1. Død og oppstanden med Kristus

Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet, Kol 3:1-4.

Ingen lettvint skumlesing vil gi menneskene noe av disse ordene. Den som vil ha nytte av dette skriftstedet, må først bli stille og lytte til Åndens tale her. Den som ikke har tid til det, og ikke har noe konkret behov for sin sjel, kan ikke vente seg noe av dette.

Vi står her overfor det som er hovedbetingelsen for all sant kristenliv på jord: Om dere er oppreist med Kristus, - om dere er døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud? Om Kristus er deres liv?

All from og pen kristelighet som ikke strømmer ut fra denne kilden, er løgn og hykleri. Det er noe Guds ord stadig slår fast. Men selvsagt kan man likevel bare la slike ord gå forbi seg, og trøste seg f.eks. med at vi lever da ganske annerledes enn verdens mennesker. Og så stadig øve seg i å leve så gudfryktig et liv som mulig.

Men en gang skal det lyde et rop: «Se brudgommen kommer!» Mangt et gudfryktig menneske skal da blekne og synke sammen - hver den som aldri har tatt det så nøye med om de hadde den rette grunnvollen. Da skal disse høre ordene: «Bind hender og føtter på ham (gjerningene og vandringen) og kast ham ut i mørket utenfor. For jeg kjente ham ikke. Jeg var ikke hans liv. Han hadde ingen olje på lampen - ingen bryllupsklær!»

Hva er så dette, å «ha oppstått med Kristus»? Apostelen antyder det selv like foran versene vi har foran oss (i Kol 2:12): «i den ble dere også oppreist med ham, gjennom troen ved Guds verk», (svensk overs). Som viser at det her tales om en oppstandelse som er skjedd i oss gjennom troen.

Jo visst er det sant at Kristus så fullkomment har dødd og oppstått i vårt sted, at vi i Guds øyne alle er døde og har stått opp rettferdige i ham. Som samme apostel sier: «Vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd. -- og ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2Kor 5. Det er sant at da kan vi si: Hvis én er stått opp, så er de alle stått opp - for Gud.

Men det er ikke det som er meningen her. For her anvendes Ordet på oss, og taler om den oppstandelsen som er skjedd i oss ved Kristus, for Paulus sier «gjennom troen», Kol 2:12.

Paulus omtaler dette mange steder, hvordan vi blir dødet og så igjen gjort levende; korsfestet, begravet og oppstått med Kristus. Kort sagt; hvordan Kristus blir vårt liv. I Gal 2:19-20 sier han: «Jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg».

Akkurat det samme, men med andre ord, sier han i Rom 7:1-6. Der leser vi først lignelsen om kvinnen som ved mannens død blir fri fra mannens lov, og kan gifte seg med en annen mann. Og så føyer han til: «Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud».

Men disse to skriftstedene handler først og fremst om samvittighetens frigjørelse fra lovtrelldommens åk, dens oppstandelse fra vantroen og egenrettferdigheten - til troens liv i Kristus.

Her ser du hvordan alt dette hører med til det å være død med Kristus og oppstanden med Kristus. Altså: i sin samvittighet død fra loven, i sitt liv død fra synden.

En sjel som har det slik, gjør som Luther: «gir den kjære loven ferie», og sier: Ha takk for den tjeneste du har gjort for meg. Men nå kan du ikke gjøre mer for meg. Nå har jeg lært at det er umulig å oppfylle dine krav. Men jeg har en annen mann som har gjort for meg det du krever. Nå er det slutt og helt forbi med ditt «formynderskap», Gal 4:1-5, 3:25. Det gode jeg nå vil gjøre, blir drevet fram av Kristi kjærlighet.

Samtidig har han også sagt farvel til et liv i synden, og sier: Nå kan jeg ikke lenger tjene deg.

Hvordan det foregår når vi gjennom loven dør bort fra loven, det viser Paulus i Rom 7:7-13. Når «budet kom» (traff samvittigheten), livnet synden opp og virket all slags begjær i meg. 

Jeg kjempet, strevde og ba mot begjæret. Men desto mer vokste det bare. Jeg ble redd, kjempet hardere, men syndet igjen. Jeg ble avmektig, kunne ikke kjempe, fulgte fritt med synden. Synden flommet over og jeg ble fortvilet. Jeg ønsket jeg kunne kjempe og be, men var ikke lenger i stand til noe som helst - jeg døde! Jeg segnet under byrden og ble liggende i min nød. Jeg gav meg over, anså meg fortapt, «jeg døde». Kunne ikke annet, tenkte at nå får jeg ta den dom jeg kan få.

Nå var alt mitt eget strev gjort til intet. Jeg lå som den avkledde, halvt ihjelslåtte mannen ved veien. Da kom den barmhjertige samaritanen. Han helte olje og vin i sårene, forbandt dem, løftet meg opp og førte meg til herberget. Jeg hørte evangeliet om «Kristi legeme» som var gitt som et offer til syndenes forlatelse. Og nå fikk jeg livet midt i døden, fikk himmelen midt i helvete.

«Mine brødre! Slik døde også dere fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde», Rom 7:4. Nå har jeg mitt håp, min trøst, mitt liv og min frelse, ja, all min rettferdighet og min styrke bare i ham.

Nå har jeg erfart at «Jeg er ved loven dødd bort fra loven, jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg», Gal 2:19-20.

Nå er jeg ved troen stått opp med Kristus. Nå er jeg død, men gjort levende igjen. Og mitt liv er Kristus, bare Kristus.

Jeg er nå som en som døde, og er kommet til en annen verden. I min forrige verden var det bare mine egne gjerninger som gjaldt, til liv eller død. Nå gjelder bare en annens gjerninger, til liv eller død. I mitt forrige liv var Kristus bare et navn for meg, en som «utfordret» eller drev meg til et hellig liv. Nå er han en stor virkelighet for meg, og selve Frelseren. Ja, mitt liv og min sang, min eneste trøst og min ære.

I min forrige verden gjaldt bare det som synes og kjennes, og min egen fornuft og meninger. Nå er jeg opptatt med det som ikke synes. Der har jeg nå mitt liv. Nå gjelder et ord fra Guds munn mer enn hele den synlige verden.

I mitt forrige liv var verden og de tingene som er i verden, rikdom, ære og fornøyelser, det største for meg. Nå er de samme tingene mine fiender og det som forfølger meg, på grunn av begjæret i kjødet mitt. Og nå har jeg min rikdom og glede i Kristus alene.

Dette er å være død og oppstått igjen med Kristus.

Men om altså troen og gudsfrykten hos meg er både ufullkommen og full av fall, så er likevel alt sammen fullkomment for Gud. For om min tro er svak eller sterk, er jeg selv på det svakeste ikledd hele Kristus, Gal 3:27. Jeg er helt og holdent skjult i nådepakten, og fri fra loven, så ikke en éneste synd tilregnes meg.

Om så mitt eget fordreide hjerte ikke alltid verdsetter Kristi blod så høyt at det gir meg en konstant og fullkommen fred, så er dette blodet bestandig aktet usigelig høyt i himmelen. Der, i Guds hjerte, gjelder det alltid umåtelig sterkt - og til evig tid.

Kort sagt: I Guds øyne er vi fullkommen døde fra synden og oppstått rettferdige med Kristus, så snart vi ved troen er blitt ikledd Kristus. Vi er i Guds øyne like så frie fra all synd som Kristus var da han stod opp fra de døde. Derfor «er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1.

Luther sier. «En kristen er ikke et menneske som ingen synd har, men et menneske som ingen synd blir tilregnet».

Dette stadfester både David og Paulus uttrykkelig når de sier: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd». Legg merke til at de sier ikke: det menneske der ingen synd finnes. Men: det menneske som Herren aldri tilregner synd.

Men det er ikke nok at vi er frie fra loven, og at aldri noen synd blir tilregnet oss. I Guds øyne er vi tilregnet en rettferdighet som ikke finnes i oss, en høy, fullkommen og evig rettferdighet. Det er den rettferdighet Kristus kjøpte til oss ved sitt fullbrakte verk. «Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror», Rom 10:4. Det er grunnen til at vi nå i Guds øyne ikke bare er frie fra all synd. Men er tvert imot fullkomment rettferdige, ja, er selve rettferdigheten, 2Kor 5:21.

Nå kan Gud helt uhindret elske oss av hele sitt hjerte. Og alt dette kommer av at vi er ikledd Kristus, med alt hva han er og har gjort for oss. Slik at Gud nå bare ser oss i sin elskede Sønn. «Se nå», sier Luther, «den uendelige rikdommen den kristne troen eier. All Kristi lidelse og fullbrakte verk er gitt oss som vår eiendom, så vi like så trygt kan stole på dette som om vi hadde gjort det selv. For Kristus har så visst ikke gjort dette for seg selv, men for oss. Han behøvde ikke noe av dette, men har samlet denne skatten for oss, for at vi skulle tro og eie ham».

Og Luther sier videre: «Fordi Kristus ved troen er min, og jeg er hans, så kan ingen lov beskylde meg mer enn Kristus. Og om enn loven angriper meg, så setter jeg også dette opp mot den. Jeg sier: Jeg har jo - i Kristus, min stedfortreder - gjort alt, og mer enn du i det hele tatt krever. Og selv om jeg ennå har synd i mitt kjød, så har jeg likevel min rettferdighet i Kristus. Han er min, og gir meg alt det han har. Altså er også hans renhet min - altså kan loven ikke utrette noe mot meg. Men ser jeg ned på meg selv, da finner jeg ennå mye urent i meg. Det har loven rett i.

Loven sier: Du har syndet (overfor Gud). Svarer jeg da ja, så er jeg fortapt. Sier jeg nei, så må jeg ha en sterk nok grunnvoll å stå på. Hvor skal jeg ta dette mitt nei fra? I mitt eget bryst finner jeg såvisst ikke dette. Men i Kristus, der må jeg hente det, og kaste det fram foran loven! Han kan si nei overfor loven. Det har han all mulig grunn til, for han er hellig og uten synd. Og dette sitt nei, det skjenker han meg, ved at han skjenker meg sin rettferdighet».

Det andre som hører med til vår åndelige oppstandelse, var at vi er døde fra synden og er stått opp med en ny, hellig natur, født av Gud, slik at Guds sæd blir i oss, 1Joh 3:9; vi har fått del i guddommelig natur, 2Pet 1:4. Derfor gjør vi ikke synd, som Johannes sier.

Faller han i synd, så er det som å falle i ild eller vann, hvor han ikke får fred før han er fridd ut fra det igjen. Og en sjel som har det slik, må vel kunne kalles død ifra synden. Han er tapt for syndelivet, han duger ikke lenger som tjener for synden. Han blir elendig om han forsøker det, Sal 32:3-4.

En kristen, som så dette forholdet, sa til sin kone: «Er du sikker på at hushjelpen vår virkelig er en kristen, så behøver du ikke passe på nøklene. For vil hun ta noe, så la henne prøve det! Hun vil aldri bli verre tuktet enn gjennom sin egen synd, og kommer nok snart tilbake med det hun har tatt. Kan hun beholde det, så bor ikke Guds sæd i henne. Den som er født av Gud, kan ikke synde. Fordi Guds sæd blir i ham».

Men her må vi nøye merke oss at dette gjelder bare slike synder som klart og åpenbart er synd. For ellers ville vi med det vi her har sagt, lett komme til å fordømme mangt et Guds barn. For selv blant dem som gjerne vil leve helt etter Guds ord, er det enkelte som ser som synd det andre ikke ser på samme måte. Se Rom 14.

Det hender også at sinnet blir smittet og blikket fordreid for en tid, uten at Herrens Ånd ennå helt har forlatt mennesket. Et visst fangenskap og trelldom får ofte tak på oss når vi lar oss påvirke av bestemte synder. Og det skjer da alltid i tider når et mer lovisk sinn får tak på oss, og vi begynner å se på oss selv. Som jo ofte skjer, uten at troen er helt slokket. Men når troens fulle fred kommer tilbake, da kommer også kraften tilbake med seier over synden.

Vi kan altså slå fast at også de troende på alle områder har stor skrøpelighet og strid. Men alt avhenger av hva det er som til slutt seirer og holder oss fast, og hva vi godtar og forsvarer; om det er troen eller trelldommen, rettferdigheten eller synden, Rom 6:19.

 Til toppen

2. To fiender som vil ta fra oss det evige liv:

urenhet og gjerrighet

Det åndelige livet og det rene sinnet er ikke som et urverk, som går sin jevne gang bare det er riktig innstilt. Det er et liv som kastes inn i stadige forandringer, livsfare, sykdom og død. De troende må derfor stadig formanes til alltid å døde kjødets gjerninger ved Ånden.

«Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at liksom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus», 2Kor 11:2-3. Denne «rene jomfruen, bruden, Lammets hustru», er de troende. I sin samvittighet er de døde fra sin gamle herre, loven, og i sitt hjerte og liv døde fra synden. Slik at de nå lever i Kristus og følger i hans fotspor. Nå har de hele sin trøst og er bare opptatt med Jesus Kristus og ham korsfestet. Det er den enfoldige troskapen mot Kristus.

Det er dette apostelen frykter at de skal vendes bort fra. Det har allerede skjedd med mange av dem han har skrevet til. Og det samme kan så visst skje også i dag. Djevelen sover ikke. Han har god tid og mange midler. Når Evas rene sinn kunne fordreies, så må ingen føle seg sikker.

Men disse to former for synd har et vidt forskjellig utseende. Utuktssynden er grov og markert, og pleier bekymre og uroe sjelene. Men når det gjelder gjerrigheten, vil nesten ingen være med på hva den virkelig er. Og den hører en sjelden noen sukker og bekymrer seg over. Den får som regel et penere navn, og unnskyldes f.eks. med at «jeg må jo forsørge meg og mine. Det er langt fra gjerrighet, bare nøktern omsorg for det jeg er satt til å forvalte».

Likevel kan den gamle bedrageren fordreie synet, så selv utuktssynden i fristelsens stund kan se ganske uskyldig ut. For en kristen er dette det tydeligste tegnet på at djevelen er nær, og at fellen står åpen.

Det er klart at når samme synd som du vanligvis ser på som helt forferdelig, nå plutselig slett ikke er så farlig. Da vet du at fristelsens time er kommet. Det er den gamle slangen og mørkets makt som fordreier sinnet ditt.

Å, pass deg da! Da gjelder det å flykte fort - eller falle! For flykter du ikke nå fort, så faller du i fiendens makt. Åpner du bare for «en objektiv vurdering» av saken, så er du fanget. At Eva i det hele tatt innlot seg i samtale med slangen, og så på den forbudte frukten, var akkurat veien til fallet. I denne kampen seirer en best ved å flykte, framfor å kjempe!

Så må du også være klar over at det er djevelen og det sinnet som alt er rammet av djevelens gift, som forteller deg at du jo slett ikke vil falle i synden, men bare forsøke hvor nær du kan gå kanten uten å rase ned i dypet. Når sinnet er sunt og våkent, søker du heller å komme så langt som mulig bort fra kanten.

Den som vil slippe å falle i synd, må begynne med å flykte fra fristelsen. Flykte fra den første tanken, og så langt som mulig flykte fra stedet og muligheten for fristelsen. Kristus sier: «Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete», Mat 5:29.

Selv det som i seg selv er uskyldig, slik som øyet, må vi flykte fra/lukke igjen, når det blir opptatt med det som kan friste oss. Og om det er like så kjært som øyet for deg, og det å løsrive deg fra det er like bittert som om et øye ble revet ut, så flykt straks fra det! Flykt med din sjel, som for å redde noe verdifullt. Det er jo bedre at du nå en liten tid opplever det bittert, og redder din samvittighets fred i livet og din sjel for evigheten. Enn at du lever her en kort stund i syndens lyst med en knust samvittighet, og i helvetes ild i evigheten.

Det er vekkende ord Paulus taler i 1Kor 6:15-20: «Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer? Skal jeg ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøges lemmer? Langt derifra!.......Fly hor! All synd som et menneske ellers kan gjøre, er utenfor legemet. Men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!»

Legg merke til dette: «Dere er dyrt kjøpt», med Kristi dyrebare blod. «Dere tilhører ikke lenger dere selv», så dere kan gjøre som dere vil med deres legeme og ånd, hjerte og tanker.

Likevel er det gjennom fortvilelsen flest mennesker går inn i en åndelig død på grunn av denne synden. At denne synden er grufull, det kan en lære og tro. Men at den er forlatt, er utslettet med Kristi blod, så den aldri tilregnes meg, -. At jeg ennå er Guds elskede barn og Den Hellige Ånds tempel, - selv om jeg ikke er helt ren,-. Det er det nå umulig å tro. Derfor har mange gått under i fortvilelse.

Når en har fått forlatelse mange ganger, og stadig faller i samme synd igjen, så blir det til slutt altfor urimelig å komme tilbake til troen. Det blir helt umulig. For da tenker vi: Gud må ha gitt meg over til et sinn som ikke duger, jeg er fortapt, o.s.v.

Den som angripes hardt av denne synden, bør eie en dyrebar lærdom om en særdeles enfoldig tro, ja, en virkelig iherdig tro, hvis han skal bli frelst. For etter å ha prøvet alle andre og gode muligheter, vil du til sist lære at ingen regel, ingen årvåkenhet, ingen avsky for synd, bønn eller kamp - hjelper her.

Her frelses du bare ved den underlige troen, som midt i synden kan flykte rett i armene til den hellige Gud som du synder imot, - og bare ved forsoningens blod få innta og bli mottatt av ham.

Eller ennå bedre: Når du virkelig kan tro at uansett hvor stor synden er, så er den tross alt flyttet bort fra deg og kastet på Guds Lam. At samme synd som du nå med skrekk ser hos deg, likevel ikke ligger på deg, men er lagt på Kristi rygg. Vel og merke; når vi ikke lenger snakker om et fattig menneskes anstrengelse for å tro, men dette virkelig er blitt din store og herlige trøst. Da er ingenting sterkere enn dette til å rive djevelens lenker i stykker, og gjøre deg fri. Bare «gleden i Herren er din styrke».

Men skal vi få en slik tro og glede i Herren, hjelper det ikke bare å ville tro. Her må vi bruke de midlene vi har fått; evangeliets ord, personlig skriftemål, brødres forbønn, nattverd og bønn til Gud om troens gave.

Likevel må du også her lære at ikke en gang disse midlene eller all mulig aktsomhet hjelper. Men at til sist avhenger hele din frelse utelukkende av Guds barmhjertighet.

At vi må få en dypere lærdom i dette, ydmykes mer, og lære å frykte Herren, er jo selve hovedsaken, - . Og dermed også grunnen til at Gud sender så mye vanskelig, og så mang en mektig djevel får angripe oss. I sannhet: Her hjelper bare Herrens barmhjertighet!

Det andre avgrunnssvelget er gjerrighet. Den sluker sjelene så mye lettere fordi den ikke ser så farlig ut. Den unnskyldes på mange måter, og står fram i så vakre antrekk. Hvem vil vel erkjenne at han er gjerrig? En kristen som begynner å påvirkes av dette begjæret, vet det knapt selv. Nei, alt slikt ser bare ut som uskyldige saker. «Det er jo en plikt å sørge for sine», og «det er jo Guds gaver alt sammen», heter det.

Men la oss da se hvordan Kristus selv omtaler dette. Og legg merke til at når Kristus taler om hva som hindrer menneskene fra å eie livet i Gud, så er det stadig uskyldige ting: «Jeg har kjøpt en åker, jeg har kjøpt okser, jeg har tatt meg en hustru», Luk 14. Og det er neppe noe av dette som i seg selv har vært ondt. Men at disse uskyldige tingene opptar hjertet så sterkt at der ikke kan skapes, eller bli bevart, noe himmelsk gjestebud, det kan ingen fatte.

Når Kristus taler om hva som kan kvele Ordets gode sæd i hjertet, der den alt er begynt å spire, så nevner han bare «denne verdens bekymringer og rikdom og livets lyst», Mat 13, Luk 8.

Han nevner ikke grove synder eller fall, ikke uærlighet, tyveri, bedrageri o.l., som årsak til at mennesker går fortapt. Bare at Ordets virkning på hjertet blir kvalt.

En oppriktig kristen kjenner med nød at han ikke er løst fra bekymring for det jordiske, og spør: «Har jeg ennå liv i deg, Gud?» Eller: «Når fører dette jordiske til åndelig død hos meg?» Legg da merke til Kristi svar: Når det kveler den gode sæden i hjertet ditt, da fører det til åndelig død.

Det skjer når du får så mye å tenke på - enten det gjelder bekymring i fattigdom, eller i engasjert forvaltning av rikdommen din. Hjertet blir opptatt med alt dette jordiske. Nøden for å eie Guds nåde og vennskapet med ham, blir trengt til side. Og så har snart ikke Ordet lenger noen virkning på hjertet ditt. Snart har synden ikke lenger kraft til å uroe og knuse deg. Du merker den knapt, for du har andre ting du er opptatt med.

Men når da loven har mistet sin kraft i deg, og synden ikke lenger kan bekymre og knuse deg, hvor er da troen? Hva betyr da evangeliet om Kristus for deg? Intet annet enn en gammel lekse i hodet og i munnen, som du nok kan ganske godt. Men ingen ting virker på deg. For der loven ikke knuser og døder, der kan ikke evangeliet få gitt noe liv og kraft. Derfor blir du verken rett nedbrutt over deg selv, eller virkelig glad og sterk i Herren.

Og vil du så ikke erkjenne dette forholdet, men bare fortsetter å rose deg av evangeliet, da er du inne i dette forferdelige hykleriet. Det fullbyrder forherdelsen og gjør slutt på siste gnist av nådens verk i deg.

Slike hjerter likner på disse glatte, runde og harde flintsteinene langs sjøkanten, som blir slipt av havets bølger og sanden. Hjertet er blitt slipt og avrundet av verdens brusende bekymringer på den ene siden, og en hyklersk omgang med Ordet på den andre siden. Da er det etter hvert så hardt og rundt, at ingen ting biter på det lenger.

Og dette var en gang et hjerte som var åpent for nådens Ånd. Det kjente synden bittert, men også nåden i Kristus som strømmet over ennå mer. Og nå er denne himmelske sæden kvalt av jordens tornekratt. Å, som du er falt ned fra himmelen, du glitrende stjerne!

Det begynte bare med litt strebing etter mer av det jordiske. «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner».

Ja, det er en underlig sannhet at de som vil bli rike påfører seg selv «mange piner» allerede her i livet, og går så til sist, som Judas med sine sølvpenger, i stor fortvilelse inn i evigheten. Da vil de få se hvordan de har avvist den trofaste Frelseren, som hadde kalt dem til arvinger av de himmelske rikdommene. Nå har de forkastet disse, og må nå også forlate de jordiske!

Her passer apostelens ord: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som kommer over dere. Rikdommen deres er råtnet, og klærne deres er blitt møllspiste. Deres gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal bli et vitnesbyrd mot dere, og den skal fortære deres kjød som ild. Dere har samlet skatter i de siste dager!», Jak 5.

For en nåde og guddommelig visdom det er å ha nok med lite, og bare gjøre det vi er satt til med flid for Herrens skyld, og så ta det Herren gir! De som får nåde til det, er de lykkeligste mennesker på jord. I 1Tim 6:6,8 leser vi: «Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning!»

Fattigdom og bekymringer er farlig tornekratt som kan kvele den gode sæden. Men aller verst blir det når fattigdommen plutselig snur seg til rikdom og livslyst. En omvendt ungdom levde et godt og gudfryktig liv så lenge han ikke hadde mer enn, som ordtaket sier, «en kledning og en Gud». Men han ble rikt gift og fikk en godt lønnet stilling. Og det satte ham straks inn i en ny verden med «åkrer, okser og hustru». Og snart kjente en ikke lenger igjen den tidligere så gudfryktige ungdommen.

En troende kirkens lærer levde en tid i fattige kår. Men, varm og nidkjær arbeidet han i tide og utide for at sjeler skulle bli frelst. Etter en tid fikk han en bedre prestestilling, og hadde en solid og trygg framtid. Og snart var han ikke lenger den samme vekteren på Sions murer. På prekestolen  beholdt han nok hyrderøsten i det lengste. Men i hverdagslivet var det ikke den varmen, nidkjærheten, kjærligheten, ydmykheten og gudsfrykten som før.

Han som tidligere, som andre syndere, ofte var tynget og ydmyket over sine fall, var nå alltid sterk og selvtilfreds. Han hadde blitt vellykket. Og nå var hjertet så fylt og bedratt av denne vellykketheten, at det ikke lenger var i stand til å se sin syndige tilstand. Nå ble prekenene hans bare noe han hentet fra gamle erfaringer, og de stakkars fårene var det ikke lenger så nøye med, som før.

Når Herren roper dette så sterkt ut, da må jeg jo se det som min største lykke å ikke ha noen spesiell lykke her på jord. Gjerne si farvel til denne verdens lyst, og bare strekke meg etter det som er i himmelen. Hvis kirkens formelle medlemmer er israelitter, så skulle i alle fall de levende kristne være levitter. Og for Levis stamme gjaldt dette: «Du skal ikke ha noen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle deg noen del iblant dem. Jeg er din del og din arv blant Israels barn».

De syndene apostelen forøvrig regner opp i vår tekst fra Kol 3; vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk, løgn, er vel ikke noe som akkurat pirrer og tiltrekker kjødet. Enhver kristen er vel tvert imot redd for å falle i noe av dette. Men også her gjelder Kristi formaning: «Våk og be, for at dere ikke skal falle i fristelse. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig».

For det kan virkelig snart skje, særlig for den som har et hissig gemytt, at han kan «tenne» i sinne og harde ord. Da kan en fort skape sår med tungen, som det ikke er lett å lege, Jak 3:5-6.

Derfor lærer David oss: «Bli harm, men synd ikke! Tenk etter i hjertet på deres leie og vær stille!», Sal 4:5. Når ditt sinne begynner å vokse inni deg, da vent litt - vent med å la det bryte ut, og «tenk etter i hjertet» på Gud og hans nåde, på Kristus og alt han har forlatt hos deg.

Det finnes intet sterkere middel til å dempe vreden, enn å  komme i hu og tro syndenes forlatelse. Huske på sin egen store skyld innfor Gud, de ti tusen pund, og så hvordan Gud har forlatt - og fremdeles hver stund forlater alt!

Be så også Fader vår. Og stans spesielt ved bønnen: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere». Når hjertet da beveges til godhet, ikke bare av Guds vrede og dom, men av Guds store barmhjertighet, da «dødes legemets gjerninger ved Ånden», Rom 8:13.

På samme måte hvis du fristes til løgn: «Tenk etter», tenk på at du har den veldige Gud som tilhører og vitne. Tenk på Ananias og Saffira, Apg 5. Og husk også at du er et Guds barn, som ikke en gang må nevne slike synder. Det passer jo slett ikke blant de som er hellige, «dere har jo avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde», Kol 3:9-10.

Disse ordene viser hvordan det nye mennesket ser ut; det er formet av «kunnskap etter sin Skapers bilde». Det nye menneskes utseende avgjøres altså av om vi «kjenner den eneste sanne Gud, og ham han utsendte, Jesus Kristus». Vite hva som er gitt oss av Gud i Jesus Kristus. Og i det ha sitt liv, sitt rette element ved troen.

Og så, ved denne store nåde, mer og mer formes og bygges opp med ham, til et mer og mer himmelsk sinn, til et renere liv og forsakelse, til inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, tålmodighet og fred, Kol 3:12,15.

«Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell, fri - Kristus er alt og i alle», v.11. D.v.s. at her verken hjelper eller skader det meg om jeg hører til den ene eller andre «retningen», om jeg lever under det ene eller andre livsvilkår o.s.v. For alt avhenger av om Kristus er blitt alt det mitt hjerte bygger sitt evige liv på.

Om Kristus virkelig er blitt for meg det han er blitt for Gud: min eneste visdom, min eneste rettferdighet, min helliggjørelse og min forløsning, 1Kor 1:30.

Men pass nå på at det ikke bare er med forstanden og med munnen du erkjenner at han er alt dette! Hykl og lyv ikke når det gjelder din sjel! Se om det av Guds nåde er blitt en virkelighet i ditt liv at Kristus er alt dette for deg! Det vil også alltid vise seg både i din tale og i ditt liv!

 Til toppen