1. Stillstand er tilbakegang

Voks i nåde! 2Pet 3:18.

Vokt dere, levende kristne, for å sovne inn, stoppe opp og dø! Søk alltid mer, - mer tro på Kristus og kjennskap til ham, mer kjærlighet, et mer himmelsk sinn, mer ydmykhet, mer gudsfrykt!

Hvis noen sa: Jeg har nok av tro og kjærlighet til både Gud og mennesker, nok av fred og glede i Den Hellige Ånd, nok av ydmykhet og gudsfrykt, - så ville vi jo sjokkeres over en slik sjelstilstand, at mørket kan ha en slik makt over et sinn, et slikt bedrag.

Men så ser vi mang en kristen som nok ikke sier det samme med munnen, men likevel slett ikke søker noen som helst vekst på disse områdene. Da er det jo virkelig fare for at de med hele sin sjel sier akkurat det samme: Jeg har nok av både tro, kjærlighet og gudsfrykt.

Det står sannelig ikke godt til med en kristen som ikke er våken i dette spørsmålet. Vårt forhold til dette å vokse i nåden, er nettopp noe av det som åpenbarer vår åndelige tilstand mer enn vi aner. Noen merker et stikk i hjertet overfor dette spørsmålet. Andre leser ordet om å vokse i nåden uten å uroes. Tar det bare som et interessant emne, men overlater til andre å ta det inn over seg.

Der er et bedrag, en mørkets makt, som gjør sjelen likegyldig. Som, gjør den modig og hard, og bedøver den så den ikke reagerer på noe. Den bare tenker, forstår og taler.

Dette bedraget skulle vel aldri ha begynt hos deg? Du som er en kristen og hører Herren selv rope ut: «La den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!» Men «la den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren!».

Uroes du av dette? Eller skulle akkurat du være unntatt for all slags bedrag fra mørkets ånd?

Rette kristne, som ikke helt er sovnet, har ofte sin aller største bekymring nettopp omkring dette at de ikke finner noen vekst hos seg selv. Disse har da ennå en fryktens Ånd i hjertet, og bearbeides fortsatt av Herren. Og da kan alt bli bedre.

Luther har en svært lærerik bemerkning i en preken på 21. søndag etter trefoldighet. Der taler han om at troen i hjertet aldri er stille, og sier: «Den er alltid tiltagende eller avtagende. Og hvis det ikke skjer, så er det ingen levende tro, men bare en død innbilning i hjertet om Gud». Dette gjelder hele nådelivet i hjertet; troen, kjærligheten og gudsfrykten. Og er virkelig noen tankevekkende ord.

Det er et karakteristisk kjennetegn på den planten som den himmelske Far har plantet; den lever alltid i et avhengighetsforhold til den åndelige veiledningen og næringen. Derfor vil den somme tider forfriskes og vokse. Og så igjen somme tider avta. Mens den troen som ikke er avhengig av næringen, men alltid står like fast, er bare en selvgjort og død tro.

Der er likevel en forskjell vi skal merke oss: Den almene selvsikre troen har det markerte kjennetegnet at den ikke bare lever like godt uten noen næring, men er også aller sterkest når ikke noe Guds ord kommer for nær. Den uroes nemlig bare av Guds ord.

De finere gjerningskristne likner de rette kristne på det at deres tro og fred lever i en avhengighet og er foranderlig. Men i avhengighet av deres kristelige «utfordringer». Slik at hvis de har forsømt sin bestemte tid med Bibelen, i bønn e.l. Eller de har fått noen annen rift i sin fromhetsdrakt. Da er deres sinnstilstand uroet. Og freden oppretter de så ved å gjenoppta den forsømte andaktsstunden.

Men den ekte troen lever ikke på selve utførelsen av det å lese, be o.s.v., men av innholdet av det som leses.

Derfor sier apostelen her: «Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» Og den trøst og kraft som ikke avhenger av kjennskapet til Jesus Kristus, men lever av seg selv, er ikke Guds sanne nåde, 1Pet 5:12. Den er en blomst som vokser ut av menneskets eget hjerte, og som visner «når Herrens Ånd blåser på den», Jes 40:24.

Det å vokse i nåden, og å bli faste i nåden, hører sammen. Det var nettopp det Peter var opptatt med da han skrev de ordene vi nå har for oss. I verset foran har han formant til ikke å «falle ut av deres egen faste stand». Og så tilføyer han straks: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus».

Dette ordet avslutter apostelen Peters siste brev. Og han begynner brevet med samme lærdom. Han formaner oss der til i vår tro å vise dyd m.m., så vi ikke skal være «uvirksomme eller ufruktbare i kjennskapet til vår Herre Jesus Kristus». Men «være desto mer ivrige til å gjøre vårt kall og utvelgelse fast». Og så tilføyer han: «For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble».

Det er nettopp den åndelige stillstanden, at en er uvirksomme eller ufruktbare i kjennskapet til vår Herre Jesus Kristus, som er den vanligste årsaken til at en faller ut av nåden. For det virker en tomhet i hjertet. En mister smaken på den himmelske mannaen. Den nye sangen blir gammel og lang for oss. Og slik gjøres et hus klart, ferdig og feid for djevelen. Som så går inn og gir det ledige hjertet noe å foreta seg, noen nye guder og nye fornøyelser.

Mens derimot et levende nådeliv alltid har trangen etter å vokse i alt godt, - når en bare ikke blir opptatt med utvortes gode gjerninger, men med hjertets renhet, med virkelig helliggjørelse i tro og kjærlighet - . Og det holder alltid det åndelige jordsmonnet saftig. Da vil vi alltid være fattige og sønderknust i hjertet. Og da vil Kristus alltid være like uunnværlig. Ordet vil smake, og hele det åndelige livet blir friskt.

Den som ikke vil bli mer og mer rettferdig og hellig, han vil bli mer og mer urettferdig og uren. Det sier han som er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden!, se Åp 22:11-13.

Vil du beholde din salighetsskatt, så må du strekke deg etter det å vokse i nåden, ellers vil du miste skatten. Så grunnfordervet er ditt kjød, og så listig og virksom er djevelen! Han har svoret oss døden, og har som mål å fullbyrde det. Alle de hellige har hatt en kamp for kronen. Hele Skriften taler om å «kjempe», som å «løpe på idrettsbanen». Hvordan kan det da gå godt når en i stedet sover, hviler og blir stående på samme sted?

Herren selv og hans apostler formaner oss til å vokse i nåden. De gamle troende var også opptatt med det, mens de våket, ba og kjempet i forsakelse. Kan så ditt sorgløse og selvsikre liv, uten tanke for noe av dette, virkelig være så trygt og uten all fare?

Men selv om ingen trusler eller farer drev oss, skulle jo hver éneste kristen strekke seg etter dette å vokse i nåde. Bare fordi det er Herrens vilje, og på grunn av den store nåden vi hvert øyeblikk får eie. Eller er det rett når en kristen synes han er gudfryktig, troende, god og ydmyk nok?

Vi har tidligere sett på Kol 3. Først hvordan vi ved troen skal være døde og stått opp igjen med Kristus. Så ser vi hvordan vi skal leve et gudfryktig, rettferdig og rent liv, som er alle kristnes plikt. Og til sist ser vi hvordan vi, i den stilling hver enkelt er satt, skal leve. Da skulle vi ha nok å strekke oss etter, hvis vi er våkne og lydige mot Guds ord. Må ikke alt dette settes ut i livet?

Vi kan være svake på enkelte av disse områdene. Det kan forlates. Men å bare la alt sammen fare, og ikke forsøke å gjøre dette, er det en kristens holdning? Eller må vi ikke virkelig strekke oss etter det dyrebare kjennskapet til Kristus? Så vi mer og mer kan «fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde der er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap».

«Vokt dere, kristne!», sier Luther over akkurat disse ordene i 2Pet 3:18, «vokt dere, så dere ikke tenker: nå har vi lært og tror hele katekismen, Kristus, sakramentene, dåpen og avløsningen. For dere er jo bare begynt, og går ennå bare som barn på skolen».

Må Herren forbarme seg, og hjelpe alle kristne, så det snart må bli en forandring iblant oss! For dette vi nå har talt om, reiser en sterk anklage over oss.

Til toppen

2. Nådens kraft

Men som vi alt har sagt, pleier det være oppriktige kristnes største nød at de ikke vokser i nåden slik som de burde. Og da vekkes det spørsmålet: Hvor får vi denne kraften? Vi ser hvor viktig det må være at denne veksten skjer, men vi står på samme stedet, og blir da bare svakere.

Se hva det er apostelen Peter svarer her: «Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus». Han sier ikke: voks i den eller den gaven eller tjenesten. Men «voks i nåden», og «voks i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus».

Det er hemmeligheten! Det er nåden i hjertet, det er kjennskapet til Kristus, som må få vokse der det mangler kraft. Det er fra nåden, fra kjennskapet til Kristus, alt liv og kraft og alt godt strømmer ut.

Det samme sier Paulus: «Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd ..... og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet», Ef 4:15-16. Legg merke til: «vokse opp til ham som er hodet». Da «vokser det (legemet) sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet», gjennom den glede og kjærlighet som skapes i hjertet ved kjennskapet til Guds store, frie nåde.

I Kol 2, som vi nettopp nevnte, advarer apostelen mot falske ledere som vil vise oss en bedre vei til vekst og helliggjørelse, enn den enfoldige troens vei. Som vil rette vår oppmerksomhet ut mot kvistene på treet, mot selve fruktene, når kraft og saft mangler. De fører oss dermed bort fra roten - som all kraft må komme fra! Paulus sier: «De holder ikke fast ved ham som er hodet. Fra ham er det jo legemet vokser Guds vekst, hjulpet og holdt sammen av alle bånd og ledd».

Det kan ta tid før en kristen fatter hvor viktig dette punktet er. Mang en inderlig og benådet kristen har i velment iver etter åndelig vekst, rett og slett mistet hele nådelivet og blitt en ulykkelig frafallen. Bare fordi han ikke enfoldig holdt seg på troens evangeliske vei, men i sin iver etter åndelig vekst «på nytt lot seg fange under trelldoms åk».

Blant disse nøyer enkelte seg med det utvortes, og blir, som apostelen nevner i Kol 2: «oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn» gjennom «ydmykhet og engledyrkelse». Blir altså inderlig fornøyd med sin vekst og sin helliggjørelse. Mens andre går dypere og arbeider på hjertet. De drukner i elendighet, i synd og fortvilelse.

Vend tvert imot om! Søk bare kjennskapet til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Da får du det du trenger nå; en frigjort og glad samvittighet - gjennom den helt uforskyldte nåden. Da blir du fri fra det loviske sinnet, frelst og lykkelig i Kristus. Og først da kan det bli noen vekst i kjærlighet og gode gjerninger.

Igjen minner vi om den febersyke, som bare blir mer syk jo mer sterk mat han spiser. Alle formaninger, bud og forbedringsforsøk virker på samme måte på en lovbunden sjel. En må tvert imot holde opp med alle sine egne tiltak. Og nå bare høre og ta imot nåde. Da frigjøres vi fra et lovisk sinn, og opplives og trøstes på nytt av Kristi kjærlighet.

Så får vi deretter kraft fra «hodet». Da følger også det David sier: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst», Sal 119:32. «Glede i Herren er deres styrke», Neh 8:10.

Vår dyrebare Frelser sa selv: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Uten meg kan dere intet gjøre», Joh 15.

Legg merke til at her sier jo Herren selv at alt godt skal gå ut fra ham, avhenge av ham og av at vi blir i ham!

Og her heter det «vokse», - ikke «gjøre». Det tyder på at den sanne helliggjørelsen ikke er et arbeid. Men noe som bare må strømme fritt ut fra troens samfunn med Kristus. Akkurat som fruktene vokser fram på treet. Derfor heter det også «Åndens frukt», «troens frukt».

Det som bare er et resultat av egne anstrengelser, for å oppfylle «utfordringer», bud og formaninger, kaller vi lovens gjerninger. Som ikke behager Gud. Han elsker bare den glade troens og kjærlighetens frukt, bare det som han selv har skapt. Og det er akkurat hemmeligheten i den sanne helliggjørelsen; at den er Kristi verk i oss, og at den vokser ut fra trossamfunnet med ham.

Vi skal altså bare bli i troen, glade i ham. Og så bare lytte til hans vink og veiledning. Da virker Herren selv vår vekst i nåden. Men på ganske andre måter enn vi hadde tenkt. Når f.eks. synd og trelldomsånd har jaget på flukt troens glede i Gud, og trøsten i barneforholdet. Da vil Herren ikke ha noe annet av oss enn at vi bare søker til nåden og et fornyet kjennskap til Kristus.

Og når så troens trøst, fred, glede og kjærlighet på nytt har inntatt hjertet, da først vil Herren vi skal være virksomme, lovprise, bekjenne, tjene og følge etter ham i gode gjerninger.

Når derimot kors og lidelse trykker sjelen ned, da er det ydmykhet, besinnelse og at vi skal avdø fra verden, Herren vil virke i oss. Når synd og Satan liksom blir sluppet løs på en kristen, så han siktes og kastes over ende som Peter. Da er det nok en hovmodets ånd som først har oppblåst ham. Og da skal han lære ydmykhet og Herrens frykt.

Det hender at en kristen som virkelig har fått troens øye festet bare på Kristus, likevel blir helt avmektig, og ikke kan be, ikke elske, ikke glede seg i Gud, og ikke vokse i noe godt. Da vil Herren lære ham å «ydmyke seg under Guds veldige hånd», å be Gud om alt. Og mer virkelig se på alt som gave fra Gud. Når Paulus hadde «en torn i kjødet, en Satans engel som slo ham», og Herren ikke ville høre hans bønn om at det måtte vike fra ham, da skaptes Paulus’ vekst i nåden.

Herren skaper denne veksten på en måte som ofte forskrekker oss. Vi begriper det ikke, og blir selv bare mer og mer svake og tilintetgjort. Men - da blir Kristus alene mer og mer alt for oss.

Slik lærer vi omsider at i oss selv finnes det ikke noe godt. At vi ikke er i stand til å gjøre noe annet enn synde. Og alt godt, som tro, rettskaffenhet, kjærlighet, bønn, årvåkenhet, er alt sammen bare gaver fra Herren. Det blir virkelig slik at Kristus er vårt liv, og all vår styrke og gode gjerninger er hans verk.

Når det er kommet der hen med et menneske at det på grunn av den nåden det nå har fått, ikke har noe høyere ønske i verden enn å få følge og tjene sin Frelser, og i alt gjøre hans vilje -. Da får det beholde Guds fred i alt som skjer. For det som det nå ikke kan, det må det legge i Guds hender.

I Guds ord er det sagt hva Herren ønsker av oss. Gjør det, og vent ikke på særskilte minnelser om hva du skal gjøre. La Ordet være en lykt for din fot og lys på alle dine veier. Gjør det som kreves av deg, så langt det går. Men når det slett ikke går lenger, og du er blitt avmektig og svak - ha da klart for deg at all din kraftanstrengelse er fruktløs. Husk da bare på Kristi ord: «Uten meg kan dere slett intet gjøre».

 Til toppen

3. Han skal vokse, jeg skal avta

Den lærdommen vi dermed har fått, er at vår vekst i nåde må skje på samme måte som den åndelige fødsel. Og vår nye fødsel skjedde ved at vi først gjennom loven og våre egne anstrengelser for å omvende oss, ble knust, ja, tilintetgjort. Og at så Kristus ble vår eneste tilflukt, vår trøst og frelse.

Slik går det også med det å vokse i nåde: At vi i oss selv blir mer og mer tilintetgjort. Men at Kristus mer og mer blir «alt i alle» for hjertene våre. Dette er treffende uttrykt av Døperen Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta», Joh 3:30. Det må da også bli vårt valgspråk.

Og det er nok vakkert som uttrykk - men å, så hardt og bittert det oppleves i praksis! Jeg avta? Jeg skulle jo tvert imot vokse? Her er vanskeligheten. Ordet krever en forbedring, en vekst i det gode -og så skal jeg tvert imot avta - bli elendig i mine egne øyne? Jeg kan ikke begripe det - og ennå mindre godta at det er slik det skal foregå.

Riktignok vet jeg at jeg bør bli mer og mer ydmyk og fattig i ånden, og mer og mer kjenne mitt forderv og min ondskap. Men det viser seg at jeg vil ha bare selve sønderknuselsen, syndserkjennelsen og angeren - og ikke selve synden! Men det går ikke den veien.

Derfor ser jeg i Skriften at når Herren vil knuse selvtilliten og skape ydmykhet hos Peter, så gir han Satan lov til å sikte ham i sitt sold. Og på samme måte med Paulus i 2Kor 12.

Men så er spørsmålet: Hvordan vokser jeg i det gode? Jo, som vi allerede har sagt; ved at det onde, som sikkert nok finnes i meg, blir mer og mer åpenbart, mer og mer forskrekkelig, stygt - og dermed ydmykende. Og jeg selv blir mer og mer foraktelig og tilintetgjort. Men Kristus blir mer og mer «alt i alle», mer og mer dyrebar, mer og mer uunnværlig. Og derfor mer og mer får råde over meg og lede meg. Det er hovedsaken; at Kristus vokser for oss, at vi vokser i kjennskapet til Kristus.

Kristus kan ikke vokse i oss, uten at vi selv avtar. Gjennom nådemidlene, brødres undervisning, bønn m.m. kan og bør vi selvsagt samle mer og mer kunnskap om Kristus. Men det blir aldri noe virkelig levende, sant og dypt kjennskap til Kristus, hvis vi ikke selv, gjennom den ene sørgelige erfaringen etter den andre, mister vårt hjertes hemmelige støtter for troen.

Men når så vårt hjerte, hver gang vi vil helt fortvile, får se seg frelst i Kristus, da har vi for hver gang funnet en ny grad av herlighet i Kristus. Slik må vi leve oss inn i det rette kjennskapet til Kristus. Derfor sier Luther: «Når Gud vil forøke et menneskes tro, lager han det slik at all tro synes å mangle hos det mennesket».

Nå så det ut som om Job var blitt avhengig av all Guds hjelp, både legemlig og åndelig. Da ser vi han sier bl.a.: «Å, om jeg hadde det som i de måneder som er forbi, som i de dager da Gud vernet om meg. Da skinte hans lampe over mitt hode, da vandret jeg gjennom mørket ved hans lys..... Jeg iførte meg rettferdighet som en kledning, rettsinn bar jeg som kappe og lue. Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. En far var jeg for de fattige.... Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand», Job 29.

Legg merke til: «Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø!» d.v.s. inntil min død skal jeg få ha det alt på samme gode måten. Men det «redet» ble ødelagt - all hans herlighet, ja, selv hans store gudfryktighet og fromhet! Legg merke til at dette gjør Herren når han vil øke og rense troen.

Når så Job etter alt dette som var revet bort, bare fikk dobbel velsignelse og nåde (Job 42), da hadde han fått en fordoblet tro. Slik fører Herren oss alle åndelig. Og slik økes, fornyes og renses troen - ved at våre støtter for troen blir revet bort.

Nå vil vi først se på det gamle, sikre «redet»/reiret vi ligger i før Herrens stemme ennå har nådd oss. Som ville naturbarn har vi da vårt reir i en masse falske oppfatninger av Gud og oss selv. Som at Gud kan ikke fordømme oss, menneskene er svake og uten skyld, hjertet er godt o.s.v. Kristus kjenner vi nå bare som et navn i historien, for vi har ennå ikke hatt bruk for ham. Alt er fred og fordragelighet.

Men så rammer et lynglimt av Guds hellighet hjertet vårt - og reiret er tent i brann! Vi kjenner at Gud er en fortærende ild, at alt må være hellig - om det skal bestå for den Hellige. Dette, og det vi hører forkynt om Kristus som menneskenes éneste Frelser, gjør at vi vender oss til ham, begynner å be til ham, og vil av all makt tro på ham.

Men hvor langt kjenner vi nå vår Frelser? Jo, som den som full av nåde vil benåde og frelse oss, - men likevel på betingelse av en oppriktig lydighet, og en alvorlig omvendelse. Vet vi nå hva vi eier i Kristus? Nei, dette er knapt en skrøpelig begynnelse.

For nå setter vi i gang med å omvende oss, slutte med enkelte synder, forbedre oss, gjøre gode gjerninger og tjene Herren. Når dette går godt for oss, er vi fornøyd og tror «på Kristus alene» - tror vi. Men vet ikke at nå har vi bygget oss et nytt reir med vår kristelighets strå, i stedet for det gamle, som da vi ble vekket av Gud, brant opp med Sinais ild. For om det er aldri så fint og skjult, er det likevel vår egen nye kristelighet, rettskaffenhet og gode gjerninger troen innerst inne hviler på.

Men heller ikke i dette reiret får vi bli lenge. I ilden fra en dypere selverkjennelse, og mange sørgelige erfaringer av vårt uendelige indre forderv, blir også dette hvilestedet ødelagt. Og opp av asken, fra ødeleggelsen, stiger en ny grad av tro og kjennskap til Kristus, når evangeliet høres forkynt. Nå fryder vi oss inderlig. Nå har vi oppdaget at Kristus ikke krever noen som helst gjerninger av oss, for å gi oss sin nåde. Han vil bare vi skal tro. For så å gi synderen hele sin rikdom av nådens skatter.

Kjenner vi nå Herren Kristus? Ja, til en viss grad. Men også bare til en viss grad. For et finere blikk avdekker at snart har vi på ny bygget oss et nytt falskt reir - og nå nettopp på vår tro. For så lenge vi finner denne hos oss med dens rette kraft og friskhet, er vi trøstet, - ellers ikke. Herrens fred står og faller med bevisene på at vi har troen.

På dette stadie ser vi frelsens grunn for det meste i noe hos oss selv. Vi bygger vår tro på selve troen. Denne villfarelsen er en blanding av sannhet og villfarelse. Det er sannhet at vi nødvendigvis må gripe Kristus ved troen. Men merk: gripe Kristus, ikke min tro! Og troen kreves ikke for at Gud skal gi oss Kristi nådes fylde, men for at vi skal kunne motta den.

Under denne Kristi egen rettferdighet lever og skjuler troen seg, og tror at den skal bevare ham. Og det skjer også. Gjennom en slik tro blir han bevart, - ikke for troens skyld, men for Kristi og hans rettferdighets skyld».

Denne tilbøyeligheten til å se på sin tro, fører oss vel ikke uten videre bort fra vår nådestand, hvis bare Kristus fremdeles er vårt hjertes egentlige trøst. Det vil merkes når «hjelpestøttene» rives bort, om vi da griper til Kristus. Men denne tilbøyeligheten er likevel en sykelig tilstand, mer lovisk enn evangelisk. Det er slagg i troen, og den må igjen «renses som gjennom ild».

Det skjer når Herren mer og mer tar fra oss all mulig opplevelse av troen og dens virkninger. Ja, det kommer en tid, særlig etter noen års vandring i troen, at vi våkner opp med forskrekkelse over at alle troens salige virkninger synes å være borte. Bare tørr kunnskap og en selvvalgt tro synes å være igjen.

Å, som vi da kjemper og ber for å få tilbake disse herlige tidene med Frelseren. Jeg trodde jo min kristendom og åndelighet alltid bare skulle bli større og større. Og så sørger vi som over et tapt Paradis. Hvor er nå veksten? Vi har jo i stedet bare avtatt. «Reiret» er ødelagt. Men opp fra ruinene og asken av denne vår ødelagte herlighet står det fram en ny og større kjennskap til Kristus. Det er på denne sørgelige veien vi lærer bedre å holde fast på Ordet.

Og nå gjør vi den herlige oppdagelsen: at ikke en gang troen er frelseren vår. Heller ikke verken  kjærligheten eller bestemte troens og Åndens frukter.

At bare Kristus selv i egen person, med alt han selv har gjort i vårt sted, er vår eneste og hele rettferdighet som gjelder for Gud.

Vi ser at alle de bitre erfaringene vi har vært igjennom, har vært nødvendige. Bare for å lære oss å ta alt dette alvorlig inn over oss.

Selv om ingen på denne jord noen gang fullkomment fatter Kristi grenseløse kjærlighet (Fil 3), er det likevel all grunn til å beklage hvor lite selv de fleste troende kjenner sin Herre og Frelser.

De forstår nok at han en gang har dødd for oss, og bar våre synder på sitt legeme opp på treet. Men når det gjelder å tro og leve på dette, så har de bare trøst for de gamle syndene. De har en holdning som om Kristus for dagen i dag, og for all framtid, har overlatt til oss å selv tro, elske o.s.v., så Gud kan være nådig mot oss. Som om vi  nå skal bestå for Guds åsyn med vår egen rettferdighet.

 Til toppen

Kristus som yppersteprest - nå - i himmelen - !      

Det er få som vet og tror hva det vil si at Kristus selv hver tid og stund er vår rettferdighet. Som apostelen sier: Han «er for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24, eller «han er yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis».

Kristi yppersteprestlige embete omtales i to betydninger. Taler en om hans prestedømme her på jord, så tenker en på det offer han ved seg selv bar fram på korset, der han tok lovens forbannelse bort fra oss og ble vår evige forsoning med Gud. Alt dette er helt riktig. Og dette gjorde han som den rette Aron.

Taler en om hans yppersteprestlige tjeneste i himmelen, så pleier en med det vanligvis å tale om ham som vår frelses høvding, vår forsvarer og forvalter over de hellige rikdommene. Hvor han nå deler ut til de troende all den herlighet han tilveiebrakte gjennom sitt blod. Også dette er helt rett. Med det tenker en også på hans prestelige forbønn hos Faderen.

Og med dette tror en å ha tatt med alt om hans prestelige tjeneste i himmelen. Men fremdeles ser en bare den éne, og ikke på langt nær den herligste siden av saken. Den saligste og største trøsten er ennå skjult. Og hva kan så det være?

Det sier noe mer. En har vel ant noe om dette når en taler om at han går i forbønn for oss. Men denne anelsen har nok langt fra nådd inn til dybden i dette budskapet. For hvis en med dette mener at han ennå ber om forlatelse for våre synder, så ligger det heller i dette bare en finere form for fornektelse eller tåkelegging av Kristi store og fullbrakte verk for oss. Som den kjente F.V.Krummacher sier om dette: «Må Kristus fremdeles be om vår benådning, så får det jo utseende av at han ikke fullkomment har fullbyrdet sitt frelsesverk».

Vi skal også legge merke til at det står ikke noe sted i Skriften at han nå, i himmelen, ber om forlatelse for våre synder. Ordet i 1Joh 2:1 om at vi «har en talsmann hos Faderen», handler ikke om noen bønn. Og når det i Heb 7:25 heter at «han alltid går i forbønn for dem», må vi være klar over at ordet i grunnteksten ikke taler om å «be», men at han «trer fram for oss», eller egentlig trer i mellom.

Og tenker vi forbønn om Guds nåde imot oss, skal vi huske på Kristi ord: «Jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker dere», Joh 16:26-25. Noe annet er at han lovet å be Faderen sende Den Hellige Ånd til oss, Joh 14:16.

Det er bare bønn om nåde og forlatelse for oss, som vi ut fra Skriften skal anse som fullendt fra Kristi side, og ikke lenger skal kreves av vår Yppersteprest. For apostelen sier at han «i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, bar fram bønner..», Heb 5:7. Og at han med sitt fullbrakte offer «vant en evig forløsning», Heb 9:12. Til det kan vi så føye apostelens ord: «Der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd», Heb 10,18.

Men om altså den nevnte oppfatningen av Kristi forbønn bortfaller, så kommer en langt større og herligere trøst i stedet. Og det er det Skriften kaller foretrede, tre fram, eller tre i mellom. At han «åpenbares for Guds åsyn for vår skyld».

Og hva vil så det si?

Kristus var gitt av Faderen, og sendt for å stå som «den andre Adam» i vårt sted overfor loven. Fra krybben til sin grav levde og handlet han i vårt sted. Dette lærer Skriften mer uttrykkelig enn noe annet. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi .....» Han tok på seg det som krevdes av oss, og vår skyld - «født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven».

Det han gjorde, det gjorde vi. Det han led, det led vi - vi «som har gjort dette klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd». Når han så har oppfylt all rettferdighet for oss, og vi i ham har oppfylt den, så vendte han tilbake dit han var kommet fra, mens hele himlen sang av fryd.

Og hva gjør han nå for oss i himmelen?

Apostelen har i Heb 9:24 noen særdeles talende ord som betyr «for nå å åpenbares, vise seg, stille seg fram - for Guds åsyn for vår skyld». Han stiller seg fram for Gud, Faderen, ikke bare med de forherligede sårene - som tegn på sin uendelige lydighet - men i den skjønne skrud av hele lovens oppfyllelse for oss. Og han er med dette Faderens fullkomne velbehag, fryd og tilfredsstillelse.

«Men det har han jo vært helt fra evighet av?» sier du kanskje. Nei! Og merk deg dette! Nå er han det ikke bare som det evige Ordet, som i begynnelsen var hos Gud. Nå er han alt dette som «Menneskesønnen», «den andre Adam», som sin menneskelige slekts hode og garantist.

Han ikke bare åpenbarer, eller stiller seg fram for Faderen selv. Men han stiller fram, eller trer fram for Faderen i sin person «alle sine lemmer». For legg merke til hva det er apostelen sier: Han er «for Guds åsyn for vår skyld» - Merk: for vår skyld (sv: oss til godo, altså: i vårt sted).

Som den evige Faderen en gang så hele menneskeslekten i den ene «Adam», slik ser han nå alle Kristi lemmer i Kristus alene.

Men at Faderen ser oss i Kristus, betyr jo da at han også elsker oss i Kristus «med den kjærlighet som han har elsket ham med» (Joh 17:23,26), og som derfor i Skriften kalles hans «kjærlighet i Kristus Jesus».

Må så ingen gjøre seg den forferdelige forestilling av saken, som om Gud ikke skulle vite at vi er urene syndere! For det vet han selvsagt meget godt. Det er derfor han fører oss gjennom all slags renselses ild, der vi ofte synes vi fullstendig går under. Men saken er bare at han ser ikke på oss, bedømmer oss ikke mer, etter hva vi er i oss selv - men etter det vi er i hans «elskede Sønn».

Derfor elsker han oss også over alt vår forstand kan fatte, også midt i de mangfoldige skrøpeligheter og synd som plager oss. Slik at akkurat når vi går og sukker og tenker at vi er forferdelig syndige i hans øyne, så ser han med sine øynes lyst på oss - bare fordi Kristus er for Guds åsyn for vår skyld!

Det grunner seg alt sammen på vår Yppersteprest, som trer fram i vårt sted for Guds åsyn. Så gjelder det bare at vi lar oss nøye med dette, og ikke vil bli funnet i noe annet enn i Kristus (Fil 3:9).

Vil du ikke la deg trøste før du selv er blitt hellig, så vil du bli frelst på din egen hellighet. Vil du tvile på Guds vennskap, fordi du ikke anser din tro så sterk som den bør være, da vil du bli frelst på din tro. Tror du at Gud ikke elsker deg, fordi du kjenner deg så tørr og kald i hjertet, så vil du bli frelst på dine varme følelser. Tror du at Gud ville elske deg mer om den eller den gode egenskapen en gang kunne slå ut i større skjønnhet hos deg, da er det dine gode egenskaper du vil bli frelst på.

Du vil selv være din yppersteprest, du vil bli frelst i ditt eget navn!

Vokt deg for vantroens opprør mot Herrens Salvede!

«Det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved, enn Jesu Kristi navn».

Se da, som Paulus, alt annet for tap og skrap mot det altoverskyggende i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Og fryd deg over å bli funnet bare i ham!

Se deg da også hvert øyeblikk innesluttet i Kristus. Forsøk aldri å stå fram i ditt eget navn og person. Da vil denne salige vissheten om Kristus for Guds åsyn i ditt sted, og om Guds vennskap i Kristus, virke en mer varig og dypere fred, en inderligere kjærlighet i hjertet.

Og med kjærlighetens skjønne band drives du til på din side mer og mer trofast å tre fram i hans sted her på jord. Som han sa: «I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt».

Men ha likevel alltid dette forholdet klart; at om du ufullkomment trer fram i hans sted her nede, så trer han alltid fullkomment fram for deg i himmelen.

Kan du bare bli i ham, så er du alltid velbehagelig for Gud. Og får denne tro vokse i våre hjerter, så skal vi «i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus». 

 Men ham være ære og lov og pris for alt - ja, hjertelig takk og ære fra evighet og til evighet! Amen.

 Til toppen