1. De to paktene

Mange taler om helliggjørelsen, men få eier den. Mange vil gjerne eie den, men kjenner ikke veien. Mange kjenner veien, men gjør ikke alvor av å gå på den.

I Salme 103:17-18 finner vi de to hovedpunktene som hører til en sann helliggjørelse: «Herrens miskunnhet er fra evighet til evighet.... over dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør etter dem».

Her finner vi veien til helliggjørelse; at vi har fått fred og vennskap med Gud! Her er hemmeligheten!

Det er bare dårskap og bedrag alt det vi bråker og strever med helliggjørelse, så lenge vi ikke er blitt ført inn i Herrens fredspakt. Er blitt benådet, lykkelig og glad. Er blitt frigjort fra loven i samvittigheten, og fått løftet om syndenes forlatelse og at vi er en Guds venn. For dette er helliggjørelsens vei og første vilkår!

Da vil vi stadig på ny varmes opp av denne usigelig store nåden. Vi vil elske, prise og ære ham, og inderlig ønske å leve til behag for ham.

Men dersom helliggjørelsen skal få utvikle seg i våre liv, er det like uunngåelig nødvendig at vi blir værende i denne troens frihet. At vi ikke på ny lar oss fange under trelldoms åk. Ikke på ny begynner å søke rettferdighet eller helliggjørelse gjennom loven. Men stadig gir Lammet æren for at han ved troen er blitt både vår rettferdighet og helliggjørelse, 1Kor 1:30, slik som det fra sårene i hans side kom ut både blod og vann.

Det er dette som er å «holde hans pakt».

Vi vet at Herren har opprettet to pakter for menneskene. Den ene er lovens pakt. I den heter det: «Det menneske som gjør etter mine bud, skal leve ved dem. Men forbannet er den som ikke holder denne lovens ord, så han gjør etter dem». Hensikten med denne pakten er å styre menneskeheten, døde og ydmyke Adams stolte barn, og drive dem til Kristus.

Den andre er nådens pakt. Den skal frelse dem som er ydmyket ved loven. I den heter det: «Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd. Men nå er Guds rettferdighet åpenbart uten loven, det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus. For det som var umulig for loven, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse; - for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv».

Dette omtaler David slik: «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort», Sal 25:14. Det kunne han ikke si om lovens pakt, som alle vantro og gjerningshellige kjente godt. Men David var innlevd i nådepaktens hemmelighet. I Salme 103 synger han herlig om en stadig, vedvarende forlatelse, og om en nåde og miskunnhet som er så mektig over oss som himmelen er høy over jorden. Og med det har han bevist at det er nådens pakt han synger om, når han sier: «dem som holder hans pakt».

Det å holde hans pakt er altså det samme som «ikke på ny å la seg fange under trelldoms åk».

Det er å være trofast mot sin «blodsbrudgom». La ham være vårt alt i alle forhold, vår eneste og fullkomne rettferdighet og helliggjørelse, - som vi har nok med! Dette er også nettopp hemmeligheten med veksten i den sanne helliggjørelsen.

For prøv nå endelig her å forstå, du kjære kristne venn; hva som skjer straks du på ny blir fanget i loven, i trellens sinn. Da ser du bort fra den uforskyldte nåden, og forsøker med eget strev å utrette det nåden ennå ikke har fått utrette. Du viker av fra troens, og inn på lovens vei. Da er det umulig å bli hellig, om du så lar ditt legeme brennes på bålet eller sulter deg til døde. Det er umulig i all evighet, så lenge du er på lovens vei, at du kan gjøre en eneste god gjerning.

Eller hva mener Paulus når han i Rom 7:4,6 sier at vi ikke kan bære frukt for Gud før vi er døde fra loven, satt fri fra ham som holdt oss fanget? Jo, enten vi er klar over det eller ei, så gjør vi alt det gode bare fordi vi skal, vi bør, vi må gjøre dette - hvis vi skal være en rett kristen, bli hellig og få evig liv. Vi gjør det ikke fordi Gud i Kristus har vært så ubegripelig god at han har gitt nåde og forlatelse for intet, og dermed har gjort hjertet glad. Vi gjør det altså ikke av tro, drevet av Kristi kjærlighet.

Men «alt som ikke er av tro, er synd», Rom 14:23. Og «alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

 Til toppen

2. «Fattig i meg selv jeg er ...»

Lovens gjerninger er alt det jeg gjør, drevet av lovens krav. Enten det er av frykt for lovens trusler, eller det er i tillit til dens løfter. Lovgjerninger er også alt det jeg gjør glad og opplivet av den tilfredsstillelse min egen kristendom og mine gode gjerninger virker i meg.

Mens derimot troens frukter bare er det sinn og det liv som følger av at jeg har fått nåde, fred og glede i Kristus fullstendig uforskyldt. Og at alt dette er så totalt for intet at jeg ikke behøver å legge to pinner i kors for min frelse. Det er denne nåden og salige friheten som virkelig kan opplive og drive et menneske. Og alt det vi så gjør, drevet av dette, det er «av tro».

Lovens  gjerninger derimot er alltid urene. Dessuten har loven også den virkning når den regjerer i samvittigheten, at den vekker opp ondskapen ennå mer. Den vekker begjær etter det som er ondt, og ulyst til det gode. Dermed er helliggjørelsens første betingelse, den indre hellige lysten, borte. Og da blir mennesket mer ugudelig og vanhellig enn noen gang.

Men selv om vi tusen ganger har måttet erkjenne at vi ikke blir mer hellig på lovens vei, men tvert imot bare svakere, og synden vekkes opp. Og selv om vi tydelig og klart har innsett at alt det som ikke er en frukt av troen og nåden, er lovens gjerninger, og altså er synd. Så er det likevel den aller største kunst for oss å holde denne lærdom ren - og ikke på ny la oss fange under trelldoms åk.

Men da gjelder det å svare som Paulus i Gal 1: «Selv om en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium, han være forbannet!»

F.V.Krummacher tar dette opp i en preken over Høysangen. Han taler om kristne som i sin nød har fått forlatelse og fred i Jesu blod, og som dermed er blitt glade og lykkelige. Men så sier han: «Nå er det om å gjøre at vi forstår det apostoliske ord: Liksom dere tok imot Kristus Jesus som herre, så vandre i ham».

Når han hadde fått forlatelse, tenkte han: Det gamle er nå forbi, så nå må derfor alt i deg være nytt. I all din gjerning og ferd må du vise deg som en som virkelig er født på ny. Og så begynte han med hele sitt alvor å døde det gamle menneske.

Ved å bruke alle de krefter Gud hadde gitt ham, håpet han dette skulle lykkes. Hos ham skulle en ikke finne en skrøpelig kristendom som hos så mange andre. Han la opp en plan, og håpet han litt etter litt skulle bli i stand til å legge av den ene synden etter den andre. Så skulle han i alle fall etter ti, tjue år kunne bli til ære for sin Herres herlighet.

At en fra begynnelsen måtte komme til Kristus som en totalt naken forbryter, det hadde han grepet. Men at en så fortsatt bare måtte være en fattig, hjelpeløs synder, det har han på ingen måte kunnet fatte. Kunne det være meningen at en, etter som en vokste i nåden, desto mer ville måtte erkjenne elendigheten i sin naturlige fortapte tilstand, og dermed bare bli mer og mer fattig og avhengig av nåde?

Ennå, sier Krummacher, har han ikke lært dette bedre enn at han daglig må lære det på ny. Men, sier han, hvis intet kjød skal rose seg av Gud, hvis Kristi forsoningsoffer alltid skal få være den eneste grunnen til vår frelse, og troen den eneste veien til å få frelsen, så kan det ikke skje på den måten som jeg håpet og forestilte meg.

Nei, da må Gud til min ydmykelse la meg beholde det onde som bor i meg, og som er mitt sanne jeg, hvor nødig jeg enn vil dette. Fullkomment fjerner han ikke fra meg noe av dette onde som er i meg.

Til sin egen forherligelse beholder han hos seg selv det gode som bor i ham og er hans eget sanne liv, hvor gjerne jeg enn ville eie det hos meg selv. Han overfører ikke til meg så mye som en eneste gnist av lys og liv på en slik måte at jeg kan anse det som mitt eget og noe jeg selv har skaffet meg. Det blir aldri noe som jeg selv, etter mitt eget forgodtbefinnende, kan «disponere» som og når jeg vil.

Men menneskets sanne forvandling, som er en del av legedommen ved Jesu sår, og en frukt av Herrens Ånd, uteblir dermed ikke. Tvert imot er det ikke noe som så sterkt virker en sann helliggjørelse, som dette at vi alltid må være og bli en synder.

Og Krummacher har rett. Egenkjærligheten, menneskets hovedsykdom, blir ikke overvunnet bedre og grundigere enn på denne ydmykelsens vei. Der lærer en hva det vil si å miste sitt liv. En får grunn til, og lærer, å helt og holdent gi Kristus all ære.

Alt godt hos oss; hver seier over fristelsene, hver frelse fra syndens overmakt, hvert sukk som stiger opp til Herren, hver god tanke, hvert godt ord i rette tid - alt sammen blir noe som rekkes oss av bare nåde. Det er ikke vårt. Som alt annet Gud i sin miskunnhet gir oss, må det fra det ene øyeblikk til det andre skjenkes oss av bare nåde.

Og da fører Gud sine barn underlig. Da opplever en kristen ikke at han selv blir bedre og bedre. Men synes ofte med nød at han bare blir verre og verre. Når han så likevel fremdeles bare holder seg til Kristus, og gjennom ordet om ham alltid på ny reises opp og trøstes, så får han stadig ny lyst og kraft, Jes 40:31.

Og akkurat dette er den sanne helliggjørelsens vei. På denne måten dødes, som sagt, den dype egenkjærligheten aller grundigst. Og dermed dødes det som nettopp utgjør det gamle menneskets egentlige liv. På denne måten blir samtidig trøsten i Frelseren, kjærligheten til ham og den villige ånden i hjertet alltid som ny. Dette blir dermed den rette helliggjørelsens livskraft.

 Til toppen

3. «På min egen gjernings vei...»

Krummacher prøvde på forskjellige veier å nå det målet han hadde satt seg. Først håpet han på god framgang gjennom flittig bibellesning. Men han innså snart at kjødets lyster ikke lot seg kvele, og langt mindre fordrive av hans bibelkunnskap. Etter hvert innså han at hans tro på Guds ord mer var gått over til en slags overtro, enn til rett åndelig bruk, og at han hadde begynt å bruke skriftstedene som en slags amuletter. De skulle liksom, gjennom en slags iboende kraft i skriftstedene, fordrive synden og de onde lystene.

Så prøve han et annet middel: bønnen. Han bøyde kne og ba til bestemte tider, og så titt han ellers fikk anledning, alene og sammen med andre. Han ba inntrengende og med et alvor som syntes å skulle beseire alt. Men heller ikke dette strakk til. Også med dette kom den stakkars mannen til kort.

Han innså ikke hva han mest av alt trengte. Og bønnen hans var dypest sett bare en hjelp til selvhjelp. Med den ville han tiltvinge seg noe som bare kan bli tatt imot som en uforskyldt gave av nådens hånd - når troens dør blir åpnet, og sjelen blir frelst og frigjort fra loven, Rom 7:4.

Siden innså han at han på dette tidspunkt i virkeligheten ikke trodde at Jesu bønnekamp i Getsemane og hans blod på korset hadde fullbrakt alt. At dette fullkomment hadde forsonet Guds hjerte, og dermed åpnet vei for at han kunne si ja til våre fattige bønner.

Han satt ennå fast i sin kjødelige og egenrettferdige holdning; at han med tårer og sukk skulle kjempe seg gjennom Guds vrede, og oppnå det han søkte mer som en slags lønn, enn som fullstendig ufortjent nåde.

På denne veien kunne han da heller ikke oppnå annet enn bare en dypere overbevisning om hjertets bunnløse syndighet. Selvbildet som en bønnens mann utrustet med Åndens salvelse, sank etter alle disse forsøkene i graven.

Men ennå gav han ikke opp håpet om å nå målet. Ved hellig alvor, skille seg ut fra verden, og gjennom en ukuelig strenghet mot seg selv, ville han nå korsfeste og døde det syndige kjødet. Og den tapre helten sa til seg selv: «Når du på ingen områder skåner ditt gamle menneske, men hver dag går det inn på livet med dette at; nå skal du dødes! Du må på korset! Da må vel mitt syndige kjød bli beseiret og ånden bli helt og holdent innviet til Herren!»

Og så begynte det kraftige arbeidet med å døde de jordiske lemmene. Kjødet ble lagt på pinebenken. Klær, mat og drikke, alt ble innskrenket til det aller nødvendigste. Legemets trang etter velvære ble møtt med bitter hån. Øyner og ører fikk et meget begrenset bruksområde. Og på tusenvis av områder påla han seg selv det stikk motsatte av det han selv traktet etter. Ja, med fysisk vold forsøkte han til og med å fordrive det gamle menneskes fantasier og lyster.

Skriftens lære om korsfestelsen av kjødet inneholder en guddommelig sannhet. Men jeg hadde ikke oppfattet dette budskapet, og enda mindre funnet rette måten dette kunne anvendes i det daglige livet».

Ja, for Krummacher ble det klart at kjødets lyster ikke kan overvinnes på noen annen måte enn ved levende å holde fast på at Kristus på korset alt har beseiret og drept vårt gamle menneske. Altså bare gjennom et frimodig trosliv i den frie nådens rike. Bare ved at vi fryder oss over vår frihet og fullkommenhet i Kristus. Og ikke er opptatt med noe annet enn at vi må leve i Kristus og eie ham.

I ti år hadde denne mannen strevd med å få helliggjørelsen til. Hadde trøttet seg ut på lovens vei, og med alle sine forsøk ikke vun-net noe, men bare hatt tap. Hjertets fred hadde han mistet. Motet var knekt. Tapt var alt som kunne gi noe håp om selv å bli rettferdig.

Men disse kostbare tapene ble til stor gevinst for ham. For akkurat dette tvang ham inn på den rette veien. Hans totale urenhet, som han hadde fått erfare så bittert, fikk nå være med og åpne øynene hans. Nå så han forskjellen på lov og evangelium.

 Til toppen

4. «Hjelpeløs til nåden ser....»

Nå ble Kristus åpenbart for ham i all sin herlighet. Han innså at den som eier ham, eier alt. Nå gikk det store lyset opp for ham; at han i Kristus alt var korsfestet, død, reist opp igjen og satt med ham i himmelen hos Gud. Slik at han alt var velbehagelig for Gud i Kristus, Ef 2:5-6.

Nå så han hvor forferdelig det er å ville ha en rettferdighet og verdighet som ikke er Kristi egen. Hvor forkastelig det er å bli opptatt med noe annet enn å beundre og fryde seg i den store nåden vi har fått i Kristus.

Nå så han hvor forferdelig det er å ikke bare hvile i troen på ham som har gjenløst oss med sitt blod, at han kan gjøre oss så hellige som vårt høye kall krever. Nå kunne han ikke tenke seg noe så troløst som å «bryte den salige pakten med ham, for å holde seg til noen annen».

Legg nå her merke til: Også denne mannen hadde nå fått se at alle disse forsøkene på å gjøre seg selv hellig, var å «bryte pakten» med vår blodsbrudgom. Det var å ikke «holde hans pakt», Sal 103:19. Men i stedet på ny slå seg sammen med den gamle mannen, loven - som han en gang var død fra «ved Kristi legeme, for at vi skulle tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud», Rom 7:1-4.

Det eneste som nå lå ham på hjertet var bare å ha Kristus - og ham alene - for sine øyne. Selv sier han: «Det en i kristendommen først og fremst må søke, motta og eie, det er tro! Strekker ens trang seg noe ut over dette enfoldige å eie troen. Eller hjertet blir mer opptatt av noe annet. Så røper det bare en falsk innbilning om at vi selv tror vi er i stand til å utrette noe som helst.

Dermed kommer en uten tvil inn i en kjødelig virksomhet som fører bort fra den rette veien. Og det betyr igjen intet mindre enn å fornekte kraften av Kristi død, og opphøye seg selv og sin kraft. Da kan en nok streve seg trøtt og død, men oppnår ikke noe som helst - uten å møte motstand fra Herren på alle kanter».

Men hva betyr dette? Skal den som bare søker å være til behag for Herren, møte motstand fra Herren - bare fordi han begynte på veien med et lovisk og selvvirksomt sinn?

Hvem skulle trodd han var overmodig og stolt, når han kjempet i bønn og strevde for å bli ydmyk, døde sitt kjød o.s.v.? Men det er akkurat det han er. For hadde han den rette ydmykhet, så ville han ikke hatt så stor forventning til sin egen innsats.

Den som virkelig er ydmyket, har gitt opp alt det han selv kan få til. Han erkjenner at han er helt og holdent fortapt. At han ikke er i stand til så mye som å røre en finger når det gjelder sin frelse eller helliggjørelse.

Da  blir han stille. Da gir han Gud rett. Nå tar han imot nåden bare som nåde, ja, som en totalt uforskyldt nåde. Og da - da går han igjennom «den trange porten». Da er han blitt ydmyket. Og «de ydmyke gir Gud nåde», 1Pet 5:5.

Her må vi også lære at ikke alle som ber om kraft mot synden, kan vente å bli bønnhørt. Nei, hvis noen først vil tilkjempe seg helliggjørelsens kraft, før han skal ta imot evangeliet. Og tror han har Guds løfter om å bli bønnhørt, så nå skal han bare be til Gud o.s.v. Da må vi fortelle ham at han kan bare be ennå flittigere, sterkere, mer ydmykt..., men han vil likevel ikke bli bønnhørt av Gud.

For Gud har ikke lovet deg noe på denne måten. Gud har ikke lovet å gi deg kraft hvis du ikke først har gitt Lammet ære og tatt imot nåde bare som nåde. Altså først er blitt født på ny, glad og frigjort fra loven, og dermed innpodet i Kristus, det sanne vintreet. Eller har du kanskje vendt deg bort fra din trøst i ham, til ditt eget strev, og dermed slitt deg løs fra stammen?

Nei, han har uttrykkelig sagt: «Den som blir i meg»..... «liksom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Den som blir i meg, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre», Joh 15.

Når han nå står opp om morgenen, forteller Krummacher, er det ikke lenger med alle slags loviske forsetter og påfunn. Men i en fryd og en visshet om at: Jeg har jo Kristus - hva mer trenger jeg da?

Men oppnådde da virkelig Krummacher det helliggjørelsens mål som han strevde etter? Ja, hvis noe som helst er i stand til å temme og binde det gamle menneske, dempe dets onde lyster, lære oss å gi avkall på denne verden, og gjøre oss brennende til Guds ære, - så er det troens glade blikk på den arv vi har fått uforskyldt av bare nåde i Kristus. Det er det stille, salige, men ofte skjulte hjertets liv i hans kjærlighet og nåde.

Er han da nå hellig? Hør her! De som omgåes ham forteller at det er skjedd en stor forandring med ham. Han er blitt et langt mer ydmykt menneske. Han er mer fast, forsonlig, sindig, tålmodig og vis. Og at det aldri før har vist seg så mye av det de nå ser hos ham, som hører til Åndens frukter.

Det sier altså hans nærmeste. Men selv synes han ikke å merke det. Det han selv vet, og daglig bare får kjenne på mer og mer, er at han i seg selv er en ynkelig og fattig synder, som bare i Kristus er blitt hellig og rettferdig overfor Gud.

Og sikkert er det at denne erkjennelsen er den grobunnen de himmelske blomster, som vi kaller Åndens frukter, skal vokse og trives i.

 Til toppen

5. Tro som du er!

Nå vil Ordet alltid kreve bare det som er godt, og dømmer alle fall og mangler. Da kan vi lett fristes til å tenke: «Nei, min tro bærer ikke god frukt. Jeg ser jo at det går ikke an å tro på denne måten. Jeg må nok foreta meg noe annet!»

Da kan jo dette Guds nådebarn ikke være fornøyd med noe som helst hos seg selv. Han synes han angrer for lite sin synd, står langt etter Kristus i hellighet, er langt fra i alt slik som Ordet krever og det en kan kalle å oppfylle loven.

Hva er nå mer naturlig enn at han forlater sin tro på Kristus, og forsøker seg på en ny omvendelse? Og da er det uvisst hvor han stopper med «å omvende seg» - !

En student hadde ved Guds store miskunnhet blitt vakt. Etter å ha kjempet med sin omvendelse, hadde han endelig fått frelsen og fred og ro i Kristus alene. Og nå levde han et herlig og salig liv i samfunn med Frelseren.

En dag fikk han besøk av en gammel, erfaren kristen og fortalte for ham om det herlige som hadde skjedd med ham. Men så føyde han til tilslutt: «Jeg er bare redd for at jeg har grepet troen for kvikt, og ikke kjent og angret min synd sterkt nok». «Ja, ja», svarte den gamle, «det kan nok så være». Og så ble det ikke sagt mer.

Dette rammet den unge studenten som et lynnedslag. Han fikk ikke sagt et ord mer. Han trodde alt måtte ha vært selvbedrag, og bestemte seg nå for at han ville ikke ta imot et eneste trøstens ord før han var blitt riktig sønderknust. Dermed trodde han at når han nå gav avkall på all form for nåde, skulle det føre til en forferdelig syndenød og sønderknuselse.

Men hva skjedde? Han ventet og ventet. Han leste de mest alvorlige bøker og lyttet til de strengeste prekener. Men den sønder-knuselsen han ventet på, kom aldri. Tvert imot ble han bare kaldere, tregere og mer likeglad dag for dag. Det som hadde skjedd, var at den «hälsosamme» spenningen, trangen etter Kristus, kampen mellom misnøyen med seg selv og troen på Kristus, hadde opphørt - ! Og dermed døde alt liv, all saft og kraft. Slik gikk det i flere uker.

Heldigvis var det snart slutt på skoleåret, og studenten kom hjem på ferie til sin far som var en Åndens lærer på stedet. Faren merket straks en forandring med sønnen, og spurte hvordan det stod til. Sønnen fortalte alt hvordan det hadde foregått, og fikk et uventet svar.

Den gamle erfarne læreren sa: «Nei men kjære deg! På denne måten kan du gå fullstendig fortapt! Du kan ha misforstått denne gamle broder. Ellers kan jeg ikke begripe hvordan en erfaren kristen kan uttrykke seg slik. Når han sa at «det kan nok så være», må han ha ment at det var vel trolig at du kunne frykte for noe slikt - men ikke at han var enig i at slik stod det til med deg.

Men uansett hva han mente, må du av denne din egen bitre erfaring lære at på den veien du har gitt deg inn på nå, vil du bli mer og mer kald og hard, og til slutt fullstendig død, - hvis du ikke, i all din skrøpelighet, nå på ny kaster deg i Frelserens fang.

Du skal vite at du har kjent nok av synden, når den fikk drive deg til Kristus, og du har fått nytt liv i ham. Forøvrig er det ikke noe menneske som kan angre sin synd «nok». Også det har Kristus gjort for oss når han svettet blod. Og har du først fått troen på ham, så skal du nok etter hvert også få kjenne din synd mer enn noen gang før.

Med den veiledningen kom denne unge studenten tilbake til sin Frelser. Senere fikk han erfare at syndserkjennelsen på ny innfant seg. Da innså han at den også besto i å alltid kjenne sin hardhet, og aldri bli fornøyd med sin anger og syndserkjennelse. Og gjennom alt dette lærte han hvor viktig det er å holde fast ved pakten med sin blodsbrudgom.

 Til toppen

6. Jesu død og blod skal gjelde!

Det er godt når det går som med denne studenten, at en ingen trøst og framgang finner i seg selv, når vekkelsen og omvendelsen går så dypt at hjertets ondskap avdekkes og opprøres.

Verre går det med dem som enten bedras i egen kristelig aktivitet, som de finner all sin tilfredsstillelse i. Eller som ikke finner noen trøst på omvendelsens vei. Det ble ikke som de ventet. Og som så ikke vil høre mer om noen trøst. I fortvilelse, desperasjon eller rådløshet slår de nå alt fra seg.

Slik kan forsøk på selvforbedringens vei ende. Apostelens advarsler i Gal. 5 og Kol 2, og Kristi advarsel i Joh 15:4-6 er noe disse uerfarne menneskene ikke tar til seg. Å trampe på lovens bud, er forferdelig i slike menneskers øyne. Men at de med sin gjerningskristendom tramper på Guds Sønns blod, innser de ikke.

Å, måtte de innse at disse advarslene ikke er noe vi kan høre eller forakte som vi vil, uten at det får konsekvenser. Det er jo tvert imot et spørsmål vårt evige liv avhenger av!

Men disse blinde menneskene, som har sitt liv i «sin» kristendom, skal en dag med forskrekkelse møte en mann med gjennomborede hender og føtter. Da skal de se hvem de har gjennomstunget!

En sann kristen har i Kristus sitt alt - i alle forhold. Der har han sin eneste trøst, sin ros, fred og frelse. Og nå kan han i frimodig tro si: Hans gjennomborede hender og føtter er mine gode gjerninger. Hans gjennomstungne hjerte er mitt éneste rette hjerteforhold. Hans sår, min frelse og helse. o.s.v.

Den som «holder Herrens pakt» på denne måten, han vil også med glede «komme hans bud i hu, så han gjør etter dem». Da kan han liksom aldri få gjort nok gode gjerninger. Og da kan en både formane og påskynde slik en til å gjøre gode gjerninger, bare samvittigheten er fri og løst i Kristus, og formaningen bare taler til kjødet og det daglige liv.

Her vil så noen innvende: Hvorfor skal vi nå formane og påskynde, når jo Kristi kjærlighet tvinger oss? Men her skal vi merke oss Kristi egne ord: «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig». Ånden er altså villig, og behøver ikke drives. Men kjødet er ondt og tregt, og strir mot Ånden. Det må dødes, tuktes, drives og korsfestes. Og dette gjør Herren med formaningens og advarslenes ord. Og den som ikke vil ta imot slike formaninger, må ikke rose seg av å ha tro eller frihet fra loven.

Det er ikke mulig at den sanne troen kan være uten kjærlighet og lyst til Herrens lov. Der er noen som bare vil høre det herlige evangeliet, men akkurat da, når de tror og er lykkelige, ikke vil høre formaningens ord. De vil også være frie i kjødet, og sier formaningen bare på ny binder samvittigheten. Men de skal vite at de slett ikke har noen sann tro, men er bundet både med sitt kjød og sin ånd  under forbannelse.

Apostelen Johannes sier: «På dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, at vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham! - og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham», 1Joh 2:3-4. Paulus sier: «Dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet», Gal 5:13.

Og dette ønsket og sukket er liksom åndedrettet og hjerteslagene i det nye mennesket. Og hva er så dette, dypest sett? Egentlig intet annet enn Kristus i oss, Guds Ånd som bor i hjertet, dette at vi har «fått del i guddommelig natur», 2Pet 1:4.

Det er denne rene, Hellige Ånd, som alltid kjemper mot kjødet og gjør at vi, selv når vi snubler og faller, ikke kan bli i synden. Som Pretorius sier: «Helliggjørelsen er alltid til stede i de troendes hjerter» - det er angeren, bønn og sukk om å kunne bli bedre! Den hellige og villige ånden i oss er nettopp den sanne helliggjørelsens hemmelighet.

Her har vi noe å prøve oss på. Det tales altså i Sal 103:18 om å «komme hans bud i hu, så de gjør etter dem». Tusener forstår Herrens bud, tenker på dem og taler om dem. Men selv begynner de aldri å gjøre etter dem. Nei, det er ingen vanskelighet å tenke og tale om gode gjerninger og kreve dem av andre.  Mange synes at da kan det aldri bli talt alvorlig nok om dette. Men selv rører de ikke byrden med en finger. Til slike sier Herren: «Hva har du med å fortelle om mine lover og ta min pakt i din munn? Du hater jo (når det gjelder deg selv) tukt og kaster mine ord bak deg», Sal 50:17. Gud lar seg ikke spotte!

Også for en levende kristen er det stor fare hvis han begynner å misbruke læren om vår skrøpelighet. Slik at han, når han har fått sin trøst og fred i Kristus, bare gir opp når noe som står foran ham synes umulig. Vi skal alltid «komme Herrens bud i hu, så vi gjør etter dem». Vi må ikke tenke at noe er umulig. Husk på at den kraften du ikke alt har fått, den kan du tross alt få. Det som synes umulig for deg, er lett  for Herren.

Samtidig med at Paulus taler om sin skrøpelighet, taler han også om at «Guds kraft fullendes i skrøpelighet», 2Kor 12. Når du har fred med Gud og har visshet om syndenes forlatelse, skal du tillitsfullt og alvorlig legge det problemet som er for stort for deg, på din omsorgsfulle Frelsers hjerte. Og be om hans kraft til å kunne gjøre det han krever. Si som Augustin: «Krev hva du vil av meg, Herre, og gi meg så selv det du krever. Du vet jo, Herre, at selv er jeg ikke i stand til å utrette noe som helst».

Kanskje du så aldri får det du på denne veien ber om, (2Kor 12:8-9), og aldri blir i stand til å gjøre alt det gode du så gjerne vil. Men da er det likevel nødvendig at du husker på Herrens bud, og ber om å få gjøre etter dem. For ved å praktisere dette, vil du alltid eie en levende, personlig erfaring av din skrøpelighet. Og det skaper den «hälsosamme» ydmykelsen som er Guds mål, når han overlater oss til oss selv og til Satan, (v.7).

Bare kunnskapen om vår skrøpelighet skaper ingen ydmykelse. Ingenting er mer bedrøvelig enn når en troende sjel ikke lenger «kommer Herrens bud i hu, så han gjør etter dem». Og dermed ikke lenger ydmykes og bøyes av sine fall.

Legg godt merke til dette! Når et menneske taler om vår store avmakt og våre feil, men samtidig mangler ydmykhet, er selvsikker og sterk, da er det et skuespill og en skingrende røst.

Det er sant at vi kan ikke be som vi bør. Er ofte adspredte, trege og kalde i bønnen. Det er også sant at den som i sin bekymring ennå tror på Kristus, ikke bør miste motet og slippe vantroen til. Men skal jeg av den grunn aldri plage mitt kjød med å be? Så langt i fra! Jeg skal selvsagt likevel be så mye jeg kan, og samtidig be Gud om nåde til å kunne be bedre?

Jeg kan ikke være så vennlig, god, ydmyk, kjærlig, ren og tålmodig. Kan ikke bekjenne Kristus, ikke være oppofrende overfor min neste - som jeg burde. Likevel skal jeg av den grunn selvsagt ikke glemme alle disse verdifulle tingene. Men alltid komme Herrens bud i hu, så jeg gjør etter dem. Og stadig be Gud om mer og mer kraft til å gjøre dette.

 Til toppen