Vers 1   2   3   4   5   6 - 8   9

Innhold: 1: En videreføring av det som forrige kapittel sluttet med, om Israels nidkjærhet og egenrettferdige strev. At de verken lytter til eller fatter Guds rettferdighet (v.1-4). 2: Lovens og troens vei til rettferdiggjørelse (v.5-10). 3: Troens forkynnelse (v.11-17). 4: Og den har til og med gått ut til hedningene, men langt mer til jødene. Derfor har de selv skyld i sin vantro (v.18-21).

1 : Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst.

På samme måte som i forrige kapittel begynner Paulus her med å gi uttrykk for det som lå så tungt på hjertet hans. I kap.9:1-3 sa han at han bar på «en stor sorg og stadig nød» i hjertet, for sine brødre i Israel. Ja, det gikk så langt at han for deres skyld ønsket seg «forbannet bort fra Kristus». Og her sier han: «mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst». Når Paulus gir så klart uttrykk for hva det var som lå så tungt på ham, er det desto lettere for oss å oppfatte hva det er han vil ha fram gjennom det han skriver. Dermed vet vi altså at alt Paulus skriver her, har som mål at de vantro jødene må bli frelst. At de må vekkes opp, og bli kjent med frelsens vei og evangeliets hemmeligheter. Og at de særlig må bli klar over årsaken til at også de som «har nidkjærhet for Gud» kan gå fortapt. Men det som har skjedd med Israel er jo forbilder for oss (1Kor 10:6)! Derfor er disse dype sannhetene som forkynnes her, også gitt til hele verden. For at hver eneste én som vil bli frelst gjennom dette skal få lært evangeliets mest skjulte hemmeligheter. Som f.eks. at selv de mest alvorlige sjelene, som i stor nidkjærhet jager etter rettferdighet og frelse, likevel kan gå evig fortapt.

Det som er apostelens mål, er på nytt å holde fram den veldige læren som fører til frelse. Han sier: Hjertet mitt er tynget av bekymring, av omsorg og av bønn for Israel, om «at de må bli frelst» - ordrett: «til (deres) frelse». Og dette som hjertet hans var fullt av, at sjelene måtte bli frelst, det er også det budskapet hans dreier seg om. Derfor får vi også i dette kapitlet høre hvordan vi blir frelst. Måtte så Gud åpne hjertene våre for dette veldige emnet! Men det er ennå noen nyttige lærdommer vi skal få hente av disse innledende ordene hans. Paulus sier:

Brødre*, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel. Vi har allerede nevnt at denne teksten forteller oss hva som har vært apostelens mål med disse ordene. Men disse ordene lærer oss også hvilken kjærlighet en kristen bør både eie og vise overfor sine fiender. Paulus var jo forkastet, ble spottet og forfulgt av sine landsmenn. Likevel hadde han ikke bare et forsonlig hjerte overfor dem. Han var også fylt av inderlig medfølelse, av sorg og et hjertelig ønske og forbønn om at de måtte bli frelst. Måtte vi virkelig huske, og prøve oss selv på dette eksemplet! Innimellom hender det, når kristne mennesker møter fiendskapet fra evangeliets fiender, at de blir fristet til irritasjon og ergrelse over disse. Men da har vi fullstendig glemt vår stilling. Er det ikke akkurat slik det står skrevet at vi skal ha det?

* At det her menes brødre i troen, og ikke de som bare er brødre i kjødet (kap.9:3), det ser vi av at Paulus bruker dette uttrykket på de brødrene han skriver til i Rom. Og så taler han om, ikke til, de vantro i Israel.

Skriften sier jo at «den som er født etter kjødet forfølger den som er født etter Ånden». Skulle ikke Kristi etterfølgere likne sin Herre også i lidelsene? Men da bør vi jo se på det som en stor ære, hvis vi lider med Kristus, og på samme måte som ham «velsigne dem som forbanner oss, og be for dem som ondskapsfullt utnytter og forfølger oss». Også de som nå er fiender, kan en gang bli omvendt og bli brødre i Kristus - slik Paulus’ egen historie viser; først i mange år en forfølger, så frelst og en forfulgt apostel. Derfor skal vi i kjærlighet være opptatt med at de som er våre fiender må bli frelst. Dette lærer vi av Paulus’ eksempel.

Og når det spesielt gjelder forbønn, så ser vi her, i likhet med flere andre av Paulus’ brever, at han anser det ikke for nok bare å forkynne og skrive for at menneskene skal bli vekket opp og frelst. Nei, først og sist har han ligget i bønn for dem innfor Herren. Se f.eks. Ef 1:16-18 og 3:14-20, Fil 1:4, 1Tess 1:2 og flere andre steder. Vi bør også bruke andre midler så ofte det er mulig. Men bønnen er det middel vi over alt og til alle tider har adgang til, og som vi derfor også alltid må benytte. Når vi hindres i å få inngang hos menneskene, har vi alltid åpen inngang hos Gud. Og hos ham finnes Åndens kraft som han alltid kan sende til dem vi ber for. Som sagt ser vi ofte hvordan Paulus ba for dem han skrev til. Men her ser vi hvordan han også ba for dem som hatet og forfulgte ham. Vi husker hvordan Paulus i det forrige kapitlet i sterke ordelag skildret jødenes ufrelste tilstand. Her ser vi så den varme kjærligheten som ligger i hans tanker og forbønn for dem.

Da burde også hver eneste én innse falskheten i den dommen verden feller over den alvorlige forkynnelsen til omvendelse, og forkynnelsen av Guds dom, når de mener det ikke harmonerer med en sann kjærlighet til menneskene. Tvert imot er det uttrykk for den aller største kjærlighet, når noen taler om de sannhetene hvert eneste menneskes evige liv avhenger av. Apostelens alvorlige preken og hans varme forbønn har sprunget ut fra én og samme kilde: utelukkende kjærlighet. Måtte vi følge etter ham i dette, på samme måte som han var en Kristi etterfølger! Så går Paulus nærmere inn på hva som særlig vakte hans inderlige nød for Israel. Han sier:

  Til toppen

2 : For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse.

For jeg kan bevitne. Sammenhengen antyder at apostelens inderlige omsorg og nød for Israel spesielt er vekket, og bare har økt på, når han så deres nidkjærhet og strev for å tjene Gud og bli rettferdige overfor loven. Fordi han selv var en av dem, og hadde vokset opp blant dem, hadde han det aller beste kjennskap til dem, og kunne bevitne at når det gjaldt de fleste av dem, så hadde de virkelig nidkjærhet for Gud. De stilte seg ikke likeglade overfor Gud og religionen. Tvert imot la de stort alvor i både å etterleve og forsvare den. De la også store anstrengelser og arbeid i å oppfylle den hellige loven, gjennom bønn, faste, ved å gi almisser, bekjempe åpenbare synder osv. Slik «søkte de rettferdighet» (kap.9:31).

At lettsindige gudsforaktere går evig fortapt, er selvsagt også et sørgelig faktum, men det må jo gripe en kristens hjerte langt mer å se at selv slike som i nidkjærhet og stort alvor søker frelse, har tatt feil av veien. Og her vil nok mange stille seg spørrende: Hvordan kan det være mulig at selv de som har nidkjærhet for Gud, og for å bli frelst, likevel skal gå fortapt? Vi ser Herren Kristus også selv klart nok sier at «Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det» (Luk 13:24). Men fremdeles er det uten tvil mange som i stor bekymring spør: Hvordan er dette mulig? Hvordan foregår det, og hva er årsaken? Dette svarer Paulus på når han tilføyer:

men ikke med sann erkjennelse, - egentlig «men ikke etter kunnskap», dvs. ikke etter den sanne kunnskapen om Gud og hvordan han har beredt vår frelse. De kjenner ikke Guds rettferdighet. De vet ikke at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», at det er bare i sin Sønn Gud har alt sitt behag, og at det er bare i ham Gud er nådig mot syndere. De har nidkjærhet for Gud, de søker rettferdighet, men bare så langt deres egen forstand og oppfatning rekker. De forsøker å komme inn gjennom den trange port. Men vet ikke hvor den porten finnes. Det er dette som ligger i apostelens ord: «ikke med sann erkjennelse», ikke med bakgrunn i kunnskap. I samme ulykkelige nidkjærhet og søking etter rettferdighet var det også Paulus hadde strevd før den salige stunden kom, da det himmelske lyset slo ham ned.

Han taler ofte om denne sin nidkjærhet under «jødedommen», bl.a. i Ap.gj. 26:9, Gal 1:14, Fil 3:6. Og nå er det maktpåliggende for ham å forkynne at denne nidkjærheten og alvorlige innsats for det de mener er Guds rike, ikke frelser mennesker. Ja, at det ikke en gang minsker deres ansvar eller den dom som hviler over de vantro. At de i all denne sin nidkjære søking etter rettferdighet går evig fortapt hvis de ikke blir omvendt til den eneste sanne frelsesveien. Vi har sett at apostelen hadde «en stor sorg og stadig nød i sitt hjerte» på grunn av den fordømmelsen de levde under, nettopp disse som han her bevitner hadde «nidkjærhet for Gud». Han hadde ikke noe håp om at de kunne bli frelst, så lenge de lå fanget i sitt alvor og sin nidkjærhet.

Men dette burde jo også vekke oss til å prøve oss selv. Først og fremst burde de selvsagt våkne, de som ferdes midt i kristenflokken og har denne hedenske og løse leveregelen at bare et menneske er oppriktig og alvorlig i sin gudstro, så er det ikke så avgjørende hvilken tro de har; deres manglende kjennskap og villfarelser skal liksom ikke hindre dem i å bli frelst. Det er noe ganske annet Paulus lærer. I all sin brennende kjærlighet sørger han her over nettopp dette at jødene ikke er frelst, samtidig som han vitner om hvor nidkjære de er i sin gudstro. Og han mener altså at denne deres ulykkelige tilstand skyldes at de mangler en «sann erkjennelse». Vi må ikke glemme at her er det snakk om den «erkjennelsen» som for det første handler om selve veien til frelse, og som, når den mangler, er menneskenes egen skyld. Det er bare det ubotferdige sinnet, den bevisste motstanden mot Herrens røst, som har skylden for at de mangler en slik sann erkjennelse - i et land hvor Guds ord forkynnes. Og uansett hva vår blinde fornuft måtte tenke om dette, så har den store Gud latt dette budskapet gå ut; at frelse for syndere bare gis i Sønnen. At det «ikke er frelse i noen annen», at «det ikke er noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», enn Jesu Kristi navn. At bare han er «veien, sannheten og livet», at «ingen kommer til Faderen uten ved ham». Overfor slike Herrens ord burde jo nevnte løse og selvkonstruerte holdning falle.

Men ikke nok med det; vi har også sett Herren Kristus rope ut at selv slike som levde innenfor hans rikes bryllup på jord, som bekjente at de trodde på hans evangelium, som tjente ham og «gjorde mange kraftige gjerninger i hans navn», likevel skulle kastes ut i mørket utenfor. Fordi de ikke eide det lyset som avkler mennesket all dets egen rettferdighet, og driver det til å søke og ikle seg hans rettferdighets bryllupsklær (Mat 7:22-23, 22:11-13). Dette er et ennå sterkere vitnesbyrd om at ingen kan bli frelst på sin nidkjærhet, sitt alvor eller «kraftige gjerninger». Nei, det som ennå mangler er at vi hører Guds røst og får komme til det sanne lyset. Ja, lever det sanne livet i ham som er den eneste veien til frelse.

Men forstå nå dette rett. Vel er det all grunn til å legge merke til at all verdens nidkjærhet, alvor og gjerninger ikke frelser vår sjel, så lenge vi ennå mangler det lys som gjør at vi ikles Kristus. Men de er tusen ganger mer skyldig til straff, disse som virkelig har lys over evangeliet, men ikke har noen som helst nidkjærhet for Gud, men bare fortsetter sitt gamle lettsindige og selvsikre liv. Denne tilstand og dom lever de fleste bekjennende kristne under, de som helt fra barneårene er blitt undervist i all kunnskap om Gud, men likevel forakter den sannheten de kjenner om Guds vilje. Og det gjør de gjennom et fullstendig likeglad og ubekymret liv i all verdens forfengelighet. De «fornekter til og med den Herre som kjøpte dem» og tramper både på hans bud og hans nåde. Her ser vi tilstanden en gammel lærer sukker over: «Jødene hadde nidkjærhet, uten å eie den sanne kunnskapen. Vi derimot - Akk og vé! - vi har kunnskapen uten nidkjærhet!» At de likeglade, som forakter, skal bli gjort til skamme, det er ganske lett å forstå. Mer det er underlig, det apostelen lærer her, at selv de som har nidkjærhet for Gud, og søker rettferdighet, likevel skal gå fortapt, fordi deres nidkjærhet manglet «sann erkjennelse», eller «kunnskap».

At dette er sant, det har vi klare vitnesbyrd på gjennom eksempler som er kjent over hele verden. I nidkjærhet og alvor i sin gudsdyrkelse er mange blitt Kristi bitreste fiender. I sin nidkjærhet for Gud og for loven, førte jødene Kristus til hodeskallestedet. Det var i nidkjærhet for Gud og for loven Saul forfulgte Guds menighet. Det stadfester han selv (Fil 3:6, Ap.gj. 22:3-4, 26:9). Og samme nidkjærhet har gjort at millioner martyrer har blitt ført til en blodig død, slik Herren uttrykkelig hadde forutsagt: «de skal utstøte dere av synagogene. Ja, den tid kommer da hver den som dreper dere, skal tro han gjør Gud en tjeneste» (dvs. ved at de dreper dere). Alt dette burde hjelpe oss å forstå at det ikke er nok å ha alvor og nidkjærhet overfor Gud. Det kreves først og fremst en sann kunnskap som vi bare får ved at vi i omvendelse og tro lytter til Herrens røst. Men så vil vi se på hva jødenes dødelige villfarelse egentlig besto i. For Paulus tilføyer:

Til toppen

3 : Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å sette opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet.

Dette er hele verdens åndelige historie - ikke bare det vantro Israels, men også alle bekjennende, men vantro kristnes. «Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å sette opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Ja, hovedsaken i det apostelen sier her, er at de «ikke underordnet seg («ikke gav seg inn under) Guds rettferdighet». Men hva menes det da her med Guds rettferdighet? Det ordet kan bety to helt forskjellige forhold. Først og fremst Guds personlige rettferdighet, i dette at han først og fremst i seg selv er rettferdig og hellig, og at han handler og dømmer rettferdig mot alle sine skapninger (Sal 33:5, 48:11, 119:137 m.fl.). Men dernest betyr «Guds rettferdighet» i Skriften også den rettferdighet Kristus har oppnådd for oss, og som tilregnes de som tror (Rom 1:17, 3:21-22, 2Kor 5:21, Fil 3:9). Vi ser tydelig av sammenhengen hvilken av disse betydningene av «Guds rettferdighet» det er Paulus taler om her. Først taler han om vår egen rettferdighet, som motsetning til Guds rettferdighet, når han sier at «de søker å sette opp sin egen rettferdighet». Da forstår vi at her må han da tale om den Guds rettferdighet som gis oss i stedet for vår egen rettferdighet - altså den rettferdighet Kristus har fullbrakt for oss.

Dernest gir Paulus selv forklaringen på hva det er han mener med Guds rettferdighet, når han straks tilføyer: «For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Det er altså den rettferdighet Kristus frambrakte for oss, apostelen her kaller «Guds rettferdighet» - på samme måte som i det tredje kapitlet. Der gir han også en klar skildring, slik: «Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (v.21-22, konf. 2Kor 5:21). Det er denne Guds rettferdighet som de vantro jødene og alle mennesker som lever i sin vantro (på grunn av sin egen motstand) ikke kjenner. Det er dette som er Guds nådige råd til frelse; at han ville sende sin enbårne Sønn til soning for våre synder. At Sønnen både gjennom sitt liv og sin lidelse skulle oppfylle loven i vårt sted, og at denne hans fullkomne oppfyllelse skjenkes og tilregnes som rettferdighet for den som tror. Det er dette som var en skjult hemmelighet for jødene, på tross av de mange og store vitnesbyrdene de hadde nettopp om dette i sin hellige Skrift og sin forbilledlige offertjeneste.

At de likevel ikke kunne forstå denne Guds rettferdighet, det kom først og fremst av det falne hjertets motvilje mot selve saken - «de har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet». Menneskets natur vil ikke erkjenne sin fortapte tilstand og motta nåde bare av nåde. I tillegg til dette har vi det naturlige mørket som gjør at vi ikke kjenner hvor dypt vårt eget forderv stikker, og heller ikke Guds hellighet, eller hvor fullkommen rettferdighet Guds hellige lov krever. Tilstanden var den samme hos de vantro jødene som den er hos de vantro i dagens kristenhet. Det er ikke gått opp for dem at Gud er hellig og kan ikke være fornøyd med menneskene uten at de også er hellige (3Mos 19:2, 20:26). De har heller ikke innsett at vi gjennom syndefallet er så grunnfordervet, så langt borte fra en slik hellighet, så fulle av all slags synd, at vi aldri i dette liv vil kunne stå fram rettferdige i oss selv, for hans øyne. Derfor drev de bare på i det fruktesløse strevet med å søke å bygge opp sin egen rettferdighet.

De søker å sette opp sin egen rettferdighet. Dette foregår på svært forskjellig vis hos den enkelte, avhengig av hvor mye kunnskap eller mørke som hersker hos menneskene. Jødene trodde de var rettferdige, på bakgrunn av noen ytre gjerninger etter loven, sine offer, bønner, almisser, utvortes rettskaffenhet osv. Bare de ikke var mordere, ekteskapsbrytere, tjuver osv. Slik er det i dag også; for den store massen iblant oss er dette nok til at de anser seg rettferdige, eller i alle fall akseptable innfor Gud. De som har oppfattet litt mer om Guds hellighet, de legger til litt mer, som f.eks. at en bør elske Gud, respektere og lese hans ord, helligholde hviledagen osv.. Men de fortsetter å opprettholde samfunn med verden - disse riktignok da med den mer moralsk høyverdige del av verden. Har man så ennå mer lys, så innser en at en også må omvende seg fra verdens vesen og bli et åndelig menneske, angre og avlegge syndene sine, våke, be, forsake kjødets lyster og tro på Jesus. Men alt sammen blir likevel bare lovgjerninger. Mange av disse deltar også i en viss åndelig virksomhet for misjonen, eller i annen veldedighet. I alt dette driver de fortsatt bare på med å bygge opp sin egen rettferdighet. For det er i alt dette disse sjelene har sin frelsesvei, sitt egentlige håp. De er ikke blitt knust (dødet) av loven.

Så er altså alle slike gjerninger alltid bare et tegn på at en forsøker å bygge opp sin egen rettferdighet? Slik kunne noen ennå finne på å spørre. Svar: Nei, slett ikke! For disse, og flere andre gjerninger, kan også gjøres i en ekte tro og gudsfrykt. Det er ikke gjerningene i sin ytre form som viser at det er egenrettferdighet. Men hør nå, og legg merke til hva det egentlig er som kjennetegner egenrettferdigheten. Det er at slike og liknende tiltak og gjerninger for disse menneskene er blitt deres frelsesgrunn og det hjertet innerst inne (oftest helt ubevisst) bygger på. Men de samme menneskene har samtidig helt bibelske vitnesbyrd om sin tro på Kristus og hans forsoning. Dette håpet om egen rettferdighet, som sitter så dypt i vår natur hos oss alle sammen, er ikke blitt knust (dødet) gjennom Guds hellige krav. Derfor har menneskene ikke lært å se på sin alvorligste fromhet og sine beste gjerninger som «søppel» (Fil 3:8) i spørsmålet om å stå rettferdige innfor Gud.

De har ikke lært å søke nåde og forlatelse selv for sine beste gjerninger, fordi de er smittet av synd. Isteden søker de til denne kristelige aktiviteten og gjerningene, for å dempe uroen over synden gjennom dette. Det er da all denne kristelige aktiviteten viser at det er et menneske som lever i sin egenrettferdighet. Disse taler, vitner og synger da først og fremst om gjerninger. Bare ganske flyktig kommer de veien om forløsningen i Kristus. For det anser de for å ha oppfattet godt nok én gang for alle. Eller de ser til og med på forkynnelsen av den frie nåden som skadelig for en rett helliggjørelse. Dette viser at du ikke er knust (dødet) av loven. At din egen kraft ennå ikke er brutt ned og tilintetgjort. Du har ennå hjertets dypeste tilfredsstillelse i noe du selv har deltatt i. Noe ganske annet er det når et menneske har gitt opp alt i seg selv; sin egen kristendom, sin egen kraft. Har stått dømt og skyldig i alle forhold, og har sin eneste trøst og fred i Kristi gjerninger, Kristi lydighet, Kristi lidelse, Kristi bønner. Og bare på grunn av den store, ufortjente nåden oppglødes de til å gjøre det som er godt. Da er gjerningene blitt Åndens frukter, og velbehagelige for Gud.

Dermed er det ikke sagt at disse som tror nå er fri fra all mulig egenrettferdighet. Nei, slett ikke. Men deres egenrettferdighet er nå ikke lenger deres frelsesvei, men tvert imot en fristelse for dem, og en plage. Nå møter de den som all annen fristelse og synd; de dømmer den selv, og kjemper mot den. Men det er ikke en slik egenrettferdighet, den som frister og plager deg, vi tar opp her. Paulus taler om mennesker som virkelig bevisst søker å bygge opp sin egen rettferdighet, for selv å bestå innfor Gud, og ikke underordner seg Guds rettferdighet.

Og årsakene til et slikt bevisst strev for å opprette sin egen rettferdighet, er det vi allerede har nevnt; at de ikke virkelig kjenner hvor dypt fordervet sitter i dem, og heller ikke det Gud i sin hellige lov krever. Det ligger en markert lettsindighet i naturen hos oss alle sammen, så vi ikke oppfatter hva det er Herren Gud sier; at han krever fullkommen renhet og hellighet. Og når en ikke oppfatter - eller later som en ikke har oppfattet - at han først og fremst vil ha hele hjertets kjærlighet og renhet, da blir en bare opptatt med ytre gjerninger. Som om Gud var fornøyd med dette - mens hjertet er opptatt med avgudene, med synden og verden. En gir, som Luther sier, «skallet og agnene til Gud, men kjernene og kornet til djevelen». Da anser en seg å være rettferdige innfor Gud, ved å gi ham stor kristelig aktivitet, d.e. mange vakre skall. Mens kjernene, eller hjertet, er gitt til synden og verden. Det var akkurat dette hykleriet (skuespillet) hos fariseerne Kristus angrep aller mest når han talte.

I Bergprekenen (Mat 5 - 7) ser vi at dette var hovedemnet. Han var opptatt med å avsløre fariseernes falske rettferdighet. De trodde de var rettferdige når de ikke hadde gjort åpenbare gjerninger som mord eller hor o.l. Men Herren forklarte dem at den som blir vred på sin bror eller far, og bryter ut i harde ord mot ham, han er skyldig og dømmes som en morder. Og den som ser på en kvinne med urent begjær, han har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Senere ser vi, f.eks. i Mat 23, hvordan han gjentatte ganger roper sitt «vé» over samme slag hykleri, og sier: «dere renser utsiden av beger og fat, men innvendig er de fulle av rov og selvopptatthet». Når egenrettferdigheten får herske, så har det egentlig sin grunn i et hykleri (skuespill). En opptrer som om en ikke er klar over at Herren krever renhet i hjertet. I sin fromhet spiller en bare på ytre gjerninger. Og på den linjen kan en nok bli både god og from i egne øyne.

Så nå vet du altså hvordan du skal få eie den trøsten at du selv er god og from. Det er bare å leve i et sånt skuespill, et hykleri, at du ikke bryr deg om hvordan det egentlig står til i hjertet ditt, men bare ser på ytre gjerninger. Ikke bryr deg med spørsmålet om hjertet ditt alltid er godt og rent, ydmykt, mildt og fullt av kjærlighet. Da kan du bli så from som du synes du behøver for å ha all trøst i deg selv. Og da er du med all din fromhet blitt en fariseer. Hvis derimot Gud har møtt din sjel så det er blitt maktpåliggende for deg at du i alle ting må være hellig, i ditt hjerte og til enhver tid, - slik det jo kreves at menneskene er innfor Guds øyne, - da blir du aldri fornøyd med deg selv så lenge du er på denne jord. Nei, da kan du nok ofte få kjenne synden forferdelig sterk og grusom. Du ser den i alle slags utgaver, så du vet ikke lenger hvor du skal vende deg. Mange ganger kan du fristes til å gi opp, på tross av all den nåde som forkynnes i evangeliet. Da ser du ikke lenger noen fromhet og rettferdighet i deg selv. Nå blir du bare en elendig synder som til enhver tid trenger nåde. Som alltid er avhengig av Frelseren og hans forsoning, hans forsvar. Et slikt menneske er en kristen.

Men fremdeles finnes det kanskje noen som tenker at det å søke å sette opp sin egen rettferdighet, det er vel tross alt ikke så farlig. Ja, det viser jo egentlig en kristelig holdning, for da satser en jo virkelig på å lyde Guds ord i loven? Men hør da hvordan dette oppfattes av en høyere rettsinstans, en høyere domstol! Hør hvordan Gud ser det, når han gav sin Sønn til et blodig offer for våre synder, og har åpenbart for oss denne store nåden i sitt evangelium. Apostelen sier:

De har ikke underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet. Legg merke til dette! De har ikke «underordnet» seg. De står imot Gud i dette som er hans høyeste vilje og lov; at alle skal tilbe Sønnen (Joh 6:29). Her skal vi huske på det vi tidligere har sagt om alvor og nidkjærhet. Å avvise Guds hellige lov i likeglad lettsindighet er visst noe alle forstår er å forakte Gud. Men å ha nidkjærhet for loven, og ikke ha sans for Guds høyeste vilje, det er forrædersk ondskap som pådrar seg Guds største vrede. Hør hvordan apostelen taler i Hebr. 10:28-29. Etter at han først har minnet om hvordan de måtte dø, uten barmhjertighet, de som syndet mot Mose lov, tilføyer han: «Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot og vanhelliget paktsblodet?» Her hører du hvordan Gud ser på egenrettferdigheten. For gjennom den blir i sannhet «Guds Sønns blod trampet under fot», og det blodet som rant fra ham, foraktet.

Tenk etter hva alt dette betyr! Først og fremst har vi allerede funnet at egenrettferdigheten har sin grunn i hykleriet. En bare skyver fra seg sannheten om at Guds høye krav gjelder vårt hjertes forhold. Overfor disse kravene blir derimot en oppriktig sjel alltid en synder, blir ydmyket og søker nåde. Isteden  nøyer en seg altså bare med å gi Gud ytre gjerninger. I tillegg ligger det i dette at en forakter Guds aller største barmhjertighet og nåde, da han gav oss sin Sønn som frelser og offerlam. Forakter Guds Sønns aller største offer, hans blodige død, og forakter alle Guds klare, konkrete budskap om dette.

Når en slik forakter alt det Gud har gjort og sagt, samtidig med at en jager etter rettferdighet og frelse, det beviser vel klart nok hvilket mørke det er som nå hersker i sjelen!

For øvrig bør en jo her også huske to ting: Først at når Gud har gitt sin Sønn i døden for oss, da må jo all vår rettferdighet og all vår mulighet til å bestå innfor loven i egen person, være forkastet. Dernest at det ikke kan være noe Gud da anser så stort og viktig som at vi gir Sønnen ære, og lar hans offer være nok for oss. Men dette mørket i sjelen kommer fra hjertet. For naturen motsetter seg fullstendig tanken på at vi i oss selv er helt og holdent fortapt, og det å åpne seg og motta all nåde fra Gud. Det er derfor Paulus sier: «De har ikke underordnet seg Guds rettferdighet», de strir mot Guds råd til frelse. De «hava icke hörsammat evangeliet»/var ikke lydige mot evangeliet (v.16). Guds evangelium er ikke en spøk, men hans aller største alvor. Det at de ikke kjenner Gud, og egenrettferdigheten, kommer altså av hjertets motstand mot Herren.

Å underordne seg Gud, høre hans røst og la seg lede av ham, koster enormt og er særdeles drepende for vår falne natur. Da er det langt mer tilfredsstillende å gjøre mange store gjerninger, for da kan en hele tiden gjøre seg store tanker om seg selv, om sin forstand og sin innsats. Men Herren har sagt at «lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer». «Hør! Så skal deres sjel leve». Dette er ikke bare den aller største nåde, - det er også det mest alvorlige budet: «Kyss (hyll, tilbe) Sønnen, for at han ikke skal bli vred, og dere gå fortapt på veien!» (Sal 2), så dere ikke skal være under «Lammets vrede» (Åp 6:16). «Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1Joh 5:12). Her ser du alvoret i «troens lov» (Rom 3:27). Men hele verden sover overfor disse sannhetene som først og fremst skjules for menneskene gjennom ytre sett vakre og fromme liv i bibelstudie, bønn og gode gjerninger. Med slike kristelige liv går mangfoldige loviske og alvorlige sjeler blinde og bedratt inn i evig fortapelse.

Når min bekjennelse og kristne liv gjør at jeg ikke er en fortapt synder som hver dag trenger Kristi bryllupsklær, da er en slik kristendom det største hinder for at jeg kan bli frelst (Mat 21:31). Men ettersom bekjennelse og et kristent liv jo er gode ting, så ligger ondets rot egentlig i det falne hjertets motstand mot Herren. «De har ikke underordnet seg Guds rettferdighet». Og hva som er denne Guds rettferdighet, det får vi nå høre i det Paulus tilføyer:

Til toppen

4 : For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror.

Her har vi nå et av de største kjerneordene i Den Hellige Skrift. Kristus er lovens ende. Måtte nå Herrens Ånd forklare dette for oss!

Først og fremst må vi forstå ordene, eller hva det er apostelen mener med uttrykket «lovens ende». Grunnspråkets ord for «ende» kan også bety mål, hensikt, endelige mål, men også slutt og ende. Oftest forekommer nok ordet i sistnevnte betydning, f.eks. om verdens ende/de siste tider (Mat 24:6, 1Kor 10:11). Så også om livets ende/avslutning (Hebr. 7:3), om rikets avslutning (Luk 1:33) osv. Nå er det jo så at Kristus er både det ene og det andre. Han er både lovens hensikt og lovens ende, rett forstått. Han er lovens mål; det mål loven først og fremst sikter mot i alt det loven omfatter, alle dens bud og alle dens forbilder. Og som altså dypest sett sikter til Kristus. Bare i ham var det hele loven kunne og skulle bli fullkomment oppfylt. Dernest skulle loven være en tuktemester som skulle forberede og drive alle mennesker til Kristus. Men gjennom alt dette er Kristus også lovens ende eller slutt. For når loven får sin fullkomne oppfyllelse i Kristus, har den nådd sitt mål. Og da er det slutt på dens krav og dommerembete over dem som «er i Kristus» (kap 8:1-3).

For det første vet vi, når det gjelder lovens forbilder, at når disse ble oppfylt i Kristus, så opphørte de. Dette ser vi i Hebr. 10, hvor det heter at «loven har bare en skygge av de kommende goder»...»de ofrer stadig, år etter år»... «Derfor, i det han kommer inn i verden, sier han (Kristus til Faderen): Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme har du forberedt til meg.....Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud». Slik skulle da lovens forbilder ha sin slutt i Kristus (konf. Luk 16:16). Vi ser det også med hensyn til lovens dommerembete ut fra de hellige budene. Når loven hadde fått oppfylt i Kristus alt det den krevde av menneskene, så har også lovens krav og dommer i ham fått sin slutt. Dette gjelder da for alle dem som ved troen er i ham. Når skyldbrevet er blitt betalt av garantisten, da er skyldbrevets krav overfor skyldneren falt bort.

Dette har Paulus mange ord om, som er fulle av trøst. F.eks. disse: «Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, i det han ble en forbannelse for oss» osv. (Gal 3:13). «Han har strøket ut håndskriftet (skyldbrevet) som stod med bud, skriftet som var imot oss. Og han har tatt det bort, ved at han naglet det til korset» (Kol 2:14). Men på samme måte som lovens regjeringstid hadde sitt mål og sin slutt i Kristus, så skjer dette også på åndelig vis i hver eneste sjel, når den, utmattet av loven, kommer til tro på Kristus. For da er det også slutt på lovens regjeringstid i samvittigheten. Nå lever sjelen under en helt annen regjering, der alt bare er nåde og gave. Det er om dette, at der troen på Kristus kommer inn, der opphører lovens herredømme, Paulus taler når han sier: «Før troen kom, ble vi holdt i varetekt av loven, innestengt med sikte på den troen som senere skulle bli åpenbart. Slik er da loven blitt vår tuktemester inntil Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren» (Gal 3:23-25). Så er det altså slutt med lovens tjeneste som fangevokter, når vi kommer til Kristus. Slik er da Kristus lovens ende. Men Paulus talte ennå mer utførlig om dette i kap.7:1-7, og vi viser til den utlegningen.

Men når Kristus altså både er lovens mål og lovens ende, kunne det ennå gjenstå et spørsmål om hvilken av disse betydningene det var apostelen egentlig sikter til her. Her viser sammenhengen at det er det sistnevnte; altså at Kristus er lovens ende. Paulus har nettopp sagt at de som søkte å sette opp sin egen rettferdighet, gjorde det «ikke med sann erkjennelse», og i strid med Guds rettferdighet. Så tilføyer han med det samme: «For Kristus er lovens ende». Da legger en merke til at det er slik ordet skal oppfattes. Det er dette han har villet si: Når nå lovens regjeringstid og frelsesvei har nådd sin endelige slutt i Kristus, så måtte det være dårskap, ja, i åpenbar strid mot Guds rettferdighet, om noen nå forsøker å bygge opp sin egen rettferdighet. Det er for sent! Lovens regjeringstid og tale er slutt. Hvordan? Jo, «Kristus er lovens ende». I spørsmålet om frelse gjelder ikke loven lenger. Der er det slutt med den.

Lovens opprinnelige siktemål var at menneskene skulle rettferdiggjøres ved å lyde loven. Men menneskene forfeilet dette målet ved at de brøt loven. Så gav Gud oss sin Sønn til å oppfylle loven. Og dermed er det slutt på lovens vei til å bli rettferdiggjort. Nå er det bare i Kristus vi har rettferdighet, ved at hans egen lydighet overfor loven, og all den nåde og salighet han dermed oppnådde, gis til hver éneste en som tror. Derfor ble det tidlig forutsagt av profeten at han skulle kalles «Herren, vår rettferdighet» (Jer 23:6).

Og se nå for en uendelig trøst for fattige syndere som ligger i dette! Du vil omvende deg til Herren og bearbeide hjertet ditt og livet ditt, så du blir rettferdig overfor loven og får nåde hos Gud. Dette er villfarelse. For det første vil du aldri her i livet i deg selv bli rettferdig overfor loven. For øvrig var det jo akkurat «det som var umulig for loven» som Kristus oppfylte for oss (kap.8:3). Du er jo ikke klar over at nå er det slutt på lovens vei til frelse. Hør nå - og legg godt merke til dette! - at Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. Kristus, Guds evige Sønn, vår Frelser, har vært «under loven» i vårt sted (Gal 4:4) for å oppfylle alle dens bud. Har elsket Gud over alle ting og sin neste som seg selv. Og til sist har han lidd under lovens forbannelse i vårt sted (Gal 3:13).

Alt dette gjorde han så visst ikke for seg selv, det var ikke nødvendig for ham, men for oss - «til rettferdighet for hver den som tror». Dette må vi aldri glemme! Du har kanskje en gang begynt å tro på ham. Men så har du sett hvor syndig du er, og igjen sett deg så dømt under loven at du har gitt opp. For loven er jo også Guds ord, og den krever mye som du ikke makter å oppfylle. Du skulle jo nå f.eks. først og fremst elske Gud av hele ditt hjerte. Du skulle være hellig og gudfryktig, og alltid spørre hva som er Herrens vilje i alt. Du skulle være varm og trofast i bønn, oppriktig takknemlig for all Guds nåde, alvorlig gå inn for å døde kjødet o.s.v. Men isteden finner du nå mye av nettopp det motsatte i deg; likegladhet, ugudelighet, lettsindighet osv. Og så kan du ikke tro at Guds nåde og velbehag kan være over deg. Nå holder du på med å bygge opp din egen rettferdighet. Du forsøker å kunne bestå overfor loven i egen person.

Men «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». I ham eier du nå samme nåde og velbehag i Guds øyne som om du selv var helt fullkommen etter loven. Husk nå på, og glem aldri dette, at Kristus er Guds barns rettferdighet, og at loven som frelsesvei er slutt. For Guds barn er nå loven bare en kjær rettesnor for deres liv, og en nødvendig tukt for kjødet. Men i spørsmålet om vår frelse, eller når det gjelder vår rettferdighet, Guds velbehag i oss, da er det fullstendig slutt med loven. For det er allerede bestemt at i oss selv er vi alltid fordømt etter loven, men har også allerede vår fullkomne rettferdighet i Kristus.

Men hvis dette virkelig er sant - Å, da burde vi jo sannelig også våkne opp for dette! I stor fryd burde vi løfte våre hoder og lovprise i all evighet en slik nåde og frihet. Men det er slett ikke nok at vi bare forstår dette. Vi må også stadig øve oss i å la vår samvittighet leve i det. Dette taler Luther ypperlig om i en preken på tredje søndag etter trefoldighet. Først taler han inngående om at så snart spørsmålet dreier seg om frelse, om tro og vår samvittighet, så må vi aldri la oss fange av lovens krav og trusler. I det spørsmålet må Kristus og troen få være helt alene, som bruden og brudgommen i brudekammeret (samvittigheten). Så tilføyer han: «Men lover dundrer fremdeles alltid på døren og sier: Men du må jo tross alt gjøre gode gjerninger og holde Guds bud, hvis du vil bli frelst. Da skal du frimodig svare: Hører du ikke at nå nytter det ikke å drive på lenger på den måten? For jeg har allerede, uten noen som helst gjerninger, min rettferdighet i min Herre Kristus, og er allerede frelst - før du kommer settende med ditt, så jeg har slett ikke bruk for deg i dette.

På denne måten skulle et menneske kunne forsvare seg og bli stående fast imot djevelens innskytelser i hjertet, og all mulig anfektelse. Det gjelder både overfor gamle og nye synder. En må altså skille vidt fra hverandre disse to: vår samvittighet - og vårt utvortes liv, vår tro - og våre gjerninger. Altså; om loven forsøker å trenge seg inn på meg, og gjør hjertet mitt redd, da er det på høy tid at jeg permitterer den kjære loven. Og hvis han ikke aksepter dette, da skal jeg frimodig avvise hans trusler og si: Jeg vil gjerne gjøre gode gjerninger når tid og sted byr seg, der jeg vandrer blant mennesker. Men her, i mitt samvittighetsforhold for Gud, vil jeg ikke høre noe som helst av dette. La meg få være i fred, og kom ikke og snakk til meg nå om hva jeg skal være eller gjøre! Her hører jeg ikke verken Moses eller fariseerne. Her skal Kristus alene regjere og være mitt ett og alt, og som Maria vil jeg sitte ved hans føtter og høre hans ord. Martha får holde seg der ute på kjøkkenet. Der får hun passe sine huslige sysler, og la min samvittighet være i fred.

Men hva så med at jeg ennå alltid har synd i meg, er da dette rette måten å ta det på? Svar: Ja, det er sant at jeg ennå er en synder og gjør synd. Men av den grunn må jeg ikke fortvile og gå fortapt, eller flykte for loven. For jeg eier en rett og en gjerning som overgår Moses, og i denne griper jeg ham som har grepet meg. Jeg holder meg til ham som har tatt imot meg i dåpen, og har lagt meg ved sitt hjerte. Gjennom evangeliet har han gjort meg delaktig i alt det han selv eier, og ber meg om å tro på ham. Der han er, der skal du altså byde fariseerne, såvel som Moses med sine steintavler, tie stille og vike unna. For der har ingen lov noen rett til å anklage eller kreve, selv om ikke jeg har gjort eller makter å gjøre det den krever. For det jeg mangler i meg selv, det eier jeg alltid rikelig i Kristus.

Men dette er bare noe de kristne kan ta til seg og øve seg i, som sin lærdom. Det hører bare hjemme der hvor Kristus alene får regjere, og samvittigheten har med Gud å gjøre. Denne forkynnelsen går ikke til grove, frekke og løsaktige mennesker. For slike forstår ikke noe som helst av dette. Peter sier de forvrenger dette til sin egen undergang (2Pet 3:16), og misbruker en slik forkynnelse til å leve som de selv har lyst, og sier: «Hva, hvorfor skulle jeg gjøre gode gjerninger? Hva gjør det, at jeg er en synder? Kristus har jo oppfylt loven» osv. Men slikt snakk hører jo ikke hjemme noe sted. For vi skal også legge merke til hva mer Kristus gjør, når han av bare kjærlighet søker etter fortapte får, tar imot tollere og syndere og forkynner for dem. Der ser du at han gjør mye mer enn loven pålegger ham, og lærer med sitt eksempel deg også å gjøre det samme». Så langt Luther.

Paulus sier det samme i teksten vår, at dette bare gjelder dem som tror, «til rettferdighet for hver den som tror». Det er bare den som tror som eier Kristus som sin rettferdighet. Men legg sist men ikke minst merke til at her står «hver den som tror». Du tenker kanskje: Dette er jo en uendelig stor trøst. Men hvordan skal jeg kunne vite at alt dette tilhører meg? Jo, her står jo uttrykkelig: hver den som tror. Hvis du lever enten i likeglad forfengelighet eller i lovisk trelldom, og ennå greier deg godt uten Kristus som stedfortreder, da tilhører den nåden riktig nok slett ikke deg. Men er det kommet så langt med deg at du ikke lenger finner noen ro i alt det du selv gjør. Og i all din store elendighet har du tatt din tilflukt til Kristus. All din trøst har du bare i Kristus og ordet om ham. Ja, da er du ganske visst en som tror. Og da gjelder alt dette også deg. Da hersker ikke lenger lovens dommerembete over deg, da er det slutt med den. Gud skal aldri mer dømme deg etter loven, fordi «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Lovet være hans navn i all evighet!

Til toppen

5 : For Moses skriver om den rettferdighet som er av loven: Det mennesket som gjør disse ting, skal leve ved dem.

Her begynner nå en bevisførsel for den mektige forkynnelsen vi har i verset foran, at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror». Legg merke til at dette vers 5 begynner med et for - «For Moses skriver..» Dette viser sammenheng med det foran. Paulus vil dermed ha sagt at nå er det slutt på lovens vei til rettferdighet, for dens betingelser og krav er jo slik at ikke noe menneske kan bli rettferdige etter dette. For kravet er jo: Oppfyll fullkomment alt som står skrevet, så skal du få evig liv. Ellers er du fordømt. Vi ser i Gal 3:10 hvordan Paulus anvender samme bevisførsel når han sier: «For så mange som bygger på lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem». Så tilføyer han nå videre, i v.6-8, ord som innebærer at Kristus allerede er kommet fra himmelen og har stått opp fra de døde. Og at ordet som forkynner dette er nok for at vi kan motta rettferdighet og frelse. I dette har vi da også det andre beviset på at «Kristus er lovens ende». Så har vi da sett tekstens siktemål og sammenheng med det som er talt foran, og vi går over til å se hvordan selve teksten lyder.

Moses skriver om den rettferdighet som er av loven. Dvs. Moses forklarer hva som kreves for å bli rettferdig overfor loven. Og hva er så det? Det heter: «gjør disse ting» (sv.: som håller det). Det stod jo: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem. Dvs. at ved å gjøre disse ting - uten å eie noen nåde eller noen stedfortreder - skal de få evig liv som lønn for sin egen rettferdighet (kap.11:6). Legg nå her merke til hva som kreves for at du etter loven i egen person skal kunne tekkes Gud! Det kreves at du ikke bryter noen av hans bud, men alltid gjør alt det han byder oss å gjøre. For det krever han i loven.

Dette bør lære oss at vi ikke bare skal tenke og tale om hva loven krever, men at vi også virkelig lever etter/oppfyller den. Holder vi dette klart for oss? Eller nøyer vi oss med bare å tenke og tale om saken, eller holder kanskje bare noe av dette, mens Herren Gud jo krever at vi skal holde alt det han byder oss? Ja, da er jo dette et rent hykleri (skuespill), eller åpenbar forakt for Guds ord. Eller hva er det for slags fromhet, når du stadig bare fortsetter å tenke og tale om Guds vilje, men aldri greier å oppfylle den? Gjør du bare enkelte ting av det Gud har befalt, men lar det andre være ugjort? Gjør du bare noe som du selv velger ut - og ikke det Herren Gud virkelig krever; at du skal gjøre alt det som står skrevet i lovens bok (5Mos 27:26, Gal 3:10)? Da er jo dette som om du skyldte en person tusen, og bare betalt ham hundre kroner, og dermed mener han må godta at du har gjort opp for deg! Da har du jo bare betalt en tiendedel av det du var skyldig, og vil likevel bli sett på som redelig.

Nå oppfyller du kanskje ikke en tiendedel av det du skylder Gud, - nei, du oppfyller ikke ett eneste bud. Likevel vil du med din egen innsats tekkes Gud? Dette er jo et forferdelig mørke og hykleri. Du er kanskje til og med like from som fariseerne. I åpenbar gjerning driver du ikke hor, eller dreper. Men du overser fullstendig det Kristus sa; at du er dømt som morder bare du blir vred på din bror, og at du har drevet hor, bare du har lysten til det i hjertet ditt, osv. Du tilber ikke gudebilder, men du bryr deg ikke om at hjertet ditt henger ved sine avguder i jordiske skapninger, og er kald og likeglad overfor Gud. Du er kanskje ærlig og redelig i handel og vandel. Men du føler ingen synd ved at du med tungen din stjeler fra din neste det mest dyrebare han eier; hans gode navn og rykte. Du tror at Kristus er død for oss, men innvier ikke ditt liv for ham og hans tjeneste, osv. Alt dette er jo et grovt hykleri/skuespill. Herren Gud vil du skal gjøre alt det han byder oss å gjøre. Og da kreves det selvsagt også at du ikke bare til visse tider holder Guds bud, men at du til enhver tid fullkomment oppfyller dem. For Gud har aldri sagt at vi av og til kan få lov å bryte dem.

At du ikke alltid bryter Guds bud, når bare du en gang i blant gjør det - det vitner ikke om større fromhet enn om en tyv kan bevise at han ikke har stjålet hver eneste dag. Nei, her kreves det at du aldri skal bryte noen av Guds bud. Og så gjør du kanskje de gjerningene loven krever. Men du gjør dem ikke av ditt eget hjertes lyst, men bare på grunn av lovens krav eller trusler. Dette er jo da å gjøre alle sine gjerninger som en hykler, - når det ikke springer ut fra hjertets innerste lyst. For det er jo dette loven først og fremst krever (Mat 22:37-38). Når en bare forsøker å oppfylle loven med utvortes gjerninger, og med indre ulyst eller motvilje, da skjer det jo bare på grunn av lovens trusler eller løfter. Det ligger ikke mer godt i dette enn når en hustru steller vel med mannen sin bare på grunn av at han truer henne. Når hun tvert imot burde gjøre alt i kjærlighet, men nå bare drives av trusler eller løfter, så vitner det jo bare om det sørgeligste ekteskapsforhold, tross all hennes pene oppførsel. Slik er det med all den kristelighet som bare springer ut av Guds trusler eller løfter, og ikke av hjertets kjærlighet og lyst.

Her må du legge merke til hva det er Gud krever i sin hellige lov: Du skal gjøre alt det Gud byder i sitt ord. Du skal gjøre det alltid, til enhver tid. Og du skal gjøre det ut fra ditt hjertets lyst og kjærlighet til Gud. Den som da oppfyller dette, han er i egen person tekkelig og ren for Gud, og skal få det evige liv som lønn. Og den som ikke oppfyller alt dette, han er forbannet av Gud. Slik dømmer Herren Gud etter loven.

Så vil noen her straks innvende: På den måten er det jo ikke ett éneste menneske som kan bli frelst. For hvem kan vel oppfylle alt dette? Men vi kan kanskje håpe på Guds nåde, når bare vi gjør det vi får til? ---. Men svaret er: Nei, langt ifra! Noe slikt har Gud aldri lovet; at de skal få Guds nåde, bare de gjør det de kan makte. Nei, dette er det Guds ord sier: «Forbannet er hver den som ikke holder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem». Det er derfor apostelen sier: «så mange som holder seg til lovgjerninger er under forbannelse». Og videre: «for den som arbeider (den som har gjerninger å vise til, sv: som holder seg til gjerninger), blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste» (Rom 4:4). Hvis vi da selv søker rettferdighet etter loven, så måtte vi fullkomment oppfylle alt det loven krever. Ellers ble vi jo dømt for lovbrudd. Under loven gis det ingen nåde. Det er også noe denne teksten vil lære oss. Og da legger vi merke til at teksten beviser så sterkt hvor nødvendig det er at «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror».

Men så kunne det ennå være noen som reiste dette spørsmålet: Hvordan skal en da forstå dette at Guds lov likevel, slik den lyder, lover evig liv for dem som oppfyller budene? Skulle Gud her muligens bare ville gjøre narr av oss ved å gi oss et løfte som likevel aldri kan oppfylles? Svar: Menneskene er tross alt så stolte at de ikke vil la Gud gi dem sin nåde bare av nåde. Og når de tvert imot alle Guds ord og all Kristi fortjeneste strir mot Guds rettferdighet, og bare søker å sette opp sin egen rettferdighet, da vil han virkelig gjøre narr av disse menneskene. Det ser vi mange steder i Skriften. I Sal 2 tales det om dem som reiser seg mot Herren og hans salvede. Og der sies det uttrykkelig at han som troner i himmelen, «ler» og «spotter dem». All Kristi og hans apostlers forkynnelse gikk ut på at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». Når Kristus da likevel både til den rike unge mannen (Mat 19) og til den lovlærde (Luk 10) sier: «Gjør dette, og du skal leve», så må vi nødvendigvis oppfatte dette som at Herren vil si: Selv mener dere jo at det er gjennom lovgjerninger dere skal oppnå evig liv. Og da er dette det jeg har å si til dere: Dere skal ikke bare tenke og tale om dette, men gjøre det, ja, oppfylle fullkomment alt det loven sier. Gjør dere det, da skal dere få det evige liv.

Dette var nok en fornærmelse eller hån mot deres egenrettferdige holdning. Men den samme oppfatningen har Luther når han utlegger Gal 3:12: «Det menneske som gjør det budene sier, skal leve ved dem». Han sier: «Jeg oppfatter dette skriftstedet på samme måte som disse Kristi egne ord: «Gjør dette, og du skal leve» (Luk 10:28), nemlig som et slags spøk eller spott». Og Luther sier videre: «Ganske visst sier loven at det menneske som gjør dette, skal oppnå livet. Men hvor finnes det menneske som oppfyller loven, dvs. som elsker Gud av hele sitt hjerte, og sin neste som seg selv? Ganske rett er det mennesket rettferdig som oppfyller loven. Men Skriften sier uttrykkelig at «det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste. De har alle bøyd av. Alle sammen er blitt fordervet (udugelige). Det er ingen som gjør godt (dvs. slik loven egentlig krever det), nei, ikke én eneste».

Vi ser altså at lovens egentlige hensikt med sine høye krav, er å frata oss ethvert håp om at vi noen gang skulle kunne bli rettferdige i oss selv, - så vi isteden drives til å søke alt i Kristus. Lovens mål er at «hver munn skal bli lukket igjen, og at hele verden skal stå straffskyldig for Gud» (Rom 3:19). Men dette bare for at vi så skal komme videre og «bli rettferdiggjort av tro» (Gal 3:22,24).

Tiltoppen

6 - 8 : Men rettferdigheten av troen taler på denne måten: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. - Men hva sier rettferdigheten av tro? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner:

I verset foran utlegger Paulus hvordan lovens rettferdighet taler, eller hvilke betingelser loven setter for å rettferdiggjøre menneskene. Nå stiller han straks opp mot dette hvordan troens rettferdighet taler, eller hvor veien er til å motta denne rettferdigheten. Begge veiene skildrer han med ord fra Moses. Den første veien med ord som brukes i deres egentlige mening. Den sistnevnte veien med ord som han låner for å skildre noe annet enn de opprinnelig ble brukt til. Og det skriftstedet Paulus bruker på denne måten, er 5Mos 30:11-14, der Moses sier til Israel: «Dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss for å hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det».

Som vi ser handler disse ordene egentlig om hvor klart og nært Israel nå hadde lovens ord, så de med full visshet kunne vite hva Herren Gud i himmelen elsket og hatet. Nå var det ikke «skjult», slik at de selv måtte tenke og gjette hva han mente, slik som hedningefolkene. Det var heller ikke «langt borte», så de behøvde reise langt av sted for å få vite hva det var som behaget Gud. De behøvde ikke si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss?», eller «Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det?» Dette anvender nå apostelen i sin glade evangeliske ånd for å skildre troens rettferdighet*, som han her framstiller som en talende person. Og så opphøyer han den med disse ordene han har lånt fra Moses, om hvor nær og tilgjengelig troens rettferdighet nå er. Vi behøver ikke speide omkring oss, verken mot det høye, eller mot dypet, etter frelse og evig liv. For Kristus er både kommet fra himmelen og stått opp igjen fra de døde. Nå kan vi motta rettferdighet og frelse gjennom ordet om ham, som er så nær oss. Det er dette som ligger i disse ordene: «Rettferdigheten av troen taler på denne måten: Si ikke i ditt hjerte: hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -» osv. Men hva sier den da? Jo, «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner».

* «Suavissima parodia» (Bengel). Slik utlegges også dette av Krysostomus, Luther, Beza, Calvin, ja, de fleste. Andre har forsøkt å finne en hentydning til troens rettferdighet i Moses egen tekst, men har ikke lykkes. Ganske riktig møter vi ofte Kristus i Mosebøkene. Men her (5Mos 30) står det tross alt helt tydelig at «det bud som jeg gir deg i dag: å elske Herren din Gud, og ta vare på hans bud og hans forskrifter» osv. (v.16). Og når omvendelse og hjertets omskjærelse blir omtalt i samme kapittel (v.1-4), så sies det at dette skal skje i en framtid, når Israel blir drevet ut blant alle folkeslag. Vi legger også merke til at Paulus gjengir ikke Moses ordrett, men låner bare de ordene som passer for å skildre troens rettferdighet. Luther sier om dette at «Ut fra Moses har Paulus, fylt av Ånden, tillatt seg å sette sammen en ny og egen tekst».

Når det gjelder lovens og evangeliets innhold og frelsesgrunn, så er de jo fullstendig motsatte, som Paulus nettopp viser her, - så motsatte som det som ligger i det å kreve, og det å gi. Men med hensyn til hvor klare, og hvor nær oss, begge er, da er de så like at lovens ord her altså kunne brukes til å skildre evangeliet. Slik ser vi ofte i Paulus’ brever hvordan han trekker sammenlikninger mellom loven og evangeliet, som f.eks. i Hebr. 12:18-24 og 2Kor 3:7-11 m.fl. I sistnevnte skriftsted taler Paulus slik om evangeliets herlighet, framfor lovens: «Men dersom dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert i steiner, var herlig....., hvor mye rikere på herlighet skal da ikke Åndens tjeneste bli?» Her viser sammenlikningen igjen at de ordene som opprinnelig ble talt om loven, her anvendes om evangeliet. Det er som om Paulus ville si: Når Moses kunne si om loven at gjennom den var Guds vilje nå kommet nær nok, og klar for Israels folk, så måtte dette i ennå større grad kunne sies om troens ord.

Og dette gjelder jo i særdeleshet hvis vi tenker på den rettferdighet som loven eller evangeliet tilbyr (for det er jo dette som er Paulus’ egentlige emne her; lovens og troens vei til rettferdighet). Da må en jo si at lovens vei til rettferdighet er uendelig. En ville jo aldri, så lenge en levde, kunne nå fram til målet på den veien. Mens derimot troens vei er så kort at dens rettferdighet kan vi få i dag, i samme øyeblikk som du får ta imot troen på Jesus. For i samme øyeblikk som troen på ham er født i hjertet ditt, er du rettferdig overfor Gud. Så full av trøst er den sammenlikningen Paulus gjør her mellom lovens og troens rettferdighet. Men så vil vi se litt nærmere på hvordan troens rettferdighet taler.

Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -. «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte». Hovedsaken i denne teksten er at vi vises hen til Ordet som er meget nær oss. Og vi advares mot å speide i alle retninger, ut i det fjerne etter Kristus. Teksten lærer oss at det ganske riktig er et mål som den sjelen som søker frelse må komme til, og målet er Kristus. Men at vi ikke må speide hit og dit etter ham, opp mot himmelen eller ned i dypet. Vi må la ham komme til oss gjennom Ordet, ta imot det Ordet sier om ham, og på den måten få eie Kristus og fullkommen frelse. Derfor fortsetter også Paulus gjennom størstedelen av dette kapitlet å tale om Ordet. Men han taler altså også til de vantro jødene om å «hente Kristus ned». Det har sin grunn i at de fra skiftene visste om Kristus, og bekjente troen på ham, selv om de ikke ville tro at han allerede var kommet, eller at Jesus var Kristus. Dessuten må «rettferdigheten av troen» tale om Kristus til alle mennesker (v.12). Og i vår tekst taler dette budskapet spesielt til alle tvilende sjeler som ikke vet hva de har i Kristus.

Til disse taler Ordet: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned -». Her ligger først og fremst denne tanken: Søk ikke din rettferdighet som om Kristus ikke var kommet fra himmelen og allerede har fullbrakt den rettferdigheten som gjelder for Gud. Har ikke Gud allerede gitt sin Sønn for oss? Hvordan kan du da søke frelse gjennom din egen rettferdighet? Si heller ikke: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde? Eller tviler du på at Kristus er stått opp av graven? Tror du han ble værende i dødens vold, og dermed ikke har fullbrakt sitt frelsesverk, ikke har «ført fram en evig rettferdighet» (Dan 9:24)? «Hvis Kristus ikke er oppstått, da er vi ennå i våre synder» (1Kor 15:17), og da måtte vi virkelig finne ut av hvordan vi selv skulle kunne bygge opp en rettferdighet som gjelder innfor den hellige Gud. Men si ikke noe slikt i hjertet ditt!

Med de ordene han skildrer dette: «det vil si, for å hente Kristus ned», og «...for å hente Kristus opp fra de døde», har Paulus samtidig forkynt alt det Kristus har gjort til vår frelse. At Kristus kom ned fra himmelen, og hans oppstandelse fra de døde, er begynnelsen og slutten på alt det han gjorde for oss. Hvis vi altså vil fatte dybden i disse ordene som troens rettferdighet taler, så må vi tenke gjennom alt som ligger mellom disse to ytterpunktene i Kristi verk som vår frelser, altså alt det han gjorde og led i vårt sted. Han kom ned fra himmelen og ble vår bror, ble et sant menneske som oss, «men uten synd», «født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe fri dem som var under loven» (Gal 4:4-5). Heb 2:14-15 taler herlig, klart og tydelig om dette: «Då nu barnen hava samma kött och blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen, og for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv».

For at vi skulle kunne frelses, krevdes det to store verk: Først at vi måtte befris fra syndens skyld og straff. For det andre at det måtte oppnås adgang for oss til det evige liv. For å oppnå det første, måtte straffen for all vår synd fullbyrdes på den stedfortrederen som var utsett til dette, og lovens forbannelse måtte ramme ham. Dernest måtte han oppnå en fullkommen rettferdighet for oss, ved at han i vårt sted i sitt liv oppfylte lovens bud og krav. Begge deler har Herren Kristus oppfylt etter Skriftene. Han taler selv slik om begge disse forhold: «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sin sjel som løsepenge for mange». «For mange» dvs. alle (1Joh 2:2). Det første ble tidlig forutsagt i Skriften, når Messias (gjennom David) sier til Faderen: «du har boret mine ører» (Sal 40:7). Det sikter til datidens skikk hvor livegne treller ble merket ved å bore gjennom ørene, og taler om hvordan Kristus skulle være en lydig tjener under loven. På samme måte som vi ble gjort til syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skulle vi også ved det ene menneskes lydighet bli gjort rettferdige.

Og at Kristus skulle være offeret for våre synder, det taler hele Skriften om. Dels i de mest konkrete ordvalg, dels gjennom de utallige forbildene som lå i de blodige ofringene som Herren helt fra begynnelsen hadde foreskrevet (Hebr. 10:1-14). Det var ham påskelammet skulle være et bilde på, når lammets blod skulle strykes på dørstolpene, og dermed verge mot mordengelens sverd. Det var ham det store soningsofferet taler om, som ble båret fram bare én gang hvert år, osv. Om ham vitner alle profetene at han skulle bli «såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger» (Jes 53), at han skulle «ta dette landets misgjerning bort på én dag» (Sak 3). Dette vitner også døperen Johannes, når han roper ut: «Se! Guds Lam som bærer bort verdens synd!» Dette vitner alle evangelistene og apostlene om.

Peter sier: «Dere ble frikjøpt med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk» (1Pet 1:18-19). Paulus sier at «det var etter Faderens velbehag ved ham å forlike alle ting med seg selv, ved at han hadde gjort fred ved blodet på hans kors, enten det er de ting som er på jorden, eller de ting som er i himmelen» (Kol 1:20). Johannes sier: «Jesu Kristi blod, hans sønns blod, renser oss fra all synd» (1Joh 1:7). Ja, Herren sier selv: «mitt blod utgytes for dere til syndenes forlatelse». Dette synger også den triumferende skaren om foran Lammets trone: «Du ble slaktet, og har med ditt blod frikjøpt oss til Gud». Og beseglingen av alt var dette at «Gud reiste ham opp etter å ha løst dødens smerter» (Ap.gj. 2:24), at han er blitt «oppreist til vår rettferdiggjørelse».

Så er da dette det store verk Herren Kristus kom ned fra himmelen for å utføre. Som gjorde at han ble født under loven, at han led, døde og stod opp igjen - det store verket han gjorde til vår rettferdighet. Dette er det veldige verk som de i alle fall i gjerning fornekter, de som «ikke har underordnet seg (gitt seg inn under) Guds rettferdighet», men «søker å opprette sin egen rettferdighet». Det er slike fornektere som rettferdigheten av troen aller først retter seg mot med disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde». «De fornekter til og med den Herre som kjøpte dem» sier Peter, - de vil trenge seg inn i hans embete, og selv nå gjøre det som kostet Guds Sønn et trettitalls år i tjeneste under loven og en blodig død på forbannelsens tre. For den som vil forsøke å tilfredsstille loven og oppnå Guds nåde gjennom sin egen kristelighet, han innbiller seg jo at han kan selv gjøre alt det som krevde Kristi lydighet og bitre død.

Skriften vitner om at han «tråkket selv pressekaret, han selv alene, uten at noen av folkene var med ham» (Jes 63:3). Men de egenrettferdige vil hjelpe ham med dette arbeidet, og fullbyrde det. I tillegg fornekter de den store Guds vitnesbyrd, ja, de fornekter alt Gud har lovet om sin Sønn gjennom hele Skriften. De fornekter at Kristus er kommet fra himmelen som vår forsoner, såvel som at han er stått opp fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Det er denne anklagen som ligger i disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen».

Men i disse ordene ligger det også en stor trøst for svake og forsagte sjeler som fremdeles ser på seg selv, og dermed ikke finner fred. Det er ikke alltid noe bevisst målrettet i dette at vi søker å sette opp vår egen rettferdighet. Ofte skyldes det rett og slett mangel på lys/klarhet og tro, når en sjel som i alt ønsker å underordne seg Gud, likevel ikke forstår hvor fullstendig fortapte vi er, og hvor fullkomment alt er oppfylt av Kristus. Slike sjeler bør her vekkes opp til en legende/avklarende (sv: hälsosam) erkjennelse. La disse ordene: «Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himmelen?» osv. vekke deg  opp til å tenke over om ikke alt det du nå forsøker å oppnå gjennom din egen kristelighet, allerede er fullbrakt av Herren Kristus. Det er nok også i en advarende tone du tiltales her, men det er en trøsters advarende tone. En advarende tone fordi du egentlig ikke er trygg og glad nok med bare det Kristus har gjort. Og advarselen taler til deg slik: Hvorfor tviler du ennå på om du kan oppnå Guds vennskap? Har Kristus slett ikke oppfylt alt det loven krever av deg? Er ikke Kristus kommet fra himmelen for nettopp å gjøre «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet» (Rom 8:3)? Eller har han ikke vært i stand til å fullføre sitt oppdrag, og derfor blitt værende i dødens vold? Er han ikke stått opp igjen?

Det er helt rett, det som Luther sier: «Den som alltid ser på seg selv og klager over at han er så stor en synder at han kan ikke tro at Gud kan være nådig mot ham, han oppfører seg som om han ville si: Jeg tror ikke Guds Sønn er kommet fra himmelen for å ta bort mine synder. Jeg tror ikke han har utført dette verket, og stått opp igjen til vår rettferdighet. Nei, jeg tror ikke et eneste av alle de ord som Skriften vitner om ham. Og hvilken tyrker eller jøde kunne vel finne på å tenke eller tale mer bespottelig om Herren Kristus!» Så, hvis du tror at Kristus både er kommet fra himmelen, og har stått opp fra de døde, og dermed har blitt en fullkommen soning for våre synder, så må du jo nødvendigvis erkjenne dette, og at det er fullstendig nok også for dine synder. For det hjelper deg ingen ting om du tror det er skjedd en soning for hele verdens synder, hvis du ikke tror at det også gjelder for dine. Det hjelper deg heller ikke at du tror han har sonet for noen synder som du ikke er opptatt med eller tynges av. Du må tro at Kristus har sonet nettopp for de syndene som daglig plager og tynger deg. Du må tro at han virkelig har utført dette for deg. Først da kan dette virke glede, kjærlighet og takknemlighet i deg.

Derfor må du slutte med å se på deg selv. Tvert imot bør du til Herren Kristi ære bekjenne at han har fullkomment frikjøpt deg fra alle dine synders skyld og dom. At selv om du ennå har og kjenner dem hos deg, kan de likevel ikke fordømme deg. Du bør bekjenne at i Kristus er du fullkommen ren og hellig, like så sikkert som at Kristus er oppstanden. For da er «troen vår ikke forgjeves, og da er vi ikke lenger i våre synder» (1Kor 15:17). Ja, i Hebr. 10 sies det jo at hvis syndofferet virkelig tok bort syndene, da skulle vi jo ha en god samvittighet. For apostelen sier at hvis de levittiske ofrene virkelig tok bort syndene, da hadde de som bar fram ofrene ikke lenger noen synd på samvittigheten. Da var de jo én gang for alle gjort rene (v.2)! Husk da at når vi ennå bærer på våre synder i samvittigheten, så sier vi jo dermed at heller ikke Kristi blod kunne ta bort syndene. Å, si ikke noe slikt i hjertet ditt!

Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Legg godt merke til dette! Her er troens hemmelighet. Her ser du den sanne visdommen. «Ordet er deg nær». Den som ville finne Gud og Kristus skal bare holde seg til Ordet. Der vil Gud møte oss. Der finner du Kristus. Du behøver ikke løpe rundt og søke ham i sterke følelser eller i ukjente skjulesteder, verken høyt der oppe, eller i dypet. Du har ham ganske nær deg, i Ordet, - «troens ord» (sv: ordet om tron). Lar du det slippe inn og innta hjertet ditt, så har du Kristus i hjertet. Så har du alt det ordene forkynner og lover. Du behøver ikke sveve hit og dit i tankene, og si: Bare jeg visste hva Gud i himmelen tenker om meg og vil gjøre med meg! Bare jeg visste om navnet mitt står i Livets bok eller ikke! Å, bare Gud på en eller annen måte ville åpenbare seg for meg, og fortelle meg det! Å, si ikke noe sånn i hjertet ditt! Gud har allerede gjort det du sukker etter. Han har allerede åpenbart seg og gitt oss det ordet som gjelder for alle, for hver og én. Vær du ganske sikker på at han gjør ingen forskjell på folk, - de nådens lover han har forkynt, gjelder i like stor grad for alle.

I jordiske forhold oppfatter vi enkelt og greit hvordan samfunnets lover gjelder. Og når jeg kjenner samfunnets lover, behøver jeg ikke si: Å, om jeg bare kunne få talt med kongen, og høre om jeg kan regne med at jeg er beskyttet av landets øvrighet! Nei, jeg vet på forhånd hvem kongen er nådig mot, hvem landets øvrighet beskytter; jo, alle som retter seg etter landets lover. Slik er det også med Guds ord. Det er noe som mangler i vår tro på Guds ord, når vi ikke vet hva Gud tenker om oss. Han har allerede fortalt oss det i sitt ord. Der ser jeg at hvis jeg ikke vil tilbe Sønnen, men bare leve fritt i verden etter min egen lyst og vilje, i synd og lettsindighet, da hviler fordømmelsens dom over meg. Vil jeg på den andre side forsøke å få Guds nåde gjennom egen rettferdighet etter loven, så vet jeg at betingelsen er denne: Oppfyll fullkomment alt! Så skal du få leve. Men også at hvis jeg synder på étt eneste punkt, så er jeg under forbannelse. Går jeg derimot dømt av loven, rådløs og nedslått, men likevel nå søker min frelse bare i Sønnen, i hans forsoning, og ikke lenger kan unnvære ham og hans evangelium. Da vet jeg at jeg allerede er ikledd hans rettferdighet og har mitt navn i Livets bok, hvor ille det enn oppleves at det er i hjertet mitt. «Den som har Sønnen, har livet». Hvordan jeg kan vite dette? Jo, det vet jeg fra Guds eget ord! Hvem skulle jeg tro, om ikke Gud selv? Og dette ser vi han forkynner oss over alt.

Dette er svært alvorlig, og vi bør prente denne lærdommen dypt inn i hjertene våre. For ellers vil det være særdeles vanskelig å få bli i troen gjennom all den mangfoldige anfektelsen som angriper hjertene våre her i denne verden. Kjødet er fullt av synd, og samvittigheten full av loviskhet. Følelseslivet er ofte hos gudfryktige sjeler som et åpent sår, og Gud med sin nåde er ofte skjult i tykke skyer, og vanskelig å forstå. Her har da vår fiende, djevelen, rik anledning til å anfekte oss så lenge vi er på jorden. Da gjelder det å ha en sterk fortøyning i nøden. At vi ikke er avhengig av hva vi er, hva vi finner eller kjenner i oss selv, men holder fast ved den store Guds evige ord. Denne dyrebare kunsten taler Luther svært lærerikt om i en preken på påskedagen. Der sier han bl.a.: «Det er én ting å kjenne, - noe annet å tro. Hvis en med sine legemlige øyne så Kristus sveve oppe mot himmelen, slik som en ser solen, så behøvde en jo ikke tro det. Men at Kristus «er gitt for våre synder, og oppreist til vår rettferdiggjørelse», det kan vi verken se eller kjenne.

Derfor må en vende seg fra følelsene, og bare ta imot Ordet med hørselen, slik som det lyder. Og så må en liksom skrive det inn i hjertet og holde fast i dette, selv om ingen ting tyder på at syndene mine er tatt bort fra meg, men jeg kjenner dem ennå i meg. Nå må jeg ikke leve på hvordan det kjennes. Jeg må holde fast på at synden, døden og helvete er overvunnet. Selv om jeg synes jeg opplever at jeg er midt i syndens, dødens og helvetes vold. Så skal troen føre oss helt stille og sakte gjennom synden, døden og helvete.

Og nå skal vi høre en liknelse om fiskene i vannet. Når de er fanget i nota, trekker en dem så sakte mot land at de ikke merker annet enn at de ennå er frie i vannet. Men når en drar dem opp på land, da har de ikke lenger vannet rundt seg, men ligger åpne på stranden. De spretter og spreller. Og nå først kjenner de at de er fanget. Slik går det også med sjelene når de blir fanget av evangeliet, som Kristus også sammenlikner med ei not (Mat 13:47). Når evangeliets ord føder et hjerte på ny, så fester det hjertet til Kristus og fører det så stille, så sakte og skjønt ut av syndens og djevelens rike. Men mens dette pågår, kjenner og fatter sjelen ikke noe annet enn at den ennå synes å være i sin synd og død.

Men så oppstår det en kamp. For nå står følelsene i strid med troen, og troen mot følelsene. Og jo mer troen vokser, desto mer avtar følelsene, og omvendt. Synden henger ennå fast i oss, slik som stolthet, gjerrighet, hissighet osv. Men bare for at den nå skulle drive oss til troen, og slik at troen dag etter dag måtte vokse, og menneskene omsider måtte bli virkelig kristne som holdt den rette sabbaten, nemlig på den måten at de liksom helt og holdent skjuler seg i Kristus. Da må samvittigheten til slutt bli tilfreds, og alle syndens dønninger og bølger legge seg. På havet kommer den ene bølgen brytende innover etter den andre, som om de ville skylle bort hele stranden. Men de bryter bare hverandre ned mot den. På samme måte bryter også syndene mot oss og vil synke oss ned i fortvilelse. Men etter hvert må de alle sammen opphøre og forsvinne». Så langt Luther.

Men alt dette skjer bare ved at troen iherdig holder fast ved Guds ord. Og tenk, den store, allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, forsikrer: «Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». Hvor finnes da den fortapte synderen som ikke skulle ha tillit til dette, kaste seg inn til ham og får leve? Fra verden ble til har den store Gud med utallige uttrykkelige ord og talende forbilder åpenbart sin evige rådslutning. Gjennom sin enbårne Sønn ville han gjenopprette det som var tapt ved syndefallet, ta bort synden og oppfylle loven. Og en stor skare av vitner, i tillegg til Den Hellige Ånds virksomhet på jorden, har båret fram gledesbud om at alt dette er fullbrakt. Ja, Herren selv forsikrer om at han «er den første og den siste, han som lever og var død, og se, jeg er levende i all evighet... Den som tørster vil jeg gi av kilden med livets vann uten betaling» (Åp 1:17-18, 21:6). Hvor er da den fortapte synderen som ikke skulle ha tillit til slike ord, og med frimodighet stå fram for nådens trone? Skulle ikke hver anfektet kristen med alle sine fristelser og skrøpeligheter kunne hvile sitt trøtte hjerte på slike ord? Ordet, Guds eget ord, er nær oss, ja, i hjertet ditt og i din munn, når du tar imot det i tro.

Det er troens ord (sv; Detta är ordet om tron). Det er ikke lovens ord (v.5), det er troens ord (sv: ordet om tron) som bringer Kristus inn i hjertet ditt. - som vi forkynner, altså «vi» som er Herrens apostler, og alle de som bare forkynner akkurat det samme som vi, apostlene. For Herren hadde selv sagt til disse: «Det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Mat 18:18). Legg merke til hvordan Herren selv taler til dem her om at det finnes ikke noen annen måte å dømme på i himmelen, i Guds hjerte, enn slik han taler på jord gjennom disse vitnene sine. Si da ikke i ditt hjerte: «Hvem skal fare opp til himmelen» osv. Guds eget ord er deg nær. Si heller som så: Nå vet jeg hvordan Gud i himmelen dømmer om min sak, og hva han vil gjøre med meg. Fordi jeg alltid blir fordømt i loven, kan jeg aldri redde meg uten Kristus. Men derfor er jeg også alltid rettferdig i ham, og skal aldri dømmes etter loven. Dette har jeg garantien på i hans eget ord, fra han som skal dømme på den siste dag. Da er jeg trygg. Da vet jeg hvordan han skal dømme. Hans ord er meg nær. Lovet være hans navn i all evighet!

Til toppen 

9 : For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.

Det er det store spørsmålet om hvordan en blir frelst, apostelen på nytt tar for seg her. Dette emnet har han også vært veien om i det forrige verset, hvor han advarer mot å søke i alle retninger, og siterer Moses i dette: «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner». Hvordan dette skal forståes - hvordan ordet kan frelse oss, og hvordan ordet er i vår munn og i vårt hjerte - det er det Paulus forklarer nå, når han sier: «For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst». Dette er et særdeles dyrebart bibelord. I korte, klare og bestemte ordelag får vi her høre hvordan vi «blir frelst», frelst fra den evige fortapelse og satt over i den evige saligheten.

Her sies det uttrykkelig at du blir frelst gjennom dette ene: At du i ditt hjerte tror, og med din munn bekjenner Herren Jesus, og at han er oppreist fra de døde. Så nær, og så bestemt er frelsen gitt i «troens ord». Du behøver ikke søke å bygge opp din egen rettferdighet på lovens lange og umulige vei (v.5), slik som det vantro Israel (v.2). Heller ikke behøver du sveve hit og dit sammen med de flakkende og tvilende sjelene, og liksom spørre: «Hvem skal fare opp til himmelen for å hente Kristus ned, eller fare ned i avgrunnen for å hente ham opp fra de døde?» Nei, «ordet er deg nær - troens ord». Når bare du har det slik i hjertet ditt, at du på denne levende måten tror på Jesus og bekjenner ham både som «Herre», som er kommet fra himmelen, og også som din fullkomne Frelser, «oppreist fra de døde», da skal du bli frelst.

Men la oss legge godt merke til hvordan Paulus her taler både om «tro», og om å «bekjenne»! Det er ikke bare sprunget ut av Mose ord om både «munn» og «hjerte», som ble sitert i v.8. Men i v.10 ser vi at disse; troen og bekjennelsen, har hver sin oppgave. For der heter det at «med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse». Nedenfor skal vi se nærmere på hva som ligger i denne forskjellen. Men nå skal du først legge merke til at når apostelen vil uttale den store forsikringen: «du skal bli frelst» - som han også sier nedenfor om «hver den som tror på ham» (v.11), og «hver den som påkaller Herrens navn» (v.13) - så gir han oss her først et særmerkt kjennetegn på den ekte troen, og på en nødvendig «praktisering» av troen. Og tegnet på den frelsende troen er at du gjennom den blir en Jesu venn som av hele ditt hjerte bekjenner ham og søker å fremme hans rike. Men det blir samtidig nødvendig å omsette troen i praksis; i bekjennelsen. For den levende troen føder alltid både en indre lyst og drift i hjertet til å tale om Jesus som nå er blitt dets skatt, og en kjærlighetens nidkjærhet opptatt med å fremme hans ære og sjelers frelse.

Vi forstår straks at med bekjennelse menes her hjertets frie og levende uttrykk for sin tro. Ikke bare munnens bekjennelse, eller noe en har lært i barneårene og stått og gjentatt i gudshusene, en bekjennelse enhver vantro også kan stå fram med. For vi vet først og fremst at Skriften alltid mener det alvorlig med alt det den taler. Slik at når Skriften taler om en frelsende tro eller bekjennelse, så menes det alltid den levende troen og den sanne bekjennelsen. For «det hjertet flyter over av, det taler munnen» (Mat 12:34). Dessuten har apostelen her uttrykkelig føyd til disse ordene: «og tror i ditt hjerte». Ja, vær klar over at det er dette slag bekjennelse det tales om her; at du altså «tror i ditt hjerte» og derfor taler. Og slik taler allerede David: «Jag tror, därför tala jag» (Sal 116.10).

Og hva er det nå den troende sjelen bekjenner om Jesus? At Jesus er Herre (ordlyden i C. O. R’s og flere andre bibler) sier Paulus. Dette er det første vi må tro og bekjenne; at den dypt foraktede, torturerte og til sist drepte Jesus er «Herren fra himmelen» (1Kor 15:47). At «det er han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde» (Ap.gj. 10:42). Dermed bekjenner den som tror at Herren allerede er kommet ned fra himmelen, - i motsetning til dem som spør: «Hvem skal stige opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned» (v.6). Ja, i dette at Jesus er Herre, ligger alt det vi tror og bekjenner om hans person og vesen, og som vi aldri uten Den Hellige Ånd ville være i stand til å tro og bekjenne rett. Apostelen sier at «ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd» (1Kor 12:3). En slik bekjennelse; den som springer ut fra Åndens verk i sjelen, er det da Paulus taler om her. For gjennom Åndens opplysning kan vi allerede her og nå av hjertet tro det alle tunger én gang skal bekjenne; at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (Fil 2:8-11).

Men det er ennå en viktig side ved Jesus, som den som tror bekjenner. Og hva er så det? Jo, at Gud har oppreist ham fra de døde. Akkurat her er nok dette også tatt fram som svar på spørsmålet i v.7: «Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde». Men vi kjenner til hvordan apostlene uten noen slik bakgrunn over alt holdt fram Kristi oppstandelse, som summen og stadfestelsen på alt det han som vår stedfortreder utførte her på jord (se f.eks. 1Kor 15:14,17,18, Ap.gj. 2:24, Rom 4:25, 1Pet 3:21). Dermed må vi oppfatte det som at dette er tilføyd med klar hensikt. For det er jo en helt nødvendig sak for vår frelse at vi tror i vårt hjerte at alt er fullbrakt. At synden virkelig er utslettet, loven fullkomment oppfylt i vårt sted, Guds rettferdighet rettslig tilfredsstilt, døden og djevelen fullstendig overvunnet, og «en evig rettferdighet ført fram». Men alt dette ble fullbrakt og beseglet da Gud oppvakte vår stedfortreder fra de døde.

I denne korte bekjennelsen om Kristi oppstandelse finner vi altså alt det en troende sjel behøver for å vandre trygt på frelsens vei. For det apostelen sier her at et frelst menneske tror og bekjenner; at Jesus «er Herre» og at «Gud har oppreist ham fra de døde», innebærer jo alt som den frelsende troen omfatter. I sak er det altså det samme som andre steder heter å «tro på Jesus» (v.11), å «ha Sønnen» (1Joh 5:12), «ete hans kjøtt og drikke hans blod» (Joh 6) osv. Og en slik tro på Jesus er det jo hele Skriften vitner om; at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

Da skal du bli frelst. Tenk godt etter hva dette ordet betyr: Frelst! «Da skal du bli frelst!» Kan jeg virkelig bli frelst, evig frelst og salig i himmelen? Er det noe jeg helt sikkert kan vite om den saken? Disse spørsmålene burde jo gjøre denne teksten vår overmåte viktig for oss. Her taler apostelen som om denne saken skulle være helt klar og avgjort; om altså hvem som blir frelst. Og slik er det også. Paulus sier klart og bestemt at hvis du er en som har denne bekjennelsen, hvor det er bare hjertets tro som oppgløder deg til å bekjenne din Frelser (men som alltid også har andre tegn på samme levende tro), så er det sikkert at «du skal bli frelst». Nå er det ennå bare noen år eller dager i denne jammerdalen, så er du inne i Guds evige herlighet. Ja, om det jo er så altfor stort, så må det likevel sies: I alt Guds ord er det helt sikkert og klart at så sant du inntil din siste dag lever i denne troen på Jesus at det bare er troen som oppgløder deg til også å bekjenne ham, så er du en av dem som en gang skal stå på hans høyre side og innbys til å gå inn til det riket som er gjort ferdig for oss fra verdens grunnvoll ble lagt.

Til toppen