«Uten helliggjørelse skal ingen se Herren», Heb 12:14.

«Uten gjerninger er troen død», Jak 2:17,20,26.

1. Ransak dere selv!

Helt fra kirkens første og friskeste tid finner vi sørgelige feil i de kristne menighetene, både villfarelser i læren og ubibelsk livsførsel. Når altså Herren selv, læreren fra himmelen, forkynte ordet, og etter ham hans nærmeste disipler, som var salvet av Ånden. Når kirken i tillegg daglig ble lutret i forfølgelsens ild, og den gode sæd ble vannet med martyrenes blod.

Av den grunn, ser vi i apostlenes brever og på kirkehistoriens første blad, settes troen på en «hellig kirke» sterkt på prøve, og en fristes til å utbryte: «Er dette den skjønne bruden? Er det dette Kristus og apostlene hans har plantet?»

Luther sier om sine erfaringer på dette området: «Se hvor dåraktig man i denne tiden stiller seg overfor evangeliet, så jeg nesten ikke vet om jeg skal forkynne det mer. Jeg hadde holdt opp for lenge siden, om jeg ikke så at det gikk på samme måten med Kristus. For så snart en forkynner at vår frelse ikke er et resultat av vårt liv eller våre gjerninger, men er en Guds gave, så vil ingen gjøre noe godt, leve gudfryktig og være lydig. Samtidig som også noen sier vi forbyr gode gjerninger. Vel, dette må bare få gå sin gang. Evangeliet må tross alt dette fortsatt forkynnes i menigheten. Den som kan fatte det, han fatte det.

Gud vil at vi skal leve et hellig og godt liv. Og den som ikke gjør det, han får nok sin straff. Men er det så noen som lever et hellig liv, og hører vi forkynner om et rett og godt liv, så vil de straks bygge en stige opp til himmelen på dette. Dette kan Gud ikke tåle.

For dem som bare blir opptatt med sitt rettskafne og pene liv, var det bedre om de var skjøger og lå i rennesteinen. Men selvsagt vil ikke Gud at vi skal leve et ondt og ugudelig liv. Det tåler han ikke, og vil fordømme deg om du gjør det. Men lever du et rettskaffent liv, så vil du ha din trøst i dette, og det kan Gud heller ikke tåle.

Hvordan skal vi så forholde oss? Pass på at du ikke viker verken til høyre eller til venstre. I ditt liv skal du være gudfryktig og god, men i troen utelukkende se på Kristus. Så du ikke setter alt ditt gudfryktige og pene liv høyere enn at du spiser og sover.

Men hva skjer? Jo, når en preker slik, da er det ingen som vil leve slik. Og forkynner en det slett ikke, så lever de et vilt og uhemmet liv, og det blir harde og ugudelige mennesker. Så blir det da bare til slutt Gud alene som kan styre sitt folk».

For nå å bli mer klar over farene både på den høyre og den venstre siden, vil vi ta for oss Jesu tre ganger gjentatte spørsmål til Peter: «Elsker du meg?», og Jesu tre ganger gjentatte formaning: «Fø mine lam!», «vokt mine får!», «Fø mine får!», Joh 21:15-17.

Vi er nå ved Genesaretsjøen. Sju av Herrens aposteler, som var blitt utvalgt til å være «menneskefiskere», hadde vært sammen hele natten som vanlige yrkesfiskere og forsøkt å skaffe seg noe å ete. Morgenen bryter fram, de har ingen fisk fått, alt håp er ute. Da står Hjelperen på stranden.

Nå var Frelseren opphøyet og forherliget, men ville ennå en gang vise hvordan han skal være med oss alle dager inntil verdens ende - når alt vårt eget strev først viser seg fruktløst og vårt håp svikter. Og hva gjør han nå? Jo, i tillegg til at han gir dem en rik fiskefangst, har han også alt stekt fisk på stranden til de våte og sultne disiplene.

Slik er det vår Herre stadig gjør. Når først alt er blitt mørkt, skal plutselig alt bli lyst. Først nå i mindre målestokk under vårt livs vandring. Og så til slutt en gang for alle, når hele denne tidsalders mørke er over, og Herren virkelig står fram og fryder sine venner.

Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!

Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får!»

Det er altså kjærligheten Jesus spør etter hos disippelen. Ikke om gjerninger eller gudsfrykt, eller: Vil du alvorlig anstrenge deg for å gjøre og lide det jeg har pålagt deg? Nei, dette er spørsmålet: Elsker du meg? Noe en ikke pleier å spørre sine tjenere om, men sin brud, sin ektefelle. Å, tenk! For en Frelser vi har, som vil leve i et slikt kjærlighetsforhold til oss.

Men ser vi nærmere på teksten, så ligger det noe mer i Frelserens spørsmål. For han sier ikke først bare: «Elsker du meg?» Men: «Elsker du meg mer enn disse?» Og her har vi egentlig hemmeligheten i denne samtalen.

Vi vet at Peter en gang tidligere hadde uttalt så sterkt: «Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!». Som nok var et uttrykk for at Peter var fristet til å tro at han hadde selv en større kjærlighet og trofasthet mot Frelseren enn de andre disiplene. Dessuten hadde Peter nettopp vist dette, da han ikke kunne vente til båten kom til lands, men kastet seg i sjøen og svømte inn til Herren.

Med alle sine meget gode egenskaper var nok Peter fristet til å anse seg som den fremste. Derfor ville Herren nettopp med dette spørsmålet knuse ham.

Men hanen galte og Jesus snudde seg og så på ham, så Peter bare måtte gå ut og gråte bittert. Da hadde han lært å vokte seg for å uttale seg så sterkt om sin trofasthet. Derfor svarte han nå ikke bare «ja», men noe helt annet enn det han ble spurt om. Han sa: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær». Og det er underlig hvordan grunnteksten viser klart at Peter ikke bare unnlater ordene «mer enn disse», men velger også et annet ord for å elske. Et ord som er svakere enn det Herren brukte.

Derfor gjentar så ikke Herren disse ordene «mer enn disse», men skjerper likevel sin hjerteprøve med neste spørsmål. For nå sier han: Du vil altså ikke lenger forsikre at du elsker meg mer enn disse. Men ennå mener du at du elsker meg. Likevel må jeg spørre deg ennå en gang: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg?» På dette svarer Peter igjen med sitt svakere uttrykk: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær».

Men Herren vil ennå ikke la denne saken være så fullstendig avgjort. Han vil Peter skal tale om sin kjærlighet med en viss frykt og beven. Derfor bruker han nå Peters eget ord for å elske, som om han fremdeles stilte spørsmål ved om han i det hele tatt elsket så mye som det ordet innebar. Han sier: «Simon, Johannes' sønn, har du meg kjær?»

Nå blir Peter bedrøvet over at Herren for tredje gang spør om dette. Nå overlater han helt og holdent dommen over sin kjærlighet til Herrens egen allvitenhet, og sier: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær».

Slik ser vi gjennom hele den evangeliske historien at det finnes ingen synd som Herren advarte sine disipler så alvorlig mot, som denne egenkjærligheten, selvsikkerheten og selvopphøyelsen. Og det var akkurat dette som gjorde at Herren måtte si Peter disse forferdelige ordene om at de første kan bli de siste.

Så gjenstår det bare at vi som leser dette går i oss selv, og hver for oss tar denne Herrens advarsel til hjertet.

Det er et dødsens bedrag når vi begynner å bli fornøyd med vår egen gudsfrykt, kjærlighet, trofasthet og kraft. Og vi skal spesielt legge merke til at det gjør ikke saken noe som helst bedre når vi mener at alt det gode vi finner hos oss er Herrens verk, er Kristi kraft i oss.

Det passer hovmodsånden svært godt å kunne plassere en glorie på toppen av alt sammen, fordi alt sammen er guddommelig, er Guds kraft - og ingen menneskelig fortreffelighet - - !

Hvorfor skulle Herren markere denne forskjellen? Jo, gleden over den kraften som var gitt den enkelte av dem, kunne lett gjøre dem oppblåste. Mens derimot dette at navnet deres var skrevet i himmelen, var en felles gave for alle nådebarn, kjøpt med Kristi blod. Husk på at det er Herren selv som går klar grensegang her. Og at det ikke gjorde saken noe som helst bedre at de sa: Det er i ditt navn, ikke vårt. Det er i din kraft, ikke vår, vi seirer over fienden. Den som ikke tar til seg denne Herrens egen advarsel, kan alt være bedratt.

Ingen vil vel tro at Peter, som framfor noen av de andre hadde Herrens eget vitnesbyrd om at han var lært av Gud, skulle mene det var hans egen menneskelige trofasthet og kraft han roste seg av, Mat 16:17, 26:33. Likevel var ikke Herren fornøyd når Peter forsikret hvor trofast han skulle være, men knuste straks denne hans selvsikkerhet med å forutsi hans fall.

Og når Herren vil advare oss mot dette selvbedraget, forteller han (Luk 18:9-14) en lignelse om en mann som står i templet og takker Gud, ikke seg selv, ikke sin egen menneskelige kraft. Han sier: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer» o.s.v. Se hvor fint Herrens Ånd griper etter falskheten i hjertet vårt! Kristus så for seg hvordan vi bedrar oss selv med å rose oss av Guds kraft.

Et annet eksempel på dette er Paulus, når han taler om at han «ble rykket like inn i den tredje himmel....og hørte usigelige ord». Han mente da selvsagt ikke at dette var av hans egen kraft. Han viser klart at det jo helt og holdent var Guds verk. Likevel tilføyer han: «For at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel...» Legg merke til hva det var denne hellige apostelen fryktet for! Jo, at han skulle «opphøye» seg over Guds verk!

La oss huske at det hjelper ikke å si: «det er ikke min, men Kristi kraft jeg roser meg av». For det er fremdeles like giftig og farlig. Hvis bare noen kunne ha klart for seg hva det innebærer at det er Guds gave, så ville han riktignok ikke opphøye seg over det. Da ville det jo ikke ha den innvirkningen på ham at han syntes han var noe bedre enn andre.

Men en så ren og klar holdning er helt umulig for et menneskes hjerte. Og Paulus trodde altså ikke at han kunne det. For han trengte «en torn i kjødet, en Satans engel» for å bli bevart fra denne fine smitten.

Men hva betyr så dette? Hvis jeg virkelig har fått et større lys på det åndelige området, eller fått mer tro, kjærlighet og alvor i helliggjørelsen, enn andre. Skal jeg da ikke ha lov til å se dette og prise Gud for det?

Det er riktignok et underlig svar; at selv om du virkelig har alt dette, mer enn andre, så skal du ikke selv se det slik. Men så underlig steller Herren med oss. Og all erfaring bekrefter dette. Vi ser hvordan de mest trofaste og modne kristne er de mest fattige i ånden, og misfornøyde med seg selv. Det er slik Herren vil ha det, og da styrer han også alt så det blir slik. Men da må det også bli virkelighet for oss, slik han vil det, så vi ikke med munnen sier: «Jeg er den minste av alle», mens vi innerst inne synes vi er de beste.

La det nå likevel være klart at hvis noen mener det hører med til den åndelige fattigdommen og ydmykheten at jeg aldri skal kunne se at jeg er blitt et omvendt menneske, en ny skapning, med et hjerte som av Guds nåde er forvandlet , - så taler de stikk i strid med både Skrift og all erfaring.

Hele Skriften vitner om at de troende vet om at de har fått slik en nåde. Johannes sier: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet», «vi vet vi er av sannheten». Paulus sier: «av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves». Og i den teksten vi har for oss sier Peter: «Du vet at jeg har deg kjær», og han ble ikke straffet for den vissheten.

Og på samme måte hvis en kristen har vært fanget i en stor fristelse eller synd, og så er blitt løst. Så kan han jo ikke annet enn prise Gud for en slik forløsning. Men faren ligger i at når han har gjort slike erfaringer, straks blir fornøyd med sin helliggjørelse og kristendom. Han tror at ved Guds nåde er han selv blitt mer trofast og god overfor Herren. Dermed ser han mindre feil hos seg selv enn før, og mindre feil enn hos andre. Da er det farlige bedraget på gang i ham, som Herren advarte så alvorlig imot.

For hvis han i alle disse erfaringene av Guds nåde hadde beholdt et våkent sinn og et åpent øye på alt hva han da burde være og gjøre, så ville han tvert imot bli mye mer misfornøyd med seg selv. Da ville han med full overbevisning mene og si: jeg er mye dårligere enn de første årene jeg var frelst, og mye mer uverdig til å gå på Guds jord enn noen ugudelig. For Gud har jo oppsøkt meg, og med sin Ånd omvendt en så forferdelig synder som meg. Og alltid vist all sin rikdom av tålmod mot meg. I stedet for å kaste meg i helvete, har han til denne dag holdt meg fast ved sin Ånd. Og så lønner jeg ham for alt dette bare med skammelig utakknemlighet, likegyldighet, hardhet, ulydighet og all slags synd og styggedom som bor i hjertet. 

Her ser vi hvordan det går til at den beste kristne kjenner seg som den største synder på jorden. Som Luther sier: «De største hellige har den største erkjennelse av synden».

Det gode Gud har virket i meg, knuser meg virkelig, når jeg ser hvordan jeg selv samtidig er. Hvordan jeg har stått imot og rett og slett hindret Guds arbeid i meg, og ennå selv er så ond, så troløs og ulydig. Et uomvendt menneskes synd vil jeg kalle rene fromheten, sammenliknet med min synd. For akkurat det at Gud av bare miskunnhet har kalt meg og dratt meg til seg, det gjør all min ondskap så forferdelig stor.

For jo større nåde Gud viser imot meg, desto større blir jo min forpliktelse overfor ham.  Og når jeg i stedet vet hvor ugudelig hjertet mitt er, midt i alt dette, så knuser og ydmyker den meg bare ennå mer, all den nåden jeg får.

At jeg har mottatt forløsning fra den eller den synden, og likevel er så full av synd i hjertet, så utakknemlig, så kald og ulydig mot Gud, det forskrekker meg. Hvor er nå min glede over min framgang i helliggjørelse? Jeg kan jo tvert imot ikke tro det er noen kristen som er så elendig som jeg.

Og hva er grunnen til dette? Jo, bare at Herrens rene, hellige Ånd angriper og refser alt som er urent og vanhellig i hjertet mitt, så lenge noe slikt finnes hos meg, - d.v.s. så lenge jeg ikke er like ren og hellig som Gud selv.

I tillegg steller også Gud med meg så han ser om jeg f.eks. står i fare for å opphøye meg. Da kan han raskt ta fra meg en gave, eller la en Satans engel slå meg, eller «sikte meg som hvete». Derfor er alle Guds gaver; tro, kraft, kjærlighet, årvåkenhet, nådens og bønnens ånd o.s.v., ikke noe som er fast overlatt til vår egen forvaltning, - men som kommer og går. Slik at om jeg en dag er sterk i troen, kan jeg i morgen være svak. Om jeg i går var varm, kan jeg i dag være kald. I går årvåken og i bønn, i dag «siktet» o.s.v. I går i hvile ved Faderens bryst, i dag som om jeg var fullstendig fortapt.

Kort sagt; jeg lever i daglig avhengighet av Gud. Jeg må hver dag og stund tigge, som igjen beviser at jeg ikke selv er herre over det gode. Hadde jeg selv makt over nådens krefter, behøvde jeg ikke rope og tigge om nåde.

Hver og en som kjenner Den Hellige Skrift bør tenke over om ikke denne erfaringen stemmer bedre med alle de helliges historie som er skildret der, deres sukk, kamp, tårer og bønner, - enn det vi kan se i enkelte retninger, hvor menneskene synes å selv ha kontroll over sin kristendom, og tror at alt avhenger av dem selv og deres eget forhold.

Og sistnevnte må alltid føre til en fattig og ydmyk ånd. Alt dette kan vel langt på vei forklare hvorfor den mest trofaste og modne kristne kan være den mest fattige i ånden og mest misfornøyd med seg selv.

Men den største og mest opplagte forklaringen er jo at denne åndelige fattigdommen er Herrens eget verk - det er Guds lys i oss. Og med Guds lys i et urent syndens hus, der kan det aldri bli slutt på renselse og misnøye med seg selv, - så lenge vi ikke er like hellige som Gud selv. Og er jeg misfornøyd med meg selv, så kan jeg jo ikke være tilfreds med min helliggjørelse - !

Følgen av det blir jo at den mest våkne og trofaste kristne ikke bare kan, men også må være den som er mest nedslått over seg selv, - hvis han virkelig er åndelig våken.

Men mange gudfryktige kristne kan slett ikke slå seg til ro med at de aldri får se slutten på alle sine skrøpeligheter. De får aldri oppleve den gleden å finne en slik helliggjørelse hos seg selv som de så lenge har søkt og sukket etter. Men hva vil du da foreta deg? Har du selv kraft til å frigjøre deg fra all din skrøpelighet, så gjør det da, og klag ikke mer! «Har dere ikke hørt loven», sier Paulus. Har du ikke også hørt evangeliet? «Vi har fått Ånden ved å høre troen forkynt», Gal 3:2,5. Og «gleden i Herren er deres styrke», sier profeten. I tillegg har vi Herrens formaninger: «Våk og be!»

Er du kanskje rett og slett misfornøyd med denne måten du føres på, og ønsker deg hvilken vei som helst, bare du kan få oppleve en tilfredsstillende helliggjørelse. Da skal vi vise deg hvordan du skal bli fornøyd med din hellighet.

Du skal bare feste blikket ditt på en eller annen åndelig utfoldelse eller kristelig aktivitet og gode gjerninger. At du f.eks. hver dag passer på å ha morgen- og kveldsandakt; leser Guds ord med andektig bønn. At du overfor alle mennesker er rettskaffen og eksemplarisk i all din ferd. Gir bestemte beløp til misjonen og til andre som trenger det. Og siden du også vet en skal tro på Kristus, så gjør også det.

Holder du bare øynene festet på en slik dagsorden, så risikerer du ingen bekymring for hva som egentlig foregår innerst i hjertet ditt. - Og nå har du snart den gleden du ønsker deg over en mer tilfredsstillende helliggjørelse.

Dette er noe historien kan fortelle. Det var denne veien han hadde gått, mannen som stod i templet, og var kommet til at han kunne takke Gud for at han ikke var som andre mennesker, «for», sier han, «Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener, og jeg er ingen røver, urettferdig, horkar - eller som denne toller».

Det var samme veien den menigheten hadde gått som var så rik på helliggjørelse at de til og med sa «jeg har overflod». Som de mente gjorde at de også hadde noe å gi til elendige syndere. Og det er samme vei de har gått, mange i vår egen kirke, som er blitt så kristelige at de ikke kan begripe seg på de skrøpelige sjelene som alltid sukker og klager over seg selv, og alltid er avhengig av evangeliets trøst.

Må Gud bevare oss alle fra en slik utvikling at vi er blitt fornøyd med vår kristendom! Kristus har selv talt om hvor stor denne faren er, så han til og med sier at hvis du får nåde til å gjøre noe godt, så «la ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør». Han bruker et ordvalg som skildrer den aller største frykt for seg selv.

Hvordan blir så en kristens liv? Alltid frykte for sitt eget hjerte som for djevelen! Ikke får han noen ro i synden, for da refser Gud ham. Og ikke får han ha sin hvile i sin fromhet, da tukter Gud ham også.

Hvor skal han så finne noen ro? Det må bli slik som Kristus selv sier: «Dere skal ha fred i meg», og over «at deres navn - gjennom mitt blod - er skrevet i himmelen». Fryd dere over dette!

Enkelte vet at de i hemmelighet anser seg selv for den beste. Men de er kommet så langt i sitt selvbedrag, at selv om Guds ord treffer dem, er de ikke i stand til å være redd for seg selv og ta seg i vare.

Derfor hender det også at det allerede her i livet går som denne dommen forkynner; de blir blant de siste, faller i åpenbar grov synd eller villfarelser. Noen blir liggende i sine fall. Andre blir reist opp med frykt, og har tatt lærdom av skaden.

Til toppen

2. Kjærlighetens kjennetegn

Vi skal altså merke oss hva det betyr at Herren tre ganger på rad har denne sammenhengen i hva han sier til Peter: Elsker du meg? fø mine lam! Elsker du meg? fø mine får!

Har han ikke dermed også uttrykkelig fortalt oss at han ikke vil ha noen tjeneste av oss, ber ikke om noen gode gjerninger fra oss, hvis vi ikke først elsker ham?

Hva så med deg som leser dette? Vil du ikke nå selv stoppe opp for Herrens åsyn, og med evighetens alvor for øynene ta opp ditt eget hjertes forhold til spørsmålet: Hvordan er det med meg? Elsker jeg Jesus?

Og for at du ennå bedre skal kjenne betydningen av dette spørsmålet, så husk at dette punktet er det Guds hellige lov først nevner: «Du skal elske Herren din Gud....» Og at dermed alle de gjerninger som ikke strømmer ut fra denne kjærligheten ikke er noe som helst annet innfor Gud - enn hykleri.

Ja, Herren er så nidkjær for kjærligheten i våre hjerter, at han ikke en gang er fornøyd med de mest hellige gjerninger og mest trofaste tjenester for hans rike, hvis det ikke strømmer ut fra kjærligheten til ham. Les Åp 2:1 flg.

Dette spørsmålet legges altså inn over hjertene våre med så stort alvor, at vi tenker at ikke noe menneske kan bli frelst uten å gjennomgå denne hjerteprøven. Men er vi så alle virkelig selv i stand til å stoppe opp og ta dette inn over oss? Skriften og all erfaring viser oss noe ganske annet. Den som virkelig elsker Jesus, d.v.s. den som Jesus er blitt «dyrebar» for (1Pet 2:6), så han ikke kan tie om ham, han sukker og klager alltid over sin forferdelige likegyldighet.

Mens den som er helt «lunken» i kjærligheten sier: «Jeg er rik og mangler ingen ting», Åp 3:16-17. De hjertelig trofaste disiplene kunne ha dødd av sorg da deres Herre ble forrådt til fiendene. Da Herren fortalte at en av dem skulle forråde ham, ble de redde og spurte: Det er vel ikke meg. Men en av dem ble ikke redd - det var forræderen selv. Det stadfestes av Luthers ord: «De som burde frykte, de frykter ikke. Mens alle de som ikke burde frykte, de frykter».

Hvis du altså nå straks anser deg selv som fritatt for en grundig ransakelse i dette spørsmålet, så har du bare i det et mer enn betenkelig tegn på at du er bedratt av mørkets åndsmakter. De største hellige har kunnet bli bedratt, og de alvorligste kristne frykter for at det kan skje med dem. «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter....» Jer 17:9-10.

I sendebrevet til menigheten i Efesus, Åp 2:1 flg., ser vi Herren sier uttrykkelig at menighetens leder ikke bare hadde en vanlig kristens kunnskap og erfaring, men også kunne prøve det som gav seg ut for å være åndelig. Og han hadde kraft og nidkjærhet i hellig virksomhet. Det er særlig dette Herren nevner mye om: «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett».

Av dette innser vi at det er noe mer å holde hans bud, enn å gjøre visse gjerninger etter hans bud. Og selv om du er en like ypperlig Kristi tjener som denne, så har Herren fremdeles et spørsmål å stille deg: «Elsker du meg?».

Så må du legge merke til ordet «meg». «Elsker du meg», ikke mitt - . Det er akkurat her den ekte brudekjærligheten skiller seg fra skjøgekjærligheten (Luther).

Vi taler ikke om så grove syndere som Judas Iskariot, som fulgte Jesus for pengenes skyld. Eller trollmannen Simon, som med sitt gamle urene begjær ville handle til seg Den Hellige Ånds gave. Nei, vi taler om det ubegripelig fine og hemmelighetsfulle bedraget i vår selvforgudelses-natur, som ble plantet gjennom den gamle slangens ord om at «dere skal bli lik Gud og kjenne godt og ondt».

Fra den dag har det i oss alltid, i tillegg til sansenes lyster, også vært en like adamittisk selvforherligelses-natur, - som menneskene rømmer inn i når de begynner å ane syndens gru i seg.

Og når da mennesker, som trollmannen Simon, merker at i Jesu navn gis det en veldig kraft som vi ellers ikke kan få, og at i ham ligger visdommens og kunnskapens skatter skjult, da skal de ha tak i dette. Da blir de Jesu disipler, elsker og følger ham, tilber og påkaller ham. Men hele tiden med øyet festet på denne kraften og gavene. Ikke på den korsfestede og hva han i sin person er og har gjort.

Nå er man ikke lenger en jødisk fariseer, som ser på lovens bud. Men en kristelig fariseer - som nå, gjennom Kristus, søker akkurat det samme som de jødiske fariseerne søkte gjennom loven. Her ser vi hva skjøgekjærligheten er.

Den ekte bruden var kledd i «rent og skinnende fint lin», Åp 19:8, som var tvettet i Lammets blod», Åp 7:14. Men Herren Kristus sier at i samme bryllup fantes det mennesker som ikke hadde disse bryllupsklærne.

Å, måtte vi for Herrens og for vår egen frelses skyld, bli så oppriktige at vi innser hva det er hjertet vårt egentlig er ute etter! Om det er selve nåden, forsoningsnåden, renselsen i Jesu blod. Eller tvert imot bare alt det andre som hører med i bryllupet - !

Det hjelper ikke at hodet og tungen er blitt kristelig. Tenk etter hva det er som først og sist betyr noe for hjertet ditt!

Vi nevnte «tungen» - det er også oftest den som avdekker den hemmelige skjøgekjærligheten. For «det hjertet er fullt av, det taler munnen». Der det først og sist bare tales om gjerninger og innsatsvilje, om kirke og misjon. Men ikke en eneste halvtime med hjertens lyst om Lammets blod, som jo er den ekte brudens sang, - der er det et meget alvorlig tegn. Gud hjelpe oss til å holde øynene åpne, og ikke anse alt åndelig for rett!

Det er ikke uten grunn vi så ofte og sterkt peker på denne faren. Når en som «har tålmodighet og har hatt mye å bære for Herrens navns skyld, og er ikke gått trett», midt i alt dette kunne være på denne hemmelige ulykkens vei, -! Skulle det da ikke være nødvendig at de mest oppriktige kristne mennesker tok denne hemmeligheten alvorlig?

Åpenbare synder i liv og gjerning blir nok stadig refset. For loven er skrevet i hvert menneskes hjerte. Hedninger og jøder, og ennå mer navnekristne, skriftlærde og fariseere kan gjøre oss den tjenesten å refse oss dersom vi synder i gjerninger. I tillegg, som Luther sier:

«Loven har fast tilholdssted hos alle kristne, selv de mest evangeliske. Mens derimot evangeliet er en sjelden gjest i hjertet».

Derfor dømmer de kristne seg langt oftere for synd mot loven, enn for synd mot evangeliet.

Han vil føre dem forbi «den trange porten», der menneskene helt inn til benet avkles sin egen vakre kristelighet, og bare i Lammets blod finner hele sin frelse, sin bryllupsdrakt og sin sang.

Satan er fornøyd bare menneskene kan bedras så pass at de raskt gjør seg ferdig med at: «Kristi forsoning er selvsagt det første og viktigste, det er jo klart nok, og det tror vi jo». Men så med hele sin sjel bli opptatt med hva vi nå skal gjøre. Og aldri slipper til tanken om at i denne holdningen ligger et dødelig frafall. Aldri fatter hva dette å bli avkledd, og «bryllupsklærne» betyr.

Eller som det heter i «Pilegrimsvandring», hvordan Kristen slår seg ned i byen Sedelighet. Da er den gamle fienden svært fornøyd, om vi blir aldri så fromme og hellige i vår ferd. Og legg merke til at her kan det bli både fred og trøst og styrke. Her løftes syndebyrden av. Når du er i Kristi bryllup, «himmeriket», lever et pent kristelig liv og er «en aktiv kristen»..... Skulle du ikke da ha en rett tro på Kristus, eie Guds nåde og få evig liv - og med dette håpet til og med elske ham?

Er ikke dette et fint bedrag?

Mannen som rådde Kristen til å bosette seg her, nevnte også at her var det også den fordelen at en får beholde sin ære og aktelse. Mens når en derimot tar veien til fjellet hvor korset står, må en forberede seg på «korsets anstøt», Gal 5:11, og bli ansett som en større synder enn andre. Ja, som en som ikke en gang elsker helliggjørelse, men bare lovpriser nåden for å kunne fortsette i synden. Er det ikke her mange gode argumenter for «skjøgekjærligheten»?

Men den ekte brudekjærligheten er blitt til på en annen måte. Et fattig menneske er først blitt helt fortapt, og har gitt opp alt sitt strev og sin helliggjørelse. For han var enfoldig nok til å ta alt Guds ord på alvor. Så slo Herrens herlighets lys så klart inn i hjertet at han ikke lenger vågde å prute og jenke på loven, men ville gjøre «alt det som står skrevet i lovens bok». Ikke bare gjerninger etter loven, men også ha et hjerte etter loven, et slikt hellig, rent og kjærlig hjerte som Gud aller først krever.

Dette har han så begynt å streve etter, ikke bare drevet av en menneskelig overbevisning om hvor nødvendig dette er. Men etter en oppvekking som hadde en kraft med seg, så Gud ble stor og hellig for ham, og Guds øyne begynte å følge hans innerste tanker både dag og natt.

Men da ble han aldri hellig og god, som han jo skulle bli. For jo mer han kjempet og prøvde å bli mer ren, desto mer merket han den indre urenheten framfor Guds åsyn. Som også Herren selv sier: «Om du så ville rense deg med pottaske og bruke mye lut, så skulle likevel din misgjerning være skitten for mitt åsyn, sier Herren Herren», Jer 2:22. Og så ble han til sist virkelig «overmåte syndig ved budet», så han omsider helt og holdent gav opp sine forsøk på omvendelse.

Men akkurat når han «ligger der i sitt blod», og ikke er i stand til å røre en finger for å bli frelst, da kommer en mann som har sår på hender og føtter, og sier til ham: «Vil du nå tro at det hjelper ingen ting med alt du er i stand til å foreta deg? Vil du nå tro at ingen andre enn jeg er frelseren din, at jeg har gjort alt for deg? Se mine hender, se mine føtter! Der er din frelse, din helliggjørelse og ditt gode liv!»

Så fikk han Åndens lys over denne hemmeligheten, og fattet at alt han burde være og gjøre, alt var gjort fullkomment i Kristus. At alt Kristus hadde gjort og lidd, var hans. Ja, at Kristus selv helt og holdent var hans.

Da smeltet han. Da fikk han en ny og helt ukjent, inderlig kjærlighet til denne Frelseren, så han bare måtte sukke: «Min Herre og min Gud! Meg skje etter ditt ord! Dette forstod jeg ikke - dette var noe helt nytt for meg! Nå vil jeg ikke noe annet enn bare å bli holdt fast i deg, og bli funnet i deg, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus», Fil 3:9. Å, du kjære venn og bror! Har du kjøpt meg med ditt blod, da blir alt annet smått for meg. Da vil jeg bare brenne for deg og leve for deg!»

Slik er brudens kjærlighet. Hun ser bare brudgommen. For brudgommens gaver, så dyrebare de enn i seg selv er, blir som intet mot ham selv og hans dyrebare blod som ble utgytt for oss.

Luther sier: «Om så Kristus gav oss alle profeters visdom, alle de helliges hellighet og alle englers herlighet, så betydde det ingen ting for oss, hvis han ikke gav oss seg selv. Bruden vil ikke være fornøyd med noe annet. Hun vil ha selve brudgommen.

Legg derfor merke til denne forskjellen: Der er mange mennesker som har fått gaver, som visdom, kjærlighet, kraft o.s.v. Men som likevel ikke er en rett brud. For de sier ikke: Du, bare du er min. Nei, de frir i stedet til gavene, og elsker bare dem. Men den rette bruden sier: «deg, deg alene er det jeg elsker, og som jeg vil ha. Du er min, og du er selv min største gave - ikke ringen eller smykkene du har gitt meg». Slik er den rette kjærligheten.

Måtte så hver enkelt være så oppriktig mot sin sjel at du stiller deg fram for Jesu åsyn og tar hans spørsmål til deg! Han spør deg som leser dette: «Elsker du meg?» Svar bare innfor hans åsyn slik som det virkelig er, og prøv ikke i stedet å bøye hjertet ditt til å elske Jesus. For den kjærligheten vi taler om her, kan vi ikke ta oss til, den kan bare fødes.

Men hvordan skal så et lunkent og kaldt hjerte få noen kjærlighet til ham? Jo, han sier: «så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem» o.s.v., Åp 3:18. Merk deg Herrens ord: «av meg», sier Herren. Av meg kan du kjøpe alt du behøver.

Og hva «kjøpe» betyr her, det ser vi i Jes 55:1: «Kom, kjøp sæd uten penger, og uten betaling vin og melk» (svensk bib.tekst). Det er altså bare å vende seg til ham, begjære og motta alt av ham, både «gull, lutret i ild», de «hvite klærne» som kan skjule «vår nakenhets skam», - og alt for intet, «uten penger og uten betaling».

Få kjøpe alt for intet, er jo nettopp troens vei. Og bare på denne måten kan du få kjærlighet til Jesus. Forsøk aldri med egne anstrengelser å bevege hjertet ditt til å elske ham. Alt annet kan tvinges med menneskers krefter og styres med lov, men aldri hjertets kjærlighet.

Troens salighet i Lammet blott,  
gör hjärtat varmt och gott.

Skal jeg få kjærlighet til Jesus, så må jeg lære å kjenne ham på en slik måte at jeg blir inntatt av ham.

Vi vet at hjertet er slik at det ofte er like vanskelig å bli kvitt en kjærlighet en ikke vil ha, som å få den kjærligheten en gjerne vil ha. Det visste den gamle læreren som fikk besøk av en mann som var så fortvilet at han holdt på å gi opp fordi han ikke elsket Jesus. For han sa at på Jesu spørsmål: «Elsker du meg?» kunne han ikke svare annet enn: «Du vet at jeg ikke elsker deg». Den gamle sjelesørgeren svarte: «Da vet jeg ikke bedre råd enn at du i stedet vender spørsmålet tilbake til Frelseren, og spør ham: Elsker du meg? For det er tross alt ikke din kjærlighet til ham, men hans kjærlighet til deg som hjelper. Som Johannes sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder». Og når den åndelige læreren hadde talt en stund i denne tonen, begynte mannen å gråte av glede, og sa: «Nå, kan også jeg si: «Herre, du vet at jeg elsker deg!»

Å, jeg kan ikke annet enn elske ham når jeg får Åndens lys over evangeliet! Hva det betyr at Gud har forlatt alle mine synder. At Gud nå er fornøyd med meg. At Jesus gav sitt dyrebare blod og liv for alle mine forferdelige synder, og dermed gjorde at alt det onde som ennå finnes i mitt kjød, ikke kan rokke ved vårt vennskap. At jeg i ham for alltid er velbehagelig for Gud -!

Nå er jeg satt i stand til å gjøre de rette gode gjerningene. Nå kommer det på rette plass, dette: «Fø mine får», d.v.s. tjene meg der du er satt i verden.

Den store overhyrden, som selv vokter alle sine får, sier nå til Peter: «Elsker du meg, så fø mine lam, vokt mine får», og: «Følg meg!», Joh 21:15-19. Da ber den allmektige Herren sin fattige Peter om en tjeneste, og lar Peter bli sin tjener og medarbeider. Samme nåde gir han alle sine venner, om enn på mange forskjellige vis og i ulike situasjoner. Vi får alle bli Kristi etterfølgere og Kristi tjenere, gjøre og være det samme mot andre, som han er mot oss.

Kristus sier til oss: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod. Det jeg har, skal også dere ha. Mangler du noe som helst, skal det også mangle hos meg. I meg har du din rettferdighet, liv og salighet, slik at ingen synd skal fordømme deg, og intet ondt få overmanne deg. For du skal være fullstendig trygg i all evighet. Så lenge jeg er rettferdig og lever, så lenge skal også du være rettferdig og leve for min skyld» o.s.v.

Og når han sier dette, vil han også at vi skal si med samme kjærlighet til vår neste: «Kjære bror! Nå har jeg fått motta Herren, og har fått all nåde og frelse i ham. La nå også jeg få hjelpe deg, slik som Herren har hjulpet meg. Ta du det jeg har, for jeg har bare fått det han hadde. Jeg vil ikke lenger kalle meg selv eller noe jeg har, for mitt. Men helt og holdent bare få være til hjelp for deg og alle mennesker, bare for min dyrebare Herres skyld, som har gjort og daglig gjør så mye godt mot meg».

Dette er å være en Kristi etterfølger, og «ikke lenger leve seg selv, men ham som er død og oppstod for oss». Og dette er jo hele vårt livs oppgave, hvis vi er kristne.

Men det er meget viktig å kjenne forskjell på om vår tjeneste er skjøgens eller brudens gjerninger. Et bilde kan gjøre dette klart:

I et rikt hus elsker datteren i huset en venn varmt og ekte. Hans kjærlighet er derimot ikke rett og ekte. Men når en venn som merker dette, taler med ham om det, begynner han bare ennå sterkere å bevise sin kjærlighet til henne med alle mulige ytre ting, gaver, hjelpsomhet og ord. Og så ser alt ut til å være i orden.

Men akkurat når bryllupet skal stå, kommer plutselig sannheten for dagen. Han har nemlig aldri elsket selve personen, men bare husets rikdom. Og hva skjer så? Jo, alle de gavene piken hadde sett på som tegn på kjærlighet, blir nå så motbydelige for henne at hun hiver ut alt hun har tatt imot, og sender det tilbake til den falske elskeren. Han blir forbannet av alle i huset, og kommer aldri mer dit.

Slik vil det gå med deg som ikke er villig til å prøve deg selv på spørsmålet om din kristendom og dine gode gjerninger strømmer ut fra den rette kilden; fra din kjærlighet til Kristus selv. Er det troens hvile i ham, eller er det bare formaninger, «utfordringer», advarsler eller trusler, som driver deg?

Selv for mennesker som bare ser det øynene ser, har hjertets kjærlige gjerninger stor betydning. Hvor mye mer betyr det ikke da for ham som ransaker hjertene! Mens de ubetydeligste gjerningene, gjort i kjærlighet, blir verdifulle, - så kan de største gjerninger bli avskyelige når de ikke strømmer ut fra kjærligheten. Og dette ser Herren, han som skal dømme oss på den siste dag.

Så vet du da at kjærligheten aldri oppstår på kommando eller med menneskers kraft. Den skapes bare gjennom den nye fødsel, -   når du, helt død og tilintetgjort, får forsoning og nåde, og blir inntatt av Kristi kjærlighet.

 Til toppen