«Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd», Kol 3:14. Summen av all Åndens frukt og det som er godt i menneskene, er kjærligheten. Den innbefatter alle andre Åndens frukter, slik vi ser det nevnt i Rom 13:8-10: «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For disse bud: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse».

Derfor kaller Paulus kjærligheten for «fullkommenhetens bånd» (eller «sambånd»). Eller som andre ville oversette det: «fullkommenhetsknippet».

Så her ser du den skjønne drakten Guds utvalgte, hellige og elskede skal vandre i! Og likevel er ikke dette deres «høytidsdrakt» (Sak 3), som de skal stå ikledd framfor Kongen. Overfor ham trenges en langt mer fullkommen drakt; det hvite lin som er tvettet i Lammets blod, Åp 7:14.

Kjærligheten er bare hverdagsdrakten vår, som vi skal bære og tjene i blant menneskene. Overfor Gud gjelder ikke en gang de helliges aller største hellighet. Overfor ham er ikke engang himlene rene. «Se, han stoler ikke engang på sine tjenere, og han finner feil hos sine engler», Job 4:18.

Her gjelder bare Kristi rettferdighets skrud, som han selv til slutt til og med må trekke over vårt beste og mest velmente liv, og si: «Dette kan være godt overfor mennesker, men ikke for Guds ansikt, Rom 4:2. Men jeg, jeg tar bort fra deg din misgjerning og skyld, og vil kle deg i høytidsklær», Jes 43:25, Sak 3:4.

Men så sier noen: «Ja, det er jo akkurat dette jeg tror: Vi kan ikke bestå med vårt liv overfor Gud. Derfor nytter det ikke å være så opptatt med det». Og så taler de om troen og nåden, men gir kjødet full frihet. For de regner som så at de kan jo likevel ikke annet enn synde.

natur. Da vil han møte det med en sønderknust ånd, tukte seg selv og be både Gud og mennesker om tålmodighet og hjelp.

Den grenen på vintreet som ikke renses og tuktes, skal brennes. Mens den grenen som bærer frukt, den renses. Den som ikke bærer frukt, den renses ikke og tuktes ikke. Den får leve fritt og vokse som den vil, men - den skal brennes (Joh 15). Gud hjelpe oss alle til å være oppriktige mot oss selv! Dette er Herren Kristi egne ord!

Men så vil noen si: «Det er akkurat det jeg har tenkt på. Og dermed har jeg jo bekreftelsen på at jeg verken overfor Gud eller mennesker er slik som apostelen sier jeg skal være. Det er jo forferdelig! Jeg skulle jo «ikle meg inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet». I stedet er hjertet mitt fullt av elendighet. Jeg er utålmodig, hissig, stolt og bitter. Dette dømmer meg, jeg kan jo ikke være en av Guds utvalgte barn».

Skal vi da si: «Du må være slik apostelen formaner her, og ikke la din natur overmanne deg! Du må forbedre deg og leve etter Ordet!» Da svarer dette mennesket: «Det er jo akkurat dette jeg tror. Men når jeg nå ikke er slik, og merker jeg bare blir verre og verre, selv om jeg ber Gud om nåde til å bli annerledes. Da må jeg jo være og bli fordømt! Og etter hvert merker jeg at jeg er ikke en gang alvorlig, kjemper, angrer og ber ikke rett».   

Sier vi da: «Mener du så at du da ikke tror, og ikke har fred med Gud?», Så er svaret: «Hvordan kan jeg tro, når jeg tydelig ser at jeg ikke er som jeg bør, ikke har troens frukter?»

Se nå her hvor feilen ligger! Se hvor viktig apostelens innledning er! Han begynner denne formaningen med ordene: «Er dere da oppreist med Kristus!», Kol 3:1.

Men du ligger jo nede i trelldom under loven! Du er ikke dødd fra loven, og stått opp i Kristi rettferdighet, Rom 7:4-6. Du er ikke ved troen fri og frelst. Og hvordan skulle det kunne være mulig at du da skulle ha «troens frukter»?

Så må vi da igjen tilbake til «evangeliets dårskap». Du må lære denne hemmeligheten og lærdommen: Det er umulig at du kan bli bedre - før du har gitt opp tanken på noen forbedring! - Vanvittige kjetteri! Dette må jo bare være å slå dørene vidt opp for synden!

Nei, hør nå! Det er umulig at du kan bli bedre før du har gitt opp din forbedring, ditt strev, dette å våke og kjempe og be. Og i stedet vender deg til noe helt annet, til en annens kamp, bønn, renhet og godhet. Og får, som ditt eget, alt det han har vært og gjort. Så du like frimodig kan rose deg av dette, som om det var deg selv som hadde vært, gjort, bedd og lidd det som han var, gjorde, bad og led. For det var jo virkelig i ditt sted han var og gjorde alt dette.

Det er ikke en spøk evangeliet forkynner! Det er ikke for å være herlig og beroligende, det er den største nød og alvor. Og det kreves lydighet overfor evangeliet, så vel som overfor loven, om sjelen skal frelses.

Det krever: Hvil fra ditt strev! Ellers blir du ulykkelig i all evighet. Hvil, og la deg overbevise om at du er en aldeles fortapt synder, som nå må løftes opp fra din blodige synd, slik som du er.

Når du så, av bare nåde, er blitt frelst og hellig, glad og fri i ditt hjerte, - da først kan det ventes noen kraft, noen troens frukt.

Likevel er det mange som aldri vil stoppe opp for denne Guds ordning, men bare fortsetter med at «det står jo i Guds ord at vi skal kjempe, våke og be». De tror at dette alltid er det første og avgjørende. Dem vil vi gi en lignelse:

Er ikke et godt måltid med næringsrik mat, et godt middel til å gjenopprette legemlige krefter, hvis en er trøtt og svak? Men hvis et menneske begynner å få feber, blir det også svakt og matt, og ikke i stand til å arbeide. Hvis han da ville styrke seg med den samme kraftige maten, ville legen si til ham: «Da vil du bare gjøre alt det du kan for å forkorte livet ditt. Du kjenner deg matt og svak, og nå skal jeg gi deg noe som bare vil gjøre deg ennå mer matt og svak. Du må først og fremst bli kvitt feberen din. Så blir det nok også etter hvert mulig å gi deg kreftene tilbake, - om enn ikke først og fremst med et sterkt måltid mat».

Et menneske som bare strever med sine synder og sin forbedring, er åndelig febersyk. Loven brenner i samvittigheten, uroer og stresser sinnet, så det blir umulig å være god, ydmyk og saktmo-dig. Tvert imot blir vi da ofte temmelig ufordragelige både for oss selv og andre; «da budet kom, våknet synden til live», Rom 7:9. All kraft forsvant, jeg døde, v.10.

For slike mennesker er den ellers så gode, hellige lov som et sterkt måltid mat for den febersyke. Alle bud og regler, alt han strever, våker og ber, som for et nådens barn er så nødvendig, øker nå bare den åndelige nøden, og stenger for hjelpen.

Hvis et slikt plaget menneske på en så evangelisk grunn kan få virkelig fred og vennskap med Gud, da legger de brusende bølgene seg straks. Da får vi en stille, ydmyk, enfoldig og glad ånd, som nå ser at Gud og mennesker er så altfor gode. Da erfarer vi hva troens frukt, Åndens frukt vil si.

Det er altså ikke kraft og styrke du først og fremst trenger. Det er noe annet som må komme først. Du må få et hjerte hvor troens nåde og fred regjerer - et frelst og salig hjerte.

* Hvor mange siterer ikke dette verset slik: «Glede i Herren skal  være deres styrke» (altså lovisk)! Men det står ikke skal være, men ER deres styrke (altså nåde) - ! (Utgivers tilføyelse)

 Til toppen