1. Den Hellige Ånd blir gitt oss gjennom Ordet

Ånden kommer ikke som noen selvstendig, suveren kraft og påvirker våre sjeler. Den bruker nådens middel; Ordet, - Ordet og sakramentene.

Dersom du vil ha Den Hellige Ånd, dens verk og gaver i hjertet ditt, så gå til Ordet, som er Åndens ord. Les det, hør det, tal og syng det, og be om Ånden. Så skal du også få den.

Der er noen som går og tenker og tenker, og sukker og ber om Ånden og Åndens frukter. Men de kommer aldri lenger. De får ingen fred, kjærlighet og visshet. Så viser det seg at de bruker ikke Ordet. De bare arbeider med seg selv, forsøker med bønn og sukk å få Ånden. Og hvordan skulle det da være mulig at det skulle kunne skje noe guddommelig og åndelig i dem?

Apostelen sier uttrykkelig i Gal 3:2 at Ånden får vi bare ved troens forkynnelse, eller som det egentlig står; «troens hørelse». Og i Apg 10:44 leser vi at «mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet».

Hva hadde så disse foretatt seg for at dette skulle skje? Absolutt intet annet enn å høre på. De satt helt stille og bare hørte Ordet. Og så kom Ordet ved Ånden inn i hjertene deres, med anger, tro, kjærlighet, liv og kraft. Dette gjorde dem til helt nye mennesker, Apg 2 og 10.

Det handler altså om Ordet, Ordet, - bruk Ordet! Det er hele hemmeligheten både når det gjelder hvordan vi får det åndelige livet, og hvordan det næres, vokser og opprettholdes.

Det er ikke sant, det enkelte mener, at nå er det og det kristne mennesket så grunnfestet i nåden, at det dermed kan tro og leve som det vil. Nei, har noen en tro og et liv som er bare Åndens - og ikke deres eget - verk, så skyldes det ikke deres egen standhaftighet og styrke at de kan tro og leve som de gjør. Men bare at de styrker sin sjel med det guddommelige Ordet.

Forsømmer de Ordet, så begynner straks deres gamle natur å vokse. Og det virkelig åndelige dør. Det er altså bare gjennom Guds ord at Guds Ånd bor og virker i og gjennom et menneske.

Likevel skal vi merke oss at ikke alle som leser Guds ord, får Ånd og liv. Tusener skriftlærde og fariseere blant oss er vitner om dette. Hva skyldes så det? Jo, husk endelig på at alt fremdeles fullt og helt avhenger av Gud, om vi skal få Åndens kraft. Det kreves at vi går til Ordet med det sinn denne påminnelsen burde virke i oss. Altså med den ydmykhet og frykt, med det åpne øre og den tro som sømmer seg innfor Den Hellige Guds åsyn når han taler.

Vi er ikke en gang i stand til å tenke ut noe som av oss selv, 2Kor 3:5. Og da langt mindre i stand til å tro, våke og bevare en rett oppfatning av sannheten. Vi står hjelpeløse hvis ikke Den Hellige Ånd virker det alt sammen.

Vi er midt i det farligste fiendeland, i en konstant krig. Vi vet at den gamle slangen, som kalles djevel og Satan, har bedratt tusenvis av våre brødre, og alltid bare uttenker ondt. Han har sverget at han skal drepe oss. Derfor går han hvileløst omkring som en brølende løve, og søker etter noen han kan sluke.

Vi ser stadig sørgelige spor etter ham. Ett sted har han revet i hjel et lam. En annen er jaget eller fristet inn på villspor. Ennå en annen fullstendig slukt. Så har en vakt sjel sovnet, og er gått tilbake til verden. En annen er blitt så selvsikker at han ikke reagerer på noen som helst formaning. Så er én falt i en stor synd, og er blitt liggende der. En annen er fanget i en falsk lære og er blitt villedet, o.s.v.

Det er ikke uten grunn at Kristus og apostlene så inntrengende og ofte advarer oss. Vi bør ikke føle oss så trygge og likegyldige. Vi må holde oss bevisst til Herren og hans ord. Det store, velsignede hovedbudskapet om Kristus og hans fullbrakte verk, må holdes klart og rent, fast og uforfalsket. Så vi alltid blir fullstendig fattige og enfoldige i troen. «Den nye sangen» må aldri bli for gammel for oss.

Vi må mer og mer lære å kjenne våre fiender og farer, og hvordan fienden søker å røve vårt åndelige og evige liv. Og så må vi titt og ofte be, alene, og med og for hverandre. Og først og sist be om Den Hellige Ånds hjelp i alt.

Den som er med oss, er sterkere enn den som er imot oss. Vi skal verken gi opp eller miste motet. Vår Herre Jesu Kristi nåde er nok. Den er en fri og åpen kilde mot all synd og urenhet. I Den Hellige Ånds samfunn gjennom Ordet og nådemidlene, har vi nok hjelp, kraft og trøst i all mulig skrøpelighet og farer. «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor. Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot. Sela. En strøm - dens bekker gleder Guds stad, Den Høyestes hellige bolig», Sal 46:2-5.

 Til toppen

2. Mennesket lever av Guds ord

Guds ord burde skrives med ildskrift i hvert éneste hjerte, og likevel være for svakt forkynt. For hvem har egentlig klart for seg at det er forsømmelsen av Guds ord som er den egentlige årsaken til all åndelig elendighet i verden, all svikt innen kirkene og hos kirkens enkelte lemmer. Og at det er den flittige og rette bruk av Guds ord som er grunnlaget for alt åndelig godt i verden.

Syndefallet rammet hele menneskeheten. Men fra himmelen sendte Gud sitt ord til å motvirke følgene av syndefallet. Når Guds ord (den nye sæd) ble sådd ut, skulle det Gudsbildet som gikk tapt ved syndefallet, gjenopprettes i menneskehjertene, og gi lys, en hellig vilje og ny åndelig kraft.

Men uten den rette bruk av dette nådemidlet, vil du ikke være i stand til å få det nye livet, eller seire over din ondskap. Om du så ber Gud inderlig om nåde til dette, om du våker og kjemper mot det onde, så er alt nytteløst.

Har du ikke ofte erfart hvor kald og død du etter hvert er blitt, når du i lengre tid har forsømt Guds ord? Du blir verdslig og kjødelig, og svak overfor alle slags fristelser. Men i tider når du derimot bruker Ordet flittig, har du det mye bedre i ditt innvortes menneske. Og på samme måte hvordan du mang en gang holdt på å falle i synd, men et skriftsted eller en forkynnelse du hørte, vekket deg opp og frelste deg.

Var du ikke mang en gang kald og død, men du kom til å lese et vers eller et kapittel i Bibelen, et stykke i en god bok, eller du traff en venn som talte Guds ord med deg. Og du fikk nytt liv. Du måtte si som David: «Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet», Sal 119:92.

Slik ser du hvordan Ordet var det midlet Gud brukte til å holde ditt nådeliv oppe. Derfor kalles Guds ord med rette et nådemiddel. Og uten det er det umulig å beholde nådelivet.

Slik har altså Gud gitt oss fra himmelen dette synlige midlet, som han selv bor i og virker gjennom. Og hele vår frelse og evige liv avhenger av at vi bruker dette flittig og rett.

Likevel ser vi ikke bare likeglade verdens mennesker forakte og trampe på disse perlene. Men det som er langt verre; også dem som en gang har smakt Guds gode ord, lar ofte verden og sitt eget kjød holde dem borte fra Ordet. Hele dagen, og kanskje hele uken går uten at de bruker ett eneste minutt til sjelens mat.

Og om de en stund slår seg ned med Ordet, er tankene og hjertet så opptatt med verdslige ting, ja, er som et hav i storm, som ikke lar seg varme opp av solens stråler.

Men om du så fullkomment gjør det du skal både i ditt hjem og ditt arbeid, men lar nådelivet dø ut, så kan din fullkomne jordiske pliktoppfyllelse ikke frelse deg i døden og dommen.

At den tiden du bruker på Guds ord og bønn, vil gå ut over ditt hjem og ditt arbeid, er bare noe den gamle slangen og hedningen i ditt eget bryst prøver å innbille deg. Den vil heller du skal bruke ti minutter til tomt prat, enn å bruke ett minutt i stillhet med Gud.

Du sier kanskje at du på grunn av alle dine gjøremål ikke har tid til å ofre en éneste av døgnets tjuefire timer til å ta til deg mat for din sjel. Men verden ville fremdeles stå om Gud la deg syk et helt år!

Så klager du over svakhet og fristelser som du ikke får seier over. Men når du ikke bruker nådens middel, venter verken Gud eller mennesker at du skal seire over det onde i deg. Nei, slik en kraft finnes ikke i menneskene. Det var derfor Gud sendte oss dette nådemidlet ovenfra. Bruker du derimot dette nådemidlet rett, skal ikke noe av det som hører til liv og gudsfrykt, være umulig.

Begynn å vær lydig mot Guds ord som lærer deg:  

La den dype egenrettferdigheten fare, og kast deg, just som du er, med alle dine fall og innvendinger i nådens favn. Så skal du få erfare at «der synden «överflödade», der «överflödade» nåden ennå mer», Rom 5:20.

Og nå skal denne overstrømmende nåden glede, smelte og forvandle ditt fattige hjerte, så det ikke lenger får smak på det onde som nylig holdt deg fast. Det gode, som du ikke maktet å utrette, skal du nå med fryd kunne gjøre.

Sier du at du ofte hører og leser Ordet, men du «får ikke noe av det», du er like kald og følelsesløs. Da må vi spørre: Er du fornøyd med dette at du er kald og følelsesløs overfor himmelens ord? Da er det et tegn på et forherdet hjerte som ikke er innstilt på å omvende seg. Legg godt merke til dette!

Men er dette derimot en nød for deg, du går til Ordet med en ydmyk trang til å motta Herrens tale til  deg. Men du er like kald og tørr. Da er nok selve din kalde tilstand synd, men din nød over dette er et tegn på et ærlig disippelsinn. Og du kan være sikker på at du i denne tilstanden ikke skal høre Ordet uten at det virker noe.

For denne tilstanden vil først og fremst gjøre deg mer ydmyk og misfornøyd med deg selv, enn den sterkeste sønderknusende forkynnelsen er i stand til å virke. Så skal etter hvert også den sæden som er lagt ned i tørr jord, i sin tid, når regnet faller, spire og bære frukt.

Det var dette Jesus mente når han sa at Den Hellige Ånd «skal minne dere om alt det som jeg har sagt dere», Joh 14:26. Slik gikk det også med disiplene. De forstod ikke alt når Jesus talte til dem. Men senere, når noe skjedde hvor hans ord passet inn, «da kom de i hu at han hadde sagt dem dette».

Det smaker f.eks. ikke et glad og sorgløst menneske å høre en trøstepreken. Men så en dag, når nød og sorg også rammer dette mennesket, da kommer akkurat denne prekenen de en gang hørte, til nytte.

Eller er du kanskje blant dem som sier: «Jeg behøver ikke lese og høre mer. Jeg vet det jeg trenger å vite. Nå gjelder det bare å kunne leve etter dette».

Kort sagt; det åndelige livet er ikke bare noe en skal vite. Nei, ikke en gang et liv etter visse grunnregler og prinsipper. Det er et virkelig liv ovenfra - som, i likhet med alt annet liv, alltid må styrkes med den næring det selv er skapt til; nemlig livets brød, som er kommet ned fra himmelen.

Mang en oppriktig sjel ser med bekymring på framtiden med all dens utglidning og fristelser. De tenker: «Hvordan skal jeg da kunne stå fast i nåden og beholde livet?» Men nådelivet avhenger ikke av alt det som møter deg. Men av om du vil benytte nådemidlet. Da skal Kristus selv, i sin uendelige trofasthet, sørge for at ditt nådeliv holdes oppe.

Slik kan vi se mangt et svakt nådebarn, ofte tungt belastet av en hard natur, og i tillegg ensom i vanskelige omgivelser; altså som lam midt iblant ulver. Men i stille fryd ser vi dem bli bevart - utelukkende ved Jesus som vår trofaste hyrde - , og til og med merkbart vokser. Bare fordi de har holdt seg flittig i Ordet.

Vil du eie det evige liv, må du altså sørge for at ditt åndelige liv får føde!

Har du så ikke tid til Guds ord så mye som du virkelig trenger, så må du ta deg tid. Hele livet er tross alt en prioritering. Du må prioritere Ordet høyere enn hva du har gjort. Du må finne tid enten dag eller natt. For ett er nødvendig!

Dersom du bare slår fast at dette kan du ikke, så kan vi også bare slå fast at da blir du heller ikke frelst. Da må du bare slutte med å tenke på himmelen.

Skulle du derimot helt bli fratatt Guds ord, f.eks. i et fengsel, da vil nok Gud holde ditt nådeliv oppe. Men ikke der hvor du har tilgang til Ordet, og din bruk av det bare avhenger av din egen prioritering - hva du vurderer høyest av alt du er opptatt med - !

Å, som vi, alle levende kristne, som jo da er de rette sjelesørgere, må oppmuntre og formane menneskene til å bruke Guds ord! Du gjør selvsagt en god gjerning når du metter en sulten og fattig sjel. Men du gjør hundre ganger mer godt om du setter det samme mennesket i stand til i hele sin levetid selv å skaffe seg og nyte sitt daglige brød. Dette gjør den som lærer menneskene å selv bruke Guds ord.

Hvem er vel den hyrde for sjelene som bare med egen hånd fullt ut kan fø alle fårene? Men har han sørget for at folket kan ta til seg næringen selv, da har han ført sin hjord ut på en stor, vid og frodig slette, der de alltid har mat nok.

Til sist er det, også når det gjelder bruken av Ordet, viktig å ta med seg noen praktiske regler. Les ikke på slump. Ta for deg en bestemt del eller bok i Bibelen. Les så dette i sammenheng.

Er du lite kjent i Bibelen, så begynn helst med Det nye testamente. Er det mulig, så bestem også en viss tid for å lese i Bibelen.

Les ikke bare for deg selv, men ofte også sammen med andre. All erfaring viser at Ordet vanligvis åpenbarer seg mer når det deles sammen med andre nådesøsken. Derfor var det fra kirkens første tider vanlig at de kristne holdt samdrektig sammen og bad, leste, talte og sang Herrens ord.

Del også Ordet med andre du ikke har lest det sammen med. Da får det oftest dobbel kraft på ditt eget hjerte. Og med det velsigner du andre og fullfører din tjeneste.

Så lærer Skriften at du «skal innprente Guds ord i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp», 5Mos 6:7. Men her går ofte pliktoppfyllende foreldre for langt i sin nød for sine nærmeste. Del og innskjerp daglig Guds ord med disse dyrebare sjelene. Men la det ikke gå over i sorg og bekymring! Gjør enfoldig det Guds ord sier. Og legg så all din omsorg på ham.

Du skulle kanskje ønske du hadde en huspredikant, som hver dag kunne forkynne Guds ord til lærdom, til omvendelse og helliggjørelse, og til trøst for alle dine kjære?

Vel, det kan du få om du vil. Uten lønn kan du få de største predikanter til å forkynne hver éneste dag i ditt hus! Ja, til og med konger og hellige profeter, som ikke smigrer, og ikke holder noe av sannheten tilbake, men åpent og ærlig taler Guds ord. Og selveste Kristus og hans hellige apostler vil gjerne få tale Guds ord i ditt hus - hvis det er det du lengter etter!

Tenk om vi fikk høre at et eller annet sted stod det en Guds engel og talte! Ville vi ikke da skynde oss, om vi så skulle måtte krype dit på våre knær?

Og hvis vi så på vei dit møtte en skare av mennesker som var på vei tilbake, som sa: «Dere kommer for sent. På lysende vinger steg engelen opp igjen til himmelen». Ville vi da ikke innstendig be dem fortelle noe de kunne huske han hadde sagt?

Og hvis de så sa: «Jo, her har vi hele talen hans nedskrevet». Ville vi da ikke gi alt for å få se og høre det?

Men nå har jo dette virkelig skjedd. Gud selv har jo talt i hjem og i templer, dels gjennom engler og profeter, og så til sist gjennom Sønnen. Og disse ordene har vi i Den Hellige Skrift: Bibelen. Det er ikke dikt, men guddommelig sannhet.

Skulle vi ikke da inderlig elske, ære, og flittig studere Guds ord! Som keiser Teodosius; skrive av Bibelen med gullbokstaver - eller enda bedre: Skrive dem dypt inn i våre hjerter! Og så ved Guds nåde få tro Guds ord, lyde Ordet, og bli i Ordet helt til vi dør.

 Til toppen

3. La Kristi ord bo rikelig blant dere! Kol 3:16

For mange er denne formaningen ikke et tvingende bud, bare et kjært privilegium. Slik er det virkelig der livet i Kristus er friskt og varmt. Det finnes, Guds skje lov, ennå et slikt folk her på jord.

Men for andre er samme formaning et tyngende påbud som de aldri tenker på å leve etter. Og ennå andre rett og slett hater en slik formaning.

Dette er altså et skriftsted som prøver og avkler oss uten at vi selv oppdager det. Et emne hvor mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

Men selv for dem som en gang eide det friske livet i Kristus, kan det komme tider da «det drog ut før brudgommen kom», og «de slumret alle inn og sov». Da er denne formaningen svært nødvendig. Og selv om ånden er villig hos Guds barn, så er kjødet svakt og tregt. De er ikke i stand til å «gjøre det som de vil», greier ikke å leve etter dette Guds ord som de tross alt elsker, og erkjenne sannheten i det.

Men når vi så erkjenner at Kristi ord virkelig skal bo rikelig blant oss. At dette er det sanne «universalmidlet» mot alt åndelig ondt, både hos den enkelte kristne og i deres forsamlinger. Når vi vet hvor stor velsignelse det ville være såvel for hver enkelt kristen som for all deres omgivelse, - om Kristi ord bodde rikelig blant dem. Og på den andre side hvor stort tap og skade det er der dette ikke skjer. Og når vi så skal tale over dette emne, - blir en lett nedslått og redd. En kjenner at det finnes ikke sterke nok ord, og ingen åpne nok hjerter for et budskap av så stor betydning.

Apostelen formaner oss akkurat her til det som en Gud skje lov får se der hvor en åndelig vekkelse og et evangelisk trosliv blusser opp, der det Gud har plantet skal «blomstre og juble», Jes 35:1-2. Der ser en hvor rikelig Kristi ord bor i sjelene. Der leser, taler, synger, underviser og formaner de hverandre med Ordet, i hjertets fryd og lyst. Og det på alle tider og steder, så verden står der like forskrekket, forarget og spottende som jødene på pinsefestens dag.

Det er altså ingen frivillig sak, som vi kan gjøre med som det passer oss, og likevel beholde livet. Hvis vi ikke vil fullende i kjød og den evige død, er vi hele tiden nødt til å holde vårt åndelige liv oppe med hver dag å ta til oss av Guds ord.

Når apostelen sier: «La Guds ord bo rikelig blant dere», skal det ikke bare få overnatte som gjest på en kort visitt. Det skal alltid bo og regjere i vårt hjerte. Selv om du ikke har så mye tid til å høre og lese det, kan du i alle fall tenke på det, tale eller synge noe om Guds ord.

«Så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser, og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud», fortsetter apostelen. De som da sier at kristne i alminnelighet ikke skal lære og formane hverandre, det er det bare presten som skal gjøre, taler jo klart imot dette ordet i Kol 3:16. Den samme formaningen finner vi forøvrig også flere andre steder i Bibelen.

Derfor sier Luther: «I Kol 3:16 åpner Paulus læreembetet for alle kristne ved at han sier: Lær og forman hverandre, og dermed også hver og en seg selv, i tillegg til den offentlige preken. Slik at Guds ord alltid, både offentlig og der mennesker møtes, til de mange og til den enkelte, må ha fritt løp».

I utleggelsen av Apg kap. 6 og 7, om Stefanus, sier Luther det samme: «Her står vi overfor spørsmålet om lekmenn også får lov å forkynne. For Stefanus var jo satt til å tjene ved bordene, ikke til å forkynne. Det embetet skulle apostlene ta seg av. Men når Stefanus kommer på torget blant folket, ser vi ham straks opptrer med tegn og under. Og vi ser han imøtegår yppersteprestene. Her står Stefanus fast, og gir med sitt eksempel hver og en rett til å forkynne hvor han enn måtte være, i hus eller på torg. Han lar ikke Guds ord være bundet til bestemte personer. Men med dette hindrer han ikke apostlene i deres forkynnelse. Han skjøtter bare selv sin tjeneste, klar til å tie når apostlene selv taler. For det må være orden, så ikke alle taler på en gang, som Paulus sier i 1Kor 14».

Ja, det må være noen som er kalt til å ofre hele sitt liv til forkynnelse og sjelesorg. Men det fritar ikke de andre kristne fra sin plikt til «å forkynne hans storhet som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:9, over alt hvor det passer inn der de er satt her på jord.

På samme måte er noen kalt til å være «tårnvektere», for å varsle om en brann bryter ut. Samtidig som det ikke fritar andre fra ansvaret for å straks slå alarm om de får se en brann oppstår. Det ville jo være opplagt dårskap om noen sa: Du har ikke noe med å rope om at det brenner. For du er ingen tårnvekter.

Og om vakten har sovnet i tårnet, og ikke sett at det brant. Og så alle andre ropte det brant, så burde han jo ikke ergre seg over det. Dersom han ville ta fatt i de andre fordi de hadde ropt «brann», ville de vel bare svare: «Er det ikke nok at du har sittet og sove, om ikke din ære som tårnvekter skal bety mer enn liv og eiendom som stod i fare for brannen!»

Vi vil så til slutt ta fram noen klare ord fra Bibelen. Den som ikke lar seg overbevise av Bibelen i dette spørsmålet, bør vel innse at han heller ikke er kalt til å forkynne. For da er han nok ingen «kongelig prest», 1Pet 2:9.

Moses sier: «Gid alt Herrens folk var profeter! Gid Herren ville legge sin Ånd på dem!», 4Mos 11:29. Kristus sier: «Den som ikke samler med meg, han sprer», Mat 12:30. Paulus sier, i tillegg til det vi alt har nevnt fra Kol 3:16: «Jag etter kjærligheten! Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk! Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst», 1Kor 14:1,3.

Peter sier: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap,  -  for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys», 1Pet 2:9. Jakob sier: «Mine brødre! Dersom noen iblant dere har faret vill fra sannheten, og en omvender ham, så skal han vite at den som omvender en synder fra hans villfarne vei, han frelser en sjel fra døden, og skjuler en mengde av synder», Jak 5:19-20. Se også Paulus i 1Tess 5:11,14.

Herren hadde kalt til sine vitner, å tale eller lære i Jesu navn. Men Peter svarte: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud!», Apg 4:18-19.

Vi skal også ha klart for oss at Luther sier: «En kristen har ikke bare rett og makt til å lære Guds ord, men er også skyldig å gjøre det, hvis ikke hans sjel skal gå fortapt og komme i unåde hos Gud».

 Til toppen

4. Melk og fast føde

Den apostoliske tale i Heb 5:12,14 om «melk» og «fast føde», brukes ofte på urett vis, så det fører de enfoldig troende i fortvilelse. Det utlegges da som om det er bare det førstnevnte, «melk», som taler om evangeliet, mens «fast føde» skal være en alvorlig formaning til helliggjørelse.

Nå er det nødvendig nok å si folk sannheten, forkynne loven og formane dem til helliggjørelse. Det har alt sammen også sin plass i Herrens arbeid med oss. Men det er ikke dette apostelen mener med «fast føde».

Nei, ordet fra Sinai er i seg selv som steintavlene, hardt og ubøyelig. Som mat for hungrende sjeler, vil dette være å «gi dem steiner i stedet for brød». Loven er gitt for å døde, ikke for å gjøre levende. Den skal ramme, knuse og utmatte dem som ennå vil forsøke med egen innsats å bestå for Gud. Og skal så siden være en rettesnor for vårt liv. Men loven kan aldri skape verken det nye livet, hellig lyst eller kraft. Se mer om dette i Rom 7:10-13.

Hva apostelen mener med «melk» og «fast føde» må vi lære av hans eget ord, når han bruker disse uttrykkene.

«Melk» skildrer riktig nok evangeliet, men da i en enfoldig framstilling som blir lett fattelig for dem som ennå er spedbarn i nåden. Eller som apostelen i samme vers kaller det: «de første grunnleggende ting i Guds ord», og som han i de 3 første versene i neste kapittel kaller «barnelærdommen om Kristus» o.s.v., Heb 5:12, 6:1.

Betegnelsen «fast føde» derimot, bruker han om de dypere hemmelighetene i evangeliet, som for «spedbarn i nåden» er vanskelig å fatte og motta. Som f.eks. om Kristi yppersteprestlige gjerning i bildet av den hemmelighetsfulle Melkisedek.

Hvem som helst kan se at det er dette apostelen selv mener med det han taler om her. I v.10, 11 og 12 sier han jo selv om Kristus at «han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis. Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å utlegge, fordi dere er blitt sløve til å høre». «Dere trenger fremdeles til melk og ikke til fast føde», o.s.v. Dette er sammenhengen.

Hva er så «fast føde»? Hva var det han hadde «mye å si om», men som var vanskelig å utlegge, fordi de var blitt sløve til å høre? Det var om Kristi evige prestedømme etter Melkisedeks vis (v.10). Så viser han, i det følgende sjette kapitlet, årsakene til at han, på tross av deres sløvhet, anså seg tvunget til å gi dem den faste føden, å «gå videre mot det fullkomne». Og så skriver han omgående fire lange kapitler om Kristi evige prestedømme etter Melkisedeks vis, (kapitlene 7-10).

Når jeg altså forkynner: «Salige er de fattige i ånden», Jesus tar imot syndere, det blir glede i himmelen over én synder som omvender seg», o.s.v., så er det «melk». Det er enkel og lett fattelig føde for barna.

«Fast føde» er det når jeg forkynner: Det er ikke nok at Jesus med sin død tok bort alle våre synder. Han er nå til og med alltid for Guds åsyn for vår skyld, i vårt sted, og går i forbønn for oss. Han, den rettferdige og hellige, trer fram i vårt sted for Faderen. Det er vår éneste rettferdighet som gjelder for Gud.

Og Gud forakter ikke sin Sønn. Gud er fornøyd med ham. La det være all din trøst!

Dette er altså «fast føde», den «visdom vi taler blant de fullkomne», 1Kor 2:6.

 Til toppen