunn i slik det topper seg i forrige vers, hvor vi ser Herrens hånd er med i alt, «for å kunne vise nåde mot dem alle», føler Paulus seg nå grepet av hellig beundring over Guds storhet. Han bryter ut: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er og hvor uutgrunnelige hans veier!» Hvilken dybde! sier apostelen. Foran seg ser han liksom et uendelig hav med en dybde det heller ikke er mulig å måle. Et hav av alle nådens rikdommer, eller et uendelig dyp av visdom og kunnskap hos Gud. Ordet «dybde» er vanligvis uttrykk for en fylde vi ikke kan tenke oss omfanget av. Og en tilsvarende beundring og tilbedelse vil ganske sikkert også skapes i oss, hvis vi får se litt inn i hvor uendelig stor Guds nåde, makt og visdom virkelig er. Særlig når vi får se litt av hans gaver og råd for at den fortapte menneskeslekten skal kunne frelses.

Men hvor er det mennesket som kan kjenne bare én enkelt side av Guds fullkommenhet, eller en av hans  gaver, fullt ut? Han har nok vist seg for oss i Ordet, i alt hans verk, i skapningen, i gjenløsningen og i den majestetiske måten han styrer folkene på (som har vært emnet i dette kapitlet). Men tross alt dette ser vi bare «stykkevis», bare «som i et speil, i en gåte». Vi taler ennå som små barn og «tenker som et barn» på alt dette (1Kor 13:9-12). Men når så Herren i sin nåde og med sin Ånd åpenbarer noe av all sin makt og visdom, må vi jo bare fryde oss, og i undring rope som Paulus: «Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!» Men fremdeles er det bare som barn vi også nå taler om Gud. Da skiller vi mellom hans visdom og hans kunnskap. Med Guds «visdom» mener vi da at han forstår å lede alt på den aller beste måten, fram til en avslutning full av nåde. Med hans «kunnskap» derimot, mener vi at han på det mest fullkomne på forhånd kjenner hvordan alt skal forløpe og virke. Ja, at han ikke bare kjenner det som har hendt, som hender og som skal hende, - men også det som under andre omstendigheter muligens kunne ha skjedd. Men alt dette er fremdeles bare å tale som barn om den store Gud. Hvem kan fatte hans evige vesen?

Hvor uransakelige hans dommer er, dvs. at vi mennesker aldri vil kunne utforske dem med vår forstand. Gud må selv åpenbare dem for oss. Hvem kunne vel f.eks. tenke ut de dommene Paulus omtaler i dette brevet; hvordan Herren «overgav» hedningefolkene til deres hjertes lyster, når de ikke var lydige mot det svake lyset de tross alt hadde? Eller dette at Gud lot dem vandre så lenge i mørket, og så til sist lot dem få motta evangeliets velsignelser før det utvalgte Israel fikk det? Eller når han svarte på Israels vantro med å «forherde» dem nettopp i deres vantro, så de gjorde den forferdelige synden å korsfeste Kristus - men at han likevel fremdeles lover å holde sin pakt med dem og ta bort deres synder? Hvem hadde kunnet tenke ut slike dommer?

Og hvor uutgrunnelige hans veier - når han f.eks. først lar Israels frafall føre til at hedningene blir frelst, og senere gjennom at hedningene benådes vil vekke Israel til nidkjærhet og omvendelse! Ja, hvor uransakelige er ikke Guds dommer og veier, når han gjennom «det ene menneskes ulydighet» lar hele vår slekt falle under synden og døden, og så på nytt vil gjøre oss rettferdige gjennom «den enes lydighet»! Jo, vi ser det nå klart i Guds ord. Men selv ville vi aldri kunne tenkt ut noe slikt. Nei, i forsoningens hemmelighet ligger en «dybde» som selv «engler gjerne ønsker å se inn i». I langt større grad må det da også hos oss oppstå mange spørsmål som vår svake forstand ikke kan løse.

Hva skal vi så gjøre? Da skal vi frykte! Frykte som for selve arvefienden, når vi fristes til å ville begripe noe mer enn det Gud selv åpenbarer tydelig - og likeså når vi fristes til å tvile på det han åpenbarer. Det var denne frekkheten som styrtet englene ned fra deres høye plass. Nei, som ydmyke barn skal vi bare høre hva det er Gud taler, og i hjertelig tro og tilbedelse si: Herrens dommer er uutgrunnelige, men like sikkert er alle sammen rettferdige. Hans veier er uransakelige, og like sikkert er alt bare hans visdom, hans godhet og sannhet. Det jeg forstår er guddommelig, og det jeg ikke forstår anser jeg for like ypperlig og guddommelig. Feilen ligger bare hos meg, i min mørke og innskrenkete forstand.

Å, måtte vi alle holde dette helt klart for oss! Mange, også blant dem som gjerne vil være kristne, lider av den dårskapen at de tror de bør forstå alt i Guds ord. Og det som de da ikke forstår, det stiller de seg kritiske til. Men her ser vi en ganske annen holdning hos denne apostelen. Når han har støtt på dype hemmeligheter i Guds ord, har han bare bøyd seg i ydmyk tilbedelse overfor disse. Skulle noe som helst menneske kunne trenge gjennom alt i Guds sinn, hans råd og hans veier, da måtte det først og fremst være ham som ble rykket inn i den tredje himmel, der han så og hørte veldige ting (2Kor 12). Men selv han uttaler altså at intet menneske kan utforske Herrens sinn og veier. Og så vil vi, med vårt lille hode, sette oss opp og kunne kontrollere Herren! Hvordan skulle det ta seg ut fra «mennesket, det krypet, makk som det er», for «vi er fra i går og vet intet» (Job 8:9, 25:6)? Ikke bedre enn om mauren forlot tua si for å studere menneskenes byggekunst. Disse små dyrene forstår jo ikke noe av det vi gjør. Ikke desto mindre er sammenlikningen god. Kort sagt: Jeg vil ikke tro på en Gud som jeg kunne forstå fullt ut, en Gud som ikke overgikk min fattige forstand.

For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver? Det samme har også Jesaja sagt: «Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver? Hvem har han rådført seg med, så han gav ham forstand og opplyste ham om den rette veien og gav ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdommens vei?» (Jes 40:13-14, konf. Jer. 23:18, Visd. 9:13-17). Slik taler også Herren til Job for å knuse hans innbilte visdom: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Kjenner du himmelens lover... Fastsetter du dens herredømme over jorden?» (Job 38). Det samme spør Sirak: «Hvem kan utforske hans storverk? Hvem kan måle hans veldige kraft, hvem kan til fulle regne opp hans velgjerninger?» (kap.18). Og særlig med tanke på apostelens store emne i dette brevet, kan vi fortsette og spørre: Hvem kunne tenkt at dette var Guds sinnelag, at han skulle gi oss alt av bare nåde - så fullstendig bare av nåde som vi har sett det her? Hvem hadde tenkt at han gav oss loven for at synden skulle «överflöda», og at når synden «överflödade, så överflödade nåden ännu mer»? Og hvem hadde tenkt at akkurat når han døder oss gjennom loven, og stenger alt som i oss er inn under synd, da er det for at han kan miskunne seg over oss?

Nei, noe slikt hadde vi aldri kunnet tenkt oss. Men Gud gjør alt «etter sin viljes gode velbehag» (Ef 1:5). «Eller hvem var hans rådgiver?» Når Gud utvalgte oss i Kristus «før verdens grunnvoll ble lagt», hvem bad ham da, eller påvirket ham til å gjøre dette? Helt alene, og «etter sin frie viljes råd» besluttet han selv at vi skulle frelses på den måten han også selv åpenbarte det. Gud er majestetisk fri og selvstendig i sin nåde. Ingen kan innvirke noe som helst på det, «ingen kan trekke noe fra eller legge noe til» (Guds velgjerninger) (Sir 18:6). En kan ikke foreta seg noe som helst annet overfor dette, enn ydmykt å lytte til det Gud taler. Og så bare motta og takke.

Eller hvem har først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld?  All nåde, alt lys, ja, alt det vi har, er Guds frie nådegaver. Dette minner Herren oss om i ordene hans til Job: «Hvem gav meg noe først, så jeg skulle gi ham vederlag?» (Job 41:2). Det er jo det mest usannsynlige at Skaperen skulle komme i noe som helst avhengighetsforhold til noen han selv har skapt, at leiren eller krukken skulle ha noe som helst å kreve at pottemakeren. Alt som det behager den store Gud å gi oss, er jo bare av hans frie, ufortjente nåde. Dette vil apostelen først og fremst minne jødene om. For de er jo stadig opptatt med hvordan de skal bygge opp noen fortjeneste. «Hvem har først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld?» Dette må også hver eneste egenrettferdig grunne på. Er du kanskje mer from, mild, ren, rettferdig og opplyst enn tusen andre? Er du bevart fra synd som du ser andre faller i?.... «Hva har du, som du ikke har fått? Hvis du nå virkelig har fått det, hvorfor skryter du som om du ikke hadde fått det?» (1Kor 4:7). Skulle ditt fortrinn da være noe du kunne vise til innfor Gud?

Og hvis du så har fått mye, så kan du til slutt stå i større skyld, fordi du ikke samtidig og i samme grad har  vært takknemlig, og vært i Herrens tjeneste med de pundene du har mottatt. Det som er helt sikkert, er at det ikke finnes noe menneske som har noen fortjeneste innfor Gud, men bare skyld. Dette er det første vi lærer her. Men her bør også alle knuste sjeler finne trøst. Når millioner syndere står frelst og lovprisende for Guds trone, så er det helt og holdent bare av nåde. For hvem av disse har «først gitt noe til ham, så han skulle få gjengjeld?» Nei, selv de eldste i himmelen kastet kronene sine ned for Herrens trone for å markere at han var den som hadde gitt dem frelse (Åp 4:10). De sier: «Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og ved din vilje består alle ting, og ved din vilje ble de skapt» (v.11).

For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Legg nå merke til denne avslutningen, denne kostbare sluttsteinen i den grunnvollen apostelen nå har lagt! På denne vil han nå, i de kapitlene som følger, fortsette å bygge med rent gull, sølv og edle steiner med sine formaninger. I disse avsluttende ordene uttrykker han nå summen og hemmeligheten av hele Guds evangelium. Og samtidig er det det aller største bevis på det som er sagt like foran; at vi har ikke «først gitt noe til ham, så vi skulle få noe til gjengjeld». «For av ham og ved ham og til ham er alle ting». At det i dette skulle ligge en hentydning til Guds treenighet, slik noen tror, det finnes det ikke grunnlag for verken ut fra tekst eller sammenheng. Nei, meningen er ganske enkelt denne: Herren er såvel opprinnelse som middel og mål for alt. «For av ham er alle ting», dvs. at Gud selv er opprinnelsen og skaperen til alle ting. Gud er den evige urkilden som alt har strømmet ut fra. Etter hans vilje er himmel og jord skapt. Etter hans viljes gode velbehag ble også menneskene gjenløst og kalt til frelse, slik apostelen sier det i 2Kor 5:18: «Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus, og gav oss forlikelsens tjeneste». For hvem har vel på noen som helst måte vært i stand til å påvirke Gud til å gjøre alt dette? Nei, alt har bare vært et resultat av hans egen frie vilje.

«Og ved ham er alle ting», dvs. at selv har han også både skapt og utført alle ting. «Gud var i Kristus», «Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv». Gud må også selv ved sin Ånd kalle oss, vekke, lære, helliggjøre og holde oss fast i nåden. Han er selv den som skaper alt liv, all lyst, all kraft, all hjelp og redning. Selv sier han: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser» (Jes 43:11). Og videre: «Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten meg er det ingen Gud. Jeg bandt beltet om deg, enda du ikke kjente meg, for at de både i øst og i vest skal vite at det er ingen foruten meg. Jeg er Herren, og det er ingen annen. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette» (Jes 45:5-7).

«Og til ham er alle ting», dvs. han er selv målet for alle sine gjerninger. Han gjør alt for sin egen skyld, til sin egen ære, og for å gjennomføre sine høyhellige mål med menneskene. Etter hans evige rådslutning skapte han kloder og mennesker. Han besluttet å sende sin egen Sønn som vår frelser, og utelukkende i ham være nådig mot oss,.. osv. Men det som drev ham til alt dette, kilden og målet, hadde han bare i seg selv. Selv sier han det slik: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld» (Jes 43:25), dvs. på grunn av mitt hjertes kjærlighet til menneskene, og til min evige ære (konf. Ef. 1.5). Det er dette som ligger i disse ordene: «Av ham og ved ham og til ham er alle ting».

Se for en underlig slutt det er på den lange utlegningen om Guds råd til frelse, som disse elleve kapitlene inneholder!

Her har vi nå, på den mest overbevisende måte, sett at «både jøder og grekere», dvs. alle mennesker, «er under synd». At «det er ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste». Her har vi sett Guds evige rådslutning om hvordan vi skulle frelses; at «slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved den enes lydighet» (kap.5:19). Her har vi sett lovens egentlige mål og oppgave for at vi skal bli frelst; at «överträdelsen skulle överflöda», at «hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal bli straffskyldig for Gud». Og vi har også sett at «der synden överflödade, där överflödade nåden ennå mer». Derfor har da også Gud «overgitt/innesluttet dem alle til/under ulydighet og synd, for at han kunne vise nåde/miskunne seg over dem alle». Her har vi også sett hvordan vi mottar alle denne nåden; altså ved tro. At vi «tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige».

Her har vi også sett hva denne troen virker i oss; at vi «fikk barnekårets Ånd» så vi «ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden». Vi har sett hvordan Ånden skal hjelpe oss til dette, i vår skrøpelighet, også når vi ikke en gang kan be slik som vi burde. At «alle ting virker sammen til det gode» for oss, og at ingen ting skal kunne «skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre». Til sist har vi også sett hvor uendelig stor nåde og ære som er Guds høyeste mål å få gi menneskene: Tenk! Han vil vi skal bli «Guds barn og arvinger» og «Kristi medarvinger». Og at Guds evige Sønn skal være «den førstefødte blant mange brødre». Så avsluttes det hele med å vise oss hemmeligheten med all denne nåden: At «alt dette er av Gud. For av ham og ved ham og til ham er alle ting». Hva skal vi så si til alt dette? Hva skulle vi føle trang til å tilføye - annet enn apostelens egen avslutning om Guds råd til vår frelse:

Ham være æret i all evighet! Amen. Ja, ham være æret og lovprist og takket av alle mennesker og engler nå og i evighet! Amen.

Til toppen